Jentene

Frost



«Skal vi plukke blomster?» spør hun mens hun ser opp på meg med et smil fullt av forventning.  Jeg bøyer meg ned og tar hånden hennes. «Det er vinter lille venn. Jeg tror ikke vi finner noen blomster nå, men jeg husker godt da vi plukket dem da vi var her i sommer.» Det store smilet hennes dovner litt.




Hun sparker til en klump med frossen jord. Jeg klemmer hånden hennes mykt og stryker henne over kinnet. «På våren og sommeren blomstrer det vet du. Nå sover blomstene, men de kommer tilbake neste år». Øyenbrynene hennes synker. Hun er ikke enig. «Jo det er blomster her» mumler hun lavt mens hun skuer utover den frostdekkede engen.. «Der!»

Hun peker men jeg ser ikke det hun ser. «blomster!» roper hun og den lille hånden forsvinner ut av min.



Det knirker under skoene hennes når hun spurter mot de store trærne på den andre siden av den en gang så blomstrete engen. Jaja, det er fint med aktiv fantasi, tenker jeg, og smiler. Og så syns jeg litt synd på henne. Kanskje hun hadde gledet seg fryktelig til å plukke de blomstene som var her da vi lekte her i sommer? Jeg står der en stund og tenker på sommerdagene våre på dette stedet og den gangen de badet i sjøen selv om jeg syntes det var alt for kaldt.

Et par minutter senere roper hun på meg. Jeg tusler bortover mot henne og ser utover fjorden som har begynt å dekkes med is. Plutselig står hun foran meg med noe i hendene.

«Her mamma. Vinterblomster til deg!» 




Det var da som?

«Takk!» sier jeg. «Du fant jo blomster!» Hun gir meg strålende smil. «Jeg skal plukke flere! Vil du ha flere mamma?»

 Jeg nikker og skal til å gi henne en klem, men det rekker jeg ikke før hun iler av sted igjen, for å plukke vinterblomster.




Vaskehjelpen

Vaskehjelpen vår er på ferie, og vel...det merkes, for å si det sånn. Han kommer "bare" en gang i uken, men det er tydelig at det utgjør en sinnsyk forskjell, for i dag var leiligheten et katastrofeområde. Lat som jeg er, så utførte jeg likegodt et lite eksperiment for å se om
jeg kunne -helt uten å be om det- få smårollingene til å ta over jobben til vaskehjelpen.


































Det første jeg gjorde var å fukte en fille og en svamp, og slenge dem på (det sinnsykt skitne) spisebordet, uten å si et ord. Så gikk jeg tilbake til å tømme oppvaskmaskinen og ignorerte jentene som akkurat hadde funnet fjernkontrollen og forsøkte febrilsk å få slått på TV'en for å få lurt seg til enda noen minutter av tegnefilmer.

Jeg fortsatte med mitt.
Tre minutter senere:

































Okay. Ikke umiddalbar suksess altså.
Men det var forventet. Jeg prøver igjen. Går bort til bordet, tar svampen og skrubber litt mens jeg nynner høylytt i en hyper-positiv-über-livsglad tone.

De snur seg og ser på meg med hevede øyenbryn.
Jeg ignorerer dem, slipper svampen og går tilbake til min utgangsposisjon ved oppvaskemaskinen.




To sekunder senere:



JESS! One down, one to go.
Jeg later som jeg ikke ser henne. Men hun er ikke interessert i min reaksjon uansett. Hun konsentrerer seg om leken sin hun. Eller skal jeg si: jobben til vaskehjelpa... mohaha...

Jeg fortsetter å synge, og tralle mens jeg tar ut av oppvaskemaskinen. Så spør jeg Lillesøster om jeg skal skylle filla for henne, for den er jo blitt så skitten. Ja, det får jeg. Og med det får jeg også Storesøsters oppmerksomhet.
Et øyeblikk senere:





SUKSESS!

Jeg fortsetter å ignorere dem. Vil ikke ødelegge øyeblikket. Og de vasker og skrubber, og skubber....og de nyter det. Plutselig begynner de til og med å nynne.



