Confessions

Rykk tilbake til start



Jeg har innsett at jeg har tatt feil igjen. Jeg som trodde jeg ble mer og mer realistisk i forhold til forventninger om babytiden.


Tre ganger før har jeg gått på en smell, i mer eller mindre grad. Jeg har sett for meg hvordan livet med det nye barnet skulle bli, og laget meg en plan før barnet i det hele tatt kom.


Denne gangen trodde jeg at jeg hadde skjønt det. At jeg var erfaren og kjente begrensningene. At jeg hadde tålmodighet til å vente med alt jeg ikke måtte gjøre, men også disiplin nok til å gi hundre prosent når mulighetene dukket opp.
Vel, jeg tok feil. Igjen.


Det er umulig å forutse hvordan et nytt menneske vil forme livene våre. Visst lærer man mange triks, og snarveier, men det er likevel alltid litt som å rykke tilbake til start.
Jo flere barn, jo flere ustabile variabler. Regnestykket har plutselig flere mulige løsninger, men ingen svar som føles helt riktige. Samtidig har livet tatt vendinger, og saker har hendt, som har fått meg til å sette tiden med dem som står meg nær, enda høyere. Behovet for å verne om det som er bare vårt, og slå ring om det vi har sammen, har blitt større. Jeg har kjent på en slags trass, eller en motvillighet i forhold til det å dele denne nye tilværelsen med alle der ute. Som om vi var ekstra sårbare. Noe som muligens stemmer. 




Nå har det gått over åtte måneder siden fjerdemann kom til verden, og jeg sitter her med en følelse av at jeg sovnet, og våknet på et sted jeg ikke kjenner igjen. Det er så klisjé at jeg vrir meg litt i stolen når jeg skriver dette, men tiden blir skummelt flyktig når man har barn. Og med fire, er det helt uvirkelig hvordan dagene raser forbi.
Livet har liksom rast av sted med oss, i et uvirkelig tempo som gjør at vi såvidt henger med. Vi har det fryktelig godt, misforstå meg rett. Jeg er takknemlig for hver time jeg har med gjengen min. Men det er uoversiktelig, kaotisk, slitsomt og uendelig travelt.

Så, dere som fortalte meg at "nå får dere det nok litt travelt ja!" mens jeg var gravid. Dere var altfor snille. Vi fikk det vanvittig, ufattelig, urimelig, vidunderlig travelt!

 




Planene jeg hadde for denne babytiden, var enkle: et par måneder med fullstendig fri. Og deretter skulle ledige timer, når de dukket opp innimellom, brukes på blogg, spalter, og nye prosjekter.


Men da de kom, disse lommene med tid som ikke var beslaglagt av familietid, legetimer, skole, lekser, møter, pleie av syke barn og andre viktige saker, hadde jeg plutselig ikke så mye å gi lenger. Jeg fant meg selv sittende på sengen min i en slags vegetativ tilstand, mens jeg begravde nesen i en lysende skjerm i mørket. Der satt jeg og leste andres ord, når jeg egentlig helst skulle skrevet mine egne.
Den rasjonelle delen av hjernen min sa «Du er bare et menneske, og mennesker trenger egentid og fri innimellom». Men på den andre siden ble det bråk, frustrasjon, skuffelse og irritasjon. 


Og jo lenger tid som har gått mellom skriveøktene mine, desto mer øker angsten for å ikke ha noe relevant å si, eller at jeg bare skal være "tom" for alltid.  At det jeg skriver skal forsvinne ut i luften, uten at en sjel bryr seg. Eller enda verre: at jeg ikke skal bry meg mer. At det å skrive skal føles som noe jeg MÅ gjøre, og ikke lenger noe som gir mening for meg.


Egentlig må jeg bare le litt av meg selv, zoome ut og se på den store sammenhengen. Hadde jeg forventet det samme av mine venner og bekjente hvis de fikk fire tette barn, og hadde en partner som jobbet altfor mye?
Nope.


Så igjen, har mine fire små lært meg en viktig lekse.
Det er ingen skam i å være litt tom noen ganger. Og det er kanskje litt tullete å tro at man skal prestere og forbedre seg på alle felt, når man fortsatt er i ferd med å lære å legge en helt ny kabal, helt fra start.



Heldigvis har vi kommet et stykke på vei med den nye familiekabalen, og av og til slår inspirasjonen ned, akkurat til riktig tidspunkt. Jeg må nok gå i tenkeboksen hva tematikken på bloggen angår. For det å henge med i svingene i samfunnsdebatter og dagsaktuelle saker, er kanskje ikke det rette målet, nå som jeg sjelden greier å finne bilnøklene, eller huske avtalene mine. 

Så jeg er her fortsatt, for de av dere som har spurt. Fullstendig overveldet av ammetåke, og livet generelt. Og kjenner til min store fryd at det fortsatt er gir mening å skrive, om så bare for å skrive.  

 


 

 Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

 

Fire tette barn: don't try this at home

 

Nå har det vært dønn stille her i lang tid. Jeg har bevisst prøvd å fokusere hundre prosent på tiden sammen med minstemann på fem måneder, og holde meg unna tastaturet. Men nå klør det noe så innmari i skrivemusklene at jeg bare måtte.
Permisjonen min har jeg allerede justert ned noen prosent, og snart er jommen det hele over. Det vil si, at mannen min skal ha resten av permisjonen, og jeg skal kaste meg over tastaturet igjen. Heldigvis kan jeg jobbe hjemmefra, slik at jeg ikke må være fysisk borte fra baby hele dagen.


Fem hele måneder har gått siden fjerdemann rutsjet ut i verden på badromsgulvet vårt, midt på natten. Bortsett fra spørsmål om hjemmefødselen og det at den ble (uplanlagt) uassistert, handler det vanligste spørsmålet vi får fra folk rundt oss om det å ha fire unger under 7 år. «NÅ er det vel travelt ja!?,» «Får du noe søvn i det hele tatt?» og «Hvordan takler dere det?» er gjengangere.


Svarene er: JA det er noe så inni granskauen travelt, jo, vi sover ...noen ganger, og -man takler det ikke, man prøver og feiler til man finner noe som funker.


Men et spørsmål som ofte detter inn fra lesere av bloggen, har svirret litt oppe i hodet mitt en stund. Spørsmålet er: om jeg vil anbefale et liv med fire tette barn. Og svaret på det er: nei, det vil jeg definitivt ikke på noe vis.


Ja, det mener jeg altså. Firebarnsmoren. Helt alvorlig. Do not try this at home! Med mindre du er helt klar for en utmattende hverdag.
Men før høygaflene ryker i været og hodet mitt lander på en stake, -la meg forklare.


Det å ha et lite barn, er travelt. Og da snakker vi om ett. To smårollinger kan bli utfordrende, men også stas med tanke på søskenkjærlighet og en lekekamerat. Tre små barn: Da begynner logistikken å jobbe mot oss som foreldre. To voksne mot tre små, er rufsete odds. Statistisk sett er det nesten alltid en som hyler/ er trøtt/har bæsjet osv. Det sier seg selv at man enten må ha glattsmurte rutiner, eller verdens største tålmodighet for å takle en trio med småtasser. 
Men fire. Fire småfolk, på fire forskjellige utviklingsstadier. Fire stykker, som er mer eller mindre avhengige av deg og din evne til å holde dem trygge, mette, tørre, uthvilte, passe stimulerte, passe underholdt, sett og elsket herfra og til månen. Og du har fortsatt bare to hender.




Det...det er til å bli sånn passe svimmel av.
Noen dager tenker man faktisk at man ikke kommer til å takle en eneste dag til av dette kjøret. For man gir og gir så uendelig mye, og på mange dager er det mer motstand enn godvilje å få, når halvparten av ungeflokken er i trassalderen, en er et spedbarn, og en er en hypernysgjerrig og superkreativ seksåring med umettelig appetitt på svar på alle livets spørsmål. I tillegg kan man planlegge og strukturere dagene så mye man bare orker, og ingenting vil gå helt etter planen. Aldri. Niks. For mange ustabile elementer i suppa.


Men hvorfor gjorde du det da, hvis det er så fælt?
Selv om det kan virke fælt når jeg ruller ut superlativene, så er det ikke slik at jeg hadde benyttet meg av returretten hvis den fantes. Men det er ufattelig slitsomt, altoppslukende og frustrerende kan man si. Livet med fire små, dreier seg stort sett om de fire små. Hele tilværelsen vår formes rundt barnas behov. Tid til overs er en luksus man ikke akkurat ruller seg i for ofte. Og når man en sjelden gang får tid til å gjøre det man selv vil, så er det nesten så man ikke husker hva man liker å gjøre. Men det finnes gode sider ved dette livet også. Som det å ha så mye liv og mylder, latter og barnslig, rå ærlighet rundt seg. Slikt vokser man av, det merkes.


Så selv om det helt klart er mange fine stunder med ungeflokken vår, hvor jeg tenker jøsses for en fin gjeng vi er, så er ikke dette livet noe jeg med god samvittighet kan anbefale andre mennesker å begi seg utpå, uten å ha advart dem først. Og jeg liker ikke tanken på at jeg igjennom bloggen, kan være i fare for å fremstille et liv med en haug av små barn som en drøm på boks. 

Sett at jeg på mirakuløst vis skulle prestert å krabbe meg opp Mount Everest med livet i behold. Hadde jeg da gått hen og anbefalt hvermannsen å gjøre det samme? Njaa.. Litt sånn ser jeg på livet med fire barn. Kanskje ikke like livsfarlig, men definitivt en utholdenhetsprøve uten like. 


Bortsett fra det dagligdagse, spinnville kjøret med fire unger, så er det faktisk litt sinnsykt at jeg har vært gravid i over tre av de siste seks-sju årene. Levende meieri er jeg også, på sjette året. Og det tar på, både fysisk og mentalt.

