Gravid

53 korte guttenavn for enhver smak

Liste guttenavn korte

 

Korte guttenavn blir mer og mer populært. Spesielt de gamle, klassiske navna begynner å bli mer og mer vanlige. Selv har jeg to gutter som har to korte navn hver. 
Som jeg har nevnt tidligere, så er jeg så opptatt av navn at det føles nesten som en tvangslidelse. Hvem gidder vel å lese navnebøker og scrolle seg igjennom tusenvis av meter med babynavn, bare for moro skyld?
Vel, de gale har det gøy. 
Og siden jeg først bruker så ufornuftig mye tid i navnejungelen, kan jeg vel dele mine navneskatter med de av dere der ute som er på navneleiting. Her er 53 korte guttenavn til inspirasjon:


Internasjonale guttenavn:


Hvis du er ute etter et guttenavn som funker både i Norge og på engelsk, så kan du jo gå for Leo, Colin, Isac, Finn, Dexter, Emmet, Felix, Henry, Noah eller Milan.

Korte guttenavn navn gutt gammeldags

 


Klassiske guttenavn:


I løpet av de siste årene har det begynt å dukke opp uvanlig mange gammeldagse (og fine) navn. Her er det høy oldefar-faktor. Noe jeg digger. Navn som er både elegante og "mannete" på eldre gubber, er av en eller annen grunn helt bedårende på små babygutter. Blant disse finnes det mange korte og flotte guttenavn, som for eksempel: 
Utne, Iver, Ola, Aksel, Sivert, Ulrik, Vetle, Viljar eller Yngve.


Nordiske guttenavn: 


Hvis du er fan av nordisk mytologi, eller urnorske/nordiske navn, så kan du jo tenke på:
Brage, Hyme, Magne, Tor, Trym, Vilje, Yme eller Odin.  Her kan du sjekke hva disse navnene betyr.


Svenske guttenavn:


Tar vi en titt over svenskegrensa, så er det mange gulliga og korte guttenavn å finne på topplista der:
Liam, Oscar, Lukas, Hugo og Elias, bara till exempel!


Unike eller lite brukte guttenavn:


Og for dere som for all del IKKE vil gi arvingen et navn «topp tjue» lista. Her er noen korte guttenavn som er lite brukt i Norge over de siste årene:
Olaf, Ole, Leif, Dag, Cato, Arne, Bjørn, Idar, Inge og Ulf. Vil du gå for noe mer internasjonalt, men samtidig originalt, så kan du jo tenke på: Neo, Pax eller Marlon.

Guttenavn moderne korte navn baby

 


Korte guttenavn som jeg tror vil ta topp 20 lista med storm snart:


Gustav, Konrad, Leon, Johan, Ludvik, Heine og så holder jeg en knapp på Sigve eller Sigurd. Alle disse har vært i dvale i lang tid, men begynner å bli mer og mer populære nå. Enn så lenge ligger de ikke på topp tjue, men jeg spår at de vil gjøre det innen noen få år. 
Spinnvill nostalgi på gang i guttenavn-verden, med andre ord. 

Og hvis du ikke fant noe navn som klinger som musikk i dine ører her, kan du jo fortsette jakten på denne siden med babynavn og betydninger, sjekke ut navneguiden, eller nameberry. Sistnevnte er en uendelig ressurs med tusenvis av søkeinstillinger. 



Er du glad i oldefar-navn på babygutter, eller er heller du mer mot de moderne? 


 

Gravide i tredje trimester: hot stuff for annonsører



Er du gravid i tredje trimester? Da er du hot stuff for annonsører! Yes, baby. Everybody wants you. 


De fleste av oss blir gjerne litt mer kjøpeglade på slutten av svangerskapet. Men visste du at informasjon om alt du ikke hadde tenkt å kjøpe, men bare har beundret på nettet, blir lagret og markedsført direkte til deg, fordi du snart skal ha barn? 


Mange av dere er sikkert klare over at det vi gjør på Internett, nesten alltid blir sett, analysert og lagret. Når vi surfer rundt på forum, googler barnas symptomer når de er syke, eller leser aviser og magasiner, blir vår aktivitet notert via "cookies" på de fleste av disse sidene. Og gravide som har passert den sjette måneden i svangerskapet, er særdeles attraktive for firmaene som buker cookies for å samle informasjon. Ventende gravide med voksende kuler på magen, er ofte mer åpne for å handle babysaker (hallo redebygging!), og dette vet annonsørene veldig godt.  Derfor er de villige til å betale ekstra mye for informasjonen om hva disse damene gjør på nettet.



Jeg skal ikke gå inn på for mye detaljer her, både fordi det ville blitt et rekordlangt innlegg, og fordi jeg ikke har høy nok geek-status til å kunne holde et foredrag om temaet cookies.

Men det finnes altså forskjellige typer cookies, hvorav den ene blir satt inn på, la oss si et nettmagasin, av en tredjepart som har kjøpt denne tjenesten fra magasinet. Denne tredjeparten ønsker å vite mest mulig om deg ut ifra det du leser, søker på osv. Og mens du klikker deg inn på de forskjellige artiklene, eller andre nettsider, blir dine besøk notert og satt sammen til en profil, som igjen selges videre til firmaer som bombarderer deg med skreddersydd reklame. Mer om akkurat dette kan du lese i artikkelen som inspirerte dette innlegget. 


Det er altså ikke skjebnen, eller en tilfeldighet når du får opp en reklame i sidemargen for den dyre barnevogna du har dagdrømt om. Mest sannsynlig har informasjon om dine nettvaner endt opp hos annonsefirmaer som nå kjører beinhard kampanje for å få deg til å handle.

 


Da jeg var gravid i tredje trimester, var jeg, som de fleste andre gravide, i fullt redebyggingsmodus. Plutselig ble jeg ikke så svett i håndflatene av prisene på diverse babydilldall. Men samtidig oppdaget jeg plutselig haugevis av nye dingsebomser til nyfødte som jeg ikke hadde visst at fantes. Og det var helt sikkert ikke tilfeldig. 


Det var som en digital flodbølge av praktiske hjelpemidler, duppeditter og koselig krimskrams til småbarnsforeldre. Og det er lett å bli gira på noe nytt når man ser de samme, søte, praktiske babytingene dukke opp på skjermen, igjen og igjen.


Men heldigvis klarte jeg å holde meg borte fra de verste shoppingsmellene denne gangen. Som trebarnsmor var jeg klok av skade, og hadde lært at et spedbarn ikke trenger allverdens av utstyr for å ha det godt.


Mammanett har en grei liste over utsyr her. Selv om jeg ikke er heeelt ening i at man absolutt MÅ ha stelleveske (en vanlig veske eller tøypose kan funke fint!), babyolje (strengt tatt intet must), bleiebøtte (aldri hatt en i hus, og husk jeg har fire unger!) og stellebord (et håndkle på en trygg overflate i et varmt rom går også). Så husk å puste med magen og vurder å kanskje vente til barnet har kommet, for å se om behovet melder seg for flere babyting.


For all del, handle hvis du har midler til det og absolutt vil, men vær oppmerksom på at din status som gravid har gjort deg til en skikkelig heit målskive for annonsørene som håper du lar deg rive med av lyserosa og lyseblått som blinker og glitrer på skjermen. Og husk at noe av det aller viktigste for ditt nyfødte barn, er å få hudkontakt, nærhet og varme i din lune mammafavn!


 

Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

40 uker!



Welcome to the final count down folkens! 

40 uker er fullført, og innen to uker er jeg firebarnsmor. Hadde det ikke vært for at jeg er SÅ innmari ferdig med å være gravid, så hadde det sikkert vært litt skummelt å tenke på.

Sånn sett er kroppen min ganske lur, som lar meg bake babyene mine til jeg er så lei at jeg ikke engang blunker av tanken på rier, ammestyr, eller det å få ansvaret for en nyfødt igjen. Give it to me, sier jeg bare. NÅ er jeg klar! 




Vi har for tiden to jordmødre på vakt for oss døgnet rundt, pluss et par besteforeldre, tanter og onkler som venter veeeldig på en viss telefon fra oss. No pressure altså.

Denne uken har vært veldig rolig. Litt for rolig for min smak. Jeg kjenner rett og slett ikke et eneste lite tegn på at kroppen gjør seg klar for den store dagen. Kynnerne som pleide å komme så ofte at jeg mistet tellingen, har forsvunnet. Ikke har jeg  noen mystiske "murringer" eller andre spennende saker heller. Det er bare stille. Sånn bortsett fra bedagelig romstering fra Babybror, noe som tyder på at han begynner å få det trangt der inne. 




Men jeg merker på meg selv at jeg befinner meg midt i den tjukkeste fødetåka. Egentlig kunne jeg tenkt meg å gå i hi og bare sove frem til fødsel. Men i stedet vralter jeg rundt og vasker der jeg fortsatt kommer til, strikker når jeg sitter, og forsøker å distrahere meg selv så godt jeg kan. 

Tanken på å gå på overtid enda en gang lurer i bakhodet. Jeg lengter så fryktelig etter å få møte denne karen, at jeg ikke kan forestille meg hvaslags tilstander det blir i heimen hvis jeg ikke har født innen mandag. Jeg er nok ekstra bekymret for å gå på overtid, siden vi planlegger hjemmefødsel. Går jeg mer enn en uke over tiden, blir det fort snakk om igangsetting på sykehus. Noe som er så fjernt fra det vi ønsker oss at jeg ikke engang orker å tenke over det. 


"Kebab til lunsj, middag og kvelds, -fordi jeg fortjener det..." 

Derfor har jeg fra og med i dag innført "free pass" regelen for meg selv, for å overleve de neste dagene. En tradisjon jeg har holdt i alle svangerskapene mine. For når man er såpass gravid at man bikker over i TIENDE måned av rugeperioden, så har man rett på et "free pass". Det vil si at jeg hverken gidder å ha dårlig samvittighet for at jeg ligger som et dovendyr på sofaen store deler av dagen, at jeg sover 15 timer i døgnet, eller for at jeg spiser nøyaktig det jeg har lyst på, nøyaktig når jeg vil, uten å ofre det en tanke. Sjokolade til frokost anyone? 


Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 



39 uker




Jeg bråvåkner av at noen hoster. Om jeg var fysisk i stand til det, så hadde jeg hoppet ut av sengen og sprintet inn på barnerommet for å avverge en potensiell krise. Men i stedet blir jeg sittende og lytte med nervene i høyspenn. Jeg holder pusten, klar til å rope til mannen at han må løpe og hente bøtta. Heldigvis var det bare hosting, denne gangen. 

Vi har hatt omgangssyken på besøk i ti dager. Jeg har altså tilbragt den siste tiden som sykepleier og rengjøringsarbeider, døgnet rundt. -Ikke akkurat den avslutningen jeg hadde sett for meg for dette svangerskapet. I tillegg til sykdommen, bestemte både vaskemaskinen og komfyren seg for å gå i koma akkurat denne uken, så å si at ting har vært kaotisk i det siste, ville vært en skammelig underdrivelse.



Torsdagen ble tilbrakt med Lillejenta som var blitt frisk, men måtte bli hjemme fra barnehagen for å holde 48 timers regelen. Hun så tydeligvis hvor sliten mamma var, for plutselig var det lille forkleet hennes på, og en liten husmor våknet til live i henne. Oppvaskmaskinen ble tømt og fyllt, frokosten ordnet hun helt selv. Jeg fikk til og med døse litt på sengen mens hun perlet kunstverk ved siden av meg hele formiddagen. Senere på dagen satt vi sammen på kjøkkenet, og hun serverte vitser mens vi spiste lunsj. Jeg kjente hvordan slike helt alminnelige øyeblikk blir overveldende fine etter en såpass slitsom periode. Bare det å se jenta mi smile og spise igjen, var nok til å gi meg en intens følelse av takknemlighet. 



I dag ser ut til å bli en ok dag. Både barna og hvitevarene har på mirakuløst vis, blitt friske (Can I get a Hallelujah?!) og jeg er så lettet at jeg har mest lyst til å sette meg ned og gråte og le hysterisk om hverandre til alt stresset som har bygget seg opp forlater kroppen min. I dag skal vi bare spise fastelavensboller og nyte at alle sammen er friske for øyeblikket. 



Det er ca en uke igjen til termin, og fysisk sett, så er jeg mer enn klar for å avslutte denne rugingen. (For det merket man jo ikke på magebildene *host*) Men hodet er ikke helt der enda. Det føles som jeg har blitt snytt for over en uke med forberedelser og oppladning, så jeg hadde gjerne tatt noen dager til med denne babykulen for å komme til hektene, og få omgjort huset vårt fra svinesti til føderede igjen.

