Brev til mine Barn

Født på badet




Kjære barn. Du er for liten til å forstå det nå, men en dag vil jeg fortelle deg om den stille februarnatten på badet. 

Det gjør litt vondt å tenke på at vi en dag i fremtiden skal flytte bort herfra. Det var jo i dette huset det skjedde. En natt i februar 2015, kom du til verden på det varme badreomsgulvet, med kun din far og meg til stede. Født på badet. Det høres ikke særlig glam ut, men det var noe av det vakreste jeg har opplevd. 


Jeg tenker ofte på det når du og jeg er på badet og skifter bleie eller pusser tenner. Tenk at det var her du kom til verden! Og du liker deg godt på badet, du blir salig når jeg legger deg ned på stellematten på gulvet. Mon tro om du aner det et sted der inne, det at det var på dette gulvet jeg fikk holde deg for første gang?

fødselshistorie hjemmefødsel rask fødsel


Det at jeg igjen skulle føde på termindatoen, hadde jeg aldri forutsett. Jeg var forberedt på å vente, men du overrasket oss. 

Det var mye som var spesielt ved din fødsel. Din fødsel var den eneste av fødslene mine som startet med et POPP. Deler av fostervannet gikk før riene begynte. Og når riene kom i gang, gikk det ikke mer enn en time før du lå i armene mine. 


Noe av det mest spesielle ved din fødsel, var at jeg fødte deg nesten helt alene. Det var bare pappa og jeg som var der da du gråt for første gang. Jordmor rakk ikke å være med på akkurat den delen, men det var det ingen som var lei seg for. Det var som om det var meningen at det skulle bli slik.

 
Noe som jeg aldri vil glemme, er den første gangen jeg så deg. Først forstod jeg ikke helt hva det var jeg så, for du var fortsatt innhyllet i fostersekken etter at du ble født. Ja, det stemmer. Du ble født fullstendig innkapslet i fostersekken, med vann og det hele fortsatt intakt. Dette øyeblikket var så sterkt at vi glemte helt å ta bilder av det. Men deg gjør ingenting, for det minnet er der for alltid. 

Hjemmefødsel fødte på badet


Visste du at dette bare skjer ved én av 80 000 fødsler? Kanskje ikke så rart at jeg ble litt paff et lite øyeblikk, før jeg løftet deg opp og boblen som hadde beskyttet deg i over ni måneder sprakk. 


Jeg har vært heldig, som har hatt fire fødsler som endte godt til slutt, selv om en av dem var i det lengste laget. Faktisk så har to av dere blitt født hjemme, og tre av dere blitt født på under tre timer. Men din fødsel kunne ikke vært en bedre avslutning på min karriere som fødekvinne. Og jeg vil alltid være takknemlig for at du fikk en slik trygg og myk start på livet. 
 




Dette innlegget er en del av bloggserien "Brev til mine barn"
 


Les også: "Rommet i Berlin"   "Kjære barn: det er ikke deg, det er meg"      "Nå skulle de ha sett deg, de som sa jeg gjorde deg en bjørnetjeneste"


 

Uatskillelige

Processed with VSCO with f2 preset

 

Jeg åpner døren til soverommet. En tynn strek av lys treffer det fredfulle ansiktet ditt. Jeg sniker meg forsiktig opp i sengen. Kryper inntil deg. En liten, varm kropp. Brystet ditt hever og senker seg langsomt. 


Jeg kryper nærmere for å kjenne duften av den søte ånden din. Den avhengighetsskapende, søte melkepusten. Jeg stryker deg over kinnet med nesetippen min, og får en trang til å legge deg på brystet mitt. Kjenne tyngden av den lille kroppen din, slik jeg gjorde da jeg bar deg under hjertet. 
Men jeg lar deg ligge der, tett inntil meg. Du er jo så stor nå. Jeg kan vel ikke sove med deg på meg hver natt lenger? Jeg kjenner jeg blir tung i kroppen og øynene glir igjen. 


