hits

diskusjon

Er det vanlig å lyve litt på helsestasjonen? 

nervøs for helsestasjon

 

Ja, jeg har servert en hvit løgn eller to på helsestasjonen og det tror jeg mange gjør. Men burde det være sånn? Skal vi føle at vi må skjule ting for helsesøster? 
Mari Midtstigen, redaktør hos Foreldre.no skrev nylig om at hun fortsatt ammer ettåringen sin om natten. Der forteller hun om at hun lot være å fortelle helsesøster hele sannheten, da hun fikk spørsmål om barnet hennes sov igjennom natten. 

Lyve til helsesøster?


«Så da satt jeg der, da, på ettårskontrollen. Det var ikke ren løgn det jeg drev med, men det var ikke langt unna,» innrømmer Mari i innlegget sitt. 
Og akkurat dette har jeg tatt meg selv i å gjøre på helsestasjonen, flere ganger. Både når det gjelder spørsmål om nattamming, (som forresten er veldig bra og sunt!) søvn, og når det gjaldt innføring av fast føde. Ikke fordi at jeg følte at jeg gjorde noe «galt». Men fordi jeg ikke ville risikere å få servert formaninger om at babyer må sove hele natten, eller å få gravende spørsmål om hvorfor jeg valgte å ikke gi barna mine babygrøt    Og jeg tror desverre det er ganske vanlig å ta en hvit løgn på helsestasjonen, selv om vi ikke har gjort noe galt.

Heldigvis har jeg med tiden blitt ganske dreven på å heller ta opp slike ting på en konstruktiv måte med helsesøster, i stedet for å bare gå hjem og føle meg dum. Men det var virkelig ikke noe bra for selvtilliten å få servert tvilsomme råd fra helsestasjonen som om de var "fasiten", da jeg var fersk og nervøs som førstegangsmamma.

fast føde fire måneder


Da jeg ble født var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer på 3 måneder, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette er jo helt bananas for oss dag, men den gangen var dette vanlig praksis og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på samtlige av dagens offisielle anbefalinger. Selv om jeg holder meg til de aller fleste, så tror jeg ikke alt er like sort-hvitt som det noen ganger fremstilles. 


Misforstå meg rett, det finnes utrolig mange dyktige helsesøstre der ute, og jeg føler jeg har vært heldig i forhold til mange av historiene jeg har hørt fra mine venner og bekjente. Men etter snart 8 år i stadig kontakt med helsestasjoner i forbindelse med mine unger, så sitter jeg igjen med et inntrykk av at det ofte blir lagt for mye vekt på "one size fits all" oppskrifter, som skal passe for alle barn. Noen ganger blir det til og brukt med helt bakvendt logikk for å løse problemer. 

nattamming baby amme natten

 

Eksempel: Går babyen ikke like mye opp i vekt en måned som den forrige på bare morsmelk, blir det fort til at man får anbefalinger om å gi grøt eller erstatningsmelk, selv om kroppen vår er utstyrt med et meieri som faktisk (i de aller fleste tilfeller) klarer utmerket godt å øke produksjonen etter barnets behov. Hva med å prøve ut den mest logiske løsningen først? Så slipper mor å føle at hun ikke strekker til, og må ty til hjelpemidler når det egentlig ikke trengs.


Lite rom for individuelle tilpasninger


 Nå sier jeg ikke at samtlige norske helsesøstre gjør dette, men jeg har opplevd det altfor ofte til at jeg synes det er greit. Og i tillegg så skaper dette en ubehagelig situasjon for veldig mange foreldre, som ikke tør å innrømme at de ikke følger nøyaktig samme oppskrift som den man finner i heftene på helsestasjonen. 


Nei, det er ikke normalt at en baby sover HELE natten


Det samme gjelder søvn og babyer. Der så klart mye nyanser og mange gode råd å få, men du verden for noen vanvittig rare formaninger jeg har hørt igjennom min kontakt med helsestasjoner og andre foreldre. Det virker for eksempel som at det er helt normalt å forvente at alle babyer på under 1 år skal kunne sove igjennom natten, og at det er kun foreldrene det står på, hvis ikke dette er i boks innen ettårsdagen. De rådene synes jeg vi skal spare småbarnsforeldre for, og gjerne oppdatere oss litt på forskningen. Fordi at det er ikke normalt at babyer sover hele natten uten oppvåkninger, og jeg er helt ærlig ganske trøtt av hele søvntreningsdebatten.  

søvntrening søvn baby


Når dette er sagt, så vil jeg understreke hvor heldige jeg synes vi er i Norge, som har et system som følger opp oss som nye foreldre og barna våre. Mange av spørsmålene vi får i møte med leger og helsesøstre, stilles alle foreldre som en rutine. De er der for å sørge for at flest mulig barn får en god start på livet. Det er viktig at disse spørsmålene blir stilt, de må fortsette å bli stilt, men jeg tror det er viktig for foreldre å ha et fortrolig forhold til de ansatte på helsestasjonen for at man skal få best mulig effekt av spørsmål og råd. Den fortroligheten fordufter fort hvis man opplever det slik at man blir dømt eller sett rart på for å være litt original i sine valg. 


Jeg skulle bare ønske at vi ikke måtte føle oss som raringer om vi så velger å la barna få morsmelk til de blir to år, om vi ammer to barn, om vi velger å samsove på en trygg måte, droppe babygrøten eller bære barnet i sjal i stedet for å bruke vogn. Kunne man kanskje fått flere «jøss, så bra at dere har funnet deres egen metode for dette som virker!» i stedet for tvilende oppfølgingsspørsmål som «Er det noe bra for søvnen/ryggen/tennne deres da?»


Det er ikke barnemat å være foreldre i dag. Aldri før har det vært like enkelt å finne informasjon (av varierende kvalitet), men det har heller aldri vært like mye forventninger og fordømmelse av foreldre i det offentlige rom som i dag. Gi litt ros der det hører til. Og om du så må avsløre at du ikke vet så mye om akkurat det temaet, så still et vennlig spørsmål med genuin nysgjerrighet og respekt, kjære helsesøster. Vi setter umåtelig pris på det som foreldre! 

Samtidig må vi foreldre være klare over at vi selv ofte er kilden til vår egen usikkerhet. Vi vil bare det beste for barna våre, og noen ganger har vi lett for å gå i forsvarsposisjon når vi slett ikke har blitt angrepet. Likevel må vi få lov til å si ifra når vi opplever at våre godt informerte, men annerledes valg blir møtt på en negativ måte, så her har både vi og helsesøstre noe å ha i bakhodet når vi møtes. 



 


Ja, helsepersonell skal forholde seg til offentlige anbefalinger når de gir råd og stiller spørsmål, men det finnes vel en god dæsj slingringsmonn når det gjelder å finne veien til en god start på livet for de små, og trivsel for hele familien?


Forteller du alltid hele sannheten på helsestasjonen?



 

Fly med barn: vil du ha "barnefrie soner"?


 

I det siste har jeg lest flere artikler om at flyselskaper har begynt å innføre barnefrie soner på fly. Og jeg sliter med å gjøre meg opp en mening om dette. Noen kaller barnefrie soner på fly diskriminering. Andre synes det er genialt. Faktisk, så svarte én av tre at de ønsket seg barnefrie soner på fly i en undersøkelse gjort av Ticket feriereiser. Irriterende unger på fly er noe både foreldre og medpassasjerer helst skulle vært foruten, men er ikke barnefrie soner på fly litt over streken?

Jeg mener, ingen synes det er stas å sitte ved siden av en skrikerunge, det skjønner jeg. Men det er ikke stas å være forelderen til den ungen heller.


Den følelsen når finner frem til flysetet ditt og du ser at det sitter foreldre med barn både ved siden av deg, og bak din rad. Det strammer litt i kjeven, og du slipper ut et stille sukk. Du smyger ned i setet ditt og sender et høflig smil til en tannløs liten klump som nesten garantert kommer til å gulpe på skoene dine.


Eller den følelsen når du skal ut å fly med barn, og det kommer en person i nystrøken, hvit skjorte, utstyrt med en vanvittig dyr og skinnende laptop og setter seg ved siden av deg og arvingen din. Du kjenner pulsen stige ti hakk, og svetten begynner å piple. 

barnefri soner på fly med barn
"Eh, gidder du å flytte deg eller? Folk på under 140cm er ikke tillatt her"

 


Jeg forstår at det er dødsirriterende

 
Jeg forstår frustrasjonen til dem som har vært våre medpassasjerer opp i gjennom årene. Jeg skjønner at det ikke er særlig hyggelig når et barn sparker i stolryggen din, søler juice på buksebenet ditt, eller hyler så høyt at du kjenner det i beinmargen under take-off. Og ofte skulle jeg gjerne ha flyttet meg frivillig bort fra dem som åpenbart hadde hatt en mye lengre reise enn oss, og var desperate etter søvn. Men hvis jeg derimot ble nektet å kjøpe seter på visse rader bare fordi jeg reiste med et barn under 12 år?mja. Mulig jeg hadde frest litt.


Er det foreldrenes skyld hvis ungen ikke oppfører seg?


Det er fått som måler seg med det stressnivået jeg opplever når jeg tar fly med barn. Allerede flere uker i forveien surrer tankene om den forestående reisen. Hvordan skal jeg best mulig hjelpe barna til å få en god opplevelse, og dermed også spare mine medpassasjerer for skjærende barnegråt og kaos? På reisedagen er jeg fullt utrustet med 25 typer snacks, favorittleker, kosedyr, godteri og andre former for bestikkelser og underholdningsmateriale. Vi har snakket med barna og forberedt dem på spillereglene på et fly, i tillegg til at vi har laget en plan for hvordan vi skal løse kriser som nesten garantert vil dukke opp. 


Men uansett hvor godt vi planlegger reisen, så vil vi garantert alltid klare å irritere noen. Barn er barn, og de kan servere de mest usannsynlige påfunn når man minst venter det. Og det er det omtrent hundre tusen grunner til, som bla. at de kan ha vondt i ørene på grunn av trykkforandringer, de kan være slitne etter å ha stått opp tidlig, de kan bli redde, reisesyke osv osv.  Og dette kan vi som foreldre dessverre ikke kontrollere i noen særlig grad. Noen ganger går det strålende, og andre ganger er det et mareritt å fly, uansett hvor godt forberedt vi kommer.


Kan vi opprette flere soner på flyet? 


Og hvis vi først skal begynne å opprette adskilte soner på fly, kan vi opprette et par til? Som for eksempel en sone for dem som ber om å få sitte nærmest midtgangen for så å sovne og snorke høyt med åpen munn mens du må klatre over dem når du blir tissetrengt? Eller en egen sone for dem som starter sydenfesten med en gang flyet forlater bakken og drikker så mye at de ikke lenger har kontroll på stemmevolumet sitt? Eller hva med en egen sone for dem som ikke har rukket å dusje ila de siste par dagene? Eller i det minste å reservere en rad hvor det stilles krav til personlig hygiene? 


Altså, her kunne jeg fortsatt en god stund. 


Men jeg prøver å være tolerant og forberedt på å måtte møte mange typer mennesker når jeg er ute og reiser. For hvis jeg skal forvente av andre at de tolererer min hylende baby, så må vel jeg takle litt svettelukt, snork og armlene-tyveri? 

barn på fly
"Hei, kan jeg få en kaffe til? Og hvor mye koster det å flytte til tåfis-fri sone"


Heltene fra New Zealand


Noe av det fineste jeg har opplevd på en flytur er da jeg reiste alene med et av barna mine som da var under to år. (Jeg var forresten også gravid. Og jeg reiste uten mannen min.) Jeg fikk plass ved siden av et eldre par fra New Zealand, og jeg skulle sitte innerst med to barn. Et på fanget, og et inni en veldig rund gravidmage. Jeg trenger vel ikke å fortelle at jeg var dritnervøs for at vi skulle ødelegge denne turen for det søte, gamle paret ved siden av oss.
Og det kunne fort ha blitt slik. For ungen min koste seg ikke akkurat. Over halve turen bestod av gråt, veivende armer og sparkende ben. Men i løpet turen demonstrerte de to menneskene som delte seteraden med oss en utrolig empati og tålmodighet som jeg sjelden har opplevd maken til. De plukket opp bamser som ble kastet på gulvet igjen og igjen, de lekte titt-hei med min meget skeptiske unge, de roste meg for at jeg klarte å bevare roen (på utsiden ja, hehe) , og takket til og med pent «nei» til å bli flyttet til andre seter da flyvertinnen tilbød det. Ikke en eneste gang sendte de oss stygge blikk eller virket brydd med oss. 


Litt før vi skulle lande, takket jeg dem hjertelig for hjelpen, og innrømmet at jeg ikke forstod at de ble sittende da de fikk sjansen til å flytte seg. Da lo de begge to og mannen svarte: «Vel, vi har oppdratt 7 barn sammen, så vi har vært i dine sko mer enn et par ganger. Dessuten så stresser sure folk foreldre bare enda mer, og det hjelper jo ikke på saken!» 


Jeg var målløs. For det første: 7 barn? Jeg bøyer meg i støvet! Men det at disse menneskene som var 14 timer inn i sin totalt 26 timer lange reise og attpåtil var eldre borgere, orket å stå på slik og hjelpe og styre for mitt barn sin skyld? Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde holdt ut selv, hvis jeg var dem, og satt ved siden av folk som oss. For noen helter!


