januar 2014

Bare gutter kan det



«Når jeg blir stor skal jeg gå på prinsesseskole for å bli prinsesse.» Javel, tenkte jeg. Hun har i det minste fått med seg det at utdanning er lurt. Jeg var ikke så bekymret for den prinsessedelen. For små barn har jo (uansett kjønn) ikke akkurat drømmer om å bli revisor eller fysioterapeut. Hun må vel få ha litt fantasifylte barnedrømmer uten at jeg skal protestere, tenkte jeg. Men da jeg spurte henne hvorfor hun ville dette, og ikke for eksempel bli fotballspiller eller politi (fordi jeg vet hun er fascinert av begge yrkene), ble jeg en smule satt ut. «Fordi at jenter kan ikke bli det. Bare gutter kan det» svarte hun.

Den kom litt brått på.

Jeg forsøkte å forklare at alle kan i utgangspunktet bli det de vil, uansett kjønn, bare de jobber hardt for å bli gode til det. Det finnes damer som er politi, og det finnes menn som for eksempel jobber som ballettdansere. Det går an, heldigvis! 

Nei. Ikke noe napp.

Fortsatt mener barnehagebarnet altså at dette ikke kan stemme. Hun forteller meg (med en pekefinger i lufta) at verden er inndelt slik at jenter kan gjøre jenteting, og gutter kan gjøre gutteting. Hvem som har bestemt dette, er hun usikker på, men at det er sånn, er hun ikke i tvil om. Hun likte ikke at jeg plutselig snudde opp ned på denne kjønnsinndelte virkeligheten, og viste at dette var et tema hun ikke hadde lyst til å diskutere nå. Jeg bestemte meg for å avslutte samtalen og si at vi kunne prate om det en annen dag, når hun var klar for det. 

Men nå var jeg blitt litt bekymret.

Hvor begynner dette, og hvor alvorlig er det? Dette har jeg grublet på siden denne episoden. Er dette noe som kommer i hovedsak fra oss foreldre, fra samfunnet, eller er det noe medfødt? Kanskje begge deler? Har vi sviktet døtrene (og sønnene!) våre i likestillingskampen, eller har likestillingskampen gått så langt over streken at vi prøver å tvinge barn ut av de biologiske rollene de instinktivt tar på seg?



La oss snakke litt om det siste der. For hvis det er slik at mennesker helt fra fødselen er programmert til å tiltrekkes visse typer roller som tilhører deres kjønn, (jenter vil leke mamma og prinsesse, mens gutter vil leke superhelt og byggmester ) hvorfor er det da slik at vi likevel har så mange mennesker som igjennom historien har kjempet med nebb og klør fordi at de ønsker seg å ha en utradisjonell rolle i livet? Greit nok at det er visse biologiske forskjeller som ikke kan endres på, og jeg ser ingenting feil i at jenter leker mor og barn-leker. Men når det blir slik at de ikke tør å leke lekene som blir stemplet som guttete, så blir det feil for meg. Verden er jo full av kvinner og menn som vil gjøre noe annet enn bare gutteting og jenteting. Og de har jo hatt det ganske tøft med den kampen oppigjennom. Skal vi bare lene oss tilbake i vårt ganske så likestilte land og kalle dem som stiller spørsmål ved kjønnsroller hos små barn for hysteriske? Er det virkelig flisespikkeri å undre seg over slike ting?

Er det i så fall bortkastet energi at jeg prøver å være bevisst på det å la barna mine se filmer som viser likestilte gutter og jenter, eller at jeg nøler med å overøse jentene med prinsesseoutfits? Er det meg som irriterer meg for uviktige ting når bodyer med «tøffing», «superhelt» og «adm. dir» henger i gutteavdelingen mens jeg finner bodyer med «prinsesse», «hjerteknuser» og «next top model» i jenteavdelingen? Er det meg som er gjennomsyret av hysterisk feminist-tankegang når jeg blir litt fornærma over at folk stadig henger seg opp i at jeg kler sønnen min i både blått, OG rosa og rødt? 

Eller kan vi med trygghet si at det er helt ufarlig å la barna få det inn fra alle kanter allerede i barnehagealder at de er begrenset i sine klesvalg og fremtidsdrømmer på grunn av kjønn?

Jeg tror ikke at jenta som drømmer om å bli prinsesse når hun er tre år, nødvendigvis er fordømt til å aldri kunne bli karrieredame og sjef. Jeg tror heller ikke at gutten som løper rundt i barnehagen og leker cowboy ikke kan ende opp som sykepleier en dag. Det er slett ikke umulig, og jeg har sett det skje. Men jeg tror heller ikke det er umulig at jenter som får signalet om at «det er viktig at gutter er tøffe og at jenter er pene» igjennom hele oppveksten, kan komme til å møte på noen unødvendige hindre på sin vei. Jeg skulle gjerne sett at døtrene våre ikke måtte få det banket inn i hodet sitt at utseende er alfa og omega for å lykkes eller bli godtatt som kvinne, og nåde dem som prøver å fortelle meg at det er viktig å være tøff som gutt. Tullpreik, sier jeg. De mest suksessfulle mennene jeg har møtt er følsomme, omtenksomme og intelligente mennesker. Tøffe når det trengs, men det er ikke en maske de trenger å bære hele livet for å være sikre på seg selv.



Jeg ser at jentene er opptatte av «jenteting», allerede i barnehagen. De er fryktelig opptatte av hvem som har den fineste kjolen, og alle de andre vil også ha den. De er opptatt av hvem som har det lengste håret, og hvem som har neglelakk på, og hvem som ikke har det. Leppebalsam har også blitt en ting blant barnehagejentene. Guttene: not so much. De er mest opptatt av hvem som kan løpe fortest, og hvem som kan bygge det høyeste tårnet. Søtt og kanskje uskyldig, men jeg kan ikke være helt sikker på det siste. I denne artikkelen sier likestillingsombudet at det er et problem at barns lek styres av hva vi voksne oppfatter som gutteting og jenteting.

Det er liksom søtt at jentene føler at de må dolle seg opp og være fine, helt til de begynner i 2.klasse og kommer hjem og spør om de er tjukke. Igjen: jeg sier ikke at det scenarioet nødvendigvis er en direkte konsekvens av prinsessekjoler og next top model-bodyer. Men jeg blir ganske overrasket over hvor lett mange foreldre blankt avviser at slike ting kan være faktorer som bidrar til senere problemer med kroppspress, klespress, strenge kjønnsrollemønster og mobbing. 

Enn så lenge kommer jeg til å fortsette med å holde fargepaletten i barnas klær bred, og la den gå på kryss og tvers av "jentefarger" og "guttefarger."  Enn så lenge vil jeg ikke la datteren min lakke neglene hver morgen, selv om hun mener at det er superviktig for å være fin i barnehagen. Enn så lenge kommer jeg til å fortsette å svare henne at det viktigste er at hun har det morsomt og trygt i barnehagen, og at hverken neglelakk eller prinsessekjoler ikke er nødvendig for å bli likt. 

Noen kaller det tullete, jeg kaller det en magefølelse.


Hva tenker du? 

Gjør det noe at reklamer for barneklær og leker som regel skiller mellom kjønn i både farger, slagord osv? Har dette noen betydning for barna våre og hvordan de oppfatter verden?

Er du bevisst på hvilke filmer/reklamer/bøker/klær og holdninger barna dine blir utsatt for med tanke på kjønnsroller, eller tror du det kommer helt an på personlighet om en gutt ønsker å bli danser eller politi?


Du er invitert!



Folkens, nå skjer det snart! Nå er det like før boka Mammarådet, som jeg har vært med på å skrive, blir utgitt. I den anledning byr forlaget, selveste Aschehoug inn til lanseringsfest, og gjett hvem som er invitert? -du min venn!



Møter du opp i Aschehoug sine lokaler den 5.februar mellom 18.00 og 20.00. vil du kunne treffe både meg, redaktør Suanne Kaluza og en god gjeng utgivelsesgira bloggdamer og slå av en prat. (Husk å melde deg på arrangementet innen 3. februar.) Det blir litt mat, drikke og helt sikkert glitrende stemning. Hvis du har lyst, kan du også kjøpe med deg en signert utgave av boka vår. 

Jeg har ikke ord for hvor ambivalent jeg har følt meg til hele boklanseringen -ikke fordi at jeg har tviler på boka, nei nei, saken er den at jeg ikke er så veldig glad i akkurat sånne ting som boklanseringer, forlagsfester og den slags skumle tilstelninger. Helt ærlig, så har jeg vært såpass pinglete at jeg vurderte å droppe hele utgivelseskalaset. 

Sist uke berget syke barn meg (u)heldigvis fra en planlagt tur på Vixen Blog Awards. Og på den ene siden var det litt kjipt at jeg ikke fikk rulle meg i glitter, glo på kjendiser og instagramme shiten ut av hele kvelden og slike artige saker, men på den andre siden var jeg bare sjeleglad for å slippe å måtte ta på meg noe annet enn bomullstights og singlet og prøve å få det til å se ut som at dette var noe jeg var vant til. 

Men nå har jeg vært så heldig å få skrive en bok, og det sammen med en gjeng utrolig smarte, flinke og morsomme damer. Det finnes ingen unnskyldninger for å ikke stille opp og smile for dette. Jeg kan ikke love noe amazeballs outfit, designersko eller chanelveske fra denne kanten, men jeg kan garantere ammeinnglegg i bh'en, bokprat og godt humør. 

