Fødsel

Babylove

Livet altså.  Noen ganger kan man ikke gjøre stort mer enn å bare holde seg fast og nyte turen.  Natt til i dag ble vi brått  overrasket av denne karen som hadde veldig hastverk. Fødselen ble helt ubeskrivelig. Detaljene får vi ta senere, men vi kan si det slik at vi har opplevd noe helt nytt og uforglemmelig.   Nå bare nyter vi. 



Skyldfølelse etter fødsel



Etter at jeg fikk mitt første barn, slet jeg med skyldfølelse over fødselen. Når fødselen ikke går som man hadde ønsket seg, er det ikke uvalig å kjenne på slike følelser. Det er mange som går alene med slike tanker, og det gjør meg trist å tenke på at mange kvinner bebreider seg selv.

Kanskje ble det keisersnitt på grunn av komplikasjoner eller ugunstig leie, kanskje fikk du aldri sterke rier og trengte drypp for å hjelpe til, eller kanskje du følte at du var for neddopet etter fødselen til å nyte de første øyeblikkene med babyen. 

Uansett hva det var som ikke gikk slik man ønsket, så kan det være vanskelig å kvitte seg med den gnagende skyldfølelsen som får en til å spørre seg: «Hva gjorde jeg feil?» «Var det min kropp som ikke fungerte?» eller «Er jeg bare en dårlig fødekvinne?»



Akkurat disse spørsmålene kvernet i mitt hode etter at min første fødsel ble helt annerledes enn det vi hadde sett for oss. Vi hadde planlagt hjemmefødsel, men endte med å dra på sykehus (dog helt uten dramatikk eller hast) etter over to døgn med intense rier som gav lite utslag. 

Bare det å føle at kroppen ikke min jobbet som den «skulle», var et nederlag i seg selv. Da riene endelig tok seg opp på sykehuset og smertene ble for intense for kroppen min som ikke hadde fått søvn på flere døgn, ballet det på seg med medisiner og inngrep som jeg innerst inne ikke ønsket meg, men følte meg nødt til å takke ja til. 

Etter fødselen satt jeg med en følelse av at absolutt alt hadde skjedd på feil måte. Og at det var min feil. Alt fra fødestilling til de første minuttene med barnet mitt føltes så fryktelig galt. Det føltes som om det hadde skjedd med noen andre. Som om jeg spilte i en film jeg ikke ville være med i.

Jeg var selvfølgelig lettet over at jeg og barnet var friske, men den skyldfølelsen som bygget seg opp i etterkant, var vond å bære. Den skyldfølelsen, etterfulgt av en veldig tøff ammestart, sykdom og akutt sykehusinnleggelse, var sannsynligvis med på å dytte meg ut i det som ble en lang og tung fødselsdepresjon.  

Det tok lang tid før skyldfølelsen gav seg, og  jeg fikk tilbake troen på at jeg kunne føde uten inngrep og medisiner. Det måtte mange samtaler og mye jobbing til for å snu på tankene som hadde kloret seg fast i sinnet mitt, om at det var min feil at fødselen hadde tatt "for lang tid."

Min andre fødsel ble en rask og naturlig fødsel, og den tredje en trygg og fin hjemmefødsel. Men de gode, styrkende opplevelsene hadde ikke vært mulig, hvis jeg ikke hadde klart å komme over frykten og skammen som satt i meg etter første fødsel.

Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg vet at det er så mange som sitter med den skyldfølelsen akkurat nå. Og jeg skulle ønske jeg kunne nå ut til alle som sliter med slike tanker i etterkant av en fødsel. For uansett om man føler at man selv er ansvarlig for hvordan fødselen ble, så er det ikke slik i virkeligheten.

Så lenge fødekvinnen tar bevisste valg i forkant, søker informasjon og legger til rette for det hun føler er den beste fødselsplanen for akkurat henne, og følger opp dette så langt det går når den store dagen kommer, er det ikke noe mer hun kan gjøre. 



Du har gjort alt riktig, og det er ikke din feil. Hverken du eller kroppen din har feilet. Ikke engang de som jobber med fødsel hver eneste dag kan forutse hvordan ting vil gå. Så du fortjener virkelig ikke å bære ansvaret for det som ikke gikk slik du hadde tenkt.

