flytting

På flyttefot: husdrømmen som havarerte



Da jeg var liten, drømte jeg om å bo i et palass. Det skulle ha så mange rom at jeg kunne invitere alle vennene mine, hele familien og enda ha mange ledige rom i det digre slottet. Det skulle være så stort at det å løpe fra den ene enden til den andre ville kvalifisert til et halvmaraton, og for å komme opp i toppetasjen skulle det selvfølgelig vært installert en førsteklasses heis med tv-skjermer og tyggegummidispenser. Aller helst skulle hele kåken vært laget av godteri, men akkurat den biten skjønte seks år gamle meg at var litt urealistisk.

Men hvor mange av oss har ikke drømt om å bo i et digert hus? Tanken på å ha nok av plass til alle i familien, til besøk, fester, middager, allslags aktivitetsrom og gjemme bort rotet-rom er rimelig fristende for meg. Men etter at jeg fikk barn, så visnet den drømmen fort, av uforutsette grunner.

Jeg forstod hvor innmari mye vi ville måtte jobbe, og hvor lite tid vi ville hatt med barna hvis vi skulle klart å sikre oss et digert hus. Eller, vel.. Egentlig ville det jo ha lønnet seg mest å la være å få barn til vi hadde fått oss hver sin mastergrad, høye stillinger og feite lønnslipper. Misforstå meg rett: det går jo an å få seg et stort hus uten lederstilling/superlønn og det at man har stort hus betyr ikke at man aldri ser barna. (eller, man kan jo risikere å miste dem i et superslott ala seks år gamle Jona, men det garantert få som har det problemet). Men vi har måttet takke nei til både den spennende stillingen, den lønnslippen og drømmen om det store huset for nå, fordi at de tingene ville i vår situasjon ville betydd at vi måtte gi opp ting vi ikke er klare for å ofre. Ting som 15 måneder hjemme med barna etter fødsel, utvidet pappaperm og mer fokus på her og nå enn karriere og hundrevis av kvadratmeter.

Siden jeg traff tyskeren min for seks år siden, har vi leid fem leiligheter. Da vi planla å flytte til Norge fra Tyskland i 2013, begynte den O'store husdrømmen å krible under huden. Mest hos meg. For jeg er oppvokst ute i bygdenorge. Der hvor alle har et eget hus, som de eier selv, og bor i lenge. Det er ikke så typisk for småbarnsfamilier i disse trakter å flytte hver 12. måned, og spesielt ikke når man teoretisk sett kunne ha kloret til seg et boliglån og fått det store huset til tross for uglamorøs inntekt, i stedet for å leie noe mindre. 


Barnerommet i leiligheten i Berlin, slik det så ut da vi flyttet inn. Passelig for et barn, tenkte vi. Lite visste vi at vi snart skulle bo der med tre stykk småbarn.

I Norge ligger nå gjennomsnitts boareal per person på ca 60 kvadrat. Det vil da si at vi måtte ha sikret oss et hus på 300 kvadrat for å være gjennomsnittlige. Og en lønnslipp som matchet, vel å merke. 

Men så handler husdrømdilemmaet ikke bare om pengene for meg. Det handler også om hvor mye plass man egentlig trenger for å leve godt. I Norge øker størrelsen på eneboligene i gjennomsnitt, i tillegg til at det bor færre personer i hver bolig. Det virker altså som om de fleste vil ha mest mulig luft rundt seg. Er det egentlig nødvendig med å forbasket mye boltreplass?

Da jeg var liten, bodde foreldrene mine pluss to barn i en periode i en toroms leilighet. En familie på fire i en leilighet som jeg nå ser på som ganske trang for et studentpar. Men vi hadde det jo fint i det bøttekottet, vi fire. Ikke husker jeg noen verdens ting om at det var trangt. Jeg husker bare at vi lekte mye ute, av naturlige grunner. (Hvem ville ikke blitt gal med to smårollinger innendørs hele dagen i en toroms?) Jeg ville kanskje ikke satset på en 40 kvadrats leilighet nå med min familie på 5, men vi klarte oss utmerket med 80 da vi bodde i Berlin etter at Lillebror ble født. Akkurat nå leier vi et hus på ca 100 kvadrat, og selv om det er lite og søtt og litt dukkehus-aktig i forhold til mange av husene i nærheten, er det ikke lite i mitt hode. Spesielt ikke på vaskedager. Eller når vi leter etter sokker på morrakvisten.