Plutselig rykker det i kroppen din. Du flakser med armene, velter deg halvveis oppå meg samtidig som du roterer rundt din egen akse. Jeg har en liten fot under haken min. 


Jeg forsøker å flytte deg forsiktig tilbake, men du har andre planer. Søvndrukken setter du deg opp med lukkede øyne. Du sitter der et øyeblikk før du slenger deg med hodet først ned på brystet mitt. Finner melken din, og strekker en arm opp til ansiktet mitt. Jeg har en liten finger på vei inn i nesen min. 
Jeg tar hånden din og legger den pent ned ved siden av kroppen din. Men det liker du ikke. Du slenger den opp igjen og fester tre fingre i munnviken på meg, og klyper til. Nå har jeg en halv hånd i munnen. Som en fiskekrok. 

Processed with VSCO with f2 preset



Jeg løfter kroppen din uten å ta fra deg brystet. Legger deg ned på siden av meg og kryper tett inntil deg. Du blir rolig. Vi sovner. 
En time senere våkner jeg av at jeg blir dasket i pannen av en liten, flat hånd, som så fester taket i håret mitt. 
Litt senere ligger du tvers over halsen min. Og deretter med begge føttene under haken min. 


Hver gang flytter jeg deg rolig, om enn litt småirritert, og legger deg ved siden av meg. 
Jeg begynner å bli desperat etter søvn. Flytter meg litt lenger bort fra deg, men du følger etter. Som om du har en innebygd mamma-radar som er på uansett hvor tungt du sover. 


Til slutt gir jeg opp. Jeg legger deg oppå meg. Hodet ditt på brystet mitt, med armene rundt halsen min. Du trekker bena inn under deg, og de små tærne dine krøller seg mot magen min. Du ligger der, helt stille mens jeg puster inn duften av det dunmyke håret ditt. Jeg kjenner tyngden av den lille kroppen din mot min, og hver bevegelse du gjør er så velkjent. For slik sov vi i over ni måneder. 


Det var vel dette vi begge egentlig ville. Være så nære som det går an å være. Sammen i nattemørket. Som en liten øy av trygghet. 
Folk lurer ofte på hvordan jeg klarer å få et minutts søvn med deg klistret på meg på det viset. Men det er ikke så vanskelig som det høres ut. Det er dette som er naturlig for oss. Det tryggeste vi vet.  

Noen netter trenger vi det begge to. Etter lange dager hvor du knapt har tid til å se på meg. Hvor du løper rundt, klatrer, leker, gjemmer deg, utforsker og tar flere og flere skritt bort fra mammas trygge favn. Noen ganger trenger vi dette. Du og jeg.  Å være uatskillelige igjen. 
 


Mammalivet om graviditet

 


 

Et år



 

Jeg hadde aldri trodd vi skulle møtes slik. Jeg hadde håpet, men selv etter at det skjedde, var det vanskelig for meg å tro at det faktisk hadde hendt. Hvordan kunne jeg være så heldig å få oppleve dette?


Du kom til verden en stille natt i februar. Som bestilt på termindatoen din, og i en lynfart som krevde min fulle konsentrasjon. En alenefødsel. 
Det er mange som blir bleke bare av tanken. Men for oss var det akkurat slik det skulle være. Din far, meg og deg. Alene i natten, uten forstyrrelser. Trygge og rolige. 






Et år har gått siden jeg så deg i øynene for første gang. Et år siden jeg tok imot mitt eget barn. Hvor ble dagene av? Jeg var jo her hele tiden, men jeg kjenner den synkende følelsen ta meg når jeg innser at det neste året vil bare rase enda raskere fra oss. 