 




Men det er jo saken med fødsel, at man aner ikke når det vil brake løs. Jeg kan føde i dag, i morgen, eller om to uker til. Og når det blir alvor, tror jeg neppe Babybror bryr seg om jeg har beseiret skittentøysfjellet eller ikke. Så her i huset er vi i fullt beredskap, utbrente men lykkelige over at minsten ikke valgte å melde sin ankomst midt i kaosuka. 


 Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 



Midt i mellom




Dette er en merkelig, midt i mellom- tidsperiode. Fødselen er jo så nær-så nær, men likevel vet jeg at det sannsynligvis er to-tre uker igjen å gå for meg. I hele svangerskapet har jeg gått og forberedt meg på det store som skal skje. I snart ni måneder har jeg grublet over mine tidligere fødsler, barseltid og permisjonsliv. Hva fungerte? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hvordan blir babyen? Går det an å være så heldig å få enda en frisk og sterk liten klump? Kommer jeg til å takle å være firebarnsmor? 

Og selv om jeg i tidligere svangerskap har lest meg blind på alt jeg kom over av litteratur om fødsel, naturlig fødsel, amming, hjemmefødsel og mye mer, har jeg likevel gjort det samme denne gangen. Det er uungåelig. Som om hormonene som har overtatt kroppen min insisterer på at jeg har et obligatorisk pensum å karre meg igjennom mens jeg er gravid.




Jeg har stappet hodet mitt fullt av beretninger og tips fra jordmødre, fødselsfortellinger, råd fra leger, råd fra helsemyndigheter, og råd fra tilfeldige mennesker som ser sitt snitt til å lure inn sine beste anbefalinger før den store dagen kommer. 

Men nå. Nå er det liksom fullt. Nå har trangen til å forberede meg gitt seg. (Ok, bortsett fra strikkingen...og vaskingen. Der er jeg fortsatt fullstendig på kjøret...) 




Jeg orker ikke å ta inn mer informasjon, eller gruble mer over hva og hvordan jeg ønsker at ting skal foregå under fødselen og etterpå. Jeg har stengt alle kanaler for tips, og trukket meg tilbake i en slags tåkete fødeboble som stort sett dreier seg om å holde meg selv distrahert nok i to-tre uker til, slik at jeg ikke ender opp med å krølle meg sammen i en stor hormonball på sofaen, synes ufattelig synd på meg selv, og surmule der frem til riene sitter inn. 

Når fødselen er nært forestående, synker jeg alltid langsomt inn i denne stemningen. Det er som en mental brytekamp, hvor jeg kjemper mot fristelsen til å begynne å vente, og vente og vente på fødselstegn. Fra jeg våkner om morgenen, til den siste tanken jeg har om kvelden, må jeg drible meg forbi hundrevis av potensielle tankespiraler. For OM jeg gir etter, og virkelig lar lengselen etter babyen min ta over allerede nå, vet jeg at resten av ventetiden blir uutholdelig. Både for meg og resten av husstanden, som allerede må takle nok av hormonelle utbrudd.

Så her flyter jeg. I en «ikke vente så fælt-tilstand». I en boble av strikking, vasking (slipper ikke unna det med omgangssyke i hus), netflix-overdose, litt lett papirarbeid på siden, og noen gode besøk hos venner og kjente. 

Når tiden er inne, og termindagen virkelig er i sikte, (eventuelt forbi) vil boblen sprekke. Alle følelsene, hver minste lille bekymring, og de intense forventningene vil bruse opp til overflaten. Jeg kommer sannsynligvis til å bryte sammen i snørrgråt på baderomsgulvet og skjelvende innrømme for høyere makter, at NÅ er jeg ferdig. NÅ er jeg ordentlig klar. Komme det som komme vil, -tiden er inne. 

Og om ting går slik de har gått hver gang, vil riene følge etter, når boblen har sprukket. 

....eller jeg kan føde i morgen, uten forvarsel.

Let the mind games begin! 

38 uker




38 uker. Nå snakker vi alvorlig redebygging. 

Vi snakker ukontrollerbar trang til å vaske, ordne og tilrettelegge for det nye medlemmet av familien vår. Når jeg begynner å vralte rundt i huset og sprite ned dørhåndtak og vaske gulvlister med q-tips -da vet man at det begynner å nærme seg. For ikke å snakke om strikkingen. Det har gått så langt at jeg såvidt husker å spise i mellom strikkeøktene. Det er noe med hormonene på slutten av svangerskapet som får meg til å kanalisere en spinnvill 70år gammel strikkedame, som ikke tenker på annet enn masketall og garn. 


Men samtidig som hodet mitt ser ut til å være i fullt fødselsforberedelses-modus, har jeg hittil ikke merket spesielt mye på kroppen. Babybror har ligget høyt i bekkenet, og ikke har jeg hatt særlig mye med «fødselstegn» eller andre spennende saker heller. Det var ikke før et par dager siden, at jeg begynte å merke de velkjente, lammende vonde strålingene i lårene, som kommer av at babyen skrur seg ned i bekkeninngangen.

Smertene er så skarpe, og kan komme så brått at jeg må gripe fast i det første og beste jeg finner, for ikke å klappe sammen og falle ned. Samtidig skjærer jeg grimaser, og slipper ut lyder fra strupen som ikke sømmer seg helt ute i offentligheten... Så dette skjer selvfølgelig som oftest når jeg er i butikken, eller i minibank-kø... og folk tenker selvfølgelig at jeg har tenkt å føde der og da, og blir rimelig bleke i maska. Ah gravid-glam på sitt beste!




Ellers så har vi, tradisjonen tro, fått sykdom i hus. Slik har det vært hver gang terminen nærmer seg. Noen, eventuelt, ALLE blir syke, og de siste ukene før terminuka blir alt annet enn avslappende. Kanskje ikke så rart at jeg har gått på overtid med de to siste barna? Hvem har vel lyst til å føde når familien kaster opp i rommet ved siden av? 

Jeg har heldigvis sluppet unna den verste sykdommen sålangt. Men jeg tar det ikke for gitt at jeg skal holde meg frisk frem til fødsel for det om. 

I løpet av denne uken, har jeg vært både på jordmorsjekk, og på en siste ultralydkontroll av babybror. Han ligger fortsatt over gjennomsnittet i vekst, men følger samme kurve som før, og ser ut til å bli omtrent like stor og fin som storebroren var. Bollekinnene var i allefall ikke vanskelige å få øye på, på den siste ultralyden. Og jeg merket hvordan lengselen etter å se barnet mitt i øynene, vokste enda mer etter at jeg gikk ut fra undersøkelsesrommet med det lille sort-hvite bildet i hendene.


 

Tenk at han er her snart. Innen to-tre uker får vi holde ham i armene våre, snuse inn den avhengighetsskapende babyduften, stryke over de mykeste, myke kinnene, og endelig bli kjent med denne karen som har okkupert kroppen min i ni måneder. 


Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 

37 uker




Hurra! Endelig er vi offisielt i den grønne sonen! Nå kan Babybror bare komme, men noe sier meg at han har tenkt å henge ut i magehuset i alle fall 3 uker til. 

Det er en bisarr følelse å plutselig være innenfor grensen. Bare det å vite at den romsterende lille bylten i magen min nå er en fullt utviklet og fiks ferdig baby, er helt sprøtt å tenke over.



Og enda sprøere føles det når jeg tenker over at det kan være over en måned (!!) igjen av graviditeten. For helt ærlig, begynner jeg å  bli ganske ferdig med å være gravid. Det har vært et flott svangerskap med forholdsvis lite plager, og jeg har en (over gjennomsnittet) stor og fin gutt i magen. Det at alt har gått så fint, er ikke noe jeg tar som en selvfølge, nå som jeg ruger på et menneske for fjerde gang på seks år! Men jeg skulle mer enn gjerne avsluttet før jeg sliter meg helt ut, så hadde jeg sluppet å gå overtid denne gangen, hadde jeg blitt veldig glad! 

Dagene går med til redebygging, løping (ok, greit -vagging) etter mine tre små, og altoppslukende taker om baby og fødsel. Stort mer har jeg hverken energi eller hjernekapasitet til om dagen.

Man hører gjerne at gravide får et energikick når det nærmer seg termin. Type, løpe rundt og vaske ned huset, shoppe, fylle fryseren med bakverk og middager. 


Hei kjære! -jeg har vasket ned huset, badet alle barna og bakt hundreogførti kanelsnurrer i dag! -not...

Vel, jeg kan ikke skryte på meg å ha opplevd det enda. Jeg er zombie-utgaven av meg selv for tiden:


Fresh og glødende gravid! Ok. Bare gravid.  

Men hvem vet. Kanskje energikicket kommer? Frem til da finner du meg på sofaen/i sengen med strikketøyet i hendene, håret til alle kanter, og en stadig voksende megakul på magen. 




Besatt



 

 

Det er et bombesikkert tegn på at jeg nærmer meg slutten av svangerskapet, når strikkeprosjektene formerer seg i lynfart. Jeg er besatt. Fullstendig, tvangstanke-aktig oppslukt i strikking. Produksjonen står på høygir, og jeg føler meg rimelig avhengig, når jeg til og med drømmer om garn og søte plagg som jeg bare MÅ lage til babybror.

Dette skjer bare når jeg er høygravid. 

Egentlig er jeg rimelig amatør på strikking. Jeg lærte å strikke rett og vrang på barneskolen, men siden da har jeg egentlig kun tatt i strikkepinnene når jeg har vært veldig gravid. Jeg er komisk dårlig på å lese mønstere og oppskrifter, så prosjektene blir fort veldig enkle, og fulle av små skjønnhetsfeil. 



 

 

Likevel er den følelsen av å ha laget noe med kjærlighet til barnet sitt, som man ikke engang har møtt, så avhengighetsskapende at jeg ikke bryr meg stort om det blir litt feil her og der.

Men hvorfor jeg som regel lar strikkepinnene ligge når jeg ikke venter barn, vet jeg ikke. Kanskje fordi at man som høygravid blir pent nødt til å roe ned tempoet i hverdagen? Og da er den mestringsfølelsen i å lage noe selv, og skapergleden i det å se plaggene bli til, noe som holder frustrasjonen i sjakk mens man venter?

Jeg håper egentlig at jeg kan holde det gående, om enn på et litt mindre OCD-aktig nivå etter fødselen. Storesøstrene begynner nemlig å bli litt misunnelige på babybroren, som får en stabel med mammastrikkede plagg. 



Om du har noen superenkle og fine oppskrifter til baby som du vil dele, så må du gjerne legge igjen linker eller tips i kommentarfeltet! 

Hilsen strikkomanen. 

36 uker: tiden flyr -ikke

36 uker. Velkommen til den siste måneden av svangerskapet. De siste, lange ukene som snegler seg forbi i slow-motion.  

De fleste som har vært gravide før, vet hva jeg prater om. For tiden kan vel knapt gå senere enn på slutten av en graviditet. Dager føles som uker, og ukene som måneder. Og enda er jeg ikke på overtid engang! Samtidig  er dette tiden når folk liker å daglig minne meg på det faktum at "det nærmer seg!" "Nå er det jammen ikke lenge igjen!" De sier det såklart fordi de gleder seg, men på enkelte dager føles det helt paradoksalt å få høre at "nå er det jo bare noen uker igjen, det går fort!", når det i mitt hode føles som om jeg nå står foran den aller bratteste, tregeste og lengste oppoverbakken av svangerskapet.



De siste to ukene har vært de tøffeste så langt. Jeg har både vært syk, og fått treningsforbud. Noe som gjorde at bekkenet låste seg fullstendig, og hverdagen i et hus med fire etasjer ble en smule... utfordrende. (Se for deg et høygravid kvinnemenneske krabbe på alle fire opp og ned flere etasjer...) Så da jeg i går endelig fikk vagget meg ned til treningssenteret for første gang på flere uker, var det nesten så jeg fløt i en lykkerus etterpå. Kontrollert bevegelse for bekkenet er det eneste som hjelper på smertene, og uten et par økter i uken, blir jeg fullstendig handicappet. Derfor håper jeg virkelig at sykdommen holder seg borte resten av svangerskapet, slik at jeg kan fortsette å gi folket på gymmet en grunn til å trekke på smilebåndet frem til fødsel. (Ja for en sprenggravid dame som durer løs på en elipsemaskin er visst et artig syn, har jeg skjønt.)

De neste ukene vil nok inneholde mye forberedelser, nedvask av hus, et par hormonelle melt-downs, og garantert en hel del strikking. Redebyggingen har med andre ord ikke dabbet av, og jeg har i skrivende stund fire lister gående med saker og ting som skal ordnes før jeg er klar for fødsel.