Bordet ble rent, barnestolene ble rene, gardinene ble eh vel...våte.
Jaja, you win some, you loose some.

Jeg slapp i allefall å skrubbe bordet og ligge på alle fire og skrubbe barnestoler. Heia Idle parenting og  Barnearbeid!
Barn elsker seriøst å vaske. Så lenge man går foran med et positivt eksempel (ikke klage på hvor GØRR det er å vaske f.eks) så hjelper de mer enn gjerne til.
For min del føler jeg det funker best å ikke be dem om hjelp, men heller spørre "hvem har lyst til å vaske bodet?" Eller aller best: å ikke spørre i det hele tatt. Bare gjøre, vente og se.

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg utnytter denne supre ressursen oftere.
Det er nesten så jeg kunne greid meg uten de to timene i uka med betalt hjelp....




.......



Okay da. Nesten.


Hjelper dine smårollinger til hjemme? Hvordan får du dem til  hjelpe?


Erfaren vs Uerfaren


Her har vi en erfaren Store-storesøster L. To småsøsken har hun, enda hun ikke har fylt fire år! Hun er så glad og spent. Hun gleder seg sånn til Lillebror kan være med mamma og hente henne i barnehagen, slik at hun kan vise han fram til alle vennene sine. Hun har allerede hatt med seg et bilde som hun viste frem i barnehagen, sprekkferdig av stolt!



Lille-storesøster R, jobber enda med å fordøye endringene. Hun var ikke like forberedt som Store-storesøster L, siden det er litt vanskelig for en toåring å begripe konseptet "baby i magen" og "baby kom ut av magen". Hun er jo helt betatt av Lillebror, og vil kose på ham hele tiden, men jeg vet ikke om hun har forstått hvor han kom fra, og at han skal være hos oss for alltid.
F.eks peker hun enda på magen min og sier "bror", selv om det ikke er noen bror der inne lenger, for så å peke på sin egen mage og si det samme.

Litt søskensjalusi har vi jo merket hos lille R, i form av mer trass og klenging på mamma. Pappa er helt ut, og det er mamma hun vil ha. Men det er helt lov. Det vil nok ta litt tid for lillejenta venner seg til dette nye livet hvor hun må dele mamman sin med en baby. Jeg prøver så godt jeg kan å ta meg tid til Lille-storesøster når jeg har hendene fri, men det er lettere sagt enn gjort når Lillebror trenger mammas lukt og nærhet til en hver tid. Det gjør vondt i mammahjertet når jeg merker at jeg trenger pittelitt avstand fra R for å kunne ta meg av Lillebror. Men sånn er det når man er mamma til mange små...-man føler aldri at man gir nok av seg selv.
Vi trenger nok litt tid til å finne ut av dette sammen, R og jeg.



Har dere opplevd søskensjalusi med deres barn? 
Hvordan artet det seg og hvordan taklet dere det?












To år



Lillejenta mi. Når ble du så stor? Plutselig er du ikke lenger den lille babyen min lenger. To år har gått siden du ble født i rekordfart, og jeg er så stolt av deg. 



Du har et humør som gleder alle som er rundt deg. Du synger stort sett dagen lang, du deler gjerne ut klemmer og det koster ingenting for et funklende smil fra deg. Noen ganger viser du oss hvor bestemt du er med brøl og spark. Men det tar aldri lang tid før du traller og ler igjen. Vi er så ufattelig glade i deg. Takk for at du kom til oss.


Liten






































Du blir så fryktelig liten når du er syk. Du som vanligvis er tøffere enn toget,  du som vil greie alt på egenhånd og aldri lar deg stoppe, -du blir plutselig en skjør liten baby som trenger mammaen og pappaen sin så intenst. Hele dagen og hele natten. Sove på brystet. Et marathon av byssing og bæring, snyting av nese og dosering av medisiner. Søvnløse netter med hosting, nysing og gråt. Du krever endeløs utholdenhet og nerver av stål av oss.

