Foreldresnakk

"Første gangen barn lyver er en anledning som bør feires"

Barn lyver normalt

 

Hjelp ? barnet mitt lyver! 


Første gangen arvingen lirer av seg en løgn med en slik letthet at man skulle tro de hadde en doktorgrad i emnet kan være skremmende. Hva gjør man når barnet lyver så det renner av dem? 
Med fire barn i alderen 1-7 år har jeg fått servert en god porsjon med skrøner, ljug og lureri, og noen ganger har jeg blitt en smule bekymret.

Er det normalt at barn lyver?


Skal vi tro dem som har peiling på dette så lyver et gjennomsnittlig barn i barnehage og grunnskolealder omtrent daglig, og det gjør forresten vi voksne også. (Hvem MEG? Næææh?*host*) I følge forskning på barns lyving, så lyver omtrent 30 prosent av toåringer. Når de blir tre år driver halvparten av barna med narreri, hele 80 prosent av fireåringer ljuger og når de blir fem til 7 år, lyver samtlige barn innimellom. Pjoh!  Det er altså ikke unormalt at smårollinger dikter opp usannheter i hytt og pine. 

barn lyver lyving og barn
DET VAR IKKE MEG: "Katten spiste den. Eller så var det lillebror... eller pappa."




Noen løgner er ikke direkte forsøk på lureri, men et tegn på et rikt fantasiliv. Barn lyver som regel ikke bevisst før fra tre-fireårsalderen, og treåringer er midt i den villeste fantasi-utviklingsfasen. Noe som gjør at de simpelthen ikke enda har helt orden på hva som er sant og hva som er virkelig. Hvilket forklarer diverse historier jeg har fått servert om dinosaur-observasjoner og spiderman-besøk som jeg har fått servert av min treåring...


Hvorfor lyver barn?

 

  •     Blånekting. Det va?kke meg som spiste isen! (Selv om de av en eller annen grunn har fått hvitt, kremete skjegg på haka)
  •    For å pynte litt på sannheten og sette seg selv i bedre lys. Jeg rakk ikke å komme på tide fordi at det stod en gravemaskin i veien og en    hund ville hilse på meg og jeg fikk stein i skoen og en drage stjal skjerfet mitt og og og...
  •    En test for å sjekke om man kan bli avslørt
  •     Lyve på seg ekstra respekt. Pappaen min klarer å løfte den der så lett som bare det.
  •     Fantasi-«løgn» eller skrønehistorier

Hva kan man gjøre hvis barnet lyver?


Ikke få panikk. Du har mest sannsynlig ikke en gryende lystløgner i hus. Det er som oftest ikke oppdragelsen som har gått skeis når barna lyver, men i følge barnepsykologer er det viktig at vi foreldre prøver å finne ut hvorfor barnet lyver eller hvilken type løgn det er, og tar det derfra. Leke litt detektiv, med andre ord.

-   Vær rolig og tydelig. Forklar at det å lyve ikke har noe for seg, og prøv å få barnet til å finne en bedre løsning. «Jeg vet at det er sant at du kløp søsteren din, så det er ingen vits i å lyve. Hvordan skal vi gjøre det godt igjen?»
- Forklar konsekvensene av lyvingen og at det lønner seg mest å snakke sant. «Jeg vil at du skal fortelle sannheten. Hvis jeg finner ut at du har gjort det når du sa du ikke gjorde det, så blir jeg mye strengere enn om du bare fortalte sannheten i stedet». 
-   Pass på at du ikke slurver for mye med sannheten selv. Det kan forsterke tendensene til lyving hos barnet. 
-  Dersom barnet er yngre enn 4 år og løgnen er en fantasiløgn ala: «I dag kom superman på besøk i barnehagen og han fløy fra taket og oppi et tre!» kan du spille med og la barnet bruke fantasien, og så si «det var en morsom historie, men nå vil jeg høre den ordentlige historien om hva du gjorde i barnehagen i dag.»
-  Unngå å bli moraliserende eller å bebreide barnet før lyvingen. Det hjelper hverken deg eller barnet. 
Hvis barnet lyver eller stjeler mye, kan det være for å dekke opp et manglende kontaktbehov. Hvis du merker dette hos ditt barn, bør du søke hjelp hos fagfolk. 

Mye av oppspinnet hos barn er altså helt uskyldig og ikke noe å miste nattesøvnen over. Faktisk, så sier forskning at lyving er en del av den kognitive utviklingen hos barn. Det å ljuge krever som regel at man klarer å tenke over hva de andre vet og ikke vet, i tillegg til å planlegge hvordan man selv kan unngå en uønsket konsekvens. 

En av dem som har forsket på barns løgner, er Dr.Kang ved Toronto universitetet, og han er overraskende positiv til barns lyving:
 

"Den første forekomsten av lyving hos barnet ditt er ikke en anledning til å bli bekymret, men til å feire!"

Barn som lyver
"Gratulerer med din første eh -løgn?"


Vel, jeg vet ikke om jeg er helt hundre prosent med på den siste der. Er løgn en SÅ viktig del av utviklingen? Litt ljug og uredelighet fra barna skal jeg tåle, men jeg vil nok alltid være litt obs på hvorfor de lyver. 


Og så lurer jeg på:


Hva mener du om Dr.Kang's utsagn? Og tør du å innrømme hvor ofte du lyver selv? 

 

 


Kilder: 
Foreldrehjelpen av Egil Lausnes og Knut Halfdan Svendsen
Den store boken om barnet av Nina Misvær m/flere
«Theory-of-Mind Training Causes Honest Young Children to Lie? av Xiao Pan Ding, Henry M. Wellman, Yu Wang, Genyue Fu og Kang Lee. 

Barneoppdragelse er ikke One size fits all



De aller fleste foreldre forsøker hele tiden å forbedre seg. Vi har alle til en hver tid, sannsynligvis dårlig samvittighet for noe vi gjør eller ikke gjør. Og akkurat dette har mediene virkelig hugget seg fast i, og bestemt seg for å skvise margen ut av. Foreldres tvil og usikkerheter skal melkes og omgjøres til spaltestoff.


Det kan være hva som helst, bare det treffer en nerve. «Spiser barnet ditt for lite grønnsaker?» spør overskriftene. Ja...jo, kanskje de gjør det? Jeg prøver jo veldig hardt. Men kanskje jeg ikke gjør nok? «Har barnet ditt dårlig folkeskikk?» hmm...av og til kanskje? Jeg mener, de tuller jo fælt ved middagsbordet noen ganger. Tenk om de aldri vokser det av seg? «Sover barnet ditt dårlig?» Ja, absolutt, i perioder. Men er det farlig? Er det min feil?


Slike overskrifter tiltrekker foreldre som en glødende lampe tiltrekker seg møll. Vi er hjelpeløse mot slike artikler. Vi vil jo bare det beste får våre små håpefulle, og når overskriftene roper at det er noe «galt» med hvordan vi oppdrar ungene våre, og at det mest sannsynlig er vår feil, så blir vi såklart usikre. Spesielt de som lover en "1-2-3 ?løsning for å få lykkelige, veloppdragne og suksessfulle barn", er som fluepapir for foreldre.


Og akkurat de sistnevnte er de verste! Dette opplegget er så snevert og bastant at det ender som regel med å så enda mer tvil og usikkerhet hos mor og far. Akkurat som om barneoppdragelse er et  «one size fits all» program som hadde resultert i perfekte avkom om vi bare jobbet hardt nok og fulgte samtlige råd til punkt og prikke. 




La oss få en ting helt klart: det finnes ikke en fasit. Tro meg, jeg har lett febrilsk etter den i seks år og har ikke lykkes enda. Og om jeg plutselig tror jeg har funnet den, så kan du vedde på at de samme teknikkene ikke fungerer uka etterpå. 


Det finnes såklart mengder av utrolig kloke og godt utdannede eksperter der ute, som både sier og mener fornuftige ting om barn og oppdragelse. Og jeg har selv skrevet metervis med blogginnlegg om barneoppdragelse, og forskjellige triks og metoder som har fungert for meg, og mange har rapportert tilbake om at de har funnet hjelp i mine råd.


Men jeg har aldri våget meg å tro at jeg har funnet den ultimate sannhet, og den eneste rette veien for alle forvirrede foreldre der ute. Jeg har bare prøvd meg frem, feilet ufattelig ofte, reist meg igjen og forsøkt noe annet. Det kan for den saks skyld hende at mine tips har rotet det fullstendig til for noen der ute. (I såfall:  jeg beklager, men jeg er også bare en amatør!)


Jeg vet heller ikke hva jeg driver med. Jeg bare improviserer denne foreldregreia!

Er det en ting som det å ha fire barn har lært meg, så er det det at barn er unike, sammensatte vesener som det bare ikke går an å bruke samme metoder på bestandig. Det som fungerte utmerket på seksåringen, kan sette igang en katastrofe hos fireåringen. Det som fungerte for toåringen som baby, kan være stikk motsatt av hva yngstemann på et halvt år trenger.


Det er klart at man kan støte på problemer som føles for store til å takle alene, og da bør man selvfølgelig søke hjelp. Helsestasjonen, lærere, pedagoger, PPT-tjenesten, barnevernet, fastlegen osv. Alle disse eksisterer for å hjelpe oss. Og selv ikke disse har helt rett, 100% av tiden.
Når jeg ser overskrifter som lover oss formelen på veloppdragne arvinger, eller kuren mot trass, så klør det over hele meg. For ingen journalistt, blogger, ekspert, psykolog eller lege kjenner ditt barn bedre enn du gjør.


Så når du kjenner tvilen begynne å bre seg i magen når du leser morgendagens nyeste superformel på perfekte barn, -vær snill mot deg selv. Les gjerne artiklene men kjenn etter hva som føles rett for akkurat deg og ditt barn. Rådfør deg gjerne med noen du stoler på og som kjenner ditt barn, men ikke la avisene lure deg til å tro at det var dem som rappet bruksanvisningen som skulle følge med ditt barn da det kom til verden.

 

Urettferdig å forvente at barna skal være unike

For høye ambisjoner kan være giftig, i følge engelsklæreren David McCullough. Hans uttalelser om foreldre som blåser opp selvtilliten til barna sine ved å stadig hevde at de er unike, har spredd seg i media i det siste. Og jeg tror han er inne på noe.

Mange nikker og peker overdreven ros for gjennomsnittlige prestasjoner ut som syndebukken. Men jeg tror ikke det er bare prestasjonsrosen som skaper dette presset som David McCullough, snakker om, men også forventningene, eller rettere sagt: håpet som de fleste av oss har for våre arvinger. 

Det som gjerne skremmer oss, irriterer oss og skuffer oss mest, er når våre egne svakheter gjenspeiles i barna våre. Ser vi våre egne styrker spire frem hos de små, er vi så stolte at vi nesten sprekker. For en god jobb vi har gjort! Og har barna et par helt egne, spesielle styrker, er det enda bedre! For en unik og vellyket verdensborger vi har bragt frem!  


Men, når vi kjenner igjen våre egne usikkerheter, uvaner og feilsteg i det barna foretar seg, får vi angst. For vi ønsker, naturligvis, at barna våre skal gjøre det bedre enn oss. Vi vil ikke at de skal begå de samme tabbene som oss. De skal helst slippe å lære ved å begå så altfor mange feil selv. Hadde det ikke vært deilig om de bare kunne være så unike at de levde på en lodrett linje oppover, og ikke måtte oppleve noe vanskelig eller skuffende i livet?

Saken er bare at et er umulig. Og ganske urettferdig å forvente av barna. Så "unik" er ingen. 

Jeg tar meg i det selv. Jeg blir overdrevent bekymret om jeg ser mine svakheter og uvaner glimte til hos mine barn. «Nei, ikke det! Det er ikke noe som vil bringe deg opp og frem!», tenker jeg, og prøver så godt jeg kan å vanne ut min dårlige innflytelse på ungeflokken min.

Det er ikke så dumt, det å prøve å bli en bedre versjon av seg selv, for barnas skyld. Men den oppgaven vil aldri ta slutt, om man har ambisjoner om å være så feilfri at barna ikke får med seg en eneste uvane, en eneste liten usikkerhet fra oss. 



De vil komme til å begå feil. Store, stygge, smertefulle tabber vil komme. Og de lærer desverre best ved å få gjøre de skivebommertene helt selv.

For vi er, enten vi tør innrømme det eller ei, bare mennesker. Og det er barna våre også.

De er lett formelige og lett påvirkelige små mennesker, med et medfødt ønske om å bli sett og akseptert. De higer etter bekreftelse. Men kanskje ikke den typen bekreftelse vi har lett for å overøse dem med. Jeg personlig er helt overbevist om at våre forsøk på å bygge barnas selvtillit, ofte er helt på bærtur.

Christine Comaford sa det på en utmerket måte for Forbes Magazine: 

-In every communication, in every conflict, we are subconsciously either reinforcing or begging for safety, belonging, mattering or a combination.

Christine sier det riktignok i sammenheng med arbeidsmiljø og suksess på jobb, men det hun forteller kan i mine øyne, like gjerne overføres til alle mennesker, i alle situasjoner. Og spesielt barn. 


Bare du kan være deg. Og det er nok.

Barn higer etter trygghet, tilhørighet og det å bety noe for noen. Det gjør vi alle.

Og disse behovene kan fint tilfredstilles av oss foreldre, og gjøre små mennesker svært lykkelige, uavhengig av om de faktisk er helt unike, gjennomsnittlige, eller har spesielle behov. 

Det forsøker å si, er at barna våre sannsynligvis aldri har bedt oss om å bli behandlet som unike, små verdensmestere. De vil bare føle seg trygge, høre til, og være viktige for oss. 

Masete babyer



Jeg liker ikke utrykket "masete baby". Og det til tross for at jeg har hatt to av dem som visstnok tilhører den kategorien. 

Førstebarnet vårt var en sånn baby som gjerne tok seg flere, lange cowboystrekker i seng eller vogn i løpet av dagen, og sovnet greit om kvelden. Selv om jeg var utslitt og syntes det var en gedigen omveltning å bli mamma, så skjønte jeg ikke helt hva andre mødre snakket om når de beskrev deres nyfødtes timelange hyletokter eller at de ikke kom seg på toalettet på grunn av at de hadde fått så «kravstore» babyer. 

Min baby sov så mye at jeg kunne både dusje, gå på forelesninger og jobbe noen kvelder i uka før hun var blitt 6 mnd. Ikke var hun kresen på hvem som passet på henne heller. Pappa var nesten like bra som mamma, selv fra begynnelsen av.

Så kom nummer to. Et lite menneske som var den rake motsetning av sin storesøster. Og sjokket var så stort at jeg sverget høyt til min ektefelle at vi aldri skulle ha flere barn. Dette her ville jeg ikke risikere å måtte gjøre igjen. Vi hadde fått en sinnsykt «masete» baby.


Sånn ville hun være. 24 timer i døgnet. Tett inntil mamma. 

Hun var en sånn som kunne sovne på armen min etter amming, men bråvakne og skrike så det dirret i vindusrutene hvis jeg våget meg å legge henne i sengen. En baby som ville bli bært, være limt på mor eller far, vel egentlig helst kun mor, hele døgnet. En baby som brølte om jeg var så frekk å unne meg selv en tominutters tur på do mens hun måtte ligge på et teppe i stua. Om kvelden kunne hun skrike i timevis før hun fant søvnen, uansett om jeg lå ved siden av henne. Hvis ikke jeg bandt henne på meg i sjal og gikk kveldstur langs bråtkete, traffikerte veier til hun sovnet, skrek hun uten stopp på soverommet helt til hun sovnet av utmattelse.  Og slik hadde vi det i tre måneder. 

Heldigvis hadde jeg et nettverk av venner og bekjente, og en jordmor som heiet på morsinstinktet mitt. Jeg fant ut at bæring i sjal, samsoving og konstant amming etter babyens skjema var det eneste som gav denne lille bylten litt ro, og dermed gjorde livet litt enklere for oss. 


Alltid rett ved hjertet til mamma.

Og visst syntes jeg ofte at hun var slitsom å hanskes med. Denne vrælende, krevende lille personen som hadde tatt over livene våre. Men jeg var samtidig helt overbevist om at hun ikke var «unormal», «masete» eller at det var noe alvorlig «galt» med henne. Det ble såklart undersøkt om det var noe fysisk som gjorde henne urolig, men vi fant lite som kunne forklare hennes totale avhengighet av meg. -Lite annet enn biologi og ren fornuft.  

For etter at jeg har opplevd å bli mamma til en «snill» baby og to «masete» babyer, så kjenner jeg at jeg virkelig misliker slike merkelapper. Nyfødte er ikke enten snille eller ikke-snille. De er ikke masete, kravstore eller oppmerksomhetssyke i den forstand. De er smarte, uskyldige vesener som kun har én måte å kommunisere med oss på: Igjennom gråt. Samtlige av dem har behov for nærhet, men mange av dem trenger mye mer av den enn vi forestiller oss innen disse små overtar livene våre. 

Det gjør meg virkelig nedfor når vi voksne hevder at "masegråt" ikke trenger å bli tatt like alvorlig som "sultengråt" hos babyer som kun har vært noen få uker eller måneder på utsiden av mors liv.


For uansett om vi hører forskjell på om babyen er sulten eller roper etter trygge armer å bli holdt i, -betyr det at trygghetsbehovet til den lille er mindre viktig enn det å være mett og tørr? Er det nok forlangt for et sosialt vesen som et nyfødt menneske å ha en ren bleie og en mett mage, eller kan de forvente litt mer av oss? 

Selv diskriminerer jeg ikke lenger mellom ulike typer gråt hos små babyer. Gråter de, så prøver de åpenbart å fortelle om et behov de trenger å få fylt. De har ingen masterplan om å drive oss til vanvidd, selv om det så absolutt kan føles slik. Og de er heller ikke unormalt kravstore og «masete» om de gråter ofte for å bli tatt på, holdt og vugget. 

I mitt hode finnes det ikke lenger «masete» babyer. Bare babyer med forskjellig grad av nærhetsbehov. Hvordan kan vi i det hele tatt kan klandre dem for å trenge så mye nærhet etter at de har blitt båret, vugget, holdt konstant varme og aldri kjent sult i ni måneder? De kjenner ikke noe annet. Da er det ikke rart om overgangen til denne verden utenfor blir litt for brå og hard for mange små.

Det kan bli sånn at man sliter med å få tatt seg en dopause. Det kan bli sånn at man glemmer å spise, eller ikke får noe særlig med søvn de først tre månedene. Det er knalltøft, og utmattende. Og man trenger såklart pauser innimellom. Mine babyer har måttet tåle noen minutter for seg selv her og der, mens jeg løp på do eller hentet meg noe i kjøleskapet. Men de har ikke blitt ignorert, selv om de "bare" gråter for å få kos.

Og jeg skulle ønske dette var noe foreldre var mer forberedt på. For det er mye enklere å tilpasse seg et par måneder med en baby med store behov, når man er forberedt og virkelig vet hva det går ut på. 

For da vi mot alle odds, plutselig fant ut at vi likevel ville ha en nummer tre, så antok vi bare at det vi hadde opplevd med nummer to var «normen» og at vi likesågodt kunne instille oss på å takle en slik runde igjen. Og godt var det! For nummer tre måtte bli bært som en kengurubaby de første seks månedene av hans liv, nektet å bli bysset av andre enn mamma de første månedene og skrek også i timevis om kvelden, akkurat som storesøsteren.



Han var også en av disse som trengte mye nærhet i starten, men som har blitt desto mer selvstendig med alderen. 

Og vi som foreldre ble ikke like gale og gikk ikke like mye på veggene av den «vanskelige» babyen denne gangen. Vi så behovene for det de var: oppriktige, ærlige behov som han trenge oss for å få fylt. Han var ingen masete baby, men en baby som sa klart ifra om sine store behov. 

Å leke død

Spøkelser, zombier, død og mørke. Enten digger man Halloween eller hater det.

I løpet av de siste ukene har jeg lest og hørt mye rart bli sagt om tradisjonen. Men det aller rareste var disse to argumentene: at Halloween truer julebukk-tradisjonen, og at død og spøkelser ikke er passende for barn.

Ja, i følge kommentarene på diverse artikler om Halloween, mener overraskende mange nordmenn at Halloween er noe amerikansk promp og fjas vi må holde oss helt unna, og at vi heller bør gjenopplive julebukktradisjonen. Halloween er visst for kommersielt, fører til kjøpepress og gud vet hva. Dessuten så er det bare teit å «adoptere tradisjoner fra USA». 

Aha... men gjelder det bare for barn da? For vi voksne suger jo til oss alt mulig av tradisjoner fra onkel Amerika, som babyshower, «trash the dress» -bryllupsbilder og så videre. Jaja, så lenge vi voksne har det gøy så.

Og når det gjelder alt snakket om at død og spøkelser ikke er et passende tema for barn, så lurer jeg på om disse folkene noen gang har møtt en femåring før? Døden, spøkelser, dodrauger og monstere topper jo stadig listen over deres favoritt-samtaleemner. Her i huset nevnes døden sikkert fire ganger daglig av femåringen, og spøkelser får jeg lange foredrag om fra treåringen nesten daglig. ?Og de nyter det.

Men greit, hvis vi virkelig skal gjenopplive den originale julebukkfeiringa, må jeg desverre sprekke boblen for de der ute som trodde Halloween og julebukk ikke hadde stort til felles, sånn bortsett fra sanking av søtsaker. 

Et utdrag fra en tekst om julebukkens opprinnelse, gir merkelig Halloween-aktige vibber:

-Arkeologiske funn viser at skikken eksisterte i før-kristen tid. Julebukken var geita som ble slaktet til jul for å feire årets avling og arbeidsårets slutt. Denne bukken var et symbol på geitebukkene som trakk vognen til guden Tor over himmelen. Siden ble det tradisjon at en mann ikledd en lodden skinnfell og med geitemaske eller bukkehorn på hodet gikk på besøk på nabogårdene for å se til at juleskikkene ble fulgt. Den bukkekledde skulle forestille djevelen, mente noen.




Okay....  Ikke noe om røde kinn, julesanger og klementiner der altså.. Ehem... joda så, neida så.

Personlig så har jeg ikke akkurat presset Halloween-tradisjonen over hodet på mine barn. Så langt har jeg unnlatt å snakke om det, og heller ventet på at interessen skulle dukke opp av seg selv. Og nå har visst tiden kommet. Femåringen gleder seg noe villt til å få male seg «død» i fjeset og gå rundt med nabobarna om kvelden. Det å få VÆRE det skumle, døde og grusomme, i stedet for å bare snakke om det, ser ut til å vekke en stor glede i disse morbide femåring-hodene. 

Og be my guest, tenker jeg. Selvfølgelig skal de få lov til å leke spøkelser og zombier. Når har de ellers en unnskyldning for å kle seg ut i grusomme kostymer og ta kontroll over et tema som død og monstre, som ellers er så fjernt og skummelt? La de få den ene dagen. Julebukk vil de garantert også gå. Det ene utelukker ikke det andre.

Jeg har ikke noe i mot det hvis folk boikotter Halloween og setter alle penga på julebukken i stedet. Men jeg tviler på vi får så mange bukkekledde djevelskikkelser på døra i romjula. Litt synd at tradisjonen har gått så tapt egentlig. Bukkehorn er jo mye mer spennende enn nisseluer. 

Tid for å frede frileken



Den ekte, frie, ustrukturerte leken er på vei  ut av våre barns hverdag. Og det skremmer meg. Når skal vi voksne begynne å ta frilek på alvor? Når skal vi forstå at frileken er det mest essensielle «verktøyet» for læring som finnes? Og at ikke et eneste pedagogisk triks, ipad-spill eller kunnskaps-spekket TV-program kan erstatte den fantasiverden som barna våre higer etter å få være i?

Selv merker jeg den evige trangen til å stadig stimulere med kunnskap, gi input, lære dem noe, være i samtale og kommentere på det barna gjør. Men egentlig er det en uting. De bør får være i fred i leken. Så mye som mulig. 

Det har blitt mange gode og saklige artikler om viktigheten av frilek i løpet av det siste året. De fleste nikker og er enige i at unger må få leke. Det høres både riktig og fint ut.

Men forstår vi alvoret? Vet vi hvor mye fri og spontan lek vi egentlig stjeler fra barna våre? Vet vi i det hele tatt hva ekte frilek er? 

Jeg tror desverre ikke det. 



Det ser i det minste ikke slik ut, når man ser på tallene. I en amerikansk undersøkelse fra 2008,(D.Elkind) viste resultatene at frilek har hatt en kraftig tilbakegang i løpet av de siste årene. Bare fra 1980 til år 2000, har hele åtte timer frilek pr uke, forsvunnet fra barns hverdag. Og hvem vet hva som har skjedd i løpet av de siste 14 årene, med nettbrettets inntog? 

Lektor ved Aarhus Universitet, Hans Henrik Knoop, fortalte nylig til den danske avisen Berlingske, at det finnes en sammenheng mellom økte psykikse lidelser hos barn og tilbakegangen i frilek, som ikke kan ignoreres. Knoop har forsket på lek, læring og kreativitet i flere år, og mener at «psykiske lidelser er forventelige, hvis man forknebler barns mulighet til å leke fritt.»

Men hva er det som har skvist ut frileken i barnas liv? 

Mange mener at to foreldre i jobb, for mange fritidsaktiviteter og digital underholdning har skylden. Det at vi må jobbe, kan vi ikke alltid gjøre så mye med.

Men resten. Der står vi foreldre ansvarlige. 




Lekser har også blitt stemplet som en synder som sluker tid fra de minste barna. Verdifull tid de kunne brukt på spontan lek ute i ettermiddagssola, som overlege Thorbjørn Brook Steen mente i sin spalte, tidligere i år. 

En annen som har løftet frem frilekens viktighet og snakket om hva som ødelegger den, er pedagog og blogger, Eivor Evenrud. I et innlegg hun skrev i januar i år, går hun sterkt ut mot T.R.A.S , et pedagogisk kartleggingsverktøy, som det heter så fint.

Noe som nå skal brukes i barnehager for å «formidle betydningen av tidlig innsats og øke kunnskapen om barns språkutvikling.» 

Det høres flott og pedagogisk ut. Men når selv en dreven pedagog som Eivor roper stopp, er det noe som skurrer. Hun er en av dem som ser viktigheten i den frie leken, og tar den på alvor. Tiltak som T.R.A.S, truer i hennes mening, den uerstattelige frileken.

Strukturerte aktiviteter som gir nye sanseinntrykk og ny lærdom er flott, så klart! Men denslags lek må ikke bli stemplet som viktigere enn fri, spontan lek.  Barna skal kunne jobbe med inntrykkene, og ikke minst utvikle sosiale kunnskaper, noe de får i samspill med andre barn i uforstyrret lek. 


Det er veien, ikke målet som teller.

Det som frustrerer meg personlig, er den konstante praten om kompetanse, kartlegging osv. Er ungene våre dårlige i språk eller matte, så skal det straks pøses på med alle disse «verktøyene». Leken glemmes, nedprioriteres og stues bort. Det gjør meg illsint!

For det hjelper ikke å nikke med når leken fremsnakkes, for så å ty til mer teori, kartlegging og pedagogisk plotting for å «hjelpe» barna. Når skal vi fatte at det er mer frilek og mindre innblanding de trenger? Det går faktisk an å så frø av kunnskap i bevisstheten til barna, og siden la dem ta seg av bearbeidingen selv. Det er det leken er der for!

Da jeg for en god stund siden, skrev innlegget ignorer barnet ditt, var det mange som lot seg provosere. Tenk å være så grusom forelder!

Tenk å ikke gi barnet din fulle oppmerksomhet, hele døgnet! Men jeg står på mitt. Jeg tror ikke jeg gjør barna mine noe vondt ved å la være å blande meg. Ved å la være å hoppe inn i hver bidige krangel og løse den på en pedagogisk måte, eller ha lange samtaler om det å dele med andre, hver gang det hyles "MIN!", gir jeg barna muligheten til å lære ved å feile. Det er en mye undervurdert greie, mene jeg. Jeg tror heller ikke jeg oppdrar folk som kommer til å sitte og røre i suppa med fingrene på restaurant når de blir store, selv om de så absolutt får lov til å utforske middagene sine hjemme. 



Et av mine sterkeste barndomsminner, er den deilige, trygge og salige følelsen av å forsvinne inn i en fantasiverden. Jeg kjenner roen bre seg i kroppen bare av å tenke på de stundene jeg tilbrakte alene på barnerommet i dyp konsentrasjon. Eller da vi lekte under bordet mens de voksne skravlet. Helt alene, eller sammen med søsken, og det eneste vi merket fra de voksne, var lavmælt prat og lukten av kaffe. Vi var for oss selv, i en lek de voksne ikke ante noe om. Vi var frie fra de voksnes verden. Frie fra forventninger, organisering og observasjon. Vi var trygge, men ignorert. På en god måte. 

Men hva er definisjonen på frilek egentlig?



Jeg synes steinerbarnehagen.no sier det på en fin måte:

- det som karakteriserer den frie leken er at den er lystbetont, spontan og frivillig. Den er barnas egen skapende virksomhet hvor det er prosessen og ikke resultatet som er det viktige. Leken har kun indre motiver og er barns naturlige måte å bearbeide opplevelser på. Her forvandler de sine erfaringer, fordøyer og integrerer inntrykk og eksperimenterer med sine følelser.

Det er når barna ommøblerer stua og lager seg et tog av spisestuestolene, når de gjemmer seg i en teppehytte og leker at de er på camping, når de plutselig forsvinner på rommet og du finner dem på gulvet med en byggekloss som har blitt til en racerbil. Det er når de lager dyrehage av pinner og steiner ute i bakgården, eller bestemmer seg for å grave tunell til Kina i sandkassen. Det er når de får være i fred fra våre forventninger, og bruke hjernecellene på en fantasifull måte. 

Det er denne leken som bare oppstår helt plutselig, når barn får tid til å bare være barn. Og aller helst skjer det når de får være for seg selv. Når de rekker å «kjede seg» litt. Når ingen driver og guider eller kartlegger dem. Det ser kanskje rotete og uorganisert ut for oss. Men dette er den høyeste formen for læring som finnes!

Men det er ikke så lett å få til. Ikke når dagene er fullstappet med organiserte aktiviteter. Begrensninger, regler, forventninger, tidspress. Med én time sammen om morgenen før levering, og 3-4 timer på ettermiddagen med middag, fotball, håndball, svømming, lekser, barneTV, bading og kveldsstell er det ikke mye tid igjen til det aller viktigste. 

Barnas frilek er ikke «bare» lek heller. De jobber. De lærer. De bruker fantasien for å forstå seg på alt de har fått av input. All kunnskapen vi trykker over hodet på dem -den må de få lov å fordøye i fred, igjennom spontan lek, hvor de bestemmer selv. Ellers er den innsatsen vi gjør for å «heve kompetanse» og kartlegge diverse fremgang, fullstendig bortkastet. 

