Fødselsdepresjon

Det burde ikke være så tøft å snakke om det



I går kveld var jeg på TV og snakket om noe som jeg synes vi snakker for lite om. Det å fortelle min historie om fødselsdepresjon, både her på bloggen og på riksdekkende tv, var en vanskelig avgjørelse. For det er ikke akkurat noe man skryter av, det å ha vært deprimert. 

Mamma Mia

Saken på Søndagsrevyen som jeg ble intervjuet i sammenheng med, handlet om Mamma Mia som er en et nytt web-basert program, som har som hensikt å støtte kvinner på veien mot å bli mamma, samt støtte og hjelpe dem i de første viktige månedene etter fødsel. Prosjektet er ment for å virke forebyggende på fødselsdepresjon, eller eventuelt oppdage tegn på depresjon tidlig, slik at vedkommende vil få tilgang på hjelp snarest mulig. Det var altså dette flotte prosjektet som fikk en videofob skribent som meg til å stille opp på TV. Alt som kan være med på å sette fokus på dette fortidde temaet, er jeg gjerne med å løfte frem hvis jeg kan. 

Det varmer å få tilbakemeldinger fra folk som synes jeg er tøff som står frem. Men grunnen til at jeg har valgt å snakke om dette temaet, er ironisk nok den at jeg skulle ønske man ikke måtte være så veldig «tøff» for å kunne snakke om det. 

Jeg skulle ønske det var like naturlig å snakke om vanskelige følelser i etterkant av fødselen, som det er å snakke om selve fødselen og babyens søvnvaner. Men det er desverre ikke så lett for alle, og ikke synes jeg vi har gode nok rutiner på dette hos lege og jordmor heller.

Mange mødre går derfor rundt og tror at de ikke har det som trengs for å være en god nok mamma, men tør ikke nevne det for noen. 

Mangelen på glede over morsrollen er noe man skammer seg veldig for. Derfor tier man. Og mens man tier, går man og kjenner på en tung skam og en gnagende skyldfølelse. Du vet at det er noe som ikke stemmer, men er kanskje ikke klar over hvorfor du har det så vondt. Du tror at det er din feil. 

Akkurat slik hadde jeg det i mange måneder.  Det store vendepunktet kom da en terapaut fortalte meg at det ikke var meg som var ubrukelig.


Det å få høre det fra en utenforstående professjonell at jeg var rammet av en depresjon, og at dette er noe som kan skje hvem som helst, var en enorm lettelse. Den følelsen unner jeg alle som er i den situasjonen nå. Jeg unner dem å få den bekreftelsen og støtten de trenger og fortjener.

Jeg synes vi må være realistiske og ærlige med gravide, og informere mye mer om hva fødselsdepresjon er, og at de har en åpen dør et sted, skulle de i etterkant av fødselen kjenne på tunge tanker. Her synes jeg at jordmødre, fastleger og helsestasjoner kan bli enda mer bevisste, for det er ikke nok å bare nevne barseltårer i forbifarten.

Det å ha vært en del av et program som Mamma Mia, eller å ha snakket om temaet fødselsdepresjon med legen før det eventuelt blir et faktum, tror jeg vil gjøre at flere ser varseltegnene tidligere, og vil tørre å være åpne om det. 

For det er skammen og tabuet over det å ikke være en lykkelig (om enn litt trøtt) nybakt mor, som nærer en fødselsdepresjon. Blir vi kvitt skammen, er vi godt på vei til å ta knekken på depresjonen.

Det er den høye terskelen vi har for å innrømme at vi kanskje ikke mestrer alt det vi hadde sett for oss, som holder kvinner fast i en ensom og trist boble. Den ensomheten vil jeg ha slutt på. For det er ingen skam å slite med tunge tanker når man nettopp har fått barn. Det å føde er den største hormonelle omveltningen vi kvinner går igjennom, og det er ikke noe «galt» med dem som føler at dette blir for mye å takle alene.  De trenger bare litt ekstra støtte i en intens og utfordrende tid. 


Har du kjent på vanskelige tanker etter en fødsel? Snakket du med noen om det? 
Hva tenker du om prosjekt som Mamma Mia?

hits