Jeg blar igjennom alle bildene fra ditt første år. Det er hundrevis av dem. Men likevel ikke nok. Det blir aldri nok. 
Noen ganger får jeg nok. Nok av å være mamma. I øyeblikk hvor alt bare blir for mye.
Men jeg får aldri nok av deg


Noen ganger sitter jeg bare og studerer trekkene dine. Mimikken din, krøllene i nakken, de små hendene som ikke er så små lenger. Men du har ikke tid. Du løper fra meg, bokstavelig talt. Du må oppdage, prøve ut, klatre, krype, løpe, og ramle. Jeg fylles av stolthet over hvor god du er. Hvor kjærlig og varm, hvor morsom og rar du er.




Hver dag viser du nye sider av deg selv. Noen av dem er mistenkelig like på meg selv. Og noen er åpenbart fra din far, eller søsknene dine. Men mest av alt er du deg selv. 
Gratulerer med ditt første år, lille, søte, rare minstebror. 


Dette innlegget er i kategorien "Brev til mine barn". Les flere innlegg fra denne kategorien her. 

Du har forandret meg



Kjære barn. Når jeg ikke kjenner på frykten for å svikte deg, legger jeg merke til hvordan du har forandret meg. Når jeg legger bort tanker om alle standarder jeg ikke lever opp til som forelder, ser jeg alt du har lært meg, og hvem jeg har blitt, med din hjelp. 


Du har lært meg å være våken og ta øyeblikket innover meg. La godfølelsen omsvøpe meg som om det ikke fantes noe vondt i verden, akkurat da.

Med deg kan situasjonen går fra pur lykke, lek og latter, til en sprukket leppe og skjærende gråt i løpet av et par millisekunder. Kontrastene er så hyppige og store, at jeg kan ikke annet enn å leve i nuet. Med deg vet jeg sjelden hva som kommer etterpå.




Du har lært meg at jeg, bokstavelig talt, vil ofre blod, svette og tårer for din skyld. Du har lært meg at grenser og prinsipper fort kan flyte ut, og at jeg er villig til å stikke hånden ned i toalettskålen for å redde favorittleken din. Holde begravelser for biller og mark, sitte våken ved sengen din natt etter natt når du er syk, bære deg i timevis når du trenger nærhet, og bytte niste med deg, når du finner ut at du faktisk hadde mye mer lyst på gulost enn den skiva du laget selv med leverpostei, skinkeost og majones på.


Jeg trodde jeg var den tålmodige typen. Men du har lært meg at jo med tålmodighet jeg har, jo flinkere blir du til å tøye den.
Du har lært meg meningen av sann, grenseløs kjærlighet.



 

Fordi at uansett hvor sliten og sur jeg er når jeg står opp om morgenen, så lyser ansiktet ditt opp når du ser meg på toppen av trappa, og roper "MAMMA!"

 


 

Flere innlegg i kategorien Brev til mine barn finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

 

Tomt hus



Det er så deilig stille, men plutselig rykker det i kroppen. Hver minste rasling, uansett hvor kjent den er, skyver tankene mine over på deg. 

En gravemaskin nede i gata, postbilen foran huset, en fugl på verandaen. Det var slike ting jeg pleide å sprette opp av stolen for å betrakte sammen med deg. Sånne små, men samtidig store ting. 

Du er også liten, men samtidig stor. Halve dagen din blir nå tilbrakt sammen med andre enn meg. Og du takler de store endringene som en helt. Jeg blir stolt, og trist på en gang.

Jeg trodde du kom til å være liten så lenge, men så ble du større før jeg var helt klar. 



Det er dønn stille, men jeg er skvetten. Når merkelige lyder som kanskje, muligens, på en måte kunne ligne litt på dine kvekk og rop, bryter den nye stillheten. Jeg skvetter fordi jeg glemmer at du er blitt større.
At du er ute i verden, uten meg. 



Jeg glemmer at jeg ikke lenger behøver å sprette opp fra stolen, løpe opp eller ned trappa og løfte deg opp i armene mine.

Du er ikke her nå. Og det føles merkelig,  godt, bittert og søtt. 


