Hverdagen

Juletur og tilhørende kaos



Vi hadde fått det for oss at en førjulstur i skogen var noe vi måtte få til. Bål, pølser og kakao en desemberettermiddag med tilhørende frostrøyk og knasende rim under føttene. Noe så fantastisk supermegakoselig!

Saken er bare den at når denne familien skal på tur, uansett om det så bare er et steinkast ut i skogen bortenfor huset, blir det alltid kaos.

Vinterhalvåret er generelt litt ekstra utmattende for småbarnsforeldre. Man skal kle på disse små menneskene to, tre, eller flere lag med ull, fleece og diverse. Og de fleste små mennesker jeg kjenner digger ikke akkurat denne rutinen. Mine barn er intet unntak. 

Spesielt Lillebror synes påklednings-ritualet er helt inni granskauen irriterende og unødvendig. Så den Oh-så julete ettermiddagsturen vår begynte med svette, skrikende små stakkarer som allrede var drittlei julekosetur før vi var ute av døren.

Mor var ikke akkurat lite svett i pølseskinns-stramme skibukser og gravidparkasen (størrelse sirkustelt) heller. 

(Foto av overnevnte preggo-outfit finnes heldigvis ikke) 

Men ut døra kom vi. Med en Lillebror som hadde fått det for seg at i dag var det kun mamma som fikk ta i ham denne dagen, og dermed måtte bære ham og den digre kulemagen hele veien. 




Vel fremme i skogen etter ørten forsøk på å la pappa bære Lillebror, med tilhørende hyl og protester, fant vi bålplassen vår og snart var alt klart for et nydelig pølsemåltid.

Vel, nesten. 

«Mamma, har vi ketchup?» 

«Eh...neeei..?»

«Mamma, har vi sennep da?» 

«Øh... nei det har vi visst glemt»

Panikken bryter umiddelbart ut rundt bålet. Pølsepinnene er ferdigspikket, pølsepakka er åpnet og lompene er klare, men ketchupen og sennepen ligger hjemme i kjøleskapet. Det er uklart hvem som er mest opprørt, ungene eller sultne, gravide mamma...


Pølser uten ketchup? Hvaslags foreldre er dere?!

Det endte med at pappa ble sendt hjem for å hente sakene mens jeg ble igjen med tre små og et tvilsomt bål som nå produserte mer røyk enn flammer. 

Mens far jogger hjem igjennom den frosne skogen, forsøker jeg å holde liv i bålet, holde ungene unna bålet, holde Lillebror på fanget, redde pølser og lomper som blir brukt i fektekamp, og få tre sultne unger til å dele fint på den ene koppen vi presterte å huske å ta med. 



Et kvarter senere er pappaen tilbake med ketchup og sennep. Himmelen er rimelig mørk nå, det nærmer seg solnedgang, men vi har ikke tenkt å gi oss. Nå skal det grilles og nytes.

Snart er alle pølsene grillet, noen av dem forkullet, tråkket på ved et uhell, mistet i bålet, og et par av dem spist, -med ketchup og sennep, så klart. Kakaoen drikkes opp, solen går ned, og små fingre varmes ved bålet. I et par minutter er det faktisk ganske julekoselig rundt bålet, sammen med mine tre små og min kjære mann.

 

Så er det tid for å traske hjem i bekmørket med hodelykter på. Noe treåringen syntes var innmari skummelt, Lillebror var litt for sliten for, og Storesøster ikke hadde lyst til. 

Men julelysene som lyser opp husene i gata, og den glitrende frosten på bakken var likevel nok til å stilne alle klager et par øyeblikk, like før vi gikk inn døra hjemme.



Der vrenger vi av oss uteklærne og slenger oss ned på sofaen i stua, som om vi hadde løpt to marathon på rappen.

Det er slitsomt å ha det julekoselig. Men verdt det, på et eller annet vis. 

Fra adventskos til unntakstilstand



Sykdommen har visst slått ned røtter hos oss. Den ene infeksjonen overtar for den andre, og nå har stakkars kjære Lillebror pådratt seg lungebetennelse. Advents-stemningen gikk med andre ord rimelig brått fra pepperkakeduft og kalender-stas til legevakt-tur, nattevåk og unntakstilstand.

 

Jeg trenger vel ikke noe ytterligere forklaring på mitt plutselige fravær. Det er altoppslukende å ha syke barn. Og det å ha veldig syke barn, er enda verre. Det kan ha skjedd et statskupp eller valutaskifte i løpet av den siste uken. Hva vet jeg? Jeg har sykt barn. 

Man går rundt i en tåke på dagtid, fordi manhar ligget der hele natten og lyttet til pusten deres. Endrer den rytme? Er den for rask? Man legger hånden på den lille pannen hvert tiende minutt for å være helt sikker, og spretter opp i sengen for å holde og trøste når den neste hostekulen går i gang. Man bysser, gynger og hvisker myke ord inn i natten. 

Det går over, lille venn. Jeg lover deg at det skal bli bra igjen.

 

Ildprøven



Det ser ut til at skjebnen har bestemt seg for å la meg gjennomgå en ordentlig ildprøve før jeg tar fatt på tilværelsen som firebarnsmor. 

Det er i det minste slik man tenker etter en natt alene med tre kjempesyke barn, og stor mage. Jeg er rimelig vant til å måtte takle et par oppvåkninger om natten, (slikt er uunngåelig logistisk sett, med tre små barn) men denne natten tar kaka. Ikke et eneste minutt med søvn. Ikke ett. Husets tre små pasienter sørget (u)heldigvis  for å våkne på skift, så jeg rakk aldri å tenke på å sove.



Men i et av de verste øyeblikkene, klarte Lillebror likevel å få meg til å være takknemlig, midt oppi alt kaoset. Et lite hode, lagt på skakke, en klem og en liten hånd som strøk meg over kinnet i nattemørket. Som om han ville si "jeg vet at du er sliten, mamma." 



Jeg er så desorientert at jeg kun er 80% sikker på at jeg faktisk skriver på norsk akkurat nå. Men ungene, de ser ikke ut til å være affektert av nattens sirkus.

Noe som alltid forbløffer med ved disse små menneskene, er evnen de har til å våkne etter en slik natt, og oppføre seg som om de har fått tjue timer med herlig, dyp og oppfriskende søvn. 



Det er med andre ord, fullt kjør i huset, til tross for at samtlige barn fikk brukt lungene svært godt, store deler av natta. Jeg har siden klokken seks i dag, fått plukke opp trehundre perler, feie opp en halv kilo cheerios, spyle små kropper som har badet i frokosten sin, plukke havregrøt ut av håret mitt, og løse opp flere heftige søskenkrangler. Ting er med andre ord, akkurat slik de pleier å være.

