Hverdag

Utilsiktet renessanse

Fredagsroen har helt klart ikke senket seg. Guttene krangler høylytt fordi begge vil på død og liv ha det samme krøllete papirarket. I bakgrunnen ruller en eller annen hinsides irriterende tegnefilm på Netflix. 

Det har ikke blitt gjort noen helgevask. Den tar vi til mandag. Naboen spiller musikk, men alt vi hører er taktfast bass som trenger igjennom veggene. 

Fredagspizzaen er servert, kjøkkenet er like kaotisk som alltid, når jeg lager mat. Det minner nesten litt om et renessansemaleri, sånn fra riktig vinkel. Er det bare meg, eller kan hverdagsrot være litt romantisk av og til? 

Processed with VSCO with c1 preset
hæsjtægg: accidentalRenaissance



 

Anyway, god helg, med eller uten fredagspizza og tilfeldig renessanse.

 

Livstegn og skriveabstinenser



Det er kanskje på tide med et livstegn. 

De siste ukene har jeg fått en del henvendelser fra lesere som lurer på hvor jeg blir av. Jeg kan avsløre at jeg er sprell levende, om enn litt utslitt av pendlerkonelivet med tre små troll på slep. Ståa er nå slik at  frem til barnehagestart skal jeg ha noen «avslappende» (ja man kan jo håpe) siste uker hjemme sammen med en liten og meget aktiv gutt, og forsøke å ikke gjøre skam på husmoryrket mens jeg balanserer tre barn og et rotete men akk så hjemmekoselig hus. 

Jeg snakket med en god venninne her om dagen, om dette med å ha fri fra jobben. Vi innrømmet begge at vi klødde etter å ta fatt på arbeidet igjen, selv om det helt klart er himmelsk å få lov til å konsentrere seg fullt på barna i en periode. 



Men for meg er det nesten så jeg går på veggene enkelte dager. Det iler i hele kroppen etter å få være alene med skrivingen, å få skape noe og engasjere noen.  Den egoistiske skribenten i meg får et akutt behov for å låse seg inne og skrive fra seg alt som har bygget seg opp. Det er et drag som er der fra morgen til kveld, og det kan faktisk bli ganske slitsomt dette higet etter å få plantet rumpa tilbake i kontorstolen og angripe tastaturet.  

Jeg har tatt meg fri av flere grunner. Barna, er en av dem, og helsen min er en annen. For det å jobbe mellom ni på kvelden og to på natten etter en lang dag alene med tre små mennesker, går bare for en periode. Man svever rundt i en tåkete koffeinrus helt til man lander på bakken med et mageplask av dimensjoner. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken. Men samtidig som jeg teller ned dagene til jeg får muligheten til å skrive (på fornuftige tider av døgnet) og lader opp batteriene, så skribler jeg ned idéer på servietter og post-its mens jeg sitter på lekeplassen og ser på ungene fylle lommene med sand.



Men denne konstante skrivekløen og sommerfuglene som går berserk i magen når jeg tenker på at jeg snart skal få muligheten til å ha tilnærmet normale (og uforstyrrede!) arbeidsdager,  tar jeg som et tegn på at jeg er fryktelig heldig. For jeg har en jobb som jeg ikke bare liker, men elsker å gjøre. 

Dundrende stillhet

 

Ytterdøren lukkes og stilheten smeller på. Den etterlater et slags vakuum i ørene mine, en dundrende lydløshet. Dette har jeg ventet på. Jeg har fått barnefri i noen timer for å kunne jobbe uforstyrret, og det kiler i magen. Endelig skal jeg få være ordentlig produktiv, få unna alt det som har hopet seg opp, og virkelig nyte det å kunne sitte stille litt. Jeg tar et par dype åndedrag. Og så setter panikken inn. 

