hits

januar 2015

37 uker




Hurra! Endelig er vi offisielt i den grønne sonen! Nå kan Babybror bare komme, men noe sier meg at han har tenkt å henge ut i magehuset i alle fall 3 uker til. 

Det er en bisarr følelse å plutselig være innenfor grensen. Bare det å vite at den romsterende lille bylten i magen min nå er en fullt utviklet og fiks ferdig baby, er helt sprøtt å tenke over.



Og enda sprøere føles det når jeg tenker over at det kan være over en måned (!!) igjen av graviditeten. For helt ærlig, begynner jeg å  bli ganske ferdig med å være gravid. Det har vært et flott svangerskap med forholdsvis lite plager, og jeg har en (over gjennomsnittet) stor og fin gutt i magen. Det at alt har gått så fint, er ikke noe jeg tar som en selvfølge, nå som jeg ruger på et menneske for fjerde gang på seks år! Men jeg skulle mer enn gjerne avsluttet før jeg sliter meg helt ut, så hadde jeg sluppet å gå overtid denne gangen, hadde jeg blitt veldig glad! 

Dagene går med til redebygging, løping (ok, greit -vagging) etter mine tre små, og altoppslukende taker om baby og fødsel. Stort mer har jeg hverken energi eller hjernekapasitet til om dagen.

Man hører gjerne at gravide får et energikick når det nærmer seg termin. Type, løpe rundt og vaske ned huset, shoppe, fylle fryseren med bakverk og middager. 


Hei kjære! -jeg har vasket ned huset, badet alle barna og bakt hundreogførti kanelsnurrer i dag! -not...

Vel, jeg kan ikke skryte på meg å ha opplevd det enda. Jeg er zombie-utgaven av meg selv for tiden:


Fresh og glødende gravid! Ok. Bare gravid.  

Men hvem vet. Kanskje energikicket kommer? Frem til da finner du meg på sofaen/i sengen med strikketøyet i hendene, håret til alle kanter, og en stadig voksende megakul på magen. 




Skyldfølelse etter fødsel



Etter at jeg fikk mitt første barn, slet jeg med skyldfølelse over fødselen. Når fødselen ikke går som man hadde ønsket seg, er det ikke uvalig å kjenne på slike følelser. Det er mange som går alene med slike tanker, og det gjør meg trist å tenke på at mange kvinner bebreider seg selv.

Kanskje ble det keisersnitt på grunn av komplikasjoner eller ugunstig leie, kanskje fikk du aldri sterke rier og trengte drypp for å hjelpe til, eller kanskje du følte at du var for neddopet etter fødselen til å nyte de første øyeblikkene med babyen. 

Uansett hva det var som ikke gikk slik man ønsket, så kan det være vanskelig å kvitte seg med den gnagende skyldfølelsen som får en til å spørre seg: «Hva gjorde jeg feil?» «Var det min kropp som ikke fungerte?» eller «Er jeg bare en dårlig fødekvinne?»



Akkurat disse spørsmålene kvernet i mitt hode etter at min første fødsel ble helt annerledes enn det vi hadde sett for oss. Vi hadde planlagt hjemmefødsel, men endte med å dra på sykehus (dog helt uten dramatikk eller hast) etter over to døgn med intense rier som gav lite utslag. 

Bare det å føle at kroppen ikke min jobbet som den «skulle», var et nederlag i seg selv. Da riene endelig tok seg opp på sykehuset og smertene ble for intense for kroppen min som ikke hadde fått søvn på flere døgn, ballet det på seg med medisiner og inngrep som jeg innerst inne ikke ønsket meg, men følte meg nødt til å takke ja til. 

Etter fødselen satt jeg med en følelse av at absolutt alt hadde skjedd på feil måte. Og at det var min feil. Alt fra fødestilling til de første minuttene med barnet mitt føltes så fryktelig galt. Det føltes som om det hadde skjedd med noen andre. Som om jeg spilte i en film jeg ikke ville være med i.

Jeg var selvfølgelig lettet over at jeg og barnet var friske, men den skyldfølelsen som bygget seg opp i etterkant, var vond å bære. Den skyldfølelsen, etterfulgt av en veldig tøff ammestart, sykdom og akutt sykehusinnleggelse, var sannsynligvis med på å dytte meg ut i det som ble en lang og tung fødselsdepresjon.  

