døtre

Derfor

Det er, som forventet, utrolig hektiske tider hjemme hos oss. Tre små barn under 4 år er ikke bare bare vettu! Det er ikke sjelden det hyles etter mamma akkurat når mamma er opptatt med å amme, og det er statistisk sett alltid minst en som gråter eller klager. Men heldigvis så kommer det også noen øyeblikk innimellom. Øyeblikk som på en måte veier opp for alt slitet. I hvertfall i noen sekund, før det øyeblikket blir avbrutt av noen som vræler "HUN STJAL KJEKSEN MIIIN!"


Derfor

Men de fine øyeblikkene. De er så utrolig gode å ha.
Sånne øyeblikk suger jeg til meg og sier til meg selv: "DERFOR".

Og hvis dere lurte på hvorfor i alle dager jeg sier "derfor" til meg selv i de fine øyeblikkene, (eller hvorfor jeg i det hele tatt snakker til meg selv) så er det fordi jeg stort sett resten av tiden går og river meg i håret og sier: "Hvorfor, HVORFOR gjør jeg det her!?"

Men, jeg vet at en dag, senere i livet, så kommer jeg til å se tilbake på denne tiden som de beste årene i hele livet mitt. Akkurat det bekreftet min bestemor. Hun fikk tre barn innen 3.5 år, og var alene med dem det meste av tiden siden bestefar var på sjøen. Hun synes likevel disse dagene var de beste.
De var slitsomme, men det er dager hvor man får oppleve det eneste som virkelig betyr noe her i verden på en intens måte: Kjærlighet og familie.

Derfor.


Slik overlever jeg

Folk spør meg ofte "hvordan jeg klarer det." Da mener de: Hvordan jeg takler å være mamma til to tette under 4 år, pluss det faktum at jeg er gravid, uten å gå helt fullstendig bananas og ende på lukket avdeling i tvangstrøye. Helt ærlig folkens... Jeg har ingen hemmelig oppskrift på det å være en perfekt mamma, for det er jeg jo ikke! ;) Jeg er en lat mamma. Så her er svaret: Jeg kjøper meg pauser jeg. 

Jepp, du kan male på bordet, på deg selv OG til og med på MAMMA, så lenge mamma får gjøre det hun vil.

Helst ikke i form av kjeks eller andre søtsaker da (ikke det at jeg aldri har gjort det heller da men..) fordi at det straffer seg senere (mtp blodsukker berg-og-dal bane) men i form av søl søl og mere søl. Jeg vet det blir mye mas fra meg her på bloggen om å la barna grise, men hallo! -Det finnes da neppe noe som barna liker bedre enn å søle? Så hvorfor ikke la dem søle litt på deg når du trenger en pause?

En super løsning for begge parter spør du meg. Storesøster var veldig stolt av "tatoveringene" hun laget på mamma, og jeg har fått forbud mot å bade -i hvertfall frem til våren. Yikes...


L: "Mamma, LOVER du å ikke bade før til våren?"  Jeg: Say whaaaat?!
Fader. Hva er det jeg har gått med på nå...


Får dere der ute som er småbarnsforeldre tid til pauser? 
Hvordan gjør dere det? Har dere noen handy triks å dele med oss?


Painted on my Heart

Det startet med to hvite ark, som raskt ble fylt med vannfarger. Og farger oppå fargene, mer vann, mer farge, før arket ble krøllet nøye sammen, skvist til en ball slik at alt det fargede vannet rant ut,(og ned på gulvet) og stappet oppi et vannglass. "Kust mama! Jeg har gjort en kust!" sier 3,5åringen oppgiret. "Åå..Hva er kust?" spør jeg, litt oppgitt når jeg ser hvor mye av malingen som faktisk har endt på gulvet. "KUUST mamma. Sånn fint vettu, til å se på. KUST!" svarte hun med stolthet i stemmen. 
"Åja..." sier jeg og ser på papirballen som synker og sakte går i oppløsning oppi glasset fylt med grumsete vann. "Kunst mener du?" 
Øynene hennes lyser. "JAAA!" 

Hun ble ikke fullt like glad da jeg avslo hennes forslag om å beholde kunstverket for evig, men foreslo at det kunne få stå på bordet til pynt til i morgen. Nei. Det likte hun absolutt ikke.
"FOR ALLTID." forlanget hun.
Så nå har vi altså et glass grumsevann med flytende papirbiter i til pynt på kjøkkenet. Herlig.