 Jeg bøyer meg i støvet for barns sparebatterier, og takker gudene for at det finnes kaffe og sjokolade. 




Fin onsdag til dere! (Det er onsdag? Eller? Hvilket år er det igjen?.?) 

 

 

Og så var det vår tur



Vi har sluppet unna et par ganger, men nå var det visst vår tur. 

Vi har vannkopper i hus, og en stk veldig redusert Lillebror. Heldigvis er Storejenta vaksinert, så om vi er heldige så vil "bare" to av tre bli slått ut av sykdommen. 



Men det var omtrent det vi hadde av hell i uhellet. Mannen har uheldigvis viktige avtaler på jobb, i en annen by denne uka. Så jeg stålsetter meg for et par dager som sykepleier på døgnvakt. 



Wish me luck! 

Noen ganger blir det cheerios til middag



For litt siden fikk jeg et spørsmål på instagram om det å ha mange små barn. «How crazy does it get?» spurte vedkommende.

Vel. Kort fortalt, så har jeg igjennom mye prøving og enda mer feiling, lært meg å stille lavest mulig krav til meg selv. Jeg er mye alene med barna, og det er den eneste løsningen for meg. Jeg skal ta vare på ungene, de skal være trygge og bli sett. Plettfritt hus, hobbyer, klesvask osv. havner rimelig langt nede på lista. Og slik får jeg dagene til å gå opp, på et vis.

Men jeg vil ikke late som om det går på skinner bestandig heller. Innimellom, kommer det sånne dager hvor jeg føler meg ca én halv centimeter fra stupet. ?How crazy does it get?

About this crazy:

Jobbdagene er over, og jeg står ved porten i barnehagen. Har husket på å ta med frukt og vann i bilen, -en uunværlig mamma-ammunisjon mot lavt blodsukker hos slitne unger. Men så kommer jeg på noe i det jeg skimter jentene mine ved sandkassen: eldstejenta skal i barnebursdag. Og jeg har glemt å kjøpe gave. 

Plutselig har jeg dårlig tid. Det er kun én time til hun skal møte i selskapet, i et hus som ligger en god kjøretur unna barnehagen. 

Jeg plukker opp barna, en etter en, og prøver så godt jeg kan å holde masken. Vet at de er allergiske mot «vi må forte oss», og at det ikke vil hjelpe at jeg stresser. På innsiden teller jeg minutter og forsøker å huske adressen på invitasjonen som ligger i en skuff hjemme. 

Etter 10 minutter er alle barna i bilen. De får hver sin frukt og en slurk vann. I det jeg setter nøkkelen i tenningen, hyles det i baksetet. «STOOOOOPP! Vi har glemt noe! Jeg har laget noe som du må hente!»

Jeg kjenner igjen tonen. Dette er et sånt «velg dine kamper»-øyeblikk. Å være konsekvent og pedagogisk vil medføre minst et kvarter eller mer med tårer og stress, som vi ikke har tid til i dag. Jeg velger å gi etter. Går inn på avdelingen, titter i hyllen, som viser seg å være tom. Ut i bilen igjen. -jeg fant ikke noe. 

«JO det ligger i hyllen!» Inn igjen sammen med lillejenta som mener jeg har mistet synet. Fremdeles ikke noe i den hylla. Hvor er det hun liksom har laget? Tar en prat med pedleder, som forteller at en annen gruppe laget noe i dag, men at min jente skal lage i morgen. Altså en misforståelse. Og tårene spruter hos jenta, til tross for mine anstrengelser. 

Tilbake i bilen. Nå har det gått tjue minutter. En av to hyler på vei til butikken. Inne på gavebutikken pekes det på de største, dyreste gavene. «DEN mamma, eller DEN DER!». 

Nei. Vi tar det vanlige. Trasker mot kassen med varen. Nå hyler to av tre. Fisker opp lommeboken, drar ut kortet i det det ropes igjen. «JEG MÅ TISSE!». 

Sender et blikk til butikkdamen, som viser oss veien til toalettet. Der inne finner den tissetrengte ut at doen ikke er bra nok, og nekter å ta den i bruk. Nei vel. 

Ut igjen til kassen. Fisker opp...lommeboken. Hvor er lommeboken? Inn på toalettet igjen for å hente lommeboken. Betale -nei vent! «Du har glemt BURSDAGSKORT mamma!» 

Fem minutter trippende foran korthyllen. Valgets kval. Rosa eller glitter. Hun går til slutt for en blendende blanding. 

Endelig dras kortet, og jeg får spent fast alle i bilen igjen. Prøver så godt jeg kan å få pulsen ned, og håper ikke at svetteringene synes på skorten min.

Tjue minutter igjen til selskap. Femten minutter å kjøre dit. Og så kommer jeg på at hun som skal i bursdag fortsatt har på seg barnehagetøy fullt av grønske og sand. Kjenner at jeg ikke orker tanken på å dra hjem og skifte. «Hmm... du skulle jo egentlig ha skiftet» sier jeg til henne. 



«Ja, det ligger i posen!» sier hun og peker ned på gulvet foran setet. 

Nettopp. Femåringen min kjenner meg altfor godt. Hun har på forhånd pakket skift og la det i bilen før barnehagen. Jeg gir henne en klem. «Du er lur du!» 

Så skiftes det i bilen. Heldigvis har vi en romslig kjerre. Kjolen kommer på, og vi spenner setebeltet igjen. 

«Mamma», kommer det fra baksetet igjen. Jeg biter sammen tennene. «Jaa...»

«Vi har ikke skrevet på kortet».

«Og jeg er mer sulten» sier den andre. 

Inn på butikken vi står parkert ved. Tigger meg til en penn, kjøper rosinboller. Drit i sunnkost. Jeg har nok dårlig samvittighet.

Ut i bilen igjen. Frem med kort og penn. Noen krever å få skrive navnet sitt selv, med mellomnavn, etternavn, hjerter og det hele. Voldsomt formelt for en barnebursdag, kommenterer jeg. Men til ingen nytte. 

Ti minutter til selskap, og vi er endelig klare. Bollene fortæres, og det er stille. Føler jeg nesten har kontroll på denne dagen nå.

Ankommer selskapet akkurat i tide, sier hadet og setter kursen hjemover. Men noen må fortsatt veldig tisse. Bare ti minutter til vi er hjemme, forsikrer jeg. Men det er før jeg ser bensinlampen lyse mot meg. Okay, femten. Klarer du det? 

Innom og fylle på tanken. Spør om vi skal gå på do her? 

Nei. Kommer det kontant. Hjemme.

