hits

februar 2014

Ikke fortell min datter at hun er "fin"



Det er knusende å se hva det gjør med henne.

Du må gjerne si til henne at du liker henne og at du har det hyggelig sammen med henne. Fortell henne gjerne hva du setter pris på ved henne, eller at du er glad i henne. Men bare hvis du mener det. Du må gjerne si at du ser henne når hun jobber hardt for noe, og at du setter pris på at hun gjør en innsats. Uansett hva utfallet blir. 

Men jeg tror ikke hun tjener så mye på det å bli minnet på at hun er skjønn og søt som sukkerspinn, utallige ganger hver eneste dag. 

Før hun har rukket å si hei, blir hun overøst med lovord om hvor fin og pen og vakker hun er fordi at hun har håret sånn i dag, eller fordi at hun har på seg akkurat den kjolen. Beskjeden hun får er «pen utenpå, er lik positive reaksjoner» Eventuelt: «Det viktigste ved meg er at jeg er fin». Og enda har vi ikke kommet til den verste biten: de gangene dere treffes og hun ikke får den samme, sprudlende kommentaren om hvor bra hun ser ut. De gangene hun forventer at du syns hun er fin og blir skuffet når fanfaren og applausen uteblir. Kanskje du ikke legger merker det at hun blir nedfor. Kanskje du bare ser den øyeblikkelige gleden de gangene du klapper og deler ut komplimenter for de nye skoene. Kanskje du ikke ser konsekvensene. Da skjønner jeg godt at du stusser på det at jeg ber deg om å la være.. «Det var da fryktelig til panikk over et lite ord.» 

Men jeg ser det på henne. Jeg ser det før vi skal møte deg. Hun har skjønt at det er viktig å være fin. 

Hun er fire år.

«Ikke vær så hysterisk da,» tenker du kanskje. 

Neida, jeg puster med magen. Og du må ikke tro at jeg er sur og vrang og vil be deg slette ordene «fin» og «pen» fra ordforrådet ditt. Jeg lover at jeg ikke skal sende deg en tolv sider lang mail om hvordan du potensielt ødela min datters selvbilde og lysende fremtid ved å fortelle henne at hun så ut som en prinsesse den dagen da vi møttes i selskap. For det ville vært hysterisk. Så du trenger ikke å bekymre deg for at jeg skal bli sint som en elefant i brunst hvis du serverer et «så fin du var» i ny og ne, men jeg vil be om at du hører når jeg sier at jeg er bekymret.  For jeg er hun som må sitte der og trøste.



La oss begynne med «så gøy å se deg igjen!» Kanskje man til og med kan driste seg til å spørre «hvordan har du det». Du kan godt mene at jeg er litt rar som bekymrer meg for dette. Og det er helt greit. Men så lenge du ikke lar ordene mine sprette av skallet ditt som klinkekuler på en granittblokk, vil du forstå at jeg er ikke naiv heller.

For ja, jeg er klar over at verden bygget opp på den måten. Det har jeg lagt merke til, og jeg har hatt mine fortvilte øyeblikk foran speilet og hakket meg selv i filler, utenfra og dypt innover, mens jeg selv fortsatt prøvde forgjeves å krabbe opp på den uoppnåelige pidestallen. Ja, vi lever i en utenpåfin-verden. Vi opphøyer de smukke. De med skinnende hår og pene, dyre klær. De med de vakreste kurvene, de hviteste tennene, den glatteste huden, den strammeste rumpen og det tilsynelatende perfekte skallet.

Men det betyr ikke at vi trenger å være med på å trykke det budskapet inn mellom ørene på barna våre og holde det der med klamme hender, mens vi trekker på skuldrene og sukker «jaja, det er ikke så mye man får gjort med den saken». Vi bidrar ikke bevisst, men vi gjør ikke stort for å stagge det heller. «Ja huff det er altfor mye utseendefokus» sier vi ofte og uffer og akker oss over vår egnen maktesløshet mot den store stygge verden som ligger der ute, klar til å sluke døtrene våre med hud og hår. Men vi er slett ikke maktesløse.

Vi er ikke usynlige skygger bak de skinnende nye menneskene som vi kaller våre døtre. Vi er sementblokker som holder hele fundamentet oppe. Vi er stammen på treet, eller klippen under føttene deres om du vil, uansett hvor oppbrukt den klisjéen er. Og vi smuldrer heller ikke opp og fordufter den dagen de blir fjorten, selv om de halvstore små ofte vil ha det til å virke slik. 

Og du, jeg er ikke feilfri. Jeg leker ikke mor Teresa. Det er klart at jeg også blir dratt under av strømmen noen ganger. Plutselig ligger jeg også der og flyter litt mellom tanker om hårextensions, tannblekemidler og skalpeller. Men jeg forsøker å bli bedre, og jeg lurer på om du vil være med?

Jeg lurer på om du vil bli med på å snakke om den hun er. Min datter. For jeg vet at du egentlig ser henne. Alt det vakre du ser stråle innenfra og ut hos henne, alt det glitrende og kraftfulle som ligger der inne og venter på å bli oppdaget av henne selv. Hvis du kunne tenke deg å si noen ord om det istedenfor å rose henne for den nye hårspennen, så hadde jeg blitt veldig takknemlig. Ser du nå hvor jeg er på vei?



Egentlig er det ikke bare min datter det gjelder, men alle. Fra den lille toåringen i pampers, til den lunefulle tenåringen med piercing i underleppen. De er alle noens døtre, og de fortjener å vite at vi ser dem for den jenta de er. Eller at vi i det minste er interessert i å bli kjent med hvem de er. På den måten blir de selv interessert i å utforske skattene de bærer inni seg. De fortjener mer enn bare «så fin du er.»

Men det aller sterkeste vi kan gjøre for dem, tror jeg er å vise at vi setter pris på oss selv. Innenfra og ut. Det er ikke nok å satse på at døtrene våre skal blomstre til selvsikre, sterke individer hvis vi bare forteller dem hvor herlige mennesker de er. For hvordan kan vi forvente av dem at de skal modnes til unge kvinner som er bevisste på at det er deres indre kvaliteter og evner som teller mest, hvis vi selv står der hver morgen på badevekta og sukker mens de lusker igjennom dørsprekken. Da kan det fort bli slik at den scenen gjentar seg om noen år, bare med omvendte roller. Vi er stammen på treet. Husk på det. 

 


Bør det bli kriminelt for gravide å drikke alkohol?



I første trimester i en av mine graviditeter, var jeg på cocktailbar. Og jeg drakk.

En gang, før jeg selv ble gravid, var jeg på fest hvor en høygravid dame forsynte seg av punsjbollen som ikke akkurat inneholdt beskjedne mengder vodka. Helt instinktivt pilte jeg bort til henne og opplyste vennlig om at «hei, du den der er spritet, bare sånn i tilfelle du ikke visste det», og fikk et surt blikk tilbake, før hun vagget bort og nippet til glasset resten av kvelden. Jeg vet ikke om hun forsynte seg flere ganger, men jeg tenker fortsatt på den hendelsen. Og jeg tenkte på henne etter at jeg selv drakk da jeg var gravid.

Det var datenight, vi hadde barnevakt og skulle endelig få litt etterlengtet kjærestetid. Vi småbarnsforeldre følte oss rimelig malplassert blant de kule, single kunstnerne på baren, men det ble både en og to og kanskje flere drinker og moro likevel. Hadde jeg visst at jeg var noen uker på vei inn i et svangerskap, hadde nok ikke den kvelden inneholdt hverken Hemingway Sour eller Gin Tonic.  Sannsynligvis hadde jeg heller sittet hjemme på sofaen med et glass sitronvann og sett på Greys Anatomy mens jeg strikket babytepper og regnet på bleiepriser. Men kvelden ble litt festligere enn det.

Siden kjærestekvelden på cocktailbar var et unntak og jeg på ingen måte er vant med å innta særlig mye alkohol, ble jeg mildt sagt uggen i formen dagen derpå. Og dagen deretter. Og den neste. Da jeg hadde gått en uke med «fyllesyke» som aldri ble borte, ante det meg at ikke alt var som det pleide. Og til tross for at det i det hele tatt var meget usannsynlig at jeg kunne være gravid, tok jeg en test. Graviditeten kom mildt sagt brått på, og den tunge skyldfølelsen rullet over meg som en veivalser.

Tenk hvis jeg har skadet barnet. Tenk hvis han eller hun kommer til å slite med konsekvensene av den akk så velsmakende og morsomme drinken min hele livet. Tenk hvis mitt forsøk på å være kul og laidback småbarnsmamma på date ville gi det ufødte barnet varige men! Jeg turte ikke å fortelle om disse bekymringene til noen andre enn min partner in crime: mannen min. Og vi bekymret oss. Hele det første trimesteret gikk jeg rundt med en ekkel følelse i magen, og noen netter lå jeg i sengen og rundjulte meg selv mentalt for å ha vært så dum.



Men jeg var ikke jo dum. Jeg kunne neppe ha forutsett det. Noen ganger er kroppen vår uutregnelig. Noen ganger har man uflaks, eller flaks om du vil. Enkelte blir ikke gravide enda de strever i mange år, og mange av dem finner aldri roten til problemet.  Andre kan ta alle forbehold i naturfagsboka, være så fornuftige de bare vil, og likevel hagler det søte små arvinger som om man skulle vært en babyfabrikk. Noen ganger kan man bare ikke vite, og det er mange som har opplevd det samme før meg.

Jeg prøvde å fortelle meg selv dette. Og at det sannsynligvis hadde gått bra, siden den joviale og litt for fuktige cocktailkvelden hadde funnet sted veldig, veldig tidlig i svangerskapet. Legen min backet til og med opp det resonnementet, men likevel ble det mange søvnløse netter og rødøyde googleøkter som jeg nok kunne spart meg selv for. Det var ikke før barnet var født, og hadde blitt undersøkt av både lege og jordmor som var strålende fornøyde med det sprellende friske vesenet, at jeg roet meg litt. Det gikk bra. Heldigvis for oss. Ikke alle har så flaks. Jeg har møtt barn som må leve med konsekvensene av mors alkoholinntak i svangerskapet, og jeg har sett hva de har å stri med.

