februar 2013

Bleieslutt -når og hvordan?

La oss snakke om bleieslutt. Jeg har satt sammen noen fine råd å dele med dere, men først:
I november i fjor kunne man i bladet mamma lese at bleieforbruken og alderen for bleieslutt i Norge blir høyere og høyere. På 40-tallet var visst 61% av norske barn tørre innen 1  1/2år , mens andelen antas å være mindre enn 5% i dag. Videre ble det listet opp mulige grunner til denne utviklingen, som f.eks at de fleste barn i bleiesluttalder går i barnehage og at de ikke får nok oppfølging der. Personlig så syns jeg at barn ikke skal behøve bleier etter de er blitt 3 år, men det finnes selvfølgelig individuelle variasjoner.


Nå er vår yngste 22 måneder. Hun viser tydelig interesse for å bruke toalettet og prosjekt bleieslutt er så smått kommet i gang. Det gjør jo at vi som mamma og pappa må friske opp i minnet og gå over de gamle triksene vi brukte forrige gang. Nå gjelder det å brette opp ermene og prøve å unngå for lang tid med to bleiebarn samtidig... Åh du herlige foreldrelv. Uendelig spenning og glamour...


Mine 10 beste bleieslutt-råd:



  1. Når? -Vent til barnet er klart -men ikke for lenge...
    De fleste eksperter på området er enige i at man bør vente til barnet gir tegn til at de vil slutte med bleie. Slike tegn kan være at de vegrer seg for å ta på ny bleie etter skift, at de vil sitte på do, eller at de gir beskjed med en gang de har tisset i bleien. 18 måneder blir ofte nevnt som den gyldne alderen for å starte bleielsutt-prosjektet. Jeg tror man må vurdere hvert enkelt barn, men barnelegen vår så i allefall ingen grunn til å vente lenger enn 24 måneder med å begynne. De aller fleste barn vil da være fysisk klare, og det er opp til oss foreldre å hjelpe dem å bli mentalt klare for bleieslutt. Det forresten en klar fordel å kjøre på med bleieslutt om sommeren pga varmere vær og mindre påkledning, men det går fint an på vinteren også.
  2. Hvordan begynne? -Snakk sammen og tilpass toalettet for barna.
    -Snakk med barnet om bleieslutt. Spør det har lyst til å gå på toalettet.

    -Tilpass toalettsetet med spesiell barnetoalettring, og en liten krakk til å klatre opp på. La døren til badet stå åpen. Potte er teknisk sett unødvendig, og etter min mening -bare mer søl, men noen barn liker bare potte best.

    -Ikke tving barnet til å sitte på do. Det kan hende de sier nei i begynnelsen, og da bør vi respektere det, men så plutselig blir de gira på å prøve likevel når du minst venter det.

    -Opprett rutiner for doturer før og etter måltid. (Dette er normalt sett tider hvor barna 
    trenger å gå på do uansett.) Med rutiner mener jeg at man til samme tid hver dag passer på å spørre barnet om det vil prøve å gå på do.
  3. Vær forberedt på et skritt tilbake og mange uhell
    Vit at det vil komme dager/uker med trass eller "tilbakefall" hvor barnet har flere uhell enn vanlig. Oppmuntre barnet og prøv å forbli positiv. De aller, aller fleste barn opplever slike perioder og kommer over det av seg selv. Et skritt tilbake, to skritt frem...
    Bare husk å aldri skjenne eller rakke ned på barnet hvis det har et uhell. Dette vil kun såre og stresse barnet, og virke mot sin hensikt. Det er ikke akkurat så mange av dem som tisser på seg med vilje! Gi støtte og forsikre barnet om at dette går bedre neste gang!
  4. Dropp bleien -Bruk truser
    Mange barn syns det er utrolig stas å få på seg truse i steden for bleie. I tillegg så hjelper det barnet å holde kontrollen, fordi at de merker når de har tisset på seg i motsetning til med bleier... Ja, dette kan være ganske stress i starten når man må ha seg skift over alt, men her i huset funket dette mye bedre enn å bruke bleie samtidig som vi hadde tilvenning til toalettet... Evt. kan man bruke truser hjemme og bleie når man er ute, men da må man regne med at hele prosessen tar noe lengre tid.
    Om sommeren er det jo superpraktisk å la dem gå uten truser også. 

    Vi gleder oss til varmere, bleiefrie dager!

  5. Bruk hjelpemidler!
    Det er lett å glemme seg bort. Både for barnet, og de voksne... For oss fungerte det supert med timer på do-tidene.
    Still klokken på mobilen og gjør sånn at det spilles en artig sang/lyd som barnet kjenner når det er på tide med et do-forsøk. Vis og forklar til barnet at dette er do-tid lyden og at når den spilles, er det på tiden å prøve å gå på do. Det er viktig at barnet vet at det ikke gjør noe om de ikke klarer å gå på do hver gang og at det bare er snakk om å prøve.

    Det kan gjerne begynne med 30-60 minutters avstander mellom hver do-tid alarm, for så å forlenges opp til 2-3 timer i løpet av noen dager/ uker. Alder har mye å si på hvor lang avstand mellom do-tider som funker.
    Det er viktig å ikke legge press på barnet og følge dets eget tempo slik at do-tid ikke blir noe negativt og stressende.


    Et annet hjelpemiddel er faktisk å la dem bli inspirert av større barn eller foreldre til å gå på do. Kanskje ikke det er vanlig i alle familier at barna ser andre folk gå på do, men jeg tror dette kan være viktig for å normalisere det å gå på do og inspirere barna til å prøve.
  6. Avledningsmanøver
    Noen barn får litt prestasjonsangst når de sitter på do og det forventes noe av dem. Her kan en liten bok å lese i, eller rett og slett en liten historie fortalt av mamma eller pappa, være gull verdt for å få dem til å slappe av. Mange barn har heller ikke tid til å sitte stille mer enn et par sekunder. Da er det lurt å distrahere dem litt. Noen ganger er det nok å starte en liten samtale om dagen som har vært eller et godt minne dere har sammen for å få barnet til å slappe av. Andre barn liker best å være alene på toalettet.
    En god bok er gull verdt under do-treningen. Lillesøster foretrekker som dere ser populærlitteratur

  7. Ingen stående applaus 
    Ja, her vil nok noen være uenige med meg og det er helt greit, men husk at overdreven ros og applaus også kan slå negativt tilbake i form av prestasjonsangst hos de små. Barnet kan få den oppfatningen at de har "feilet" hvis de ikke får til å tisse og man ikke står der og klapper i hendene, eller de kan miste motivasjonen når ingen roper høyt HURRA for dem og hiver konfetti i luften når de går på do i barnehagen. Det kommer selvfølgelig litt an på personligheten til barnet, men selv så føler jeg det blir helt rart å hoppe opp og ned og applaudere for at noen har tisset på do. For meg er det viktigere å presisere at jeg ser at barnet gjør en innsats. "Du har sittet på do tre ganger i dag!" Observante kommentarer -ingen dømming, hverken positiv eller negativ, funket best for oss.  Stoltheten og mestringsfølelsen som barnet får av å lære noe nytt er faktisk en kjempebelønning i seg selv. Vi må bare gi dem rom til å kjenne på den følelsen og skru ned hurraropene litt!
  8. Belønning eller ikke?
    Noen foreldre og barnehager sverger til belønningsmetoden. Her ville jeg vært forsiktig med å bygge en rutine som kan bli vanskelig å holde på i alle situasjoner. Noen bruker kanskje et lite ark på baderommet hvor barnet får et klistremerke for hver dotur eller lignende. Jeg tror ikke dette er skadelig eller noe slikt, og syns ikke det er noe galt i det hvis man velger å gjøre dette. Men personlig ser jeg bare ikke vitsen med å "hype opp" det å gå på do med premier og lignende. Kanskje en liten diplom som overraskelse når de har sluttet med bleie kunne vært koselig å gi, men jeg vil ikke bruke ting som en dinglende gulrot og motivasjon. Det er viktigere for meg at barnet kjenner på sin egen motivasjon og stolthet over denne nye ferdigheten.
  9. Nattavvenning i etapper
    Denne delen var den siste og vanskeligste biten hos oss. Storejenta var superflink på dagtid, og hadde ingen uhell lenger, men vi var helt lost med tanke på hva vi skulle gjøre på natten... Jeg anbefaler å begynne med nattavvenning litt etter at barnet har kontroll på dagtid.
    Først av alt skaffet vi oss et tisselaken til å ha under det vanlige lakenet, slik at madrassen i det minste forble tørr. Det blir nok en del uhell helt i starten, men det går som regel fort over hvis man anvender et par triks:
    -alltid la barnet gå på do som det siste dere gjør for det er leggetid.
    -hent barnet og sett det på do minst 2 ganger de første nettene. Hvis dette går greit uten uhell, så kan man forlenge tiden mellom doturer eller droppe en av doturene.
    F.eks hvis barnet sovner kl 19, kan man bære det på do kl 21 og igjen kl 23 før en selv sovner. Hos oss forble sengen som regel tørr til vekkerklokka ringte kl 6 hvis vi fulgte denne modellen OG det er viktig å ta med barnet på do med en gang det våkner!

    Et nyttig  triks mtp ekstra doturer på kvelden/natten, er å ikke våkne/ snakke til barnet når det blir bært på do. De klarer faktisk fint å tisse på autopilot uten å våkne helt!

    Husk å ikke gi drikke om natten hvis det kan unngås. (Når barnet er sykt, er det selvfølgelig best å slappe litt av på dotreningen og gi masse drikke.)
  10. Ikke sett en deadline

    Jeg tror det lureste er å la det stå åpent når tid barnet skal bli bleiefritt. Greit nok at man kan se for seg sånn ca. når en håper det vil være i boks, men ikke bli skuffet om barnet trenger mer tid. Barnet kommer til å slutte med bleier og være tørt når det er klart for det. Hvis man setter seg deadlines så blir det automatisk press, uansett om en ikke har nevnt noen dato til barnet, så vil det merke det på din instilling.
    Storesøster var ca 2 1/2 da hun var tørr på dagtid og 3år da hun var tørr hele natten. Jeg syns dette var helt greit, men jeg håper at bleieslutt-perioden muligens går noe fortere denne gangen, nå som vi har mer erfaring. Og så ville det vært himla greit å slippe å ha to bleiebarn i mange måneder, for noe sier meg at Lillebror vil sørge for mer enn nok bleieskiftarbeid...



    Har du noen gode tips å tilføye?
    Hvor gamle var deres barn da de sluttet med bleie, og hvor gamle syns du barna bør være før en begynner med dotrening?
    Hvorfor tror du at alderen for bleieslutt har steget så mye?

Tips: Mammaklær

Jeg har fått noen spørsmål om mammaklær, så da tenkte jeg skulle vise dere preggo mamas der ute noen av mine favoritter. For meg er komfort alfa og omega når jeg er gravid, men samtidig er det er viktig at klærne sitter godt og at jeg føler meg fresh og fin. I tillegg så syns jeg det er det supert med gravideklær som kan brukes videre i ammeperioden. Her er mine topp 3 mamma-topper:


På 3.plass: Mama Skjorte fra H&M

(Ja okay da... outfitbilder er kanskje ikke min sterkeste side...men jeg kliner til for det om hehe.) 
Denne skjorten fant jeg på gode gamle H&M rett før jul i fjor. Den er luftig og fin med blonder og knapper. Det at det går an å kneppe opp toppen foran er supert, mtp å bruke den videre til amming! H&M har et greit utvalg av skjorter med samme snitt som denne. Farger og stoff varierer alltid etter sesong. Akkurat denne skjorten pimpet jeg med litt ekstra stæsj: studs fra divided by H&M på skuldrene. 

Studs på mammatopper: -BecauseWhyNot?



På 2.plass: Milker Ammetopp:

Milker topper anbefales. Bildene er tatt i uke 24 og uke 38

Jeg har prøvd flere ammetopper fra Milker og liker alle veldig godt, men denne har blitt favoritten. Milker sine ammetopper er kjempepraktiske i og med at de kan brukes i svangerskapet og er pefekt designet til amming etterpå. Det er bare å brette opp folden for å amme. Toppene er designet slik at man ikke trenger å blotte hele puppen når man ammer, og de sitter godt i nesten  hele svangerskapet. Akkurat nå er jeg 38+3 og toppen er nesten blitt for kort. Men syns uansett det er bra at den har passet såpass lenge. Jeg har ikke akkurat verdens minste gravidmage heller...
Desverre så klarte jeg ikke å finne akkurat denne modellen som jeg har ( Sparkle Vest) på norske nettbutikker, men jeg vet at ammebutikken og svangerskapet fører klær fra Milker. Ellers så kan dere jo sjekke ut den danske siden til Milker her


Så var det den ultimate favoritten da...



På 1.plass: - HEAL -Tank Top fra Mamalicious:



































Dette er den absolutt beste gravid-singleten jeg noen gang har prøvd! Du vet de to-tre siste ukene når absolutt ingenting passer lenger? -dette er toppen du trenger! Denne er så stretchy og myk, og sitter så fint i HELE svangerskapet, helt fra de første ukene og frem til termin. Det som gjør den så utrolig herlig er at samtidig som den er super tøyelig og myk, så holder den formen, slik at man kan bruke den videre etter svangerskapet, f.eks som ammetopp. Jeg har kjøpt  Heal Tank Top i tre forskjellige farger, og dette er den desidert mest brukte gravid-toppen min. Den scorer full pott på både komfort og allsidighet. Bare pynt den opp med en bolero eller åpen cardigan, så kan den plutselig brukes til alle anledninger.

Hvaslags tøy brukte du mest i svangerskapet?
Er du en jåelete gravidmamma eller er det komfort for alle penga?
Hvilke mammatøy-merker liker du best?






Og sånn for ordens skyld: innlegget er ikke sponset!

Babyblå



Nå bør du kjappe deg lille mann. Eller begynne å tenke på det i alle fall... For hvis du har tenkt passe inn i denne lille nydelige saken som kom i posten helt i fra det kalde Nord, så kan vi ikke ha noe overtids-tull. Tusen takk kjære "tante" (kjæresten til min bror) som har strikket en nydelig liten babyskjorte i merinoull til Lillebror! Har dere sett noe så søtt? Til og med den barske, tyske mannen i huset brøt ut i spontan falsett når han så den "tnååååå SÅ søt!"





Hadde jeg ikke vært (veldig så) gravid fra før av, så tror jeg pinemed jeg fort hadde blitt det av å se denne skjønne lille skjorta.

Det er noe med små hjemmelagede klær som gjør meg så utrolig glad og rørt. Alle favorittplaggene som vi har til jentene er håndstrikket eller sydd av familiemedlemmer, og det er disse som gjerne går i arv til nye babyer som måtte komme i storfamilien.
Som en dåpskjole som tippoldermoren min sydde for hånd. Det er sikkert nesten 30 barn som har blitt døpt i den, inkludert vår L. Nydelig tradisjon! Kanskje denne lille skjorten også blir en av arvestykkene...?

Har dere noen spesielle plagg som har gått i arv i familien i mange år?

38 weeks: The Hormone-monologues


To uker til termin, og jeg merker at jeg glir langsomt inn i ventemodus. Jeg blir litt utypisk meg. Jeg sitter mye stille. Ingen maur i rumpa lenger som gjør at jeg må løpe rundt og forberede ting. Jeg bare venter. Og venter og venter. På noen jeg aldri har møtt før.























Når jeg tenker meg om så er det ikke rart gravide blir gale litt smårare av ventingen. Først må vi vente i tre livredde måneder før faren for spontanabort avtar, så må vi vente noen lange måneder til før det et trygt for babyen å komme, og så når vi endelig kan senke skuldrene og begynne å glede oss til å møte dette vidunderet, så kan det faktisk enda være 5 uker igjen. Og det er L.E.N.G.E når man er såpass gravid. I tillegg så oversvømmes vi av en hormon-tsunami på slutten av tredje trimester. Nei det er ikke rart vi blir litt ko-ko på slutten.




Nei jeg er ikke helt der hvor jeg river meg i håret og griner fordi at jeg oppdager at jeg fortsatt er gravid når jeg våkner hver morgen. Men den tiden vil nok komme om en uke eller to, hvis ikke Lillebror har ankommet enda. Tro meg...



Jeg ER derimot veldig på det pre-nostalgiske mellomstadiet. Det derre som kommer liiike før man blir gnistrende "fødeklar" tror jeg. For jeg går stadig rundt og starter følelsesladde monologer når mannen sitter foran pc'en på kveldene og prøver å få gjort noe. Der går jeg og vagger frem og tilbake bak ham og gestikulerer med innlevelse og er helt sikker på at han forstår meg, for hvem kunne ikke det når jeg uttrykker meg så krystallklart og poetisk...

"Det er ikke det at jeg ikke vil føde snart, men jeg tror bare at jeg kommer til å savne babymagen så utrolig mye. Jeg vil ikke gå på overtid for det om. Jeg bare vil ha baby i magen bittelitt lenger. I tilfelle dette virkelig er siste gangen. Jeg vil bare være gravid litt til. Men bare litt. Ikke for lenge. Bare litt. Jeg vil liksom møte babygutten nå, men ikke akkurat NÅ, fordi jeg er så redd for at jeg ikke nyter tiden nok. Tiden går liksom alt for fort og alt for sakte på samme tid... Hvis du skjønner?"  


Joda, han halv-nikker med et fjernt blikk mens han vender hodet sånn halvveis vekk fra pc'en, uten å slite øynene vekk fra skjermen. Kanskje han reflekterer veldig dypt over det store jeg nettopp sa. Eller, kanskje ikke...