Til og med kvinner som ikke har født enda, men som planlegger fødselen sin etter sine ønsker, kan oppleve å kjenne skyldfølelse. Ofte kommer den utenfra, på grunn av forventninger og meninger fra andre mennesker. Velger du naturlig fødsel eller hjemmefødsel, finnes det folk som vil kalle deg gal, egoistisk eller lurer på hvorfor i all verden du vil leke martyr. Men velger du sykehusfødsel omringet av leger med epidural, bedøvelse osv, vil det også alltid være noen som mener at du feiger ut, er egoistisk eller «lat». 

Da gjelder det å la meningene renne forbi som en grumsete bekk du ikke har tenkt å engang dyppe tærne i. Det er du som eier din fødsel. Det er din kropp som skal igjennom en diger prøvelse, og ingen andre enn deg har hverken grunnlag eller rett til å mene noe om hvordan du skal eller skulle ha født. 

 

Uplanlagte fødsler utenfor sykehus

Mange har nok fått med dere at en drøss av fødestuer rundt i landet har blitt lagt ned i løpet av de siste årene. Det handler i hovedsak om å spare penger. Men nå begynner vi å se følgene i fødselsstatistikken, og hverken norsk luftambulanse eller jordmorforeningen er særlig begeistret. 

Dette temaet har jeg skrevet mer om i ukens spalte på foreldre.no.

Det er nemlig slik at uplanlagte fødsler utenfor sykehus, nå skjer oftere og oftere. Og dødeligheten for det nyfødte barnet som fødes i en slik situasjon, er mer enn dobbelt så høy som på sykehus, eller ved planlagt hjemmefødsel. 

Kvinnene rekker ikke frem til sykehuset, enten fordi de blir bedt om å vente pga fulle fødeavdelinger, eller fordi de bor så langt borte fra neste fødested at tiden ikke strekker til.

Det skjer over fire hundre slike fødsler, uplanlagt hjemme, eller under transport, hvert år. Og jeg forstår så inderlig godt de kvinnene som gruer seg til fødsel, fordi at fødetilbudet vårt har blitt så mye dårligere. 

Hadde jeg selv planlagt å føde på sykehus som lå 1,5 timer unna, da jeg fikk barn nummer to og tre, hadde jeg garantert ikke rukket frem i tide. Da hadde jeg i det minste håpet på å få en jordmor med i ambulansen, men det er mange som ikke engang får det kravet oppfylt. 



Egentlig har man rett på følgetjeneste av jordmor om man bor langt unna sykehuset, men det viser seg at det kun er noen ytterst få kommuner som oppfyller kravene til denne tjenesten.

Jeg ønsker ingen gravide å gå med den angsten om å ikke rekke frem. Risikoen for barnet er så høy at det er godt grunnlag for å ta dette problemet på alvor.

Systemet vi har i dag, fungerer i følge ny statistikk fra norsk luftambulanse, veldig dårlig. Jeg synes det er skuffende og egentlig ganske flaut, at styresmaktene i landet vårt ikke tar grep om dette. 

Så kjære politikere, kjære helseminister: Gi oss tilbake de trygge rammene rundt fødsel. Vi har rett til å velge vårt fødested, og da bør vi få føde der også, og ikke i en ambulanse, uten en jordmor tilstede. 


Bor du langt unna ditt nærmeste fødested, eller har opplevd det ved i tidligere svangerskap? 
Hvordan blir ventetiden når man vet at det er stor sjanse for å ikke rekke frem til føden?

Fødselsfotografering: helt innafor

 

Har vi mistet bakkekontakten fullstendig når det å ha med en fotograf på fødselen har blitt en «trend» ?

Peter pappahjerte, norges mest leste pappablogger (og den morsomste, etter min mening) skrev nylig et innlegg om dette temaet. Han ringer i alarmene og lurer på hvaslags galskap dette er. Og jeg skjønner godt forfjamselsen hos folk som ikke skjønner hvorfor dette fenomenet har blitt en greie.

Men vi må huske på at folk har vidt forskjellige oppfatninger av hva som er "riktig", spesielt når det gjelder fødsel.

Noen vil ha far hengende på seg som en klegg igjennom hver eneste rie, og finner stor trøst i det. Andre (som meg) låser seg inne på et mørkt rom alene, og kunne ikke tenke seg å ha andre mennesker borti kroppen sin mens de jobber med åpningsriene. Noen ønsker å ha bilder å se tilbake på. Andre krymper seg ved tanken.

Begge deler er jo innafor! Det bare føles ikke slik for den enkelte fødende. 


Helt i begynnelsen av tredje fødsel. Fanget på kamera -av meg selv...

