Humor

6 triks for å distrahere en ettåring -og kjøpe deg en pause



 

Jeg skal være helt ærlig. Smårollinger kan være gørrkjedelige å henge med noen ganger. Jo, de er søte, og for det meste står de for uendelige mengder med underholdning. 
Men noen dager er man bare ikke i humør til å synge Bæ,bæ lille lam 1324 ganger om dagen, eller tegne strekmenn med voksfarger, eller late som man blir overrasket den hundrede gangen arvingen sier «titt-hei!» 

Noen ganger trenger man en pause, om det så bare blir 5-10 minutter der du kan sette deg ned. Men saken er bare at ettåringer har funnet ut at leker er døllt, så det nytter ikke alltid å bare gi dem en lekekasse og forvente at det blir en suksess. 

Her er hva du kan gjøre for å distrahere gullklumpen i noen minutter så du kanskje for en gang skyld får drukket den kaffen før den blir lunken:


Våtservietter eller Kleenex dispenserboks:  Av en eller annen grunn så er dette en universal ting som ettåringer er BESATT av. Gi dem en dispenser med servietter, dra litt i den første servietten så den titter ut, og len deg tilbake mens småen drar og drar og drar opp hundrevis av servietter og nyter hvert eneste sekund av det.  


Vann: En favoritt i alle aldre, men spesielt ettåringene blir helt fra seg av begeistring over litt sprut og søl. Men haken er at de liker det aller best når de ikke er i badekaret. Det er visst mye artigere å bli våt MED klær på enn uten. Legg noen håndklær eller en voksduk på gulvet, fyll en flaske med sportskork med vann, og gi poden noen plastskåler og kopper. 




Nøkkelknippe: Nei, det nytter ikke med et lekeknippe. Ettåringer SKAL ha The real deal, og de merker det om du prøver å gi dem nøkler som ikke er i bruk lenger. Du skal være litt småbekymret i blikket når du gir dem nøkkelknippet, ellers er det av null interesse for dem. Du kan med fordel prøve å rengjøre nøklene med litt desinfeksjonsspray, både før OG etter at barnet leker med dem. 

Fjernkontroll: Hva ER det med knapper som gjør ettåringer helt tussete? Denne kan kjøpe deg tid til nesten en hel kaffekopp! 




Sko: Sett frem minst ti par sko. Jo større og mer upraktiske for bittesmå føtter, desto bedre. Nyt moteshowet mens du blar igjennom avisen. 
Vesker: Gi dem vesken din (Eller veska til kona. Advarsel: det er mulig du får svi for denne senere, men hey, du får ti minutter pause.) En veske er som et digert kinderegg for en ettåring. Man kan aldri vite hva som gjemmer seg i en slik! Men husk at de kommer til å putte alt de finner i munnen, så ikke ta deg en middagslur i mens liksom.




La tyngdekraften jobbe for deg: bygg mange, mange høye tårn av duplo, dorullkjerner eller andre ting du har tilgjengelig. Sett deg på sofaen i fem minutter og ta livet med ro mens kidden går i Godzilla modus og knuser sin vei igjennom samtlige tårn. 



 

Hva gjør du for å distrahere din lille når du trenger en pause? 

Mer ablegøyer fra Mammalivet: Toåringens fototips  15 sannheter om det å ha en ettåring    Bli kvitt vann i kroppen    Tips til bedre søvn for gravide   


 

15 sannheter om det å ha en ettåring




Ettåringer: alle aldre har sin sjarm sier dem, men jeg drister meg til å påstå at det er noe helt eget ved ettåringer. Makan til oppfinnsomhet og energi! Lærekurven er bratt i dette året for barnet, men den er enda brattere for foreldrene. Jeg har nå vært igjennom det å ha en 1åring hele fire ganger, og har lagt merke til et knippe artige tendenser som de fleste ettåringer har. 

Dersom du har en ettåring, vil du kanskje kjenne deg igjen i noen av disse. Og hvis gullungen ikke har fylt 1 år enda, så vil du definitivt oppleve noe av dette før eller senere.



Her er 15 sannheter om det å være forelder til en ettåring:

 

  1. Du trodde aldri det kom til å skje, men smått og smått vil det å plukke busemenn ut av en annen persons nese bli like naturlig som det å blunke.  
     
  2. Ja, det er bæsj, den duften som du aner i rommet. Det er alltid det. 
     
  3. Det å få i en ettåring medisin, er litt som å prøve å klemme en motvillig jerv. Med mindre det er et av søsknene som skal ha medisinen, DA er det bankers at minsten får akutt lyst på medisin.
     
  4. De vil alltid ha overtaket på deg. Det trikset som virket for å få pjokken skoene i går, er IKKE kult i dag, så ikke innbill deg i et sekund at du har kontroll på noe som helst. 
     
  5. De biter. Noen ganger fordi at de er frustrerte over at de ikke får sagt alt de tenker på. Andre ganger bare fordi. Get over it.
     
  6. Nei, den brune flekken på gulvet er aldri bare sjokolade eller maling. Aldri.
     
  7. Det går an å venne seg til å sove med en liten fot oppi ansiktet eller en tå i nesen. Det må du nesten hvis du begir deg ut på det eventyret som samsoving med en ettåring er.  
     
  8. Har du lyst til å gå på do alene? Vel, den friheten kan du kjøpe deg. Men bare hvis du er villig til å ofre smarttelefonen din for den. 
     
  9. Har du lyst til å sove i 30 minutter til på morgenen? Se punkt 8. 
     
  10. Uansett hvilken ting en ettåring gir deg, enten det er en lekebil eller godteri, er det garantert vått og/eller klissete. Ikke spør hvorfor.


     
  11. Du har fisket noe opp fra en do før. Uten hansker. Innrøm det. 
     
  12. Det vil komme en dag der alle de flotte barnesikringene du installerte, plutselig virker latterlige. Ettåringer er eksperter på å falle ned og slå seg helt ut av det blå. De trenger hverken trapper eller skarpe bordkanter for å skaffe seg kul på hodet.
     
  13. Du innser at du uten å ha planlagt det, har lært deg å manøvrere deg ut fra et soverom så stille som en ninja. 
     
  14. De vil våkne fra luren sin øyeblikkelig hvis du setter deg ned med en varm kaffekopp eller prøver å få gjort noe fornuftig. Det er en naturlov.
     
  15. Du vil bli en av de sykt klisjeaktige foreldrene som synes deres ettåring er verdens smarteste og morsomste vesen. Fordi det er de altså. Ettåringer ruler! 

    Flere ablegøyer fra Mammalivet: Sykt irriterende ting ungene gjør  Drit i å gjøre dette når du er høygravid  The battle of the preggo bellies

     

Fantastic dirt and where to find it

Advarsel: sterke bilder av skitt og rot//  Jeg tullet ikke da jeg snakket om den sofaen her om dagen. Det er helt ufattelig hvor mye rart som ender inni sprekkene på den, og alle andre små kriker og kroker i huset vårt.

Hver mandag tar mannen og jeg en grundig husvask, (Ok, stopp en halv, nå juger'u igjen.  Enkelte mandager driter vi langt i å vaske, og det er søren ikke alltid like grundig rengjøring på gang) men det er et sted i huset som vi kun nærmer oss et par ganger i året.

Kanskje det er fordi det er så stress å gjøre rent der. (Det er en tomannsjobb som krever bøttevis med svette og akrobatisk støvsuging.) Eller kanskje det er fordi at det er grævla ekkelt å stikke hånden nedi der?

Uansett, i går dristet vi oss endelig til å gå løs på dette fryktede stedet: skinnsofaen. Og vi visste at det kom til å være dårlige tilstander der inne, men nøyaktig HVOR ille, den var vi ikke forberedt på.

Vi inntok den vanlige posisjonen der en av oss åpner mellomrommet mellom sofaputene, mens den andre stikker en hånd ned i det ekle og ukjente. Man kan aldri helt forutse hva som kommer opp fra sofaen. Det er garantert mye ekkelt, men kanskje vi finner en hundrings også? Derfor blandes den ekle følelsen med en litt barnslig forventningsfull stemning. Skattejakt, yey! (Vi finner aldri en hundrings altså.)

Denne gangen fikk mannen være den som grafset nedi det ukjente.  (Hey, jeg vasket sluket på badet OG vaskerommet her om dagen. It's only fair!) Men jeg hjalp faktisk litt til i sofasprekkene jeg også, og jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg kom til å bli bitt av noe som levde der inne. At det skulle hoppe ut en eller annen merkelig skapning med skarpe tenner, to hoder og altfor mange bein, som i en scene tatt ut av Fantastic beasts.

Men vi slapp unna monstre denne gangen. Jeg holdt sofaputene åpne, og mannen grafset. Og grafset, og grafset. Opp av sofasprekkene kom håndfull på håndfull av skrotmix som de fleste foreldre sikkert kjenner til: Papir, fargeblyanter, smuler, klistremerker, hårstrikk, mer smuler og alle de små hårspennene og smykkene som har vært forsvunnet i mange uker. (Ehem! Måneder. Ok ÅR)

Etter at han hadde fått ut det vi trodde var alt, oppdaget vi at inni den sofaen som vi har hatt helt siden vi ble sammen, finnes det enda et hulrom som vi ikke hadde sett før.

Så det ble enda mer grafsing.

Og enda mer skrotmix.

Er du klar for å se fangsten? 

mmm-m! yummy! Hæsjtægg Godtforimmunforsvaret


 

Dette er på grensa til flaut altså. Men så er det også en veldig ekte del av mitt liv som (lat) forelder, det å deale med gross stuff. Så vær så god, håper noen får seg en latter. Og jeg beklager dypt hvis du satt og spiste mens du leste. 

hæsjtægg homeinterior liksom


 

Blandt skattene vi fant, var det 10 hårstrikk, 14 perler, 9 fargestifter, én neglsaks og én HEL krone! 

Etter all grafsingen utførte vi akrobatisk støvsuging med på høyt nivå. Med fire hender og en støvsugertupp oppi sofasprekken, før vi vasket ned hele greia med en fille som så ut som den hadde vært brukt til å pusse sko etterpå.

Og nå har vi en sofa som jeg tror vi kan erklære sånn halvveis trygg for helsa.

Until next time, couch monsters.

Hvor finner man "fantastic dirt" i ditt hjem? 

Ny her? 

Det mamma egentlig ønsker seg til jul

En ærlig ønskeliste fra en litt skral og sliten firebarnsmor. 

-Jeg ønsker meg at sofaen skal få være en sofa. Og IKKE en multifunksjonell kompoststasjon som man både sitter på OG oppbevarer ting i mellom putene på, som gamle brødskorper, støvete rosiner og innskrumpet bananskall. 

Sofa/kompoststasjon: Jeg sverger, én dag kommer jeg til å dra noe levende opp i fra sprekkene mellom sofaputene


 

-Jeg ønsker at det skal bli slutt på å bruke biola som kroppsmaling når man er nybadet. 

 

-en magisk fjernkontroll med mute-knapp som kan brukes på barna når jeg har tynnslitte nerver. Evt kan den brukes på meg selv når jeg har behov for å kvitte meg med resten av dagskvoten min på 50,000 ord og mannen bare ikke ORKER mer.

 

-En app som kan oversette mine vage hint til noe litt mer konkret for min stakkars mann.
Meg til mannen: er du sulten? 
Appen: Stikk og hent en hamburger til meg NÅ. MED pomfri, er du snill. 

 

-Lydisolert rom hvor jeg kan trekke meg tilbake og lage musikk uansett om det er ragnaroktilstander i stua. Hadde i tillegg vært kjekt å ha for å kunne løpe inn dit og hyle ut saftige banneord, når ting går litt sånn halvveis på morgenen. 

 

-Apropos det. En anti-morragretten pille til meg selv, slik at jeg ikke trenger å føle meg som en demonbesatt zombie frem til klokken ni. Seriøst, jeg er ikke særlig gemyttlig på morrakvisten.

hæsjtægg nomakeup

 

-Kokk, nanny og hushjelp. Nei jeg er ikke lat. Jeg har bare så mye å gjøre på instagram og pinterest.

 

-Ja og så fred i verden, mat til de som sulter og sånt så klart. Og at verden aldri, ALDRI skal gå tom for kaffe. 


Mer aperi fra mammalivet: 

Barnets utvikling, det du egentlig lurer på

IKKE gjør dette når du er gravid! 

Du vet at du er skikkelig gravid når

Nyttårsforsetter for en småbarnsmor

 


 

Sykt irriterende ting som jeg vil savne når ungene blir tenåringer



 

Ja, det er koselig å ha barn, jeg er glad i ungene mine og ville ikke bytta dem mot noe. Sånn, da har vi fått det ut av veien, og jeg kan si dette:  Uansett hvor herlige barn er, så er det ikke bare ren hygge å oppdra dem bestandig. 

Her kommer fire ting som driver meg til vannvidd for tiden.

Og jeg skal forresten illustrere disse tingene igjennom sykt estetiske tegninger/mesterverk. (Ja, jeg har laget dem helt uten hjelp fra barna, og nei, de er ikke til salgs).  

Det å bli våknet grytidlig om morgenen av en flat hånd som klasker meg i panna, eller et megahyl som får trommehinnen til å blafre. MÅ vi starte dagen som om vi var midt i en Queen-sang liksom? 

mom memes mammalivet mom cartoon
Ok, det er ikke helt slik det ser ut i virkeligheten. (Jeg har ikke SÅ langt hår)

 

Eller når alle skal fortelle noe sykt artig akkurat på samme tid, FØR jeg har fått i meg morrakaffen. 

 

Jeg vil gjerne høre hva du sier, men hjernen min er ikke våken enda.

Eller når det er leggetid og jeg naivt prøver meg på "nå legger jeg deg først, og så etterpå er det din tur, okay?"

 

mom cartoon mammalivet leggetid
Ikke det nei...



Eller når mannen min endelig er hjemme, og jeg er sjeleglad for å kunne dele arbeidet med ham. Så er jeg såpass frekk at jeg tror jeg kanskje  kan få ta en PAUSE, men akkurat da finner ungene ut at pappa absolutt ikke er brukende til noen ting.

mom comic mammalivet meme
Ikke PRØV deg. Vi VET at mamma er her et sted!


Men det som er så himla ironisk er at om noen år, kommer jeg til å savne alt dette noe villt. Når jeg plutselig ikke lenger er så poppis og må mase og forhandle meg til mer tid sammen med gjengen min. Når det blir MEG som må dra dem opp fra sengen. Når jeg blir den som må starte samtalen og forsøke å hale et par ord ut av dem. 

Derfor prøver jeg (med trykk på *prøver*) å nyte disse irriterende øyeblikkene med kaos og galskap så lenge det varer. 

Skål for galskap, og fortsatt god torsdag! 



 


Mer tull og fiksfakserier fra Mammalivet: 
 

Ingen gravid gudinne 

Ut på tur -jæklig sur 

Det jeg sier vs. Det de hører 

Vintermote for gravide -Jona does fashion

Baby momma outfit gone wrong


Finn mammalivet på instagram og Facebook



 

Hvis jeg hadde hørt på alle rådene


Jeg sliter ofte med å slappe av i foreldrerollen. Og det vet jeg flere gjør. Vi tror at vi er de eneste som ikke aner hva vi driver med. Og at de andre foreldrene har funnet foreldreverdens hellige gral: Den ultimate oppdragelsen. 

Casakaos-Marte skrev et ypperlig og treffende innlegg nylig. Om det å tvile på sine egne valg om barnas oppdragelse. Og om det å slappe av.
 

Det begynner for alvor når du er førstegangsforelder, når du er fersk og kanskje usikker. Du skulle ønske noen kunne gitt deg fasiten, selv om du egentlig vet innerst inne at det ikke finnes noen brukeranvisning for den rosa lille klumpen som nå har overtatt sjefsstillingen i huset. Og dermed ender du med å prøve deg fram. Kjenne etter hva som føles rett eller galt, hva som virker, og hva som garantert ikke virker.


Det er en vinglete vei, og hodet ditt er stappet med spørsmål til en hver tid. Når bør vi begynne å gi grøt? Hvor lenge skal egentlig en baby sove? Hva er egentlig normal baby-bæsjefarge? Og hver gang du finner et svar som gir mening, så dukker det opp tusenogfemtitre nye spørsmål om noe annet.
Og det er nettopp dette som gjør deg til fluepapir for ugjennomtenkte kommentarer, velmente råd og direkte dissing, forkledd som «tips».