Derfor koker det i meg når jeg leser eller hører om gravide som drikker, og sier at det "ikke er så farlig med litt" Men hvordan kan vi være sikre på det? Hvilket promilleregnestykke er det disse har fått utdelt som ikke jeg vet om? For selv om vi vet at det skal litt til før barnet ender opp med FAS, så er det vel ikke dermed sagt at det ikke kan være andre uønskede konsekvenser som vi ikke kan forutse? Jeg sier ikke at jeg hverved dømmer alle som noen gang har tatt én slurk vino i svagerskapet og ser på dem som demoner, (da hadde jeg i såfall vært en selv) men jeg bare forstår ikke hvordan man klarer å drikke bevisst i svangerskapet, vel vitende om at man bærer på et nytt liv som på ingen måte har bestilt noen mojito. Ja, det er kanskje forskjell på et glass til middagen og et dusin geléshots på fest, men er det ene glasset så viktig at man ikke kan la være?


Ja, jeg var vintørst fra en tid til annen i alle svangerskapene mine, men jeg tok ikke sjansen.

I mange land er det fortsatt sosialt akseptert at gravide drikker. I Frankrike sier noen at et glass rødvin i uka er «sunt» og i Italia? vel, da jeg var tre måneder på vei på ferie i Toscana, så kelneren bare spørrende på meg når jeg takket nei til husets beste vin fordi at jeg var «incinta». Ja? Og hva så?

Ja, hva så? Hvor går grensa? Er det ved et glass i uka som i Frankrike, eller ved et glass til middagen som italienske kelnere så velmenende anbefaler? Er det greit å fortsette å kose seg med fredagsvinen når det finnes et knippe forskere der ute som mener det i beste fall ikke skader? Vel, i Storbritannia ble det nettopp anket en sak mot en mor som drakk store mengder alkohol i svangerskapet, vel vitende om at hun var svanger. TV2.no skriver mandag at kvinnen til tross for advarsler fra legen, fortsatte å utsette fosteret for alkohol.  Barnet hennes ble født med FAS, og omsorgen ble overtatt av det offentlige. Kvinnen ble dømt etter en lov som sier at det er kriminelt å bruke gift som etter et annet menneske i fare, men dommen ble senere annullert fordi at fosteret på det tidspunktet ikke kunne regnes som en "person."

Nå har dommen blitt anket, og hvis kvinnen blir dømt kan det få konsekvenser for lignende saker i Storbritannia i fremtiden. Det kan altså, i teorien, bli kriminelt å drikke når man er gravid.

Det er meget mulig at denne kvinnen er alkoholiker for alt vi vet, og de fleste har forståelse for at det er en sykdom som man behøver hjelp og ikke refs for å få bukt med. Men saken bringer likevel opp mange spørsmål. Hvem skal ta ansvaret når gravide drikker? Er det staten eller hver enkelt vintørste, vordende mor? Jeg vet at vi lener oss på den krykken at det i det offentlige rom her til lands blir sett på som uhørt å drikke når man er gravid, men fakta er at det fortsatt er en god del som gjør det, i større eller mindre grad. Og når det kommer til stykket har vi ikke noe vi skulle ha sagt hvis vi påpeker at hun med den runde magen kanskje burde la stettglasset stå.

Dilemmaet om at et ufødt barn, avhengig av hvilket land man bor i, ikke alltid defineres som en person, er et moralsk og etisk virrvarr som jeg aldri blir riktig klok på, og som vi nok ikke vil finne løsningen på her. Men når jeg sitter rundt middagsbordet med folk som sender vinflaska til den åpenbart gravide og ser spørrende på henne når hun takker nei, for så å servere setninger som «et glass er vel ikke så farlig,» så kan jeg ikke love at jeg holder munn. 

 

 


Hva synes du? Har det noe for seg at staten griper inn når gravide drikker mye og kan det egentlig regnes som kriminelt for gravide å drikke? Sier du noe hvis du ser eller hører om gravide som drikker? Hva svarer du hvis noen sier at X antall alkoholenheter i svangerskapet ikke er så nøye? 


Dundrende stillhet

 

Ytterdøren lukkes og stilheten smeller på. Den etterlater et slags vakuum i ørene mine, en dundrende lydløshet. Dette har jeg ventet på. Jeg har fått barnefri i noen timer for å kunne jobbe uforstyrret, og det kiler i magen. Endelig skal jeg få være ordentlig produktiv, få unna alt det som har hopet seg opp, og virkelig nyte det å kunne sitte stille litt. Jeg tar et par dype åndedrag. Og så setter panikken inn. 

Gjørelista farer over netthinnen som en altfor rask rulletekst, mens jeg står der, midt på stuegulvet med en hånd på hofta og en foran munnen. Nå må jeg være rask. Jeg må være flink!  Men vent, hvor begynner jeg? Den ene hånden min farer ubevisst opp til hodet og klorer litt, som om det skulle hjelpe på hukommelsen. Hva skulle jeg gjøre først? Helt instinktivt og uten at jeg bestemmer meg for å gjøre det, begynner jeg å plukke opp ting fra gulvet. Ti minutter senere må jeg gi meg selv et mentalt klaps på kinnet når jeg legger merke til at jeg står på vaskerommet med lekegiraffer og skittentøy i armene. Våkn opp! Det var ikke dette som var planen!

Jeg løper opp trappa og setter meg til rette ved skrivebordet. Finner en penn og begynner å notere med snirklete skrift. Svare på de mailene, ta en telefonsamtale, skrive og sende inn de tekstene og så, en kaffe kanskje? Eller jeg kunne jo tatt ut av oppvaskmaskinen? Lakket det bordet kanskje? Det blir jo ødelagt av duplokloss-riper hvis ikke jeg snart-

Nei absolutt ikke! Fokuser!  hveser fornuften. 

Og så er jeg flink jente. Sakte men sikkert huker jeg av et par punkter på gjørelista. Endelig er jeg godt i gang. Men så fort jeg våger å tenke at jeg har funnet arbeidsflyten, får jeg en urolig følelse i magen. Det er som om jeg har glemt noe. Noe viktig. 

Plutselig hører jeg en lyd utenfra. Var det babyen min? Vent, ligger han og gråter utenfor i vogna? Nei, nå må du gi deg. Hvor distré går det an å bli? Han er jo i byen med barnevakten! Makan til tøys. Men jeg kan ikke la være. Jeg lener meg nonchalant over skrivebordet for å se ut av vinduet mens byggearbeiderne på andre siden av gata justerer hjelmene sine og skuer opp på den krokbøyde silhuetten oppe i fjerde etasje. Men det er vanskelig å se ned på gården vår. Så jeg lener meg litt til. Litt for mye, faktisk. Såpass at jeg mister balansen og smeller med panna i ruta med et dunk. Jeg retter meg fort opp, og ser at jeg har laget et pannemerke på vinduet. Mennene med hjelmene ler. Jeg hører dem ikke. Men jeg er ganske sikker på at de ler, for skuldrene deres rister under plankene de bærer inn i nabohuset. 

Så sitter jeg der litt, på kanten av skrivepulten, med en gryende kul i panna og prøver å komme på hva det var jeg skulle til å gjøre før jeg griset til vinduet. Fortsatt greier jeg ikke å samle en eneste klar tanke, så jeg løper ned trappen for å ta meg et glass vann fra springen. Mens jeg står der ved kjøkkenbenken og gulper i meg vannet, ser jeg utover stua. 

Lys som faller på møbler. Skygger som faller på gulvet. Skygger som ikke beveger seg. Stille. 



Ja! Nå vet jeg hva det er! 

Det er altfor forbannet stille her, faktisk. Jeg klarer ikke å være rolig og fokusert når den eneste lyden i huset er mine egne åndedrag. Igjen løper jeg opp trappen og finner plassen min ved skrivepulten. Jeg leter fram spillelista, for nå har jeg nok funnet løsningen på konsentrasjonsproblemene. Litt musikk vil nok gjøre susen. Litt lett café-jazz kanskje? 



Nei. De bedagelige notene får meg bare til å drømme om cappuccino på et travelt fortau i Berlin, og det hjelper lite når man skal være på hugget. Og samme hvilken sjanger jeg klikker på, får jeg ikke hodet mitt til å samarbeide med meg. Med jevne mellomrom kaster jeg et blikk på klokka, og nå har jeg begynt å telle ned. Igjen stiger panikken et hakk. Jeg har ikke klart halvparten av det jeg skulle, og snart vil huset være fullt av barn igjen. Mens jeg klikker meg igjennom musikkarkivet finner jeg en gammel fil på laptopen. Det er en video. Og så finner jeg flere. En hel mappe med videoer fra noen år siden, hvor barna mine gjør helt alminnelige ting som å spise frokost, bade, og leke. Jeg får en vill idé. Jeg setter på videoene i bakgrunnen, og skrur volumet ned så det er akkurat lavt nok. 

Den siste timen med alenetid går fort, og arbeidsoppgavene går unna. Endelig føles det naturlig å sitte her. Hodet mitt er klarere, kroppen er rolig. Alt jeg trengte var litt mindre dundrende stillhet, og mer av den rette bakgrunnsstøyen: barnelatter og skravling.


Hvordan bytter du fra mammamodus til jobbmodus? Er det enkelt for deg, eller har du noen lure triks?

Mammarådet Giveaway & rabatt



Den såre historien om det å ikke kunne bli gravid uten legehjelp, den kvinnen som føler seg som en litt dårligere mor enn sin egen mamma, den kvinnen som var gravid med en mann som ikke fikk lov til å komme til Norge og være med henne. Disse og mange flere tekster fra Mammarådet har sittet i meg siden jeg slukte boken i løpet av det første døgnet etter at jeg fikk den i hendene. Og det var ikke akkurat lite rart å lese min egen tekst på trykk heller.

Nå er det drøye to uker siden jeg hadde en av de sprøeste opplevelsene i hele mitt liv. Bokutgivelsen for Mammarådet var en kveld jeg sent vil glemme, og det gav mersmak på både bloggermøte og lesertreff. Mange av dere som kom den kvelden, fikk kjøpt med seg et fersktrykket (ahh den duften av ny bok!) eksemplar av Mammarådet til en hyggelig pris. En del av dere fikk til og med boka signert av hele gjengen. Men så var det jo en haug av dere som skrev til meg at dere ikke hadde mulighet til å komme, men som gjerne skulle vært der og sikret dere en stk bloggbok. Derfor vil jeg gjøre noe ekstra hyggelig for dere.

