Graviditet

Gravid -ikke feit

Gravide får ikke sitteplass i kollektivtrafikken i Norge. I allefall ikke i følge Osloby sine rapporter. Og det får meg til å lure. Hva er det som stopper folk? 

Er vi late, sjenerte, for opptatt av telefonen, eller bryr vi oss bare ikke?

Dette temaet forteller jeg mer om i ukas spalte på foreldre.no.

En av teoriene er at folk har en tendens til å gjemme seg bak smarttelefonen med en gang de går ut av huset. Går du inn på en trikk eller tog, ser du hvordan folk stuper inn i mobilapparatet så fort de får plassert rumpa på setet. Egentlig trenger man ikke gå lenger enn til busstoppet eller kaffekøen på kiosken, før de fleste har forsvunnet inn i en transe, og alt man ser er morgentrøtte ansikt i det blålige lyset fra skjermen.

De er opptatt. Så opptatt at folk sannsynligvis ikke vil forstyrre dem. Og de selv vil sannsynligvis ikke ville lagt merke til det hvis en beruset elefant i drag-kostyme tok seg inn på t-banen. Så da er det kanskje ikke så rart at gravide opplever at de sjelden eller aldri blir tilbudt en sitteplass.

Men la oss si at det ikke er smarttelefonenes skyld. La oss si det hele har en annen forklaring. Hva om det er vår norske, verdensberømte blyghet som stopper oss? For tenk å tilby en dame som bare har spist litt for mye julemarsipan en sitteplass? Tenk så flaut å ta feil av en formfull berte, og en svanger dame. Eller, tenk så flaut å snakke til en fremmed i det hele tatt...


Baby eller julemarsipan?

Gravid eller bare stor? ?det kan jo være et reelt spørsmål. Og dette har et par initiativrike damer tatt tak i. Kanskje en button med klar beskjed kan hjelpe, slik at gravide får avlastet en svært sliten kropp? I Storbritannia deler kollektivtransport-selskapene ut slike til gravide!

Men uansettt, er det så ille om du reiser deg for en som ikke er gravid en gang? Én fornærmet dame uten baby i magen er bedre enn førti høygravide, svette stakkarer med bekkeløsning, som ikke blir kastet et blikk på engang.

Hva tror du er grunnen til at gravide ikke blir tilbudt en sitteplass? Er det selvopptattheten, mobilen, blygheten eller noe annet som gjør at vi glemmer folkeskikken? 

Tidlig ultralyd og hykleriske motargumenter



Tidlig ultralyd omtales negativt blant mange politikere Norge. Selv har jeg tatt tidlig ultralyd i alle mine svangerskap, både helt i starten og rundt tre måneder, og synes valget bør være kvinnens, -ikke Statens.

I Tyskland (hvor jeg har gått gravid to ganger) foregår svangerskapskontroller hos gynekolog i stedet for allmennlege, og der fikk jeg gratis ultralyd så ofte jeg ønsket det. 

Legene jeg kom i kontakt med i svangerskapene mine, mente at tidlig ultralyd hadde mange positive sider. Kvinnen blir beroliget med at der er liv, man får konstatert om det er et flerlingsvangerskap eller ikke, og man kan eventuelt utelukke eller bekrefte mistanke om misdannelser eller kromosomfeil som det er bra for mor, far og legen å være forberedt på.

Det å få vite at jeg bærer på et sykt barn eller et barn med et svært alvorlig syndrom, er ikke noe jeg personlig vil vente med å få beskjed om, fem måneder ut i et svangerskap.

Jeg tok aldri tidlig ultralyd i ren hensikt om å velge bort barnet om det skulle vise seg å ha Downs syndrom. Jeg ville være forberedt på eventuelle flerlinger, eller komplikasjoner, som jo kan følge diverse syndromer eller misdannelser. Noen ganger trenger man også bare å få vite at det er noe der. At det mest sannsynlig vil gå bra.

Likevel har jeg full respekt for at andre kvinner velger bort fostre av ulike grunner. Det er ikke min kropp, mitt svangerskap eller mitt liv som blir påvirket, men hennes. Og fars liv, for all del. Det er dem som må vite i sine hjerter om de vil fullføre et svangerskap eller ikke, og det vet jeg at de er i mye bedre stand til å bedømme enn meg eller Staten.  

I denne ukens spalte hos Foreldre.no, snakker jeg om dette temaet, og hvorfor de mest brukte argumentene mot gratis tidlig ultralyd ikke henger på greip etter min mening. 