Ja, «tips». Du vet. Når du får en sånn uhjelpsom, kort og brutal slengkommentar ala «vi pleide IKKE å kose dem i søvn slik dere gjør, og vi har aldri hatt problemer med sånn nattevåk -bare et tips altså!»


Eh. Takk? 

 


Ja, nå ble jeg klokere...


Du forsøker å sile ut de mest idiotiske tipsene fra bedrevitere. For du som forelder vet jo hva du egentlig tror er best for ditt barn. Men samtidig ser det jo ut til at de derre naboene ser ut til å være inne på noe med sine metoder og triks. De ungene hopper jo aldri salto i sofaen når de er på besøk, og de spiser fanden med opp brokkolien FRIVILLIG, når de er over på middag. Hvordan i ...




Jeg vet, jeg kjenner den tvilen hele tiden. Vet jeg egentlig hva jeg driver med? Burde jeg ikke hatt en krystallklar teori bak de valgene jeg tar angående barna? En plan liksom.


Hva om jeg tar feil, og de andre foreldrene har rett? Hva om jeg faktisk burde hørt på alle rådene?
Ja, hva hvis?


Jo, det skal jeg si deg. Om jeg personlig hadde hørt på alle rådene jeg har fått igjennom min seks år lange reise som forelder, ville min oppdragelsesmetode og mine valg sett omtrent slik ut:


 


Jeg fødte på sykehus fordi det er tryggest med alle menneskene i hvite frakker med pipende maskiner og bunnløs kunnskap om min kropp og mitt ufødte barn. ?Nei vent! Jeg fødte hjemme fordi at å føde i et plaskebasseng på stuegulvet mitt uten smertestillende, omringet av dansende hekser/jordmødre med røkelser og klingende meditasjonsmusikk, etterfulgt av en morkakefest er det beste valget for ALLE.


Jeg ammet i seks måneder og ikke et minutt lenger, for barn har da sannelig ikke godt av å være avhengige av sin mor så lenge. Jeg mener hallo, de blir født som selvstendige, selvhjulpne individer som foreldre duller og overbeskytter så mye at de ikke engang takler at mor og far drar på en ukes kjærestetur til Tyrkia når de har blitt hele tre måneder gamle! Hvordan skal de noen gang utvikle god selvtillit liksom? -Nei, vent! Jeg ammet helt til skolestart, ja, egentlig til tredjeklasse, for gud forby at barnet mitt noen gang skulle tro at jeg ikke var glad nok i det. Jeg mener, morsmelk er jo den eneste måten å vise kjærlighet til et barn og det vet da vel alle?


Og jeg kjøper selvfølgelig kun økologiske fair-trade klær i naturtekstiler til barna mine (ja, når jeg ikke strikker eller syr dem selv, med selvspunnet garn da) fordi at du vil ikke vite hva slags livsfarlige kjemikalier som «vanlige klær» dynkes i under produksjon. Sånt er jo dødelig! Nei, vent litt. Jeg kjøper selvfølgelig utelukkende merkeklær av ypperste trend-kvalitet til arvingene mine. For det er jo ikke ønskelig at småen skal bli mobbet for at han gikk på skolen med en helt alminnelig dongeribukse fra cubus? Og får han litt utslett av stoffet i den nye blazeren, så gjør ikke det noe, så lenge han stjeler alles oppmerksomhet på klassebildet, -og blir toppsjef når han blir stor. 


Og så bruker jeg barnevogn til å transportere treåringen rundt fordi han blir så gretten når han er sliten i bena. Og han må for all del ikke bli sliten! For da kan jeg bare skylde på meg selv når han river ned bananene fra butikkhylla og skriker til han blir blå inne på Coop, for han har jo ikke sovet ettermiddagsluren i vognen sin, og det vet jo alle foreldre at barn behøver, helt til de blir sju år, minst. For søvnmangel hemmer utviklingen. Nei, vent!!  Jeg lar ungen styre søvnrytmen sin selv, og gidder ikke å ha dem med på butikken i det hele tatt, for de liker best å løpe fritt rundt på bygda, barbeinte med håret til alle kanter, for det må de da få bestemme selv om de vil sove, gre seg på håret, komme hjem om natten og slikt.


 


Ja, skulle jeg hørt på alt maset, og valgt å gjøre det «alle andre» gjør, hadde jeg nok blitt sendt på lukket avdeling for lenge siden. For uansett hvilken måte man velger å oppdra barna sine på, så er det alltid noen som hevder at du gjør det feil. At du er for streng, for snill, for avslappet, for alvorlig. At du kler barnet for lite, for mye, for stygt, for dyrt, for snobbete eller at du faktisk ikke bør kle på dem i det hele tatt. For det må de vel greie selv. -Må du da skjønne.

 

Næh. Jeg tror jeg holder meg til min prøvesegfrem- metode. Selv om den suger av og til.

Og så synes jeg denne alltid er veldig fin: 


Og nei, jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg driver med. Vet du  alltid hva du driver med som forelder?

 

 

 

De tingene jeg ikke gjorde i fjor




Hver bidige januar gjentar det seg. Jeg kaster et blikk på den blanke almanakken, åpner den og stryker lett over de tomme sidene. Det kribler i magen og jeg tenker: Dette året skjer det!


I år skal jeg gjøre de tingene. Alle de tingene.


De tingene. Du vet. De tingene jeg ikke gjorde i fjor.


Som jeg hadde tenkt å gjøre i forfjor, og året før der igjen, men som aldri ble noe av. Av ulike grunner jeg ikke husker lenger.
Men i ÅR! Watch out people! Dette blir MITT år!




Jeg skriver opp alle målene mine i en fin liten notisbok. Pynter med klissete klisjé-sitater og setter piler som peker hit og dit for at det skal se litt mere ordentlig ut.
Og så føler jeg meg varm og tilfreds, for jeg har jo bestemt meg. Jeg har målene klare, og det er jo det første punktet på lista. Check! Done. Dæven så flink jeg er.

 




Så tilfreds med meg selv er jeg faktisk, at det plutselig er det blitt midten av januar. Og jeg har enda ikke gjort noe. Jeg tenker at inspirasjon må jo komme innenfra. For sann inspirasjon gjør vel det? Fra en magisk plass midt mellom hjernebarken og hjertet et sted. Jo, det gjør den. Den sprudler opp innenfra, helt spontant og uten den minste anstrengelse. Det er i alle fall sånn det ser ut på instagram, når andre folk når målene sine, og får SITT år.
Så jeg venter litt. Surfer nettet som en gal kvinne for å varme opp inspirasjonsmuskelen. Ser på bilder av andre som hår nådd målene jeg skrev ned.
Og venter.




I tre måneder. Før jeg blar opp i notisboken, og tenker at det var da voldsomt mange ting på den lista. Skulle jeg ikke kortet den ned litt? Bare latt det viktigste stå igjen.
Så jeg stryker et par ting av lista. Og et par til. Og en siste.


Så står jeg igjen med tre ting. Tre saker jeg synes er utrolig skumle og overveldende, men som er det jeg aller helst ønsker å gjennomføre. Men det er så stort. Nytt. Vanskelig. Egentlig er det ganske arrogant av meg å tro at jeg vil klare dette i løpet av, eh et drøyt halvår.


-Hallo, hvem tror du at du er?


Så jeg klapper igjen notisboka. Slenger den innerst i en skuff, og glemmer den der.
Helt til neste januar.


Og nå sitter jeg her igjen. Woho... Mitt år, og så videre.

Jeg stirrer ned på notisboka og listen. Hører den lille stemmen hviske igjen.
-Hvem tror du at du er?


Men denne gangen ber jeg stemmen holde kjeft. Pelle seg tilbake dit den kom fra. For jeg skal fanden ikke sitte og stirre på den samme gamle lista igjen til neste år. Nei, jeg gir blaffen i om det er skummelt å prøve seg på ting man aldri har gjort før. Og selv om jeg strengt tatt kan temmelig lite om det, så skal jeg.  Jeg skal holde pusten og bare hoppe utpå dypet. Satse på at jeg lærer å svømme. Herme etter ungene mine og bare gjøre, gjøre, gjennomføre!

 


Og så redigerer jeg listen litt. Årets mål:
Mål 1: Gjøre det jeg synes er skummelt men gøy. Ikke stoppe når det blir vanskelig. Ikke stoppe når det blir dritvanskelig. Ikke stoppe når noen andre sier at det er dritvanskelig. Osv.
Mål 2: Drite meg ut. (Den blir lett, for jeg aner ikke hva jeg driver med!)
Mål 3: Gjenta punkt 1 og 2 helt til jeg ikke kun driter meg ut lenger.

Og gjett hva? Det er bare januar, og jeg har allerede kommet et godt stykke på lista, inkludert diverse utdriting. 



 

Men mer om det senere!
Godt nytt år!

Jeg satser på at MITT år blir fullt av nye erfaringer, mageplask og moro, og håper at ditt år blir fullt av det du drømmer om!

 

 

"Fornuftig" tidsfordriv i ventetiden



Når permisjonstiden har startet, og du bare går og venter, kan det være lurt å finne noe å holde på med for å få tiden til å gå.

Siden du sannsynligvis er i ditt ess nå som du har fri fra jobb, og like rask til bens som til sinns i de siste ukene av svangerskapet, blir det garantert massevis av tid til å få gjort fornuftige saker du ikke vil få tid til når babyen er her. 


Tikk-takk...

1.Hold deg oppdatert på jobb: Ja for selv om du ikke er der, kan du likevel henge med i svingene, slik at du er fullstendig oppdatert og klar til å blåse kollegaene av banen den dagen du tropper opp etter permisjonen...

Kødda. La det ligge. Det er meningen at de skal klare seg uten deg. Dessuten er hjernen din sannsynligvis en grøtete masse av brannfarlige hormoner for tiden, og stressende tanker på jobb etter permisjon er IKKE noe du vil tilføre den røra. Trust me. Sleng bena på bordet! Jobb, hva er det? Din eneste jobb nå, er å ruge! 

 

2.Fullfør prosjekter du har drømt om lenge: Ja for dette er jo det perfekte tidspunktet for å pusse opp det møbelet, vaske takplatene, legge nye fliser på badet, og skrive den romanen du har utsatt så lenge...

Nei. Bare nei. Du fortjener så inderlig å hvile! Jeg vet du muligens klør etter å gjøre noe som gir synlige avkastninger, for det føles helt merkelig å bare gå/vralte i ring og vente, men  la andre ta seg av de store prosjektene. Du har lov å være litt dronning nå. Stryk det, -du ER dronning nå. Make them work! Og slapp av, den romanen får du helt sikkert ferdig i løpet av mammapermisjonen med en stille, sovende baby som har full forståelse for at du må ha fornuftige arbeidstider.. *host



3.Ta en ordentlig dypvask av huset: ja for hva er vel deiligere enn å ligge med nesa mot parketten og skrubbe så svetten spruter og bekkenet løsner i sømmene, når man er ni måneder på vei? 

Nei du. La partneren eller andre i familien ta seg av grovarbeidet og nyt resultatet fra sofakroken! I verste fall kan du vagge rundt med en støvkost om vasketrangen blir altfor sterk. 

Sorry kjære. Jeg blir her ut måneden jeg...


4.Svar høflig og hyggelig på alle de ubesvarte meldingene, telefonene og mail fra venner, familie og naboer som lurer på om du ikke snart har «tenkt» å føde....

Ha! Ignorer dem. Eller svar at du "har tenkt og tenkt så svetten pipler, men at det hverken startet riene eller fikk vannet til å gå. Babyen kommer når den er klar, og det vil bli kringkastet på ordentlig stolt, ny mamma-vis når den tid kommer."

 

5.Slapp av og ikke tenk på fødsel: ja for babyen kommer jo når den vil uansett, ikke sant? Så nå skal du bare leve som om du ikke venter på en livsomveltende hendelse, og for all del ikke bruke energien din på å stresse med fødselstanker. Vær litt som en buddhistisk munk, og visk bort tankene med litt meditasjon. Lett! Og det nytter ikke å gå berserk på google og bruke halve døgnet på å lete etter fødselstegn eller kjerringråd for å få ting i gang.


"Ooom....Ikke tenk på fødsel, ikke tenk på fødsel, ikke te -SHIT JEG SKAL SNART FØDE!"

*kremt* Jeg tuller såklart. Slå deg løs. Vær besatt av fødselstanker, forventning og spenning. Det er så og si uungåelig. Og jeg dømmer ikke... 

IKKE gjør dette når du er gravid!

 

Før du blir gravid, blir svangerskap ofte fremstilt som en vakker livsperiode fylt med kos, forventning og en vakker, voksende mage. Men så snart den lille celleklumpen graver seg fast i livmoren din, kommer det plutselig frem en annen side av svangerskapet. 

Nei, jeg snakker ikke om morgenkvalme, men om de 1001 tingene du IKKE «bør» gjøre i svangerskapet.

Alle restriksjonene, maten du ikke får røre, aktivitetene du må  legge på hylla, og vanene du må endre på. Og alle disse tingene er folk flest veldig glade i  å minne deg på. Naboen, svigermor, kollegaer og til og med fremmede mennesker får en ustoppelig trang til å trå inn i rollen som «manager» over din graviditet. 


Joda, såklart skal jeg høre på dine råd... og hans, og hennes og deres...

Det er mulig denne trangen folk har til å gi «råd» til gravide, kommer av ønsket om å beskytte det nye livet som vokser.  Jeg kjenner på det selv av og til. Man vil jo bare gi et lite tips. Men i praksis blir det som regel bare forvirrende, eller ganske enkelt, dødsirriterende for den gravide å måtte høre diverse råd, dag ut og dag inn, igjennom ni måneder.

For saken er den at det finnes mye rart som mange mener er helt uakseptabelt for gravide, mens det i virkeligheten ikke finnes noe vitenskapelig belegg for at det skal være farlig. Og for ikke å snakke om den rene MASSEN av saker og ting man skal passe seg for. Det kan være rimelig overveldende for en gravid å finne ut hva som egentlig stemmer, når «råd» av diverse kvaliteter hagler fra alle kanter.

Selv forsøker jeg bare å lukke ørene, og holde meg til det som står oppført i helsedirektoratets gravidkatalog. Men noen dager renner det innpå med så mange råd og tips at jeg likevel blir svimmel.  

Her er (en brøkdel av) listen over ting jeg har fått høre at jeg IKKE bør spise/gjøre i svangerskapet: 

(OBS: denne bloggposten bør leses med en god dose ironi, og jeg kan på ingen måte garantere for mesteparten av rådene som blir fremstilt her. Enjoy!)

Ikke bruke: Alkohol og røyk: OK. Den er jo forsåvidt grei. 

Men går vi over på mat, blir det straks verre.

IKKE spis: sushi, myke oster, rått kjøtt, salami, og egentlig er det visst best å holde seg unna kjøttpålegg i det hele tatt. Og mens vi er inne på pålegg: glem Solværpostei og Lofotpostei. Hva enn det måtte være..

Fisk ja.. Fisk er bra! Gravide skal spise masse fisk og sjømat. Sånt blir det smarte babyer av.  Så lenge du unngår rå tunfisk, kongemakrell, rakfisk, blåkveite over 3 kilo, gjedde, abbor over 25cm, ørret over 1kilo, røye over 1 kilo, hai, sverdfisk, skater, krabbeinnmat fra skall, kamskjell og nyren i o-skjell, (har skjell  nyrer??) så går det nok bra. Puh... fikk du  med deg det? Spis masse fisk med god samvittighet du! Bare husk å spørre personen bak disken om den oppdelte ørretfileten opprinnelig veide mer enn 1 kilo...

Så går vi over på alle rådene som sirkulerer om fysisk aktivitet: 

For det første: Beveg deg mye! Minst en halvtime hver dag. Trening er gull for gravide! ...bare ikke løfte for tungt, ikke hopp/sprett, ikke ligg på rygg, mage, eller høyre side. Ikke gå på ski/slalom, turne, eller stå på skøyter. Gå gjerne på skogstur, men kun hvis skogen er garantert flått-fri. Hvis du har vondt i bekkenet bør du ikke stå når du kan sitte, og ikke sitte når du kan ligge.

Egentlig virker det som om det er tryggest om gravide bare rigger seg til i stabilt sideleie, på venstre side, og bli der frem til termin. 