Ja, det er ganske merkelig at folk deler disse private øyeblikkene på nett. Når kropp og intimitet er så tabu, så blir det en sterk kontrast å se en naken kvinne med svulmende mage og bryster, midt i forløsningsfasen. Det finnes vel knapt noe mer intimt? Men likevel er jeg så glad for at folk tør å dele. For meg som førstegangsgravid, var det nettopp slike bilder som gav meg troa på at jeg også kunne klare å føde et menneske.  

Da jeg skulle føde for første og andre gang, hadde jeg nok smadret kameraet om noen hadde dratt frem en speilrefleks midt under den mest intense fasen. Men det fantes øyeblikk, tidlig i forløpet, som jeg angrer litt på å ikke ha foreviget.

Nå har jeg født tre ganger, og det var ikke før under siste fødsel at jeg tenkte "søren,  jeg skulle ønske vi hadde noen i rommet til å ta bilder av dette". Ikke for at vedkommende skulle sikte med blitzen rett opp i det aller helligste, og dokumentere fysiologien i fødselen, men fordi at jordmor og pappaen var altfor opptatte til å kunne fange stemningen i rommet på kamera. 

Jeg har såklart ikke glemt de øyeblikkene, selv om de ikke finnes på bilder. Men om noen hadde kommet i dag og tilbudt meg å få bilder av det som hendte den kvelden, så hadde jeg absolutt tatt i mot.

Men trenger man en proff da? Nei, tenker jeg. Det er absolutt intet must i min bok. Jeg som skal ha tre hjelpere til stede ved min fjerde fødsel, tenkte at den tredje gjerne kunne knipse noen kornete bilder med mobil eller kamera innimellom. De pixlete mobilbildene vi tok rett etter første fødsel er jo like høyt verdsatt som de litt mindre pixlete bildene far tok rett etter tredje fødsel. Men om jeg får muligheten til å få noen til å ta enda klarere bilder denne gangen, så er det en luksus jeg vil unne meg selv som en gave!

Jeg kunne ikke tenkt meg å ha en fotograf som fotfulgte meg hvert sekund av forløpet. Men det er neppe slik at han eller hun leker paparazzi og dirker opp soveromsdøra for å knipse bilder, om du ikke ønsker det. Det er den fødende selv som bestemmer hva som skal foreviges og eventuelt ikke.

Fødemodell? Jeg hadde nok ikke hatt gidd til å "pose" under en fødsel. 
Men jeg ser ikke bort i fra at det hadde vært kjekt med bilder likevel!  

Akkurat som en marathonløper gjerne setter pris på bilder av seg selv når han/hun krysser mållinja, ser jeg hvordan det å ha bilder fra en fødsel kan være ønskelig. Uansett hvor svett, rødflammete og udelikat man ser ut. Det er noe med det å kunne rulle seg i den klissete stoltheten man føler etter å ha gjort noe så stort. 

Og det synes jeg kvinner absolutt skal ha lov til. Hvis de ønsker det.


Synes du det er rart eller fint med fødselsfotografi? Ville du valgt det selv om du hadde muligheten?  

Fem myter om hjemmefødsel: ikke bare for hippier



Man trenger ikke være spesiell for å føde hjemme. Uansett hvor man velger å føde, synes jeg det er viktig at kvinner får riktig informasjon. Det finnes mange myter om naturlig fødsel og hjemmefødsel, som overhodet ikke har rot i virkeligheten. Her er fem typiske myter jeg har hørt i forbindelse med planlegging av min hjemmefødsel:

 

1.Bare for hippier

Ordet hjemmefødsel, har for mange et eksentrisk preg over seg. Det er mange som ser for seg at kvinner som føder hjemme, er typen som kun spiser økologisk, driver med eget jordbruk, er kunstner, bor på landet, går med flagrende skjørt og er omringet en aura av naturkraft ?sånne earth mother hippe-damer som ser på det som en selvfølge å spise morkaken sin etter fødselen.  Eller sånne som ikke synes å ha et fnugg av redsel i seg når det kommer til smerter og risiko.


Jona som earth-hippie-mama. Foto: Paul Sullivan. 

Og ja, det er nok en del av den typen som velger hjemmefødsel. Men det er også tusenvis av damer som meg og deg. Helt vanlige damer fra bygd eller by, som finner ut at de føler seg tryggest hjemme med sin egen jordmor. Leger, ekspeditører, advokater, sykepleiere, forfattere og barnehageansatte, føder også hjemme. 