 

Dette innlegget er postet i kategorien "Brev til mine barn".
Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Rommet



Jeg ligger tett inntil deg og kjenner hvordan brystet ditt heves og senkes. Skjermen på telefonen lyser opp i mørket. Jeg ser at klokken er snart ni på kvelden, og tankene mine er i en annen by, i et annet land.

I et annet rom, for å være nøyaktig. Et helt spesielt rom, hvor du kom til verden. 

Et gammelt, knirkete parkettgulv, sengen vår som knirket like mye som gulvet, store buede vinduer og hvite gardiner. Men jeg tenkte ikke stort på hvor jeg var. Jeg tenkte på deg.

En spent far og en konsentrert jordmor i rommet. Tunge snøfnugg utenfor vinduene. En farmor som ventet i spenning i en annen bygning mens hun leste godnatthistorier for søstrene dine. Naboene som sikkert hørte veldig godt at du skulle komme, men dem tenkte jeg ikke så mye på. Jeg tenkte på deg.

Da du plutselig var der, og jeg fikk deg opp i armene mine for første gang, tenkte jeg fortsatt ikke på naboene, farmor, jordmor eller rommet. Jeg tenkte bare på deg.

Jeg var ikke klar over det da, men det var akkurat dette som var det viktigste ved hele valget mitt. Det å føde deg hjemme. Jeg var hjemme. Jeg kjente hver krok og hver knirkete gulvplate. Jeg kjente lukten av sengetøyet vårt, hørte de vanlige lydene i bygningen vår, og jeg var trygg. Rolig. Så merkelig rolig som jeg aldri før har vært. Fokusert, men aldri stresset. Og jeg kjente at jordmor og din far var de jeg stolte mest på i hele verden. Det var dem og de kjente omgivelsene, som skulle få oss trygt igjennom dette, slik at jeg kunne bare tenke på deg. 

Nå tenker jeg på det rommet. Og det magiske som skjedde der. Et barn ble født. Og så satt vi der. Tre voksne i sengen, og en helt ny liten gutt. Vi spiste og lo sammen. Undersøkte deg, og du gransket oss tilbake. Det snødde fortsatt utenfor, men vi fire enset ikke resten av verden enda. Vi var i det rommet. Med deg.

I det rommet kommer jeg nok alltid til å være, når klokken nærmer seg ni på kvelden, den dagen i mars. Og jeg gleder meg til den dagen jeg kan fortelle deg historien om det som skjedde i det rommet. Vise deg bildene. Fortelle deg om det store underet.




Men det gleder meg mest over, på den spesielle dagen i mars, er at jeg får være her med deg. Hver dag. 

Kjære barn: det er ikke deg, det er meg



Kjære lille venn. Beklager at jeg ikke har vært meg selv i dag. Eller i går, og dagen før det. Det er ikke deg, det er meg. 

Det er meg som har vært litt vanskelig. Nei, det er meg som har det litt vanskelig. Og derfor er jeg annerledes. Jeg prøver å late som, og være den mammaen du kjenner, men du ser rett igjennom meg. 

Du legger merke til at jeg ikke ler like ofte, og at det ser mest ut som om jeg flekker tenner når jeg prøver å få til et ordentlig smil. Du merker at jeg er spissere i kantene. Snakker med spissere stemme, og mumler spisse ord til meg selv.

Kjære lille du, det er ikke deg, det er meg.

Det er mamma som ikke oppfører seg. Og når du prøver å piffe opp stemningen ved å sprute eplejuice ut av munnen som en fontene, og jeg farer opp og veiver med armene og bærer meg som om det skulle vært en naturkatastrofe, så må du vite at det er ikke din feil at jeg er så rar i dag.



Jeg ber deg om unnskyldning, og klemmer deg ekstra ofte på sånne dager. Jeg vet det gjør deg usikker når mamma har dager hvor hun ikke ler av fantestrekene dine eller hopper opp av stolen for å danse med deg når du ber om det. Jeg vet at du blir urolig når mamma sitter altfor lenge og stirrer ut i luften og tenker på voksenting. 