Hvis du som forelder eller omsorgsperson for barn, tenker som meg, oppfordrer jeg deg til å frede frileken. Kutt ut organiserte aktiviteter der du kan, bruk digital underholdning sparsomt og legg til rette for at ungene må finne på noe selv så ofte det går an.  Dropp skyldfølelsen når du ikke har noe «program» for helgen. Det ikke synd på barna dine om dere tilbringer lørdagen hjemme mens de leker fritt! Gi barnet ditt en diger, verdifull og læringsrik gave: La dem være. La dem leke.

Hadde dere ikke seksualundervisning på skolen?



Foreldre med mange barn, kan forvente mange kommentarer. Det at de har en skokk unger, gir folk plutselig retten til å si ting som egentlig er langt over  grensa til hva man tålererer i andre sammenhenger. 

Nå venter vi vårt fjerde barn, og jeg har allerede fått en del kommentarer fra folk av typen «dere er klin gærne» og «Dere har hørt om prevensjon vel, -hadde ikke dere seksualundervisning på skolen?»

Hva svarer man vel på slike tullespørsmål? -Ja vi er helt ustabile, og skulket alle timene om blomstene og biene. ho-ho-ho! 

Jeg vet ikke. Selv pleier jeg bare å smile og tenke at de mener nok godt med det, selv om det er gørrkjedelig å høre de samme kommentarene på repeat.

Selv har mannen og jeg tøyset litt oss i mellom. Vi hadde faktisk hatt et fotball-lag innen fem år hvis vi fortsatte i dette tempoet. Det er jo sant. Vi har fått mange barn, med lite aldersforskjell. Og det er lov å spøke litt. Men da bør man kjenne vedkommende veldig godt, og muligens la det holde med én spøk. Kanskje til og med legge til noe positivt i attåt?

Jeg tar meg ikke nær av en enkeltkommentar om at «jøss har dere tenkt å starte egen barnehage» osv.  Når norske kvinner føder igjennomsnitt  1,78 barn, er det jo litt spesielt å kjenne noen som føder hele fire eller fler.  Storfamilier er litt eksotiske. Men betyr det at man må stå der og svare på private spørsmål om hvordan man har fått til en slik storpoduksjon? 


-Nei, de kom bare rekanes på ei fjøl liksom.... hoppsann...

Men når vittigper-kommentarene kommer på løpende bånd, fra ørten forskjellige personer i løpet av en og samme uke, begynner man automatisk å undre seg. Hvorfor er det egentlig fritt frem å «tulle» med store familier på den måten?  Og hva om man kommenterte størrelsen på små familier på den samme, skamløse måten? Eller, Gud forby, gikk løs på barnløse?

Det ville nok ikke falt i god jord, om jeg lirte av meg ting som «jøss, går det litt treigt i sengehalmen eller? Dere har jo bare ett barn!»  Eventuelt: «dere er vel klare over hva som må til for å lage barn?»  til folk som har ett eller ingen barn.

Når man tenker over det, så er det i grunnen rimelig ubehøvlet å servere et spontankurs i prevensjon, bare fordi at noen har flere enn tre unger.

Uansett om man mener det godt, og gjør det med et glimt i øyet. For det vet jeg at de aller fleste gjør! De mener helt sikkert bare at dette var så overraskende og artig at jeg må nesten si noe morsomt.

Saken er bare at spøken er bare morsom de to-tre første gangene, før den blir slitsom og kjedelig. 


Hva mener du om det å kommentere på størrelsen på andres familier?
Har du opplevd velmenende tøysing om hvor mange/få barn du har?


Jeg blir ko-ko av mammakritikk



"Jeg tror jeg ville blitt ko-ko hvis jeg bare skulle vært mamma og gitt opp hele dette livet," sier Tone Damli om det å sjonglere jobb og mammarollen.

Og som vanlig, når en mamma våger seg å uttale at hun liker jobben sin og ikke kunne tenkt seg en tilværelse som hjemmeværende mor, slår folk knute på seg. 
-Stakkars unge. For en mor. Hun vet ikke hva hun går glipp av når hun farter rundt som det der midt i babytiden. 

Okay, så var Tone muligens litt uheldig med ordvalget sitt. Det er ikke så kjempelurt å sidestille det å "bare være mamma" med å "gi opp hele livet", med mindre man har som hensikt å hisse opp en gjeng med hjemmeværende mammaer, som vet veldig godt hvor givende den tilværelsen er. Men det er ikke så fryktelig vanskelig å forstå at hun mente at hun måtte ha satt karrieren på pause hvis hun hadde vært hjemme med datteren. Det hadde hun ikke lyst til. Og det gjør henne visst til en fæl mamma, i manges øyne. 

Selv har jeg opplevd å bli ganske ko-ko av å kombinere babytid med jobb. Men jeg er åpen for at det som ikke funker for meg, kan fungere på en glimrende måte for andre. 

Jeg har også opplevd å bli litt frynsete i kantene, og muligens litt ko-ko av å "bare" være mamma. Etter mange, lange måneder med utelukkende kolikk, bæsjebleier og amming på agendaen, fikk jeg til slutt nok, og måtte balansere det hele med litt meg-tid, som bant annet innebar jobb. Men jeg forstår likevel innmari godt dem som konsentrerer seg fullt og helt om barnet i de første årene. 

Det som frustrerer meg ved slike oppslag som det om Tone, er at kvinner blir hakket på uansett hva de velger.

Mens menn slipper mye billigere unna, og blir faktisk hyllet i mange tilfeller. -Så flott at han legger til rette for å ha barnet med på jobbreiser. Godt jobba, flinke pappa.

Men mamma? Nei hun får høre det, enten hun velger å bli hjemme og "ikke bidra til samfunnet" eller hvis hun gjør det motsatte, og er så frekk og velger å kombinere karriere og barn. 

Så so what om Tone, Trine eller hvem enn det blir neste uke, ikke tror hun hadde taklet å "bare være mamma". Jeg persolig blir litt ko-ko av mammakritikk som aldri tar slutt. 

 

La det ekstraordinære komme av seg selv



Angsten for at barna våre ikke skal «mestre» livet på den måten vi eller omverden forventer, er en av de tyngste byrdene ved det å være forelder. Jeg brukte mye tid på å gruble over fremtiden til mine barn da jeg ble mamma for første gang, men et sted underveis har jeg gitt slipp.

 -og det er så befriende! 

Jeg sluttet å tenke at jeg måtte forberede dem på ditt  og datt, fordi at ellers kunne det hende de ikke levde opp til sitt fulle potensiale.

Misforstå meg rett: jeg forbereder dem på det som kommer i morgen, og hva de kan forvente at skal skje. Jeg lærer dem grunnleggende ferdigheter og jeg prøver å gi dem meningsfylte dager med små oppgaver og sørger for at de opplever mestring.

Men jeg lever ikke lenger i fremtiden og bekymrer meg for hvordan de skal takle videregående, universitet, jobb, familie og økonomi. Det hender så klart at jeg glipper, og ender i en lang spiral av fremtidsangst som ikke fører noen vei, men i det store og det hele, har jeg bestemt meg for å leve her og nå som forelder.

Når vi leser avisoverskrifter med ekspertuttalelser ála «barn som går i barnehage mestrer skolegangen bedre» eller «barn som får mye alenetid med foreldre blir sosiale voksne» og lignende, er det innmari vanskelig å ikke begynne å gruble over egne prestasjoner som forelder, og bekymre seg for hvordan det vi gjør eller ikke gjør i dag, vil påvirke barnas liv om ti-tjue år. 

Det vi gjør i dag, påvirker barna helt klart, men uansett hvor mye vi prøver å påvirke dem og dytte dem i «riktig» retning mot et lykkelig og sukksessrikt liv, så vil det alltid være opp til dem selv når det virkelig kommer til stykket. 

Så jeg har gitt slipp, og overlatt ansvaret til dem. For det er ikke i vår makt å bestemme hvilken vei de tar når tiden er inne for å ta viktige valg i livet. De vil selv tidsnok finne ut hva de brenner for. Det som er verdt å jobbe for, og ofre noe for. Vi har dem tross alt kun på lån, og de er ikke «av» oss, men kom hit via oss. 



Nå fokuserer jeg heller på det å være et forbilde når det gjelder takknemlighet. Det å ikke ta hverdagen og alt det dagligdagse for gitt. Kunsten av å finne det positive blant det negative, å kjenne glede over små, uviktige hendelser. Det å gjøre noe godt for andre, og kjenne hvor deilig det er å pakke bort egoet litt. Å danse bare fordi, og synge når man føler for det, uten å skjemmes. 



Akkurat disse tingene tror jeg vi har ordentlig godt av å fokusere på, her i Norge. Jeg elsker dette landet, men jeg innser også at vi er et folk som har et rykte for å være utakknemlige, sytete og borskjemte. Og det med god grunn. De fleste av oss har så mye at vi ikke lenger vet hva som gjør oss lykkelige. Vi er overveldet av valgene, mulighetene og rikdommen. 

Jeg vil selvfølgelig gi barna muligheten til å bli gode på det de interesserer seg for, men jeg er ikke opptatt av at de nødvendigvis skal bli best. Jeg håper at de som voksne vil ha jobber som gir dem en mening og tilhørighet i tillegg til en inntekt, men dette er ikke det viktigste. Jeg unner dem å  dra ut i verden og oppdage kulturer og naturskatter, men synes ikke synd på dem hvis de ikke får oppleve det.

For mine tøffeste øyeblikk i livet, har aldri handlet om skuffelsen av å ikke få gjøre slike ting. Det tøffeste jeg har opplevd, er vært å være deprimert, og miste evnen til å finne glede i selv de mest fremgangsrike og "store" øyeblikkene. 



Jeg har møtt mennesker som sjelden eller aldri har reist utenfor hjemlandet sitt. Folk som har jobber som hverken er spennende eller godt betalt. Folk som har levd hele livet med mye mindre materielle goder enn hva vi tar med på campingtur! Folk som ikke har oppnådd ekstraordinære ting i livet, men som lever  ekstraordinært godt likevel. Og dette de lykkeligste menneskene jeg har møtt.

De var faktisk så fordømt happy, at jeg følte meg utakknemlig, bortskjemt og ego, som hadde så store krav til hvordan livet skulle være for å regnes som bra nok.

Ja, det hadde vært fantastisk om barna mine ble suksessrike, økonomisk sikre og ressurssterke voksne. Men mest av alt unner jeg barna mine evnen til å finne gleden i de små, tilsynelatende ubetydelige hendelsene.

Ikke streb etter la barna leve ekstraordinære liv. La dem heller lære å se det frydefulle ved et ordinært liv. Det er faktisk forbasket godt det også. 

 William Martin sier det best:



Hvis de lærer seg det, trenger de ikke å lete etter lykken, uansett om det kommer tøffe tider. 

 


En bønn til leger: ta foreldre på alvor



De fleste har opplevd det en eller annen gang. Du drar til legen med barnet ditt fordi du er bekymret, men du opplever å ikke bli hørt. Dette er min bønn til fastlegene våre: ta oss på alvor. Det er vi som kjenner barnet best.

De fleste møtene jeg har hatt med leger når jeg er bekymret for barna mine, har gått sånn tålig bra. Jeg har fått svar på det meste, og barnet får behandling hvis legen synes det er på sin plass.

Mange leger er veldig gode til å ta foreldres bekymringer på alvor, og jeg har møtt noen slike. Dere er gull verdt! Men mange leger tror at de er gode på dette selv om de ikke helt er der. De tror de lett ser forskjell på en hysterisk far og en oppriktig bekymret far. De tror de vet hva som er normalt for et barn de knapt kjenner. Og de har ikke alltid rett, selv om de har medisinsk utdanning og erfaring.

Det skjer desverre ofte at jeg sitter igjen med en tvil og en voksende klump i magen. Og jeg vet at det er mange foreldre som opplever dette.

Mange av spørsmålene mine blir svart med «nei det synes jeg ikke du skal tenke så mye på» eller «Nei det er usannsylig». Punktum. Og jeg prøver meg. Jeg maser litt ekstra, selv om jeg vet at legen har dårlig tid. Spør om det ikke er mulig å henvise til noen som jobber med dette hver dag. Noen som kanskje oftere har opplevd noe så «usannsynlig» før, og vet hva som kan hjelpe. 

Nei. Får jeg til svar. -Det er ingen grunn til å overreagere. Det er nok bare du som inbiller deg ting. «Det går seg til, skal du se.» 

Ja. Det er mulig det. 

Jeg vet at jeg som mor ofte blir reddere enn jeg strengt tatt behøver å være. At jeg kanskje er litt for mye på vakt. Men det er jobben min. Jeg skal være på tå hev. Klar til å fange opp små hint om at barnet mitt trenger hjelp med helsen sin. Men jeg kommer ikke videre uten dere, kjære leger. 

Saken er den at det ofte ikke går seg til. Det ser vi foreldre, når det skjer. Vi ser barnet hver dag. Kjenner deres spisevaner og sovevaner. Humøret deres er som en velkjent sang for oss, og bevegelsesmønsteret deres er som printet på netthinnen vår. Så når noe ikke er som det skal være, så plukker vi det naturligvis opp som en kjempe-blipp på radaren vår. Det er ikke rart at en lege som kun ser barnet to-tre ganger i året ikke synes barnet virker «unormalt». For de vet jo ikke hva som er «normen» for det barnet. Derfor bør legen rådføre seg med foreldrene, og ta dem for den ressursen de er når det gjelder barnets helsehistorikk og hva som virkelig er normalt for det barnet.



Ja, noen barn gråter mye uten at de er syke. Noen barn er småspiste, og noen barn hører kun etter når de vil det selv. Men dette kan også være varsellamper. Og disse blinker rimelig intenst hos oss som kjenner barnet aller best. Hos oss som har båret på det natt etter natt og hørt og kjent barnet fortelle oss at det er noe som ikke stemmer. 

Det er mulig det vil koste, det å ta seg bedre tid. Lytte til flere spørsmål, henvise oftere, eller gå med på den testen som far ønsker veldig sterkt at skal bli tatt. Men hvis det kan forebygge at et barn må gå med store helseplager, så må det vel være verdt det? Det er jo derfor dere gjør det dere gjør, kjære leger. Å være til hjelp. Og ikke skade. Eller hva? 

Jeg skriver dette i dag fordi jeg selv har opplevd det å ikke bli tatt på alvor. Jeg har kjent den kalde, hjelpeløse følelsen bre seg i magen. Jeg kjenner det i hvert eneste fiber i kroppen at det er noe som ikke stemmer hos barnet. Men så blir jeg møtt med avfeiinger og råd om å ikke tenke så mye på det. 

Men gjett hva? Jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Det er min rolle å ta barnet på alvor når noe skurrer. Og det er legens jobb å ta meg på alvor som forelder.

Jeg skriver om dette fordi jeg har sett gang på gang hvordan foreldre i min omgangskrets har opplevd å bli sendt hjem fra legen med beskjed om at de innbiller seg ting. Foreldre som senere finner ut at de hadde helt rett i sine mistanker, når de endelig får kjempet seg til en «second opinion» eller kloret seg til en time hos spesialist. Noen ganger har det da gått altfor lang tid.

Så jeg ber dere, kjære leger: lytt litt lenger til oss. Tilby mer hjelp. Konkrete tiltak. Spør oss hva vi tror vil hjelpe, og ta oss på alvor. Henvis heller en gang for ofte  enn en gang for sjelden. 

Lag en plan med mor og far. Gi dem den tilliten de fortjener. De kjenner pasienten best.

Vær så snill -se på meg!



Vær så snill. Se på meg når jeg snakker til deg, sier jeg til datteren min. Hun tvinner håret til barbiedukken rundt fingrene sine, og nistirrer på de lyse lokkene. 

-Jeg må si deg noe viktig, og da er det fint om du ser på meg, prøver jeg igjen. 

-Men jeg holder på med noe, jeg må bare gjøre ferdig dette først, svarer hun, og begynner å flette den platinablonde manken på barbien.

Jeg kjenner hvordan jeg blir utålmodig, for dette er faktisk viktig for meg, og prøver en siste gang: 

-Kan du gjøre det ferdig etterpå? Det er så viktig for meg at vi snakker sammen nå. 

-jeg har ikke lyst til å vente, legger jeg til. Jeg vil at du ser på meg nå. 

Hun løfter blikket, og nikker. 

-Okay daaaa... 

Jøss... Jeg føler meg litt stolt. Jeg fikk formidlet mine behov og følelser på en måte som gjorde at en femåring forstod det. Og jeg klarte å holde en god tone, til tross for at det var tiende gangen jeg måtte trygle om hennes fulle oppmerksomhet den dagen. High five og foreldrepoeng til meg! Eller?

Nei. For det stikker litt i brystet på samme tid. Det er noe som plager meg. 

Det har nok skjedd like mange ganger, sikkert oftere, at hun trygler om min oppmerksomhet, og hun får de samme svarene som jeg fikk. Hun må vente litt. Jeg skal bare. Jeg må bare...



Det jeg da holder på med, det som får min oppmerksomhet i stedet for hennes, er omtrent like viktig som barbiehår.  

Instagram, facebook, sms, jobbmail: -Barbiehår.

I allefall er det slik femåringen ser det. I hennes verden er muligens Barbiens hårmanke mye viktigere enn de snirklete bokstavene og de merkelige fugleperspektiv-bildene jeg nistirrer på, mens hun gjentar «se på meg NÅ mamma! Jeg må spørre deg om noe». 

Ja, jeg innrømmer det. I visse perioder, er jeg logget på tjuefire timer i døgnet. Og det er noe tvangsmessig over det.



Jeg har mange unnskyldninger å ta av. Jeg er selvstendig næringsdrivende i mediebransjen -jeg må være på, henge med, så ikke jeg faller av lasset. 

Jeg har ikke like faste arbeidstider som mange har. Jeg må faktisk av og til svare på telefonen midt i duplobyggingen, eller boklesingen. Det hender. 

Men jeg må ærlig talt ikke hver gang. Og ikke hver time. Ikke midt på natten. Og ikke når jeg blir pent bedt om å la være.

I sommer tok jeg meg flere måneder med bloggefri. Mesteparten av tiden sjekket jeg ikke mail, var sjelden innom instagram. Det gikk sånn tålig greit, men én uke var jeg fullstendig uten internett. Den uka uten nett var ikke fri for abstinenser for å si det slik, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg tidligere hadde klart meg med "bare" SMS og telefonsamtaler. Jeg kjente meg altså rimelig godt igjen i Susanne Kaluzas innlegg, hvor hun sammenligner sin digitale-rehab med røykeslutt. 

Og når det føles såpass ille å logge av, handler det ikke lenger bare om at barna mister oppmerksomheten vår. Det handler om avhengighet. 

Det er ikke slik at jeg tror ungene lider hvis jeg sjekker en viktig mail mens de ser på barnetv, eller at jeg svarer på en veldig viktig telefon innimellom. Og jeg synes ikke vi skal glo på ungene til øya våre detter ut heller. De er trossalt ikke universets sentrum, og jeg har et liv jeg også.

Noen ganger kan en tur innom instagram eller en melding fra en venninne være akkurat den terapien eller det pusterommet jeg trengte mellom henting, middagslaging, skrubbing av pastasaus på veggen og fjerning av modellkitt fra noens nese...

Men jeg vil ikke leve livet i en slags komatøs og fraværende tilstand med mobilen mellom meg og barnas ansikt. Det hjelper meg fint lite at femtitallets foreldre kanskje satt med avisen like mye som vi sitter og glor på skjermen. Eller er femtitallets foreldrestil noe vi streber etter nå? 

Neppe.

Ja, det er et tema vi har lest og diskutert mye i det siste. Så mye at vi kanskje blir lei. Men om vi teller opp minuttene, timene og dagene vi faktisk bruker på helt irrelevante saker på nettet, som tilsvarer viktigheten av Barbies hårsveis, så vil nok mange av oss oppdage at vi lyver litt for oss selv om vår egen mobil og nettbruk.



Bare forestill deg at du hadde stått foran speilet like ofte som du logger på webben, og plutselig blir oppførselen rimelig bisarr og meningsløs. Man kan også spørre seg hvordan disse smårollingene kan klandres når de om ikke så altfor lenge sitter med nesen klistret i telefonskjermen mens vi desperat forsøker å få dem til å slippe oss inn i deres liv uten hell. 

Når jordmødre trygler foreldre om å legge bort telefonen på fødestua og til og med telefonselskapene har begynt å be folk om å logge av, så er det vel på tide at vi tar temaet seriøst?


Har advarslene om foreldres mobilbruk blitt overdrevne, eller bør vi bli enda mer bevisst på hvordan vi bruker telefonen og nettet? 
Hvordan finner du balansen mellom nettbruk i ditt liv med barn?

Hjemme med barna: ikke bare flaks


«Så heldig du er som kunne være hjemme så lenge, -det har vi ikke hatt mulighet til.» En setning jeg har hørt ofte siden vi fikk barn. På mange måter kan jeg si meg enig, men samtidig ikke helt. Jeg føler meg heldig og er glad for at vi har fått det til på et vis, men det er ikke slik at vi har hatt uvanlig stor flaks eller kjempesterk økonomi bestandig. Prioriteringer har vært nøkkelordet, og samtidig løsningen på vår kabal.

Mange måter å løse kabalen på

Noen av dem som forteller meg at de skulle ønske de kunne hatt mer tid til barna, har kanskje valgt utdanning eller fast jobb fremfor å være hjemme. Og det har jeg stor forståelse for. Det har til tider føltes veldig skummelt og nesten ufornuftig, ja nærmest galskap å ikke ha mer og høyere utdanning eller sikrere jobb, når man har tre små barn. Men det jeg ser hos småbarnsforeldre jeg kjenner, og hos meg selv er at vi er alle av ulikt kaliber. For noen av oss er det faktisk bedre å gå tilbake til jobb tidlig, eller utsette å få barn nummer to til de har sikret seg en bedre stilling. De er tryggere i seg selv når de har det grunnlaget, og det tjener hele familien på. Jeg unner ingen å gå rundt og grue seg til permisjonstiden på grunn av økonomiske bekymringer. Men jeg liker likevel ikke å si at jeg har hatt flaks. Vi tok bare et annet valg, men fikk også andre konsekvenser av det. Konsekvenser som ikke rammer dem som valgte sikrere økonomi eller høyere utdanning på samme måte.

Student, arbeidstaker og førstegangsmor

Da vi fikk vårt første barn, jobbet jeg deltid, for så å få en ny jobb og begynne på et studie rett etter fødselen. Da løste vi kabalen ved at pappaen tok mesteparten av permisjonen, mens jeg var hjemme så mye jeg kunne mellom obligatoriske forelesninger og jobbkvelder. Amming og slikt ble det heldigvis tid til, da dette var viktig for oss, og jenta vår fikk mye dyrebar tid med far. Det kunne se idyllisk og likestilt ut sett utenfra, men det var mange harde valg som måtte tas for å få det til å gå rundt. Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt samme modell til andre førstegangsforeldre, men det går an og vi fikk det til.




Trebarnsforeldre og studentøkonomi

Da barn nummer to og tre kom, var mannen student med deltidsjobb, og jeg var hjemme med barna fra fødsel til de ble 1,5år. Han hadde stor fleksibilitet og mulighet til å være hjemme når det trengtes, og jeg kunne ha fullt fokus på barna. Økonomisk prioriterte vi å ha nok på konto til å få dagliglivet til å gå rundt, mens nye møbler, nytt babyutstyr, klær og slikt ble uaktuelt. Vi tok gledelig imot alt vi kunne av brukte møbler, klær og utstyr, og kunne se langt etter de mest trendy barnevognene. Bruktsider på internett ble saumfart hvis vi trengte nye ting, og saker som ikke var nødvedig å beholde ble lagt ut for salg for å få regnestykket til å gå opp. Ønskelister til bursdager og jul ble basert på det aller nødvendigste, med klar beskjed om at vi heller ville ha nytt regntøy til minsten enn enda en bråkete plastleke. Bil eide vi heller ikke, men bodde heldigvis i Berlin som har et ypperlig system for kollektivtransport. Vi levde på oppsparte penger, foreldrepenger, mannens deltidsjobb på universitetet, studentlån og stipend. Det kunne se ut som et luksusliv fra utsiden, siden vi hadde mye mer tid til barna enn mange rundt oss, men det var ikke slik at vi levde uten bekymringer heller.



Ikke bare økonomien som rammes

Så vi fikk det til å gå rundt økonomisk og tidsmessig, og var stort sett fornøyde med kabalen vi hadde lagt. Men det var ikke kun penger og tid som måtte ofres for å få mer tid til å være hjemme barna. Både min egen og mannens utdanning har blit utsatt eller tatt lenger tid enn det ville gjort om vi hadde sendt barna til dagmamma eller i barnehage tidligere, eller eventuelt utsatt å få barn. Mannens permisjon førte også til lavere inntekt, og mindre tid til å etablere seg på sitt fagfelt. Det er alltid noe som må vike, og det er opptil hvert enkelt foreldrepar å finne ut hva som kan «ofres» i deres unike tilfelle. 

Så når jeg får høre at jeg er heldig som har fått være hjemme i over tre år med barna, så får jeg ofte lyst til å vise dem regnestykket (både for tid, utdanning og penger) som måtte til for å få det til å funke. Både for at de som har lyst til å være mer hjemme kan se at det går an for veldig mange av oss, men også for at de som mener vi har hatt «flaks» får bedre forståelse for hvor mye vi har gitt slipp på for å kunne leve slik vi har gjort. Jeg har kanskje hatt mer tid med barna enn deg, men så har du muligens en lang utdanning eller en knalljobb som du med rette kan være stolt av. Kanskje du til og med fikk til alt på en gang? Og det er heller ikke noe du fikk til med ren flaks. 


Hvordan har du måttet prioritere for å få livet med barn til å gå opp tidsmessig, økonomisk og karrieremessig? 
Ville du valgt annerledes i dag hvis du kunne?

Ville du sendt barnet på «Bli ny»-dag?


«Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også» var beskjeden  forelde fikk fra SFO.  

Dette slo ikke akkurat an hos enkelte foreldre, og i aftenposten forteller en pappa om at han reagerte sterkt på meldingen. Denne faren var ikke den eneste som reagerte, og dermed ble bli-ny dagen avlyst. 

I artikkelen hos aftenposten drøftes det hvorvidt denne meldingen var kjønnsdiskrimerende.

«Det blir noe for gutta også» -betyr det at gutta får et eget gutteopplegg, lurer jeg automatisk på. Skal de lære å barbere seg og hugge ved kanskje? Og antar SFO her at alle jentene er interessert i å få stelt hår og negler? Er det meningen at barna skal bli delt opp etter kjønn på denne dagen, eller er det fritt valg? Jeg hadde nok hatt mange spørsmål, hadde jeg fått en slik melding.

Det kommer ikke helt klart frem i artikkelen hva den nøyaktige planen for gutter og jenter på «Bli ny» -dagen var, men det ble nevnt at sist denne dagen ble holdt, var det noen gutter som også var med på hår og neglestell.  Fjo! Det må da være en trøst?

Selv reagerer jeg mest på «Bli ny» -delen enn resten, må jeg innrømme.

Det er klart at det er helt borti natta å bevisst dele barna opp etter kjønn for å drive med stereotypiske aktiviteter, og da spesielt på SFO som skal være en del av skolen. Jeg hadde nok lurt på om vi hadde fått flaskepost fra femtitallet hvis denne meldingen dukket opp i vårt hjem. 

Men Bli ny

Hvorfor skal de bli nye da, SFO? Er de ikke i orden slik de er? Rektor på skolen innrømmer at dette var en uheldig formulering, (som de kanskje skulle ha oppdaget sist de arrangerte en slik dag?) men er det bare semantikken som burde diskuteres her? 

Jeg har grublet litt på dette om  det er greit i min bok å arrangere sånne dager med det de kaller «utseendefokus» i aftenposten, og jeg synes det kommer litt an på formatet det blir servert i. For mine jenter har kommet hjem fra barnehagen med neglelakk og sommerfugler malt på kinnene uten at jeg har reagert noe særlig på det. 

Burde jeg ha slengt meg etter telefonen og vekslet noen strenge ord med barnehagelederen, siden de faktisk er jenter og ikke bør bli trykket inn i kjønnsroller på den måten? Burde jeg ha forsikret meg om at de lærte jentene fotball og klatring også, sånn for å veie opp for jåleriet? Kanskje. Men jeg gjorde ikke det. 

Farger på kroppen


Farger på kroppen er stas. Neglelakk, tusj, maling -samma det! 

Sannsynligvis lot jeg være å klage fordi at jeg ser at neglelakk og ansiktsmaling er noe både gutter og jenter er med på i barnehagen vår, siden det ikke blir øremerket av de voksne som noe kjønnsspesifisert aktivitet. De små liker det nok mest fordi det er stas og spennende med farger på kroppen. Og vi fikk ingen lapp fra barnehagen om at nå skulle jentene bli «nye».  Da hadde jeg sannsynligvis satt kaffen i vrangstrupen. 

Det kommer også frem i artikkelen at i Sverige ville slikt ha skapt stor oppstandelse, for der har de aktiv debatt i det offentlige rom om kjønnsroller i skole og barnehage. Er vi kanskje litt naive hvis vi ikke tror at neglelakk og hårstell for jenter på SFO sender feil signaler til barna?


Hadde muligens SFO hatt mer hell med en «pynteseg-dag for alle» eller er sånt jåleri og «utseendefokus»  noe som ikke hører til i barnehage, SFO eller skole? 

Hadde du sendt barnet ditt på "Bli ny"-dag? 



Dette innlegget er postet i kategorien Foreldresnakk

Ulykkelig innimellom



Barnløse er lykkeligere enn oss med små barn. Eller, det vil i allefall avisoverskriftene ha oss til å tro. «De er ikke særlig lykkelige, til tross for at de hadde et stort ønske om å få barn,» sa lykkeforsker Vittersø til NRK Nordnytt i begynnelsen av denne uken. Ikke akkurat god reklame for folketallsøkning, men hey -de fikk min oppmerksomhet. 

Da jeg leste artikkelen satt jeg igjen med veldig blandede følelser. For det er så klart ikke særlig oppløftende å starte uken med beskjeden om at en forsker har bevist at jeg er mindre tilfreds med livet enn folk uten barn. Det er ikke akkurat den peptalken man trenger på en mandag, like etter at mannen har reist på jobben, fem timer unna, og du er hjemme med barna frem til helgen. Jeg fikk liksom trangen til å rope «hold munn, jeg er så lykkelig atte!» bare for å holde moralen i hjemmet oppe og klare meg frem til helgen. Men samtidig så er jeg ikke helt uenig med lykkeforskeren.  

For det kom ikke som noe sjokk på meg at foreldre med 0-3åringer i hus er et par (hundre) hakk mer stresset og bekymret enn Herr og Fru Utenbarn, som ikke trenger å tenke på brennkopper, tannfremmbrudd og «selvstendige» smårollinger som får oppmerksomheten til alle på supern ved å skrike «DUMME MAMMA!». Herr og Fru Utenbarn kan planlegge ferien sin uten å måtte tenke på hvor mange timer ettåringen holder ut i bilstolen. De kan stikke på puben om kvelden for å treffe venner uten å måtte planlegge den utflukten mange måneder på forhånd, og de kan sove lenge i helgene hvis det er det de ønsker. For å være helt ærlig, så hadde jeg gjerne byttet med dem. 

