hits

mars 2013

Halvveispåske

Ikke har jeg sittet og nippet til solbærtoddy i solveggen, og ei heller gått på ski og spist kvikklunsj. Men tro det eller ei, så ble det litt påske her i heimen likevel. Sånn halvveis i hvertfall.



Når man bor midt i en storby, ikke har bil, og nettopp har fått baby, så er det ikke akkurat snakk om tur på fjellet eller ski på beina.

I Norge er det liksom så opplagt hva man gjør i påsken. Tur, kvikklunsj, solbærtoddy, hytta, ski...
Vi jobber fortsatt med å finne ut av våre påsketradisjoner. Så langt var påskeeggjakt en hit hos jentene.

I min familie spiser vi gjerne lammelår i påsken, men dere kan vel forestille dere at jeg ikke kjørte det opplegget i år. Ser det for meg...marinade opp til albuene, en skrikende babybylt på armen og to småjenter rundt beina. Næh... ble kylling på oss. Neste år kanskje.


Hva er typisk påske for deg? 

Til Pappa

Jeg vet det kanskje virker som jeg ikke er så veldig begeistret for deg akkurat nå, pappa. Men du må tro meg når jeg sier at jeg liker deg. Jeg bare kjenner deg ikke like godt som mamma.


Du lukter annerledes, og du har litt pigger på haka. Men du er varm og god, og du snakker så rolig til meg. Du bærer meg så forsiktig, og selv om det stikker litt når du kysser meg, så er det likevel koselig fordi jeg kjenner at du er så glad i meg.

Men plutselig blir jeg engstelig. Jeg tør ikke å være hos deg for lenge om gangen. Det blir for mye nytt. For mange lukter jeg ikke kjenner, og for mange nye lyder. Jeg roper på mamma, og hun kommer. Alt blir sånn som det skal være igjen. Det lukter riktig, jeg hører stemmen hennes og jeg vet hvor jeg finner maten min. 

Bare vær tålmodig, pappa. Vi to blir nok veldig gode kompiser snart. En dag om ikke så altfor lenge, så kommer jeg faktisk til å foretrekke deg fremfor mamma. Jeg er jo trossalt en liten gutt, og du er pappaen min. Du blir nok mitt største forbilde og helten over alle helter. Bare vent og se.

Lillebror

PÅSKEK(A)OS


Jeg skulle liksom være så innmari flink. Det er vel da varsellampene burde ha begynt å blinke, -når jeg bestemmer meg for å være "flink". Jeg har det nemlig med å stille litt i overkant høye krav til meg selv innimellom. Så når jeg får det for meg at jeg skal være ekstra flink, så tar det litt av.

Det er påske og jeg elsker tradisjoner. Jeg har så lyst til å føre mine familietradisjoner videre til våre barn, samt å skape nye, egne tradisjoner sammen med dem. For meg er det viktig at det skal være rent og pent hjemme i høytidene. Klart en må regne med mye rot og kliss (GUD så mye kliss!) i et hjem med tre smårollinger, men sånn et par ganger i året liksom, da skulle jeg ønske det så litt ordentlig ut her. Så det ønsket jeg meg i dag.

For å gjøre ting litt enklere for oss selv, så ba vi svigermor om å komme og ha jentene i ettermiddag slik at vi kan få ryddet og vasket litt her hjemme. Joda, klart at vi kunne latt dem hjelpe til med husarbeidet, men sannheten er at leiligheten er såpass bombet nå, at det eneste som kommer til å funke for å få den sånn tålig ren er et skikkelig skippertak med 3-4timer intens opprydning og shining...og det har ikke akkurat jentene våre utholdenhet til. Dessuten så er det å vaske gulv med to små jenter på slep litt som å pusse tenna mens man spiser oreokjeks.

Joda, så avtaler vi at svigermor skal hente jentene. Så gjør jeg den noe FATALE feilen å informere Store-storesøster  om dette på feil måte. Hun er nemlig i en fase hvor ALT skal forhandles og diskuteres i det uendelige. Stae, viljesterke jenta mi... Hver bidige avgjørelse vi tar på hennes vegne blir protestert på med STERKE midler.

Som f.eks i dag. Da jeg gjorde denne grove feilien ved å si "Du skal til bestemor en tur etterpå"...
Da bestemte hun seg for at hun aldri skulle til bestemor, noensinne igjen, og at hun nå like godt kunne gi henne sparken som farmor.
Yikes...
Det burde lære meg å ikke ta alle avgjørelser for henne, men også med henne.


Og så var det baking da. Det er tradisjon å bake i påsken, så jeg skulle absolutt bake. Et par ganger i året, ved spesielle anledninger, slår jeg til med ordentlig tradisjonell gjærbakst (og påfølgende mageknip, men la gå..) og påsken er en av de anledningene. Mannen dro ut på tur med Lillejenta i vogna og Storeøster, Lillebror og jeg ble igjen hjemme. Nå skulle det bakes.

Vel, jeg må bare innrømme at det resulterte i noe jeg er rimelig sikker på at den gamle heimkunnskapslæreren min ville kalt for "en dødfødt gjærdeig". Det var visst ikke så enkelt å lage boller med en småknirkete 11 dager gammel Lillebror på armen, og en hyperaktiv 3 1/2-åring som går berserk med sleiv og hvetemel. Ikke ble det tid til å rydde opp på kjøkkenet  etter bakingen heller, siden Lillebror bestemte seg for å ta en klase-ammings (10 små puppemåltider etterhverandre) og Storesøster foreslo (dvs fikk et trassanfall av dimensjoner) at jeg laget lunsj til henne samtidig som jeg ammet.

Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg sa hun måtte vente litt, men hva annet skal man gjøre? Lillebror SKULLE ha pupp NÅ, og det skulle han ha i sengen og ligge helt i ro. Han er fortsatt på puppen og jeg har enda deigrester på hendene faktisk.

Så nå sitter jeg altså igjen med en leilighet som er ca dobbelt så skitten som i dag tidlig, håret fullt av mel, en Lillebror som fortsatt er limt fast i puppen, en storesøster som har tatt en Donald Trump og gitt bestemor sparken, og en stk litt tvilsom bolledeig som ikke jeg har rukket å elte eller steke enda.

Smil, du har blitt trebarnsmor!

Vel, vi har i det minste noe som minner litt om påske i hus... sånn innimellom alle de skitne sokkene som ligger og slenger.


De fleste dager er heldigvis ikke så ille da. Frem til nå har det vært ganske smooth sailing med Lillebror som bare har sovet og puppet. Meget mulig det er litt for tidlig å drive med bakeprosjekter og storrengjøring. Kanskje jeg burde legge lista litt lavere fremover. I hvertfall til jeg har fått dreisen på denne jobben.



Har du tatt deg vann over hodet som mamma i det siste? 


Babyblå II og barseltid


Husker dere denne? Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil om den kom til å passe siden denne sønnen min var litt av en kjempe da han ble født, men jo visst gjorde den det! Tusen takk til tante I som strikket denne nydelige lille ullvesten til Lillebror. Den var god å ha under ytterjakka da Lillebror var med ut på en liten gåtur rundt kvartalet i dag. Vi måtte pakke ham inn i flere lag med ull, for det har nemlig begynt å snø IGJEN. Det er ikke bare Norge som får sen vår i år...
Tyskeren min og jeg var på café og spiste lunsj mens jentene sov i vogna og Lillebror i bæresjalet. Det tok en halv evighet å komme oss ut av huset, men så gikk resten av turen helt knirkefritt. Det er ikke dårlig med tanke på at dette var første gangen at vi var ute med alle tre samtidig. TRE tenk...plutselig har jeg blitt mamma til en hel flokk...



Ellers så har vi hatt besøk av familie fra Norge i en uke nå, og i dag dro de hjem. Det føles merkelig stille i hjemmet etter at besøket dro, enda vi har tre småtroll her. Det har vært så godt å ha familie rundt oss den første tiden. Vi har fått masse hjelp med både matlaging, husvask og barnepass og det setter vi veldig pris på. Alle burde hatt sånn luksus etter fødselen.

I gamledager var det jo vanlig at mor, søster, bestemor eller nabokona kom og hjalp den nybakte mammaen med alt mulig de første ukene etter fødselen. Jeg syns det er synd at det ikke er sånn lenger, for de nybakte mammaene trenger jo like mye hjelp nå som før. Mor og baby trenger ro til  å bli kjent og hente seg inn etter fødselen, for ikke å tenke på amming som skal innkjøres... Man har ikke akkurat så mye overskudd til klesvask og fancy middagsopplegg mellom pupping og bleieskift. Når man i tillegg har to små propeller av noen jenter i heimen... Jeg hadde nok aldri hatt tid til å hverken dusje eller spise, hadde det ikke vært for all hjelpen vi har fått.


Fikk du mye hjelp i barseltiden? Hvem var det som tok vare på deg og babyen? 
Skulle du ønske du hadde hatt mer hjelp?


Billig moro: DIY Modellkitt


Jentene våre er modellkit-frelste. De elsker å lage snegler, og kuler av deigen eller stikke ut "kaker" med pepperkakeformer. Jeg liker sånne aktiviteter fordi jeg kan bare sette dem i gang, for så å sette meg ned og ta en pause (dvs: amme Lillebror) mens de underholder seg selv. Idle parenting og alt det der vettu. 
Før så kjøpte vi play-dough eller andre lignende produkter, men jeg var alltid skeptisk, siden de stinker skikkelig av kjemikalier, pluss at de tørker ut etter veldig kort tid.
Så kom jeg over en oppskrift på hjemmelaget modellkitt. Herlig fred så morro! Det lukter behagelig og er superbillig å lage. Hvis man oppbevarer modellkitten riktig, så holder den ganske lenge også. 