 

Jeg har et signert (av undertegnede) eksemplar av Mammarådet som søker en leser! For å bli med i trekningen og få et «lodd» kan du like dette innlegget på facebook. Og hvis du er ekstra gira og vil sikre deg et to lodd, kan du gjerne dele innlegget også! Husk å legge inn kommentar under dette innlegget når du er ferdig og si om du tar et eller to lodd. Vinneren trekkes til uka!

Litt kjipt at jeg ikke kan gi bort flere bøker, men du kan i alle fall sikre dere rabatt på boken hvis du klikker her eller som ebok her!




Fortsatt fin søndag!

 

ps: husk at du må legge inn email adresse i feltet under navnet ditt når du kommenterer så jeg finner deg hvis du vinner!
UPDATE: GIVEAWAYEN ER NÅ STENGT. VINNEREN ANONNSERES SNART! 

Blog award til meg og kanskje til deg?



I går kveld fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse fra en dyktig skrivedame. 

Damen bak bloggen Lammelårtanker hadde sendt meg en Liebster award! Denne interne blog-awarden er et slags kjedebrev, men slett ikke av den dødsirriterende sorten. Liebster oppsto etter hva jeg vet for ca 3-4år siden på en tysk blogg, og betyr «den kjæreste», eller løst oversatt «favoritten» på tysk. Awarden sendes fra blogger til blogger, som en anerkjennelse av mottakerens skriverier, samtidig som mottakeren jo får en slags PR i form av link i Award-innlegget til avsenderen.  Sammen med selve utmerkelsen, får Liebster mottakeren i oppgave å svare på ti spørsmål fra avsenderen, og sende awarden, samt ti nye spørsmål, videre til et knippe (3-5) andre blogger som man mener fortjener oppmerksomhet. Disse skal helst ha under 200 følgere eller noe i den duren, siden litt av filosofien bak Liebster, er det å huske på å løfte frem mindre kjente blogger. Mottakere av Liebster Award, kan gjerne klistre logoen i sidemargen på bloggen sin for å skryte litt. Sånn for å gi Janteloven en lårhøne. (Noe jeg er veldig for altså.)

Det at jeg fikk denne fine utmerkelsen fra akkurat denne dama, betyr mye for meg. Jeg har fulgt bloggen hennes en god stund, og har vært begeistret for de tankefulle vinklingene hun har på ulike saker, som stort sett dreier seg om barn, samfunn og foreldrerollen. Ikke er hun redd for å være rett på sak heller, hun sjonglerer kommentarfeltet som en mester, og skaper mange gode diskusjoner. Hun er med andre ord, right up my alley. Så, kjære Lammelåret! Jeg takker og bukker for awarden og fine ord, og kjører rett på de ti obligatoriske Liebsterspørsmålene som jeg fikk fra deg:

1.Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?

Jeg hadde grublet lenge på å starte blogg før jeg kvinnet meg opp til det. Jeg hadde et brennende behov for å skrive om alt det jeg gikk og tenkte på hva mammarollen angår, samtidig som jeg nettopp hadde flyttet til Berlin, langt bort fra venner og familie som da ikke fikk sett meg og barna så ofte. Etter to år med frem og tilbake, opprettet jeg bloggen min, og slo to fluer i en smekk: litt hverdagsstoff om meg og barna for dem som ville følge med på oss, og en god del mammalivs-tanker fra meg. Om det ble som jeg trodde? Ehm, nei! For det første har jeg fått et fantastisk nettverk av bloggvenner som har blitt «real life» -venner, men det mest overraskende var at knappe ni måneder etter at jeg opprettet bloggen, fikk jeg tilbud om å blogge for nettavisen og side2, og opprettet mitt eget skribentforetak like etter. Deretter har bloggen ført med seg både bokskriving og flere spennende oppdrag som lurer bak kulissene. Hadde noen fortalt meg det før jeg begynte så tror jeg at jeg hadde krepert av prestasjonsangst!

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?

Jeg spiser en boks med iskrem jeg.

Neida, eller jo, det gjør jeg faktisk. Noen ganger. Men som regel gjør jeg noe som roer meg ned og får tankene til å stilne litt så jeg får orden på kaoset i hodet mitt. Jeg skriver musikk, synger, maler, pusser opp møbler midt på natten. På dagtid går i et annet rom og tar tyve spensthopp når det blir litt i overkant med tre barn mot en, litt småstressa mamma. Kaffe og mørk sjokolade er også livsnødvendig for at jeg i det hele tatt skal fungere. Når mannen min er hjemme fra jobben på Østlandet, løper jeg som regel til ham for å få en klem hvis jeg føler at verden pisser på paraden min, noe som ofte får stress til å fordufte!

3.Hva er din hemmelige drøm?

Hm, nå spør du vanskelig. Jeg har mange! Og ikke har jeg særlig lyst til å avsløre dem siden de jo er hemmelige. Men jeg kan opplyse om at hvis jeg kunne valgt meg et annet yrke enn det jeg har nå, så hadde det blitt jordmor. Uten tvil. Det å være med på fødsler og hjelpe den fødende er en drøm jeg alltid har hatt.

4.Hva klarer du å lage av fire fyrstikker, et beger yoghurt, en q-tips og en neglfil? Illustrer gjerne! 

I bestefall kunne jeg brukt det utstyret til avledningsmanøver for minstemann mens jeg tar meg en kaffekopp. (Ikke-barneleker er de beste lekene i dette huset)  I verste fall kunne jeg laget meg en skikkelig udelikat manikyr. 

5.Hvor lenge har du fulgt bloggen min?

Ca. siden jeg startet å blogge selv. Det vil si snart et og et halvt år.

6.Hva tenker du egentlig om kvinner i kjeledress?

Okay, gratulerer med verdens mest bisarre spørsmål, bra jobba! Men altså, jeg ser som regel damer i kjeledress når jeg leverer og henter jentene i barnehagen om vinteren, og da har jeg faktisk ofte tenkt at jeg burde skaffe meg en selv fordi jeg er en frysepinne. Er det forresten harry med kjeledress? For i så fall kjøper jeg meg i alle fall en.

7.Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?

Jeg koser meg med spørsmålene dine, Lammelåret. Det skal du ha. Du, kroppshår har lite med sexy å gjøre i min verden. Det gjelder både kvinner og menn. Det er humor, selvtillit, empati og glimt i øyet som er tiltrekkende for meg. Sexy er helt uavhengig av graden av behåring, faktisk! (Og dette blir nok artig for barna mine å lese en dag i fremtiden?)

8.Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?

Tja, jeg vet ikke hvordan mine blogglesere ville beskrevet meg, men vennene mine har blant annet sagt til meg at jeg fryktelig pratsom (type munndiaré), alltid opptatt med noe og klarer ikke å sitte lenge i ro (litt ADHD-tendenser ja) men heldigvis har jeg også fått høre at jeg er god å prate med og at jeg får dem til å føle seg bedre når de har et problem de deler med meg. (Flaks at all den pratinga er god for noe da!)


Klarer ikke å sitte stille for kameraet engang...

9.Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der

Jeg sier dette til alle som spør meg om reiser, men det er virkelig verdt det: dra til Prenzlauer Berg i Berlin om sommeren! Bade på en av bystrendene, ta deg en picknick i en av parkene, drikk en (billig!) kaffe latte på en av de superhyggelige caféene og drøm deg bort på kunstutstilling/second hand butikk/ gatekonsert eller let etter skatter på Mauerpark loppemarkedet. En slik tur er også perfekt med barna, og ja, det er like idyllisk som det høres ut.

10.Fortell meg noe jeg ikke vet!

Nå tipper jeg du vet ganske mye om veldig mange ting, du kloke dame, så derfor må jeg ta noe bissarre greier om meg selv som kun noen få mennesker vet: Liebster er ikke den første awarden jeg har mottatt. Jeg har møtt erkebiskop Desmond Tutu og fått en ?Emerging Leadership Award? av ham for «recognition for displaying outstanding leadership qualities and dedicated commitment towards youth development and peace buliding in your community». Jeg vet. Sprøe greier. Og nei, jeg har ikke møtt ham siden.

Jeg fant den i flyttekaoset her om dagen. Fin for å få igang småprat. Skulle satt den på peishylla hvis jeg hadde hatt en.

Men nå har vi kommet til den siste og beste delen av Liebster Awards: Jeg skal få gi den videre! Nå var det ganske vanskelig å velge, siden mange av mine favoritter allerede er plukket ut av Lammelåret, eller har fått en annen blog award av meg før. Men her er tre stykker som jeg synes fortjener oppmerksomhet, og som jeg ikke har mast så mye om før.



Hautsljos, eller var det vårljos? Uansett, denne bloggen er nydelig og klokt skrevet, og jeg er stolt av å ha min tekst publisert i samme bok som denne damen. Ikke bare skriver hun rørende og tankevekkende tekster på bloggen, men hun er også en dreven forfatter, mor, foredragsholder og psykolog.

Mumsemamma: En dag for ikke så altfor lenge siden tikket det inn en kommentar på bloggen min. «Jeg tror du er litt mumsemamma du også» stod det. Og det viste seg at hun hadde rett. Bloggen hennes handler i hovedsak om en myk start på livet for våre små, noe jeg er over middels begeistret for selv. Innlegget om hvordan hun møtte mannen sin og deres kjærlighetshistorie (listet under «kjærligheten» i sidemenyen) fikk meg forresten til å sippe. Med snørr og alle greier.

Sovebebibloggen: Denne dama fikk jeg faktisk gleden av å hilse på da jeg var på boklanseringen for Mammarådet for noen uker siden. Kaotisk som det var, fikk jeg ikke tid til å fortelle henne hvor godt jeg liker den sjarmerende bloggen hennes, så jeg tenkte å gjøre det godt igjen nå. Sjekk ut innlegget det er ikke bære bære! Jeg kjente meg igjen, og illustrasjonskartet sier alt.

Så, mine kjære Liebstere! Nå skal dere få noen spørsmål å bryne dere på! Hvis dere tør. Og gidder? Det spørs jo. (Jeg lover å ikke sende purring hvis dere syns dette var skikkelig harry.) 

1.Hva er det beste som har skjedd med deg i forbindelse med bloggen din?

2.Hva inspirerer deg til å blogge?

3.Hva gir deg angst?

4.Hvordan reagerer du på (skikkelig) gode nyheter?

5.Hvilken (ikke strømdrevet) gjenstand kan du ikke leve uten?

6.Hva gjør deg skikkelig forbanna?

7.Hva gjør du hvis noen ringer på døra og huset ser ut som et katastrofeområde?

8.Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.

9.Fortell meg hva som gir deg trygghet i livet.

10. Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Og bitte schön!





Leser du noen av disse bloggene, og hva er det som får deg til å følge en blogg?

Og når vi er så godt i gang med bisarre spørsmål, så er det bare å fyre løs i tilfelle du lurer på noe! (Mailen min er alltid der hvis du ikke vil spørre i kommentarfeltet!)

Jeg angrer



Kjære forelder, jeg vet du angrer.

Jeg angrer selv på at jeg ikke var tøff nok til å si ifra da jeg fødte mitt første barn på sykehuset og det ble utført prosedyrer som jeg ikke ønsket. Jeg skulle ha beskyttet meg og barnet. Jeg angrer på at jeg drøyde så lenge med å søke hjelp for fødselsdepresjon. Jeg var en trist og lei mamma i mange måneder. Jeg angrer på den gangen jeg sa at jeg ikke orket å bli mamma, kort tid før jeg opplevde å miste et foster. Jeg kunne ha skjønt forskjellen på sjokk og det å ikke ønske seg barn. Og så angrer jeg på de (ikke så få) gangene jeg har vært litt for irritert og hatt for kort lunte med mann og barn. Jeg angrer på mange sure morgener som jeg selv har forårsaket, og skulle ønske jeg kunne gjøre om igjen. Lista er lengre, men det er ikke den som er poenget.

De aller fleste av oss har én og kanskje flere ting som vi angrer på at vi gjorde eller lot være å gjøre, i løpet av den tiden vi har vært foreldre. Ting som har med barna og familien å gjøre, som vi skulle ønske vi kunne gjort om igjen. Hendelser eller ulykker du kunne ha forhindret, valg som du tok feil i, og muligheter du aldri grep. De periodene da du hadde altfor lite tid til barna, den ferieturen hvor barnet ditt plukket opp en sykdom, den gangen du falt i trappen med babyen på armen eller den gangen du bare trodde det var feber, men så var det noe verre.

Det skjedde for lenge siden, men gnager et sted langt inne. Hvorfor? Hva om jeg bare hadde...? Hva tenkte jeg på?

Noen ganger går det enda lenger, og det brenner i samvittigheten. Er jeg kanskje bare en dårlig forelder? spør du deg. Hva ville folk ha tenkt om meg hvis de visste? Ville ting ha vært bedre for barna mine hvis jeg hadde gjort det annerledes?

Andre ganger går det på ting som skjer her og nå, som du ikke kan endre på, men så gjerne hadde endret om du kunne. Det er en stadig uro som kverner på innsiden, hver bidige dag.  "Om vi bare hadde hatt bedre råd, så hadde barna hatt det bedre. Hvis vi bare hadde hatt familien nærmere, så hadde ting vært lettere. Hvis jeg bare ikke hadde hatt den sykdommen, så ville barna fått en bedre fremtid."

Disse er ikke direkte relatert til det å angre, men det produserer den samme følelsen: skyldfølelse. Og i verste fall skam.



Kjære deg, jeg vet hvordan du har det. Eller, jeg vet i det minste hvordan det er å sitte med en råtten klump i magen som suger energien og selvtilliten ut av deg. Den klumpen som sier at du burde ha visst bedre, vært smartere, gjort bedre. Den skrapende stemmen som hvisker at du skulle ha hørt på din egen magefølelse, eller kanskje du helst skulle ha søkt hjelp. Du skulle ha forebygget det som skjedde, eller jobbet hardere for å få noe til. Det er ikke alltid den er så høylytt, men den irriterende stemmen kan liksom aldri holde helt kjeft.

Kjære deg, vi har alle gjort noe som vi vet vi kunne ha gjort bedre for familien vår. Kanskje var det helt og holdent din egen feil, og du har ingen andre å skylde på. Men det betyr ikke at du må betale for det for alltid. Det er lov å gå videre, uten at det trenger å bety at du ikke bryr deg lenger. 

Den gnagende stemmen var der i mange år hos meg, og dukker fortsatt opp for å gjøre lite ut av alt det gode jeg har fått til. Da skal det ikke mye til før man føler seg som en stor, gående tabbe. Så går man plutselig rundt med en usynlig verdens mest ubrukelige forelder-krone på hodet.

Og det hjelper ikke akkurat på stemningen rundt middagsbordet.



Så det jeg vil si til deg, kjære forelder, er at du er ikke feilene dine. De er gjort av deg, men de er ikke deg. Innrøm dem gjerne for deg selv, til en venn eller på et stykke papir. Aksepter dem, ta eierskap over dem, og bestem deg så for å gi slipp. Snu om på det arket, (enten det er mentalt eller ekte) og tenk på hva du har lært. Hva vet du nå? Kan du finne noe godt som du kan ta med deg videre? Du trenger ikke å glemme eller være likegyldig, men det er ingen som forlanger at du skal bære alt sammen, hver dag, hele livet.

Dette er selvfølgelig ingen fasit og en one size fits all-manual, men det at noen fortalte meg dette for en stund tilbake, har hjulpet meg så mye at jeg ønsket å dele det med deg.

Husk at du kommer til å gjøre flere feil i fremtiden, som du vil angre på. Men det gjør deg i mine øyne til et menneske. Et helt menneske, og en ansvarlig, oppmerksom forelder med velfungerende selvinnsikt.

Og som Maya Angelou sa: "Do the best you can, until you know better. When you know better, you do better."

Store smaker: vinn et års forbruk av Ella's Kitchen

//Sponset av Ella's Kitchen

Skal det være en ertesmoothie? Ella's Kitchen sine smoothies var noe av det første som Lillebror spiste da vi begynte å gi ham smaksprøver, og siden har han vært helt avhengig av disse herlig praktiske og attpåtil økologiske måltidene. Og for å være helt ærlig, så er jeg ganske avhengig jeg også. Uten disse her vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle taklet tempoet i hverdagen med tre smårollinger og en ukependlermann. For når jeg står der med to sultne jentunger som henger i buksebena mine, og en smattende Lillebror på armen mens jeg prøver å lage middag med én hånd, er det ikke akkurat sjelden jeg griper etter en Ella's eller to for å roe temperaturen i leiren. Det samme gjelder når jeg skal prøve å lure meg til en dusj mellom slagene, eller når vi er på tur, på cafébesøk, på toget osv. Både Lillebror og storesøstrene elsker disse små måltidene. Ella's har fått en fast plass i veska, rett ved siden av andre essensielle deler av småbarnsmamma-arsenalet mitt. (Jeg kan redde verden med smoothies, våtservietter, ammeinnlegg og ganske mye sjokolade.) 


Litt nødproviant i veldig praktisk forpakning. Helt sukkerfritt, økologisk og sunt!

Selv om det er veldig lettvint å vippe frem en smoothie for å heve stemningen nå for tiden, så har det ikke alltid vært en fest å få i ungene ordentlig mat. De første månedene med tilvenning av fast føde har vært mildt sagt spennende. Vi har fått passe mye brokkoli, squash og brødskiver i retur og jeg har hatt mange interessante flekker på klærne mine i løpet av mine snart fem år som småbarnsmor. Selv om jeg noen ganger har følt for å kaste inn håndkleet når det kom til grønnsaker, så lønner seg å være sta og tilby igjen og igjen. Nå knasker Lillebror gjerne på både squash og blomkål, og det er litt sånn klappe seg selv på skuldern-øyeblikk når jentene mine forlanger grønnsakssuppe når de får velge middag. 

Ella's Kitchen har forsket på dette med barn og nye smaker, og ikke uventet (etter grimasene til Lillebror og kjøkkengulvet mitt å dømme) konkluderte de med at babyer er født med rundt 30 000 smaksløker, imot våre (voksne) stakkarslige 10 000. Så hvis du også har tenkt at barnemat ofte har litt for døll smak for deg, så kan du forestille deg at babyen opplever alle smakene noe inmari mer intenst enn hva vi gjør. Og hvis babyen sender alt i retur i begynnelsen, så kan vi altså i følge forskningen til Ella's Kitchen slappe helt av, for det kan ta opptil 15 smaksprøver av en ny smak før babyer aksepterer den. Akkurat dette med å prøve igjen har jeg jo hørt rykter om på helsestasjonen, men at det kan ta såpass mange smaksprøver, var jeg ikke klar over.

Jeg lurer hvor mange smaksprøver voksne trenger for å like ting. Jeg tror jeg er på min hundreogtjuende smaksprøve av makrell i tomat men jeg ender bare opp med en skrekkfilmgrimase som Lillebror kan se langt etter. 

Apropos grimaser, så kan det lønne seg å forevige smaksopplevelsene til dine små akkurat nå! Ella's Kitchen har en løpende konkurranse som heter Store smaker, hvor vinneren mottar et års forbruk av Ella's Kitchen produkter. (Ehh ja takk!) I tillegg trekker de en vinner av en goodiebag hver uke frem til konkurransen avsluttes den 23. februar. 

Jeg lurer på om jeg skal prøve meg med dette blinkskuddet. 

Og hvis du sliter med å få gullet til å spise grønnsaker, så bør du glede deg til de spennende nyhetene fra Ella's! Lillebror var så heldig å få en sponset pakke med de nye produktene, og jeg tror vi kan trygt si at dette var store smaker.

 




Spesielt den med erter. Den må vi nok prøve igjen en to-tre-femten ganger, men jeg har troa!

Og testvinneren i Lillebror store, grisete smakstest? The pink one!
 
 


Er du (og ungene) like avhengig av Ella's Kitchen som oss? 

Var dine barn kjappe til å akseptere nye smaker, eller måtte du gi brokkoli i ukevis før det ble suksess? 

ps: her kan du som har barn med allergier sjekke hvilke Ella's produkter din lille kan spise. Genialt!

Det nye hjemmet og rehab-tanker



For et par dager siden overtok vi vårt nye hus. Og det har skjedd merkelige saker, men først: Jeg trodde aldri vi skulle være så heldige å finne nøyaktig det vi ønsket oss på dette lille stedet som knapt har et marked for langtidsleie. Det er ikke akkurat en flust av leieboliger (for familier på fem) på landet, for å si det mildt. Men så dukket det opp. Rekkehuset på tre etasjer som fikk oss til å rope «JA!» Da vi var på plass på søndag (takket være de kjekkeste flyttefolka i verden!) følte jeg meg så vanvittig takknemlig og tilfreds. Og så skjedde det noe som ikke pleier å skje, med mindre jeg har vært veldig høygravid med boblende hormoner: redebyggingsinstinktet slo til. Og så gjorde noe jeg aldri har gjort før: jeg kjøpte et interiørmagasin.