Jeg glemmer aldri disse herlige, forståelsesfulle menneskene. Jeg skulle gjerne reist med dem igjen.
Derfor tenker jeg at det kanskje ikke er så dumt at de som har aller minst til overs for barn på fly, kan få sitte og surmule i fred på spesifikke rader. Samtidig som jeg nok hadde blitt rimelig het i topplokket hvis JEG ble bedt om å flytte meg med mitt barn, uansett om jeg forstår grunnen.


Hva ville DU gjort om du ble nektet å sitte på visse plasser fordi du reiste med barn? Og takler du selv irriterende barn på fly?


Mer fra mammalivet: Ignorer barnet ditt , Det Fjerde Trimester Svangerskapet er ikke over ved fødselen
 

Er det greit å publisere bilder av døde barn?



Knust av sorg, i et øyeblikk av bunnløs smerte, delte en mor bilder av sin dødfødte datter på facebook, den 11. september i år. Naturligvis virker dette opprørende på oss, men den massive diskusjonen om hvorvidt det var galt eller ei av moren å publisere bildet, synes jeg er veldig vanskelig men viktig.

For dette er virkeligheten til mange mennesker der ute. De har mistet sine barn, og havner i en situasjon hvor de må sørge i det stille for å ikke støte noen.

Mange har gitt sin støtte til moren, Natalie Morgan. Men støttemeldingene drukner mellom hatmeldinger om at hun burde skammet seg, at hun er et kvamlt, oppmerksomhetssykt menneske, eller at hun burde blitt straffet. Hvorfor synes så mange at dette er forkastelig?


Selv har jeg ingen bastant mening om hva som er rett og galt i dette tilfellet, fordi jeg er ikke sikker på at det finnes bare ett «riktig» svar. Jeg har dyp medfølelse for denne moren, og jeg forstår at hun ville dele sorgen, og den vakre datteren sin med verden. Men samtidig ser jeg hvordan mange oppfatter det som uetisk å slippe et slikt bilde løst på nettet, og gi fra seg retten til å beskytte det.


Mange av de som er negative til bildedelingen, antyder at det moren gjorde, er et bevis på hvor sykelig opptatt vi har blitt av å dele livene våre på sosiale medier. At det å ta bilder av de døde, og dele dem med andre er noe bare oss, produktene av det 21. århundret, kunne finne på å gjøre.
Akkurat der må jeg si meg uenig. Slike bilder, er ikke et nymotens fenomen som oppstod på facebook eller instagram, selv om det unektelig har blitt mye enklere å dele fotografiene våre med mange. Det er vel nettopp derfor vi nå ser slike bilder oftere enn for 10-20 år siden.


Frem til midten av 1900-tallet, var det faktisk veldig vanlig og akseptert å ta bilder av sine avdøde slektninger. Norsk folkemuseum har eksempler på denne typen fotografier fra Norge i sin samling. Ofte var det siste bildet av personen, også det eneste bildet som fantes av dem. Familien som var overveldet av sorg, fikk i dette ene bildet, noe å holde fast i. Et minne om den de elsket, som kunne hjelpe dem i sorgen og gi dem muligheten til å vise frem og snakke om den avdøde. Selv om denne skikken virker fjern for oss, så kan jeg personlig forstå hvorfor det ble gjort.




 

Nei, jeg skal ikke nekte for at jeg synes det er ubehagelig å se bilder av mennesker som har gått bort. Når vi ser slike bilder, konfronteres vi med at døden er uunngåelig, og at vi og våre, kan møte den når som helst. Og når den avdøde er et barn, blir det enda mer smertefullt å se. For noe så grusomt som det at et barn mister livet, er selvfølgelig opprørende og vondt. Urettferdig, utenkelig og forferdelig trist.


Og der er nok alle enige med meg, vil jeg håpe. Det er vondt. Men er det tabu? Et spedbarn, som Natalies datter. Elanor Josephine, -er hun en uting å vise frem  fordi hun ikke lever? Forstår folk at moren ikke har noen bilder å dele av Elanor i live? Har de tenkt over at dette er alt hun har, og at det må være grusomt å føle at barnet hennes er noe som må gjemmes bort fra resten av verden, bare fordi hun døde?

Handler rabalderet i kommentarfeltene om uenighet rundt måter å vise respekt for de døde, eller noe helt annet?
Spørsmål som «ville Elanor selv ha likt at bildet ble delt?» og «hva er poenget i å dele, bortsett fra å få oppmerksomhet», drar oss inn i det som allerede er et minefelt, -nemlig dette med grenser rundt bildedeling av barn. Noe som er en pågående og viktig diskusjon. Men i mitt hode blir det en separat diskusjon, selv om den er tvinnet inn i dilemmaet. Og forresten så synes jeg at mennesker som har  mistet sine barn, godt kan få oppmerksomhet -gitt at vi gir dem vår varmeste medfølelse.




Er det riktig å legge ut bilder av døde barn? Når jeg stiller meg selv dette spørsmålet, vandrer tankene mine automatisk til bildene av lille Alan på stranden. Bildene av ham, ble også heftig diskutert. Mange av landets store aviser serverte bildet av Alan på stranden som førstesidestoff. Og selv om bildet utvilsomt, bokstavelig talt fikk mange til å sperre opp øynene for flyktningekrisen, så henger fortsatt spørsmålet i løse luften. Var det riktig? Opplyste bildet om en viktig hendelse? -ja. Var hendelsen unik? -Nei. Var det hensynsløst mot Alans slekninger? -ja, vil mange si. Men var det viktig for resten av verden å få virkeligheten i flyktningenes liv illustrert på et vis som ikke levner tvil om at vi MÅ gjøre noe? -ja, det tror jeg. Men jeg vet fortsatt ikke om det ble gjort på riktig måte, eller hva den riktige måten ville vært.


Men når en mor selv, velger å dele bilder av sitt barn, blir det i mitt sinn, noe annet enn bildene som avisene publiserte av Alan.  Hun som sannsynligvis bare ville skrike det utover alle fjelltopper at livet i det øyeblikket var ufattelig vondt og urettferdig. Samtidig som hun fikk vist verden at jo, den lille jenta hennes var her, selv om hun ikke er her lenger. Hun får i stedet utallige kommentarer om at hun er et grusomt menneske. For meg er det ikke så vanskelig å forstå at i en slik situasjon, er alt annet i verden ubetydelig. Man tenker ikke på å passe seg for å ikke støte noen, eller bryte med uskrevne etiske regler. Verden er kun barnet og sorgen. Det kan jeg respektere såpass at jeg ikke føler for å si noe vondt om dem som gjør det Natalie gjorde. Jeg har snakket med foreldre som har mistet barn. Og det å snakke om og vise frem det lille barnet som gikk bort, er noe som gir mange styrke. På den måten lever minnet om barnet videre blant oss. Barnets eksistens blir ankerkjent, og det å dele sorgen og minnene med flere, kan kanskje ikke trøste noe så utrøstelig, men i det miste gi en følelse av samhold. Samtidig som de sørger, er også foreldrene stolte av barnet deres. Naturligvis! Og det skal de virkelig få lov til være, like mye som alle andre foreldre. 


Det vi egentlig burde bruke engergien vår på, hvis vi først skal sitte på vår høye hest og preke om etikk, er vel å tenke «hvordan kan jeg gjøre noe riktig her?». Eller i det minste, hvordan kan vi oppføre oss, og reagere på en måte som i alle fall ikke fører til enda mer smerte og lidelse for dem som mister sitt barn? 


Uansett om det er vanskelig å se på, og uansett om jeg fortsatt er usikker på om jeg ville gjort noe slikt selv, kan jeg ikke finne gode nok grunner til å dømme denne moren. Jeg sier at jeg forstår, men jeg tar det tilbake. For jeg gjør ikke det. Jeg har ikke vært der selv. Jeg har ikke måttet vasse igjennom bunnløs sorg og fortvilelse som den hun opplever.  Egentlig vil vel ingen av oss vite hvordan hun faktisk har det, for det er så altfor, altfor vondt. Er det kanskje derfor mange farer opp i sinne over bildet av lille Elanor? Eller er det bare utilgivelig å dele bilder av døde barn?

 

Hvordan reagerer du på at foreldre deler tekst og bilder om og av barna de har mistet?

 

 

Oppmerksomhetssyke damer

 

Hva er det som feiler oss egentlig?! Spør Pappahjerte i sitt innlegg «Bomber og brystvorter», og lurer på hvorfor det regelrett klikker for oss hvis vi ser glimt av en brystvorte som ikke blir brukt i en pornografisk sammenheng, men likevel renner mediene over av vold, tortur og ren porno uten at vi sier et kvekk.

Jeg måtte ta meg et øyeblikk for å hviske stille amen etter at jeg hadde lest innlegget til Pappahjerte. Takk for at du setter ord på noe som har fått meg til å rive meg i håret utallige ganger.


Det hykleriet som råder i mediene og tydeligvis også i samfunnet vårt, -jeg blir GAL! Hver forbasket dag får vi servert et inferno av sex, vold og pornografiske bilder som vi mer enn gjerne sluker. Og det stort sett uten å legge igjen et krasst ord etter at vi frivillig har har latt grove voldshandlinger, eller tortur treffe oss midt i synsnerven. Men hva er det da som får raseriet og ropene om sensur til å bryte ut i kommentarfeltene og de sinte innleggene?

Dagbladet 17.08.15

Jo, det er sånne vanlige kropper. Sånne som har litt hår her og der, kanskje en dæsj cellulitter, valker, arr og andre spor etter et innholdsrikt liv. Det skal altså ikke mer enn det til, for å tiltrekke seg hundrevis av kommentatorer som hyler «Fy så KVALMT, dette trenger ingen å se!» eller «Denne personen vil åpenbart bare ha oppmerksomhet».
La meg si en ting helt klart: for min del må porno bare være porno. Sex må gjerne være sex. Folk kan kle seg som de vil, (evt. Ikke kle på seg) ta bilder av seg selv hvis de vil, og gjøre hva de vil med dem. Og nyhetssaker som kaster lys over det mørket som finnes i verden, (nå snakker jeg om vold, krig, tortur ol.) må også såklart eksistere. Det er viktig at vi har muligheten til å bli informert og noen ganger sjokkert til å ta stilling til visse problemer. Og strengt tatt burde vi reagert med å engasjere oss og faktisk gjøre noe, men det blir et annet tema...

Saken er at jeg på ingen måte ønsker å sensurere mediene. Men litt likevekt mellom vanlig kropp, og porno, det hadde gjort seg. Og akkurat det trenger vi sårt, ser det ut som.


For makan til illsinte kommentarer mot folk (helst kvinner) som viser frem kroppen sin i en ikke-pornografisk setting! Det virker som vi har blitt så hjernevasket av det å se 90% supermodeller og glamourdamer, at vi mister vettet hvis det innimellom dukker opp en «vanlig» kropp.
Det hyles om at dette var over streken, dette orker vi ikke å se på. Hatmeldingene hagler mot dem som våger seg ønske oppmerksomhet for sin helt vanlige kropp, som gjerne gjør helt vanlige ting. Som å amme et barn, eller bare være der, -tilstede.


Dagbladet, 12.08 2015


Ja, mange jubler over slike bilder. Og det med rette. Endelig noe vi kan relatere til! Men så tikker det inn en idiotisk kommentar om hvorfor dette aldri burde vises i en avis, og slike kommentarer er visst som fluepapir for flokker av folk som mener det samme. Plutselig er halve kommentarfeltet fullt av folk som ikke kan fordra at noe slikt får spalteplass. Men ser vi slike illsinte reaksjoner på lettkledde popstjerner og glamourmodeller? -Ikke i nærheten engang. Hvis vi skal ha det sånn at dette er ok, så må dette også kunne passere uten at vi går bananas. 


Er kvinner som viser frem strekkemerker etter graviditet, keisersnitt arr eller ammebilder oppmerksomhetssyke?

Tja, hva så om de er det? Skal ikke disse også få lov til å stikke frem hodet blandt massene av blod, gørr og pronografiske bilder der ute? Spar meg! Det finnes ikke et fnugg av logikk bak kommentatorer som hevder at slike bilder burde fjernes fordi personene «bare vil ha oppmerksomhet». Og hvis man blir så ufattelig støtt og provosert av slike bilder, så henger det ikke på greip at seksuelle, eksplisitte pornobilder ikke maner til like stor reaksjon fra disse folka. 

Ikke det at jeg synes det er hensiktsmessig å skjelle ut jenter som poserer halvnakne på sengen, og legger bildet ut på nettet. Men hykleriet, det gir meg spysmak i munnen. 


Ja, det er mest denne ubalansen i reaksjonene på kropper i en seksuell settinger og vanlige kropper, som frustrerer meg. For min del så må sosiale medier og aviser bare fortsette å vise så mye kropp de vil, så lenge vi sørger for å jekke ned hykleriet ved å promotere alle typer kropp. 


Men det er absolutt ikke bare media som har skylden for denne merkelige oppførselen vår. Hvilket samfunn vil vi egentlig at barna våre vil vokse opp i? Jeg for min del vil mye heller at mine barn skal bli bombardert med strekkmerker, amming og keisersnitt, enn utelukkende photoshoppede, falske og pornografiske bilder. Og en ting vi kan gjøre for å vise våre barn at kropp er topp, uanset form eller farge, er å oppføre oss som voksne mennesker i kommentarfeltene og slutte å vræle og hyle ut skjellsord om kvinner (og menn) som våger å vise seg frem akkurat som de er.