En ypperlig aktivitet å holde på med innimellom påskegodt og peiskos.


Her er oppskriften:
Dette blir nok til to gode klumper å leke med.

Du trenger:
2,5dl mel
2,5dl kokende vann
1dl salt
1ss olje 
Noen dråper konditorfarge
1ss Cream of Tartar eller Sitronsyrepulver 
(kan droppes, men dette sørger for mer elastisitet. Jeg kjøpte sitronsyrepulver på butikk, men det kan fåes på apotek også.)

Slik gjør du: 
1.  Ha alt det tørre i en bolle og bland. 
2. Rør inn oljen og det kokende vannet til deigen blir en jevn masse.
3. Avkjøl til det går an å jobbe med deigen. 
4. Del opp, (hvis du skal ha forskjellige farger) drypp noen dråper konditorfarge på deigklumpene og elt inn fargen. -klar til lek!

Oppbevares i plastfolie i kjøleskapet når det ikke brukes. God fornøyelse! 






Har du prøvd å lage modellkitt hjemme?

Påskekonkurranser og Rabattkode

Er det noe jeg liker, så er det gode tips. Her kommer et til dere: Har dere vært innom Jollyroom i det siste? Hvis du liker å shoppe barneklær, mammaklær, leker og utstyr på nett, så er denne butikken et supert sted å lete etter det du trenger. Jeg finner endeløst med fine ting der inne, og nå har de 10% på hele sortimentet nå i påsken hvis man bruker rabattkode, pluss at de arrangerer konkurranser om flere gavekort på 500kr. Do you feel påske-lucky? Hiv deg med på konkurranse vel!
Mine favoritter blandt vårnyhetene i barneklær hos Jollyroom. Klikk på produktnavnene under for å komme til produktet.
Småfolk Bodysuit / Nova star Jakke / Me too Body Suit
Mee Too Bukse / Nova star kjole / Hummel Stadil Jr High Sko





Rabattkoden du trenger for å få 10% er: 10PASKE. Koden gjelder frem til 1.april kl 24 og gjelder også allerede nedsatte varer.
Husk å klikke på "bruk rabattkode" når du kommer til kassen for å få rabatt.
(Koden gjelder ikke Besafe, Britax, Brio, Babyzen eller ErgoBaby)

Instagramkonkurranse:
Har du instagram? Da er det lett som en plett å være med på Jollyroom sin påskekonkurranse.
For å være med å konkurrere om et gavekort på 500 kroner, legger du ut et fint påskebilde av deg, din familie eller andre du er glad i og husk å  tag bildet #Jollyroom og #påske

Facebook-konkurranse:
Finn ditt favoritt gule produkt på Jollyroom, gå til Jollyroom på facebook her, svar på påskespørsmålet deres, lik og del. Vinneren får et gavekort til 500 kroner.


Lykke til!



// Innlegget er ikke sponset

Syvsoveren

Kutt ut da mamma!

Her har vi en som (enn så lenge) liker å sove mye! Lillebror sover gjerne til 9-10 om morgenen hvis han får lov av storesøstrene sine. Han våkner selvfølgelig et par ganger om natten for å fylle på tanken, men ellers så er det soving som gjelder. Krysser fingrene for at det fortsetter slik!
Det som er litt artig, er at han alltid var helt rolig på morgenen da han var i magen. Jeg kjente aldri spark før tidligst i 9-10 tiden. Det virker som han har beholdt den døgnrytmen faktisk. Fascinerende!

Hadde deres babyer samme døgnrytme på utsiden som i magen?



Første gangen


Rart med det, hvordan verden plutselig blir en brutal og skummel plass når man er ute med babyen sin for første gang. Høye lyder, biler som suser forbi i alt for høy hastiget, bråkete ungdommer som skriker og skråler, hunder som bjeffer, vind som biter og skarpe kanter over alt. Da føles det tryggest å ha Lillebror tett inntil kroppen min. Derfor falt valget på bæresjal i dag da Lillebror var ute på sin aller første tur utenfor hjemmet. Tenk det, han har aldri vært utenfor leilihetens vegger før!
Godt innpakket og klar for første tur ut. Okay da, han sov som en stein
og merket sikkert ikke at vi var ute i det hele tatt. Men mammaen var oppgiret nok til å ta bilder.

Jeg hadde glemt hvor innmari omstendelig det er å dra ut av huset med en liten baby. En halvtime tok det å bli klare, men vi kom oss ut til slutt. Og dette var uten søstrene hans. Jeg orker ikke å tenke på hvordan jeg etter hvert skal greie å få alle tre kledd og ut av huset...hvordan gjør trebarnsforeldre det der??

Hadde det ikke vært for at vi måtte til barnelegen på nyfødt-sjekk, så hadde vi nok ikke dratt ut i dag heller pga minusgrader og vind. Men må man så må man. Og det gikk helt supert hos legen. De første to dagene etter fødselen gikk han ned 300g i vekt, men nå hadde han lagt på seg igjen, slik at han er 100g over fødselsvekt, noe som er helt i rute. Lillebror var kjempeflink og tålmodig. Han gråt ingenting og rakk til og med å tisse en skvett på legen før vi dro.

Sånn ellers så har vi hatt familien på frokost i dag og feiret nok en bursdag i familien. Lillebror har møtt onkelen sin for første gang.
I kveld hadde Lillebror også sitt første ordentlige bad.
Så mye nytt på en dag: Min første tur ut, mitt første møte med onkel J, mitt første bad og første gangen jeg tisset på en lege. Livet er spennende!



Syntes du det var skummelt å dra ut med babyen din for første gang? 

Du og Jeg


Joda, så her sitter vi og glaner på hverandre mens dagene glir ubemerket forbi. Plutselig har det gått en uke siden du kom til oss, og her sitter vi to og prøver å bli kjent. Du i bare bleia, intullet i lammeskinn og jeg uten sminke, med ugredd hår, singlet og joggebukser. Rimelig sikker på at jeg stinker også.
Det er manko på glitter og glam i denne hulen for tiden.
Bare du og jeg Lillebror, det er mer en nok akkurat nå.













Første Photoshoot med Lillebror

Frem til nå har det vært bilder av magen som har vært temaet på mandagsphotoshooten, men nå som jeg har født vil det naturligvis bli Lillebror som skal fanges på film hver mandag. Dette kan bli et artig prosjekt tenker jeg, og veldig gøy å se tilbake på bildene når han blir større.
Ok, jeg vet jeg er litt inhabil, men seriøst, han er fin altså!
Jeg har tenkt litt på å gå til fotograf med Lillebror fordi jeg har så lyst på proffe bilder, men akkurat nå så frister det ikke å gå ut av den fine boblen lever i for tiden. Han bare sover, ammer og produserer fulle bleier. Av og til våkner han litt og kaster et forundret blikk rundt i rommet, før han vil ha pupp igjen og sovner når han er mett. Det føles godt å kunne være alt han trenger, og bare nyte at han endelig er her, på utsiden.

Vi har blitt invitert i 80-års kalas og diverse feiringer i det siste, men jeg har rett og slett vært kjempe usosial og meldt avbud på alle invitasjoner. Lillebror er bare 6 dager gammel, og jeg er ikke klar for å ut i verden med ham enda. Med storesøstrene hans var jeg ute og gikk tur da de var 3 dager gamle. Av en eller annen grunn så følte jeg at jeg hadde noe å bevise. Det at jeg klarte å komme meg ut på tur så kjapt var et tegn på at jeg mestret mammarollen eller noe slikt. Denne gangen har jeg faktisk ikke beveget meg utenfor dørstokken enda, og i morgen blir Lillebror 1 uke gammel!

Barseltiden er forbi på et blunk, det vet jeg av erfaring, så jeg satser heller på å bare nyte denne tiden i fulle drag, og så får vi heller mekke litt hjemme-fotoshooting på mandager i steden for å dra til fotografen.

'ække akkurat vond å se på, denne karen.


ps: jeg vil bare si tusen hjertelig takk til dere som har fulgt meg i svangerskapet og sendt meg støttende ord da jeg gikk på overtid. Og tusen takk for alle gratulasjonene. Jeg har lest alle kommentarene og setter pris på hver eneste en. Det blir ikke like mye tid til å svare på alle kommentarer for tiden, men jeg gjør så godt jeg kan. Så håper jeg dere følger oss videre i barseltiden og beyond. Ammetåka har kommet og tatt meg, men bloggen lever videre for det om.






Hva gjorde/gjør dere i barseltiden? 
Når var dere ute av huset med babyen for første gang?
Når syns dere egentlig det er greit å dra ut med babyen?



Erfaren vs Uerfaren


Her har vi en erfaren Store-storesøster L. To småsøsken har hun, enda hun ikke har fylt fire år! Hun er så glad og spent. Hun gleder seg sånn til Lillebror kan være med mamma og hente henne i barnehagen, slik at hun kan vise han fram til alle vennene sine. Hun har allerede hatt med seg et bilde som hun viste frem i barnehagen, sprekkferdig av stolt!



Lille-storesøster R, jobber enda med å fordøye endringene. Hun var ikke like forberedt som Store-storesøster L, siden det er litt vanskelig for en toåring å begripe konseptet "baby i magen" og "baby kom ut av magen". Hun er jo helt betatt av Lillebror, og vil kose på ham hele tiden, men jeg vet ikke om hun har forstått hvor han kom fra, og at han skal være hos oss for alltid.
F.eks peker hun enda på magen min og sier "bror", selv om det ikke er noen bror der inne lenger, for så å peke på sin egen mage og si det samme.