Ja og så har jeg øvd på å skrive autografer siden syvende klasse da. Så den biten har jeg i boks.

Håper noen av dere har mulighet til å komme! 

 

Kjære barn: det er ikke deg, det er meg



Kjære lille venn. Beklager at jeg ikke har vært meg selv i dag. Eller i går, og dagen før det. Det er ikke deg, det er meg. 

Det er meg som har vært litt vanskelig. Nei, det er meg som har det litt vanskelig. Og derfor er jeg annerledes. Jeg prøver å late som, og være den mammaen du kjenner, men du ser rett igjennom meg. 

Du legger merke til at jeg ikke ler like ofte, og at det ser mest ut som om jeg flekker tenner når jeg prøver å få til et ordentlig smil. Du merker at jeg er spissere i kantene. Snakker med spissere stemme, og mumler spisse ord til meg selv.

Kjære lille du, det er ikke deg, det er meg.

Det er mamma som ikke oppfører seg. Og når du prøver å piffe opp stemningen ved å sprute eplejuice ut av munnen som en fontene, og jeg farer opp og veiver med armene og bærer meg som om det skulle vært en naturkatastrofe, så må du vite at det er ikke din feil at jeg er så rar i dag.



Jeg ber deg om unnskyldning, og klemmer deg ekstra ofte på sånne dager. Jeg vet det gjør deg usikker når mamma har dager hvor hun ikke ler av fantestrekene dine eller hopper opp av stolen for å danse med deg når du ber om det. Jeg vet at du blir urolig når mamma sitter altfor lenge og stirrer ut i luften og tenker på voksenting. 

Du skjønner, det er ikke alltid lett å være voksen. Akkurat som det ikke alltid er like gøy å være barn. Men det går over, når man finner ut av det. Og mammaer finner ut av det. 

Du sa det ganske fint her om dagen da ting ikke gikk slik du ville «Jeg er bare liten men også stor.» 

Samme her, lille venn. Jeg er bare stor, men også liten. 

Nei jeg er ikke ferdig: mine meninger om abort og reservasjonsrett



Jeg har holdt munn om dette siden i oktober i fjor, men nå må jeg lette litt på hjertet. Helseminister Bent Høie har nå kommet med et skriftlig forslag til hvordan han i praksis foreslår å løse problemet med fastlegers reservasjonsmulighet mot aborthenvisninger. Jeg føler meg ikke ferdig med saken, og ser ikke hvordan dette forslaget er rettferdig, hverken for legene eller pasientene.

Helseministeren foreslår at alle fastleger skal ha mulighet til å reservere seg, men ikke de som jobber i små kommuner eller tettsteder med få leger. I tillegg skal det på minfastlege.no opplyses om hvilke leger som har reservert seg. Slik mener altså helseministeren at kabalen vil gå opp og at alle vil ha sine rettigheter i behold. Både lovforslaget og hele debatten rundt reservasjonsretten har fått meg til å riste mye på hodet.

Først av alt, så føles det ganske ubehagelig å sitte å se på Høie som er en høyrepolitiker, forsvare reservasjonsmuligheten, når partiet hans for bare noen måneder siden var fullstendig imot en slik ordning. Vil du virkelig dette, Høie? Eller er det slik at du fikk den kjipe oppgaven av å være plakatbærer for avtalen dere inngikk med KrF? En avtale som ble underskrevet av dere, i bytte mot at KrF skal støtte dere i regjeringen. Det må være vanskelig å måtte forsvare noe man selv har argumentert så hardt i mot. Overskriften i denne artikkelen (som ble slettet fra nettsiden, men fortsatt finnes i arkivet) til Høyre, var klokkeklar: Ingen reservasjonsrett for fastleger


Høyre beviser at de er politiske akrobater, som kan snu på en femøring når det gjelder spørsmål om liv og død. Les den glimrende artikkelen mot reservasjonsrett på Høyres nettsider her.

Her er hva jeg har sittet og mumlet foran skjermen og skulle ønske at jeg kunne ha sagt i løpet av hele denne debatten:

Jeg er imot reservasjonsretten, ikke «for» abort

Først av alt: jeg forstår abortmostanderenes moralske spørsmål om abort som et tema. For hvem i all verden er vel egentlig FOR abort? Jeg syns det er hinsides slemt å anklage dem som kjemper for å beskytte abortloven for å være «for fosterdrap». Jeg har enda ikke møtt et menneske som synes abort er en hyggelig ting. Til og med ikke de sinteste abortforkjemperne synes abort er en «god» løsning. Det å avslutte et svangerskap er utenkelig trist og smertefullt. Aller helst vil vi jo alle at det ikke skal måtte skje. Men sannheten er at abortene alltid vil forekomme, uansett om de er lovlige eller ikke. Aborttallene er i dag de samme som de var den gangen abort var ulovlig. Så selv om vi hadde gått så langt og forbudt det igjen, så ville like mange embryoer, og mye flere kvinner (som følge av utrygge abortinngrep) ikke fått leve. Så abort er noe som eksisterer i vårt samfunn, uansett hvor triste det gjør oss. Jeg er altså på ingen måte begeistret for aborter og det gjør vondt i hjertet å tenke på uskyldige fostre som ikke får leve, men jeg er realistisk, og ser at det minst grusomme alternativet er at abort er så lett tilgjengelig som mulig. På den måten blir i det minste noen flere menneskeliv spart. 

Samvittighetskvaler

Det har blitt sagt mye om legenes samvittighet, og hvordan de bør ha rett til å nekte å skrive en henvisning til abort. Jeg forstår at dette er vanskelig for mange leger. Jeg kunne ikke vært fastlege, nettopp på grunn av dette. Men. Og dette er et stort men, -jeg lurer på hvordan en lege kan beholde en ren samvittighet, bare ved å sende pasienten videre til en annen lege som skriver ut aborthenvisning? Kjære lege, med denne løsningen er du jo dessverre fortsatt et ledd på veien til abort! Du fortsatt første ledd i forarbeidet for å få utført inngrepet. Hvordan dette ene mellomleddet sletter den forferdelige byrden på legens samvittighet, vil jeg gjerne forstå, men jeg klarer det ikke. Hvordan kan dette bli kalt en god løsning for de som sliter med samvittigheten? Hvis noen kan forklare meg dette på en ryddig måte, så ville jeg sette pris på det.

«Det er kun et fåtall leger som reserverer seg, så det gjør ikke noe.»

Jo, det gjør noe at legen som er ansatt av staten til å hjelpe alle sine pasienter på lik linje får plukke og velge mellom arbeidsoppgaver. Det er en tung oppgave å henvise til abort, men den oppgaven kan ikke unngås hvis du er fastlege. Til og med hvis du reserverer deg. For hvis du gjør det, vil du fortsatt kunne bli utsatt for å måtte henvise en abortsøkende kvinne videre til en som ikke har reservert seg. Og der har vi rykket tilbake til start: Den reserverte legen er dessverre fortsatt med på abortforarbeidet. 

Videre ser jeg ikke hvordan vi kan sette samvittigheten til «et fåtall leger» høyere enn en lov vi har hatt siden 70-tallet. Jeg mener at reservasjonsretten i seg selv er et tydelig budskap til alle kvinner: deres rettigheter veier ikke tyngre enn «et fåtall legers» samvittighet. Dette lille mellomleddet er altså så mye mer verdt enn respekten for kvinnens rett til å velge selv, at helseministeren er villig til å ignorere sine (tidligere publiserte) egne personlige ytringer om hvor feil det er at legens følelser veier tyngre enn pasientens behov.

«De som tar abort er grusomme mennesker»

Jeg vet at det er mange som er såpass imot abort at de tenker med avsky på disse kvinnene, men jeg kan si deg at noen at jeg vet at de ikke trenger å være monstre. Jeg kjenner selv til noen fantastiske, omsorgsfulle og ikke minst, ansvarsfulle kvinner som dessverre har blitt uønsket gravide, til tross for prevensjon. Så jeg vil ha meg frabedt disse påstandene om «abortuhyrene» som dreper sine egne barn uten noen baktanker. Vi har på ingen måte rett til å dømme dem før vi har levd deres liv.

«Det er for enkelt å få abort, og noen kvinner bruker abort som prevensjon»

Det er kart jeg skulle ønske at alle befruktede egg skulle få vokse og bli et menneske med et fullverdig liv. Igjen: ingen ønsker seg virkelig at embryoer skal bli abortert og ingen ønsker seg å bli uønsket gravid. Men dette er ønsker. Ikke virkeligheten. Som tidligere nevnt, skjer det ingenting med aborttallene om vi forbyr lovlig abort de går hverken opp eller ned. Og når det gjelder de kvinnene som anklages for å bruke abort som prevensjon, og gjerne er gjengangere på abortklinikken, så blir disse omtalt som ansvarsløse, umoralske, grusomme mennesker. 

Hvis det virkelig er slik at disse kvinnene er så forferdelige mennesker, -er det da forsvarlig at de skal oppfostre barn som de attpåtil ikke vil ha? Og er det sannsynlig at disse uansvarlige menneskene ville tatt færre aborter om det var ulovlig? Jeg tviler dessverre på det. Tallene snakker for seg selv. Er det ikke litt bakvendt å skylde på lovlig abort som grunnen til at folk tar abort? Det blir for meg like bakvendt som å si at psykologer har skylden for at folk blir deprimerte og søker hjelp av psykologer. 