Hormon-monologer kaller jeg dem. Disse lange, gravide talene. De kan komme ut av intet, og være så intense og blir fremført med slik dramtisk effekt at det er INGEN med vettet i behold som tør å sette sitt liv på spill ved å si denne smellgravide dama imot.


Hvis jeg skulle gitt mine hormon-monologer titler, så ville det bla. blitt:
"Ting du GLEMTE å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg"
"Hva folk våger seg å si om kroppen min"
"Klesplagg jeg ikke føler meg tjukk i men bare spør deg for sikkerhets skyld om jeg ser litt stor ut i, og hvorfor du alltid svarer helt feil."
Og ikke minst:
 "Take out-mat som jeg har sinnsykt lyst på, men vet at ikke jeg bør spise for da får jeg halsbrann, men jeg føler du burde støtte meg og si jeg får lov å spise hva som helst men du tar ikke tegninga"
.... and the list goes on and on.  Mannen er som regel mitt eneste publikum. Stakkars, stakkars mann.

 Hadde du/din kvinne mange slike følelsesladde utbrudd monologer i svangerskapet?
 Hva var temaet for monologen(e)?







Barnearbeid

Det er ikke sjelden en hører om hvor slitsomt det er å ha barn. SÅ mye arbeid! Evig husvask, oppvask og klesvask blir det av det å ha små mennesker i hus! Ja det er anstrengende å ha en familie, men kan vi gjøre det enklere for oss selv med rett innstilling? Forfatteren og trebarnsfaren Tom Hodgkinson oppfordrer foreldre til å "Bring back Child Labor!" -med en dose ironi selvfølgelig. Jeg tror han har et poeng...

Noen ganger kan fjellene med skittentøy virke uoverstigelige.  Illustrasjon av min talentfulle venninne Judith Carnaby

Hvorfor har de aller fleste av oss den innstillingen at husarbeid er noe negativt? -Et evig slit. Et monotont slavearbeid uten like, noe som man gruer seg til å gjøre og gjerne utsetter eller prøver å true overtale andre familiemedlemmer til å gjøre, evt. betale for å ta over?

Jeg tenker at det har nok litt med at i vår tid arbeider gjerne mamma og pappa mye, så det er klart man bare rett og slett er sliten etter en lang dag på jobb. Men jeg tror også det muligens har noe med hvordan man ser på det. 
De fleste jeg har snakket med om dette sier at husarbeid kommer liksom i veien for det andre som man heller vil gjøre. Som for eksempel kvalitetstid med familien.
Men hva om husarbeidet kan være kvalitetstid med familien?

Ja, for vi foreldre glemmer gjerne det faktum at vi har noen fantastisk flinke og villige små hjelpere rett foran nesen vår. Det stemmer. Gratis hushjelp. 
-Jeg skal henge opp tøy jeg. Hvem har lyst til å være med?  "JEEEEEG!!!"




Helt i fra ettårsalderen har barna våre vist interesse for å ta del i husarbeidet, og etter det jeg har opplevd som tidligere barnehageansatt, så er dette helt typisk for de aller fleste barn. Med en gang de er sånn nogenlunde stødige på beina, så fyker de rundt med feiekosten eller støvfilla med verdens største glis om munnen. De ELSKER husarbeid. 

I barnehagen ble det til og  med ofte krangling om hvem som skulle tørke av bordet før maten!
De små bleiebarna vil så gjerne arbeide at de stapper vaskemaskinen full av diverse saker som ikke nødvendigvis hører til i en vaskemaskin, skyller iphonen til mamma i do osv i desperate forsøk på å føle at de bidrar med noe. Fantastisk hjelpsomme er de faktisk, og det fra naturens side!


De proffe kles-opp-hengerne våre. "RISTE godt må man!"


Så hvorfor ikke utnytte det? Hvorfor ikke legge litt energi i å inkludere dem i vaske og rydderutiner så tidlig som overhodet mulig slik at arbeidet blir fordelt? Barn elsker oppgaver! Så lenge oppgaven er tilpasset barnets alder og evne, og de får følelsen av å mestre noe, så ser de slett ikke på husarbeid som noe negativt eller kjedelig. Snarere tvert i mot! 


"Work or play are all one to him, his games are his work; he knows no difference."  -Rousseau, Emilie



Når var det egentlig at vi voksne mistet denne evnen til å nyte litt god gammeldags fysisk arbeid?

Jeg for min del syns det er kjipt å gjøre husarbeid helt alene mens de andre gjør noe annet. Det føles ensomt og kjedelig. Klart at noen ganger vil jeg bare ha alle ut av huset slik at jeg kan få vasket over gulvene en gang uten å ha to unger som sklir rundt på det våte gulvet, men for det meste så syns jeg husarbeid blir så mye hyggeligere når man gjør det til en felles greie.

Så hvorfor ikke prøve? Sett på Yellow Submarine med the Beatles etter middagen, dans, syng og ta oppvasken sammen. En oppgave til hver, vaske, tørke og sette bort. Syng høyt og le sammen. 
Eventuelt gi toåringen en støvkost, sett på litt Lady Gaga mens dere danser bort støvet i leiligheten. Du skal se at de kommer til å trygle om å få tørke støv igjen! 
 -ok ok, det høres jo sykt klisjé ut, men er du klar over hvor GØY dette er for smårollinger? Og derav blir det automatisk gøy for mamma og pappa. Det føles ikke som slavearbeid lenger.

Våre små på henholdsvis (snart) 2 år og 3,5 år, ELSKER å vaske av bordet, fylle oppvaskemaskinen, henge opp tøy. Til og med støvsuging er superartig!

Det eneste vi må passe på er at det aldri blir noen tvang eller en selvfølge at de SKAL hjelpe. For misforstå meg rett: barn har godt av å jobbe og ha oppgaver, men de har også rett til fri lek og til å bestemme over egen tid så langt det lar seg gjøre. Jo yngre de er, jo mindre ansvar bør de føle, mener nå jeg i hvertfall.  De skal ikke føle at mamma og pappa liker dem bedre hvis de vasker gulv liksom. 

Et råd til: Prøv å ikke hvine "OJJ så flink du er!" hele tiden... det straffer seg gjerne senere når higen etter ros og klapp på skulderen blir hovedmotivasjonen.
Bare la dem være i fred og nyte sin egen stolthet over det de gjør. Et "Du har tørket av hele bordet!" som bevis på at du ser dem, holder i massevis. De trenger ingen applaus for kunne å nyte det å arbeide altså. 
(Sam)arbeidsglede!



Barna våre sier ytterst sjeldent nei til å gjøre husarbeid. I hvertfall ikke hvis vi inviterer dem med på arbeidet  leken med en positiv tone:
"Jeg skal støvsuge! Hvem har lyst til å være med?" funker av en eller annen grunn mye bedre enn: "Kom og hjelp meg med å støvsuge!"  Eller enda mindre effektivt: "Uff det er så skittent her, nå MÅ vi støvsuge..." -den slo ikke like godt an.
Hold fokus på det positive! -Samarbeid, mestring og hygge!

Noen ganger trenger vi ikke spørre engang. Så fort vi begynner å rote i skittentøyskurven, så er de trofaste medarbeiderne på plass og drar ut samtlige klær på gulvet og blander dem i en haug.
Trikset da er å puste rolig og ikke skjelle dem ut for kaoset de lager. De vil jo bare hjelpe! (lettere sagt en gjort, jeg vet, men det er så verdt det å prøve!)
Omdirigering av energien og hjelper-ånden deres er mye bedre.

I steden for da å rive seg i håret over kaoset og rope "NEI hold opp da jeg holder på å sortere!" kan man jo prøve seg med et:  "Å se der, du henter jo også skittentøy!  La oss se om vi kan finne alt det hvite tøyet i kurven!" 

Jeg vet det ikke fungerer hver eneste gang, og noen dager vil ikke en toåring noen verdens ting, bare fordi at de er nettopp to år... men jeg anbefaler alle slitne foreldre der ute å "utnytte" det potensialet og arbeidsgleden som ligger i barna deres! La dem inspirere deg! Jeg tror (håper hvertfall!) også at det vil lønne seg veldig når barna blir større. Kanskje det eneste tenåringen din gidder å gjøre sammen med mamma og pappa blir nettopp det å ta oppvasken sammen på fredag etter middagen, fordi at det har vært en positiv tradisjon siden han var liten?


Og bare sånn for ordens skyld: jeg har vaskehjelp en gang i uken, (frem med høygaflene og av med hodet mitt!!!) sånn i tillegg til barna mine, og er ikke flau over det. Jeg er bare ikke effektiv nok til å vaske gulv når jeg er gravid hele tiden! Og uansett hvor flinke barna mine er, så er de enda flinkere til å skitne til... Men jeg håper å kunne slutte å måtte outsource til fremmede så snart ungene blir større ;)



Misliker du husarbeid eller syns du det er hyggelig?
Er det greit å rekruttere en toåring til å gjøre husarbeid syns du?
Liker barna dine å hjelpe til hjemme? Hva er favoritt-oppgavene deres?


Magen fra uke 6-37

Nå som det er like før denne herlige babymagen forsvinner, så tenkte jeg det var på sin plass med en liten bildeserie... Slik har magen min vokst siden i fjor sommer:



Det er helt sprøtt å se bildene av den spinkle kroppen på det første bildet... Var jeg virkelig så liten og flat? 
Og det er enda mer freaky å tenke på det som har skjedd inni kroppen min ila de siste månedene...
Siden juni i fjor har lillebror gått fra å være en liten celleklump på størrelse med spissen på en blyant, til å bli en svært aktiv, lubben og ferdigbakt baby på nå (minst) 3600gram! 
Hvor stor han blir til fødslen, det gjenstår å se...

Jeg syns det er vanskelig å vite hva jeg skal tro om alle disse vekstestimeringene som vi har hatt. Lillesøster R f.eks, ble på et tidspunkt (Rundt uke 30) målt til å bli 4500gram ved 40 uker, for så å bli målt til å være ca 500gram mindre ved neste måling, to uker senere! 
Hun ble født 4 dager over termin og var 4040gram. 
Lillebror i magen har blitt estimert til ca 3800gram ved termin, men noe sier meg at han nok ender på nærmere 4000gram... 

Samme med disse SF-målene som man henger seg oppi.... det trenger ikke nødvendigvis å bli en gigantisk baby selv om SF målet er høyt, men likevel så maser noen leger veldig om dette, og gjør mammaer bekymret for at de skal føde en 5kilos-klump, helt uten grunn. 

Har du erfaring med vekstestimering av babyen i svangerskapet?
Stemte estimeringene med fakta?




Lavkarbo: Grove rundstykker med Parmesan

Jeg har blitt bedt om å dele lavkarbo brødoppskrifter på bloggen, men jeg må innrømme at nettopp brød har  har vært en akilleshæl i min lavkarbo-bake karriære.....inntil nylig! 

Endelig, etter mye research (les: googling) fikk jeg prøvd meg frem til en oppskrift som resulterte i ordentlig mat som ikke smakte høgg. People, I give you: Grove rundstykker med Parmesan. Jeg er frelst. Disse har rett konsistens, smaker ikke "eggete" og metter sinnsykt godt. De ble til og med godkjent av både ungene og mannen, og de lar seg ikke akkurat imponere så lett...


Du trenger:
150gram tyrkisk yoghurt/ rømme (ikke lettvariant!)
4 egg
4ss olje
2 ts bakepulver
20gr linfrø
50gr solsikkefrø
70gr sesamfrø
70gr kruskakli
1 ts fiberhusk /psyllium husk
4 ss finrevet parmesan

Og så litt egg og melkeblanding til å pensle med.
Pluss litt ekstra parmesan og evt. gresskarfrø (hvis du liker det) til å strø over.






Slik gjør du:
1. Sett ovnen på 180 grader. Pisk eggene med en gaffel. Sett til sides noen få ss egg til pensling. Bland så inn olje og yoghurt i eggene.
2. Bland alt det tørre i en egen skål. 
3. Bland vått i tørt og la deigen svelle i 5 min. 
4. Kle en stekeplate med bakepapir. Ta vann på hendene og form deigen til 6 like store rundstykker og ha dem på stekeplaten.
5. Ta fram eggeblandingen som du satte til sides, ha et par ss melk oppi den, og pensle rundstykkene godt. Strø litt revet parmesan og evt. gresskarfrø over. Stekes i ca 25 min midt i ovnen.

nyt! 





Rundstykkene oppbevares best i en brødpose (papir) i kjøleskapet. Gjemt bort fra dem du bor med, slik at du får ha dem i fred..







Hva er deres favoritt helgefrokost?

Tips: Fint til barnerommet & Rabattkode

Sukk...Her sitter jeg og drømmer meg bort på Jollyroom sin nettbutikk. De har sendt meg en rabattkode som jeg kan dele med mine lesere. Denne helgen får vi 20% på alt som står under Innredning på nettbutikken.  Her ser dere mine innredningsfavoritter:



Jabadabado Knagger Stjerne / Leander Vugge / Kids Concept Vimpellenke
Skip Hop Uglekasse / Färg & Form Rislampe Skyer Jabadabado Eske POP
Klikk på Produktnavnene for å komme direkte til varen!
Ugler, skyer og stjerner! Me likey! Og vimpler er så utrolig søtt og gjør så mye med et rom. Jeg prøvde faktisk en gang å lage slike selv, men må nok  friske opp sykunnskapene litt før jeg prøver igjen, for det ble katastrofe for å si det slik... 

Anyways, mer fint:
Frank & Poppy Pute /  Klippan Mummi Teppe /
Kids Concept Trappestol / Kids Concept Oppbevaringsboks



Nevnte jeg at jeg har en ting for stjerner? Og ugler? hehe!
Den trappestolen er sikkert superpraktisk til kjøkkenet når ungene skal hjelpe til med (evt sabotere)middagen! Har lyst på en slik en. Og Mummitrollet...åh barndomsminner! 


For å få 20% rabatt bruker dere koden:  innredning  i kassen. Husk å klikke på "bruk rabattkode"  hvis dere handler da, slik at dere får rabatt!  
Koden er kun gyldig fra nå og fram til mandag 25.02 klokken 24.00

Kjenner at redebyggingshormonene strømmer på når jeg sitter og blar meg igjennom sånne nettbutikker...er jo så mye enklere å klikke hjem et par godsaker i steden for å dra på shoppingsenter... farlig!


Så dere noe dere likte?
Pleier dere å handle interiør og barneting på nett? 
Hvor da? Har dere noen gode tips?

Tenk utenfor Tavla

Det hender ikke akkurat sjelden at jentene gir meg en skikkelig aha opplevelse. De overrasker meg stadig, og viser meg at jeg nok ikke er like kreativ og åpen i sinnet som det jeg tror jeg er. Jeg har mye å lære.























Lillesøster ba meg om å hente ned kritt fra hyllen. Jeg tenkte med mitt logiske, lineære voksensinn at hun hadde tenkt å tegne på den lille tavlen, og ba mannen om å hente den til henne.

Vel, tavlen fikk stå helt urørt og ren den. Lillesøster hadde større planer.
Det var "kaffebordet" til Tippoldemor som skulle forvandles til et kunstverk.
Jeg har aldri tenkt på det før, men bordet har en overflate som er helt perfekt til å tegnes på med kritt!



Dette hadde hun tenkt ut helt selv, og planlagt før hun i det hele tatt ba meg om å hente krittet. Det var helt tydelig, for hun gikk straks i gang med å tegne på bordet.

Storesøster ble tydelig fascinert og ville være med. Hun fikk være kunstnerassistenten til Lillesøster.












Men er det ikke stress med griset? -tenker kanskje noen.
Nei. Gris blir det uansett hva de holder på med nesten. Og de tjue minuttene som de koste seg med krittet var dyrebare for en mamma som er litt i overkant frynsete i nervene etter en uke med sykdom og utrolig krevende og sutrete små jenter. Dessuten kan jo kritt vaskes bort på null komma niks med litt vann!






Det ble litt forhandlinger da de plutselig skulle tegne på gulvet også. Vanligvis hadde jeg bare latt dem gjøre det, men siden jeg NETTOPP hadde vasket og BONET gulvet i min meget gravide tilstand, (noe som krevde en god del svette og litt tårer) så ba jeg dem vennligst la det være. De forstod, av en eller annen merkelig grunn, (kanskje fordi jeg hadde gråten i halsen hehe) og fortsatte på bordet.

Mens de holdt på med kunstprosjektet sitt, fikk som sagt den lille tavlen ligge helt urørt, og da jeg tittet bort på den, så var det akkurat som jeg hadde en liten aha-opplevelse.

For det har vært diverse ting jeg har tenkt mye på i det siste. Voksen-dilemmaer og sånt vet dere. Jeg har søkt etter det riktige svaret. Den riktige løsningen. Jeg har tenkt mye på hvordan andre folk har løst lignende dilemmaer med bra resultater osv.

Men så slo det meg, da Lillesøster tegnet så og si over alt unntatt på tavlen som jeg antok at hun ville tegne på, (med et glimrende flott resultat forresten) at jeg ikke nødvendigvis trenger å tenke på "hvordan andre ville gjort det", hvordan folk pleier å gå fram eller hvordan folk forventer at jeg skal gjøre ting. Det handler bare om å tørre tenke utenfor boksen tavla!


Blir det helt feil så kan man jo begynne på nytt igjen.




Blir du ofte overrasket av dine barns kreativitet?
Hva føler du at du har lært/kan lære av barna dine?