Kjører hjem og prøver å holde fartsgrensa. Parkerer bilen utenfor huset, og oppdager at den tissetrengte har sovnet. Bærer henne opp trappen mens minsten hyler nede. Ville så klart også bæres. 

Etterpå er det tid for middag. Jeg har kjøpt inn, men jeg får lyst til å grine av tanken på å lage mat. Til helsikke med matlaging! Det blir cheerios og yoghurt til middag. Ingen protesterer på det. Merkelig nok. 

Mens vi sitter der og knasker på frokostblandingen, tar jeg en titt på klokken. En halvtime til bursdagsgjesten skal hentes, og jeg begynner å telle ned minutter til leggetid. 


Mission impossible

Klokken er elleve om kvelden, og jeg lister meg opp trappen som en ninja i husmorforkledning. Målet er soverommet. Sengen min. Søvn. 

Men jeg vet at den lille sover så lett at han våkner bare spurvene fjerter i bygda bortenfor, så jeg  forhaster meg ikke. Tar hvert trappetrinn med en buddistmunks ro og presisjon. Men å bestige en trapp i snegletempo er kjedelig. Det er her jeg gjør en feil som kommer til å koste dyrt. 

Jeg bestemmer meg for å sjekke telefonen midt i trappebestigningen. Med én tå på neste trappetrinn, fisker jeg apparatet opp fra lomma, og holder det foran ansiktet i et halvt sekund, før jeg mister balansen et øyeblikk og dingsen smeller treverket under meg. 



Jeg holder pusten og kniper igjen øynene. Fyrer av et par gloser i mitt stille sinn, mens jeg plukker opp telefonen. I et kort og naivt øyeblikk tror jeg at jeg har sluppet unna. At braket ikke avslørte meg. Men der tar jeg feil. Det blir leven på barnerommet. Det brøles av full hals. 

Jeg innser at jeg bare kan takke meg selv og telefonavhengigheten. Trasker opp resten av trappen og inn på det mykt belyste barnerommet. Der slenger jeg meg på sengen, og fosøker å berolige den lille som absolutt ikke har tenkt å stilne før jeg legger meg helt ned, og brer over meg dyna. 

Der ligger jeg i gode femten minutter, før pusten til den lille endelig har fått en søvnaktig rytme. Jeg skjerper sansene. Det er nå det virkelige mission impossible begynner. 

Med tempoet til et bedøvet dovendyr, beveger jeg underkroppen langsomt mot kanten av sengen. Hver millimeter beregnes med den største nøyaktighet. Sengen arbeider nemlig imot meg. Den knirker som et tordenvær hvis jeg våger å bevege meg for raskt. 

Når jeg omsider har fått lirket meg over sengekangen med en fot plassert på gulvet, rykker det plutselig i den lille kroppen på sengen. Jeg stivner øyeblikkelig i en stilling som neppe kan kalles ergonomisk. Med to tredjedeler av kroppen fortsatt plassert på den knirkete sengen, støtter jeg meg på overarmene og et ben på gulvet. Slik blir jeg stående og skjelve i samtlige muskelgrupper i et helt minutt mens jeg forsikrer meg om at den lille ikke har tenkt å våkne.

Faren er foreløpig over. Jeg smyger det andre beinet ut av sengen, og ligger nå med kun overkroppen på sengekanten. Nå er jeg snart i mål. Men fader, jeg glemte at jeg hadde lagt telefonen på senga! I samme skildpaddetempo som før, sniker jeg meg tilbake opp på sengen for å lete etter duppeditten i mørket. Der! Jeg kjenner konturene av noe firkantet like ved kinnet til den lille. Smyger hånden under dynen og tar tak i telefonen.  Blir så gira at jeg glemmer å huske på hvilke deler av sengen som knirker mest, og graver kneet ned i madrassen på et uheldig punkt. 

BRAAAK! Sengen utløser sin knirkesymfoni uten et snev av nåde. Øynene til den lille sperres opp, og ser på meg. Vips, så sitter den lille rett opp i sengen og ser spørrende på meg. I et halvt minutt sitter vi der og ser på hverandre, før den lille hånden peker bestemt på puta ved siden av seg. 

Jeg har tapt. Oppdraget er kansellert. 

Jeg legger meg ned med et høyt knirk, og puster ut. Da blir jeg her i natt. 

Heldigvis har vi en stor barneseng. Og i morgen forsøker jeg igjen. 

Her hvor verden er din



Det er her verden er din. Uten vegger, tak og vinduer. Her kan du bare være, og elske alt som er ditt. Men for det meste må du nøye deg med å lengte hit.

Fra du våkner om morgenen til du sovner om kvelden, er du stort sett fanget. I en bilstol, i en hage med gjerde, i en handlevogn, i et rom fullt av regler. 

Og du gjør ditt beste, for du vil jo bare være god. Lytte til de store. Holde deg innenfor veggene, passe på både hender og føtter, vokte deg for hvor du trår og hva du tar på. Men jeg ser at du lengter.

 



For du skuer stadig utforbi gjerdet, henger i trærne ved grensen, og av og til trår du kanskje utenfor i et øyeblikk. Det kiler i magen. Her ute er verden din. 

Men du blir kalt tilbake. Det er farlig. Det er ikke lov. Du må være her, og verden din der ute må vente. Du må ikke gå for langt. Ikke glemme deg bort og bli borte.

Jeg tror ikke alltid vi forstår hvor viktig det er for deg å få være fri der ute. Vi tror det må være et mål og en mening med alt. At en tur ut i det fri må hete noe, eller bety noe. Men det vet du at ikke stemmer. Du vil bare ut. For der ute er verden din. Der ute, blant trærne, fuglene og kronglete stier som går ingensteder. Her er verden din.



Her finnes det ingen gjerder eller forbudte rom. Ingen dyre dingser du ikke må røre, ingen gulv som ikke må bli våte, og ingen saker og ting som er bare «mammas» eller «pappas».

Her er alt like mye ditt som det er andres. Du både ser og elsker hver minste lille stein, pinne og kongle. 

«Fuglen min! Se fuglen min!» roper du mens du hopper av fryd.



-Ja, hvorfor ikke? Den er like mye din som den er andres. Her er verden din. Fuglen er din, solen er din og de tretten pinnene du lot meg bære med hjem er dine. Bare dine. 

En ekstremt god nummer to

Jeg har en kone. Hun er blond, hun er smart, hun er skjønn.  Jentene mine forguder henne. Kona mi bor langt borte, men av og til kommer hun på besøk, og det er alltid like herlig å ha henne her.

Velkomin elskuleg!



Ok, greit, jeg har ingen kone. Ikke sånn på papiret hvertfall. Men jeg har en nydelig, fantastisk venninne som går under kallenavnet "Kona" fordi hun er så sinnsykt flink med ungene mine, og meg. Når jeg er vanskelig...