Du skjønner, det er ikke alltid lett å være voksen. Akkurat som det ikke alltid er like gøy å være barn. Men det går over, når man finner ut av det. Og mammaer finner ut av det. 

Du sa det ganske fint her om dagen da ting ikke gikk slik du ville «Jeg er bare liten men også stor.» 

Samme her, lille venn. Jeg er bare stor, men også liten. 

Speilet



I øynene dine ser jeg alt det som har vært. Jeg ser dagene, ukene og månedene som vi har levd sammen. Jeg skimter de mørke ukene da alt var vondt og vanskelig, men de utallige lyse og gode dagene får det vonde til å blekne. I blikket ditt ser jeg et håp som kun er et barn forunt, og jeg ønsker meg å reise tilbake til den tiden da jeg også eide dette ubetingede håpet, troen på alle mulighetene, og ikke minst, friheten. Jeg ser en uforurenset åpenhet i øynene dine som er renere enn en sprudlende fjellbekk, og jeg prøver å la meg smitte. 

Når du sover, finner jeg roen. Den roen som bare et sovende barn kan frembringe. En midlertidig ro, som en pustepause fra alt livet og mylderet vi er omgitt av. I dine taktfaste åndedrag finner jeg mitt stille rom.

I tårene dine finner jeg min egen frykt. Frykten for å feile, og det å ikke strekke til. Det finnes mye vondt i verden, men ingenting er vondere enn når du gråter over noe jeg ikke kan hjelpe med. I dine tårer møter jeg mine begrensninger.

I smilet ditt finner jeg alt det som er godt her i verden, kjærligheten som er større enn jeg noen gang hadde forestilt meg, men også uroen og bekymringene mine, som vokser i takt med deg.

I ditt smil finner jeg inspirasjon, undring og nysgjerrighet. Jeg finner mitt indre barn i deg, og gamle drømmer som jeg hadde glemt, svømmer oppp fra dypet og blir liggende og duppe på overflaten. Jeg plukker dem opp, en etter en og bestemmer meg for å ta dem med videre. Jeg er takknemlig for at du tørker støv av mine gamle, forsømte idéer og håper at du tar med deg så mange som mulig av dine egne på din vei.

I ditt smil finner jeg min egen ydmykhet og styrke. Du speilet som viser meg sannheten om det som har vært, det som er nå, og det som skal komme. 


 

Dette innlegget er postet i kategorien Brev til mine barn.

Magien i Fire og et Halvt




Jeg unner deg så veldig det å være fire og et halvt, og så misunner jeg deg litt. Jeg nyter å se deg å oppdage gleden av en ordentlig tullete vits, og det å fortelle den hundreogfjorten ganger etter hverandre mens du ler med den trillende latteren som gjør at jeg bare må le med deg igjen og igjen. Jeg unner deg det å knytte bånd. Det å oppdage vennskapets verdi, den kjærligheten og trøsten det gir. Jeg unner deg å ha hemmeligheter, selv om de bare er hemmelige i et minutt eller to før de glipper ut helt ubevisst. 

Jeg unner deg å vinne noen ganger. Men så er det også bra om du ikke får vinne hele tiden. Jeg unner deg å tro på at du kan hvis du vil, bare du prøver hardt og lenge. Unntatt når du skal øve på å knytte skolisser når vi er sent ute. Da blir jeg selv plutselig veldig trassete. 

Men jeg unner deg å ha din egene vilje som ingen kan rokke ved. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise deg. Jeg blir faktisk litt stolt der jeg står og kverulerer med deg. Makan til resonnement og engasjement kan en lete lenge etter.  Jeg aner ikke hvor du har det fra...