 

2.Hjemmefødere er romantikere

Tja, også mulig. Men ikke alltid. Jeg har sett sikkert hundre hjemmefødselsvideoer fra hjem fylt av stearinlys, med fødebadekar fylt av roser og duftende oljer, med en armé av mennesker som stryker og klapper på den fødende mens det spilles avslappende musikk i bakgrunnen. Og det ser flott og romantisk ut. Nydelig, til og med. Men sånn føder ikke alle hjemmefødersker. Jeg, for eksempel, tilbrakte mesteparten av min hjemmefødsel inne på badet, hvor jeg satt på dolokket i bekmørket, helt alene og gynget meg igjennom riene mens far og jordmor fikk vente på kjøkkenet. Ikke særlig romantisk, men en perfekt, rolig og privat fødsel for meg! 


Bildene er fra åttende måned, i forrige svangerskap.

3.Mindre trygt enn sykehus

Dette er kanskje den mest utbredte myten om hjemmefødsler. Men den har ingen rot i virkeligheten. I Norge har vi ikke mange nok hjemmefødsler til å gi en robust statistikk over utfallene av fødslene. Men tallene vi har fra andre land hvor flere barn fødes hjemme, tyder på at en planlagt hjemmefødsel med friskt barn og mor, ikke innebærer noe høyere risiko enn sykehusfødsler når det gjelder spedbarnsdødelighet. For tiden jobber norske forskere med en skandinavisk studie av hjemmefødsel, som vil gi oss enda mer nøyaktige tall som bedre representerer norske forhold. Enn så lenge er norsk helsevesen jevnt over enige i at hjemmefødsel ikke er noen «russisk rulett», som mytene sier. 

Det finnes ikke grunnlag for å fraråde friske gravide å planlegge hjemmefødsel. ?Tidskrift for den norske legeforening.

 

4.Før i tiden fødte folk hjemme, og derfor døde mange barn

Dette fikk jeg slengt i ansiktet et par ganger da jeg planla hjemmefødsel. Det er både sårende, og ikke nødvendigvis riktig. I 1939 ble det gjort en studie ved Baylor Hospital i Dallas, Texas. Resultatene viste at spedbarnsdødeligheten på det tidspunktet lå på 26 per 1000 ved hjemmefødsler, og 50 per 1000 ved sykehusfødsler. Flere andre studier, utført i 1970, i bla. California, Arizona og England, viste at spedbarnsdødeligheten da lå likt mellom sykehus og hjemmefødsler. Tallene viste dog en liten fordel ved hjemmefødsel, siden sykehusbarna oftere trengte  gjenopplivning etter fødsel. 



5.Tryggere å ha en lege og smertestillende tilgjengelig

Mange tror at det å ha leger tilgjengelig under en fødsel, automatisk gjør fødselen tryggere. Men det behøver ikke å være slik. En hjemmefødselsjordmor har enormt mye erfaring med normale fødsler, noe de fleste fødselsleger ikke har. Deres jobb er jo å rykke ut når ting går virkelig skeis. En hjemmejordor vil overføre sin fødekvinne til sykehus ved den minste mistanke om at noe ikke stemmer. Det er kun ytterst få overførsler til sykehus som foregår i hast. De fleste overførsler skjer fordi mor selv velger å dra på sykehuset, helt uten dramatikk.

Når det gjelder medisinske inngrep på sykehus, er ikke disse alltid like trygge som vi antar. 

Det er bevist at smertelindring som f.eks epidural, kan forårsake at riene dabber av, noe som igjen fører til at man gjerne blir satt på riefremkallende drypp, noe som igjen kan forårsake stormrier, styrtfødsel, behov for enda mer smertestillende,  mangel på pressrier og inngrep som vakum eller tangforløsning. 

Medisinske «hjelpemidler» forårsaker på den måten en snøballeffekt av inngrep, som kan være både traumatiske og vonde for mor og barn. Det er klart inngrepene kan være nødvendige som følge av at man har problemer med fødselen, men de bringer også med seg store ulemper.

Det å ha tilgang til leger og medisiner, er altså ikke utlukkende positivt for fødselens fremgang eller utfall. 

Jeg mener at en trygg fødsel kan foregå på både sykehus og hjemme. Og at alle gravide bør informeres enda bedre om muligheten for hjemmefødsel, og få faktaene om tryggheten ved det å føde hjemme. 

 


Lurer du på noe om hjemmefødsel eller mine opplevelser rundt dette? 

Spør i vei i kommentarfeltet, (ingen spørsmål er dumme!) så får du svar i et eget innlegg, av meg og jordmødre! 