Om noen få dager kommer hjemmejordmoren vår på besøk for å gå igjennom planene for fødselen. Ikke det at vi har noen spesiell "gameplan" for hvordan ting skal gå frem, for det tar vi som det kommer. Men alt det praktiske, papirarbeid og lignende må ordnes innen jordmor offisielt er på fødselsvakt for oss. 

Ja for tenk, om en uke til, er jordmor faktisk i beredskap! Og uansett hvor grådig treigt tida går når man nærmer seg termin, så er det noe magisk over ventetiden.

Bare tanken på at babyen er ferdigbakt og bare venter på den rette tiden for å komme, er så fin og spennende. Noe jeg har tenkt å forsøke å nyte så godt jeg kan, siden dette er aller siste gangen vi får oppleve dette underet.

 

 

35 uker!



35 fullgåtte uker! Selv om det nå er fjerde gangen jeg gjør dette, er jeg like spent på fødselen og det å få møte Minstebror for første gang. 

Jeg drømmer stadig om ham. Om hvordan han ser ut, hvor stor han blir ved fødsel, og hvordan selve fødselen vil bli. 

Forrige fredag var vi på en oppfølgings-ultralyd på grunn av en tullete morkake som lå for lavt i livmoren på ordinær ultralyd. Endelig skulle vi få svar på det store spørsmålet: blir det vanlig fødsel på oss, eller skulle det bli keisersnitt denne gangen? 

Lettelsen var enorm da jordmor kunne fortelle oss at den morkaken hadde pent flyttet seg ut av veien, og at det skal være trygt for Minstebror komme til verden på «gamlemåten». 

Det andre jeg hadde gått og grublet på, var om denne gutten kom til å toppe storebrorens fødselsvekt med mange hundre gram, og bli en kjempe ved termin. Siden vi planlegger hjemmefødsel, har dette vært noe jeg har tenkt litt ekstra på denne gangen. Jeg er ikke redd for å føde en stor baby, men en gigababy kan det være tryggest å føde på sykehus. 




Men den mistanken fikk vi heldigvis også avkreftet. Minstebror er en stor og fin gutt, som riktignok ligger litt over gjennomsnittet, men det var visst ingen grunn til panikk ut ifra de målene som ble tatt. 

Vi fikk dermed grønt lys for hjemmefødsel, og jeg kunne kvitte meg med den gnagende usikkerheten i forhold til keisersnitt og slikt. En rimelig god dag, med andre ord! 

Nå nærmer permisjons-start og den virkelige innspurten seg med stormskritt. Og redebyggings-instinktet har endelig funnet veien til meg. En liten stash med babyplagg har funnet veien inn i skapet til Minstebror, utstyr til fødselen er på plass, og jeg har, tradisjonen tro, begynt å strikke som en besatt kvinne. 

Små luer, tepper og vester ruller ut, nesten som på samlebånd. Jeg strikker etter frokost, i lunsjen og i sengen om kvelden etter at barna er lagt. Og enda flere prosjekter står på planen. Hadde jeg kunnet strikke i søvne, hadde jeg endt opp med et lager på flere tonn med strikkede babysaker. Merkelig hvordan denne trangen til å mekke noe egenprodusert tar like mye over hjernen min hver gang jeg nærmer meg termin! 



Men enda gjenstår det en del punkter på redebyggings-listen vår. Et lite lass med babyklær som gjenstår å vaske, lammeskinn som må rengjøres og tørkes, senger som må fikses på, frysen må fylles med lettvinn middagsmat, og hele huset kan godt skrubbes et par ganger innen Minstebror melder sin ankomst. Om jeg bare får viklet fingrene ut av strikketøyet en liten stund, så blir det nok gjort, det også...

34 uker




Den siste måneden har jeg vokst såpass i omkrets, at jeg nå tas for å være dagsventende, ved termin eller på overtid. 34 uker er nådd. Innspurten har begynt, og det merkes. 

Fremmede mennesker sender meg medlidende blikk, og naboen ser like overrasket ut hver gang jeg vagger nedover gata og har blitt enda mer gravid. I romjulen fikk jeg tidenes kommentar fra en tilfeldig kassadame i Berlin. «Neimen, ville han ikke komme i jula? Stakkars deg!» 

Først skjønte jeg ikke hva hun bablet om. Hvem er «han» liksom? Har vi felles bekjente? Men så forstod jeg at damen tydeligvis lot seg lure av magekulens dimensjoner, og trodde jeg var på overtid, når jeg fortsatt hadde to måneder igjen å gå. 

Da jeg fortalte henne at det var mellom åtte og ti uker igjen til jeg forventer fødsel, mistet hun plutselig taleevnen og ble rimelig slapp i kjeven. Og hun er hverken den første eller siste som har gått i den fella. Når jeg ruger, blir det store babyer, og store babyer trenger visst plass. Mye plass. 

Plass som forresten skviser bort det lille rommet jeg hadde igjen for mat og diverse. Det å pine i meg et par knekkebrød til frokost har blitt en stor greie. Det virker som om magesekken min har samme volum som en fingerbøl for tiden, og jeg er sulten. Alltid sulten. Du finner meg sannsynligvis ikke uten mat i hånden frem til fødsel, med diverse smuler, flekker og annet søl på toppen av kulen. 

Men jevnt over kan jeg ikke si annet enn at jeg føler meg heldig. Jeg har relativt lite plager, greier fortsatt å vralte inn på treningssenteret et par ganger i uken, og har ennå til gode å bryte sammen i styrtgråt over det faktum at jeg må bære på denne kula ca 6 uker til. 




I morgen skal jeg endelig få vite om det blir keisersnitt eller hjemmefødsel på meg. Rimelig store kontraster der ja. Men slik er det når man har en morkake som ligger på feil sted. Vi krysser fingre og tær for at den har flyttet på seg, (noe jordmor mente var rimelig bankers) slik at planene for vår andre hjemmefødsel kan finpusses neste gang jordmor kommer på besøk. Wish me luck! 

31 uker med Minstebror



Med ni uker til termin har lengselen etter å ha en baby i armene begynt å bli merkbar. 

Nå kommer julen med et par hektiske uker fulle av familieselskap og kos i Berlin, (jeg sitter på flyet as we speak) før vi plutselig er over i januar, og da er jeg på nippet til siste innspurt i dette svangerskapet. 



Storesøsknene har hele tiden fått høre at Minstebror kommer en stund etter jul, så det spørs om de blir skuffet når det enda er sju uker igjen når vi rydder bort nisser og glitter. Men å si at han kommer etter valentinsdagen hadde nok ikke gitt særlig mening for de små.

 




Jeg er ikke akkurat mindre utålmodig selv. Hver gang jeg tenker over at Minstebror sannsynligvis skal legge på seg minst to kilo til, og at jeg må bære på denne magen frem til slutten av februar, blir jeg en smule overveldet. Det er koselig å være gravid. Men glamorøst er det ikke. 



Magen har tatt et ordentlig veksthopp i løpet av de siste ukene, og det merkes godt. Barna har pent opplyst de ansatte i barnehagen om at mamma ikke lenger orker å bøye seg ned, og at magen har blitt så stor som en planet.  Men større skal den bli. Det kan jeg love! 




Nesting vol. 1



«Nå er det ikke lenge igjen! Har dere begynt å stelle til baby kommer?» spør folk meg. Niks, er svaret. Redebyggingsinstinktet lar vente på seg denne gangen også.

Med drøye ni uker til termin med fjerde barnet, har jeg vasket nøyaktig null babyplagg, ikke har jeg dratt en eneste babysokk eller babyutstyr i hus, og rengjørings-manien med tilhørende kjøleskap-skrubbing og takvasking har heller ikke tatt meg så langt. 

Men vi har utrolig gode venner og familie som skjemmer oss bort med gaver til heldige Minstebror! 

Babyshower og førjulsbesøk har bragt med seg et lite lass med små plagg, tepper og sokker. Det er ikke fritt for at jeg får meg en liten virkelighets-støkk når jeg går forbi de bittesmå klærne som ligger klare til vask i hyllene. 



Tenk at vi skal få enda et lite menneske å være glade i. En å dele dagene med, kose med, trøste, bære og bysse. En som skal gi oss sitt første smil i takkegave for alle våkennettene. En som skal bli overøst med klønete suss og klemmer fra tre ivrige storesøsken. En som skal bli en del av den store, kaotiske familien vår, som om han alltid hadde vært her. 

Joda, jeg har nok begynt å glede meg litt. Veldig



Men foreløpig nøyer jeg meg med å strikke videre på babyteppet i snegletempo, og satser på at høygravid-hormonene kommer og sparker igang redebyggingen på nyåret. 

26 uker: Nostalgi



Tjueseks uker har gått, og nå gjenstår det bare ca. fjorten uker av mitt aller siste svangerskap. 

Formen er fortsatt forbasket god til fjerde svangerskap å være. Ingen store vondter eller plager, så lenge jeg beveger meg nok. Jeg «jogger» ennå på elipsemaskinen flere ganger i uken, og føler meg foreløpig optimistisk i forhold til resten av svangerskapet. Kanskje jeg til og med greier å være aktiv helt frem til termin? 

 

Magen vokser, og ligger i følge Symfyse-fundus målene, milevis over snittet. Kanskje ikke så overraskende at denne livmoren kjenner opplegget med vekst, etter fire tette svangerskap.


Hoho! Erfaren livmor i action!


Ja, jeg presser meg inn i samme antrekk hver uke for fotografering. Spørs hvor lenge det går an...

Men det som opptar meg denne uka, er fortiden. Jeg har ramlet dypt ned i nostalgisuppa, og bruker timevis på å finkjemme fotoarkivene våre etter bilder fra tidligere svangerskap, og ikke minst fødsler. 

Denne fasen i svangerskapet kommer hver gang. Jeg dykker ned i fortiden og sukker og smiler av gamle bilder. (Okay, og griner litt. Mye.)


26 uker på vei med Lillebror i 2012

Tenk at jeg har ruget frem disse tre menneskene da. Tenk at jeg fikk bli mammaen deres! Det å få gjøre det hele en gang til, og få et splitter nytt menneske i familien vår, føles som å ha vunnet i lotto for fjerde gang på rad.


Første rad, vannrett: Storesøster. Andre rad: Lillesøster. Tredje rad: Lillebror

Kall meg galen, men jeg gleder meg sånn til fødselen at det kiler i magen. Jeg har to herlige jordmødre i ryggen, og en erfaren fødselsassistent i mannen min. Hvis alt går slik vi ønsker, blir det enda en herlig hjemmefødsel på oss.

Jeg blir varm i hjertet bare av tanken på den stemningen som hersker i huset når det er et helt nyfødt menneske til stede. Da er det ingen som tenker på noe annet, og det føles som hele verden har stoppet opp. Alt som er viktig på denne kloden, foregår i det ene rommet hvor den lille befinner seg. De små knirkelydene, lukten og den myke huden. Det å studere det nye familiemedlemmet og vite at dere i dette rommet er de eneste som vet hvordan han eller hun ser ut, -for nå. Ah... jeg kunne brukt hele dagen på disse minnene! Snart er det vår tur til å skape nye. 

Men før den tid skal jeg ruge i sikkert minst 14 uker til, (og lenger hvis jeg kjenner denne kroppen rett..) og de siste ukene kommer sikker til å drive meg halvveis fra vettet. Men for nå surfer jeg på en bølge av nostalgi, og velter meg i fødselsbilder og babyminner. 


Ble du nostalgisk som fleregangsgravid? Klarte du å glede deg til fødselen?

25 uker: En vandrende såpeopera



Femogtjue uker. Nå er vi midt i den beste perioden, jeg og magetrollet. Sånn bortsett fra én detalj.

Minstebror har fortsatt masse boltreplass til å stupe kråke, strekke seg og svømme rundt. Jeg merker han tar plass, men foreløpig får jeg på meg sokker og sko uten assistanse. Jeg kan fortsatt trimme, gå i trapper og bære storebror, uten at det tar pusten fra meg. Om jeg hadde fått velge, så hadde jeg hatt det sånn de neste femten ukene.

Men det vet jeg at jeg neppe får. For Minstebror skal vokse ?så klart! Og jeg skal vokse. Mye. 

 



Om ikke så altfor mange uker, må jeg nok ty til størstejentas hjelp når jeg skal ha på meg sokkene om morgenen.

Men akkurat nå, nå er vi i den deilige perioden hvor alt bare er stas og koselig.



Vel, okay. Nesten.

For selv om kroppen min spiller på lag for tiden, så er det ikke alltid hodet er med. 

Hormonene har okkupert hjernen min. Det er de som får meg til å snørrgråte av kjærlighetssanger, få trassanfall når jeg oppdager at noen har spist den siste sjokoladebiten, og gråte av frustrasjon når jeg ikke finner nøklene mine. Jeg føler meg litt som en vandrende såpeopera for tiden. 