Jeg unner deg de små gledene, og de veldig store. Men aller mest unner jeg deg det å vite at du er elsket av mange, og at vi alltid er her for deg. Og jeg elsker å være her med deg. I din verden. Selv om jeg detter ut av din og inn i min virkelighet når det begynner å lukte svidd på kjøkkenet, eller når Lillebror bestemmer at han skal ha mat akkurat nå.

Jeg misunner deg for det at du tror på nisser, tannfeen og magi. Og jeg unner deg så veldig å leve i en verden hvor uvær og ville dyr med hoggtenner er det verste som finnes, og noen ganger vil jeg også bare være fire og et halvt.



Jeg ser deg

Du tripper rundt på tærne inne på kjøkkenet og strekker hendene mot taket mens du med stolthet i stemmen gjør meg oppmerksom på at du faktisk har vokst noe så innmari i natt at du nesten plutselig ble fem år noen måneder for tidlig.

Jeg ser at du klarer så mye på egen hånd, og jeg skjønner at du ikke vil at jeg skal blande meg når du finner ut at du skal reorganisere kjøleskapet eller tapetsere veggene med dopapir.  For du vet jo hva du holder på med. Det har du helt rett i. Det er bare meg som har vokst på meg noen dørgende kjedelige hemninger med årene. 

Men så er det også meg som må bruke kvelden min på å plukke pastaskruer ut av dvd-spilleren, så jeg kan godt være litt kjedelig av og til. 

Jeg ser deg når du har bestemt deg for å teste grenser, og jeg håper alltid at du skal komme på bedre tanker. Du håper kanskje det samme om meg. Og da blir ting litt vanskelig.

Jeg ser deg, selv om jeg ofte må si nei til deg. Jeg ser en liten oppfinner. En nytenker som ikke lar seg stoppe av fysiske lover eller sosiale koder når hun har fått en idé hun tror på. Og jeg ler ofte godt innvendig når du påpeker bisarre regler og skikker som vi «gæmlisene» følger, for jeg er jo helt enig med deg, selv om jeg på utsiden må være voksen og konsekvent. Fordi at vi må ta hensyn til alle de andre som kanskje ikke syns det er greit, prøver jeg å forklare. Hvorfor det? Du er ikke mammaen deres.
Godt poeng. Touché, frøken fire og et halvt. Touché.

 

Jeg ser deg. Og jeg ser så mye i deg som jeg vil være. Ting som jeg også engang hadde. Men jeg vet ikke helt hvor det ble av de delene av puslespillet. Jeg ser en modig sjel og en rettferdighetskjemper som roper høyt når det skjer noe urett, uansett om folk kikker rart. Jeg ser en utforsker og og en dagdrømmer som finner et magisk univers under opphengte, nyvaskede skjorter.

Jeg ser et åpent sinn med en fantasi som bare en fireåring kan besitte, en kunstnersjel som regelrett forsvinner inni en annen tilstand når hun skaper. Nåde den som prøver å ta fra deg limstiften. Jeg heier på deg, du vakre ildsjel. Helt til du limer luggen min til panna mi mens jeg dupper av på sofaen. Akkurat da angrer jeg litt på hele idle parent greia.

Jeg ser en livsnyter som virkelig vet hva musikk egentlig er. En som lar tonene strømme inn uten filter, på en måte som bare et barnesinn klarer. En som synger ut hjertet sitt og føler hver note på kroppen, mens jeg nynner i bakgrunnen og ser deg skinne. 


Nå skulle de ha sett deg


Nå skulle de ha sett deg. De som snakket høyt om at jeg gjorde deg en bjørnetjeneste.