Ammehjerne får liksom en helt ny betydning, når man har svevd i den tilstanden i 20% av sin levetid. Noen ganger lurer jeg helt ærlig på om hjernen min har krympet litt, og jeg blir ikke fornærmet om andre også antar det. Graviditet og amming på repeat i sju år, gjør liksom noe med systemet.


Jeg var ekstremt heldig som hadde minimalt med plager i dette fjerde svangerskapet, men etterpå har det vært verre. Jeg har innsett at jeg må behandle kroppen min ekstremt bra for å ikke føle meg som en nitti år gammel dame når jeg våkner om morgenen. For det er så immari lett å la seg selv komme på siste plass, når man har mange små barn. Din egen kropp og ditt sinn lander fort langt bak i rekka. Men det går jo heller ikke an. Skal man greie å holde tritt med fire energiske unger, må man gjerne ha litt energi på lager selv.
Permisjonstiden med fjerdemann har rett og slett fått meg til å bli smertelig klar over at livvstilen vår må skjerpes og dras kraftig inn på riktig kurs igjen, hvis vi har tenkt å komme ut av denne småbarnstida med helsa i behold.

 

Så nei, ikke satse på storproduksjon av arvinger med mindre du er klar for en lang tur opp Mount Everest. 



Men når det er sagt, så er utsikten her oppe i grunnen himla fin. 

Confession: et steg tilbake for mammalivet



Det å gå fra en uferdig oppgave, er ikke min stil. Det har jeg fått bekreftet på alle mine tidligere arbeidsplasser. Jeg sier ikke dette for å skryte, men faktisk fordi jeg vet at det kan være en farlig egenskap noen ganger. -Det å ikke kunne ta et skritt tilbake når det er nødvendig.

Jeg har hatt mange, vidt forskjellige og, tja - interessante jobber. Alt ifra servitør, til dramalærer, og til og med vaktmester. En gang hadde jeg en praksis-stilling hos en hundefrisør, (ja, helt seriøst) og hadde fått i oppgave å bade og føne en puddelvalp. 

Da jeg var halvveis med å føne hunden tørr, var arbeidsdagen min over og sjefen min fortalte meg at det var en bil som ventet på meg utenfor. Jeg nikket og fortsatte å føne den hvite, krøllete pelsen. Samtidig sendte jeg en sms til han som skulle hente meg om at jeg bare måtte gjøre ferdig noe. For jeg følte virkelig at jeg måtte. Ikke fordi at sjefen hadde bedt meg om det, for hun hadde sagt at hun kunne ta over. Det var heller ikke av hensyn til puddelen at jeg jobbet lenger enn jeg måtte den dagen, for han kunne vel knapt brydd seg mindre.Nei, det var min egen lille tvangstanke om at jeg ikke kom til å klare å slappe av den kvelden, hvis jeg gikk fra en våt puddel på stellebenken. 

Den puddelepisoden hendte da jeg var tenåring. Men den trangen til å fullføre og sette to streker under alle oppgavene jeg tar på meg, er like tilstede i dag. Samtidig har jeg lagt merke til hvordan jeg i liten grad mestrer kunsten av å gjøre ingenting. Og det er en crappy kombinasjon, for å si det pent.



I teorien synes jeg det virker veldig fornuftig å ha i allefall noen minutter med ordentlig «down time» i løpet av dagen. (ja for det står jo at det er så sunt og flott i alle livsstilsmagasinene...) Men i praksis blir jeg sittende der med en sviende angstklump i magen. For tenk så mye produktivt jeg kunne brukt de minuttene til i stedet for å sitte der og dingle med bena. Jeg kunne jo tømt oppvaskmaskinen, skrevet et blogginnlegg, eller pusset opp et møbel. (yeah, right) 

«Flink jente-syndrom» blir det ofte kalt når kvinner pisker seg selv for hardt hvis de feiler og prøver å tilfredstille alle rundt seg. Men jeg føler ikke den beskrivelsen er riktig i mitt tilfelle. «Innmarikravstormotsegselv-syndrom» er ikke like catchy, men det er passende for meg.

Forskjellen er at jeg driter litt i hva andre synes. I allefall de fleste, og det er litt utypisk «Flink pike». Jeg bryr meg såklart om hva familien min synes om meg, og jeg vil helst ikke skuffe dem eller nære venner eller kollegaer. Jeg synes heller ikke det er noe artig hvis jeg tråkker noen på tærne uten å mene det, men bortsett fra det, så gir jeg litt blanke i hvordan livet mitt ser ut fra utsiden.

Nei, hos meg ligger denne generatoren som driver meg til å gi så mye mer enn hva jeg har, tett koblet opp til dårlig samvittighet og egne krav til meg selv. Ikke det at det er noe sunnere enn flink-pike syndrom, men det er litt annerledes.

Og når man i tillegg er sin egen sjef, slik jeg er, (tja, forsøker å være) blir skuffelsen dobbel når jobben ikke blir gjort. Jeg har altså dårlig samvittighet for at jeg har skuffet sjefen, som faktisk er meg selv, samtidig som jeg er forbanna på den ansatte -som også er meg. Det er en merkelig posisjon å være i. Plutselig er det meg som skal være både den som kjefter, OG den som mottar kjeft. Selvdisiplin, heter det vel så pent. Men det går ikke akkurat så pent for seg når Sjef-Jona går løs på Ansatt-Jona på innsiden.

Greit, men hva er egentlig poenget med dette vrøvlet om våte pudler og dårlig samvittighet?

Vel, jeg skriver dette fordi at det er billigere enn terapi. Neida, okay, jo litt derfor. Men mest fordi at jeg føler jeg skylder denne bloggen og dens lesere en ærlig status quo: Jeg har innsett at jeg har tatt på meg en altfor stor arbeidsbyrde, i tillegg til den 100% stillingen jeg har som mamma til tre under fem år, og pendlerkone. Den arbeidslysten, motivasjonen og skrivekløen jeg var besatt av og stortrivdes med frem til for noen måneder siden (frem til pendlerjobben til mannen min ble virkelighet) har blitt erstattet med skuffelse og frustrasjon. Ambisjonene mine har ikke vært urealistiske, -jeg vet jo at jeg får det til hvis jeg får muligheten, men timingen har vært innmari dårlig. 

Men her er haken: uansett hvor mye jeg har fortalt meg selv at jeg må trappe ned på jobb, og senke kravene til meg selv, så våkner jeg likevel hver morgen med en lite realistisk tanke i hodet: «I dag SKAL jeg mestre. I dag skal jeg endelig få unna alt det jeg ikke rakk!» 

Slik blir det jo selvfølgelig ikke. Det blir fryktelig mange våte pudler som jeg blir nødt til å stikke ifra, for å si det slik. Og hver gang det skjer, kaller sjefen den ansatte inn på teppet og gir henne en real skyllebøtte. Det er ikke noe artig å befinne seg i den onde sirkelen der. Og det gjør meg ikke akkurat til en sprudlende positiv mamma.




Så derfor, ble dette innlegget til. For å kvele den «innmarikravstor»-stemmen som jeg våkner av hver morgen. Og for å si det som det er, både til meg selv, og gudvethvem som leser: Jeg er overarbeidet, søvnløs, fysisk og psykisk utmattet og fullstendig fri for motivasjon til å piske meg selv videre. Jeg kan, men jeg bør ikke arbeide så hardt, og heller ikke planlegge å ta igjen det jeg ikke rakk i dag. Ikke nå, i allefall. Kravene må senkes. Bloggen må få henge litt i limbo sammen med alle andre prosjekter, og det uten at jeg juler opp meg selv når det går mange dager eller kanskje en uke uten at jeg får satt meg ned foran tastaturet.

Jeg leste en gang en tekst hvor det stod at man har valget mellom det å slutte, tilpasse seg eller utvikle seg når man står fast. Jeg velger å tilpasse meg den trange tidsrammen min. Jeg trenger ikke å gi opp alt, men heller bare se på det som en bonus hvis jeg har overskudd til å skrive. 

Slik må det være, helt frem til visse begynner i barnehage og andre trapper ned på reisejobben sin. Slik må det være nå, for at jeg skal sove godt om natten, og for å kunne være den mammaen ungene mine fortjener. 

Men min tid kommer snart igjen. Og da skal den puddelen skal fønes i filler. 

Å lure seg selv til å være lykkelig



Vi tror hverdagen vår er bedre enn hva den egentlig er. De fleste av oss lever en slags livsløgn. Vi befinner oss i en selvkonstruert illusjon hvor vi er lykkeligere, penere, smartere og i det hele tatt mer fornuftige enn andre mennesker, selv om vi ikke nødvendigvis er det på ordentlig. Og det er dette som gjør at vi i det hele tatt orker å stå opp hver bidige mandag og ta fatt på den evige hverdagskarusellen. Slik er det i alle fall i følge forfatter Bår Stenvik, som gjestet en episode av Trygdekontoret  for en drøy uke siden. Det er visst slik at vi alle lurer oss selv til å tro at vi har bedre enn vi virkelig har det. Og dette er det eneste som står mellom en lykkelig hverdag og et nervesammenbrudd, hvis man setter det på spissen. Men hva betyr dette for en søvnløs og overarbeidet småbarnsmamma som meg selv?

Fy fader så deprimerende, var det første jeg tenkte da denne utfordrende idéen ble lagt frem i nrk-programmet. Jeg som hadde instillt meg på litt lett og harmløs underholdning, ble plutselig sparket i trynet med dette: 

-men hvem er det som ser ting for det de virkelig er da, Bår? 

-det er de kronisk deprimerte.

Åja.

Flott.

Er ikke livet mitt så innmari fint som jeg prøver å overbevise meg selv om at det er? Er jeg ikke halvparten så kjekk og smart og fornuftig som jeg innbiller meg? Og det tunge året med fødselsdepresjon som jeg gikk igjennom etter førstebarnet kom til verden, -var dét virkeligheten? Er det slik livet faktisk er? 

