FØDSELSHISTORIE

Min fjerde fødsel: den store overraskelsen




Det var vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive denne fødselen. For å være helt ærlig så har det nok ikke helt gått opp for meg enda at dette faktisk hendte meg. At det var slik min fjerde fødsel ble. Vi planla en hjemmefødsel, slik som forrige gang, men denne opplevelsen ble ganske annerledes. 

Som jeg nevnte i forrige innlegg, hadde Babybror fryktelig hastverk når han bestemte seg for å komme. Så da jeg satt og forsøkte å lappe sammen fødselsforløpet i hodet mitt i etterkant, utspilte det hele seg litt som en episode av TV-serien 24, med klokkeslett og actionfylte tvister i plottet omtrent hvert femte minutt. Den eneste forskjellen er at min fødsel varte i 1 time og 20 minutter, og ikke 24 timer...

22.02.15

00:01 "Rolig" kjærestekveld

Jeg sitter på sofaen sammen med mannen min og ser på Netflix mens jeg strikker litt på en liten body til Babybror. Jentene våre er hos besteforeldrene på overnatting, og Lille, snart storebror på 2år sover oppe på barnerommet. Vi har spist en deilig middag sammen, og jeg kjenner at det er så godt å bare få være litt med kjæresten min og nyte stillheten. Jeg ser på klokka som akkurat har bikket over midnatt, og sier "hurra, nå er det termindato! Nå er det snart babytid!" til mannen, litt på spøk.  For vi er begge helt sikre på at det fortsatt er en stund igjen å vente. For bare en dag siden ble jeg undersøkt av jordmor som mente at det var lite som tyder på at fødselen ville skje med det første. Kroppen min var visst ikke så moden for det enda. Jeg er derfor fullstendig inneforstått med at jeg skal gå på overtid, og kjenner at jeg ikke har noe imot å få strikket ferdig et siste babyplagg før fødsel.







00:15 Sommerfugler i magen

Jeg går opp på soverommet og forsøker å legge meg, men blir liggende og lese litt. Jeg får med ett en merkelig lykkefølelse som sprer seg i hele kroppen. Sommerfugler i magen, litt som når man er nyforelska. Merkelig, tenker jeg, men jeg merker ingen tegn på fødsel. Jeg slår av lyset og bruker litt tid på å finne en behagelig sovestilling.

01:10 POPP!

Jeg har fortsatt ikke sovnet, og forsøker forgjeves å bygge opp rundt meg med puter og dyner. Mens jeg driver og kaver rundt i sengen, hører jeg plutselig et POPP fra magen. Først antar jeg bare at det var bekkenet mitt som knirket, for det hender hele tiden. Men så får jeg en merkelig trang til å springe på badet. Der merker jeg noe som jeg lurer på om kan være fostervann. Men jeg er usikker siden det er veldig små mengder, og bestemmer meg for å legge meg igjen. Jeg skal jo gå på overtid jeg, og innbiller meg sikkert bare ting.

01:15 Vann?

Jeg ser på telefonen min at jordmor nr2 (vi har en hovedansvarlig og en "ekstra" jordmor) er pålogget, og sender henne en melding om at jeg lurer på om vannet har gått. Forteller at jeg har ingen rier, men at det muligens vil skje noe i løpet av det neste døgnet. Vi blir enige om å prøve å sove begge to. Det kan uansett være en god stund til riene kommer, om det nå skulle være vannet som har gått.

01:30 VANN!

Igjen får jeg en følelse av at jeg bare MÅ inn på badet, og i det jeg vagger inn dit, kommer det jammen et lite splæsj som visker ut all tvil. Det er vannavgang! Jeg sier ifra til mannen, men nevner at det kan ennå være en stund til ting kommer i gang. Jeg har ingen rier, og atter en gang gjør jeg et dårlig forsøk på å sove. 

01:50 Hurra! Rier!