Men bare for en dag eller to, for jeg trives. Tross alt. 




Og jeg liker å se ting fra flere sider enn bare én. Så her kommer det, kjære småbarnsforeldre: dere lever ikke ulykkelige liv, men livet går i bølgedaler -og det er helt normalt! Noe jeg skulle ønske lykkeforskere kunne gjøre et litt større poeng ut av. 

Greit, så Vittersø sin forskning viser  at de som har smårollinger i hus er mindre lykkelige enn par uten barn. Jeg har ikke funnet denne rapporten, så jeg kan ikke gå løs på den, men på slutten av artikkelen hinter forskeren om at «det blir heldigvis bedre når ungene blir eldre». Jo takk for det. Det hjelper jo litt. Og akkurat det utsagnet stemmer overens med tidligere forskning på samme tema. En av disse studiene ble utført av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis på foreldre i Storbritannia og Tyskland, og funnene var blant annet disse: 

"Having children increases happiness. The increase associated with a first birth is mostly short-term, but it is clearly an increase, making the net effect positive. However, this overall pattern is strongly modified by sociodemographic characteristics."

Forskerne konkluderer altså her med at det å bli foreldre, øker lykkefølelsen betydelig, om enn bare for en periode. Så kommer det et par tøffe år med småbarn hvor småbarnsforeldre trives dårligere enn barnløse, før de fleste foreldre ender på samme lykkenivå som før -som da de var uten barn. Vi får oss altså en relativt kortvarig nedtur når barna er ca. 1-3 år, men de fleste karrer seg opp til samme nivå som sine barnløse venner etter en stund. 


Illustrasjon fra "Happiness before and after the kids" av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis.

Det samme skjer forresten når barna kommer i tenårene, hvor lykken daler i et par tøffe år, frem til barna blir unge voksne. Hva? Ingen som ble overrasket? 

Vi er altså ikke dømt til å være ulykkelige for alltid, pluss at vi ikke må glemme den gigantiske oppturen vi fikk i starten av det hele. 

Et unntak som disse forskerne fant, var hos dem som fikk barn når de var veldig unge (tenårene og tidlig i tjueårene) og hadde dårlig økonomi. Denne gruppen nådde ofte ikke opp til «før barn-lykkenivået», noe som virker logisk for meg. Det å være småbarnsforeldre er tøft nok, og tunge økonomiske problemer på toppen av det, er ikke noe man ønsker seg. 

Men når det gjelder lykken generelt, lurer jeg på hvordan andre livshendelser påvirker den, både hos barnløse og foreldre. Hvis man mister jobben, eller blir skadet i en bilulykke ?hva skjer da med lykken? Hvis man ikke får den forfremmelsen man hadde håpet på, eller Gud forby -mister en kjær? Jeg mistenker at grafene til forskerne også ville vist dype bølgedaler, som mer eller mindre går tilbake til normalen etter en stund. Det er sånn vi mennesker er bygget, tror jeg. Vi holder ut igjennom de tøffe tidene, fordi vi vet at både euforiske tider og ulykkelige perioder ikke varer for alltid. Og det vi også bør tenke på, er at det er ikke normalt å føle seg like lykkelig hele tiden. Spesielt ikke når man oppdrar en flokk med barn.

En venn av meg, som på den tiden hadde et fire år gammelt barn, sa en gang til meg at «det blir ikke nødvendigvis så mye bedre, men det blir annerledes når de vokser til.» Og det var tro det eller ei en slags trøst for meg. For jeg har aldri innbilt meg at det å være forelder noen gang kommer til å bli en enkel oppgave. Men det var godt å høre at det kommer andre tider.


En dag slipper jeg nok sand i senga mi, men får andre ting å tenke på.

Oppgaven vår endrer karakter, enkelte saker blir enklere, og andre blir vanskeligere. Og det kan jeg leve med. Jeg ble tross alt ikke mamma fordi jeg syntes det så enkelt ut, men fordi at jeg la merke til de små glimtene av ren og skjær lykke i ansiktene til småbarnsforeldrene rundt meg. Klart at de var slitne og kanskje jevnt over mindre lykkelige enn meg som ikke ble bråvåknet av babyskrik om natten. Men de hadde også noe verdifullt som var verdt å ofre noe for. Og hvis noe er så bra at man kan holde ut og smile på den måten innimellom, selv om man lider av ekstrem søvnmangel og har gulp på skjorten sin til en hver  tid, så tenker jeg at det er nok verdt det. Til tross for vitenskapelig beviste nedturer.


Følte du deg som småbarnsforelder mindre eller mer lykkelig enn før du fikk barn? Hvorfor tror du at det er slik?

 

Da han så opp fra skjermen ble dette livet til



Det finnes hundrevis av videoer og tekster om akkurat dette temaet, men denne var annerledes for meg. (Se videoen nederst)

De fleste videoene av denne typen har ikke berørt meg mer enn at jeg tenker «jo okay, jeg må legge bort telefonen når jeg er sammen med barna». Det å logge av rundt barna er i og for seg et sunt mål å ha, og det er noe jeg jobber med hver dag. Og så går jeg rundt og er veldig fornøyd med meg selv fordi jeg logget av i fire timer i går sammen med barna, selv om jeg var pålogget hele tiden mens jeg var alene på butikken, og på spasertur. 

Men denne videoen berører et bredere tema: ensomhet og isolasjon. Ikke bare familielivet og det at barn trenger uforstyrret kontakt med foreldrene sine. Denne videoen traff meg fordi at jeg innså hvor mye jeg begrenser livet mitt ved å stadig ty til digitale hjelpemidler i stedet for å se andre mennesker i øynene. Og det knytter seg i magen når jeg tenker på hvordan det å stirre på en skjerm i stedet for å løfte blikket og ta kontakt med sidemannen, er normen som barna mine vokser opp med. 

Joda, jeg ser ironien i at jeg i skrivende stund bruker digitale hjelpemidler og sosiale medier for å nå ut med dette innlegget, men realiteten er jo at det er her folk er mest mottagelige for kommunikasjon: I den digitale verden. Hadde jeg reist meg på bussen og forsøkt å si noe inspirerende om dette, hadde jeg sannsynligvis først blitt sett på som rar og halvgal, for så å bli instagrammet med hasjtaggen #galdamepåbussen 

JA, gal. Jeg innrømmer det. Jeg har selv tatt meg selv i å tenke «for en gærning» når et fremmed menneske har tatt kontakt med meg på toget eller på gata. Ute i den virkelige verden. Jeg husker spesielt en gang da en fremmed mann på toget fortalte meg at jeg hadde pene øyne og inviterte meg på en kaffe. Jeg var så sjokkert at jeg bare ristet på hodet og takket nei før jeg flyttet meg over til en annen del av togvognen hvor jeg fisket opp telefonen og begravde nesen i den. Jeg tok kverken på den samtalen rimelig fort, med andre ord. 

Jeg hadde nok takket nei uansett om han hadde sagt det samme på facebook, fordi jeg allerede var gift. Men siden det hendte på et stappfult tog, face to face, ble det til en anekdote om "gærningen på toget" som jeg flirende fortalte til vennene mine og samtlige hadde samme reaksjon: «for en rar fyr!». 

Men tenk om han ikke var rar? 

Tenk  om han ikke var gal, men bare var ensom og lei av å prate med andre mennesker via et chatteprogram? Tenk om han gjorde noe den dagen som han vanligvis ikke turte? Tenk om han tok en sjanse og håpte på å få seg en «real life» venn eller kjæreste? Er det så rart da? 

Tenk om det hadde vært mannen min? 

Hva om jeg hadde reagert på samme måte, ristet på hodet og gått videre da min mann (som var en fremmed for meg på den tiden) stoppet meg på gata og spurte om jeg hadde tid til å hjelpe ham? Tenk hvis han i stedet hadde brukt kartet på telefonen sin og ikke engang lagt merke til meg. Vi hadde gått rett forbi hverandre, og hadde sannsynligvis aldri møtt hverandre igjen.



Jeg hadde aldri hatt barna mine, mannen min eller livet mitt. 

Jeg får frysninger av å tenke på det. 

Og da jeg innså dette mens jeg så på videoen, lovet jeg meg selv en ting: Barna mine skal ikke læres opp til å tro at sosiale medier er viktigere enn ekte menneskelig interaksjon. Barna mine skal få oppleve å se mammaen sin være vennlig og åpen mot fremmede. De skal få se hvordan det gir mye mer glede å ringe venner og invitere dem på besøk, enn å chatte med dem på ipaden. De skal fortsette å være sosiale barn som løper rundt i nabolaget og roper hei og skravler med naboene. De skal tråkke rundt i skogen med vennene sine minst like mye som de chatter med dem på nettet. De skal lære at menneskelig kontakt uten digitale forstyrrelser fortsatt er prioritet nummer én.

De hadde tross alt ikke vært her, hadde ikke pappaen deres sett opp fra skjermen. 

Z7dLU6fk9QY
Og til deg vil jeg si: se opp. Snakk med en fremmed. 
Jeg vet av erfaring at den historien i videoen er ikke så usannsynlig som den virker. 

Hvor god er du til å se opp fra skjermen når du er ute blandt folk? 
Synes du det er kleint når fremmede snakker med deg om tilfeldige ting ute på gata, bare for å slå av en prat?
Hvor mye tid tilbringer du sammen med andre mennsker helt uten skjermer pr dag? 

Du får det ikke i app-butikken



Jeg ser at han fikler med ørene og tvinner håret sitt mellom fingrene. Det neste jeg kommer til å se, er gjesping og rastløshet. Det er på tide med en lur, uansett om han vanligvis pleier å sovne en time senere på dagen. Hvordan jeg vet dette? 

-Jo, jeg har fulgt med på ham.

Det finnes mange praktiske apper der ute som gjør livene våre enklere. Eller, det tror vi i det minste. Selv bruker jeg en app hvor jeg registrerer inntekter og utgifter i hverdagen for å holde styr på økonomien, og barnehagen har en fiffig app hvor vi kan se om barnet har hatt middagsluren sin, eller om det er noen spesielle beskjeder til foreldrene fra barnehagen. Slike apper er praktiske og erstatter en del av det som ellers ville foregått på papir, og det synes jeg er fint. Men så finnes det også apper som erstatter ting vi normalt ikke ville registrert på et papriskjema, og jeg ser ikke helt nytteverdien i disse. Amme-apper, bleieskift-apper, sove apper for babyer og lignende har inntatt app-butikken. Jeg undres... når ble det egentlig nødvendig å fylle slike ting inn i et skjema?

Illusjoner om et enklere småbarnsliv

Det finnes såklart tilfeller hvor barnets tilstand er slik at man blir nødt til å overvåke for eksempel næringsinntaket for helsens skyld. Men normale, friske spedbarn har sålangt klart seg fint uten at mor eller far får bleieskiftvarsel på mobilen. Jeg tror vi fort lar oss forføre av illusjonen om et enklere spedbarnsliv når vi kjøper disse appene, (for hvem ønsker seg vel ikke mer orden på ting når man står midt oppi kaoset som et småbarnsliv er?) men sannheten er at ingen app noen sinne vil kunne forutse babyens behov. Kort sagt: de appene vil kanskje få det til å se ut som alt er enklere, men i virkeligheten går mange av barnets signaler tapt hvis vi stoler mer på en app enn våre egne instinkter. Et spedbarn utvikler seg i lynfart, og den eneste måten vi kan møte de stadig skiftende behovene deres på, er å være tilstede og se dem. Og da mener jeg ikke igjennom kameralinsen. 

Jeg er selvfølgelig ingen helgen når det kommer til skjermbruk selv, og ser gjerne en film på mobilen når en av ungene er febersyk og har sovnet på fanget mitt etter barneTV. Noen ganger er det deilig å ha hele verden tilgjengelig like ved fingerspissene. Og jeg synes på ingen måte at smarttelefoner og nettbrett er roten til alt ondt. Så lenge man ikke lar skjermen ta over for det som er sunt og lærerikt samspill mellom barn og voksne, kan disse duppedingsene berike livene våre på mange måter.

Mobilstopp på helsestasjonen

Onsdag hadde Aftenbladet en sak om en helsestasjon i Bærum, som har rettet fokus på småbarnsforeldres skjermbruk i hverdagen så vel som på helsestasjonen. Helsesøstrene oppfordrer spesielt mødre til å «ta ammetåken tilbake», og konsentrere seg på samspillet mellom seg og barnet. Den omtalte helsestasjonen har også hengt opp en lapp som ber foreldre begrense mobilbruken i lokalene. Vær mentalt tilstede for barnet ditt når du er her ?er tankegangen bak lappen. Og jeg liker det.

Kjærlighetshormonet som ikke finnes i app-butikken

Jeg forstår godt at mange mødre føler det ofte blir overdrevent mange velmenende råd å forholde seg til, men i dette tilfellet synes jeg vi bør ta rådet til oss. Jeg vet altfor godt hvor forvirret og surrete en nybakt mor kan føle seg, men økt blikkontakt og samspill kan aldri skade. Det er allment kjent at hormonet oksytocin, eller «kjærlighetshormonet», spiller en stor rolle i tilknytning mellom mennesker generelt, og spesielt mellom mor og barn. Den overveldende lykkefølelsen mange mødre kjenner like etter en fødsel, forårsakes i stor grad av dette hormonet. og, det som mange kaller ammetåke er egentlig en overdose av oksytocin.

Men det ikke så mange er klar over, er at vi (både store og små) trenger dette kjærlighetshormonet sårt i hverdagen også. Barn som har en god tilknytning til mor og far, har alltid en trygg base. Og denne tilknytningen til barnet vårt er avhengig av at vi jevnlig foretar oss noe som frigir dette viktige hormonet. Noen av de beste metodene for å gjøre dette, er hudkontakt, smil, klemmer og blikkontakt. De fleste av oss driver jo med dette helt frivillig og på instinkt, (uten at en ekspert trenger å henge opp lapper for å minne oss på det) men blikkontakten og det å lære å lese barnet vårt, går vi glipp av hvis vi stirrer på skjermen for å finne ut om barnet trenger en ny bleie, eller har sovet nok i dag. Det samme gjelder når vi lar oss friste til å sjekke de nyeste oppdateringene på sosiale medier mens vi ammer, gir flaske, eller leker med barnet.


Jeg ser deg. På en måte. Jeg vet i allefall nøyaktig når du tisset sist.

Foreldre greier det sjæl'

Som blogger får jeg mange henvendelser fra firmaer som formidler apper og nettsider for foreldre. Sålangt har jeg takket nei til 99% av disse samarbeidstilbudene. Jeg tror mer på ekte samspill, selv om den veien kan se ganske så kronglete og komplisert ut i forhold til de akk så oversiktlige appene. Selv om jeg vet at det føles overveldende å sitte med ansvaret for et splitter nytt menneske, så vil jeg ikke anbefale ferske mødre å anskaffe seg en amme-app eller lignende. Jeg tror de er mye mer tjent med å lære å tolke barnets signaler selv. På den måten blir tilknytningen mellom foreldre og barn styrket, samtidig som vår tro på egne evner som foreldre vokser. Helt ærlig så gjør slike apper meg litt sint. For de tar, i min mening, selvtilliten fra foreldre. Som om de ikke er rustet til å stelle barnet sitt godt nok. Spør du meg, så er de aller, aller fleste av oss fullstendig  kapable til å lese våre  egne barn, og gi dem tilstrekkelig omsorg, uten hjelp fra en app. Jeg tror faktisk vi er uerstattelige, og at appene kan skape angst og forvirring i stedet for å få orden på spedbarna våre og tidsskjemaet deres. For de har nemlig ikke noe skjema, disse små. Og bruksanvisningen (hvis den eksisterte) endrer seg fra dag til dag. Upraktisk, men sant. 

Så, kjære mor og far: Det finnes ikke et menneske på jord eller en applikasjon i verden som har bedre forutsetninger enn  akkurat dere til å forstå seg på barnet, og hvis vi bare løfter blikket fra skjermen og smiler, har vi allerede gjort noe viktig for barna våre. Javisst er det noen ganger som å skyte i blinde når man ikke aner hva arvingen vil eller trenger, men hun eller han er i det minste i de beste hender. Dette kan dere! Ikke la noen fortelle dere noe annet. 

 


Synes du mobilstopp på helsestasjonen er et godt tiltak?

 

Hva synes du om foreldre-apper? 


 

Flere innlegg i denne kategorien:

Dropp villedende avisoverskrifter

 Babyen bør få bestemme

Jeg angrer


 

"Fin" og furoren det skapte



«Ikke fortell min datter at hun er fin» ble overskriften på et innlegg som tydeligvis var engasjerende, men også provoserende for mange. Hva? Skylder hun på meg? Vil hun bannlyse ordet «fin?» var kanskje blant tankene som dukket opp som følge av den tittelen. Og den direkte måten jeg henvendte meg til leseren, var muligens et par hakk for direkte og personlig? Jeg vet ikke, men jeg vet i det minste hva jeg tenkte mens jeg skrev. Heldigvis virker det som om mange andre også forstod hva jeg tenkte.

Grunnen til at jeg vinklet innlegget slik at jeg snakket om hvordan andre mennesker i hverdagen møter min datter, (eller andres barn for den saks skyld) er at vi gjerne er raske til å skylde på media, motebransjen, reklameindustrien og den typen «mørke krefter» for å fronte overfladiske verdier som barna våre blir påvirket av. De fleste av oss vil nikke og være enige om at «de store, stygge kreftene der ute» har mye av skylden for at mange unge tror at de ikke er gode nok som de er, og sliter med å akseptere det skallet de bor i. 

Og det er litt trygt og godt det der. Det å kunne skylde på noe litt abstrakt. De utilnærmelige gigantene som vi ikke kan måle oss med. Men selv om jeg også er overbevist om at disse kreftene har en stor og uheldig påvirkning på barn og unge, (og voksne inkludert meg) så tror jeg det er flere krefter i sving en bare disse. Vi snakker om at det eneste vi kan gjøre mot dise kreftene, er å gi barna gode verdier som starter hjemme. Som starter med oss foreldre. For vi foreldre er jo, som jeg litt pompøst lirte av meg i det aktuelle innlegget: sementblokkene i fundamentet. Men det var ikke det som var provoserende. 

Etter kommentarene å dømme, kan jeg ikke la være å lure på om en del av leserne forstod innlegget slik at jeg enkelt og greit ville skyve ansvaret over på alle andre enn meg selv? Som om jeg mente at det var naboens ansvar å gi barnet mitt niste på veien. Som om det var bare deres feil hvis mine barn skulle slite med selvtilliten. Der tror jeg noe har gått tapt i tolkningen. Det var nemlig ikke budskapet mitt. Det er greit hvis enkelte mener at hele temaet er poengløst og legger igjen et par ord om det før de rusler videre. Det er lov å være uenig, men det er ikke dem jeg har gått og tenkt på. Det er dem som jeg føler misforstod, som har vært i tankene mine. Og det føltes ikke som jeg fikk svart disse utfyllende nok i kommentarer. Det ble litt stykket og delt, i alle retninger. Derfor sitter jeg er igjen. Og skriver om "fin". 

Om teksten min var for diffus, for kronglete formulert, eller om noen kanskje oppfattet tittelen slik at jeg mente den var en «løsning» på problemet, er jeg ikke helt sikker på, men jeg vet at jeg understreket dette her på slutten: jeg tar min rolle som forbilde seriøst, og retter på ingen måte utelukkende kritikken mot andre voksne som måtte få gleden av å møte mine barn. Og det er heller ikke disse jeg bekymrer meg mest for. Jeg gjør med andre ord ikke bokstavelig talt den gamle damen på butikken som sier «neimen for noen søte jenter» ansvarlig for alle deres eventuelle, fremtidige nedturer. 

Det er forståelig at overskriften på innlegget hadde både positiv og negativ effekt. Ja, jeg innrømmer at jeg ser i ettertid at den var en smule tabloid. Pirrende for nysgjerrigheten og fikk folk til å lese, men overskyggende og ganske så bombastisk. Man kan si at jeg er en erfaring rikere etter dette, og (den eventuelt uheldige) effekten av de ordene tar jeg på min kappe.

Det jeg synes tittelen overskygget er at det er nyansene som faktisk finnes i innlegget. For det er ikke sånn at jeg går hjem og gråter for mine døtres ruinerte fremtid etter at noen har rost dem (eventuelt ikke rost dem) for de nye boblejakkene deres. Jeg har heller ingen planer om å starte noen anti-ros ekstremistbevegelse. Og selv om den overskriften jo kunne lede tankene dit et lite øyeblikk, så lever jeg altså ikke i en sort/hvit verden hvor det er alt eller ingenting. Jeg mener altså ikke at det må være ros eller ingen ros. Eventuelt: Fin-fin,-fin, eller aldri fin

Nei. Litt fornuft vil jeg påstå at jeg har i behold. Selv om jeg er «mammablogger.» Og overskriftene mine står i en nyanse av rosa.

Ordet "fin" valgte jeg som et symbol på det at jeg synes vi ofte er for raske til å ty til overfladiske kommentarer når vi ønsker å være hyggelige. Jo, jeg kunne valgt et annet ord som på en bedre måte representerer overfaldiskhet, det er jeg enig i. Eller jeg kunne ha valgt en mindre komplisert og ikke like "tolkbar" skrivestil for å skåne meg selv og andre for misforståelser. Men poenget er der likevel: Det går an å si noe hyggelig som ikke går på det ytre. Vil vi virkelig kommentere små jenters utseende så ofte at de begynner å planlegge outfits med tanke på hva som oftest har gitt positiv respons fra voksne, mens de fortsatt går i barnehage? Det er det jeg mente med "knusende".

Jeg vil understreke at det er ikke skuffelsen til jenta som jeg blir mest lei meg for når hun står der og venter på respons for klærne eller håret som de har planlagt, ordnet og fikset. Det er det faktum at en liten jente har tenkt så mye på det. At det er viktig å se veldig, veldig pen ut på en helt vanlig dag. Fordi at vi voksne tilsynelatende er så opptatt av det. Ja, oss. For en fireåring ser ikke på "Next Top Model" eller leser kjendismagasiner. De voksne rundt dem sitter på den største påvirkningskraften. Det er det som er knusende og leit å tenke på. At bittesmå jenter legger så mye energi i det å være fine. For noen andres skyld. Og at de ikke tør å gå med de buksene de  liker best, fordi at de er redde for at jentene på samme alder ikke skal leke med dem. 

Jeg tror ikke at jeg kommer til å klare å skjerme barna fullstendig for utseendefokuset i samfunnet vårt. Det ønsker jeg heller ikke, for det ville nok ikke gitt dem noe forsprang å late som om vi lever på en annen planet enn den vi faktisk befinner oss på. Men jeg mener fortsatt at det fort blir overdrevent mange kommentarer om utseendet til barn og spesielt små jenter. Og at det kan påvirke dem er jeg ikke i tvil om. Barnepsykolog Willy-Tore Mørch, sa seg forøvrig enig i dette da han ble bedt om å kommentere mitt innlegg. 

"Så hvis foreldrene ikke er så interessert i at barnet først og fremst skal være opptatt av utseendet sitt, men av vennskap, å være flink på skolen og utvikle sosial kompetanse, så er det de tingene man bør gi komplementer til." -Mørch til Nettavisen.

Så hvis det skulle være noen som følte at jeg spant helt ut av kontroll ved tastaturet over dette temaet og blåste opp et gigantisk rosa mammablogger-prinsesseslott rundt datteren min, så kan jeg gjerne ta det en gang til med litt roligere temperament i tre punkter:

1. Jeg bannlyser ingen ord: Ros er flott og viktig, men for mange utseendefokuserte kommentarer er ikke alltid så oppbyggende som vi kanskje antar. Spesielt ikke med hyppig frekvens og på autopilot. Jeg er likevel enig i at når vi foreldre forteller barna våre at de er vakre, er det en følelsesmessig kontekst inni bildet, som jeg tror og håper at de oppfatter. De er vakrest i verden for oss, fordi vi elsker dem. Det budskapet har jeg ikke tenkt å frarøve min datter. Hun får høre det med jevne mellomrom. Ja. Fra meg. Så selv om jeg er lite begeistret for overdreven bruk av «så pen/fin du er i dag», så dømmer jeg ingen som forteller sine barn at de synes de er vakre. 

2. Ikke enten eller: Jeg er ikke redd for at noen skal kalle datteren min fin. Det er hyggelig for en hver å få kommentarer på det i ny og ne, og det unner jeg henne. Men jeg setter veldig stor pris på det når folk gjør en innsats for å snakke mer om andre ting enn hva hun har på seg eller hvor søt de synes hun er. For jeg ser hva det gjør med små jenter hvis det blir unødvendig mye fokus på det ytre. Vi har sjansen til å si noe annet som gleder like mye eller mer enn utseendekommentarer, men vi lar være fordi vi roser og hilser uten å tenke oss om. 

3. Det er ikke «alle andre» som gjør noe galt, men vi er faktisk sammen om det: I motsetning til etterkrigstiden og frem til 70-tallet, da Norge var et av landene med lavest yrkesdeltakelse blant kvinner, er antallet hjemmearbeidende kvinner i dag 4 prosent i alderen 20-66år. (Kilde: Statisktisk sentralbyrå) Vi er altså ute i arbeid i større grad enn noen sinne, mens barna våre er i barnehage, hos dagmamma eller andre omsorgspersoner store deler av tiden. Derfor synes jeg man med rette kan si at selv om vi foreldre er fundamentet og sitter på hovedansvaret, så er det flere elementer med i «byggverket» eller oppdragelsen, som også spiller en viktig birolle.

Til dem som har spurt meg om dette eller noe lignende: -finnes det virkelig voksne som oppfører seg sånn? Som roser og sier så pen du er, så fin du er i hytt og pine? For jeg har nemlig ikke opplevd det.

 Til dere vil jeg si: Ja, de finnes, og de gjør det med full begeistring og i aller beste hensikt. Det har vært nok av kommentarer, mailer og samtaler med andre voksne i etterkant av innlegget mitt, som har bekreftet at jeg ikke er den eneste som opplever dette slik. Det har vært flere pedagoger som har fortalt meg at problemet eksisterer i aller høyeste grad. Mange har til og med sagt "Jeg gjør det hele tiden uten å tenke meg om! Takk for påminnelsen!" Så selv om noen føler jeg roper og skriker om et oppkonstruert problem i "cupcake-feminist stil og spark meg skilt på ryggen"  så er dette altså et virkelig tema for mange, og man ikke kan avskrive det bare fordi at man ikke har opplevd det selv. Når det er sagt, så er det veldig positivt at ikke samtlige kjenner seg igjen i dette med altfor mange utseendefokuserte kommentarer. For det vil jo bety at de barna som er rundt dem ikke får så mye fokus på det ytre menog kanskje heller på andre ting? Det er noe man kan glede seg over, synes jeg.

Jeg opplever at barn er genuint opptatt av hvem jeg er når de møter meg, og ikke så mye av utseendet. De har det i seg fra naturen av, den nysgjerrigheten og ønsket om å bli kjent med andre mennesker og knytte (om enn så små) relasjoner. «Hvem er du?» -spør de når jeg sier hei. «Hva heter du?» Og så forteller de gjerne om seg selv når jeg spør om det samme. De forteller hvor gamle de er, hva de leker, hva foreldrene deres heter, og om de har noen søsken eller husdyr hjemme. Jeg setter pris på disse samtalene, og det faktum at de sjelden dreier seg om klær eller hår. Men det betyr ikke at jeg er så ekstrem at jeg lar være å si at de ser ekstra flotte ut, når de gjør meg oppmerksom på at de har pyntet seg til bursdag. Og jeg ser virkelig ikke noe destruktivt i å glede seg sammen med et lite barn som har ordnet seg på håret helt selv. Det har ikke rablet for meg, altså. 

Ja, det er godt med bekreftelser på utseendet vårt i blant. Enkelte  barn vil trenge mer av dette fra oss foreldre enn hva andre barn behøver, men jeg tror hverken det er nødvendig eller oppbyggende hvis vi alt for ofte  tyr til kommentarer som går på utseendet.  Jeg ville med mitt (opprinnelige) innlegg oppfordre til at vi prøver å spe godt på med noe så enkelt og varmt som «hei så hyggelig å se deg», «jeg ser at du står på!» eller «jeg er glad i deg» når vi møter, roser eller snakker med barn. 

Jeg angrer



Kjære forelder, jeg vet du angrer.

Jeg angrer selv på at jeg ikke var tøff nok til å si ifra da jeg fødte mitt første barn på sykehuset og det ble utført prosedyrer som jeg ikke ønsket. Jeg skulle ha beskyttet meg og barnet. Jeg angrer på at jeg drøyde så lenge med å søke hjelp for fødselsdepresjon. Jeg var en trist og lei mamma i mange måneder. Jeg angrer på den gangen jeg sa at jeg ikke orket å bli mamma, kort tid før jeg opplevde å miste et foster. Jeg kunne ha skjønt forskjellen på sjokk og det å ikke ønske seg barn. Og så angrer jeg på de (ikke så få) gangene jeg har vært litt for irritert og hatt for kort lunte med mann og barn. Jeg angrer på mange sure morgener som jeg selv har forårsaket, og skulle ønske jeg kunne gjøre om igjen. Lista er lengre, men det er ikke den som er poenget.

De aller fleste av oss har én og kanskje flere ting som vi angrer på at vi gjorde eller lot være å gjøre, i løpet av den tiden vi har vært foreldre. Ting som har med barna og familien å gjøre, som vi skulle ønske vi kunne gjort om igjen. Hendelser eller ulykker du kunne ha forhindret, valg som du tok feil i, og muligheter du aldri grep. De periodene da du hadde altfor lite tid til barna, den ferieturen hvor barnet ditt plukket opp en sykdom, den gangen du falt i trappen med babyen på armen eller den gangen du bare trodde det var feber, men så var det noe verre.

Det skjedde for lenge siden, men gnager et sted langt inne. Hvorfor? Hva om jeg bare hadde...? Hva tenkte jeg på?

Noen ganger går det enda lenger, og det brenner i samvittigheten. Er jeg kanskje bare en dårlig forelder? spør du deg. Hva ville folk ha tenkt om meg hvis de visste? Ville ting ha vært bedre for barna mine hvis jeg hadde gjort det annerledes?

Andre ganger går det på ting som skjer her og nå, som du ikke kan endre på, men så gjerne hadde endret om du kunne. Det er en stadig uro som kverner på innsiden, hver bidige dag.  "Om vi bare hadde hatt bedre råd, så hadde barna hatt det bedre. Hvis vi bare hadde hatt familien nærmere, så hadde ting vært lettere. Hvis jeg bare ikke hadde hatt den sykdommen, så ville barna fått en bedre fremtid."

Disse er ikke direkte relatert til det å angre, men det produserer den samme følelsen: skyldfølelse. Og i verste fall skam.