Skjermdump fra foreldre.no

Man kan jo også spørre seg hvordan systemet hadde sett ut om det var menn som bar frem barna. Hadde det blitt akseptert at staten sponset tidlig ultralyd for kun noen få over en viss alder?

Har vi blitt litt blinde når det gjelder Statens stadige forsøk på å styre hva vi velger når det kommer til vår egen kropp, liv og svangerskap? 


Bør tidlig ultralyd være et gratistilbud for alle? Hvorfor/hvorfor ikke? 


Gravide under lupen i media: jeg blir kvalm

Under en rask morgenrunde på diverse medier dukker de opp. Gravidbildene av Mila Kunis. Nei så søtt tenker jeg,- en vordende førstegangsmor! Som hun må glede seg! Jeg smiler mens jeg lar øynene gli over bildene av den høygravide filmstjernen og tenker tilbake på ventetiden med mitt eget første barn. 

Men så kaster jeg et blikk på bildeteksten, og klasker meg selv i pannen. Selvfølgelig. Man kan ikke forvente annet av "nyheter" fra Hollywood. Eller tabloidmedier, og egentlig medier generelt. Når det kommer til kvinnekroppen, og da spesielt gravidkroppen eier ikke journalistene et fnugg av skam lenger, og all form for presseetikk er fortrengt. 

Hun blir applaudert for å holde seg i form, skrives det.  Hun ser ikke ut til å ha lagt på seg noe foruten babymagen! Hylles for sin slanke gravidfigur. Osv, osv.

Jeg vet det ikke har noe for seg, for det er svinnende liten sannsynlighet for at tabloidjournalister noen gang vil endre sine makabre metoder, men jeg sier det likevel:
Jeg. Blir. Kvalm.

Misforstå meg rett her: det er bra hvis gravide klarer å holde seg sunne og friske i svangerskapet, og jeg har erfart det selv hvor mye mer behagelig det var å legge på seg normalt i to svangerskap, forhold til veldig mye i det første svangerskap, men likevel: det er ikke vekt eller størrelse alene som avgjør hvorvidt man har gjort det man kan for å holde seg sunn i svangerskapet.

Hva er det som gir folk rett til å bedømme andre kvinners kropper på den måten? Det er svimlende mange kvinner som blir utsatt for denne uhøfligheten, både i medier og i det virkelige liv, mens de fleste menn slipper unna, uansett hvor mye vekten deres svinger. Hadde Mila vært så uheldig å svelle opp noen ekstra kilo på grunn av vann i kroppen, noe som er svært vanlig hos høygravide, hadde hun lett  blitt hetset av akkurat de samme mediene for å ha «latt kroppen forfalle i svangerskapet,» selv om hun på ingen måte hadde gjort det.

For folk vet hvor hjerneløst det er omtale andres kropper på den måten, det er bare det at det er så lett å slippe unna med å si slikt om kvinner.


Skjermdump fra Se&Hør

Jeg har bare én ting å si til gravide som ser slike oppslag: Ikke la dem kødde med hodet ditt. Tabloidene lever av å sette skravlekjerringmateriale på trykk. Ingen av dem kan med sikkerhet fortelle oss hvor mye Mila, eller hvilken som helst annen gravid kjendis, faktisk har gått opp eller om hun spiser snickers i smug under dyna om kvelden. Å sammenligne seg selv med kvinner i slike oppslag, har ingen hensikt. Bare vent til neste uke, og sjekk tonen i overskriftene. 

Egentlig skal vi ikke se bort ifra at det neste oppslaget om Mila blir «sjekk kjendisens uproposjonalt store mage!» eller eventuelt «Mila er sykelig opptatt av å holde vekten nede», alt etter hvilken vinkling journalisten foretrekker den dagen. For det er ikke virkeligheten som teller i disse mediene. Det er mottoet «Lift them up and tear them down» som selger. 

Ikke la dem rive deg ned i samme slengen. Du du ruger frem et nytt menneske i kroppen din, og fortjener applaus for det alene!  

 

 

Fostere på slankern'

Det er fornuftig å trene og spise variert i svangerskapet, men nå hevder leger og jordmødre at mange tar kosthold og trening for langt i graviditeten.

Disse kvinnene føder små babyer som ikke har fått nok næring i mors liv, og har økt risiko for å slite med sykdommer og diverse diagnoser senere i livet. Antallet gravide kvinner som legger for lite på seg stiger, og skal vi tro helsepersonellet, så har det altså blitt in å slanke seg i svangerskapet og status å føde små barn.