De første svake murringene begynner. De er overhodet ikke vonde, men jeg kjenner igjen den elektriske, dirrende følelsen i kroppen. Nå skjer det noe. Eller i allefall snart. Jeg bestemmer meg for å vente og se om det kommer flere tak før jeg vekker noen.

02:10 Game on

 Og jammen kommer det flere. Tre sammentrekninger på rappen, 5-7 minutter i mellom. De blir litt sterkere for hver gang, så jeg bestemmer meg for å varsle mannen, som finner frem esken med fødeutstyr, for så å la meg være i fred på badet. Det er nemlig slik jeg vil ha det. Jeg vil være alene med riene, frem til ting blir seriøse.Jeg lytter på hjertelyden til babyen med en doppler i mellom et par rier, og hører at han har det helt topp. Neste rie kommer raskt, er mer intens, men fortsatt ikke ordentlig vond. Jeg bestemmer meg likevel for å ringe jordmor, for det kan jo hende hun trenger litt tid for å komme seg av gårde. Jeg forteller henne at vannet har gått, og at jeg har rier hvert 5.-7. minutt, men at det ikke er særlig vondt enda. Vi blir enige om at hun skal stå opp og gjøre seg klar til å dra, siden jeg har hatt to raske fødsler før.

02:20 Girskifte

I det jeg avslutter samtalen med jordmor, er det som om kroppen min girer opp. Riene kommer nå hvert 3. minutt, og er mer intense. Likevel har jeg fortsatt ikke særlig vondt, og riene varer kun i 40-50 sekunder. Jeg begynner nesten å lure på om riene mine er lite effektive, og om jeg har ringt jordmor for tidlig. Men når avstanden mellom riene blir kortere og kortere, skjønner jeg at ting går nok fremover på et vis, selv om jeg ikke har så fryktelig vondt enda. 

02:45 Jordmor-rally

Nå kommer riene så tett at jeg ber mannen ringe jordmor og høre hvor langt hun har kommet. Et par minutter senere forteller han at hun er på vei, og at han antar hun har ca 30 minutter igjen til oss. Jeg kikker på rietelleren min, og ser at riene kommer med 1-2 minutters mellomrom nå. Det er nå jeg innser at det er mulig dette blir et skikkelig rally for jordmor...

02:59 Ready, steady -action!

Jordmor har fortsatt ikke kommet frem, og jeg begynner å kjenne et voldsomt trykk nedover. Jeg tar hånden ned, og kjenner en vannblære! Ho-ly CRAP. Men hvordan går det an, tenker jeg. Hva gjør den der allerede? -jeg har jo ikke hatt ordentlig vondt enda! Plutselig går jeg over i actionmodus. Nå må jeg handle. Jeg ber mannen min om å vennligst komme inn på badet. Kommanderer ham til å legge ned et lite fjell med rene håndklær på gulvet, og sier at han må sette seg på knærne. Han handler lynraskt, og jeg kneler mot ham på baderomsgulvet. De varme flisene føles gode mot huden, og jeg kjenner hvordan en enorm kraft er i ferd med å bygge seg opp i kroppen. 

03:00 Tiden er inne

Knappe 70 minutter etter at jeg kjente de første svake murringene begynne, kneler jeg nå på badegulvet og klemmer mannen min så hardt at jeg blir redd for å gjøre ham vondt. To intense rier skyller over meg, nesten uten pause. Disse er de første som har gjort vondt. Den neste rien bringer en voldsom trykketrang. Jeg hører meg selv knurre lavt på slutten av rien, og forsøker så godt jeg kan å la kroppen jobbe selv, uten å presse så mye med. Men på neste rie er det ingen bønn lenger. Jeg presse, og nå forsvinner jeg så dypt inn i urkvinneland, at jeg ikke engang tenker over at vi to sitter her alene. At jeg føder, uten jordmor. Det er ingen frykt eller panikk i rommet. Bare ro og dyp konsentrasjon. Jeg føler meg trygg og in control. I en brøkdel av et sekund undres jeg om mannen min er redd, men så kjenner jeg han trekker pusten dypt og rolig. Dette takler vi, begge to.