Kilder: Tidsskrift for den norske legeforening, jordmorteamet.no, jordmorforeningen.no, geneabirth.com

Ego å være misfornøyd med fødselen



Du har fått et friskt barn. Dere kom dere igjennom det, begge to. Med livet i behold. Men hvorfor kommer da den gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer? 

Du veksler mellom å forsvinne i øynene til den lille vakre, og det å gå igjennom fødselsforløpet i hodet ditt. Hvor var det det begynte å føles feil? 

Klart det var vondt og krevende, -slik er det for de fleste, men er det normalt å føle seg så fryktelig invadert? 

Bør en tie stille om den sprøyten man hadde sagt man ikke ville ha? Og hva med det som stod i fødselsbrevet om at du ville føde i en annen stilling? Er du egoistisk hvis du føler at fødselen din ble overkjørt av sykehuspersonellets preferanser?

Denne uken har jeg skrevet om temaet fødselsopplevelse i min spalte hos foreldre.no, og jeg lurer på om kvinner som klager på dårlige opplevelser i fødsel, med rette kan stemples som selvopptatte. 




Vi har et helsesystem i verdensklasse her i Norge, og vi skryter gjerne av de tilbudene vi har for gravide og fødende, -for ikke å snakke om permisjonsordningene. Vi har det så mye bedre enn så mange andre. Det er det ikke tvil om. Men er det egoistisk å klage hvis vi har en dårlig fødselsopplevelse i verdens rikeste land? 

 


Har du sympati for dem som følte seg sviktet eller overkjørt i sin fødsel, eller bør vi være takknemlige for at vi i det hele tatt har gratis tilgang på fødselshjelp?


Min Tredje Fødsel: Drømmen om å føde hjemme

Jeg var litt over en uke på overtid, men det føltes mer som et halvt århundre. Vi hadde planlagt en hjemmefødsel med jordmoren vår, og gledet oss ubeskrivelig mye. Den siste uken hadde vært tøff. Skuffelsen skylte over meg hver morgen da jeg våknet og innså at Mount Everest fortsatt var på plass på midtpartiet mitt. For hver dag som gikk, steg risikoen for at det ikke ville bli noe av hjemmefødselsplanene. Med tre tette svangerskap, en stor baby, og over en uke på overtid, så fortalte jordmor oss at vi måtte forsone oss med at det muligens ble sykehusfødsel likevel.
Jeg var knust.

Jeg visste at hjemmefødsel var det riktige for oss, så det var med tungt hjerte (typ: hulkegråt og litervis med snørr) at jeg skrev under på fødselsbrevet til sykehuset, da jeg var åtte dager over.
Det var fortsatt håp, men vi hadde maksimalt et par dager på oss før jordmor mente vi heller burde planlegge sykehusfødsel.

Da den niende dagen på overtid kom, skulle jeg på overtidskontroll hos gynekologen. Mannen ble med. Jeg følte jeg trengte å ha ham i nærheten.
Sannheten var at jeg var livredd. Jeg var redd for at legen skulle si at jeg måtte på igangsetting -noe som var det siste vi ønsket oss. I Tyskland er det nemlig ikke uvanlig å sette igang fødsler på dag 10 over termin.

Så overrasket hun oss. Legen var kjempefornøyd med både ultralyden og undersøkelsen. Hun sa at jeg kunne få lov til å gå opptil 14 dager på overtid før hun ville legge press på meg for igangsettelse, for Lillebror hadde det helt topp inni magen. Jeg skjønte ikke en dritt. Denne samme legen hadde mast om igangsetting allerede på overtidsdag 3 da vi skulle ha vårt andre barn. (Selv om hun også hadde det helt topp i magehuset sitt den gangen.) Nysgjerrige meg hadde grådig lyst til å nevne akkurat dette og spørre hvorfor. Men jeg lot det være. Jeg fokuserte på det som telte: Lillebror slapp sannsynligvis å bli evakuert mot sin egen vilje.  Hjertet mitt jublet og skuldrene senket seg.
Ni dager på overtid...


Da vi kjørte hjem fra legebesøket i 15 -tiden var stemningen god. Begge to var så lettet og glade for at legen var så samarbeidsvillig. Kanskje ikke det ble hjemmefødsel, men det ble i det minste ingen igangsetting i morgen! Vi feiret de gode nyhetene med en deilig lunsj mens de andre cafégjestene stirret på den gigantiske magen min. Da vi satt der og mesket oss med kaffe og sandwich, merket jeg litt regelmessige kynnere, men de var så svake at jeg ikke tenkte noe mer over det. Rett før klokken 16 trasket vi hjem fra caféen.