Og ikke finn på å farge håret, bruke hårspray, kosmetikk med noe som helst kjemikalier, vaskemidler med gift-advarsler på, eller innta så mye som en pastill med noe som heter aspartam. Ikke lukt på ting som lukter sterkt. (Lett for dem uten bleiebarn å si..) Og for all del, la noen andre fylle bensin på bilen mens du stenger vinduene og holder pusten. 

Dyr: Hold deg unna katter. -De har farlig bæsj. Og ikke gå til anskaffelse av den mye etterlengtede kjæle-øgla, iguanaen, slangen eller krokodillen, for de kan gi faktisk deg salmonella. 

Har du mulighet til å anskaffe deg en diger, steril plastboble du kan bo i frem til fødsel, så er det nok det sikreste.

Det er lett å være "flink gravid" ser du, bare prøv å ikke drite deg ut og spis sunt! Ikke spis for mye sukker, helst ikke drikke for mye fruktjuice, husk å skylle salaten i en halvtime før du spiser, aldri ha rå kylling i hus, hold deg unna junkfood, og for all del ikke spise for to...

Dette går bra vet du!

JA og forresten, IKKE stress! Da får nemlig ungen eksem. 




Kos deg!

 

 


 Får/fikk du mye rare tips om Do's & Don'ts i graviditeten? 


Nyttårsforsetter for en småbarnsmor



Før jeg fikk barn var dette med nyttårsforsetter noe som inspirerte meg. Begynnelsen på hvert nye år var liksom en mulighet for å bli en enda bedre utgave av meg selv. Alt fra kropp, jobb og studier til til indre motivasjon og selvbilde skulle liksom rykke opp enda noen hakk, hvert bidige år.  

Nå derimot, har jeg innsett at det handler mest om å overleve hverdagen, og takke for det vi har. 

Så derfor har jeg satt opp mine helt egne nyttårsforsetter, som jeg vet at jeg som snart-firebarnsmor, garantert vil klare å holde: 

1.Drikke kaffe hver dag.

2.Alltid ha en stash med mørk sjokolade gjemt bort. I voksenhøyde. 

3.Tørke noens rumpe. Daglig.

4.Ta i mot busemenn som et av barna har fisket ut av egen nese. Ukentlig. Minst. 

5.Alltid ha minimum én uidentifiserbar flekk på mammauniformen (sort tights, sort singlet og lang cardigan).

6.Svare på overveldende tunge, filosofiske spørsmål fra femåringen minst en gang i uken.

7.Sørge for å ha minst 130 stk single barnesokker i alenesokk-kurven til en hver tid.

8.Blåse på noens «aua» daglig. 

9.Sovne like etter barne-TV tid minst to ganger i uken, og aldri sove mer enn 3 timer uavbrutt.

10.Ha på meg snacksy, utvasket amme-bh store deler av 2015. 



Men sånn på den seriøse siden, så er det et par ting jeg kan tenke meg å slutte med i 2015. 

Som for eksempel det å føle meg under middels «flink» som mamma når jeg har gretne dager. Det å dømme meg selv for middelmådige prestasjoner på bursdagsselskaps-planlegging, klesvask, husvask og middagsplaner kan jeg også godt tenke meg å droppe. 



De urealistiske planene for alt jeg drømmer om å rekke i mammapermisjonen har jeg ikke tenkt å ta med meg inn i dette året, men heller ta dagene som de kommer. Så får vi se om prestasjonene lever opp til ambisjonene, eller skal vi si mangelen på ambisjoner. Kaffe og alenesokk-kurven kan jeg i det minste huke av allerede i dag. 


Hvilke nyttårsforsetter tror du at du vil klare å holde i 2015, og hva har du tenkt å droppe i år? 

Ingen gravid gudinne



Det er klart jeg alltid hadde trodd jeg kom til å bli en skikkelig gudinne når jeg ble gravid. Spesielt da jeg ble høygravid. Da skulle jeg bli et prakteksemplar av vår art på sitt mest kvinnelige. For det kommer jo av seg selv når man er gravid -ikke sant?

Jeg hadde gledet meg til å få denne gløden som de gravide har i magasinene. Denne utstrålingen av elegant kvinnelighet som bare høygravide damer har.

Runde, estetiske kurver som gir matematisk mening. Det var det jeg hadde sett for meg. At jeg skulle bli en sånn gravid dame som ligner på en gresk statue.

En kvinnelig kriger med fromme bryster og passelig rund mage, men likevel gløtter det i muskler her og der. En sånn kvinne som bare oser visdom, styrke og frukbarhet. En kvinne som er ett med jorden, og naturens hemmeligheter. Et mystisk vesen som får hoder til å snu seg etter henne i beundring av den mystiske skjønnheten hun utstråler. En kvinne som aldri mister balansen, og som vaier mykt med hoftene når hun går. Silkehuden, det tykke håret...

...vel, håret ble kanskje et hakk tykkere. Men resten. Resten kan jeg personlig se langt etter mens jeg ruger frem mennesker. 

Jeg ble aldri en sånn gravid. Ikke ble jeg den sensuelle og sildrende gudinnen av fruktbarhet når jeg var høygravid heller. 

I stedet vagger jeg som en drukken gås.

Men det går fint. Jeg har godtatt det. Det er en sånn gravid jeg er. Nå er jeg snart der igjen. Om noen skarve uker er jeg høygravid. Om et par uker ser jeg slik ut igjen:


(Alle bilder er fra forrige svangerskap)

Sannsynligvis blir jeg enda større denne gangen.

Når jeg blir høygravid, får jeg kurver som trosser samtlige av fysikkens lover. Hodene snur seg ikke etter meg i beundring, men i ren og skjær forbløffelse over at det ikke går flere måner i bane rundt den planeten av en kul jeg bærer på. 

Når jeg er høygravid, kan jeg være både i dette rommet, og det neste. Magen min ankommer der inne en god stund før resten av meg passerer døren. 

Når jeg er høygravid,  er jeg en vulkan av magesyre som stadig bryter overflaten og avbryter nattesøvnen.

Når jeg er høygravid, er jeg et vandrende gassgraftverk, med vinterpels på leggene som vaier i brisen av mine stadige, brakende gassutslipp. Jeg har flere ganger tenkt at man strengt tatt burde utnyttet denne kilden til naturgass, for jeg kunne helt sikkert forsørget opptil fire husstander med gasskraft, nå som jeg er i siste trimester og produksjonen er på høygir.

Når jeg er høygravid, går jeg mye barbeint. Ikke fordi det er romantisk, men fordi at jeg måtte gått i bro for å få på meg sokkene selv. Så pass deg for tåneglene mine når du passerer meg i stua. De har jeg nemlig ikke rukket ned til siden uke 27. 

Ja, når jeg er høygravid, er jeg litt farlig. Jeg har pupper som er så digre og tunge at jeg kan slå deg bevisstløs om du er så uheldig å stå i veien når jeg snur meg for fort.

Når jeg er høygravid, blir raping en ufrivillig hobby. Det bare skjer. Gjerne midt i en setning. Mens jeg forsøker å overbevise barna om å gi det siste kakestykket til meg. 

Når jeg er høygravid, er jeg omtrent like emosjonelt stabil, som en manisk depressiv,overhormonell tenåring, eller en overtrøtt treåring som er høy på sukkerspinn og cola. 

Når jeg er høygravid, finner du meg ikke svevende i en tyllkjole ute på en eng med smørblomstkrone på hodet, og en fotograf på slep. 

Du finner meg mest sannsynlig smertekvalt og og svett foran butikkhyllen med sviskekompott mens en dame på søttifire sender meg et medlidende blikk. 

Eventuelt støter du på meg på apoteket, hvor jeg er midt i et trassanfall. «Hallo, jeg LOVER jeg ikke skal ta overdose med klyster for å starte fødselen. Jeg vil bare gjøre nummer TO før nyttår!»

Ja, jeg har planlagt en hjemmefødsel, jeg er glad i min gravide kropp, og jeg liker -til tross for alt det overnevnte, å være gravid. Men jeg blir aldri en elegant hippe-earth mama med blomster i håret. Jeg blir ingen gresk gudinne med stramme kurver og estetiske linjer.

Jeg er blir bare gravid. Veldig gravid. Og jeg er en kvinne. Hear me roar! Eller -watch me waddle. Which ever one. Jeg er stolt uansett. 

 

The battle of the bellies

Man skal helst ikke sammenligne seg selv med andre. Spesielt ikke når man er gravid. Det fører sjelden til noe godt. Men hva med å sammenligne seg med seg selv? Det må vel være lov? I hvertfall når man har sykdom i hus for tredje uka på rad, og ingenting annet  å ta seg til...

I give you: The battle of the bellies! -Gravidmagen nå og da. 

Til venstre: Lillebror-magen i 2012Til høyre: Minstebror-magen 2014
Jeg er ikke sikker på om det er synlig forskjell, men magen vokser mye raskere denne gangen. Den ligger faktisk så mye som 4-6 uker foran gjennomsnittet, i følge jordmors målinger. Men det er nok ikke uvanlig etter mange tette svangerskap. 
Ikke så mye forskjell her kanskje? Men så...


Aner jeg at Minstebror-magen drar i fra? Den har fått en litt annen form. Stor bul høyt oppe. Spissere? Større? 
Jeg aner ikke. Men en ting er sikkert, og det er at fra nå av vil magen vokse så sinnsvakt raskt at jeg vil merke forskjell fra dag til dag.
Det jeg husker aller best fra de tre forrige svangerskapene, var hvordan magen eksploderte i vekst etter uke 28-29, og at jeg hadde
den samme tanken hver uke: det er ikke fysisk mulig for meg å få større mage nå...hvordan skal jeg klare å gå oppreist på to bein? 
Men gjett hva? Den vokste.  -Oh yes it did... Den vokste. Og vokste. Så nå kan dere glede dere til "I can't believe my eyes"-  oppdateringer hver uke. 
Minstebror-magen blir nok av episke dimensjoner, om jeg kjenner min kropp rett. 
Og helt til slutt, en godbit: Magen rundt uke 28-29 i mine fire svangerskap: 
Kroppen altså! 
 

28 uker: 5 Tegn på at du er i tredje trimester




28 uker på vei. 12 uker igjen til termin. Tegnene på at jeg nå er i tredje trimester, er på plass...

1. Søler jeg en skvett vann på gulvet, tørkes det fra nå av med undersiden av sokken min. Jeg bøyer meg ikke lenger i hytt og pine. Kun hvis det er krise, og snakk om skikkelig stort søl, av type melk, brus eller radioaktivt avfall...

 


"Sokker/swiffer... practically the same thing!"

2.Det har blitt umulig å sitte som en «pen dame» med kryssede ben og rak rygg. De neste tre månedene, kommer jeg til å sitte skrevende og tilbakelent som en sliten sjømann med ølmage. 

 

3. Jeg har fått på plass en lekker liten plastkrakk i dusjen. Det er meg og gjengen på gamlehjemmet liksom. Sitting i dusjen. Hot! 


"Sitting down in the shower: -not just for old people!"

4. Mister jeg noe på gulvet, eksisterer det ikke lenger for meg, og blir liggende der til mannen kommer hjem.

 

5. Det å klippe tånegler har blitt en ekstremsport. 


Hva var/er dine sikre tegn på at du er i tredje trimester? 

Ut på tur - jæklig sur

 

Akkurat denne søndagen var det ikke akkurat frasen «ut på tur -aldri sur» som klang i hodet mitt. 

Jeg står opp ganske sent etter en utmattende natt sammen med en ettåring som får tenner. Det er ruskete og grått ute, men da jeg får melding fra en venninne med invitasjon til en søndagstur, tenker jeg at det muligens er akkurat det jeg trenger etter en sånn natt. Frisk luft og en liten gåtur. Men det jeg ikke vet, er at det blir ikke akkurat smertefritt å komme seg ut av huset. 

Ungene løper runder rundt spisebordet, mens jeg lager meg en mental liste over alt vi må klargjøre for å få til en fin tur med flokken vår. Tre lag med varme klær, pølser og kakao på termos burde gjøre susen. 

Men i det jeg iverksetter planen, begynner ting å gå veldig galt. Mannen blir plutselig fryktelig opptatt på vaskerommet med «tømme skittentøyskurven»-prosjektet sitt. Noe jeg jo til vanlig er over middels begeistret for. Men akkurat i dag, med mine frynsete, søvnløse nerver, kunne det prosjektet nok ventet litt.

Jeg kjører på likevel. Satser på at jeg får gjengen klar på egenhånd, setter på en gryte med kakao, og sender de største barna på do. Jeg gjør jo dette alene de fleste morgener når han er på jobb, så dette fikser jeg.

Så bryter kaoset løs. 

Inne på toalettet skrikes det. Det er full konflikt med fekting og krangling. Minstemann løper mellom bena mine mens jeg forsøker å skille de to eldste. Jeg trekker all min gjenværende styrke opp fra kjelleren for å beholde roen. Puster inn med nesen, teller til ti og alt det der. Man har ikke mye å gå på etter en natt med to-tre timer søvn når man er gravid i tillegg. 

Når jeg endelig får stoppet skrikingen på badet på en grei måte, og alle har vært på do, føler jeg meg litt flink. Dette får jeg til, tenker jeg. Hvem trenger vel søvn?! 

Tja. Meg. I dette tilfellet.

For mens jeg sender sistemann ut fra badet for å kle på seg, kjenner jeg en søt lukt bre seg i rommet. Jeg stormer inn på kjøkkenet, hvor kakaoen har vokst til en diger, skummete masse som står opp fra gryten. Jeg hopper til og slår av komfyren. Får reddet gryta fra å koke over hele gulvet, og setter den i vasken.


Jona: 0 Dritt-dag: 1

Jeg ser på klokka, og oppdager til min forferdelse at vi har et kvarter igjen på oss for å bli klare. Den krangelen på do tok visst et digert jafs ut av tidsplanen min. Fader heller. Det blir ingen kakao. Jeg blir ikke årets mor heller, men shit la gå. Vi SKAL kose oss i dag! 

Ungene får på seg ullundertøy og jeg vagger ned trappen til entréen for å legge klart regntøyet. Der blir jeg møtt av et syn jeg ikke var forberedt på. Knaggrekken på veggen henger på halv fire. Det ene festet ser ut til å ha løsnet fra gipsveggen. Helsikke. Jeg forsøker å lirke klærne av knaggene for å berge resten av knaggrekken, men i det jeg tar i den første jakken, hører jeg et knas. Hele knaggrekken deiser i gulvet med et brak, og samtlige uteklær ligger i en stor haug ved føttene mine. 

På vegggen har knaggrekken etterlatt seg to digre hull. 


Først bare står jeg der og måper. Så kjenner jeg hvordan jeg får lyst til å fyre av alle de saftigste glosene jeg kjenner til, og rive meg i håret. Akkurat i det jeg trekker pusten for å eksplodere, kommer ungene ned trappen. De reagerer med å hvine av fryd og slenge seg på kleshaugen og rope «jippi! -klesbad!» 

Slik ligger de og ruller seg i vinterdresser, sko og kåper mens jeg setter meg på trappen. Det er fem minutter til vi bør være ute av huset, og jeg kjenner at akkurat nå har jeg rimelig lite lyst på pølser. De store hullene i veggen gaper og håner meg som trodde dette kunne bli en strålende søndag. 




Det er nå jeg vurderer om jeg bare skal legge meg ned å grine, eller kanskje bryte ut i hysterisk latter og ta meg en sjokolade. Det er som om kaosgudene sitter og godter seg der oppe, og pønsker ut de mest upraktiske krisene de kan kaste vår vei i dag. 

Jeg ender med å rope gaske skarpt på mannen og kreve at han kommer og tar en titt på det som utfolder seg i gangen. 

«Holy crap!» utbryter han. 

«Jepp» svarer jeg. 

Og så må jeg bare le. 

Jeg humrer for meg selv hele veien opp trappen, og tenker at det er da enda flaks vi har håndverkere i familien. Oppe på kontoret røsker jeg til meg kameraet. Denne dritt-dagen skal søren ta dokumenteres, om ikke annet. Hvem vet hvaslags katastrofer vi fortsatt har i vente.

Etter at jeg får fanget kaoset på kameraet, kommer vi oss omsider ut i bilen, og kjører mot turstedet med tre harmoniske barn i baksetet. -Neida.