FOTOFREDAG: Et glimt av Berlin

Da jeg fikk mitt første Canon kamera i fjor, ble det til en liten hobby for meg å gå turer med ubestemt destinasjon og bare ta bilder av alt som kapret blikket mitt underveis. Her er noen av mine favoritter fra rusleturene mine rundt i Berlin.

En ung herremann på tur med en sykt støyende boombox fra 80-tallet. Only in Berlin
Gidder du ikke å male huset ditt? No problemo in Berlino. Bare bestill en grafittikunstner i steden!

Fysiske påminnelser om en tung fortid.

Lekeplass OG byggeplass...var ikke det litt rart?
Lekeplass og GRAVPLASS i et. -Ok DET er litt rart. Only in Berlin!

Noen hus er bare så fulle av historie at jeg glemmer hvilket år jeg lever i.

Høsten i Berlin i fjor var lang, varm og nydelig!

Når jeg ser disse bildene, merker jeg at dette er noe jeg savner å drive med, så det blir garantert noen lange gåturer med Lillebror og det nye Canon fotoapparatet mitt til våren!  

Har du vært i Berlin før?
Hva husker du best fra turen?

In other news fra oss: Jentene er fortsatt syke og trassanfallene og hostekulene kommer som perler på en snor. En syk (nesten-)toåring midt i heteste trassalderen er seriøst a force to be reckoned with...
Vi har hatt en uke med sykdom nå, og jeg merker at jeg ikke har spesielt lyst på en uke til. Har lyst til å bare sette meg på benken Inbytter, please?

Og ja, jordmor er også blitt syk! Hun er så dårlig at hun måtte avlyse i går da hun egentlig skulle komme og ta en sjekk. Fikk ny time på mandag da. Så nå satser vi på at Lillebror holder seg på innsiden i hvertfall noen dager til, slik at søstrene og Jordmor rekker å bli friske. 

Ønsker dere god helg!
Kommer innom en tur senere.


Min andre fødsel

Må bare få delt min andre fødsel med dere før det snart blir på tide å skrive min TREDJE fødselshistorie. At det går an å ha to så vilt forskjellige fødselsopplevelser hadde jeg aldri trodd...

Magen i mars 2011. Et par uker før fødsel


Jeg er fire dager på overtid, og hvis du har opplevd å gå på overtid selv, så vet du at hver dag over termin føles omtrent like lang som, tjah en måned ca.. En sykt lang måned.

Jeg er rimelig overbevist om at Lillebrøster i magen ikke har tenkt seg ut med det første. Faktisk så overbevist at jeg har begynt å venne meg til tanken på å gå gravid for alltid. Jordmor har vært her i dag og satt akupunktur for å prøve å få ting i gang, men nei. Det vanker ikke så mye som en kynner engang. Mannen har et møte denne kvelden. Det tar ca 30 min med sykkel å  komme dit. Jeg sender ham av gårde etter at Storesøster har sovnet, for jeg kommer aldri til å føde denne ungen likevel. Jeg har leid to filmer, og rekker akkurat å se ferdig den siste før jeg bare MÅ opp av sengen for å tisse.

21.30: Var det en rie? Jo. Jeg tror jeg nettopp hadde en rie. Eller bare en sterk kynner kanskje?

21:45: Okei. Fikk en til nå og det røsker skikkelig! Jeg HAR faktisk rier! Kanskje babyen kommer i løpet av natten? Can I get a HALELUJAAAH!?

Jeg bokstavelig talt hopper av glede over å endelig være i gang. Og så må jeg jo le av meg selv. For har du sett en 41uker gravid dame hoppe? Nei? Det er ikke særlig elegant.
Uansett: plutselig blir det hele litt mer seriøst. Rier med 10 minutters mellomrom og intensiteten øker kraftig for hver ri. Nå jeg like vondt som jeg hadde etter 3 døgn inn i min første fødsel. Jeg ringer mannen og stønner frem at han "kanskje burde tenke på å komme hjem snart for jeg har litt sånn eh, rier, tror jeg, kanskje.." 
Tror han skjønte på stemmen (og stønningen) min at dette var en  smule mer seriøst enn det jeg ville ha det til, for han syklet riiimelig fort hjem...

22.15: 4-5 minutter i mellom nå! Hvor i helsikke blir det av mannen min!? Kanskje jeg bør ringe Jordmor nå. Oops...det var det ja.

Vi har planlagt en sykehusfødsel sammen med vår egen jordmor på "myk" fødeavdeling. 
Jeg skal etter planen ringe jordmor så fort ting er i gang, slik at hun kan komme hjem til oss og sjekke ståa. 

22.20: Okay, ringt jordmor: check. Hun er på vei hit. Nå kommer riene tett som hagl her. Hei hur det går!

Klokken 22:30 -nøyaktig en time etter første rie, fyker mannen min inn døren og svigermor ankommer rett etter ham. (Hun skal passe Storesøster) Han ordner med varmeflaske til meg som jeg har mellom beina. Det hjelper så utrolig godt! Nå kommer riene så tett at jeg har helt mistet oversikten. 2 minutter i mellom, maks 3 og de varer i 1minutt. Jeg må konsentrere meg. Han spør om ikke vi heller skal møte jordmor på sykehuset kanskje. Jo, det er nok lurest, tenker jeg og ber ham ringe henne og si at hun må snu. Og bestille taxi til oss i samme slengen. Nu blir det baby!!

Klokken 22:45 roper mannen til meg at nå er taxien her. Jeg sitter på do og skjønner ikke hvordan i all verden jeg noen gang skal klare å reise meg uten hjelp. Hvorfor, HVORFOR låste jeg døra? Riene kommer så tett at jeg har ikke tid til å tenke. -Kanskje jeg bare burde bli her og føde? Jeg titter bort på badekaret. Det frister.

"Vær så snill da, jeg tror vi bør forte oss litt!" roper mannen til meg.
Jeg får summet meg og åpnet døren mellom to rier. Mannen røsker med seg sykehusbagen min (eh, flyttelasset heter det vel. En trillekoffert, en bag og en veske...)  og vi løper ut til taxien. Eller, vel okay... Jeg vagger fire-fem skritt i mellom riene, før jeg må henge på mannen igjennom en 1minutt lang rie, for så å vagge noen skritt til, og sånn går det frem til drosjen.

Taxisjåføren er litt irritert når vi endelig kommer frem til bilen, men når han ser den gigantiske magen, den enda større bagasjen min og svetteperlene i pannen på ektemannen, så smiler han bredt.
"Nei så artig! Jeg kjørte nettopp en annen fødende til sykehuset! To på en kveld! DET har ikke skjedd før!" 
Mannen min ler og stemningen blir veldig munter i et lite øyeblikk.
Helt til jeg smiler et smil som nok er mer skremmende enn det er vennlig. Jeg har rier folkens...Seriøse rier. Slutt å fortelle anekdoter for fanken og få meg inn i den drosja! 

Klokken 23.00 sitter vi endelig i taxien på vei til sykehuset. Av en eller annen grunn kommer riene litt sjeldnere nå. Opp til 5 minutter i mellom, men de er veldig sterke. 
Taxisjåføren babler i vei om den forrige dama som han kjørte på sykehuset, og jeg lager kloremerker i skinnet på setet foran meg når jeg puster meg igjennom riene. Varmeflaska er fortsatt godt plassert mellom beina.

Mellom to rier får jeg stønnet frem et spørsmål til sjåføren: hvor lang tid vil turen ta?? (og hvorfor i helsikke må du kjøre over absolutt alle hullene som finnes i asvalten i Berlin??)

Ca 26 minutter sier GPS'en hans. 

photo by: holger


Riene fortsetter å hagle på, og plutselig merker jeg hvordan jeg helt automatisk knurrer litt mot slutten av rien. Jeg har ikke kontroll: kroppen har så smått begynt å presse, og vi har fortsatt 10 minutter igjen til sykehuset. 

"Ehm, du høres ut som du må presse snart..kan det stemme?" sier mannen min som kjenner igjen den karakteristiske knurringen fra første fødsel.
"Øøh.Jepp. Stemmer det!" får jeg bjeffet frem i mellom to rier. Jeg er helt satt ut. Klarer ikke å fatte hvor fort dette går.

"Okay, okay, det går bra" sier mannen min. " Bare si ifra hvis du ikke klarer å holde igjen lenger, så slenger du beina opp på setet her og jeg tar i mot. Dette går fint vettu."  

På dette tidspunktet ble taxisjåføren, som i utgangspunktet var ganske så brun  i huden  (tyrkisk oprinnelse) helt LIKBLEK i trynet. 
Tror ikke han var like gira på fødsel i baksetet som det mannen min var.

Ca klokken 23.25 ser jeg at vi ankommer sykehuset på venstre side. Jeg ser hovedinngangen og innkjørselen, men taxisjåføren fortsetter (av GUD vet hvilken grunn) FORBI inngangen og mot parkeringsplassen. Nå er plutselig ikke mannen min så kul lenger. "UNNSKYLD MEG mend du har ikke tenkt å la oss GÅ fra parkeringsplassen? SNU bilen NÅ!"

Sjåføren får plutselig tilbake fargen i ansiktet. Litt mer rød enn før da men. Spesielt på ørene.
Han kjører oss til hovedinngangen og åpner dørene for oss. Jeg puster meg igjennom en siste ri før jeg velter meg ut av taxien og vagger inn hoveddøren.

"Trapp eller heis?" spør mannen av gammel vane i det vi kommer inn -før han rekker å tenke seg om. 
Jeg gir ham mordblikket. 
Det ble heis.

I heisen får jeg en superkraftig rie og kjenner at hodet til babyen er på vei og ser for meg avisoverskriftene. "Heisfødsel -fødte i buksa!" 


Vi kommer ut av heisen oppi 3. etasje, og mannen må tenke seg om litt før vi går inn en lang gang. I enden av gangen stopper vi igjen og jeg puster meg igjennom en ri, men merker at mannen klør seg litt i hodet og ser seg rundt. "Har. Vi. Gått. Oss. Vill. Nå?" spør jeg, med en stemme som kunne skremt vannet av The Joker.



"Neidaneida. Jeg tror-eh jeg er helt sikker på at det var her!" 
Han tar meg under armen og hjelper meg inn gangen til venstre. Der! Endelig! vi er fremme!
Jeg ser "fødeavdeling" skiltet lyse mot meg som himmelens porter over døren. Men vi kommer oss ikke inn. Jeg får en ny ri, og blir stående og henge på mannen min ute på gangen. Denne rien er så heftig at jeg roper "åå nå kommer deeeen!" 
Dørene til føden rives opp og ut kommer jordmor sammen med en fødselslege. 
Jeg aner ikke hvordan de klarte det, men ca 30 sekunder senere ligger jeg på en benk inne på et undersøkelsesrom på føden. 

Undersøkelsesrom ja. Jeg forstår ikke helt. Stønner ut midt i en rie at "Dere skjønner vel at ungen er på vei ut eller!?" 
Joda, de skjønte det. Jordmor river av meg buksa og undersøker meg mens hun nonsjalant meddeler at det er FULLT på føden i kveld og at jeg har " hmm skal vi se hvor langt du er komme-OJ SANN hodetståriåpningenher!!!"
Vannet mitt går over hele outfiten til Jordmor, og jeg får beskjed om at det er fritt fram for å presse. 
Et, to, tre press så er hodet ute! HERREGUD så god jeg var til dette plutselig, tenker jeg. (I forhold til over en time pressing i første fødsel) 
Jordmor spør om jeg vil ta på hodet til ungen. UÆÆ tenker jeg, men skit la gå. Jeg prøver.
Jeg strekker ned hånden og hvisker rolig, om enn litt kleint til babyen min som er halvveis inni denne verden: "Ehm hei du. Dette er rart. Nå er vi ferdige snart lille venn."

 På neste ri presser jeg alt jeg kan, men babyen beveger seg ikke én millimeter. Det virker som om babyen sitter bom fast med skuldrene.
Jeg merker at fødselslegen friker ut. Hun sier at hun ikke har tang eller sugekopp tilgjengelig inne på dette undersøkelsesrommet og mister brått fargen i ansiktet.

Jordmor vet råd. Hun ber meg bytte posisjon. Flytte litt på hoftene, og JØSS der fikk jeg en ri, begynte å presse litt, men babyen bare surfet ut på en bølge av fostervann, helt av seg selv.

Jeg fikk babyen rett opp på brystet. Hun brølte litt, og alle senket skuldrene om ca hundre hakk. HUN en jente! Jeg hadde RETT. Det ble en Lillesøster!

Utrolig heftig, men herlig opplevelse!


Så bare lo vi. Det hele var så uvirkelig. Der var hun, sånn helt plutselig.
 Alt hadde gått så utrolig fort og greit. 
Jeg spurte mannen hva klokken var. 
23.37. TO TIMER etter første lille rie var jenta vår født. Jeg følte jeg hadde løpt et marathon og vunnet noe så VANVITTIG overlegent og jeg var helt i sjokk. 

En styrtfødsel. 
Jeg som brukte over tre døgn på å føde Storesøster hadde nå født på TO timer! 
Jeg var i ekstase. Jenta vår fikk top score på apgar, og var hele 4040gram og 54 cm lang! 
Dette var, til tross for sinnsyk action med taxitur osv -en fantastisk fin fødsel i mine øyne. 
Jeg tar gjerne en to-timersfødsel igjen! 

_______


Har du opplevd en styrtfødsel? Syns du det var bra eller for intenst?
Dere som har flere barn: var deres fødsler også veldig forskjellige?


______

Confession: Jeg er litt hykler


































Ja, jeg føler meg litt som en hykler for tiden. Men sånn går nu dagan med to småtroll som er helt slått ut av en eller annen monsterbasille. Storesøster har vært nede for telling i en knapp uke, og nå var det jammen Lillesøster sin tur til å bli skikkelig dårlig. De første dagene prøvde vi å tviholde på våre rutiner og regler for ellers blir det jo sååå stress å komme tilbake til hverdagen når de små tror det er blitt normalt å se på TV hele dagen og at mamma og pappa kler på dem, bærer dem rundt og mater dem som babyer... 

Men etter et par dager med sykdom så lot vi alt flyte. Drit i rutiner. Så lenge vi kan forhindre bare et hysterisk anfall, og så lenge de små pasientene er sån nogenlunde fornøyde i et lite minutt, så er det verdt det at vi må kjempe oss tilbake til de vanlige rutinene når dette går over.

Jeg pleier å få så innmari dårlig samvittighet hvis jeg lar ungene se på TV, annet en bare litt på morgenen, og egentlig er jeg jo heeeelt i mot bestikkelser. Jadda... Men det har jammen blitt en haug av begge deler i løpet av de siste dagene. 


Til og med desperate forsøk på å "aktivisere" barna og "gi dem noe å gjøre" har det blitt -selv om jeg egentlig er idle parenting -fan inntil hjerterota. 


Desperate times call for desperate measures... og jeg føler meg litt som en hykler.
Bestikkelser: Smokk er kun lov på natta og sjokolade på hverdager er jo helt uhørt... jadda...






















Klarer dere å holde på rutiner når barna er syke, eller sklir det som regel ut? 



Nesting

Jeg var redd for at det aldri skulle komme denne gangen. Instinktet. Vel, bedre sent enn aldri.

"Nesting instinct refers to an instinct or urge in pregnant animals to prepare a home for the upcoming newborn(s). It is found in a variety of animals (both mammals and birds) including humans. [...]"

Se så fin seng du får Lillebor! -ikke det at du kommer til å sove i den da, hvis du skal følge i dine søstres fotspor...

"It is commonly characterized by a strong urge to clean and organize one's home and is one reason why couples who are expecting a baby often reorganize, arrange, and clean the house and surroundings. [...]"


Merinoull og silke er det eneste som får komme nær babyhuden din i begynnelsen.













Jeg gleder meg til å susse babyføttene dine.


























"In human females, the nesting instinct often occurs around the fifth month of pregnancy,but can occur as late as the eighth, or not at all. It may be strongest just before the onset of labor."          source: wikipedia


Fine dressen som begge søstrene dine har brukt


Snart



















































Mammaer: når begynte dere å merke redebyggingsinstinktet? 
Fikk dere det berømte vaske og rydde-kicket rett før fødsel?
Fikk pappaen et snev av "the nesting instinct" han også kanskje?








Hjemmelaget Lavkarbopizza med Chorizo

Denne herligheten laget jeg for første gang i går og den gikk rett til topps på lavkarbo-middagslista vår! En pizza med hjemmelaget, tynn bunn med bla. chorizo (spansk pølse) og masse digg som topping. 



Frem til nå har jeg egentlig bare laget lavkarbopizza med lavkarbo-brødmix som bunn, fordi jeg aldri helt har fått til å lage pizzabunnen selv. Men denne gangen lyktes det endelig, og dæven, den var god! 

Du trenger:
(til en pizza for to voksne ca 40cm diameter)

Bunn:
2 egg
2ss revet ost
2 ts psyllium husk eller fibehusk
5 ss kikertmel
3 ss mandelmel
2 ss kli
2 ts tørket oregano
1 ts tørket rosmarin
1 ts salt
1ss olje
2ss rømme/kesam
1ts bakepulver


Saus:
1dl hakkede tomater fra boks

1ts tomatpure 
1dl vann
1/2 ts salt
2ts oregano
1ts rosmarin
1-2 finhakkede hvitløksfedd

Topping:
Revet ost 
Chorizo
paprika


Slik gjør du:
1. Ha alle ingrediensene til pizzabunnen i en bolle og mix med stavmixer til det blir en glatt, tykk røre. Hvis deigen virker altfor tørr, så kan du spe på med 1ss rømme eller 1 ss olje.