Selvfølgelig vil vi være der for deg, mer enn noe annet. Vi SKAL være der. Det er jobben vår. Og vi vil at du skal føle deg trygg og elsket, men noen ganger river vi oss i håret og har bare lyst til å gi opp. Det er ingen enkel oppgave å være sykepleiere for en smårolling. Vi gjør vårt beste, og vi er veldig, veldig glade i deg. Også når vi rister på hodet og uffer oss litt over trassanfallene dine. Det er lov å være litt liten når man trenger det.

Tenk utenfor Tavla

Det hender ikke akkurat sjelden at jentene gir meg en skikkelig aha opplevelse. De overrasker meg stadig, og viser meg at jeg nok ikke er like kreativ og åpen i sinnet som det jeg tror jeg er. Jeg har mye å lære.























Lillesøster ba meg om å hente ned kritt fra hyllen. Jeg tenkte med mitt logiske, lineære voksensinn at hun hadde tenkt å tegne på den lille tavlen, og ba mannen om å hente den til henne.

Vel, tavlen fikk stå helt urørt og ren den. Lillesøster hadde større planer.
Det var "kaffebordet" til Tippoldemor som skulle forvandles til et kunstverk.
Jeg har aldri tenkt på det før, men bordet har en overflate som er helt perfekt til å tegnes på med kritt!



Dette hadde hun tenkt ut helt selv, og planlagt før hun i det hele tatt ba meg om å hente krittet. Det var helt tydelig, for hun gikk straks i gang med å tegne på bordet.

Storesøster ble tydelig fascinert og ville være med. Hun fikk være kunstnerassistenten til Lillesøster.












Men er det ikke stress med griset? -tenker kanskje noen.
Nei. Gris blir det uansett hva de holder på med nesten. Og de tjue minuttene som de koste seg med krittet var dyrebare for en mamma som er litt i overkant frynsete i nervene etter en uke med sykdom og utrolig krevende og sutrete små jenter. Dessuten kan jo kritt vaskes bort på null komma niks med litt vann!






Det ble litt forhandlinger da de plutselig skulle tegne på gulvet også. Vanligvis hadde jeg bare latt dem gjøre det, men siden jeg NETTOPP hadde vasket og BONET gulvet i min meget gravide tilstand, (noe som krevde en god del svette og litt tårer) så ba jeg dem vennligst la det være. De forstod, av en eller annen merkelig grunn, (kanskje fordi jeg hadde gråten i halsen hehe) og fortsatte på bordet.

Mens de holdt på med kunstprosjektet sitt, fikk som sagt den lille tavlen ligge helt urørt, og da jeg tittet bort på den, så var det akkurat som jeg hadde en liten aha-opplevelse.

For det har vært diverse ting jeg har tenkt mye på i det siste. Voksen-dilemmaer og sånt vet dere. Jeg har søkt etter det riktige svaret. Den riktige løsningen. Jeg har tenkt mye på hvordan andre folk har løst lignende dilemmaer med bra resultater osv.

Men så slo det meg, da Lillesøster tegnet så og si over alt unntatt på tavlen som jeg antok at hun ville tegne på, (med et glimrende flott resultat forresten) at jeg ikke nødvendigvis trenger å tenke på "hvordan andre ville gjort det", hvordan folk pleier å gå fram eller hvordan folk forventer at jeg skal gjøre ting. Det handler bare om å tørre tenke utenfor boksen tavla!


Blir det helt feil så kan man jo begynne på nytt igjen.




Blir du ofte overrasket av dine barns kreativitet?
Hva føler du at du har lært/kan lære av barna dine?

Arabisk søndag & ord fra mammahjertet


Brunch på Al Hamra er aldri kjedelig.




Det ble ikke noe frokost på senga eller fastelavensboller med hjerter på til meg i dag. Men en deilig søndagsbrunch på Berlins beste arabiske café med den lille familien min er ikke akkurat kjipt det heller!