Plutselig oppdager jeg at lillesøster R sitter og maler seg på fingrene. Jeg spør om jeg skal male dem i ansiktet, og får et rungende JA til svar.
Tiger og sommerfugl ble det. Men av en eller annen grunn brølte sommerfuglen mye høyere enn tigeren.
Etter hvert ble det kjedelig å bli malt av mamma. De skulle gjøre selv. Og det med stil...




På dette tidspunktet følte jeg det var blitt litt for mye for meg. At situasjonen var litt ute av kontroll rett og slett. Men så tenkte jeg på det jeg skrev om her om dagen, og bestemte meg for å vente og se. Hvor langt ville dette gå før de selv syns det er nok? 

Vel. Det gikk ganske langt. Så langt at jeg måtte flytte hele prosjektet over til badekaret, slik at de kunne male knær og mager uten at hele leiligheten fikk seg et malingsstrøk i samme slengen. 
Det var utrolig stille mens dette prosjektet foregikk. Og det sier bare hvor utrolig godt det er for dem når jeg, en gang i blandt gir litt blanke i regler, renhet og "styr" generelt... 
Heia Idle parenting sier jeg bare!

Men dere: de hylte og trasset og kranglet som normale unger etterpå altså. Hevet stemmen gjorde jeg også. Rev meg litt i håret til og med. Bare sånn FYI. ;) 

Hvordan takler dere foreldre det når barna tøyer grenser og utforsker? Syns dere det er spennende? Eller mest slitsomt?


Innedagen

Heisann fra oss ved kjøkkenbordet.
Flere som er hjemme med syke barn i dag?





I dag har vært den O'store innedagen her i huset. 
Begge jentene har vært hjemme fra barnehagen, og vi har drevet med litt av hvert for å få dagen til å gå...









Det er så artig å tusle rundt etter ungene med kameraet i hånden og knipse i vei. Det er utrolig hvilke motiver de presterer å skape.




Det er fare for at noen kanskje tenker at dette så ut som en innmari idyllisk dag, men vær så snill: ikke la dere lure. 
Det er ikke bare rosenrødt å være tobarnsmor med baby i magen vettu.
Jeg har bare ikke tid til å ta bilder når ungene søler melk over hele bordet (med vilje) eller når trassanfallene holder på som værst. Vet heller ikke om de hadde satt så veldig pris på det at jeg viste frem deres mindre siviliserte sider på internett..
Og tar jeg sjelden bilder av rotet vårt. Men det er ofte rotete her altså. Veldig rotete til tider. 
Og kllissete. Rot og kliss har vi altså nok av. Jeg har lim i håret i dag, for å si det sånn.  Heia småbarnslivet...
...og hooray for snart leggetid ;)

Fin mandagskveld videre til dere fra meg!

Jona

Gullkorn fra Treåringen

Nå som jeg er hjemme igjen hos mann og barn etter en ukes ferie, merker jeg at jeg setter ekstra pris på de små tingene jeg har savnet. De små rare tingene barna gjør, smilet til mannen...Og k lemmer og susser fra prinsessene mine er jo bare helt ubetalelig!

Storesøster L er 3 og et halvt år gammel, og skravler som om det ikke kommer noen morgendag. Det er så interessant å høre på hennes tanker og meninger om ting. Hun har en måte å se verden på som bare treåringer har.







"Mamma...-barn skriker noen ganger og sånn er det bare." 
(Da jeg ba henne om å dempe stemmen da vi var på café)


"Nå slutter du å prate dritt, eller så gidder jeg ikke å snakke med deg mer!" 
(Når lillesøster på 1,5 babler uforståelig på babyspråk)

"Pappa kjøper brus slik at han ikke sovner" ( til tilfeldige forbipasserende når pappa stakk innom kiosken for å kjøpe energidrikk)


"Se så stor og tjukk og fin jeg er!" (etter et stort måltid er hun overbevist om at hun vokser minst et par centimeter med en gang. Og tjukk er et pent ord i hennes verden)

"Nå var du fin mamma...-men ikke like fin som meg."
(Når jeg hadde tatt på meg kjole. Hun syns Hello-Kitty kjolen hennes var finere.)




"Mamma nå slår du på TV'en -og jeg gidder ikke å diskutere med deg!" 
(Tid for barnetv.. enten jeg ville det eller ikke)

"LE!!!"
(Svaret jeg fikk da jeg spurte "hva skal vi finne på sammen i dag?") 










hits