Du som ikke klarte å finne roen på noen annen måte enn å bli båret rundt i timevis av mamma og pappa da du var mindre. Du som ikke kunne finne søvnen uten å bli gynget av mine taktfaste skritt. Du som har alltid sovet ved mammas side helt fra du kom til verden hjemme på soverommet vårt. Du som ikke skjønte vitsen med en vugge eller sprinkelseng og som hylte ut etter mamma hvis hun ble borte fra synsfeltet ditt i mer enn ett minutt. Og jeg som fikk høre at du ville bli en klengete gutt. En uselvstendig og usikker liten stakkar, hvis jeg ikke lot deg være mer alene. De sa at du måtte læres opp til å tørre å være for deg selv og bli selvstendig. De mente bare godt med det, men jeg gjorde som du ville, og ikke som de sa. Jeg gav deg det som jeg følte at du trengte. Jeg tok sjansen på at du ville finne veien selv.

Se på deg nå. 



Du åler deg bort fra meg i så høyt tempo at jeg blir sittende og måpe. For noen uker siden var du overhodet ikke mobil og ville helst henge på mamma hele dagen. Mamma var universets senter og alt måtte utforskes fra mitt fang. Nå suser du rundt etter søstrene dine og kunne ikke brydd deg mindre om hva mamma holder på med. Du forsvinner rundt hjørnet og pludrer lykkelig for deg selv mens du leter etter ting som kan tygges på. Helst sånne spennende ting som strengt tatt ikke bør has i munnen. Og så sovner av deg selv, du ofte helt uten videre på steder du pleide å avsky fordi du var alene: i vogn, i bilstolen og i sengen. Helt uten mammavarme eller pappakos. Alt dette gjør du, helt uten oppfordring, trening eller tilvenning. Det er forbløffende for meg å se hvordan du bare vet hva neste steg på veien er.

Du trenger fortsatt tid på mamma eller pappas fang innimellom, og noen ganger trenger du påfyll av bæring og det å få sove tett inntil et bankende hjerte, mens mamma går og går. Men du er ikke redd for å vandre på egenhånd. Du er full av mot, og ofte blir du rett og slett sint hvis mamma avbryter deg når du nettopp har funnet en spennende avis å gomle på eller elektrisk utstyr å leke med. Du vil vandre selv, finne selv, og oppdage i fred. 




Du vandrer lenger og lenger bort fra meg, helt frivillig og veldig lite klengete.

Se på deg nå.

 

 

Hulen & Hemmeligheten



Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 



"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.



De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.


Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 



Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.






Morgenstund

Du sitter alene i den store sofaen og lytter. Bestefar spiller Morgenstemning av Grieg på  pianoet i hjørnet, og for hver note som glir ut i rommet, blir øyelokkene dine tyngre og tyngre.









Du har nygredd hår, med unntak av en klissete floke som stammer fra isen du spiste i går. Det er varmt. Tjuesju grader som fikk deg til å kaste av deg sommerkjolen. Nå ligger du der under et teppe på sofaen og sovner til de siste notene av pianostykket. Du har blitt så stor, og jeg ser at du ligner litt på meg der du ligger, intetanende om at jeg knipser bilder av deg mens du drømmer.


Hendene dine åpner seg og du puster dypt.  Kommer du til å huske dette når du blir stor?
Blir dette et av de fine minnene fra barndommen som du vil tenke tilbake på når livet blir mer komplisert og du ikke lenger kan sovne så lett til pianomusikk på sofaen til mormor og morfar?





Jeg håper det. Jeg håper du kommer til å huske denne dagen, gjemme den bort og ha den som en liten skatt du kan ta frem når du blir stor og du trenger et minne om en god Morgenstund.


Hjemløs


Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig.  Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel.  Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler.  Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?



Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.




Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.

Jeg lover.














En Lillesøster


Det er ikke alltid det er så lett
Å ha en slags skygge ved siden av deg
En om også er liten og vil bli sett
En som krever: jeg- jeg!





Jeg forstår at du vil ha mamma alene
Ikke dele og være snill og grei
Du vil bygge tårn og synge på en scene
Ikke bli bli avbrutt med et se på meg!






Men ofte så er det faktisk helt topp
Når hun smiler og synger her er jeg!
Hun som alltid hjelper deg opp
Storesøster -kom og lek med meg!