2. La deigen stå og svelle litt i skålen mens du blander sausen og kutter opp topping.
Vi brukte chorizopølse, marinerte svinestrimler, gul paprika og mozarella som topping.

3. Kle en stekeplate med bakepapir, og ha pizzadeigen på bakepapiret. Ha et stort ark plastfolie over deigen og kvjevle den forsiktig til den blir så tynn som på en italiensk pizza, ca 40cm i diameter. Ta av folien, pensle med litt smeltet smør eller olje for å gjøre den ekstra sprø og forstek i ca 10 min på 180 grader. (Følg med på bunnen, den skal ikke bli veldig brun enda.)


4. Ta pizzabunnen ut og ha på saus, ost og topping. Dryss litt oregano over. Stek i ca 10 minutter på 180 grader.

Voila! Nyt!




Ingrediensene finnes på helsekost eller dagligvare med stort utvalg. Evt. kan man handle på nettisder som f.eks funksjonell mat. Kikertmel (også kalt garbanzo <-her hos iherb) er laget av tørkede kikerter, og finnes også på innvandrerbutikker og delikatessehandel. Jeg har funnet kikertmel hos en tyrkisk matvarebutikk her i Berlin.


Så hvorfor ikke slå til med pizza midt i uka? 
Pizza er min favoritt kosemat, men jeg får desverre veldig fort vondt i magen av hvetemel. 
Men denne oppskriften er jo melfri, så j eg kommer til å lage denne igjen og igjen. Skulle ønske vi hadde rester! 

Hva lager dere når dere får lyst på noe ekstra digg midt i uka? 
Tilhører pizza og slikt kun helgen?

Slipp oss ut!

SLIPP OSS UT! To små prinsensser som begynner å bli litt smålei av mamma..."La oss klatre ut av vinduet!"
Stakkars sjuke små. De blir så fort lei av å bare henge med mamma og pappa. Spesielt mamma. Gud for ei kjedelig dame. "Jeg orker ikke å se deg akkurat nå mamma!" har blitt en ny slager. Hjelp...

Det som er verst er at Storesøster er så fryktelig trist og lei seg hele tiden. Hun er ordentlig slått ut av denne basillen. Jeg har aldri sett henne slik før. Hun vil bare ligge under et teppe på sofaen hele dagen mens hun drikker juice og ber meg vennligst om å gå vekk hvis jeg finner på å prøve å muntre henne opp. Finnes ikke noe mer irriterende enn en bekymret mamma vettu... Mens om natten finner hun det veldig passende å våkne hundreogtretti ganger og rope "MAAAAAMA PAAAPPA Jeg er ALENE i sengen!"

Det er ikke akkurat så god plass til en smellgravid mamma i barnesenga, men jeg legger meg nå ned i den likevel og stryker henne over håret, sånn som jeg får beskjed om. (Og ber en stille bønn om at sengen skal holde)

Og så vil hun helst bli bært på do når hun må dit, og ikke kan hun kle på seg selv lenger heller, stakkars lille. Det er ikke akkurat noen picnic for meg å holde på slik med denne badeballen av en mage, men a mom's gotta do what a mom's gotta do. -Ikke sant?
Lille pjuske jenta mi ville plutselig leke fotomodell. 








Hvordan er deres unger når de blir sjuke? Blir de veldig sutrete, eller bare kosete og stille?




37weeks -The window

37 uker har kommet og gått. Endelig er vi innenfor "the magic window". Nå har Lillebror lov til å komme! Dagens photoshoot ble kjempelang og jeg tok sikkert hundre bilder... 

"Mamma du må ikke sitte der! Vinduskarmen knekker!" Eh jo takk for deeeet kjære lille. 


Jentene ble født på termindato (Storesøster) og 4 dager over (Lillesøster), så jeg har ikke særlig store forhåpninger om at Lillebror bestemmer seg for å komme før 10.mars. 
Det føles fortsatt som en liten evighet når jeg tenker på at det kan være 5 uker igjen, men samtidig så er det jo litt spennende, for i teorien kan Lillebror komme når som helst nå.




Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer tar det av med tanke på utfoldelse og eksperimentering på den ukentlige hjemmephotoshooten... Jeg gruer meg nesten litt til magen blir borte, selv om jeg vet at jeg får verdens største premie i steden. Det er bare noe helt spesielt å gå rundt å bære på et nytt liv, og jeg skal virkelig passe på å nyte og sette pris på disse siste ukene. Og de skal dokumenteres godt, sånn i tilfelle dette blir helt siste gangen jeg er så heldig å få ha baby i magen. Denne serien under her ble kanskje litt vel på den artistiske siden, men jeg likte den. Vad tycks?



Stakkars sjuke Storesøster lå i sengen og instruerte meg med den hese pipestemmen sin.
"Se opp nå mamma. Slutt å gjøre sånn med armen. Hør på meg da!" 
Det er vel ikke lenge til hun overtar fotograferingen også.  Hun vet at Lillebror kan komme når som helst nå, og spør hele tiden om ikke han bare kan værsågod å "smette ut snart." Hah! om det bare hadde vært så enkelt gitt... 

Det ble som sagt enormt mye med bilder, men jeg tror jeg lar det holde med disse. Så kommer kanskje flere i morgen hvis jeg får tid til å gå igjennom resten. 

Meeeen en liten tulleserie måtte det jo bli...
People: meet sporty mum! Den hittil ukjente superhelten som er så myk og rund, men som har muskler av stål som holdes skjult helt til hun må bære to syke skrikerunger i seng midt på natten. Hoho! Watch out!


Jeg ber om unnskyldning til min tenåringssøster B, som kommer til å bli om mulig enda flauere over å være i slekt med meg etter dette stuntet. Beklager dypt fra hjerterota søs, men jeg kan ikke noe for at jeg er superkul.





































Hvis dere har forslag til bilder og tull jeg kan finne på med denne kulemagen før den blir borte, så er det bare å skrike ut! Veldig stas med inspirasjon til foto ;)


Mammaer: når ble deres barn født ift termin?
Dere som har flere barn: Finnes det håp for at jeg slipper å gå over tiden siden dette er 3.mann?

Derfor velger jeg Hjemmefødsel


Det er mange som har lurt på om jeg kan fortelle litt mer om hjemmefødsel, så her kommer et innlegg om nettopp det.

Det vanligste spørsmålet jeg får: Hvorfor hjemme?
Her er en liste over det jeg personlig ser på som noen av de viktigste fordelene ved hjemmefødsel:


  1. Risikoen for unødvendige inngrep er mye lavere ved en hjemmefødsel, siden hele poenget er å gi kvinnen tid og rom til å føde. Ikke noe tidspress, ingen som maser om å ta vannet før vaktskifte, ingen som vil sette meg på ctg-overvåkning, sjekke åpningen eller sette meg på drypp hvis det tar tid. Dette reduserer automatisk risikoen for videre inngrep. For små inngrep har en tendens til å få en snøball-effekt og ende i større, mer kompliserte inngrep.
  2. Infeksjonsfaren den nyfødte babyen blir utsatt for er naturligvis mye lavere hjemme enn på sykehus. På sykehuset vanker det skummelt mye bakterier og virus, for ikke å snakke om basiluskene av den skumle antibiotika-resistente typen. Sånt vil vi ikke ha noe av når vi skal ha baby.
  3. Jeg er frisk. Jeg har de beste forutsetninger for å få en naturlig og god fødsel, så hvorfor utsette meg for et sykehusmiljø uten grunn? Når flere jordmødre og en lege og gynekologen min anbefaler meg å føde hjemme, og jeg selv føler meg trygg på valget, så ser jeg ingen grunn til å føde på sykehus.
  4. Sykehus og leger gjør meg veldig stresset. Jeg har stor tro på at stress er en stor grunn til at en del fødsler ender med diverse inngrep. Spente muskler og angst er ikke bra når man skal føde. (Visste dere at for mange dyrearter så STOPPER hele fødselen opp hvis de blir stresset?) Derfor er det godt å være hjemme i kjente omgivelser, slik at kroppen ikke er full av stresshormoner.
  5. Jeg bestemmer. Det er jeg som føder, det er jeg som er mamma til babyen min. Uansett hvor mye utdannelse et menneske har, så er det ingen andre enn meg selv som opplever det kroppen min forteller meg i løpet av fødselen, og derav er jeg det som skal vurdere og ta stilling til alle avgjørelser. På sykehus føler jeg absolutt ikke at jeg har den friheten, uansett om man egentlig skal ha rett til å bestemme over egen fødsel. Presset til å høre på sykehuspersonalet kan bli for stort.
  6. Jeg har frihet til å bevege meg og gjøre nøyaktig det jeg vil, akkurat når jeg vil, ila fødselen. Jeg trenger ikke å vente på lov til å gå i dusjen/badekaret, og jeg kan gå rett inn på kjøkkenet og spise noe hvis jeg føler for det. Økt komfort øker sannsynligheten for en god fødsel.
  7. Jeg trenger ikke å dra noe sted. Ingen hast å rekke frem til sykehuset. (Bare vent til dere leser fødselshistorie nr2, så skjønner dere..)
  8. Jeg velge nøyaktig hvem jeg vil ha til stede under fødselen. Ingen fremmede leger/jordmødre.
  9. Ingen vaktskifter!
  10. Barna mine kan få komme og få en suss midt i fødselen hvis de har lyst til det.
  11. Etter fødselen er det fortsatt meg som bestemmer. Dette er så utrolig viktig for meg. Den angsten som jeg kjenner hvis jeg er adskilt fra barnet mitt i så lite som et eneste minutt etter fødselen, den er rett og slett grusom, og sitter i meg lenge etterpå! Men det er ingen grunn til adskillese når vi er hjemme. Veiing, måling, bading og diverse blir gjort med mitt samtykke, når babyen og jeg er klare for det, og vi forblir alltid i samme rom.
  12. Jeg er hjemme. Etter fødselen er jeg omringet av familien min og jordmoren min. Barna kan komme og gå som de vil, og har fri tilgang på mammaen sin. Ingen besøkstider og netter på et ukjent sted, borte i fra gullene mine. Jeg har tilgang på alle mine personlige ting, mitt eget kjøleskap og min egen seng. For meg er tiden rett etter en fødsel like viktig som selve fødselsopplevelsen. 


Hva, hvis, men om?

For en kvinne som har et lavrisikosvangerskap, er risikoene for at noe skal "gå galt", ikke større enn på sykehus. Det er desverre alltid en risiko når man føder, men denne er ikke forhøyet for meg i min situasjon, så jeg føler meg tryggest hjemme.

Her kan dere se en fin og informativ video hvor leger som selv har vært med på hjemmefødsler, snakker om tryggheten og fordelene ved en hjemmefødsel.


Risiko?
Hadde jeg hatt noen form for komplikasjoner i svangerskapet, (og da snakker jeg småplukk altså. Det skal bokstavelig talt ingenting til for at man ikke får lov å føde hjemme her i Tyskland. Et lite utslag på urintesten eller pittelitt høyt blodtrykk og du kan vinke farvel til hjemmefødsel) så hadde jeg selvfølgelig født på sykehus.


Under en hjemmefødsel vurderes det selvfølgelig kontinuerlig om det er trygt å bli hjemme. Så fort det dukker opp noe som tilsier at ting ikke forløper slik de skal, så blir overflytting til sykehus vurdert. Min første fødsel var en planlagt hjemmefødsel som gikk veldig bra, men endte på sykehus rett og slett fordi at det drøyde så lenge at både jeg og jordmor var helt fullstendig tappet for energi. (Tror nesten hun selv også hadde takket ja til en epidural på det tidspunktet etter 3 døgn hos en fødende kvinne hehe!)
Ingen panikk var involvert, (stoppet på 7-11 kiosken på veien til sykehuset liksom) og jeg kunne fint ha blitt hjemme hvis jeg hadde valgt det.



Hva kan jordmor gjøre?
Alt unntatt keisersnitt og tangforløsning. Det finnes en type sugekopp som jordmødre kan bruke ,men at slike ting blir nødvendig er ytterst sjeldent. Jeg kjenner flere jordmødre som driver med hjemmefødsel, og de har ikke opplevd at det var behov for tangforløsning. Det har hendt et par ganger at de måtte overføre kvinnen og det ble keisersnitt, men dette var helt udramatisk og alt gikk veldig fint.

Min jordmor kan gi meg medisiner som stopper blødninger hvis jeg skulle blø for mye etter fødselen, hun kan gi meg sprøyter for å hjelpe hvis morkaken skulle ta for lang tid å komme osv.
Det er ikke mulighet for epidural eller bedøvelse som f.eks fentanyl. 
Jordmor kan derimot gjøre akupunktur hvis jeg ønsker det.

Jordmor er selvfølgelig ekspert på førstehjelp for både mor og barn. 


Etter fødselen blir jordmor hos oss i 4-5timer og overvåker både meg og barnet. Den første uken etter fødselen kommer hun nesten hver dag for å sjekke oss og sørge for at amming går greit. Vi kan ringe henne når som helst hvis vi trenger henne. Etter den første uken kommer hun og veier 1 gang i uken, og så etter behov frem til barnet er 6 uker gammelt. 
Denne servicen tar jeg mer enn gjerne i steden for 1-3 dager på barselavdeling på sykehus!

Jordmor vs. Fødselslege:
Jeg stoler så utrolig mye mer på en jordmors ekspertise enn en lege under en fødsel. En lege tenker som regel "vi må gjøre sånn og slik i tilfelle rottefelle" mens en jordmor tenker "hvordan kan jeg hjelpe henne uten å forstyrre fødselen?" 

Et godt eksempel på dette er fra min andre fødsel, hvor jeg skulle presse ut datteren min, og så plutselig virket det som om skuldrene satt bom fast. Legen som var til stede fikk litt panikk og hvisket "shit jeg har ikke tang her inne!" og rev seg i håret, mens jordmor, helt rolig og avbalansert ba meg om å bytte posisjon og at dette gikk så greit atte. og VIPS så var babyen ute! Ingen tang nødvendig!

Et annet eksempel på jordmors ekspertise er da det drøyde og rakk og morkaken aldri kom, så begynte legen igjen å stresse. "Nå må vi gi medisin for å få fortgang!" krevde hun. 
Jordmor visste råd. Jeg måtte bare få gått på do og tisset så ordnet det seg helt av seg selv!

Jordmødre er gull!

Hvis man må på sykehus:
Blir det behov for legehjelp, så er nærmeste sykehus bokstavelig talt rett nedi gaten her, og ambulansestasjonen er vi praktiskt talt naboer til. 
Om  vi hadde  planglagt   en  sykehusfødsel nå, så hadde jeg  ikke valgt å føde på akkurat det sykehuset som er nærmest oss , fordi at de ikke har spesielt godt rykte på seg mtp ammehjelp osv. MEN om vi plutselig skulle bestemme oss for å søke legehjelp, så er vi så nærme at de såvidt ville rukket å legge på telefonrøret før vi var der.

Vår andre fødsel var en sykehusfødsel (historien kommer snart) og den gikk helt utrolig bra. Likevel føltes det helt feil for oss å være på sykehus, og både mannen, jeg og jordmor bare visste at neste fødsel ville bli en hjemmefødsel, når den tid kom.





En fødsel former en kvinne for alltid og jeg vil at denne fødselen skal bli så trygg og skånsom som overhodet mulig for babyen min og for meg selv. Det er vår rett.

Nå er jeg 37 uker på vei, og jordmor er nå on call for oss helt frem til babyen kommer. Jeg gleder meg så utrolig mye, og ser fram til fødselen og alt som den innebærer. 



Har du opplevd eller vurderer du en hjemmefødsel?


OBS: Dette er et rent informativt innlegg om mine personlige følelser, så jeg sier ikke herved at mitt valg ville passet for alle fødende. Jeg dømmer ingen for å velge sykehusfødsel. Der har jeg jo selv vært to ganger før! 

Planer i vasken & små gleder i magen


Ja dere ser kanskje på overskriften her at jeg er litt skuffet... Denne søndagen skulle jo bli så fin. Vi hadde planer faktisk. Barna skulle få oppleve en konsert, og vi skulle ha en fin familiedag sammen med gode venner. Kulturen i Berlin skulle oppleves!

Vel, det ble litt forandringer i planen, da stakkars Storesøster ligger i sengen helt utslått med skyhøy feber (vi turte ikke mer da den var over 40 og kjørte på med masse medisiner) og klager over hodepine og halsvondt. Lillesøster er heldigvis i ok form og går rundt her med ukulelen og synger, men hun høres ut som en gammel kjederøykende mann når hun hoster, og det er vel ikke akkurat det man kaller et bra tegn. -Happy Sunday folkens! hoho! 

Trenger ingen konsert vi vel, når vi har en musiker hjemme i stua...




Heldigvis bryr ikke Lillsøster seg om forandringer i planene og er fornøyd med en treretters lunsj hjemme















Små gleder! Blodappelsin, rugsprø med philadelphia, sukkerfritt syltetøy og eple. 4-korns riskake med ost og paprika, Lavkarbomuffins med sjokolade og kaffe. Trenger ikke noen søndagsbrunch på café da vel! ....
Og heldigvis så er jeg som et barn når det kommer til mat, og gleder meg hemningsløst over en improvisert hjemmemekka lunsj og kaffe. Plutselig er de avlyste planene glemt, og jeg er bare så takknemmelig for kaffe og dens genrelle eksistens på jord, (ok, og så barna, mannen osv) at jeg sitter her og smiler fordi livet er godt, uansett om barna blir syke av og til, og vi går glipp av artige ting. Det kommer flere dager, heldigvis og det er jeg takknemmelig for!