Vi må tåle at enkelte velger keisersnitt




Noen vil kanskje tro at en hjemmefødselsdame naturligvis vil være en ivrig motstander av elektivt keisersnitt og medisinert fødsel. Men sannheten er at selv om jeg har født tre barn uten medisiner og to av dem hjemme, så tror jeg likevel ikke at det finnes en "riktig" måte å føde på som gjelder alle. I denne ukens spalte hos Foreldre.no, kan du lese mer om mine meninger rundt dette.

De siste månedene har det sirkulert utallige innlegg og artikler som generelt har vært "for eller imot" elektive keisersnitt. Mange har også enten hyllet eller kritisert jodmødre for den jobben de gjør. Personlig synes jeg debatten om hvordan hver enkelt  kvinne føder er bortkastet. Vi kommer aldri til noen enighet om hvordan det er "best" eller mest riktig å føde, for det finnes ikke noe fasitsvar. For enkelte kan det være direkte traumatisk å føde uten noe form for smertestillende, mens for andre kvinner, er det mye tryggere å føde hjemme eller på senter for naturlig fødsel. Uansett hva vi måtte mene om andre kvinners valg, er det kun kvinnen selv som i samråd med jordmor, kan finne den tryggeste løsningen. 




Bretningene fra kvinner som har følt seg presset eller ignorert i sine ønsker i møte med jordmødre og leger, er triste å lese. Jeg velger å tro at de fleste leger og jordmødre bare forsøker å gjøre jobben sin på riktig måte, men samtidig er de bare mennesker de også. De kan også begå feil, gjøre vurderinger som er farget av deres personlige meninger og så videre. Det er kanskje noe å ta tak i her. Vi kan bli flinkere til å bruke vår rett til å klage når vi føler oss dårlig behandlet, vi kan lage mer rabalder når vi ikke blir hørt, og vi kan sørge for å ha våre ønsker skriftlig notert i forkant av en fødsel, slik at det ikke blir noen tvil, i tilfelle vi opplever å ikke bli tatt på alvor.

Det holder desverre ikke å fylle kommentarfeltene med sinte ord om at jordmødre må skjerpe seg, eller at leger må høre på gravide. Vi må være når det skjer noe vi ikke aksepterer. Det er da vi får ting til å skje. 

Men det som virkelig har fått meg til å gremmes i forhold til den fødedebatten som har herjet i mediene den siste tiden, er hetsen og fientligheten kvinner imellom. Det finnes metervis med kommentarfelt, fulle av skitt som kastes frem og tilbake mellom dem som er uenige om hvordan et barn bør komme til verden. Hvilken hensikt har dette? Og hva sier det om dem som oppfører seg på den måten? "Hvor idiotisk er det ikke å tro at det å føde med smerter gjør deg til en bedre mor?" kontres av "Hvor egoistisk er man hvis man pumper kroppen full av dop når man føder, bare fordi man er redd for smerter?"

 Prøv å forestille deg at disse samtalene skulle utspilt seg på en dagligstue på fødeavdelingen mellom barselkvinner. Det er en grunn til at folk kun sier slikt på nettet, og det er at det bare er grotesk og pinlig å gå til angrep på noen for hvordan de velger å føde.

Hvis vi kan lære noe av fødselsdebatten, så er det at vi bør respektere at andre kvinner fødsler er deres private valg, at vi ikke har hverken rett eller innsikt nok i deres situasjon til å dømme, og at det å slenge nedverdigende kommentarer om andre kvinners fødsler kun er en demonstrasjon av dårlig folkeskikk. 

 

 

Alkovett i jula



Alkoholvett rundt barna er alltid snakkis rundt juletider. Og godt er det. De av oss som feirer jul med barn, gjør lurt i å tenke grundig over hvor mange dråper de små tåler at vi inntar rundt dem. Eller om vi eventuelt helst bør la flaska stå uåpnet. Men når debatten vinkles slik at alkohol blir fremstilt som en uting, som vi bør gjemme bort eller avstå fullstendig fra rundt barn, synes jeg saken blir en smule ubalansert. Jeg kan ikke si meg enig i at alkohol alltid må nytes i det skjulte frem til barna er voksne. 

Denne uken har jeg skrevet mer om dette temaet i spalten min hos foreldre.no. Ta gjerne en titt og si din mening! 

Jeg har vokst opp i en familie hvor alkohol ikke var så viktig i julen. Kanskje ble litt til maten, men det var ikke stort mer. De voksne rundt oss var fornuftige med inntaket når barn var tilstede. Mange drakk ikke i det hele tatt, og det var ikke drinker på bordet hele romjulen heller. Jeg opplevde aldri noen usikkerhet forbundet med et glass vin til middagen eller lignende, og fikk se hvordan man kan ha et ansvarsfullt forhold til alkohol. Slik tenker jeg at mine barn kommer til å vokse opp. Jeg har ikke tenkt å gjemme bort vinen til de blir voksne, og late som om det ikke hender at jeg og pappaen deres koser oss med litt av og til. 

Når det er sagt, ønsker jeg ingen barn å gå igjennom juletiden med en kald klump i magen. Alle barn fortjener trygge voksne rundt seg. Jeg tror at om man er dønn ærlig med seg selv, så vet man hvor grensen går. Enkelte mennesker bør nok ikke drikke rundt barn i det hele tatt. Og der har vi andre voksne også et ansvar om å si ifra, og sette grenser for hva som er akseptabelt rundt barn og unge. 

Har man egentlig lyst på mer enn et glass å kose seg med til maten, bør man nok ta hensyn til barna og vente til de har lagt seg, eller eventuelt ta vinkosen når man er ute på julebord og lignende uten barn. Drikker folk så de blir tydelig på snurr rundt mine barn, vil jeg nok takke for oss, og dra hjem tidlig. Men om familiemedlemmene tar seg en juleøl til middagen, har jeg ikke angst for at barna skal få traumer av den grunn. 



Selv er jeg så klart avholds i år, på grunn av Minstebror i magen, men hadde gjerne kost meg med et lite glass om jeg ikke var gravid. 

 

Hva tenker du om alkohol rundt barn i jula? 


Søvntreningsdebatten

Det finnes uhyre mange voksne som hater å sove alene, og det har de fleste forståelse for. Men en baby skal klare å regulere sin angst helt alene, midt på natten. Det er av en eller annen grunn en selvfølge. 

Det er kun i en liten del av verden at det forventes at babyer skal sove alene. I store deler av Latinamerika, Asia og Afrika, er det normalt og forventet at foreldre samsover med sine barn på ulike måter. 

Enten det er med en hammock ved siden av mor og far, en kurv i midten av dobbeltsengen eller på mors bryst, blir samsoving sett på som naturlig og ikke minst, fornuftig i store deler av verden. I Japan samsover foreldre og besteforeldre med barna langt utover spedbarnstiden. 


Nysgjerrig på samsoving? Les dette om trygg samsoving.

Men her i Norge, har vi fått det for oss at det eneste riktige er å skille babyen fra omsorgspersonene om natten når den lille fyller 6 måneder. Den store søvntrenings-debatten ruller stadig. 

Siden jeg for noen måneder siden skrev et langt innlegg om samsoving, ble jeg bedt om å kommentere i en nylig artikkel om søvntrening. Spørsmålet er: Skal vi trene spedbarn (fra 6 måneder) til å sove alene om natten?   

Mitt svar er (surprise!) nei. Men det finnes overraskende mange søvn-eksperter, helsepersonell og foreldre som roper ja. Argumentene for å bruke søvntrening på babyer er: 

-krybbedød

-at mor og far trenger søvn for å fungere som foreldre

-jo før babyen lærer seg å sove igjennom natten, desto mindre søvnproblemer i fremtiden

Og da får jeg lyst til å snakke litt om disse punktene. Helt uten professjonell ekspertise, men med snart seks år på baken som samsover, og ivrig researcher av temaet. 

Krybbedød, er nettopp det: krybbe-død. Studier viser at til tross for den mye opphausede myten om at samsoving fører til spedbarnsdød, så er det faktisk når babyer sover alene, at de fleste tragediene skjer. Spedbarnsdød i forbindelse med samsoving har nesten bestandig en annen forklaring enn selve samsovingen. Som f.eks berusede foreldre, samsoving på trang sofa (som strengt frarådes av samsovings-fremsnakkere) eller foreldre som røyker. 

Mor og far trenger søvn: ja! Det gjør de så absolutt. Men når mangfoldige studier viser at foreldrene i gjennomsnitt får mer søvn, og har lavere risiko for depresjon når de samsover, kjøper jeg ikke argumentene om at én metode passer for alle. Ja, mange mødre får bare ikke sove med barnet i sengen sin, eller på samme rom. Men det finnes nok av oss som sover aller best med barna i armkroken, og vi trenger ingen lekse om at vi «må få barnet ut av rommet for å få oss mer søvn». 

Mindre søvnproblemer i fremtiden: Det menes altså at jo før babyen lærer seg å roe seg selv om natten, jo bedre. Problemet er bare det at så mange vil starte denne drillingen av babyer fra seksmånedsalderen. Hvor fair er det av oss å forvente at et spedbarn som har levd lenger i mors liv med konstant nærhet, enn her ute i vår forvirrende, kravstore verden, skal kunne roe seg selv, og finne søvnen alene om natten?



Søvntrening skal etter ekspertenes forklaringer, forebygge søvnproblemer i fremtiden.  Men en studie fra 2005, gjort i Sveits på temaet samsoving og søvnproblemer i barnets første ti leveår, viser forresten at nattlige oppvåkninger i spedbarnstiden ikke beviselig fører til noen som helst fremtidige søvnvansker for barn.  

Å kalle det for søvnproblemer når en 1 eller 2-åring våkner to ganger per natt, synes jeg er helt urimelig. Studier av småbarns søvn viser at et par oppvåkninger i løpet av natten er helt naturlig, og at nattlige oppvåkninger faktisk forebygger plutselig spedbarnsdød.  Når man tenker over det er det ikke så ulogisk at dette er noe biologisk som sitter i oss. Det er fornuftig å våkne om natten for et lite barn.

I tillegg mener jeg at det å trene en 6 måneder gammel baby til å sove alene, og roe seg selv når de våkner om natten, er fullstendig i ubalanse med (det ikke-eksisterende) søvnmønsteret som er naturlig for den alderen.

I en søvnstudie av 640 babyer, (Sadler.S) var dette noen av resultatene: 

  •       Kun  16% sov igjennom natten ved 6 måneders alder 
     
  •      17% våknet mer enn en gang om natten, resultatene varerte mellom to og åtte ganger
     
  • 5% våknet hver natt
     
  • 9% våknet de fleste netter
     
  • 50% våknet enklete netter
     
  •        16% av seks måneder gamle babyer hadde ingen faste søvnmønster 

 

Søvntrenings-eksperter liker å si at vi kan forvente mer når et barn er 6 mnd. At det da er på tide at de flytter på eget rom, eller i det minste til en egen seng. 

Hvorfor vi setter et skille ved 6 mnd, og forventer så mye av en baby som fortsatt er hundre prosent avhengig av oss, begriper jeg ikke. Det finnes ingen god forklaring på dette magiske skillet som visstnok skal finnes ved 6 mnd. 

Tvert i mot finnes det et hav av forskning som viser at det motsatte har mange fordeler. Det å samsove, eller sove i nærheten av hverandre, gir så mye til både foreldre og barn. Det fremmer tilknytning, senker stress og risiko for depresjoner og plutselig spedbarnsdød. Dessuten sover mange så mye bedre når de ikke må stå opp om natten for å roe ned barnet.

Så hvis folk dropper å søvntrene babyene sine, så synes jeg de fortjener respekt og aksept for det valget, fra både familie og helsepersonell. De har ikke valgt «feil», eller tatt en enkel utvei som skaper problemer senere. De har bare valgt det som fungerer utmerket for dem. 


Har du følt på et press fra familie, helsepersonell eller andre, om å søvntrene babyen din?

Hvis du har valgt å droppe søvntrening -hva gjorde at du tok dette valget? 


Kilder: 

http://www.naturalchild.org/james_mckenna/cosleeping_world.html

http://evolutionaryparenting.com/myths-and-facts-about-night-wakings/

http://kellymom.com/parenting/nighttime/sleepstudies/

Idol Junior: skremmende ufornuftig



Si meg en ting: Får TV-kanaler fripass når det gjelder å overse barns rettigheter?

Det virker som om all fornuft forsvinner ut av vinduet, så lenge vi blir underholdt. Onsdag 8. Oktober har Idol Jr. premiere på TV 2, og jeg gleder meg ikke. 

«Idol Jr» blir en mini-utgave av «Idol», som skal gå parallelt med det vanlige programmet. «Idol Jr» vil være en mulighet for unge sangtalenter å få vist frem artistpotensialet som bor i dem. -TV2 om programmet.

Her skal barn helt ned åtteårsalderen få lov til å vise frem sitt artist-talent på riksdekkende TV.

Jeg blir dårlig bare av tanken. 

Foreldrebloggere, instagramforeldre osv, har den siste tiden fått mye kritikk for hvordan mange av dem, "blottlegger barna sine for hele verden." Midt i denne debatten om at vi skal beskytte de yngste på sosiale medier, knaller altså TV2 til med et program som Idol Jr. Og hva gjør vi med det? Finner frem popcornen? 