Takk for den, Bår Stenvik. Du har dyttet meg med hodet først inn i en eksistensiell krise som jeg på ingen måte har tid til å greie ut av akkurat nå, tenkte jeg, da jeg lå under dyna med tankene som kvernet så høylytt at jeg ikke fikk sove før fuglene begynte å kvitre. Takk for den nrk. Jeg som bare skulle koble av med et artig prateprogram.

Okay, greit. Det er ikke bare hans feil. Egentlig er det ganske sikkert utelukkende min feil at dette traff meg så hardt. Det jeg som har konstruert livet mitt selv. Både det som er rått, ubehagelig og ekte, og den (litt for skrale?) bufferen med selvbedrag som får ting til å føles akkurat greit nok til at jeg klarer å fungere i hverdagen.

For eksempel hvis jeg ser meg i speilet om morgenen og tenker «dette blir en sinnsykt god dag!» selv om jeg innerst inne vet at den blir sånn midt på treet hvis jeg er heldig. Ikke noe galt med en gjennomsnittlig dag, men likevel ?det er en liten løgn jeg forteller meg selv. Eller når jeg sitter ved tastaturet og heier meg selv frem og tenker «dette er du råflink til, leseren kommer til å få sitt livs leseropplevelse» når jeg egentlig vet at noen der ute garantert kommer til å tenke «nei fytti rakkern for noe ræl.» 

Den episoden av Trygdekontoret, og det sparket i trynet kom på et ubeleielig tidspunkt. Ca. akkurat da jeg begynte å merke at jeg har gapt over for mye, både hjemme og i arbeidet mitt.


De har hengt der i over en uke nå. På tide å skjerpe seg? Jeg vet ikke...

Nøyaktig når jeg kjente at jeg lå og stanget ganske hardt i den koselige, pastellfargede boblen jeg har bygget rundt meg selv for å unngå at jeg går på veggene. Den bløte, fluffy bufferen som forhindrer meg fra å fokusere på det som er vanskelig, skummelt og energitappende i livet. Den gigantiske polyesterputa jeg lener meg på, som sørger for at jeg ikke sier opp stilligen som mamma med øyeblikkelig virkning, eller legger ned den ferske bedriften min fordi at jeg ikke takler alt det som er tungt og frustrerende. Den illusjonen som gjør at ikke jeg blir utslitt og drittlei av hverdagen min, eller «blir utbrent» som man sier så fint. Den greia ble smadret. 

Heldigvis har det skjedd før. Og jeg er klok av skade. Jeg vet hvordan jeg skal lappe den sammen, den bobla, bufferen, livsløgnen, eller hva enn man foretrekker å kalle det. De første gangene boblen min sprakk, og jeg ble ordentlig deprimert (sånn ikke spise, ikke sove, ligge i sengen i flere uker i strekk og føle ingenting-deprimert), så jeg ikke verdien i den løgnen. Den stemmen i hodet som stadig prøver seg med «det går nok bra til slutt. Du er så flink atte. Gode ting skjer med gode mennesker» og så videre, den stemmen gjorde jeg til min verste fiende da jeg smalt i veggen den første gangen. Jeg skammet meg noe infernalsk for at jeg ikke greide å bare skjerpe meg. Bite sammen tennene, pushe på videre og bare være flink, selv om livet føltes omtrent like herlig som en stinkende haug med møkk. Jeg sparket meg selv mens jeg lå nede, med andre ord.

Og det funka ikke særlig bra.

Så, da jeg endelig innså at jeg ikke kom noen vei der jeg lå i sengen og betraktet livets mindre attraktive sider uten det snille, behagelige filteret, bestemte jeg meg for å ta ansvar og søke hjelp. Det var da jeg fant ut at den livsløgnen Bår snakket om, er helt vital for å overleve. I alle fall for meg. 

Det viktigste jeg lærte på den tiden jeg jobbet med depresjonen, er at den irriterende snille og positive stemmen som hvisker fra innsiden, er det sterkeste våpenet jeg sitter på hvis jeg vil takle det livet jeg har lagt opp for meg selv. Greit, nå høres det ut som jeg lever et forferdelig liv i hungersnød og sykdom, men det gjør jeg heldigvis ikke. Det er jeg innmari takknemlig for. Men livet er utfordrende for meg, og alle mennesker har forskjellige registere å spille på. Det som føles overveldende for meg, kan virke trivielt for deg, og omvendt. Men det betyr på ingen måte at en av oss er «bedre» enn den andre. Vi er bare av forskjellig kaliber, og det er ikke noen skam i det.

Det å ha aleneansvar for barn og hjem i ukedagene mens mannen er på jobb i en annen by, forsøke å skape sin egen arbeidsplass, sjonglere deadlines, foreldremøter og legetimer, lære å takle et langdistanse-ekteskap, skrive om natten og skrape til seg en inntekt nummer to som får den gamle sommerjobben i dyreparken til å se meget lukrativ ut, det er ganske overveldende for meg til tider. Og jeg er ikke flau over å innrømme det. Når alt dette blir for mye, og jeg føler meg som en taper både som mor og wannabe-gründer, er den bufferen med selvbedrag så innmari god og viktig å ha. 

Saken er at jeg hadde glemt dette her litt i den nye hektiske hverdagen med skummel selvstendig næringsdriving og ukependlermann. Men det var inntil jeg så på nrk og de ordene trillet ut av munnen på en brutalt ærlig forfatter. Hey, hverdagen din er like dritt som du følte den var da du var deprimert. 

-AU! Den der gjør vondt når hverdagsboblen er tynnslitt fordi man har glemt å ta vare på illusjonen om lykke og fylle på tanken med litt tilsynelatende poengløs egentid og nytteløse hobbyprosjekter. 

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i samtalen jeg hadde med min mann i det øyeblikket boblen sprakk helt uventet, men jeg innrømmer at det ikke var særlig pent. Desperat, er kanskje et passende ord. Desperat og depressiv. Ikke var jeg særlig flink mamma eller jobbedame i dagene som fulgte heller. Men jeg skjerpet meg ikke. Nei. Jeg pushet ikke på videre når ting føltes overveldende. Den fella har jeg sluttet å valse frivillig i. For etter å ha gjennomgått et intenst opplegg med «take care of yourself before you take care of business» som slagord i over to år, har jeg plukket opp et par triks for å takle slike smeller. 

Jeg må gjerne ha dårlig samvittighet, men bare for de rette tingene. Jeg skal ikke piske meg selv for å ha droppet godnatthistorien eller spist opp lørdagsgodteriet til ungene, for det kan faktisk hende jeg trengte den trøstende sukkertrippen og den halvtimen alene foran skjermen veldig sårt. Det finnes smartere måter å bruke energi på enn det å ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke rakk på jobb denne uken. Men jeg kan godt ha veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt vare på meg selv i det siste. Det bør jeg faktisk.



Jeg må huske at jeg ikke er verdens mest produktive dame og at jeg faktisk ikke har tid til å utføre alle prosjektene mine hundre prosent, selv om jeg liker å innbille meg at jeg er det på gode dager. Jeg må jobbe med å dytte bort den skammen som hviler over det å synes litt synd i seg selv, og tillate meg å være litt satt ut når boblen sprekker. Ikke å skvise hardere, men heller slippe taket en stund, så krampen går over.

Så der er jeg nå. I en helende selvmedlidenhetsoverdose (ja, der fant jeg på et ord) som har inneholdt mye uproduktiv og hjerneløs TV-titting, magasinlesing, venninnedates, inntak av mat som ikke kan kjøpes på sunnkost og lite lukrative, men akk så trøstende, lange morgener i sengen med barna. Samtidig sparkles og pusses det på bufferen. Den limes sammen og poleres. «Du er så dyktig atte. Det går bra» hører jeg når jeg føler for å skrike, «slapp av det ordner seg for snille jenter» og lignende fraser når angsten kommer ved leggetid, og min personlige favoritt: «fake it 'til you make it». Det er faktisk så sant at det gjør meg ganske lykkelig.


Hva gjør du når hverdagsboblen sprekker og du tvinges til å se nøyere på mindre hyggelige detaljer ved ditt liv? 

 

Peptalk om egentid



Jeg har ikke ordentlig tid til meg selv lenger. Og selv om jeg visste det på forhånd så ble det likevel tøffere enn jeg trodde å gi slipp på den. 

Det ble mye vanskeligere enn forventet å bli mamma, mye flere tårer, flere prinsipper som falt, flere venner som forsvant men heldigvis også mye morsommere enn hva jeg hadde trodd.

Da vi ventet nummer én, var vi som de fleste førstegangsgravide ?fulle av optimisme. Ta det med ro, jeg skal ikke bli depressiv her. Jeg har ikke tenkt å overtale noen til å ikke bli mamma. (De som virkelig ikke vil det trenger ikke å gjøre mer enn å ta en titt på meg, så er de overtalt nok.)  Men jo, det var egentlig ganske herlig å bli mamma, men det var flere uante ting som slo meg etter at første barnet kom.  Jeg fikk på en måte en brutal aha-opplevelse med tanke på dette med tid. Eller egentid, som det så fint kalles, og hva den er verdt for meg.

Her er en lett miks av det som for igjennom hodet mitt etter at første barnet kom:

-Hva i huleste var det egentlig jeg brukte tiden på før jeg ble mamma? 

-Hvorfor i all verdens navn brukte jeg flere timer i uken på å lese tullete magasiner eller spille dataspill når jeg kunne ha DUSJET så ofte jeg ville, gått på do akkurat når det passet meg, og blitt der i mer enn 1,5 minutter? 

-Hvorfor satte jeg ikke mer pris på det å faktisk kunne sitte ved middagsbordet og tygge maten min ordentlig før jeg fikk rollen som stol, seng og transportmiddel for babyen min?