Det hyles trestemt hele veien. Tårer blir det også. Skikkelig søndags-stemning med andre ord.

Vel fremme ved turstedet, står den stakkars vennegjengen vår og venter på kaosfamilien i ruskeværet. De er vel vant til det nå, men jeg føler meg dust likevel. Hvorfor kan ikke jeg være den organiserte supermammaen «alle andre» ser ut til å være?

Mens irrasjonelle planer om å bli verdens beste på planlegging og organisering surrer i hodet mitt, trasker vi bortover turstien med vennefamiliene våre.

Barna har brått sluttet å hyle. De ler faktisk. Holder hender med venner og smiler. Det er denne egenskapen som barn har til å leve i nuet, som jeg alltid misunner. Det er som om denne morgenen med en sur og gretten mamma, hull i veggen og fullt kaos aldri har skjedd. 



Det grilles, spises og skravles. Hjemme venter det et entrégulv med en gigantisk kleshaug og sko strødd utover gulvet, og to digre hull i veggen. Men jeg kjenner at det driter jeg litt i akkurat nå. For nå koser vi oss pokker med!




Ta den dere, -kaosguder! 

Positiv test og uønsket husgjest



Den dagen jeg fikk vite at vi ventet nummer fire, er en dag jeg sent vil glemme. Men ikke av de vanlige grunnene. 

Jeg står foran speilet og prøver å komme på hva det er som er annerledes i dag. Noe må det være. Jeg har nettopp stått opp, og da jeg så speilbildet mitt, bare visste jeg at noe var i gjære, men ikke helt hva. 

Jeg snur meg til siden, og får et glimt av profilen min. Ok, jo -det har skjedd noe. Frontpartiet er betydelig større enn for et par dager siden, og så vidt jeg kan huske, har jeg ikke lagt meg under kniven i det siste. Eller noen sinne. Enten har bønnene mine om å få tilbake fylden i det området nettopp blitt hørt, eller så har jeg en blidpassasjer om bord. 


Jepp. Something's up!

Noen minuter senere sitter jeg i bilen på vei til apoteket. Jeg tar et par ekstra runder rundt butikkene, og kvier meg for å gå inn. En av ulempene ved å bo på et lite sted, er at man nesten alltid treffer noen man kjenner når det absolutt ikke passer. Det er ikke nå jeg har lyst til å treffe en gammel lærer, eller kollegaen til far. 

Når jeg omsider får kvinnet meg opp, smyger jeg meg inn på apoteket og røsker til meg den første pakken jeg finner med et blått plusstegn på. Holder den nonchalant mellom underarmen og midjen min, slik at ingen skal se hva det er jeg kjøper. Den gamle damen ved nesespray-hylla sender meg et strengt blikk. Sannsynligvis tror hun jeg har tenkt å rappe varen. Jeg sender henne et uskyldig blikk tilbake, eller prøver i det minste. Det ser nok mest ut som jeg må veldig på do. For det må jeg faktisk. Jeg har nemlig holdt meg siden i går, siden det alltid står på testene at man skal det. 

Rett til kassen og opp med bankkortet før damen i kassen rekker å si god morgen. Hun hun slår inn varen, og det føles som en liten evighet går forbi innen hun får lagt pakken oppi posen. Jeg river den ut av hånden hennes og småløper ut.

Hjemme får jeg så vidt av meg skoene før jeg har revet opp pakken, og utfører testen med skjelvende hender. Og siden jeg ikke eier noen form for selvkontroll, tar jeg med testen ut i stua , legger den på emballasjen som ligger på spisebordet, og nistirrer på den i stedet for å legge den bort i to minutter til resultatet er klart. 

Mens jeg står der og stirrer, begynner jeg å skimte konturene av en blå strek, og så en til. Eller?

Ser jeg riktig? Betyr det- jeg rekker ikke å fullføre tanken, for plutselig skimter jeg en mørk liten skygge i sidesynet. En liten skikkelse piler over gulvet og langs med underkanten av kjøkkenbenken. EN MUS! 

Jeg bokstavelig talt spretter opp på stolen ved spisestuebordet. Der står jeg med hjerteklapp og stirrer inn i de sorte små øynene til husets nyinflyttede gnager. 

Nå begynner en høyst usammenhengende tankestorm å herje i hodet mitt. Og før jeg vet det, står jeg der på stolen, og snakker til meg selv, og litt til musa. 

«Oh my God!!!» stønner jeg. Kaster et blikk på testen igjen, som nå er ganske innlysende positiv. «OH my GOOOOD!» lyder det enda høyere. «Den er positiv. Den er POSITIV!» roper jeg, og kaster et blikk på den pelskledde dotten ved bunnen av kjøkkenbenken.  «Men ÆSJ! Hva GJØR DU HER DA?! Dette var SINNSYKT dårlig timing!» 

Pelsdotten piler av gårde igjen, og jeg kjenner kroppen fare opp og sammen igjen. «ÆÆÆÆH!»

Musa forsvinner inn under kjøleskapet, og jeg får ekle frysninger over hele kroppen. Det ante meg ikke at jeg var så redd for mus. Jeg som hadde tamme mus som kjæledyr da jeg var liten, står der og skjelver av frykt, samtidig som jeg liksom er så veldig, veldig glad og sjokkert over det blå plusstegnet. 



Når jeg til slutt får pint meg selv til å gå ned fra stolen, bærer det rett ut i bilen. Her orker jeg ikke å være. Jeg må ut og ordne med en slags felle for å få evakuert den uønskede husgjesten. Aller helst skulle jeg latt mannen ta seg av gnagerproblemet, men det ville innebære å være room-mates med den lille pelskledde skapningen i tre dager til, frem til ektemannen kommer hjem fra jobb. No thanks.

Jeg sender likevel en melding til ham. «Positiv test. Jippi! Og så har vi mus under kjøleskapet. Ikke så jippi». Og så ler jeg høyt for meg selv, mens jeg prøver å se for meg reaksjonen til den vordende far, som sannsynligvis sitter veldig glad, om enn litt forvirret på et møte på østlandet et sted. 

Fire fordeler ved å ha en pendlermann

Som mange av dere vet, er min mann ukependler. Det har ofte vært innmari tøft, både for forholdet og familielivet generelt. Men det er aldri så ille at det ikke er godt for noe.

Fire fordeler ved å ha en pendlermann:

  1. Jeg har ingen å spørre om jeg «ser tjukk ut i denne» bortsett fra barna, og der stopper jeg meg selv. Man spør ikke barn om sånt. Med mindre man vil at de skal begynne å stille slike spørsmål. Dermed blir jeg tvunget til å kvitte meg med den dumme uvanen, og får lære meg å bære diverse merkelige antrekk jeg liker med stolthet -like it's nobodys business...

  2. Jeg har en legitim unnskyldning for mine ikkesåfortreffelige husmorskills. ?jeg er jo alene med ungene og har hendene fulle. Da er det vel ikke noe rart at skittentøysfjellet rekker opp til taket nede på vaskerommet? Nei, det var det jeg trodde. Fullstendig rimelig det! 

  3. Jeg setter umåtelig stor pris på det når jeg en gang i blant kan gå ut og treffe venner. En helt standard, rolig venninnekveld med chips og dip blir som en all inclusive, spinnvill tur til Las Vegas for meg som har vært sammen med barna hele uken. Klart de er søte, mine små håpefulle, men etter en stund ønsker man seg samtaler som dreier seg om litt andre temaer enn «hvor kommer bæsjen fra?».
  4. Jeg har fått min kjærlighet for radio tilbake. Det var en stund jeg ikke kunne begripe hvordan dette urgamle mediet fortsatt var i live, men nå forstår jeg. Og jeg elsker det så intenst som bare en ensom pendlerkone eller bingo-pensjonist kan. Radiovertene har blitt mine «samtalepartnere» når jeg sårt trenger å høre et menneske prate om noe annet enn prinsesseslott og siste episode av My little pony. 

Men helt ærlig: det stinker ofte å ha en partner som reiser mye. Man føler seg rimelig sårbar og utilstrekkelig når barna våkner på omgang hele natten, og likevel er sola frekk nok til å stå opp neste dag, uansett om du føler deg som en "Walking Dead" -utgave av deg selv...


Mmm... brainz...

Helgene derimot. De når plutselig nye høyder. Man setter pris på små øyeblikk som man ikke engang la merke til før. -jøss, jeg er alene på do! Must take selfie!



Har du/er du i et avstandsforhold? Hvordan takler du det å være mye alene med barna? 

Hva en mor egentlig mener


Er du alltid like rett på sak når du snakker til mannen din? Jeg kan være den første til å innrømme at jeg stadig snakker i koder til min stakkars mann når vi står midt oppe i en myldrende hverdag med kaos og dårlig tid.

Inspirert av huffington post artikkelen om hva mødre egentlig mener når de snakker til barna sine, har jeg satt sammen en liten guide til mennene i våre liv. 

Jeg forventer selvfølgelig at det jeg prøver å si til min partner in crime skal være klart som dagen. Han skal jo liksom kjenne meg, vite hva jeg trenger, og helst lese tanker og dekode vage hint.

Jeg har innsett at det ofte går fedre hus forbi hva mødre egentlig mener. Selvfølgelig ville alt vært lettere om man enkelt og greit snakket i klartekst hele tiden, men slik jeg personlig er sammenskrudd, vil det aldri lykkes hundre prosent. Jeg prøver ikke å være vanskelig. Det faller meg bare naturlig å være litt *host* "mystisk". Vi kan vel like gjerne galle dette en "bekjennelse" som en "guide". Anyways...
Jeg gir dere: 

1."Vi må vel gjøre barna klare til å gå snart" (gjerne sagt mens hun løper fanatisk rundt og prøver å samle akvommet deres i samme rom uten hell)

Det hun egentlig mener: Jeg er stressa, vi kommer for sent, kan du hjelpe meg å få kledd ungene, gre håret deres, gå ut i bilen og spenne setebeltene øyeblikkelig!

2."Vi har fortsatt ikke malt veggen på barneværelset" (Ikke la deg lure av den nonchalante tonen. Dette er ikke kun en observasjon hun deler for gøy)

Det hun egentlig mener: Fint om du drar og kjøper maling nå. Det må være ferdig denne helgen. Helst i dag.

3."Er du sulten?" (Høres gjerne fra ammende mødre/permisjonsmødre)

Det hun egentlig mener: Jeg er skrubbsulten. Jeg har lekt kokk og meieri for små mennesker i hele dag. Og jeg forventer egentlig at du skal diske opp for meg nå. 

4. "Blir ikke du sliten etter en sånn dag?"

Det hun egentlig mener: Jeg er dritsliten. Beklager men det blir ikke noe på deg akkurat denne kvelden.

5."Jeg vet ikke hva jeg ønsker meg på morsdagen, det er ikke nøye"

Det hun egentlig mener: Det er jo liiiiitt nøye. Du burde vite hva jeg ønsker meg. (F.eks. la henne sove ut, lag en kaffe til hennen når hun står opp, si hadet og ta med ungene ut.-og sørg for at hun ikke har publikum når hun går på do på denne spesielle dagen.)

6."Jeg kan ta henne jeg, bare sitt du" (Ofte sagt med et langt sukk når minsten våkner sent på kvelden mens dere ser en film)

Det hun egentlig mener: Det er nå du skal gjenta akkurat den setningen jeg nettopp sa, og så gå på soverommet og roe barnet. Jeg blir her.

7."Jeg har ikke sett [sett inn navnet på bestevenninnen] på evigheter!"

Det hun egentlig mener: Supert om du tar barna på lørdag. Jeg er utsultet på sosialt samvær med venner! 

8."Lukter det bæsj her?"

Det hun egentlig mener: Veldig greit om du går og skifter på minsten nå. Med en gang.

9."Wow, skittentøyskurven er tom jo! Det skjer bare en gang i året. Så flink du er! Hvordan fikk du tid til det?"

Det hun egentilg mener: Well-well mr. Universe...Ting ser rimelig bra ut for deg med tanke på i  kveld. Spesielt om du legger barna litt tidligere enn vanlig. Ps: you rock!

10."Hun er en skikkelig supermor, jeg skjønner ikke hvordan hun får det til. Jeg har ikke ork eller tid til å være så flink!"

Det hun egentlig mener: Fortell meg hvor glad du er for at du er sammen med akkurat meg og hvordan du beundrer meg som mamma for den store jobben jeg gjør. -og så kan du godt stikke og kjøpe litt is eller godis til meg.

Ps: ikke alle kvinner er like vrange som meg, så lucky you om du ikke trenger denne guiden!
Hvis du kjente deg igjen -hvilke andre vage hint fra deg kunne mannen din trengt en fasit på? 

Barnets utvikling: Det du egentlig lurer på



Når man er småbarnsforelder er det spesielt et spørsmål som dukker opp oftere enn andre: Er dette normalt? 

Noe av det første man får utdelt når man finner ut at man venter barn og drar til legen, er disse heftene om hva man kan forvente av svangerskapet og babytiden. Senere kommer info om småbarnsalderen fra helsestasjonen, og i tillegg flommer det over med guider på nett og i magasiner. «Alt om ettåringen». «Barnets utvikling 0-2 år» og så videre. Disse er gjerne illustrert med idylliske bilder av smilende foreldre med en strålende blid smårolling på armen, stående midt i en blomstereng eller sittende på en tropisk strand. Du vet, sånne ting vi gjør hele tiden med barna... 

Og slike guider er jo i og for seg nyttige, på et vis. Men ikke når det kommer til det vi egentlig lurer på. Så når småen utvikler en ny, sær vane og spørsmålet «er dette normalt» dukker opp, er det ikke alltid man finner svaret i disse foreldreguidene. Da kan det hende man begynner å lure på om det mangler noe i oppdragelsen, eller at barnet har en eller annen merkelig, uoppdaget diagnose. 

Da kan jeg kanskje berolige deg.

Som trebarnsmor har jeg drevet ufrivillig (og helt uprofessjonell) forskning på småbarns rare vaner, og kan bidra med litt forklaringer. 

9-12mnd

Det guiden sier: Babyen språk begynner å utvikle seg, og i løpet av disse månedene kommer kanskje de første ordene. Dette er en magisk tid! Samtidig begynner den lille å utforske verden og lærer seg å krype og reise seg opp. De fleste barn tar sine første skritt rundt ettårsdagen, men ikke bli bekymret om det drøyer litt. 

Det du egentlig lurer på: Er det vanlig at babyer skriker mamma/pappa og gråter HVER gang jeg er går på et annet rom, kaster all maten jeg tilbyr på gulvet men grafser til seg alt på alt på min tallerken, og er det grunn til å dra på sykehuset når ungen ruller seg ut av senga og faller på gulvet? 

Mitt svar: Hurra! Ungen din har begynt å kommunisere aktivt, om enn litt diktatorisk, så dette med skriking når du forsvinner er helt spot on i utviklingen! Mamma og pappas mat er alltid mer spennende og sannsynligvis vil du måtte dele av alt du spiser de neste 2-5 årene. Så lenge ikke barnet har synlige skader eller viser tegn på hjernerystelse, så overlever de fint det å trille av senga, dette fra sofaen og stange i bordet. Du kan forvente at frekvensen av ulykker øker eksplosivt fremover, og det kan være lurt å hamstre isposer og plaster.

Toåringen

Det guiden sier: Toåringen din utvikler koordinasjon og lærer seg snart å løpe, hoppe, kaste ball og tegne med fargestifter. Han er meget aktiv, og er i bevegelse store deler av dagen. Toåringen utvikler sin selvstendighet og selvbevissthet, noe som er en del av løsriviningsprosessen. Barnet er i ferd med å bli en liten selvstendig tass, og det kan være lurt å huske å være konsekvent når han viser sin nye viljestyrke. 

Det du egentlig lurer på: Er det normalt at ungen min skriker som en stukken gris når vi pusser tenner, nekter å spise noe annet enn potetmos når vi spiser middag, og bør jeg være bekymret for at han har mellom to og fjorten trassanfall per dag? 

Mitt svar: Gratulerer! Det høres ut som du har en helt vanlig toåring. Tannpuss, bading, stell av hår og annen personlig hygiene-relatert aktivitet ser han på som totalt unødvendig bruk av tid som heller kan benyttes til å lete etter støvete bokstavkjeks under sofaen. At han spiser potetmosen i stedet for å bruke skjeen som en katapult og slynge den over middagsbordet kan du være stolt over. Og de trassanfallene? Slapp av. Det går nesten garantert over i løpet av 3-4 år!