Jeg som blogger, må hele tiden ta stilling til spørsmålet ?er det jeg driver med til barnas beste? Eksponerer jeg barna mine på en måte som skader dem? Hvor går grensen for hvor mye jeg kan tillate meg å fortelle om livet mitt med barna? Vil de få noe godt ut av at jeg deler mine erfaringer? 

Ved alle handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal barnets beste være et  grunnleggende hensyn. Staten skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller beskyttelsen av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn. -Punkt 3. FN's konvensjon om barnets rettigheter. 

De samme spørsmålene, må stilles om TV2's nye underholdningsprogram, som skal avle nye superstjerner. Passerer dette som «barnas beste» ? Det er klart at foreldre har et ansvar her, og jeg begriper ikke hvordan noen kan sende barnet sitt på en slik konkurranse, men mest skuffet er jeg over tv-kanalen som i det hele tatt finner på å lage et slikt program.

Man kan snu og vende på det til man går lei, men det finnes ingen gode grunner til å lage slik TV. Driter TV2 i barns rettigheter, så lenge de får gode seertall?

Det er ikke få som har snakket programmer som «Toddlers and tiaras» ned i møkka, for det er visst noe av det verste som går på TV, i følge mange illsinte kommentatorer. Det å utnytte barn på den måten, er jo helt uhørt.

Jeg personlig, har problemer med å se den store forskjellen på et program som Idol Jr. og Toddlers and Tiaras. Ja, så dreier det ene seg om utseendet og det andre om sang, (i allefall på overflaten) men hvem av oss kan med sikkerhet si at Idol er «tryggere» for barna å være med på? Og hvordan kan det i det hele tatt være lovlig å vise slikt på norsk TV?

Staten har plikt til å beskytte barnet mot alle former for utnytting som på noen måte kan være skadelig for barnets ve og vel. -Punkt 36. FN's konvensjon om barnets rettigheter. 

Jeg bekymrer meg ikke kun på vegne av de stakkars små som møter opp med store forventninger og ikke får gå videre i konkurransen, men også på vegne av dem som gjør suksess. Man vinner ikke alltid, selv om man vinner. De som lykkes, får det ikke nødvendigvis enklere. Det kan Erlend, som har vært igjennom det før, skrive under på. 

Det skal være et positivt fokus i konkurransen, og barna vil få psykologhjelp om de trenger det, forsikrer tv-kanalen. 


Beklager, men det får ikke konseptet til å klinge særlig smartere i mine ører.

Hvis man satser på en tv-konkurranse for barn, som potensielt kan føre til at de behøver krisehjelp fra psykolog, bør man kanskje stoppe og vie et øyeblikk til å tenke over hva man egentlig driver med.

Misforstå meg rett: det finnes fått søtere enn en nydelig liten artist som synger fra hjertet. Det er stor underholdningsverdi i dette konseptet. Og det vet TV2 veldig godt. 

Men det unnskylder ikke måten TV2 glatt overser FN's plakat over barnas rettigheter, og sunn fornuft generelt.

Når tv-kanalen i høst satser på et talentshow hvor de aller minste blir eksponert som privatpersoner, og utsatt for enormt press for underholdningens skyld, viser det en ekkel side av underholdningsbransjen og samfunnet vårt. Noe som får selv "verstingene" i foreldreblogg-verden til å se uskyldige ut. 


Del gjerne din mening om Idol Jr. i kommentarfeltet. 

Lykkejeger: ro deg ned for pokker

«Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke såre deg», sa medredakør og forfatter, Jennifer Senior til sin førstefødte da han kom til verden. Hun har nå kommet med en bok om foreldrerollen, og hvordan den har blitt snudd opp ned i løpet av noen få generasjoner. 

Det er kanskje litt ironisk at Jennifer, som selv sier at hun får angst av alle foreldremanualene i bokhandelen, nå har kommet med en egen bok, men dette tror jeg er en bok som ikke fører til svettetokter og prestasjonsangst. Boken «All fun and no joy» er mer som en slags anti-foreldremanual, og gjennomgang av hva som har skjedd med foreldrerollen og hvordan hun selv har taklet den. 

Feil taktikk å fokusere på lykken

Da jeg så Jennifers TED-foredrag for ikke så lenge siden, kjente jeg hvordan jeg automatisk senket skuldrene litt. Det er alltid godt å få en påminnelse om at vi som foreldre faktisk må sette en grense for ambisjonene vi har for barna. I denne ukens spalte på foreldre.no, har jeg skrevet om Jennifers tanker om foreldrerollen, lykken og mine meninger rundt dette.

Det går en fin linje mellom det å være en tilstedeværende, deltakende forelder, og det å slite seg helt ut og leve livet et konstant jag etter å gjøre barna lykkelige, mer forberedt, bedre rustet, og så videre. 


Selv om jeg bevisst prøver å leve etter mottoet at jeg skal guide barna og være den beste utgaven av meg selv, i stedet for å strebe etter å "gjøre dem lykkelige", så er det vanskelig å unngå å lure på om jeg kanskje skulle gjort mer. Når jeg ser hvordan foreldrerollen tar form i store deler av samfunnet vårt, er det fort gjort å begynne å tvile på sin egen metode.

Kanskje det er urettferdig at jeg ikke har sendt femåringen min på ballett eller fotballtrening enda. De andre foreldrene gjør det jo, og barna ser ut til å like det. De barna får jo mye input som ikke mine får på samme måte. Er jeg en slacker-mamma som ikke vil at ettermiddagene skal dreie seg kun om barnas hobbyer? Er jeg ego som vil ha tid til overs i stedet for å organisere livet mitt rundt barnas ønsker? Blir ikke mine barn like lykkelige?

Derfor jubler jeg når foreldre som Jennifer slår et slag for vår egen tilfredshet, og ikke bare kommer med tusen tips til hvordan vi kan lage små verdensmestere av barna våre.

En annen forelder og skribent som tenker litt i samme baner som Jennifer, om enn litt mer humoristisk og bombastisk er mannen bak bloggen The Daddy Complex, David Vienna. 

Hans enkle fasit til foreldre som streber etter å gjøre barna sine lykkelige er: 

Calm the f*ck down. Eventuelt: Ro deg ned for pokker!
Her er noen eksempler han selv gir på sin «oppskrift»:




Selv har jeg nok et lite stykke å gå hvis jeg skal klare å leve fullstendig opp til David?s råd, men jeg prøver! Jeg tror vi alle trenger å roe oss ned en god del hakk innimellom. 

Det kan da umulig være sunt å dure igjennom livet i en lykkerus fordi at mor og far har gått foran og ryddet veien hele tiden? Og ingen barn har vel godt av stressede foreldre som innerst inne skulle ønske at livet dreide seg litt mindre om alt som barna "burde" fått av stimulig og inntrykk?

Hva med deg? Synes du vi streber for hardt etter å gjøre barna lykkelige, eller er det vårt ansvar som foreldre å sette barnas lykke over alt annet? 

Gourmetbarnehage: ja takk!


Tagliatelle med urtepesto, hyse og kongekrabbe: Privatbarnehagen Eventyrstua i Oslo har turt å satse på en annerledes meny for barna, og reaksjonene er sprikende.

VG skriver i dag om en Oslobarnehage som tilbyr en meny som kunne glidd rett inn på en bedre gourmetrestaurant. Japansk Kobe-biff, spansk dorade og helstekt piggvar er blant middagene som serveres på Eventyrstua. 

Foreldrene betaler 750 kroner ekstra pr måned for maten, et belpløp som dekker både kokkens lønn og tre måltider om dagen. 

Det første jeg tenker er: Er det mulig å bestille bord her?

Og det andre jeg tenker er: Det var da virkelig et kupp! Omtrent 37 kroner pr måltid pr barn, og så attpåtil så variert og spennende mat. Dette skulle jo alle barnehager blitt kurset i! 


Skjermdump fra VG

Og det er mange som er like begeistret. Hurra for variert og næringsrik mat! Cudos til barnehagen som satser på skikkelig mat i steden for brødskiver, ropes det.

Men så er det ikke helt fritt for jantelov i kommentarfeltene denne gangen heller. Mange synes barnehagen går over alle støvleskaft med denne supermenyen, og det regner ord som «klasseskille», «snobberi» og «bortskjemthet».  Og jeg blir så oppgitt! Hvorfor er man automatisk «snobbete» hvis man velger annerledes i Norge? 

37 kroner pr måltid. Er dette bortskjemt? Om de klarer å holde det budsjettet når de vokser opp og flytter for seg selv, og attpåtil har lært seg at det går an å lage næringsrik og deilig mat for en billig penge så synes jeg på ingen måte de har blitt bortskjemte. De er heldige, -javisst! Ikke alle får servert en meny av dette kaliberet i barnehagen. Men at disse matvanene automatisk skal gjøre dem bortskjemte, den kjøper jeg ikke.

Ikke prøv deg. Ikke våg deg å velge noe annerledes.



Jeg husker første gangen jeg nevnte at jeg foretrakk å handle økologisk frukt og grønt for et par år siden. «Jeg trodde det bare varOslofiffen som drev med sånne snobbete trendgreier»  fikk jeg kontant servert. 

Ja, noen av oss spiser pizza på fredager mens andre tar med hele familen ut på sushirestaurant. Det er forskjeller i samfunnet, men skal det stoppe oss fra å oppgradere barnehagematen fra kneippbrød til noe litt mer variert når vi har muligheten?

Om man kan ta seg råd til 750 kroner i måneden til så flott og variert barnehagemat, så forstår jeg godt dem som gjør det. Jeg er ikke rik, men jeg tipper jeg hadde forsøkt å skrape sammen disse kronene hvis barnehagen tilbød en fantastisk meny som den Eventyrstua serverer. Det er snakk om maten til barna her. Ikke unødvendig dyre leketøy eller merkeklær.

Hvor har det blitt av husmannskosten? Spørres det i kommentarfeltet. Er ikke vanlig norsk mat godt nok for barna våre lenger? 

Tja, det spør jeg meg også om. Rendyrket husmannskost er i alle fall ikke å finne i så veldig mange norske hjem lenger. Så det blir litt merkelig å uffe seg over dette når en ukemeny i en typisk norsk husstand består av blant annet pizza, pasta, taco og kanskje et kompemåltid eller kjøttkaker på mandager. Halvfabrikata er også blitt en del av hverdagen vår. Om ikke du tyr til posesaus innimellom, så er du av en sjelden sort. Det er ikke mulig å sno seg ut av det at husmannskosten for lengst har tapt for tacoen, som vi spiser 1,4 millioner enheter av pr år. (Frukt.no) 

Selv hadde jeg soleklart foretrukket Kobe biff og spansk dorade over grøt og brødskiver. Kan vi ikke unne disse barna få oppleve et rikere og mer spennende kosthold uten å vifte med en moralsk pekefinger og kalle det for snobberi? Kan det ikke bare for en gangs skyld være OK å tørre å tenke nytt og gjøre noe annerledes i Norge?

Gratis og obligatorisk barnehage: en lettvint løsning



Gjør barnehage gratis og obligatorisk, sier lærer Assid Nasar i sin kronikk hos VG denne uken.

Kronikken grunner i spørsmålet om hvordan vi skal løse problematikken med barn som stiller svakere på skolen på grunn av at de ikke gikk i barnehage. Diskusjonen er på ingen måte ny, og forslagene fra politikere og NHO har stort sett vært disse to: 

å fjerne kontantstøtten, eller å gjøre barnehagen obligatorisk for femåringer. 

Kontantstøtten blir skyldebukk

Nasar forteller i sin kronikk at motstandere av kontantstøtten mener at den nylige økningen av utbetaling (nå 6000kr pr mnd) fører til at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeid, og heller blir hjemme med barna fremfor å sende dem i barnehage.  Jeg er selv ingen motstander av kontantstøtten, men jeg er for likestilling og god integrering, så når jeg ser på tall over kvinner og barn som havner i nettopp denne situasjonen, blir jeg trist. 

Det er åpentbart noe som kan forbedres. Men om veien er obligatorisk barnehage for femåringer, er jeg usikker på. 

Ikke flere som blir hjemme

Før vi legger skylden på kontantstøtten, så må vi ikke bare anta at det er horder av foreldre som nå plutselig velger å ikke sende barna i barnehage på grunn av den nylige økningen, selv om det kan høres ut som en logisk konsekvens. Men kontantstøtten gjelder kun fra barnet er mellom 13-23 måneder, og de aller fleste barn går i barnehage innen de er 4-5år. 



Kontantstøtteøkningen er en feilslått politikk

Marianne Aasen (Ap), gikk faktisk ut og kalte vedtaket om å øke kontantstøtten for en feilslått politikk. Ikke fordi at den får folk til å bli hjemme, men fordi at den faktisk ikke har hatt særlig effekt. 

 -De lovte mye før valget, blant annet barnehageopptak hele året. I forrige budsjett la vi inn forslag om opptak to ganger i året, men det ble fjernet. I stedet øker de kontantstøtten. Det mens tallene har vist en nedgang i antallet som benytter seg av denne ordningen, sa hun til budstikka.no i fjor. 