Det verste er at jeg er klar over hvor overdamatisk jeg er. Men det går først opp for meg like etter at jeg har fremført siste akt i denne tragikomedien som ruller tjuefire timer i døgnet. 



Like etter at jeg hulkende har holdt en lang monolog foran mannen min om hvor dårlig han er til å lytte til meg, oppdager jeg at han har faktisk sittet der og lyttet i tjue minutter. 


Oops....beklager kjære...

Og like etter at jeg har klaget til barna på hvor fæle de er til å rote bort tingene sine, sitter jeg på gulvet i entréen og lurer på om jeg skal gråte litt, fordi jeg ikke finner mitt eget skjerf.

 

Heldigvis har jeg blitt flink til å si unnskyld. Det er et must for en vandrende såpeopera. 

 

Bekymringer om gravidvekten



Hvis du har blitt ekstra opphengt i vekten etter at du ble gravid, er du ikke alene. Det er ingen spøk å se kroppen sin gjennomgå de enorme forandringene et svangerskap medfører, og vekten kan fort bli en bekymring som kaster skygger over det som egentlig skal være en fin tid med et nytt liv i magen.

Først av alt: vi vet at vi ikke skal slanke oss når vi bærer på en blindpassasjer. Men de fleste av oss har også fått med oss at vi ikke har fått utdelt noe fripass på kosemat og vektoppgang heller. Vi skal legge på oss, men helst ikke så alftor mye.

Og det er der man kan havne i en ond sirkel av sammenligning med andre, googlesøk man egentlig skulle latt være, og kjipe dager med skyldfølelse og skam. 

Selv hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli opphengt i vekt når jeg ble gravid, men jeg innrømmer at det opptar meg nå, på en god måte. For jeg prøvde så godt jeg kunne å bare «nyte» i første svangerskap, uten at det endte særlig bra.

Man hører jo at dette skal være tiden for å spise det man vil, og slappe av. Man skal droppe tanker om vekt, og bare kose seg. Men virkeligheten er ikke helt slik for mange av oss. 



Til venstre: Første svangerskap uke 38. Til venstre: Andre svangerskap uke 39

Jeg personlig, er genetisk programmert som en kulefisk når det kommer til graviditet. Jeg blåses opp til kvadruppel størrelse hvis ikke jeg spiser nøye tilpasset kost og er god på å få nok bevegelse i svangerskapet.

Og jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke koste meg noe særlig i mitt første svangerskap, da jeg gav blaffen i tanker om vektoppgang. Svangerskap nummer to og tre ble en helt annen verden, da jeg tok livsstilen min mer seriøst, og la på meg halvparten så mye som første gangen. Helsen min var jevnt over mye bedre, og humøret deretter.

Men det kan også gå andre veien. For vi må ikke glemme at selv om vi «gjør alt riktig», følger alle kostholdsråd, mosjonerer daglig og ligger unna junkfood, så vil hvert svangerskap kreve ulik vektoppgang, og det i vanvittig varierende tempo!


Ikke la skjemaer og tabeller ta fra deg motet! 

Og jeg blir trist når jeg hører om gravide som gruer seg til neste legebesøk, hvor de må til pers og bli veid. De er kanskje inni en periode med rask vektoppgang i svangerskapet, og ser at deres tall ikke stemmer overens med andres, eller de som står i infoheftet de har fått utdelt. Kvinnen bekymrer seg kanskje for hva legen skal si. Om han eller hun skal legge skylden på kvinnen, spørre henne ut om spisevaner, og insinuere at hun har «ikke har vært flink nok».

Til dem vil jeg si: ikke skam deg! Ikke tenk at du har gjort noe galt hvis badevekten plutselig viser et tall du ikke var forberedt på. Etter tre vidt forskjellige svangerskap, og nå som jeg står midt i det fjerde, kan jeg trygt si at vektoppgangen til gravide sjelden eller aldri følger noen forutbestemte tabeller eller diagrammer. 


Men jeg forstår deg hvis du har blitt over gjennomsnittet opptatt av tallene på vekta. Det å være i en gravidkropp som endrer seg fra dag til dag, kan være en mental utfordring, samtidig som det tar hardt på fysisk. Det å se vektnåla ta store hopp, og kurvene på kroppen blåse opp til nye, ukjente dimensjoner, kan være skummelt for selv de «erfarne» gravide som meg. 

Jeg er der faktisk akkurat nå. Jeg slåss litt med tanker om at jeg ikke følger de offisielle tallene, og at kiloene bare ramler på i rykk og napp helt plutselig, uten at jeg har gjort noe «galt». 

Da er det godt å få litt bekreftelse fra proffene. For i følge jordmødre jeg har snakket med, kan et svangerskap kreve mer vektoppgang enn gjennomsnittet, og likevel være sunt. Og selv om man la på seg de gjennomsnittlige 12 kiloene i et svangerskap, kan det være at neste runde krever en god del til, uten at det er du som er syndebukken.



Samtidig kan man fint legge på seg lite, og gro store, friske nye verdensborgere. Det er også godt å huske på at selv om man pakker på mye vekt i midten av svangerskapet, kan det være man ikke får så mye mer å dra på i siste trimester. Personlig opplever jeg at jeg eser ut i andre trimester og suger kiloene ut av luften jeg puster, mens første og tredje trimester ikke slår ut noe særlig på vekten. 

Så om du er en av dem som (akkurat som meg) får litt småpanikk når vekten tar store sprang, vil jeg gi deg et søsterlig klapp på skulderen. Det er jammen ikke lett å balansere mellom de skraverte feltene på diverse diagrammer når man bare er et menneske.

Hvert svagerskap er unikt, og så lenge du vet med deg selv at du ikke lar svangerskapet bli en unnskyldning for å leve helt ubalansert, så kan du fint pakke bort alle tabeller og tanker om gjennomsnittlige kilo og gram. Du er deg, og din kropp vet best. 

 


 

Har du stresset med vektoppgangen i ditt/dine svangerskap? 
Hva skulle du ønske du hadde visst om svangerskap og vekt før du ble gravid?  


PS: OBS! Om du opplever overdreven og plutselig vektoppgang med hevelser i hender, føtter og/eller ansikt, får hodepine, magesmerter eller føler deg dårlig, bør du ta kontakt med lege eller jordmor, da dette kan være symptomer på komplikasjoner som bør overvåkes.

24 uker




16 uker igjen. HVA skjedde? 

Det er helt sprøtt å være på nedtellings-siden av svangerskapet allerede. Selv om jeg er omtrent like utålmodig som en treåring på juleaften, så går dette svangerskapet likevel rasende fort.

Jeg som bare skulle nyte. Suge til meg alle de fine gravid-øyeblikkene, og virkelig forsøke å ta innover meg at dette er siste gangen jeg bærer frem en ny liten person. 

Det ble ikke helt sånn. Dagene bare ramler forbi uten at jeg holder tellingen, og halvparten av tiden husker jeg ikke engang hvor langt jeg har kommet på vei. Men så fikk jeg meg en real oppvekker i dag, da noen la ut en sånn «så mange dager er det igjen til jul» -sak på instagram...

Det bare åtte uker til jul. Åtte! Og etter nyttår er vi omtrent 7-8 uker fra termin. Jeg har ikke vasket et eneste babyplagg, ikke har jeg handlet utstyret vi mangler, og navn er vi flere lysår fra å velge. 



Så ja, det er mulig jeg fikk litt panikk i dag hos jordmor, da hun begynte å prate om fødsel. Da gikk det opp for meg at jeg faktisk har blitt ganske så gravid.

Det kan hende jeg begynte å tenke veldig på hvordan julegaveshopping, advents-aktiviteter, utenlandstur, jobb og redebygging skal kunne presses inn i 16 små uker.



Og det er mye mulig jeg hyperventilerte bittelitt i bilen på vei hjem, da jeg kom på at jeg ikke har ordnet med permisjonspapirene enda.

 Men en ting er sikkert. Denne magen vokser så det suser, enten jeg har oversikten eller ei. 




For mye kos -mer svangerskapsplager



Å telle kalorier og trene overdrevent mye med baby i magen, skjønner jo de fleste at blir feil. Men hva skjer når det tipper andre veien? -personlig så får jeg mye mer plager når jeg «koser meg» for mye i graviditeten. Kroppen min blir vond og umedgjørlig, og piner meg til å være flink med mat og mosjon. Sånn sett er jeg heldig. For da MÅ jeg ta meg sammen, slik at plagene roer seg. Jeg tror mange kunne fått et bedre svangerskap hvis kosthold og mosjon var høyere prioritert.

Det er ufattelig vanskelig å begrense appetitten når man er gravid. Det er jeg fullt klar over. Tanken på sjokoladeis eller boller kan holde deg våken om natten. Noen får dilla på loff med majones, og spiser knapt noe annet i månedsvis.

Jeg har selv våknet om natten med gråten i halsen fordi jeg var så sugen på sushi. Og jeg fikk et nervesammenbrudd da barna stjal kjekspakken jeg hadde stashet på et hemmelig sted. Det er harde bud, altså. 

Og så er det så innmari godt å gi etter for disse cravingsene også. Det er i alle fall min erfaring, at så fort man er forbi ukene med kvalme, smaker all mat mye mer intenst. Et knekkebrød med gulost kan være en real fest med fyrverkeri og konfetti for gravide smaksløker. Så da kan du bare forestille deg hvilken elv av belønningshormoner en oreokjeks utløser i hjernen.

Mat blir litt som dop i svangerskapet. Men jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv.



Hos meg kommer det til slutt alltid et punkt på veien hvor jeg må ta meg selv litt i nakken.  Like etter at de første tre månedene med kvalme var over, var det lov å spise hva som helst. Anything goes, når man har vært så dårlig, så lenge. Det lov å unne seg litt ekstra. Men så kommer det en dag når feiringa må være over. Jippi -jeg er kvalmefri, går fort over i - ojsann, kroppen roper om nåde. 

Ja, for hos meg kommer svangerskaps-plagene som perler på en snor når jeg slurver med mat og mosjon.

For lite trening gir meg bekkevondt, stiv rygg og hovne føtter. For mye usunt fett gir meg halsbrann, som igjen gjør meg søvnløs, som igjen gir meg hodepine. Mat som sukker, mel, pasta, og ris gjør at jeg blåser ut og får så mye vann i kroppen at jeg får vondt i leddene, og begynner å ligne en bamsemums.


Når bamsemums- likheten begynner å bli slående, er det på tide å skjerpe seg.

Om jeg bare er flink til å spise fornuftig og beveger meg nok hver dag, er kroppen mye snillere med meg. Men da må jeg være ordentlig flink også. Jeg slipper ikke unna med sånn halvveis innsats i matveien eller mosjon i svangerskapet. 

Det virker nemlig som om kroppen min reagerer ekstra kraftig på en usunn livsstil når jeg er gravid. Utrolig smart gjort av denne maskinen. Og jeg setter pris på det, og tar signalene på alvor. For hadde ikke kroppen sagt i fra med diverse plager, så hadde jeg nok ikke klart å dy meg. Det hadde blitt mye mer kos, og mer plager. Mer sofasliting og definitivt mer oreos. 

Er det mulig at mange av oss "koser på oss" svangerskapsplager vi kunne unngått med sunnere livsstil? 

En berg og dal bane

Det føles som det var i forgårs jeg lå langflat på sofaen i sommerferien og sendte mannen ut på en halvtimes kjøretur sent på kvelden, for å hente ferske reker.

Ja, for det fikk jeg så innmari lyst på, etter å ha vært slått ut av en infernalsk kvalme mesteparten av dagen. Jeg skjønner godt at han ble litt småsnurt da jeg endte med å la rekene gå til spille, etter at appetitten min plutselig snudde. Jeg lover, det var ikke meningen! Svangerskapet kan oppleves som en krig med kroppen, som stadig kaster nye utfordringer din vei. Det å være gravid beskrives ofte som en følelsesmessig berg og dal bane. For meg har den vært minst like fysisk, som emosjonell. 

Nå er jeg over halvveis. Minnene om kvalme, brekninger og lignende gravidglamour er godt på vei til å bli fortrengt. For sånt må vi gjøre. Oss preggos. Og de som eventuelt vil bli gravide igjen. Vi må glemme og gå videre, for det kan være regelrett tortur å være gravid innimellom. Det å pakke bort de kjipe opplevelsene etter hvert som de går over, er en overlevelsesmekanisme. I alle fall for meg. 

Og jeg er takknemlig for denne egenskapen. For uten egenskapen til å fortrenge og glemme, ville jeg garantert aldri fått mer enn ett barn.



Det er nemlig ikke slik at jeg har hatt superenkle svangerskap eller minimalt med plager, selv om jeg har vært heldig og sluppet det aller verste. Men jeg har fått min dose jeg også.  