Gjørelista farer over netthinnen som en altfor rask rulletekst, mens jeg står der, midt på stuegulvet med en hånd på hofta og en foran munnen. Nå må jeg være rask. Jeg må være flink!  Men vent, hvor begynner jeg? Den ene hånden min farer ubevisst opp til hodet og klorer litt, som om det skulle hjelpe på hukommelsen. Hva skulle jeg gjøre først? Helt instinktivt og uten at jeg bestemmer meg for å gjøre det, begynner jeg å plukke opp ting fra gulvet. Ti minutter senere må jeg gi meg selv et mentalt klaps på kinnet når jeg legger merke til at jeg står på vaskerommet med lekegiraffer og skittentøy i armene. Våkn opp! Det var ikke dette som var planen!

Jeg løper opp trappa og setter meg til rette ved skrivebordet. Finner en penn og begynner å notere med snirklete skrift. Svare på de mailene, ta en telefonsamtale, skrive og sende inn de tekstene og så, en kaffe kanskje? Eller jeg kunne jo tatt ut av oppvaskmaskinen? Lakket det bordet kanskje? Det blir jo ødelagt av duplokloss-riper hvis ikke jeg snart-

Nei absolutt ikke! Fokuser!  hveser fornuften. 

Og så er jeg flink jente. Sakte men sikkert huker jeg av et par punkter på gjørelista. Endelig er jeg godt i gang. Men så fort jeg våger å tenke at jeg har funnet arbeidsflyten, får jeg en urolig følelse i magen. Det er som om jeg har glemt noe. Noe viktig. 

Plutselig hører jeg en lyd utenfra. Var det babyen min? Vent, ligger han og gråter utenfor i vogna? Nei, nå må du gi deg. Hvor distré går det an å bli? Han er jo i byen med barnevakten! Makan til tøys. Men jeg kan ikke la være. Jeg lener meg nonchalant over skrivebordet for å se ut av vinduet mens byggearbeiderne på andre siden av gata justerer hjelmene sine og skuer opp på den krokbøyde silhuetten oppe i fjerde etasje. Men det er vanskelig å se ned på gården vår. Så jeg lener meg litt til. Litt for mye, faktisk. Såpass at jeg mister balansen og smeller med panna i ruta med et dunk. Jeg retter meg fort opp, og ser at jeg har laget et pannemerke på vinduet. Mennene med hjelmene ler. Jeg hører dem ikke. Men jeg er ganske sikker på at de ler, for skuldrene deres rister under plankene de bærer inn i nabohuset. 

Så sitter jeg der litt, på kanten av skrivepulten, med en gryende kul i panna og prøver å komme på hva det var jeg skulle til å gjøre før jeg griset til vinduet. Fortsatt greier jeg ikke å samle en eneste klar tanke, så jeg løper ned trappen for å ta meg et glass vann fra springen. Mens jeg står der ved kjøkkenbenken og gulper i meg vannet, ser jeg utover stua. 

Lys som faller på møbler. Skygger som faller på gulvet. Skygger som ikke beveger seg. Stille. 



Ja! Nå vet jeg hva det er! 

Det er altfor forbannet stille her, faktisk. Jeg klarer ikke å være rolig og fokusert når den eneste lyden i huset er mine egne åndedrag. Igjen løper jeg opp trappen og finner plassen min ved skrivepulten. Jeg leter fram spillelista, for nå har jeg nok funnet løsningen på konsentrasjonsproblemene. Litt musikk vil nok gjøre susen. Litt lett café-jazz kanskje? 



Nei. De bedagelige notene får meg bare til å drømme om cappuccino på et travelt fortau i Berlin, og det hjelper lite når man skal være på hugget. Og samme hvilken sjanger jeg klikker på, får jeg ikke hodet mitt til å samarbeide med meg. Med jevne mellomrom kaster jeg et blikk på klokka, og nå har jeg begynt å telle ned. Igjen stiger panikken et hakk. Jeg har ikke klart halvparten av det jeg skulle, og snart vil huset være fullt av barn igjen. Mens jeg klikker meg igjennom musikkarkivet finner jeg en gammel fil på laptopen. Det er en video. Og så finner jeg flere. En hel mappe med videoer fra noen år siden, hvor barna mine gjør helt alminnelige ting som å spise frokost, bade, og leke. Jeg får en vill idé. Jeg setter på videoene i bakgrunnen, og skrur volumet ned så det er akkurat lavt nok. 