I dag er jeg forresten 37 uker på vei, (i følge 40+0 tellemåten her i Tyskland) så fra og med i dag er jordmoren vår on call for oss tjuefire timer i døgnet! Lillebror får lov til å komme nå, men det er nok best at han venter en uke eller to, så han rekker å bli heeelt ferdigbakt, og søstrene hans rekker å bli friske.

Selv føler jeg meg rimelig ferdigbakt, for å si det slik, (bare vent og se 37ukers bildene i morgen..) men jeg gir det et par uker til...
Nå får jeg hive meg rundt og gå   vagge meg en liten søndagstur før det blir vaktskifte og det er min tur å være sykesøster igjen.
Har dere planer for denne søndagen eller? 

Guten Morgen

Hvordan pleier dere å tilbringe lørdagsmorgenen? Her begynner den så og si alltid likt: Jentene står opp i 7-tiden, for konseptet "helg" og sove lenge har liksom ikke helt slått an hos dem enda. R får på ny bleie, en av oss slenger sammen en frokost til jentene, før vi hiver oss i sengen igjen og ligger med et øye åpent og hører på hvordan jentene som egentlig skal sitte pent og se på dvd, ommøblerer hjemmet vårt og tømmer alle hyller og lekekasser på gulvet.



Når vi har ligget og latet oss i en time eller to, så kommer de som regel plutselig styrtende inn på rommet og krabber oppi sengen vår hvor de lirker opp øyelokkene våre med klissete små fingre og forlanger at vi skal våkne. "STEH AUUUUFFFF!" (Med tostemt heliumstemme)

Da prøver vi selvfølgelig alltid først å overbevise dem om å ta en (litt vel) tidlig middagslur slik at vi kan sove enda lenger, men det er sjelden de faller for det trikset. For det er lørdag og det betyr godteridagen. Og det er nettopp derfor de vil at vi skal våkne. Ikke fordi at de vil leke med oss, eller at de trenger oppmerksomhet, nei nei. 
Det er kun én ting de vil: Show us the candy!

Etter at de har kilt oss under føttene og dratt av oss dynen må vi tilslutt kapitulere.

Vi står opp og blir møtt av dette synet:







I et øyeblikks fortvilelse jeg jo litt lyst til å rive seg i håret og skrike "HVORFOR MEG?!"
Men det går som regel over når jeg har fått i meg litt kaffe. Pytt pytt. Litt rot har aldri skadet noen. (Med mindre man trør på en legokloss. HELLIGE FADER så vondt!) 
Litt ekstra tid under dyna på en lørdagsmorgen er vel verdt litt rot og kaos.
Guten Morgen, og god helg folkens!


Pleier dere som har små barn å sove lenger i helgene?

Og dere som har litt eldre barn enn meg: når begynner de å skjønne at de liksom skal sove lenger på lørdag og søndag? Når de blir fjorten? 



Kyllingsalat med smak av Mexico

I går improviserte jeg en kjapp og god kyllingsalat som mannen og jeg koste oss med til kvelds. Jeg er blodfan av taco og alt som kan ligne på taco, så denne falt virkelig i smak! Dessuten så klarte jeg endelig å lage lavkarbo tortillachips -heavenly! (Oppskrift på dem kommer senere.)




Du trenger: (til to voksne)
-2 kyllingfileter i biter
-Krydder: 2ts spisskumin, 1/2ts chili, 1ts hvitløkspulver, 1ts løkpulver, 2ts paprikapulver, en klype salt og evt 1ts koreanderpulver.
-to store never salat
-en tomat i terninger
- en halv paprika i terninger
-litt mais 
-1avocado 
-lime
evt litt fersk koreander

+Rømme og salsa 


Slik gjør du:

1. Skyll salaten og kutt opp grønnsakene. Dander på tallerkener. Spar 1-2ss hakkede tomater til guacamolen
2. Mos avocado med gaffel, finhakk en liten neve koreander og rør inn i avocadomosen sammen med 1-2ss hakkede tomater og noen dråper lime. -voila! Guacamole!
3. Bland sammen krydderet til kyllingen i en liten skål. Stek kyllingbitene i olje eller smør til de er blitt brunet, og strø så over krydderet. Ha en halv dl vann og 3ss salsa over kyllingen og rør rundt. Ha kyllingen på tallerkenen sammen med salaten. Salsa, rømme og guacamole over + litt tortillachips.

Nyt!





Er dere like glade i taco som det vi er? 
Del gjerne hvis dere har noen egne vrier på taco-oppskrifter! 




God helg til alle!





FOTOFREDAG: Våryr

Litt mer sol og varme, så slipper jeg å fryse fast fingrene i kameraet når jeg ser sånne fantastiske motiv og prøver å forevige dem.
Nå holder det kjære værguder. Slutt å kødd sånn med meg. 10 varmegrader den ene dagen, og 5 minusgrader og snø den neste? Jeg vil ha vår igjen. Husker dere, sånn som i fjor? Sånne lyse dager med deilig varm sol til langt ut på ettermiddagen? 



Akkurat nå er det for kaldt til å sitte ute med den kopp kaffe på lekeplassen, og det er ingen musikk i gatene. Berlin er rett og slett litt kjedelig for tiden.
Plis da, bare et par varmegrader slik at musikantene dukker opp igjen i parken! 
Lillesøster danser begeistret til musikken. Våren i fjor var herlig!


Bare en liten løvetann da? Kom igjen våren. For nå er jeg er så drita lei av å kle på ungene tre lag med fleecebukser, ull og votter før vi skal ut, og så er det alltid noen som roper "JEG MÅ TISSE" eller "Oj, bæsja" akkurat i det vi går ut av døren. 









Glemt å kjøpe Valentinesgave? Rask og romantisk DIY-idé

Har du lyst til å lese om noe annet enn Valentines? Veeel...synd det ass, for her kommer det litt klissete romantikk. Først av alt: HAR DU GLEMT Å KJØPE GAVE? Ja, det har du. (Si at jeg ikke er den eneste!)  Men frykt ikke! For sammen kan vi fortstt redde dagen!   Jar of Memories  eller Minnekrukken  tar 15 min å lage, og kan lages av ting du har liggende hjemme!











 Okay, now -let's save Valentines day people!

Du trenger:
Papir
Saks
Stein (kødda!)
Tråd
Vannmaling/ fargestifter
Penn
Gode/romantiske minner sammen med kjæresten. Typ: "Den gangen vi gikk tur langs stranden i Tyrkia..."  eller "Den gangen du gav meg en kaktus på bryllupsdagen" osv. -If you know what I mean. (hvis du ikke har noen gode minner, så bør du kanskje likegodt droppe gaven og kjæresten...Just sayin'.)

Slik gjør du:
Først av alt: Pass på at ikke kjæresten ser deg mens du holder på. Barrikader gjerne kjøkkendøra slik jeg gjorde. Det finnes ikke noe flauere enn å bli ferska i å lage en improvistert Valentinesgave.

1. Okay, nå kjapt: finn et tomt syltetøysglass/barnematglass/sylteagurkglass eller noe lignende. Du kan bruke en liten eske i steden for den slags skyld. Bare sørg for at krukken eller glasset er rent og tørt. Det er ikke så kemperomantisk å få en  valentinesgave som stinker av sylteagurtk.

2. Finn fram noen ark og klipp ut 4-5 hjerter i forskjellig størrelse, farg/mal dem i forskjellige rød/rosatoner, bruk pennen til å lage et hull i hvert hjerte, (evt bruk en nål) tre dem på tråden og bind rundt glasset, sånn som på bildet:






3. Klipp ut sju små doble hjertelapper som kan åpnes og lukkes, fargelegg/mal dem og skriv dine 7 beste/ mest romantiske minner du har med kjæresten din. (Dette fikk faktisk sprenggravide, hormonelle meg til å gråte en skvett. Vi har faktisk gjort mye fint (og rart) sammen vi kjære!)
Doble hejrtelapper. 

4. Dump de 7 doble hjertelappene med påskrevne minner oppi glasset sammen med noen roseblader hvis du  tilfeldigvis  skulle ha noen slike liggende. Andre ting som dumle-biter, Lovehearts eller pikekyss er sikkert også kult å ha oppi sammen med lappene, men siden jeg ikke hadde annet enn et par gamle tyggis og halsbranntabletter i hus, så droppet jeg den biten. 

5. Puss tennene,og presenter gaven til kjæresten og fortell ham/henne at han/hun kan trekke en lapp hver dag den neste uken. (Og så at du elsker dem og at de er fantastiske, vakre mennesker og så videre, selvfølgelig. Ikke glem det. Det gjorde jeg. Ikke min feil. Måtte så tisse!)

HURRA!!! Valentinesdagen er REDDET!

Værsågoda!


Og ja forresten, har du lyst til å gjøre litt ekstra stas på småtrollene også i dag, så kan du jo teste ut dette:


Frokost til mine to små hjerteknusere! Rugbrød med gulost og agurk, mandarinbåter og myke dadler uten stein.

Hvor latterlig enkelt er det ikke å lage et litt artigere måltid? :)  Jentene syns dette var utrolig stas! Brukte pepperkakeformer på brødskivene, i skikkelig Susanne K-stil og følte meg som DEN über-husmoren som lot mannen sove lenger og laget fancy schmancy frokost til ungene. (Noe som IKKE sker hver dag hoho..)

Gøy var det også, selv for en vanligvis litt over middels morragretten mamma. Jeg merker at jeg kommer til å gå løs på ALT mulig av matvarer med pepperkakeformene fremover. Se opp for stjerneformede kjøttkaker og reinsdyr-servelat, haha!

Jeg har alltid litt lyst til å være en av dem som syns Valentines er noe tull, og at romantikk tilhører hverdagen, men jeg må bare innse at jeg er en skikkelig sucker for sånne "overraske kjæresten" anledninger. Det er jo bare så koselig!  Men det å bruke tusenvis av kroner på gaver og slikt, det blir for mye for meg da. Derav hjemmemekka ;)

Ja og forresten, jeg har fått blomster.

Nanananana....
(okay, jeg måtte så og si kommandere ham til å kjøpe blomster til meg, men what ever!)

Han mente at disse skulle vel holde for alle våre merkedager for resten av året. Ehem... Dream on kjære! <3





Feirer dere Valentinesdagen eller syns dere det er noe tull?
Hva gav dere/skal dere gi til deres kjære?


Min første fødsel


Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:
Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)
04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gi tt seg enda.  Ingen søvn, m aserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.
18:00Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:
05:05:Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15:WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:
15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00:Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"
Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:
Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.
Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.
Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!
Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!
Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....


Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.
20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.
Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.
De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.
Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.
Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.
I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!) 

Smartere Baby og kur mot kolikk?

Lillesøster tett inntil mammaen sin.

Jeg husker panikken som satt i kroppen de første ukene etter at jeg fødte vår første datter. Det var rett og slett uutholdelig skummelt å plutselig ha babyen på utsiden hvor alt er så bråkete, lyst og kaldt. Hvor ting har skarpe kanter, og spisse hjørner. Hvor alle skulle ta på henne, holde henne og fortelle meg at det var best å gjøre sånn og slik med babyen. Jeg var helt fersk i mammarollen, og nervene var i høyspenn hele døgnet rundt. 

Heldigvis ble det bedre etter hvert som jeg ble vandt til å ha henne på utsiden. Og jeg ble så glad da jeg ble introdusert for Babywearing: det å bære henne i sjal, tett inntil kroppen min hjalp veldig på angsten for oss begge. Det eneste var at jeg begynte litt for sent med babybæring i sjal. Hun var ikke vant til det.  I tillegg så var det mange rundt meg som var skeptiske til sjalet og mente at hun ville få skader av å bli bært og at jeg kom til å "skjemte henne bort". Forvirret og lettere febrilsk som jeg var som førstegangsmor, så lot jeg meg desverre påvirke av disse utsagnene,  og det ble ikke like mye bæring som jeg ønsket.

Da Lillesøster ble født, var jeg mer sikker i min sak og jeg visste at jeg ikke måtte høre på noen andre enn meg selv og pappan til babyen min. Hun viste seg å være en baby med veldig sterke behov (les:kolikk og timesvis med gråt hver kveld i 10 uker) Vi bærte og bærte. Det var vår baby, og vi visste best hva hun trengte. Bæringen var det eneste som hjalp henne å sovne.
Best i verden
Lillesøster ble faktisk bært i bæresjal hver dag fra hun var et par uker gammel, til hun ble over et halvt år gammel. I løpet av det første halve året lå hun så og si aldri i barnevogn når vi var ute. (Med unntak av et par forsøk) Hun var alltid knyttet på mammaen eller pappaen sin. Jeg bærte henne i en ergobaby bæresele til hun var godt over 1 år og jeg var godt inni mitt 3. svangerskap. Hadde jeg kunnet, så hadde jeg nok bært henne enda. 

Vi fikk en del pepper for all bæringen og folk hevdet at hun ville bli en klengete og sky unge. Ehem... hvis dere kunne sett henne i dag! SUPERsosiale, selvstendige og utadvendte jenta mi! Jeg er ikke i tvil om at det å bære i bæresjal/sele er en naturlig og flott måte å brygge overgangen mellom det å ha baby i magen og det å plutselig ha baby på utsiden. 
Så trygt og godt
Jeg blir så glad når jeg ser hvordan Babywearing har gått fra å være et relativt ukjent fenomen i vest-europa, til å bli mer og mer vanlig i land som Norge, og enda mer her i Tyskland.
Det eneste jeg ber folk om er å passe på at de bærer riktig! 


For min del er det ikke tanken på å legge den ferske babyen min i en vogn som jeg skyver foran meg noe naturlig lenger. Det føles ikke riktig å ha avstand mellom oss.
Jeg er overbevist om at det å bære babyen sin tett inntil seg det første leveåret har utrolig mange fordeler for både mor/far og barn.  Visste dere at babyer som bæres  gråter mindre  enn dem som ikke bæres? Det hevdes til og med at bærebabyer er tryggere,sterkere og mer intelligente!


Lillebror skal bæres og jeg gleder meg!

Har du hørt om Babywearing? 
Tror du på det som skrives om alle fordelene ved bæring?
Bærer/bærte du barna dine?

Slik overlever jeg

Folk spør meg ofte "hvordan jeg klarer det." Da mener de: Hvordan jeg takler å være mamma til to tette under 4 år, pluss det faktum at jeg er gravid, uten å gå helt fullstendig bananas og ende på lukket avdeling i tvangstrøye. Helt ærlig folkens... Jeg har ingen hemmelig oppskrift på det å være en perfekt mamma, for det er jeg jo ikke! ;) Jeg er en lat mamma. Så her er svaret: Jeg kjøper meg pauser jeg. 

Jepp, du kan male på bordet, på deg selv OG til og med på MAMMA, så lenge mamma får gjøre det hun vil.

Helst ikke i form av kjeks eller andre søtsaker da (ikke det at jeg aldri har gjort det heller da men..) fordi at det straffer seg senere (mtp blodsukker berg-og-dal bane) men i form av søl søl og mere søl. Jeg vet det blir mye mas fra meg her på bloggen om å la barna grise, men hallo! -Det finnes da neppe noe som barna liker bedre enn å søle? Så hvorfor ikke la dem søle litt på deg når du trenger en pause?

En super løsning for begge parter spør du meg. Storesøster var veldig stolt av "tatoveringene" hun laget på mamma, og jeg har fått forbud mot å bade -i hvertfall frem til våren. Yikes...


L: "Mamma, LOVER du å ikke bade før til våren?"  Jeg: Say whaaaat?!
Fader. Hva er det jeg har gått med på nå...


Får dere der ute som er småbarnsforeldre tid til pauser? 
Hvordan gjør dere det? Har dere noen handy triks å dele med oss?


36 ukers photoshoot med Storesøster

































I dag er jeg 36 uker på vei og i dag har Storesøster L (3,5) og jeg lekt oss med kameraet på soverommet hjemme.


Hun venter og venter på Lillebror, og spør nesten hver eneste dag "er lillebror fortsatt i magen?"
Skjønner ikke helt hvordan hun kan være i tvil om det da... Det er jo ikke akkurat så vanskelig å se at han fortsatt er godt plassert i magen min.

Og ja, jeg føler meg stor nå. 
Men ikke "for" stor. Og jeg føler meg veldig fin og kvinnelig i denne gravidkroppen. -Og litt Barbapappa. Men mest fin.









Kroppen er fortsatt veldig snill med meg, og jeg har ingen bekken eller ryggsmerter. Det eneste som er fryktelig slitsomt, er at Lillebror har festet hodet, og ligger så lavt at jeg får grusomt vondt når han beveger seg. Hodet og skuldrene hans klemmer tydeligvis på noen uheldige nerver, slik at det stråler skarp smerte helt ned i beina mine. Ikke ideelt mens man går tur f.eks. Blir til at jeg går rundt og mumler banneord til meg selv som en annen bygdetulling...

Men som sagt, jeg er utrolig heldig som har så få plager så jeg er og bør være takknemmelig. Selvfølgelig må jeg opp og tisse hundre ganger hver natt, og ingen liggestillinger er sånn superdeilige for tiden, men hallo, det kunne vært værre!













Det ble veldig mange bilder i dag, for jeg er så smertelig klar over at uansett hvor mye jeg gleder meg til å se Lillebror, så kommer jeg til å savne å ha han i magen når han er ute. 
Kunne ikke bare være seriøs....



I følgeTyskeren min, så er dette blir siste barnet vårt, så jeg føler jeg må ta ekstra mange bilder og skrive ekstra mye om denne tiden, slik at jeg har noe å se tilbake på og kose meg med når babysyken kommer og tar meg igjen. For det gjør den garantert. Jeg kunne sikkert fått 2-3 barn til hvis Tyskeren min var game hehe. 