Det tok lang tid før skyldfølelsen gav seg, og  jeg fikk tilbake troen på at jeg kunne føde uten inngrep og medisiner. Det måtte mange samtaler og mye jobbing til for å snu på tankene som hadde kloret seg fast i sinnet mitt, om at det var min feil at fødselen hadde tatt "for lang tid."

Min andre fødsel ble en rask og naturlig fødsel, og den tredje en trygg og fin hjemmefødsel. Men de gode, styrkende opplevelsene hadde ikke vært mulig, hvis jeg ikke hadde klart å komme over frykten og skammen som satt i meg etter første fødsel.

Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg vet at det er så mange som sitter med den skyldfølelsen akkurat nå. Og jeg skulle ønske jeg kunne nå ut til alle som sliter med slike tanker i etterkant av en fødsel. For uansett om man føler at man selv er ansvarlig for hvordan fødselen ble, så er det ikke slik i virkeligheten.

Så lenge fødekvinnen tar bevisste valg i forkant, søker informasjon og legger til rette for det hun føler er den beste fødselsplanen for akkurat henne, og følger opp dette så langt det går når den store dagen kommer, er det ikke noe mer hun kan gjøre. 



Du har gjort alt riktig, og det er ikke din feil. Hverken du eller kroppen din har feilet. Ikke engang de som jobber med fødsel hver eneste dag kan forutse hvordan ting vil gå. Så du fortjener virkelig ikke å bære ansvaret for det som ikke gikk slik du hadde tenkt.

Til og med kvinner som ikke har født enda, men som planlegger fødselen sin etter sine ønsker, kan oppleve å kjenne skyldfølelse. Ofte kommer den utenfra, på grunn av forventninger og meninger fra andre mennesker. Velger du naturlig fødsel eller hjemmefødsel, finnes det folk som vil kalle deg gal, egoistisk eller lurer på hvorfor i all verden du vil leke martyr. Men velger du sykehusfødsel omringet av leger med epidural, bedøvelse osv, vil det også alltid være noen som mener at du feiger ut, er egoistisk eller «lat». 

Da gjelder det å la meningene renne forbi som en grumsete bekk du ikke har tenkt å engang dyppe tærne i. Det er du som eier din fødsel. Det er din kropp som skal igjennom en diger prøvelse, og ingen andre enn deg har hverken grunnlag eller rett til å mene noe om hvordan du skal eller skulle ha født. 

 

Besatt



 

 

Det er et bombesikkert tegn på at jeg nærmer meg slutten av svangerskapet, når strikkeprosjektene formerer seg i lynfart. Jeg er besatt. Fullstendig, tvangstanke-aktig oppslukt i strikking. Produksjonen står på høygir, og jeg føler meg rimelig avhengig, når jeg til og med drømmer om garn og søte plagg som jeg bare MÅ lage til babybror.

Dette skjer bare når jeg er høygravid. 

Egentlig er jeg rimelig amatør på strikking. Jeg lærte å strikke rett og vrang på barneskolen, men siden da har jeg egentlig kun tatt i strikkepinnene når jeg har vært veldig gravid. Jeg er komisk dårlig på å lese mønstere og oppskrifter, så prosjektene blir fort veldig enkle, og fulle av små skjønnhetsfeil. 



 

 

Likevel er den følelsen av å ha laget noe med kjærlighet til barnet sitt, som man ikke engang har møtt, så avhengighetsskapende at jeg ikke bryr meg stort om det blir litt feil her og der.

Men hvorfor jeg som regel lar strikkepinnene ligge når jeg ikke venter barn, vet jeg ikke. Kanskje fordi at man som høygravid blir pent nødt til å roe ned tempoet i hverdagen? Og da er den mestringsfølelsen i å lage noe selv, og skapergleden i det å se plaggene bli til, noe som holder frustrasjonen i sjakk mens man venter?

Jeg håper egentlig at jeg kan holde det gående, om enn på et litt mindre OCD-aktig nivå etter fødselen. Storesøstrene begynner nemlig å bli litt misunnelige på babybroren, som får en stabel med mammastrikkede plagg. 



Om du har noen superenkle og fine oppskrifter til baby som du vil dele, så må du gjerne legge igjen linker eller tips i kommentarfeltet! 

Hilsen strikkomanen. 

36 uker: tiden flyr -ikke

36 uker. Velkommen til den siste måneden av svangerskapet. De siste, lange ukene som snegler seg forbi i slow-motion.  