Er det tullete av meg å tenke at vi heller bør jobbe MYE mer med prevensjonsopplysning, lettere tilgjengelighet og undervisning for å få ned aborttallene? Dette (forebygging av uønsket graviditet) er forresten punkter som KrF har hatt på sitt partiprogram i alle år, men likevel hører vi null og niks om akkurat dette, mens de (hver eneste stortingsperiode) legger frem lovendringsforslag som f.eks går på å innskrenke abortloven slik at fristen for abort flyttes tilbake om flere uker, og at det blir opp til legene, ikke kvinnen, å vurdere hvem som får ta abort. For meg så blir det rimelig tydelig at kampen om reservasjonsretten er et ledd i en mye større plan hos enkelte politikere. Jeg er ikke begeistret for et samfunn hvor aborter er like hyppige som før, men mye farligere og skamfulle enn hva de allerede er.




«Man kan jo bare henvende seg direkte til sykehuset»

Ja, det kan man. Hvis man bor nærme sykehuet er det praktisk sett fint mulig. Men det er ikke «bare». Jeg ser hvordan dette punktet kan være vanskelig å forstå for dem som ikke selv har vært igjennom en abort, eller kjenner noen som har det. Det har seg slik at når en kvinne befinner seg i denne forferdelige livskrisen som det er å være uønsket gravid, så er det slik at hun trenger å forberede seg mentalt på det som skal skje. Hun trenger å snakke med en lege som hun har kjent en stund, som hun kan stole på. Noen som kjenner hennes historie. Noen som ikke er et fremmed ansikt. Det at mange abortsøkende kvinner ikke ønsker å «bare ringe sykehuset» forstår jeg uendelig godt. De trenger den tryggheten en fastlege gir, når de står midt oppi dette grusomme valget. Det at hun da muligens må bytte lege for å få konsultasjon om abort fordi at hennes lege har reservert seg, gjør at vi røsker bort denne tryggheten som jo er hele vitsen med fastlegeordningen, under føttene på henne.

«Men dette lovforslaget beskytter kvinnene mot sniknektere»

Samvittighetskortet mister hele vitsen for meg når det er reservasjonsrett for kun visse leger. I mange distrikter vil de ikke få muligheten til å reservere seg. Der det er få leger, vil kommunen måtte nekte legene å nekte å henvise. Likevel mener altså helseministeren vår at dette er et forslag som «ivaretar alles rettigheter og samvittighet.» Forslaget sier at kommunene skal få styre med hvilke leger som skal få reservere seg. Hvordan kan de som kjemper for legens samvittighetsfriet fortsatt stå bak dette forslaget? Skal det være lov for noen å ha en samvittighet, men ikke alle? 

«Leger har allerede drevet og nektet å henvise til abort i mange år så dette er ikke noe nytt» 

Leger reserverer seg allerede i dag. Nytt lovverk vil sikre ordnede forhold. Det styrker kvinners rettigheter, sa Høyre på Twitter den 21. januar. Greit. La meg se om jeg har forstått dette riktig: Høyre vil altså belønne disse fastlegenes brudd på lovverket med en lovendring i deres favør? Unnskyld meg et øyeblikk mens jeg klyper meg i armen.

Og en ting til: kjære Høyre, disse legene som har blitt avslørt for, eller har stått frem om sin ulovlige henvisningsnekt (hvor av noen har nektet å skrive ut prevensjon), tror dere virkelig at leger som handler slik utifra egen moral uten respekt for loven, kommer til å føye seg etter disse nye reglene hvis kommunen nekter dem å reservere seg? Jeg må si at jeg ikke har særlig høye forventninger. Bent Høie sier det i grunnen ganske godt selv på nrk debatt: «Jeg tror ikke at vi igjennom lover, kan forandre legers meninger».

Jeg kunne ikke vært mer enig. 

Dette er forresten ikke den første gangen i løpet av de siste årene som Høyre har tatt opp abortloven til diskusjon. I fjor ble Solberg og Høie nedstemt av sitt eget parti da de foreslo å innskrenke abortloven.

Jeg diskuterer ikke denne saken bare for å ha noe å rope for

Det å ta en abort er en livskrise som kan være noe av det verste en kvinne opplever. Dette lovforslaget krenker etter mine meninger, begge parter. Fastlegene skal få lov til å nekte, men kun hvis kommunen tillater det. Her minster reservasjonsmuligheten hele verdien. Dessuten så ser jeg ikke hvordan det å henvise til en annen lege beskytter noens samvittighet. Kvinnen har lovmessig rett på fri abort, men først må hun sørge for å finne en lege som ikke setter sin samvittighet over hennes belastning av et dypt smertefullt valg. Ingen vinner på denne måten.

Veien fremover (ikke bakover!)

Nå vet vi ikke hva som kommer til å skje fremover. Men uansett om vi får reservasjonsrett for fastleger eller ikke, så håper jeg at fokuset fremover kan snu. Jeg håper at vi kan slutte å bebreide kvinnene som havner i denne livskrisen, eller slenge fornærmelser mellom frontene, og heller fokusere på forebygging og samtidig tenke nytt når det gjelder støtten rundt disse kvinnene. Mange av dem som er for reservasjonsrett sier at disse kvinnene har «lite grunnlag» for abort, og at mange av barna kunne fått et godt liv. Mulig det. Men da må vi sørge for at disse kvinnene har et apparat rundt seg som støtter dem. Her har KrF noen glimrende forslag, selv om de forslagene er tett vevd inn i planen om å innskrenke abortloven. KrF ønsker nemlig å sette inn økte ressurser for kvinner som vurderer abort, slik at de kan få hjelp til å beholde barnet, hvis det er noe de ønsker men ikke tør på grunn av sin situasjon.




I tillegg så legger de (i følge seg selv) stor vekt på prevensjonsveiledining og utvidet tilbud om gratis prevensjon.
Hva med å starte i den enden, Høie, Hareide og co? 


Synes du lovforslaget er en god løsning? 
Hva tror du kan bidra til å få ned aborttallene?
Hva synes du om Høyres spenstige helomvendig i forhold til reservasjonsrett?

Upassende bilder på Facebook

Facebook, vi må snakke sammen.

Det gjelder bryster, kropp og sånt. (Dere som er allergiske mot disse temaene, anbefales å hoppe av her) Ja, Facebook, min gode venn. Du aner sikkert hva jeg sikter til: Jeg tenker blant annet på bilder av bryster som blir brukt til sitt opprinnelige formål, -altså amming, eller "pornografi", som du liker å kalle det. 

Facebook, nå har du vært en del av mitt liv i åtte år, og du har gitt meg mye glede. Noen ubehageligheter som venneforespørsler fra glemte, (spenna gærne) flammer og meldinger fra ensomme gamle menn har det blitt, men for det meste har du beriket livet mitt og gjort det mulig for meg å holde kontakten med (og luske på) gamle og nye venner, så takk for den. Og du forresten, jeg liker det du la til her om dagen i brukerreglene dine:


Strenge på porr'en? Utvise respekt ovenfor amming og kunst? WOW! Det virker nesten som om du har skjønt det, facebook!

Det er bare den uskrevne delen, om at du driter i å følge dine egne regler, som får meg til å stusse litt.

Jeg forstår at når såpass mange mennesker bruker dine tjenester, må du ha noen regler: Ingen mobbing, rasisme, pornografi eller overdreven nakenhet. Og disse reglene må følges opp. Bilder slettes og medlemmer utestenges hvis de ikke skjerper seg og holder opp med å poste nynazistiske statuser eller bilder av sine edlere deler.  Takk for det. Jeg setter oppriktig pris på at det. Jeg ser at du anstrenger deg for å lage et trivelig sted å være, og det er super-dupert.

Men det er en ting jeg lurte på:

Kan du forklare meg hvorfor de sidene som er fulle av ordbokdefinisjonen av pornografi, blir stående åpne, mens sider med gravide damer i boxershorts og trenings-bh, og ammende som viser mindre enn en kvart pupp anmeldt som "pornografisk innhold eller nakenhet" blir lagt ned av dere eller i beste fall, truet med utestengelse?  

Slik jeg har forstått deg, er altså dette her i skjønneste orden:



Mens dette blir i overkant for mye porno:


Bilder fra blogger Karoline Kumpula's facebookside.

Og bare for å være sikker på at jeg har forstått det riktig:

Dette er altså innafor:




 

Meeeens dette blir for hardcore for Facebook og resulteres i tredvedagers utestengelse (?!)


Illustrasjoner fra Facebook: Erika Ray Photography, Amy O'Neal Productions, Birth without fear. 

Kanskje det bare er meg som er treig, men jeg får det ikke til å stemme helt.

Det er helt i orden for meg hvis du ønsker å holde dine sider frie for sprettrumper,  hengerumper og navlelo i sine naturlige omgivelser osv. Det er du som bestemmer, og du skal få slette det du har forbudt. Vi har jo alle gått med på betingelsene da vi meldte oss inn. Okay, så leste ingen av oss de betingelsene, men jeg tror de fleste har hørt om dem, og vet hva de går ut på. 