Hvor mange barn ønsker du deg/ hvor mange har du? 
Har jeg noen lesere som har mange barn? 
(alt fra 4 barn og oppover tenker jeg da.) Fortell gjerne hvordan det er!

Griser og tåsefiser

Oppå bordet sitter en nybadet lillesøster og nyter et yoghurtmåltid med Storesøster. 

Jah, for slik kan man jo eh..også spise yoghurt... ?
Jeg teller til ti inni meg..
Har lyst til å skrike HOLD OPP! BRUK EN SKJE FOR GUDS SKYLD, JEG ORKER IKKE SØL!

Skje? Pøh! For en unødvendig oppfinnelse. Sjekk så fint vi klarer oss uten.



Lillesøster er på full fart inni The terrible terrific two's, og Storesøster på 3,5 har mer enn nok igjen av trass to go around, for å si det slik. Det er ikke alltid lett å være mamman deres når de rotter seg sammen og VIL IKKE noen ting. I hvertfall ikke det jeg foreslår. 

Så uansett om jeg prøver å være aldri så pedagogisk og spør "L, vil du ha rød eller grønn skje til å spise yoghurten din med?" så får jeg garantert et "VIL IKKE SKJE!" til svar. Om jeg lar være å gi dem et valg, og slenger en grønn plastskje på bordet sammen med yoghurten, kan du banne på at jeg får et illsint "NEEEEEII JEG VIL HA RØD SKJE" slengt i fleisen, før både yoghurt og plastskje flyr i bue over kjøkkenet og lander på gulvet med et SPLÆSJ. 

Man kan rett og slett ikke vinne med disse primadonnaene i hus. Så da bestemte jeg meg for å GI OPP.

Så her er min nye angrepsvinkel på trassalderen: Vær passiv. Tenk Idle Parent. De vet hva de gjør. De lærer sikkert kjempemye lurt hvis jeg bare driter i renslighet og bordskikk og lignende puritansk tøys.

Jeg prøver å drite i griseriet. Det er irrelevant. Ser på dem som små forskere. La'rem holde på. Så får jeg tid til å lese avisen. Og drikke kaffe. Og blogge ;)

Og så kan jeg lære at Storesøster faktisk er veldig hjelpsom og snill med Lillesøster når hun får lov å gjøre som hun vil ved matbordet... Hvor mange er det som pleier å rope NEIII når små hender strekker seg etter en åpen juicekartong? -det gjør jeg hvertfall! Men ikke denne gangen. Og hellu... dette kunne hun jo.
Samarbeid om å åpne yoghurten. / Smakte MYE bedre på fingern enn  fra skje!

Ikke det at jeg oppfordrer til å drite fullstendig i mathygiene osv. men med nybadede unger med rene fingre og tær så sier jeg kjør på med  fingermat som ikke er fingermat, hvis det sparer deg for kamper som er  helt unødvendinge. Hell, why not try tåsemat? Bordskikk sa du? Vel, jeg tviler på at de har lyst til å dyppe tærne i yoghurt når de blir 18 uansett. De vokser ut av denne fasen en vakker dag, helt av seg selv. Håper jeg. Shit.

Facts:
De var stille ved (på) bordet, de spiste opp, de lot meg være i fred. Ingen ropte DUMME MAMMA, og ingen gråt. Ikke engang jeg. Selv om det ble rimelig klissete på bordet.
Trass: 0 Mor: 1. Nuff said.


Hvordan takler dere som er småbarnsforeldre trassalderen? 



Arabisk søndag & ord fra mammahjertet


Brunch på Al Hamra er aldri kjedelig.




Det ble ikke noe frokost på senga eller fastelavensboller med hjerter på til meg i dag. Men en deilig søndagsbrunch på Berlins beste arabiske café med den lille familien min er ikke akkurat kjipt det heller!



Noen dager skjønner jeg ikke hvordan jeg kan være så heldig. Har jeg fortjent dette?
Klart at av og til (på dårlige dager) får jeg noen ganger bare lyst til å auksjonere bort smårollingene mine til høystbydende, men de aller fleste dagene er jo så utrolig gode, og jeg er så hodestups forelsket i trolljentene våre at det stikker i hjertet. (Dette sier jeg helt til de søler melk i håret mitt igjen..)



Takk for at jeg får være mammaen deres.
Dere gjør meg til et bedre menneske.





"You will never have this day
with your child again.
Tomorrow they'll be a little
older than they we're today.
This day is a gift.
Breathe and notice.
Smell and touch them;
study their faces
and little feet and pay attention.
RELISH THE CHARMS
of THE PRESENT.

Enjoy today, mama.
It will be over before you know it."

~Jen Hatmaker

Hvordan feirer dere morsdagen? 

Falsk Alarm

Installasjonskunstnerne slår til igjen.

Legg merke til den nøye utvalgte bakgrunnen med påtegnet vegg...ja og så er pappaen gjemt der et sted.
Nå tar vi straks turen på Al Hamra for den obligatoriske Søndags- familiebrunchen. Det er så rart å tenke på  at om et par (fire?) søndager til så er vi en familie på 5!

I natt trodde jeg forresten seriøst at Lillebror hadde tenkt seg ut. Kynnere, mer kynnere som gikk over i skikkelig vonde modningsrier hele natten lang. På et tidspunkt tenkte jeg at det ikke var noen vei tilbake. Nå kommer baby. Shit tenkte jeg. Jeg har ikke strikket noe enda. Rekker jeg det nå? Ikke har vi kjøpt bleier heller. Shit.

Det gav seg selvfølgelig når jentene trippet inn på soverommet vårt i 6 tiden. Typisk. God morgen zombie-mamma. Blir en lang dag det her. Takk Gud for kaffe. Mannen min. Og svigermor. (Hint hint..)

Er det noen av dere mammaer som har opplevd å ha modningsrier så lenge før termin? (4uker!)

Ha en fin søndag da! GOD MORSDAG!
Stikker innom senere ;)


Konsert med Chaotica Domestica

Kulissene var nøye gjennomtenkt mtp fargeskjema. 
Ingenting er som en spontan intimkonsert hjemme i stua. Denne gangen var det xylofon-duoen Chaotica Domestica som, bokstavelig talt, slo til. Forestillingen var fyrig og til tider ganske utagerende. Faktisk såpass at hele tre ganger i løpet av opptredenen, ble noen truffet i hodet av en xylofonstav. Musikerne var imponerende fulle av innlevelse, og tider brøt de ut i sang som kunne minne litt om indianer- eller sjaman-messing. Ordene som ble sunget, tilhører trolig et språk oppfunnet av artistene selv. Kostymene bestod av en fargesprakende palett: en koboltblå Dora Genser og rosa solbriller med elastisk bånd. En fryd av en konsertopplevelse med mer enn nok av sanselige inntrykk.










Konserten var også full av mystiske elementer. For eksempel en tamburin på høykant. Denne ble overraskende nok ikke brukt som instrument i løpet av forestillingen, men som hodeplagg. Jeg har enda ikke helt kommet fram til hva symbolikken i det må være.



Scenen var liten, men det stod ikke på innsatsen.




En av artistene bryter ut i sang. "LULELULELULELULELAAAAA"

Jeg gleder meg allerede til neste opptreden.

Kan vi få iiiis mamma?!

Jentene våre ELSKER is. Kombinasjonen søtt og kaldt er alltid en sikker vinner. Akkurt nå sitter vi ved kjøkkenbordet hvor jentene nyter is og er blåbærblå i hele ansiktet. Denne isen er kjapp å lage og så er den uten sukker. Godt og friskt, til og med på kalde vinterdager.



 Blåbæryoghurtis 

Du trenger:
Til ca 4 små isformer:

  • 300gr gresk yoghurt
  • 100gr blåbær (jeg brukte frosne)
  • 5-6dråper stevia (jeg brukte vaniljestevia. Man kan også erstatte stevia med 3ss sukrinmelis eller 2ss honning)
  • 1ts cocosa (kokosolje fra glass)


Slik gjør du:
Mikses i foodprocessor/med stavmikser til det blir en jevn blanding, helles i former og fryses. 

And that's it!

ADVARSEL: Anbefaler på det sterkeste å kle på ungene en smekke eller kanskje allerhelst et forkle før de spiser isen ;)






Denne blandingen smaker forresten veldig godt -just as it is. Man MÅ jo ikke fryse den, men kan spise den som den er, som et alternativ til butikkkjøpt fruktyoghurt som ofte inneholder en del sukker. Jentene sleiket tom bollen etter at jeg hadde laget isen, for å si det sånn.







Ikke det at våre unger aldri får i seg sukker altså. Bare sånn, for ordens skyld: vi prøver så godt vi kan å begrense sukkerinntaket men det er ikke alltid like lett. Men når jeg først får husmorånden over meg og likevel har det så gøy med å lage ting til barna på kjøkkenet så mekkes det helst sukkerfritt digg.  




Jeg bruker bla. stevia, sukrin, xylitol, honning, lønnesirup og tagatesse i steden for sukker, og inspirasjon henter jeg fra blader, blogger, kokebøker og fra min egen fantasi ;) Ofte tar jeg mine favoritt-retter eller desserter fra barndommen og mekker mine egne sukker og melfrie versjon av dem. -med varierende hell ;)

Hvor opptatt er dere av å begrense sukkerinntaket til barna i hverdagen? 
Hvor henter dere inspirasjon til oppskrifter?



Morsdags-Rabattkode! Mine favoritter på Jollyroom

Har dere vært innom  Jollyroom sin nettbutikk? De har utrolig bredt utvalg av fine varer til mamma og barn/baby. Jeg har fått en rabattkode fra Jollyroom å dele med dere -en morsdagsgave til oss fra Jollyroom. Vi får 10% på alle varer -også på allerede nedsatte varer! Her ser dere noen av mine favoritter på nettbutikken:

Kids Concept Taklampe Star / Skip Hop Zoo Lunchie Ugle /  Färg & Form Body Skyer
Rätt Start Flexibath/ LIVLY pysjamas Saturday / Cantaloop Gravid- og Ammesinglet


Klikk på linkene under bildet for å komme til produktene. 
Flexibath har vi faktisk hatt til jentene, og det er superpraktisk siden baljen kan foldes sammen og tar minimalt med plass! Ellers har jeg ikke prøvd noen av disse produktene over, men syns de var veldig fine. Sjekk den skjønne ugle-lunsjvesken da! Den hadde jentene mine gått bananas for. Bodyen fra Form og Färg, og den grå pysjen fra LIVLY ønsker jeg meg til Lillebror.

(Og nei, jeg får ikke et rødt øre for dette her altså hehe ;)  -Bortsett fra at jeg selvfølgelig også kan bruke 10% rabatten.)

Slik gjør du:
For å få 10% bruker dere koden  morsdag i kassen på nettbutikken. 
Husk å trykke på "bruk rabattkode" !
Koden er gyldig mellom i dag, fredag kl 16 - mandag kl 24. 
( Koden gjelder ikke Brio, Simo, Britax og BeSafe.)



Flere favoritter! Disse fine produktene er allerede nedsatt i pris, og så får vi 10% rabatt på toppen av det, så her kan man gjøre et kupp:


Og så min absolutte favoritt og på toppen av ønskelista: En nydelig Ergo baby bæresele.

Ergo baby Bæresele Petunia Peaceful


Tipser også om at dere  kan være med og konkurrere om tepper fra Bliss Sthlm, gavekort på 1000kr og en herlig fotokonkurranse der premien også er et gavekort på 1000kr, på jollyroom.no på facebook eller på bloggen deres.

Så dere noe dere likte her? Jeg er forelsket i bæreselen!

Fin fredag og god helg til dere!



FOTOFREDAG: Min bakgrunn -hvor hører jeg til?

Denne fredagens fotografier er tatt på Island.
Jeg har tre hjem i hjertet: Island, hvor jeg ble født, Norge hvor jeg vokste opp og hvor jeg ble mamma for første gang,  og nå Tyskland, hvor mannen min og vår Lille R ble født, og hvor sønnen vår skal komme til verden om noen uker. Men hvor hører jeg til egentlig?
Storesøster L i fjor sommer på Islandsk jord.
Det kan høres spennende ut, å ha bodd i flere forskjellige land, ha mange språk og oppleve forskjellige kulturer. Det er det altså. Det er så mye som jeg har fått oppleve igjennom dette, som jeg aldri ville lært eller opplevd ellers. Jeg er takknemmelig og stolt av bakgrunnen min. Men, noen dager kunne jeg ønske jeg bare hadde et hjem å forholde meg til. Av og til føler jeg meg litt som en potteplante som har blitt drasset rundt halve verden, og som ikke kan huske hvor eller når den egentlig hadde røttene sine i jorden sist.

" Føler du deg mest norsk eller mest islandsk?"
" Hvordan er det å bo i Tyskland? "
"Hvor hører du til?

-De vanligste spørsmålene om min opprinnelse. 
Svaret er: jeg vet ikke helt, enda. Jeg jobber med saken.
Noen dager føles det greit å være litt rotløs og "fri". Andre dager ikke.

Når jeg er hjemme på Island så nyter jeg virkelig å være rundt tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre. Vi er en tett knyttet familie, men jeg merker jeg at tiden ikke akkurat har stått stille siden vi flyttet da jeg var 10 år gammel. Jeg henger ikke helt med i svingene der borte.  Språket mitt er ikke helt 120% på plass alltid, (selv om jeg vet at jeg er veldig flink til å ha flyttet så tidlig, og prøver å ikke være så hard mot meg selv) samfunnet har endret seg, familien min har endret seg, hjemstedet mitt har endret seg. Island føles som en gammel (nydelig) barnesko som jeg kjenner så godt fra bilder av meg selv, og jeg vet at  den pleide å passe, men den gjør ikke det nå lenger.


Hjemlengsel... Gresset lukter seriøst annerledes på Island. Helt sant!

I Norge føler jeg stort sett at jeg passer inn. For i Norge har jeg bodd i 13 år av livet mitt og når man har god tid på seg, så lærer en tilslutt å passe inn. Eller, ok, sånn nesten i allefall... Det var en lang og humpete vei...

Da vi flyttet fra Island, var jeg nesten 10 år gammel og hadde begynt å forme sterke bånd til mine venner der hjemme. Jeg holdt en avskjedsfest litt før vi flyttet, og  jeg tror det var flere unger i leiligheten vår enn det noen gang var når jeg hadde bursdag. Når jeg ser på det bildet av hele gjengen skvist sammen på sofasettet blir jeg alltid like lettrørt som mormor i kirka på juleaften. Det var siste gangen hele gjengen var samlet før vi flyttet til Norge, og vi har aldri vært det siden.

Da jeg begynte på skolen i Norge, merket jeg fort at det var noen kulturforskjeller inni bildet. Ikke det at en 10åring skjønner begrepet kulturforskjeller helt 100%, men jeg merket at jeg var annerledes enn de andre. Jeg oppførte meg annerledes fordi jeg kom fra et annet sted, hvor vi gjorde ting annerledes. Og bare det å være LITT annerledes, er jo kjent for å være nok til å bli mobbet.
For det ble jeg. Både min bror og jeg ble hakket og pirket på, bare på grunn av det faktum at vi hadde rare etternavn, og kom fra et land de fleste på skolen ikke visste så mye om. De første månedene på skolen var harde, selv om kanskje ikke alle rundt meg merket det, så kjempet jeg på innsiden for å holde sinnet i sjakk, fordi det var så mye erting og urettferdighet ute og gikk. Til og med lærerne kunne finne på å dra vitser om at "på Island spiser de isbjørner og bader i geysirer -ikke sant hoho!" Kanskje det hadde vært morsomt hvis min bror og jeg hadde fått være i fred resten av tiden, men det fikk vi ikke. 
"Dra deg hjem til igloen din, din ***** islending!" kunne 10-12 åringer finne på og si hvis jeg uheldigvis slo dem i fotball eller klatring i gymmen. -Mitt første close encounter med Janteloven.

Men det ble bedre, med tiden så ble de andre vant med at jeg var litt annerledes og godtok mer eller mindre at jeg trivdes med det. Og selv ble jeg litt mer vandt med at de bare gjorde ting annerledes på sørlandet enn på øya, 66grader nord.
Vil lille R føle seg mest tysk eller islandsk? Eller kanskje ingen av delene?
Det var ikke greit å banne hvertfall, DET lærte jeg fort etter et par turer til rektor.

Jeg har fått mange gode og veldig nære venner i Norge i løpet av 13 år.
De som står meg aller nærmest nå, har jeg kjent i mer enn 10 år, og båndene holder enda, selv om jeg nå bor i Tyskland. Mange venner har selvfølgelig forduftet, men sånn er det når man ikke kan være fysisk til stede hele tiden. Det blir så lett å la være å ta kontakt, og så blir det så vanskelig å ta opp tråden igjen når man får sjangsen.

Når jeg er hjemme i Norge, føler jeg meg hjemme. I allefall på Sørlandet hvor jeg vokste opp. Der har jeg barndomsvennene mine som også har blitt foreldre, og så selvfølgelig mamman og pappan min og søsken. 
Det er godt å komme hjem og bruke sørlandsdialekten min. For den føles som litt min ja, faktisk. 

Men jeg blir nok aldri å høre helt 100% til i Norge. Det er alltid noe som skurrer litt. Jeg har noen kanter som ikke har blitt helt pusset bort. Noen islandske takter som sitter jæ*** godt, -for å si det på fransk. Og de vil alltid værer der, uansett hvor jeg drar.