Da det stod på som verst i begynnelsen av dette svangerskapet, kunne jeg ikke begripe hvorfor jeg hadde begitt meg ut på dette en gang til. Kvalmen, hodepinen, zombietilstanden og trøttheten som forvandler hjernen min til en grøtmasse av usammenhengende tanker. HVORFOR, sweet Jesus! Hvorfor hadde jeg bestemt meg for å gå igjennom dette igjen?

Men så kommer det en dag i svangerskapet hvor ting snur. Man våkner uten å måtte løpe for å stikke hodet i doskåla. Man får i seg frokost, og den smaker ikke høgg og råtne skosåler. Man våger å kjøre bil etter klokken 18 uten å være redd for å sovne ved styret. Man makter å se en reklame for mat på TV uten å få brekninger. Man truer ikke lenger med å kaste partneren ut av huset når de finner på å steke bacon. 

Samtidig blekner tankene om at svangerskap må være oppfunnet av noen som virkelig vil kvinner vondt. Og når de første, spede sparkene fra den lille i magen kjennes, og magen begynner å ligne på en gravidkul i stedet for fiskepudding, forvandles jeg til en dødsirriterende, romantiserende svangerskapselsker som mollkoser seg med livet som rugemaskin. 

Og ca der er jeg altså nå. I den deilige fasen med null kvalme, en tydelig  gravidmage som dog ikke er for tung (ennå), og daglige sprell fra mageboeren. Og heldigvis virker ikke evnen til å fortrenge bare bakover, men også fremover i tid. For jeg vet at svangerskaps-berg og dal banen snart vil ta enda en vending. Det kommer til å bli tungt, tyngre, ja - uutholdelig på slutten. 

 

Men akkurat nå er jeg her. Og jeg har tenkt å nyte det.



Ultralyd: gode og mindre gode nyheter

 

Det var med blandede følelser jeg la meg ned på ultralydbenken for å få utført 20 ukers-screeningen.

Akkompagnert av en god venninne, dro jeg for å få gjort anatomiscreeningen som ville avgjøre om alt stod bra til med det lille livet i magen min. Mannen min var på jobb i en annen by, og kunne desverre ikke være med. Det er et stort øyeblikk, denne ultralyden, og jeg har alltid hatt respekt for at det faktisk kan hende man får en dårlig beskjed på slike undersøkelser. Man vet jo aldri.

Jordmoren som utførte screeningen var kjempedyktig. Hun visste hvordan hun skulle snakke til mor. Hun forklarte hvert steg i undersøkelsen og bekreftet fortløpende hva hun så.

«Nå ser jeg på føtter og hender. Og nå sjekker jeg hjertet.»

«Fine fingre. Fem stykker her, fem stykker der ja. Fine nyrer, hjerte, magesekk, urinblære. Alt ser flott ut der.» 

Og mens hun holdt på, kjente jeg at jeg ble slått av en diger bølge med takknemlighet. For selv om jeg hadde håpet og trodd at den lille skulle se frisk og fin ut, så er det aldri fritt for at man bekymrer seg bittelitt. Så da jeg fikk høre at babyen ser ut til å være frisk og sprek, så vellet denne store takknemligheten opp. Samtidig som tankene gikk til de jeg kjenner som ikke har vært like heldige.



For hvor heldig er ikke jeg? Og hvor urettferdig er ikke dette? Jeg har tre friske barn, og nå enda et lite liv på vei, som ser ut til å utvikle seg helt perfekt. Dette er det ikke alle som får oppleve. Og det tenker jeg ofte på. 

Så var det tid for å sjekke hvilket kjønn vi ventet. Men jeg hadde allerede sett det klart og tydelig i begynnelsen av undersøkelsen, og sa til jordmor at jeg ikke var i tvil.

Det blir en gutt! En bittelillebror! 

Og det stemte, sa hun. En liten mann!

Selv om det så klart er helt likegyldig hva kjønnet er, så ble dette virkelig kirsebæret på toppen av alt. For en gutt til, det blir bare så stas! Vi blir en gjeng med to gutter, to jenter, pluss mor og far. REN luksus! 



Jeg lå der og kjente godfølelsen spre seg. Jeg forstår godt dem som venter med å vite kjønnet, (det har jeg også gjort før) men det er noe eget ved å vite det også. Man får en liten ekstra tilknytnings-knagg, av en eller annen grunn. Lille gutten vår. Det blir på en måte enda mer virkelig.

Og mens jeg lå der i lykkerusen min, undersøkte jordmor morkaken. Den så fin ut, og lå visst på baksiden. Men noe var litt uklart.

Den lå visst litt for langt nede. Kanskje foran fødekanalen. 

Magen min knytet seg. Placenta previa. Foranliggende morkake. Det betyr keisersnittt det. Og jeg som ønsker meg hjemmefødsel. Jeg kjente en klump som bygget seg opp i halsen.

Heldigvis klarte jeg å roe meg ned før hormonene tok overhånd. For det er en god sjanse for at morkaken vil flytte seg ut av veien før fødsel, siden den ikke ligger fullstendig foran for øyeblikket. Men svaret får vi ikke før om tre måneder til.  Enn så lenge venter jeg tålmodig, og er ufattelig takknemlig for at alt ser fint ut med Bittelillebror. Jeg håper han får en hjemmefødsel. En myk og trygg start på livet. Men blir det ikke mulig, vil vi takle de utfordringene som kommer. 

Fordeler og ulemper ved fjerde svangerskap



Mange lurer kanskje på om man blir mer avslappet og «proff» på  å være gravid når man har gjort det tro-tre ganger før. Personlig så vil jeg svare både ja og nei. Jeg var like spent da jeg tisset på pinnen denne gangen, som alle de andre. Jeg var like sjokkert og glad, da testen ble positiv, og bekymringene kom som perler på en snor, uansett om jeg hadde vært igjennom tre vellykkede svangerskap før.

Jeg lurte like mye på om det var liv der inne, og ble ganske paff da livmoren min i følge legen, var diger i forhold til hvor langt jeg var på vei. Heldigvis fikk jeg raskt svar på alle spørsmålene, og alt ser fint ut så langt. Men, det er en del som er annerledes ved det å være gravid for fjerde gang. Kroppen er både mer kjent med prosedyren, samtidig som den nok en smule overveldet.



Her er fem fordeler og ulemper som du kan forvente som fleregangsfødende:

1.Mindre kvalme

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men studier viser at har du et eller flere barn fra før, vil kvalmen sannsynligvis være mildere, eller vare kortere enn i første svangerskap. Dette stemte for meg! Selv om jeg har vært ganske dårlig, så kom kvalmen senere, og hørte opp tidligere denne gagen.

 

2.Mer ligamentsmerter

Når ligamentene som holder livmoren din på plass, allerede har blitt strukket, og gått tilbake igjen én eller flere ganger, blir de sterkere og dermed merkes det ofte bedre og tidligere når livmoren vokser. Jeg har kjent disse smertene i alle mine svangerskap, men de er definitivt litt mer intense denne gangen. Heldigvis er de helt levelige, og egentlig en fin påminnelse på at det spirer og gror! 

 

3.Kjenner liv tidligere

Dette er en av de hyggeligeste aspektene ved å være fleregangsfødende synes jeg. Du kjenner igjen de små boblende, første sparkene tidligere enn sist. Livmoren din kommer også tidligere opp over symfysen, som gjør at du sannsynligvis vil kjenne liv før når du går med andre, tredje eller fjerdemann. Hos meg ligger alltid morkaken på fremsiden, så jeg kjenner sparkene ikke særlig ofte før uke 17. Men jeg har likevel kjent noe, så tidlig som uke 12-13, og det er en herlig gave å ikke måtte vente til man er halvveis med å kjenne livstegn! 

 

4.Mer sliten

Ja, desverre. Det blir tyngre for kroppen dersom man har vært gravid før, siden man naturligvis har en eller flere små å springe etter fra før. Samtidig kan det være at jernlagrene dine sliter hvis du har hatt tette svangerskap som meg. Dette har jeg merket for alvor i første trimester. Jeg kunne sove 14-16 timer per døgn uten å føle meg uthvilt! Heldigvis kommer formen seg hos de aller fleste i andre trimester, og nå føler jeg meg akkurat like sliten som før jeg ble gravid igjen...



5.Tiden flyr! 

Dette egentlig både en fordel og en ulempe ved å være fleregangsfødende. For med flere barn å holde tritt med, har jeg ikke like mye tid til å gruble over svangerskapet og telle dager. Spør du meg nøyaktig hvor langt jeg er på vei, kan jeg nok ikke gi deg sikkert antall uker og dager før jeg får tenkt meg om litt. Og på et vis er det deilig at ukene fyker av gårde, for jeg gleder meg jo sånn til å få møte det lille gullet. Samtidig så får jeg ofte et sug i magen når jeg tenker over hvor kort tid det er igjen til vi skal ta fatt på tilværelsen som firebarnsforeldre. Jeg blir nesten litt redd for at jeg skal våkne i morgen og oppdage at jeg har termin! 

I tillegg kan jeg nevne at jeg som fjerdegangsfødende ikke bruker et snev av krefter på å grue meg til fødsel, amming eller slike ting. Det er en herlig fordel å ha mestret det et par tre ganger før. Nå vet jeg at jeg alltids får det til på et vis. Selv om det aldri finnes noen garantier, så har jeg en rimelig god følelse! 

Hvilke fordeler og ulemper opplevde du i dine svangerkap med nr 2,3,4 osv? 

Derfor!



Før jeg la ut gårsdagens innlegg, var jeg en smule spent på repsonsen det ville få. Jeg tenkte at de fleste såklart ville glede seg med oss, men at det også var en mulighet for at enkelte ville komme med negative synspunkt på saken. 

Men slik ble det jo ikke! Det var herlig opløftende å få så mange positive ord, gratulasjoner og hilsener. Det tok jeg helt ærlig ikke som noen selvfølge. For det er ikke alle som synes det er helt i vater, det vi driver med. 

Og jeg forstår det til en viss grad. Det å få to eller tre tette barn er en ting, men fire? Da begynner folk å tvile litt på motivene dine, og det har jeg merket. 

«Men du har jo allerede så mye å gjøre! Hvorfor vil du utsette deg for mer stress?» 

«Du vet vel at det blir ungdommer av dem en dag?» 

«Greit nok at du liker å være gravid, men er ikke dette litt mye?»

Jeg prøver å tenke at kommentarene er sagt i beste mening, men likevel stikker de litt.

Ja, det er slitsomt med tre barn under 6 år. Ja, det er av og til slik at jeg river meg i håret og tenker «hvorfor i huleste gjør jeg dette her?», og det synes jeg at jeg skal ha lov til. Det må alle ha lov til. For uansett hvor mange eller få barn man har, så vil de øyeblikkene med frustrasjon og utmattelse komme. Og da skal vi ha lov å være menneskelige, og gi uttrykk for at vi synes det er slitsomt. 

Og ja, jeg trives for det meste med å være gravid. Men jeg har da aldeles ikke glemt at det blir store barn, og ungdommer av disse menneskene. Og vi ville så klart ikke ha utvidet familien hvis vi ikke følte oss beredt på å ta de utfordringene når de kommer.

Men okay. Hvorfor? Det er et legitimt spørsmål. Hvorfor gidder vi dette? 



Sannheten er at vi trives med hurlumheiet, selv om det kan være strevsomt. Vi liker å ha hendene fulle, og vi vokser med utfordringene. Vi føler oss beredt til å ta i mot en liten stjerne til, selv om vi tvilte på det for et år siden. Vi elsker ha en stor familie, og vi får så uendelig mye mer tilbake enn hva vi gir. 

 

Greit, noen ganger må jeg se ekstra godt etter for å få øye på de gylne, små øyeblikkene. Spesielt når alle avkommene gauler i kor, og jeg ikke har sovet en hel natt på evigheter. Men de er bestandig å finne. De øyeblikkene med ren glede og kjærlighet. Hvert trassanfall, og hver sene kveld vil i sin tid utlignes med en fortreffelig setning fra en barnemunn, en spontan lykkedans eller en sprudlende latter.

Så derfor. 

Derfor har vi valgt å utvide familien vår med enda en etterkommer. Og jeg er sikker på at han eller hun vil komme til å bli en stor gave i kaosgjengen vår. 

Da Capo - en gang til



Nå har vi holdt dette privat så lenge at jeg nesten føler jeg har bedratt dere. Kanskje noen der ute har hatt en liten anelse? Da kan jeg bekrefte mistankene:  jeg er gravid.

Ja, igjen.

One more time. Noch ein mal. 