Svigermor hadde hentet jentene i barnehagen, og skulle ha dem på overnatting. Men så måtte hun visst ut på et ærend et par timer, så hun ringte og ba mannen komme og være i leiligheten hennes med jentene i en time eller to mens hun skulle ut. Ikke no problem. De avtalte at han skulle komme kl 17.

Klokken 16:55  (Kun få minutter etter jeg postet det siste blogginnlegget  før fødsel) får  jeg en sterk følelse av at jeg ikke vil at mannen skal dra. Jeg ber ham ringe og avlyse med svigermor. Jeg har ikke rier enda, men jeg bare vet at det er noe i gjære.
Mannen avlyser avtalen med Svigermor.
41 uker og 2 dager. Bildet er tatt ca 5 timer før jeg hadde Lillebror i armene.


Klokken 17:30 får jeg en sammentrekning som er sterkere enn en vanlig kynner. Jeg er skeptisk, men da jeg får en til fem minutter senere, ringer jeg jordmor for sikkerhets skyld. Forrige fødsel tok jo bare to timer...
Jordmor blir kjempeglad og sier hun kommer, men at det ville nok ta ca. en time for henne å komme til oss.  ojda.. tenker jeg, for nå har sammentrekningene jammen begynt å ta seg opp litt.
Varmeflaska blir klargjort. -smertelindring. Klar til bruk når det virkelig smeller.
Ute snør det. Store, tunge flak daler ned fra himmelen. Jeg tenker litt på hvordan vi må organisere oss i tilfelle jordmor ikke rekker frem.

En halvtime senere, rundt klokken 18, sitter jeg på sofaen og skriver jeg en svært velformulert og alvorlig mail til en veldig god venninne på facebook:
"Eh du, jeg tror kanskje muligens jeg har rier. Ikke si noe til noen. Vil ikke jinxe det liksom." 

Noen minutter senere får jeg en ordentlig rie. Den der hvor man tenker (som fleregangsfødende) "åh fader, det var sånn det var ja..." og bare vet at nå er det ingen vei tilbake.
Samtidig så ble jeg så utrolig glad at jeg følte for å danse hula hula og hoppe av fryd.
Trenger vel ikke forklare hvorfor jeg nøyet meg med å bare smile bredt til meg selv i speilet da jeg kom inn på badet.

Og der inne blir jeg og jobber meg igjennom riene, alene. Mannen sitter intetanende inne på hjemmekontoret, og det er akkurat slik jeg vil ha det. I denne fasen av fødselen vil jeg ikke ha noen i nærheten av meg.

Jeg vet at mange ser for seg hjemmefødsler som noe hyperromantisk, med fødebasseng, tente lys, røkelser og rolig musikk.
Vel, jeg så nok ikke så ultraglamorøs ut der jeg satt på dolokket og gynget meg igjennom riene med verdens største gravidmage og håret til alle kanter.

Rundt 18:45 ringer det på døren. Mannen min åpner opp. Jeg hører den kjente klikk-klakkingen av skoene til jordmor og det første jeg tenker er IKKE VÅG DEG Å KOMME INN HIT!  
Jeg var ikke klar for å ha noen rundt meg, enda. Jeg trengte ro.
Heldigvis så hadde jeg snakket med jordmor om dette på forhånd, så hun visste at jeg trengte å være i enerom for å konsentrere meg. Derfor satte hun seg på en stol utenfor badet og hørte på meg puste meg igjennom riene. I en hel time satt hun der, musestille og bare lyttet.

Riene skylte over meg, og de ble sterkere, mer intense for hver gang. De kom nå med to minutters mellomrom og hver av dem varte i ca et minutt.
Hva mannen drev med på dette tidspunktet er uvisst. Og helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg var så dypt inni mitt eget sinn, så forbundet til min indre fødekraft, at han kunne vært ute på kino eller kanotur for min del. Jeg trengte ingen andre... helt til jeg plutselig merket pressetrang.

Klokken var nå ca 19:45. Jeg ropte på mannen og han kom. Han fikk klar beskjed om å holde rundt meg og støtte meg mens jeg stod oppreist og jobbet meg igjennom riene. Jordmor så sitt snitt til å liste seg inn på det varme badet og sjekke fosterlyden igjennom en rie. "Flott. Han har det helt supert" sa hun. Men det visste jeg jo.