I Tyskland er jeg fortsatt veldig outsider. Det eneste jeg har oppi ermet er det at jeg er veldig god på språket. Folk tror ofte jeg tuller når jeg sier at jeg er islandsk/oppvokst i Norge. -helt til jeg driter på draget med en liten, men merkelig grammatisk feil som en tysker aldri ville gjort.
Men heldigvis er tyskere generelt veldig svake for Island. Så jeg blir ofte sett på som en veldig eksotisk og merkelig skapning. De spør meg mye om alver og sånt, av enn eller annen grunn.

Men så er det det at jeg er i midten av 20-årene, er mamma og er gift. Sånt ser man ikke lenger her i Berlin. Det var noe som tilhørte gamle DDR, det der med å starte familie før man ble 35. Folk får hakeslepp når de spør hvor gammel jeg er, og jeg svarer femogtjue. 
"MEN DU HAR JO BARN?!" 
Skulle tro jeg hadde svart "14 og et halvt" etter reaksjonene å dømme.

I starten var dette med å være misfit-ung mor i Berlin, og det med savnet etter vennene mine og familien i Norge det værste ved å bo her. De første månedene som fersk mamma i et nytt land og statusen som den nye "freaken" i nabolaget var mildt sagt røffe. Noen dager hadde jeg lyst til å gi opp og rømme hjem til bygda på sørlandet. Nå har jeg lært meg å drite litt mer i kommentarene om alderen min, og det svir ikke like mye i hjertet hver dag pga hjemlengsel til Norge /Island.

Så, hvordan er det egentlig å ha en mikset bakgrunn og bo i et fremmed land?
Utfordrende, vil jeg si. Utfordrende og veldig veldig lærerikt. 
Man blir pent nødt til å se på seg selv fra andres perspektiv for å kunne omstille seg til å bo i et fremmed land.

Hvor vil mine barn høre til?

Hva med barna mine?
Hvor i all verden hører de til? 
Hun første er født i Norge, hun andre her i Tyskland (og snart den tredje). De har en mamma fra Island som prøver og prøver men sliter veldig med å gi dem deres morsmål og kultur med i ryggsekken, og en ur-berlinsk pappa som prater tysk til dem, og engelsk til mamma. -Ja og så har vi lyst til å returnere til Norge igjen en dag. Bygge en fremtid der med barna etterhvert kanskje. 

Så da må de i såfall lære seg norsk også. -Og at det ikke er greit å banne i timen.
Ble du litt svimmel nå?
Det er jeg også.



Er det noen av dere som har vokst opp med forskjellige språk og kulturer eller har opplevd å flytte til et helt nytt og annerledes sted?


Confession: Mine topp 7 mamma-fails



Jeg gjør mitt beste, det kan ingen ta fra meg, men det skal sies at det er ikke akkurat sjelden jeg går regelrett på trynet i mammarollen... Det å ha dårlige dager som mamma har jeg snakket om før, men siden jeg merker at dette alltid er like aktuelt for meg tenkte jeg å dele denne listen med dere i dag. Her mine topp 7 mamma-fails:

1: 
Middag på fortløpende bestilling

Jeg har laget kylling og grønnsaker til middag, men jentene har selvfølgelig trettifem  andre, mye bedre middags-idéer de! De skyver fra seg  middagstallerkenen med et oppned-smil om munnen og jeg får panikk. Det ender med  at jeg står i over to timer på kjøkkenet (mens middagen min blir  kald) og lager omelett, pastaskruer, kokte egg  og fruktsalat på løpende bånd, mens de plukker i seg én munnbit av hver rett, før de skriker "SMAKTE IKKE!" som om de er verdens mest snobbete gourmet-matjournalister.





2. Langdradde forhandlinger med treåringen
«Bare én is til!» «Bare to minutter mer TV!»
Altfor ofte befinner jeg meg i skikkelig hete forhandlingsmøter med treåringen min over slike temaer, kun fordi jeg gjerne vil unngå offentlige trassanfall eller fordi jeg bare ikke klarer
den pipete masestemmen i et sekund lenger! Før jeg vet ordet av det er det MEG som trygler. «PLIS kan du bare være stille så får du den hersens isen!»  

























3. Skyldebukk-leken:  Ja det er ikke tvil om at forholdet til mannen får lide hvis vi har stress med ungene. Da (stakkars) han som regel er nærmeste person når ungene gjør noe de ikke skal, så er det jo veldig lettvindt å skylde på ham:  «Se nå har de tegnet med sprittusj på  veggen fordi DU ikke fulgte med!»


4. Sammenligning av mommyskills
På en dårlig dag , når ungene hyler for hver minste ting, når alt ser ut til å gå  galt..når jeg har
tusen ting jeg skal rekke med to små på slep og svetter som en gris hele dagen, så ser andre mødre alltid ut som verdens mest vellykkede (og ikke minst velstelte!) i mine øyne. Svosj så synker jeg ned i et sort hull av dårlig selvfølelse og dårlig samvittighet i et svakt øyeblikk.
5. Ofring av sosialt liv
Ja. Tittelen sier vel det meste. Noen ganger har jeg hele uker, kanskje måneder hvor ALT
dreier seg om barna og famlie-ting. Skjønner ikke helt at vennene mine gidder å snakke med meg når jeg dukker opp igjen ut av det blå etter mange uker og ramser opp unnskyldninger.



6. Ofring av egen velvære
-og av og til egen personlige hygiene. Trenger vel ikke å gå nærmere inn på det.


Middagen kan vente! For når til og med ungene (som ikke ser noe galt ved å spise sine egne busemenn) begynner å reagere på det flokete håret ditt og din naturlige "duft",  (ÆSJ MAMMA STINKER!) er det på tide å ta seg en LANG dusj -UTEN barna.




7. Super-mamma-strever

Noen dager våkner jeg og tenker «Hoho! I DAG skal jeg være så SINNSVAKT FLINK !» 
«I DAG vettu, skal jeg lage hjemmelaget sufflé til middag, vaske ned leiligheten, tømme skittentøyskurven, organisere alle bokhyllene i alfabetisk rekkefølge OG så skal jeg bake cupcakes mens jeg selvfølgelig ser smashing ut i hæler med eyeliner og leppestift!

 men hallo hvem er du? Nicole Kidman i Stepfordwives?? 

Glem det. You're human. Lev, lek, nyt barna dine.





Gjest på Susannekaluza.com

Hei, og god torsdag! Leser dere bloggen til journalist-forfatter-mamma Susanne Kaluza? Den fantastisk velskrevne bloggen hennes handler om alt mellom himmel og jord som berører det å være forelder, og i dag har jeg vært så heldig å få være"gjest" hos Susanne, sammen med flinke Pia






Susanne holder på med en serie for å dyrke bloggdialog på tvers av blogosfæren, og hun ba meg om å skrive min mening om søskengaver i bursdag og til fødsel, og hva jeg tenker om dette. 


Jeg hadde faktisk ikke tenkt så mye på at dette med søskengaver i bursdager var et fenomen før, men så kom jeg på at det har jo hendt at lillesøster har fått noe ekstra av noen av gjestene når storesøster hadde bursdag. Jeg forhørte meg med venner og hadde en lang diskusjon med mannen min for å gre ut i mine tankefloker om dette. 


L i fjor sommer da hun ble 3. Er det urettferdig at det bare var hun som fikk gaver?


Etter en del brainstorming kom jeg fram til et (langt) svar om emnet...
Hvis dere har lyst til å lese hva Pia og jeg jeg skrev, kan dere jo ta turen innom Susanne!

Pleier deres barn å få gaver når søsknene deres har bursdag? 





Er kroppen min Fritt Vilt?

Ok, hør her folkens, nå må jeg bare slå i bordet for mine medsøstre og si at nok er nok. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett, men nå får det pinemed holde med uhøflighetene! Jeg snakker om det å kommentere gravide kvinners kropper, og hvor tilsynelatende normalt det er  at all folkeskikk flyr ut av bakdøra når man er i nærheten av en gravid kvinne.


Jeg syns det er grådig urettferdig at det skal være allmennt godkjent å slenge kommentarer til gravide, og synse i vei uten å tenke seg om. Det er nesten som å plutselig være med på Idol, uten å ha bedt om det. 
Vi ønsker oss en  baby, folkens   og ikke en over all-vurdering av kroppen vår.

Siste priceless kommentar jeg mottok, fra en FREMMED dame på butikken mens jeg stod i kø foran kassen:

-Det er to inni der, ikke sant? *peker på magen min*

*konsentrerer meg for å ikke miste haka i gulvet* -ehm hei på deg også.. Og nei, bare én.

-Åh. Virkelig? Det må være gutt da? En kjempestor gutt! For du var jo DIGER.

*smiler og teller til ti inni meg*  -åh.. for en hyggelig ting å si. Til en fremmed. Takk.

Er det mulig? Aldri om den samme damen hadde lirt av seg en lignende kommentar om kroppen min hvis jeg IKKE hadde vært gravid.
Jeg har aldri helt forstått dette her helt. Hvorfor er det plutselig greit for fremmede å kommentere på utseendet mitt nå som jeg har baby i magen?  Jeg føler meg litt som en åpen flaske med boblevin, for folk mister rett og slett alle hemninger når de er rundt meg og glemmer å filtrere det de sier.


Det er godt mulig at mitt gravide sinn nå er en smule påvirket av hormoner, og at jeg derfor trenger en utblåsning om dette, men spør meg igjen om et år, og jeg kommer fortsatt til å stå for det jeg sier: Det skal være likt for alle! 
Det er ikke normal folkeskikk å slenge kommentarer om andres utseende, og det bør da gjelde om gravide også! 

Tommelfingerregel:
 -har du ikke noe hyggelig å si til den gravide, så holder du munn. Så enkelt er det.
Og hvis noen skulle være usikre på hvor grensa går, eller lurer på om noe de har sagt tidligere var over streken, så anbefaler jeg dem å lese denne


De aller fleste som har vært gravide, forstår nok hva jeg snakker om. Og for dere som ikke vet: Når man er gravid, er det ikke uvanlig å få kommentarer som "Oj så STOR/LITEN du er!" eller "Så stor ble aldri jeg/svigerinnen min/søstern min" ...and the list goes on.

Jeg pleier som regel ikke å la kommentarene gå inn på meg, fordi jeg syns de fleste er helt latterlige, og jeg vet selv at jeg er en helt gjennomsnittlig gravid dame, og faktisk veldig sunn og flott. Men i dag gikk det opp for meg hvor inni hampen urettferdig og frekt det er at gravide må tåle slike kommentarer. -Ja og forresten så har jeg blitt bedt om å skjerpe meg: 
Du må tåle litt  da. Når du velger å bli gravid, så ber du om oppmerksomhet. Og uansett så er du bare hormonell og innbiller deg at folk er frekke...

Hvor er logikken i dette om jeg får spørre? 
Ok, ja man er hormonell når man er gravid, og jeg nekter ikke for at gravide kan oppleve å sterke hysteriske anfall følelsesutbrudd fordi det er tomt for melk i kjøleskapet eller fordi at mannen har kjøpt feil type dopapir.  Men gir det folk automatisk rett til å kommentere på kroppen til den gravide? Å uffe seg over kvinnens vektoppgang (eller mangel på det) og stille private spørsmål som "var det planlagt?" og "hva sa familien når de fikk vite det?" -for så å skylde på hormonene hennes hvis hun svarer med å si at hun syns de har gått over streken? 


Mange forsvarer seg (etter at de har droppet en meget uheldig kommentar) ved å si "jammen det var jo ikke stygt ment". Neivel, kanskje du egentlig mente å være snill når du sa at magen min så ut som en skipsbaug og at jeg ser så trøtt og hoven ut i ansiktet....

 "Oj rompa di er jo like stor som magen nesten!" er IKKE høflig å si, og jeg må si at til og med en positiv sjel som meg har problemer med å ta det der som et kompliment.
Og "For en liten mage du har, -det må være en spinkel baby!" er ikke noe bedre for den slags skyld...



Nå er det garantert noen som sitter og humrer litt over dette innlegget, og ser for seg en illsint, høygravid Jona med rødflammete kinn og svetteperler i panna mens hun hamrer løs på tastaturet. 

Vel, sannheten er ikke så langt i fra det bildet. Men er det så rart da? Ja, jeg er jeg er frustrert! Ville ikke du ha vært det hvis du plutselig opplevde å bli en dartskive for korttenkte kommentarer fra usannsynlig frekke fremmede damer?




Jeg er så utrolig overgitt og lei av at kvinner som går igjennom noe så enormt viktig og anstrengende som et svangerskap, skal bli behandlet på denne måten når de kanskje er på sitt mest sårbare, uten at noen står opp og forsvarer dem. Gravide fortjener ros, -ikke å bli hakket på eller hengt ut, og det er ikke greit å bagatellisere det når noen blir såret,  -uansett hvor mye hormoner vedkommende har i blodet! 

Jeg driter i om folk syns jeg er for liten, for stor, for rund eller hva det måtte være, og jeg driter i at folk "ikke mente noe stygt" med kommentaren. Det er ikke det som er poenget.
Poenget mitt er: det er rett og slett uhøflig  å (bokstavelig talt) peke på andres kropp og kommentere den. -med mindre du har noe særdeles hyggelig å si, så setter de fleste mennesker pris på at du holder tankene dine om kroppen deres for deg selv.

La oss snu på det: Hvordan ville du  (som ikke gravid)  reagert hvis du ble fortalt at "jeg var aldri så rynkete da jeg var på din alder" eller, "Det må da være noe galt med deg, for du er så tynn"....?
Det er sånne ting gravide må svelge hele tiden i løpet av svangerskapet.
"Du ser ut til å være mye lengre på vei enn det, -terminen må være feil!" 
-jo takk for det "doktor"...
Er det rart vi blir litt småcrazy? Er ikke svangerskapet en tid kvinner heller burde bli rost, støttet og lovet igjennom?

-Hvorfor tror dere at det er så mange som føler det er fritt fram for uhøflige kommentarer og intime spørsmål når en dame er gravid? Er det sjalusi? Uvitenhet? 

-Hva er det frekkeste du fikk høre da du var gravid?
-Hvordan svarte/reagerte du?


-Har du selv vært i en situasjon hvor du har glemt å filtrere, og sagt noe upassende til en gravid dame? (CRED til dem som tør å stå frem!)


Ingenting

-Hva skal vi finne på med dem i ettermiddag? spurte mannen meg i dag etter at han og jentene kom hjem. Jeg så på jentene som allerede hadde funnet fram Ukulele'n og gikk rundt i tog og sang høyt mens de ignorerte oss fullstendig.
-Ingenting. Og "finne på noe" -Det klarer jente selv, svarte jeg.




Og slik ble det.
Vi har gjort null og niks i dag, og hjelp så gøy det er da!








Okei, så har vi ikke akkurat gjort "ingenting". Men vi hadde NULL planer. Ikke engang en middagsplan. Improviserte med Toast og supperester fra i går. 
Det å leve i nuet pleide å være noe jeg kunne nyte. Men så fikk jeg barn, og fikk det for meg at alt måtte være så planlagt og strukturert, for ellers ville alt bryte sammen og bli et eneste mareritt av et kaos. 
Derfor prøvde jeg å planlegge, legge opp aktiviteter og middager osv slik at vi skulle få en bedre og enklere hverdag. -Den planen gikk i dass for å være helt ærlig, for jeg følte jeg holdt på å drukne av stress. Jeg hang alltid etter, og klarte aldri å huke av halvparten av det som stod på planen.

En god blanding av mer og mindre planlagte dager funker best.
I dag valgte vi å la alt stå åpent. 
De dagene er finest.


Pleier dere å ha slike "gjøre ingenting" dager, eller liker dere best å ha en plan?

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Blir kanskje en episode med Girls etterpå når mannen er ferdig med å legge jentene. Hva syns dere forresten om den nye headeren? Var den gamle bedre? Jeg klarte rett og slett ikke lenger den gamle. Jeg blir så fort lei av å se de samme bildene av meg selv, at jeg bare måtte bytte nå, for det klødde i øynene! Dette er et midlertidig design da. Satser på enda bedre stuff snart.

Ha en fin kveld!

Middagstips: Tacosuppe!

Et tips når du lager denne suppen: lag MYE. Og ikke planlegg å gjøre stort etter at du har spist, for den er så avhengighetsskapende at man blir å forsyne seg mange, mange ganger og da blir sofaen altfor fristende etterpå. Lillesøster var helt VILL etter denne suppen. Oppskriften er en variasjon av en oppskrift jeg fikk av et familiemedlem. Takk kjære Kata for tipset -vi spiste oss stappmette! 



Du trenger: 

300gram kjøttdeig
1 finhakket løk
grillkrydder og aromat
smør til steking

1 finhakket paprika
en håndfull hakket vårløk
5 store ss tomatpuré
1,5 liter lunket vann med 1 hønsebuljong
3 dl hakkede tomater på boks
1boks (ca 200gr) kidneybønner, avrent
1 (ca200gr) boks kikerter, avrent
1 liten boks mais, avrent (ca 100gr)

revet ost, creme fraiche/rømme og tortilla chips til servering

Hjemmelaget tacokrydder:
2 ts spisskummin
1ts chili
1ts hvitløkspulver
1ts løkpulver
1ts oregano
1ts paprikapulver



Slik gjør du: 
1. Ha 2ss smør i pannen og la det brunes før du har den hakkede løken i pannen. La løken surre på lav varme i 1-2minutter før du tilsetter kjøttdeigen og bruner den. Krydre etter smak med litt grillkrydder eller aromat. (Kan også droppes)
2.  Ha tomatpuré og 2-3dl av buljongen i en stor gryte. Rør om og gi et oppkok. Tilsett kjøttdeigen i gryten sammen med tacokrydderet og rør godt.
3. Tilsett resten av buljongen, samt hakkede tomater på boks i gryten. La dette småputre mens du kutter opp paprika, vårløk og andre grønnsker du måtte ønske.
4. Ha grønnsaker, bønner og mais i gryta og la det hele småkoke i ca 30 min. Husk å smake til med chili og spisskummin til suppen smaker slik du vil ha den!
5. Server med revet ost, rømme og evt. tortillachips.


