januar 2016

Hvis jeg hadde hørt på alle rådene


Jeg sliter ofte med å slappe av i foreldrerollen. Og det vet jeg flere gjør. Vi tror at vi er de eneste som ikke aner hva vi driver med. Og at de andre foreldrene har funnet foreldreverdens hellige gral: Den ultimate oppdragelsen. 

Casakaos-Marte skrev et ypperlig og treffende innlegg nylig. Om det å tvile på sine egne valg om barnas oppdragelse. Og om det å slappe av.
 

Det begynner for alvor når du er førstegangsforelder, når du er fersk og kanskje usikker. Du skulle ønske noen kunne gitt deg fasiten, selv om du egentlig vet innerst inne at det ikke finnes noen brukeranvisning for den rosa lille klumpen som nå har overtatt sjefsstillingen i huset. Og dermed ender du med å prøve deg fram. Kjenne etter hva som føles rett eller galt, hva som virker, og hva som garantert ikke virker.


Det er en vinglete vei, og hodet ditt er stappet med spørsmål til en hver tid. Når bør vi begynne å gi grøt? Hvor lenge skal egentlig en baby sove? Hva er egentlig normal baby-bæsjefarge? Og hver gang du finner et svar som gir mening, så dukker det opp tusenogfemtitre nye spørsmål om noe annet.
Og det er nettopp dette som gjør deg til fluepapir for ugjennomtenkte kommentarer, velmente råd og direkte dissing, forkledd som «tips».

Ja, «tips». Du vet. Når du får en sånn uhjelpsom, kort og brutal slengkommentar ala «vi pleide IKKE å kose dem i søvn slik dere gjør, og vi har aldri hatt problemer med sånn nattevåk -bare et tips altså!»


Eh. Takk? 

 


Ja, nå ble jeg klokere...


Du forsøker å sile ut de mest idiotiske tipsene fra bedrevitere. For du som forelder vet jo hva du egentlig tror er best for ditt barn. Men samtidig ser det jo ut til at de derre naboene ser ut til å være inne på noe med sine metoder og triks. De ungene hopper jo aldri salto i sofaen når de er på besøk, og de spiser fanden med opp brokkolien FRIVILLIG, når de er over på middag. Hvordan i ...




Jeg vet, jeg kjenner den tvilen hele tiden. Vet jeg egentlig hva jeg driver med? Burde jeg ikke hatt en krystallklar teori bak de valgene jeg tar angående barna? En plan liksom.


Hva om jeg tar feil, og de andre foreldrene har rett? Hva om jeg faktisk burde hørt på alle rådene?
Ja, hva hvis?


Jo, det skal jeg si deg. Om jeg personlig hadde hørt på alle rådene jeg har fått igjennom min seks år lange reise som forelder, ville min oppdragelsesmetode og mine valg sett omtrent slik ut:


 


Jeg fødte på sykehus fordi det er tryggest med alle menneskene i hvite frakker med pipende maskiner og bunnløs kunnskap om min kropp og mitt ufødte barn. ?Nei vent! Jeg fødte hjemme fordi at å føde i et plaskebasseng på stuegulvet mitt uten smertestillende, omringet av dansende hekser/jordmødre med røkelser og klingende meditasjonsmusikk, etterfulgt av en morkakefest er det beste valget for ALLE.


Jeg ammet i seks måneder og ikke et minutt lenger, for barn har da sannelig ikke godt av å være avhengige av sin mor så lenge. Jeg mener hallo, de blir født som selvstendige, selvhjulpne individer som foreldre duller og overbeskytter så mye at de ikke engang takler at mor og far drar på en ukes kjærestetur til Tyrkia når de har blitt hele tre måneder gamle! Hvordan skal de noen gang utvikle god selvtillit liksom? -Nei, vent! Jeg ammet helt til skolestart, ja, egentlig til tredjeklasse, for gud forby at barnet mitt noen gang skulle tro at jeg ikke var glad nok i det. Jeg mener, morsmelk er jo den eneste måten å vise kjærlighet til et barn og det vet da vel alle?


Og jeg kjøper selvfølgelig kun økologiske fair-trade klær i naturtekstiler til barna mine (ja, når jeg ikke strikker eller syr dem selv, med selvspunnet garn da) fordi at du vil ikke vite hva slags livsfarlige kjemikalier som «vanlige klær» dynkes i under produksjon. Sånt er jo dødelig! Nei, vent litt. Jeg kjøper selvfølgelig utelukkende merkeklær av ypperste trend-kvalitet til arvingene mine. For det er jo ikke ønskelig at småen skal bli mobbet for at han gikk på skolen med en helt alminnelig dongeribukse fra cubus? Og får han litt utslett av stoffet i den nye blazeren, så gjør ikke det noe, så lenge han stjeler alles oppmerksomhet på klassebildet, -og blir toppsjef når han blir stor. 


Og så bruker jeg barnevogn til å transportere treåringen rundt fordi han blir så gretten når han er sliten i bena. Og han må for all del ikke bli sliten! For da kan jeg bare skylde på meg selv når han river ned bananene fra butikkhylla og skriker til han blir blå inne på Coop, for han har jo ikke sovet ettermiddagsluren i vognen sin, og det vet jo alle foreldre at barn behøver, helt til de blir sju år, minst. For søvnmangel hemmer utviklingen. Nei, vent!!  Jeg lar ungen styre søvnrytmen sin selv, og gidder ikke å ha dem med på butikken i det hele tatt, for de liker best å løpe fritt rundt på bygda, barbeinte med håret til alle kanter, for det må de da få bestemme selv om de vil sove, gre seg på håret, komme hjem om natten og slikt.


