Flytte med barn

Superheltene: Å flytte med Barn


Jeg har opplevd det selv da jeg var liten: å flytte fra alt som er kjent og kjært. Familie og skolekamerater, venner og hjem ble borte, og jeg måtte begynne på nytt. Med nytt språk attpåtil. Derfor var det ekstra vanskelig for meg å ta avgjørelsen om å flytte med barna våre til Norge, selv om det egentlig var det som var planen hele tiden. 

De siste ukene før vi reiste fra Berlin var harde. Jeg vinglet frem og tilbake i hodet mitt. Er dette slemt gjort mot dem? De har jo ikke noe valg. Det er vi som bestemte dette, og de blir røsket opp etter røttene på grunn av våre ønsker og drømmer. Hva med deres ønsker? Og når er egentlig barn gamle nok til å få ha noe å si i sånne saker? Ikke sånn rettslig sett, men følelsesmessig. Hva om de kom til å mistrives? Hva gjør vi da? 
Tankene holdt på å ta fra meg gleden ved å fytte. For det var jo mye fint som ventet oss, men jeg klarte ikke helt å glede meg like mye som jeg gjorde før det var på tide å dra. Det reiv og svei i samvittigheten. 

Siden jeg følte meg såpass hjelpesløs og nervøs for hvordan barna ville reagere, så gjorde jeg en del research på dette med flytting med barn. Jeg fant en hel haug av artikler, tips og råd fra psykologer og begynte å føle meg roligere. Over alt leste jeg at barn tilpasser seg fort, og at språket kommer som regel helt av seg selv osv osv. Dette visste jeg jo fra før, men det var godt å få det inn med teskje.

Tipsene har jeg samlet på, og tenkte å dele dem med dere:



  Forberedelser: 

Det vi gjorde for å forberede jentene på flyttingen, var å begynne å fortelle dem om det en god stund i forveien. Likevel passet vi på at ikke det ble for lenge å vente før det faktisk skulle skje, så nyhetene fikk de høre ca 8 uker før vi flyttet. Vi passet på å holde en glad tone, og fortelle dem hva som skulle skje på en forståelig måte: "Vi skal flytte til Norge om noen uker til. Da skal vi bo i nærheten av familien vår. Vi skal ikke bo i denne leiligheten lenger, men vi skal få et nytt hus og det blir nok veldig gøy!"

Senere når vi hadde funnet hus, så viste vi dem bilder av det nye hjemmet vårt slik at de hadde noe konkret å forholde seg til. Storejenta var veldig gira og viste stolt frem bildene av det nye huset til besteforeldre og venner.

Videre fortalte vi dem om andre endringer som skulle skje, som for eksempel at de skulle begynne i ny barnehage, at vi skulle kjøpe ny bil, og at de skulle få et nytt barnerom i det nye hjemmet. Lillesøster kan jo ikke uttrykke seg like godt som Storesøster, men hun fulgte som oftest veldig nøye med når vi pratet om flyttingen. Storesøster var veldig spent og gledet seg, og det hjalp nok Lillesøster veldig mye.




Andre viktige forberedelser før flytting med barn, kan være å forsøke å få unna mye av det praktiske før man drar med barna. Det å flytte med barn til utlandet slik vi har gjort, innebærer jo et hav av papirarbeid, tonnevis av utstyr som enten skal flyttes eller selges og kjøpes, og jeg merker godt at vi kunne nok vært litt flinkere på dette området. 
Barnehagen, huset og bilen ordnet vi på forhånd, men alt papirarbeidet som det medfører å være innvandrer med barn, kunne vi nok med fordel begynt på tidligere. Gjør deg kjent med hvilke dokumenter du må ha klare, og hvilke regler som gjelder for akkurat din situasjon. Så slipper du kanskje å vente på time hos UDI  på grunn av kluss med personnummer i flere måneder... *kremt*

Når det gjelde å komme på plass i det nye huset, så fant jeg et kjempelurt tips om å innrede barnerommet først, slik at barna har fått sitt eget leke og soveområde definert, og dermed kan trekke seg tilbake og leke i fred for alle pappkassene, sammenskruing av møbler og styr som pågår i hjemmet. Det er også lurt å ha med favorittlekene før resten av flyttelasset kommer. 


Til og med babyer merker forandringene.  Man må nok regne med at babyen kan bli trenge enda mer nærhet, bæring, amming og kos den første tiden.   Det har jeg sett på Lillebror. Da vi ankom hjemme hos familien min før vi fikk nøklene til huset, så merket jeg hvordan han ville amme oftere, våknet mer om natten og var litt mindre sprudlende glad enn det han pleier å være, den første uken. Men så fikk han sitte i vippestolen sin og så fort han fikk øye på lekene som hang og dinglet på stolen, så kom smilet tilbake for fult. 




