Da nummer to kom til verden, måtte jeg flire litt av disse tankene. Som om et barn var vanskelig liksom. Nei, nei, DETTE var hardkjør skjønner du. TO var garantert slutten på all egentid, tenkte jeg:

-Hvorfor i all verden gjorde vi ikke mer ut av ting mens vi bare hadde ET barn? Vi kunne jo reist mer, besøkt flere venner, laget flere kompliserte og deilige middager, lest flere bøker!

-Hvorfor lot vi ikke besteforeldrene passe oftere mens vi bare måtte overlate ET barn til dem?

-Hvorfor satte vi ikke mer pris på det å bare måtte kle på ET barn, skifte bleie på ET barn eller det å legge ET barn om kvelden?

Jeg var helt sikker på at jeg hadde skjønt verdien av egentid nå. For jeg hadde jo virkelig «ikke tid til noe» lenger.

Trodde jeg.

Det ble tre barn. Men vi var fortsatt bare to voksne. Det sier seg selv at først nå ble egentid et ordentlig abstrakt begrep som jeg pent måtte legge på hylla for en stund. Spesielt etter at mannen fikk pendlerjobb og jeg plutselig ble gressenke store deler av tiden. Og forresten, når jeg sier egentid, så mener jeg den av typen jeg må ingenting akkurat nå og kan gjøre hva jeg vil-tid. Og ikke sånn åh nå sover de så da kan jeg endelig skrubbe under kjøkkenbordet, sortere alle de single sokkene og finne frem klær til i morgen ?tid. For det er nok av den typen tid.


Plenty med denslags altså.

Så når kvelden kommer etter en dag alene med tre småtroll i alderen 10 måneder til 4 år, så humrer jeg godt av de tankene jeg hadde etter at nummer to kom. Jeg ante virkelig ikke hvor mye tid jeg hadde for meg selv! Jeg kunne jo fortsatt lage meg en morgen-cappuccino på den tiden. Jeg laget flotte middager fra bunnen av, nesten hver dag, og jeg lakket til og med negler oftere enn en gang i måneden. (Hvorfor jeg gjorde det siste der, skjønner jeg ikke helt nå. Jeg kunne f.eks ha sovet. Just saying.)

Ja. Ting ser litt annerledes ut nå.

Egentid nå er en (publikumsfri) dusj som varer lenger enn fem minutter. En tur på matbutikken med kun et eller (haleluja!) uten barn. En tur ut i snøen for å måke, alene. (Nei, jeg tuller ikke.) En tur ut med søpla for å puste rolig og telle til ti. En semi-komatøs halvtime foran skjermen med en god TV-serie på kvelden like før jeg slokner. Noen minutter på sofaen med en mann som snorker litt mens han kiler meg i nakken før vi begge sovner av utmattelse innen episoden er over, er hva jeg kaller egentid nå. 

Men vet du hva? Det går helt greit. For det meste. For en kjøkkenbenk full av skitne tallerkener betyr jo bare at vi har mer enn nok å spise. Et rotete hus, tja, det betyr at vi har alt for mye å gjøre og kanskje bør prioritere litt annerledes, men vi har i det minste et tak over hodet. Tidlige morgener til tross for ingen vekkerklokke betyr at vi har tre sprell levende barn som ikke kan vente med å starte en ny dag. Stressende turer på butikken betyr at vi har midler til å handle det vi trenger. Skittentøysfjell som vokser og vokser betyr at vi har flere klær enn vi burde hatt, og tusen daglige spørsmål og flere enn nok trassepisoder betyr at vi har barn som lærer uendelig mye hver dag. 



Egentid er fint og ofte helt livsnødvendig. Jeg må fortsatt skvise inn (om enn bare) noen minutter med egentid hver dag for å holde hodet klart. Men det er liksom bare egen-tid. Nå har vi mest sammentid, og jeg vedder på at jeg kommer til å savne det sånn passe mye når jeg står foran en låst dør og prøver å overtale tenåringen min til å stå opp klokken ni på en lørdag for å finne på noe sammen med mamma. 

Egentid kommer igjen. Sikkert i haugevis. Men sammentiden renner ut . 


Hva gjør du når du har egentid? Og hvordan takler du det når du ikke får egentid?


 

Kjære førstegangsmamma -del 3



Kjære førstegangsmamma, du som nettopp har vært igjennom det mest fantastiske og kanskje skremmende du har opplevd i hele ditt liv. Kjære, vakre, sterke deg: jeg har noe jeg vil fortelle deg.

Du har gått og ventet på dette i mange måneder. Hele tiden har fødselen vært en målstrek i det fjerne, og nå har du passert den. Kanskje ikke ting gikk helt som du hadde håpet, eller kanskje det ikke ble så ille som du fryktet. Uansett, så har du stor grunn til å være stolt! Du har bært frem denne lille skapningen, og du har brakt ham eller henne til verden. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at nå skal du bare kose deg og nyte, men det ville vært feil av meg. Selvfølgelig vil det heldigvis bli mye kos og nydelige stunder, og jeg unner jeg deg virkelig en fredfylt og problemfri barseltid, men jeg vil være åpen med deg: -det er ofte forferdelig vanskelig å være nybakt mamma, og det er helt normalt å føle det slik! Dette er den største omstillingen du noen gang skal igjennom, og da er det ikke så rart at det svir litt. Vær god mot deg selv, kjære deg, og gi slipp på alle prinsippene og kravene til deg selv for en liten stund. 

Da jeg var gravid for første gang, hadde jeg mange idéer og prinsipper som jeg bestemte meg for å følge da jeg ble mamma. Men det ble ikke i nærheten av slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Ikke med barn nummer to heller. Det var noen fine idéer jeg hadde, for all del, men idéene var ikke tilpasset den nye virkeligheten, meg som mamma, eller mitt unike barn.

For uansett hvor mye vi forbereder oss, og uansett hvor dyktige, informerte og drevne damer vi er før vi får barn, så vil vi aldri kunne vite alt på forhånd. Vi kan ikke skue inn i fremtiden mens vi er gravide og se alle hindrene vi kommer til å møte. Vi kan ikke forutse hva mammahormonene kommer til å gjøre med oss eller hvordan partneren vår vil reagere på den nye rollen. Vi kan ikke vite hvem den lille, rosa bylten er, og se nøyaktig hva han eller hun trenger før de faktisk er her. 



Dette håper jeg at du husker på i de neste ukene. Hvis ting ikke blir slik du hadde sett det for deg, og du begynner å tvile på deg selv eller føle deg mislykket: -stopp! Det er ikke noe feil med deg. Det som skjer, er at du begynner å bli kjent med babyen din. De gode idéene du hadde før fødselen er fortsatt gode, men kanskje ikke alltid de riktige for deg og dette barnet? Det som skjer nå, er ikke det at du har vært naiv og uforberedt. Nei, det som skjer nå er at du vokser som mamma. Du ser behovene til den lille, nye skapningen. Du kloke, vakre mamma. Du legger merke til at det er visse ting som ikke fungerer for dere, og dette er BRA. Dette betyr at du faktisk er en veldig fornuftig mamma! Så når det føles som om alt bare kollapser og du tenker at du aller helst bare vil begynne helt på nytt, så er det ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Nå begynner det kanskje å gå opp for deg at bortenfor den målstreken du nylig krysset, ligger det en ny startstrek.

Den startstreken markerer en ny begynnelse. Og når man knytter så mye håp og forventninger (som alle mammaer naturligvis gjør!) til en ny start, så er det klart at det blir mye følelser. Det blir mye svimlende glede, kjærlighet og lykketårer, men også sannsynligvis mange barseltårer. Du har sikkert hørt det ordet før, men selv ble jeg overrasket over hvor utrolig godt det stemte. 

Barseltårene er noe så å si alle kvinner opplever etter en fødsel. Antiklimakset du opplever etter at barnet endelig har kommet, og mammahormonene som gjør sitt inntog, gjør at du blir lett beveget, for å si det mildt. Kjære deg, du har lov til å være litt ute av balanse nå, uten at du trenger å skamme deg for det. Jeg gråt selv fordi jeg var så glad for at babyen min var frisk, jeg gråt fordi at mannen min var så snill og gjorde alt for meg, jeg gråt fordi at jeg var sliten, jeg gråt fordi jeg ikke husket hvilken dag det var, jeg gråt fordi at babyen min gråt, og jeg gråt mye uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Alt dette er normalt. Men igjen vil jeg være ærlig med deg: skulle ting bli for vanskelige, er det på tide å søke støtte. 



Forskjellen på de forventede barseltårene og en fødselsdepresjon, etter min erfaring den at med depresjonen følger skyldfølelse. Den kjennetegnes av en gnagende følelse av å være en dårlig mamma, og i det hele tatt, en dårlig person. I tillegg kommer skammen fordi man tror at man er mislykket, selv om man som oftest ikke er det i det hele tatt. Du er bare overveldet, og det med god grunn! Denne skammen vil gjøre sitt beste for å forhindre at du strekker deg etter hjelp. Den gjør ofte at du blir alene om de vonde tankene. 

Skammen er en kald, ensom følelse som forteller deg at du ikke er god nok og at du aldri kommer til å bli det. Det kan sammenlignes med å se seg selv i et skittent speil og få intrykket av at en selv er møkkete. Det er ikke deg som er møkkete, det er speilet. Man slutter å tørre å fortelle andre om det som er tungt, og skylder på seg selv når ting ikke går etter planen. Kjære, vakre mamma: -skammen lyver! Hvis du opplever dette, har du fått en fødselsdepresjon, noe som hender mange mammaer. Dette betyr på ingen måte at du er en ubrukelig mamma. Du har bare vært så uheldig å havne i en ond sirkel som kan være vanskelig å komme ut av på egenhånd.