 De lovte mye før valget, blant annet barnehageopptak hele året. I forrige budsjett la vi inn forslag om opptak to ganger i året, men det ble fjernet. I stedet øker de kontantstøtten. Det mens tallene har vist en nedgang i antallet som benytter seg av denne ordningen. -Marianne Aasen (Ap)

Kontantstøtteøkningen har altså ikke beviselig ført til noen kjempeøkning av mennesker som benytter seg av den, og vi kan dermed ikke stemple ordningen som skyldebukk for den lille gruppen femåringer som ikke går i barnehage.

Obligatorisk barnehage for femåringer

NHO har lenge snakket om å gjøre barnehagen obligatorisk for femåringer, for å ta tak i problemet. NHO-direktør Kristin Skogen Lund uttalte i desember 2013 at hun synes et år med obligatorisk barnehage før skolestart er veien å gå. I dag går ca 97% av alle femåringer i barnehage, og det er de siste tre prosentene NHO ønsker å få inn. 

- Mange i denne gruppen har minoritetsbakgrunn og har gjerne manglende norskkunnskaper. Ved å gjøre det obligatorisk favner vi om denne gruppen, sa Lund til NRK i desember i fjor.

- Mange i denne gruppen har minoritetsbakgrunn og har gjerne manglende norskkunnskaper. Ved å gjøre det obligatorisk favner vi om denne gruppen. -NHO-direktør, Kristin Skogen Lund

Utdanningsspørsmål eller integreringsproblematikk?

Og det er her jeg begynner å gruble: -er dette egentlig et utdannigsspørsmål, eller et integreringsspørsmål? For det presiseres jo stadig vekk av politikerne at de tre prosentene med femåringer består av mange innvandrere, og det er jo nettopp disse som trenger mest språklig støtte. Det er disse familiene som trenger å integreres og tas med. Men er det riktig å "tvangsutdanne" femåringer, eller bør vi finne andre, mindre brutale måter å integrere disse inn i barnehagen på?



En tredje løsning

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, har ikke alltid vært på nett med NHO's tankegang. Han uttalte til NRK  i fjor at det finnes en tredje løsning:

- Hvis vi skal bruke én milliard kroner, bør vi bruke den på å heve kvaliteten på innholdet i barnehagen. Vi bør også få til lavere barnehagepriser for folk med dårlig råd, fremfor å lage et obligatorisk tilbud for alle, mener Isaksen. 

Hvis vi skal bruke én milliard kroner, bør vi bruke den på å heve kvaliteten på innholdet i barnehagen. Vi bør også få til lavere barnehagepriser for folk med dårlig råd, fremfor å lage et obligatorisk tilbud for alle. -Kunnskapsminister Isaksen (H)

Tyskland jevner ut forskjellene

Slike ordninger har bla. land som Tyskland innført. Der får familier med lav inntekt økt statlig støtte for å kunne sende barna i barnehagen. Alle skal kunne sende barna i barnehagen, og du betaler kun så mye du har råd til. Staten tar seg av resten. Og dette er det ikke bare innvandrerfamilier med svak økonomi som benytter seg av, men også unge studenter med begrenset budsjett, som meg og min mann, da vi flyttet til Berlin for noen år tilbake. 

Ikke bare innvandrerfamilier som kan dra nytte av lavere priser

Uten denne statlige barnehagestøtten ville vi neppe hatt råd til å sende to barn i barnehagen da de ble 1,5 år. De ville muligens aldri blitt så stødige i språket som de er i dag. Jeg som den gang var innvandrer i Tyskland, ville nok ikke blitt like integrert i nærmiljøet vårt, og jeg ville heller ikke hatt mulighet til å gå ut i lære/inn på arbeidsmarkedet eller legge grobunnen for mitt eget foretak, slik jeg gjorde. Hadde den tyske staten innført obligatorisk barnehage for femåringer, og droppet støtteordningen til familier med lav inntekt, er jeg ikke i tvil om at nivået på min egen og barnas integrering ville vært mange hakk lavere.  Med en slik ordning kommer barna mye tidligere inn i barnehagen, enn om det kun hadde blitt satset på obligatorisk barnehage fra fem år, og dermed blir språk og integrering forsterket i mye større grad.



Fokus på integrering og inkludering

Spør du meg, så må vi ta innover oss kompleksiteten av problemet for å finne en løsning. Samtidig må vi innrømme at vi muligens har et aldri så lite integreringsproblem, og at det ikke bare er et «kontantstøtteproblem» som skaper trøbbel på denne arenaen i Norge. Et av problemene er at barnehageplasser er dyre, men i tillegg er mange innvandrere sannsynligvis ikke fortrolige med tanken på norsk barnehage, eller konseptet barnehage over hodet. Jeg har stor forståelse for at barnehage kan være skremmende for mennesker som kommer fra  land hvor det å sende barna på slike institusjoner er et nesten ikke-eksisterende fenomen. Det  at de ikke stoler på det norske barnehagesystemet eller kulturen, mistenker jeg å også være en av grunnene til at barna forblir hjemme. For ikke å snakke om kvinnens posisjon i familien, som jo igjen blir et likestillingsproblem.

Her er det mye mer å ta tak i enn hva vi liker å innrømme, og jeg tviler at det å fjerne kontantstøtten eller  å tvinge femåringer inn i barnehagen blir en quick fix. 

Om vi skal tvinge dem, eller «lokke dem» med økonomisk bistand og eventuell sosial veiledning med tanke på kulturforskjeller og religion, er spørsmålet vi må ta stilling til. Det å fjerne kontantstøtten eller å tvinge foreldre til å sende barna i barnehagen, blir for lettvint, og tar ikke høyde for elefanten i rommet: større fokus på kommunikasjon med innvandrerfamilier, og satsning på bedre integrering.  


Hva mener du bør gjøres for de tre prosentene av femåringer utenfor barnehagen, som risikerer å stille svakere enn sine medelever ved skolestart? 

Les min spalte om uoppdragne barn



Tenk etter. Hvem er det du kjenner, som du har aller mest respekt for? Hvem er det du er mest villig til å hjelpe og jobbe for eller sammen med? Hvem er det som inspirerer deg til å være den beste utgaven av deg selv? Hvilke personer som du kjenner, har du så stor respekt for at du gjerne vil oppnå det samme som de har gjort i livet? Spør deg selv: hvordan har disse personene behandlet deg? 

Jeg for min del, har valgt meg forbilder eller mentorer som behandler meg med den respekten jeg fortjener, både som barn og som voksen. Disse personene har vist meg forståelse når jeg har gjort feil, (selv om de har vært tydelig skuffet) og har feiret med meg når jeg lykkes. Disse personene har satt klare grenser, og fortalt meg hva de forventer av meg, men på en måte som gjør at jeg føler jeg betyr noe for dem og at de har tro på meg. Det er dem som har hjulpet meg til å finne troen på at jeg er god nok, og at kan nå mine mål hvis jeg jobber for det.

Som mamma, er det klart at jeg ønsker å være et slikt forbilde for mine barn, men det er ikke alltid like lett å være rolig og forståelsesfull mentor når treåringen går løs på dagens sjette selvstendighetsutbrudd. Likevel har jeg alltid dette i  tankene: barn lærer mer av det du gjør enn hva du sier. 


Den siste tiden har jeg hintet litt om at jeg driver og utvider skribentarbeidet mitt med nye tilleggsprosjekter, og jeg kan nå avsløre et av disse prosjektene:

Jeg er blitt spaltist! Fremover vil jeg med jevne mellomrom bli å finne hos foreldre.no med mine tanker og meninger om foreldrelivet. (Og bloggen durer selvfølgelig videre som alltid!)

I dag er min første tekst hos foreldre.no på plass, og i denne ukens spalte, tar jeg opp vår tids barneoppdragelse, og hva vi forventer av barna, versus hva vi forventer av foreldre når de oppdrar sine barn. 

Mitt inntrykk er at dagens forledre stadig får pepper i media for at de er altfor myke i kantene, og det finnes ikke akkurat få artikler der ute, som hevder at dagens foreldregenerasjon gjør barna til uoppdragne, selvopptatte egomonstere ved å være for "dullete". Hva jeg tenker om dette, kan du lese her.


Synes du dagens barn er spesielt uoppdragne? Er det bare noe vi sier, eller var enkelt ting faktisk bedre før når det kommer til oppdragelse og folkeskikk hos barn? 

Bør det bli kriminelt for gravide å drikke alkohol?



I første trimester i en av mine graviditeter, var jeg på cocktailbar. Og jeg drakk.

En gang, før jeg selv ble gravid, var jeg på fest hvor en høygravid dame forsynte seg av punsjbollen som ikke akkurat inneholdt beskjedne mengder vodka. Helt instinktivt pilte jeg bort til henne og opplyste vennlig om at «hei, du den der er spritet, bare sånn i tilfelle du ikke visste det», og fikk et surt blikk tilbake, før hun vagget bort og nippet til glasset resten av kvelden. Jeg vet ikke om hun forsynte seg flere ganger, men jeg tenker fortsatt på den hendelsen. Og jeg tenkte på henne etter at jeg selv drakk da jeg var gravid.

Det var datenight, vi hadde barnevakt og skulle endelig få litt etterlengtet kjærestetid. Vi småbarnsforeldre følte oss rimelig malplassert blant de kule, single kunstnerne på baren, men det ble både en og to og kanskje flere drinker og moro likevel. Hadde jeg visst at jeg var noen uker på vei inn i et svangerskap, hadde nok ikke den kvelden inneholdt hverken Hemingway Sour eller Gin Tonic.  Sannsynligvis hadde jeg heller sittet hjemme på sofaen med et glass sitronvann og sett på Greys Anatomy mens jeg strikket babytepper og regnet på bleiepriser. Men kvelden ble litt festligere enn det.

Siden kjærestekvelden på cocktailbar var et unntak og jeg på ingen måte er vant med å innta særlig mye alkohol, ble jeg mildt sagt uggen i formen dagen derpå. Og dagen deretter. Og den neste. Da jeg hadde gått en uke med «fyllesyke» som aldri ble borte, ante det meg at ikke alt var som det pleide. Og til tross for at det i det hele tatt var meget usannsynlig at jeg kunne være gravid, tok jeg en test. Graviditeten kom mildt sagt brått på, og den tunge skyldfølelsen rullet over meg som en veivalser.

Tenk hvis jeg har skadet barnet. Tenk hvis han eller hun kommer til å slite med konsekvensene av den akk så velsmakende og morsomme drinken min hele livet. Tenk hvis mitt forsøk på å være kul og laidback småbarnsmamma på date ville gi det ufødte barnet varige men! Jeg turte ikke å fortelle om disse bekymringene til noen andre enn min partner in crime: mannen min. Og vi bekymret oss. Hele det første trimesteret gikk jeg rundt med en ekkel følelse i magen, og noen netter lå jeg i sengen og rundjulte meg selv mentalt for å ha vært så dum.



Men jeg var ikke jo dum. Jeg kunne neppe ha forutsett det. Noen ganger er kroppen vår uutregnelig. Noen ganger har man uflaks, eller flaks om du vil. Enkelte blir ikke gravide enda de strever i mange år, og mange av dem finner aldri roten til problemet.  Andre kan ta alle forbehold i naturfagsboka, være så fornuftige de bare vil, og likevel hagler det søte små arvinger som om man skulle vært en babyfabrikk. Noen ganger kan man bare ikke vite, og det er mange som har opplevd det samme før meg.

Jeg prøvde å fortelle meg selv dette. Og at det sannsynligvis hadde gått bra, siden den joviale og litt for fuktige cocktailkvelden hadde funnet sted veldig, veldig tidlig i svangerskapet. Legen min backet til og med opp det resonnementet, men likevel ble det mange søvnløse netter og rødøyde googleøkter som jeg nok kunne spart meg selv for. Det var ikke før barnet var født, og hadde blitt undersøkt av både lege og jordmor som var strålende fornøyde med det sprellende friske vesenet, at jeg roet meg litt. Det gikk bra. Heldigvis for oss. Ikke alle har så flaks. Jeg har møtt barn som må leve med konsekvensene av mors alkoholinntak i svangerskapet, og jeg har sett hva de har å stri med.

Derfor koker det i meg når jeg leser eller hører om gravide som drikker, og sier at det "ikke er så farlig med litt" Men hvordan kan vi være sikre på det? Hvilket promilleregnestykke er det disse har fått utdelt som ikke jeg vet om? For selv om vi vet at det skal litt til før barnet ender opp med FAS, så er det vel ikke dermed sagt at det ikke kan være andre uønskede konsekvenser som vi ikke kan forutse? Jeg sier ikke at jeg hverved dømmer alle som noen gang har tatt én slurk vino i svagerskapet og ser på dem som demoner, (da hadde jeg i såfall vært en selv) men jeg bare forstår ikke hvordan man klarer å drikke bevisst i svangerskapet, vel vitende om at man bærer på et nytt liv som på ingen måte har bestilt noen mojito. Ja, det er kanskje forskjell på et glass til middagen og et dusin geléshots på fest, men er det ene glasset så viktig at man ikke kan la være?


Ja, jeg var vintørst fra en tid til annen i alle svangerskapene mine, men jeg tok ikke sjansen.

I mange land er det fortsatt sosialt akseptert at gravide drikker. I Frankrike sier noen at et glass rødvin i uka er «sunt» og i Italia? vel, da jeg var tre måneder på vei på ferie i Toscana, så kelneren bare spørrende på meg når jeg takket nei til husets beste vin fordi at jeg var «incinta». Ja? Og hva så?