De fleste som har vært gravide før, vet hva jeg prater om. For tiden kan vel knapt gå senere enn på slutten av en graviditet. Dager føles som uker, og ukene som måneder. Og enda er jeg ikke på overtid engang! Samtidig  er dette tiden når folk liker å daglig minne meg på det faktum at "det nærmer seg!" "Nå er det jammen ikke lenge igjen!" De sier det såklart fordi de gleder seg, men på enkelte dager føles det helt paradoksalt å få høre at "nå er det jo bare noen uker igjen, det går fort!", når det i mitt hode føles som om jeg nå står foran den aller bratteste, tregeste og lengste oppoverbakken av svangerskapet.



De siste to ukene har vært de tøffeste så langt. Jeg har både vært syk, og fått treningsforbud. Noe som gjorde at bekkenet låste seg fullstendig, og hverdagen i et hus med fire etasjer ble en smule... utfordrende. (Se for deg et høygravid kvinnemenneske krabbe på alle fire opp og ned flere etasjer...) Så da jeg i går endelig fikk vagget meg ned til treningssenteret for første gang på flere uker, var det nesten så jeg fløt i en lykkerus etterpå. Kontrollert bevegelse for bekkenet er det eneste som hjelper på smertene, og uten et par økter i uken, blir jeg fullstendig handicappet. Derfor håper jeg virkelig at sykdommen holder seg borte resten av svangerskapet, slik at jeg kan fortsette å gi folket på gymmet en grunn til å trekke på smilebåndet frem til fødsel. (Ja for en sprenggravid dame som durer løs på en elipsemaskin er visst et artig syn, har jeg skjønt.)

De neste ukene vil nok inneholde mye forberedelser, nedvask av hus, et par hormonelle melt-downs, og garantert en hel del strikking. Redebyggingen har med andre ord ikke dabbet av, og jeg har i skrivende stund fire lister gående med saker og ting som skal ordnes før jeg er klar for fødsel.



Om noen få dager kommer hjemmejordmoren vår på besøk for å gå igjennom planene for fødselen. Ikke det at vi har noen spesiell "gameplan" for hvordan ting skal gå frem, for det tar vi som det kommer. Men alt det praktiske, papirarbeid og lignende må ordnes innen jordmor offisielt er på fødselsvakt for oss. 

Ja for tenk, om en uke til, er jordmor faktisk i beredskap! Og uansett hvor grådig treigt tida går når man nærmer seg termin, så er det noe magisk over ventetiden.

Bare tanken på at babyen er ferdigbakt og bare venter på den rette tiden for å komme, er så fin og spennende. Noe jeg har tenkt å forsøke å nyte så godt jeg kan, siden dette er aller siste gangen vi får oppleve dette underet.

 

 

Nominert!



Da mailen tikket inn fra mammanett om at jeg var på lista over nominerte til deres hederspris, Årets mammablogg, vurderte jeg først å la det hele skli forbi i stillhet. Være skikkelig blyg, ikke lage så mye rabalder ut av det. La avstemningen rulle bak kulissene, og late som om det ikke var noen big deal. For det å tigge stemmer, er jo bare kleint, eller hva?

Men så innså jeg at det var intet annet enn smuler av janteloven i hodet mitt, som fikk meg til å tenke slik. SELVFØLGELIG er dette en big deal for meg! Det er kjempemoro at jeg overhodet står på listen over nominerte! Spesielt når jeg står der sammen med en rekke utrolig gode mamma og pappa-blogger som jeg selv leser og digger. Det er nesten så jeg hiver konfettien allerede nå! Litt kjedelig var det at de hadde så kjipe premier til vinnerne da...


Dødskjipe premier liksom...*host* Ehmmm JA takk! 


Men tilbake til tigging. Nå skal jeg ikke gjøre så mye av det. Jeg lover. Okay kanskje litt.

MEN, om du synes det jeg har skriblet i løpet av det siste året er verdt din stemme, så skal jeg ikke protestere! 


Mitt kodeord er mblogg2 og sendes til nummeret 2012. 

Man kan forresten stemme så mange ganger man vil, og på flere blogger, så her er det bare å slå seg løs! 

Les mer om avstemningen her.


Først syntes jeg det var litt dumt at Mammanett hadde valgt å bruke SMS-avstemning som man betaler for. Men etter hva jeg har skjønt, er ikke internettavstemninger særlig trygge mot juks og fanteri, mens SMS metoden er mer pålitelig. Og stemmefusk kan vi jo ikke ha noe av i en slik kåring. Det står jo om heder og ære i bloggosfæren! Dessuten har Mammanet klina til med noen saftige premier/lokkemat som skal loddes ut til noen griseheldige stemmegivere, så der har man en mulighet til å få noe tilbake! 