03:05 En, to, tre, på det fjerde skal det skje.

Etter tre pressrier kjenner jeg hodet til babyen bli født. Så merker jeg hvordan han roterer med en skulder oppover, og jeg blir så ufattelig glad, for nå vet jeg at vi er rett ved målstreken. På fjerde pressrie skjer det. Jeg lener meg mot mannen min, og trykker en gang, så forsiktig jeg kan. 

03:08 Han er her

Den lille kroppen sklir ut og lander mykt på badegulvet. Jeg snur meg rundt og ser en liten skapning innhyllet i en fostersekk med vann rundt hodet. "HERREGUD han ER her!" Utbryter jeg, og løfter ham opp til meg. Fostersekken, eller seiershetten som det gjerne kalles, faller av og jeg får se sønnen min for første gang. En rynkete panne, runde kinn og en søt liten munn som åpner seg uten en lyd. Han forsøker å gråte, men jeg hører at både svelget og nesen hans er fulle av vann. Forsiktig fjerner jeg vannet, og får høre verdens vakreste lyd. Han skriker. Og han skriker skikkelig. At en så høy lyd kan komme fra en slik liten skapning er så merkelig at jeg må smile. Så ser jeg på mannen min og det første jeg presterer å si er: kameraet! Dette øyeblikket vil jeg ha foreviget. 




03:09 baby!

Samtidig som jeg sitter og holder rundt den varme, våte lille kroppen og pappaen knipser bilder, hører jeg at en liten storebror tasser over gulvet i gangen. Han har våknet av mammas knurring og babyens skrik. Han lister seg inn på badet, og får store øyne. "Baby!" hvisker han, og blir helt andaktig i ansiktet. "Ja" svarer jeg. "Nå har baby kommet ut av magen! Kom og se!" 

Den nybakte storebroren lener seg inntil meg og legger en hånd på lillebrors kinn. Så gir han meg en klem, og gjentar de samme ordene hundre ganger, med myk og stemme mens han undersøker den ferske skapningen i fanget mitt. "Ojj, baby, se, baby, seee!" 




03:10 Jordmor

Jordmor ankommer. Hun stikker hodet inn på badet med verdens største smil på munnen. Hun klemmer oss, ler litt og gratulerer oss. "Dette klarte dere jo helt selv!" sier hun. Ja, tenker jeg. Jeg var faktisk min egen jordmor! Så tar hun en rask titt på babybror og sier at han ser ut som han har det helt topp. 

Etter en stund beveger vi oss inn på soverommet, hvor jeg blir tatt hånd om av jordmor mens jeg ligger og stirrer på det nye lille mennesket i fanget mitt. Backup -jordmor ankommer kort tid etter, med like bredt smil om munnen. Det blir latter og glede på soverommet, og den nybakte storebroren feirer med en liten dans på sengen. Babybror blir veid og målt: 4200g og 53cm. Så får vi i oss litt mat, storebror blir lagt, og jeg får være helt i fred for å beundre babybror. Tidlig om morgenen drar jordmødrene hjem, og når solen står opp har jeg enda ikke fått sove. Men det gjør ingenting. For nattetimene har gått til å stirre på den vakre skapningen jeg har fått. Ham vi har ventet på. Han er her. 

 

 


Psst!: Det kan hende det blir litt færre oppdateringer på bloggen i de neste ukene.  Men på instagram,  deler jeg små glimt av den nye hverdagen vår med jevne mellomrom.


Min andre fødsel

Må bare få delt min andre fødsel med dere før det snart blir på tide å skrive min TREDJE fødselshistorie. At det går an å ha to så vilt forskjellige fødselsopplevelser hadde jeg aldri trodd...
Magen i mars 2011. Et par uker før fødsel


Jeg er fire dager på overtid, og hvis du har opplevd å gå på overtid selv, så vet du at hver dag over termin føles omtrent like lang som, tjah en måned ca.. En sykt lang måned.