Nå som vår leiekontrakt snart går ut, og vi igjen skulle til å finne oss et nytt sted å bo, var jeg atter en gang innom husdrømmen. Et digert oppussingsprosjekt kanskje? Det kunne vi jo hatt råd til? Et gammelt men svært palass med et rom til hver person, pluss to oppholdsrom, hobbyrom og vaskerom? Ville ikke det vært deilig? Ville ikke det gjort hverdagen enklere, eller i det minste litt mer koselig? Kanskje jeg endelig ville følt meg voksen og hadde fått lov til å kalle meg "etablert"?

Men da regnestykket stod klart, og vi så hva som måtte til for å få husdrømmen til å gå i oppfyllelse, la vi enda en gang palassplanene på is. Det er ikke verdt det. Vi flytter ikke til noe større. Vi skal ikke kjøpe. Og jeg merker at jeg er litt glad for at huskjøp-drømmen gikk i dass. For nå får vi så mye annet fint isteden. Jeg tror vi kommer til å leve godt, men på en annen måte enn hva jeg hadde tenkt. Kanskje vi blir der lenge også.

 Vi skal bo på et sted som er akkurat dyrt nok til at vi får et nybygd og hyggelig sted å leve, men akkurat billig og fleksibelt nok til at vi fortsatt har midler til å besøke familien vår som er spredd utover hele Europa. En bolig som har akkurat plass nok til å kunne danse fugledansen på stuegulvet, men akkurat liten nok til at man ikke trenger å bruke en hel dag på å støvsuge førsteetasje. Okay, så må barna dele rom, og vi må være kreative når vi får mange på overnattigsbesøk, men vi er så hinsides fornøyde med vårt kommende hjem at det ikke gjør noe om det "bare" blir 20 kvadrat på hver. Egentlig tviler jeg på at barna i det hele tatt kommer til å bevege seg 20 meter bort fra meg de neste fem årene, (jeg skygges jo fortsatt på do) så de kommer nok ikke til å bry seg om boarealer og den slags med det første. 

Kanskje boligdrømmen går i oppfyllelse en dag i fremtiden, for det å eie noe selv, har jeg ikke gitt opp helt. Men det med plass er noe annet. Jeg har blitt glad i å leve akkurat passe stort. Jeg forstår godt dem som ønsker seg et digert hus, men jeg er ikke helt der lenger selv. Mindre plass er ikke lenger nødvendigvis mindre koselig eller praktisk i mitt hode. Palassfantasiene har gitt seg, med andre ord. 


Hvor mye plass trenger du og din familie?
Hvor stort er huset ditt/ leiligheten, og er det stort nok?
Hvor stort er det perfekte hjemmet for deg?

Det Lille Huset i Skogen


Lille Villa Villekula



Berlinergjengen har ankommet!




























Sent i gårkveld var vi endelig på plass i det nye hjemmet vårt. I det lille huset i skogen. I dag spiste vi frokost sammen for første gang, på det lille kjøkkenet, og hadde hagefest for første gang. Bare oss, riktig nok. Oss og Oma. 





Storejenta satte radioen på full guffe og inntok stilling på verandaen som ikke var noen veranda lenger. Den var en scene og hun danset med full innlevelse til topp 20 lista.
Vi andre fikk beskjed om å sitte på gresset og være publikum. 



Moves like Jagger...


Egentlig var planen slik at jentene skulle i førnøyelsespark med pappa i dag, men det tilbudet avslo de glatt. De skulle være hjemme de. 





Det føles jo ikke helt hjemme for meg enda da. Men hjelp så deilig det er å endelig være her. Det er mye som gjenstår før vi har kommet helt på plass, men det tar vi et steg om gangen.
Akkurat nå skal vi bare jobbe med å ta fatt på den nye hverdagen vår. Som jeg tror kan bli himla fin. 

Jeg mener. Se på den utsikten fra stua da:




Men først er det dåp som står øverst på lista. I morgen er Lillebror sin dag. 
Jeg gleder meg til å ta en pause fra flyttestresset og alt det andre, og bare være sammen med venner og familie.




The man of the hour



Bis morgen!







hits