Drømmen om nummer fire er visst ikke lenger bare en fjern drøm. Vi skal bli foreldre til en kvartett. Jeg skal bli firebarnsmor som 27-åring. 

Det føles sinnsykt artig og litt skummelt på samme tid. Men mest av alt føler jeg meg bare heldig.




Begrepet Da Capo går igjen i hodet mitt for tiden. Betydningen det har i musikkspråket, synes jeg passer utmerket til dette svangerskapet: stykket spilles om igjen fra begynnelsen, frem til en markert slutt.

For sånn er planen. "Da capo", og siden "Fine", eller slutt. 

Jeg er nå ca. halvveis i svangerskapet, og formen er overraskende bra. Spesielt med tanke på at dette er mitt fjerde svangerskap på seks år. 

Det er noe eget ved å være gravid med fjerdemann. Jeg har ofte litt dårlig samvittighet for at jeg ikke engang rekker å  tenke på at jeg er gravid når jeg løper rundt etter tre ville unger, og prøver å få dagene til å gå sånn noenlunde etter planen. Det er ikke sammenlignbart med første eller andre svangerskap, for å si det slik. 

Det hender faktisk at jeg glemmer at jeg er gravid, midt i hverdagskaoset.  For så å bli vennlig minnet på at det spirer der inne, via et spark eller ti fra mageboeren om kvelden. 

Så nå venter det oss nye, spennende tider. Firebarnsmor. Jeg får litt småpanikk av det ordet, må jeg innrømme. Men så går det over når jeg tenker på Pippi's visdomsord:
-Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert. 

Ni

























Ni dager over. Jeg hadde virkelig aldri trodd vi skulle komme så langt. Gårsdagen var veldig tøff med tanke på det faktum at hjemmefødsel ikke er så aktuelt lenger pga overtid. Dagen i går (og i natt) har jeg brukt til å forsone meg med tanken på at det sannsynligvis blir sykehusfødsel på oss. Heldigvis får jeg med min egen jordmor i det minste, og det er jo godt.

I dag har jeg vært hos gynekologen igjen på overtidssjekk, og Lillebror har det helt supert i (det gigantiske) magehuset sitt. Alle prøver var kjempefine, og ultralyden viste at han har nok fostervann og fin blodgjennomstrøming fra morkaken. Ikke rart at han blir der inne! Legen var kjempefornøyd med alt sammen, og sa at hun ville støtte meg i å vente frem til 14 dager over, (åh GUD ikke la det gå så lenge!) men da ville hun gjerne se at jeg blir satt igang. 

Jeg ble kjempeglad for at legen er så grei og spiller på lag med meg. Jeg har vært så redd for at hun ville legge press på oss mtp 10-dagers regelen som de vanligvis kjører her i Tyskland. Men hun hadde full tro på meg sa hun. Jeg har jo født store barn før, og siden Lillebror hadde det så fint, kunne hun ikke se noen god grunn til å kaste ham ut enda. Hurra for det!


De aaaaller siste magebildene ble tatt i dag. LITT trøtt i (føde)trynet?


Sykehusfødsel blir det jo sannsynligvis siden vi er over en uke på overtid, og jordmor helst ser at vi da drar på sykehuset hvis fødselen varer. Men går det like raskt som forrige fødsel, så blir det en vurderingssak om vi drar eller ei. Etter i morgen bør vi prøve å komme oss på sykehuset uansett, siden vi da er 10 dager over. Jeg er fortsatt lei meg fordi at jeg ikke føler jeg kan beskytte fødselen og babyen min like godt på sykehus som hjemme, men må man så må man. Jeg prøver å fokusere på det at vi faktisk skal få en sønn om veldig få dager, og det er jo ganske fantastisk. 

Det er fortsatt viktig for meg at jeg får styre fødselen selv, og vi vil ikke ha noen som helst unødvendige inngrep eller forstyrrelser. Fødselsbrev til sykehuset er skrevet, sånn i tilfelle, og vi har skrevet under på papirer som sier at vi ikke ønsker noe CTG-måling eller tilbud om smertelindring med mindre det blir HELT livsnødvendig. Jeg ønsker meg en best mulig start for Lillebror, og jeg tror at en naturlig fødsel er den beste starten han kan få.

Siden jeg fikk summet meg til å ta magebilder idag, så satte jeg sammen en kollasj med utviklingen de siste tre ukene. Trodde ikke det hadde skjedd så mye, men der tok jeg feil. Magen ser jo helt annerledes ut i dag enn for to uker siden! 
Navlen peker lenger og lenger nedover. Det må da være et godt tegn?


Etter timen hos gynekologen i dag var Tyskeren og jeg på café og spiste en deilig lunsj. Jentene skal være hos Svigermor i kveld også. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg "sender dem bort" på den måten, men egentlig så nyter de jo tiden med bestemoren sin noe veldig. Jeg trenger virkelig å få være litt alene med mannen og slappe av nå. Den siste måneden har inneholdt så mye sykdom og stress at jeg nok har blitt en smule utbrent. Men jeg føler meg veldig klar for å møte Lillebror nå, og gleder meg starte livet som en familie på fem. Kom ut lille (store) venn!



ps: tusen tusen takk for alle de støttende kommentarene og mailene. Dere er fantastisk gode!

Eight

























Ubeskrivelig tungt å stå opp i dag. Sjangsen for en hjemmefødsel krymper for hvert minutt, samtidig som faren for igangsetting stiger. Ikke en god følelse. Frem til i går så følte jeg meg ganske rolig og avbalansert i forhold til det hele, men i dag slo det meg hardt at vi sannsynligvis ender  opp med en medisinert sykehusfødsel likevel. Det er forferdelig tungt å svelge.

Hvis Lillebror skulle finne på å komme i superfart i dag så kan det fortsatt hende at vi blir hjemme. Men drøyer det en dag eller to til, så er det nok snipp snapp snute for hjemmefødsel. Akkurat nå så er det null tegn til fødsel, så jeg har ikke høye forhåpninger.

Kanskje noen syns jeg sutrer veldig nå. Sykehusfødsel er jo helt standard, og igangsetting er det jo mange som klarer seg greit igjennom. Jeg skjønner at det kanskje kan virke som jeg sørger over at jeg liksom går glipp av noe mtp hjemmefødsel. Men det er ikke det som er greia. Greia er at jeg føler at hjemmefødsel er det tryggeste alternativet for oss, av mange grunner. Bare tanken på å måtte sette min fot på et sykehus, får pulsen til å stige ti hakk.
Men...
Det viktigste er jo at Lillebror og jeg kommer oss trygt igjennom fødselen. Og jeg vet at han kommer denne uken, uansett hva. Men likevel er det veldig tungt å nå måtte forandre hele fødselsplanen vår. Det er vanskelig å glede seg akkurat nå, men jeg skal prøve å bruke kvelden til å bli komfortabel med tanken på sykehus osv.


Dere får krysse alt dere har for oss. 



Sieben

























Ja her er det om å gjøre å være kreativ... Terningen går jo bare til seks, så nå går vi løs på kortstokken. Siden tallene på kortene ikke går går høyere enn 10 så syns jeg det passet fint. Lillebror BØR jo være her innen 10 dager på overtid, altså på onsdag. Vil ikke ha noe bildekort her!

Gårsdagen var veldig avslappet og fin. Svigermor hentet jentene i sekstiden på kvelden, og mannen og jeg hadde en deilig barnefri kosekveld med godis, alkoholfri øl og film. 

Likevel så valgte ikke Lillebror den 16. til å bli fødselsdagen hans. Da jeg la meg i gårkveld så var det akkurat som om jeg bare visste at han ikke ville komme denne natten, og det var ganske tungt. For det hadde jo vært perfekt om han kom mens jentene overnattet hos svigermor! Jaja, han har vel andre planer...

Det føles litt som tiden renner ut for oss og hjemmefødselplanene. Jeg får stadig sånne vonde stikk i brystet når jeg tenker på at vi muligens må på sykehus for igangsetting. Men jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe og ikke tenke for mye på det. Tror ikke det hjelper å bli anspent og stresset. 

Tyskeren og jeg har nettopp spist en kjempesen frokost helt for oss selv. Deilig! Jentene er fortsatt hos svigermor, men kommer nok hjem veldig snart. Solen skinner i Berlin i dag, og minusgradene er endelig borte. 
Nå skal vi bare prøve å ha en avslappet og fin søndag sammen, for en ting er HELT sikkert, og det er at dette er den aller siste søndagen vi får som en familie på fire!






Six

























Sinnsykt god jeg er til å bake baby altså. Seks dager over. Lett som en plett. Jadda.
I dag skal svigermor ha jentene på overnatting slik at Tyskeren min og jeg kan ha en skikkelig avslappet kosekveld med middag og film, helt for oss selv. Hvis ikke det gjør susen, så gir jeg opp denne avslapningsplanen min. 

Heldigvis virker det som om Storesøster er mer tålmodig enn det jeg er. Hun finner alltid nye og spennende måter å få tiden til å gå på. Sånn innimellom trassanfallene. 



Det er godt en av oss har noe annet enn fødsel å tenke på

Lillesøster vil fortsatt ikke gå med på at det faktisk er en baby i magen min. Hun tror vel at mamma bare har fått en HEFTIG ølmage i løpet av de siste 9 månedene, så hun lever i lykkelig uvitenhet om fødepresset som bygger seg opp som en tjukk tordensky i heimen. 

Hvis ikke Lillebror ser det for godt å komme til verden før mandagen er her, så har jordmor sagt at vi kommer til å gå litt "hardere til verks". Lurer på om hun snakker om Wehencocktail da... Jeg er ikke helt sikker på at jeg er så keen på akkurat det der. Men gjør nok heller det enn igangsetting på sykehus... 




Det var noen som spurte om hvordan de regner svangerskapslengde i Tyskland, og det stemmer altså at de regner 40+0 i steden for 40+2 eller 3 som i Norge. 
Så senest på onsdag vil de (i teorien) begynne å vurdere igangsetting. Med en baby som allerede er over 4kg kan vi nok ikke vente i 14 dager. Men vi håper virkelig at Lillebror vil ut før den tid. Medisinsk igangsetting er jo det siste vi vil ha, siden jeg skal føde hjemme, og jeg begynner virkelig å føle på presset nå. I dag tidlig var det ganske tungt for psyken å våkne og fortsatt være gravid. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som er så flink til å ta vare på både meg og jentene. Uten den støtten ville jeg nok ha blitt helt koko for lengst.


Nå skal jeg ta meg en gåtur i solen, sette meg på en benk og bare være litt i fred. 
Før eller senere braker det nok løs. Jeg håper bare det skjer av seg selv.



ps: Takk igjen for alle de herlige hilsenene. Det er utrolig hvor mye det faktisk hjelper å vite at man har en sånn god heiagjeng der ute. 

Fünf


Oooog der var vi. Fem dager over. Dette er offisielt mitt lengste svangerskap! 

Dagen i går gikk som sagt til pampering av meg selv, jeg jeg syns det gikk ganske bra egentlig. Massasjen var det beste jeg har gjort på lenge! Fikk masse modningsrier etterpå, og følte meg varm og myk i hele kroppen.
I løpet av dagen fikk jeg huket at alt på listen min, og kvelden ble avsluttet med en Jim Carrey film på senga, og jeg følte meg veldig avslappet og enda mer fødeklar!

I dag har jeg vært på sjekk hos gynekologen min (gyn som tar svangerskaps-sjekker her i Tyskland, ikke fastleger) og alt står kjempebra til med Lillebror. 
Han har fortsatt masse fostervann der inne, morkaken fungerer fortsatt utmerket og han ble målt til å være mellom 4000gram og 4300gram. Men det var visst veldig vanskelig å måle sa legen, for han ligger jo så klemt inni magen, så vi skulle ta de målene med en klype salt. Vokst, det har han i allefall! En stor gutt blir det. Akkurat som søsteren hans, R. 

Ellers så sa legen etter undersøkelsen at kroppen min virket særdeles fødeklar og moden, så hun forventet fødsel innen 2 dager. La oss håpe hun har rett! Jeg har en følelse på den 16. som sagt, så dere får sende massive fødevibber min vei de neste dagene ;)

Da vi kom hjem fra legen, måtte jeg bare knipse noen bilder av babymagen. Sånn i tilfelle den er borte innen mandag... 
La oss håpe dette er aller siste gangen dere ser dette luftskipet av en babymage!
Rekker denne magen å bli 41 uker? Let's hope not!


































Resten av dagen skal vi tilbringe sammen med jentene. De har vært i barnehagen i dag, og vi satser på at vi har hatt nok av sykdom for en stund nå! 


Som en av dere sa: terningen går bare til 6, så da satser jeg på at Lillebror kommer i dag eller i morgen;) Wish me luck. Jeg GLEDER meg!