Litt søskensjalusi har vi jo merket hos lille R, i form av mer trass og klenging på mamma. Pappa er helt ut, og det er mamma hun vil ha. Men det er helt lov. Det vil nok ta litt tid for lillejenta venner seg til dette nye livet hvor hun må dele mamman sin med en baby. Jeg prøver så godt jeg kan å ta meg tid til Lille-storesøster når jeg har hendene fri, men det er lettere sagt enn gjort når Lillebror trenger mammas lukt og nærhet til en hver tid. Det gjør vondt i mammahjertet når jeg merker at jeg trenger pittelitt avstand fra R for å kunne ta meg av Lillebror. Men sånn er det når man er mamma til mange små...-man føler aldri at man gir nok av seg selv.
Vi trenger nok litt tid til å finne ut av dette sammen, R og jeg.



Har dere opplevd søskensjalusi med deres barn? 
Hvordan artet det seg og hvordan taklet dere det?












Snarveier


Når man nettopp har poppet ut nummer tre, og liksom skal arrangere bursdagsselskap for nummer to, sånn ca et kvarter senere, så kommer panikken snikende. For man inbiller seg jo at man skal få til det perfekte barneselskapet likevel...

Der står man, med en rosa, pipende liten puppegal gutt på armen og drømmer om hjemmelagde cupcakes, et nydelig dekket bord med nøye planlagt og håndlaget dekor, ferske blomster, glitter og bordkort. Rundt bordet sitter alle de søte små barnehage-vennene til R og smiler fra øre til øre, for et nydeligere bursdagsbord har de aldri sett.

Mens man står der og dagdrømmer høres det plutselig et digert tordenskrall i bleia til minstemann og han begynner å gråte, samtidig som søstrene hans plutselig flyr i tottene på hverandre over en duplokanin. Man river seg i det uvaskede håret og kjenner svetten begynne å piple.
Kanskje man må senke forventningene litt.
Stryk cupcakes. Stryk barnehagevenner. Stryk bordpynt.
Bursdag ble det jo liksom. Men det ble en del snarveier.


...med butikk-kjøpte kaker, hjemmelaget krone som ble et par nummer for stor, kun besteforeldre og en tante som gjester, en nesten glemt gave fra mor og far -kjøpt i siste liten og absolutt ingen bursdagsleker.

Det var rimelig tøft for en mamma som er over middels opptatt av detaljer å bare ta en spansk en.
Men R koste seg gløgg i hjel likevel hun. For tenk: Hun fikk kake, sang og pakker. -en perfekt bursdag i hennes øyne. Ballongene glemte vi. De blåste vi opp (og smellte) i dag. Takk Gud for snarveier. De kan være livsnødvendige for å klare seg i en ny og superhektisk hverdag som trebarnsmamma.


Tar dere ofte snarveier som foreldre? 


To år



Lillejenta mi. Når ble du så stor? Plutselig er du ikke lenger den lille babyen min lenger. To år har gått siden du ble født i rekordfart, og jeg er så stolt av deg. 



Du har et humør som gleder alle som er rundt deg. Du synger stort sett dagen lang, du deler gjerne ut klemmer og det koster ingenting for et funklende smil fra deg. Noen ganger viser du oss hvor bestemt du er med brøl og spark. Men det tar aldri lang tid før du traller og ler igjen. Vi er så ufattelig glade i deg. Takk for at du kom til oss.


Entering the Fog

Den tredje dagen. De fleste mammaer og alle jordmødre vet hva det betyr... MELK!



For dere som ikke har hørt om det: etter at man har født, så tar det litt tid før det blir skikkelig fart på puppemeieriet. De to-tre første dagene kommer det som regel kun veldig små mengder råmelk, men så, på den tredje dagen skjer det noe magisk. 
(Ok, det er ikke alltid like romantisk for alle, men det kommer vi tilbake til i en senere post...) 
Plutselig så fylles stellet til randen av skikkelig babymelk, og samtidig så legger det seg et tjukt slør over hjernen til mammaen og hun glir inni "ammetåka". Det er en herlig og avslappet tilstand, dog litt irriterende når man glemmer hva folk heter, eller føler at det å ha en voksen samtale med flere enn ett menneske samtidig, blir litt som en algebraoppgave. Og det å skrive en bloggpost tar ca en hel dag...

Du vet du er på god vei inni tåka når du glemmer å spise, gre håret eller gå på do liksom.
Flaks at jeg har en flink mann som husker på det meste for meg...enn så lenge. Det er ikke uvanlig at nybakte pappaer også blir litt småfjerne, tåkete i hodet, med litt flere skjeggstubber enn ellers...


Har du erfaring med ammetåke? Gjorde du/glemte du mye rart? 




Hallo LilleStoresøster

Lillebror har rukket å bli en dag gammel og å sjarmere søstrene sine i senk. 
Den Lille-storesøsteren er helt bergtatt, og vil helst bare ha ham for seg selv.
Lille lysluggen vår




Bare se reaksjonen hennes da hun fikk se ham for første gang i går:


Rimelig fornøyd Lille-storesøster R















Plutselig har den lille babyen min blitt storesøster. Jeg gleder meg til fortsettelsen.





Ellers vil jeg si tusen takk for alle gratulasjonene. Dere er fantastiske! For en god følelse det er å vite at så mange snille mennesker har heiet på oss. Det ble hjemmefødsel til slutt,
-og en veldig bra en! Fødselshistorien kommer selvfølgelig snart, men akkurat nå er hodet litt for tåkete og fullt av kjærlighetshormoner til å jobbe med den. 




Hello World


Hallo verden. Jeg er Lillebror. Jeg ble født hjemme den 19.mars kl 20:54.

4320gram og 54cm lang. Fødselen gikk kjempebra og mamma og jeg er i storform.
Nå skal jeg straks møte storesøstrene mine for første gang. Vi snakkes senere.




Takk for at dere heiet på oss!










Ni

























Ni dager over. Jeg hadde virkelig aldri trodd vi skulle komme så langt. Gårsdagen var veldig tøff med tanke på det faktum at hjemmefødsel ikke er så aktuelt lenger pga overtid. Dagen i går (og i natt) har jeg brukt til å forsone meg med tanken på at det sannsynligvis blir sykehusfødsel på oss. Heldigvis får jeg med min egen jordmor i det minste, og det er jo godt.

I dag har jeg vært hos gynekologen igjen på overtidssjekk, og Lillebror har det helt supert i (det gigantiske) magehuset sitt. Alle prøver var kjempefine, og ultralyden viste at han har nok fostervann og fin blodgjennomstrøming fra morkaken. Ikke rart at han blir der inne! Legen var kjempefornøyd med alt sammen, og sa at hun ville støtte meg i å vente frem til 14 dager over, (åh GUD ikke la det gå så lenge!) men da ville hun gjerne se at jeg blir satt igang. 

Jeg ble kjempeglad for at legen er så grei og spiller på lag med meg. Jeg har vært så redd for at hun ville legge press på oss mtp 10-dagers regelen som de vanligvis kjører her i Tyskland. Men hun hadde full tro på meg sa hun. Jeg har jo født store barn før, og siden Lillebror hadde det så fint, kunne hun ikke se noen god grunn til å kaste ham ut enda. Hurra for det!


De aaaaller siste magebildene ble tatt i dag. LITT trøtt i (føde)trynet?


Sykehusfødsel blir det jo sannsynligvis siden vi er over en uke på overtid, og jordmor helst ser at vi da drar på sykehuset hvis fødselen varer. Men går det like raskt som forrige fødsel, så blir det en vurderingssak om vi drar eller ei. Etter i morgen bør vi prøve å komme oss på sykehuset uansett, siden vi da er 10 dager over. Jeg er fortsatt lei meg fordi at jeg ikke føler jeg kan beskytte fødselen og babyen min like godt på sykehus som hjemme, men må man så må man. Jeg prøver å fokusere på det at vi faktisk skal få en sønn om veldig få dager, og det er jo ganske fantastisk. 

Det er fortsatt viktig for meg at jeg får styre fødselen selv, og vi vil ikke ha noen som helst unødvendige inngrep eller forstyrrelser. Fødselsbrev til sykehuset er skrevet, sånn i tilfelle, og vi har skrevet under på papirer som sier at vi ikke ønsker noe CTG-måling eller tilbud om smertelindring med mindre det blir HELT livsnødvendig. Jeg ønsker meg en best mulig start for Lillebror, og jeg tror at en naturlig fødsel er den beste starten han kan få.

Siden jeg fikk summet meg til å ta magebilder idag, så satte jeg sammen en kollasj med utviklingen de siste tre ukene. Trodde ikke det hadde skjedd så mye, men der tok jeg feil. Magen ser jo helt annerledes ut i dag enn for to uker siden! 
Navlen peker lenger og lenger nedover. Det må da være et godt tegn?


Etter timen hos gynekologen i dag var Tyskeren og jeg på café og spiste en deilig lunsj. Jentene skal være hos Svigermor i kveld også. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg "sender dem bort" på den måten, men egentlig så nyter de jo tiden med bestemoren sin noe veldig. Jeg trenger virkelig å få være litt alene med mannen og slappe av nå. Den siste måneden har inneholdt så mye sykdom og stress at jeg nok har blitt en smule utbrent. Men jeg føler meg veldig klar for å møte Lillebror nå, og gleder meg starte livet som en familie på fem. Kom ut lille (store) venn!



ps: tusen tusen takk for alle de støttende kommentarene og mailene. Dere er fantastisk gode!

