februar 2015

Babylove

Livet altså.  Noen ganger kan man ikke gjøre stort mer enn å bare holde seg fast og nyte turen.  Natt til i dag ble vi brått  overrasket av denne karen som hadde veldig hastverk. Fødselen ble helt ubeskrivelig. Detaljene får vi ta senere, men vi kan si det slik at vi har opplevd noe helt nytt og uforglemmelig.   Nå bare nyter vi. 



Enkle strikkeoppskrifter til baby




Det er ingen tvil om at jeg lider av et alvorlig tilfelle av strikkefeber. I løpet av denne rugetiden jeg strikket mer enn noen gang i hele mitt liv, og jeg drømmer stadig om nye prosjekter. 

Det finnes fått som er hyggeligere å gjøre i vente tiden enn å lage noe selv til den lille i magen, og jeg håper virkelig at jeg får litt tid til overs til å produsere flere plagg til Babybror også etter fødselen. 



Etter at jeg la ut bilder av noen av prosjektene mine, har jeg fått mange spørsmål om oppskriftene, så her kommer en liten samling med noen av mine favoritter og hvor man kan finne oppskrifter på dem. 

Babysokker:

Disse sokkene var noe av det første jeg strikket til Lillebror. Oppskriften er superenkel og viser trinn for trinn hvordan man går frem. (Fint for meg som må ha det inn med teskje..)  Sokkene går relativt fort å strikke, selv om de strikkes på pinne 2,5. Jeg strikket disse i babyulla fra Rimi, og synes de ble fine og stabile i formen med dette garnet. Et tynt merinogarn eller alpakka passer nok også veldig fint til denne oppskriften. 

 

Liten lue: 


Denne oppskriften er fra boka Myk Start. En fin liten strikkebok med oppskrifter som går fra nyfødt til 1 år. Jeg er ingen veldig erfaren strikker, men de fleste oppskriftene i denne boken er lett forståelige, selv for en amatør som meg. Mønsteret lages ved å strikke vrangbord og riller, og fellingene bak på lua er veldig enkle å få til. Kyse til baby er noe av det søteste som finnes, og jeg kommer garantert til å strikke mange av denne lua, i flere størrelser og farger! 

Bleiebukse: 


Denne bleiebuksa er strikket i dobbelt tråd med merinoull. Det anbefales å strikke buksen i lanolingarn hvis man skal bruke den utenpå tøybleier, men det går også an å legge buksen i et lanolinbad for å få den vanntett. Oppskriften fant jeg på nett, her. Dette var også et av de første plaggene jeg strikket til babybror. Opskriften nøye beskrevet og er superenkel å følge, til tross for at den er på svensk. 

Vest: 

Denne oppskriften fra Myk Start var bittelitt mer utfordrende for meg, men jeg er knallfornøyd (og litt kvalmende stolt) av resultatet. Her har jeg brukt garnet Baby Alpaca Silk fra Drops i fargene hvit og lys grå. Denne strikker jeg gjerne igjen i flere størrelser og farger! 




Bukse: 

Enda en skatt fra boka Myk Start. Dette var den første (vellykkede) buksen med ben som jeg har strikket, og jeg elsker den! Denne er også strikket i Baby alpaca Silk, og kan forhåpentligvis brukes en god stund, i og med at den har opp/nedbrett i bena og er høy i livet. 

Skappelgenser: 

 

Superenkel og kjappstrikka skappelgenser til baby! Denne fant jeg her. Denne kan jeg godt tenke meg å strikke i flere størrelser, og muligens med enda større halsåpning og knapper i skuldrene for å gjøre den enda lettere å ta av og på. 

Siden jeg straks er på overtid med Babybror som koser seg litt for mye i magen, har jeg selvfølgelig nye prosjekter på pinnene as we speak. Det finnes ikke bedre terapi for en utålmodig og sliten mammarkopp enn å krype opp i sofaen med en kopp te, strikkepinner og deilig garn. 

Legg gjerne igjen en kommentar med linker eller boktips med dine favorittoppskrifter til baby! 


PSsst! Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden og barsel kan du følge mammalivet på instagram. 