Jeg er rimelig overbevist om at Lillebrøster i magen ikke har tenkt seg ut med det første. Faktisk så overbevist at jeg har begynt å venne meg til tanken på å gå gravid for alltid. Jordmor har vært her i dag og satt akupunktur for å prøve å få ting i gang, men nei. Det vanker ikke så mye som en kynner engang. Mannen har et møte denne kvelden. Det tar ca 30 min med sykkel å  komme dit. Jeg sender ham av gårde etter at Storesøster har sovnet, for jeg kommer aldri til å føde denne ungen likevel. Jeg har leid to filmer, og rekker akkurat å se ferdig den siste før jeg bare MÅ opp av sengen for å tisse.

21.30: Var det en rie? Jo. Jeg tror jeg nettopp hadde en rie. Eller bare en sterk kynner kanskje?

21:45: Okei. Fikk en til nå og det røsker skikkelig! Jeg HAR faktisk rier! Kanskje babyen kommer i løpet av natten? Can I get a HALELUJAAAH!?

Jeg bokstavelig talt hopper av glede over å endelig være i gang. Og så må jeg jo le av meg selv. For har du sett en 41uker gravid dame hoppe? Nei? Det er ikke særlig elegant.
Uansett: plutselig blir det hele litt mer seriøst. Rier med 10 minutters mellomrom og intensiteten øker kraftig for hver ri. Nå jeg like vondt som jeg hadde etter 3 døgn inn i min første fødsel. Jeg ringer mannen og stønner frem at han "kanskje burde tenke på å komme hjem snart for jeg har litt sånn eh, rier, tror jeg, kanskje.." 
Tror han skjønte på stemmen (og stønningen) min at dette var en  smule mer seriøst enn det jeg ville ha det til, for han syklet riiimelig fort hjem...

22.15: 4-5 minutter i mellom nå! Hvor i helsikke blir det av mannen min!? Kanskje jeg bør ringe Jordmor nå. Oops...det var det ja.

Vi har planlagt en sykehusfødsel sammen med vår egen jordmor på "myk" fødeavdeling. 
Jeg skal etter planen ringe jordmor så fort ting er i gang, slik at hun kan komme hjem til oss og sjekke ståa. 

22.20: Okay, ringt jordmor: check. Hun er på vei hit. Nå kommer riene tett som hagl her. Hei hur det går!

Klokken 22:30 -nøyaktig en time etter første rie, fyker mannen min inn døren og svigermor ankommer rett etter ham. (Hun skal passe Storesøster) Han ordner med varmeflaske til meg som jeg har mellom beina. Det hjelper så utrolig godt! Nå kommer riene så tett at jeg har helt mistet oversikten. 2 minutter i mellom, maks 3 og de varer i 1minutt. Jeg må konsentrere meg. Han spør om ikke vi heller skal møte jordmor på sykehuset kanskje. Jo, det er nok lurest, tenker jeg og ber ham ringe henne og si at hun må snu. Og bestille taxi til oss i samme slengen. Nu blir det baby!!

Klokken 22:45 roper mannen til meg at nå er taxien her. Jeg sitter på do og skjønner ikke hvordan i all verden jeg noen gang skal klare å reise meg uten hjelp. Hvorfor, HVORFOR låste jeg døra? Riene kommer så tett at jeg har ikke tid til å tenke. -Kanskje jeg bare burde bli her og føde? Jeg titter bort på badekaret. Det frister.

"Vær så snill da, jeg tror vi bør forte oss litt!" roper mannen til meg.
Jeg får summet meg og åpnet døren mellom to rier. Mannen røsker med seg sykehusbagen min (eh, flyttelasset heter det vel. En trillekoffert, en bag og en veske...)  og vi løper ut til taxien. Eller, vel okay... Jeg vagger fire-fem skritt i mellom riene, før jeg må henge på mannen igjennom en 1minutt lang rie, for så å vagge noen skritt til, og sånn går det frem til drosjen.