Nå føler jeg veldig for å presse, og prøver litt forsiktig på slutten av rien. Men det er noe som ikke stemmer helt.
Jordmor bestemmer seg for å undersøke meg, og hun har gode og dårlige nyheter:
-det er full åpning, men jeg får ikke lov til å presse enda fordi babyen er for høyt oppe i bekkenet.
Grunnen til at jeg følte trykketrang så tidlig, var at det hadde dannet seg en stor lomme med fostervann foran hodet til babyen. Denne lommen med fostervann trykket på nedover, slik at det for meg føltes som han var kommet mye lenger ned i fødselskanalen enn det han egentlig var.
Kort sagt, så hadde jeg en diger vannballong OG et babyhode som sprengte på, så det var ikke rart jeg følte at jeg måtte trykke.
"Ja du får bare holde igjen en stund til Jona" sier jordmor, på rolig og avslappet jordmor-vis.
"HVA MENER DU MED  HOLDE IGJEN? KØDDER DU MED MEG?!"
Jeg var ikke helt like zen som jordmor.

Men jordmor stod på sitt og kommanderte meg å holde igjen. Hadde jeg ikke vært så opptatt akkurat da, så hadde hun nok fått høre det, men heldigvis kom riene så tett nå at jeg ikke hadde tid til å formulere lange utskjellinger med saftige banneord.
Sånn til mitt forsvar: Dette med å holde igjen når en føler at en må presse, det er en ubeskrivelig vanskelig oppgave. Jeg måtte holde igjen i ca en time, og det er LENGE når man har trykketrang. Jeg tok i bruk allslags merkelig pusteteknikker for å unngå å holde pusten og presse. På et tidspunkt så hørtes jeg ut som en illsint hest, og mannen holdt mannen på å begynne å le av meg. Heldigvis for ham, så tenkte han seg godt om og forble stille.

Jordmor bestemte at det var tid for å flytte oss inn på soverommet slik at vi hadde bedre plass og hun hadde bedre tilgang på utstyret som hun hadde klargjort på spisebordet.

Det var lettere sagt enn gjort å flytte på meg. Hvis du ikke har prøvd å gå mens du har pressrier, så kan jeg bare si: Jeg anbefaler det ikke.

Jordmorutstyret på plass


Da jeg omsider fikk vagget meg inn på soverommet, rigget jeg meg til på alle fire på gulvet foran dobbeltsengen og splash, -der gikk vannet. Nå visste jeg at det ikke kunne være lenge igjen til babyen kom, for slik var det med de to andre. Klokken var nå ca 20:15.
Jeg fant ut at jeg ville ha litt mykere underlag, så jeg klatret opp i dobbeltsengen og inntok fødeposisjon der. (på alle fire) På mannens side av sengen selvfølgelig. Sånn i tilfelle det ble søl.
Klokken 20:30 sjekket jordmor igjen, og mente at nå var babyen kommet langt nok ned til at jeg kunne begynne å presse.

Det var ikke så enkelt å gi etter for trykketrangen når jeg hadde jobbet så hardt med å holde igjen så lenge. Men etter noen minutter så fant jeg styrken, og presset for harde livet. Dette var siste innspurt. Nå var jeg snart i mål.

Hodet fødtes, og jeg strakk ned hånden for å stryke babyen min. Jeg snakket til ham. "Hei lille. Dette klarer vi". Det hele var ganske absurd.

Så skjedde det noe morsomt.
Eller, vel, "morsomt".

De fleste som har født, kjenner vel til den lettelsen når skuldrene til babyen fødes, og resten av kroppen bare "rutsjer" ut i verden uten at man trenger å gjøre noe som helst.
Vel, denne kjempen av en baby hadde ikke tenkt å gjøre det så enkelt for mammaen sin.
Skuldrene ble født, men ikke resten. Jeg ventet på det "svosjet" men det kom liksom ikke.
Ikke noe rutsjing på denne fyren altså. Han skrek før han var helt ute, som om han prøvde å si: "men så kjapp deg litt da"!
Her måtte mamma jobbe til siste sekund.

Klokken 20:54 var nydelige Lillebror E endelig født.

Lillebror, et par minutter gammel.


Ca. 3 timer etter den første merkbare rien, inkludert over en time med for tidlig trykketrang og 15 minutter med pressing og , var han omsider her.

Jeg fikk ham opp på brystet og holdt rundt ham. Lykkefølelsen og stoltheten som eksploderte inni meg kan ikke beskrives med ord.
Han skrek litt, men roet seg fort da jeg snakket til ham. Han fikk full score på Apgar og innen tjue minutter hadde han funnet puppen.