Noen dager skjønner jeg ikke hvordan jeg kan være så heldig. Har jeg fortjent dette?
Klart at av og til (på dårlige dager) får jeg noen ganger bare lyst til å auksjonere bort smårollingene mine til høystbydende, men de aller fleste dagene er jo så utrolig gode, og jeg er så hodestups forelsket i trolljentene våre at det stikker i hjertet. (Dette sier jeg helt til de søler melk i håret mitt igjen..)



Takk for at jeg får være mammaen deres.
Dere gjør meg til et bedre menneske.





"You will never have this day
with your child again.
Tomorrow they'll be a little
older than they we're today.
This day is a gift.
Breathe and notice.
Smell and touch them;
study their faces
and little feet and pay attention.
RELISH THE CHARMS
of THE PRESENT.

Enjoy today, mama.
It will be over before you know it."

~Jen Hatmaker

Hvordan feirer dere morsdagen? 

Falsk Alarm

Installasjonskunstnerne slår til igjen.
Legg merke til den nøye utvalgte bakgrunnen med påtegnet vegg...ja og så er pappaen gjemt der et sted.
Nå tar vi straks turen på Al Hamra for den obligatoriske Søndags- familiebrunchen. Det er så rart å tenke på  at om et par (fire?) søndager til så er vi en familie på 5!

I natt trodde jeg forresten seriøst at Lillebror hadde tenkt seg ut. Kynnere, mer kynnere som gikk over i skikkelig vonde modningsrier hele natten lang. På et tidspunkt tenkte jeg at det ikke var noen vei tilbake. Nå kommer baby. Shit tenkte jeg. Jeg har ikke strikket noe enda. Rekker jeg det nå? Ikke har vi kjøpt bleier heller. Shit.

Det gav seg selvfølgelig når jentene trippet inn på soverommet vårt i 6 tiden. Typisk. God morgen zombie-mamma. Blir en lang dag det her. Takk Gud for kaffe. Mannen min. Og svigermor. (Hint hint..)

Er det noen av dere mammaer som har opplevd å ha modningsrier så lenge før termin? (4uker!)

Ha en fin søndag da! GOD MORSDAG!
Stikker innom senere ;)


Konsert med Chaotica Domestica

Kulissene var nøye gjennomtenkt mtp fargeskjema. 
Ingenting er som en spontan intimkonsert hjemme i stua. Denne gangen var det xylofon-duoen Chaotica Domestica som, bokstavelig talt, slo til. Forestillingen var fyrig og til tider ganske utagerende. Faktisk såpass at hele tre ganger i løpet av opptredenen, ble noen truffet i hodet av en xylofonstav. Musikerne var imponerende fulle av innlevelse, og tider brøt de ut i sang som kunne minne litt om indianer- eller sjaman-messing. Ordene som ble sunget, tilhører trolig et språk oppfunnet av artistene selv. Kostymene bestod av en fargesprakende palett: en koboltblå Dora Genser og rosa solbriller med elastisk bånd. En fryd av en konsertopplevelse med mer enn nok av sanselige inntrykk.










Konserten var også full av mystiske elementer. For eksempel en tamburin på høykant. Denne ble overraskende nok ikke brukt som instrument i løpet av forestillingen, men som hodeplagg. Jeg har enda ikke helt kommet fram til hva symbolikken i det må være.



Scenen var liten, men det stod ikke på innsatsen.




En av artistene bryter ut i sang. "LULELULELULELULELAAAAA"

Jeg gleder meg allerede til neste opptreden.

Ingenting

-Hva skal vi finne på med dem i ettermiddag? spurte mannen meg i dag etter at han og jentene kom hjem. Jeg så på jentene som allerede hadde funnet fram Ukulele'n og gikk rundt i tog og sang høyt mens de ignorerte oss fullstendig.
-Ingenting. Og "finne på noe" -Det klarer jente selv, svarte jeg.



Og slik ble det.
Vi har gjort null og niks i dag, og hjelp så gøy det er da!