 

Men, du. Mens du sender ut anmeldelser for "pornografisk innhold" til mammaer som har lagt ut bilder av seg selv i fødebadekaret iført en bikini med en nyfødt, deilig og klissete baby på brystet, eller mens de ammer, da syns jeg jammen også at du kan ta en aldri så liten ryddings på de sidene som renner over av gjennomsiktige g-strenger og interessante antrekk som klistremerker på brystvorter, påmalte bikinier og gaffateip mellom bena.

Noen ganger glemmer de til og med å ta på den teipen.

Det hadde altså vært helt topp om du kunne kalle en spade for en spade, og en pupp for en pupp, hvis du virkelig må være så streng, kjære facebook. Luk ut noen av de groveste sidene samtidig som du kutter ut å anmelde ammende for porno. Okay? 

 

Tror ikke jeg skal holde pusten til jeg hører fra deg.

 


Hva mener du om FB sine regler for nakenhet og/eller upassende bilder?


 

 

Desperate tider...

Det knyter seg i magen når jeg hører klynkene fra soverommet.  Jeg har ikke rukket å sette meg ned engang. Jeg som endelig skulle få gjort noe nå som de sov. Begynne på den store bunken med kvalmende kjedelig papirer for eksempel. Eller kanskje skrive. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet.  

Jeg nøler et øyeblikk. Står der stille som en isskulptur i døra på kontoret og håper og ber om at det skal forbli stille der inne. Jeg får ikke ønsket mitt oppfylt. 

På vei til soverommet fyrer jeg av noen gloser. Hvorfor må det alltid være slik at arbeidsmotivasjonen min er på topp akkurat når de er syke?  Er det en form for selvsabotering? Eller er det bare det at gresset er grønnere på den andre siden?  Når de er friske og sover på kvelden, må jeg tvinge meg til å parkere baken på skrivebordstolen. Men når de er syke og våkner hvert tiende minutt hele kvelden og natten,  DA flommer det over med arbeidslyst og ideene blinker i neonskrift på netthinnen. Åh så kreative vi blir når barna har feber og kaster opp! Jeg kunne skrevet en hel bok så inspirert jeg er. 

Det er forbannet irriterende. 

Jeg smetter inn på soverommet og holder barnet mitt tett inntil meg. Jeg skjemmes. Hva er det med meg?  Det er ikke akkurat uvanlig at barn blir syke. De har, såvidt jeg vet, ikke planlagt det heller. Og selv om det føles slik etter tre dager med ca. null minutter for meg selv,  så er ikke dette et kalkulert plott mot min effektivitet. Dette er bare livet.  Mitt liv som jeg bør være rimelig takknemlig for.  

Jeg legger meg ned ved siden av den lille, altfor varme kroppen og vet at her må jeg nok bli resten av kvelden. De papirene som dekker det hvite skrivebordet i rommet ved siden av får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg fyrer av noen gloser til inni hodet mitt.  Tenker at jeg ikke orker å ta igjen alt sammen når sykdommen endelig finner ut at vi har fått nok for nå. Jeg bestemmer meg for å gjennomføre i hvertfall en av tingene på den evigvarende lista. Om det så må gjennomføres med et barn på fanget på et bekmørkt soverom.  Jeg tar frem telefonen. 

Tomlene mine får kjørt seg. Det er en god grunn til at jeg vanligvis ikke gjør dette.  Det er fristende å drite i hele greia når armene begynner å verke av å holde skjermen i hodehøyde. Fristende å bare la det være og skylde på sykdom og lite tid.  Men jeg har jo tid. Og jeg har ikke tenkt å ligge her og irritere meg hele kvelden. 

 Jeg ler litt av meg selv. Dette er ikke helt normalt.  Men så har jeg aldri tilstrebet å være normal. Jeg får utløp for skrivekløen, så noe fornuftig kommer jo ut av dette. Det er ihvertfall det jeg sier til meg selv. 

Jeg fullfører. 

Like før krampen gjør høyrehånden min ubrukelig rekker jeg å trykke på knappen.  

"Publiser"


Mitt første blogginnlegg fra under dyna, mine damer og herrer. 

Ikke prøv på dette hjemme. 

Med mindre du er desperat.  Da er det bare å fyre løs. 

Desperate times call for desperate measures. 

 Ha en god natt,  med eller uten sykdom!  

 

Venner på webben: Bloggermøte



Det finnes mange goder ved det å drive blogg, men en av de aller største fordelene synes jeg er at man får muligheten til å bli kjent med likesinnede mennesker som man ellers aldri ville ha møtt. 

Da jeg opprettet min blogg i november 2012, kjente jeg ingen som drev med det samme. Et drøyt år senere har jeg fått god kontakt med en drøss av fantastisk inspirerende folk, og et knippe av dem har faktisk blitt gode venner som jeg ikke ville vært foruten. 

Disse menneskene er vidt forskjellige personligheter, men de har alle noe til felles: de elsker å skrive og uttrykke seg igjennom bloggmediet. Denne uken var jeg en tur på Østlandet, og fikk endelig møte en bloggdame som jeg ble kjent med helt i begynnelsen av min egen bloggreise. 



Stine, aka Diaperdiva'en, er et sprudlende menneske som har både looks og brains i haugevis. Humor og selvironi skorter det heller ikke på. Jeg tror sjelden jeg har ledd like mye av en blogg før jeg fant hennes. Men det er ikke bare tøys og fjas hos Diaperdiva, for denne dama kan virkelig få sagt det, både om politikk og bleieskiftarbeid. 

Da vi ramlet inn døra hos Stine denne uken, var det som om barna våre alltid hadde vært venner. De forsvant inn på barnerommet og så stod vi der da. To bloggvenninner, og snart-forfatterdebutanter. Hei på deg, liksom. Hva sier man til en man har kommunisert med på Internett i over et år når man møter dem i virkeligheten? 



Vel, man sier en haug av ufullstendige setninger, fant vi ut. I alle fall når du har fem små barn i hus. Ungene koste seg, med lyd, og det merket vi. Men fy søren så deilig det var å endelig få snakket sammen, sånn på årntli'! 

 


Ja, hvis vi ser en smule anstrengt ut her, så er det fordi vi hadde en skrikende unge hver på armen. Oh the glamour of mammablogg-life..

Da vi fortsatt bodde i Berlin, var både blogg, chat og lignende en livredder også for gamle vennskap som jeg gjorde mitt beste for å hole liv i, selv om jeg var langt borte. Man kan si mye rart om den O'store Interwebben, bloggere, instagram'ere og den slags, men jeg må si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg lever i den digitale tidsalderen, for uten nett og blogg hadde jeg vært mange venner og erfaringer fattigere. 


Har du møtt noen du har blitt glad i via blogg eller andre nettforum?


Jeg har skrevet bok!

Jeg er ganske god på å holde på hemmeligheter, men akkurat denne her har vært vanskelig. Vanskelig fordi at det hemmelige er himla gode nyheter. Jeg har hintet litt til dette prosjektet i det siste, men nå kan jeg endelig skrike det fra fjelltopper, heise flagget og ringe med kubjellene, -eller eventuelt blogge det fra godstolen: jeg er blitt forfatter! 

Sammen med noen av landets fremste kvinnelige bloggstemmer, har jeg vært med på å skrive en bok som har fått tittelen Mammarådet -16 bloggere om livet som mor i dag. 

I begynnelsen av februar vil du altså kunne lese våre personlige beretninger og tanker om alt fra besteforeldres rolle i oppdragelsen, 3D-ultralyd, ufrivillig barnløshet, kroppspress etter fødsel, eksponering av barn på internett og mye mer.

Nå skulle jeg ønske å si at jeg gledet meg som en unge, men det ville vært å pynte en smule på sannheten. For å være helt ærlig, så holder jeg på å krepere av utgivelsesnerver! Min tekst er svært personlig, og når det publiseres en slik frittstående tekst i en bok, så er det fare for at folk som ikke kjenner meg igjennom bloggen, kan tolke mine beretninger på varierende vis. MEN jeg er veldig stolt og glad for at jeg har vært med. Jeg har ikke fått lest igjennom alle de andre delene av boken enda, så jeg er utrolig spent og gleder meg til å holde boka i hendene.  Mange av mine favorittbloggere lurer blant forfatterne, så jeg tror det er rimelig bankers at dette blir bra lesing.


Bilde fra @susannekaluza 

Boka inneholder som sagt tekster etter 16 skrivedamer fra den norske blogosfæren, og alle tar opp forskjellige temaer. Den dyktige bloggersken, forfatteren og redaktøren Susanne Kaluza har sammen med Aschehoug forlag stått for utvalget og sammensnøringen av boka som kommer ut om noen få uker. DET STEMMER. Min tekst kommer på trykk. I en BOK!

-og jeg kaldsvetter. På en god måte. Tror jeg. 

Hurra!

Kjære førstegangsmamma -del 3



Kjære førstegangsmamma, du som nettopp har vært igjennom det mest fantastiske og kanskje skremmende du har opplevd i hele ditt liv. Kjære, vakre, sterke deg: jeg har noe jeg vil fortelle deg.