Greit. Mulig det ikke er så sjokkerende at en nyinflyttet ung dame røsker med seg et eksemplar av Boligpluss når hun er innom butikken for å hamstre sjokolade, men for meg var dette noe helt nytt, og helt ærlig så var det litt skremmende. Jeg har nemlig aldri vært en sånn interiørdame. (No offence, jeg bøyer meg i støvet for alle dere mammaer der ute med råstilige hjem!) Jeg har alltid vært passe rotløs. Alltid på vei til et nytt sted. Jeg har ikke orket å gjøre leilighetene til mine egne, siden alle hjemmene mine fra 2006 til i dag, har vært midlertidige.  Og derfor har har vi ukritisk sanket inn møblene våre fra familie, bruktmarked og IKEA ved behov, og ikke har jeg ofret særlig mange tanker til farger og flow og Feng Shui og sånt. Helt til nå. 




Plutselig var det som om det ble skrudd på en knapp i hodet mitt. Interiør design-senteret i hjernen min, som hittil har vært ubrukt, tilstøvet og sikkert ganske underutviklet, begynte nå å jobbe på spreng. Jeg brukte den første natten i det nye huset på å pusse opp et gammelt salongbord, og jeg har enda flere oppussingsfantasier på lur. Jeg slukte magasinet (og sjokoladen) mens jeg fantaserte vilt og uhemmet om «statementmøbler», pene oppbevaringsløsninger og urtehage. 

Ja, urtehage faktisk. Jeg som helt uanstrengt klarer å ta kverken på en kaktus. Det manglet ikke på ambisjonene.


Den halvdøde koreanderbusken sier nok om mine overambisiøse urtehageplaner...

Men så tok jeg til vettet da. I alle fall nesten. Jeg innså at jeg hverken hadde tid eller midler til å bli en interiørguru hverken nå eller i nærmeste fremtid. Det er litt for mange småbarn, pendlermann og litt for mye «IKKE BIT PÅ DEN DER!» som (u)heldigvis vil komme i veien for det. Men hvorfor har jeg som alltid bare dro litt tafatt på skuldrene av interiørdesign, plutselig fått et brennende behov for å inrette kåken vår i artdecoretrolandligkitsch-stil selv om jeg ikke helt vet hva det er? Hvorfor har jeg tilbrakt halve natten på finn.no og trålet interiørblogger for «den ene rette kommoden»? Har det rabla for meg? Eller er jeg gravid igjen kanskje? (Neida, slapp av kjære.) 

Kanskje har jeg endelig bukket under for gruppepresset fra interiørbloggerne? Kanskje det er dem jeg skal sende regningen til når jeg ender på rehab? Ja, forresten, jeg googlet interiørjunkie-rehab, bare sånn for å være litt føre var. Men det hjalp ikkke stort, for å si det slik. 

Eller kanskje denne intense trangen til å stæsje og shoppe kommer av at vi nå har funnet et sted hvor vi ønsker å bli? Sånn ordentlig bli og være. På ubestemt tid. Har jeg endelig dristet meg til å slå ned noen bittesmå, tynne røtter kanskje?

Jeg håper det. For alternativene (interiør-avhengighet og graviditet) passer ikke så bra akkurat nå. 




Men det er skremmende for meg. Å slå ned røtter. Sånn ordentlig miste pusten-skremmende, for jeg har aldri gjort det før. Men det hjelper litt at jeg er hinsides forelsket i det nye hjemmet vårt. Og alle er jo litt gale når de er nyforelska, ikke sant? Så det er kanskje ikke så hemningsløst ufornuftig av meg å gi etter for den redebyggingen? (Bare nikk og si ja.) Urtehage eller ei, for første gang noen sinne, vil jeg lage et ordentlig hjem. 

PS: ikke frykt! Mammalivet blir ingen interiørblogg.

Men dere får bære over med meg på instagram mens jeg går igjennom redebyggingsgalskapen...


Hvordan visste du at du hadde funnet Hjemmet med stor H? 
Er du en interiørdame? Hva er ditt lureste interiør-triks med tanke på små barn i hus?

Dagen da livet mitt gikk i dass




Det er kun en time igjen til toget går, jeg står inne på badet og heiser opp buksa. I det jeg snur meg mot Lillebror som sitter på gulvet på sin faste tilskuerplass, hører jeg et høylytt plopp. Lyden kom fra doskåla. Jeg registrerer at mobilen min ikke ligger der hvor jeg la den fra meg, og så skjer ting plutselig veldig fort. 

Tiden står stille. Fysiske lover, bakteriefobier og sunn fornuft fordufter med ett da jeg lener meg over for å beskue doskåla og dens nye, digitale innhold. To og et halvt sekund senere er jeg i gang med livredningsmanøver som jeg hadde håpet at jeg aldri skulle få bruk for. Førstehjelp for dodruknede smarttelefoner. Google det nå. Det kan skje deg også.

Mindre enn seks sekunder etter at den lå og duppet i porselenskåla, ligger telefonen i deler på dopapir på gulvet. Jeg tørker batteri og telefon febrilsk mens jeg hvisker «nei-nei-nehheeeei» -i et stemmeleie ala Gollum. Lillebror (som jeg i all panikken ca. hadde glemt at eksisterte) krabber lynraskt over til meg og strekker seg etter telefonkadaveret, som om han vil si «slapp av, jeg fikser dette!» 

«NEI TAKK! Du har gjort nok du» freser jeg med en god del hysteri og en dæsj skyldfølelse i stemmen. Han stopper i et sekund, før han prøver igjen. Stuper fremover mot toalettvåte telefondeler med utstrakte hender. Jeg forflytter drukningsofferet over til et nytt behandlingssted og fjerner gjerningsbarnet fra baderommet for å unngå ytterligere katastrofer, før jeg går over i telefonlivreddingsfase to. 




Leeev, værsåsnill, leeeev!

Først, sprite ned hele telefonen og innholdet. To ganger. (For hvis jeg mot all formodning skulle lykkes med livredningen, vil jeg gjerne vite at jeg ikke klemmer en dobasilleinfisert telefon inn til ansiktet mitt neste gang jeg ringer noen. Da kan det i så fall bli meg som trenger livredding i etterkant.)

Fase tre: Fort. Frem med en beholder, oppi med telefondelene og to-tre kopper med rå ris. På med lokket. Nå er det bare å vente. Om en til to dager vil jeg vite om dingsen som inneholder personlig assistent, kalender, fotoalbum, underholdningssenter, kommunikasjonstråd med omverdenen, og ja, hele livet mitt, har overlevd drukningsforsøket. 

Nei forresten. Ammeinnlegg. De suger jo mye fuktighet. Jeg åpner lokket og slenger oppi et par ammeinnlegg. Klapper på lokket og står der og ser litt på boksen, som om det skulle fremskynde prosessen. NÅ, kan jeg ikke gjøre noe mer. Ikke annet enn å be kanskje? 

Ja, jeg gjør det faktisk. Jeg ber for den dissekerte telefonen i boksen med ris og ammeinnlegg. 

For så desperat er jeg. Så sinnsvakt avhengig har jeg blitt av denne dingsen som jeg levde fint uten for noen måneder siden, at jeg ber til høyere makter om at den skal overleve.  Nå sørger jeg, og ber og ber. Som om den skulle ha vært et kjæledyr, eller et familiemedlem. 

Like etter at jeg har mumlet «amen», får jeg latterkrampe. Midt i latterkulen kommer jeg på at det ikke er uvanlig å få latterkramper i begravelser fordi at man er i dyp sorg og full av følelser, og så ler jeg enda mer av meg selv fordi at jeg tenker på begravelse etter at telefonen min ble druknet. Jeg går inn på badet igjen, ser meg i speileit, og hvisker til meg selv. Har du mista det helt eller? Og så friker jeg ut da jeg innser at jeg ennå ikke har fått stelt, foret og kledd på de tre barna og meg selv som skal være ute av huset innen en halvtime. Jeg fyker rundt med buksesmekken oppe og pakker de gjenværende sakene som skal være med på reisen til hovedstaden.

Og mens jeg gjør det, går det opp for meg at jeg har blitt en sånn person som jeg absolutt ikke skulle bli når jeg fikk smarttelefon, (og som jeg faktisk nektet mannen min å kjøpte til meg, nettopp fordi jeg hadde sett hva slike dingser gjorde med folk) en sånn som ikke kan gå mer enn et par timer uten å sjekke om det har skjedd noe på interwebben.




Hva er det som har gjort oss alle til telefonslaver? Hvorfor er det sånn at vi spurter etter telefonladeren som om vi skulle vært jaget av noen som ville kutte over pulsåra på oss? Da min antikke Nokia 3210 holdt på å gå tom for strøm, la jeg den som regel bare bort for dagen, for så å koble den til laderen om kvelden før jeg la meg. Nå derimot, føles det som om noen har snurret en piggtråd rundt halsen på meg hvis jeg skal ut av huset og jeg ikke finner telefonen min. I forgårs mistet jeg lommeboka mi, men det produserte ikke den samme angsten. Ikke har jeg kontroversielle bilder på den smart-dingsen, og det ligger hverken penger eller private kvitteringer bak dekselet på telefonen. Likevel føltes det nærmest som om jeg manglet en arm da jeg var på boklanseringen her om dagen, mens telefonen min lå på hotellrommet i en boks med ris og ammeinnlegg og svevde mellom liv og død. Da jeg dristet meg til å skru den på etter et døgn i risbadet, gråt jeg en skvett da skjermen lyste opp, og den fungerte akkurat som den skulle. Den var tilbake. Gjennoppstått fra drukning. Tilbake for å styre livet mitt. 


Har du hatt noen nær-(telefon)døden opplevelser?
Hvor avhengig er du av smarttelefon og hvorfor tror du det har blitt sånn?

Stygge ord fra barnemunn



Stygg språkbruk er ikke alltid det samme som banneord for meg. Skjellsord og nedlatende tale er mye verre i min bok. Men man kan jo si mye nedlatende med banneord, og der går min grense i forhold til slike gloser.

Jeg kommer fra en familie hvor det på den ene siden bannes lite, mens det på den andre siden er akseptert å bruke banneord for å uttrykke seg. Så lenge man ikke bruker det mot noen eller for å såre noen, er det ingen som henger seg opp i det hvis det bannes på sammenkomster på den siden av familien min. 