Treåringen

Det guiden sier: Treåringen er energisk og nysgjerrig. Språket utvikler seg fort, og det kommer stadig nye ord og setninger. Han lærer seg mer og mer finmotorikk og kan nå holde en kopp med en hånd, åpne matboksen og tre perler på en snor. Treåringen er fysisk aktiv og lærer å klatre, sykle på trehjulsykkel og sparke ball. Nå er dere forbi den verste trassalderen, og tilværelsen har blitt roligere. Til gjengjeld har dere en meget aktiv liten nysgjerrigper som holder høyt tempo.

Det du egentlig lurer på: 

Er det normalt at ungen følger etter meg inn på do og krever å få titte oppi doskåla når jeg er ferdig? Er det unormalt at ungen putter alt den finner opp i nesen sin, klipper opp gardinene, legger sokker i frysen, og når går egentlig denne trassen over? 

Mitt svar: Velkommen til overraskelsens og undringens tid! Treåringer er over middels opptatt av toalettet og aktiviteten vi voksne bedriver der. Ta det som et godt tegn at han/hun er interessert. Han er ikke sær. Han er en liten forsker som fordyper seg i toalettets mysterier. Du kan puste ut og være helt trygg på at en normal treåring finner på de særeste ting, HELE tiden, og du kan forvente å finne mye rart i frysen, oppi skoene dine, under gensern til poden og i nesen hans fremover. Det kan være lurt å investere i en pinsett eller lære ungen å snyte nesen når det kommer til perler, modellkitt og makaroni som er kilt halvveis oppi hjernen hans. Saks er stas og treåringen er dritgod på å klippe, men han eier desverre ikke hemninger enda. Så lås saksen bort når du ikke har tid til å vokte gardinene, håret ditt og halen til katten. Og den trassen? Se svar under punktet «toåringen.» 


Dette innlegget er postet i kategorien Humor

Dagen da livet mitt gikk i dass




Det er kun en time igjen til toget går, jeg står inne på badet og heiser opp buksa. I det jeg snur meg mot Lillebror som sitter på gulvet på sin faste tilskuerplass, hører jeg et høylytt plopp. Lyden kom fra doskåla. Jeg registrerer at mobilen min ikke ligger der hvor jeg la den fra meg, og så skjer ting plutselig veldig fort. 

Tiden står stille. Fysiske lover, bakteriefobier og sunn fornuft fordufter med ett da jeg lener meg over for å beskue doskåla og dens nye, digitale innhold. To og et halvt sekund senere er jeg i gang med livredningsmanøver som jeg hadde håpet at jeg aldri skulle få bruk for. Førstehjelp for dodruknede smarttelefoner. Google det nå. Det kan skje deg også.

Mindre enn seks sekunder etter at den lå og duppet i porselenskåla, ligger telefonen i deler på dopapir på gulvet. Jeg tørker batteri og telefon febrilsk mens jeg hvisker «nei-nei-nehheeeei» -i et stemmeleie ala Gollum. Lillebror (som jeg i all panikken ca. hadde glemt at eksisterte) krabber lynraskt over til meg og strekker seg etter telefonkadaveret, som om han vil si «slapp av, jeg fikser dette!» 

«NEI TAKK! Du har gjort nok du» freser jeg med en god del hysteri og en dæsj skyldfølelse i stemmen. Han stopper i et sekund, før han prøver igjen. Stuper fremover mot toalettvåte telefondeler med utstrakte hender. Jeg forflytter drukningsofferet over til et nytt behandlingssted og fjerner gjerningsbarnet fra baderommet for å unngå ytterligere katastrofer, før jeg går over i telefonlivreddingsfase to. 




Leeev, værsåsnill, leeeev!

Først, sprite ned hele telefonen og innholdet. To ganger. (For hvis jeg mot all formodning skulle lykkes med livredningen, vil jeg gjerne vite at jeg ikke klemmer en dobasilleinfisert telefon inn til ansiktet mitt neste gang jeg ringer noen. Da kan det i så fall bli meg som trenger livredding i etterkant.)

Fase tre: Fort. Frem med en beholder, oppi med telefondelene og to-tre kopper med rå ris. På med lokket. Nå er det bare å vente. Om en til to dager vil jeg vite om dingsen som inneholder personlig assistent, kalender, fotoalbum, underholdningssenter, kommunikasjonstråd med omverdenen, og ja, hele livet mitt, har overlevd drukningsforsøket. 

Nei forresten. Ammeinnlegg. De suger jo mye fuktighet. Jeg åpner lokket og slenger oppi et par ammeinnlegg. Klapper på lokket og står der og ser litt på boksen, som om det skulle fremskynde prosessen. NÅ, kan jeg ikke gjøre noe mer. Ikke annet enn å be kanskje? 

Ja, jeg gjør det faktisk. Jeg ber for den dissekerte telefonen i boksen med ris og ammeinnlegg. 

For så desperat er jeg. Så sinnsvakt avhengig har jeg blitt av denne dingsen som jeg levde fint uten for noen måneder siden, at jeg ber til høyere makter om at den skal overleve.  Nå sørger jeg, og ber og ber. Som om den skulle ha vært et kjæledyr, eller et familiemedlem. 

Like etter at jeg har mumlet «amen», får jeg latterkrampe. Midt i latterkulen kommer jeg på at det ikke er uvanlig å få latterkramper i begravelser fordi at man er i dyp sorg og full av følelser, og så ler jeg enda mer av meg selv fordi at jeg tenker på begravelse etter at telefonen min ble druknet. Jeg går inn på badet igjen, ser meg i speileit, og hvisker til meg selv. Har du mista det helt eller? Og så friker jeg ut da jeg innser at jeg ennå ikke har fått stelt, foret og kledd på de tre barna og meg selv som skal være ute av huset innen en halvtime. Jeg fyker rundt med buksesmekken oppe og pakker de gjenværende sakene som skal være med på reisen til hovedstaden.

Og mens jeg gjør det, går det opp for meg at jeg har blitt en sånn person som jeg absolutt ikke skulle bli når jeg fikk smarttelefon, (og som jeg faktisk nektet mannen min å kjøpte til meg, nettopp fordi jeg hadde sett hva slike dingser gjorde med folk) en sånn som ikke kan gå mer enn et par timer uten å sjekke om det har skjedd noe på interwebben.




Hva er det som har gjort oss alle til telefonslaver? Hvorfor er det sånn at vi spurter etter telefonladeren som om vi skulle vært jaget av noen som ville kutte over pulsåra på oss? Da min antikke Nokia 3210 holdt på å gå tom for strøm, la jeg den som regel bare bort for dagen, for så å koble den til laderen om kvelden før jeg la meg. Nå derimot, føles det som om noen har snurret en piggtråd rundt halsen på meg hvis jeg skal ut av huset og jeg ikke finner telefonen min. I forgårs mistet jeg lommeboka mi, men det produserte ikke den samme angsten. Ikke har jeg kontroversielle bilder på den smart-dingsen, og det ligger hverken penger eller private kvitteringer bak dekselet på telefonen. Likevel føltes det nærmest som om jeg manglet en arm da jeg var på boklanseringen her om dagen, mens telefonen min lå på hotellrommet i en boks med ris og ammeinnlegg og svevde mellom liv og død. Da jeg dristet meg til å skru den på etter et døgn i risbadet, gråt jeg en skvett da skjermen lyste opp, og den fungerte akkurat som den skulle. Den var tilbake. Gjennoppstått fra drukning. Tilbake for å styre livet mitt. 


Har du hatt noen nær-(telefon)døden opplevelser?
Hvor avhengig er du av smarttelefon og hvorfor tror du det har blitt sånn?

Skrike litt kanskje



Jeg gidder ikke å være voksen. I alle fall ikke akkurat nå.

Jeg gidder ikke å være voksen når det kommer kjipe brev i posten eller når det ligger 1,5meter snø utenfor døra og vi må være i barnehagen om et kvarter.

Jeg gidder ikke å være voksen når jeg har vært så voksen at jeg sa ja til å gjøre en masse morsomme, vanskelige jobbe-ting som jeg egentlig ikke har tid til fordi at jeg har så mange andre voksenting jeg må ordne.

Jeg greier ikke å være spesielt voksen når jeg våkner om morgenen, lenge før hjernecellene mine har stått opp, og det er tomt for kaffe.

Jeg digger ikke å være voksen og upopulær når jeg står på butikken med en liten stabeis som knurrer og forkynner med øredøvende røst hvor urettferdig det er at jeg var så voksen å si nei til sjokoladeboller på en tirsdag. 

Og jeg vil aldeles ikke være voksen når jeg har tre småtroll på slep og dama i kassa sier at det ikke går an å betale med kort og jeg ikke har med meg noen penger. 

Jeg vil ikke være voksen når jeg ligger våken om natten og teller kroner og øre.

Jeg orker ikke å være voksen når jeg står opp om morgenen og skjønner at noen må ha våknet før meg fordi at det ligger en åpen nescafe-boks på nattbordet og hele gulvet og madrassene er dekket av mørkebrunt pulver.



Noen ganger hadde det vært så innmari deilig å få være litt mindre voksen. Bare akkurat i de øyeblikkene når det suger som verst. 

Skrike litt kanskje. Sånn helt uprovosert.

Slenge med armer og bein mens jeg ligger på gulvet og spinner rundt min egen akse. 

Grine litt. 

Ikke sånne stilletårer som ingen legger merke til. Sånne som renner sakte nedover neseryggen i mørket på soverommet etter at barna har lagt seg. 

Nei.

Jeg har lyst til å grine på ordentlig. Sånn stygge-grine. Med sprutetårer, lite flatterende grimaser og tilhørende snørr, hulk og hikst. Og helst skulle noen trøste meg, helt uten å rødme.



Jeg vil trampe med beina og skrike mot himmelen. Være uforskammet, bortskjemt og rabiat bare fordi at ting ikke går helt min vei akkurat nå. 

Men, jeg er mamma. Og voksen. Og sånne voksne mammadamer, skriker ikke og stygge-griner på butikken selv om de så absolutt føler for det når dama i kassa roper "det var visst noe i veien med minibanken også sa de" i det du skal til å hente de forbaskede pengene.

Nei, mammaer blir ikke rabiate. De venter til de kommer hjem. Til alle har sovnet. 

Og så tar de seg en liten kopp te og ganske mye sjokolade og stygg-griner litt på innsiden mens de ser på meningsløs voksen-TV.



Og blogger litt da. Må ikke glemme det.

Men det er digg å være voksen når man kan bestemme seg for at i dag er junkfood-dagen. 

Kanskje i kveld kan være rødvinkvelden også? 

Ja. Vi sier det.


God helg alle voksenfolk! 

Desperate tider...

Det knyter seg i magen når jeg hører klynkene fra soverommet.  Jeg har ikke rukket å sette meg ned engang. Jeg som endelig skulle få gjort noe nå som de sov. Begynne på den store bunken med kvalmende kjedelig papirer for eksempel. Eller kanskje skrive. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet.  

Jeg nøler et øyeblikk. Står der stille som en isskulptur i døra på kontoret og håper og ber om at det skal forbli stille der inne. Jeg får ikke ønsket mitt oppfylt. 

På vei til soverommet fyrer jeg av noen gloser. Hvorfor må det alltid være slik at arbeidsmotivasjonen min er på topp akkurat når de er syke?  Er det en form for selvsabotering? Eller er det bare det at gresset er grønnere på den andre siden?  Når de er friske og sover på kvelden, må jeg tvinge meg til å parkere baken på skrivebordstolen. Men når de er syke og våkner hvert tiende minutt hele kvelden og natten,  DA flommer det over med arbeidslyst og ideene blinker i neonskrift på netthinnen. Åh så kreative vi blir når barna har feber og kaster opp! Jeg kunne skrevet en hel bok så inspirert jeg er. 

Det er forbannet irriterende. 

Jeg smetter inn på soverommet og holder barnet mitt tett inntil meg. Jeg skjemmes. Hva er det med meg?  Det er ikke akkurat uvanlig at barn blir syke. De har, såvidt jeg vet, ikke planlagt det heller. Og selv om det føles slik etter tre dager med ca. null minutter for meg selv,  så er ikke dette et kalkulert plott mot min effektivitet. Dette er bare livet.  Mitt liv som jeg bør være rimelig takknemlig for.  

Jeg legger meg ned ved siden av den lille, altfor varme kroppen og vet at her må jeg nok bli resten av kvelden. De papirene som dekker det hvite skrivebordet i rommet ved siden av får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg fyrer av noen gloser til inni hodet mitt.  Tenker at jeg ikke orker å ta igjen alt sammen når sykdommen endelig finner ut at vi har fått nok for nå. Jeg bestemmer meg for å gjennomføre i hvertfall en av tingene på den evigvarende lista. Om det så må gjennomføres med et barn på fanget på et bekmørkt soverom.  Jeg tar frem telefonen. 

Tomlene mine får kjørt seg. Det er en god grunn til at jeg vanligvis ikke gjør dette.  Det er fristende å drite i hele greia når armene begynner å verke av å holde skjermen i hodehøyde. Fristende å bare la det være og skylde på sykdom og lite tid.  Men jeg har jo tid. Og jeg har ikke tenkt å ligge her og irritere meg hele kvelden. 

 Jeg ler litt av meg selv. Dette er ikke helt normalt.  Men så har jeg aldri tilstrebet å være normal. Jeg får utløp for skrivekløen, så noe fornuftig kommer jo ut av dette. Det er ihvertfall det jeg sier til meg selv. 

Jeg fullfører. 

Like før krampen gjør høyrehånden min ubrukelig rekker jeg å trykke på knappen.  

"Publiser"


Mitt første blogginnlegg fra under dyna, mine damer og herrer. 

Ikke prøv på dette hjemme. 

Med mindre du er desperat.  Da er det bare å fyre løs. 

Desperate times call for desperate measures. 

 Ha en god natt,  med eller uten sykdom!  

 

Ikke skikket til å være mamma?



Det var ikke før jeg traff tyskeren min at jeg turte å tenke seriøst på det å bli mamma. Jeg har alltid vært begeistret for små mennesker, men før jeg møtte ham, så jeg ikke hvordan jeg skulle klare å takle det som mammarollen innebærer. Jeg følte meg strengt tatt ikke skikket til å være mamma, av forskjellige grunner. Takk Gud for at det ikke er nødvendig å søke om jobb som mor, for jeg er rimelig sikker på at min søknad ville blitt makulert på flekken.

Da jeg nettopp hadde født Storejenta, og foreldrene mine kom for å besøke oss på sykehuset, satt jeg med en merkelig følelse i kroppen. (Og da snakker jeg ikke bare om de sinnsvakt vonde etter-riene altså) Og den følelsen tidoblet seg da vi ble utskrevet og trasket over parkeringsplassen med den nye, intetanende verdensborgeren i bilstolen. «Er de helt GALE eller?» husker jeg at jeg tenkte på den fem minutter lange kjøreturen hjem. «Har de tenkt å la OSS ta denne babyen med HJEM? Skal JEG liksom ha ansvar for den? Vet de ikke hvordan jeg er?»

Jeg som aldri klarte å holde akvariet mitt rent, -skal jeg liksom ta vare på et menneskebarn nå? Jeg som klarte å sette fyr på brødristeren og slippe ut den hørselshemmede INNEkatten min som ble påkjørt noen timer senere? (Hvilken del av INNEKATT skjønte du ikke, Jona?) Skal jeg være den som tar alle avgjørelsene for denne ungen? Har de gått fra vettet?! Hva hadde jordmor sagt om hun visste at selv kaninen som jeg hadde da jeg var tolv år gammel, mislikte meg fordi at jeg ikke brukte nok tid på å kose på den? (Tilgi meg Bunny. Backstreet boys-galskapen slukte meg det året!) I tillegg så tror jeg at det hendte én gang at det gikk en hel dag uten at den stakkaren ble foret. 

Nei. Det oser ikke akkurat omsorgsevne av min grumsete bagasje.