Taxisjåføren er litt irritert når vi endelig kommer frem til bilen, men når han ser den gigantiske magen, den enda større bagasjen min og svetteperlene i pannen på ektemannen, så smiler han bredt.
"Nei så artig! Jeg kjørte nettopp en annen fødende til sykehuset! To på en kveld! DET har ikke skjedd før!" 
Mannen min ler og stemningen blir veldig munter i et lite øyeblikk.
Helt til jeg smiler et smil som nok er mer skremmende enn det er vennlig. Jeg har rier folkens...Seriøse rier. Slutt å fortelle anekdoter for fanken og få meg inn i den drosja! 

Klokken 23.00 sitter vi endelig i taxien på vei til sykehuset. Av en eller annen grunn kommer riene litt sjeldnere nå. Opp til 5 minutter i mellom, men de er veldig sterke. 
Taxisjåføren babler i vei om den forrige dama som han kjørte på sykehuset, og jeg lager kloremerker i skinnet på setet foran meg når jeg puster meg igjennom riene. Varmeflaska er fortsatt godt plassert mellom beina.

Mellom to rier får jeg stønnet frem et spørsmål til sjåføren: hvor lang tid vil turen ta?? (og hvorfor i helsikke må du kjøre over absolutt alle hullene som finnes i asvalten i Berlin??)

Ca 26 minutter sier GPS'en hans. 

photo by: holger


Riene fortsetter å hagle på, og plutselig merker jeg hvordan jeg helt automatisk knurrer litt mot slutten av rien. Jeg har ikke kontroll: kroppen har så smått begynt å presse, og vi har fortsatt 10 minutter igjen til sykehuset. 

"Ehm, du høres ut som du må presse snart..kan det stemme?" sier mannen min som kjenner igjen den karakteristiske knurringen fra første fødsel.
"Øøh.Jepp. Stemmer det!" får jeg bjeffet frem i mellom to rier. Jeg er helt satt ut. Klarer ikke å fatte hvor fort dette går.

"Okay, okay, det går bra" sier mannen min. " Bare si ifra hvis du ikke klarer å holde igjen lenger, så slenger du beina opp på setet her og jeg tar i mot. Dette går fint vettu."  

På dette tidspunktet ble taxisjåføren, som i utgangspunktet var ganske så brun  i huden  (tyrkisk oprinnelse) helt LIKBLEK i trynet. 
Tror ikke han var like gira på fødsel i baksetet som det mannen min var.

Ca klokken 23.25 ser jeg at vi ankommer sykehuset på venstre side. Jeg ser hovedinngangen og innkjørselen, men taxisjåføren fortsetter (av GUD vet hvilken grunn) FORBI inngangen og mot parkeringsplassen. Nå er plutselig ikke mannen min så kul lenger. "UNNSKYLD MEG mend du har ikke tenkt å la oss GÅ fra parkeringsplassen? SNU bilen NÅ!"

Sjåføren får plutselig tilbake fargen i ansiktet. Litt mer rød enn før da men. Spesielt på ørene.
Han kjører oss til hovedinngangen og åpner dørene for oss. Jeg puster meg igjennom en siste ri før jeg velter meg ut av taxien og vagger inn hoveddøren.

"Trapp eller heis?" spør mannen av gammel vane i det vi kommer inn -før han rekker å tenke seg om. 
Jeg gir ham mordblikket. 
Det ble heis.

I heisen får jeg en superkraftig rie og kjenner at hodet til babyen er på vei og ser for meg avisoverskriftene. "Heisfødsel -fødte i buksa!" 


Vi kommer ut av heisen oppi 3. etasje, og mannen må tenke seg om litt før vi går inn en lang gang. I enden av gangen stopper vi igjen og jeg puster meg igjennom en ri, men merker at mannen klør seg litt i hodet og ser seg rundt. "Har. Vi. Gått. Oss. Vill. Nå?" spør jeg, med en stemme som kunne skremt vannet av The Joker.