Four


Okay, so here is the plan...
Ja for jeg må jo ha en plan. Noe å ta meg til mens jeg venter. Så her er det jeg har tenkt å drive med i løpet av de neste dagene:
-pampering

Jepp. De neste dagene skal gå til skikkelig bortskjemming av meg selv. Til vanlig er jeg ikke kjempeflink på dette, så jeg visste ikke helt hva eller hvordan, da jordmor i går gav meg streng beskjed om å skjemme meg selv bort. Etter litt tips fra venner og fine lesere, så har jeg laget meg en liten pampering-plan som jeg håper hjelper  for å få kroppen (og sinnet) til å slappe av og bli fødeklar. På planen for i dag:

-Varmt bad på morgenen (UTEN unger!) 
-nyte en lang lunsj på en favorittcafe (happening as we speak)
-barnefri hele dagen (utenom han som driver og sparker meg i nyrene da)
-gravidemassasje i ettermiddag
-Film og noe snaddermat alene hjemme før Tyskeren min og jentene kommer hjem i kveld.
Arabisk Cafékos... kanskje hummus og halloumi setter igang fødehormonene? Digg var det i allefall.




Så de neste dagene skal jeg prøve å stresse ned, slappe av og kose meg så mye som mulig, og  så får vi håpe at jentene våre holder seg friske fremover (-JA de er endelig feberfrie faktisk! Herlig!) slik at jeg faktisk får tid til å gjennomføre denne planen.

Tusen takk for de fantastisk hyggelige kommentarene og mailene jeg har fått ila de siste dagene. Det hjelper veldig på mine frynsete nerver og hormonelle humør å vite at jeg har en heiagjeng her på bloggen.

Hvis dere har noen lure tips til avslapningsteknikker eller hyggelige (helst late) aktiviteter til meg så skrik ut!

For ca to år siden, gikk jeg også 4 dager på overtid med Lillesøster, og var helt på gråten så lei jeg var. Jordmor ba meg planlegge en skikkelig kosedag og bare gjøre akkurat det jeg hadde lyst til og ingenting annet. Ikke noe husarbeid eller stress tillatt. Jeg spiste frokost på café, drakk altfor mye kaffe, leste magasiner, gikk en liten tur, spiste mozzarellapizza til middag, og lå i sengen på kvelden og så filmer.  Samme kvelden kom hun i rekordfart.
Spørs om jeg blir like heldig og slipper unna med bare 4 dager denne gangen... wish me luck!


Husker du hva du gjorde den dagen fødselen/fødslene din/dine startet? 

Kvinnens gave og en ordentlig gentleman


Først av alt: gratulerer med kvinnedagen! Artig at akkurat i dag skjedde det noe som fikk meg til å tenke over hvor glad jeg er for å være kvinne. Men før jeg forteller om det: Hvor fantastisk er ikke denne illustrasjonen? Og litt freaky. Jeg klarer ikke å fatte at det er slik det ser ut inni kroppen min. (Bare det at lillebror nok er hakket tjukkere og lengre enn denne lille bebisen da.) Tenk at vi er så heldige da damer!  At vi får muligheten til å gjøre det der!
Det var det en som minnet meg på i dag. Hvor heldige vi er...

Jeg stod i heisen på vei ut fra legekontoret, (en sånn mini-heis med plass til maks 3 mennesker) ansikt til ansikt med en gammel mann i 80-årene. Han så på magen min og smilte et varmt smil. Så sa han:

  "Dere kvinner er heldige. For en gave. Å bringe et nytt liv til verden! Vet du hva jeg ville gitt for å få oppleve det?" 

Jeg ble rimelig satt ut. For jeg har jo blitt så vant med å få kommentarer på magestørrelsen eller spørsmål om termindatoen osv. Dette var jo noe HELT annet, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke felle en tåre. Jeg smilte, heisen sank videre i sneglefart. Han trengte ikke å spørre om det nærmet seg fødsel. Det merket han tydeligvis, for det neste han sa til meg i den bittelille heisen var: 

"Jeg håper det blir akkurat slik du ønsker deg. Det går nok strålende skal du se. Lykke til, og gud bevare deg og babyen din." 


AND here come the waterworks... Jeg klarte såvidt å stamme frem et "Danke schön!" før jeg merket at tårene presset seg på og jeg hadde en gedigen klump i halsen som stoppet meg fra å si noe mer. Vi gikk ut av heisen, ned gangen og den gamle mannen holdt oppe utgangsdøren for meg. Vi gikk ut i den kalde Berlinluften og sa hadet. 
Vi kommer sikkert aldri til å treffes igjen, men OM jeg kommer til å huske det han sa! Nydelige menneske. TAKK! Du er en ordentlig gentleman. 

Gemütlichkeit



Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer merker jeg at kosefaktoren stiger.  Tankene surrer jo bare om babybabybaby og føde-føde-føde hele dagen (og natten) lang.   Behovet for å distrahere meg selv med superhyggelige, avslappende aktiviteter og kos blir større og større. Det er godt å ha noe å gjøre som får tankene over på noe annet. Misforstå meg rett: jeg gruer meg ikke til fødsel! Tvert i mot! Jeg gleder meg så utrolig mye til å føde (og selvfølgelig mest til å treffe Lillebror) at jeg blir rett og slett litt gal av meg selv. 
Da er det godt med litt avledning og Gemütlichkeit

Hjemmedag med jentene og Cafébesøk med Storesøster i dag formiddag.

Etter caféturen kom Oma og hentet Storesøster. Så tok de med seg Lillesøster og dro på lekeplassen og koste seg i sola. Jeg fikk et par timer til å gå (vagge) litt rundt alene i godværet og nyte vårstemningen som er i luften. Jeg handlet litt garn og startet et nytt avledningsprosjekt:

Mysigt med strikkeprosjekt...Kanskje jeg til og med rekker å bli ferdig før Lillebror kommer...? 


























Så kom jentene og Oma hjem, og Tyskeren min stakk av på spillekveld med gutta. Jentene, Oma og jeg spiste litt, laget perlekjeder, farget fisker og prinsesser og snakket løst om alt og ingenting. Så ble jentene lest for og lagt av Oma, og jeg har nettopp fikset meg en deilig hjemmelaget  Chorizo-pizza.



 Nå har jeg benket meg på sofaen med pizzaen, og her blir jeg, mine nakne føtter og fødefjeset mitt resten av kvelden, sammen med min kjære  "Patrick Jane" -The mentalist. Ahh Gemütlichkeit! Fødespenning er glemt.
-gravid? hvem?





Ble du veldig utålmodig på slutten av svangerskapet? 
Hva gjorde du for å distrahere deg selv?






Fødefjes


Fødeansikt eller "fødefjes" er et kjent fenomen blandt gravide som nærmer seg termin, og er et sikkert tegn på at det nærmer seg fødsel. Eller, det er nå i hvertfall sånn i min bok. Her er tre sikre bevis på at fødefjeset mitt er på plass:
Rundt ansikt, hoven nese og lepper pluss sjarmerende dobbelthake? Gratulerer -du har fått fødefjes!

Ikke misforstå: jeg syns ikke jeg ser fæl ut. Fødefjes er flott det. La dere merke til pamela-leppene? Smashing vettu...!

Andre sikre bevis på at det i allefall nærmer seg fødsel er at jeg blir mer og mer fan av å la være å kle på meg med mindre det er HELT nødvendig. Jeg går heller rundt her hjemme og fryser enn å ta på meg klær. Ja, du hørte rett. Hvorfor? Vel, når det å ta på seg sokker er et sinnsykt slitsomt prosjekt, så gidder en i hvertfall ikke å ta på bukser om man ikke må!

Samtale mellom jordmoren min og meg i dag tidlig da hun var på besøk: 
JM: "Hvorfor har du ikke på sokker Jona? Blir du ikke kald på føttene?"
Jona: "Ehm, neida.. jeg er så varm atte. Høygravid og sånn vettu... trenger ikke sokker jeg."
JM: *skuler mistenksomt hen på meg*  "Du fikk ikke på deg sokker selv?"
Jona: *Rødmer* "Neipp..." 
JM: "La meg hjelpe deg da." *trer på meg sokker*
Jona: "Tusen takk. Kan du komme tilbake i morgen tidlig og ta på meg bukser å?"

Ja for det er faktisk sånn at jeg nesten ikke gidder å gå ut av huset fordi at det innebærer at jeg kle på meg bukser, sokker OG sko. Minimum. 
Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg lot være. Hva om jeg bare trasket på butikken i undertøyet og crogs. Hadde blitt en artig mugshot og beskrivelse i politiloggen da.....


Arrestert på matvarehandel i Berlin ved dessertavdelingen:
Naken og (SINNSYKT) gravid kvinne i tjueårene, 168cm høy og knappe 2 meter i omkrets.
Kvinnen hadde sorte crocs og svært hoven nese. 









Fikk du fødefjes rett før du fødte?
Noen som har tips til hvordan en kan få på seg sokker i 9'ende måned?

Ultralyd og CTG måling

På vei ut med jupitermagen. 
Glemte jo helt å si hvordan det gikk på ultralyden i går!
Joda, den ørtende målingen viste atter en gang at Lillebror ser ut til å være litt over middels, men ikke veldig stor. ca.3700-3800 gram blir han ved termin hvis han følger kurven sin. Surprise . . .
I tillegg måtte jeg ligge i 30 minutter koblet til en CTG maskin...

Jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å få tett oppfølging i svangerskapet hvis jeg ønsker eller har behov for det, men jeg syns det har gått helt over stokk og stein med disse ultralydene i hytt og pine. Og CTG (måling av fosterets hjerterytme og registrering av evt.rier. ) målinger hver gang jeg er på sjekk fra uke 30-40! 

Så i går kvinnet jeg meg opp og opplyste legen om at jeg ikke ønsker å komme på noen flere sjekker fram til evt. overtids-sjekk. Det holder i massevis å bli undersøkt av jordmor frem til termin syns jeg. Kan ikke si at legen var begeistret for valget mitt, men de kan heldigvis ikke tvinge meg til å ligge der koblet til CTG maskinen en gang i uken. 

Sitter akkurat nå og leser en forskningsrapport om fødsler i Tyskland, og den viser bla at kun 6,7% av fødsler her til lands skjer uten tekniske eller medisinske inngrep. Hver 5. fødsel ender i keisersnitt. Dvs. at naturlige fødsler blitt forferdelig sjeldne. 
Kanskje ikke rart at det blir mye inngrep i fødselen når de er så glade i å overdrive svangerskapsomsorgen og begynner med CTG allerede i svangerskapet...? Hvor går grensa liksom?

Hva syns dere mammaer om dette med CTG maskiner? Hadde dere CTG måling under fødselen? Syns dere at det var hjelpsomt? 

Visste dere at det ikke finnes noen bevis for at denne maskinen har positiv påvirkning på fødselen? Snarere tvert i mot..



Mandagslista
























God Mandag! Bare innom en kjapp tur før jeg suser av gårde til preggo-pilates timen. Det snør i Berlin, så jeg trenger god tid på meg slik at jeg kan vagge forsiktig til toget. 

På mandager pleier jeg også å sette meg noen små (eller store) mål for uken. 
Denne uken: 
-Begeve meg mer! 
-Gjennomføre en Shopping-økt uten dårlig samvittighet (magen har vokst ut av ALT jeg har) 
-Roe ned kaffeinntaket...
-Eksperimentere med noen nye oppskrifter på kjøkkenet
-La meg selv bli sugd inni lekeverden til jentene og bli med på hva enn det måtte være de finner på!
-Lage mange fine bloggposter til dere!

Har dere noen spesielle mål eller ønsker for uka, eller tar dere den litt som den kommer?

Ha en super mandag! 

Preggo update og magebilder for uke33 kommer senere!


Nesting? neh...


Nå som det kun er ca.8 uker til termin, føler jeg liksom at jeg kanskje skulle ha begynt å komme i gang med litt babyforberedelser. Men av en eller annen grunn så lar redebyggingsinstinktet vente på seg. Hvorfor? Aner ikke. Men jeg håper det dukker opp snart. Ellers må Lillebror gå naken. Hva er det som feiler meg egentlig?

I mitt første svangerskap dukket redebyggings-instinktet opp rundt 18 uker. Jeg begynte å strikke,(noe som ikke gikk så bra..) handle babytøy, ordne litt i leiligheten, og se på vogner til babyen. Når jeg var 30 uker på vei var så og si alt klart.

Med Lillesøster tok det ca 25uker før jeg gadd å begynne å tenke på kjøpe inn ting vi trengte. Jeg følte vi akkurat hadde fått barn, (for vi hadde jo det: kun 20 mnd avstand mellom dem..) og at vi ikke trengte stort annet enn en søskenvogn og noen bleier. Vi tok det veldig med ro: Babysenga var ikke ferdig montert før en snau uke før termin. 