Likevel turte folk av en eller annen uforståelig grunn å la meg passe barna sine da jeg var tenåring. På et tidspunkt var jeg fast barnevakt for to små jenter på 3 og 1år. Jeg passet dem i tre-fire timer, flere ganger i uken da jeg var rundt 16 år gammel. Til og med over natten noen ganger. Jeg klarte meg ganske fint som barnepike, men jeg lurer på hva de foreldrene hadde sagt hvis de hadde hørt om innekatten. 

Når jeg forsøker å se meg selv utenfra, så blir jeg egentlig litt lettet over at folk rundt meg kjenner meg godt nok til å stole på at jeg greier å ta vare på ungeflokken vår. (For det meste alene nå som mannen arbeider i en annen by.) For min personlighet er ikke akkurat synonym med en drømmemamma. Jeg strever hele tiden for å bli organisert og legger utrolig mye tid i det å forsøke å få system på ting. Likevel flyter det både i hodet og i hjemmet mitt. Jeg har sterk oppmerksomhetssvikt, noe som gjør at det å rydde et rom kan ta flere timer fordi at jeg enten blir distrahert av en bok jeg finner, blir sittende på do og lese aviser på telefonen eller planlegger en storslått redningsaksjon for en marihøne som har forvillet seg inn i huset.

Men det er ikke bare dette som får meg til å tvile på at min søknad ville blitt avslått. Jeg har i tillegg aldri vært flink til å huske avtaler, betale ting i tide eller vaske klær før det er HELT livsnødvendig, og dessuten så hater jeg barneTV. Ja, virkelig. Hater. Jeg er forfengelig, veldig glemsk, følelsesmessig høyt og lavt, og et uhelbredelig B-menneske. Mannen min ville nok sagt C. Eller D. 

Denne dama hadde folk vel ikke engang ansatt for å passe på pinnedyret sitt?



Men ungene mine lever. I beste velgående sågar. Og jeg blir ganske paff når det hender at jeg får skryt av venner eller barnehageansatte for hvordan jeg er som mamma, eller for hvordan mine barn er. Misforstå meg rett. Jeg vet jo veldig godt at barna mine er fantastiske mennesker, men jeg tenker som regel ikke at det har noe med min innsats å gjøre. Jeg prøver bare å holde hodet over vannet jeg, -være tydelig, tilstedeværende og trygg og alt det der. Det føles som verdens tøffeste skole for meg, dette å være mamma.

Jeg mistenker at det at barna greier seg så fint har mye med det å gjøre at jeg har en partner som veier opp for mine mangler på så inni granskogen mange måter. Jeg vet at jeg er flink på en del ting som han ikke kan så godt. Jeg ruler på kjøkkenet, jeg er (som regel) tålmodig, observant og kreativ. Men han. Han altså. Han er den som er god til å huske på ting. Han har system i papirene, betaler ting i tide og han vet hvilken dag søpla skal tømmes. Han ruler på vaskerommet, og det er han som står opp med barna når B-mennesket i meg holder på å krepere av angst klokken halv sju på morgenen mens ungene spiller tromme på hodet mitt og skriker AUFSTEHEN! Det er han som får meg til å holde hodet kaldt når jeg blir så frustrert at mammamonsteret kommer fram med piggene ute. Og det er han som peker på alle lysglimtene når min evigdeppa kunstnersjel maler alle dagene grå.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde klart meg uten ham. For hadde jeg måttet det, så hadde jeg jo klart meg. For ungenes skyld. Men jeg ser så tydelig hvordan han har hjulpet meg til å finne ut av denne mammagreia, bare ved å være den han er. Han har stått der og heiet på meg mens jeg har kjempet for å bli bedre på alt det jeg ikke duger til og det er han som hjalp meg til å innse at jeg faktisk har noen sterke sider, til tross for at jeg ofte glemmer å slå av kokeplata. Uansett hvor umulig ting har vært, så har han vært der med en skulder for meg å snørrgrine på. Pluss at han liker meg til og med når jeg er sur. Litt i alle fall.




Så dagens innlegg dedikeres til min kjære tysker og alle de fordømte planene og listene som han på død og liv skal ha meg med på å lage. Takk for at du er du.

 


Romjulslat



En skulle vøri fire år i romjul'n

da julelysa brente dagen lang -

og væla var et hus med fire vegger,

der saligheta var et bæssmorfang.

-A. Prøysen-



Romjulslat

En skulle vøri mor og far i romjul'n 

da julelysa voktes dagen lang

og væla var et hus med skitne vegga

der  saligheta var et barnesmil

 

Klokka skulle vara midt på kvellen

og æille onga skulle ligg og sov

og blogginnlegga skulle'n bære glemme

for late seg det skulle vøri lov

-Jona-

 

Ha en fortsatt fin romjul!

Julebordpanikk



I det jeg drar opp glidelåsen på den nye julekjolen, hører jeg ham pipe der oppe. «Eeeh! eeh!» sier han. Jeg hører pappaen hans gå taktfast frem og tilbake med ham i bæreselen oppe på soverommet. Gulvet knirker. Det pleier å funke fort som fy, og Lillebror sovner som regel fint hos pappa, men ikke i dag. Han merker at noe er på gang.

Jeg ser på klokka. Vi skulle helst vært på vei ut av døra nå, og selv om jeg hater å komme for sent, løper jeg igjennom stua, forbi barnevaktene som sitter parat, og opp på det mørke soverommet.

Jeg tar den noe skeptiske babyen min med meg til sengen. Der fikler jeg med glidelåsen på ryggen til jeg nesten får skulderen ut av ledd. Vi skulle faktisk vært ute av døra nå. Så legger jeg meg ned og forsøker å late som om dette bare er nok en vanlig kveld med kveldsmåltid ved leggetid. Men Lillebror er ikke overbevist. Han ser på meg med et blikk som sier «jeg vet at du planlegger noe, jeg vet bare ikke hva» mens han drar i den lange, sorte fjæren på øredobben min og rynker på nesen.

Klokka tikker mens jeg ligger der i finstasen med Lillebror i sengen. Den nye nylonstrømpebuksa kjennes klam ut under dyna. Jeg teller. Tre minutter, fire, fem minutter, mens et par trill runde øyne stirrer på meg i halvmørket. Jeg skjønner at planen min er i ferd med å gå i dass. 

Med magen full av knuter går jeg ned trappa med den lys våkne sjefen som ikke lar seg lure til å sovne. Jeg overrekker ham til barnevaktene på sofaen og prøver å se ut som jeg takler dette mye bedre enn hva jeg egentlig gjør. På innsiden er jeg et vrak. 

Vi sier hadet og setter oss i bilen. Vi er ca altfor sene, men det er ikke det verste. Jeg merker hvordan pulsen stiger når vi suser ut av innkjørselen. Jeg tenker på han lille som ikke forstår. Logisk sett vet jeg at han er i trygge hender, men mammahjertet og katastrofetankene går amok. Når vi kommer frem til restauranten er jeg sjeleglad for at jeg valgte sort kjole, for makan til perspirasjon har jeg ikke opplevd siden fødselen.

Vi setter oss sammen med de andre, og jeg smiler. Jeg er jo glad for å se disse gode menneskene. Vi skal jo tross alt ha det hyggelig sammen, men den stemmen i hodet har gått over til en hysterisk tone og når jeg blunker flyr det grusomme scenarioer over netthinnen. Dette er første gangen vi har barnevakt for Lillebror i mer enn en halvtime. Jeg vet at det er litt komisk at jeg er så redd. Han har det sikkert bra, og det er bare en halvtimes kjøring hjem, men likevel rekker jeg å sjekke mobilen 147 ganger før middagen ankommer bordet. Jeg har aldri spist ribbe så fort som denne kvelden. Igjen ler jeg litt på innsiden og tenker at vennene våre må jo lure på om jeg ikke har fått noe å spise denne uken, for jeg kaster meg over ribba som en utsultet gatehund med ribbefett langt opp på kinnene. Et glass vin skulle jeg også ha, for første gang på mange måneder, men jeg nipper ikke akkurat til glasset som en pen dame.

Tenk om han ikke sovner. Tenk om han gråter. Tenk om han HYLER. Tenk om han hyler så mye at han kaster opp. Tenk om han tror jeg aldri kommer tilbake. Tenk om det SKJER et uhell, og så er ikke jeg der! Tenk om?

Jeg styrter den siste slurken av vinglasset mitt. Middag, check. Småprat, check. Ingen melding fra barnevakten, check. Jeg prøver mitt beste å føre en samtale uten å komme inn på det som egentlig farer igjennom det paniske, litt småsusete hodet mitt, men det går ikke. De andre julebordgjestene slipper ikke unna litt bekymret mammaprat. Heldigvis forstår de. I alle fall nesten. Jeg klarer å slappe av. Sånn halvveis. I noen deilige minutter roer angsten seg, og jeg klarer faktisk å ha en normal samtale eller to, før det knyter seg i magen igjen.

Igjen ser jeg på mobilen. Ingen melding. Jeg dulter til mannen min og hvisker at han må ha lyden på telefonen. Sånn i tilfelle. Han bare smiler og sier at lyden OG vibrasjonen er på, men det hjelper ikke på nervene mine. Jeg reiser meg og klakker over gulvet på høye heler, som jeg ikke husker når jeg brukte sist, og inn på toalettet. Der tar jeg ti dype åndedrag foran speilet som om jeg skulle vært på en yogatime. «Dette går helt fint» hvisker jeg til meg selv. En pen, pyntet dame kommer ut fra en bås bak meg og prøver å late som om jeg ikke oppfører meg som en galning. Hun tror kanskje jeg bare har hatt litt for mye vin, og satser på å tie stille og unngå blikkontakt. Smart av henne. Jeg hadde sikkert knekt sammen og begynt å hikste og snørrgrine hvis hun hadde sagt noe. 

Ut igjen til selskapet. De skal ha dessert. Fanken, jeg som hadde tenkt å avslutte nå. Vi har jo vært her i en hel time allerede. Men jeg biter sammen tennene. De har ikke ringt. Han har det sikkert greit. Eller kanskje ikke? Fader. Jeg sender typisk nervøs-mamma-melding til barnevakten. «Går det greit?» Smilefjæs. Bare sånn for å poengtere at jeg ikke er bekymret i det heeele tatt?

Desserten går ned enda raskere enn ribba og jeg sukker stille mellom bitene. Det kan da umulig ta så forbannet lang tid å svare på en melding. Ja eller nei? Går det greit eller ikke? Det går sikkert bare tre minutter, men det føles som en halvtime. De burde ha svart nå. Dette er ikke «vil du bli millionær.» Spørsmålet var ikke SÅ vanskelig.

Jeg gjør meg klar til å unnskylde meg selv igjen og stikke på toalettet for å snikringe til barnevakten og kreve et svar. Akkurat i det jeg skal til å reise meg, får jeg en melding. «Det går fint, han gråter ikke». Jeg blir lettet, i ca. et sekund, før tankene svirrer igjen. Betyr det at han er våken enda? Han må jo være kjempesliten. Stakkars baby som er dødstrøtt og venter på mammaen sin. Jeg vet jeg er hysterisk, men jeg klarer ikke å tenke logisk, og når de andre bestemmer seg for at de skal ta turen på nattklubb, vet jeg hvor turen går for oss. 

Etter verdens lengste biltur, sprinter jeg på vaklete høye heler over gårdsplassen og snubler inn døren hjemme. Der er han. Lys våken. Helt rolig på fanget til barnevakten. Han ser på meg og lener seg forover i min retning. Jeg tar ham og holder ham lenge inntil meg, som om vi hadde vært adskilt i flere måneder. Så ser jeg på klokka. To og en halv time siden vi dro. Jeg tusler opp trappa med Lillebror etter at jeg får full rapport fra barnevakten, og ler for meg selv. To og en halv time. 

Ti ting jeg aldri hadde forventet




Hvis noen hadde fortalt meg at jeg kom til å gjøre disse tingene (og enda flere merkelige ting) når jeg ble mamma, så hadde jeg sannsynligvis bare ledd av dem.
Det er mange prinsipper som har falt, men det som overrasker meg mest, er de merkelige små ting som har blitt luksus, og de ekle tingene som jeg nå ser på som en helt normal del av livet. 

1. Lyve for barna.
Jepp jeg lyver så det renner. Ikke om de store, viktige tingene, men det vanker noen hvite løgner. 
-mamma kan jeg få sjokolade? 
-vi har ikke sjokolade (sier jeg til tross for den 70grams plata med edelbitter sjokkis som alltid ligger i veska) JEG har sjokolade. Ikke "vi"....


 

 

2. Gå med gravidebukser -når jeg ikke er gravid. 
Det er merkelig hvordan man på slutten av graviditeten gleder seg noe infernalsk til å endelig kunne gå med vanlige klær,
men likevel ender med å gå med gravidebuksen de tre første månedene etter fødselen. De superstretchy buksene med ubegrenset plass til magen så behagelige at jeg tror jeg glemte hvorfor man egentlig gidder å gå med vanlige jeans. 

 
Ikke-gravid dame med  gravidebukser .... (og himla fashionable bæretøy)

3. Bli hoppende glad over en babypromp.
Det var et merkelig øyeblikk da jeg feiret en babypromp med hurrarop og applaus den første gangen. Jeg hadde aldri forventet å reagere slik, men herlighet for en glede! Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere som om jeg hadde vunnet 100 000 på et skrapelodd på grunna av utslipp av tarmgass når jeg ble mamma, så hadde jeg nok sett mørkt på fremtiden. Men alle som har hatt en kolikkbaby vet hva jeg snakker om. Promp er jo GULL for en baby som har vondt i magen. Alt blir så mye bedre etterpå. Jo mer promping  -jo bedre! 

 




4. Få en barnevogn-fetisj. 

Før jeg ble gravid, syntes jeg det var så flaut å høre på mammaer som snakket så inni hampen engasjert om barnevogner. Alle funksjonene, lufthjul, demping,design, aluminums understell. -seriøst? Det er en VOGN liksom. Holder det ikke at den triller både fremover og bakover og ikke er selvantennelig? Ahh, nei. Så fort gravidehormonene begynte å raide kroppen min, våknet min egen brennende interesse for disse skyvbare kjøretøyene. Jeg kunne sitte i timesvis og gjøre research, snakke med likesinnede mammaer og plaget vettet av mannen min med peilinger om hvilken merker som egentlig var best. Man vet man er litt for opptatt av barnevogner når man har eid oppimot ti stykker på fem år, og stadig ender med å sitte  og surfe og sikle på de nyeste, heteste modellene, selv om man på ingen måte har råd eller bruk for et nytt kjøretøy for arvingen. 

5. Se på en dotur alene som en slags meditasjon
Hvis du så bildet jeg postet for noen dager siden på FB siden min, så beskriver det normaltilstanden her i huset ganske godt.
Mamma har så og si ALLTID dopublikum. To tilskuere i front, som stirrer meg ned med glassblikk og en spinnvill baby på fanget. Alternativet er hylekor utenfor den lukkede døren, eller at noen presterer å falle ned trappen eller tegne på seg selv med den sprittusjen som jeg har lett etter i et år, på de 60 sekundene jeg har for meg selv der inne. MEN, når barna sover eller blir tatt hånd om av andre, og mamma får gjøre sitt i fred.... da er det plutselig som om baderommet forandrer seg til en japansk hage med solnedgang, fuglesang og klosteraktig ro som jeg aldri la merke til før jeg ble mamma.

6. Rope klokken 7 om morgenen
Før jeg ble mamma så brukte jeg som regel ikke stemmen min før det hadde gått noen timer siden jeg stod opp.
Jeg er et uhelbredelig b-menneske, og jeg liker ikke snakk, musikk eller skriking på formiddagen. Jeg var rett og slett stum helt til jeg fikk i meg mat og kaffe.
Nå derimot. Nå er det meg selv som hyler ut i en nådebønn før hanen galer når jeg blir bråvåknet av to sirkusartister som tar salto på ryggen min. 

7.  Betrakte butikkturer alene som en ferie
"Kan vi kjøpe dette mamma?" 
Jeg titter ned på hendene hennes som holder frem en pakke hold in nylonstrømper, to pakker sognemorr og vakumpakket flesk i biter.
"Uhm... nei??"
"HVORFOR IKKEEEEE? AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHRG!" 

Oh yes. Det slo meg aldri før hvor utrolig avslappende sted et supermarked kan være. Uten barn. For når man vet hvordan det er å trille en handlevogn lastet med over 30 kilo barn imellom hyllene mens de henger over kanten og rasker til seg tilfeldige varer som jeg må plukke ut, en etter en før jeg kommer til kassa, så blir en alenetur på Rimi som en All Inclusive ukestur til tropiske strøk.