"Neidaneida. Jeg tror-eh jeg er helt sikker på at det var her!" 
Han tar meg under armen og hjelper meg inn gangen til venstre. Der! Endelig! vi er fremme!
Jeg ser "fødeavdeling" skiltet lyse mot meg som himmelens porter over døren. Men vi kommer oss ikke inn. Jeg får en ny ri, og blir stående og henge på mannen min ute på gangen. Denne rien er så heftig at jeg roper "åå nå kommer deeeen!" 
Dørene til føden rives opp og ut kommer jordmor sammen med en fødselslege. 
Jeg aner ikke hvordan de klarte det, men ca 30 sekunder senere ligger jeg på en benk inne på et undersøkelsesrom på føden. 

Undersøkelsesrom ja. Jeg forstår ikke helt. Stønner ut midt i en rie at "Dere skjønner vel at ungen er på vei ut eller!?" 
Joda, de skjønte det. Jordmor river av meg buksa og undersøker meg mens hun nonsjalant meddeler at det er FULLT på føden i kveld og at jeg har " hmm skal vi se hvor langt du er komme-OJ SANN hodetståriåpningenher!!!"
Vannet mitt går over hele outfiten til Jordmor, og jeg får beskjed om at det er fritt fram for å presse. 
Et, to, tre press så er hodet ute! HERREGUD så god jeg var til dette plutselig, tenker jeg. (I forhold til over en time pressing i første fødsel) 
Jordmor spør om jeg vil ta på hodet til ungen. UÆÆ tenker jeg, men skit la gå. Jeg prøver.
Jeg strekker ned hånden og hvisker rolig, om enn litt kleint til babyen min som er halvveis inni denne verden: "Ehm hei du. Dette er rart. Nå er vi ferdige snart lille venn."

 På neste ri presser jeg alt jeg kan, men babyen beveger seg ikke én millimeter. Det virker som om babyen sitter bom fast med skuldrene.
Jeg merker at fødselslegen friker ut. Hun sier at hun ikke har tang eller sugekopp tilgjengelig inne på dette undersøkelsesrommet og mister brått fargen i ansiktet.

Jordmor vet råd. Hun ber meg bytte posisjon. Flytte litt på hoftene, og JØSS der fikk jeg en ri, begynte å presse litt, men babyen bare surfet ut på en bølge av fostervann, helt av seg selv.

Jeg fikk babyen rett opp på brystet. Hun brølte litt, og alle senket skuldrene om ca hundre hakk. HUN en jente! Jeg hadde RETT. Det ble en Lillesøster!

Utrolig heftig, men herlig opplevelse!


Så bare lo vi. Det hele var så uvirkelig. Der var hun, sånn helt plutselig.
 Alt hadde gått så utrolig fort og greit. 
Jeg spurte mannen hva klokken var. 
23.37. TO TIMER etter første lille rie var jenta vår født. Jeg følte jeg hadde løpt et marathon og vunnet noe så VANVITTIG overlegent og jeg var helt i sjokk. 

En styrtfødsel. 
Jeg som brukte over tre døgn på å føde Storesøster hadde nå født på TO timer! 
Jeg var i ekstase. Jenta vår fikk top score på apgar, og var hele 4040gram og 54 cm lang! 
Dette var, til tross for sinnsyk action med taxitur osv -en fantastisk fin fødsel i mine øyne. 
Jeg tar gjerne en to-timersfødsel igjen! 

_______


Har du opplevd en styrtfødsel? Syns du det var bra eller for intenst?
Dere som har flere barn: var deres fødsler også veldig forskjellige?


______

Min første fødsel


Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:
Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)
04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gi tt seg enda.  Ingen søvn, m aserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.
18:00Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:
05:05:Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15:WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:
15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00:Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"
Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:
Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.
Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.
Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!
Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!
Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....


Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.
20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.
Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.
De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.
Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.
Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.
I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!) 

hits