 


Ja, skulle jeg hørt på alt maset, og valgt å gjøre det «alle andre» gjør, hadde jeg nok blitt sendt på lukket avdeling for lenge siden. For uansett hvilken måte man velger å oppdra barna sine på, så er det alltid noen som hevder at du gjør det feil. At du er for streng, for snill, for avslappet, for alvorlig. At du kler barnet for lite, for mye, for stygt, for dyrt, for snobbete eller at du faktisk ikke bør kle på dem i det hele tatt. For det må de vel greie selv. -Må du da skjønne.

 

Næh. Jeg tror jeg holder meg til min prøvesegfrem- metode. Selv om den suger av og til.

Og så synes jeg denne alltid er veldig fin: 


Og nei, jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg driver med. Vet du  alltid hva du driver med som forelder?

 

 

 

De tingene jeg ikke gjorde i fjor




Hver bidige januar gjentar det seg. Jeg kaster et blikk på den blanke almanakken, åpner den og stryker lett over de tomme sidene. Det kribler i magen og jeg tenker: Dette året skjer det!


I år skal jeg gjøre de tingene. Alle de tingene.


De tingene. Du vet. De tingene jeg ikke gjorde i fjor.


Som jeg hadde tenkt å gjøre i forfjor, og året før der igjen, men som aldri ble noe av. Av ulike grunner jeg ikke husker lenger.
Men i ÅR! Watch out people! Dette blir MITT år!




Jeg skriver opp alle målene mine i en fin liten notisbok. Pynter med klissete klisjé-sitater og setter piler som peker hit og dit for at det skal se litt mere ordentlig ut.
Og så føler jeg meg varm og tilfreds, for jeg har jo bestemt meg. Jeg har målene klare, og det er jo det første punktet på lista. Check! Done. Dæven så flink jeg er.

 




Så tilfreds med meg selv er jeg faktisk, at det plutselig er det blitt midten av januar. Og jeg har enda ikke gjort noe. Jeg tenker at inspirasjon må jo komme innenfra. For sann inspirasjon gjør vel det? Fra en magisk plass midt mellom hjernebarken og hjertet et sted. Jo, det gjør den. Den sprudler opp innenfra, helt spontant og uten den minste anstrengelse. Det er i alle fall sånn det ser ut på instagram, når andre folk når målene sine, og får SITT år.
Så jeg venter litt. Surfer nettet som en gal kvinne for å varme opp inspirasjonsmuskelen. Ser på bilder av andre som hår nådd målene jeg skrev ned.
Og venter.




I tre måneder. Før jeg blar opp i notisboken, og tenker at det var da voldsomt mange ting på den lista. Skulle jeg ikke kortet den ned litt? Bare latt det viktigste stå igjen.
Så jeg stryker et par ting av lista. Og et par til. Og en siste.


Så står jeg igjen med tre ting. Tre saker jeg synes er utrolig skumle og overveldende, men som er det jeg aller helst ønsker å gjennomføre. Men det er så stort. Nytt. Vanskelig. Egentlig er det ganske arrogant av meg å tro at jeg vil klare dette i løpet av, eh et drøyt halvår.


-Hallo, hvem tror du at du er?


Så jeg klapper igjen notisboka. Slenger den innerst i en skuff, og glemmer den der.
Helt til neste januar.


Og nå sitter jeg her igjen. Woho... Mitt år, og så videre.

Jeg stirrer ned på notisboka og listen. Hører den lille stemmen hviske igjen.
-Hvem tror du at du er?


Men denne gangen ber jeg stemmen holde kjeft. Pelle seg tilbake dit den kom fra. For jeg skal fanden ikke sitte og stirre på den samme gamle lista igjen til neste år. Nei, jeg gir blaffen i om det er skummelt å prøve seg på ting man aldri har gjort før. Og selv om jeg strengt tatt kan temmelig lite om det, så skal jeg.  Jeg skal holde pusten og bare hoppe utpå dypet. Satse på at jeg lærer å svømme. Herme etter ungene mine og bare gjøre, gjøre, gjennomføre!

 


Og så redigerer jeg listen litt. Årets mål:
Mål 1: Gjøre det jeg synes er skummelt men gøy. Ikke stoppe når det blir vanskelig. Ikke stoppe når det blir dritvanskelig. Ikke stoppe når noen andre sier at det er dritvanskelig. Osv.
Mål 2: Drite meg ut. (Den blir lett, for jeg aner ikke hva jeg driver med!)
Mål 3: Gjenta punkt 1 og 2 helt til jeg ikke kun driter meg ut lenger.

Og gjett hva? Det er bare januar, og jeg har allerede kommet et godt stykke på lista, inkludert diverse utdriting. 



 

Men mer om det senere!
Godt nytt år!

Jeg satser på at MITT år blir fullt av nye erfaringer, mageplask og moro, og håper at ditt år blir fullt av det du drømmer om!

 

 

hits