Du har gått og ventet på dette i mange måneder. Hele tiden har fødselen vært en målstrek i det fjerne, og nå har du passert den. Kanskje ikke ting gikk helt som du hadde håpet, eller kanskje det ikke ble så ille som du fryktet. Uansett, så har du stor grunn til å være stolt! Du har bært frem denne lille skapningen, og du har brakt ham eller henne til verden. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at nå skal du bare kose deg og nyte, men det ville vært feil av meg. Selvfølgelig vil det heldigvis bli mye kos og nydelige stunder, og jeg unner jeg deg virkelig en fredfylt og problemfri barseltid, men jeg vil være åpen med deg: -det er ofte forferdelig vanskelig å være nybakt mamma, og det er helt normalt å føle det slik! Dette er den største omstillingen du noen gang skal igjennom, og da er det ikke så rart at det svir litt. Vær god mot deg selv, kjære deg, og gi slipp på alle prinsippene og kravene til deg selv for en liten stund. 

Da jeg var gravid for første gang, hadde jeg mange idéer og prinsipper som jeg bestemte meg for å følge da jeg ble mamma. Men det ble ikke i nærheten av slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Ikke med barn nummer to heller. Det var noen fine idéer jeg hadde, for all del, men idéene var ikke tilpasset den nye virkeligheten, meg som mamma, eller mitt unike barn.

For uansett hvor mye vi forbereder oss, og uansett hvor dyktige, informerte og drevne damer vi er før vi får barn, så vil vi aldri kunne vite alt på forhånd. Vi kan ikke skue inn i fremtiden mens vi er gravide og se alle hindrene vi kommer til å møte. Vi kan ikke forutse hva mammahormonene kommer til å gjøre med oss eller hvordan partneren vår vil reagere på den nye rollen. Vi kan ikke vite hvem den lille, rosa bylten er, og se nøyaktig hva han eller hun trenger før de faktisk er her. 



Dette håper jeg at du husker på i de neste ukene. Hvis ting ikke blir slik du hadde sett det for deg, og du begynner å tvile på deg selv eller føle deg mislykket: -stopp! Det er ikke noe feil med deg. Det som skjer, er at du begynner å bli kjent med babyen din. De gode idéene du hadde før fødselen er fortsatt gode, men kanskje ikke alltid de riktige for deg og dette barnet? Det som skjer nå, er ikke det at du har vært naiv og uforberedt. Nei, det som skjer nå er at du vokser som mamma. Du ser behovene til den lille, nye skapningen. Du kloke, vakre mamma. Du legger merke til at det er visse ting som ikke fungerer for dere, og dette er BRA. Dette betyr at du faktisk er en veldig fornuftig mamma! Så når det føles som om alt bare kollapser og du tenker at du aller helst bare vil begynne helt på nytt, så er det ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Nå begynner det kanskje å gå opp for deg at bortenfor den målstreken du nylig krysset, ligger det en ny startstrek.

Den startstreken markerer en ny begynnelse. Og når man knytter så mye håp og forventninger (som alle mammaer naturligvis gjør!) til en ny start, så er det klart at det blir mye følelser. Det blir mye svimlende glede, kjærlighet og lykketårer, men også sannsynligvis mange barseltårer. Du har sikkert hørt det ordet før, men selv ble jeg overrasket over hvor utrolig godt det stemte. 

Barseltårene er noe så å si alle kvinner opplever etter en fødsel. Antiklimakset du opplever etter at barnet endelig har kommet, og mammahormonene som gjør sitt inntog, gjør at du blir lett beveget, for å si det mildt. Kjære deg, du har lov til å være litt ute av balanse nå, uten at du trenger å skamme deg for det. Jeg gråt selv fordi jeg var så glad for at babyen min var frisk, jeg gråt fordi at mannen min var så snill og gjorde alt for meg, jeg gråt fordi at jeg var sliten, jeg gråt fordi jeg ikke husket hvilken dag det var, jeg gråt fordi at babyen min gråt, og jeg gråt mye uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Alt dette er normalt. Men igjen vil jeg være ærlig med deg: skulle ting bli for vanskelige, er det på tide å søke støtte. 



Forskjellen på de forventede barseltårene og en fødselsdepresjon, etter min erfaring den at med depresjonen følger skyldfølelse. Den kjennetegnes av en gnagende følelse av å være en dårlig mamma, og i det hele tatt, en dårlig person. I tillegg kommer skammen fordi man tror at man er mislykket, selv om man som oftest ikke er det i det hele tatt. Du er bare overveldet, og det med god grunn! Denne skammen vil gjøre sitt beste for å forhindre at du strekker deg etter hjelp. Den gjør ofte at du blir alene om de vonde tankene. 

Skammen er en kald, ensom følelse som forteller deg at du ikke er god nok og at du aldri kommer til å bli det. Det kan sammenlignes med å se seg selv i et skittent speil og få intrykket av at en selv er møkkete. Det er ikke deg som er møkkete, det er speilet. Man slutter å tørre å fortelle andre om det som er tungt, og skylder på seg selv når ting ikke går etter planen. Kjære, vakre mamma: -skammen lyver! Hvis du opplever dette, har du fått en fødselsdepresjon, noe som hender mange mammaer. Dette betyr på ingen måte at du er en ubrukelig mamma. Du har bare vært så uheldig å havne i en ond sirkel som kan være vanskelig å komme ut av på egenhånd.

Jeg har vært der selv, og jeg vet at det for mange kan føles helt utenkelig å snakke med noen om disse følelsene og tankene. Men jeg vet også av egen erfaring at når man åpner opp og ber om hjelp, blir livet raskt uendelig mye bedre. En gang lå jeg selv der på badegulvet og følte meg som den mest udugelige mammaen i universet. Så du er ikke den eneste som har følt det slik. Vi er mange, og prognosene er gode! Det vi mangler er informasjon og åpenhet om dette, og mange lider i stillhet. Derfor er jeg brutalt ærlig i dag.

Jeg ønsker ikke å skremme deg eller være negativ, kjære nybakte mamma. Tvert i mot vil jeg tilby et lysglimt og håp, i tilfelle dette med depresjon skulle gjelde deg. Jeg ønsker mer enn noe annet at du skal få slippe å oppleve den onde sirkelen som fødselsdepresjon er, og forhåpentligvis vil du aldri oppleve det jeg har vært igjennom. Mitt håp er at disse ordene kan være med på å hjelpe noen der ute som kanskje står og vipper på kanten av stupet, eller befinner seg midt i mørket. Jeg har skrevet om dette før, og jeg kommer helt sikkert til å ta det opp igjen. For hvis jeg kan hjelpe noen, om det så bare blir én eneste mamma, så er jeg villig til å fortelle om mine mørkeste øyeblikk til jeg blir gammel og grå. Kjære deg, hvis du kjenner på disse følelsene nå: snakk med noen. Ta kontakt med fastlegen eller jordmor. Fortell dem at du sliter og at du trenger en hånd. De er pliktet til å hjelpe deg, og ingen har rett til å dømme deg.



Kjære førstegangsmammaer: jeg vet at dette ble i overkant heavy og kanskje litt trist. Trist men viktig. Selvfølgelig håper jeg at du ikke kjente deg igjen i depresjonstegnene i det hele tatt, og at du bare tenker "jøss så deppis Jona var på bloggen i dag." Og det er helt greit. Men kanskje en eller annen der ute trengte akkurat dette i dag. Jeg håper at hovedbudskapet skinner igjennom: Det er ikke umulig å snu en vond situasjon!

Kjære nybakte mammaer, jeg gratulerer dere med den store nye tittelen og sender dere varme tanker. Og du! Vær god mot deg selv, slik du ville vært mot din beste venninne. Du fortjener å bli tatt vare på, og du er god nok.


Opplevde du barseltårer etter fødselen? Hvor lenge varte det? 

Har du opplevd fødselsdepresjon? Synes du fødselsdepresjon er et tabu i samfunnet vårt? 


Her kan du forresten lese del 1 og del 2 av dette brevet, som tar for seg andre temaer om det å bli mamma for første gang. 

Her finner du info om fødselsdepresjon og her er en artikkel om samme tema. 

Perspektiv: Adoptert mamma



"Lana" er adoptert fra Sør-Korea og oppvokst i Norge. Hun er gift og har to små barn, og ville gjerne bidra med sin mammahistorie i bloggserien min, Perspektiv. Her er hva hun fortale meg om hvordan hun  opplever det å være en adoptert mamma:

(Denne mammaen har valgt å være anonym.)

Du ble adoptert da du bare var noen måneder gammel. Når forstod du selv at du ikke hadde biologisk norsk opphav? 

-Adoptivforeldrene mine fortalte meg at jeg hadde en mamma i et annet land, men jeg forstod ikke helt hva dette innebar før små barn påpekte hvor annerledes fra dem jeg så ut. Dette var før barneskolealder. 

Har du noen gang vært i Korea? 

-Jeg har ikke vært tilbake i Korea, men jeg ønsker å reise dit på et eller annet tidspunkt. Jeg har lyst å oppleve den koreanske kulturen og se landet jeg kommer i fra. Og så har jeg et håp om å møte min biologiske familie. 

Lærte du om koreansk kultur da du vokste opp og interesserer du deg for det som voksen?

-Nei, jeg lærte ikke noe om den koreanske kulturen da jeg vokste opp, men det var heller ikke noe jeg trodde jeg ønsket. Nå er jeg veldig interessert og nysgjerrig på denne kulturen. 