Kjære deg, jeg vet hvordan du har det. Eller, jeg vet i det minste hvordan det er å sitte med en råtten klump i magen som suger energien og selvtilliten ut av deg. Den klumpen som sier at du burde ha visst bedre, vært smartere, gjort bedre. Den skrapende stemmen som hvisker at du skulle ha hørt på din egen magefølelse, eller kanskje du helst skulle ha søkt hjelp. Du skulle ha forebygget det som skjedde, eller jobbet hardere for å få noe til. Det er ikke alltid den er så høylytt, men den irriterende stemmen kan liksom aldri holde helt kjeft.

Kjære deg, vi har alle gjort noe som vi vet vi kunne ha gjort bedre for familien vår. Kanskje var det helt og holdent din egen feil, og du har ingen andre å skylde på. Men det betyr ikke at du må betale for det for alltid. Det er lov å gå videre, uten at det trenger å bety at du ikke bryr deg lenger. 

Den gnagende stemmen var der i mange år hos meg, og dukker fortsatt opp for å gjøre lite ut av alt det gode jeg har fått til. Da skal det ikke mye til før man føler seg som en stor, gående tabbe. Så går man plutselig rundt med en usynlig verdens mest ubrukelige forelder-krone på hodet.

Og det hjelper ikke akkurat på stemningen rundt middagsbordet.



Så det jeg vil si til deg, kjære forelder, er at du er ikke feilene dine. De er gjort av deg, men de er ikke deg. Innrøm dem gjerne for deg selv, til en venn eller på et stykke papir. Aksepter dem, ta eierskap over dem, og bestem deg så for å gi slipp. Snu om på det arket, (enten det er mentalt eller ekte) og tenk på hva du har lært. Hva vet du nå? Kan du finne noe godt som du kan ta med deg videre? Du trenger ikke å glemme eller være likegyldig, men det er ingen som forlanger at du skal bære alt sammen, hver dag, hele livet.

Dette er selvfølgelig ingen fasit og en one size fits all-manual, men det at noen fortalte meg dette for en stund tilbake, har hjulpet meg så mye at jeg ønsket å dele det med deg.

Husk at du kommer til å gjøre flere feil i fremtiden, som du vil angre på. Men det gjør deg i mine øyne til et menneske. Et helt menneske, og en ansvarlig, oppmerksom forelder med velfungerende selvinnsikt.

Og som Maya Angelou sa: "Do the best you can, until you know better. When you know better, you do better."

Stygge ord fra barnemunn



Stygg språkbruk er ikke alltid det samme som banneord for meg. Skjellsord og nedlatende tale er mye verre i min bok. Men man kan jo si mye nedlatende med banneord, og der går min grense i forhold til slike gloser.

Jeg kommer fra en familie hvor det på den ene siden bannes lite, mens det på den andre siden er akseptert å bruke banneord for å uttrykke seg. Så lenge man ikke bruker det mot noen eller for å såre noen, er det ingen som henger seg opp i det hvis det bannes på sammenkomster på den siden av familien min. 

Selv banner jeg ikke ofte, men når det hender, er det mest til meg selv ut av frustrasjon, og jeg gjør det som regel ikke foran barna mine. (Ja, for jeg skal ikke male på meg en glorie og påstå at jeg aldri har mumlet «svarte f**» når jeg har kuttet meg i fingeren eller mistet noe på foten mens barna var til stede. Skyldig der altså. Og ikke så kjempestolt.) Jeg er ikke særlig sensitiv for banneord, og det plager meg ikke når andre bruker dem, men det kommer veldig an på hvordan de blir brukt. 



Nå kommer jeg sikkert til å høres ut som en hykler, men jeg digger det ikke hvis barna mine bruker banneord. Når de blir større og forstår at slike ord kan såre i feil sammenheng, får de snakke som de vil (og ta konsekvensene av det), så lenge de respekterer at de må tilpasse språkbruk til de menneskene de er sammen med. Heldigvis har det kun skjedd et par ganger at det har flydd noen gloser hjemme, og da var det helt tydelig at det kun var for å teste de voksnes reaksjoner, og ikke for å såre. Det jeg er mer opptatt av, er hvordan jeg skal lære ungene å kommunisere ærlig og respektfullt med andre, og hvordan man skal få ut sinne og frustrasjon uten å snakke stygt til dem som er tilstede. 

Der har jeg selv nok enda et stykke å gå. Jeg kan fort bli ganske syrlig i tonen mot mannen min når jeg har en dårlig dag, men du som jeg skammer meg. Jeg innrømmer mine feil, og jeg jobber hardt for å bli flinkere til å eie mitt eget temperament istedenfor å la det gå utover andre.

Men hva gjør man da, hvis det en dag oppstår en konflikt med barnet og det plutselig ruller ut fæle setninger som du ikke engang visste at barnet kunne? Skjellsord, trusler, banneord. You name it.

Det kan være du aldri har brukt slike ord rundt barnet selv, men likevel står han eller hun nå der og lirer av seg ufine gloser mens du prøver å plukke opp haken din fra gulvet.  

Selv får jeg en trang til å fortelle at det sårer meg, og at vi ikke snakker slik til hverandre fordi at folk blir lei seg. Men det skal visstnok ikke alltid være så lurt. I alle fall ikke når det gjelder små barn. Så hva gjør man? Vel, jeg dro på en liten Internett-ekskursjon i ekspertverden for å ta en titt på hva de som visstnok har peiling mener om dette:

«Selv om oppmerksomheten er av negativ natur, har barnet gjort noe som får den voksne til å vie hele sin interesse til barnet. Barnet har derved den voksne i sin makt. Ved å skjenne og forklare banningens sårende vesen gir man barnet oppskriften på hvordan voksne kan rammes.» Aftenposten

Dette er det flere som har fortalt meg, og oppfordret meg til å ignorere barn når de søker oppmerksomhet med stygg språkbruk. Det skal altså få dem til å droppe styggpraten, siden det ikke fører noen vei. Vel, jeg kan ikke si at det har fungert så kjempebra, men kanskje jeg ikke er flink nok til å late som jeg ikke bryr meg når jeg møter småfolk som kaller meg «dustehode».


"Heeeei...Hva kalte du meg nå? Hmm neida jeg er helt uberørt jeg, -ser du ikke det?"

Men så er det jo alltid to sider ved saken. Minst.

I en artikkel på foreldre.no, forteller pedagog og forfatter Anne Nielsen at hun mener dagens foreldre er altfor tafatte. Vi setter i følge henne ikke nok grenser for språkbruk, og kan altså takke oss selv når barna kommer hjem og fyrer i gang med skjellsord. Hun mener vi heller bør sette foten ned og si kraftig ifra om at stygge ord ikke er greit. 

Men hvis vi gjør det, vil vi i følge dette Aftenposteninnlegget aldri få bukt med problemet: 

«At salven treffer, bekreftes gjennom reaksjonen fra forelderen. Barn i småskolealder som banner på denne måten, kan best ignoreres. Da forsvinner banningen som provokasjonsmiddel fordi den mister sin kraft.»

Okay, jeg er i hvertfall enig i at de er uenige.

Neida, jeg trodde ikke at jeg kom til å finne en fasit på dette her. Den jakten har jeg gitt opp for lenge siden når det gjelder det å oppdra barn. Men jeg liker å se ting fra flere sider, og det er tydelig at det vanker mange forskjellige meninger om dette.  Jeg har mine metoder, som kanskje er en lett blanding av alt, og de funker sånn halvveis. Men de hadde garantert fått en eller annen ekspert til å rive seg i håret.

Det som later til å virke hos meg, er å servere en kjapp irettesettelse ala «Jeg kan ikke la deg snakke slik til meg, og jeg vil at du skal slutte med det» og hvis ikke det fungerer (som det ganske ofte ikke gjør) så forteller jeg at jeg går i et annet rom (hvor ingen slenger med leppa til meg) og at hun/han kan komme og snakke med meg hvis de vil, men ikke med slemme ord.  Noen ganger kommer den lille sinnataggen da tassende etter noen minutter, og da spør jeg som regel hva det var som gjorde at han/hun ble så sint at hun sa slemme ting. For det er vanskelig for meg å tro at små barn slenger med leppa kun for å få meg til å sette kaffen i halsen.

Samtaler om hvorfor det er feil å bruke stygge ord, eller hvorfor det sårer, pleier ikke å være en hit mens smårollingen fortsatt er oppjaget og i full sving med monologen sin. De samtalene tar jeg når stemningen er rolig, og slu som jeg er, har jeg begynt å prøve å lære jentene mine bort noen tulleord som fint kan brukes når man blir sint. Så får vi se om «kråkebollekake» og «fillefjontifjas» slår an. De ler i det minste godt av meg.

Når tenårene kommer, har jeg på følelsen at jeg må finne en ny strategi. . .


Har du opplevd å få servert noen saftige gloser fra smårollinger? Hvordan reagerte du? 

Skal vi ignorere eller kjefte? Hvordan tror du det er best å takle stygg språkbruk hos barn? 



Foreldre som leser blogger er ikke dumme



Det er ikke sjelden jeg hører folk snakke litt nedlatende om dagens foreldre, og da spesielt mødre, og hvor idiotisk det er at de leser seg svimle på blogger, foreldrebøker, babyforum, mammabøker og avisartikler fulle av forskning, tips og triks om alt fra fødsel til oppdragelse av tenåringer. «Det finnes da ingen fasit. Hva med å være litt selvsikker og satse på sunn fornuft? Hva med å spørre mora si?» sier de, og gliser litt hånlig av disse desperate google-mammaene på jakt etter gode råd. 

Jo, jeg kan være enig i at det går an å overdrive mammatips-jakten. Akkurat som det går an å spise for mye spinat, drikke for mye vann, og trene akkurat litt for mye crossfit. Det går an å få for mye av en god ting. Jeg har merket det selv, og innsett at jeg noen ganger blir nødt til å gi meg selv google-forbud. 

Men det er bare sort/hvitt heller. Det er en grunn til at mødre og fedre i dag søker råd og leser til øynene svir. En god og logisk grunn.

Vi lever så vanvittig annerledes enn våre foreldre og besteforeldre. Kvinnene jobber mye mer utenfor hjemmet, vi forventes å være tilbake i arbeidslivet innen barnet har fylt et år, det er ikke lenger så vanlig å ha familien i neste hus, eller engang i samme by. Vi er mer isolerte men har samtidig flere kanaler å velge mellom når vi ser etter råd. Dessuten så kan ikke bestemor eller mamma svare på alle mine spørsmål, for jeg er mamma i dag, ikke for tjueseks år siden. Hvordan finner man en jordmor i Berlin som tar hjemmefødsler? Hvordan søker man om permisjon for studentpappaer? Det er ikke akkurat gode odds for at våre foreldre eller nabokona med voksne barn skal vite svaret på slikt. Derfor vendte jeg meg til Onkel Google, forum, blogger og denslags. Og det fungerte utmerket godt.



Det var noen fra våre foreldres generasjon som nylig beskrev forskjellen innmari godt for meg:

Da vi fikk barn hadde vi kun én bok om babyer hjemme. Og hvis ikke vi fant svaret der, ringte vi til en klok tante som hadde fire barn og visste alt. Alle ringte til henne. Hun var et babyleksikon.

Det fantes ikke noe internett, ingen blogger eller nettaviser. Men jeg vedder på at foreldrene våre ville ha googlet de utslettene eller ørebetennelsessymptomene, eller bestilt den babyboka om søvnrutiner på nettbutikken rimelig kjapt hvis de hadde hatt den muligheten. 



Men våre foreldre hadde ikke tilgang på et hav av bøker på nett. De hadde bare den ene som ble arvet, i tillegg til noen kloke, erfarne damer å vende seg til. Og de brukte det for alt det var verdt. De ringte til dem som hadde erfaring når de satt fast. De trengte nemlig bekreftelse de også, selv om de brukte sunn fornuft og folkevett og alt det der. Og de trente tips, råd og en klapp på skulderen, akkurat som vi som er småbarnsforeldre i dag trenger. De trengte også noen som sa «jada, det er helt normalt at bæsjen til babyen er sennespsgul» eller at «du må pakke inn puppene i ull hvis ikke du vil ende opp på sykehuset med mursteinjur og feberkramper». 

Det er ikke dagens foreldre som nødvendigvis er dumme. Jeg tror ikke at de fleste av oss tenker at det finnes en fasit der ute, bare vi googler grundig nok. Og noen ganger er det bare så innmari godt og sunt for sjela å lese om noen som står midt oppe i det samme kaoset som deg. Jeg tror ikke at de som skriver om hvor vanskelig det kan være å ha barn, eller hvor slitne de er, gjør det bare for at folk skal synes synd på dem. De vil bare komme i kontakt med noen som har det på samme måten. Jeg tror ikke at samtlige av dem som skriver mammatips i aviser, på blogger eller på forum gjør det bare for å fremstå som verdens flinkeste fordi at de mener de har funnet løsningen på alt.  De har bare overtatt for den kloke tanta som ikke lenger bor rett over gata. Og alle foreldre trenger en klok tante når de sitter der og føler seg mutters alene og rådville. Om du finner henne på et babyforum eller i neste hus, er ikke så nøye for meg. Jeg forstår deg, og jeg synes ikke du er dum.


Hvor finner du støtte, råd og tips? Eller trenger du det kanskje ikke? 

Hvor fant dine foreldre denne støtten som mange av oss finner på internett i dag? Har du møtt noen som synes det er tullete å lete etter råd på nettet?



Lekser og lek: hva kommer først, Erna?



Når barna våre fyller seks år, går de fra en hverdag som består av hovedsakelig av læring via lek og fri bevegelse, til tradisjonell undervisning og sitting ved skolepulten. Selv begynte jeg på skole som nesten seksåring, (jeg er født sent på året) og jeg husker at skolestart var et sjokk. Jeg har ikke skolebarn enda, men det nærmer seg, og i lys av statsministerens ord om lekser i nyttårstalen, vil jeg snakke litt om dette med lekser vs lek.

Skolestart var ikke helt enkelt for meg da jeg var barn. Jeg husker hvordan jeg bokstavelig talt hatet å sitte stille ved pulten, og jeg ble minnet på å lukke munnen og holde armer og bein i ro, sikkert fire-fem ganger i løpet av en skoletime. Mens læreren skrev mattestykker på tavla, drømte jeg om det jeg skulle leke da jeg kom hjem. Friminuttene, gymtimene og håndarbeidstimene ble min oase i den nye hverdagen som førsteklassing. Det er faktisk nesten utelukkende disse timene jeg kan huske noe ifra. Jeg husker hvordan læreren viste meg hvordan man strikker rett og vrang, jeg husker de første svømmetimene og hvordan jeg fikk hjelp med teknikken av læreren , jeg husker den gangen vi fikk male med akvareller og at læreren snakket om kontrastfarger og fargeblindhet. Jeg husker best det vi fikk gjøre, oppleve og teste ut. Tavleundervisningen og det vil lærte fra skolebøkene er helt visket ut av min hukommelse, mens den konstante kløen etter å snakke og bevege meg mens jeg satt ved pulten, sitter spikret. Klart dette kan ha noe med min personlighet å gjøre, for spør jeg vennen mine, så er det noen av dem som husker tavleundervisningen bedre. I tillegg til det var jeg bare seks år og man husker ikke alltid så mye fra den tiden, men likevel. Lærdommen fra sløyden og håndarbeidet sitter mye bedre enn alle de fagene vi lærte ved skrivepulten, og jeg tror mange vil kjenne seg igjen i rastløsheten og dagdrømmingen ved skolepulten.



Kritikk av Ernas ord om lekser

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet nett, av universitetslektor Dag Nome, hvor han retter vår oppmerksomhet mot viktigheten av barns lek for deres læring og utvikling. Han stiller spørsmål ved statsministerens nyttårstale, hvor hun oppfordrer til å få unna plikter som lekser før lek:

"Vi må forvente innsats fra barna våre. Det kan være kjedelig å løse regneoppgaver for en liten kropp som helst vil leke. Da er det ikke noe som betyr mer enn en mamma eller en pappa som forteller hvor stolte de er av barnet sitt, når leksene endelig er fullført." -Erna Solberg

Nome er ikke sikker på at dette med å prioritere lekser er den beste veien til bedre PISA-resultater. I allefall ikke for de yngste barna. Jeg skal ikke gå inn på dette med lekser nå, for det er et helt innlegg i seg selv, men jeg tror jeg forstår hva Nome sier. Jeg tror vi gjør lurt i å respektere lekens kraft, og gi de yngste skolebarna tid og rom til å utfolde seg fritt. Det er ikke det at jeg mener lekser bør bannlyses eller droppes helt, men jeg er med på tanken om at lek kommer før lekser i de første skoleårene og at det vil ha bedre effekt på læringen å la barnet få litt fritid etter skolen, enn å tvinge "en liten kropp som vil leke", som statsministeren beskriver det, til å sitte med lekser.

Viktigheten av lek

Det finnes enorme mengder forskning som støtter viktigheten av lekbasert læring, (jeg har ikke listet alle her fordi det er altfor mange, men jeg kan nevne boken Play and child development av Frost, Wortham og Reifel. (Send meg gjerne mail hvis du trenger flere kilder) Likevel har vi et skolesystem som har tradisjonell undervisning (sitte ved skrivepulten) som basis. Bevegelse og rollelek spiler helt klart en vital rolle i barns læring, så kanskje burde barna ikke sitte fullt så mye på rompa? Egentlig tror jeg at til og med voksne kan lære veldig mye igjennom å gjøre istedenfor å bare høre/skrive/lese. Selv slet jeg forferdelig med å lære kjemi på videregående, men jeg husker ET eneste tema fra læreboken, og jeg kan det enda, fordi at vi fikk dramatisere de kjemiske reaksjonene og spille dem ut på gulvet i klasserommet.

Ser vi på det i et evolusjonært perspektiv, så har menneskebarn lært seg alt de trenger å vite ved å observere, for så å etterligne, eksperimentere og lære via lek. De fleste av oss kan være enige om at vi har sett barna våre «øve» på noe de har lært/sett via lek, men det finnes også forskere og pedagoger som mener at lek faktisk skaper ny lærdom, ikke bare øvelse av lærte ferdigheter. Et av mine favorittsitater om barns lek er dette:

"Play not so much reflects thought, as it creates thought" (Vandenberg, 1986)

Fritt oversatt: Lek speiler tanker, men skaper i hovedsak nye tanker.

Setter jeg dette i sammenheng med Dag Nomes kommentar, syns jeg poenget hans blir tydelig. Kan det være at barna har godt av lek for å kunne speile det de har lært, og lage nye tanker og ny lærdom før de er tilbake på stolen foran skrivepulten med leksene? Eller har kanskje lekser i de første skoleårene ikke så mye for seg? 


Hva tenker du om lekser i de første skoleårene? Bør de prioriteres høyere? Hva synes du Nomes kritikk av Ernas tale?

Du som har skolebarn: Kommer lek eller lekser først for deg og dine barn?


Dropp villedende avisoverskrifter



Ikke tro på alt du leser i media! Ja, jeg er klar over den innlysende ironien i det at jeg som bloggskribent oppfordrer deg om å være kritisk til det du leser, men hei! - jeg heier på pålitelige kilder og veldokumenterte opplysninger fremfor spinnville lesertall og sånt. Jeg skal ikke nevne navn, men ?ok jo jeg skal det:  VG. 


Bildet er hentet fra VG nett, 12.11.13

12. november i år kunne vi lese på VGnett at forskere mente at fullamming til seks måneder plutselig ikke lenger var så jublende sunt, selv om det var høyst anbefalt uka før. Jo, ALLE babyer bør visst ha tilleggskost fra fire måneder «for å unngå forsinket utvikling av hjerne og nervesystem, mener eksperter» ble det sagt på VG. Samme dag tikket det inn mailer i min innboks fra forvirrede VG-lesere, og deriblant, bekymrede mødre som leser min blogg. De lurte på hva jeg tenkte om dette. Og det skal jeg si dere.

Det å fullamme utover fire måneder, kan visst gjøre barna våre syke, i følge artikkelen som har denne beskjedne tittelen: Eksperter: -«dropp fullammingen tidligere». 

Tuller dere, VG? Hva med å droppe det å vri og vrenge på fakta for å skape en leserstorm? Og kanskje roe seg på de upresise overskriftene? 

For det første: leser man artikkelen nøye, så ser man hvordan hele saken har blitt vridd så til de grader ut av sammenheng at det ikke lenger handler om den faktiske forskningen som ble foretatt. Greit at all forskning kan tolkes på ulike måter, MEN: Dette blir liksom bare nok en hysteri-artikkel om at amming er farlig, og at grøt er en livredder, uten at det finnes noe solid grunnlag for påstandene. Og det antydes ganske kraftig fra avisens side at dette gjelder ALLE spedbarn. VG gir oss dermed det inntrykket at de som har fullammet i seks måneder, akkurat som helsemyndighetene anbefaler, har gjort en gigantisk feil. Er det rart at mange mødre fikk vondt i magen av denne artikkelen?

Men dere kan slappe helt av!

Okay, la oss gå artikkelen i sømmene.

Her er hva studien egentlig handlet om:

1)Studien omfattet 100 spedbarn som ble henvist til Barneklinikken på Haukeland på grunn av nettopp enten forsinket motorisk utvikling, problemer med mating, eller begge deler. -Fra VG's artikkel.

Finn én feil. 

Studien handlet altså om en gruppe spedbarn som hadde forsinket motorisk utvikling og problemer med mating. Det ble ikke foretatt noen tester på friske spedbarn uten noen form for matingsproblemer eller forsinket motorisk utvikling. Det handlet om de som allerede hadde problemer, og de har ikke bevist hvorfor de hadde problemer. Altså kan vi neppe overføre resultatene av studien til alle babyer?

Og så fortelles det at den forsinkede utviklingen raskt kan fikses på, med en sprøyte.

2) forskerne har funnet at lave B12-verdier hos spedbarn raskt kan heves med en injeksjon med vitaminet. Det gjør at barna får bedre motorisk utvikling. -Fra VG's artikkel.

Okay, så barn som har dårlig motorisk utvikling, har gode resultater av en B-12 sprøyte. Supert! Helt topp! Men det jeg ikke klarer å koble, er at det automatisk konkluderes med at tidlig innføring av fast føde også vil kunne fikse disse problemene. Testet de denne teorien?

Nei.


VG har altså klart å ta en studie som IKKE testet effekten av tidlig introduksjon av fast føde, men som så på effekten av injeksjoner hos barn med dårlig motorisk utvikling, for så å gjøre saken om til at vi bør droppe fullammingen. Beklager VG. Jeg er hverken overbevist eller skremt. 

Men det er ikke bare journalistikken i denne artikkelen som får meg til å riste på hodet, for selve studien kan man jo også stille et par spørsmål ved:

-dette er den første studien av sitt slag som viser slike resultater. Én rapport med 100 barn altså. Første av sitt slag, ever!

-Studien tok for seg barn som hadde en snittalder på fire måneder. Sitat fra en av forskerne på studien: «Vi observerte at en del av barna hadde en forsinket motorisk utvikling, de var senere ute med å snu seg og sitte alene.»  

-I gruppen som fikk en sprøyte med vitamin B12, var det vesentlig bedring i motorisk utvikling allerede etter én måned.

 

Aha? Babyer med en snittalder på 4mnd klarte ikke å sitte selv? -Skandale! Og hva sa du? De ble flinkere til å røre på seg i løpet av en måned? -Gi meg det vidundermiddelet!

Okay, helt alvorlig: -Det er vel ikke så overraskende at babyer ikke kan sitte når de er rundt 4 måneder, og at de utvikler seg en god del i løpet én måned?
Greit, jeg spekulerer videre: de fleste av oss foreldre kan garantert bekrefte at det ikke er mange babyer som sitter helt alene uten støtte før de er over 6mnd gamle. Mine barn har ikke klart det før de var ÅTTE måneder -fy skam! Men likevel har både barneleger og helsesøstre vært strålende fornøyde med dem på alle undersøkelser, og har fortalt oss at de har en flott, normal utvikling. Det samme står det i alle bøkene, heftene og på infosidene til helsemyndighetene. Det er mulig at det var noe vital informasjon som gikk tapt i dette intervjuet, og at det er derfor akkurat disse punktene ikke henger på greip, men slik det blir fremstilt på VG, høres det jo slik ut: kan ikke babyene sitte før de er 6mnd har forsinket utvikling. Og det vet vi jo til og med bestemora di at ikke stemmer.

Videre i artikkelen kan vi lese dette: «En viktig årsak til at WHO anbefaler fullamming i 6 måneder, handler om lavere infeksjonsrisiko, som er spesielt viktig i U-land.» 

..og så må jeg pirke litt...

Fra WHO's nettsider: 

WHO and UNICEF recommend:

-exclusive breastfeeding for the first six months of life; and

-the introduction of nutritionally-adequate and safe complementary (solid) foods at six months together with continued breastfeeding up to two years of age or beyond.

Og videre sier WHO:

Exclusive breastfeeding for six months has many benefits for the infant and mother. Chief among these is protection against gastrointestinal infections which is observed not only in developing but also industrialized countries.

Anbefalingene om fullamming gjelder altså ikke bare for mødre i U-land. Infeksjonsirsikoen eksisterer i aller høyeste grad, også her til lands, og da spesielt med tanke på sykehusbakterier.

Det at VG hopper fra denne studien til en såpass skremmende og dårlig begrunnet konklusjon, gjør meg mektig lei. Men de har i allefall tatt med litt kritikk av studien, (én hel setning!) helt på slutten av artikkelen:

Helsedirektoratet er uenig med forskerne på Haukeland i at B12-studien er et godt argument for å endre den norske anbefalingen om fullamming fra seks til fire måneder. 

Sier du det ja?

Og hvis det fortsatt skulle være noen tvil blant norske mødre om hvorvidt fullamming (av normalt utviklede barn) fortsatt er trygt, så kom denne informasjonen fra Helsedirektoratet ca. en uke etter den skrekkelige VG-artikkelen:

«Fra tid til annen kommer det studier som stiller spørsmål ved anbefalingen, for eksempel relatert til vitamin B12. Enkeltstudier gir imidlertid ikke grunnlag for å endre anbefalinger, da disse må baseres på gjennomgang av alle studier. Det finnes foreløpig ikke studier som viser hva som er optimal vitamin B12-status hos friske spedbarn. I studien fra Bergen som nylig ble referert i media, gis syke barn en injeksjon/(sprøyte) med vitamin B12, mens tidspunkt for start med fast føde ikke er undersøkt. Resultatene kan derfor ikke brukes til å si noe om tidspunkt for introduksjon av tilleggskost til friske spedbarn.»

Jeg tror vi setter punktum der.


Lar du deg påvirke av avisoppslag om amming eller annen spedbarnsernæring?

Leste du artikkelen i VG? Hvilke tanker gjorde du deg om den? 

Hvilke kilder til informasjon om spedbarnsernæring stoler du på?



 

Babyen bør få bestemme




«Det er dumt å la dem sovne ved brystet.»  «De har ikke vondt av å grine litt før de sovner» påstander som dette har herved blitt vitenskapelig motbevist.

Det er mange foreldre, familemedlemmer, venner og helsearbeidere som i beste mening, anbefaler oss småbarnsforeldre å drive søvntrening og annen systematisering av babyens spise og søvnmønster. Det heter seg at man, ved å bruke ymse metoder, for å forme babyens sove -spise og sosialiseringsmønster, forebygger utvikling av dårlige vaner, som f.eks mye gråting våkennetter og urolighet. Men en splitter ny forskningsoversikt som kom ut i september i år, konstaterer at vi ikke forebygger eller forbedrer noe særlig med slike metoder. Slik opptrening, og da spesielt søvntrening, har i beste fall ingen effekt, men fører i mange tilfeller faktisk til problemer for foreldre og barn.

Beviser at vi bør ta babygråt på alvor

Da jeg leste den ferske forskningsoversikten til Pamela S. Douglas og Peter S. Hill, ble jeg så utrolig glad, fordi oversikten beviser det jeg forgjeves har prøvd å diskutere med både leger og andre som har sine tvil om både nattamming, bæring og samsoving. Artikkelen som Douglas og Hill har samenfattet, heter så mye som Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review, og vi kan nesten si at tittelen snakker for seg selv... Oversikten tar utgangspunkt i et bredt spekter av internasjonale forskningsresultater (43 artikler inkludert norske stuider) som har fokus på dette med opptrening av babyer, spesielt med tanke på søvn og mating. Det de så på, var om det har noen hensikt å trene babyer til å bli mer tilfredse og uavhengige ved å f.eks amme/gi flaske etter (våre oppkonstruerte) tidsskjemaer, sove til faste tider som vi bestemmer, sovne selv uten vår nærhet, ikke sovne ved brystet/med flasken, og det å la dem sove alene.

Tilknytningsomsorg fører til mindre gråt

I forskningsoversikten kommer det blant annet frem at barn som blir ammet lite eller ingenting, som blir bært/holdt lite og får «søvntrening», i gjennomsnitt gråter mer og trives dårligere enn barn som jevnt over får mer fysisk kontakt, amming etter barnets ønske og ingen søvntrening. Det er altså i alle fall ingen fare for mer urolige barn hvis man lar babyen styre showet og responderer på deres signaler. Forskningsoversikten kunne også avsløre at mødre som ammet/gav flaske etter skjema istedenfor å følge babyens egne tegn, hadde høyere risiko for fødselsdepresjoner. Barna til disse mødrene hadde også dårligere kognitive og akademiske resultater enn de barna som ble matet etter egne signaler, da de ble testet ved 5, 7, 11 og 14-års alder. 

Flere viktige funn i forskningen:

-Lurt å amme i søvn: Det å skille søvn og amming (ikke la barnet sovne ved brystet eller amme om natten) ved 6måneds alder, innebærer stor risiko for ammetrøbbel og opphør av amming(melkemengden går f.eks drastisk ned) før mor og barn er klare for fullstendig ammeslutt.

-Søvntreningsopplegg fører til mer gråt: Søvntrening før 12 ukers alder kan føre til lengre perioder med søvn, men fører i gjengjeld til betydelig mer gråt.

-Ikke dårlige vaner av oppvåkning: Hyppig oppvåkning om natten blant babyer som blir nattammet, resulterer IKKE i søvnproblemer for barnet når det blir større. 

-Uheldig å mate og sove etter skjema: Søvn og mating etter faste skjema (istedenfor å følge barnets egen varierende rytme) i de første levemånedene, utgjør en betydelig risiko for atferdsproblemer hos barnet ogdobbelt så mye gråt som hos babyer som får regulere mat og søvn selv.

-Nattamming gir bedre søvn: Mødre som samsover og ammer om natten våkner oftere enn de som ikke gjør det, MEN har mindre risiko for fødselsdepresjon, og rapporterte bedre søvnkvalitet enn de som ikke nattammet og samsov. En av de gjennomgåtte studiene viste faktisk at mødre som nattammer får mer søvn totalt enn de som ikke nattammer.

-Samsoving (utført på en trygg måte) gir lavere risiko for krybbedød: på bakgrunn av 43 forksningsrapporter om babyer og søvn, konkluderer Douglas og Hill med at risikoen for krybbedød øker når man plasserer barnet i en egen seng, på et eget rom alene. Samsoving, (utført på forsvarlig måte) innebærer en lavere risiko. 