Så da er det bare å sette igang og scanne listen over eminente mammabloggere og finne dine favoritter!   

Pappabloggene har sin egen lille kategori, hvor samtlige er garantert finaleplass, men det er lov å skubbe juryen i en viss retning med et par stemmer til den pappaen du synes fortjener litt glitter, konfetti og en knallpremie for skriveinnsatsen.

Happy stemming, og fin tirsdag! 


 

35 uker!



35 fullgåtte uker! Selv om det nå er fjerde gangen jeg gjør dette, er jeg like spent på fødselen og det å få møte Minstebror for første gang. 

Jeg drømmer stadig om ham. Om hvordan han ser ut, hvor stor han blir ved fødsel, og hvordan selve fødselen vil bli. 

Forrige fredag var vi på en oppfølgings-ultralyd på grunn av en tullete morkake som lå for lavt i livmoren på ordinær ultralyd. Endelig skulle vi få svar på det store spørsmålet: blir det vanlig fødsel på oss, eller skulle det bli keisersnitt denne gangen? 

Lettelsen var enorm da jordmor kunne fortelle oss at den morkaken hadde pent flyttet seg ut av veien, og at det skal være trygt for Minstebror komme til verden på «gamlemåten». 

Det andre jeg hadde gått og grublet på, var om denne gutten kom til å toppe storebrorens fødselsvekt med mange hundre gram, og bli en kjempe ved termin. Siden vi planlegger hjemmefødsel, har dette vært noe jeg har tenkt litt ekstra på denne gangen. Jeg er ikke redd for å føde en stor baby, men en gigababy kan det være tryggest å føde på sykehus. 




Men den mistanken fikk vi heldigvis også avkreftet. Minstebror er en stor og fin gutt, som riktignok ligger litt over gjennomsnittet, men det var visst ingen grunn til panikk ut ifra de målene som ble tatt. 

Vi fikk dermed grønt lys for hjemmefødsel, og jeg kunne kvitte meg med den gnagende usikkerheten i forhold til keisersnitt og slikt. En rimelig god dag, med andre ord! 

Nå nærmer permisjons-start og den virkelige innspurten seg med stormskritt. Og redebyggings-instinktet har endelig funnet veien til meg. En liten stash med babyplagg har funnet veien inn i skapet til Minstebror, utstyr til fødselen er på plass, og jeg har, tradisjonen tro, begynt å strikke som en besatt kvinne. 

Små luer, tepper og vester ruller ut, nesten som på samlebånd. Jeg strikker etter frokost, i lunsjen og i sengen om kvelden etter at barna er lagt. Og enda flere prosjekter står på planen. Hadde jeg kunnet strikke i søvne, hadde jeg endt opp med et lager på flere tonn med strikkede babysaker. Merkelig hvordan denne trangen til å mekke noe egenprodusert tar like mye over hjernen min hver gang jeg nærmer meg termin! 



Men enda gjenstår det en del punkter på redebyggings-listen vår. Et lite lass med babyklær som gjenstår å vaske, lammeskinn som må rengjøres og tørkes, senger som må fikses på, frysen må fylles med lettvinn middagsmat, og hele huset kan godt skrubbes et par ganger innen Minstebror melder sin ankomst. Om jeg bare får viklet fingrene ut av strikketøyet en liten stund, så blir det nok gjort, det også...

Ammepress eller ammestress?



Vi ammer mindre og kortere enn for 9 år siden. Grunnene kan være mange, men ofte blir skylden lagt på ammehjelpere og andre eksperter. Men hva er egentlig grunnen til at tallene går ned?

Det er færre barn som fullammes ved to ukers alder nå enn i 2006. I november i fjor, kom det frem i Aftenposten at ammestatestikken i Norge jevnt over har gått ned i løpet av de siste årene. Tallene var basert på en ny norsk undersøkelse, og resultatene satte igjen fart på diskusjonen om ammehjelp, og hvordan mange mødre føler seg altfor presset til å mestre ammingen. 

Dette ammepresset skal i følge utallige kommentarer, blogginnlegg og artikler som dukket opp i vinter, visstnok skyldes mas og press fra helsepersonell og samfunnet generelt. Jeg har stor empati for mødre som sliter med ammingen, og spesielt dem som ser seg nødt til å gi opp kampen. Jeg opplevde selv mye turbulens og sykdom på grunn av ammingen da jeg ble mamma for første gang, og vet hvor hjerteskjærende det er å føle at man ikke duger til noe så «naturlig» som det å gi bryst.