Eight

























Ubeskrivelig tungt å stå opp i dag. Sjangsen for en hjemmefødsel krymper for hvert minutt, samtidig som faren for igangsetting stiger. Ikke en god følelse. Frem til i går så følte jeg meg ganske rolig og avbalansert i forhold til det hele, men i dag slo det meg hardt at vi sannsynligvis ender  opp med en medisinert sykehusfødsel likevel. Det er forferdelig tungt å svelge.

Hvis Lillebror skulle finne på å komme i superfart i dag så kan det fortsatt hende at vi blir hjemme. Men drøyer det en dag eller to til, så er det nok snipp snapp snute for hjemmefødsel. Akkurat nå så er det null tegn til fødsel, så jeg har ikke høye forhåpninger.

Kanskje noen syns jeg sutrer veldig nå. Sykehusfødsel er jo helt standard, og igangsetting er det jo mange som klarer seg greit igjennom. Jeg skjønner at det kanskje kan virke som jeg sørger over at jeg liksom går glipp av noe mtp hjemmefødsel. Men det er ikke det som er greia. Greia er at jeg føler at hjemmefødsel er det tryggeste alternativet for oss, av mange grunner. Bare tanken på å måtte sette min fot på et sykehus, får pulsen til å stige ti hakk.
Men...
Det viktigste er jo at Lillebror og jeg kommer oss trygt igjennom fødselen. Og jeg vet at han kommer denne uken, uansett hva. Men likevel er det veldig tungt å nå måtte forandre hele fødselsplanen vår. Det er vanskelig å glede seg akkurat nå, men jeg skal prøve å bruke kvelden til å bli komfortabel med tanken på sykehus osv.


Dere får krysse alt dere har for oss. 



Sieben

























Ja her er det om å gjøre å være kreativ... Terningen går jo bare til seks, så nå går vi løs på kortstokken. Siden tallene på kortene ikke går går høyere enn 10 så syns jeg det passet fint. Lillebror BØR jo være her innen 10 dager på overtid, altså på onsdag. Vil ikke ha noe bildekort her!

Gårsdagen var veldig avslappet og fin. Svigermor hentet jentene i sekstiden på kvelden, og mannen og jeg hadde en deilig barnefri kosekveld med godis, alkoholfri øl og film. 

Likevel så valgte ikke Lillebror den 16. til å bli fødselsdagen hans. Da jeg la meg i gårkveld så var det akkurat som om jeg bare visste at han ikke ville komme denne natten, og det var ganske tungt. For det hadde jo vært perfekt om han kom mens jentene overnattet hos svigermor! Jaja, han har vel andre planer...

Det føles litt som tiden renner ut for oss og hjemmefødselplanene. Jeg får stadig sånne vonde stikk i brystet når jeg tenker på at vi muligens må på sykehus for igangsetting. Men jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe og ikke tenke for mye på det. Tror ikke det hjelper å bli anspent og stresset. 

Tyskeren og jeg har nettopp spist en kjempesen frokost helt for oss selv. Deilig! Jentene er fortsatt hos svigermor, men kommer nok hjem veldig snart. Solen skinner i Berlin i dag, og minusgradene er endelig borte. 
Nå skal vi bare prøve å ha en avslappet og fin søndag sammen, for en ting er HELT sikkert, og det er at dette er den aller siste søndagen vi får som en familie på fire!






Six

























Sinnsykt god jeg er til å bake baby altså. Seks dager over. Lett som en plett. Jadda.
I dag skal svigermor ha jentene på overnatting slik at Tyskeren min og jeg kan ha en skikkelig avslappet kosekveld med middag og film, helt for oss selv. Hvis ikke det gjør susen, så gir jeg opp denne avslapningsplanen min. 

Heldigvis virker det som om Storesøster er mer tålmodig enn det jeg er. Hun finner alltid nye og spennende måter å få tiden til å gå på. Sånn innimellom trassanfallene. 



Det er godt en av oss har noe annet enn fødsel å tenke på

Lillesøster vil fortsatt ikke gå med på at det faktisk er en baby i magen min. Hun tror vel at mamma bare har fått en HEFTIG ølmage i løpet av de siste 9 månedene, så hun lever i lykkelig uvitenhet om fødepresset som bygger seg opp som en tjukk tordensky i heimen. 

Hvis ikke Lillebror ser det for godt å komme til verden før mandagen er her, så har jordmor sagt at vi kommer til å gå litt "hardere til verks". Lurer på om hun snakker om Wehencocktail da... Jeg er ikke helt sikker på at jeg er så keen på akkurat det der. Men gjør nok heller det enn igangsetting på sykehus... 




Det var noen som spurte om hvordan de regner svangerskapslengde i Tyskland, og det stemmer altså at de regner 40+0 i steden for 40+2 eller 3 som i Norge. 
Så senest på onsdag vil de (i teorien) begynne å vurdere igangsetting. Med en baby som allerede er over 4kg kan vi nok ikke vente i 14 dager. Men vi håper virkelig at Lillebror vil ut før den tid. Medisinsk igangsetting er jo det siste vi vil ha, siden jeg skal føde hjemme, og jeg begynner virkelig å føle på presset nå. I dag tidlig var det ganske tungt for psyken å våkne og fortsatt være gravid. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som er så flink til å ta vare på både meg og jentene. Uten den støtten ville jeg nok ha blitt helt koko for lengst.


Nå skal jeg ta meg en gåtur i solen, sette meg på en benk og bare være litt i fred. 
Før eller senere braker det nok løs. Jeg håper bare det skjer av seg selv.



ps: Takk igjen for alle de herlige hilsenene. Det er utrolig hvor mye det faktisk hjelper å vite at man har en sånn god heiagjeng der ute. 

Fünf


Oooog der var vi. Fem dager over. Dette er offisielt mitt lengste svangerskap! 

Dagen i går gikk som sagt til pampering av meg selv, jeg jeg syns det gikk ganske bra egentlig. Massasjen var det beste jeg har gjort på lenge! Fikk masse modningsrier etterpå, og følte meg varm og myk i hele kroppen.
I løpet av dagen fikk jeg huket at alt på listen min, og kvelden ble avsluttet med en Jim Carrey film på senga, og jeg følte meg veldig avslappet og enda mer fødeklar!

I dag har jeg vært på sjekk hos gynekologen min (gyn som tar svangerskaps-sjekker her i Tyskland, ikke fastleger) og alt står kjempebra til med Lillebror. 
Han har fortsatt masse fostervann der inne, morkaken fungerer fortsatt utmerket og han ble målt til å være mellom 4000gram og 4300gram. Men det var visst veldig vanskelig å måle sa legen, for han ligger jo så klemt inni magen, så vi skulle ta de målene med en klype salt. Vokst, det har han i allefall! En stor gutt blir det. Akkurat som søsteren hans, R. 

Ellers så sa legen etter undersøkelsen at kroppen min virket særdeles fødeklar og moden, så hun forventet fødsel innen 2 dager. La oss håpe hun har rett! Jeg har en følelse på den 16. som sagt, så dere får sende massive fødevibber min vei de neste dagene ;)

Da vi kom hjem fra legen, måtte jeg bare knipse noen bilder av babymagen. Sånn i tilfelle den er borte innen mandag... 
La oss håpe dette er aller siste gangen dere ser dette luftskipet av en babymage!
Rekker denne magen å bli 41 uker? Let's hope not!


































Resten av dagen skal vi tilbringe sammen med jentene. De har vært i barnehagen i dag, og vi satser på at vi har hatt nok av sykdom for en stund nå! 


Som en av dere sa: terningen går bare til 6, så da satser jeg på at Lillebror kommer i dag eller i morgen;) Wish me luck. Jeg GLEDER meg!


Four


Okay, so here is the plan...
Ja for jeg må jo ha en plan. Noe å ta meg til mens jeg venter. Så her er det jeg har tenkt å drive med i løpet av de neste dagene:
-pampering

Jepp. De neste dagene skal gå til skikkelig bortskjemming av meg selv. Til vanlig er jeg ikke kjempeflink på dette, så jeg visste ikke helt hva eller hvordan, da jordmor i går gav meg streng beskjed om å skjemme meg selv bort. Etter litt tips fra venner og fine lesere, så har jeg laget meg en liten pampering-plan som jeg håper hjelper  for å få kroppen (og sinnet) til å slappe av og bli fødeklar. På planen for i dag:

-Varmt bad på morgenen (UTEN unger!) 
-nyte en lang lunsj på en favorittcafe (happening as we speak)
-barnefri hele dagen (utenom han som driver og sparker meg i nyrene da)
-gravidemassasje i ettermiddag
-Film og noe snaddermat alene hjemme før Tyskeren min og jentene kommer hjem i kveld.
Arabisk Cafékos... kanskje hummus og halloumi setter igang fødehormonene? Digg var det i allefall.




Så de neste dagene skal jeg prøve å stresse ned, slappe av og kose meg så mye som mulig, og  så får vi håpe at jentene våre holder seg friske fremover (-JA de er endelig feberfrie faktisk! Herlig!) slik at jeg faktisk får tid til å gjennomføre denne planen.

Tusen takk for de fantastisk hyggelige kommentarene og mailene jeg har fått ila de siste dagene. Det hjelper veldig på mine frynsete nerver og hormonelle humør å vite at jeg har en heiagjeng her på bloggen.

Hvis dere har noen lure tips til avslapningsteknikker eller hyggelige (helst late) aktiviteter til meg så skrik ut!