-Søvntrening har ikke gode utfall: Det å gripe inn i babyens egen, naturlige søvnrytme, eller det å «ta kontrollen over søvnen» f.eks det å gjøre søvntrening for å øke antallet  barnet sover om natten, lengde på lurer osv, resulterer i høyere stressnivåer og angst hos foreldre, og kan også forårsake verre søvn og mer søvnproblemer for barnet.

 

Det finnes ikke bortskjemte babyer
En slik oppsummering har jeg ventet lenge på! Endelig har vi et entydig, forskningsbasert resultat som sort på hvitt forteller at babyer nyter godt av at vi reagerer på deres kommunikasjon (gråt) med nærhet og enda mer nærhet. Nå har vi altså «beviset» for at det ikke går an å skjemme bort et lite barn ved å la dem være nær oss. Og fordelene ved det å gi mye nærhet og unngå søvntrening viser seg faktisk å påvirke barnas utvikling langt ut i skoleårene!



Så hva bør vi liksom gjøre da?

Forskerne bak denne oppsummeringen mener, basert på de 43 forskningsartiklene de har tatt utgangspunkt i, at søvntrening ikke har noen hensikt, og at det i de fleste tilfeller skaper mer problemer og kan lede til dårlig tilknytning, angst, depresjon og ammetrøbbel. Vi bør, i følge Douglas og Hill, heller satse på å følge barnets signaler, mate dem når de selv vil ha mat, la dem sove når de selv vil (om mulig med, eller nær oss) og være våkne når de selv ønsker. Det å kjøre et fast tidsskjema som vi selv har funnet opp, vil ikke skape mer trivsel hverken for oss eller babyen, selv om det kanskje gir oss foreldre en falsk trygghet i en kaotisk hverdag. Det er ikke noe galt i det å f.eks planlegge tid for en formiddagslur for babyen hvis du forventer at han eller hun vil være sliten til et visst tidspunkt, men rytmen til de små forandrer seg fra dag til dag. De vokser og utvikler seg, og vi må forsøke å henge med i svingene og lytte etter deres signaler i steden for å gi etter for presset utenfra om at de f.eks burde kunne sove alene/ til faste tider. Behovene til en baby er i stadig endring, og det er lurt å være fleksibel og slippe taket på de strenge opptrenings-regimene og mateskjemaene.

Motstridende råd fra helsepersonell 

Er det ikke litt merkelig at vi til tross for så mye beviser, fortsatt har veldig mange leger og helsesøstre som anbefaler oss det å kjøre «søvnopplegg» med modifiserte gråtekurer, (ut i 5 min, inn til babyen i 5 min ol) og at vi gjerne må starte med nattavvenning ved 6mnd selv om babyen viser at han/hun ikke ønsker dette? Hvorfor blir det sett på som «feil» å følge babyens egne signaler og behov? Er det fordi det kan være upraktisk for oss voksne?

 Jeg har selv fått høre at jeg bør flytte Lillebror inn på et eget rom snart. Hvorfor? spør jeg da. «Fordi han må lære seg å sove alene nå slik at det ikke blir et problem senere» svarer de da. Det samme gjelder nattammingen. «Det kan bli en dårlig vane.» Unnskyld, men siden når har amming blitt en dårlig vane? Etter min mening så er det hårreisende at en lege kan finne på å si noe så utrolig misinformerende om amming.

Og dette med at babyer på død og liv skal sove alene, stiller jeg meg kritisk til. Hvorfor kaller vi det egentlig for «et problem» hvis en baby eller et lite barn ikke vil sove alene?

Spørsmålene jeg ikke får svar på

Jeg liker ikke å sove alene. Mannen min vil helst ikke sove alene. Og de fleste av mine voksne venner forteller at de ikke liker det når partneren er bortreist fordi at de sover dårlig uten dem. Hvorfor forventer vi da at et lite menneske som er helt avhengig av vår hjelp, skal digge det å sove helt for seg selv? Ja og så skal de helst sovne uten vår hjelp og i hvertfall ikke ammes eller bysses i søvn! Såpass må de jo klare alene etter hele fem-seks måneder utenfor livmoren...Er dette virkelig en logisk tankegang? Vi foreldre deler seng med hverandre (selv når vi kun skal sove..) så hvorfor er det feil at et menneske som kun har vært noen måneder på denne jorden, vil ha noen nær seg om natten? Er det ikke bare menneskelig å ville tilbringe natten med andre personer for å føle seg trygg? Akkurat disse spørsmålene får jeg sjelden svar på.

«Men du vil vel ikke at de skal ligge i din seng til de er tenåringer?» spør folk gjerne i stedet. 

Vel, jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at det ikke vil bli noe problem å få en trettenåring til å være på sitt eget rom, og at samsoving ikke fører til atferdsproblemer. (Artikkelen til Douglas og Hill kan jo alltids refereres til...) De fleste tenåringer jeg kjenner, gjør sitt aller beste for å utvikle en naturlig uavhengighet av foreldrene sine. De er med andre ord ikke særlig hypp på å dele seng med mamma og pappa. Selv ikke de som har samsovet som barn.

Hvorfor deler jeg dette?

Jeg deler dette med dere fordi jeg er så glad for at vi endelig har håndfaste bevis for at tilknytningsomsorg har store fordeler og ikke fører til dårlige vaner eller problemer. Jeg ønsker ikke å skremme noen, eller utpeke noen som dårlige foreldre. Vi gjør alle så godt vi kan, og med de beste hensikter. Det vet jeg! Jeg sier ikke at alle barn nødvendigvis lider skade av å sove alene eller noe slikt, (jeg har til og med selv drevet med søvntrening en gang!) men jeg er sterkt i mot det at mange leger og helsesøstre anbefaler søvntrening og mating etter strenge skjemaer, som om det er den eneste riktige veien. Kanskje ikke det skader, hvis vi er heldige, men dette er ikke for barnets beste. I allefall ikke i følge hele 43 forskningsrapporter som ble oppsummert og sammenlignet av Dr. Douglas og Dr. Hill. 

All babygråt bør etter min mening, tas på alvor.  Det å følge barnets signaler og deres naturlige (veldig svingende) døgnrytme, ikke er «galt» og fører ikke til dårlige vaner. Tvert i mot, så er den grusomme, sviende følelsen man kjenner når man hører sitt barns gråt en veldig god pekepinn for oss for hva vi bør gjøre: Være sammen med dem. Trøste, kose og bære istedenfor å telle antall timer med søvn. Jeg vet det er ufattelig slitsomt til tider, og jeg er ikke alltid så forbanna lykkelig når jeg opplever lange våkennetter med barna. Men jeg angrer ikke på at jeg er der for dem, og jeg stoler på hjertet mitt, pluss 43 forskningsrapporter. Det ikke er skadelig å høre på babyen sin og tilrettelegge skjemaene våre etter babyenes behov i stedet for hva vi forventer av dem.

Forventer for mye av babyer

Jeg føler at vi haster oss for mye i samfunnet vårt når det kommer til mating og søvn hos de aller minste. Babyer skal liksom sove alene, spise når vi har bestemt at det er mat, og slutte å få bryst når helsestasjonen nevner nattavvenning, men vi glemmer kanskje å ta en titt på barnet vårt. For babyens ønsker, er faktisk babyens behov, og ikke manipulasjon av oss voksne. Vi glemmer at de for noen måneder siden levde inne i mors liv, hvor de aldri kjente sult, sov akkurat når det passet deres behov, og aldri følte seg alene. Derfor setter jeg så stor pris på Douglas og Hill's ferske forskningsoversikt, som ber oss roe ned tempoet litt og innse at babyer har viktige behov som ikke alltid passer inn i våre skjema og forventninger. De sier det som babyen min alltid har visst.


Er du redd for å skape dårlige vaner ved å respondere på alle babyens signaler? Er du redd for å bli sett på som "hysterisk" hvis du tar opp babyen med en gang hun/han gråter?
Har du fått høre at du skjemmer bort babyen din med for mye amming/bæring/samsoving/nærhet/respons på gråt? 
Hva tenker du om det at helsestasjoner ofte anbefaler det å kutte nattamming ved 6 måneders alder, til tross for at dette beviselig fører til ammetrøbbel og/eller ammeslutt før mor ønsker det?
Burde vi fått en slags reform i de offisielle anbefalingene om mat og søvn for babyer? 

Kilde: Douglas PS, Hill PS.  Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review.  J Dev Behav Pediatr 2013; 34: 497-507.

 

Kan ros gi barn dårlig selvtillit?



Jeg blir veldig glad hvis noen roser meg ved å si at jeg er flink, og jeg har ofte rost barna mine på den måten, men i følge forskning på ros er ikke dette den beste måten å bygge opp under selvtilliten til barna våre på. Faktisk så viser det seg at ros kan gjøre det vanskeligere for barna når de møter på utfordringer. 

Jeg fikk litt vondt i magen da jeg begynte å lese forskningsrapportene og i et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde ødelagt selvtilliten til barna mine ved å fortelle dem at de er flinke og smarte, for det har jeg ikke akkurat gjort lite av. Men så ble jeg roligere da det ble klart at det ikke handlet om at ros i seg selv er dumt. Det er måten vi roser barna på som kan føre til problemer.

I de kulturene jeg kjenner best til så er den vanligste formen for ros av den typen som går på personlighet og prestasjoner. «Du er så flink til å svømme!» er et eksempel på ros som norske foreldre gjerne bruker.  Men en Dr. Carol Dweck fra Stanford University mener at vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å rose dem på denne måten.

Forskjellige typer ros

Dweck som har forsket på fenomenet ros i en årrekke, konkluderer med at «person-ros» som hun kaller det, eller ros som går på personlighet og prestasjoner, kan gjøre at barna gir opp for lett når de kommer i en vanskelig situasjon. Når vi roser dem for ved å si «Du er så flink til å?.», får barna en forestilling om at disse evnene de har blitt rost for, er noe som definerer dem og at dette er en uforandrelig sannhet. Samtidig så signaliseres det at prestasjonen er det viktigste momentet, og viktigheten av innsatsen og arbeidet bak glemmes. Så blir de motløse når de innser at det å være flink til noe, ikke alltid er nok til å mestre alt. Den lille gutten som alltid har blitt fortalt at han er så utrolig flink til å danse, mister motet når han begynner på danseskole, må lære seg kompliserte rutiner og innser at han ikke er best i klassen. 

Forskningen til Dweck viste altså at de barna som alltid blir fortalt at de er smarte eller flinke når de har løst et problem, gir raskere opp når nivået på utfordringene øker. De blir overveldet av det faktum at selv jeg som jo er så flink, synes noe er vanskelig. ?Da må det jo være umulig å løse problemet hvis ikke engang en smarting kan løse det? 

Ros og kritikk får samme utfall

Det å rose utelukkende for prestasjoner, og det å gi kritikk for dårlige prestasjoner, viser seg å ha like utfall i følge Dwecks forskning. De barna som ofte får høre hvor skuffet foreldrene er når de ikke presterer, reagerer nemlig veldig likt på utfordringer som dem som får høre at de er så flinke til alt mulig.

Har jeg ødelagt barnet mitt med ros?

Men det er ikke dermed sagt at vi har ødelagt ungene våre folkens! (Takk og lov!) Forskningen viste nemlig det at barn som får ros og oppbacking for innsatsen de gjør, er de som takler store utfordringer best. Og jeg kan også berolige med det faktum at den negative effekten av «personros» først blir vanskelig å snu når barna har vokst opp. ?og det er ikke for sent da heller. Så det er bare å legge ned høygaflene og blåse ut faklene hvis noen kanskje følte at jeg stemplet noen som en «dårlig forelder» et øyeblikk der. (Hvis det var slik så ville jeg vært en grusom mamma, jeg som har brukt personros i hytt og pine siden jeg fikk barn.) 



Fokus på innsats 

Men hvordan skal vi rose barna våre da? I følge Dweck er det å gi «prosessros» det beste vi kan gjøre for barnas selvbilde. Ved å gi dem belønning i form av ros for selve innsatsen istedenfor bare prestasjonene, vil de lære å sette pris på veien mot målet og takle tilbakeslag og utfordringer bedre. På denne måten gir vi barna et mer realistisk bilde av hvordan man kan oppnå ting i den virkelige verden. Vi kan for eksempel si «jeg ser at du jobber hardt for å få til det regnestykket!» istedenfor «kom igjen, du er så flink i matte». Vi kan gi støtte ved å si «dette tror jeg du får til hvis du øver på det!» når barna sliter med dansetrinnene, istedenfor å si «mamma syns du er flink til å danse!» 

Men jeg klarer ikke å la være å si -du er flink!

Jeg kjenner selv at det er utrolig vanskelig å endre på gamle vaner, og la være å rope «så flink du er!» når barnet mitt får til noe bra. Jeg klarer nok aldri å la helt være å gi personros, for de ER jo så flinke til ting, og jeg er så fordømt stolt. Spesielt stolt blir jeg når de gjør noe fint for andre eller for meg. Da vil jeg jo fortelle dem at jeg syns de er snille og gode personer. Jeg vil at de skal føle at de blir sett, og jeg vil gi dem et løft når de gjør gode ting. Men jeg har tenkt mye på det Dweck sier, og jeg syns det hele virker veldig logisk. Det er en artig utfordring å gi prosessros og ikke bare klappe for prestasjoner. Jeg syns også det er en fin mulighet for å bli flinkere til å snakke om følelser med barna. Så i det siste så har jeg forsøkt å fortelle barna hva de får meg til å føle når de gjør gode gjerninger. «jeg blir så glad når du hjelper meg» eller «jeg syns det er så koselig når du gir meg en klem». Og når de briljerer med sitt talent og blåser meg av banen med å lære seg nye ting, så biter jeg meg i tunga og tenker så det knaker før jeg roser. «Det var vanskelig men du gav ikke opp og klarte det så bra til slutt!»


Hvordan roser du barna dine?

 

Hva tenker du om Dwecks forskning? Tror du det kan være uheldig å gi mye personros som fokuserer på resultater, eller er all ros godt for barnet?

 

Kilder: 

 

Caution, Praise can be dangerous Carol S. Dweck

 

 Mueller CM, Dweck CS.  Praise for intelligence can undermine children?s motivation and performance.  Journal of Personality and Social Psychology 1998; 75: 33-52.

 

 Kamins ML, Dweck CS.  Person versus process praise and criticism: implications for contingent self-worth and coping.  Developmental Psychology 1999; 35: 835-47.

 

 Dweck CS.  Messages that motivate: how praise molds students? beliefs, motivation, and performance (in surprising ways).

Styrker og Svakheter




Hvordan vil du beskrive deg selv som mamma? Hva er dine styrker og svakheter? Dette spørsmålet fikk jeg av en venninne for en stund siden og jeg ble litt overrasket over mine egne svar. Svake sider fant jeg fort, for disse tenker jeg jo mye på i hverdagen og vil bli bedre på. Men de sterke sidene måtte jeg grave litt etter. Jeg vet jo at jeg er en god mamma, men å sette ord på det var litt utfordrende og samtidig veldig godt! Det var flere av venninnene mine som var med i samtalen, og alle hadde forskjellige svar. Det var bare et lite og uhøytidelig spørsmål, men det ble en veldig interessant samtale ut av det.

For hva er jeg egentlig dårligst på? Og på hvilke områder er jeg god? Og ikke minst -hvor ærlig tør jeg å svare..?

Her er mitt svar :

Svakheter  (og hvordan jeg jobber med disse):

  •  Når jeg blir veldig sliten eller er veldig sulten, forsvinner den ellers så store tålmodigheten min. Da skal det ingenting til før jeg føler at hodet mitt holder på å eksplodere, og det holder ikke å bare telle til ti. Noen ganger må jeg faktisk gå på et annet rom for å samle meg. Noe så lite som et veltet melkeglass kan slå meg helt ut av balanse hvis ikke jeg får nok søvn og mat, og jeg merker at jeg blir ganske bråsint. Men jeg gjør selvfølgelig mitt beste for å ikke brøle over et spilt melk eller havregrøt på vinduene. (Selv om det jo har hendt!) Det som pleier å hjelpe er å ta to minutter alene og få følelsene ut av kroppen. Push-ups eller spensthopp funker som regel greit. Det høres kanskje merkelig ut men, jo mer energi jeg får brukt, jo bedre føler jeg meg. Endorfinrus mot stress!


  • Jeg er ikke alltid det beste forbildet når det kommer til rydding. Tilstanden i huset er som regel et bilde av hvordan jeg har det. Hvis jeg er stresset, har en dårlig dag eller programmet er fullstappet, så ser man det på rotet rundt meg. På dette området sikkert veldig mange som er mye flinkere enn meg. Jeg prøver og prøver, men når energinivået er på bunn, prioriterer jeg å hygge meg med barna og slappe av når jeg kan. Likevel så merker jeg at jeg føler meg noen ganger som en altfor lat mamma når det kommer til å holde huset pent. Spesielt når fireåringen spør om ikke jeg skal ta oppvasken. Da er det kanskje på tide å skjerpe seg...



  •  Jeg blir lett distrahert. Mobiltelefon, pc, radio og slikt er ting som kan avlede meg helt, selv midt i leken med barna. Dette er noe jeg skammer meg litt over. Jeg husker selv hvordan det føltes når de voksne ble helt fraværende mens de lekte med meg da jeg var liten. Men likevel har jeg blitt en sånn mamma som ofte står med telefonen i hånda når jeg absolutt IKKE skulle bruke den. Jeg tror jeg må inngå en avtale med barna om at telefonen skal bli i skuffen så lenge vi leker, og at laptopen slåes helt av mens vi bygger duplotårn.

 

  • På dårlige dager har jeg fort for å se alt i et negativt lys. Jeg prøver selvfølgelig å ikke la det gå utover ungene, men de merker det jo likevel når mamma er nedfor, og blir trist for alt og ingenting. Har jeg en dag med mange dårlige nyheter, nedturer og kjip stemning, blir jeg helt grå og energiløs. Jeg smiler lite, selv når det skjer noe gøy, og jeg engasjerer meg ikke like mye når barna vil ha meg med på lek. Selvfølgelig må jo barna lære å akseptere at mamma ikke er superhappy bestandig, men jeg forsøker å ikke la disse dagene dra meg helt ned, mest for min egen skyld. For når kvelden kommer etter en sånn dag, så gnager det i samvittigheten uansett om jeg vet at barna tåler at jeg er litt lei meg. Jeg forsøker å øve meg på å være ekstra takknemlig de dagene. Jeg prøver å se alt det gode jeg har, som ikke har blitt borte, selv på de tyngste dagene. 
     
  • Jeg får fort dårlig samvittighet. -ja det er faktisk en svakhet noen ganger. Når jeg gjør feil som mamma, har jeg lett for å henge meg opp i det og dvele ved fortiden. Det er ikke akkurat en fordel å ha alle feilstegene man gjør hengende over seg. Vi har jo samvittighet for en grunn, og det er godt at man innser sine feil, men jeg prøver å tenke at man kan ikke gjøre mer enn å be om unnskyldning til dem det gjelder og forsøke å forbedre seg. 






Jeg kunne ramset opp en hel haug av flere svakheter, som det at jeg er et uhelbredelig B-menneske som det såvidt går an å snakke til før jeg har fått i meg kaffe og det merker barna, at jeg er dårlig på å takle bråk, selv om jeg vet at det selvfølgelig hører til når man har barn, at jeg er distré og glemmer avtaler (tannlegen? oj, var det i dag?), og at jeg sliter såpass med konsentrasjonen i uoversiktlige situasjoner at jeg gjør alt jeg kan for å unngå å dra på butikken med tre barn alene. 

puh... skal vi snakke litt om hva jeg er god til nå?

Styrker: (ja nå får janteloven bare gå og ta seg en bolle...)

  • Jeg er flink til å se barnas behov. Jeg vet ofte lenge før de vet det selv, at de trenger en matbit, et vannglass eller bare en kosestund på sofaen. Jeg er god til å forutse situasjoner som kan bli stressende, og det er alltid meg som har telling på hva som må pakkes hvis vi drar bort. Det har skjedd at mannen min spør "hvorfor har du pakket denne?" og jeg svarer "Vent og se. Vi får bruk for den." Jeg er også blitt god på å lese barnas følelser, og jeg hører fort forskjell på om Lillebror er sulten, trøtt eller bare kjeder seg litt når han begynner å uttrykke seg. (Les: skrike) Akkurat det er veldig praktisk, for da slipper vi å gå igjennom hele lista med mat, bleieskift, kos, bæring og legging, og kan hoppe rett til den delen som faktisk hjelper der og da. Det funker dårlig å prøve å legge en guttebass som bare ville ha noen å leke med, for å si det slik. Jeg er også oppmerksom på barnas behov når de har "trassepisoder". Jeg prøver å se på slike episoder som uttrykking av følelser og ikke en maktkamp. Hvis jeg klarer å få barna til å forklare hvorfor de ble så opprørte, (ikke Lillebror da, siden ordforrådet hans er begrenset til ma-ma og ba-ba) så pleier det å hjelpe veldig på temperamentet deres og de roer seg fortere.
  • Jeg er kreativ. Jeg ser ofte annerledes løsninger på konflikter eller problemer i hverdagen. Når barna krangler om en leke, og det ikke fungerer å hjelpe dem å mekle, så kjører jeg kanskje i gang en liten grimasekonkurranse midt i krangelen, for å løsne på den dårlige stemningen før vi jobber videre med å løse problemet. Jeg har også hatt flere samtaler med barna foran godterihylla på butikken hvor vi (ganske høylytt) uttrykket vår felles frustrasjon for butikkdama over at lørdag (godteridagen) bare kommer ÉN ussel gang i uka.




  • Jeg er en mester i distraksjoner. Det hjelper litt å ha studert teater og være trent i teatersport når isbilen står og plinger for harde livet rett utenfor huset vårt klokken 19.15, midt i uka. Sist gang var det julestemning i hus da isbilbjellen ringte. Mens Storesøster hardnakket krevde å få gå ut og se, så kjørte jeg i gang med julesanger og snakket om hvordan bjellelyden minner meg om julestek, kakemenn og pakker. Lillesøster og jeg begynte å leke at vi pakket inn gaver til hverandre mens jeg sang en småforkjølet versjon av "White Christmas" så høyt jeg kunne for å overdøve den hersens isbilen. Snart var isbutikken på fire hjul glemt, og Storesøster pakket inn en duplodame med rufsete hår i et kjøkkenhåndkle og ønsket meg GOD JUL!
     
  • Jeg er opptatt av sunt kosthold, og enda viktigere: et godt forhold til mat og kropp. Jeg snakker aldri negativt om kroppen min foran barna. Jeg spør ikke barna "var mamma fin nå?" men sier heller "Å nå føler jeg meg fin!" Egentlig forsøker jeg å ALDRI snakke negativt om kroppen min i det hele tatt, men det går sånn halvveis. Jeg jobber med saken! Ellers er det ikke sukker på menyen unntatt på lørdager, og da i begrensede porsjoner. Er vi i en bursdag eller selskap på fredagen med en haug av kaker og godis, så koser vi oss heller med popcorn på lørdag, så ikke hele helgen blir en sukkeroverdose. Jeg er flink til å finne på sunne oppskrifter som alternativer til sukkerholdig mat som is, kake og godteri. Jeg introduserer barna for mye forskjellige matvarer, og er egentlig ganske stolt over at Lillebror ELSKER å gnage på squash og at Lillesøster klapper i hendene når det er fisk til middag. 

  •  Jeg er raus med nærhet. Selv om jeg ofte føler at det blir overveldende når jeg slites mellom tre personer, så gjør jeg mitt beste for at alle barna skal få den kosen og nærheten de behøver. Når mannen er borte, så tar leggerutinen gjerne to timer, siden alle skal få ha mamma litt for seg. Først Lillebror, så Lillesøster, og tilslutt er det kos og synging med Storesøster. Jeg tilbyr alltid en klem når barna er sinte, frustrerte eller lei seg. Jeg bærer Lillebror i bæretøy hver dag, og Lillesøster bæres når hun føler for det.
  •  Jeg er sta. Jeg gir meg ikke før jeg har forsøkt absolutt alle alternativer og har gitt det jeg har å gi. Det er en god egenskap, både når barna tester grenser og tegner på vegger og klistrer servelat på vinduet, hvis jeg får ammetrøbbel eller da vi hadde baby med kolikk som gråter i timevis og trenger å bli holdt og bysset.

Jeg er også uhøytidelig, glad i rollelek, flink til å gi ros når det passer, varm, forståelsesfull og konsekvent. Og ikke minst så lar jeg ikke noen fortelle meg hvordan jeg skal være mamma i følge dem selv, men følger heller hjertet og fornuften.

Ahh? det er deilig å fortelle om hva man faktisk får til!



Hva er dine styrker og svakheter som mamma?
Hva må du jobbe mest med og hva er du mest stolt av?

Ps: drit i janteloven! SKRYT av deg selv!

 


 

 

Trygg Samsoving: Dette må du passe på



Selv om samsoving har vært omstridt, så anbefaler mange leger og erfarne mødre helhjertet det å dele seng med babyen sin. Men hvordan gjør man det på en trygg måte? Det finnes nemlig en del forhåndsregler som vi bør ta hensyn til hvis vi skal kunne sove trygt sammen med et lite menneske:



I følge ekspertene, er noe av det aller viktigste for trygg samsoving, at mor ammer. Akkurat dette vet jeg at sårer mange, inkludert meg som sluttet å amme Storesøster da hun var rundt seks måneder gammel. Men søvnstudier viser gode grunner for hvorfor samsoving er tryggest når mor ammer:  Amming utløser søvnmønstre hos mor som gjør at hun er mer var for barnets pust og bevegelser, enn hvis mor ikke ammer. Hyppigere oppvåkninger grunnet amming er også med på å gjøre mor mer bevisst på barnet i sengen, og sørger dermed før større sikkerhet.

Jeg må si at jeg sov faktisk sammen med Storejenta (av og til) etter at jeg sluttet å amme henne, men da har jeg passet ekstra godt på alle de andre forhåndsreglene.
Likevel, så må jeg understreke at det frarådes å samsove hvis man ikke ammer.

Videre er det superviktig å huske på at man ikke skal samsove hvis er påvirket av alkohol, eller hvis man røyker. Røyking er forbundet med krybbedød, siden barnet kan bli påvirket av "third hand smoking" via mors klær og pust. 

Det er viktig å passe på at små babyer ikke havner under en voksendyne. Jeg bruker gjerne en varm pysj og en babysovepose på Lillebror slik at han holder varmen uten dyne. 


 

 Det finnes haugevis av avisartikler der ute som advarer mot samsoving, men den generelle holdningen i forhold til temaet er i endring og flere og flere leger ser nå de mange fordelene ved samsoving:

 



Nyfødte babyer har i mer eller mindre grad problemer med å regulere egen kroppstemperatur, og stabil hjerterytme er noe som ikke er helt på plass hos ferske babyer. Forskning viser bla. at samsoving faktisk virker svært positivt på disse områdene, og babyens kropp viser tydelige tegn på trivsel ved samsoving. Jeg merket selv at Lillebror ble fort kald hvis jeg la ham i babysengen hans på dagtid. Men når han sov hos meg på natten var /er han alltid god og varm.

Samsoving har også bevist sammenheng med god psykisk helse senere i livet. I de artiklene jeg har lest, nevnes for eksempel større trivsel og stabil oppførsel i skoleårene, og mindre sjangse for psykiatriske problemer senere i livet.

Igjennom de snart fem årene vi har praktisert samsoving, har jeg plukket opp noen tips som kan være hjelpsomme på veien. For eksempel så er det gjerne slik at babyen forandrer seg til en spinnvill mark når han eller hun lærer å krabbe. Jeg husker det holdt på å tørne for meg når Lillesøster turnet rundt og gorde yogaøvelser i sengen midt på natten da hun akkuat hadde lært seg å krabbe. I denne perioden kan det hjelpe stort på nattesøvnen å bruke en sideseng til babyen. En sideseng er en liten sprinkelseng som er like høy som voksensengen, og er åpen på en side. Den festes med den åpne siden til dobbeltsengen, slik at mor enkelt kan strekke seg etter babyen hvis hun/han trenger kos eller melk. Samtidig skaper sidesengen en egen boltreplass for den ivrige krabbebabyen slik at mor slipper å få en liten tå i neseboret eller å bli lugget midt på natten.

Her er flere tips:




 Retningslinjene for trygg samsoving er jo nettopp det: -retningslinjer. Og selvfølgelig så klarer vi ikke å holde seg 100% til alle hele tiden. Men det er viktig å være klar over risikoene når man viker fra retningslinjene, prøve å gjøre samsovingen så trygg som mulig. Når jeg tenker etter, så er det ikke rart at vi må passe ekstra godt på når det gjelder samsoving i vår tid. Før så sov vi jo ikke i myke senger høyt oppe fra bakken med store myke dyner. Urstammefolk i dag sover jo fortsatt sammen med babyene sine på relativt harde (og ikke hevede) underlag,  med kun lette tepper og sjelden med store puter. Vannsenger var jo heller ikke akkurat så poppis mens vi fortsatt bodde i huler, så det er klart vi må henge med i svingene og tilpasse samsovingen til vår moderne hverdag, slik at alle sover trygt og godt.


Og våkner blide og uthvilte. I hvertfall en av oss...

Samsoving er den naturligste og enkleste måten vi kan benytte for sørge for at babyene våre er trygge om natten. Jeg respekterer dem som velger å ikke samsove, men roper høyt hurra for alle fordelene! De er så gode å ha i bakhodet når man møter superskeptiske leger eller kritiske småbarnsforeldre (møtte noen av dem i Tyskland ja...) som sammenligner samsoving med å la babyen sove med en slaketerkniv i armkroken! Fysj for noe grusomt sprøyt!
Samsoving -når det utføres på riktig måte -er trygt og sunt for mor og barn! 


 

 Passer du på sikkerhet når du sover sammen med babyen din? Har du hatt noen ulykker i forbindelse med samsoving?

Hva svarer du hvis du får kommentarer fra folk som er skeptiske til sikkerheten rundt samsoving?

 

Kilder: Scientific Benefits of Co-sleeping, Safe Co-sleeping habits, The Do's and Dont's of Co-Sleeping

Jeg snakker for mye til barna



Foreldre snakker for mye til barna sine. -Det blir for mye prat og for lite handling! Dette hevdes i alle fall i en artikkel jeg leste i et familiemagasin (tyske Nido) for en stund siden. I artikkelen ble flere kommunikasjonseksperter, barneleger og foreldre intervjuet om hvordan vi kommuniserer med barna våre i hverdagen.

Hovedtemaet i artikkelen var det at vi voksne sier så innmari mye til barna våre -H.E.L.E tiden, og at det i visse situasjoner ikke har noe for seg. Vi kommuniserer bare én vei, mens barna siler ut det meste vi sier fordi det er rett og slett blir for mye prat. Barna blir uinteresserte i den beskjeden vi egentlig ønsket å formidle, fordi at vi fyller inn med for mye løsprat, forhandlinger, diskusjoner og ikke minst: repeterer ting de allerede vet.

Unødvendige forhandlinger
Jeg kjenner meg definitivt igjen i det artikkelen beskriver. For her i huset prater undertegnede muligens i overkant mye til barna når det kanskje ikke har så veldig mye for seg. Jeg tar meg selv i å starte en diskusjon over temaer som ikke går an å forhandle om.