Men likevel kjenner jeg at det føles helt feil å legge skylden på dem som forsøker å hjelpe. 

I denne ukens spalte på foreldre.no, tar jeg opp det jeg mistenker å være grunnen til at ammetallene går nedover. Jeg tror det handler mer om stress, enn press. Både hos ammeveiledere og mødre.




For når man har maksimalt tre døgn med støtte på barsel før man blir sendt hjem, er det ikke overraskende for meg at all veiledningen og rådene som må skvises inn i de få døgnene oppleves som «press» og mas. 

I tillegg har samfunnet vårt endret seg siden våre bestemødre fikk barn. Vi har ikke lenger tradisjon for at barselkvinnen blir vartet opp av mor, svigermor eller nabokvinnene, slik at hun får ro mens hun får øvd seg på ammingen over flere uker. Alt skal foregå på samlebånd nå, både fødselen og etablering av amming skal være unnagjort på noen få døgn. Noe som ikke henger på greip i forhold til de fysiologiske prosessene i kvinnens kropp. 

Hos de fleste kvinner, kommer ikke melken for fullt før på tredje døgnet. Og da sitter de fleste der med babyen og partneren sin, alene hjemme og aner ikke hvordan de skal ta fatt på alle utfordringene som dukker opp. 

Det er klart at man da føler seg presset til å få det til! Når man føler at hele samfunnet roper «bryst er best!», samtidig som man blir overlatt til seg selv for å finne ut av hvordan det funker. 




Det å forvente at nybakte mødre skal lykkes med ammingen i løpet av tre dager, eller at ammeeksperter skal greie å formidle all sin kunnskap på så kort tid, er både urealistisk og urettferdig.

Jeg tror ikke løsningen er å legge skylden på dem som egentlig bare vil hjelpe. De som gjør sitt aller beste for å lære bort noe som egentlig tar måneder å lære, i løpet av noen få dager.  De er nok like presset som det vi mødre er, og fortjener all ære for at de ikke har kapitulert for lengst. 

For å rette opp den skjeve kurven vi ser i ammestatestikken i dag, tror jeg vi må legge til rette for mer TID. 

Tid, ro og tålmodighet er noe vi må finne tilbake til i barselomsorgen. Det fortjener vi alle sammen, både mødre, nyfødte og ammehjelpere. 

IKKE gjør dette når du er gravid!

 

Før du blir gravid, blir svangerskap ofte fremstilt som en vakker livsperiode fylt med kos, forventning og en vakker, voksende mage. Men så snart den lille celleklumpen graver seg fast i livmoren din, kommer det plutselig frem en annen side av svangerskapet. 

Nei, jeg snakker ikke om morgenkvalme, men om de 1001 tingene du IKKE «bør» gjøre i svangerskapet.

Alle restriksjonene, maten du ikke får røre, aktivitetene du må  legge på hylla, og vanene du må endre på. Og alle disse tingene er folk flest veldig glade i  å minne deg på. Naboen, svigermor, kollegaer og til og med fremmede mennesker får en ustoppelig trang til å trå inn i rollen som «manager» over din graviditet. 


Joda, såklart skal jeg høre på dine råd... og hans, og hennes og deres...

Det er mulig denne trangen folk har til å gi «råd» til gravide, kommer av ønsket om å beskytte det nye livet som vokser.  Jeg kjenner på det selv av og til. Man vil jo bare gi et lite tips. Men i praksis blir det som regel bare forvirrende, eller ganske enkelt, dødsirriterende for den gravide å måtte høre diverse råd, dag ut og dag inn, igjennom ni måneder.

For saken er den at det finnes mye rart som mange mener er helt uakseptabelt for gravide, mens det i virkeligheten ikke finnes noe vitenskapelig belegg for at det skal være farlig. Og for ikke å snakke om den rene MASSEN av saker og ting man skal passe seg for. Det kan være rimelig overveldende for en gravid å finne ut hva som egentlig stemmer, når «råd» av diverse kvaliteter hagler fra alle kanter.

Selv forsøker jeg bare å lukke ørene, og holde meg til det som står oppført i helsedirektoratets gravidkatalog. Men noen dager renner det innpå med så mange råd og tips at jeg likevel blir svimmel.  