Inspirert av bloggere

Dette gjør de fordi de blir inspirert av sosiale medier, mener noen jordmødre. Bloggere og denslags som ikke legger på seg et gram foruten den spretne magen, er visst de som lurer gravide kvinner med på en farlig trend...



Jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen som sylslank gravid blogger.


Dette har jeg skrevet mer om i spalten min hos foreldre.no i går. Les gjerne og si din mening! 

Men er svaret så enkelt? Er bloggere, nabodama eller kvinnemagasinene ansvarlige for at den enkelte kvinne skal ta godt vare på seg selv og fosteret?

 


Hvorfor tror du det har blitt slik at mange kvinner går langt over grensen i forhold til hva som er sunt, for å føde babyer som gjerne er på størrelse med premature?  



Alternativ omsorg for gravide og fødende


©FOTO: Paul Sullivan

-Hei, jeg skulle gjerne hatt en time til første jordmorkontroll. 

-Ja, hvor langt er du på vei? 

-Åtte uker. Jeg har termin en gang i november.

-Ja, skal vi se her. Det er veldig fullt ser du, men jeg kan sette deg opp i begynnelsen av oktober.

Første kontroll like før fødsel

Dette er ikke en urealistisk situasjon for gravide i Norge. Mange steder i landet skulle man helst ha bestilt timen før man i det hele tatt ble gravid, for forsikre seg om at man kommer inn til jordmorkontroll før man er høygravid. 

Men visste du at det er mulig å skippe hele ventingen på jordmortime hos kommunen? Du kan utforme svangerskaps-og fødselsomsorgen din selv. Alle gravide i Norge har rett til å velge hvilken oppfølging de ønsker i sitt svangerskap, og hvis ikke det offentlige tilbudet har det man trenger, kan man likevel få denne hjelpen via andre kanaler. I noen tilfeller har man også rett på å få dekket deler av eller hele kostnaden, når kommunen ikke kan tilby deg den oppfølgingen du har rett på.





Halvparten synes at svangerskapsomsorgen ikke er god nok

Det er ikke tvil om at mange mener det offentlige tilbudet er for dårlig. I skrivet «Retningslinjer for svangerskapsomsorgen» fra Sosial-og Helsedirektoratet sies dette:

«Brukerundersøkelsen tyder på at ca halvparten mente at svangerskapsomsorgen ikke er god nok til å forberede til fødsel og barseltid. De mente at kontrollene i mindre grad bidro til å forberede dem på det som kommer etter fødsel.»

 Men det var virker ikke som disse resultatene har hatt noen påvirkning på dem som bestemmer:

Kutter ut kommunejordmødre

Vi har gode rettigheter i forhold til svangerskapsomsorg, men realiteten er at Norge ikke har nok kommuneansatte jordmødre til å gi alle gravide den oppfølgingen. På noen steder er det faktisk såpass stort press at kvinner ikke får time hos en jordmor i kommunen før de er høygravide. Det er nemlig slik at det koster for kommunen å ha en jordmor som ansatt, og på dette området kuttes det gjerne. Fordi det er enkelt. «For gravide og barselkvinner er vel ikke de som roper høyest,» desverre. 

Mange ønsker seg mer

Mange gravide (inkludert meg, den gang da) føler ikke at det holder å se fastlege eller jordmor en håndfull ganger i løpet av ni måneder. Det kan være av spesielle grunner, som f.eks fødselsangst, store plager i svangerskapet eller fordi man er førstegangsfødende og er usikker på mye. Til og med fleregangsfødende kan ha behov for mer oppfølging enn hva som er vanlig. For meg var det også viktig å få snakket  med jordmor om følelseslivet i svangerskapet, for det er jo som de fleste kjenner til, -relativt svingende. Men en liten halvtime (ofte ikke så lenge) hos kommunejordmor, er ikke altid lang nok til å romme de store, viktige samtalene.


Min private jordmor med Lillebror etter hjemmefødselen i 2013

Skreddersy din svangerskapsomsorg

Selv om vi har rett til å bli opplyst om alternativene som f.eks muligheten til å velge hjemmefødsel, får ikke alle gravide høre om alt de har å velge mellom. Her er noen av de private tilbudene som finnes:

Doula: En duola er en fødselsledsager som gir følelsesmessig og praktisk støtte for mor og far i svangerskap, fødsel og barseltiden. Hun har egen fødselserfaring, samt duolakurs, og kan svare på spørsmål, høre på bekymringer og gi gode råd. Hun kommer på besøk i svangerskapet og kan være tilstede under fødselen, men er ingen erstatning for en jordmor. En doula kan også være din allierte på sykehuset, hvor resten av personalet er fremmede. Hun har i løpet av svangerskapet blitt kjent med deg og din partner, og vet hva dere trenger. Denne typen tjeneste har blitt mer og mer vanlig i Norge i løpet av de siste årene, muligens grunnet mangel på kommunejordmødre og kutt i barselopphold.