For ca to år siden, gikk jeg også 4 dager på overtid med Lillesøster, og var helt på gråten så lei jeg var. Jordmor ba meg planlegge en skikkelig kosedag og bare gjøre akkurat det jeg hadde lyst til og ingenting annet. Ikke noe husarbeid eller stress tillatt. Jeg spiste frokost på café, drakk altfor mye kaffe, leste magasiner, gikk en liten tur, spiste mozzarellapizza til middag, og lå i sengen på kvelden og så filmer.  Samme kvelden kom hun i rekordfart.
Spørs om jeg blir like heldig og slipper unna med bare 4 dager denne gangen... wish me luck!


Husker du hva du gjorde den dagen fødselen/fødslene din/dine startet? 

Tre

Surprise! Jeg er her enda! Tre dager over.
 Litt mer gravid enn i går, og takket være en spontan intimkonsert: -litt mer fødeklar. 

I går var altså jentene ute en liten tur sammen med Oma, og det var så deilig å få puste ut. Tror de små også var rimelig glade for å få en liten pause fra mamma og pappa, for da de kom hjem, skjedde det noe magisk! De holdt en av de herlige, spontane konsertene sine for oss hjemme i stua. Storesøster spilte ukulele, Lillesøster holdt takten med xylofonstav, og begge to sang hver sin sang, samtidig. 
De rigget til og med en liten scene av en trekasse, og konserten varte i over et kvarter. Det var så herlig å se dem sånn. Endelig begynner de å ligne på seg selv igjen.
Da de var ferdige, gav de seg selv en stående applaus og Lillesøster ropte høyt "BVAVO BVAVOO!" 
Mammahjertet smeltet selvfølgelig som sjokolade i en klam bukselomme, og jeg måtte felle en tåre. (Helloooo hormones..) 
Litt synd at jeg ikke fikk bilder av konserten, men jeg følte ikke for å forstyrre dem i øyeblikket. Akkurat da var det viktigere for meg å bare nyte og suge til meg den herlige stemningen i stua. 

I dag var jordmor på besøk. Andre overtidskontroll, og det er ikke mye som har endret seg siden sist. Det virker som kroppen min har satt ting litt på pause pga stresset vi har hatt den siste uken. Jordmor sa hun kunne merke at jeg var veldig stresset og anspent i kroppen, så hun kjørte på med litt ekstra akupunktur i dag for å roe nerver og for modning for fødsel. 
Når helsekortet er fullt og kontrollene må føres på gule lapper er det vel kanskje på tide å føde?

Jeg føler meg litt bedre etter at jeg fikk fikset tannen min, og det ser ut til at jentene muligens er på bedingens vei, ( *BANK i bordet!* ) s å nå må jeg bare få roet nervene mine og komme i ordentlig avslappet fødemodus slik at kroppen blir klar og lillebror ikke må vente altfor lenge.

Jordmor anbefalte oss å se noen morsomme filmer, slik at vi kanskje kan få skylt bort litt stress med latterhormoner. Jeg syns det hørtes ut som en god plan.



Kan dere anbefale noen gode komedier? 






Zwei



Statusupdate:
Tann: Fikset (sånn provisorisk i hvertfall)
Barn: Fortsatt syke 
Baby i magen? - Ja

Da er vi altså to dager på overtid og jeg er sjeleglad for at Lillebror holdt seg inne i natt slik at jeg fikk tid til å få fikset tannen min i dag. Det er godt å kunne drikke og spise igjen uten smerter! (Og nei jeg fikk ikke bedøvelse, men det gikk greit fordi det var raskt over.)

Stakkars jentene våre er fortsatt veldig reduserte i formen. Storesøster er feberfri, men apetitten og humøret halter... Lillesøster har skyhøy feber og laber allmenntilstand, så hun får paracet og ibux både natt og dag. Stakkars lille...


I dag ble tøffere enn forventet for oss voksne. Lite eller ingen søvn mange netter på rad, syke barn og fødsel i vente er ikke akkurat en ideell situasjon, og i dag ble det rett og slett litt for mye for alle sammen. Jeg tror vi er litt lei av hverandre, hele gjengen.

Så nå har Oma vært og hentet jentene, slik at de små får seg en trilletur og litt frisk luft, og mannen og jeg får en pustepause før det er påan igjen.


Storesøster har et rolig øyeblikk med byggeklosser. Takk gud for sånne pauser.
Nå som jeg er på overtid, er det jo naturlig at meldingene og telefonene fra familie og venner tikker inn. Folk vil vite om jeg "merker noe". Jeg forstår jo at det er kjempespennende, og at folk gleder seg veldig. Men det er litt absurd at "alle" vil at babyen kommer NÅ, mens jeg går rundt og håper så inderlig at han blir inni magen i noen dager til. Ikke det at jeg syns det er så herlig å være så sinnsykt sprenggravid. For jeg merker på kroppen at det holder i massevis nå. I løpet av de siste par dagene har det plutselig blitt utrolig tungt å være gravid.
Men:  To syke små jenter er ikke gøy. Og to syke + en nyfødt baby er nok ikke kjempemye morsommere. Så derfor går jeg gjerne noen dager til på overtid! 

Det hadde vært fantastisk om vi i allefall kunne vært kvitt feberen før han kommer. Jeg er livredd for at han skal bli smittet, for det skjedde da Lillesøster ble født. Forkjølelse er ingen spøk for en fersk baby liksom.

Stille før stormen? 



Okay, nok sutring. La oss se på det positive i situasjonen:

-Jeg blir muligens ferdig med strikkeprosjektet mitt før babyen kommer hvis jeg går noen dager til over tiden.
-Vi har fått innarbeidet skikkelige nattevåk-rutiner før Lillebror i det hele tatt er født
-Vi får vennet oss til at leiligheten generelt ser ut som et katastrofeområde før babyen kommer
- Snøen rekker forhåpentligvis å smelte før jeg føder, slik at trafikken i byen roer seg og jordmor rekker frem til fødselen
-Kanskje Lillebror til og med får dele bursdag med søsteren sin som er født i
 slutten av mars. Praktisk.


Neida.. vi kommer sikkert til å le av det hele når han først er her. For det viktigste er jo at fødselen går greit og at Lillebror og jeg er i god form. Toåringer og treåringer er bare syke ofte, og sånn er det med den saken. Kanskje jeg bare er så opprørt og stresset fordi at jeg føler jeg har lite kontroll over ting? Jeg vet ikke. Det føles som skuldrene mine snart gror seg fast i ørene mine, så stresset jeg er. Men jeg skal prøve mit aller beste for å komme i rett sinnstemning for fødsel. Tror det nok er det lureste.
Takk for at dere holder ut med meg i disse anstrengende og klagete siste dagene!





Noen som har noen gode tips til hvordan å stresse ned?

40 weeks: Ticking Time Bomb



Herregud, nå er vi faktisk der. Overtid. Jeg er over 40 uker på vei, og fortsatt ingen baby. Det er så rart å stå her, rett ved målstreken og ikke ha peiling på når tid jeg kommer til å faktisk være i mål. Jeg er liksom ferdig med 99% av denne reisen, og snart begynner en ny og enda større reise som trebarnsmor og nybakt guttemamma.
Men før den tid...La oss ta et lite tilbakeblikk på dette svangerskapet:

I fjor sommer da den positive testen lyste mot oss var en spesiell dag. Jeg husker at jeg var i sjokk. Vi hadde tenkt å vente litt lenger med nr.3, men Lillebror hadde andre planer.

Men selv om vi var lettere sjokkert, så kunne vi ikke annet enn å smile. For et barn til ønsket vi oss jo likevel, og det å kunne bli gravid er jo ingen selvfølge. Veldig snart begynte vi å glede oss. 

Så kom det uker med usikkerhet, mange ultralyder og så kvalme Da vi endelig var over 12 uker, senket vi skuldrene litt. Kvalmen dabbet av noen uker senere, og jeg feiret med å gå opp mange kilo veldig raskt, før det roet seg litt igjen.

Har du sett en så ferdigbakt babymage før? Det har tydeligvis ikke mange Berlinere, for her sperrer dem opp øynene når jeg vagger forbi i sneglefart. 








I uke 13 var vi på en ultralyd hvor det første vi så var en liten stump og noe annet mellom beina, som pappaen syns lignet mistenkelig på en liten guttetiss. Noen uker senere fikk vi dette bekreftet, og vi var i ekstase. Samtidig var det rart å tenke på at vi ikke fikk noen jentebaby denne gangen. Dette var noe helt nytt. Vi skulle bli foreldre til en GUTT! 
Jeg må innrømme at det til tider har føltes helt absurd at min jentekropp kan produsere et menneske av hannkjønn liksom. Er det bare meg som tenker sånn?








Nå som det nærmet seg halvveis, begynte jeg å tenke på å kjenne liv i magen. Jeg hadde kjent det rundt 18-19 uker første gangen, og 14 uker andre gangen. Men denne gangen skulle det drøye. Morkaken lå visst godt plassert på fremsiden, fikk vi vite på ultralyd i uke 17, så det var ikke rart at jeg ikke kjente noe. Jeg ventet og ventet. Hver kveld lå jeg musestille på sofaen med lukkede øyne og hendene på magen og ønsket meg mer enn noe annet å kjenne et lite plopp under navlen.


Først i uke 19 kjente jeg noen små sommerfugler i magen. I uke 20 var jeg helt sikker. Det var like spennende som første gangen. Like etterlengtet og like godt var det også når jeg etter uke 21 fikk daglig bekreftelse fra Lillebror om at han hadde det bra.

Ukene gikk, og magen vokste. Men det var ikke før i uke 24-25 at det virkelig ble tydelig. 