Hun er kommet for å være min partner og hjelpe meg med ungene slik at Tyskeren min kan fokusere så mye som mulig på studiene i noen uker. En slags stand in, vikar, understudy, eller en  ekstremt  god nummer to.

Seriøst. Hva skulle man gjort uten sånne venner?


Livet er en lekeplass

Æsj for et gris--eller, vent... så fint pølsekunstverk!

Er det én ting barna mine har lært meg, så er det å sette pris på små gleder. Å se livet med et åpent sinn.
Igjennom dem har jeg funnet tilbake til noe som jeg hadde "avlært" meg. For barn ser skjønnhet og under i de rareste, ubetydeligste ting. Kanskje det er nettopp derfor barn stort sett er så livsglade og lette til sinns?

Jeg syns i hvertfall det hjelper meg utrolig mye i hverdagen når jeg klarer å se skjønnhet over alt,  selv i de tingene som ved første øyekast kan virke uviktige eller til og med stygge.

Ta rot for eksempel. Det er jo bare rot. 
Det at det er rotete betyr ikke at man har feilet. Noen ganger er det til og med kunst
Jeg sier ikke at jeg fryder meg over tomatsuppesplætter oppover veggene, gulp i det nyvaskede håret eller spindelvevet i taket hver bidige dag, men det pølsekunstverket for eksempel, det traff meg. 
Kall meg gal, men jeg smilte virkelig fra øre til øre når jeg så det, og jeg måtte frem med kameraet.

Å fryde seg over det små, det rare, det ekle, det finurlige, -det blir faktisk et viktig verktøy når man bor sammen med tre småtroll som til en hver tid finner på de mest uberegnelige rampestreker, gris og eksperimenter. Livet blir liksom litt mindre tungt og overveldende når man ser på det som en lekeplass. 




Hvilke små gleder har fått deg til å smile i det siste?

Ønsker dere en super mandag!

Omsorg

Gjett hva vi gjør mye av for tiden?

Minnie mus blir godt ivaretatt og får en god dose nærhet i det hjemme-mekkede bæresjalet...

Jentene ser nesten aldri mammaen sin uten Lillebror i bæresjalet lenger. Men det er kanskje ikke så ille. Så har jeg hendene fri til å leke med fly og dukker, og binde "bæresjal" (mammas-skjerf) på Storesøster. (Og vaske opp diverse kroppsvæsker fra gulvet, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på)

Det er så utrolig rørende å se den lille jenta mi på 3,5år vise så stor omsorg. Hun vil så gjerne passe på Lillebror, holde ham, bysse og susse. Okay, så holder hun han kanskje litt skjevt, bysser litt for ivrig, og susser litt for hardt. Men hun gjør det med kjærlighet, og det er så herlig å se at hun kjenner på de gode følelsene hun har for Lillebror.



























Mammahjertet og den dårlige samvittigheten



Etter en natt hos Oma og en dag i barnehagen var gjensynsgleden stor da jentene kom hjem i ettermiddag. Det er så godt å ha en svigermor som er så flink med barna. Hun har dem gjerne på overnatting eller henter dem i barnehagen og finner på noe artig med dem. Det er ekstra godt å ha hjelp nå som Lillebror er syk, og mammaen har sovet ca 5 timer ila den siste uken.

Paradokset er at jeg savner jentene så fort de er ute av døren, men når de har vært hjemme i noen timer, da er jeg utslitt. Det gnager i samvittigheten...

Heldigvis har pappaen mye tid til jentene. I dag hadde vi nettopp fått en sending med en haug av nye duploklosser da de kom hjem, og gleden var stor. (Både hos pappaen og jentene..)
Det ble bygget for å si det sånn...



Det er godt å ha en mann som er en superpappa. Men det hjelper lite på samvittigheten min når jentene skal sove og begge to skriker desperat etter mamma. Jeg vil så gjerne, men kan ikke gå til dem fordi jeg har en sovende liten gutt som henger i puppen, og hvis jeg står opp, så har vi tre unger som skriker.

Så da ligger jeg der i mørket på soverommet og hører på jentene mine hyle og protestere på andre siden av veggen. De skal bare ha mammaen sin. (mest bare fordi hun er utilgjengelig) Hadde det vært omvendt, og mannen hadde ligget og ammet babyen, så hadde de nok skreket etter ham.

Jeg vet at det blir bedre snart. Dette er bare en kort periode vi må igjennom. Lillebror blir snart frisk, det blir mer søvn på meg, lengre pauser mellom amminger, og jeg vil få litt mer tid til jentene.
Men det gjør vondt i mammahjertet mitt akkurat nå, og jeg gruer meg til leggetid.

Det er godt de har hverandre i det minste...


Om natten, hvis jeg klarer å få en time søvn eller to, så drømmer jeg om at jeg stiger inn i en diger kopimaskin som lager to ekstra eksemplarer av meg selv. På den måten kan jeg være der, hele tiden, for alle barna mine.

Litt syk drøm, I know, men av og til skulle jeg seriøst ønske jeg kunne lage et par ekstra kopier av meg selv. Da hadde jeg kanskje sluppet den sviende dårlige samvittigheten. Det hadde vært hendig med tanke på klesvasken også når jeg tenker meg om...

Eventuelt kunne jeg ønske at jeg hadde vært født med fire armer... nei, forresten, det hadde vel betydd at ungene mine også hadde hatt fire armer? Ok. Stryk det.


Hvordan taklet dere som har flere barn den første tiden med ny baby i hus? 
Hadde dere lite tid til storesøsken, mye dårlig samvittighet, eller gikk ting på skinner?



ps: sånn helt på tampen -hvis deres barn også er glade i duplo, kan dere jo ta en titt på duplo-giveaway på Susanne Kaluza sin blogg her.

Babyblå II og barseltid


Husker dere denne? Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil om den kom til å passe siden denne sønnen min var litt av en kjempe da han ble født, men jo visst gjorde den det! Tusen takk til tante I som strikket denne nydelige lille ullvesten til Lillebror. Den var god å ha under ytterjakka da Lillebror var med ut på en liten gåtur rundt kvartalet i dag. Vi måtte pakke ham inn i flere lag med ull, for det har nemlig begynt å snø IGJEN. Det er ikke bare Norge som får sen vår i år...
Tyskeren min og jeg var på café og spiste lunsj mens jentene sov i vogna og Lillebror i bæresjalet. Det tok en halv evighet å komme oss ut av huset, men så gikk resten av turen helt knirkefritt. Det er ikke dårlig med tanke på at dette var første gangen at vi var ute med alle tre samtidig. TRE tenk...plutselig har jeg blitt mamma til en hel flokk...