Gjengangere
Jeg kan stå der og lire av meg replikker som «Du MÅ  pusse tenner, ellers kommer karius og baktus og du får vondt i tennene og da må du til tannlegen!» ,som om ikke jeg har sagt det før? «Ikke dra meg i håret fordi at det er ikke snilt og jeg synes det er vondt og dessuten så har jeg ikke så mye hår å ta av» som om ikke de vet at det gjør vondt å bli lugget og «Jo du må ha på gummistøvler fordi det regner ute og du blir våt hvis ikke du har dem på» som om ikke de forstår hvor kjipt det er å bli våte på beina. Og i mens ligger toåringen og leker med plastbrødskiver som om jeg aldri hadde åpnet munnen i det hele tatt.


Støvler? Sa du noe om støvler? Jøss, det gikk jeg glipp av...

Kommunikasjon uten ord
I artikkelen fortelles det at det er et særs vestlig fenomen å diskutere og jabbe i vei med barna sine på den måten. I Berlin ble jeg kjent med foreldre fra mange andre kulturer, og jeg beundret hvordan enkelte foreldre kunne få ungen til å motta en beskjed om at noe ikke var lov, uten å si et ord, bare ved å SE på dem! Det hadde jammen vært praktisk noen ganger!



"Legg fra deg den saksen" -blikket. Fikk jeg det til? Greit, jeg må nok øve litt.

Bare få det overstått
En barnelege forteller magasinet at foreldre som kommer til henne for å få vaksinert barna sine gjerne står der og diskuterer med en toåring i evigheter før det som uansett må skje, omsider skjer. Barnelegen mente at det er lite poeng i at stikket som bare tar to sekunder, og som kommer til å bli gjennomført uansett, først skal drøftes i tjue minutter med toåringen på legeværelset. Hun mener det er greit å forklare i forkant av legebesøket, men at det holder i massevis. Diskusjon fører bare til mer usikkerhet og enda mer urolige små pasienter.

Jeg forstår hva legen mener. Det hjelper ikke så veldig at mamma sier at det er over på et blunk og at hun skal få en is etterpå, eller at det må gjøres fordi det er viktig for folkehelsa. En toåring bryr seg da fint lite om hva jeg babler om når hun står der og skal bli stukket. Hun er bare bekymret for den derre spisse, skinnende greia som legen holder i hånden. Da er det kanskje like greit å si «Nå tar vi sprøyten» og få det gjort?

Diskusjonsfellene
Jeg har lagt merke til at jentene mine på 4 og 2 ½ år ofte blir sure og frustrerte hvis de får for mange valg eller hvis jeg diskuterer for mye med dem. Det å finne et antrekk om morgenen kan gjerne bli en halvtimes diskusjon om ikke jeg sparer litt på ordene mine. Og skal vi i butikken, så kan jeg love deg at det blir rabalder hvis jeg sier «nei vi kjøper ikke det fordi at det er usunt og sånt spiser vi bare på lørdager fordi at  blablabla?». Som regel fungerer et «Nei» og deretter stillhet mye bedre enn en lang tale på to hundre ord om hvorfor ikke vi kan ha marshmellows til middag. Eventuelt svarer jeg «JA det kan vi jo kjøpe -til lørdag» for deretter å holde munn. Protestene stilner som regel raskere etter en kort beskjed.

Det er lov å prøve seg
 

Men det er vanskelig! Jeg faller stadigvekk på trynet i den derre smeigemamma-fella. Jeg blir så opptatt av å informere om hvorfor jeg sier nei eller å overtale barna til å gå med på det jeg vil vil at de skal gjøre. Ofte glemmer jeg det faktum at de ikke engang har spurt meg hvorfor. For når jeg tenker meg om så spør de ikke hvorfor de må pusse tenner før leggetid eller ha på seg støvler når det regner. De har jo hørt det før og vet nøyaktig hvorfor. Så når de begynner å gjøre motstand, er det kanskje ikke så vits i å la skravla gå fult så mye? Kanskje de hører bedre etter hvis jeg holder tilbake litt?

Kort og godt
Barn kommuniserer rimelig direkte når de vil noe i forhold til oss voksne. De legger ikke ut i det vide og det brede om hvorfor de vil at jeg skal gi dem fargestiftene og tegneark og hva som kommer til å skje hvis ikke jeg gjør det.
«MAMMA gi meg tegnesakene er du snill!» er nok til at jeg forstår hva de vil.

Eksperiment
Derfor har jeg i det siste eksperimentert med å kommunisere på en litt annerledes måte med jentene. Jeg er direkte og velger ordene nøye når jeg skal gi beskjeder. Jeg forteller hva jeg vil, (eventuelt hva jeg IKKE vil) og that's it. Selvfølgelig prater vi om ting her hjemme (jeg har ikke blitt robot-mamma som kun fyrer av kommandoer altså) og har normale middags-samtaler og hyggeprat mens vi leker osv. Og jeg hører selvfølgelig på barna mine når de har noe å si, og jeg viser at jeg ser dem. Men jeg har sluttet å legge ut om hvorfor de skal legge seg eller hvorfor jeg vil at de skal pusse tenner. Jeg forhandler ikke lenger så ofte om ting som ikke kan forhandles. Jeg er kort og rett på sak, og jeg prøver å tenke at action speaks louder than words.  -og vet du hva? Det funker!
På en måte.

Greit, av og til kommer det en uunngåelig trassepisode uansett hvor få ord jeg holder meg til, og uansett om jeg bare tar på dem de støvlene. Men i det store og hele, så merker jeg at barna blir mindre irriterte på meg og at de trives bedre med denne formen for kommunikasjon. Jeg synes faktisk at de hører bedre etter hvis jeg holder meg til denne typen kommunikasjon når jeg skal ha frem noe viktig. Og jeg har innsett at den smeigemammaen som alltid skal overtale og forklare, lett kan havne i trøbbel med to smårollinger som lukker ørene og finner på helt andre ting, når hun er på femte avsnitt av tannpuss-talen.

Heldigvis har jeg mange voksne som gidder å høre på (og lese) mine tankespill og diskutere med meg!

 


 

Er du en smeigemamma som forhandler for mye?
Syns du det er riktig å forklare og forhandle med barna hele tiden?
Hvordan reagerer du når barna nekter å gjøre det du ber dem om?

 


 

Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe - DEL 2

Det tikket inn veldig mange bra kommentarer på torsdagens innlegg. Såpass bra at jeg føler det er rom for mer dialog om temaet. Innlegget handlet om at jeg til tider har følt meg misforstått av venner og bekjente som ikke har barn, (Jeg snakker ikke om alle barnløse som jeg kjenner, bare så det er klart.) og jeg ville nå ut til andre nybakte foreldre som har vært i samme situasjon.
Det ble som sagt god diskusjon av innlegget, og slikt inspirerer.
Lyst til å henge på sofaen med meg mens jeg ammer?


Ofte snakker vi småbarnsforeldre om hvor mye arbeid og stress det er å være forelder. Vi uffer og akker oss over trassanfall, bleiepriser og den evige hverdagskampen og så søker vi forståelse og sympati hos andre foreldre. Jeg syns det er utrolig godt for sjela å få lov å lufte litt frustrasjon blandt venner som også har barn. Og jeg forstår at de barnløse kan bli litt småirriterte over alt dette snakket om hvor sinnsvakt travelt det er å være mamma. Men dere må ikke tro at jeg forestiller meg at barnløse folk lever et stressfritt og ukomplisert liv i sus og dus. For de er jo travle de også. Selvfølgelig er de det! Alle har sine bekymringer og stressfaktorer. Jobben kan være stressende, forhold og utdanning kan være utfordrende. Jeg har jo også vært uten barn en gang, og jeg var, til tider, sinnsykt stressa likevel.

Noen nevnte i kommentarene at jobben deres var så stressende at det å gå hjemme med barn var ren avslapning i forhold. Det er nok mange som har det slik. For mange er det derimot helt omvendt.

Da jeg nylig tok opp akkurat dette med mine venninner som har barn, så sa et par av dem at de gleder seg til å dra på jobb fordi at det er så avslappende! På jobb har man også oppgaver, men man har ikke 100% ansvar for et eller flere små menneskers sikkerhet, trivsel og helse. Med mindre man er sykepleier, lege, førskolelærer ol. da. (Respekt!) Men til og med i sånne yrker, så er jo arbeidsdagen over  på et tidspunkt. Slik er det ikke når man blir forelder. Det var det som jeg fant mest overveldende i starten. Det å vite at man aldri er "off duty", noensinne. Uansett om man har barnevakt, så er man fortsatt den som sitter med ansvaret og bekymringene til syvende og sist. Det er noe eget ved å være forelder. Det  er altoppslukende. TIDS-slukende og energi-slukende på et helt eget nivå.
Det å være forelder er, etter min mening, vanskelig å sammenligne med en "vanlig" jobb.

Så kan vi ikke bare si at alle er mer eller mindre travle på sin måte da?

Flere poengterte at ansvaret for å ivareta vennskapet, ligger hos begge parter, og sant er det. Ofte kan det virke som at småbarnsforeldre isolerer seg eller rett og slett bare ikke gidder å løfte på telefonrøret når de får barn. De ser ut til å glemme sine barnløse venner og lever i en egen boble av bleier, babykos og gulp mens verden går videre for de andre uten barn. Men hvorfor? Bryr de seg ikke lenger? Trenger de ikke venner eller?

Det er herlig når venner engasjerer seg i barna mine.

Jeg kunne nok ha vært flinkere til å invitere mine barnløse venner og bekjente på besøk da jeg ble mamma for første gang i 2009. Men her er greia: Det føltes så rart. Jeg følte meg som et utskudd.

For hva i all verden skulle jeg si hvis jeg ringte dem?
"Hei, det er meg, hun som ikke grer håret lenger vettu. Jeg bare lurte på om du hadde lyst til å komme bort og sitte på sofaen min mens jeg kjede-ammer i noen timer? Jeg kan tine en daimkake og vi kan se på Disneychannel hvis du vil?"

Gud så kleint!
Jeg var rett og slett redd for hva de ville synes om denne nye rollen jeg hadde fått. Jeg trodde de ville føle seg ukomfortable i mitt nærvær. Jeg følte jeg allerede hadde forlatt dem litt på en måte, bare ved det å bli mamma, og det hadde jeg dårlig samvittighet for. Alt det som denne nye rollen min innebar var jo helt nytt og litt rart for dem, til og med kjedelig kanskje. Det hele føltes kleint og vanskelig.

Plutselig var jeg på andre siden. Jeg var blitt mamma til et lite menneske. Det føltes som om jeg hadde gått igjennom en slags portal. En portal som var usynlig for de andre, men så utrolig tydelig og altomveltende for meg og faren til barnet mitt. Vi var blitt endret.
Og ikke bare var vi blitt endret på innsiden, men prioritetene våre var  plutselig HELT annerledes enn før.

På café med venner: med nyfødt Lillesøster i bæresjal, null sminke og bustete hår. Kos men slitsomt!

Jo fordi at jålete Jona som pleide å bruke to timer på badet på morgenen, var nå blitt dama som gikk rundt i joggebukse med bustete hår og lite eller ingen sminke. Det var så vidt jeg  kjente meg selv igjen.

I tillegg så falt jeg helt ut når det gjelder det sosiale, selv om det ikke var med meningen.
Jeg fulgte ikke lenger med seriene som de barnløse vennene mine så på TV på kvelden, (fordi jeg sovnet av utmattelse kl 19) jeg fulgte ikke mye med på hverken nyheter eller samfunnsdebatten generelt, (fordi jeg hadde ikke tid eller konsentrasjon til å lese aviser) og jeg falt ut av bygdesnakket, sladderet, trender og andre temaer som opptok vennene mine, fordi jeg ikke hadde mulighet til å stille opp på jentekvelder og fester. Jeg forstår godt at de ikke helt visste hva de skulle finne på med meg lenger. For når en venn endrer seg så totalt så plutselig, så føles det jo nesten som om man ikke kjenner vedkommende lenger.

Vennskapet endrer seg når man får barn.

Dette var jo hverken min eller vennene mine sin feil. Det var ingen som hadde skylden. Det bare er sånn. Livet endrer seg, og det endrer oss. Det første året som mamma var nok ganske ensomt for meg. Men så ble det bedre, for plutselig fikk mine nærmeste venner også barn. Med ett var de også på andre siden. De forstod når jeg kom for sent til avtalen fordi jeg måtte amme og så skifte bleie. De forstod når jeg plutselig måtte avbryte restaurantbesøket og dra hjem når babyen begynte å hyle, og de forstod når jeg ikke orket å stille opp på jentekvelder fordi at jeg var for sliten. De forstod når det gikk dager mellom telefonsamtaler eller mailer, fordi at barna hadde vært syke. De forstod, på ordentlig.


Det er opptil begge parter å gjøre det beste ut av situasjonen. De barnløse vennene kan prøve å vise forståelse og være tålmodige. De nybakte foreldrene kan prøve å huske (tapetsere kjøleskapsdøren med gule lapper?) å ringe eller sende sms selv om de blir levende begravd i bæsjebleier. Er vennskapet verdt noe, så vil det nok overleve selv om det blir noen måneder med lite kontakt.


Har du mistet kontakten med mange venner etter at du fikk barn?
Hvordan kan man holde liv i vennskap når man får barn? 
(Tenker da spesielt på vennskap med folk uten barn) 


Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe? DEL 1

Hurra han sover! Hva skal jeg gjøre nå? Dusje? Spise? kle på meg kanskje?

Hvorfor har ikke småbarnsforeldre tid til noe? Har du fått dette spørsmålet før? Jeg har fått det ganske ofte. Spesielt i tiden etter at vi har fått baby. Da kommer det ofte: "Ja, så hva gjør du egentlig på hele dagen?" Og når jeg svarer at jeg tar vare på babyen min og jentene mine, grer håret mitt og gjør litt husarbeid inni mellom slagene, så blir de litt satt ut.
"Ja okay, men det er vel ikke kun det du gjør?"
Jo faktisk.

Selvfølgelig kommer dette spørsmålet som oftest fra barnløse. Og jeg forstår godt at det kan virke rart at jeg kan bruke en hel dag kun til å "dulle" med mini-me og slacke på sofaen, mens de klarer å få unna femogtjue kontrakter,  få orden på regnskap og holde to-tre møter før lunsjpausen begynner. Jeg fremstår ikke akkurat som effektiv ved siden av det der når jeg ikke engang greier å få tid til å dusje.
Jeg skjønner at det må være irriterende å føle seg oversett bare fordi at folk har fått barn. Men jeg gjør det ikke for å såre noen. Det tror jeg ingen småbarnsforeldre gjør. Vi har bare fullt opp med vårt. Vi driver og tar vare på, lærer opp og beskytter et nytt lite menneske. Det er virkelig en altoppslukende oppgave.

Hver gang jeg har fått dette spørsmålet av barnløse, så har jeg sittet litt fast. For hvordan skal man forklare til en som ikke har barn, hvor mye arbeid det er å ha barn, uten at man høres ut som en levende prevensjonsreklame?
Jeg vil jo ikke fremstå som en sytepave. Jeg liker mammalivet, men det er slitsomt og tidkrevende!

Det er ikke sånn at alle barnløse mennesker er like lite forståelsesfulle, men veldig ofte blir jeg møtt av hevede øyebryn hvis jeg prøver å forklare meg.

For hvis jeg begynner å liste opp dagen min i detalj: amme, bleieskift, treminuttersfrokost på mor, lage frokost til jentene, amme, bleieskift og babybad, bære og bysse i sjal pga mageknip hos babyen, amme enda en gang, kle på meg selv fordi det hadde jeg glemt, spise et knekkebrød, sette på en klesvask, skrive innkjøpsliste, lage middag....
"Ja er det så vanskelig da?"
... nei, hvis jeg begynner å fortelle om jobben min, så blir jeg ikke alltid møtt med forståelse.
Fordi middag, klesvask osv gjør jo barnløse også, PLUSS at de jobber fulltid. Og mange av dem skjønner ikke hvordan jeg liksom kan holde meg opptatt hele dagen når jeg "bare går hjemme".

Så jeg har bare pleid å si "Du forstår det når du får barn." Sånn i ordentlig konfliktsky-stil.

Men det var før jeg fant dette svaret på et leserspørsmål i The Washington Post:





































For det er nemlig (desverre?) sånn at når jeg først får ti minutter for meg selv, så blir det gjerne heller en powernap eller en matbit i mellom slagene, i steden for en telefon til venner. Det er ikke noe personlig. Burde jeg vært flinkere til å prioritere venner, og da kanskje spesielt de barnløse? Mulig jeg bør tenke litt på det ja. Jeg savner dem ofte, og føler at jeg burde jobbe mer for å holde kontakten med dem. Men akkurat nå har jeg ikke tid, for Lillebror vil ha pupp. Duty calls!


Har du opplevd å få lignende spørsmål? Hva svarte du?
Er vi småbarnsforeldre så fryktelig opptatte som vi føler oss, eller er vi rett og slett bare alt for engasjerte i eget avkom slik at vi glemmer å ta oss tid til venner uten barn?


 Trykk her for å lese DEL 2 om dette temaet.

About choosing something different...

God lørdag! Måtte bare dele denne videoen med dere! Syns den passet så godt mtp innlegget om Hjemmefødslel og Reaksjoner og Refleksjoner. Og så er den dritmorsom da. Min favorittreplikk: "Because we believe in witchcraft!"  Stand up komiker Jim Gaffigan om det å velge hjemmefødsel og det å ha fire barn:


Jeg kjenner meg så igjen!  Det er vanskelig å gå mot strømmen, og derfor er det utrolig godt å kunne le litt av det hele av og til. Ellers så snakker Jim om det å ha "mange" barn, (I gåseøyne fordi 4 barn ikke er noe ekstremt i mitt hode.) og folks reaksjoner på det. Hvordan opplever dere som har mange barn dette? Blir folk sjokkert eller syns de det er flott?

Og sånn in other news: En dag til termin og det skjer ikke stort her. Ikke annet enn at Storesøster har blitt syk igjen, så da vi er påan igjen med nattevåk, skyhøy feber og stakkarslig liten 3åring.
Håper hun rekker å bli frisk igjen før Lillebror kommer. Jaja, vi har i allefall nok å gjøre da, så vi kjeder oss ikke akkurat!

Ha en super helg!
og psst: send meg masse fødetanker da!


Kjerringråd for igangsetting av fødsel: Farlig eller uskyldig tidsfordriv?

Er det farlig eller helt greit å prøve å "lure ut babyen?" Dere som har vært gravide vet hva jeg snakker om. Kjerringrådene. Det finnes haugevis av dem, og noen av dem rarere enn andre. Jeg har laget en liste over de vanligste, og noen av de litt mer uvanlige kjerringrådene. 
Har kanel virkelig effekt på livmoren?



De 10 vanligste rådene:
tyskertøsa's kommentarer i kursiv...

1. Hopp i høyet
Fordi kvinnens klimaks kan sette i gang riene, og fordi mannens svømmere inneholder  prostaglandiner, som er det samme virkestoffet som det som brukes (i syntetisk form) til igangsetting av fødsel på sykehus.  Eneste haken er: man må ha seg 3 ganger om dagen for at mengden prostaglandiner skal bli tilstrekkelig for å ha effekt...

-okay, denne virker jo sannsylig siden til og med Rikshospitalet anbefaler dette, og det blir slengt rundt med fremmedord her, og dessuten så er dette det mest vanlige rådet som jordmødre gir. Men helt ærlig...hvor mange har ork til å svinge seg mellom laknene 3 ganger om dagen når man er 9 måneder på vei når man heller kan bruke tiden på å spise kake? 

Orker man 3 runder pr dag? 

2. Gå i trapper
Fordi den vekslende svingingen av hoftene visstnok skal starte rier.
-nei, vettu hva. Dette prøvde jeg faktisk MENS jeg hadde rier med Storesøster og det hjalp ikke, så jeg tviler sterkt på at det kan starte noe. 

3. Vaske gulv på alle fire

Fordi at vaskemidler er riestimulerende eller hva??
Denne må det da være en mann som har funnet på. Hvorfor på alle fire? I have no clue, men det høres himla slitsomt ut. Lar heller vaskehjelpen ta det. Mens jeg ser på. Og spiser kake. Og snakker om hvor slitsomt det er å være meg. Fordi det setter han så pris på.


4. Vaske vinduer
Men hva er det med all vaskingen ?? Er det mulig at disse vaske-rådene har oppstått fordi at mange redebyggende mega-gravide damer tilfeldigvis holdt på med huskvask den dagen de fikk rier? 

-Vindusvask er så lite hensiktsmessig når man har to småtroll i hus at det bare ville provosert et hormonellt følelsesutbrudd og tårer når rutene ti minutter senere blir tilklisset av vaniljeyoghurt og busemenn.




5. Stimulering av brystvortene
(uffda..lurer på hvaslags folk den overskriften vil sende til bloggen min..jaja)
Denne begrunnes med at stimulering av brystvortene til kvinnen, forårsaker et utbrudd av  oxytocin-hormoner i kroppen, som igjen er rie-stimulerende.

-Denne blir faktisk anbefalt av jordmødre under fødselen, hvis riene skulle dabbe av. Men så er det igjen mange som advarer mot å gjøre dette for å starte fødsel, for det skal kunne forårsake styrtfødsel og helt hinsides sterke rier... Jeg tror absolutt dette rådet har noe for seg, men styrtfødsel er det ikke alle som er så hypp på kanskje...

6. Lakserolje
Samme som over. Lakserolje får visst (SINNSYKT) fart på tarmene  -og tarmene skal igjen få fart på livmoren. 
-det er mange som sverger til denne. Har hørt og lest utallige historier hvor mor tok litt lakserolje og noen timer senere var babyen i armene hennes. Men seriøst.. lakserolje...? Det høres så dramatisk, ubehagelig og ikke minst, ehm -grisete ut... Dessuten så advarer også mange mot dette rådet siden det visstnok kan føre til styrtfødsel, diare, altfor sterke og tette rier og avføring hos forsteret. Jeg ville ikke gjort dette! 

7. Spis sterk mat
Fordi at sterkt krydder kan påvirke livmoren? Eller kanskje heller påvirke tarmene, som igjen..ja, you get the idea...

-tjah...hvis du uansettt liker tandoorien din grævla sterk, så ser jeg ingen grunn til å unngå å spise det... syns denne virker uskyldig. Så lenge du ikke sitter og knasker grønn chili bare på pur F liksom. 
Litt ekstra spice i curryen i kveld..?

8. Drikk et glass rødvin
Fordi at vin har en avslappende effekt, og fødselen gjerne starter når man er avslappet/ sover godt...
Dette er sånn typisk bestemor-råd føler jeg. Et råd fra den tiden hvor ingen hisset seg opp over en røykende, rødvinsdrikkende høygravid dame på grillfest.
Seriøst? Hvorfor hive nedpå et glass nå plutselig, når man har vært avholds i 9 måneder? Babyen tar vel like mye skade av det nå som før termin?


9. Kanel
Fordi at kanel visstnok skal kunne provosere til sammentrekninger i livmoren.

Denne hadde jeg faktisk aldri tatt seriøst før vi flyttet til Tyskland, men da jeg var gravid med Lillesøster fikk jeg streng beskjed av jordmor om å UNNGÅ kanel og da spesielt kanel-te helt fram til jeg var kommet til termin. Så da drakk jeg selvfølgelig ekstra mye kanel-te da jeg var på overtid da. Litt fordi at det er veldig godt. Mest fordi jeg var desperat...


10. Heftig gåtur
Fordi at ? Noen forslag til hvorfor? Fordi at ungen blir lei av vaggingen og vil ut? Fordi at kroppen produserer endorfiner når vi er fysisk aktive og at det igjen kan medføre at fødsel starter? Jeg er ikke helt sikker på grunnen, men dette er også et veldig typisk råd jeg har hørt hundrevis av ganger.
-Jeg sier bare en ting til dem som anbefaler meg denne: prøv DU å gå deg en "heftig" gåtur med et babyhode som presser på diverse nerver, godt skrudd ned i bekkenet ditt. AU!


De "alternatvie" rådene:

Akupunktur/akupressur:
Det hevdes at enkelte punkter kan stimulere kroppen til å gå i fødsel. Det er også mange jordmørdre som anbefaler fødselsforberedende akupunktur, for å mykne opp livmorhalsen i ukene før fødsel starter, slik at fødselen går raskere og enklere. 

-dette er kanskje det rådet jeg har mest tro på. I sist svangerskap fikk jeg både forberedende nåler den siste måneden  og så igangsettende nåler 4 dager over termin, og riene startet samme dag. Fødselen gikk utrolig raskt og greit. Derfor kjører jeg på med masse akupunktur denne gangen også. Og hvis jeg går over tiden skal vi ikke se bort i fra at vi prøver igangsettende nåler igjen...
Akupressur prøvde jeg ikke, men det skal visst kunne ha lignende effekt.

Har du prøvd akupressur?



Sove seg til rier:
Dette rådet har jeg hørt at jordmødre gir til damer som er på overtid og kanskje har "prøvd alt" av kjerringråd ikludert vasking, hopping i trapper osv. Søvn skal visst virke "inviterende" på rier hvis kroppen er klar. Sov så mye som mulig, og riene kommer!
-dette er jo mye mer fristende å prøve enn all vaskingen og gåingen... og så syns jeg det virker mer logisk at riene går i gang når man er avslappet. De fleste fødsler starter jo på kvelden/natten når en har lagt seg, så denne tror jeg faktisk ikke er så dum...



Rie-mat: 
Jepp, det finnes en haug av oppskrifter på "riestimulerende" mat. Bare google Fødepizza og Riekake, (ugh...så digg....) så dukker det opp haugevis av oppskrifter. Enten det er lakserende effekt eller bare hvitløkens magiske krefter som skal være triggeren i disse...så er det mange som tror på at det virker.
-pizza er jo digg uansett, så hvis du føler for å hive på litt ekstra hvitløk, why not... Men "lakserende riekake" var liksom ikke så fristende for meg...


Skal det være litt riekake?



Rie-cocktail: 
You heard me... Rie-cocktail eller "Wehencocktail" på tysk, er noe som faktisk blir brukt (uoffisielt) av jordmødre og gitt til kvinner på overtid for å unngå medikamentell igangsetting her i Tyskland. Til og med min ganske så strenge jordmor nevnte denne i sist svangerskap... Cocktailen inneholder bla aprikosnektar, et par cl vin eller vodka (!!) mandelmos og en ss lakserolje.  Jeg takket nei.
-alkohol OG lakserolje i salig forening? Jeg står over...


Så, hva tenker dere egentlig om dette med kjerringråd? 

Det finnes dem som mener at det å prøve å fremprovosere fødsel, uansett på hvilken måte, er uheldig eller rett og slett farlig for babyen. De mener at babyen trenger de siste ukene/dagene i livmoren like mye som den har trengt alle månedene frem til nå. Det å provosere frem fødsel, om enn bare noen dager før den ville startet av seg selv, er "slemt" mot babyen. Den bør få bli i mors liv så lenge den trenger det, og vi bør respektere kroppen vår. 

Det finnes faktisk forskning på dette området som tilsier at det er babyen som sier ifra til livmoren når det er på tide å sette igang rier når barnet er modent nok til å trives utenfor magen. Når babyens lunger er helt modne for å puste på egenhånd, så produserer de visstnok et protein som blir sklit ut i fostervannet, som igjen stimulerer livmoren til å trekke seg sammen. Les mer om dette her.
Det blir faktisk sagt at babyen kan ha økt risiko for komplikasjoner hvis den blir "kastet ut" før den er klar for å komme av seg selv, uansett om man er innenfor de magiske 37 ukene. Er dette noe vi bør ta sjangsen på da?


På andre siden argumenteres det ofte for at "kroppen går ikke i gang før den er klar uansett" og at kjerringrådene kun vil fungere på en helt fødeklar kropp, og at babyen derfor ikke tar skade av kjerringrådene.

Jeg er usikker på hva jeg mener om alt dette, men en ting er jeg hvertfall klar på, og det er at jeg ikke syns det er så greit å drive å herje med aggressive igangsettings-kjerringråd som f.eks lakserolje osv i tiden FØR man er kommet til termin. Et svangerskap er ment å vare i 40-42 uker, og det syns jeg vi skal respektere. Men jeg innrømmer at jeg har drukket en liiten kopp kanel-te i dag da...


Hva synes du om kjerringråd for å sette i gang fødsel?
Er det farlig, eller helt greit å prøve å fremskynde fødselen? I såfall: når er det greit å begynne å prøve?


Er kjerringrådene bare myter, eller tror du på dem? Har noen av dem funket for deg?


Bleieslutt -når og hvordan?

La oss snakke om bleieslutt. Jeg har satt sammen noen fine råd å dele med dere, men først:
I november i fjor kunne man i bladet mamma lese at bleieforbruken og alderen for bleieslutt i Norge blir høyere og høyere. På 40-tallet var visst 61% av norske barn tørre innen 1  1/2år , mens andelen antas å være mindre enn 5% i dag. Videre ble det listet opp mulige grunner til denne utviklingen, som f.eks at de fleste barn i bleiesluttalder går i barnehage og at de ikke får nok oppfølging der. Personlig så syns jeg at barn ikke skal behøve bleier etter de er blitt 3 år, men det finnes selvfølgelig individuelle variasjoner.


Nå er vår yngste 22 måneder. Hun viser tydelig interesse for å bruke toalettet og prosjekt bleieslutt er så smått kommet i gang. Det gjør jo at vi som mamma og pappa må friske opp i minnet og gå over de gamle triksene vi brukte forrige gang. Nå gjelder det å brette opp ermene og prøve å unngå for lang tid med to bleiebarn samtidig... Åh du herlige foreldrelv. Uendelig spenning og glamour...


Mine 10 beste bleieslutt-råd:



  1. Når? -Vent til barnet er klart -men ikke for lenge...
    De fleste eksperter på området er enige i at man bør vente til barnet gir tegn til at de vil slutte med bleie. Slike tegn kan være at de vegrer seg for å ta på ny bleie etter skift, at de vil sitte på do, eller at de gir beskjed med en gang de har tisset i bleien. 18 måneder blir ofte nevnt som den gyldne alderen for å starte bleielsutt-prosjektet. Jeg tror man må vurdere hvert enkelt barn, men barnelegen vår så i allefall ingen grunn til å vente lenger enn 24 måneder med å begynne. De aller fleste barn vil da være fysisk klare, og det er opp til oss foreldre å hjelpe dem å bli mentalt klare for bleieslutt. Det forresten en klar fordel å kjøre på med bleieslutt om sommeren pga varmere vær og mindre påkledning, men det går fint an på vinteren også.
  2. Hvordan begynne? -Snakk sammen og tilpass toalettet for barna.
    -Snakk med barnet om bleieslutt. Spør det har lyst til å gå på toalettet.

    -Tilpass toalettsetet med spesiell barnetoalettring, og en liten krakk til å klatre opp på. La døren til badet stå åpen. Potte er teknisk sett unødvendig, og etter min mening -bare mer søl, men noen barn liker bare potte best.