Fra og med uke 24 begynte jeg med ukentlige oppdateringer her på bloggen. Dere kan finne en oversikt over alle disse, uke for uke her. 










Det føles som om dette svangerskapet har gått utrolig raskt i forhold til de to andre. Det har vært veldig annerledes å være mamma til to små på under 4 år, og være gravid samtidig. Svangerskapet har liksom bare gått sin gang i bakgrunnen. Ikke det at det har vært bare enkelt, men jeg har på en måte ikke hatt så mye tid til å gå rundt og bli utålmodig, og det er litt godt. Samtidig så klarer jeg selvfølgelig å få litt dårlig samvittighet for at jeg kanskje hadde kunnet nyte svangerskapet mer enn det jeg har gjort hvis jeg hadde hatt mer tid. Heldigvis vet babyer hvordan de skal bake seg selv inni magen, for ellers hadde dette svangerskapet blitt en katastrofe.

Dette er sannsynligvis mitt aller siste svangerskap, (ok der fikk jeg det til å høres ut som om jeg har vært gravid 17 ganger eller noe...) og det er jo selvfølgelig litt vemodig å tenke på, selv om det sikkert blir veldig godt for kroppen min å hente seg inn etter nesten 3 år med konstant babybaking...  Jeg elsker å være gravid. Det føles som en ære, og et privilegium å få bære fram et barn. (Greit, ok, man tenker kanskje ikke så mye over ære og sånt når man henger over doskåla da, men dere skjønner hva jeg mener...lov med litt kjiséer sånn helt på tampen vel?)

Jeg er stolt av denne kroppen min og jobben den har gjort. Ja, det har blitt noen merker her og der, og når jeg ser meg i speilet, så er det ofte vanskelig å fatte hvor mye kroppen har endret seg på noen få år. Men det er positive endringer jeg ser, fulle av gode minner. Jeg mener ikke at jeg digger å ha slappere hud eller at jeg syns strekkmerkene mine er skikkelig hotte, for det gjør jeg ikke. Men jeg aksepterer endringene og er stolt av det jeg har gått igjennom. I'm a mom with the marks to prove it. 

Nå skal kroppen igjennom en stor endring igjen. Veldig snart. Og jeg gleder meg. Du kan godt vente noen dager til, Lillebror, (siden sykdommen hersker i heimen for tiden) men vi er klare for deg når som helst og er utrolig spente på å treffe deg!
Jeg føler meg som en tikkende bombe for tiden.



Sånn helt uoffisielt, så tipper jeg at det blir fødsel enten 13. eller 16.mars, og at Lillebror vil veie ca 4000gram. Men det er bare vill og ukalkulert  tipping. Mest for å underholde meg selv.
Har dere lyst til å være med og tippe fødselsdato og fødselsvekt kanskje? Den som tipper riktig, får ære og berømmelse! (eller noe sånt.. hehe) 

Har du opplevd å gå på overtid? Hvor mange dager?
Ble du fryktelig utålmodig, eller klarte du å beholde vettet i de siste laaange dagene?



Liten






































Du blir så fryktelig liten når du er syk. Du som vanligvis er tøffere enn toget,  du som vil greie alt på egenhånd og aldri lar deg stoppe, -du blir plutselig en skjør liten baby som trenger mammaen og pappaen sin så intenst. Hele dagen og hele natten. Sove på brystet. Et marathon av byssing og bæring, snyting av nese og dosering av medisiner. Søvnløse netter med hosting, nysing og gråt. Du krever endeløs utholdenhet og nerver av stål av oss.

Selvfølgelig vil vi være der for deg, mer enn noe annet. Vi SKAL være der. Det er jobben vår. Og vi vil at du skal føle deg trygg og elsket, men noen ganger river vi oss i håret og har bare lyst til å gi opp. Det er ingen enkel oppgave å være sykepleiere for en smårolling. Vi gjør vårt beste, og vi er veldig, veldig glade i deg. Også når vi rister på hodet og uffer oss litt over trassanfallene dine. Det er lov å være litt liten når man trenger det.

Eins

1 dag på overtid. To syke småjenter og en veldig vond tann.
Vi venter helst litt til, og storesøster "rydder opp" i babymagasinene i mens...

Termindagen kom og gikk uten action. -og takk og lov for det, for jeg er ikke akkurat i fødehumør for tiden. Utrolig merkelig å gå ifra å være SÅ klar for fødsel til å ønske seg at det drøyer minst et par dager til. Jeg VIL gå på overtid, for det passer ikke med fødsel nå.
Lillesøster er kjempedårlig med høy feber. Storesøster har heldigvis ikke feber lenger, men sliter med en kraftig forkjølelse og ørebetennelse. Jeg har fått time hos tannlegen i morgen tidlig, for å sette inn ny fylling etter at den gamle falt ut i går. Så nå håper vi bare at alle blir friske og at jeg rekker å få fikset tannen før det blir fødsel. 

Jordmor var her for første overtidssjekk i dag. Vanligvis er jo de fleste damer rimelig gira på å føde når de er kommet over 40 uker, men jeg var veldig klar på at hun fikk passe seg så ikke hun satte i gang noe i dag. Så det ble ingen undersøkelser av livmorhals eller forberedende akupunktur på meg. Kun standard oppfølging med hjertelyd, blodtrykk osv, og alt så supert ut. Lillebror koser seg i magehuset sitt. 
Jeg fikk streng beskjed om å ta det helt med ro de neste dagene, så jeg ikke blir syk selv, og slik at Lillebror kanskje venter litt til så jentene rekker å bli kvitt dette fæle viruset før han kommer.

Så da blir det nok et par dager til med innetid og rolig tidsfordriv på oss...
Hjemmelaget tryllestav "hokusPokus bort med virus!" / Påskefarger på små negler
Duplotårnbygging er terapi for syke småjenter
Rart å se Lillesøster så rolig og stille / Frosne blåbær er best når man har vondt i halsen




































Håper bare at tannlegebesøket i morgen ikke setter i gang ting...

Sist jeg var hos tannlegen, ville hun ikke gi meg lokalbedøvelse siden jeg var gravid. Men jordmor mente i dag det var helt tullete og sa jeg fint kunne få bedøvelse.


Er det noen som har erfaring med dette? Det er vel ikke farlig for Lillebror om jeg får en sprøyte hos tannlegen?


ps: skal prøve å få til 40 ukers bilder senere i dag, men kan ikke love noe. Litt vanskelig å ordne fotoshoot når man har to små sjuketroll inne i studioet (soverommet vårt) hele dagen ;) 

Termindagen: Bad timing

I dag er det termindato. Hurra osv... Men desverre er sjangsen for at det blir fødsel i dag minimal. Uttrykket "bad timing" har vel sjelden vært mer passende...
Takk Gud for denne etter en lang natt. Rakk akkurat å drikke halve før jeg hadde et uhell...
























Jeg har vært ganske innstillt på å gå på overtid. I hvertfall en dag eller to. Men nå er det nesten sånn at jeg føler jeg MÅ gå en uke over tiden, minst. Slik at vi får tid til å få orden på alt kaoset. 

Fem grunner til at jeg kommer til å knipe igjen i noen dager til:


1. Storesøster har blitt ordentlig syk igjen. Feber, halsvondt, øreverk, vil ikke spise, vil ikke noenting. I natt våknet hun med skikkelig heavy neseblod og fikk selvfølgelig helt panikk stakkar liten. Jeg lå og overvåket henne resten av natten, for det føles ikke helt greit å se ungen sin styrtblø som det der...



Like sta som alltid. Foretrekker fortsatt å gå med forskjellige sokker. 





















2. Lillesøster har også blitt syk igjen. Jess. Vi har så flaks. Kun noen dagers pause fikk de, stakkars små, før det var påan igjen. Lurer på om det vil ta hele to uker før de blir friske igjen denne gangen også. Håper ikke det. Heldigvis har hun en pappa som er veldig god å sove på.


3. Bare sånn fordi at det er så typisk meg, så klarte jeg å miste en tannfylling på det mest upassende tidspunkt ever. (Jeg som aldri har hatt hull i tennene, klarer alltid å ødelegge dem på andre måter når det passer vanvittig dårlig)
Så nå må jeg på hastetime hos tannlegen i morgen eller tirsdag og få fikset tanna igjen. Blir godt å få herjet litt med mine ekstremt følsomme tenner uten bedøvelse i tannlegestolen. Frem til da blir det nok kun flytende føde igjennom sugerør på denne dama, for det å ha åpent inn til nerven i tanna når man prøver å spise eller drikke er vondere enn å trøkke ut en unge faktisk! Dritkjipt, for jeg kan ikke trøstespise meg igjennom disse sykedagene med ungene engang... 

4. Etter en uke med milde varmegrader, sol og vårlukt i luften, fant vinteren plutselig ut at den ikke var helt ferdig likevel. Vi har fått snø og minusgrader igjen. Det er meldt -12 til tirsdag. Herlig, sykdoms og babyvennlig vær... 






















5. Og som følge av sykdom og stress så  ser selvfølgelig leiligheten ut som...vel.. døm selv... Fikk ikke akkurat kjempemye fødelyst av det her gjorde du vel?





Så de neste dagene vil inneholde legebesøk med de små pasientene våre, tannlegetortur på meg, og latterlig mange minusgrader for oss. Jeg som følte meg rimelig klar for å treffe Lillebror, håper nå heller at han går med på å vente litt til. En uke kanskje?

Selvfølgelig har jeg jo ingen kontroll på når han velger å komme, men jeg mistenker at psyken spiller en viss rolle mtp når fødsel starter. Håper min kropp skjønner at fødsel akkurat nå hadde vært veldig bad timing. 