Selv banner jeg ikke ofte, men når det hender, er det mest til meg selv ut av frustrasjon, og jeg gjør det som regel ikke foran barna mine. (Ja, for jeg skal ikke male på meg en glorie og påstå at jeg aldri har mumlet «svarte f**» når jeg har kuttet meg i fingeren eller mistet noe på foten mens barna var til stede. Skyldig der altså. Og ikke så kjempestolt.) Jeg er ikke særlig sensitiv for banneord, og det plager meg ikke når andre bruker dem, men det kommer veldig an på hvordan de blir brukt. 



Nå kommer jeg sikkert til å høres ut som en hykler, men jeg digger det ikke hvis barna mine bruker banneord. Når de blir større og forstår at slike ord kan såre i feil sammenheng, får de snakke som de vil (og ta konsekvensene av det), så lenge de respekterer at de må tilpasse språkbruk til de menneskene de er sammen med. Heldigvis har det kun skjedd et par ganger at det har flydd noen gloser hjemme, og da var det helt tydelig at det kun var for å teste de voksnes reaksjoner, og ikke for å såre. Det jeg er mer opptatt av, er hvordan jeg skal lære ungene å kommunisere ærlig og respektfullt med andre, og hvordan man skal få ut sinne og frustrasjon uten å snakke stygt til dem som er tilstede. 

Der har jeg selv nok enda et stykke å gå. Jeg kan fort bli ganske syrlig i tonen mot mannen min når jeg har en dårlig dag, men du som jeg skammer meg. Jeg innrømmer mine feil, og jeg jobber hardt for å bli flinkere til å eie mitt eget temperament istedenfor å la det gå utover andre.

Men hva gjør man da, hvis det en dag oppstår en konflikt med barnet og det plutselig ruller ut fæle setninger som du ikke engang visste at barnet kunne? Skjellsord, trusler, banneord. You name it.

Det kan være du aldri har brukt slike ord rundt barnet selv, men likevel står han eller hun nå der og lirer av seg ufine gloser mens du prøver å plukke opp haken din fra gulvet.  

Selv får jeg en trang til å fortelle at det sårer meg, og at vi ikke snakker slik til hverandre fordi at folk blir lei seg. Men det skal visstnok ikke alltid være så lurt. I alle fall ikke når det gjelder små barn. Så hva gjør man? Vel, jeg dro på en liten Internett-ekskursjon i ekspertverden for å ta en titt på hva de som visstnok har peiling mener om dette:

«Selv om oppmerksomheten er av negativ natur, har barnet gjort noe som får den voksne til å vie hele sin interesse til barnet. Barnet har derved den voksne i sin makt. Ved å skjenne og forklare banningens sårende vesen gir man barnet oppskriften på hvordan voksne kan rammes.» Aftenposten

Dette er det flere som har fortalt meg, og oppfordret meg til å ignorere barn når de søker oppmerksomhet med stygg språkbruk. Det skal altså få dem til å droppe styggpraten, siden det ikke fører noen vei. Vel, jeg kan ikke si at det har fungert så kjempebra, men kanskje jeg ikke er flink nok til å late som jeg ikke bryr meg når jeg møter småfolk som kaller meg «dustehode».


"Heeeei...Hva kalte du meg nå? Hmm neida jeg er helt uberørt jeg, -ser du ikke det?"

Men så er det jo alltid to sider ved saken. Minst.

I en artikkel på foreldre.no, forteller pedagog og forfatter Anne Nielsen at hun mener dagens foreldre er altfor tafatte. Vi setter i følge henne ikke nok grenser for språkbruk, og kan altså takke oss selv når barna kommer hjem og fyrer i gang med skjellsord. Hun mener vi heller bør sette foten ned og si kraftig ifra om at stygge ord ikke er greit. 

Men hvis vi gjør det, vil vi i følge dette Aftenposteninnlegget aldri få bukt med problemet: 

«At salven treffer, bekreftes gjennom reaksjonen fra forelderen. Barn i småskolealder som banner på denne måten, kan best ignoreres. Da forsvinner banningen som provokasjonsmiddel fordi den mister sin kraft.»

Okay, jeg er i hvertfall enig i at de er uenige.

Neida, jeg trodde ikke at jeg kom til å finne en fasit på dette her. Den jakten har jeg gitt opp for lenge siden når det gjelder det å oppdra barn. Men jeg liker å se ting fra flere sider, og det er tydelig at det vanker mange forskjellige meninger om dette.  Jeg har mine metoder, som kanskje er en lett blanding av alt, og de funker sånn halvveis. Men de hadde garantert fått en eller annen ekspert til å rive seg i håret.

Det som later til å virke hos meg, er å servere en kjapp irettesettelse ala «Jeg kan ikke la deg snakke slik til meg, og jeg vil at du skal slutte med det» og hvis ikke det fungerer (som det ganske ofte ikke gjør) så forteller jeg at jeg går i et annet rom (hvor ingen slenger med leppa til meg) og at hun/han kan komme og snakke med meg hvis de vil, men ikke med slemme ord.  Noen ganger kommer den lille sinnataggen da tassende etter noen minutter, og da spør jeg som regel hva det var som gjorde at han/hun ble så sint at hun sa slemme ting. For det er vanskelig for meg å tro at små barn slenger med leppa kun for å få meg til å sette kaffen i halsen.

Samtaler om hvorfor det er feil å bruke stygge ord, eller hvorfor det sårer, pleier ikke å være en hit mens smårollingen fortsatt er oppjaget og i full sving med monologen sin. De samtalene tar jeg når stemningen er rolig, og slu som jeg er, har jeg begynt å prøve å lære jentene mine bort noen tulleord som fint kan brukes når man blir sint. Så får vi se om «kråkebollekake» og «fillefjontifjas» slår an. De ler i det minste godt av meg.

Når tenårene kommer, har jeg på følelsen at jeg må finne en ny strategi. . .


Har du opplevd å få servert noen saftige gloser fra smårollinger? Hvordan reagerte du? 

Skal vi ignorere eller kjefte? Hvordan tror du det er best å takle stygg språkbruk hos barn? 



På flyttefot: husdrømmen som havarerte



Da jeg var liten, drømte jeg om å bo i et palass. Det skulle ha så mange rom at jeg kunne invitere alle vennene mine, hele familien og enda ha mange ledige rom i det digre slottet. Det skulle være så stort at det å løpe fra den ene enden til den andre ville kvalifisert til et halvmaraton, og for å komme opp i toppetasjen skulle det selvfølgelig vært installert en førsteklasses heis med tv-skjermer og tyggegummidispenser. Aller helst skulle hele kåken vært laget av godteri, men akkurat den biten skjønte seks år gamle meg at var litt urealistisk.

Men hvor mange av oss har ikke drømt om å bo i et digert hus? Tanken på å ha nok av plass til alle i familien, til besøk, fester, middager, allslags aktivitetsrom og gjemme bort rotet-rom er rimelig fristende for meg. Men etter at jeg fikk barn, så visnet den drømmen fort, av uforutsette grunner.

Jeg forstod hvor innmari mye vi ville måtte jobbe, og hvor lite tid vi ville hatt med barna hvis vi skulle klart å sikre oss et digert hus. Eller, vel.. Egentlig ville det jo ha lønnet seg mest å la være å få barn til vi hadde fått oss hver sin mastergrad, høye stillinger og feite lønnslipper. Misforstå meg rett: det går jo an å få seg et stort hus uten lederstilling/superlønn og det at man har stort hus betyr ikke at man aldri ser barna. (eller, man kan jo risikere å miste dem i et superslott ala seks år gamle Jona, men det garantert få som har det problemet). Men vi har måttet takke nei til både den spennende stillingen, den lønnslippen og drømmen om det store huset for nå, fordi at de tingene ville i vår situasjon ville betydd at vi måtte gi opp ting vi ikke er klare for å ofre. Ting som 15 måneder hjemme med barna etter fødsel, utvidet pappaperm og mer fokus på her og nå enn karriere og hundrevis av kvadratmeter.

Siden jeg traff tyskeren min for seks år siden, har vi leid fem leiligheter. Da vi planla å flytte til Norge fra Tyskland i 2013, begynte den O'store husdrømmen å krible under huden. Mest hos meg. For jeg er oppvokst ute i bygdenorge. Der hvor alle har et eget hus, som de eier selv, og bor i lenge. Det er ikke så typisk for småbarnsfamilier i disse trakter å flytte hver 12. måned, og spesielt ikke når man teoretisk sett kunne ha kloret til seg et boliglån og fått det store huset til tross for uglamorøs inntekt, i stedet for å leie noe mindre. 


Barnerommet i leiligheten i Berlin, slik det så ut da vi flyttet inn. Passelig for et barn, tenkte vi. Lite visste vi at vi snart skulle bo der med tre stykk småbarn.

I Norge ligger nå gjennomsnitts boareal per person på ca 60 kvadrat. Det vil da si at vi måtte ha sikret oss et hus på 300 kvadrat for å være gjennomsnittlige. Og en lønnslipp som matchet, vel å merke. 

Men så handler husdrømdilemmaet ikke bare om pengene for meg. Det handler også om hvor mye plass man egentlig trenger for å leve godt. I Norge øker størrelsen på eneboligene i gjennomsnitt, i tillegg til at det bor færre personer i hver bolig. Det virker altså som om de fleste vil ha mest mulig luft rundt seg. Er det egentlig nødvendig med å forbasket mye boltreplass?

Da jeg var liten, bodde foreldrene mine pluss to barn i en periode i en toroms leilighet. En familie på fire i en leilighet som jeg nå ser på som ganske trang for et studentpar. Men vi hadde det jo fint i det bøttekottet, vi fire. Ikke husker jeg noen verdens ting om at det var trangt. Jeg husker bare at vi lekte mye ute, av naturlige grunner. (Hvem ville ikke blitt gal med to smårollinger innendørs hele dagen i en toroms?) Jeg ville kanskje ikke satset på en 40 kvadrats leilighet nå med min familie på 5, men vi klarte oss utmerket med 80 da vi bodde i Berlin etter at Lillebror ble født. Akkurat nå leier vi et hus på ca 100 kvadrat, og selv om det er lite og søtt og litt dukkehus-aktig i forhold til mange av husene i nærheten, er det ikke lite i mitt hode. Spesielt ikke på vaskedager. Eller når vi leter etter sokker på morrakvisten.