40 uker!



Welcome to the final count down folkens! 

40 uker er fullført, og innen to uker er jeg firebarnsmor. Hadde det ikke vært for at jeg er SÅ innmari ferdig med å være gravid, så hadde det sikkert vært litt skummelt å tenke på.

Sånn sett er kroppen min ganske lur, som lar meg bake babyene mine til jeg er så lei at jeg ikke engang blunker av tanken på rier, ammestyr, eller det å få ansvaret for en nyfødt igjen. Give it to me, sier jeg bare. NÅ er jeg klar! 




Vi har for tiden to jordmødre på vakt for oss døgnet rundt, pluss et par besteforeldre, tanter og onkler som venter veeeldig på en viss telefon fra oss. No pressure altså.

Denne uken har vært veldig rolig. Litt for rolig for min smak. Jeg kjenner rett og slett ikke et eneste lite tegn på at kroppen gjør seg klar for den store dagen. Kynnerne som pleide å komme så ofte at jeg mistet tellingen, har forsvunnet. Ikke har jeg  noen mystiske "murringer" eller andre spennende saker heller. Det er bare stille. Sånn bortsett fra bedagelig romstering fra Babybror, noe som tyder på at han begynner å få det trangt der inne. 




Men jeg merker på meg selv at jeg befinner meg midt i den tjukkeste fødetåka. Egentlig kunne jeg tenkt meg å gå i hi og bare sove frem til fødsel. Men i stedet vralter jeg rundt og vasker der jeg fortsatt kommer til, strikker når jeg sitter, og forsøker å distrahere meg selv så godt jeg kan. 

Tanken på å gå på overtid enda en gang lurer i bakhodet. Jeg lengter så fryktelig etter å få møte denne karen, at jeg ikke kan forestille meg hvaslags tilstander det blir i heimen hvis jeg ikke har født innen mandag. Jeg er nok ekstra bekymret for å gå på overtid, siden vi planlegger hjemmefødsel. Går jeg mer enn en uke over tiden, blir det fort snakk om igangsetting på sykehus. Noe som er så fjernt fra det vi ønsker oss at jeg ikke engang orker å tenke over det. 


"Kebab til lunsj, middag og kvelds, -fordi jeg fortjener det..." 

Derfor har jeg fra og med i dag innført "free pass" regelen for meg selv, for å overleve de neste dagene. En tradisjon jeg har holdt i alle svangerskapene mine. For når man er såpass gravid at man bikker over i TIENDE måned av rugeperioden, så har man rett på et "free pass". Det vil si at jeg hverken gidder å ha dårlig samvittighet for at jeg ligger som et dovendyr på sofaen store deler av dagen, at jeg sover 15 timer i døgnet, eller for at jeg spiser nøyaktig det jeg har lyst på, nøyaktig når jeg vil, uten å ofre det en tanke. Sjokolade til frokost anyone? 


Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 



39 uker




Jeg bråvåkner av at noen hoster. Om jeg var fysisk i stand til det, så hadde jeg hoppet ut av sengen og sprintet inn på barnerommet for å avverge en potensiell krise. Men i stedet blir jeg sittende og lytte med nervene i høyspenn. Jeg holder pusten, klar til å rope til mannen at han må løpe og hente bøtta. Heldigvis var det bare hosting, denne gangen. 

Vi har hatt omgangssyken på besøk i ti dager. Jeg har altså tilbragt den siste tiden som sykepleier og rengjøringsarbeider, døgnet rundt. -Ikke akkurat den avslutningen jeg hadde sett for meg for dette svangerskapet. I tillegg til sykdommen, bestemte både vaskemaskinen og komfyren seg for å gå i koma akkurat denne uken, så å si at ting har vært kaotisk i det siste, ville vært en skammelig underdrivelse.