Ellers så har vi hatt besøk av familie fra Norge i en uke nå, og i dag dro de hjem. Det føles merkelig stille i hjemmet etter at besøket dro, enda vi har tre småtroll her. Det har vært så godt å ha familie rundt oss den første tiden. Vi har fått masse hjelp med både matlaging, husvask og barnepass og det setter vi veldig pris på. Alle burde hatt sånn luksus etter fødselen.

I gamledager var det jo vanlig at mor, søster, bestemor eller nabokona kom og hjalp den nybakte mammaen med alt mulig de første ukene etter fødselen. Jeg syns det er synd at det ikke er sånn lenger, for de nybakte mammaene trenger jo like mye hjelp nå som før. Mor og baby trenger ro til  å bli kjent og hente seg inn etter fødselen, for ikke å tenke på amming som skal innkjøres... Man har ikke akkurat så mye overskudd til klesvask og fancy middagsopplegg mellom pupping og bleieskift. Når man i tillegg har to små propeller av noen jenter i heimen... Jeg hadde nok aldri hatt tid til å hverken dusje eller spise, hadde det ikke vært for all hjelpen vi har fått.


Fikk du mye hjelp i barseltiden? Hvem var det som tok vare på deg og babyen? 
Skulle du ønske du hadde hatt mer hjelp?


Du og Jeg


Joda, så her sitter vi og glaner på hverandre mens dagene glir ubemerket forbi. Plutselig har det gått en uke siden du kom til oss, og her sitter vi to og prøver å bli kjent. Du i bare bleia, intullet i lammeskinn og jeg uten sminke, med ugredd hår, singlet og joggebukser. Rimelig sikker på at jeg stinker også.
Det er manko på glitter og glam i denne hulen for tiden.
Bare du og jeg Lillebror, det er mer en nok akkurat nå.













Utstilling

Å våkne opp til en utstilling er alltid like spennende. 


































Storesøster er utrolig opptatt av å bygge, lage og stille opp ting om dagen. Det hender flere ganger i uken at vi våkner til intrikate og veldig nøye oppstillte installasjonskunstverk. Vi får som oftest STRENG beskjed om å la kunstverket få stå. Og det får det som regel. I hvertfall for en dag eller to. Hvis du er på besøk hos oss, må du være forberedt på å klatre over/under stolhytter med teppetak og passe på å ikke tråkke på kunstverk på utstilling.

Fiffig pynting av sofaen: Dette kunstverket fikk stå i fred en hel dag og Storesøster var meget stolt da bestemor kom på besøk og betraktet kunstverket. 


Som foreldre så er vi meget avlslappet i forhold til dette med at barna bruker nesten hele hjemmet som lekeplass. Et par begrensninger har vi jo, som f.eks at kontoret er off limits, og bad og kjøkken er bare lov når mamma og pappa er med. Men ellers får barna boltre seg i stuen, på vårt soverom, inni skapene, på gangen og balkongen. Jeg forstår veldig godt at mange foreldre helst ser at lekene holdes inne på barnerommet, for det er jo slitsomt å plukke opp ting etter dem hver bidige dag over hele leiligheten. Men for oss så har det å la barna utfolde seg fritt flere fordeler enn ulemper. Det at fantasien får fritt utløp og at barna frihet til å fordype seg i leken er viktigere enn å ha en ryddig leilighet. Det prosjektet har vi gitt opp for lenge siden, for å si det sånn...
Dessuten så skaper friheten som barna får en veldig avslappet atmosfære hjemme. Vi trenger sjelden å "underholde" ungene. Hvis de kjeder seg et øyeblikk, så kommer de fort på noe nytt de kan teste ut. Enten det er å bruke gardinene i stua som telt eller spisestuestolene som tog. 

Dagens kunstverk: "Verdens lengste bro" 



I det siste har det gått veldig mye i å bruke alle stolene vi har i hjemmet til å bygge teatersaler og sitteplasser for publikum. Det resulterer selvfølgelig i at jeg med den digre babymagen må klatre over og klemme meg forbi diverse møbler og slikt for å komme meg fra den ene enden av leiligheten til den andre, men likevel er det verdt det...

Jeg har fått noen kommentarer fra bekjente om at barna ikke kommer til å kunne oppføre seg når vi er andre steder på besøk, hvis vi lar dem holde på slik og ta over leiligheten hjemme. Personlig så tror jeg at barna fint klarer å forstå at hjemme gjelder visse regler og på besøk gjelder det gjerne andre regler.

Hvordan er det hjemme hos dere? Er det greit at barna bruker hele hjemmet som lekeplass, eller er det begrenset til barnerommet?

Ser dere noen ulemper ved å gi barna fritt rom til å leke i hele hjemmet? (Sånn bortsett fra rot og kaos da...)

Helgen

Litt av det helgen hos Berlinerbanden har inneholdt:




Kakeoverdose i ettårskalas til kompis på barnecafé


































Utrolig stas å få boltre seg på barnekaféen sammen med et knippe andre små venner!



Den tradisjonelle brunchen på byens beste arabiske café. (Minne Mus sin første brunch.)




































Og en hel del kos...

Joda, jeg er her enda og er fortsatt (ekstremt) gravid og greier. 39 uker fullgåtte og desperasjonen begynner smått å snike seg på. Hvis Lillebror gjør som søsteren hans R, så har vi enda 11 dager igjen å gå....

Vi prøver så godt vi kan å fylle dagene med familietid og moro slik at jeg (og mannen) ikke går løs på tapeten av ventingen. Det er godt å ha noe å gjøre, men samtidig merker jeg trangen til å bare være veldig usosial. Skulle ønske jeg kunne ligge i sengen, helt for meg selv og se på serier hele dagen, og ellers kun sove og spise frem til fødselen. Kanskje det faktisk hadde vært lurt å spare opp energi til fødsel og barselukene... tviler på jeg får det til med to superaktive jenter i hus, men jeg kan jo prøve...

Hvordan tilbrakte dere mammaer de siste ukene før fødsel? 
Var det sofasliting eller full fart frem til siste dag?

Storesøstre in training

Spente storesøstre 

Åh Lillebror, du har to veldig spente storesøstre som venter og venter på deg. Her lekes det "baby i magen" og babybæring øves det daglig på. Vi håper du har lyst til å komme ut snart, selv om det er 8 dager til leiekontrakten din går ut.