Nå som vår leiekontrakt snart går ut, og vi igjen skulle til å finne oss et nytt sted å bo, var jeg atter en gang innom husdrømmen. Et digert oppussingsprosjekt kanskje? Det kunne vi jo hatt råd til? Et gammelt men svært palass med et rom til hver person, pluss to oppholdsrom, hobbyrom og vaskerom? Ville ikke det vært deilig? Ville ikke det gjort hverdagen enklere, eller i det minste litt mer koselig? Kanskje jeg endelig ville følt meg voksen og hadde fått lov til å kalle meg "etablert"?

Men da regnestykket stod klart, og vi så hva som måtte til for å få husdrømmen til å gå i oppfyllelse, la vi enda en gang palassplanene på is. Det er ikke verdt det. Vi flytter ikke til noe større. Vi skal ikke kjøpe. Og jeg merker at jeg er litt glad for at huskjøp-drømmen gikk i dass. For nå får vi så mye annet fint isteden. Jeg tror vi kommer til å leve godt, men på en annen måte enn hva jeg hadde tenkt. Kanskje vi blir der lenge også.

 Vi skal bo på et sted som er akkurat dyrt nok til at vi får et nybygd og hyggelig sted å leve, men akkurat billig og fleksibelt nok til at vi fortsatt har midler til å besøke familien vår som er spredd utover hele Europa. En bolig som har akkurat plass nok til å kunne danse fugledansen på stuegulvet, men akkurat liten nok til at man ikke trenger å bruke en hel dag på å støvsuge førsteetasje. Okay, så må barna dele rom, og vi må være kreative når vi får mange på overnattigsbesøk, men vi er så hinsides fornøyde med vårt kommende hjem at det ikke gjør noe om det "bare" blir 20 kvadrat på hver. Egentlig tviler jeg på at barna i det hele tatt kommer til å bevege seg 20 meter bort fra meg de neste fem årene, (jeg skygges jo fortsatt på do) så de kommer nok ikke til å bry seg om boarealer og den slags med det første. 

Kanskje boligdrømmen går i oppfyllelse en dag i fremtiden, for det å eie noe selv, har jeg ikke gitt opp helt. Men det med plass er noe annet. Jeg har blitt glad i å leve akkurat passe stort. Jeg forstår godt dem som ønsker seg et digert hus, men jeg er ikke helt der lenger selv. Mindre plass er ikke lenger nødvendigvis mindre koselig eller praktisk i mitt hode. Palassfantasiene har gitt seg, med andre ord. 


Hvor mye plass trenger du og din familie?
Hvor stort er huset ditt/ leiligheten, og er det stort nok?
Hvor stort er det perfekte hjemmet for deg?

Foreldre som leser blogger er ikke dumme



Det er ikke sjelden jeg hører folk snakke litt nedlatende om dagens foreldre, og da spesielt mødre, og hvor idiotisk det er at de leser seg svimle på blogger, foreldrebøker, babyforum, mammabøker og avisartikler fulle av forskning, tips og triks om alt fra fødsel til oppdragelse av tenåringer. «Det finnes da ingen fasit. Hva med å være litt selvsikker og satse på sunn fornuft? Hva med å spørre mora si?» sier de, og gliser litt hånlig av disse desperate google-mammaene på jakt etter gode råd. 

Jo, jeg kan være enig i at det går an å overdrive mammatips-jakten. Akkurat som det går an å spise for mye spinat, drikke for mye vann, og trene akkurat litt for mye crossfit. Det går an å få for mye av en god ting. Jeg har merket det selv, og innsett at jeg noen ganger blir nødt til å gi meg selv google-forbud. 

Men det er bare sort/hvitt heller. Det er en grunn til at mødre og fedre i dag søker råd og leser til øynene svir. En god og logisk grunn.

Vi lever så vanvittig annerledes enn våre foreldre og besteforeldre. Kvinnene jobber mye mer utenfor hjemmet, vi forventes å være tilbake i arbeidslivet innen barnet har fylt et år, det er ikke lenger så vanlig å ha familien i neste hus, eller engang i samme by. Vi er mer isolerte men har samtidig flere kanaler å velge mellom når vi ser etter råd. Dessuten så kan ikke bestemor eller mamma svare på alle mine spørsmål, for jeg er mamma i dag, ikke for tjueseks år siden. Hvordan finner man en jordmor i Berlin som tar hjemmefødsler? Hvordan søker man om permisjon for studentpappaer? Det er ikke akkurat gode odds for at våre foreldre eller nabokona med voksne barn skal vite svaret på slikt. Derfor vendte jeg meg til Onkel Google, forum, blogger og denslags. Og det fungerte utmerket godt.



Det var noen fra våre foreldres generasjon som nylig beskrev forskjellen innmari godt for meg:

Da vi fikk barn hadde vi kun én bok om babyer hjemme. Og hvis ikke vi fant svaret der, ringte vi til en klok tante som hadde fire barn og visste alt. Alle ringte til henne. Hun var et babyleksikon.

Det fantes ikke noe internett, ingen blogger eller nettaviser. Men jeg vedder på at foreldrene våre ville ha googlet de utslettene eller ørebetennelsessymptomene, eller bestilt den babyboka om søvnrutiner på nettbutikken rimelig kjapt hvis de hadde hatt den muligheten. 



Men våre foreldre hadde ikke tilgang på et hav av bøker på nett. De hadde bare den ene som ble arvet, i tillegg til noen kloke, erfarne damer å vende seg til. Og de brukte det for alt det var verdt. De ringte til dem som hadde erfaring når de satt fast. De trengte nemlig bekreftelse de også, selv om de brukte sunn fornuft og folkevett og alt det der. Og de trente tips, råd og en klapp på skulderen, akkurat som vi som er småbarnsforeldre i dag trenger. De trengte også noen som sa «jada, det er helt normalt at bæsjen til babyen er sennespsgul» eller at «du må pakke inn puppene i ull hvis ikke du vil ende opp på sykehuset med mursteinjur og feberkramper». 

Det er ikke dagens foreldre som nødvendigvis er dumme. Jeg tror ikke at de fleste av oss tenker at det finnes en fasit der ute, bare vi googler grundig nok. Og noen ganger er det bare så innmari godt og sunt for sjela å lese om noen som står midt oppe i det samme kaoset som deg. Jeg tror ikke at de som skriver om hvor vanskelig det kan være å ha barn, eller hvor slitne de er, gjør det bare for at folk skal synes synd på dem. De vil bare komme i kontakt med noen som har det på samme måten. Jeg tror ikke at samtlige av dem som skriver mammatips i aviser, på blogger eller på forum gjør det bare for å fremstå som verdens flinkeste fordi at de mener de har funnet løsningen på alt.  De har bare overtatt for den kloke tanta som ikke lenger bor rett over gata. Og alle foreldre trenger en klok tante når de sitter der og føler seg mutters alene og rådville. Om du finner henne på et babyforum eller i neste hus, er ikke så nøye for meg. Jeg forstår deg, og jeg synes ikke du er dum.


Hvor finner du støtte, råd og tips? Eller trenger du det kanskje ikke? 

Hvor fant dine foreldre denne støtten som mange av oss finner på internett i dag? Har du møtt noen som synes det er tullete å lete etter råd på nettet?



Forfatterdebutant: festen og fjesene



Nå er boken ute, og antiklimakset etter lanseringsfesten har tatt over for nervene. I hele dag har jeg prøvd å finne passende ord for å skrive om gårsdagens opplevelse, men det viser seg å være vrient å sette ord på det. Da jeg kom hjem til Sørlandet i dag, var det mange som stilte samme spørsmålet: hvordan var det? Og de første ordene som falt meg inn var overveldende, artig og merkelig. Merkelig på en overveldende artig måte. Eller artig på en overveldende merkelig måte. Jeg greier ikke helt å bestemme meg.

Se for deg at du har smugtittet på livet til noen eller smug-lest tankene til et annet menneske i noen måneder. Kanskje i flere år. Så begynner du etter hvert å dele dine opplevelser fra ditt liv med dem. Dere blir venner, men kun via internett. Du føler du kjenner dem fordi at dere deler tanker om nære og viktige ting, men likevel vet du så lite. Du har ikke engang hørt stemmen deres, men nå har dere skrevet en bok sammen. 

Så står du plutselig der i et rom med alle disse menneskene. Alle, på samme tid. For ikke å glemme alle dine lesere. De som nå har lest dine tanker, fortellinger og bekjennelser. De som hele veien har backet deg opp og som egentlig har æren for at du i det hele tatt står der.

Og folk vil ha the inside ståry. Oppsummer den følelsen liksom. 

Susanne Kaluza sier noen ord om boken og hvordan hun plukket ut medforfatterne.

 

Vel, det føltes som om jeg, husmora, småbarnsmammaen, hobbyblogger og nå newbie skribent-dama, hadde lånt livet til en annen person for en kveld. For selv om det jo er mine egne skriverier som på et eller annet vis, brakte meg til det høydepunktet som kvelden i går var, så var det så inni hampen uvirkelig å stå der sammen med de andre forfatterne og signere bøker, møte lesere, redaktører og til og med gamle venner som kjente meg lenge før jeg visste hva en blogg var. Jeg kan ikke si at det føltes naturlig, men det var ikke akkurat kjedelig heller. Medforfattere og eminente mammabloggere Pia og Marte gjorde en god jobb med å få meg til å le mens vi tok bilder, og glemme at jeg gikk på altfor høye stylter av noen sko. Stine var i sitt sprudlende ess som vanlig, og Vigdis var om mulig enda mer herlig enn hun er på bloggen sin.


Blandt dem jeg rakk å hilse på: Vigdis, Ida, Inga, Stine, Susanne, Gro.

Tusen takk til alle bloggdamene som slo av en prat, og de fine bloggleserne som kom og hilste på meg. Jeg vet jeg var rimelig fjollete og distrahert, men sånn blir det når bygdejenta er i storbyen ute blant fintfolk. Ida, Gro, Mrs.C, Martine, Hanna, Åshild, Annikken, Guri og alle dere andre som kom og sa hei: danke schön! Nå må jeg bare finne på en unnskyldning for å få møte lesere igjen!

