flashback

Vi sees igjen


Hun er ikke her. Eller, det føles sånn. Kanskje hun er der inne fortsatt. Hun som elsker å lage musikk og opptre foran folk. Hun som er gal etter italiensk rødvin og jenteprat. Hun som pleide å kle seg i fine kjoler før hun gikk ut og alltid stelte seg på håret. Hun som leste en roman hver måned og fulgte med på nyhetene. Hun som pleide å være klovnen, telefonunderholdningen og cafévenninnen. Hun løpedama som var så irriterende sporty og trente hele tiden. Hun med sprettrumpa og løpeleggene.

Fader, den sprettrumpa.

Hun er der inne. Håper jeg. Kanskje er hun bare gjemt bak bleieskift, barnegråt, amming, middagslaging, skittentøysfjell og husvask. Av og til får jeg et glimt av henne. For eksempel når jeg får tid til å drikke en kaffe sammen med en venninne og slappe av i 15 minutter, før noen krever at jeg slenger ut puppen eller tørker opp juice fra gulvet.

Jeg ser meg i speilet og kjenner ikke helt igjen kurvene og stripene. Er de mine? Er dette meg nå? Det er ikke noe galt med speilbildet. For all del. Dette er ekte kvinnfolk-speilbilde. Og jeg kan digge det. Jeg trives som denne dama. For det meste.
Og forbløffer meg at jeg ikke bryr meg om hvor ufattelig lite jeg får med meg av det som skjer ute i den store verden mens jeg bretter bittesmå klær og kiler små mager for å nyte den trillende latteren som sender varme strømmer igjennom sjela.

Noen dager vil jeg ha tilbake hun andre. Hun som vant i terrengløp og malte på lerret og skrev musikk til langt på natt. Hun som skrev historier på mange hundre sider som ingen fikk lese. Bare fordi at det var så deilig å være i sin egen verden og skape, skape, skape.






Av og til savner jeg henne veldig. Hun eksentriske, sporty altmuligdama som døpte gitaren sin "George" og fortalte ham alle sine hemmeligheter, fordi det var jo helt normalt.




Hun ammepuppedama som plukker opp perler fra gulvet er ganske så kjekk og flink da. Og så har verdens fineste familie, og veldig mye å være glad for.


Men fader. Noen ganger så vil jeg bare knipse og tilbringe tiden sittende hele natten på den spretne rumpa med løpeleggene godt trukket opp under et teppe og nippe litt på et glass Chianti mens jeg skriver en historie som ingen andre skal lese, eller maler et bilde som aldri kommer på veggen. 




Mye av henne er nok blitt helt borte, og kommer aldri tilbake. Og det er nok like greit. Men jeg tror jeg skal prøve å finne det som er igjen av henne. For hun turte å satse på drømmene sine. Hun satset på det som hun syntes var morsomt, uansett om det førte til at hun noen ganger dummet seg ut, eller måtte gå hjem i regnet uten sko.


Vi sees igjen, løpedama.



________________________________________________________________________

Hvem var du før du fikk barn?
På hvilke måter har du forandret deg?



hits