 Si Farvel: 

En avskjedsfest kan være like viktig for de små som de voksne. Også handler det ikke bare om å si farvel, men også å feire den nye fremtiden sammen med dem man er glad i. Vi samkjørte familiebursdag med farvelfesten, og fikk en herlig dag med familie og et par nære venner som gjorde veldig godt. 






I barnehagen i Berlin fortalte vi de ansatte om planenen våre i god tid, slik at både de og de andre barna var forberedt på å si hadet. Dette hjalp også spesielt Storejenta som fikk bearbeidet tankene sine om flyttingen også i barnehagen. Vi ble fortalt at hun snakket mye om at hun gledet seg til å begynne i en norsk barnehage og bli "den nye jenta".  Modige Storejenta vår!


 Behold kontakten: 

Vi er heldige som lever i den digitale tidsalderen, for det å beholde kontakten med familie og venner i utlandet er ufattelig mye enklere nå enn før, og det setter jeg stor pris på. Vi bruker skype for alt det er verdt, og har til og med overtalt farmor til å få seg apper på mobilen som gjør det mulig å sende små videohilsener over nettet. Moderne besteforeldre liker vi altså!


Ellers så fortsetter vi å holde jentene oppdatert på alt som skal skje fremover, for vi er jo ikke helt inne i rutine og hverdagsliv enda. Men det kommer. Og jeg har på følelsen at det kommer til å bli veldig bra! 

Jentene har taklet overgangen utrolig bra. Mye bedre enn jeg fryktet. Tilvenningen i barnehagen har gått over all forventning, og de er nå rundt 5 timer i barnehagen og koser seg maks, helt uten mamma og pappa. De er mine superhelter!






__________________________________________________________________

Har du flyttet med barn? Hva syns du var det mest utfordrende ved å flytte?





De første sidene av manuskriptet


Det føles litt som å spille i en film , tenker jeg i det jeg kommer inn på kjøkkenet og lemper bæreposene opp på det lille kjøkkenbordet. Folk spør meg hele tiden hvordan det føles å være tilbake i Norge for godt, og i   mangel på en bedre forklaring  jeg svarer som regel at det føles rart. For det føles helt merkelig. Veldig spennende, og veldig rart på samme tid. Det er som om jeg har fått hovedrollen i en annen person sitt liv, men jeg har bare fått de første sidene av manuskriptet.

Jeg går fra rom til rom og plukker litt klær her og der og prøver å finne ut hvordan jeg skal få orden på livet som fortsatt ligger i kofferter fordelt utover hele huset. Vi har flyttet inn, men følelsen av å ha kommet hjem har jeg ikke funnet enda. Jeg dunker fortsatt storetåa i den sengefoten hver bidige gang jeg går inn på soverommet, og jeg må holde meg fast i trappa for å ikke trø feil og rutsje ned på rumpa. Underbevisstheten har visst ikke helt kartlagt dette nye stedet, så det er kanskje ikke så rart at jeg føler jeg bor på et filmsett. 


Dessuten så har vi vært så opptatt med å ordne praktiske ting, at av og til glemmer jeg at vi ikke skal tilbake igjen. For et par netter siden drømte jeg at jeg stod på flyplassen og skulle sjekke meg inn på flyet tilbake til Berlin. «Du har ingen returbillet» sa mannen bak skraken. «Åja, det stemmer,» svarte jeg «jeg skal jo ikke tilbake!»


Og det er det som blir mer og mer virkelig for meg hver morgen, hver gang jeg våkner i det nye hjemmet vårt. Vi skal ikke tilbake. Vi er ikke her på ferie denne gangen, og den trygge, vante hverdagen som vi har hatt i tre år, får vi ikke igjen. Jeg er ikke trist, men jeg kjenner det tar på å hoppe rett inn i et nytt liv med nytt hjem, ny barnehage og nye jobber med nye utfordringer. 

Heldigvis så har jeg en partner som støtter meg når jeg føler at hodet mitt spinner i kaoset, og en guttebass som smiler dagen lang og motiverer meg til å møte utfordringene med et åpent sinn.


Og jentene. De er mine helter. De omfavner forandringene på en måte jeg ikke hadde forventet.

«Nå skal vi kjøre til det gule huset» sa vi da vi hentet jentene i barnehagen i dag. «Nei ikke si det gule huset mamma» sa Storejenta. «Ikke? Hva skal jeg si da?» spurte jeg. Hun himlet med øynene og blåste håret bort fra ansiktet.
 «Du må jo si Nå skal vi kjøre hjem»



Her vil jeg være


Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.


God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.


Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.
Tja, de ser ut til å trives sammen de... 






Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....








Her vil jeg være. 

hits