Jeg har vært der selv, og jeg vet at det for mange kan føles helt utenkelig å snakke med noen om disse følelsene og tankene. Men jeg vet også av egen erfaring at når man åpner opp og ber om hjelp, blir livet raskt uendelig mye bedre. En gang lå jeg selv der på badegulvet og følte meg som den mest udugelige mammaen i universet. Så du er ikke den eneste som har følt det slik. Vi er mange, og prognosene er gode! Det vi mangler er informasjon og åpenhet om dette, og mange lider i stillhet. Derfor er jeg brutalt ærlig i dag.

Jeg ønsker ikke å skremme deg eller være negativ, kjære nybakte mamma. Tvert i mot vil jeg tilby et lysglimt og håp, i tilfelle dette med depresjon skulle gjelde deg. Jeg ønsker mer enn noe annet at du skal få slippe å oppleve den onde sirkelen som fødselsdepresjon er, og forhåpentligvis vil du aldri oppleve det jeg har vært igjennom. Mitt håp er at disse ordene kan være med på å hjelpe noen der ute som kanskje står og vipper på kanten av stupet, eller befinner seg midt i mørket. Jeg har skrevet om dette før, og jeg kommer helt sikkert til å ta det opp igjen. For hvis jeg kan hjelpe noen, om det så bare blir én eneste mamma, så er jeg villig til å fortelle om mine mørkeste øyeblikk til jeg blir gammel og grå. Kjære deg, hvis du kjenner på disse følelsene nå: snakk med noen. Ta kontakt med fastlegen eller jordmor. Fortell dem at du sliter og at du trenger en hånd. De er pliktet til å hjelpe deg, og ingen har rett til å dømme deg.



Kjære førstegangsmammaer: jeg vet at dette ble i overkant heavy og kanskje litt trist. Trist men viktig. Selvfølgelig håper jeg at du ikke kjente deg igjen i depresjonstegnene i det hele tatt, og at du bare tenker "jøss så deppis Jona var på bloggen i dag." Og det er helt greit. Men kanskje en eller annen der ute trengte akkurat dette i dag. Jeg håper at hovedbudskapet skinner igjennom: Det er ikke umulig å snu en vond situasjon!

Kjære nybakte mammaer, jeg gratulerer dere med den store nye tittelen og sender dere varme tanker. Og du! Vær god mot deg selv, slik du ville vært mot din beste venninne. Du fortjener å bli tatt vare på, og du er god nok.


Opplevde du barseltårer etter fødselen? Hvor lenge varte det? 

Har du opplevd fødselsdepresjon? Synes du fødselsdepresjon er et tabu i samfunnet vårt? 


Her kan du forresten lese del 1 og del 2 av dette brevet, som tar for seg andre temaer om det å bli mamma for første gang. 

Her finner du info om fødselsdepresjon og her er en artikkel om samme tema. 

Sjokket

De to strekene lyser mot oss og det blir stille i rommet. Det er tidlig morgen med skrå solstråler på parketten, men av en eller annen grunn er jeg ikke sugen på kaffe. Når barna suser igjennom stuen og inn på soverommet, legger ikke merke til dem. Jeg er i sjokk. 

Like etter at jeg holdt frem den hvite pinnen mot ham, begynte den kommende pappaen å le. Om han lo av glede eller vantro er jeg ikke sikker på, men jeg husker at han satt der på chesterfieldsofaen og ristet av latter, mens jeg var blitt midlertidig stum og hadde mest lyst til å kaste en pute på ham. Vi ønsket oss et barn til. Minst. Men dette kom som et lyn fra klar himmel. "Folk kommer til å tro at vi ikke vet hvor barn kommer fra" -husker jeg at jeg tenkte. For det er jo ikke til å stikke under en stol at tre barn på fire år er ganske høy produksjonsrate. Og den opprinnelige planen var jo ganske annerledes. 

Sakte beveget jeg meg over til den grå stolen ved vinduet og stirret på to streker som snakket for seg. Vi skulle få et barn til, mye tidligere enn planlagt, og jeg var livredd. 

Det er mulig noen syns det er merkelig at en tobarnsmamma, som jeg var den gagen, får angst fordi hun er gravid. Man har jo tross alt vært igjennom det hele før. Hvorfor er det så ille med en til?
Det var ikke ille i den forstand. Men det var så inni hampen skummelt. Tanken på at planen vår allerede hadde flydd ut av vinduet gav meg angst. Alt jeg hadde sett for meg for de neste to-tre årene var borte på et blunk. Skole, jobb, flytting -alt ble borte og plutselig var det på'an igjen. Det føltes som å høre på en alt for kjent sang som stod på repeat.

Tre tette. TRE faktisk. Jeg kaldsvettet av tanken. Jeg som nettopp hadde begynt å føle at vi hadde sånn nogenlunde kontroll på to.

 
Full kontroll på de to vi allerede hadde ja...

Jeg gråt av fortvilelse den kvelden. Ikke fordi at jeg ikke ville ha barnet. Nei. Det var ingen tanker om å ikke gjennomføre svangerskapet. Men det var mye angst.
Og så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg gråt. 

For hvor utakknemlig går det an å bli? Her kommer det friske, flotte barn som perler på en snor, og der satt jeg på baderomsgulvet og klamret meg fast til dolokket mens jeg hulket og forbannet denne hyperfruktbarheten min.
Det finnes hundre -sikkert tusenvis av kvinner som gjerne ville vært i min situasjon. Så altfor mange som ikke har "hell i uhell" og som må gå igjennom måneder og år med slit før de kanskje, muligens får
et barn. Fy søren som jeg skammet meg for disse følelsene, men jeg grein likevel.




 De første månedene var annerledes enn med de første barna. I steden for å hyle det ut til hele verden at vi skulle få barn, var jeg stille. Det var kun et par-tre mennesker som visste om den kommende familieforøkelsen, og jeg ville helst beholde det slik. For den fremtiden som vi nå skulle få var så fjern for meg at jeg ikke klarte å si ordene uten å bli uvel. "Jeg er gravid -igjen" klarte jeg ikke å si til venner og familie før jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det at jeg måtte legge til at vi kom til å bli i Berlin en god stund til, og at jeg ikke kom til å jobbe videre på universitetsutdannelsen, var ikke så artig heller. Alle våre nære og kjære var jo kjent med planene våre. Og så slapp vi bomben.

Reaksjonene var en lett blanding av sjokk, vantro, glede, bekymring og en hel haug av spørsmål: "Hvorfor?" "Vil du ikke få deg en jobb og karriere?" "Skal du bare fortsette å få barn til du blir førti?"

Jeg klarte ikke å glede meg like mye som i de første svangerskapene. Jeg følte jeg hele tiden måtte forklare og forsvare denne nye fremtiden som ventet oss, og det var litt tungt å få et "HVA? ALLEREDE?" i steden for "gratulerer" når vi endelig gjorde det offentlig at vi ventet nummer tre. Folk ble såklart vant med tanken etter hvert, men kommentarene og spørsmålene ble ikke færre, og jeg var sliten.

Men ting endret seg den dagen det lille overraskelses-vesenet gav livstegn fra innsiden av magen for første gang. 
Jeg lå i badekaret og så ned på den lille kulen og prøvde å se for meg hvordan dette skulle gå. Kan jeg virkelig sjonglere tre små mennesker? Er jeg laget for å ha tre barn under fire år? Kommer vi til å greie å gi alle tre nok oppmerksomhet og oppfølging? Spørsmålene og angsten raste rundt i hodet mitt, men forsvant med ett da jeg kjente et lite dult fra den lille mageboeren. 
Jeg skvatt opp i sittende stilling og hold meg på magen. Like fort la jeg meg ned igjen og forsøkte å kjenne etter. DER. Der var det igjen. Det var noen som turnet i magen min. Et lite menneske som var lykkelig uvitende om hvor ambvivalent og forvirret mammaen som lå i badekaret var.  Et lite menneske som skulle bli en del av familien vår. En del av fremtiden vår. Resten av livet. 

Den dagen var det som om angsten, bekymringene og den irrasjonelle skammen silte ut av hodet mitt, og jeg fyltes av nytt mot. Vi skulle klare dette. Dette var en utfordring og en altomveltende overraskelse, men også en gave. At ikke jeg hadde sett det like klart før nå, var ganske flaut. Jeg ba den lille i magen stille om unnskyldning hver dag. "Det var ikke meningen, jeg ble bare fryktelig stressa" prøvde jeg å fortelle den voksende magekulen som selvfølgelig ikke ante hva jeg snakket om. Men det hjalp litt på min egen samvittighet. 

Da jeg først begynte å glede meg, var det som om jeg tok igjen for alle de ukene jeg gikk og sutret i starten, og ble en sånn superirriterende se-på-meg-jeg-er-så-gravid-og-det-er-så-gøy dame som ikke klarte å ha en samtale om noe som helst uten å vri temaet inn på min egen voksende buk. "Har du strikket julegavene i år ja -så stilig! Jeg holder på å strikke teppe til babyen, ja forresten, har jeg vist deg ultralydbildene.?" 


"Vet ikke om du har lagt merke til det men jeg er GRAVID."                                                                                                                                                  Sinnsykt gravid.

Et par uker før fødselen, gjorde angsten et comeback uten like, og jeg hadde flere melt-downs på badegulvet en jeg kan telle. Men slik hadde jeg hatt det før de andre fødslene også, så jeg tenkte at det var ikke så unormalt, men jeg fortalte det ikke akkurat til folk. De fleste fikk se en mamma som gledet seg sånn til å møte gutten sin, men på innsiden var jeg et vrak de siste dagene. Jeg var livredd for kaoset som det ville skape å få en nyfødt inn i familien, og jeg følte meg på ingen måte rustet til å bli trebarnsmor.