Føler du en tilknytning til Korea?

-Ja. Jeg føler meg mest norsk, men også litt koreansk selv om jeg er vokst opp i Norge og har norsk kultur. Men jeg må bare legge til at andre adopterte trenger ikke føle noen som helst tilknytning til det landet de er adoptert fra og mange har ingen trang til å vite noe om opphavet sitt. Det er veldig individuelt.

Vet du eller ønsker du å vite noe om dine biologiske foreldre eller familie? 

-Jeg ønsker å vite så mye som mulig om min biologiske familie. Det er en konstant uro inne i meg som jeg tror kan bli stagnert hvis jeg finner ut hvor jeg kommer fra. 



Hvordan påvirket det å være adoptert din barndom?

-Utseendemessig skilte jeg meg ut og dette gjorde meg usikker som liten jente og jeg ble et stille barn.  Jeg dyttet bort en del av meg selv og prøvde å være så nordisk som mulig. Men etter at jeg ble mamma har det blitt viktig for meg å lære mer om Korea, både av personlige grunner og slik at jeg kan fortelle mine barn om dette hvis de ønsker. 

Har du noen spesielle minner hvor du husker at det opplevdes spesielt positivt eller negativt for deg å være adoptert?

-Det er negativt å føle andre menneskers fremmedfrykt på grunn av mitt ikke-norske utseende, men på en absurd måte er dette også positivt siden det jeg har erfart har gjort meg til den personen jeg er i dag. 

Ble det noen spesielle tanker om ditt opphav da du var gravid? 

-Ja, jeg tenkte mye på opphavet mitt generelt, kanskje fordi jeg da skulle bli mamma selv? Jeg tenkte ofte på mammaen min i Korea. Jeg gråt fordi hun måtte ha elsket meg så utrolig mye fordi hun klarte å gi meg bort. Jeg tenkte på om jeg ville få treffe henne en dag, og om hun tenkte på meg. Det var veldig mange følelser i sving og tårene kom lett. Det ble enda viktigere for meg å finne mine biologiske foreldre da jeg ble gravid. Også fordi jeg ville at mine barn skulle vite om opphavet sitt og hvor de kom fra, -den koreanske delen. Selv visste jeg svært lite og ble interessert i å lære mer. 

Tror du det at du er adoptert vil ha en påvirkning på dine barn? 

-Jeg håper at det at jeg kommer fra Korea skal være en berikelse for dem.



Hva skiller deg som adoptert mamma fra andre mødre? 

-Jeg er ikke sikker på om det at jeg er adoptert skiller meg fra andre mødre.

Har du noen erfaringer eller tanker du vil dele med foreldre som har adoptert, eller adopterte som er foreldre selv?

-Først vil jeg bare si at dette er mine tanker som adoptert og mamma. For mange andre har det å være adoptert ikke påvirket barndommen deres eller det å bli mamma. Adopterte som er foreldre: -elsk deg selv, for det gjør livet tusen ganger bedre.   




Dette innlegget er en del av min bloggserie Perspektiv, som består av intervjuer av mødre i forskjellige livssituasjoner. Målet er å belyse et mangfold av mammatilværelser. Send meg gjerne en mail hvis du ønsker å bidra eller hvis du kjenner noen som du tror kunne vært villig til å være med. 

Tusen takk til denne mammaen som stilte til intervju!

Er dette løsningen på nettmobbing?

Hun var en nettmobber, og moren hennes ville lære henne en lekse. Bildet av denne jenta har i løpet av de siste dagene dukket opp over alt, og moren til den unge jenta blir hyllet som en forelder som vet hva hun gjør, i sosiale medier. Way to go, mom! skriver de og tusener klikker på like-knappen. Si meg, -er jeg rar som ikke liker dette påfunnet noe særlig? 

Hva med å snakke med barnet sitt? Hva med å arrangere et møte mellom henne og de hun har mobbet, slik at hun kan få høre hvilken smerte hun har påført dem? Eller har slike metoder blitt gammeldags? Det finnes flere eksempler på lignende bildestraffer som har blitt lagt ut på nett av foreldre. The get along-shirt er en av dem som fikk mye oppmerksomhet og hundretusenvis av "likes."

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde tatt mitt eget barn for nettmobbing, og selv om meg misliker dette stuntet, skal jeg ikke si at jeg har det ultimate svaret på problemet. Jeg føler med denne moren, og jeg håper jeg aldri trenger å oppleve det samme som henne, men jeg forstår ikke helt resonnementet bak denne straffen. Det blir nesten som å si: Hei, det er helt uakseptabelt å slå andre mennesker, kjære deg! Her, la meg slå deg litt så jeg er sikker på at du forstår hva jeg mener. 



Et øye for et øye gjør hele verden blind, var det første jeg tenkte da jeg så bildet. For selv om det ikke står noe slemt på det papiret, så blir likevel jenta utsatt for tusenvis av nedverdigende og hatske kommentarer fra ukjente mennesker fra hele verden. Men denne jenta fikk som fortjent, skal vi tro de fleste reaksjonene i sosiale medier. Hun vil nok tenke seg godt om før hun slenger dritt igjen, skriver folk. Joda, det tror jeg også.




For det jo sånn passe nedverdigende enn å ha et slikt tatt på fersken-bilde av seg selv klistret over hele Internett. Hun vil nok slutte å mobbe etter dette. Eventuelt har hun lært å skjule sine spor bedre for mamma? Men det jeg lurer på er: Er dette den beste måten å stoppe nettmobbing på? For i mine øyne ligner denne straffen rimelig mye på nettmobbing. Kanskje det var meningen? Men likevel -la oss se litt på definisjonen på nettmobbing/digital mobbing:

"Examples of cyberbullying include mean text messages or emails, rumors sent by email or posted on social networking sites, and embarrassing pictures, videos, websites, or fake profiles." 
- stopbullying.gov

Og på norsk:

"Andre måter nettmobbing kan uttrykke seg på er sladring om personen, kallenavn og sarkasme, misbruk av passord og profiler og publisering av bilder av personen som gjør personen flau eller setter ham/henne i et dårlig lys." - medietilsynet.no

Flaue bilder. Akkurat ja.


Hva hadde du gjort hvis du tok ditt barn i å mobbe på nett?

Hva synes du om denne måten å takle nettmobbing på? 

 


 

 

Lekser og lek: hva kommer først, Erna?



Når barna våre fyller seks år, går de fra en hverdag som består av hovedsakelig av læring via lek og fri bevegelse, til tradisjonell undervisning og sitting ved skolepulten. Selv begynte jeg på skole som nesten seksåring, (jeg er født sent på året) og jeg husker at skolestart var et sjokk. Jeg har ikke skolebarn enda, men det nærmer seg, og i lys av statsministerens ord om lekser i nyttårstalen, vil jeg snakke litt om dette med lekser vs lek.

Skolestart var ikke helt enkelt for meg da jeg var barn. Jeg husker hvordan jeg bokstavelig talt hatet å sitte stille ved pulten, og jeg ble minnet på å lukke munnen og holde armer og bein i ro, sikkert fire-fem ganger i løpet av en skoletime. Mens læreren skrev mattestykker på tavla, drømte jeg om det jeg skulle leke da jeg kom hjem. Friminuttene, gymtimene og håndarbeidstimene ble min oase i den nye hverdagen som førsteklassing. Det er faktisk nesten utelukkende disse timene jeg kan huske noe ifra. Jeg husker hvordan læreren viste meg hvordan man strikker rett og vrang, jeg husker de første svømmetimene og hvordan jeg fikk hjelp med teknikken av læreren , jeg husker den gangen vi fikk male med akvareller og at læreren snakket om kontrastfarger og fargeblindhet. Jeg husker best det vi fikk gjøre, oppleve og teste ut. Tavleundervisningen og det vil lærte fra skolebøkene er helt visket ut av min hukommelse, mens den konstante kløen etter å snakke og bevege meg mens jeg satt ved pulten, sitter spikret. Klart dette kan ha noe med min personlighet å gjøre, for spør jeg vennen mine, så er det noen av dem som husker tavleundervisningen bedre. I tillegg til det var jeg bare seks år og man husker ikke alltid så mye fra den tiden, men likevel. Lærdommen fra sløyden og håndarbeidet sitter mye bedre enn alle de fagene vi lærte ved skrivepulten, og jeg tror mange vil kjenne seg igjen i rastløsheten og dagdrømmingen ved skolepulten.



Kritikk av Ernas ord om lekser

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet nett, av universitetslektor Dag Nome, hvor han retter vår oppmerksomhet mot viktigheten av barns lek for deres læring og utvikling. Han stiller spørsmål ved statsministerens nyttårstale, hvor hun oppfordrer til å få unna plikter som lekser før lek:

"Vi må forvente innsats fra barna våre. Det kan være kjedelig å løse regneoppgaver for en liten kropp som helst vil leke. Da er det ikke noe som betyr mer enn en mamma eller en pappa som forteller hvor stolte de er av barnet sitt, når leksene endelig er fullført." -Erna Solberg

Nome er ikke sikker på at dette med å prioritere lekser er den beste veien til bedre PISA-resultater. I allefall ikke for de yngste barna. Jeg skal ikke gå inn på dette med lekser nå, for det er et helt innlegg i seg selv, men jeg tror jeg forstår hva Nome sier. Jeg tror vi gjør lurt i å respektere lekens kraft, og gi de yngste skolebarna tid og rom til å utfolde seg fritt. Det er ikke det at jeg mener lekser bør bannlyses eller droppes helt, men jeg er med på tanken om at lek kommer før lekser i de første skoleårene og at det vil ha bedre effekt på læringen å la barnet få litt fritid etter skolen, enn å tvinge "en liten kropp som vil leke", som statsministeren beskriver det, til å sitte med lekser.