Torsdagen ble tilbrakt med Lillejenta som var blitt frisk, men måtte bli hjemme fra barnehagen for å holde 48 timers regelen. Hun så tydeligvis hvor sliten mamma var, for plutselig var det lille forkleet hennes på, og en liten husmor våknet til live i henne. Oppvaskmaskinen ble tømt og fyllt, frokosten ordnet hun helt selv. Jeg fikk til og med døse litt på sengen mens hun perlet kunstverk ved siden av meg hele formiddagen. Senere på dagen satt vi sammen på kjøkkenet, og hun serverte vitser mens vi spiste lunsj. Jeg kjente hvordan slike helt alminnelige øyeblikk blir overveldende fine etter en såpass slitsom periode. Bare det å se jenta mi smile og spise igjen, var nok til å gi meg en intens følelse av takknemlighet. 



I dag ser ut til å bli en ok dag. Både barna og hvitevarene har på mirakuløst vis, blitt friske (Can I get a Hallelujah?!) og jeg er så lettet at jeg har mest lyst til å sette meg ned og gråte og le hysterisk om hverandre til alt stresset som har bygget seg opp forlater kroppen min. I dag skal vi bare spise fastelavensboller og nyte at alle sammen er friske for øyeblikket. 



Det er ca en uke igjen til termin, og fysisk sett, så er jeg mer enn klar for å avslutte denne rugingen. (For det merket man jo ikke på magebildene *host*) Men hodet er ikke helt der enda. Det føles som jeg har blitt snytt for over en uke med forberedelser og oppladning, så jeg hadde gjerne tatt noen dager til med denne babykulen for å komme til hektene, og få omgjort huset vårt fra svinesti til føderede igjen.

 




Men det er jo saken med fødsel, at man aner ikke når det vil brake løs. Jeg kan føde i dag, i morgen, eller om to uker til. Og når det blir alvor, tror jeg neppe Babybror bryr seg om jeg har beseiret skittentøysfjellet eller ikke. Så her i huset er vi i fullt beredskap, utbrente men lykkelige over at minsten ikke valgte å melde sin ankomst midt i kaosuka. 


 Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 



Midt i mellom




Dette er en merkelig, midt i mellom- tidsperiode. Fødselen er jo så nær-så nær, men likevel vet jeg at det sannsynligvis er to-tre uker igjen å gå for meg. I hele svangerskapet har jeg gått og forberedt meg på det store som skal skje. I snart ni måneder har jeg grublet over mine tidligere fødsler, barseltid og permisjonsliv. Hva fungerte? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hvordan blir babyen? Går det an å være så heldig å få enda en frisk og sterk liten klump? Kommer jeg til å takle å være firebarnsmor? 

Og selv om jeg i tidligere svangerskap har lest meg blind på alt jeg kom over av litteratur om fødsel, naturlig fødsel, amming, hjemmefødsel og mye mer, har jeg likevel gjort det samme denne gangen. Det er uungåelig. Som om hormonene som har overtatt kroppen min insisterer på at jeg har et obligatorisk pensum å karre meg igjennom mens jeg er gravid.




Jeg har stappet hodet mitt fullt av beretninger og tips fra jordmødre, fødselsfortellinger, råd fra leger, råd fra helsemyndigheter, og råd fra tilfeldige mennesker som ser sitt snitt til å lure inn sine beste anbefalinger før den store dagen kommer. 

Men nå. Nå er det liksom fullt. Nå har trangen til å forberede meg gitt seg. (Ok, bortsett fra strikkingen...og vaskingen. Der er jeg fortsatt fullstendig på kjøret...) 




Jeg orker ikke å ta inn mer informasjon, eller gruble mer over hva og hvordan jeg ønsker at ting skal foregå under fødselen og etterpå. Jeg har stengt alle kanaler for tips, og trukket meg tilbake i en slags tåkete fødeboble som stort sett dreier seg om å holde meg selv distrahert nok i to-tre uker til, slik at jeg ikke ender opp med å krølle meg sammen i en stor hormonball på sofaen, synes ufattelig synd på meg selv, og surmule der frem til riene sitter inn. 