Så kom kvelden. Fødselen gikk lynraskt. Tre timer og vips -så var han der. Eller... Ikke "vips" akkurat. Det var et tretimers maraton og jeg bannet mye for meg selv mens jeg klamret meg til dolokket igjennom riene. (Ja jeg fødte hjemme. Av egen fri vilje. Du kan lese mer om det her, hvis du tør.) Ganske ironisk egentlig, at mesteparten av fødselen skulle foregå inne på det samme badegulvet som jeg lå og hulket på da jeg først fikk vite at det var enda en baby på vei... Ikke det at jeg lo særlig av den ironien mens jeg hadde rier. 

Kvelden den 19. mars lå vi der i sengen. Mannen min, jordmor, den nyfødte gutten min og jeg. Jeg klarte ikke å rive blikket fra ham. Akkurat det klarer vel de færreste nybakte mødre, men tankene mine var annerledes enn ved de to andre fødslene. Jeg var så overrasket. For det som inntil nå hadde vært så ubegripelig fjernt, skummelt og uvirkelig, føltes nå som det mest meningsfylte og naturlige jeg noen gang hadde opplevd. Selvfølgelig skulle vi ha en Lillebror. Selvfølgelig skulle han komme i år, den 19.mars, på dette stedet, på denne måten. Hjemme på soverommet vårt mens snøen dalte ned utenfor.
Blikket hans møtte mitt, og inne i hodet mitt holdt jeg verdens lengste takketale til min nyfødte sønn.



Jeg skal ikke ramse opp alt her og nå, men jeg sa blandt annet takk for at han var så snill og endelig komme ut (ni dager på overtid), at det føltes som om det alltid hadde vært meningen at han skulle bli komme til oss nå, og at han bare måtte unnskylde meg hvis jeg måtte gå og grine litt av takknemlighet på badegulvet etterpå.


Har jeg gjort noe dumt?




Når jeg skriver dette, ligger jeg på gulvet nede i kjelleren fordi dette er det eneste stedet hvor det er rolig. Noen ganger trenger jeg en pause for å roe tankestormen i hodet mitt. Det kom helt ut av ingenting. Et øyeblikk hvor jeg kjente på hvor utrolig skummelt det er å sitte med ansvaret for tre små skjebner.

 

Så nå ligger jeg her på kjellergulvet i huset til foreldrene mine med pc'en foran meg og gjør det jeg alltid gjør når jeg føler meg fortvilet: jeg skriver.

 

Det er som regel godt å være på besøk hos mammaen og pappaen min, men i kveld er jeg urolig og greier ikke å ha folk rundt meg.

Jeg hører pusten deres og snorkingen fra det rommet hvor jeg pleide å sove da jeg var barn. For en bisarr følelse. Der inne på det gamle rommet mitt, der hvor jeg pleide å synge spice girls med hårbørste-mikrofon og lese penny -der ligger det nå noen små ualminnelig morsomme, vakre mennesker som er mine barn. Det var jo en av mine største drømmer, det å bli mamma. Og nå har den gått i oppfyllelse. Jeg har vunnet tre ganger i lotto. Men akkurat nå er jeg livredd for at jeg har rotet det skikkelig til.

 

I hverdagen når altfor mye skal skje på en gang, merker jeg ikke så mye til den tvilen. Det kan hende at den blusser opp i et vanskelig øyeblikk, men så forsvinner den like fort igjen. I kveld er det annerledes.

Vi har nylig tatt en gigantisk avgjørelse som kommer til å påvirke de tre små menneskene for resten av livet, og jeg kjenner ansvaret ligge tungt over skuldrene mine som en stor sandsekk. 

 

Vi har tatt dem med oss bort fra alt de kjenner. Besteforeldre, venner, barnehage, naboer. Leiligheten vår. Herregud, leiligheten vår. Det stedet hvor Lillebror ble født! Nå kan vi aldri dra tilbake dit.

Vi har avbrutt de vennskapene de så vidt hadde begynt å utvikle, vi har reist bort fra det fine, trygge nabolaget vårt. De er ikke Berlinbarn lenger. 

 

Jeg prøver å roe angsten ved å si til meg selv at -det går jo bra med dem! De ser jo ut til å takle det helt fint. De har kommet seg knirkefritt igjennom barnehagetilvenningen, de har fått nye venner og de har til og med begynt å bruke norske ord. Men saken er bare at jeg har vært der selv, og jeg vet hvordan det er å være ny i et fremmed land. Jeg opplevde det selv som barn, og jeg vet at på innsiden skjer det så mye mer enn det foreldrene hører fra barna. Jeg vet at barna våre får veldig mye nye, positive ting inn i livene sine ved å flytte hit, men vil det være nok for å veie opp for det de mister?

 

Jeg husker da vi dro tilbake til Island på besøk for første gang etter at vi flyttet til Norge. Jeg gledet meg så mye at jeg fikk sommerfugler i magen hver gang jeg tenkte på å reise hjem. For det føltes fortsatt som at Island var hjemme, og Norge var nytt. Men da vi endelig ankom på øya, merket jeg at ting hadde endret seg.

Det første jeg merket var at ting i hjembygda mi hadde endret seg. Vennene mine hadde også blitt to år eldre, fått nye interesser og nye venner. Jeg som hadde håpet på en herlig velkomst med hurrarop og "godt å se deg igjen!", ble ganske skuffet. Livet hadde jo gått videre der også. Uten meg. 

 

Det andre jeg husker best fra turen, var det at jeg merket at morsmålet mitt hadde begynt å glippe. Ikke mye, men nok til å gjøre meg redd. Ville jeg glemme språket mitt nå som jeg bodde i Norge? Ville jeg ende med å være turist i eget hjemland med gebrokkent språk og lite eller ingen peiling på hva som egentlig foregår i samfunnet på den kjære øya mi? Ville jeg ikke høre til der lenger?

 

Jeg har kart å tviholde på språket frem til nå, men det er ikke fullstendig i behold. Det er ikke fritt for grammatikkfeil og ordforrådet mitt har krympet såpass at jeg føler jeg må ha en ordbok i lomma hvis jeg skal klare ha lange samtaler med folket hjemme uten å drite meg skikkelig ut.

Jeg har ingen kontakt med venner fra barndommen, og når jeg er på Island, føler jeg meg akkurat som en turist, selv i den bygda jeg vokste opp i. Selv om jeg har det veldig bra i dag, så er det ofte et sårt punkt for meg at jeg ikke at jeg hører ordentlig til noe sted. I Berlin er jeg hun skandinaviske, i Norge er jeg hun islandske, og på Island er jeg hun som har blitt norsk. Misforstå meg rett: dette er ikke noe som tar fra meg livsgnisten altså, så ille er det ikke. Og det har jo kommet utrolig mye godt ut av det å ha vokst opp i Norge. Men jeg misunner dem som har et sted hvor de hører til. Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mine dette. Slik at de kan glede seg til å dra hjem, og virkelig føle seg hjemme. 

Og det er her det lille angstanfallet mitt kommer inn. Har jeg gjort noe fryktelig dumt?

 

Hva om mine barn aldri kommer til å føle at de hører til noe sted? Lillebror er jo så liten at han kommer nok til å føle seg mest norsk, men han vil uansett ha være tysk-islandsk, og ha familien sin spredt ut over tre land. Hva om de blir de tyske barna i Norge, turistene på Island og de norske barna i Berlin? Hva om de kommer til å være bitre på meg for at jeg har revet dem opp etter røttene og tatt dem med hit? Hva om de glemmer tysken? Hva om jeg har tatt dem med fra det stedet hvor de egetnlig hører hjemme? Og det verste er at jeg gjorde det av egositiske grunner. Vi kunne fint ha blitt i Berlin for alltid, hadde det ikke vært for meg. Vil de kunne tilgi meg for det?

 

Jeg hører små snorkelyder og mumling fra det gamle rommet mitt. Jeg titter inn døren og ser at de fortsatt sover. Jeg setter meg ned på gulvet ved siden av sengen og ser på veggene, det lille vinduet, døren min. Jeg tenker tilbake på sene kvelder med lekser, venninnebesøk, kjærestebesøk og musikk. Jeg husker hvordan det føltes å komme tilbake til dette rommet etter en lang dag på skolen eller etter en ferie. Lettelsen og roen. Det var i grunnen ganske deilig å bo her. Jeg var jo egentlig litt hjemme, på en måte. 

 

I over sju år har jeg bodd i dette huset med mine foreldre og søsken. Lenger har jeg aldri bodd noe sted. Så kanskje dette er det nærmeste jeg kommer til det å være hjemme? 

Hadde jeg fått bestemme så ville livet sett mer lineært ut. Jeg hadde droppet å flytte så mange ganger som jeg har gjort i løpet av livet. Jeg har kommet litt ut av tellingen, men det lille gule huset vi bor i nå med barna våre, tror jeg er det tjuende hjemmet mitt. De fleste gangene har det ikke vært opp til meg. Jeg hadde ikke noe valg om å flytte. Jeg var bare et barn, men jeg kjente likevel på det stikket i hjertet mitt og savnet hver gang jeg sa farvel til et hjem.


Jeg titter bort på de små med rufsete hår som ligger der og forhåpentligvis drømmer om langt mindre kompliserte ting. Innen et år vil de få enda et nytt hjem, og jeg har bestemt meg for at der skal vi bli. 

Lenge. 

 


Har du slitt med skyldfølelse etter at du flyttet med barn? Hvor gamle bør barn være før de får ha et ord i saken om flytting?

 

 

 Hvor er hjemme for deg? Er det der du bor nå, eller et sted du bodde før? 


Når lykken glipper


September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.




Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde  jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.





Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg  ikke  hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:


Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.




Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?




En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 
"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."
"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 
Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 
Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken
 og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 
"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.
Jeg svelger. 
"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."
Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.
Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe
med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...


Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 


Så skjer det som jeg burde ha regnet med.
Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.
"JAAAAAAA WASSER!!!" 
Wasser: tysk for vann

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 
Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 
De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 
Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.
"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 
Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  
Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 


"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 
De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 
Auda.
Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.
Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:




Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?
Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 
Hylene stopper brått.
Stillhet. 
"Få den mamma? Ja?" spør hun.
"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."
"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.
Bare ikke si det til pappa, okay?


Og det var slutten på det eventyret
Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 
Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...
Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.








Har du tydd til bestikkelser i det siste?


Jeg ønsket meg en gutt


Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst. 

Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er  forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt. 


Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.

Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!


Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan. 


Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn? 
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.

Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov  å ønske seg et kjønn?


Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...

Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.


Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent." 

Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.

Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si. 


Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis. 


Hva tenker du om dette? 
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?



Confession: Nærme nok holder

Det kan fort misforstås, det fine familieportrettet jeg har som forsidebilde på bloggen nå. Jeg mener, se på det da. Det er jo HELT urealistisk. Det ser jo ikke så ryddig og rolig ut hos oss bestandig. Eller, det jeg egentlig mener er: Det ser nesten aldri  sånn ut hos oss. Sannheten er jo at det nesten alltid ser slik ut:

Sannheten: Skittentøy, tegnetavle, visne løvetann, blåbær i en skål, instrument, sandleker. Love my life.


Den fredelige scenen som er illustrert på den nydelige tegningen som Judith laget, har ikke akkurat utspilt seg så ofte i virkeligheten. Det har kanskje skjedd, i et  flyktig sekund, én eller to ganger, max tre, at alle fem sitter stille og rolig i den rene og ryddiga stua vår og hygger oss uten noe som helst form for dramatikk. (Les: hylskriking, klyping eller brytekamper på sofaen.) Og jeg ville bare ha det helt klart. Sånn i tilfelle noen fikk det uheldige inntrykket at vi er den perfekte familien. For det er vi på ingen måte! Her er det rot, konflikter, tårer, sand i senga, bæsj på buksa (ikke meg) og hybelkaniner under senga.

...men når det er sagt, så har vi dager som vi er sånn, -pretty close. Eller kanskje vi heller skal si: close enough. I følge meg selv da. 
Sånn som i dag. I dag var en sånn dag hvor det bare var akkurat passe rotete da vi stod opp.
Ikke sånn grusomt rotete, men nok til at jeg ikke lurte på hvor jeg var da jeg våknet.


Det var passelig mange trass-episoder, søskenkrangler og kolikkanfall. Mange nok til at jeg ikke trengte å klype meg i armen, men ikke så  mange at jeg rev meg i håret. Vi er bare litt  forkjølet, været var akkurat passe varmt, vi spiste akkurat passe usunt, og Lillebror tålte faktisk å bli bært sånn passe lenge i bæretøy av pappaen sin i dag. Det var rikelig med frustrerende situasjoner , men også akkurat nok av nydelige øyeblikk. 




I dag var liksom veldig, veldig ålreit, og det er nok for meg.  Man lærer å senke forventningene og ta ting som de kommer når man blir mamma. Spesielt trebarnsmamma. Man lærer rett og slett å sette pris på de små, (men mange!) fine tingene i livet. Før jeg ble mamma, måtte jeg nesten ha nyvasket hus, ny hårsveis, deilig middag OG lønningsdag eller drikke boblevin mens jeg danset på bordet på tidenes fest for å få den ilende varme følelsen i magen som jeg får når jeg er høy på livet.

Nå, derimot, skal det ikke så supermye til før jeg kjenner det bruser over av lykke. Som for eksempel i dag, da jeg støvsugde og skjørtet mitt ble blåst opp av luften som kommer ut av støvsugeren. Jentene lo, jeg gjorde meg litt ekstra til, og de lo enda høyere og ropte "IGJEN! IGJEN!"
Sillyness=Happiness!

Nå fryder jeg meg faktisk over Helt passe-dager, Helt greie men litt slitsomme-dager, og til og med Ganske dårlige, men som går bra tilslutt- dager. Ikke perfekte, men dog nærme nok. 
 








Kjenner du deg igjen? Hvordan har du fått endret synet på livet etter at du fikk barn?

På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...
Etter at Lillebror ble født, så spør folk ofte "hvordan det går" og sånn. Om vi har "funnet rytmen" osv. Det de egentlig mener er vel noe i retning av: "Herregud det må være dødsslitsomt å ha så mange småunger?!" Og svaret er ja. Okay, jo det er veldig morsomt, givende, koselig og alt det der -ja, men samtidig så hektisk at hodet mitt spinner litt for tiden.

I dag var et perfekt eksempel på at jeg ikke henger helt med i svingene...

For det første så tok det meg tre kvarter bare å gjøre meg selv klar til å gå ut. (Prøvd å vaske håret med baby på armen eller? Anbefales ikke.) Deretter tok det ytterligere en time å få alle barna påkledd. -Hvordan er det mulig å bruke så  lang tid? Jo nå skal du høre...Tre barn er noen ganger et logistisk mareritt:

Jeg kler på den ene, begynner på neste, mens den første kler av seg igjen. Jeg teller til ti og trekker pusten dypt før jeg kler på førstemann igjen, og da jeg er ferdig kommer den andre løpende og roper "tissaaa!". Og sånn går det slag i slag. You get the idea.

Men vi kom oss ut til slutt. En unge i vogna, en unge i bæresjal, og en på søskenbrettet. Og alle tre skriker. Folk stirrer. Jeg føler meg som et gående klovnesirkus.

Heldigvis skal vi ikke langt, og da vi ankommer barnecaféen jubler jentene og styrter inn. Det er stappfullt av foreldre og barn der inne. Lillesøster spurter inni klatrerommet med støvler på (FY!) og storesøster velger ut det laveste barnebordet med to bittesmå stoler og kommanderer meg å sette meg ned hos henne.

Jeg forklarer at jeg ikke har så lyst fordi at jeg har Lillebror på magen, og at jeg trenger en høyere stol for å kunne sette meg ned med ham. Samtidig så tar jeg automatisk jakken til Storesøster og henger den opp på en knagg på veggen. -fatal feil nummer 1.
Kort sagt, så var det meningen at jakken hennes skulle henge der hun hadde lagt den, på den lille stolen, og hun viste sin misnøye ved å ta et skoleeksemplar på et trassanfall. Midt på gulvet.
Get me out of here...
Mens Storesøster ligger der og forteller meg nøyaktig hva hun syns om min uakseptabe oppførsel, så hører jeg en eller annen unge som roper "EEEY DET ÆKKE LOV!" etterfulgt av et hyl jeg ville kjent igjen hvor som helst i verden: Lillesøster.

Jeg presser meg fram mellom de andre foreldrene i døren til  klatrerommet og roper på Lillejenta. Hun kommer gående med støvlene på og en sti med sand og skitt etter seg. De andre foreldrene skuler misfornøyde på meg, og jeg kjenner at jeg begynner å svette.

Jeg får såvidt av henne støvlene før hun styrter inn i klatrerommet igjen. Storesøster har tatt trassanfallet sitt opp et par hakk, og har begynt å kaste ting rundt seg. De nye skoene hennes flyr igjennom rommet, plastballer og bøker følger etter. Jeg vurderer i en brøkdel av et sekund å late som jeg ikke kjenner henne. Men så ringer jeg heller etter backup. Jeg kapitulerer. Ringer faren deres og ber ham komme og redde meg. "Hun er helt gal" hvisker jeg sånn at ingen av de andre foreldrene hører "plis, kom fort!".

Noen minutter senere dukker Tyskeren min opp som bestilt, og ser spørrende på meg. Storesøster har roet seg og leker nå på klatrerommet. Lillesøster leker mor og barn med en fremmed gutt og koser seg. Lillebror sover fredelig på fanget mitt og alt er i skjønneste orden. Tyskeren rister på hodet. "Jeg setter meg utenfor og jobber litt" sier han og går.

Jeg føler meg som en idiot. Herregud... hva er det jeg driver med? Her driver jeg og sender ut SOS-meldinger etter kun fem minutter på caféen, og så var det ikke så  ille engang. Nei jeg må skjerpe meg, tenker jeg akkurat i det jeg hører et umiskjennelig høylytt brak...

Det begynner som et slags tordenskrall i det fjerne, for så å bli høyere og høyere, før det begynner å lukte alvorlig  funky ifra sjefen i bæresjalet.
Hvordan er det fysisk mulig for et så lite menneske
 å lage så mye avfall?
Han fortsetter. Det buldrer så høylytt i bleia til Lillebror at damene på neste bord snur seg og glaner.
Lillebror bli rød i ansiktet, og jeg kjenner hvordan bæresjalet blir varmt og noe renner ned på buksa mi.   Herregud, herregud...stopp da! 

Det er nå jeg kommer på at jeg ikke har husket å ta med hverken bleier eller skift til ungen. Jess. Negative mommy-points for me!


Samtidig som Lillebror jobber videre med århundrets vulkanutbrudd, så kommer Lillesøster løpende med en plastikk-stekepanne og meier den i hodet på en tilfeldig liten gutt. Ungen vræler så det klirrer i  alle kaffekoppene på caféen, og moren hans ser strengt på datteren min og spør: "HVOR er mammaen din?" Jeg førsøker å dukke bak stolryggen, men lillejenta finner meg. "DEEEER MAMMA!" roper hun stolt og peker på meg.
Jeg prøver å gi damen et blikk som sier "beklager, jeg skal snakke med henne", men jeg ender opp med å se ut som om det er jeg  som har har luft i magen.
Sorry...
Dama ser surt på meg og rister på hodet i slow motion. "Du atte..du må si unnskyld..eller noe..hvis du har lyst" prøver jeg meg. Lillesøster ser dumt på meg og stikker. Jeg får lyst til å synke ned i gulvet.


Apropos luft i magen, så har stormen endelig stilnet hos Lillebror, og jeg sitter der med en meget uønsket varm og våt flekk på buksa mens Storesøster forsiktig legger en vaffelbit inn i en av caféens barnebøker og klapper den fornøyd igjen.