    -Ikke tving barnet til å sitte på do. Det kan hende de sier nei i begynnelsen, og da bør vi respektere det, men så plutselig blir de gira på å prøve likevel når du minst venter det.

    -Opprett rutiner for doturer før og etter måltid. (Dette er normalt sett tider hvor barna 
    trenger å gå på do uansett.) Med rutiner mener jeg at man til samme tid hver dag passer på å spørre barnet om det vil prøve å gå på do.
  3. Vær forberedt på et skritt tilbake og mange uhell
    Vit at det vil komme dager/uker med trass eller "tilbakefall" hvor barnet har flere uhell enn vanlig. Oppmuntre barnet og prøv å forbli positiv. De aller, aller fleste barn opplever slike perioder og kommer over det av seg selv. Et skritt tilbake, to skritt frem...
    Bare husk å aldri skjenne eller rakke ned på barnet hvis det har et uhell. Dette vil kun såre og stresse barnet, og virke mot sin hensikt. Det er ikke akkurat så mange av dem som tisser på seg med vilje! Gi støtte og forsikre barnet om at dette går bedre neste gang!
  4. Dropp bleien -Bruk truser
    Mange barn syns det er utrolig stas å få på seg truse i steden for bleie. I tillegg så hjelper det barnet å holde kontrollen, fordi at de merker når de har tisset på seg i motsetning til med bleier... Ja, dette kan være ganske stress i starten når man må ha seg skift over alt, men her i huset funket dette mye bedre enn å bruke bleie samtidig som vi hadde tilvenning til toalettet... Evt. kan man bruke truser hjemme og bleie når man er ute, men da må man regne med at hele prosessen tar noe lengre tid.
    Om sommeren er det jo superpraktisk å la dem gå uten truser også. 

    Vi gleder oss til varmere, bleiefrie dager!

  5. Bruk hjelpemidler!
    Det er lett å glemme seg bort. Både for barnet, og de voksne... For oss fungerte det supert med timer på do-tidene.
    Still klokken på mobilen og gjør sånn at det spilles en artig sang/lyd som barnet kjenner når det er på tide med et do-forsøk. Vis og forklar til barnet at dette er do-tid lyden og at når den spilles, er det på tiden å prøve å gå på do. Det er viktig at barnet vet at det ikke gjør noe om de ikke klarer å gå på do hver gang og at det bare er snakk om å prøve.

    Det kan gjerne begynne med 30-60 minutters avstander mellom hver do-tid alarm, for så å forlenges opp til 2-3 timer i løpet av noen dager/ uker. Alder har mye å si på hvor lang avstand mellom do-tider som funker.
    Det er viktig å ikke legge press på barnet og følge dets eget tempo slik at do-tid ikke blir noe negativt og stressende.


    Et annet hjelpemiddel er faktisk å la dem bli inspirert av større barn eller foreldre til å gå på do. Kanskje ikke det er vanlig i alle familier at barna ser andre folk gå på do, men jeg tror dette kan være viktig for å normalisere det å gå på do og inspirere barna til å prøve.
  6. Avledningsmanøver
    Noen barn får litt prestasjonsangst når de sitter på do og det forventes noe av dem. Her kan en liten bok å lese i, eller rett og slett en liten historie fortalt av mamma eller pappa, være gull verdt for å få dem til å slappe av. Mange barn har heller ikke tid til å sitte stille mer enn et par sekunder. Da er det lurt å distrahere dem litt. Noen ganger er det nok å starte en liten samtale om dagen som har vært eller et godt minne dere har sammen for å få barnet til å slappe av. Andre barn liker best å være alene på toalettet.
    En god bok er gull verdt under do-treningen. Lillesøster foretrekker som dere ser populærlitteratur

  7. Ingen stående applaus 
    Ja, her vil nok noen være uenige med meg og det er helt greit, men husk at overdreven ros og applaus også kan slå negativt tilbake i form av prestasjonsangst hos de små. Barnet kan få den oppfatningen at de har "feilet" hvis de ikke får til å tisse og man ikke står der og klapper i hendene, eller de kan miste motivasjonen når ingen roper høyt HURRA for dem og hiver konfetti i luften når de går på do i barnehagen. Det kommer selvfølgelig litt an på personligheten til barnet, men selv så føler jeg det blir helt rart å hoppe opp og ned og applaudere for at noen har tisset på do. For meg er det viktigere å presisere at jeg ser at barnet gjør en innsats. "Du har sittet på do tre ganger i dag!" Observante kommentarer -ingen dømming, hverken positiv eller negativ, funket best for oss.  Stoltheten og mestringsfølelsen som barnet får av å lære noe nytt er faktisk en kjempebelønning i seg selv. Vi må bare gi dem rom til å kjenne på den følelsen og skru ned hurraropene litt!
  8. Belønning eller ikke?
    Noen foreldre og barnehager sverger til belønningsmetoden. Her ville jeg vært forsiktig med å bygge en rutine som kan bli vanskelig å holde på i alle situasjoner. Noen bruker kanskje et lite ark på baderommet hvor barnet får et klistremerke for hver dotur eller lignende. Jeg tror ikke dette er skadelig eller noe slikt, og syns ikke det er noe galt i det hvis man velger å gjøre dette. Men personlig ser jeg bare ikke vitsen med å "hype opp" det å gå på do med premier og lignende. Kanskje en liten diplom som overraskelse når de har sluttet med bleie kunne vært koselig å gi, men jeg vil ikke bruke ting som en dinglende gulrot og motivasjon. Det er viktigere for meg at barnet kjenner på sin egen motivasjon og stolthet over denne nye ferdigheten.
  9. Nattavvenning i etapper
    Denne delen var den siste og vanskeligste biten hos oss. Storejenta var superflink på dagtid, og hadde ingen uhell lenger, men vi var helt lost med tanke på hva vi skulle gjøre på natten... Jeg anbefaler å begynne med nattavvenning litt etter at barnet har kontroll på dagtid.
    Først av alt skaffet vi oss et tisselaken til å ha under det vanlige lakenet, slik at madrassen i det minste forble tørr. Det blir nok en del uhell helt i starten, men det går som regel fort over hvis man anvender et par triks:
    -alltid la barnet gå på do som det siste dere gjør for det er leggetid.
    -hent barnet og sett det på do minst 2 ganger de første nettene. Hvis dette går greit uten uhell, så kan man forlenge tiden mellom doturer eller droppe en av doturene.
    F.eks hvis barnet sovner kl 19, kan man bære det på do kl 21 og igjen kl 23 før en selv sovner. Hos oss forble sengen som regel tørr til vekkerklokka ringte kl 6 hvis vi fulgte denne modellen OG det er viktig å ta med barnet på do med en gang det våkner!

    Et nyttig  triks mtp ekstra doturer på kvelden/natten, er å ikke våkne/ snakke til barnet når det blir bært på do. De klarer faktisk fint å tisse på autopilot uten å våkne helt!

    Husk å ikke gi drikke om natten hvis det kan unngås. (Når barnet er sykt, er det selvfølgelig best å slappe litt av på dotreningen og gi masse drikke.)
  10. Ikke sett en deadline

    Jeg tror det lureste er å la det stå åpent når tid barnet skal bli bleiefritt. Greit nok at man kan se for seg sånn ca. når en håper det vil være i boks, men ikke bli skuffet om barnet trenger mer tid. Barnet kommer til å slutte med bleier og være tørt når det er klart for det. Hvis man setter seg deadlines så blir det automatisk press, uansett om en ikke har nevnt noen dato til barnet, så vil det merke det på din instilling.
    Storesøster var ca 2 1/2 da hun var tørr på dagtid og 3år da hun var tørr hele natten. Jeg syns dette var helt greit, men jeg håper at bleieslutt-perioden muligens går noe fortere denne gangen, nå som vi har mer erfaring. Og så ville det vært himla greit å slippe å ha to bleiebarn i mange måneder, for noe sier meg at Lillebror vil sørge for mer enn nok bleieskiftarbeid...



    Har du noen gode tips å tilføye?
    Hvor gamle var deres barn da de sluttet med bleie, og hvor gamle syns du barna bør være før en begynner med dotrening?
    Hvorfor tror du at alderen for bleieslutt har steget så mye?

Barnearbeid

Det er ikke sjelden en hører om hvor slitsomt det er å ha barn. SÅ mye arbeid! Evig husvask, oppvask og klesvask blir det av det å ha små mennesker i hus! Ja det er anstrengende å ha en familie, men kan vi gjøre det enklere for oss selv med rett innstilling? Forfatteren og trebarnsfaren Tom Hodgkinson oppfordrer foreldre til å "Bring back Child Labor!" -med en dose ironi selvfølgelig. Jeg tror han har et poeng...
Noen ganger kan fjellene med skittentøy virke uoverstigelige.  Illustrasjon av min talentfulle venninne Judith Carnaby

Hvorfor har de aller fleste av oss den innstillingen at husarbeid er noe negativt? -Et evig slit. Et monotont slavearbeid uten like, noe som man gruer seg til å gjøre og gjerne utsetter eller prøver å true overtale andre familiemedlemmer til å gjøre, evt. betale for å ta over?

Jeg tenker at det har nok litt med at i vår tid arbeider gjerne mamma og pappa mye, så det er klart man bare rett og slett er sliten etter en lang dag på jobb. Men jeg tror også det muligens har noe med hvordan man ser på det. 
De fleste jeg har snakket med om dette sier at husarbeid kommer liksom i veien for det andre som man heller vil gjøre. Som for eksempel kvalitetstid med familien.
Men hva om husarbeidet kan være kvalitetstid med familien?

Ja, for vi foreldre glemmer gjerne det faktum at vi har noen fantastisk flinke og villige små hjelpere rett foran nesen vår. Det stemmer. Gratis hushjelp. 
-Jeg skal henge opp tøy jeg. Hvem har lyst til å være med?  "JEEEEEG!!!"




Helt i fra ettårsalderen har barna våre vist interesse for å ta del i husarbeidet, og etter det jeg har opplevd som tidligere barnehageansatt, så er dette helt typisk for de aller fleste barn. Med en gang de er sånn nogenlunde stødige på beina, så fyker de rundt med feiekosten eller støvfilla med verdens største glis om munnen. De ELSKER husarbeid. 

I barnehagen ble det til og  med ofte krangling om hvem som skulle tørke av bordet før maten!
De små bleiebarna vil så gjerne arbeide at de stapper vaskemaskinen full av diverse saker som ikke nødvendigvis hører til i en vaskemaskin, skyller iphonen til mamma i do osv i desperate forsøk på å føle at de bidrar med noe. Fantastisk hjelpsomme er de faktisk, og det fra naturens side!


De proffe kles-opp-hengerne våre. "RISTE godt må man!"


Så hvorfor ikke utnytte det? Hvorfor ikke legge litt energi i å inkludere dem i vaske og rydderutiner så tidlig som overhodet mulig slik at arbeidet blir fordelt? Barn elsker oppgaver! Så lenge oppgaven er tilpasset barnets alder og evne, og de får følelsen av å mestre noe, så ser de slett ikke på husarbeid som noe negativt eller kjedelig. Snarere tvert i mot! 


"Work or play are all one to him, his games are his work; he knows no difference."  -Rousseau, Emilie



Når var det egentlig at vi voksne mistet denne evnen til å nyte litt god gammeldags fysisk arbeid?

Jeg for min del syns det er kjipt å gjøre husarbeid helt alene mens de andre gjør noe annet. Det føles ensomt og kjedelig. Klart at noen ganger vil jeg bare ha alle ut av huset slik at jeg kan få vasket over gulvene en gang uten å ha to unger som sklir rundt på det våte gulvet, men for det meste så syns jeg husarbeid blir så mye hyggeligere når man gjør det til en felles greie.

Så hvorfor ikke prøve? Sett på Yellow Submarine med the Beatles etter middagen, dans, syng og ta oppvasken sammen. En oppgave til hver, vaske, tørke og sette bort. Syng høyt og le sammen. 
Eventuelt gi toåringen en støvkost, sett på litt Lady Gaga mens dere danser bort støvet i leiligheten. Du skal se at de kommer til å trygle om å få tørke støv igjen! 
 -ok ok, det høres jo sykt klisjé ut, men er du klar over hvor GØY dette er for smårollinger? Og derav blir det automatisk gøy for mamma og pappa. Det føles ikke som slavearbeid lenger.

Våre små på henholdsvis (snart) 2 år og 3,5 år, ELSKER å vaske av bordet, fylle oppvaskemaskinen, henge opp tøy. Til og med støvsuging er superartig!

Det eneste vi må passe på er at det aldri blir noen tvang eller en selvfølge at de SKAL hjelpe. For misforstå meg rett: barn har godt av å jobbe og ha oppgaver, men de har også rett til fri lek og til å bestemme over egen tid så langt det lar seg gjøre. Jo yngre de er, jo mindre ansvar bør de føle, mener nå jeg i hvertfall.  De skal ikke føle at mamma og pappa liker dem bedre hvis de vasker gulv liksom. 

Et råd til: Prøv å ikke hvine "OJJ så flink du er!" hele tiden... det straffer seg gjerne senere når higen etter ros og klapp på skulderen blir hovedmotivasjonen.
Bare la dem være i fred og nyte sin egen stolthet over det de gjør. Et "Du har tørket av hele bordet!" som bevis på at du ser dem, holder i massevis. De trenger ingen applaus for kunne å nyte det å arbeide altså. 
(Sam)arbeidsglede!



Barna våre sier ytterst sjeldent nei til å gjøre husarbeid. I hvertfall ikke hvis vi inviterer dem med på arbeidet  leken med en positiv tone:
"Jeg skal støvsuge! Hvem har lyst til å være med?" funker av en eller annen grunn mye bedre enn: "Kom og hjelp meg med å støvsuge!"  Eller enda mindre effektivt: "Uff det er så skittent her, nå MÅ vi støvsuge..." -den slo ikke like godt an.
Hold fokus på det positive! -Samarbeid, mestring og hygge!

Noen ganger trenger vi ikke spørre engang. Så fort vi begynner å rote i skittentøyskurven, så er de trofaste medarbeiderne på plass og drar ut samtlige klær på gulvet og blander dem i en haug.
Trikset da er å puste rolig og ikke skjelle dem ut for kaoset de lager. De vil jo bare hjelpe! (lettere sagt en gjort, jeg vet, men det er så verdt det å prøve!)
Omdirigering av energien og hjelper-ånden deres er mye bedre.

I steden for da å rive seg i håret over kaoset og rope "NEI hold opp da jeg holder på å sortere!" kan man jo prøve seg med et:  "Å se der, du henter jo også skittentøy!  La oss se om vi kan finne alt det hvite tøyet i kurven!" 

Jeg vet det ikke fungerer hver eneste gang, og noen dager vil ikke en toåring noen verdens ting, bare fordi at de er nettopp to år... men jeg anbefaler alle slitne foreldre der ute å "utnytte" det potensialet og arbeidsgleden som ligger i barna deres! La dem inspirere deg! Jeg tror (håper hvertfall!) også at det vil lønne seg veldig når barna blir større. Kanskje det eneste tenåringen din gidder å gjøre sammen med mamma og pappa blir nettopp det å ta oppvasken sammen på fredag etter middagen, fordi at det har vært en positiv tradisjon siden han var liten?


Og bare sånn for ordens skyld: jeg har vaskehjelp en gang i uken, (frem med høygaflene og av med hodet mitt!!!) sånn i tillegg til barna mine, og er ikke flau over det. Jeg er bare ikke effektiv nok til å vaske gulv når jeg er gravid hele tiden! Og uansett hvor flinke barna mine er, så er de enda flinkere til å skitne til... Men jeg håper å kunne slutte å måtte outsource til fremmede så snart ungene blir større ;)



Misliker du husarbeid eller syns du det er hyggelig?
Er det greit å rekruttere en toåring til å gjøre husarbeid syns du?
Liker barna dine å hjelpe til hjemme? Hva er favoritt-oppgavene deres?


Derfor velger jeg Hjemmefødsel


Det er mange som har lurt på om jeg kan fortelle litt mer om hjemmefødsel, så her kommer et innlegg om nettopp det.

Det vanligste spørsmålet jeg får: Hvorfor hjemme?
Her er en liste over det jeg personlig ser på som noen av de viktigste fordelene ved hjemmefødsel:


  1. Risikoen for unødvendige inngrep er mye lavere ved en hjemmefødsel, siden hele poenget er å gi kvinnen tid og rom til å føde. Ikke noe tidspress, ingen som maser om å ta vannet før vaktskifte, ingen som vil sette meg på ctg-overvåkning, sjekke åpningen eller sette meg på drypp hvis det tar tid. Dette reduserer automatisk risikoen for videre inngrep. For små inngrep har en tendens til å få en snøball-effekt og ende i større, mer kompliserte inngrep.
  2. Infeksjonsfaren den nyfødte babyen blir utsatt for er naturligvis mye lavere hjemme enn på sykehus. På sykehuset vanker det skummelt mye bakterier og virus, for ikke å snakke om basiluskene av den skumle antibiotika-resistente typen. Sånt vil vi ikke ha noe av når vi skal ha baby.
  3. Jeg er frisk. Jeg har de beste forutsetninger for å få en naturlig og god fødsel, så hvorfor utsette meg for et sykehusmiljø uten grunn? Når flere jordmødre og en lege og gynekologen min anbefaler meg å føde hjemme, og jeg selv føler meg trygg på valget, så ser jeg ingen grunn til å føde på sykehus.
  4. Sykehus og leger gjør meg veldig stresset. Jeg har stor tro på at stress er en stor grunn til at en del fødsler ender med diverse inngrep. Spente muskler og angst er ikke bra når man skal føde. (Visste dere at for mange dyrearter så STOPPER hele fødselen opp hvis de blir stresset?) Derfor er det godt å være hjemme i kjente omgivelser, slik at kroppen ikke er full av stresshormoner.
  5. Jeg bestemmer. Det er jeg som føder, det er jeg som er mamma til babyen min. Uansett hvor mye utdannelse et menneske har, så er det ingen andre enn meg selv som opplever det kroppen min forteller meg i løpet av fødselen, og derav er jeg det som skal vurdere og ta stilling til alle avgjørelser. På sykehus føler jeg absolutt ikke at jeg har den friheten, uansett om man egentlig skal ha rett til å bestemme over egen fødsel. Presset til å høre på sykehuspersonalet kan bli for stort.
  6. Jeg har frihet til å bevege meg og gjøre nøyaktig det jeg vil, akkurat når jeg vil, ila fødselen. Jeg trenger ikke å vente på lov til å gå i dusjen/badekaret, og jeg kan gå rett inn på kjøkkenet og spise noe hvis jeg føler for det. Økt komfort øker sannsynligheten for en god fødsel.
  7. Jeg trenger ikke å dra noe sted. Ingen hast å rekke frem til sykehuset. (Bare vent til dere leser fødselshistorie nr2, så skjønner dere..)
  8. Jeg velge nøyaktig hvem jeg vil ha til stede under fødselen. Ingen fremmede leger/jordmødre.
  9. Ingen vaktskifter!
  10. Barna mine kan få komme og få en suss midt i fødselen hvis de har lyst til det.
  11. Etter fødselen er det fortsatt meg som bestemmer. Dette er så utrolig viktig for meg. Den angsten som jeg kjenner hvis jeg er adskilt fra barnet mitt i så lite som et eneste minutt etter fødselen, den er rett og slett grusom, og sitter i meg lenge etterpå! Men det er ingen grunn til adskillese når vi er hjemme. Veiing, måling, bading og diverse blir gjort med mitt samtykke, når babyen og jeg er klare for det, og vi forblir alltid i samme rom.
  12. Jeg er hjemme. Etter fødselen er jeg omringet av familien min og jordmoren min. Barna kan komme og gå som de vil, og har fri tilgang på mammaen sin. Ingen besøkstider og netter på et ukjent sted, borte i fra gullene mine. Jeg har tilgang på alle mine personlige ting, mitt eget kjøleskap og min egen seng. For meg er tiden rett etter en fødsel like viktig som selve fødselsopplevelsen. 


Hva, hvis, men om?

For en kvinne som har et lavrisikosvangerskap, er risikoene for at noe skal "gå galt", ikke større enn på sykehus. Det er desverre alltid en risiko når man føder, men denne er ikke forhøyet for meg i min situasjon, så jeg føler meg tryggest hjemme.

Her kan dere se en fin og informativ video hvor leger som selv har vært med på hjemmefødsler, snakker om tryggheten og fordelene ved en hjemmefødsel.


Risiko?
Hadde jeg hatt noen form for komplikasjoner i svangerskapet, (og da snakker jeg småplukk altså. Det skal bokstavelig talt ingenting til for at man ikke får lov å føde hjemme her i Tyskland. Et lite utslag på urintesten eller pittelitt høyt blodtrykk og du kan vinke farvel til hjemmefødsel) så hadde jeg selvfølgelig født på sykehus.


Under en hjemmefødsel vurderes det selvfølgelig kontinuerlig om det er trygt å bli hjemme. Så fort det dukker opp noe som tilsier at ting ikke forløper slik de skal, så blir overflytting til sykehus vurdert. Min første fødsel var en planlagt hjemmefødsel som gikk veldig bra, men endte på sykehus rett og slett fordi at det drøyde så lenge at både jeg og jordmor var helt fullstendig tappet for energi. (Tror nesten hun selv også hadde takket ja til en epidural på det tidspunktet etter 3 døgn hos en fødende kvinne hehe!)
Ingen panikk var involvert, (stoppet på 7-11 kiosken på veien til sykehuset liksom) og jeg kunne fint ha blitt hjemme hvis jeg hadde valgt det.



Hva kan jordmor gjøre?
Alt unntatt keisersnitt og tangforløsning. Det finnes en type sugekopp som jordmødre kan bruke ,men at slike ting blir nødvendig er ytterst sjeldent. Jeg kjenner flere jordmødre som driver med hjemmefødsel, og de har ikke opplevd at det var behov for tangforløsning. Det har hendt et par ganger at de måtte overføre kvinnen og det ble keisersnitt, men dette var helt udramatisk og alt gikk veldig fint.

Min jordmor kan gi meg medisiner som stopper blødninger hvis jeg skulle blø for mye etter fødselen, hun kan gi meg sprøyter for å hjelpe hvis morkaken skulle ta for lang tid å komme osv.
Det er ikke mulighet for epidural eller bedøvelse som f.eks fentanyl. 
Jordmor kan derimot gjøre akupunktur hvis jeg ønsker det.

Jordmor er selvfølgelig ekspert på førstehjelp for både mor og barn. 


Etter fødselen blir jordmor hos oss i 4-5timer og overvåker både meg og barnet. Den første uken etter fødselen kommer hun nesten hver dag for å sjekke oss og sørge for at amming går greit. Vi kan ringe henne når som helst hvis vi trenger henne. Etter den første uken kommer hun og veier 1 gang i uken, og så etter behov frem til barnet er 6 uker gammelt. 
Denne servicen tar jeg mer enn gjerne i steden for 1-3 dager på barselavdeling på sykehus!

Jordmor vs. Fødselslege:
Jeg stoler så utrolig mye mer på en jordmors ekspertise enn en lege under en fødsel. En lege tenker som regel "vi må gjøre sånn og slik i tilfelle rottefelle" mens en jordmor tenker "hvordan kan jeg hjelpe henne uten å forstyrre fødselen?" 

Et godt eksempel på dette er fra min andre fødsel, hvor jeg skulle presse ut datteren min, og så plutselig virket det som om skuldrene satt bom fast. Legen som var til stede fikk litt panikk og hvisket "shit jeg har ikke tang her inne!" og rev seg i håret, mens jordmor, helt rolig og avbalansert ba meg om å bytte posisjon og at dette gikk så greit atte. og VIPS så var babyen ute! Ingen tang nødvendig!

Et annet eksempel på jordmors ekspertise er da det drøyde og rakk og morkaken aldri kom, så begynte legen igjen å stresse. "Nå må vi gi medisin for å få fortgang!" krevde hun. 
Jordmor visste råd. Jeg måtte bare få gått på do og tisset så ordnet det seg helt av seg selv!

Jordmødre er gull!

Hvis man må på sykehus:
Blir det behov for legehjelp, så er nærmeste sykehus bokstavelig talt rett nedi gaten her, og ambulansestasjonen er vi praktiskt talt naboer til. 
Om  vi hadde  planglagt   en  sykehusfødsel nå, så hadde jeg  ikke valgt å føde på akkurat det sykehuset som er nærmest oss , fordi at de ikke har spesielt godt rykte på seg mtp ammehjelp osv. MEN om vi plutselig skulle bestemme oss for å søke legehjelp, så er vi så nærme at de såvidt ville rukket å legge på telefonrøret før vi var der.

Vår andre fødsel var en sykehusfødsel (historien kommer snart) og den gikk helt utrolig bra. Likevel føltes det helt feil for oss å være på sykehus, og både mannen, jeg og jordmor bare visste at neste fødsel ville bli en hjemmefødsel, når den tid kom.





En fødsel former en kvinne for alltid og jeg vil at denne fødselen skal bli så trygg og skånsom som overhodet mulig for babyen min og for meg selv. Det er vår rett.

Nå er jeg 37 uker på vei, og jordmor er nå on call for oss helt frem til babyen kommer. Jeg gleder meg så utrolig mye, og ser fram til fødselen og alt som den innebærer. 



Har du opplevd eller vurderer du en hjemmefødsel?


OBS: Dette er et rent informativt innlegg om mine personlige følelser, så jeg sier ikke herved at mitt valg ville passet for alle fødende. Jeg dømmer ingen for å velge sykehusfødsel. Der har jeg jo selv vært to ganger før! 

Griser og tåsefiser

Oppå bordet sitter en nybadet lillesøster og nyter et yoghurtmåltid med Storesøster. 

Jah, for slik kan man jo eh..også spise yoghurt... ?
Jeg teller til ti inni meg..
Har lyst til å skrike HOLD OPP! BRUK EN SKJE FOR GUDS SKYLD, JEG ORKER IKKE SØL!

Skje? Pøh! For en unødvendig oppfinnelse. Sjekk så fint vi klarer oss uten.



Lillesøster er på full fart inni The terrible terrific two's, og Storesøster på 3,5 har mer enn nok igjen av trass to go around, for å si det slik. Det er ikke alltid lett å være mamman deres når de rotter seg sammen og VIL IKKE noen ting. I hvertfall ikke det jeg foreslår. 

Så uansett om jeg prøver å være aldri så pedagogisk og spør "L, vil du ha rød eller grønn skje til å spise yoghurten din med?" så får jeg garantert et "VIL IKKE SKJE!" til svar. Om jeg lar være å gi dem et valg, og slenger en grønn plastskje på bordet sammen med yoghurten, kan du banne på at jeg får et illsint "NEEEEEII JEG VIL HA RØD SKJE" slengt i fleisen, før både yoghurt og plastskje flyr i bue over kjøkkenet og lander på gulvet med et SPLÆSJ. 

Man kan rett og slett ikke vinne med disse primadonnaene i hus. Så da bestemte jeg meg for å GI OPP.

Så her er min nye angrepsvinkel på trassalderen: Vær passiv. Tenk Idle Parent. De vet hva de gjør. De lærer sikkert kjempemye lurt hvis jeg bare driter i renslighet og bordskikk og lignende puritansk tøys.

Jeg prøver å drite i griseriet. Det er irrelevant. Ser på dem som små forskere. La'rem holde på. Så får jeg tid til å lese avisen. Og drikke kaffe. Og blogge ;)

Og så kan jeg lære at Storesøster faktisk er veldig hjelpsom og snill med Lillesøster når hun får lov å gjøre som hun vil ved matbordet... Hvor mange er det som pleier å rope NEIII når små hender strekker seg etter en åpen juicekartong? -det gjør jeg hvertfall! Men ikke denne gangen. Og hellu... dette kunne hun jo.
Samarbeid om å åpne yoghurten. / Smakte MYE bedre på fingern enn  fra skje!

Ikke det at jeg oppfordrer til å drite fullstendig i mathygiene osv. men med nybadede unger med rene fingre og tær så sier jeg kjør på med  fingermat som ikke er fingermat, hvis det sparer deg for kamper som er  helt unødvendinge. Hell, why not try tåsemat? Bordskikk sa du? Vel, jeg tviler på at de har lyst til å dyppe tærne i yoghurt når de blir 18 uansett. De vokser ut av denne fasen en vakker dag, helt av seg selv. Håper jeg. Shit.

Facts:
De var stille ved (på) bordet, de spiste opp, de lot meg være i fred. Ingen ropte DUMME MAMMA, og ingen gråt. Ikke engang jeg. Selv om det ble rimelig klissete på bordet.
Trass: 0 Mor: 1. Nuff said.


Hvordan takler dere som er småbarnsforeldre trassalderen? 



FOTOFREDAG: Min bakgrunn -hvor hører jeg til?

Denne fredagens fotografier er tatt på Island.
Jeg har tre hjem i hjertet: Island, hvor jeg ble født, Norge hvor jeg vokste opp og hvor jeg ble mamma for første gang,  og nå Tyskland, hvor mannen min og vår Lille R ble født, og hvor sønnen vår skal komme til verden om noen uker. Men hvor hører jeg til egentlig?
Storesøster L i fjor sommer på Islandsk jord.
Det kan høres spennende ut, å ha bodd i flere forskjellige land, ha mange språk og oppleve forskjellige kulturer. Det er det altså. Det er så mye som jeg har fått oppleve igjennom dette, som jeg aldri ville lært eller opplevd ellers. Jeg er takknemmelig og stolt av bakgrunnen min. Men, noen dager kunne jeg ønske jeg bare hadde et hjem å forholde meg til. Av og til føler jeg meg litt som en potteplante som har blitt drasset rundt halve verden, og som ikke kan huske hvor eller når den egentlig hadde røttene sine i jorden sist.

" Føler du deg mest norsk eller mest islandsk?"
" Hvordan er det å bo i Tyskland? "
"Hvor hører du til?

-De vanligste spørsmålene om min opprinnelse. 
Svaret er: jeg vet ikke helt, enda. Jeg jobber med saken.
Noen dager føles det greit å være litt rotløs og "fri". Andre dager ikke.

Når jeg er hjemme på Island så nyter jeg virkelig å være rundt tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre. Vi er en tett knyttet familie, men jeg merker jeg at tiden ikke akkurat har stått stille siden vi flyttet da jeg var 10 år gammel. Jeg henger ikke helt med i svingene der borte.  Språket mitt er ikke helt 120% på plass alltid, (selv om jeg vet at jeg er veldig flink til å ha flyttet så tidlig, og prøver å ikke være så hard mot meg selv) samfunnet har endret seg, familien min har endret seg, hjemstedet mitt har endret seg. Island føles som en gammel (nydelig) barnesko som jeg kjenner så godt fra bilder av meg selv, og jeg vet at  den pleide å passe, men den gjør ikke det nå lenger.


Hjemlengsel... Gresset lukter seriøst annerledes på Island. Helt sant!

I Norge føler jeg stort sett at jeg passer inn. For i Norge har jeg bodd i 13 år av livet mitt og når man har god tid på seg, så lærer en tilslutt å passe inn. Eller, ok, sånn nesten i allefall... Det var en lang og humpete vei...