Når fødselen er nært forestående, synker jeg alltid langsomt inn i denne stemningen. Det er som en mental brytekamp, hvor jeg kjemper mot fristelsen til å begynne å vente, og vente og vente på fødselstegn. Fra jeg våkner om morgenen, til den siste tanken jeg har om kvelden, må jeg drible meg forbi hundrevis av potensielle tankespiraler. For OM jeg gir etter, og virkelig lar lengselen etter babyen min ta over allerede nå, vet jeg at resten av ventetiden blir uutholdelig. Både for meg og resten av husstanden, som allerede må takle nok av hormonelle utbrudd.

Så her flyter jeg. I en «ikke vente så fælt-tilstand». I en boble av strikking, vasking (slipper ikke unna det med omgangssyke i hus), netflix-overdose, litt lett papirarbeid på siden, og noen gode besøk hos venner og kjente. 

Når tiden er inne, og termindagen virkelig er i sikte, (eventuelt forbi) vil boblen sprekke. Alle følelsene, hver minste lille bekymring, og de intense forventningene vil bruse opp til overflaten. Jeg kommer sannsynligvis til å bryte sammen i snørrgråt på baderomsgulvet og skjelvende innrømme for høyere makter, at NÅ er jeg ferdig. NÅ er jeg ordentlig klar. Komme det som komme vil, -tiden er inne. 

Og om ting går slik de har gått hver gang, vil riene følge etter, når boblen har sprukket. 

....eller jeg kan føde i morgen, uten forvarsel.

Let the mind games begin! 

38 uker




38 uker. Nå snakker vi alvorlig redebygging. 

Vi snakker ukontrollerbar trang til å vaske, ordne og tilrettelegge for det nye medlemmet av familien vår. Når jeg begynner å vralte rundt i huset og sprite ned dørhåndtak og vaske gulvlister med q-tips -da vet man at det begynner å nærme seg. For ikke å snakke om strikkingen. Det har gått så langt at jeg såvidt husker å spise i mellom strikkeøktene. Det er noe med hormonene på slutten av svangerskapet som får meg til å kanalisere en spinnvill 70år gammel strikkedame, som ikke tenker på annet enn masketall og garn. 


Men samtidig som hodet mitt ser ut til å være i fullt fødselsforberedelses-modus, har jeg hittil ikke merket spesielt mye på kroppen. Babybror har ligget høyt i bekkenet, og ikke har jeg hatt særlig mye med «fødselstegn» eller andre spennende saker heller. Det var ikke før et par dager siden, at jeg begynte å merke de velkjente, lammende vonde strålingene i lårene, som kommer av at babyen skrur seg ned i bekkeninngangen.

Smertene er så skarpe, og kan komme så brått at jeg må gripe fast i det første og beste jeg finner, for ikke å klappe sammen og falle ned. Samtidig skjærer jeg grimaser, og slipper ut lyder fra strupen som ikke sømmer seg helt ute i offentligheten... Så dette skjer selvfølgelig som oftest når jeg er i butikken, eller i minibank-kø... og folk tenker selvfølgelig at jeg har tenkt å føde der og da, og blir rimelig bleke i maska. Ah gravid-glam på sitt beste!




Ellers så har vi, tradisjonen tro, fått sykdom i hus. Slik har det vært hver gang terminen nærmer seg. Noen, eventuelt, ALLE blir syke, og de siste ukene før terminuka blir alt annet enn avslappende. Kanskje ikke så rart at jeg har gått på overtid med de to siste barna? Hvem har vel lyst til å føde når familien kaster opp i rommet ved siden av? 

Jeg har heldigvis sluppet unna den verste sykdommen sålangt. Men jeg tar det ikke for gitt at jeg skal holde meg frisk frem til fødsel for det om. 

I løpet av denne uken, har jeg vært både på jordmorsjekk, og på en siste ultralydkontroll av babybror. Han ligger fortsatt over gjennomsnittet i vekst, men følger samme kurve som før, og ser ut til å bli omtrent like stor og fin som storebroren var. Bollekinnene var i allefall ikke vanskelige å få øye på, på den siste ultralyden. Og jeg merket hvordan lengselen etter å se barnet mitt i øynene, vokste enda mer etter at jeg gikk ut fra undersøkelsesrommet med det lille sort-hvite bildet i hendene.