 8. Alltid ha vesken full av kjekssmuler, brukte plaster, bittesmå hårstrikk og andre forstyrrende elementer. Seriøst. Jeg finner aldri det jeg faktisk leter etter i vesken min lenger.  Jeg kan stå der ved kassa på supermarkedet og grave forgjeves etter bankkortet i over ti minutter, og alt jeg klarer å fiske opp er små, støvete biter av bokstavkjeks eller en plastikktomat.

9. Frivillig ta i mot andre menneskers busemenn
Ok, dette er ekkelt. Men hvor mange av oss har ikke gjort dette? Når toåringen står der og rekker deg en pekefinger med en
busemann på størrelse med en drue, så går det ikke an å bare si "nei takk". Noen må jo sørge for at biologisk avfall blir forsvarlig eliminert. Lar man det bli opp til toåringen, så blir det enten klint på skjorta mi eller fortært av dem selv. -Noe jeg jeg helst vil unngå. Så da finner jeg frem et tørkepapir da. (Hvis jeg mot formodning greier å finne det i veska mi.) Og tar i mot snørret. Frivillig. Yess!




10. Glede meg til alt dette
Ja det høres kanskje ut som jeg ikke er helt riktig i hodet, men jeg går faktisk og legger meg om kvelden og ser frem til det kaoset som kommer i morgen. Jeg ligger der helt utslitt etter å ha tørket snørrete neser, rengjort små rumper,  vasket opp melk fra gulvet og gnikket bort uidentifiserbare flekker fra kåpen min, og likevel syns jeg det er helt ok at i morgen vil bringe mye av den samme galskapen. 

 

 


Hva gjør du etter at du ble mamma, som du aldri hadde trodd du ville gjøre?

 

 

Lillebror Blogger: Rare ting mamma gjør

Hei folkens. Nå er jeg ti uker stor og jeg har begynt å legge merke til et par typiske ting som mammaen min alltid gjør...

...som for eksempel det at mamma alltid kommer og peker den fotokamerarera greia mot ansiktet mitt når jeg er våken. Som regel lager hun en del rare grimaser og lyder og sånt når hun gjør det. Jeg vet ikke helt hva det er hun prøver på, men hun ser ikke helt god ut...
Seriøst, kvinne...hva er det du holder på med?

En annen ting mamma alltid gjør er å si "Du er så søt at jeg kunne SPIST DEG OPP!" når jeg smiler.
Du kødder nå vel?   Spise  meg? 

Jeg håper seriøst hun ikke mener det. Kanskje det var på den måten jeg endte opp inni magen hennes in the first place? Noen som kan opplyse meg litt her?

Men stort sett så er mammaen min bare snill og grei da. Bortsett fra når hun bruker ALT for lenge på å finne frem puppen når jeg er sulten. Hallo i luken... de puppene kan da ikke være så himla vanskelige å finne?
 -Alltid på samme sted mamma... just sayin'.




Fra A til B: Med og uten barn

Det er utrolig hvor mye morsomt som skjer når man er ute med ungene. Det skjer liksom aldri så mange gøyale ting når jeg er ute alene av en eller annen grunn. Her er en meget primitiv illustrasjon som viser hvor kjedelig det var å løpe ærend før jeg fikk barn i forhold til nå:
I tilfelle noen lurte på hvorfor jeg alltid kommer fot sent.



Merker du forskjell på det å komme seg fra A til B etter at du fikk barn?

Lillebror Blogger: 9 Uker gammel Sjef

Nå har det gått ni uker siden jeg bestemte meg for å flytte ut av magen til mamma og bli den nye sjefen hennes. Jeg har blitt mye større og lengre siden den dagen, og jeg blir bare flinkere og flinkere til å holde mamma opptatt. Her er hvordan jeg gjør akkurat det:


For eksempel hvis hun vil dusje, så blir jeg alltid kjempetrøtt. Helt plutselig. Sånn at hun må bysse meg i hvertfall en halvtime først, og aller helst vil jeg ha puppen samtidig, helt til jeg sovner.

Hvis mammaen min skal til å spise noe, syns jeg det passer greit at jeg får noe mat også, så da ber jeg om pupp. Med en gang. Før hun har fått svelgt den første biten av middagen. Hun er forresten veldig god til å spise maten sin med en hånd, noe alle mammaer burde klare, og søler ikke like ofte på hodet mitt mens jeg spiser. Flinke mammaen min.

Jeg er også veldig god til å skjønne når vi er på vei ut av huset, så da passer jeg på å få unna sånne litt viktige ting som å bæsje meg ut, gulpe i håret til mamma, og spise et laaangt gourmetmåltid før vi går ut. Vanligvis venter jeg til vi er helt klare med alle klærne på, og mamma har stukket nøkkelen i døra for å låse, før jeg setter i gang.

Det ser ut til at hun er ganske takknemmelig for at jeg er så grei og venter til like før vi skal gå før jeg setter i gang, for hun sier som regel "Åh SUPERT! Helt topp !" når jeg begynner å lage en kjempefull bleie idet hun tar på seg skoene.








Lillebror Blogger: Livet som Superstjerne


Det er ikke tvil om at søstrene mine er digger meg. Når mamma og jeg står opp om morgenen er det ikke noe "god morgen mamma" å få, men "JAA HURRA LILLEBROR!" så det gjaller i veggene. Ja, i tilfelle dere ikke visste det, så er jeg tydeligvis en superstjerne.



De vil helst ha meg hos seg, hele tiden, alltid. Kose, holde, vippe meg i vippestolen, skravle, kile, susse og passe på fordi de syns jeg er så super. For det meste syns jeg det er greit, så da bare lar jeg dem holde på. Men jeg er litt glad for at hun derre mamma følger med på dem, for ofte bryter det ut slåsskamper om hvem sin tur det er å holde meg, og det ikke så artig å være den som ligger i midten da.

Noen ganger har mamma ikke tid til å la søstrene holde eller leke med meg. Da blir de ikke glade, og minner mamma om at "Han er faktisk MIN Lillebror, ikke din!"  Og det har de jo helt rett i. Sånn teknisk sett.

Av og til kunne jeg ønske at de var litt mindre skrikete når jeg sover, at de kanskje ikke gynget meg så supermye når jeg chiller i vippestolen eller at de kanskje ikke snakket fullt så nærme ansiktet mitt når de vil si meg noe. Jeg ser faktisk ganske godt med øynene mine, også hvis de sitter litt lenger unna. 

Men de er nok bare bråkete med meg fordi at de liker meg så innmari godt, og det er jo bra. De vil ikke slippe meg når jeg vil ha mat hos mamma, de vil helst ha meg for seg selv alene på rommet sitt, og de nekter å gå til barnehagen før de har fått susset meg og gitt meg en kos. De vil også vise meg til alle vennene sine, og forteller klart og tydelig at det bare er de to som har lov til å passe meg.

Det blir gøy når jeg kan være stor som dem, sånn at jeg kan kose dem tilbake, for jeg liker dem så godt. Men nå skal jeg bare hvile meg akkurat mens de ikke prøver å flette håret mitt, gi meg liksom-kaffe eller putte lekesitroner i munnen på meg.



Hilsen Lillebror








ps: Den fine vippestolen min er forresten fra Jollyroom og den finnes >her.<
Mammas anmeldelse av stolen kan leses her.

Det jeg sier vs. Det de hører


Etter nøye observasjon av jentene mine på 2 og snart 4 år, har jeg slått fast at det må nødt til å eksistere en eller annen form for ugjennomtrengelig språkbarriere mellom oss voksne og smårollingene. Det jeg sier, ser sjelden ser ut til å ankomme hos barna slik jeg hadde tenkt. For de av dere som er i tvil om hva jeg mener:
Her er hva ungene egentlig  hører når jeg snakker:


Det jeg sier: Det der er et veldig viktig brev, kan mamma få det tilbake er du snill?
Det de hører: Det hadde vært helt supert hvis du kunne spylt det arket ned i do for meg.

Det jeg sier: Jeg vil helst gjøre dette alene.
Det de hører: Jeg tror det er best du tar over for meg.

Det jeg sier: Hvis alle hjelper til å rydde så går det kjempefort.
Det de hører: Gå og legg alle byggeklossene dine i sokkeskuffen min.

Det jeg sier: Forsiktig med den skålen!
Det de hører:  La oss teste om den spretter!


Det jeg sier: Kan du være stille et øyeblikk i mens jeg snakker med pappa?
Det de hører:  Nå hadde det jammen passet fint med en julesang syns jeg!

Det jeg sier: Ingen is i dag vennen, du får vente til lørdag.  
Det de hører:  Sleng deg på gulvet og lek at du er en sjøstjerne som får elektrisk støt. Husk å brøle slik at alle stirrer på oss. Da får du kanskje is.

Det jeg sier: Bare vent litt, mamma snakker i telefonen.
Det de hører: Kan ikke du gå og tegne noe fint på veggen i stua?






































Det jeg sier: STOPP!
Det de hører: La oss løpe om kapp!


Det jeg sier: Ikke pell deg i nesa er du snill. Jeg kan hente papir, så kan du heller snyte nesen, ok?
Det de hører:  Kan jeg få en busemann av deg?

Det jeg sier: Men det der er jo julekjolen din, og i dag er bare en vanlig tirsdag...
Det de hører:  Den kjolen blir sikkert kjempefin utenpå parkdressen!

Det jeg sier: Du må vaske hender før du spiser middag.
Det de hører: Jeg syns mate min smaker mye bedre hvis du klapper den litt først.

Det jeg sier: Jeg sa kun to bøker, og så er det leggetid.
Det de hører: Jeg kan godt lese en bok til, men bare hvis du spør meg førti ganger med sånn gnagende pipestemme.

Det jeg sier: Mamma vil bare gå på do i fred, okay?
Det de hører: Kom og sett deg på fanget mitt så er du grei.

Det jeg sier: Tid for tannpuss!
Det de hører: Kan ikke du spille den kjente scenen fra Eksorsisten for oss...?






Sliter du også med kommunikasjonsproblemer med barna dine?


SOLODEBUT


Plutselig kjenner jeg ånden komme over meg, og angsten som har hatt et klamt kvelertak rundt strupen min de siste ukene, løsner litt på taket. Dette skal jeg klare. I dag skal jeg ha solodebut: Jeg skal ut av huset med hele ungeflokken for første gang  alene.

Klokken nærmer seg ti på formiddagen. Jentene skal være i barnehagen om en halvtime. De to har allerede rukket å servere flere saftige trassanfall, lillebror har produsert den første av dagens tretten bæsjebleier. ( Sånn, da var det  ordet på plass i søkemotorene..)

Jentene forsvinner inn på hjemmekontoret hvor de absolutt ikke skal leke, men i steden for å løpe etter dem, velger jeg å benytte øyeblikket til å få et forsprang. Jeg hiver på meg klærne, pusser tennene mens jeg koster litt rouge på kinnene mine, binder på meg bæresjalet, kler på Lillebror, og kler lillebror på meg. Dropper å gre håret og hiver på meg en lue.

Det har nå gått hele TI minutter, og jeg har ikke et sekund å miste. Det dødsblikket til førskolelæreren når vi kommer for sent, det vil jeg helst unngå. Spesielt  i dag.

Når jeg er ferdig, finner jeg jentene som leker mor og barn inne på kontoret. Lillejenta har klart å klemme seg oppi vippestolen til Lillebror (som heldigvis viste seg å være ganske stabil) og sitter bom fast og hyler mens Storejenta forsøker å røske henne ut av stolen.

Jeg får dratt henne ut av vippestolen og kler på begge jentene. Nå mangler det bare yttertøy. Men før det må jeg bare kjapt inn på et annet rom for å si noe til Tyskeren. I mens forsvinner søstrene inn på badet. Et minutt senere kommer Storejenta hylende inn til oss.
"R skrudde på VANNET!"
Javel, sier jeg. -Og?
"Vi satt i badekaret, og R skrudde på vannet!"
Dritt.

Okay, ikke mist fokuset nå. Pust.
Av med alle klærne og på med nye.
"NEI IKKE DEN STRØMPEBUKSA! JEG VIL HA SKJØRT OG BADEDRAKT!"
Jeg megler og inngår kompromisser. Hun får ha på seg søsterens klær. Fordi at det er visst innmari kult med for små klær? What ever. Heller litt korte bukser enn badedrakt i april, spør du meg.

De neste minuttene ble litt tåkete, men jeg husker at Tyskeren hjalp meg på med støvlettene, før jeg snublet ut av ytterdøren med alle tre barna, alene.

Jeg setter jentene i vogna, og de finner ut at de skal motivere meg til å gå ekstra raskt til barnehagen... "JEG VIL HA MAT! MAMMA JEG ER SUUUULTEN!" skriker de akkurat i det nabogubben går forbi og ser på meg med et blikk som sier:  kanskje du burde fóre de ungene dine av og til?

Igjen megler jeg. -det er snart lunsj i barnehagen. Hvis vi går nå, så rekker vi det!

Ute regner det. Jeg trasker av gårde med to i vogn og en på magen. Jeg har på meg en rød regnkåpe og en enda rødere lue. Paraply har jeg glemt, men det driter jeg i, for jeg vet strengt tatt ikke hvordan jeg skulle klart å holde en paraply med denne gjengen på tur.

Ti minutter igjen. Jeg øker tempoet. Trasker igjennom regnpyttene mens jeg regelmessig kaster et blikk nedover på Lillebror som henger på puppen inni sjalet. Værsåsnill ikke våkne opp! ber jeg.
Jepp det stemmer. Må man så må man. Det ammes on the go. Hands free.



Da vi kommer frem til barnehagen, er det helt stille utenfor. Ingen foreldre eller barn som myldrer foran inngangen. Vi er sene. Veldig sene. Jeg får øye på en av førskolelærerne til Lillejenta i vinduet. Hun skuler bort på meg mens jeg går "the walk of shame" bort til inngangsdøren.

Så skal jentene opp av vogna, og vogna skal låses med sykkellås. Plutselig blir jeg blind. Det svir i øynene. Hva i helsikke? Jeg blunker som en galning og får synet tilbake. Jeg kjenner etter i pannen. Enda en svetteperle treffer øyet mitt. Ja det stemmer. JEG SVETTER JO SOM EN GRIS. Ikke nok at jeg skal komme for sent, men jeg kommer attpåtil til å stinke som et svin når jeg endelig får levert jentene.
Bare sånn FYI: jeg som pleide å løpe orientering har ALDRI svettet like mye som jeg gjør nå som småbarnsmor...

Inne i garderoben til småbarnsavdelinga river jeg av Lillejenta yttertøyet og dytter henne  (så kjærlig som det går an å dytte noen) bort til døren. Åpner opp og klistrer på et smil mens jeg prøver å virke mindre andpusten enn det jeg er. "Ha ehhn fihhn dahhg lillemohhr! Seehhs etterpåhh!"
Læreren hennes hever et øyebryn.

Videre. Storejenta skal opp i tredje etasje. TREDJE for helsikke. Jeg har på meg tre lag med klær ("vår" du liksom..) pluss en baby i bæresjal og regnjakke over. Svettesituasjonen blir nok ikke noe bedre etter dette.

Vi peser oss opp trappen og inn på avdelingen hvor jeg blir møtt av intet mindre enn to førskolelærere og en assistent som alle gir meg samme blikket. "Shame.On.You".
Jeg kjenner svetten renne i nedover pannen igjen.
"Jaeeh jeg vet jeg er eeh, litt sen menneh, ja dere skjønner det er første gangen jeg er ute med alle tre samtidig ogeeh.." Jeg stopper.
Jeg har nettopp innsett noe. Jeg klarte det jo. Storejenta løper for å klemme en av de ansatte og det ble ikke noe hadet-drama engang.

Begge jentene er levert, og Lillebror sover enda. Så jeg driter i å forklare meg noe mer til de ansatte. Jeg bare smiler, sier hadet og trasker ut av barnehagen mens jeg føler meg som selveste supermamma. Eller, ok greit, kanskje kusinen til supermamma eller noe sånt. Supermamma ser kanskje litt heitere ut. Hun går sikkert med hæler, og svetter ikke fullt så mye.