Det var en magisk stemning på soverommet. Mannen og jeg lå der og beundret det nye mennesket mens jordmor gjorde litt papirarbeid ute i stua. Senere kom hun for å veie og måle.
Lillebror E var 4320gram, 54cm lang og 36,5cm rundt hodet. En liten kjempe!
Han hadde helt lyst hår og mørkeblå øyne som tittet opp og betraktet oss i en god time før han sovnet.

Vi sendte meldinger til familie og venner mens vi koste oss med pizza på sengen og lo godt av flere morsomme øyeblikk som hadde utspilt seg i løpet av fødselen. Jordmor fortalte oss at det å være med på fødsler (og da spesielt hjemmefødsler) er fryktelig avhengighetsskapende, og at det er verdt all ventingen og de uforutsigbare arbeidstidene. Jeg forstår henne godt. Jeg elsker  fødsler.

Nybakt trebarnsmamma, sprekkferdig av stolt.


Jeg er så utrolig takknemmelig for at mannen min, jordmoren vår og legen min hadde så stor tillit til meg. De stolte virkelig på at jeg kunne få en trygg og god fødsel hjemme, selv om jeg hadde en stor gutt i magen, og attpåtil var 9 dager på overtid!

Og så er jeg ubeskrivelig stolt av meg selv og Lillebror som klarte dette sammen. Jeg tvilte aldri et sekund på at jeg ville mestre dette, så det at vi fikk lov til å bli hjemme tross alt, det var fantastisk. Denne fødselen var noe av det beste jeg har vært med på i hele mitt liv, og jeg hadde gjort det igjen uten å tenke meg om,  med glede.




Hello World


Hallo verden. Jeg er Lillebror. Jeg ble født hjemme den 19.mars kl 20:54.

4320gram og 54cm lang. Fødselen gikk kjempebra og mamma og jeg er i storform.
Nå skal jeg straks møte storesøstrene mine for første gang. Vi snakkes senere.




Takk for at dere heiet på oss!










Tre

Surprise! Jeg er her enda! Tre dager over.
 Litt mer gravid enn i går, og takket være en spontan intimkonsert: -litt mer fødeklar. 

I går var altså jentene ute en liten tur sammen med Oma, og det var så deilig å få puste ut. Tror de små også var rimelig glade for å få en liten pause fra mamma og pappa, for da de kom hjem, skjedde det noe magisk! De holdt en av de herlige, spontane konsertene sine for oss hjemme i stua. Storesøster spilte ukulele, Lillesøster holdt takten med xylofonstav, og begge to sang hver sin sang, samtidig. 
De rigget til og med en liten scene av en trekasse, og konserten varte i over et kvarter. Det var så herlig å se dem sånn. Endelig begynner de å ligne på seg selv igjen.
Da de var ferdige, gav de seg selv en stående applaus og Lillesøster ropte høyt "BVAVO BVAVOO!" 
Mammahjertet smeltet selvfølgelig som sjokolade i en klam bukselomme, og jeg måtte felle en tåre. (Helloooo hormones..) 
Litt synd at jeg ikke fikk bilder av konserten, men jeg følte ikke for å forstyrre dem i øyeblikket. Akkurat da var det viktigere for meg å bare nyte og suge til meg den herlige stemningen i stua. 

I dag var jordmor på besøk. Andre overtidskontroll, og det er ikke mye som har endret seg siden sist. Det virker som kroppen min har satt ting litt på pause pga stresset vi har hatt den siste uken. Jordmor sa hun kunne merke at jeg var veldig stresset og anspent i kroppen, så hun kjørte på med litt ekstra akupunktur i dag for å roe nerver og for modning for fødsel. 
Når helsekortet er fullt og kontrollene må føres på gule lapper er det vel kanskje på tide å føde?

Jeg føler meg litt bedre etter at jeg fikk fikset tannen min, og det ser ut til at jentene muligens er på bedingens vei, ( *BANK i bordet!* ) s å nå må jeg bare få roet nervene mine og komme i ordentlig avslappet fødemodus slik at kroppen blir klar og lillebror ikke må vente altfor lenge.

Jordmor anbefalte oss å se noen morsomme filmer, slik at vi kanskje kan få skylt bort litt stress med latterhormoner. Jeg syns det hørtes ut som en god plan.



Kan dere anbefale noen gode komedier? 






Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 

"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman



Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.


Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk


Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad  og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?

Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

hits