Nyt! 


En skal tidlig krøkes -eller?

Her i Berlin er det ikke uvanlig at foreldre sender barna sine på organiserte fritidsaktiviteter som ballett eller musikktimer fra de er 3-4år gamle. Og skal man få en bra plass, må man gjerne være tidlig ute med å søke.  Foreldrene tar gjerne kontakt med ballettskolen eller fiolinlæreren så tidlig som mulig, og før barnet engang har lært å snakke, står det på venteliste til musikkskolen.

 "Kun det beste for mitt barn" og "barnets talenter må dyrkes" er fraser som brukes flittig om emnet. Men er det å sende barn i barnehagealder på diverse (mer eller mindre frivillige) fritidsaktiviteter det beste, spør jeg meg...

Det er ikke det at jeg ikke kunne tenkt meg å se mine to nydelige døtre snuble bortover gulvet i tutu-skjørt med Dovregubbens Hall i bakgrunnen mens de piller seg i nesen, for så å skrike "mamma! se på meg! - SE PÅ MEG!". 
For det finnes fått søtere enn det. Det innrømmer jeg.
Men det kan vi jo fint få til hjemme, hvis de får himla lyst til det. Pluss at det er ca 100% billigere å ikke gå på ballett-timer.

Og så bare liker jeg ikke tanken på at barna mine skal komme hjem fra barnehagen hvor de har en haug av regler og voksenstyrte aktiviteter å forholde seg til, -for så å bli sendt rett på enda mer voksenstyrt opplegg hvor det forventes at de skal gjøre akkurat sånn og slik.

Everywhere kids go, adults are right there, sheperding them around, tapping their behinds with sticks to ensure that they walk through the prearranged gates, monitoring, checking, controlling, measuring, protecting.  -Tom Hodgkinson-

"Men det er jo sånn musikkgenier blir til!" var det en mor som sa til meg engang. Denne moren mente altså at hvis ikke man "gir barnet utfordringer" og dyrker talentene deres ved å sende dem på kurs fra de er små, så vil de ikke ha like stor sjangse til å bli eksepsjonelt flinke når de blir større.
 Virkelig?

Jeg tror personlig at den påstanden er bullshit. Ta meg f.eks: jeg begynte ikke på matlagingskurs før jeg var -eh...okay jeg har aldri gått på kurs faktisk... men jeg er dritgod til å lage mat for det om. -Hvis jeg får lov til å si det selv? (Ja det får jeg! Janteloven, gå og ta deg en bolle.) Kanskje jeg ikke er VERDENSMESTER i å lage mat, og kanskje jeg kunne  ha blitt det hvis jeg hadde blitt sendt på kokkekurs før jeg sluttet å gå på potte, men jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble det! For matlaging er en hobby og en lidenskap jeg fant selv, og derfor er det ekstra spesielt for meg.

Dessuten så er ikke talent noe som går ut på dato. Hvorfor ser noen foreldre på barnet sitt som en åpnet melkekartong og har det så innmari travelt?
Det finnes nok av utrolig flinke folk der ute som hverken ble sendt på kokkeskole eller skrivekurs da de var små, men likevel har det blitt mesterkokker og bestselgende forfattere av dem.

Misforstå meg rett, jeg har ofte vurdert frem og tilbake om jentene burde begynne på pianotimer når de fyller 4. Men jeg tviler på mine egne motiver...

Hvorfor vil vi foreldre at barna skal få så utrolig mye stimuli og opplæring? Er det det at vi bare vil at det skal bli enklest mulig for barna våre? Er det det at vi vil gi dem en fordel, et forsprang på de andre, slik at de ikke må anstrenge seg så veldig senere, når vi ikke lenger har så stor innflytelse på dem? 



Er jeg en fryktelig slem mamma som ikke kommer til å sende mine barn på sport eller musikk-kurs før de ber om det selv? Kommer barna mine til å henge etter alle de andre som begynte på fotball og turn da de var 3år ? Kanskje... men jeg synes hobbyer og interesser som sport, teater, musikk osv, skal være noe som barna mine ønsker seg selv. 

Jeg føler det blir feil at fritidsaktiviteter introduseres for barnet fordi at mamma eller pappa har en hemmelig drøm om at datteren skal bli en prima ballerina når hun vokser opp. (Det hadde jo vært dritgøy det da!)
Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at foreldre velger å sende barna på ballett altså, m en jeg tror heller ikke at et bleiebarn forstår hva det vil si å melde seg på et kurs som man betaler for, for så å måtte stille opp hver uke slik at pengene og tiden ikke blir bortkastet, og for at de skal legge et grunnlag for fremtidig suksess. 
Barn lever i nuet, og kanskje vi burde lære litt av dem?

Dessuten virker det bare trist at noen andre enn meg skal få være den som deler de fineste opplevelsene med barnet mitt. Læring igjennom lek!


































Enn så lenge så prøver vi å la barna våre utfolde seg helt fritt i eget tempo og etter egne ønsker når de vil spille musikk, danse, gjøre yoga eller spille teater her hjemme i stua eller hjemme hos venner. Ingen faste tider eller voksne som styrer. Enkelte uker vil de spille piano hver dag. Andre uker går det kun i maling eller ingen av delene. Jeg mener at så lenge de blir utsatt for i allefall noe kunst, kultur og sport her hjemme, så holder det i massevis og de vil fint finne veien til sine talenter selv. Og først da kommer jeg til å gidde å kjøre og hente på fotballtrening, for å si det slik. For meg blir det riktig på denne måten.

Hva tenker dere om dette?
Deltar deres barnehagebarn på organiserte fritidsaktiviteter? 
Var det barnets idé, eller valgte dere foreldre hva de skulle gå på?
Er det viktig for deg som forelder at barna skal bli eksepsjonelt gode til noe?




35 ukers magen: Hjemmeshoot


Jeg prøvde meg på en litt annen vri under dagens hjemmefotoshoot. Hva syns dere?
 Jeg er nå 35 uker fullgåtte, og begynt på den 36. uken! Sitat fra Mannen i dag: "Kanskje du bør skrive en liste over babyting, så vi kan begynne å ordne litt?"  Jepp, vi er litt veldig avslappet når det kommer til shopping av utstyr denne gangen merker jeg... Men jo du har rett kjære. Jeg burde nok sette i gang og skrive en liste, kanskje...når jeg er ferdig med kaffen, kanskje.



Magen begynner å bli sinnsykt tung. Kanskje ikke så rart når det ligger en gutt på nesten 3 kilo der inne... Blir spennende å se om alle spådommer ang fødselsvekten stemmer. Søsteren hans (R) var diger, for å si det slik. Mange spør om jeg er redd for å føde stort barn, men det er jeg altså ikke. Jeg lager bare svære barn jeg og sånn er det med den saken. De kommer da ut uten problemer, så. No fear der altså. Jeg er vel mer bekymret for at vannet går mens jeg er på butikken eller noe slikt. Det ville vært litt typisk meg.


Av en eller annen grunn så var jeg plutselig mye mer komfortabel med å være rolig og alvorlig foran kameraet i dag. Behovet for å hoppe rundt og dumme meg ut var liksom ikke helt der. Kanskje fordi at magen er blitt så diger at jeg rett og slett ikke har noe valg? -jeg  være rolig... Er ikke fullt så enkelt å sprette rundt nå som for ti uker siden, for å si det slik, og hvis jeg prøver meg på hopp og sprell, så føles det pine med som om hele understellet skal ramle ut. (Ok, sorry. TMI) 






Ok, så klarte jeg ikke å holde meg helt seriøs.
Det trikset med kaffekoppen har jeg ventet på at skulle funke, og i dag gikk det endelig.

Nå kommer jentene og pappan inn døren her på øyeblikket, så jeg får hive meg rundt og lage noe mat til oss. 

Ha en nydelig mandagskveld!







Backstage og tilbakeblikk på forrige photoshoot


Shooten i dag tok ca tre timer, og vi hadde det veldig gøy med å prøve ut forskjellige ting og tulle rundt med lys og vinkler. Bildene blir nok ganske studio-aktige, men forhåpentligvis naturlige likevel, siden vi egentlig bare skravlet oss igjennom hele shooten og koste oss. 

Det vil nok ta noen uker før bildene er ferdige, for Paul har en haug av redigeringsjobber som venter. Men jeg gleder meg i allefall veldig til å se resultatet!

Det som er litt morsomt, er at Paul tok faktisk bilder av meg (for et helt annet prosjekt..) når jeg var bare noen få uker på vei i svangerskapet. Tror faktisk ikke jeg visste at jeg var gravid enda! Her er et lite knippe av bildene fra den forrige shooten med Paul:



Photography by: Paul Sullivan

Photography by: Paul Sullivan

Photography by: Paul Sullivan


Er han ikke flink vel!? 

Lavkarbo American Pancakes


Hei og god søndag! Her tenkte jeg liksom å gire meg selv opp til photoshooten i dag med en skikkelig deilig søndagsfrokost i fred og ro. Akkurat da disse amerikanske pannekakene var ferdig stekte, kom mannen og jentene hjem igjen fra lekeplassen, og jeg fikk ikke akkurat lov til å nyte i fred for å si det sånn....
Pannekakene bare forsvant!

Men jeg fikk smakt litt da. Jeg har prøvd meg på lavkarbo-pannekaker før, men de ble katastrofe for å si det mildt. Disse ble vellykket og oppskriften (en blanding av forskjellige oppskrifter jeg har prøvd før) er skrevet ned til fremtidige søndager. De smaker søtt og godt av kokos. Helt nydelig med bær og krem!


digg!


Du trenger:
(nok til 4 porsjoner)

4 egg 
4 ss fløte
4 ss cottage cheese
4 ss smeltet smør
2dråper stevia vanilje/1ts sukrin (om ønskes)
en klype salt

5 ss kokosmel
1/2 ts fiberhusk/psyllium husk

+ litt pisket krem og bær eller smør og en ts lønnesirup til servering


Slik gjør du:
1. Pisk 3 av eggene luftige med elektrisk visp og rør siden smør, søtning og fløte forsiktig ut i eggene.
2. Ta det siste egget og cottage cheese og miks til en glatt røre med stavmikser. Ha dette i eggeblandingen og rør om.
3. Bland kokosmel, fiberhusk og bittelitt salt i en liten skål. Rør dette sammen med det våte i en stor bolle.
4. Stek pannekakene i smør på lav varme til de blir gylne på begge sider. De trenger lengre steketid enn vanlige pannekaker.

5. Server med bær og krem eller smør og (bare litt) sirup. Lappene smaker best rett etter steking.

Nyt!





Nå skal jeg stelle meg til gravid-photoshoot. Wish me luck...

Gravid photoshoot inspo

I morgen er det duket for gravidephotoshoot hos en venn som er  veldig flink  fotograf.

Inspirasjonsbildene er lånt fra stock.xchng.
Jeg har tenkt en del på hvordan jeg vil at bildene skal bli og lett etter inspirasjon på nett.  Det finnes en tusenvis med superkreative gravidefoto der ute, men merkelig nok så har jeg ikke særlig lyst til å holde på med babysko og div rekvisitter.  Jeg kom vel egentlig fram til at jeg syns sort/hvitt bilder med mye skygger og helst naturlig lyskilde er finest. Enkle og naturlige bilder med fokus på magen er det jeg ønsker meg, så jeg tar med meg disse inspirasjonsbildene på shooten, så får vi se.... Bilde nr.4 var forresten min favoritt fordi det var mest naturlig. Skal likevel ikke se bort ifra at det blir noen tullebilder hvis P får lurt meg til det altså. Og dere skal selvfølgelig få se resultatene når de er klare :)

Har dere noen tips til gravid-photoshoot idéer?

Hvilken type gravidefoto liker dere best? 

Guilt free Cookies


God lørdag! Guilt-free cookies, kaller jeg disse. For de er helt uten sukker og mel!
Oppskriften er en variasjon av en annen cookies oppskrift jeg har postet før, men jeg syns denne ble enda bedre med litt lønnesirup! Kommer sikkert til å lage enda en versjon av den en gang. Blir visst aldri ferdig med å eksperimentere på kjøkkenet...



Du trenger:
(gir ca 12 store cookies)


4 ss smeltet smør
2 egg
4 ss sukrin
1 ss honning
2 ss lønnesirup
100 g mandelmel
4 toppede ss mørkt kakaopulver

1 ts bakepulver

1/4 ts salt
3-4 ss melk
Liten håndfull peanøtter 
60g hakket mørk (minst 70%) sjokolade -helst sukkerfri

Slik gjør du:
1.Bland først smeltet, avkjølt smør, egg, sirup og honning.
2.Bland det tørre i en egen bolle.
3.Ha de tørre ingrediensene i de våte, og rør tilslutt inn melken. Deigen skal bli ganske tykk og klissete. 
4.Rør inn hakket sjokolade 
5. Bruk to spiseskjeer for å lage klatter på bakepapir. Trykk dem flate med en skje. Strø noen peanøtter over hver av cookiesene og trykk dem litt inn i deigen. 
6. Stek på 175grader i 8-10min. Avkjøl på rist i minst 10 min.
 Vet det er vanskelig, men ikke rør dem før de har stått i minst 5 minutt, ellers knekker de lett!

nytes sammen med et glass melk ;) 




I dag har vi ingen spesielle planer og tar dagen litt som den kommer. Minusgradene har endelig sluppet taket her i Berlin, så kanskje det blir en tur på lekeplassen eller i parken. 
Pleier dere å ha mye på planen i helgene, eller improvisrerer dere familietiden sammen?


JANUAR I BILDER

Hei og god helg! Jeg satt og så igjennom bilder og innlegg i fra januar, og tenkte jeg kunne lage en liten oppsummering for den siste måneden.  Kjekt for nye lesere kanskje med en liten oversikt? Her er i allefall litt av det vi har drevet med i Januar i år:
Jentene fant på mye artig som vanlig...
Umbrella & Heels / Helgekaos Favorittsmoothie /
The Idle Parent: Ignorer barnet ditt / Funny Breakfast
Rollebytte
 Practice what you Preach / Hvordan blir babyer til?
Jeg bedrev en god del Lillebror-baking:

Godt inni 3. trimester og magen vokser lynraskt! Ukentlige hjemmemekka fotoshoots uke:  31 / 32 / 33 / 34 

Laget litt kaos på kjøkkenet...
Lavkarbo kanelsnurrer/ Mocha Frappuccino/ Vegan Thai Curry/
Bringebærkrem/ Kylling med Parmesan og trøffler
Lavkarboburger og pomfri / Ananas-peppermynte smoothie/ Lavkarbomuffins

Ha en kjempefin fredagskveld, så snakkes vi morgen. Da kommer jeg innom med en lørdags-oppskrift på noe søtt og godt ;)

Ultralyd og CTG måling

På vei ut med jupitermagen. 
Glemte jo helt å si hvordan det gikk på ultralyden i går!
Joda, den ørtende målingen viste atter en gang at Lillebror ser ut til å være litt over middels, men ikke veldig stor. ca.3700-3800 gram blir han ved termin hvis han følger kurven sin. Surprise . . .
I tillegg måtte jeg ligge i 30 minutter koblet til en CTG maskin...

Jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å få tett oppfølging i svangerskapet hvis jeg ønsker eller har behov for det, men jeg syns det har gått helt over stokk og stein med disse ultralydene i hytt og pine. Og CTG (måling av fosterets hjerterytme og registrering av evt.rier. ) målinger hver gang jeg er på sjekk fra uke 30-40! 

Så i går kvinnet jeg meg opp og opplyste legen om at jeg ikke ønsker å komme på noen flere sjekker fram til evt. overtids-sjekk. Det holder i massevis å bli undersøkt av jordmor frem til termin syns jeg. Kan ikke si at legen var begeistret for valget mitt, men de kan heldigvis ikke tvinge meg til å ligge der koblet til CTG maskinen en gang i uken. 

Sitter akkurat nå og leser en forskningsrapport om fødsler i Tyskland, og den viser bla at kun 6,7% av fødsler her til lands skjer uten tekniske eller medisinske inngrep. Hver 5. fødsel ender i keisersnitt. Dvs. at naturlige fødsler blitt forferdelig sjeldne. 
Kanskje ikke rart at det blir mye inngrep i fødselen når de er så glade i å overdrive svangerskapsomsorgen og begynner med CTG allerede i svangerskapet...? Hvor går grensa liksom?

Hva syns dere mammaer om dette med CTG maskiner? Hadde dere CTG måling under fødselen? Syns dere at det var hjelpsomt? 

Visste dere at det ikke finnes noen bevis for at denne maskinen har positiv påvirkning på fødselen? Snarere tvert i mot..



Fotofredag: Søstre

Bildene er tatt mens jentene satt oppå spisebordet og var dypt konsentrert i lek.
Det er nesten med leken som når de sover -de får et helt annet uttrykk i ansiktet. 
Fredelig, konsentrert og helt til å spise opp. 




Kommer innom en tur senere. Fin fredag til dere så lenge! 

hits