Her er (en brøkdel av) listen over ting jeg har fått høre at jeg IKKE bør spise/gjøre i svangerskapet: 

(OBS: denne bloggposten bør leses med en god dose ironi, og jeg kan på ingen måte garantere for mesteparten av rådene som blir fremstilt her. Enjoy!)

Ikke bruke: Alkohol og røyk: OK. Den er jo forsåvidt grei. 

Men går vi over på mat, blir det straks verre.

IKKE spis: sushi, myke oster, rått kjøtt, salami, og egentlig er det visst best å holde seg unna kjøttpålegg i det hele tatt. Og mens vi er inne på pålegg: glem Solværpostei og Lofotpostei. Hva enn det måtte være..

Fisk ja.. Fisk er bra! Gravide skal spise masse fisk og sjømat. Sånt blir det smarte babyer av.  Så lenge du unngår rå tunfisk, kongemakrell, rakfisk, blåkveite over 3 kilo, gjedde, abbor over 25cm, ørret over 1kilo, røye over 1 kilo, hai, sverdfisk, skater, krabbeinnmat fra skall, kamskjell og nyren i o-skjell, (har skjell  nyrer??) så går det nok bra. Puh... fikk du  med deg det? Spis masse fisk med god samvittighet du! Bare husk å spørre personen bak disken om den oppdelte ørretfileten opprinnelig veide mer enn 1 kilo...

Så går vi over på alle rådene som sirkulerer om fysisk aktivitet: 

For det første: Beveg deg mye! Minst en halvtime hver dag. Trening er gull for gravide! ...bare ikke løfte for tungt, ikke hopp/sprett, ikke ligg på rygg, mage, eller høyre side. Ikke gå på ski/slalom, turne, eller stå på skøyter. Gå gjerne på skogstur, men kun hvis skogen er garantert flått-fri. Hvis du har vondt i bekkenet bør du ikke stå når du kan sitte, og ikke sitte når du kan ligge.

Egentlig virker det som om det er tryggest om gravide bare rigger seg til i stabilt sideleie, på venstre side, og bli der frem til termin. 



Og ikke finn på å farge håret, bruke hårspray, kosmetikk med noe som helst kjemikalier, vaskemidler med gift-advarsler på, eller innta så mye som en pastill med noe som heter aspartam. Ikke lukt på ting som lukter sterkt. (Lett for dem uten bleiebarn å si..) Og for all del, la noen andre fylle bensin på bilen mens du stenger vinduene og holder pusten. 

Dyr: Hold deg unna katter. -De har farlig bæsj. Og ikke gå til anskaffelse av den mye etterlengtede kjæle-øgla, iguanaen, slangen eller krokodillen, for de kan gi faktisk deg salmonella. 

Har du mulighet til å anskaffe deg en diger, steril plastboble du kan bo i frem til fødsel, så er det nok det sikreste.

Det er lett å være "flink gravid" ser du, bare prøv å ikke drite deg ut og spis sunt! Ikke spis for mye sukker, helst ikke drikke for mye fruktjuice, husk å skylle salaten i en halvtime før du spiser, aldri ha rå kylling i hus, hold deg unna junkfood, og for all del ikke spise for to...

Dette går bra vet du!

JA og forresten, IKKE stress! Da får nemlig ungen eksem. 




Kos deg!

 

 


 Får/fikk du mye rare tips om Do's & Don'ts i graviditeten? 


34 uker




Den siste måneden har jeg vokst såpass i omkrets, at jeg nå tas for å være dagsventende, ved termin eller på overtid. 34 uker er nådd. Innspurten har begynt, og det merkes. 

Fremmede mennesker sender meg medlidende blikk, og naboen ser like overrasket ut hver gang jeg vagger nedover gata og har blitt enda mer gravid. I romjulen fikk jeg tidenes kommentar fra en tilfeldig kassadame i Berlin. «Neimen, ville han ikke komme i jula? Stakkars deg!» 

Først skjønte jeg ikke hva hun bablet om. Hvem er «han» liksom? Har vi felles bekjente? Men så forstod jeg at damen tydeligvis lot seg lure av magekulens dimensjoner, og trodde jeg var på overtid, når jeg fortsatt hadde to måneder igjen å gå. 

Da jeg fortalte henne at det var mellom åtte og ti uker igjen til jeg forventer fødsel, mistet hun plutselig taleevnen og ble rimelig slapp i kjeven. Og hun er hverken den første eller siste som har gått i den fella. Når jeg ruger, blir det store babyer, og store babyer trenger visst plass. Mye plass. 