Helsesøster: Det finnes selvstendig næringsdrivende helsesøstre som driver med fødsforberedende kurs, rådgivning i forbindelse med fødselsangst og mye mer. 

Privat Jordmor: Det finnes mange privatpraktiserende jordmødre i Norge. Disse kommer på hjemmebesøk, både i svangerskapet og etter fødsel. Hos mange av disse jordmødrene kan man også gå på fødselsforberedende kurs, amme- og bærekurs. 

Hjemmefødsel: Gravide i Norge har rett til å føde der de vil. Ønsker du å føde hjemme, vil du få oppfølging og barselbesøk av din egen jordmor som så klart også er med på selve fødselen. 

Selv ønsket jeg å ha en privat jordmor i mine tre svangerskap og fødsler. Jeg kunne ikke se for meg å føde med en ukjent jordmor til stede. Den tanken skremte meg.


©FOTO: Paul Sullivan

Ikke alle kvinner klarer å åpne seg og snakke om det de egentlig lurer på med en person de treffer kun 6-8 ganger i løpet av hele graviditeten. I tillegg blir det ofte slik at man sparer opp haugevis av spørsmål og bekymringer til de sjeldne kontrollene, for så å ende opp med å føle seg som en hysterisk hormonbombe når man endelig kommer til jordmor med tusenogett spørsmål og tanker som velter ut. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg lå søvnløs i svangerskapene mine og grublet på  noe. Heldigvis var det aldri særlig lenge til neste kontroll, og var det helt krise, kunne jeg alltid ringe min jordmor for å få råd og bli beroliget. 

Den første gangen jeg fødte, hadde jeg en privat jordmor i Norge. Min andre fødsel var på sykehus, og den tredje hjemme. Begge to med samme, gode jordmor som jeg hadde blitt veldig trygg på i løpet av alle hjemmebesøkene i graviditeten. Det kostet penger, men jeg synes det knapt finnes noe som er mer verdt å bruke midler på enn en trygg oppfølging i svangerskap, fødsel og barseltid.

I min perfekte verden ville alle gravide kvinner fått gratis tilgang på et slikt opplegg hvis de ønsket det. Men frem til politikerne åpner øynene og tar tallene i visse brukerundersøkelser på alvor, er det fint å vite at gode alternativer finnes på det private markedet. Selvfølgelig finnes det mange dyktige jordmødre i kommunene som gir god oppfølging, men saken er at vi har for få kommunejordmødre, og da hjelper det lite om de få vi har er aldri så gode.

 

For å opplyse om alternativene som finnes, har jeg snakket med noen av dem som tilbyr gravide private tjenester. Hva de hadde å si, kommer snart i seperate innlegg.



Kunne du tenkt deg å benytte deg av privat oppfølging i svangerskap eller fødsel? 

Har du gått til privat jordmor eller leid en doula? Var du fornøyd med tjenesten?


 

Mannfolk om svangerskap: "Krig med kroppen"




Mennene sitter i en halvsirkel, hvor vi har forlatt dem for å gå på et annet rom og snakke om intime damesaker med en fysioterapeut. Bekkenbunn. Nå skal den visst legges i hardtrening før selve maratonet. Fødselen. Flaks for mennene at helsesøster tok hensyn til delikate detaljer.

Jeg er ikke kjempeengasjert, og lurer fælt på hvem som fant på at de sprenggravide skulle få sitte på gulvet mens mennene i det andre rommet sitter på stoler. Der ute på gangen. Der sitter de. Mennene som snart skal bli fedre for første gang. Jeg skuler ut igjennom glasset i døren mens jeg egentlig skal drive å knipe med et eller annet jeg ikke visste at eksisterte før nå. Jeg kjenner at jeg mye heller skulle ha vært en flue på veggen der ute. Jeg ser lepper som beveger seg. De snakker.  Men hva snakker de om

Heldigvis (for ham) sladret mannen min til meg etterpå. Rimelig kjapt etter at jeg insisterte og gav ham det blikket. Du vet. Det jeg er høygravid og består av 99% hormoner, så?Gjør. Som. Jeg. Sier-blikket. 

Samtalen de hadde hatt overrasket meg.