Og nå sitter jeg her altså, gravid med 3.mann, under to mnd til termin og er ikke det minste hypp på babytøy-shopping.  Er det noe galt med meg eller?   Jeg lurer fælt på om vi i det hele tatt kommer til å ordne med barnevogn før navlesnora blir klippet....

Jeg syns nesten synd på denne lille gutten som snart kommer. For mammaen hans har liksom ikke tid eller ork til å forberede noe til ham... Håperhåperhåper at innstinktet plutselig heller seg over meg, men akkurat nå ser det ikke slik ut. Håper Lillebror syns det er ok med rosa tøy..


Dere som har barn: har dere opplevd det samme? Er det kanskje en normalt at tredjemann ikke får like mye oppmerksomhet som de første barne? ... eller er jeg like ubrukelig mamma som jeg føler meg just nu..? 




PS: Trekningen er avsluttet, og ukas blogg kommer i morgen tidlig! 

Ultralydrapport og en Bloggers verste mareritt

I dag var jeg på ultralyd og vekstestimasjon. Jeg var litt smånervøs for at babyen skulle være veldig stor, siden vårt siste barn var over 4kg ved fødsel, og denne gangen får vi jo en gutt...



Heldigvis viser det seg at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen 5kilos baby. Lillebror veier nå mellom 1800 og 1900gram, som vil si at han ligger akkurat på gjennomsnittet han! Hvis han fortsetter å følge vekstkurven sin, så kan vi forvente en baby på mellom 3500 og 3700gram ved fødsel, og det er jo supert!

Så DER. Kjære familie og venner som (i beste mening!) har spurt om jeg "er sikker på at det er kun en der inne" og dem som har ment at "det må da bli en fryktelig stor baby -for se på den magen" -dere kan altså puste ut og  ta det helt med ro. Jeg har bare veldig struttende mage jeg. Ingen grunn til panikk der, altså.

Forresten dere, så har det skjedd noe forferdelig: vi har ikke internett lenger...
I går hadde vi en ikke-fullt-så-handy -handymann på besøk, som klarte å kverke hele nett-tilkoblingen vår. Så nå har vi gått fra å ha superrask internett, til å være fullstendig offline. SKREKK og GRU! En bloggers verste mareritt!

Heldigvis har Berlin nok av caféer med gratis nett, så jeg skal nok få holdt dere oppdatert likevel, om jeg så må drikke litervis med te og spise utallige ostefat for å få tilgang på nett!

Nå skal jeg endelig få ordnet det neste BERLN FAVORITES-innlegget om min favoritt interør-og klesbutikk i Berlin. Det ble utrolig mange bilder siden jeg bare måtte vise dere alt det fine de har,og jeg har fått stillt sjefen noen spørsmål også, så dere får litt inside info ;)

Blogges snart da! 

Jona


Needles in the morning


God morgen fra oss! Tirsdag betyr akupunkturtime for denne dama. Det er helt utrolig hvor mye det hjelper på alle mulige plager i svangerskapet. Jeg har bla. blitt behandlet for hodepine, bekkenløsning, søvnløshet, muskelsmerter og halsbrann -og det funker! 

I begynnelsen trodde jeg at de nålene bare var noe kinesisk humbug, og trodde ikke mye på at de skulle forandre noe, men DER tok jeg feil.

Jeg kjenner såvidt noe til bekkensmertene i det hele tatt mer, og de andre plagene har også forsvunnet som dugg for solen.
I siste svangerskap fikk jeg nåler for å starte fødselen med Lillesøster, og vips, så var hun ute samme dagen! Utrolig fascinerende greier!
yes please!
Så med mindre du har nåleskrekk: prøv det! 
Nå stikker jeg for å bli stukket. 
Snakkes!

Nyttårsmage

Jentene fortsatte nyttårsfesten til i gårkveld. Dette er resultatet av en trøtt mamma på sofaen og to kreative troll med fri tilgang på babymagen:
Happy new year baby brother!

The girls kept the new years party going until last night! This is the result of a very tired mommy napping on the couch -and two very creative little -big sisters with free access to the baby belly. 

Things I can no longer do




The third trimester of this pregnancy is closing in on me, and I am starting to feel the effects of growing a human for the past 25 weeks on my body.  Today I confess to you: 

Things I can no longer do:


  • Sleep through the night. Three to five toilet trips have become a nightly ritual that also, if I might add: includes almost falling over stuffed animals and stepping on lego-bricks that my daughters so lovingly distribute evenly through the livingroom every evening, so I will find my way to the loo. 
  • Eat huge portions of food. (Really miss that)
  • Navigate the growing belly around the house without bumping into random objects such as bookshelves, open kitchen cabinet doors and my kid’s heads
  • Stand the sound of crying babies without buckling and making an involuntary sympathetic face.  I cringe at the slightest sound of discomfort from babies I have never even met before. Well, okay most people don’t exactly enjoy the sound of crying babies, but thanks to massive amounts of pregnant hormones, this has become like an ultimate form of torture for me.
  • Cook or eat anything without spilling substantial amounts of it on the belly.
  • Drink something really cold. This provokes an instant live acrobatic circus show in utero, which combined with a full bladder –may lead to disaster.
  • Bending down to put my socks on without moaning and swearing like an old overweight sailor/grandma. 
And on top of this lovely list of things I no longer can do, -I have also managed to contract nasty virus that seems to have eveporated my emergency energy stocks.
So even if I am no longer sick, I just can't seem to do anything but sleep. And certainly not glow. How do other pregnant ladies manage that anyway? No, I am in no way a glowing pregnant woman. I wanted to show you some cute preggo outfits today, but the camera was just not loving the sight of me today.
This was the best I could do:
Hint: it's heavily (horrendously) edited. 



It's not all bad though. I mean, in the end, it is me who gets to take all the credit for growing and birthing this new human. I just sometimes wish I could trade with my husband for just ONE day, so I could do all the things that I miss. Like jumping jacks, and rock climbing, and have some red wine and gin. 
...okay, I never did climb any rocks, or do jumping jacks.


Pregnant cant sleep. Pregnant pains. Pregnant glow


TIPS: 10 Vinterplagg for Gravide



Hei hopp! Her kommer et veldig gravide-relatert innlegg på en regntung og kald mandag...
Jeg har termin i mars så, det vil si at jeg kommer til å være på mitt rundeste når minusgradene råder. 


Det kan være en utfordring å finne kledelige og varme plagg som man føler seg vel i når man er høygravid midt på vinteren. Jeg kan huske jeg følte meg som et gående sirkustelt da jeg  vagget rundt i Berlins gater  i vinterjakka til mannen min for to år siden. Nå er det påan igjen med marsbaby, så d erfor satt jeg meg ned for å lete etter inspirasjon på mammamotefronten. 
Men så kom jeg på at det sikkert er mange av mine gravide medsøstre som kan ha nytte av litt tips, så her kommer de, værsågoda:

10 vinterplagg til runde mager



1: Pretty Coat
En varm kåpe med et snitt som er flatterende for en voksende mage er et must for oss som er gravide om vinteren. Selv går jeg med en Pecoat jeg kjøpte på Cubus for to år siden. Den er ikke laget spesielt for gravide, men den passer utmerket og er ca 1 størrelse større enn den jeg vanligvis bruker når jeg ikke er gravid. 

Trikset for å finne en vanlig kåpe som går an å bruke som gravid er at den kun har knapper øverst som stopper over magen, slik at den ikke strammer i livet, og er såpass lang at den rekker ned til lårene slik at magen har god plass til å vokse. Kjøp den gjerne i en str større enn du vanligvis bruker, så kan den også brukes til bæring av babyen når den kommer.
Selvfølgelig finnes det jo også massevis av flotte mammakåper der ute som er laget spesielt for store mager!
Akkurat nå har Nelly.com denne nydelige Mom2Mom- Cashmere kåpen til redusert pris.

Cashmere Coat/Mom2Mom/nelly.com
MAMA kåpe/ H&M






2: Snug Knitted Sweater
Et basic hverdagsplagg som varmer.  Det finnes mange trendy strikkegensere som fungerer fint for gravide. Man ikke velge mammaklær hvis man bare velger riktig snitt.  Pass på å velge en genser som er lang nok til å ha plass til en voksende mage. 
Burgunderrød genser/H&M
Chunky pattern Cardigan/Filippa K/nelly.com



3: Draped Cardigan
En drapert Cardigan er etter min mening et av de mest comfy men samtidig elegante plaggene for en gravid dame. Her kan man velge og vrake i både gravideklær, og ikke-gravideklær, siden dette plagget gir så mye frihet til kulen på magen!

Cashmere Cardigan/Mom2Mom/nelly.com
Cashmere Cardigan/Mom2Mom/nelly.com












4: Faux Fur Vest
En varmende vest i falsk pels eller saueskinn er perfekt for vinteren. Det ser også like stilig ut om man går med vesten åpen slik at verden får se den skjønne kulen på magen.


FIFI vest/Object/Zalando.com
Vest Beige/Saint Tropez/Zalando.com












5: Long sleeved dress
En mellomlang langermet kjole er utrolig flatterende for en gravid kropp. Utvalget av slike mammakjoler er egentlig ganske bra, men hvis du heller vil ha en vanlig kjole som også kan brukes mens du er gravid, så er trikset å velge et materiale som inneholder minst 10%elastan, slik at kjolen strekker seg over magen. Sammen med et par behagelige pumps og leggings, blir dette et antrekk som passer fint på julebord ol.
FILLIS LS KNITTED/Mama-Licious/nelly.com
Jerseykjole/Anna Fields/Zalando.com














6: Oversized Jumper
Dette var mitt førstevalg da jeg var i den oh-so-awkward fasen rett før magen begynte å vises ordentlig. En stor og god cardigan eller genser som gjemmer den lille minikulen som ikke har blitt en tydelig gravidekul enda -er et supert valg for de første månedene i svangerskapet, når graviditeten fortsatt ikke er offentliggjort. Superbehagelig og trendy sammen med ulltights, et deilig skjerf og varme boots.
Jumper Beige/Suncoo/Zalando.com
Cardigan/See u Soon/Zalando.com












7: Comfy leggings 
Leggings og strømpebukser er noe av det jeg bruker aller mest når jeg er gravid. Det finnes ikke noe mer behagelig og praktisk for en gravid kropp, og dessuten så passer det jo til alt! Nå som det er kaldt ute er varme behagelige strømpebukser/leggings et must.
Wool Pantyhose/Latisha/Mamalicious.no

Jeanne long leggings/mamalicous.no












8: Bear the bump in a Bolero
En søt bolero er alltid fint sammen med en stram topp eller en kjole. Den gravide magen får fritt spillerom til å strutte og det ser pent og pyntet ut. Det beste er at man behøver ikke å kjøpe en mamma-bolero, siden de fleste vanlige boleroer passer utmerket for gravide mager.
Hannah 3/4 Knitted bolero/mamalicoius/nelly.com

Catching Knit/Vila/Zalando.com











9: Knitted Poncho
Nok en personlig favoritt, enten jeg er gravid eller ikke -jeg elsker strikkede ponchoer. Det er varmt, behagelig og praktisk, samtidig som det er noe veldig elegant ved dette enkle plagget. Man trenger ikke å kjøpe en mamma-poncho, for de fleste typer passer også for gravide. Disse kan benyttes helt fram til termindagen!
Cecil Poncho/Custommade/nelly.com

Tamara Knitted Poncho/mama-licious/nelly.com













10: Pants that go with everything:
Sist men ikke minst: Den perfekte buksa som passer til alt. Etter at magen min poppet skikkelig, kan jeg ikke lenger gå med vanlige bukser, så da velger jeg mammabukser eller mamma-treggings i steden. Mine favoritter på nett akkurat nå:

Kahluna Slimpants/Mama-licous/nelly.com
Treggings/BOOB/nelly.com























Kahluna-buksene fra mama-licious er faktisk på  tilbud hos nelly nå for 249NOK. -Ikke dårlig!

Nå håper jeg at kanskje noen av dere fikk litt inspirasjon og tips til vintergarderoben. Så nå er det bare å sette seg ned å skrive ønskeliste til jul da, eller ta en shoppingrunde selv. Det er også helt utrolig hva man kan finne gjemt i klesskapet som man har glemt. Jeg har gravd fram en del oversized-gensere som jeg helt hadde sluttet å bruke, mens som funker fint nå med den voksende magen!





I kveld blir det ENDELG Twilight på kino med venninnegjengen på meg.  oh Edward!   Gleder meg så at det er helt flaut!   Hvor gammel er jeg engentlig...? 

Ha en fortsatt fin mandag!





Innlegget er ikke sponset


hits