Plass som forresten skviser bort det lille rommet jeg hadde igjen for mat og diverse. Det å pine i meg et par knekkebrød til frokost har blitt en stor greie. Det virker som om magesekken min har samme volum som en fingerbøl for tiden, og jeg er sulten. Alltid sulten. Du finner meg sannsynligvis ikke uten mat i hånden frem til fødsel, med diverse smuler, flekker og annet søl på toppen av kulen. 

Men jevnt over kan jeg ikke si annet enn at jeg føler meg heldig. Jeg har relativt lite plager, greier fortsatt å vralte inn på treningssenteret et par ganger i uken, og har ennå til gode å bryte sammen i styrtgråt over det faktum at jeg må bære på denne kula ca 6 uker til. 




I morgen skal jeg endelig få vite om det blir keisersnitt eller hjemmefødsel på meg. Rimelig store kontraster der ja. Men slik er det når man har en morkake som ligger på feil sted. Vi krysser fingre og tær for at den har flyttet på seg, (noe jordmor mente var rimelig bankers) slik at planene for vår andre hjemmefødsel kan finpusses neste gang jordmor kommer på besøk. Wish me luck! 

Nyttårsforsetter for en småbarnsmor



Før jeg fikk barn var dette med nyttårsforsetter noe som inspirerte meg. Begynnelsen på hvert nye år var liksom en mulighet for å bli en enda bedre utgave av meg selv. Alt fra kropp, jobb og studier til til indre motivasjon og selvbilde skulle liksom rykke opp enda noen hakk, hvert bidige år.  

Nå derimot, har jeg innsett at det handler mest om å overleve hverdagen, og takke for det vi har. 

Så derfor har jeg satt opp mine helt egne nyttårsforsetter, som jeg vet at jeg som snart-firebarnsmor, garantert vil klare å holde: 

1.Drikke kaffe hver dag.

2.Alltid ha en stash med mørk sjokolade gjemt bort. I voksenhøyde. 

3.Tørke noens rumpe. Daglig.

4.Ta i mot busemenn som et av barna har fisket ut av egen nese. Ukentlig. Minst. 

5.Alltid ha minimum én uidentifiserbar flekk på mammauniformen (sort tights, sort singlet og lang cardigan).

6.Svare på overveldende tunge, filosofiske spørsmål fra femåringen minst en gang i uken.

7.Sørge for å ha minst 130 stk single barnesokker i alenesokk-kurven til en hver tid.

8.Blåse på noens «aua» daglig. 

9.Sovne like etter barne-TV tid minst to ganger i uken, og aldri sove mer enn 3 timer uavbrutt.

10.Ha på meg snacksy, utvasket amme-bh store deler av 2015. 



Men sånn på den seriøse siden, så er det et par ting jeg kan tenke meg å slutte med i 2015. 

Som for eksempel det å føle meg under middels «flink» som mamma når jeg har gretne dager. Det å dømme meg selv for middelmådige prestasjoner på bursdagsselskaps-planlegging, klesvask, husvask og middagsplaner kan jeg også godt tenke meg å droppe. 



De urealistiske planene for alt jeg drømmer om å rekke i mammapermisjonen har jeg ikke tenkt å ta med meg inn i dette året, men heller ta dagene som de kommer. Så får vi se om prestasjonene lever opp til ambisjonene, eller skal vi si mangelen på ambisjoner. Kaffe og alenesokk-kurven kan jeg i det minste huke av allerede i dag. 


Hvilke nyttårsforsetter tror du at du vil klare å holde i 2015, og hva har du tenkt å droppe i år? 

2014 på Mammalivet



Godt nytt år kjære lesere! Jeg håper dere har fått ladet batteriene, hvilt kropp og sjel, og hatt en fredelig høytid. -Noe som er ganske usannsynlig hvis dere har små barn som meg, men et godt nytt år håper jeg vi alle får likevel.

I år går jeg inn i mitt tredje år i bloggverden. Året som har gått, raste forbi i en intens fart, sikkert grunnet flytting, ny hverdag med pendlermann, fast spalteplass hos foreldre.no, et fjerde svangerskap og andre ville prosjekter. 

For å sparke igang det nye året, har jeg satt sammen en liten oppsummering av 2014 på Mammalivet. Let me take you back...

Året startet med et oppfølgingsinnlegg i serien jeg har dedikert til nybakte mødre. Responsen var rørende å se, og motivasjonen min for å fortsette å sette ord på både gode og vanskelige tanker som foreldre kan kjenne seg igjen i, ble fornyet. 