Men frem til da... I dag blir det barnebursdag. Vi er invitert til å feire en liten venn av oss som blir 1år i dag. Bursdagen skal være på en barnekafe, og jentene gleder seg helt hinsides mye til å endelig få lov til å være de heldige som får lov til å gå i barnebursdag på café. Jeg forstår dem godt. Denne cafébursdagen blir nesten som McDonalds-bursdagene som jeg så desperat ville være med på da jeg var liten. -bare uten hamburger og skumle klovner, heldigvis...

Mars måned er forresten DEN bursdagsmåneden i familien vår. Holy moly! Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, barn, venner, barn av venner, fettere ALLE har bestemt seg for å ha bursdag i mars! Merkelig hvordan det ofte hoper seg opp i en og samme måned. Og i år vil jeg bare benytte sjangsen og si kjære venner og familie som har bursdag i mars: I will forget you! Ammetåka kommer til å svelge meg i mars måned i år, så det er bare å beklage! Kommer sterkere tilbake neste år...

Nå vil jeg ut og vagge litt i nabolaget. Det lukter vår ute!
Ønsker dere en super lørdag og håper våren er på vei til dere også!



PICNIC TIME

Fordi at når man først skal skeie ut, så kan man likesågodt gjøre det med stil...

Picnic på stuegulvet. Becausewhynot!

























I ettermiddag var vi på besøk hos en vennefamilie, og da vi skulle hjem i kveld, var alle sultne. Storesøster foreslo (med stjerner i øynene) at vi kunne ha pizza-picnic på stuegulvet, og siden ingen av oss orket tanken på å lage mat, ble det altså slik.
Ingen helsekost-middag, men du verden så koselig! Og gjett hva? Storesøster som alltid pleier å stikke av fra middagsbordet etter én munnfull fordi hun har så mye å gjøre, tok seg faktisk all verdens tid til å spise og kose seg i dag. Tror vi må begynne å gjøre dette oftere. Hvem har egentlig bestemt at man må sitte ved et bord når man spiser?





Nå har picnicjentene sovnet og jeg skal tilbringe kvelden på sofaen under teppet i kjent stil. I morgen er det duket for preggo-massasje før det blir nok en ultralyd og vekstestimering av Lillebror. Jepp. Vet ikke hvor ofte jeg har vært på ultralyd nå for jeg har gått helt ut av tellingen. Tyskerne liker å være "litt" ekstra nøye, for å si det mildt... 

Fin onsdagskveld til dere!
















Rollebytte

Synet som møtte oss i morges






Det er søndag morgen, og det testes ut nye roller. Storesøster er plutselig "Pappa",
 Pappa 
er "Mamma",(med klar beskjed om å bruke pipestemme..?) Lillesøster heter nå Lillebror "Nicklas-Vincent" (-eh javel?) osv...
Derfor var det jo naturlig at "pappa" måtte ha på pappas sko.
Pappa snører på seg skoene


Håper bare "han" går med på å bytte sko (hvis vi noengang får løst DE knutene da..) før vi skal ut på søndagsbrunch etterpå....


Jeg som ikke visste at "Vincent" på 22 mnd kunne knytte sko.. Fint smykke forresten, "Vincent" <3


"Pappa" og "Nicklas-Vincent" var forøvrig så greie at de "ryddet" i gangen slik at jeg slapp det... 


Herlige karer det der altså.

Det er så interessant å se hvordan "Pappa" eller "Mamma" blir spilt av jentene. Litt av en reality-check det der -å få seg selv speilet på den måten...

Byttes det på rollene i deres hjem? Hvem spiller hvem?


Nå stikker vi tradisjonen tro på Al Hamra for søndagsbrunch. Snakkes senere!


Barnas favoritt: Ananas & Peppermynte Smoothie

God lørdagsmorgen! Her sitter det to trollunger som er kjempefornøyde med litt ekstra artig frokost. Dette er en av deres yndlingssmoothier. Super enkel og sunn! 






Til to små glass trenger du:
-300gram skrelt og grovkuttet søt ananas
- En håndfull ferske peppermynteblader

Mixes i smoothiemaskinen/blendern/med stavmixer til det blir en jevn og fin smoothie.
Hvis du syns den blir for tykk, tilsetter du enkelt og greit 1-2dl vann. 

Nyt!







Er deres barn glade i smoothie? 

Og pssst! dere voksne: spar oppskriften til sommeren, og tilsett litt barcardi + isbiter og mix, så har dere verdens beste daquiri! ;) 



Ha en fin lørdag!

Coffee and Tulips



God torsdagsmorgen. I dag skal jeg gjøre ting som Jona vanligvis ikke gjør: dra på massasje. Rettere sagt gravidemassasje. Fikk tilbud om en gratistime, og følte nesten jeg måtte takke ja, selv om jeg aldri har vært helt komfortabel med idéen om at en fremmed skal gni meg inn i olje. Men men, freebies er freebies, og jeg har bestemt meg for å ikke være så pingle og heller prøve noe nytt! 

Hva? Spiser ikke du fudge til frokost?

Er det noen av dere som har prøvd gravidemassasje? 

Nei jeg får vel komme meg av gårde. Blogges senere!





PS: ikke glem å si ifra hvis du vil ha muligheten til å få din blogg anbefalt her på min blogg. Meld deg på her ! En av bloggene vil da få noen fine ord og link til lørdag. ;) 


The Blue Girl Group

Har dere hørt om Blue Man Group?  Det virker som jentene har det i allefall, og de har latt seg inspirere. Får du litt fnatt når du ser disse bildene?  Eller er dette normalt i deres hus også?


Her i heimen prøver vi å la jentene aktivisere seg selv med håndarbeid, rolleleker, bygge ting, hjelpe med husarbeid osv. Alt for å unngå for mye tv-tid eller frustrerte unger som går løs på hverandre med tenner og klør... Vi går selvfølgelig ut og leker med dem også, (ingen grunn til bekymring der, altså, mamma) men la oss snakke om inneaktiviteter. 

Jeg liker best aktiviteter som jeg kan hjelpe dem i gang med, for så å lene meg tilbake og bare følge med. (Og ta bilder!) Jeg er ikke fan av foreldrestyrte og veldig planlagte barne-aktiviteter. Husker jeg hatet det selv som barn. Jeg ville jo aller helst bare få være i fred og nyte leken!



De beste øyeblikkene med barna mine, syns jeg ofte er de som jeg selv ikke er direkte involvert i, men når jeg sitter litt på sidelinjen og observerer disse små menneskene som jeg har bært i 9 måneder under hjertet mitt. Det kan være små samtaler mellom dem når de sitter og griser med maten sin, det kan være at de bygger seg en hule ved hjelp av gardinene i stua, en krangel som ender i latter, eller at de rett og slett finner ut at de skal male hverandre helt blå fra topp til tå, og ikke sier et ord i en hel halvtime fordi de er så fordypet i prosjektet sitt. 
Sånne ting skjer ikke hvis jeg blander meg for mye. 