 

Tenk at han er her snart. Innen to-tre uker får vi holde ham i armene våre, snuse inn den avhengighetsskapende babyduften, stryke over de mykeste, myke kinnene, og endelig bli kjent med denne karen som har okkupert kroppen min i ni måneder. 


Siden jeg teknisk sett er i permisjon, blir det muligens mindre aktivitet på bloggen fremover, men om du har lyst til å være flue på veggen i ventetiden, kan du følge mammalivet på instagram. 

"Fornuftig" tidsfordriv i ventetiden



Når permisjonstiden har startet, og du bare går og venter, kan det være lurt å finne noe å holde på med for å få tiden til å gå.

Siden du sannsynligvis er i ditt ess nå som du har fri fra jobb, og like rask til bens som til sinns i de siste ukene av svangerskapet, blir det garantert massevis av tid til å få gjort fornuftige saker du ikke vil få tid til når babyen er her. 


Tikk-takk...

1.Hold deg oppdatert på jobb: Ja for selv om du ikke er der, kan du likevel henge med i svingene, slik at du er fullstendig oppdatert og klar til å blåse kollegaene av banen den dagen du tropper opp etter permisjonen...

Kødda. La det ligge. Det er meningen at de skal klare seg uten deg. Dessuten er hjernen din sannsynligvis en grøtete masse av brannfarlige hormoner for tiden, og stressende tanker på jobb etter permisjon er IKKE noe du vil tilføre den røra. Trust me. Sleng bena på bordet! Jobb, hva er det? Din eneste jobb nå, er å ruge! 

 

2.Fullfør prosjekter du har drømt om lenge: Ja for dette er jo det perfekte tidspunktet for å pusse opp det møbelet, vaske takplatene, legge nye fliser på badet, og skrive den romanen du har utsatt så lenge...

Nei. Bare nei. Du fortjener så inderlig å hvile! Jeg vet du muligens klør etter å gjøre noe som gir synlige avkastninger, for det føles helt merkelig å bare gå/vralte i ring og vente, men  la andre ta seg av de store prosjektene. Du har lov å være litt dronning nå. Stryk det, -du ER dronning nå. Make them work! Og slapp av, den romanen får du helt sikkert ferdig i løpet av mammapermisjonen med en stille, sovende baby som har full forståelse for at du må ha fornuftige arbeidstider.. *host



3.Ta en ordentlig dypvask av huset: ja for hva er vel deiligere enn å ligge med nesa mot parketten og skrubbe så svetten spruter og bekkenet løsner i sømmene, når man er ni måneder på vei? 

Nei du. La partneren eller andre i familien ta seg av grovarbeidet og nyt resultatet fra sofakroken! I verste fall kan du vagge rundt med en støvkost om vasketrangen blir altfor sterk. 

Sorry kjære. Jeg blir her ut måneden jeg...


4.Svar høflig og hyggelig på alle de ubesvarte meldingene, telefonene og mail fra venner, familie og naboer som lurer på om du ikke snart har «tenkt» å føde....

Ha! Ignorer dem. Eller svar at du "har tenkt og tenkt så svetten pipler, men at det hverken startet riene eller fikk vannet til å gå. Babyen kommer når den er klar, og det vil bli kringkastet på ordentlig stolt, ny mamma-vis når den tid kommer."

 

5.Slapp av og ikke tenk på fødsel: ja for babyen kommer jo når den vil uansett, ikke sant? Så nå skal du bare leve som om du ikke venter på en livsomveltende hendelse, og for all del ikke bruke energien din på å stresse med fødselstanker. Vær litt som en buddhistisk munk, og visk bort tankene med litt meditasjon. Lett! Og det nytter ikke å gå berserk på google og bruke halve døgnet på å lete etter fødselstegn eller kjerringråd for å få ting i gang.


"Ooom....Ikke tenk på fødsel, ikke tenk på fødsel, ikke te -SHIT JEG SKAL SNART FØDE!"

*kremt* Jeg tuller såklart. Slå deg løs. Vær besatt av fødselstanker, forventning og spenning. Det er så og si uungåelig. Og jeg dømmer ikke... 

hits