Beklager kjære dere, at dette innlegget ble litt i overkant deprimerende. Er ikke helt min stil dette, men som dere sikkert forstår så har hormonene tatt helt overhånd og jeg føler meg rett og slett litt lost i alt dette kaoset. Enklere sagt enn gjort å skrive innlegg som drypper av positivitet når man er sprenggravid og mer eller mindre utbrent. Men kanskje noen også setter pris på at man er litt rå og usensurert av og til. 


Satser på å komme sterkere tilbake veldig snart! Men frem til da blir det å knipe igjen og håpe at Lillebror skjønner at tilstanden her ute ikke er optimal for en liten nyfødt kar.

Håper dere får en fin helg, helt uten sykdom, tenner som ramler ut av kjeften og tundrafrost-tilstander.

About choosing something different...

God lørdag! Måtte bare dele denne videoen med dere! Syns den passet så godt mtp innlegget om Hjemmefødslel og Reaksjoner og Refleksjoner. Og så er den dritmorsom da. Min favorittreplikk: "Because we believe in witchcraft!"  Stand up komiker Jim Gaffigan om det å velge hjemmefødsel og det å ha fire barn:


Jeg kjenner meg så igjen!  Det er vanskelig å gå mot strømmen, og derfor er det utrolig godt å kunne le litt av det hele av og til. Ellers så snakker Jim om det å ha "mange" barn, (I gåseøyne fordi 4 barn ikke er noe ekstremt i mitt hode.) og folks reaksjoner på det. Hvordan opplever dere som har mange barn dette? Blir folk sjokkert eller syns de det er flott?

Og sånn in other news: En dag til termin og det skjer ikke stort her. Ikke annet enn at Storesøster har blitt syk igjen, så da vi er påan igjen med nattevåk, skyhøy feber og stakkarslig liten 3åring.
Håper hun rekker å bli frisk igjen før Lillebror kommer. Jaja, vi har i allefall nok å gjøre da, så vi kjeder oss ikke akkurat!

Ha en super helg!
og psst: send meg masse fødetanker da!


Kvinnens gave og en ordentlig gentleman


Først av alt: gratulerer med kvinnedagen! Artig at akkurat i dag skjedde det noe som fikk meg til å tenke over hvor glad jeg er for å være kvinne. Men før jeg forteller om det: Hvor fantastisk er ikke denne illustrasjonen? Og litt freaky. Jeg klarer ikke å fatte at det er slik det ser ut inni kroppen min. (Bare det at lillebror nok er hakket tjukkere og lengre enn denne lille bebisen da.) Tenk at vi er så heldige da damer!  At vi får muligheten til å gjøre det der!
Det var det en som minnet meg på i dag. Hvor heldige vi er...

Jeg stod i heisen på vei ut fra legekontoret, (en sånn mini-heis med plass til maks 3 mennesker) ansikt til ansikt med en gammel mann i 80-årene. Han så på magen min og smilte et varmt smil. Så sa han:

  "Dere kvinner er heldige. For en gave. Å bringe et nytt liv til verden! Vet du hva jeg ville gitt for å få oppleve det?" 

Jeg ble rimelig satt ut. For jeg har jo blitt så vant med å få kommentarer på magestørrelsen eller spørsmål om termindatoen osv. Dette var jo noe HELT annet, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke felle en tåre. Jeg smilte, heisen sank videre i sneglefart. Han trengte ikke å spørre om det nærmet seg fødsel. Det merket han tydeligvis, for det neste han sa til meg i den bittelille heisen var: 

"Jeg håper det blir akkurat slik du ønsker deg. Det går nok strålende skal du se. Lykke til, og gud bevare deg og babyen din." 


AND here come the waterworks... Jeg klarte såvidt å stamme frem et "Danke schön!" før jeg merket at tårene presset seg på og jeg hadde en gedigen klump i halsen som stoppet meg fra å si noe mer. Vi gikk ut av heisen, ned gangen og den gamle mannen holdt oppe utgangsdøren for meg. Vi gikk ut i den kalde Berlinluften og sa hadet. 
Vi kommer sikkert aldri til å treffes igjen, men OM jeg kommer til å huske det han sa! Nydelige menneske. TAKK! Du er en ordentlig gentleman. 

FOTOFREDAG: Drei Jahre

Bildet er tatt sist helg, da solen fristet oss med vår og varme dager. Tenk at det er 3 år siden jeg flyttet til Berlin.


























Jeg skal ikke lyve: det var en sinnsyk omstilling å flytte fra en norsk liten bygd til denne byen for nøyaktig tre år siden. Men nå som jeg har blitt vandt med både det å være omringet av tyskere, og det å bo i en storby, så går det mye bedre. Jeg har til og med lært ting og ikke minst lært meg å like en del ting som jeg ALDRI aldri trodde jeg ville klare å like. Hvis dere lurer på hva jeg snakker om så kan jeg nevne at:

-jeg har lært meg å sette pris på suragurker på en helt ny måte. I begynnelsen ble jeg helt satt ut av utvalget, (en hel svær egen hylle, kun til suragurker på glass på matbutikken) men nå setter jeg pris på det. For tenk, noen ganger passer det mye bedre med dillagurk enn sennepsfrø-agurk.

-Jeg har lært meg forskjellen på Bratwurst og Bockwurst

-Jeg har lært at majones faktisk er ganske godt sammen med pomfri 

-Jeg har lært at det å stirre på fremmede, for så å fortsette å stirre, selv etter at vedkommende har sendt deg et irritert blikk, -er helt normalt og sosialt akseptert.

-Jeg har lært meg at det er helt normalt sunt vett, og ikke griskt eller gnient å ta med seg fyrstikkesker, servietter og sukkerpakker når man er på café. Gratis er gratis!

-Jeg har lært meg at det er sykt ekkelt og frekt å stå og snufse med rennende nese på trikken. Det å snyte seg HØYLYTT og grundig mens man er omringet av fremmede derimot -is the way to go.

-Jeg har lært meg at hunder får være med OVER ALT, at de aldri trenger å være i bånd og at det er MIN feil hvis jeg trør i hundebæsj. Jeg har utviklet den innebygde "bæsj-radaren" (for å unngå å tråkke i dritt flere ganger om dagen) som man må inneha for å bo i denne byen. Og ikke minst at jeg bør holde kjeft selv om det kommer en tilfeldig bikkje og legger seg over skoene mine for å sove mens jeg sitter på café.
 Hundemenneskene i Berlin er ikke så glade i kritikk. 

-Jeg har lært meg at det er helt normalt å drikke kaffe sammen med lunsjen sin i steden for vann eller andre kalde drikker. Tyskere bestiller som regel aldri kaffen ETTER måltidet. Det er bare ueffektiv sløsing med tid!

-Jeg har lært meg å hilse og si høyt HEI og Guten Tag når jeg møter naboene våre i trappeoppgangen. Det er nemlig SUPER uhøflig å ikke si god dag til naboene sine, når man treffer dem hjemme. Treffer man dem ute på gaten derimot -er det helt naturlig å overse dem av en eller annen grunn, og late som om man aldri har sett mennesket før.

-Jeg har lært at det er helt normalt og sosialt akseptert å gå rundt i gatene og synge for seg selv. I starten fant jeg jo dette mildt sagt urovekkende, og tenkte alltid at det måtte være noe litt "galt" med vedkommende. Men etter å ha bodd her i noen år, og hørt utrolig mange soloer av fremmede som nynner og synger i vei for seg selv, så har jeg skjønt at det bare er sånn Berlinere oppfører seg når de er i godt humør. Av og til tar jeg selv en trall på vei til butikken, og det er ingen som bryr seg. 

-Jeg har lært meg å stå i kø, sånn SKIKKELIG stå i kø. Ikke sånn norsk "kø" som slynger seg til høyre og venstre og som man aldri er helt sikker på hvem som var neste, slik at man gjerne sniker litt.... NEIN JUNGE FRAU!!! -slikt er ikke akseptert her, og jeg har faktisk gått på et par reale smeller hvor jeg helt uten å mene det, har sneket i køen og fått DEN skjenneprekenen fra fremmede foran minibanken/pølseboden. Ikke snik i køen in Germany. Ikke gjør det!


Ja det er litt av hvert som jeg har lært meg etter tre år i denne byen. Nå gjenstår det bare å lære meg å lage ordentlige Berlinske-kjøttboller og lære meg å like schnapps, så er jeg vel fullstendig integrert! 


Hva er "typisk tysk" for deg?
Har du vært i Tyskland eller kanskje til og med i Berlin? Merket du noen spesielle kulturforskjeller?

Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 

"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman



Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.


Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk


Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad  og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?

Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

Gemütlichkeit



Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer merker jeg at kosefaktoren stiger.  Tankene surrer jo bare om babybabybaby og føde-føde-føde hele dagen (og natten) lang.   Behovet for å distrahere meg selv med superhyggelige, avslappende aktiviteter og kos blir større og større. Det er godt å ha noe å gjøre som får tankene over på noe annet. Misforstå meg rett: jeg gruer meg ikke til fødsel! Tvert i mot! Jeg gleder meg så utrolig mye til å føde (og selvfølgelig mest til å treffe Lillebror) at jeg blir rett og slett litt gal av meg selv. 
Da er det godt med litt avledning og Gemütlichkeit

Hjemmedag med jentene og Cafébesøk med Storesøster i dag formiddag.

Etter caféturen kom Oma og hentet Storesøster. Så tok de med seg Lillesøster og dro på lekeplassen og koste seg i sola. Jeg fikk et par timer til å gå (vagge) litt rundt alene i godværet og nyte vårstemningen som er i luften. Jeg handlet litt garn og startet et nytt avledningsprosjekt:

Mysigt med strikkeprosjekt...Kanskje jeg til og med rekker å bli ferdig før Lillebror kommer...? 


