Ja, hva så? Hvor går grensa? Er det ved et glass i uka som i Frankrike, eller ved et glass til middagen som italienske kelnere så velmenende anbefaler? Er det greit å fortsette å kose seg med fredagsvinen når det finnes et knippe forskere der ute som mener det i beste fall ikke skader? Vel, i Storbritannia ble det nettopp anket en sak mot en mor som drakk store mengder alkohol i svangerskapet, vel vitende om at hun var svanger. TV2.no skriver mandag at kvinnen til tross for advarsler fra legen, fortsatte å utsette fosteret for alkohol.  Barnet hennes ble født med FAS, og omsorgen ble overtatt av det offentlige. Kvinnen ble dømt etter en lov som sier at det er kriminelt å bruke gift som etter et annet menneske i fare, men dommen ble senere annullert fordi at fosteret på det tidspunktet ikke kunne regnes som en "person."

Nå har dommen blitt anket, og hvis kvinnen blir dømt kan det få konsekvenser for lignende saker i Storbritannia i fremtiden. Det kan altså, i teorien, bli kriminelt å drikke når man er gravid.

Det er meget mulig at denne kvinnen er alkoholiker for alt vi vet, og de fleste har forståelse for at det er en sykdom som man behøver hjelp og ikke refs for å få bukt med. Men saken bringer likevel opp mange spørsmål. Hvem skal ta ansvaret når gravide drikker? Er det staten eller hver enkelt vintørste, vordende mor? Jeg vet at vi lener oss på den krykken at det i det offentlige rom her til lands blir sett på som uhørt å drikke når man er gravid, men fakta er at det fortsatt er en god del som gjør det, i større eller mindre grad. Og når det kommer til stykket har vi ikke noe vi skulle ha sagt hvis vi påpeker at hun med den runde magen kanskje burde la stettglasset stå.

Dilemmaet om at et ufødt barn, avhengig av hvilket land man bor i, ikke alltid defineres som en person, er et moralsk og etisk virrvarr som jeg aldri blir riktig klok på, og som vi nok ikke vil finne løsningen på her. Men når jeg sitter rundt middagsbordet med folk som sender vinflaska til den åpenbart gravide og ser spørrende på henne når hun takker nei, for så å servere setninger som «et glass er vel ikke så farlig,» så kan jeg ikke love at jeg holder munn. 

 

 


Hva synes du? Har det noe for seg at staten griper inn når gravide drikker mye og kan det egentlig regnes som kriminelt for gravide å drikke? Sier du noe hvis du ser eller hører om gravide som drikker? Hva svarer du hvis noen sier at X antall alkoholenheter i svangerskapet ikke er så nøye? 


Bare gutter kan det



«Når jeg blir stor skal jeg gå på prinsesseskole for å bli prinsesse.» Javel, tenkte jeg. Hun har i det minste fått med seg det at utdanning er lurt. Jeg var ikke så bekymret for den prinsessedelen. For små barn har jo (uansett kjønn) ikke akkurat drømmer om å bli revisor eller fysioterapeut. Hun må vel få ha litt fantasifylte barnedrømmer uten at jeg skal protestere, tenkte jeg. Men da jeg spurte henne hvorfor hun ville dette, og ikke for eksempel bli fotballspiller eller politi (fordi jeg vet hun er fascinert av begge yrkene), ble jeg en smule satt ut. «Fordi at jenter kan ikke bli det. Bare gutter kan det» svarte hun.

Den kom litt brått på.

Jeg forsøkte å forklare at alle kan i utgangspunktet bli det de vil, uansett kjønn, bare de jobber hardt for å bli gode til det. Det finnes damer som er politi, og det finnes menn som for eksempel jobber som ballettdansere. Det går an, heldigvis! 

Nei. Ikke noe napp.

Fortsatt mener barnehagebarnet altså at dette ikke kan stemme. Hun forteller meg (med en pekefinger i lufta) at verden er inndelt slik at jenter kan gjøre jenteting, og gutter kan gjøre gutteting. Hvem som har bestemt dette, er hun usikker på, men at det er sånn, er hun ikke i tvil om. Hun likte ikke at jeg plutselig snudde opp ned på denne kjønnsinndelte virkeligheten, og viste at dette var et tema hun ikke hadde lyst til å diskutere nå. Jeg bestemte meg for å avslutte samtalen og si at vi kunne prate om det en annen dag, når hun var klar for det. 

Men nå var jeg blitt litt bekymret.

Hvor begynner dette, og hvor alvorlig er det? Dette har jeg grublet på siden denne episoden. Er dette noe som kommer i hovedsak fra oss foreldre, fra samfunnet, eller er det noe medfødt? Kanskje begge deler? Har vi sviktet døtrene (og sønnene!) våre i likestillingskampen, eller har likestillingskampen gått så langt over streken at vi prøver å tvinge barn ut av de biologiske rollene de instinktivt tar på seg?



La oss snakke litt om det siste der. For hvis det er slik at mennesker helt fra fødselen er programmert til å tiltrekkes visse typer roller som tilhører deres kjønn, (jenter vil leke mamma og prinsesse, mens gutter vil leke superhelt og byggmester ) hvorfor er det da slik at vi likevel har så mange mennesker som igjennom historien har kjempet med nebb og klør fordi at de ønsker seg å ha en utradisjonell rolle i livet? Greit nok at det er visse biologiske forskjeller som ikke kan endres på, og jeg ser ingenting feil i at jenter leker mor og barn-leker. Men når det blir slik at de ikke tør å leke lekene som blir stemplet som guttete, så blir det feil for meg. Verden er jo full av kvinner og menn som vil gjøre noe annet enn bare gutteting og jenteting. Og de har jo hatt det ganske tøft med den kampen oppigjennom. Skal vi bare lene oss tilbake i vårt ganske så likestilte land og kalle dem som stiller spørsmål ved kjønnsroller hos små barn for hysteriske? Er det virkelig flisespikkeri å undre seg over slike ting?

Er det i så fall bortkastet energi at jeg prøver å være bevisst på det å la barna mine se filmer som viser likestilte gutter og jenter, eller at jeg nøler med å overøse jentene med prinsesseoutfits? Er det meg som irriterer meg for uviktige ting når bodyer med «tøffing», «superhelt» og «adm. dir» henger i gutteavdelingen mens jeg finner bodyer med «prinsesse», «hjerteknuser» og «next top model» i jenteavdelingen? Er det meg som er gjennomsyret av hysterisk feminist-tankegang når jeg blir litt fornærma over at folk stadig henger seg opp i at jeg kler sønnen min i både blått, OG rosa og rødt? 

Eller kan vi med trygghet si at det er helt ufarlig å la barna få det inn fra alle kanter allerede i barnehagealder at de er begrenset i sine klesvalg og fremtidsdrømmer på grunn av kjønn?

Jeg tror ikke at jenta som drømmer om å bli prinsesse når hun er tre år, nødvendigvis er fordømt til å aldri kunne bli karrieredame og sjef. Jeg tror heller ikke at gutten som løper rundt i barnehagen og leker cowboy ikke kan ende opp som sykepleier en dag. Det er slett ikke umulig, og jeg har sett det skje. Men jeg tror heller ikke det er umulig at jenter som får signalet om at «det er viktig at gutter er tøffe og at jenter er pene» igjennom hele oppveksten, kan komme til å møte på noen unødvendige hindre på sin vei. Jeg skulle gjerne sett at døtrene våre ikke måtte få det banket inn i hodet sitt at utseende er alfa og omega for å lykkes eller bli godtatt som kvinne, og nåde dem som prøver å fortelle meg at det er viktig å være tøff som gutt. Tullpreik, sier jeg. De mest suksessfulle mennene jeg har møtt er følsomme, omtenksomme og intelligente mennesker. Tøffe når det trengs, men det er ikke en maske de trenger å bære hele livet for å være sikre på seg selv.



Jeg ser at jentene er opptatte av «jenteting», allerede i barnehagen. De er fryktelig opptatte av hvem som har den fineste kjolen, og alle de andre vil også ha den. De er opptatt av hvem som har det lengste håret, og hvem som har neglelakk på, og hvem som ikke har det. Leppebalsam har også blitt en ting blant barnehagejentene. Guttene: not so much. De er mest opptatt av hvem som kan løpe fortest, og hvem som kan bygge det høyeste tårnet. Søtt og kanskje uskyldig, men jeg kan ikke være helt sikker på det siste. I denne artikkelen sier likestillingsombudet at det er et problem at barns lek styres av hva vi voksne oppfatter som gutteting og jenteting.

Det er liksom søtt at jentene føler at de må dolle seg opp og være fine, helt til de begynner i 2.klasse og kommer hjem og spør om de er tjukke. Igjen: jeg sier ikke at det scenarioet nødvendigvis er en direkte konsekvens av prinsessekjoler og next top model-bodyer. Men jeg blir ganske overrasket over hvor lett mange foreldre blankt avviser at slike ting kan være faktorer som bidrar til senere problemer med kroppspress, klespress, strenge kjønnsrollemønster og mobbing. 

Enn så lenge kommer jeg til å fortsette med å holde fargepaletten i barnas klær bred, og la den gå på kryss og tvers av "jentefarger" og "guttefarger."  Enn så lenge vil jeg ikke la datteren min lakke neglene hver morgen, selv om hun mener at det er superviktig for å være fin i barnehagen. Enn så lenge kommer jeg til å fortsette å svare henne at det viktigste er at hun har det morsomt og trygt i barnehagen, og at hverken neglelakk eller prinsessekjoler ikke er nødvendig for å bli likt. 

Noen kaller det tullete, jeg kaller det en magefølelse.


Hva tenker du? 

Gjør det noe at reklamer for barneklær og leker som regel skiller mellom kjønn i både farger, slagord osv? Har dette noen betydning for barna våre og hvordan de oppfatter verden?

Er du bevisst på hvilke filmer/reklamer/bøker/klær og holdninger barna dine blir utsatt for med tanke på kjønnsroller, eller tror du det kommer helt an på personlighet om en gutt ønsker å bli danser eller politi?


Upassende bilder på Facebook

Facebook, vi må snakke sammen.

Det gjelder bryster, kropp og sånt. (Dere som er allergiske mot disse temaene, anbefales å hoppe av her) Ja, Facebook, min gode venn. Du aner sikkert hva jeg sikter til: Jeg tenker blant annet på bilder av bryster som blir brukt til sitt opprinnelige formål, -altså amming, eller "pornografi", som du liker å kalle det. 

Facebook, nå har du vært en del av mitt liv i åtte år, og du har gitt meg mye glede. Noen ubehageligheter som venneforespørsler fra glemte, (spenna gærne) flammer og meldinger fra ensomme gamle menn har det blitt, men for det meste har du beriket livet mitt og gjort det mulig for meg å holde kontakten med (og luske på) gamle og nye venner, så takk for den. Og du forresten, jeg liker det du la til her om dagen i brukerreglene dine:


Strenge på porr'en? Utvise respekt ovenfor amming og kunst? WOW! Det virker nesten som om du har skjønt det, facebook!

Det er bare den uskrevne delen, om at du driter i å følge dine egne regler, som får meg til å stusse litt.

Jeg forstår at når såpass mange mennesker bruker dine tjenester, må du ha noen regler: Ingen mobbing, rasisme, pornografi eller overdreven nakenhet. Og disse reglene må følges opp. Bilder slettes og medlemmer utestenges hvis de ikke skjerper seg og holder opp med å poste nynazistiske statuser eller bilder av sine edlere deler.  Takk for det. Jeg setter oppriktig pris på at det. Jeg ser at du anstrenger deg for å lage et trivelig sted å være, og det er super-dupert.

Men det er en ting jeg lurte på:

Kan du forklare meg hvorfor de sidene som er fulle av ordbokdefinisjonen av pornografi, blir stående åpne, mens sider med gravide damer i boxershorts og trenings-bh, og ammende som viser mindre enn en kvart pupp anmeldt som "pornografisk innhold eller nakenhet" blir lagt ned av dere eller i beste fall, truet med utestengelse?  

Slik jeg har forstått deg, er altså dette her i skjønneste orden:



Mens dette blir i overkant for mye porno:


Bilder fra blogger Karoline Kumpula's facebookside.

Og bare for å være sikker på at jeg har forstått det riktig:

Dette er altså innafor:




 

Meeeens dette blir for hardcore for Facebook og resulteres i tredvedagers utestengelse (?!)


Illustrasjoner fra Facebook: Erika Ray Photography, Amy O'Neal Productions, Birth without fear. 

Kanskje det bare er meg som er treig, men jeg får det ikke til å stemme helt.

Det er helt i orden for meg hvis du ønsker å holde dine sider frie for sprettrumper,  hengerumper og navlelo i sine naturlige omgivelser osv. Det er du som bestemmer, og du skal få slette det du har forbudt. Vi har jo alle gått med på betingelsene da vi meldte oss inn. Okay, så leste ingen av oss de betingelsene, men jeg tror de fleste har hørt om dem, og vet hva de går ut på. 

 

Men, du. Mens du sender ut anmeldelser for "pornografisk innhold" til mammaer som har lagt ut bilder av seg selv i fødebadekaret iført en bikini med en nyfødt, deilig og klissete baby på brystet, eller mens de ammer, da syns jeg jammen også at du kan ta en aldri så liten ryddings på de sidene som renner over av gjennomsiktige g-strenger og interessante antrekk som klistremerker på brystvorter, påmalte bikinier og gaffateip mellom bena.