Nyåret 2014 bragte også nye opplevelser. Som det å gi ut bok sammen med en gjeng talentfulle skrivedamer. Utgivelsesfest og treff med blogglesere og blogg-kollegaer ble det også. 



Kampen mot reservasjonsretten tikket også videre over i 2014, og det var ikke før på vårparten at vi endelig fikk høre den gledelige nyheten at regjeringen hadde revurdert og endret sitt lovforslag. 

Et par beretninger fra hverdagslivet ble det også i fjor. Som regel preget av mine egne store og små feiltrinn som mamma/voksen. 

Noen ganger blir det Cheerios til middag.

Ut på tur, jæklig sur. 

Dagen da livet mitt gikk i dass.

Vær så snill, se på meg!

Dundrende stillhet.

Mission impossible.



I februar fikk vi igjen et nytt hjem, og her koser vi oss fortsatt. I hvertfall for en stund.

Men høydepunktet, sånn bloggmessig i februar, var nok innlegget «Ikke fortell min datter at hun er fin»



Bortsett fra enkelte som tok tittelen på teksten litt for bokstavelig og ikke kom noe lenger enn det i diskusjonen,  ble det en utrolig interessant og stor debatt ut av innlegget om små barn og utseendepress. Innlegget ble lest rundt 300 000 ganger i løpet av en helg, og Mammalivet havnet på førsteplass på blogglisten. Noe som gav en relativt sky mammablogger litt høydeskrekk. 

I mars tok jeg fatt på min nye rolle som fast spaltist hos foreldre.no, et oppdrag jeg gjør ved siden av bloggingen. Her skriver jeg som regel om foreldrerelaterte temaer som er aktuelle i mediabildet. I det første innlegget, tok jeg for meg temaet uoppdragne barn, og siden har det blitt mange spalter og mange lærerike diskusjoner med leserne av nettstedet. 




I april tok jeg et steg tilbake med bloggen. Etter et halvt år med en mann som var bortreist i ukedagene, og tre barn under fem på hjemmebane, ble jeg nødt til å snu på prioriteringene  for en stund. 

Det gikk ofte lenge mellom oppdateringene, men likevel ble det tid til et Oslobesøk og min første TV-reportasje. Dritnervøs og skjelven i stemmen, stilte jeg opp foran NRK-kameraet, for en sak som ligger meg nær. 



Sommeren skled uvanlig stille forbi på bloggen. Jeg tok meg rett og slett helt fri. For første gang på to år. Abstinensene meldte seg på sensommeren, og jeg tok opp skrivingen, akkurat i tide for en av årets artigste og merkeligste events. Dagen da bloggerne kuppet Aschehougs omsuste hagefest, er noe jeg sent vil glemme. 



I september slapp jeg til slutt den store avsløringen. Vi venter vårt fjerde barn -en minstebror som kommer i februar 2015! 




I oktober ble det naturligvis mye gravidprat. Vi var på ultralyd, jeg tok for meg noen myter om hjemmefødsler, og  intervjuet en erfaren jordmor om hjemmefødsel. 

Fortellingen om den begivenhetsrike dagen jeg testet positivt ble også publisert i oktober i fjor.

I november slo jeg et slag for «masete babyer», eller som jeg ville kalt dem: normale spedbarn. Måneden  fortsatte med innlegg om både graidvekt og min nye hverdag som en vandrende såpeopera.

November skulle også bli den måneden jeg dristet meg til å gjøre noe jeg ikke har gjort før: Et semi-seriøst moteinnlegg for gravide! 

Til slutt ble måneden avrundet med noen sikre tegn på at jeg var kommet over i tredje trimester i svangerskapet. 

Desember ble desverre preget av mye sykdom og lite blogging, men det ble likevel tid til litt gravidhumor, kaotiske førjulsturer i skogen, og samfunnsdebatt.

Og siden slutten av desember og frem til nå, har jeg egentlig bare rullet meg i julemat, hatt en tur til Berlin med fullpakket famileprogram, vraltet inni det nye året, og forsøkt å holde denne svært gravide kroppen frisk nok til å holde ut frem til slutten av februar. 



Men nå har januar allerede tatt et hardhendt grep om meg og røsket meg tilbake til virkeligheten og hverdagen. Og jeg merker det er litt deilig også. De vanlige dagene er flest og best. 

Godt nytt år!