Men who cares. I DID IT!  Det er kanskje  ikke en prestasjon å ha  barn, men dærsken, av og til føles det som en prestasjon å ha med dem å gjøre.


Fornøyd med debuten. Svett, regnvåt og sliten, men stolt. 



Hvordan gikk det med dere andre to- og trebarnsmødre da dere var alene ute på tur med alle ungene for første gang? Lett som en lek, eller tett på katastrofe?



Alt på stell liksom

Aahh...Det finnes ikke noe deiligere enn å våkne til en ren og ryddig leilighet...





...med nydelige interiørdetaljer og designerdekor over alt.

Deilig å hvile øynene på, ikke sant?



Morgenstellet går på skinner, siden barna er så blide, og mor får alltid drikke kaffen sin i ro og mak.

Jentene drar selvfølgelig med kjemmet hår og silkesløyfe i barnehagen...




...og de er alltid upåklagelig kledd.







Alt på stell liksom.





PÅSKEK(A)OS


Jeg skulle liksom være så innmari flink. Det er vel da varsellampene burde ha begynt å blinke, -når jeg bestemmer meg for å være "flink". Jeg har det nemlig med å stille litt i overkant høye krav til meg selv innimellom. Så når jeg får det for meg at jeg skal være ekstra flink, så tar det litt av.

Det er påske og jeg elsker tradisjoner. Jeg har så lyst til å føre mine familietradisjoner videre til våre barn, samt å skape nye, egne tradisjoner sammen med dem. For meg er det viktig at det skal være rent og pent hjemme i høytidene. Klart en må regne med mye rot og kliss (GUD så mye kliss!) i et hjem med tre smårollinger, men sånn et par ganger i året liksom, da skulle jeg ønske det så litt ordentlig ut her. Så det ønsket jeg meg i dag.

For å gjøre ting litt enklere for oss selv, så ba vi svigermor om å komme og ha jentene i ettermiddag slik at vi kan få ryddet og vasket litt her hjemme. Joda, klart at vi kunne latt dem hjelpe til med husarbeidet, men sannheten er at leiligheten er såpass bombet nå, at det eneste som kommer til å funke for å få den sånn tålig ren er et skikkelig skippertak med 3-4timer intens opprydning og shining...og det har ikke akkurat jentene våre utholdenhet til. Dessuten så er det å vaske gulv med to små jenter på slep litt som å pusse tenna mens man spiser oreokjeks.

Joda, så avtaler vi at svigermor skal hente jentene. Så gjør jeg den noe FATALE feilen å informere Store-storesøster  om dette på feil måte. Hun er nemlig i en fase hvor ALT skal forhandles og diskuteres i det uendelige. Stae, viljesterke jenta mi... Hver bidige avgjørelse vi tar på hennes vegne blir protestert på med STERKE midler.

Som f.eks i dag. Da jeg gjorde denne grove feilien ved å si "Du skal til bestemor en tur etterpå"...
Da bestemte hun seg for at hun aldri skulle til bestemor, noensinne igjen, og at hun nå like godt kunne gi henne sparken som farmor.
Yikes...
Det burde lære meg å ikke ta alle avgjørelser for henne, men også med henne.


Og så var det baking da. Det er tradisjon å bake i påsken, så jeg skulle absolutt bake. Et par ganger i året, ved spesielle anledninger, slår jeg til med ordentlig tradisjonell gjærbakst (og påfølgende mageknip, men la gå..) og påsken er en av de anledningene. Mannen dro ut på tur med Lillejenta i vogna og Storeøster, Lillebror og jeg ble igjen hjemme. Nå skulle det bakes.

Vel, jeg må bare innrømme at det resulterte i noe jeg er rimelig sikker på at den gamle heimkunnskapslæreren min ville kalt for "en dødfødt gjærdeig". Det var visst ikke så enkelt å lage boller med en småknirkete 11 dager gammel Lillebror på armen, og en hyperaktiv 3 1/2-åring som går berserk med sleiv og hvetemel. Ikke ble det tid til å rydde opp på kjøkkenet  etter bakingen heller, siden Lillebror bestemte seg for å ta en klase-ammings (10 små puppemåltider etterhverandre) og Storesøster foreslo (dvs fikk et trassanfall av dimensjoner) at jeg laget lunsj til henne samtidig som jeg ammet.

Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg sa hun måtte vente litt, men hva annet skal man gjøre? Lillebror SKULLE ha pupp NÅ, og det skulle han ha i sengen og ligge helt i ro. Han er fortsatt på puppen og jeg har enda deigrester på hendene faktisk.

Så nå sitter jeg altså igjen med en leilighet som er ca dobbelt så skitten som i dag tidlig, håret fullt av mel, en Lillebror som fortsatt er limt fast i puppen, en storesøster som har tatt en Donald Trump og gitt bestemor sparken, og en stk litt tvilsom bolledeig som ikke jeg har rukket å elte eller steke enda.

Smil, du har blitt trebarnsmor!

Vel, vi har i det minste noe som minner litt om påske i hus... sånn innimellom alle de skitne sokkene som ligger og slenger.


De fleste dager er heldigvis ikke så ille da. Frem til nå har det vært ganske smooth sailing med Lillebror som bare har sovet og puppet. Meget mulig det er litt for tidlig å drive med bakeprosjekter og storrengjøring. Kanskje jeg burde legge lista litt lavere fremover. I hvertfall til jeg har fått dreisen på denne jobben.



Har du tatt deg vann over hodet som mamma i det siste? 


Guten Morgen

Hvordan pleier dere å tilbringe lørdagsmorgenen? Her begynner den så og si alltid likt: Jentene står opp i 7-tiden, for konseptet "helg" og sove lenge har liksom ikke helt slått an hos dem enda. R får på ny bleie, en av oss slenger sammen en frokost til jentene, før vi hiver oss i sengen igjen og ligger med et øye åpent og hører på hvordan jentene som egentlig skal sitte pent og se på dvd, ommøblerer hjemmet vårt og tømmer alle hyller og lekekasser på gulvet.


Når vi har ligget og latet oss i en time eller to, så kommer de som regel plutselig styrtende inn på rommet og krabber oppi sengen vår hvor de lirker opp øyelokkene våre med klissete små fingre og forlanger at vi skal våkne. "STEH AUUUUFFFF!" (Med tostemt heliumstemme)

Da prøver vi selvfølgelig alltid først å overbevise dem om å ta en (litt vel) tidlig middagslur slik at vi kan sove enda lenger, men det er sjelden de faller for det trikset. For det er lørdag og det betyr godteridagen. Og det er nettopp derfor de vil at vi skal våkne. Ikke fordi at de vil leke med oss, eller at de trenger oppmerksomhet, nei nei. 
Det er kun én ting de vil: Show us the candy!

Etter at de har kilt oss under føttene og dratt av oss dynen må vi tilslutt kapitulere.

Vi står opp og blir møtt av dette synet:







I et øyeblikks fortvilelse jeg jo litt lyst til å rive seg i håret og skrike "HVORFOR MEG?!"
Men det går som regel over når jeg har fått i meg litt kaffe. Pytt pytt. Litt rot har aldri skadet noen. (Med mindre man trør på en legokloss. HELLIGE FADER så vondt!) 
Litt ekstra tid under dyna på en lørdagsmorgen er vel verdt litt rot og kaos.
Guten Morgen, og god helg folkens!


Pleier dere som har små barn å sove lenger i helgene?

Og dere som har litt eldre barn enn meg: når begynner de å skjønne at de liksom skal sove lenger på lørdag og søndag? Når de blir fjorten? 



Date-night Fail

Det begynte så bra....





Vi tok turen til en koselig italiensk restaurant. Forretten var god, og hovedretten enda bedre. Hyggelig samtale om alt og ingenting, super betjening og fin stemning.



Biff og rosenkål: have I told you I love you?



Den mystiske tyskeren min.
Så var dro vi til et annet hyggelig sted hvor det ble litt mer skravling, varm drikke og hygge før vi tok trikken til Kinoen for å se "Beasts of The southern wild". Jeg var gira på denne filmen. Uttalelser som "This movie is a cinematic wonder!" og "Sheer poetry on screen" hadde fått filmelskeren i meg til å hoppe opp og ned i spenning  som en overivrig en snørrunge på juleaften.

Vi kom fram til kinoen, der denne samtalen utspant seg mellom Mannen min, Kinomannen bak disken, og meg:

Mannen: To billetter til Beasts of the Southern Wild bitte!
Kinomannen: Utsolgt.
M: Utsolgt?
K: Utsolgt. Neste går klokka 22.30
M: (Snur seg til meg) De er utsolgt.
J: Kjøpte du ikke billetter på forhånd? Jeg var sikker på at du hadde kjøpt billetter på forhånd?! Jeg-hadde-jo-bedt-deg-om-å-gjøre-det-hvis-jeg-visste-at-du-ikke-hadde-gjort-det-åh-nei-jeg må-tisse.
Så det ble altså en tur til kinoen -for å gå på do, for så å dra hjem igjen. -FAIL.
(Jeg vet det var veldig usannsynelig at det var utsolgt kjære. Jeg er ikke sint -lenger..)

Og på veien hjem fra trikken begynte det plutselig å snø sidelengs. Jeg husket at vi hadde glemt paraplyen på restauranten idet vi trasket i blinde igjennom denne plutselig snøstormen og føttene mine ble klissvåte igjennom skoene. -FAIL.

Ja..hva skal man si...? Vi er visst litt ute av trening med disse date-greiene. Men alt i alt gir jeg kvelden en sterk 4'er på terningen. Vi spiste tross alt veldig god mat UTEN ungene, og jeg var varm og tørr på føttene mesteparten av kvelden... Meget trasig med filmen da. 
Better luck next time, honey!




Stay Classy...

Noen dager er det ikke like lett å være en classy mama...
Følte meg omtrent like smart som jeg ser ut her i dag...
Ja så klarte jeg å komme for sent til pilates-timen likevel da. Og så er jeg rimelig sikker på at jeg sovnet litt på matta i løpet av timen. Himla godt inntrykk jeg gjør i den gruppa merker jeg! Kommer alltid to minutter for sent og ligger der og snorker på matta. Nice. Hei Snorkedama!

Uansett, jeg var i allefall på trening, og det er bra. Etterpå var jeg så sulten at jeg løp innom en café og bestillte Cæsar salat To Go. 
...Okay da... TO Cæsar salater faktisk. Og jeg syns det var såpass flaut å bestille så mye mat til meg selv at jeg ba om to plastikk-gafler da jeg skulle gå -sånn bare for at de ikke skulle tro jeg hadde tenkt å spise alt selv. Jeg er rimelig sikker på at de gjennomskuet meg...
Hei Grådige-gravide-dama!

Så gikk jeg til toget og spiste den ene salaten på veien da, og på toget klarte jeg å ramle halvveis oppå fanget til en stakkars gammel japaner, fordi jeg hadde glemt å holde meg fast mens jeg gaflet i meg salaten. Mannen fikk litt cæsardressing på skjerfet sitt og jeg tilbød ham en av serviettene mine, men han bare kom seg bort fra meg så fort han kunne. Lurt av ham. Jeg var full av cæsardressing jeg å. Så nå stinker jeg ansjos lang vei.
Hei dressingdama!

Anyways. Nå har jeg akkurat spist opp salat nummer 2 og skal ut på butikken jeg shoppet på i helgen, og ta bilder. Kommer et innlegg om butikken i løpet av de neste dagene:) 

Håper dagen deres har vært bedre enn min sålangt! 


Snakkes! 

Ave Maria liksom

Julepynten som har overlevd adventstida
Dagen som vi har ventet på er kommet. Når dette innlegget publiseres, står jeg helt sikkert på kjøkkenet, håret perfekt oppsatt, og sminken upåklagelig.... Julepynten glitrer over hele hjemmet, snøen laver ned utenfor og Ave Maria glir ut av høytalerene og inn i sjelen...
 Det dufter godt, for julesteiken har allerede stått flere timer i ovnen. Desserten ligger klar i frysen, gavene ligger urørt under juletreet og ungene er stivpyntet der de sitter pent på sofaen og ser på julefilm, helt musestille så de ikke forstyrrer mamma som må konsentrere seg på kjøkkenet. Mannen skravler med svigers og drikker kaffe. Jeg har full kontroll...alt er perfekt.
-yeah right! 
Sannheten ligner nok mer på dette:
Jeg har garantert hatt to-tre mediumstore paniske anfall til nå, og mannen har helt sikkert prøvd å roe meg ned, uten særlig hell. Ungene må oppholde seg på barnerommet og distraheres av bestemor som lager dukketeater, og en film på laptopen slik at de ikke styrter inn i stua og river opp alle pakkene øyeblikkelig etter at de har stått opp. Julekjolene nekter de å ta på seg, fordi Hello Kitty pysj er jo mye finere vettu!
 Julesteika er fortsatt halv-frossen fordi jeg glemte å tine den, og det dufter ikke stort annet en min egen nervøse svette på kjøkkenet. Om jeg rekker en dusj i dag er usikkert.
Jammen er det ikke bare bare å være gravid tobarnsmor og holde jul helt selv for første gang...

Men, det er jul nå. Og jeg er helt sikkert glad
Sånn innerst inne i hvertfall. 
Når maten endelig er kommet på bordet, jeg har gjort jobben min og alt er i orden, så kommer jeg til å nyte alt det gode som julen har å by på og kose meg.
..men hvis jeg har driti meg ut og hvis ikke maten skulle smake, så gjør ikke det noe siden jeg er såpass forkjøla at jeg har mistet 90% av smakssansen. -Flaks! 

Nei, helt seriøst altså: jeg er så heldig at jeg ikke kan ønske meg noe mer! (Bortsett fra en kitchen aid og en sydentur...?) Jeg har familien min, et trygt sted å bo, og masse kjærlighet.

God jul , kjære du som leser dette. Jeg håper du har det godt 
sammen med dem du er glad i. Klemmer i fleng!
Vi blogges snart.
Grana vår, julelys og en billig men fin plastengel. God Jul <3

To share or not to share


I dag var første gangen Storesøster L (3,5) hadde med seg en venninne hjem fra barnehagen.
Hun var kjempespent, for dette hadde hun gledet seg til, og i dag var dagen.
Pappaen hentet altså tre barn i barnehagen i dag: Lillesøster, Storesøster og venninnen hennes, N, i dag ettermiddag. 

Turen hjem gikk som en drøm. De tre holdt hender og tuslet lykkelig bortover Berlins gater som om dette var selve lykken -å få leke sammen etter barnehagen. 

Men ting snudde ganske brått da de kom inn døren her hjemme.
Plutselig gikk Storesøster L fra å være kjempebegeistret for besøket sitt, til å bli en trassende treåring som kun tenkte på å forsvare sitt territorium, sine ting, og ingenting annet.

Så fort kan det gå. Nå var det kun "NEI DET ER MIN!" og "DU FÅR IKKE LOV!" som stod i hodet på henne. Ikke søren om den jenta fra barnehagen skulle få lov til å legge sine hender på HENNES leker, HENNES stol eller HENNES gaffel. (Stakkars jente fikk såvidt lov til å tisse på HENNES do.)

Jeg vet jo at dette er vanlig. Det er jo en typisk smårolling-greie at de er nøye på eierskap av ting, og ikke så gjerne låner bort til gjester, men herr-e-gud så slitsomt det er å høre på...
De fleste småbarnsforeldre har sikkert kjempet med de samme problemene, og måttet rive to eiersyke smårollinger fra hverandre når det går på helsa løs på grunn av noen duploklosser.

Besøket varte i to timer, 120 minutter, og jeg er ganske sikker på at 100 av dem bestod av ramaskrik og kaos. 
Det er jo ingens feil, (bortsett fra vår egen kanskje, som faktisk inviterte det stakkars barnet med oss hjem..) men det var rimelig kleint når moren kom og hentet jenta, og spurte hvordan det hadde gått.
"Eh, joda, de skreik og krangla så busta føyk, helt til for ca. tre minutter siden, så roet de seg litt. Det var ikke noe blod eller noe sånt. Spiste litt gjorde de å."


Jeg var i det minste ærlig.

 Heldigvis kommer de jo over det en vakker dag, og begynner å forstå fordelene ved å dele. ...eller fordelene ved å ikke ha med seg venner hjem. -er jo lov å håpe? 


Her er noen smårolling-regler om eierskap som alltid får meg til å trekke på smilebåndet:





hits