Viktigheten av lek

Det finnes enorme mengder forskning som støtter viktigheten av lekbasert læring, (jeg har ikke listet alle her fordi det er altfor mange, men jeg kan nevne boken Play and child development av Frost, Wortham og Reifel. (Send meg gjerne mail hvis du trenger flere kilder) Likevel har vi et skolesystem som har tradisjonell undervisning (sitte ved skrivepulten) som basis. Bevegelse og rollelek spiler helt klart en vital rolle i barns læring, så kanskje burde barna ikke sitte fullt så mye på rompa? Egentlig tror jeg at til og med voksne kan lære veldig mye igjennom å gjøre istedenfor å bare høre/skrive/lese. Selv slet jeg forferdelig med å lære kjemi på videregående, men jeg husker ET eneste tema fra læreboken, og jeg kan det enda, fordi at vi fikk dramatisere de kjemiske reaksjonene og spille dem ut på gulvet i klasserommet.

Ser vi på det i et evolusjonært perspektiv, så har menneskebarn lært seg alt de trenger å vite ved å observere, for så å etterligne, eksperimentere og lære via lek. De fleste av oss kan være enige om at vi har sett barna våre «øve» på noe de har lært/sett via lek, men det finnes også forskere og pedagoger som mener at lek faktisk skaper ny lærdom, ikke bare øvelse av lærte ferdigheter. Et av mine favorittsitater om barns lek er dette:

"Play not so much reflects thought, as it creates thought" (Vandenberg, 1986)

Fritt oversatt: Lek speiler tanker, men skaper i hovedsak nye tanker.

Setter jeg dette i sammenheng med Dag Nomes kommentar, syns jeg poenget hans blir tydelig. Kan det være at barna har godt av lek for å kunne speile det de har lært, og lage nye tanker og ny lærdom før de er tilbake på stolen foran skrivepulten med leksene? Eller har kanskje lekser i de første skoleårene ikke så mye for seg? 


Hva tenker du om lekser i de første skoleårene? Bør de prioriteres høyere? Hva synes du Nomes kritikk av Ernas tale?

Du som har skolebarn: Kommer lek eller lekser først for deg og dine barn?


Ikke skikket til å være mamma?



Det var ikke før jeg traff tyskeren min at jeg turte å tenke seriøst på det å bli mamma. Jeg har alltid vært begeistret for små mennesker, men før jeg møtte ham, så jeg ikke hvordan jeg skulle klare å takle det som mammarollen innebærer. Jeg følte meg strengt tatt ikke skikket til å være mamma, av forskjellige grunner. Takk Gud for at det ikke er nødvendig å søke om jobb som mor, for jeg er rimelig sikker på at min søknad ville blitt makulert på flekken.

Da jeg nettopp hadde født Storejenta, og foreldrene mine kom for å besøke oss på sykehuset, satt jeg med en merkelig følelse i kroppen. (Og da snakker jeg ikke bare om de sinnsvakt vonde etter-riene altså) Og den følelsen tidoblet seg da vi ble utskrevet og trasket over parkeringsplassen med den nye, intetanende verdensborgeren i bilstolen. «Er de helt GALE eller?» husker jeg at jeg tenkte på den fem minutter lange kjøreturen hjem. «Har de tenkt å la OSS ta denne babyen med HJEM? Skal JEG liksom ha ansvar for den? Vet de ikke hvordan jeg er?»

Jeg som aldri klarte å holde akvariet mitt rent, -skal jeg liksom ta vare på et menneskebarn nå? Jeg som klarte å sette fyr på brødristeren og slippe ut den hørselshemmede INNEkatten min som ble påkjørt noen timer senere? (Hvilken del av INNEKATT skjønte du ikke, Jona?) Skal jeg være den som tar alle avgjørelsene for denne ungen? Har de gått fra vettet?! Hva hadde jordmor sagt om hun visste at selv kaninen som jeg hadde da jeg var tolv år gammel, mislikte meg fordi at jeg ikke brukte nok tid på å kose på den? (Tilgi meg Bunny. Backstreet boys-galskapen slukte meg det året!) I tillegg så tror jeg at det hendte én gang at det gikk en hel dag uten at den stakkaren ble foret. 

Nei. Det oser ikke akkurat omsorgsevne av min grumsete bagasje.

Likevel turte folk av en eller annen uforståelig grunn å la meg passe barna sine da jeg var tenåring. På et tidspunkt var jeg fast barnevakt for to små jenter på 3 og 1år. Jeg passet dem i tre-fire timer, flere ganger i uken da jeg var rundt 16 år gammel. Til og med over natten noen ganger. Jeg klarte meg ganske fint som barnepike, men jeg lurer på hva de foreldrene hadde sagt hvis de hadde hørt om innekatten. 

Når jeg forsøker å se meg selv utenfra, så blir jeg egentlig litt lettet over at folk rundt meg kjenner meg godt nok til å stole på at jeg greier å ta vare på ungeflokken vår. (For det meste alene nå som mannen arbeider i en annen by.) For min personlighet er ikke akkurat synonym med en drømmemamma. Jeg strever hele tiden for å bli organisert og legger utrolig mye tid i det å forsøke å få system på ting. Likevel flyter det både i hodet og i hjemmet mitt. Jeg har sterk oppmerksomhetssvikt, noe som gjør at det å rydde et rom kan ta flere timer fordi at jeg enten blir distrahert av en bok jeg finner, blir sittende på do og lese aviser på telefonen eller planlegger en storslått redningsaksjon for en marihøne som har forvillet seg inn i huset.

Men det er ikke bare dette som får meg til å tvile på at min søknad ville blitt avslått. Jeg har i tillegg aldri vært flink til å huske avtaler, betale ting i tide eller vaske klær før det er HELT livsnødvendig, og dessuten så hater jeg barneTV. Ja, virkelig. Hater. Jeg er forfengelig, veldig glemsk, følelsesmessig høyt og lavt, og et uhelbredelig B-menneske. Mannen min ville nok sagt C. Eller D. 

Denne dama hadde folk vel ikke engang ansatt for å passe på pinnedyret sitt?



Men ungene mine lever. I beste velgående sågar. Og jeg blir ganske paff når det hender at jeg får skryt av venner eller barnehageansatte for hvordan jeg er som mamma, eller for hvordan mine barn er. Misforstå meg rett. Jeg vet jo veldig godt at barna mine er fantastiske mennesker, men jeg tenker som regel ikke at det har noe med min innsats å gjøre. Jeg prøver bare å holde hodet over vannet jeg, -være tydelig, tilstedeværende og trygg og alt det der. Det føles som verdens tøffeste skole for meg, dette å være mamma.

Jeg mistenker at det at barna greier seg så fint har mye med det å gjøre at jeg har en partner som veier opp for mine mangler på så inni granskogen mange måter. Jeg vet at jeg er flink på en del ting som han ikke kan så godt. Jeg ruler på kjøkkenet, jeg er (som regel) tålmodig, observant og kreativ. Men han. Han altså. Han er den som er god til å huske på ting. Han har system i papirene, betaler ting i tide og han vet hvilken dag søpla skal tømmes. Han ruler på vaskerommet, og det er han som står opp med barna når B-mennesket i meg holder på å krepere av angst klokken halv sju på morgenen mens ungene spiller tromme på hodet mitt og skriker AUFSTEHEN! Det er han som får meg til å holde hodet kaldt når jeg blir så frustrert at mammamonsteret kommer fram med piggene ute. Og det er han som peker på alle lysglimtene når min evigdeppa kunstnersjel maler alle dagene grå.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde klart meg uten ham. For hadde jeg måttet det, så hadde jeg jo klart meg. For ungenes skyld. Men jeg ser så tydelig hvordan han har hjulpet meg til å finne ut av denne mammagreia, bare ved å være den han er. Han har stått der og heiet på meg mens jeg har kjempet for å bli bedre på alt det jeg ikke duger til og det er han som hjalp meg til å innse at jeg faktisk har noen sterke sider, til tross for at jeg ofte glemmer å slå av kokeplata. Uansett hvor umulig ting har vært, så har han vært der med en skulder for meg å snørrgrine på. Pluss at han liker meg til og med når jeg er sur. Litt i alle fall.




Så dagens innlegg dedikeres til min kjære tysker og alle de fordømte planene og listene som han på død og liv skal ha meg med på å lage. Takk for at du er du.

 


Året på Mammalivet

Jeg lever! Dette har vært den lengste bloggpausen jeg har hatt siden jeg startet i november 2012 og det merkes. De siste ukene har jeg KLØDD etter å skrive, men samtidig har det vært godt å ikke trenge å kjenne på den "deadline" -følelsen omtrent hver eneste dag. Vi har hatt mye å gjøre, Tyskeren har egentlig kun hatt en uke fri, og jeg har hatt nok med å holde styr på trioen vår den siste uka. Men nå er jeg tilbake og jeg har så mye på hjertet at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Først av alt har jeg lyst til å ta et tilbakeblikk på fjoråret her på mammalivet!