Okei, så har vi ikke akkurat gjort "ingenting". Men vi hadde NULL planer. Ikke engang en middagsplan. Improviserte med Toast og supperester fra i går. 
Det å leve i nuet pleide å være noe jeg kunne nyte. Men så fikk jeg barn, og fikk det for meg at alt måtte være så planlagt og strukturert, for ellers ville alt bryte sammen og bli et eneste mareritt av et kaos. 
Derfor prøvde jeg å planlegge, legge opp aktiviteter og middager osv slik at vi skulle få en bedre og enklere hverdag. -Den planen gikk i dass for å være helt ærlig, for jeg følte jeg holdt på å drukne av stress. Jeg hang alltid etter, og klarte aldri å huke av halvparten av det som stod på planen.

En god blanding av mer og mindre planlagte dager funker best.
I dag valgte vi å la alt stå åpent. 
De dagene er finest.


Pleier dere å ha slike "gjøre ingenting" dager, eller liker dere best å ha en plan?

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Blir kanskje en episode med Girls etterpå når mannen er ferdig med å legge jentene. Hva syns dere forresten om den nye headeren? Var den gamle bedre? Jeg klarte rett og slett ikke lenger den gamle. Jeg blir så fort lei av å se de samme bildene av meg selv, at jeg bare måtte bytte nå, for det klødde i øynene! Dette er et midlertidig design da. Satser på enda bedre stuff snart.

Ha en fin kveld!

Umbrella & Heels

(For English: scroll down)
I dag er jeg takknemmelig for:
At dere to alltid vet hvordan dere skal få mamma til å le. 
At dere to alltid vet når jeg trenger en klem og et skikkelig snørrete kyss. 
Og det faktum at dere vet nøyaktig hvordan man bruker en paraply og et par hæler.


Today I am thankful for:
That the two of you always know how to make mommy laugh.
That the two of you always seem to know when mommy needs a hug 
and a very snotty kiss.
And the fact that you know exactly how to work an umbrella and a pair of heels.

Det som gikk galt på juleaften

Sånn bortsett fra at jeg brant meg på kaffekokeren, kuttet fingeren på en plastboks, sprutet sitronsaft i øyet mitt, (som er mye vondere enn det høres ut!) mistet brøddeigs-bollen oppi kjøkkenskuffen og melet ned hele kjøkkenet som vi vasket dagen før, måtte kaste sausen fordi den første ble rosa, lage ny, og nesten brente potetene, så ble vår første "alenejul" fin tilslutt.
Love Actually <3
Det var et øyeblikk, sånn rett før jeg serverte maten, som jeg holdt på å knekke sammen av stress. Typisk meg å ikke ville ha noe hjelp på kjøkkenet, men jeg bare arbeider best sånn. Likvevel ble det en del stress, da jeg plutselig fikk vite at det skulle lages to forskjellige julemiddager  i steden for en. Ble noen svette timer på kjøkkenet ja! 

Høydepunktene i går var en koselig frokost, (bare oss fire) julefilmer man aldri blir lei av, JULE-ENGELEN som kom på besøk, å se jentene gå amok med pakke-åpning, og den hjemmelagede juleisen.


Nå setter vi kursen for Oldemors hus. Der skal vi være helt fram til i kveld, sammen med en haug av familie. Jeg må innrømme at jeg har planer om å kapre godstolen og ikke rikke på meg i hele dag. Jul er gøy, men det tar på å stå på kjøkkenet i en hel dag når man sprenggravid...

Og forresten, jeg fikk noen fantastiske gaver av mannen i går. Et nytt kjøkkenbord og nytt kamerautstyr. Dere vil nok merke sistnevnte på bildekvaliteten når jeg får øvd meg ;) 

Håper dere har det fint og nyter juletiden med kjente og kjære!

Jona

The JAZZ train

God morgen!



Priceless moments... 



Mine tre musikanter fortapt i et øyeblikks gledesrus. 



Kan love dere det ble krangling om instrumentene ca. to sekunder senere.

Men sånne øyeblikk er fine vet dere. <3



hits