Den siste timen med alenetid går fort, og arbeidsoppgavene går unna. Endelig føles det naturlig å sitte her. Hodet mitt er klarere, kroppen er rolig. Alt jeg trengte var litt mindre dundrende stillhet, og mer av den rette bakgrunnsstøyen: barnelatter og skravling.


Hvordan bytter du fra mammamodus til jobbmodus? Er det enkelt for deg, eller har du noen lure triks?

Et øyeblikks galskap



Litt etter midnatt listet de seg inn på rommet og krøp inntil meg og Lillebror. Nå har solen begynt å klatre bak fjellene og det skarpe, blå morgenlyset har funnet veien inn til oss hvor vi ligger på rekke under dyna. Tre små og en stor. 

I natt har jeg vært på barnerommet. Etter flere timer med en lys våken guttebaby som bablet og klatret på hodet mitt i sengen, bestemte jeg meg for å la han få ut energien sin på duplotårnet som jentene bygde i går. Vi snek oss ut av dobbeltsengen mens storesøstrene snorket intetanende om nattekspedisjonen vår til rommet deres. En time på en liten barnemadrass med barnedyne mens Lillebror ålte seg henrykt bortover leketeppet og slo taktfast med en gul duplokloss på alle harde overflater han fant. Det var ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg å tilbringe natten, men det var klin umulig å få barnet til å sovne igjen.

Da han endelig hadde fått ut den overflødige energien sin, tasset vi tilbake til soverommet og skviset oss inn mellom to varme kropper. Klokkeslettet som lyste mot meg gjorde meg småkvalm. 04.30. To timer til frokost. Herlig.

Den umiskjennelige prikkingen på skulderen min begynner nøyaktig 1,5 time senere. «Mamma, mamma, mamma, mamma, mamma. Ååååååhr? MAMMA jeg VET at du er VÅKEN.»

Litt senere, mens de sitter ved frokostbordet med grøten sin, (og jeg ikke engang husker å ha laget den grøten fordi jeg er så sliten) blir tanken på det å kle på dem yttertøyet og laste hele trioen inn i bilen overveldende. Det er barnehagedag, og jeg har egentlig hundreogførti ting på gjørelista. Lillebror er overtrøtt og vrir seg i stolen sin. Nå burde jeg egentlig få fart på kompaniet og få jentene levert slik at Lillebror og jeg kan sove.  Men jeg orker ikke. Gidder ikke. Vil ikke. Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å gjemme meg under dyna og vente på at medaljen for verdens største selvmedlidenhet kommer i posten. 

I et øyeblikks galskap bestemmer jeg meg for å avlyse alle dagens planer, bare fordi.

Ingen barnehage, ingen husvask, ingen tur til banken. Ingen telefonmøter, ingen storinnkjøp, ingen middagsplanlegging. Og sikkert ikke mye tid til en middagslur for mor. Men pytt sann. Jeg slipper å kle på dem fire lag med yttertøy og laste dem inn i bilen. Da kan jeg godt være litt zombiemamma for en dag.

Jeg forteller jentene at vi dropper barnehagen. De nikker og smiler. «Hva skal vi da?» spør de. «Ingenting» svarer jeg. «Vi kan gjøre akkurat det vi vil. Vi er heldige.» 

De hopper og jubler for ingentingdagen. Snart er de i gang med hemmelige prosjekter på stuebordet. Det er litt galskap dette.  Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal holde meg våken frem til leggetid i kveld, men jeg er overraskende lettet. Og glad. Hvordan går det an etter en sånn natt?



Heldigvis kan man jo alltids låse ytterdøren slik at ingen stikker av og slumre litt på sofaen mens de hyperopplagte små ser en film om en liten grønn frosk hvis jeg trenger en pause. Jeg får nok ikke hundre oppdragelsespoeng i dag, men jeg slapp å krangle om støvler og vinterdress. Hei galskap og hadet planer.  

 




hits