Noen ganger glemmer de til og med å ta på den teipen.

Det hadde altså vært helt topp om du kunne kalle en spade for en spade, og en pupp for en pupp, hvis du virkelig må være så streng, kjære facebook. Luk ut noen av de groveste sidene samtidig som du kutter ut å anmelde ammende for porno. Okay? 

 

Tror ikke jeg skal holde pusten til jeg hører fra deg.

 


Hva mener du om FB sine regler for nakenhet og/eller upassende bilder?


 

 

Er dette løsningen på nettmobbing?

Hun var en nettmobber, og moren hennes ville lære henne en lekse. Bildet av denne jenta har i løpet av de siste dagene dukket opp over alt, og moren til den unge jenta blir hyllet som en forelder som vet hva hun gjør, i sosiale medier. Way to go, mom! skriver de og tusener klikker på like-knappen. Si meg, -er jeg rar som ikke liker dette påfunnet noe særlig? 

Hva med å snakke med barnet sitt? Hva med å arrangere et møte mellom henne og de hun har mobbet, slik at hun kan få høre hvilken smerte hun har påført dem? Eller har slike metoder blitt gammeldags? Det finnes flere eksempler på lignende bildestraffer som har blitt lagt ut på nett av foreldre. The get along-shirt er en av dem som fikk mye oppmerksomhet og hundretusenvis av "likes."

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde tatt mitt eget barn for nettmobbing, og selv om meg misliker dette stuntet, skal jeg ikke si at jeg har det ultimate svaret på problemet. Jeg føler med denne moren, og jeg håper jeg aldri trenger å oppleve det samme som henne, men jeg forstår ikke helt resonnementet bak denne straffen. Det blir nesten som å si: Hei, det er helt uakseptabelt å slå andre mennesker, kjære deg! Her, la meg slå deg litt så jeg er sikker på at du forstår hva jeg mener. 



Et øye for et øye gjør hele verden blind, var det første jeg tenkte da jeg så bildet. For selv om det ikke står noe slemt på det papiret, så blir likevel jenta utsatt for tusenvis av nedverdigende og hatske kommentarer fra ukjente mennesker fra hele verden. Men denne jenta fikk som fortjent, skal vi tro de fleste reaksjonene i sosiale medier. Hun vil nok tenke seg godt om før hun slenger dritt igjen, skriver folk. Joda, det tror jeg også.




For det jo sånn passe nedverdigende enn å ha et slikt tatt på fersken-bilde av seg selv klistret over hele Internett. Hun vil nok slutte å mobbe etter dette. Eventuelt har hun lært å skjule sine spor bedre for mamma? Men det jeg lurer på er: Er dette den beste måten å stoppe nettmobbing på? For i mine øyne ligner denne straffen rimelig mye på nettmobbing. Kanskje det var meningen? Men likevel -la oss se litt på definisjonen på nettmobbing/digital mobbing:

"Examples of cyberbullying include mean text messages or emails, rumors sent by email or posted on social networking sites, and embarrassing pictures, videos, websites, or fake profiles." 
- stopbullying.gov

Og på norsk:

"Andre måter nettmobbing kan uttrykke seg på er sladring om personen, kallenavn og sarkasme, misbruk av passord og profiler og publisering av bilder av personen som gjør personen flau eller setter ham/henne i et dårlig lys." - medietilsynet.no

Flaue bilder. Akkurat ja.


Hva hadde du gjort hvis du tok ditt barn i å mobbe på nett?

Hva synes du om denne måten å takle nettmobbing på? 

 


 

 

Dårlige forbilder



Mammakroppen. Fy flate for et oppbrukt tema, tenker jeg. Kan vi ikke heller legge pappakroppen under lupen litt? Neida, men så klarer jeg ikke å la være å holde meg utenfor temaet likevel.
For jeg har også en mammakropp...

Slapp av.
Det kommer ingen undertøysbilder.

Men det går ikke an å bevege seg på internett uten at man med jevne mellomrom kommer over avisoppslag om lettkledde, rykende hotte mammakropper. En sånn sak om enda en kjendismamma som bare «smatt tilbake i form» etter fødselen. Eller, smatt og smatt?  Greit, mange av dem trener jo på nivå med toppidrettsutøvere, men likevel. De klistres utover førstesidene med de smekre figurene sine, uten så mye som et bittelite strekkmerke eller et par ekstra gram som kan avsløre at kroppen hennes en gang har båret frem et barn. Der står de med den pannekakeflate magen sin og en sixpack som du kan vaske skjortene dine på, noen dager eller uker etter fødsel og stråler i sitt ubegripelig stramme skinn. 

Og folk blir sinte.

Sinnsykt sinte. Såpass sinte at de regelrett cyberbrøler skjellsord og fornærmelser, og hver kommentar topper den andre på sinnaskalaen. Eventuelt fornærmet-skalaen. De føler seg feite, og slike bilder forvrenger unge jenters virkelighetsoppfatning, sies det. Ikke skal jeg si dem imot, men jeg kan ikke forsvare nivået av hets og skjellsord heller.

Så finnes det de som hyller übermødrene med supermodellkroppene. De kremter og hoster frem ord som sjalusi, jantelov og hatere, og mener at i Norge er det ikke lov å være flink, men jeg legger knapt merke til dem mellom de bombastiske formuleringene fra de illsinte massene: Slut, vulgær, horete! Og ikke minst, - dårlig mamma. 

De synes at de har rett til å brøle, skamme og skjelle, regner jeg med. Fordi at de gjør det under fullt navn, helt åpent og offentlig. Noen hevder at slik ser ikke en «normal» kvinne ut så kort tid etter fødsel, og tusenvis henger seg på og hyler: Ikke normalt! Ikke nødvendig å vise frem!

Men vent litt.
Hva er en «normal kvinne» igjen? 

Og hvordan ser hun ut etter å ha født?




Er det hun med mye løshud og strekkmerker etter fødsel? Hun som bare er litt lubben et år etter fødsel, men fri for «tigerstriper»? Hun som har pipestilkbein og innovermage? Hun som har Hertuginne Kate-fantombabymage? 

Jeg la ut bilder av min mammamage for en stund siden, (Ikke i undertøy vel og merke, så du kan bare slappe av pappa) men heldigvis hadde avisene nok å skrive om den dagen.

Ikke vet jeg om den magen min er normal. På den tiden var den ganske godt polstret, disset som en Freia gelé og stripene er der fortsatt. Men jeg ble rost jeg. Var det på grunn av stripene og valkene at jeg ble hyllet? Ville de ha halshugget meg om jeg hadde vist frem en sixpack? Var det flaks for meg at jeg var litt chubby?

Ja, greit, jeg innrømmer det, jeg fikk hakeslepp da jeg så bildet av fotballfrue-mammakroppen i undertøy fire dager etter fødselen. Mest fordi at jeg ble overrasket over antrekket for anledningen, og timingen av bildet. Men det er ikke først og fremst antrekket folkemassene på interwebben hisser seg opp over. Nei.

-Det er kroppen hennes. Den uforskammet veltrente kroppen hennes som tilsynelatende ikke bærer noen spor av den ni måneder lange inkubasjonen. Det vanker til og med konspirasjonsteorier om at hun egentlig aldri har vært gravid i det hele tatt -ikke litt engang. Hysteriet har liksom glidd ut av alle proporsjoner. 

I motsetning til fruens kropp.

En mammakropp som omtales som potensielt psykisk skadelig for andre kvinner å se. Et bilde av en mammakropp som i følge enkelte gjorde at de «mistet all respekt» for henne. En mammakropp som tydeligvis gir tusenvis av mennesker rett til å si grovt nedlatende ting om hun som bor i den. 

Jeg hverken hater bildet eller liker det. Jeg er nøytral. Dere kan kalle meg Sveits. Eventuelt Sjokkskadede Sveits. 

Men vet du hva som sjokkerer meg enda mer enn den lettkledde, nybakte mammakroppen som poppet frem i alle medier på en gang? Jo, det er det som foregår i kommentarfeltene. «Hun er et dårlig forbilde!» skrives det. Okay, jeg kan følge den tanken et stykke på vei, hvis man mener at perfekte kropper er med på å skape press. Men problemet er at utrolig mange av disse kommentarene i tillegg inneholder svært nedsettende kåserier om hvor forstyrret, ekkel og selvgod fruen må være. «Et normalt menneske legger ikke ut slike bilder av selg selv!» Hun er et dårlig forbilde fordi hun ikke er normal. 

Jeg vet som sagt ikke helt hva jeg skal tenke om dette famøse bildet, jeg har nok ikke kommet over sjokket enda. Men en ting lurer jeg veldig på: hvor gode forbilder er vi egentlig for de «stakkars unge og lettpåvirkelige» hvis vi i det offentlige rom, skjeller ut fremmede med beskyldninger om at de er kvalmende, syke og det som verre er? Når det skrikes høyt om kroppshysteri, og de som skriker høyest er med på å skape enda mer hype rundt de perfekte kroppene, blir det en slags merkelig ironisk tåke over det hele. (Ja, jeg er klar over at jeg også er med på hypen ved å skrive dette innlegget. Shame on me og den ufordragelige skrivetrangen.)




Jeg kjenner ikke Caroline Berg Eriksen, og jeg vet ikke hvorfor hun følte det var riktig å legge ut det bildet. Kanskje hun hadde gode hensikter? Kanskje var det bare for å skryte. -Noe de fleste av oss gjør, om enn i litt mer moderate former, og kanskje med et par hundre tusen færre mennesker som følger med på oss. Jeg lar meg hverken provosere eller inspirere av bildet. Men jeg må si at jeg syns det har ført til en styggedom av en internettstorm som ligner mistenkelig på nettmobbing, utført av voksne mennesker som mener at hun med den kroppen, er den som er ansvarlig for å være et godt forbilde. «Dårlige forbilder» skal altså takles med mobbing? Et lettkledd bilde er kanskje unødvendig, men er drittslenging godkjent?

Det blir litt som å toppe Pest med sprøstekt Kolera, blir det ikke? 


Hva syns du? Er det greit med usensurert hets mot nybakte mammaer som viser frem kroppen sin?  

Burde vi egentlig bare latt være å vise frem mammakroppen på internett? 

PS: det er nok lurt om du leser denne teksten med en klatt ironi i filteret. 

 


 

 

Tyske foreldre raser over boken jeg kjøpte




«Å la en baby gråte alene er ikke å trene den til å trøste seg selv», hevder motstanderne av søvntrening, «det som skjer er faktisk at de gir opp å uttrykke sine behov.»

 

"Alle barn kan lære seg å sove" heter boken som for tiden får knallhard kritikk i Tyskland. Akkurat nå foregår det en underskriftskampanje mot salget av boken.


Tyske foreldre har fått nok

Boken som først ble utgitt for drøye ti år siden, har blitt solgt i over 700.000 + eksemplarer, og ble utgitt på nytt i oppdatert versjon i 2006.

Boken handler om barns søvn og hvordan man kan løse søvnproblemer hos de små. Første del av boka består av generell info om søvnforskning og hvor mye søvn barn egentlig trenger. 

Men så kommer delen som får Tyske foreldre til å rase: søvntrening.

"Denne metoden er rett og slett grusom, og det burde ikke spres propaganda for den! Til og med Ferber har distansert seg fra sine opprinnelige metoder" sier en av foreldrene som har skrevet under kampanjen


Søvntreningsprogram

Boken "Alle Kinder können Schlafen lernen" inneholder et detaljert program for småbarnsforeldre, hvor målet er å få barnet til å sove hele natten, eller i det minste klare å sovne på egenhånd når de våkner i løpet av nattetimene. Kort forklart, så ligner opplegget i boken på en modifisert og litt "mykere" versjon av den mye omtalte Ferbermetoden. Den mye omstridte Ferbermetoden innebærer blant annet å la barna gråte uten trøst i opptil en halvtime for å trene barna til å sove hele natten. Det som gjør saken interessant, er at Ferber, som var inspirasjonen til metoden i boken jeg kjøpte, nå har distansert seg fra sine opprinnelige anbefalinger, og har gitt ut en meget redigert nyutgave av sin egen bestselgende bok. 


"Alle barn kan lære seg å sove" (Jedes Kind kann schlafen Lernen) inneholder tabeller som viser hvor mange minutter man skal trøste barnet, før man går ut av rommet og blir der i x antall minutter, uansett om barnet gråter.

De første dagene av programmet, er det snakk om å la barnet gråte i 1 minutt alene, for så å øke til 3 minutter i løpet av tre dager. Man får gå inn til barnet etter den bestemte tiden, men da kun for 1 minutt, for så å gjenta prosessen til barnet sovner av seg selv. Dette kan gjerne ta opptil flere timer per kveld å gjennomføre. I boken hevdes det at de fleste barn vil sove mye bedre allerede etter tre dager, men at det kan ta opp til to uker før den endelige effekten vises.