Grisete blir det. Og det koster en del skrubbing av både gulv og vegger å la barna få utfolde seg fritt. Men jeg har lovet meg selv å bli enda flinkere til å la dem vise veien i leken, for   den gleden og konsentrasjonen som de viser og minnene som vi får i steden, er ubetalelige.



















Vi kan selvfølgelig ikke la barna ramponere hele leiligheten og male seg fra topp til tå hver eneste dag i uka, men jeg prøver å gi dem så mye frihet i leken som mulig. Jeg føler veldig sterkt at dette er noe jeg bør la dem gjøre mer av.

Hvordan er det hjemme hos de av dere som har barn? Får barna lov til å ommøblere stua, leke
med maten og male seg blå av og til hvis de vil, eller trekker dere grensa et helt annet sted?

Can't get enough of...

God tirsdagskveld!

Dagen i dag har bare gått i ett. Skjønner ikke hvor den ble av. Ikke at det skjedde så fryktelig mye spennende da. Bortsett fra det at Storesøster L (3,5) har vært på kino for første gang! Hun ble hentet av farmor i barnehagen og så dro de to på kino sammen. L hadde visst blitt kjemperedd når lysene ble slått av, men heldigvis klarte bestemor å roe henne så de fikk sett filmen.
Da jeg spurte L om hun hadde kost seg på kino fikk jeg dette til svar: "De var tomme for popcorn". 
Hun var tydelig skuffet.
Matmonster som mammaen hehe! 

Nå skal jeg rigge meg til på sofaen og få satt sammen alle bildene jeg tok på favorittbutikken min her om dagen...er så mange bilder av de fine varene deres at jeg klarer ikke velge bort noen! Det innlegget om butikken kommer til å bli verdens lengste bloggpost ever hehe ;) 

Har forresten fått min første skikkelige gravide mat-dille:
 Jeg spiser LCHF riskrem hver bidige dag! 

Kjempegodt med litt appelsin og valnøtter. Kan tydeligvis aldri få nok av fløte, for nå har jeg nettopp gumlet i meg en skål, og kunne godt spist en til..! 
..don't worry, jeg gjorde ikke det altså. Ikke enda. 

Trøtta Trøttesen

Ha en fin kveld!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/49993034edc4e217fde9c6cfdb9556a615f7b9be

My baby She wrote me a letter

Okay, jeg er ikke i tvil lenger. Barna mine må være genier.
Storesøster på 3,5 har nå begynt å "skrive". De fleste av bokstavene hennes ser ut som et alien-språk, og resten ser ut som arabisk, MEN hun skriver! Og hun vet nøyaktig hva hun skriver, og leser gjerne ifra notatboken sin for oss.

Eksempel 1: "Alle er døde, og mamma var død alene hjemme." 
(STOPP, ikke ring barnevernet. Hun er bare i den alderen hvor ordet "død" ser ut til å være like fascinerende som "bæsj" og "rumpe". Tror egentlig ikke hun har forstått helt hva det betyr enda.)
Eksempel 2: "Data er teit og dustete" (Ja jeg tok hintet og lukket laptopen)

Og så skriver hun lange brev og historier som jeg aldri blir lei av å høre på, for de er rett og slett geniale. 

Enten er det meg som blir dummere, eller så er det barna mine som blir vanvittig mye smartere for hver dag som går. Da jeg spurte L om jeg skulle skrive opp historiene hennes på dataen, svarte hun: "Nei mamma det er for mye jobb. Du kan jo bare ta bilde av teksten!"
Smart ass!



Har dere sånne øyeblikk hvor barna overrasker dere med uante ferdigheter?

La Musica!

Ingenting er som en pianokonsert hjemme i stua, fremført av din egen 1,5åring. For en innlevelse -for en glede! 
La Musica! 

Jeg vet det er verdens største klisjé, men jeg tror faktisk, helt seriøst at barna mine må være genier. Det må da være noe helt unikt og utrolig spesielt ved dem når de kan få meg til å føle meg på denne måten? Jeg er hodestups forelsket, bergtatt, full av respekt og undring for dem! (Unntatt når de vekker oss kl 05.10. Akkurat da er jeg bare full av håpløshet.)
Men bare se på henne da. hun satt der kjempelenge og beveget fingrene så forsiktig og rytmisk over el-pianoet og beveget hele kroppen i takt. 

Genius. Det må jo bare være.
Om ikke hun blir pianist, så blir hun kanskje illusjonist. For de taktene hun viste der hun latet som hun spilte på ordentlig, mens demosangene rullet ut av høytalerene på el-pianoet, -de kan ikke læres. Det er medfødt! 

Sukk....

..Og sånn ellers har jeg planer om å lage noe godt som inneholder epler i dag. Vi har nemlig en enorm mengde epler som står og synger på siste verset på kjøkkenbenken.

Fin søndag til dere! 

Kunst

Det er ikke tvil om at vi har en kunstner eller to i hus. 
Man vet aldri hva man får med jentene  våre. I dag stod vi opp til dette synet. 

Forlatt for en gjeng nerder

Ektemannen har forlatt meg for kvelden. 


Han skal tilbringe de neste x-antall timene sammen med en gjeng nerdevenner og spille brettspill. Dvs: guttekveld med øl og terninger altså. 

 Heldigvis vet jeg hvordan jeg skal gjøre denne kvelden best mulig, selv uten mannen:
Sofa, pledd, indisk takeout, stearinlys, og noen gode TV-serier.  <3




Hva driver dere med i kveld da?

Nikolaus VS Islandske Julenisser


I natt har Nikolaus vært på besøk...
St. Nikolaus (St.Nikolas på norsk) er en slags tysk julenisse, men ikke egentlig.
Han kommer hvert år, natt til 6.desember med gaver til snille barn som har husket å pusse skoene sine...


Tradisjonen har blitt til på grunn av St.Nikolaus av Myra, barnas helgen, som døde på den 6. desember.  Nikolaus var en gresk kristen biskop som var kjent for å utføre helende mirakler, samt det å legge igjen gaver eller mynter uten at folk merket det før han var borte.