 Jeg skulle gjerne ha blitt der i mer enn bare to timer. Snakket mye mer med de fantastiske leserne som stilte opp, feiret lenge med forfatterdamene, og malt tigerstaden rød mens jeg var så godt i gang. Men så fikk jeg beskjed om at sjefen min trengte meg. Og det var ikke så aller verst å dra tilbake til en varm liten klump i hotellsengen, og ligge der resten av natten og lese igjennom den rykende ferske boka vår. Den ble garantert lesbar, hvis jeg får lov til å si det selv. 


ps: er det flere enn meg som skal ut og sjekke om de finner boka på bokhandelen i morgen? 

Showtime

 
Det er helt tragikomisk hvor frynsete nerver jeg har i dag. Jeg har ingen grunn til å være stresset, dette skal jo bare være kos! Likevel sitter jeg her og svetter som en sumobryter. 

Det er like før nå. Boklanseringen for Mammarådet er bare noen timer unna. Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i tigerstaden og prøver å roe nervene med en pakke sjokoladecookies og en tam flaske Pepsi. Så langt har det bare gjort meg enda mer småkvalm og skjelven. Men festneglelakken er på, så nå får det bære eller briste.

Heldigvis har jeg med meg min søster, som får meg til å le når det skjer uforutsette og rimelig upraktiske uhell på en dag som dette. (Mer om uhell og diverse på et senere tidspunkt.) Lillebror er også med på tur, og han virker en smule skuffet over at han ikke blir med på selve festen. Han som hadde funnet den perfekte vesken til antrekket sitt og alt.

 

Jeg derimot, innså nettopp at jeg har glemt mine accessories hjemme, men det er kanskje slike tabber man må regne med når man har vært ute av fest-gamet en god stund. Jaja. Dere får ta meg som jeg er.

Med mørke ringer under øynene som accessories. 

Håper vi sees! 

Peptalk om egentid



Jeg har ikke ordentlig tid til meg selv lenger. Og selv om jeg visste det på forhånd så ble det likevel tøffere enn jeg trodde å gi slipp på den. 

Det ble mye vanskeligere enn forventet å bli mamma, mye flere tårer, flere prinsipper som falt, flere venner som forsvant men heldigvis også mye morsommere enn hva jeg hadde trodd.

Da vi ventet nummer én, var vi som de fleste førstegangsgravide ?fulle av optimisme. Ta det med ro, jeg skal ikke bli depressiv her. Jeg har ikke tenkt å overtale noen til å ikke bli mamma. (De som virkelig ikke vil det trenger ikke å gjøre mer enn å ta en titt på meg, så er de overtalt nok.)  Men jo, det var egentlig ganske herlig å bli mamma, men det var flere uante ting som slo meg etter at første barnet kom.  Jeg fikk på en måte en brutal aha-opplevelse med tanke på dette med tid. Eller egentid, som det så fint kalles, og hva den er verdt for meg.

Her er en lett miks av det som for igjennom hodet mitt etter at første barnet kom:

-Hva i huleste var det egentlig jeg brukte tiden på før jeg ble mamma? 

-Hvorfor i all verdens navn brukte jeg flere timer i uken på å lese tullete magasiner eller spille dataspill når jeg kunne ha DUSJET så ofte jeg ville, gått på do akkurat når det passet meg, og blitt der i mer enn 1,5 minutter? 

-Hvorfor satte jeg ikke mer pris på det å faktisk kunne sitte ved middagsbordet og tygge maten min ordentlig før jeg fikk rollen som stol, seng og transportmiddel for babyen min?



Da nummer to kom til verden, måtte jeg flire litt av disse tankene. Som om et barn var vanskelig liksom. Nei, nei, DETTE var hardkjør skjønner du. TO var garantert slutten på all egentid, tenkte jeg:

-Hvorfor i all verden gjorde vi ikke mer ut av ting mens vi bare hadde ET barn? Vi kunne jo reist mer, besøkt flere venner, laget flere kompliserte og deilige middager, lest flere bøker!

-Hvorfor lot vi ikke besteforeldrene passe oftere mens vi bare måtte overlate ET barn til dem?

-Hvorfor satte vi ikke mer pris på det å bare måtte kle på ET barn, skifte bleie på ET barn eller det å legge ET barn om kvelden?

Jeg var helt sikker på at jeg hadde skjønt verdien av egentid nå. For jeg hadde jo virkelig «ikke tid til noe» lenger.

Trodde jeg.

Det ble tre barn. Men vi var fortsatt bare to voksne. Det sier seg selv at først nå ble egentid et ordentlig abstrakt begrep som jeg pent måtte legge på hylla for en stund. Spesielt etter at mannen fikk pendlerjobb og jeg plutselig ble gressenke store deler av tiden. Og forresten, når jeg sier egentid, så mener jeg den av typen jeg må ingenting akkurat nå og kan gjøre hva jeg vil-tid. Og ikke sånn åh nå sover de så da kan jeg endelig skrubbe under kjøkkenbordet, sortere alle de single sokkene og finne frem klær til i morgen ?tid. For det er nok av den typen tid.


Plenty med denslags altså.

Så når kvelden kommer etter en dag alene med tre småtroll i alderen 10 måneder til 4 år, så humrer jeg godt av de tankene jeg hadde etter at nummer to kom. Jeg ante virkelig ikke hvor mye tid jeg hadde for meg selv! Jeg kunne jo fortsatt lage meg en morgen-cappuccino på den tiden. Jeg laget flotte middager fra bunnen av, nesten hver dag, og jeg lakket til og med negler oftere enn en gang i måneden. (Hvorfor jeg gjorde det siste der, skjønner jeg ikke helt nå. Jeg kunne f.eks ha sovet. Just saying.)

Ja. Ting ser litt annerledes ut nå.

Egentid nå er en (publikumsfri) dusj som varer lenger enn fem minutter. En tur på matbutikken med kun et eller (haleluja!) uten barn. En tur ut i snøen for å måke, alene. (Nei, jeg tuller ikke.) En tur ut med søpla for å puste rolig og telle til ti. En semi-komatøs halvtime foran skjermen med en god TV-serie på kvelden like før jeg slokner. Noen minutter på sofaen med en mann som snorker litt mens han kiler meg i nakken før vi begge sovner av utmattelse innen episoden er over, er hva jeg kaller egentid nå. 

Men vet du hva? Det går helt greit. For det meste. For en kjøkkenbenk full av skitne tallerkener betyr jo bare at vi har mer enn nok å spise. Et rotete hus, tja, det betyr at vi har alt for mye å gjøre og kanskje bør prioritere litt annerledes, men vi har i det minste et tak over hodet. Tidlige morgener til tross for ingen vekkerklokke betyr at vi har tre sprell levende barn som ikke kan vente med å starte en ny dag. Stressende turer på butikken betyr at vi har midler til å handle det vi trenger. Skittentøysfjell som vokser og vokser betyr at vi har flere klær enn vi burde hatt, og tusen daglige spørsmål og flere enn nok trassepisoder betyr at vi har barn som lærer uendelig mye hver dag. 



Egentid er fint og ofte helt livsnødvendig. Jeg må fortsatt skvise inn (om enn bare) noen minutter med egentid hver dag for å holde hodet klart. Men det er liksom bare egen-tid. Nå har vi mest sammentid, og jeg vedder på at jeg kommer til å savne det sånn passe mye når jeg står foran en låst dør og prøver å overtale tenåringen min til å stå opp klokken ni på en lørdag for å finne på noe sammen med mamma. 

Egentid kommer igjen. Sikkert i haugevis. Men sammentiden renner ut . 


Hva gjør du når du har egentid? Og hvordan takler du det når du ikke får egentid?


 

Skrike litt kanskje



Jeg gidder ikke å være voksen. I alle fall ikke akkurat nå.

Jeg gidder ikke å være voksen når det kommer kjipe brev i posten eller når det ligger 1,5meter snø utenfor døra og vi må være i barnehagen om et kvarter.

Jeg gidder ikke å være voksen når jeg har vært så voksen at jeg sa ja til å gjøre en masse morsomme, vanskelige jobbe-ting som jeg egentlig ikke har tid til fordi at jeg har så mange andre voksenting jeg må ordne.

Jeg greier ikke å være spesielt voksen når jeg våkner om morgenen, lenge før hjernecellene mine har stått opp, og det er tomt for kaffe.

Jeg digger ikke å være voksen og upopulær når jeg står på butikken med en liten stabeis som knurrer og forkynner med øredøvende røst hvor urettferdig det er at jeg var så voksen å si nei til sjokoladeboller på en tirsdag. 

Og jeg vil aldeles ikke være voksen når jeg har tre småtroll på slep og dama i kassa sier at det ikke går an å betale med kort og jeg ikke har med meg noen penger. 

Jeg vil ikke være voksen når jeg ligger våken om natten og teller kroner og øre.

Jeg orker ikke å være voksen når jeg står opp om morgenen og skjønner at noen må ha våknet før meg fordi at det ligger en åpen nescafe-boks på nattbordet og hele gulvet og madrassene er dekket av mørkebrunt pulver.



Noen ganger hadde det vært så innmari deilig å få være litt mindre voksen. Bare akkurat i de øyeblikkene når det suger som verst. 

Skrike litt kanskje. Sånn helt uprovosert.

Slenge med armer og bein mens jeg ligger på gulvet og spinner rundt min egen akse. 

Grine litt. 

Ikke sånne stilletårer som ingen legger merke til. Sånne som renner sakte nedover neseryggen i mørket på soverommet etter at barna har lagt seg. 

Nei.

Jeg har lyst til å grine på ordentlig. Sånn stygge-grine. Med sprutetårer, lite flatterende grimaser og tilhørende snørr, hulk og hikst. Og helst skulle noen trøste meg, helt uten å rødme.



Jeg vil trampe med beina og skrike mot himmelen. Være uforskammet, bortskjemt og rabiat bare fordi at ting ikke går helt min vei akkurat nå. 

Men, jeg er mamma. Og voksen. Og sånne voksne mammadamer, skriker ikke og stygge-griner på butikken selv om de så absolutt føler for det når dama i kassa roper "det var visst noe i veien med minibanken også sa de" i det du skal til å hente de forbaskede pengene.

Nei, mammaer blir ikke rabiate. De venter til de kommer hjem. Til alle har sovnet. 

Og så tar de seg en liten kopp te og ganske mye sjokolade og stygg-griner litt på innsiden mens de ser på meningsløs voksen-TV.



Og blogger litt da. Må ikke glemme det.

Men det er digg å være voksen når man kan bestemme seg for at i dag er junkfood-dagen. 

Kanskje i kveld kan være rødvinkvelden også? 

Ja. Vi sier det.


God helg alle voksenfolk!