Jeg kapitulerer. Igjen. Sender SMS til Tyskeren. "Come here. now. plz"

Han kommer. "Jeg gir opp. Jeg må hjem og bade E" sier jeg. Han nikker.

I det jeg står opp, kjenner jeg hvordan hele ryggen og det ene buksebenet til Lillebror er gjennomtrukket av, -ja du vet hva...
(Bæsj. I tilfelle det ikke kom klart nok frem)
Jeg står opp og løper ut med en skrikende, stinkende baby og en diger flekk på buksa. Veien hjem er noe tåkete, men jeg husker at lukten ble sterkere i solen, og jeg tenkte at det blir en stund til neste gang jeg prøver meg på caféturer med Trøbbeltrioen.




Hvordan er det med dere, -flere som har gått på noen mammasmeller i det siste?

Confession: Mine topp 7 mamma-fails



Jeg gjør mitt beste, det kan ingen ta fra meg, men det skal sies at det er ikke akkurat sjelden jeg går regelrett på trynet i mammarollen... Det å ha dårlige dager som mamma har jeg snakket om før, men siden jeg merker at dette alltid er like aktuelt for meg tenkte jeg å dele denne listen med dere i dag. Her mine topp 7 mamma-fails:

1: 
Middag på fortløpende bestilling

Jeg har laget kylling og grønnsaker til middag, men jentene har selvfølgelig trettifem  andre, mye bedre middags-idéer de! De skyver fra seg  middagstallerkenen med et oppned-smil om munnen og jeg får panikk. Det ender med  at jeg står i over to timer på kjøkkenet (mens middagen min blir  kald) og lager omelett, pastaskruer, kokte egg  og fruktsalat på løpende bånd, mens de plukker i seg én munnbit av hver rett, før de skriker "SMAKTE IKKE!" som om de er verdens mest snobbete gourmet-matjournalister.





2. Langdradde forhandlinger med treåringen
«Bare én is til!» «Bare to minutter mer TV!»
Altfor ofte befinner jeg meg i skikkelig hete forhandlingsmøter med treåringen min over slike temaer, kun fordi jeg gjerne vil unngå offentlige trassanfall eller fordi jeg bare ikke klarer
den pipete masestemmen i et sekund lenger! Før jeg vet ordet av det er det MEG som trygler. «PLIS kan du bare være stille så får du den hersens isen!»  

























3. Skyldebukk-leken:  Ja det er ikke tvil om at forholdet til mannen får lide hvis vi har stress med ungene. Da (stakkars) han som regel er nærmeste person når ungene gjør noe de ikke skal, så er det jo veldig lettvindt å skylde på ham:  «Se nå har de tegnet med sprittusj på  veggen fordi DU ikke fulgte med!»


4. Sammenligning av mommyskills
På en dårlig dag , når ungene hyler for hver minste ting, når alt ser ut til å gå  galt..når jeg har
tusen ting jeg skal rekke med to små på slep og svetter som en gris hele dagen, så ser andre mødre alltid ut som verdens mest vellykkede (og ikke minst velstelte!) i mine øyne. Svosj så synker jeg ned i et sort hull av dårlig selvfølelse og dårlig samvittighet i et svakt øyeblikk.
5. Ofring av sosialt liv
Ja. Tittelen sier vel det meste. Noen ganger har jeg hele uker, kanskje måneder hvor ALT
dreier seg om barna og famlie-ting. Skjønner ikke helt at vennene mine gidder å snakke med meg når jeg dukker opp igjen ut av det blå etter mange uker og ramser opp unnskyldninger.



6. Ofring av egen velvære
-og av og til egen personlige hygiene. Trenger vel ikke å gå nærmere inn på det.


Middagen kan vente! For når til og med ungene (som ikke ser noe galt ved å spise sine egne busemenn) begynner å reagere på det flokete håret ditt og din naturlige "duft",  (ÆSJ MAMMA STINKER!) er det på tide å ta seg en LANG dusj -UTEN barna.




7. Super-mamma-strever

Noen dager våkner jeg og tenker «Hoho! I DAG skal jeg være så SINNSVAKT FLINK !» 
«I DAG vettu, skal jeg lage hjemmelaget sufflé til middag, vaske ned leiligheten, tømme skittentøyskurven, organisere alle bokhyllene i alfabetisk rekkefølge OG så skal jeg bake cupcakes mens jeg selvfølgelig ser smashing ut i hæler med eyeliner og leppestift!

 men hallo hvem er du? Nicole Kidman i Stepfordwives?? 

Glem det. You're human. Lev, lek, nyt barna dine.





Confession: I'm a hippie homebirth mom

Høy glamfaktor på denne damen. Singlet og joggebuksedag!
Jeg har vært veldig frem og tilbake i forhold til det å snakke om dette på bloggen, fordi at når man er gravid, så er det ikke alltid like lett å takle kritikk. (Hormoner anyone?) Og kritikk vet jeg at man må regne med, når man tør å velge annerledes. Men jeg kom fram til at hvis jeg skal holde mitt mål om å være ekte, nyansert og personlig her på bloggen, så må jeg ta med dette temaet også. -uansett hvor delte meninger folk måtte ha om det. Hjemmefødsel er altså vårt valg for den forestående fødselen, og i tiden fremover blir det nok en del skriverier om dette på bloggen. Kanskje noen av dem som leser bloggen til og med får noe ut av at jeg forteller om dette her? Håper det i allefall!

Vi planlegger altså å føde hjemme. (Eller, strengt tatt er det jo jeg som skal føde. Mannen skal se på og forhåpentligvis støtte meg litt..) 


Første fødsel var også planlagt hjemmefødsel, men ble flyttet til sykehus etter at riene dabbet av, og lot vente på seg i flere døgn. Det hele var veldig udramatisk altså. Vi rakk til og med å stoppe på bensinstasjonen for at mannen kunne få seg en matbit før vi dro på sykehuset. (Jeg kunne kanskje skrive litt om de to første fødslene, hvis det er noe dere vil lese om?) 

Andre fødsel var en planlagt sykehusfødsel sammen med en jordmor som fulgte oss igjennom hele svangerskapet og kom på hjemmebesøk for kontroller i svangerskapet. Selve fødselen gikk så inni granskauen raskt at vi såvidt rakk frem til føden! "Vi kunne likesågodt blitt hjemme" husker jeg at jeg sa til mannen.

Og denne gangen blir vi faktisk hjemme! Vi gleder oss, og er veldig avslappet og rolige i forhold til det hele. Vi har samme jordmor som  i siste svangerskap, og føler oss veldig trygge i samarbeid med henne. Hun var på besøk hos oss i dag (vi har alle kontrollene her hjemme) og vi snakket litt om forrige fødsel og mine ønsker og tanker om denne fødselen. Det er så godt å ha en så fantastisk flink og engasjert dame som jordmor. Hun er min nr.1 fan og motivator i svangerskapet. Hun har en fantastisk innstilling til kvinnekroppens potensiale, og jeg får alltid et skikkelig selvtillits-boost etter et besøk av henne. Heia kroppen min og alt det der, vettu! ;) 

Om bare noen få uker er jordmor i beredskap for oss, og nedtellingen til den store dagen begynner for alvor. Jeg gleder meg sånn! 


Jeg er veldig interessert i å høre deres tanker, meninger og spørsmål om hjemmefødsel, så fyr løs! 
Har du, eller kunne du tenkt deg å føde hjemme?
Hva vet du om hjemmefødsel, og hva lurer du på?

Ha en toppen torsdag, og jeg gleder meg til å høre fra dere!

Jona

Confessions of an Anti-Grinch

Okay, så har jeg aldri prøvd å la julepynten stå fram til påske, og det kan hende jeg hadde begynt å rynke på nesa når julegrana var begynt å råtne i kantene i begynnelsen av februar, hvis jeg hadde fått det som jeg ville og vi hadde beholdt treet for bestandig. Men, jeg tilstår at jeg godt kunne hatt både nisser, stjerner og engler i hus i hvertfall et par uker til hvis det var sosialt akseptert. Jeg er en skikkelig anti-Grinch, eller juletøs rett og slett...

Hos oss fikk julegrana stå til i dag, eller 11.juledag som jeg kaller det. Jeg syns det er så vanvittig trist å pakke bort jula at jeg alltid får en ganske kjip periode, på grensa til en mild depresjon de første dagene etter at Rudolf og co. takker for seg. Bare se da! Hvem vil liksom pakke ned og gjemme disse shiny, finfine tingene?
Hadet mini-julekuler/Hadet glassengler/Hadet Nissen med bjellebeina/Hadet fine Karen Blixen gullkransen. Bare 331 dager til vi sees igjen.
Jeg vet at mange syns denne overdrevne juleglorifiseringen er irriterende, men jeg kan ikke noe for det. Jeg elsker julen like sterkt nå som jeg gjorde da jeg var barn, og jeg håper det aldri forandrer seg. 


Har du sagt adjø til Rudolf og Nissen?
Er jeg den eneste som gråt litt når treet var borte?
___________

Okay, so I never actually kept the christmas decor and tree up until easter, and it might very well be that I would start doubting my love of Christmas in early Febuary when the tree would start to rot, but I would gladly keep the santas, angels and stars around for at least a couple of more weeks -were it not generally frowned upon.

I think I might be the Anti-Grinch.

Our Christmas tree got to stay until today, or the 11th-after-Christmas-day as I call it. Oh after-Christmas is so depressing... I always have a down-period, closely related to a mild depression, the first few days after Rudolph and friends say their goodbyes. 
I mean, just look at those pretty, shiny things! Who really wants to put them away for 331 days a year!?

How about you? Did you send Santa on his way yet? Am I the only one who cried a little when the tree was thrown out?

hits