JANUAR

Januar 2013 bar preg av mat og skrivelyst. Det var denne måneden jeg for første gang skulle få et av mine innlegg ut på forsiden av en landsdekkende avis, og plutselig ble denne blogg-greia mye større, mye raskere enn hva jeg hadde forestilt meg. Jeg fortalte også om hvorfor vi hadde bestemt oss for hjemmefødsel, jeg blogget MYE om mat, (graviditet = mat hos meg!) jeg fikk et av mine første foto-oppdrag, jeg skrev enda et innlegg om de morsomme jentene mine, og et om hvordan jeg forsøker å leve opp til de idealene jeg har som mamma. Samtidig begynte jeg å kjenne på at det var ganske tungt å være tobarnsmamma og høygravid, og det ble en del enkle middagsløsninger som for eksempel innepicknick med hentepizza på stuegulvet. 

FEBRUAR



Februarmåned var full av forventning. Jeg hadde termin 10. mars, og selv om magen allerede så sprekkferdig ut, skulle vi enda vente en god stud på det nye familiemedlemmet. For å få tiden til å gå, delte jeg fødselshistoriene om mine to første fødsler. 

MARS

Da mars måned endelig kom, var jeg rimelig klar for å avslutte det som hadde vært et veldig fint svangerskap. Magen vokste ut av alle dimensjoner, og da termindagen kom, kjente jeg motivasjonen synke. Vi hadde håpet og forberedt oss lenge på en hjemmefødsel, men da dagene gikk og jeg var på overtid, ble sjansen for å få lov til å føde hjemme mindre for hver dag. 

Den niende dagen på overtid, postet jeg et innlegg rundt klokken fem på ettermiddagen. Jeg kjente noen små sammentrekninger, men følte ikke for å rope hurra enda. Slike sammentrekninger hadde jeg jo hatt i flere uker. Lite visste jeg at jeg bare en time senere skulle få den første ordentlige rien, og tre timer etter det, var Lillebror kommet til verden, i vårt eget hjem!



Bursdagen til Lillebror ble bare fire dager før Lillesøsters fødselsdag, så den første barseluka inneholdt en improvisert bursdagsfeiring med mange snarveier og kjappe løsninger
De første ukene med Lillebror var ubeskrivelig fine. Kombinasjonen av det å være erfaren mamma og det å ha født naturlig i vårt eget hjem med tett oppfølging av jordmor de første seks ukene, gjorde at jeg følte jeg kunne gjort det hele igjen og igjen!

 APRIL



Så kom april med de litt tyngre ukene. Lillebror hadde kolikk, og det ble mange våkennetter, nattevandringer og slitsomme dager. Men midt oppi det hele følte jeg meg likevel så vanvittig heldig for å ha fått den familien vi alltid hadde drømt om. Jeg hadde en nervepirrende solodebut med alle barna på tur i april, og bloggen levde i beste velgående, noe som overrasket meg. Jeg skrev bla. et innlegg om hvordan man kan takle uønskede råd, som ble godt mottatt. På en måte tror jeg at det å skrive var med på å få meg helskinnet igjennom noen ekstremt slitsomme dager. Det var deilig å kunne dele tankene mine, både på godt og vondt. Det ble en del flauser i april på grunn av søvnmangel, men det å se jentene mine med Lillebror, veide opp for det tunge og vanskelige.

MAI


Mai ble en ganske god måned. Kolikken var "under kontroll" hvis man kan si det, og jeg skrev innlegg om det jeg sier vs det jentene mine hører, om hvordan storejenta lærte å sykle og et aldri så lite mammaoutfit-innlegg (med en stor dose ironi.) Det første outfit-innlegget finner du her. Bloggen fikk også en makeover med ny header, laget av Judith Carnaby. 

JUNI

I juni var Lillebror og jeg på vår første reise sammen. Vi var i et nydelig bryllup som jeg fikk gleden av å fotografere og hvor jeg hadde æren av å være forlover. Lillesøster leverte noen herlige fototips, jeg fikk høre tre nydelige ord fra Storesøster for første gang, og delte et av mine morgenminner med Lillebror. Denne måneden skrev jeg også et brev til en førstegangsmamma som jeg fikk mange fine tilbakemeldinger på. Innlegget mitt om det fjerde trimester fikk i gang en het diskusjon, og fikk meg til å tenke grundig etter om hvordan jeg skriver. 

JULI

I juli var jeg på dagstur til et av de nydeligste stedene jeg har vært på. Denne måneden skrev jeg et dikt til Storejenta om det å ha en lillesøster, et innlegg om den beste ammeboka jeg har lest, vi hadde en filmkveld med jentene hvor de var stjernene på skjermen, og Storejenta fylte hele fire år i juli. Barnebursdagen ble et sukkerfritt eksperiment som slo godt an. Juli var også den måneden da vi tok farvel med Berlin og flyttet bort etter tre år i den fantastiske byen.

AUGUST

I august flyttet vi inn i nytt hus, jentene begynte i ny barnehage, og tyskeren min var på hundreogørten jobbintervjuer. Det hele føltes litt som galskap og i et øyeblikk lurte jeg på hvorfor vi i det hele tatt orket å flytte. Heldigvis har vi mange gode venner her i Norge som fikk meg til å huske hvorfor vi er her. Denne sommeren innebar også startskuddet for et sprekere mammaliv.  Ja, jeg jobber fortsatt med prosjektet bak kulissene, og satser på å blåse liv i mammalivet i form-innleggene i år.

 

SEPTEMBER



I september var matgleden og treningslysten på topp. Jeg testet den smekre kaluzaboksen og slengte med noen nistetips, jeg trente, (med varierende gode utfall..) laget en sunnere nachosoppskrift og viste  eksempler på fem sunne frokoster jeg elsker. Denne måneden skrev jeg også om 10 ting du kan bruke kokosolje til, et brev til Lillebror og en tekst om permisjonsfantasier. I september skrev jeg også et innlegg om drømmen om nummer fire og hvorfor den er så fjern og nær på samme tid.

OKTOBER



I oktober kunne jeg endelig avsløre den store nyheten. Jeg ble side2 blogger hos Nettavisen! Denne måneden skrev jeg innlegg om mine styrker og svakheter som mamma, fortalte om hvorfor tyske foreldre har startet en kampanje mot en bok jeg kjøpte, og et innlegg om ting jeg ikke hadde forventet av mammalivet. Jeg intervjuet Hilde om det å være mamma og "oljefrue" i Perspektiv-serien, jeg fortalte om sjokket jeg fikk da jeg fant ut at jeg var gravid og jeg la ut et innlegg om hvordan man samsover på en trygg måte med barna. Oktober er bursdagsmåneden min, og frekk som jeg var, så blogget jeg ikke på selve dagen, men tok det igjen senere med noen smekre bilder fra oppveksten min. 

NOVEMBER




November begynte med et brak med et innlegg om pupper og hvorfor jeg syns det er merkelig at mange synes de bør være forbeholdt små babyer, i hjemmet eller i seksuallivet. Jeg fortalte om nedturer i treningsprosjektet mitt og oppturer med Lillebror.  Mange av leserne hadde lurt på hvordan vi løser kabalen med fire språk i hjemmet, og i november skrev jeg om dette.  Denne måneden var jeg spesielt imponert over hvor mange gode diskusjoner vi fikk til på bloggen. Innlegg som Kan ros gi barn dårlig selvtillit, Dårlige forbilder og Babyen bør få bestemme, resulterte i mye aktivitet i kommentarfeltet! 

 

DESEMBER



Desember ble, ikke uventet, rimelig julete. Det ble en del julekoseinnlegg og oppskrifter, men jeg fikk likevel skvist inn et par litt andre innlegg som bla. bæretøyguide, et intervju med en alenemamma, en introduksjon til hvordan babyer kan spise selv, og et svar på avisoppslag som oppfordret mødre til å "droppe fullammingen" på tynt grunnlag.

Hvis jeg skal nevne et par innlegg fra 2013 som har betydd mye for meg, så var det innlegget hvor dere fortalte meg hvordan dere fant meg, og innlegget jeg dedikerte til en av mine beste venninner da hun ble mamma for første gang. 

2013 var et stort år på flere måter for meg og familien. Lillebrors hjemmefødsel, flytting til Norge, ny jobb for både Tyskeren og meg, eget foretak, ny barnehage, nytt hjem og mye mer som ikke har kommet med på bloggen, har satt sine spor på godt og vondt. Det at vi har fått til alt dette på snaue 12 måneder, kan jeg ikke helt forstå, og jeg lurer virkelig på om det i det hele tatt går an å toppe dette i 2014. Nå vet jeg allerede at det vil bli minst to vedlig spennende prosjekter på meg i dette året. Det ene har jeg allerede arbeidet mye med, og det andre har jeg ikke begynt på enda. I tillegg byr det nye året på enda mer flyttesjau og nytt hjem, hvor vi forhåpentligvis kan bli en god stund! Tusen takk for et herlig 2013! Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på de nye utfordringene og håper dere blir med på veien!


Hva var ditt favoritt blogginnlegg i 2013? Det er lov å nevne andre blogger også!

Hva ønsker du mer av på mammalivet i 2014?


hits