Det første som ble ytret i den halvsirkelen av vordende fedre var et spørsmål:

«Er det krig med kroppen eller?» spurte en forsiktig.

Og samtlige hadde nikket. Umiddelbart. Og sukket. Eller blåst luft ut igjennom leppene, som om de var så lettet over at noen bare sa det, at de endelig kunne slippe ut pusten som de hadde holdt siden partneren deres for alvor begynte å merke hva det innebærer for en kvinnekropp å være i «lykkelige omstendigheter». 

Ja for det var ikke deres egne kropper de snakket om. De var jo for det meste uendret. Med unntak av et par gode sympatimager, var det intet som hadde endret fasong hos dem. Og ingen av dem slet med halsbrann eller vonde hofter, så vidt jeg vet. Nei, det var kvinnene som var i krig. Med kroppen. 



Den samme kroppen som jobbet tjuefire timer i døgnet med å fremstille flunkende nye minimennesker. De kroppene som hadde nært og båret på et gryende liv i nesten ni måneder. De kroppene som snart skulle utføre verdens største under. De kroppene ble nå nærmest lagt for hat, i følge mennene. 

Vi var visst i krig. Oss damene. 

Mennene i den halvsirkelen på linoleumsgulvet hadde snakket om oss. Om «krigen.» Og om handleturer på klesbutikker faktisk. Om kjolene som i følge oss bare «fikk oss til å se ut som hvaler» og om sko som ikke lenger passet på grunn av litervis av vann i bena, og hvordan en av dem hadde fulgt sin gråtende hustru ut av skobutikken med et par nye crocs i handleposen. De var det som var det eneste som passet hennes meget hovne føtter. Den kroppen altså. Halsbrann, bekkenløsning, strekkmerker og alle kiloene som rullet på. De snakket om hvordan svangerskapet hadde påvirket oss, men også dem. Det var oss kvinnene på den ene siden i skyttergravene, de uberegnelige, gravide kroppene våre på den andre. Og så mennene. På sidelinjen. Eller eventuelt i midten. Litt avhengig av  vår dagsform.

Men de gjorde ikke narr av oss, eller tok lett på det. Jeg tror man kan si at de «bondet» på et vis. Ja, de knyttet bånd. Et broderskap av rådville støttespillere for de ekstremt gravide. For de vakre og sprekkferdige, som følte at kroppen ikke lenger spilte på samme lag. De tok oss på alvor. Oss og denne store oppgaven vår. Og de skulle gjort hva som helst for å få slutt på alle plagene, alle søvnløse netter og tårer hvis det hadde vært opp til dem. De skulle ønske de kunne ha knipset og bare latt oss få være gravide og ha det topp, uten hundreogørten bivirkninger. Noen av dem ville sikkert gjerne ha byttet plass med oss, bare for å gi oss litt fri.

Først ble jeg ganske irritert. «Krig» liksom? For vi damer vil jo helst mestre det å være gravide. Og det var litt leit å høre om hvor mye vi klaget. Men så ble jeg i grunnen veldig glad på deres vegne. For aldri før hadde jeg innsett akkurat hvor mye disse mennene (okay, jeg kan vel kun garantere for dem i det rommet) gav av seg selv, stod på og styrte og sleit i svangerskapet. For det er lett å bli en smule selvopptatt. Det er klart man blir opphengt i sine egne, opphovnede føtter og innvendige ribbeinsspark når man er midt i den mest intense perioden. Men mennene. De empatiserte. Ja, jeg visste at de følte med oss, men nøyaktig hvor mye energi og tanker de brukte på dette, var førstegangsgravide meg uvitende om. Det tærte faktisk noe veldig på dem. Det å ikke være gravid.




De ville bare fikse. Være der og hjelpe. Men det var ikke deres kropp, og alt de kunne gjøre var å trøste så godt det lot seg gjøre etter en mislykket tur på skobutikken og gjøre sitt beste for å ikke flire av hvor søt hun var når hun vagget inn døren i de nye, lekre rosa crocsene med blomster på.

For første gang noen sinne hadde jeg fått se svangerskapet, og spesielt den siste tiden før målstreken, fra den andre siden. For første gang ble jeg for alvor klar over at jeg ikke kunne ta det for gitt å ha en slik mann. En sånn som henter sjokoladeis og peanøtter på bensinstasjonen klokken 22.30 på kvelden. Med glede. 

Jeg skjønner godt at de synes det lignet litt på en slags «krig». Mulig jeg heller ville kalt det en helsikkes innspurt,  men likevel. Jeg forstod. Og jeg ble inderlig takknemlig. 

hits