hits

januar 2017

Fortsettelse: dagbok fra Berlin

Processed with VSCO with f2 preset

Det føles merkelig å våkne alene i leiligheten. Hele kroppen føles rar. Nervøs. Litt på tå hev. Jeg har blitt så vant til at det myldrer av unger og kaos rundt meg at stillheten her inne nesten blir ubehagelig. 


Jeg tusler inn på badet og begynner på morgenstellet. Jeg børster håret raskt, pusser tennene og hopper i dusjen. Jeg skal akkurat til å skrubbe meg lynraskt med dusjsåpe, men akkurat når jeg åpner flasken og duften av pasjonsfrukt og sitrus brer seg i luften, kommer jeg på at jeg ikke har noe å rekke. 
Det er ingen som venter på meg akkurat nå. Ingen skole eller barnehage å levere barn til. Ingen barn faktisk. Ingen plan. 


Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, og ingen behøver meg nå. Det er vanskelig å beskrive den følelsen, men det er vel en slags skrekkblandet fryd. Jeg bestemmer meg for å ta et bad.


Jeg setter korken i badekaret og lar det varme vannet sluke meg. 
Der ligger jeg så lenge at jeg nesten blir litt flau over meg selv. Slikt skjer ikke hjemme. Dette er ren luksus. 


En stund senere står jeg på fortauet utenfor blokken. Jeg har ingen plan for dagen. Når kvelden kommer, skal jeg treffe en venninne, men for nå er det bare meg og Berlin. 

Berlin reise blogg tips
Nei, jeg er egentlig ikke SÅ vampyrblek. Bare nesten



Jeg går innom en av de beste caféene jeg vet om, og bestiller meg frokost. Jeg slår av en prat med en av eierne og lover å komme tilbake i morgen. 
Ute på gatene igjen. Jeg kommer på at det er lenge siden jeg har vært på skattejakt. Det vil si: second hand-shopping. Jeg setter kursen mot den nærmeste second hand butikken jeg vet om, samtidig som jeg spør Onkel Google hvor jeg kan finne flere. 


Et par timer senere står jeg inne i en butikk som heter «nesten ny» på tysk. Jeg går møysommelig igjennom alt de har hengende på stativene der inne. Jeg prøver på et par kåper fra Massimo Dutti og DKNY, og gråter litt på innsiden fordi de ikke var i riktig størrelse. Så prøver jeg en neongul håndstrikket genser, og forbanner hellet mitt, for den var heller ikke i riktig størrelse. 


Og akkurat når jeg bestemmer meg for å kaste inn håndkleet i skattejakten, så får jeg øye på en herlig ryggsekk i kunstlær. Jeg spør dama bak disken hva den koster, og setter nesten tyggisen i halsen når hun svarer «10 Euro». Jeg vurderer et øyeblikk å spørre henne om hun er klar over hva den sekken koster når den er ny, men finner ut at jeg må ta i mot litt flaks når jeg har det. 
Jeg betaler ryggsekken og setter kursen ut i gatene igjen. 

Berlin reise tips blogg Soho House
Lobbyen på Soho House..hvor det ikke er lov å ta bilder. Woops.




Senere på kvelden er den nye ryggsekken med meg på tur. Jeg møter en venninne i restauranten på Soho House, hvor kvelden tar en uventet vending. Egentlig skulle det bare være oss to i kveld. Vi skulle snakke om fremtiden for det nyopprettede designmerket hennes, men gruppen som sitter ved siden av oss insisterer på at vi slår av en prat med dem. 

Berlin reise tips blogg
Fra takterassen på Soho House Berlin. Hvor det heller ikke er lov til å ta bilder. Ojsann.



Et par timer senere har vi fått oss nye venner i denim-motebransjen fra Holland. Vi utveksler firmakort og planlegger halvveis spøkende hvordan vi en dag skal ta over verden med vårt samlede talent. Slikt skjer bare i Berlin, tenker jeg, mens jeg rusler hjemover midt på natten, før jeg svinger innom en døgnåpen butikk for å hente meg litt nattmat. Slikt skjer bare i Berlin. 

Tilbake i Berlin




Så sitter jeg her igjen. Alene i Berlin med en underlig følelse i kroppen. 
Det er alltid like vondt å reise fra ungene, men når jeg ankommer denne byen, er det som om den tar meg imot med trøstende armer. Friheten og roen jeg finner i denne rare, mangfoldige byen er lindrende. Her kan jeg bare være meg selv. Rar, kunstnerisk, surrete, eksentrisk, svevende. Det er nok derfor jeg alltid velger dette stedet, dersom jeg får sjansen til å reise alene. 

I skrivende øyeblikk sitter jeg på en av stamkaféene mine og ved neste bord sitter det en eldre herre. En musiker. Han nynner på musikken som han leser på notearkene sine. Ved siden av ham ligger det en instrumentkoffert. Han har grått bustete hår, og han sender meg et smil når jeg snik-kikker på ham. Jeg kjenner ham ikke, men likevel føles det helt naturlig å smile tilbake. Jeg spør han om jeg får ta et bilde av ham. Han svarer ja, og spør ikke engang hvorfor. Bare nikker med et smil og fortsetter å nynne til notene sine. 



 

Denne byen en skattekiste av muligheter. Det finnes ikke noe du ikke finner her. I tillegg vil du alltid finne noe nytt du elsker, som du aldri hadde tenkt på før. Enten det er aktiviteter, konserter, kunst, kafeer, bokbutikker, barneklesbutikker, restauranter eller en butikk som kun selger vintage knapper. Her er det nisjer blant nisjene. Fordi hvorfor ikke? Det er Berlin.

Ok, kanskje jeg romantiserer litt, men jeg overdriver ikke. Da vi bodde her, var det å vandre opp og ned nye gater i denne byen uten et bestemt mål en av mine mest elskede tidsfordriv. Fordi denne byen sluttet aldri å overraske meg. 


 

Det å bo på landsbygda i Norge innebærer en særegen kultur. Jeg er glad i bygda mi. Mye ved den kulturen er fint, godt og trygt, men mye er også innskrenkende. Det er ikke like mye rom for raringer, de som stikker seg ut. 
Denne uken er jeg så heldig å få være i Berlin helt alene, og det skal nytes.



PS: Si ifra hvis du vil ha info om fine butikker kaféer, eller andre steder å besøke i Berlin!