Det er mange som hevder at St. Nikolaus er opphavet til han vi kaller Julenissen. Jeg vet ikke hvordan det var i gamledager, men i dag så er det et tydelig skille mellom Nikolaus og Weinachtsmann(julenissen) i Tyskland.
Who cares sier jeg bare. Tradisjon er fint, og hvem sier vel nei til flere julenisser? Barna klager i hvertfall ikke. 
Våre barn er jo sånnsett superheldige, siden de er islandsk/tyske, og på Island har vi 13 julenisser. Jepp you heard me. Tretten stk. 
De islandske julenissene er trollbrødre som bor oppi fjellene sammen med sine stygge trollforeldre. Fra 12.-24. desember, kommer de til bygda (en nisse hver kveld) med små gaver i juleskoen (som blir lagt i vinduet) til snille barn.
Ikke-fullt så snille barn får nøye seg med en gammel potet i skoen.
De islandske julenissene har hvert sitt navn og sine særegenheter. Noen av dem liker å stjele mat eller skremme folk og en av dem har en besettelse av å smelle med dører. -ikke akkurat helgener eller mainstream Santa disse fyrene...

Dette er den første julenissen, Stekkjastaur, som kommer den 11.desember. 
Dere kan lese mer om islandske julenisser her.


Jeg husker veldig godt da jeg la skoen ut i vinduet og lå våken halve natten og ventet på at nissen skulle dukke opp.
Det var litt sånn i gårkveld her i huset. Storesøster L klarte ikke helt å sovne for hun var så spent.



Da jentene våre stod opp i dag tidlig, hadde Nikolaus (*kremt*) lagt igjen to små pakker og en godterpose til hver av dem.
Jeg vet ikke om Lillesøster skjønte så mye av det, men hoppende glad ble hun likevel.

Har dere noen tradisjoner når det kommer til nissen? Kommer han på besøk på juleaften til dere?

JUL<3



Trøtt i Trynet

Morn.
Storesøster da hun hjalp meg med å ta bildet: "Mamma le litt da! Se litt latterlig ut!" 
Her sitter vi og ser på barnetv og spiser frokost.


Pappan har dratt allerede. Jeg er så trøtt at har hverken fått kledd på meg eller stelt meg, og jentene skal være levert i barnehagen innen en time.
Som dere ser så er de ikke særlig opptatt av å bli ferdige med frokosten.

Good luck...

Hva har dere på planen i dag? Nå har vel de fleste fått pyntet hjemmet kanskje? Sleng inn noen linker hvis dere har bilder da. Er jo så gøy å se alle de koselige jule-hjemmene deres! 

Ha en fin dag! 


Peptalk fra Kosekroken

Første i advent er rett rundt hjørnet, og vi har ikke fått på plass adventskransen enda. Jeg har faktisk ikke klart å drasse meg ned i kjelleren for å hente julepynten i det hele tatt, så vi har ikke engang en liten nisse eller en kongle å skryte av som julepynt. 

Planen min (Planer er jeg god på. Gjennomføring er en annen ting) var å bruke denne uken til å kose meg med å få frem all julepynten, slik at alt er klart for helgen og første søndag i advent.
Vel, jeg klarte å pådra meg et magevirus av ebola-dimensjoner som har slått meg helt ut. Det har gått nesten en uke siden jeg kom hjem fra ferien min i Norge, og jeg føler jeg ikke har fått gjort en dritt for å si det pent.




Magesjauen har gått over, heldigvis, men energien min lar vente på seg. Etter dagesvis med omgangssyken og det som værre er, føler meg helt tappet for motivasjon og kunne liksom ikke brydd meg mindre om engler og nisser og sånt.
Hadde det bare vært meg og mannen så hadde jeg gitt blanke.... 

Men, vi har jo to små hjerter som gleder seg mer en mest til jul.

Og jeg vil jo gjøre førjulstiden deres like hyggelig og magisk som jeg husker den selv fra jeg var barn.

Så nå er det nok. Drit i om jeg har blodtrykket til en gammel dame og søvnbehovet til en nyfødt baby. Drit i at jeg syns så innmari synd på meg selv som har fått svangerskapskvalme -igjen, og har mistet appetitten. JUL skal det bli, og det med stil! 

Så fra og med i morgen, så blir det å hive meg rundt og forandre hjemmet vårt fra det kjedelige hverdagslige til et lite førjulseventyr.

Wish me luck. 

Wake up and smell the Chaos

For english: scroll down

Det å våkne om morgenen og kjenne lukten av kaffe som brer seg i huset er vanligvis utrolig deilig. I dag da jeg våknet kjente jeg en sterk kaffelukt inne på soverommet. Problemet var bare at mannen lå ved siden av meg, så det kunne ikke være han som holdt på med kaffen.

Vi løste mysteriet kjapt da vi stod opp.






























Barnerommet hadde fått seg en extreeme makeover. Jentene hadde passet på å gni det brune kaffepulveret godt utover alle overflater, slik at HELE rommet, inkludert gulvteppe og madrasser var dekket.




Dette er altså prisen vi betaler for én time med ekstra søvn i helgene.
Sist var det mel og havregryn.
Jeg har en følelse av at barnerommet kommer til å lukte kaffe helt til neste år. Godt de ikke fant ansjos-boksen.
Neste gang blir det vel honning og ris.
Jaja, samma det. Så lenge det kan vaskes bort, (av mannen) så gjør det ikke så mye.
Heia late foreldre!


































Normally, waking up to the smell of coffee is a wonderful thing.This morning I was confused as I lay in bed with my husband sleeping next to me, and the bedroom smelled very strongly of coffee. 

The mistery solved itself quickly when we got up.

The girls room (right next to ours) had gotten an extreeme makeover in the morning hours.
They had made sure to rub the brown powder onto every surface, including the carpet and matrasses.
I have a feeling that the girls room will be smelling like coffee until well into the next year. Boy am I glad they didn't find the jar of anchovies. 

This the price we are paying for one hour of extra sleep. 
Last time it was flour and oatmeal.

Next time it'll probably be honey and rice grains. 
What ever. As long as it can be washed up (by my husband).

Go idle parenthood!





Mammatøy Shopping

I går var jeg jo og shoppet med sammen med søstern men jeg glemte jo helt å vise dere fangsten! Ble nok litt distrahert av Babyshoweren i gårkveld...og lunsjen i dag.

Men jeg hadde altså det jeg vil kalle en skikkelig shoppingrunde for en gangs skyld!
Blir ofte til at jeg ikke finner noe jeg liker, eller at jeg står der med to plagg jeg ikke klarer å velge mellom, og så går jeg tilslutt tomhendt hjem.
Det skjedde ikke i går...

Det var så mye fint mammatøy på H&M. 










Og så ble det litt stæsj fra Gina Tricot:


















Og et skjerf og smykke fra CMYK






































Jeg er kjempefornøyd med shoppingen. Nå har jeg klær som kan brukes til både hverdags og fest -og ut hele svangerskapet. Og den sorte toppen er jo helt ypperlig til amming også!

Fant også noen julegaver og kalendergaver til jentene mine. Kommer mer om det senere ;)



NÅ er det ikke lenge til jeg er hjemme :) 

hits