For hun trossalt litt god å ha
Hun som tuller, klemmer og trøster
Bråkete, egen og sta
En ordentlig lillesøster




To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 
Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.


Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 
Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 



Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.



Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og  takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.



Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.




Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.
Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.




Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.





Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.
Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"


Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.






Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 




Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.







Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...


"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.



Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 




Undring uten Grenser

FOTO av: Jona. Kopiering forbudt

Alt skal tas på, smakes på og helst klines på skjørtet til mamma. Dere minner litt som en ivrig forskerduo som begir seg ut på sitt livs ekskursjon. Bare det at for dere to, så er hver dag  en spennende ekskursjon.

Alt skal klatres, henges og hoppes på. Ting skal bestiges og beseires. Det står ikke på selvtilliten eller motet. Nei, her er det kun fysiske hindringer eller mamma og pappas tålmodighet som kan begrense omfanget av forskningen.


Når dere oppdager noe nytt, så er det som å se hulemannen oppdage ilden. Det er en uhemmet begeistring som bruser i blodet deres. Og den er så voldsom at det smitter over på meg. Når til og med jeg  får sommerfugler i magen av å blåse på blåseblomster, så lurer jeg på hvordan det må føles for dere to. 



For intesiteten og innlevelsen dere viser, den er så sterk og ren. Det finnes ingen falskhet i dere. Bare pur emosjon på godt og vondt. Glede, redsel, sinne, håp, lykke og undring uten grenser.






Tygge på strå, stryke hendene over barken på et gammelt tre, smake litt på vannet i fontenen...
Alt skal oppleves til det fulle, før forskningsrapporten leveres i form av smil og latter eller frustrasjon og tårer.





Og når jeg skrubber av dere sand, maling, kliss og møkk om kvelden, så kjenner jeg hvor mye det tar på å ha to små forskere i hus. Men likevel så gleder jeg meg til å se hva det er dere vil oppdage i morgen.








Første gangen du sa det


 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.





Ubarmhjertige meg


Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.
Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.
Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.
Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe. 
Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.
Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.
Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.



Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.
Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.
Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier " nei".
Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.
Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen 
forskjell på fantastiske eksperimenter og 
det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.




Tilgi meg. 
Gi meg en sjanse til,
så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.
Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke
avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun
hjelpe når du ber meg om det.
Jeg har mye å lære.



Til Store Lillejenta

Babyen min. Du som var Minsten, Lillefrosk, Lillesøsteren. Du som jeg bærte rundt i bæresjal i seks måneder fordi du nektet å sove hvis du ikke kjente varmen og lukten av mamma. Du som var min andre halvdel i så mange måneder. Min lille sidekick. Nå er du blitt Storesøster. "Store". Når ble du stor  liksom?


Ikke misforstå, -jeg liker deg sånn som du er i dag. To år og viljesterk, full av humor og fantestreker. Og det er ikke akkurat kjipt at jeg får kose meg med en fersk liten Lillebror heller, men jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å reise tilbake i tid av og til, og nyte en av de dagene  sammen. Du vet, en av de dagene hvor vi bare satt på et teppe under et tre i parken og så på folk jogge forbi. En av de dagene hvor jeg ikke så på klokka fordi jeg hadde ingenting annet jeg skulle enn å være sammen med bare deg. Husker du de dagene?

Jeg skulle så gjerne hatt en av de dagene med deg igjen. 


Kanskje vi får sånne dager igjen. Ikke akkurat de samme da, men andre, nye dager hvor vi kan være bare oss to. Det har jeg veldig lyst til. Jo, det skal  vi. Veldig snart, når Lillebror kan være uten mamma i noen timer, så skal vi ha litt oss-tid mens pappa holder fortet. Du skal få ha mammaen din helt for deg selv, og jeg skal få ha Lillejenta mi helt for meg selv. Det fortjener vi.


Men enn så lenge, får vi nyte dagene slik de er. Heldigvis er han ikke så ille, han derre Lillebror.




hits