 

"Følg med på klokken når du går ut av rommet fordi minuttene kan føles lange. Døren kan være stengt til du går inn igjen. [...] Når du går inn kan du snakke med barnet og stryke, men du må aldri ta barnet på fanget eller tilby hjelpemidler som smokk eller flaske. Barnet skal heller aldri sovne mens du er inne på rommet." -utdrag fra boken "Alle Kinder können schlafen lernen". A. Kast-Zahn & H. Morgenroth



Vi prøvde

Denne boken har vi altså i bokhylla vår. Vi kjøpte den i et desperat forsøk på å hjelpe vår eldste datter med å sovne om kvelden og sove bedre, da vi ventet vår andre barn. Storesøster var 1,5 år gammel, jeg var høygravid og utslitt etter mange måneder med konstant avbrutt nattesøvn. Vi var bekymret for hvordan vi skulle takle overgangen til å bli tobarnsforeldre når vi var utslitte og hadde dårlig samvittighet for at vi var veldig reduserte og ble fort frustrerte på dagtid.


Bestselger

Den omstridte boken er en bestselger, og den hadde hundrevis av positive omtaler der ute fra foreldre som sa at dette ble deres redning når ingenting annet hjalp. Så selv om jeg ikke følte meg så sikker på om dette var veien for oss, hadde jeg et håp om at vi skulle få det bedre.


Tvilen

Den første natten var som forventet, helt grusom. Jeg tror jeg fikk til sammen tre timer søvn, spredt utover 10 timer med vekselvis 1 minutt gråt og 1 minutt trøsting. Vi var forberedt på at det ville bli tøft, for det stod det i boken, men likevel kjente jeg en tung klump i magen som sa meg at dette ikke var i tråd med det jeg følte var best.


Det er her jeg skulle ønske jeg hadde kvinnet meg opp og stolt på magefølelsen. Men vi var førstegangsforeldre, og fikk så mye velmente råd om at "dette er bare noe alle må igjennom", eller "det er naturlig at barn gråter, men det betyr ikke at man skal la dem herske over familien".  Jeg følte jeg i det minste måtte prøve det først, før jeg kunne gjøre meg opp en mening om søvntrening. Dessuten var vi så utslitte at en bok som lovet å binde ende på alle søvnproblemer ble vanskelig å motstå.


Vendepunktet
 

Den tredje natten med søvntrening satt jeg sammenkrøllet på gulvet utenfor rommet til jenta vår med en diger gravidmage. Alt jeg klarte å tenke på var hvor mye jeg ønsket at klokken skulle tikke fortere slik at jeg kunne gå inn og trøste henne som gråt der inne. Jeg hadde bare vært inne to ganger den kvelden, og så for meg enda en lang og vanskelig natt. Men så skjedde det noe som jeg aldri vil glemme.

 

Gav opp
Den såre gråten døde langsomt ut, og til slutt var det bare stille snufsing jeg kunne høre fra det lille rommet. Jeg ventet til det ble helt stille, før jeg listet meg inn døren for å se om hun sov. Da jeg gikk inn, ble jeg møtt av et blikk som gjorde noe med meg. Hun lå der, lys våken, men ansiktet hennes skremte meg. I et par sekunder stirret hun tomt på meg med uttrykksløse øyne, før hun la hodet ned på prinsesseputen sin og lukket øynene.



Jeg gikk ut på stua og gråt. Endelig hadde hun lært å sovne, selv. Vi hadde jo klart det! Men jeg var ikke glad. Jeg gråt fordi at jeg var helt ødelagt av dårlig samvittighet. For selv om boken hadde forsikret meg om at barnet mitt skulle lære seg å trøste seg selv, og at det jeg nettopp hadde opplevd, var et bevis på at metoden fungerer, så føltes det på ingen måte som en seier for mammahjertet. Det var noe ved måten hun så på meg, som fikk meg til å forstå at ikke denne metoden passet for hverken henne eller meg.

Hun hadde ikke lært seg å trøste seg selv. Jeg tror hun bare gav opp å søke trøst hos meg.

 

Etter denne natten sovnet Storejenta av seg selv uten gråt, og sov stort sett hele natten. Vi var glade for natteroen, men inni meg boblet det av dårlige følelser.

 

Sykdom er unntakstilstand
Noen uker senere ble hun syk, og i boken stod det at dette var unntakstilstand, og at man ikke bør gjennomføre søvntrening i slike perioder. Den uken var vi der for henne og trøstet henne hver gang hun våknet om natten. Jeg var så sliten at jeg ofte sovnet inne på gulvet på barnerommet om natten, men jeg var glad for at de dårlige følelsene hadde roet seg.

Da jenta vår ble frisk, var jeg på ingen måte klar for en ny runde med søvntrening. Vi kjempet oss heller igjennom noen uker med kjempelange leggerutiner og en del oppvåkninger om natten. Jeg har informert meg om alternativer til skrikekurer og vi står alltid opp og trøster hvis et av barna våre våkner om natten. Når jeg tenker over det nå, så føles det ganske rart å ha denne boken med tabeller over skrikekurer stående i hyllen. Men jeg forstår også veldig godt dem som prøver det ut. Jeg har vært den desperate, søvnløse mammaen jeg også. 

 

Jeg støtter kampanjen
Nå foregår det altså underskriftskampanje mot denne boken i Tyskland. Over 4400 tyske foreldre har skrevet under og krever nå at forlaget skal stoppe salget av en bok som fremmer søvntreningsmetoder som de mener er helsefarlige for barna. Jeg er enig med dem, og har signert kampanjen mot boka som vi kjøpte for tre år siden.


Får vi riktig informasjon? 

Det er egentlig ganske utrolig hvordan prinsippene faller som fluer når man får barn. Nye verdier kommer til, man lærer å stole på seg selv og finne sin egen vei. Jeg dømmer ikke dem som prøver ut søvntrening. Jeg har jo vært der selv. Men jeg lurer på om vi egentlig får nok informasjon om konsekvensene av slike opplegg. Både i Norge og i Tyskland har jeg for eksempel blitt fortalt av helsepersonell at jeg for all del IKKE skal samsove med barna mine, og at jeg ikke skal amme babyen i søvn, selv om det finnes haugevis av forskning og undersøkelser som konstaterer at det er ufarlig, og faktisk veldig sunt for både mor og barn.


Søvntrening anbefalt?

"Anbefalt av barneleger og foreldre" står det på forsiden av boken som det nå protesteres i mot. Men anbefales den virkelig fortsatt? Det er tydelig at det finnes tusenvis av foreldre som IKKE anbefaler den. Og de barnelegene som tidligere har anbefalt denne boken burde kanskje oppdatere sine kunnskaper og se på hva nyere forskning rundt temaet beviser.

 

Jeg har i løpet av de siste månedene brukt utallige timer på research omkring temaet søvntrening, skrikekurer, mating etter skjema ol, og jeg gleder meg til å snart dele hva jeg har funnet med dere. Senest i går fikk jeg tak i en rykende fersk, gigantisk oppsummering av over førti forskningsrapporter om sønvtrening og skjema-mating av barn. Å lese den gjorde meg bare enda sikrere på at jeg ville skive under kampanjen mot «Alle barn kan lære seg å sove». Det er tid for en endring i allmenne holdninger i henhold til skrikekurer og søvntrening mener jeg. Helsepersonell som er i kontakt med mødre og barn bør bli ordentlig oppdatert på hva forskningen egentlig sier oss.

 


 

 

Synes du vi får tilstrekkelig informasjon på helsestasjon/sykehus mtp søvntrening?
Har du lest søvntreningsbøker eller prøvd skrikekurer og lignende programmer? Hvordan gikk det?

Hva tenker du om at slike metoder er allment godkjente og ofte blir anbefalt av helsepersonell?



 

Mobbing eller Humor?


Hakeslepp var reaksjonen da jeg fikk høre uttalelsene til en kjent norsk komiker og mamma for noen dager siden. Sort humor og ironi er noe av det som får meg til å le mest, og det å spøke om tabubelagte temaer syns jeg ofte kan være forfriskende og avskrekkende, men jeg lurer virkelig på hva som fikk Sigrid Bonde Tusvik til å tro at det hun gjorde var morsomt. Det samme gjelder teamet bak Tordsag Kveld fra Nydalen (TKFN). Er dette virkelig humor? Er folk bare for nærtagende, eller var det riktig med en offisiell unnskyldning?


Det hele begynte da Sigrid i sitt TV-program "Sigrid blir mamma" fortalte om hvor redd hun var for å få et barn med Downs Syndrom. Hun forteller at hun gikk langt for å forsikre seg selv om at barnet hun bærte på, ikke hadde et ekstra kromosom. Hun har også vært åpen om at hun garantert ville tatt abort om det hadde vist seg at barnet hadde downs. Allerede etter disse uttalelsene begynte folk å reagere, men etter forrige ukes sending av humorprogrammet fra Nydalen, fikk komikeren virkelig kjenne på reaksjonene. 

Gjengen bak Torsdag Kveld fra Nydalen er kjent for å ta opp tabubelagte temaer på en humoristisk måte. Denne gangen spøket Sigrid og Brungot om Downs Syndrom. Hun i rollen som komikerikonet Anne-Kat Hærland, og Brungot som Jan Thomas. 
" Du er jo helt ute da, Jan Thomas. Fy f... Har du Downs syndrom, eller?"   Var en av replikkene til Sigrid.

I ettertid har foreldre til barn med Downs reagert kraftig i media og forlanget en unnskyldning fra komikeren. Jeg har fulgt diskusjonen med stor interesse, og fant dette blogginnlegget av en mor til en jente med downs, hvor en del lesere forsvarer Sigrid og det som bloggforfatteren kaller mobbing av folk med Downs. Personen bak kommentaren sier:
"
Jeg er blond... og må til stadighet tåle blondinevitser - uten at jeg skriker høyt om det! Bare for å sette ting helt på spissen!"

 Er dette en innstilling mange har? Er det helt greit å spøke om hva som helst, uansett på hvilken måte, så lenge man kaller det for en spøk? Og er blondinevitser likestilt med nedlatende sketsjer om mennesker med Downs som blir sendt på riksdekkende TV? Eller er begge deler like ille, og bør vi kanskje regaere like sterkt på blondinevitser, tjukkevitser, innvandrervitser?
 Jeg lurer på hva konsekvensene hadde vært om temaet for TKFN hadde vært "afrikanere" eller "kvinner" i stedet for downs. Hadde vi reagert på samme måte? Hadde det vært like mange som forsvarte Sigrid og de andre i programmet da?

Som sagt så er jeg en person med sans for beksort humor og ironi , men akkurat denne saken fikk meg til å tenke over hvor grensene går. En gang var det faktisk et kjært familiemdlem som selv har Downs, som tok meg på senga med ordentlig selvironi, og jeg lo godt sammen med vedkommende. Akkurat den hendelsen syns jeg bare var fin og morsom, men denne saken med Sigrid har fått meg til å tenke mye over dette med humor vs respekt.
Selv spøkte jeg gjerne om den gigantiske babymagen jeg fikk da jeg var gravid med Lillebror og de sjuskete, rare mamma-antrekkene jeg brukte de første, slitsomme ukene. (*kremt...og bruker enda..) Men likevel syns jeg ikke det var så morsomt når andre folk i fullt alvor begynte å fortelle meg at magen min var ALT for stor, eller at  eller at jeg bar på uoppdagede tvillinger -for så å kalle det en spøk. Ikke det at babymage-vitser er likestilt med Downs-syndrom -på ingen måte. Men jeg kjente selv på det, med min uvanlig store mage og alle vitsene som kom, at bra humor handler for meg om timing og respekt. De beste komikerne jeg vet om, har evnen til å se hva som er sømmelig i ulike situasjoner, og på hvilken måte man kan være morsom uten å såre andre.  Etter reaksjonene å dømme, gjorde Sigrid og TKFN en skikkelig bommert på det området, og såret mange, men jeg hevder ikke at det er forbudt å spøke om visse ting for det om.


Det viktigste som jeg syns har blitt sagt av foreldre til mennesker med downs, er noe  trebarnsmamma Tove Margrethe Fjellvang Lie, postet på facebooksiden sin: 
" Sigrid Bonde Tusvik, du kan gi deg nå! Du trenger ikke å fortsette å snakke nedlatende om eller harselere med Downs syndrom. Visst har vi ytringsfrihet i landet vårt, men vi snakker om en svakere stilt gruppe som også ser på programmet ditt og forstår"

Etter at en uttalelse fra Fjellvang Lie til Romerikes Blad i dag tidlig om Sigrids opptreden, har komikeren lagt seg langflat og sier at hun er lei seg og at hun har stor respekt for barn med spesielle behov.

Så nå har unnskyldningen folk krevde kommet, men jeg lurer fortsatt på hvorfor Sigrid i det hele tatt var med på en slik sketsj hvis hun har så stor respekt for mennesker med spesielle behov, og om denne unnskyldningen kom fordi hun først nå har insett hvor grensa går, med tanke på hvaslags humor som sømmer seg på TV. Mange av dem hun snakket om sitter faktisk og ser på, og jeg lurer på om hun tenkte nøye igjennom det før hun gikk på scenen, eller om hun antok at personer med Downs "bare sitter og ser på Kaptein Sabeltann" som det ble sagt...

_________________________________________________

Så du Sigrid på Torsdag Kveld fra Nydalen? Hvordan reagerte du?
Er det greit å spøke om personer med spesielle behov på den måten eller er dette mobbing?
Hvem har hovedansvaret for etikkproblemet her -Er det TV2 eller Sigrid?

Lat og egoistisk


Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?


 " Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 

 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-


Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 




Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme.  De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de  har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 


Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.


Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.


Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!

Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?