Da vi flyttet fra Island, var jeg nesten 10 år gammel og hadde begynt å forme sterke bånd til mine venner der hjemme. Jeg holdt en avskjedsfest litt før vi flyttet, og  jeg tror det var flere unger i leiligheten vår enn det noen gang var når jeg hadde bursdag. Når jeg ser på det bildet av hele gjengen skvist sammen på sofasettet blir jeg alltid like lettrørt som mormor i kirka på juleaften. Det var siste gangen hele gjengen var samlet før vi flyttet til Norge, og vi har aldri vært det siden.

Da jeg begynte på skolen i Norge, merket jeg fort at det var noen kulturforskjeller inni bildet. Ikke det at en 10åring skjønner begrepet kulturforskjeller helt 100%, men jeg merket at jeg var annerledes enn de andre. Jeg oppførte meg annerledes fordi jeg kom fra et annet sted, hvor vi gjorde ting annerledes. Og bare det å være LITT annerledes, er jo kjent for å være nok til å bli mobbet.
For det ble jeg. Både min bror og jeg ble hakket og pirket på, bare på grunn av det faktum at vi hadde rare etternavn, og kom fra et land de fleste på skolen ikke visste så mye om. De første månedene på skolen var harde, selv om kanskje ikke alle rundt meg merket det, så kjempet jeg på innsiden for å holde sinnet i sjakk, fordi det var så mye erting og urettferdighet ute og gikk. Til og med lærerne kunne finne på å dra vitser om at "på Island spiser de isbjørner og bader i geysirer -ikke sant hoho!" Kanskje det hadde vært morsomt hvis min bror og jeg hadde fått være i fred resten av tiden, men det fikk vi ikke. 
"Dra deg hjem til igloen din, din ***** islending!" kunne 10-12 åringer finne på og si hvis jeg uheldigvis slo dem i fotball eller klatring i gymmen. -Mitt første close encounter med Janteloven.

Men det ble bedre, med tiden så ble de andre vant med at jeg var litt annerledes og godtok mer eller mindre at jeg trivdes med det. Og selv ble jeg litt mer vandt med at de bare gjorde ting annerledes på sørlandet enn på øya, 66grader nord.
Vil lille R føle seg mest tysk eller islandsk? Eller kanskje ingen av delene?
Det var ikke greit å banne hvertfall, DET lærte jeg fort etter et par turer til rektor.

Jeg har fått mange gode og veldig nære venner i Norge i løpet av 13 år.
De som står meg aller nærmest nå, har jeg kjent i mer enn 10 år, og båndene holder enda, selv om jeg nå bor i Tyskland. Mange venner har selvfølgelig forduftet, men sånn er det når man ikke kan være fysisk til stede hele tiden. Det blir så lett å la være å ta kontakt, og så blir det så vanskelig å ta opp tråden igjen når man får sjangsen.

Når jeg er hjemme i Norge, føler jeg meg hjemme. I allefall på Sørlandet hvor jeg vokste opp. Der har jeg barndomsvennene mine som også har blitt foreldre, og så selvfølgelig mamman og pappan min og søsken. 
Det er godt å komme hjem og bruke sørlandsdialekten min. For den føles som litt min ja, faktisk. 

Men jeg blir nok aldri å høre helt 100% til i Norge. Det er alltid noe som skurrer litt. Jeg har noen kanter som ikke har blitt helt pusset bort. Noen islandske takter som sitter jæ*** godt, -for å si det på fransk. Og de vil alltid værer der, uansett hvor jeg drar.

I Tyskland er jeg fortsatt veldig outsider. Det eneste jeg har oppi ermet er det at jeg er veldig god på språket. Folk tror ofte jeg tuller når jeg sier at jeg er islandsk/oppvokst i Norge. -helt til jeg driter på draget med en liten, men merkelig grammatisk feil som en tysker aldri ville gjort.
Men heldigvis er tyskere generelt veldig svake for Island. Så jeg blir ofte sett på som en veldig eksotisk og merkelig skapning. De spør meg mye om alver og sånt, av enn eller annen grunn.

Men så er det det at jeg er i midten av 20-årene, er mamma og er gift. Sånt ser man ikke lenger her i Berlin. Det var noe som tilhørte gamle DDR, det der med å starte familie før man ble 35. Folk får hakeslepp når de spør hvor gammel jeg er, og jeg svarer femogtjue. 
"MEN DU HAR JO BARN?!" 
Skulle tro jeg hadde svart "14 og et halvt" etter reaksjonene å dømme.

I starten var dette med å være misfit-ung mor i Berlin, og det med savnet etter vennene mine og familien i Norge det værste ved å bo her. De første månedene som fersk mamma i et nytt land og statusen som den nye "freaken" i nabolaget var mildt sagt røffe. Noen dager hadde jeg lyst til å gi opp og rømme hjem til bygda på sørlandet. Nå har jeg lært meg å drite litt mer i kommentarene om alderen min, og det svir ikke like mye i hjertet hver dag pga hjemlengsel til Norge /Island.

Så, hvordan er det egentlig å ha en mikset bakgrunn og bo i et fremmed land?
Utfordrende, vil jeg si. Utfordrende og veldig veldig lærerikt. 
Man blir pent nødt til å se på seg selv fra andres perspektiv for å kunne omstille seg til å bo i et fremmed land.

Hvor vil mine barn høre til?

Hva med barna mine?
Hvor i all verden hører de til? 
Hun første er født i Norge, hun andre her i Tyskland (og snart den tredje). De har en mamma fra Island som prøver og prøver men sliter veldig med å gi dem deres morsmål og kultur med i ryggsekken, og en ur-berlinsk pappa som prater tysk til dem, og engelsk til mamma. -Ja og så har vi lyst til å returnere til Norge igjen en dag. Bygge en fremtid der med barna etterhvert kanskje. 

Så da må de i såfall lære seg norsk også. -Og at det ikke er greit å banne i timen.
Ble du litt svimmel nå?
Det er jeg også.



Er det noen av dere som har vokst opp med forskjellige språk og kulturer eller har opplevd å flytte til et helt nytt og annerledes sted?


Er kroppen min Fritt Vilt?

Ok, hør her folkens, nå må jeg bare slå i bordet for mine medsøstre og si at nok er nok. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett, men nå får det pinemed holde med uhøflighetene! Jeg snakker om det å kommentere gravide kvinners kropper, og hvor tilsynelatende normalt det er  at all folkeskikk flyr ut av bakdøra når man er i nærheten av en gravid kvinne.

Jeg syns det er grådig urettferdig at det skal være allmennt godkjent å slenge kommentarer til gravide, og synse i vei uten å tenke seg om. Det er nesten som å plutselig være med på Idol, uten å ha bedt om det. 
Vi ønsker oss en  baby, folkens   og ikke en over all-vurdering av kroppen vår.

Siste priceless kommentar jeg mottok, fra en FREMMED dame på butikken mens jeg stod i kø foran kassen:

-Det er to inni der, ikke sant? *peker på magen min*

*konsentrerer meg for å ikke miste haka i gulvet* -ehm hei på deg også.. Og nei, bare én.

-Åh. Virkelig? Det må være gutt da? En kjempestor gutt! For du var jo DIGER.

*smiler og teller til ti inni meg*  -åh.. for en hyggelig ting å si. Til en fremmed. Takk.

Er det mulig? Aldri om den samme damen hadde lirt av seg en lignende kommentar om kroppen min hvis jeg IKKE hadde vært gravid.
Jeg har aldri helt forstått dette her helt. Hvorfor er det plutselig greit for fremmede å kommentere på utseendet mitt nå som jeg har baby i magen?  Jeg føler meg litt som en åpen flaske med boblevin, for folk mister rett og slett alle hemninger når de er rundt meg og glemmer å filtrere det de sier.


Det er godt mulig at mitt gravide sinn nå er en smule påvirket av hormoner, og at jeg derfor trenger en utblåsning om dette, men spør meg igjen om et år, og jeg kommer fortsatt til å stå for det jeg sier: Det skal være likt for alle! 
Det er ikke normal folkeskikk å slenge kommentarer om andres utseende, og det bør da gjelde om gravide også! 

Tommelfingerregel:
 -har du ikke noe hyggelig å si til den gravide, så holder du munn. Så enkelt er det.
Og hvis noen skulle være usikre på hvor grensa går, eller lurer på om noe de har sagt tidligere var over streken, så anbefaler jeg dem å lese denne


De aller fleste som har vært gravide, forstår nok hva jeg snakker om. Og for dere som ikke vet: Når man er gravid, er det ikke uvanlig å få kommentarer som "Oj så STOR/LITEN du er!" eller "Så stor ble aldri jeg/svigerinnen min/søstern min" ...and the list goes on.

Jeg pleier som regel ikke å la kommentarene gå inn på meg, fordi jeg syns de fleste er helt latterlige, og jeg vet selv at jeg er en helt gjennomsnittlig gravid dame, og faktisk veldig sunn og flott. Men i dag gikk det opp for meg hvor inni hampen urettferdig og frekt det er at gravide må tåle slike kommentarer. -Ja og forresten så har jeg blitt bedt om å skjerpe meg: 
Du må tåle litt  da. Når du velger å bli gravid, så ber du om oppmerksomhet. Og uansett så er du bare hormonell og innbiller deg at folk er frekke...

Hvor er logikken i dette om jeg får spørre? 
Ok, ja man er hormonell når man er gravid, og jeg nekter ikke for at gravide kan oppleve å sterke hysteriske anfall følelsesutbrudd fordi det er tomt for melk i kjøleskapet eller fordi at mannen har kjøpt feil type dopapir.  Men gir det folk automatisk rett til å kommentere på kroppen til den gravide? Å uffe seg over kvinnens vektoppgang (eller mangel på det) og stille private spørsmål som "var det planlagt?" og "hva sa familien når de fikk vite det?" -for så å skylde på hormonene hennes hvis hun svarer med å si at hun syns de har gått over streken? 


Mange forsvarer seg (etter at de har droppet en meget uheldig kommentar) ved å si "jammen det var jo ikke stygt ment". Neivel, kanskje du egentlig mente å være snill når du sa at magen min så ut som en skipsbaug og at jeg ser så trøtt og hoven ut i ansiktet....

 "Oj rompa di er jo like stor som magen nesten!" er IKKE høflig å si, og jeg må si at til og med en positiv sjel som meg har problemer med å ta det der som et kompliment.
Og "For en liten mage du har, -det må være en spinkel baby!" er ikke noe bedre for den slags skyld...



Nå er det garantert noen som sitter og humrer litt over dette innlegget, og ser for seg en illsint, høygravid Jona med rødflammete kinn og svetteperler i panna mens hun hamrer løs på tastaturet. 

Vel, sannheten er ikke så langt i fra det bildet. Men er det så rart da? Ja, jeg er jeg er frustrert! Ville ikke du ha vært det hvis du plutselig opplevde å bli en dartskive for korttenkte kommentarer fra usannsynlig frekke fremmede damer?




Jeg er så utrolig overgitt og lei av at kvinner som går igjennom noe så enormt viktig og anstrengende som et svangerskap, skal bli behandlet på denne måten når de kanskje er på sitt mest sårbare, uten at noen står opp og forsvarer dem. Gravide fortjener ros, -ikke å bli hakket på eller hengt ut, og det er ikke greit å bagatellisere det når noen blir såret,  -uansett hvor mye hormoner vedkommende har i blodet! 

Jeg driter i om folk syns jeg er for liten, for stor, for rund eller hva det måtte være, og jeg driter i at folk "ikke mente noe stygt" med kommentaren. Det er ikke det som er poenget.
Poenget mitt er: det er rett og slett uhøflig  å (bokstavelig talt) peke på andres kropp og kommentere den. -med mindre du har noe særdeles hyggelig å si, så setter de fleste mennesker pris på at du holder tankene dine om kroppen deres for deg selv.

La oss snu på det: Hvordan ville du  (som ikke gravid)  reagert hvis du ble fortalt at "jeg var aldri så rynkete da jeg var på din alder" eller, "Det må da være noe galt med deg, for du er så tynn"....?
Det er sånne ting gravide må svelge hele tiden i løpet av svangerskapet.
"Du ser ut til å være mye lengre på vei enn det, -terminen må være feil!" 
-jo takk for det "doktor"...
Er det rart vi blir litt småcrazy? Er ikke svangerskapet en tid kvinner heller burde bli rost, støttet og lovet igjennom?

-Hvorfor tror dere at det er så mange som føler det er fritt fram for uhøflige kommentarer og intime spørsmål når en dame er gravid? Er det sjalusi? Uvitenhet? 

-Hva er det frekkeste du fikk høre da du var gravid?
-Hvordan svarte/reagerte du?


-Har du selv vært i en situasjon hvor du har glemt å filtrere, og sagt noe upassende til en gravid dame? (CRED til dem som tør å stå frem!)


En skal tidlig krøkes -eller?

Her i Berlin er det ikke uvanlig at foreldre sender barna sine på organiserte fritidsaktiviteter som ballett eller musikktimer fra de er 3-4år gamle. Og skal man få en bra plass, må man gjerne være tidlig ute med å søke.  Foreldrene tar gjerne kontakt med ballettskolen eller fiolinlæreren så tidlig som mulig, og før barnet engang har lært å snakke, står det på venteliste til musikkskolen.

 "Kun det beste for mitt barn" og "barnets talenter må dyrkes" er fraser som brukes flittig om emnet. Men er det å sende barn i barnehagealder på diverse (mer eller mindre frivillige) fritidsaktiviteter det beste, spør jeg meg...

Det er ikke det at jeg ikke kunne tenkt meg å se mine to nydelige døtre snuble bortover gulvet i tutu-skjørt med Dovregubbens Hall i bakgrunnen mens de piller seg i nesen, for så å skrike "mamma! se på meg! - SE PÅ MEG!". 
For det finnes fått søtere enn det. Det innrømmer jeg.
Men det kan vi jo fint få til hjemme, hvis de får himla lyst til det. Pluss at det er ca 100% billigere å ikke gå på ballett-timer.

Og så bare liker jeg ikke tanken på at barna mine skal komme hjem fra barnehagen hvor de har en haug av regler og voksenstyrte aktiviteter å forholde seg til, -for så å bli sendt rett på enda mer voksenstyrt opplegg hvor det forventes at de skal gjøre akkurat sånn og slik.

Everywhere kids go, adults are right there, sheperding them around, tapping their behinds with sticks to ensure that they walk through the prearranged gates, monitoring, checking, controlling, measuring, protecting.  -Tom Hodgkinson-

"Men det er jo sånn musikkgenier blir til!" var det en mor som sa til meg engang. Denne moren mente altså at hvis ikke man "gir barnet utfordringer" og dyrker talentene deres ved å sende dem på kurs fra de er små, så vil de ikke ha like stor sjangse til å bli eksepsjonelt flinke når de blir større.
 Virkelig?

Jeg tror personlig at den påstanden er bullshit. Ta meg f.eks: jeg begynte ikke på matlagingskurs før jeg var -eh...okay jeg har aldri gått på kurs faktisk... men jeg er dritgod til å lage mat for det om. -Hvis jeg får lov til å si det selv? (Ja det får jeg! Janteloven, gå og ta deg en bolle.) Kanskje jeg ikke er VERDENSMESTER i å lage mat, og kanskje jeg kunne  ha blitt det hvis jeg hadde blitt sendt på kokkekurs før jeg sluttet å gå på potte, men jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble det! For matlaging er en hobby og en lidenskap jeg fant selv, og derfor er det ekstra spesielt for meg.

Dessuten så er ikke talent noe som går ut på dato. Hvorfor ser noen foreldre på barnet sitt som en åpnet melkekartong og har det så innmari travelt?
Det finnes nok av utrolig flinke folk der ute som hverken ble sendt på kokkeskole eller skrivekurs da de var små, men likevel har det blitt mesterkokker og bestselgende forfattere av dem.

Misforstå meg rett, jeg har ofte vurdert frem og tilbake om jentene burde begynne på pianotimer når de fyller 4. Men jeg tviler på mine egne motiver...

Hvorfor vil vi foreldre at barna skal få så utrolig mye stimuli og opplæring? Er det det at vi bare vil at det skal bli enklest mulig for barna våre? Er det det at vi vil gi dem en fordel, et forsprang på de andre, slik at de ikke må anstrenge seg så veldig senere, når vi ikke lenger har så stor innflytelse på dem? 



Er jeg en fryktelig slem mamma som ikke kommer til å sende mine barn på sport eller musikk-kurs før de ber om det selv? Kommer barna mine til å henge etter alle de andre som begynte på fotball og turn da de var 3år ? Kanskje... men jeg synes hobbyer og interesser som sport, teater, musikk osv, skal være noe som barna mine ønsker seg selv. 

Jeg føler det blir feil at fritidsaktiviteter introduseres for barnet fordi at mamma eller pappa har en hemmelig drøm om at datteren skal bli en prima ballerina når hun vokser opp. (Det hadde jo vært dritgøy det da!)
Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at foreldre velger å sende barna på ballett altså, m en jeg tror heller ikke at et bleiebarn forstår hva det vil si å melde seg på et kurs som man betaler for, for så å måtte stille opp hver uke slik at pengene og tiden ikke blir bortkastet, og for at de skal legge et grunnlag for fremtidig suksess. 
Barn lever i nuet, og kanskje vi burde lære litt av dem?

Dessuten virker det bare trist at noen andre enn meg skal få være den som deler de fineste opplevelsene med barnet mitt. Læring igjennom lek!


































Enn så lenge så prøver vi å la barna våre utfolde seg helt fritt i eget tempo og etter egne ønsker når de vil spille musikk, danse, gjøre yoga eller spille teater her hjemme i stua eller hjemme hos venner. Ingen faste tider eller voksne som styrer. Enkelte uker vil de spille piano hver dag. Andre uker går det kun i maling eller ingen av delene. Jeg mener at så lenge de blir utsatt for i allefall noe kunst, kultur og sport her hjemme, så holder det i massevis og de vil fint finne veien til sine talenter selv. Og først da kommer jeg til å gidde å kjøre og hente på fotballtrening, for å si det slik. For meg blir det riktig på denne måten.

Hva tenker dere om dette?
Deltar deres barnehagebarn på organiserte fritidsaktiviteter? 
Var det barnets idé, eller valgte dere foreldre hva de skulle gå på?
Er det viktig for deg som forelder at barna skal bli eksepsjonelt gode til noe?




Man må regne med litt svinn...

Når små hender er opptatt med å lage fine ting. Lære og utforske. Prøve og feile.

Dypt konsentrert med saksen. Vakkert. Jeg kunne fotografert slike motiver hele dagen lang.








Det er ikke for å provosere oss eller drive oss til vannvidd at de gjør det. De er bare så oppslukt i arbeidet sitt, at det av og til skjer noen ulykker på veien. De gjør det ikke med meningen. Regn med litt svinn. Så blir det lettere å takle når det først skjer.  












Hvordan blir babyer til?

Nå som L (3,5år) skal bli storesøster for andre gang, er det jo naturlig at det blir spørsmål omkring dette med baby, fødsel osv. Jeg er fast bestemt på å fortelle mine barn sannheten når de spør om kropp og graviditet. (ok jeg vet, går det an å bli mer vag i ordvalget..?) Vi  har enda ikke fått det O'store spørsmålet: hvordan  blir  babyer til?  Men jeg venter i spenning, og lurer på hvordan det kommer til å gå.
Jeg innrømmer at jeg er litt nervøs, og er ikke helt sikker på hvordan jeg skal ordlegge meg når spørsmålet kommer. Ærlig skal jeg i allefall være. Det blir ikke noen storken-fortellinger her i heimen. 

Hun har derimot spurt meg rett ut  om hvordan Lillebror skal komme ut av magen. Og da svarte jeg ærlig og rett frem: 

-Igjennom fødselskanalen. 
-kanal? Hvor er den?
-Den begynner her og ender er her nede. (peker) Alle damer har en slik kanal.
-i tissen?
-Jepp. Den begynner litt lenger oppe, og ender der.
-Må Lillebror ut igjennom der? (sagt med poker-face uttrykk i ansiktet)
-Ja, det må han. Ikke tissehullet da, men et ekstra spesielt hull som vi damer har der nede:  Babyhullet. (Jeg trekker pusten dypt. Forbereder meg på hyl og forskrekkelse, eller enda værre: det o'store spørsmålet...)

-åja. 


Åja

Hvordan blir babyer til? Ikke sånn i hvertfall...
Var det alt?? Jeg var sjokkert over at såpass heftig, rett på sak informasjon om fødsel og kropp kunne bli mottatt av en 3,5åring på en slik avslappet måte. "Åja" liksom. Og så lekte hun bare videre.


Vi har også forberedt henne på at når babyen kommer, så kommer mamma til å få rier eller "baby-magevondter" som gjør at babyen blir presset ned og ut av magen. At det kan hende at mamma lager litt lyder, eller til og med brøler litt som en tiger for å hjelpe Lillebror ut.

Denne informasjonen ble mottatt på samme måte: pokerface, et rolig nikk og et "åja."

Er det bare min datter som reagerer særdeles rolig på slik informasjon og stiller få eller ingen oppfølgingsspørsmål? Betyr dette at hun aksepterer svarene like bra som det virker som hun gjør, eller har jeg gått så grådig langt over streken i måten jeg svarer på, at hun ikke skjønner bæret og bare holder munn for å slippe å høre mer? 
Jeg blir usikker. For det var da veldig så kul hun skulle være. Bare -"åja.." liksom.

Og hva i all verden skal jeg si når det spørsmålet en dag kommer?
"Hvordan blir babyer til?" 

Jeg husker fra min egen barndom at vi hadde en bok som het "slik kom jeg til verden" (eller noe i den duren), og i den var det illustrasjoner av dyr som laget babydyr, et bilde av "papaceller" og "mammaceller" og så the grand finale: 
et bilde av en mor og far i halmen. (UNDER dynen da.) 
Denne boken har brent seg fast i hukommelsen min, så det er tydelig at den satte spor. Jeg husker enda den følelsen jeg hadde av at dette var noe stort, selv om jeg ikke helt forstod alt enda.

Jeg har ikke lyst til å skremme min datter og komplisere hennes enkle og bekymringsfrie syn på kropp og kjærlighet...
Men hvor mye kan man utelate, uten å bli for vag og risikere misforståelser eller at barna blir usikre? 

Hva mener ekspertene?
-Margrethe Wiede Aasland (leder for Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo) sier at man bør lære barn om hvordan babyer blir til senest i seksårsalderen. 

-Peder Kjøs (psykolog og forfatter) på sin side, syns ikke det er så viktig hvor gamle barna er når man tar Den Store Samtalen, men heller at man svarer ordentlig og saklig når barna spør. 


Hun har ikke spurt enda, men det virker jo nesten som om hun er inne på noe her...

Oj okay, nå snakker vi.
Nå trenger jeg dere kloke foreldres erfaringer og syn på dette:

-Har du snakket om fødsel og hatt "den Store Samtalen" med dine barn om hvordan babyer blir til?  Hva sa du til dem og hvordan reagerte barna?

-Hvor gamle bør barna være før en snakker med dem om temaet? Er det feigt å unngå å svare hvis man syns barnet er for ungt for sannheten?

-Er det viktig for deg at barnet ditt får lære om babylaging fra deg først, og ikke  fra andre, f.eks når de begynner på skolen?



Practice what you Preach


Jeg vet ikke helt hva det er som har gått av jentene våre i det siste, men de har vært så inni hampen sutrete og sinte på ettermiddagene, at jeg har følt at hodet mitt holdt på å eksplodere. I går skulle vi egentlig på besøk til et vennepar, men vi skjønte fort at det ikke ble noe av da klokka slo fem. Det var HYL og sutring og alt mamma og pappa gjorde var FEIL. Da de endelig hadde roet seg ned og spist litt, så begynte de selvfølgelig å leke med maten: Brødbiter havnet oppi juicen, juicen over i vannglasset mitt...tilsett melk....

Jeg bet sammen tennene og måtte trekke pusten dypt for å ikke skrike "NEI! HOLD OPP DA!" men jeg visste at det kun ville utløse nye hyleanfall og trass fra søstrene sinnatagg, og det var jeg altfor nærme kanten av stupet til å risikere.


Så kom jeg på det Storesøster (3,5) pleier å si skrike hvis jeg tar fra henne noe hun driver og griser med: 
"HEY! FÅ DEN TILBAKE! -JEG TRRRRENGER DEN FAKTISK!"
Så gikk det opp for meg. -ehm...hun har rett. Det er jo tydelig at hun trenger å eksperimentere.
Hva med å bare la dem grise da? Jeg som har drevet og rost Idle Parenting opp i skyene... "Pactice what you preach" Jona! 

Okay. Jeg lar dem leke med vann og slikt da. Bare ikke mitt vannglass...
Kanskje de slutter å kalle meg "dumme mamma" i 5 minutter da...? Kanskje jeg til og med får litt fred og ro? tenkte jeg mens jentene skreik "MAMMA MAMMA MAMMA MER VANN!"


Kanke bli verre en det her hvertfall -tenkte jeg og hentet noen akvarellfarger, fire små glass og en hel del vann... Et håndkle på gulvet i tilfelle (meget sannsynlig) katastrofe, forkle på ungene, plasserte alt utstyret på bordet og satt meg ned og tenkte herregud hva er det egentlig jeg gjør -det her blir en katas....HEI vent -hvorfor er det så stille?




De bare jobbet og jobbet. Uten å si et ord. Jeg ble så fascinert av presisjonen og konsentrasjonsnivået deres, at jeg glemte bort at jeg egentlig hadde tenkt å ta meg en kaffepause med en gang de lot meg være i fred. Nei, akkurat nå tenke jeg ikke på kaffe. Jeg hadde jo to små forskere foran meg. Frem med kameraet! Bak linsen dykket jeg inn i deres verden. 



Okay...jeg skal ikke si at jeg ikke ble litt nervøs med tanke på sølet et par ganger ila seansen. Spesielt det siste stuntet over her: Stor boks med vann + lite glass...
åååh fader, tenkte jeg.

Men, hva skjer? Jo Storesøster helte glasset fullt uten å søle en dråpe hun! Sterkt undervurdert av sin egen mor. Fytti... Når jeg tenker meg om, så er jeg ikke sikker på at jeg hadde klart det der engang.



Joda, så ble lillesøster klissvåt igjennom alle klærne tilslutt. Og spisebordet var dekket med grumsete vann. Men jeg holdt kjeft. Lot dem holde på til de var enige med meg i at det var nok. Lillesøster kledde av seg alt hun hadde på (helt selv!) og sa takk for seg.
Storesøster holdt på litt lenger og spurte:

"mamma vil ikke du heller leke med vann enn å ta bilder?" 
"Nei egentlig ikke" svarte jeg. "Jeg er ikke så glad i å grise med vann."
"ÅH det er JEG!" svarte hun og gliste fra øre til øre.
Jepp, det er hun.

Så, med litt hjelp fra the idle parent (-legg til rette, la barnet styre leken, slapp av og IKKE bland deg!) samt en dæsj desperasjon og et veldig vått eksperiment, så ble faktisk 
ikke   gårsdagen så gal likevel.

Early Birds and Fringy Nerves

Det virker som barna våre merker det intuitivt hvis mannen og jeg finner på å gå i seng for sent en kveld. Deres instinkt er da, fornuftig nok, å snu på denne forskrudde døgnrytmen vår øyeblikkelig, ved å vekke oss kl 5, (eller 04.05 som var tilfellet i dag) slik at vi ikke har sjangs til å være våkne like lenge neste kveld. Problemet er bare at de da må leve med en veldig morragretten mamma... Det følgende utspant seg før spurvene skeit i morges:

























04.05: jeg kikker på klokka og tenker -dette kan ikke være sant. Lillesøster er våken og insisterer på at jeg skal "opp- opp- opp!!" Det er snaue 2,5 timer siden jeg sovnet. Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke hører henne.

04.30: Dårlig plan. Jeg står opp, gir henne noe å drikke før jeg tar henne med inn på soverommet igjen i håp om at hun skal skjønne at det er umenneskelig tidlig på morningen.

05.00: Neipp. Ikke sjangs. Når hun har crawlet rundt i sengen som en maur i en halvtime gir jeg opp. Ut på kjøkkenet igjen. Fytti grisen hvor kaldt det er. Prøver med yoghurt. Hun skriker og peker på alt vi har i kjøleskapet, for så å rope NEIII når jeg tilbyr henne det hun peker på. 

05.30: Jeg hører storesøster hoste og snu seg i sengen. Åh kjære GUD nei. Sov litt til! Bare LITT! 

06.00: Lillesøster får et trassanfall uten like når jeg prøver å lure henne til å legge seg igjen for tredje gang. Jeg kapitulerer og tilkaller forsterkninger.

06.05:Mannen tar over og jeg legger meg sammen med storesøster som fortsatt snorker.

06:25: game over. Mannen har gitt opp og tatt med Lillesøster inn på sov erommet igjen. Hun hyler som et tåkelur og nå er alle våkne, enten de vil eller ei.

06:30: Så var det min tur igjen. Begge jentene er våkne, og de prater. Høyt.
L: "Mamma MAMMA jeg vil atte-atte-atte-jeg vil helst egentlig-bare-ha-sjokolade-til-frokost jeg."
R: "MAAMA GADA BADA MAD GOGGO!"  ("what she said")
Jeg vurderer å låse meg inne på do og sovne i badekaret, men så tenker jeg at det kanskje hadde vært litt uansvarlig av meg, for å sovne i vannet er jo litt risky...? 


06.35: jeg gir opp å være flink mamma og gir dem hver sin kjeks og setter på TV'en.

06:37: Får dårlig samvittighet og forklarer strengt at kjeks til frokost ikke er ny standard, men et unntak fordi mamma er på randen av et nervesammenbrudd.
L: "Hva er nærve?"

06:45: Lager fruktfat til barna og kaffe til meg selv. Blir forbauset over at de faktisk spiser uten å klage på hverken smak, konsistens, utseende eller serveringsmåte.
Kjenner livet sile inni i blodårene mens jeg drikker kaffen, men merker at jeg kommer til å trenge minst en kopp til for å overleve dagen. Lurer i et øyeblikks svakhet på hva det er jeg har gjort for å fortjene en slik grusom start på dagen.

07:00: De gjør det derre som alltid får meg til å glemme at jeg for to sekunder siden ikke akkurat ønsket meg flere barn:


















Jepp. Nøyaktig så billig kjøpes en mamma.

Jeg er fortsatt trøtt. Utmattet faktisk. Men jeg er ikke gretten lenger. Bare takknemmelig.
Og håpløst forelsket i dere. 





Nå suser jeg av gårde til akupunkturtime og håper jeg kanskje får snorket litt mens jeg ligger med nålene. Spørs da, med all den kaffeen innabords og hyper baby i magen...FY slem kaffedrikkende-mamma....

Tusen takk for de fine kommentarene på forrige innlegg forresten. Tydeligvis en gjeng med fantastiske mennesker som leser bloggen!

Ha en toppen tirsdag! Blogges senere.


ps: ikke glem Giveawayen!
hits