Så kom jentene og Oma hjem, og Tyskeren min stakk av på spillekveld med gutta. Jentene, Oma og jeg spiste litt, laget perlekjeder, farget fisker og prinsesser og snakket løst om alt og ingenting. Så ble jentene lest for og lagt av Oma, og jeg har nettopp fikset meg en deilig hjemmelaget  Chorizo-pizza.



 Nå har jeg benket meg på sofaen med pizzaen, og her blir jeg, mine nakne føtter og fødefjeset mitt resten av kvelden, sammen med min kjære  "Patrick Jane" -The mentalist. Ahh Gemütlichkeit! Fødespenning er glemt.
-gravid? hvem?





Ble du veldig utålmodig på slutten av svangerskapet? 
Hva gjorde du for å distrahere deg selv?






Utstilling

Å våkne opp til en utstilling er alltid like spennende. 


































Storesøster er utrolig opptatt av å bygge, lage og stille opp ting om dagen. Det hender flere ganger i uken at vi våkner til intrikate og veldig nøye oppstillte installasjonskunstverk. Vi får som oftest STRENG beskjed om å la kunstverket få stå. Og det får det som regel. I hvertfall for en dag eller to. Hvis du er på besøk hos oss, må du være forberedt på å klatre over/under stolhytter med teppetak og passe på å ikke tråkke på kunstverk på utstilling.

Fiffig pynting av sofaen: Dette kunstverket fikk stå i fred en hel dag og Storesøster var meget stolt da bestemor kom på besøk og betraktet kunstverket. 


Som foreldre så er vi meget avlslappet i forhold til dette med at barna bruker nesten hele hjemmet som lekeplass. Et par begrensninger har vi jo, som f.eks at kontoret er off limits, og bad og kjøkken er bare lov når mamma og pappa er med. Men ellers får barna boltre seg i stuen, på vårt soverom, inni skapene, på gangen og balkongen. Jeg forstår veldig godt at mange foreldre helst ser at lekene holdes inne på barnerommet, for det er jo slitsomt å plukke opp ting etter dem hver bidige dag over hele leiligheten. Men for oss så har det å la barna utfolde seg fritt flere fordeler enn ulemper. Det at fantasien får fritt utløp og at barna frihet til å fordype seg i leken er viktigere enn å ha en ryddig leilighet. Det prosjektet har vi gitt opp for lenge siden, for å si det sånn...
Dessuten så skaper friheten som barna får en veldig avslappet atmosfære hjemme. Vi trenger sjelden å "underholde" ungene. Hvis de kjeder seg et øyeblikk, så kommer de fort på noe nytt de kan teste ut. Enten det er å bruke gardinene i stua som telt eller spisestuestolene som tog. 

Dagens kunstverk: "Verdens lengste bro" 



I det siste har det gått veldig mye i å bruke alle stolene vi har i hjemmet til å bygge teatersaler og sitteplasser for publikum. Det resulterer selvfølgelig i at jeg med den digre babymagen må klatre over og klemme meg forbi diverse møbler og slikt for å komme meg fra den ene enden av leiligheten til den andre, men likevel er det verdt det...

Jeg har fått noen kommentarer fra bekjente om at barna ikke kommer til å kunne oppføre seg når vi er andre steder på besøk, hvis vi lar dem holde på slik og ta over leiligheten hjemme. Personlig så tror jeg at barna fint klarer å forstå at hjemme gjelder visse regler og på besøk gjelder det gjerne andre regler.

Hvordan er det hjemme hos dere? Er det greit at barna bruker hele hjemmet som lekeplass, eller er det begrenset til barnerommet?

Ser dere noen ulemper ved å gi barna fritt rom til å leke i hele hjemmet? (Sånn bortsett fra rot og kaos da...)

Fødefjes


Fødeansikt eller "fødefjes" er et kjent fenomen blandt gravide som nærmer seg termin, og er et sikkert tegn på at det nærmer seg fødsel. Eller, det er nå i hvertfall sånn i min bok. Her er tre sikre bevis på at fødefjeset mitt er på plass:
Rundt ansikt, hoven nese og lepper pluss sjarmerende dobbelthake? Gratulerer -du har fått fødefjes!

Ikke misforstå: jeg syns ikke jeg ser fæl ut. Fødefjes er flott det. La dere merke til pamela-leppene? Smashing vettu...!

Andre sikre bevis på at det i allefall nærmer seg fødsel er at jeg blir mer og mer fan av å la være å kle på meg med mindre det er HELT nødvendig. Jeg går heller rundt her hjemme og fryser enn å ta på meg klær. Ja, du hørte rett. Hvorfor? Vel, når det å ta på seg sokker er et sinnsykt slitsomt prosjekt, så gidder en i hvertfall ikke å ta på bukser om man ikke må!

Samtale mellom jordmoren min og meg i dag tidlig da hun var på besøk: 
JM: "Hvorfor har du ikke på sokker Jona? Blir du ikke kald på føttene?"
Jona: "Ehm, neida.. jeg er så varm atte. Høygravid og sånn vettu... trenger ikke sokker jeg."
JM: *skuler mistenksomt hen på meg*  "Du fikk ikke på deg sokker selv?"
Jona: *Rødmer* "Neipp..." 
JM: "La meg hjelpe deg da." *trer på meg sokker*
Jona: "Tusen takk. Kan du komme tilbake i morgen tidlig og ta på meg bukser å?"

Ja for det er faktisk sånn at jeg nesten ikke gidder å gå ut av huset fordi at det innebærer at jeg kle på meg bukser, sokker OG sko. Minimum. 
Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg lot være. Hva om jeg bare trasket på butikken i undertøyet og crogs. Hadde blitt en artig mugshot og beskrivelse i politiloggen da.....


Arrestert på matvarehandel i Berlin ved dessertavdelingen:
Naken og (SINNSYKT) gravid kvinne i tjueårene, 168cm høy og knappe 2 meter i omkrets.
Kvinnen hadde sorte crocs og svært hoven nese. 









Fikk du fødefjes rett før du fødte?
Noen som har tips til hvordan en kan få på seg sokker i 9'ende måned?

39 weeks: (Damn near) ready to POP!

























39 uker fullgåtte og inni den 40'ende uken! Magen strutter noe sinnsykt, fødselen kan starte når som helst og jeg føler meg RIMELIG fødeklar. Likevel kan det enda være (værsåsnillåkomfør!) hele TRE uker igjen til Lillebror kommer. 










De to-tre siste ukene har jeg tenkt "jeg håper dette blir den siste gravid photoshooten før fødsel." Men når jeg tenker etter, har shootene blitt en fast tradisjon på mandager som jeg faktisk tror jeg kommer til å savne litt...

Det jeg derimot garantert ikke kommer til å savne er:

-Å måtte psyke meg selv opp før jeg forsøker meg på å rulle meg ut av sengen om morgenen. Det er vanskeligere enn det høres ut.
-Å være konstant sulten eller kvalm. Magesekken er nå skvist såpass flat og gir så lite rom til mat at jeg blir uvel etter to knekkebrød. Herlig!

Jeg kommer i hvertfall ikke til å savne...
-Å måtte tisse hvert 30. minutt om natten.
-Å ikke kjenne igjen mine egne føtter (hvis jeg klarer å få øye på dem da)
-Å få pusteproblemer av å tømme vaskemaskinen (ikke lett å bøye seg ned med en badeballmage)
-Å føle at jeg får elektrisk støt nedover lårene når Lillebror beveger på hodet.
-Å få  spørsmålet "NÅ kan det vel UMULIG være lenge igjen, for du er vel på overtid nå?!" i gjennomsnitt 12 ganger pr dag, etterfulgt av et sjokkert uttrykk og et "Å herregud STAKKARS deg!" når jeg svarer at jeg har termin 10.mars. - takk for omtanken folkens, men hva med å skru ned all the drama et liiite hakk?

Jentene mine kommer ikke til å savne:
-å høre "Nei desverre, det må pappa hjelpe deg med" når de ber meg krype under bordet/løfte sofaen og hente noe de har mistet.
-å høre: "to sekunder, mamma må bare tisse først!" ca. 25 ganger pr. dag.
-å ikke få lov til å klatre på mammas mage.
-å bli truffet i hodet og meid ned av babymagen når jeg snur meg inne på det trange kjøkkenet vårt..


Ok, greit, jeg har det ikke forferdelig ille. Jeg har det faktisk over gjennomsnittet bra! Ingen grusomme graviditetsplager eller noe sånt, og Lillebror storkoser seg i magen, så jeg bør vel strengt tatt bare smile og være lykkelig for det. Men det er tungt å ha en nesten 4kilo svær baby i magen altså. Det må jeg få lov å si...

Går det AN å få større mage liksom? Oh yes darlings.. stay tuned next week...


















Er du/har du vært gravid?
Hvilke ting savner du og hvilke ting savner du absolutt IKKE ved å gå gravid? 
Hvilke plager synes du var vanskeligst å takle i de siste ukene?

Kjerringråd for igangsetting av fødsel: Farlig eller uskyldig tidsfordriv?

Er det farlig eller helt greit å prøve å "lure ut babyen?" Dere som har vært gravide vet hva jeg snakker om. Kjerringrådene. Det finnes haugevis av dem, og noen av dem rarere enn andre. Jeg har laget en liste over de vanligste, og noen av de litt mer uvanlige kjerringrådene. 
Har kanel virkelig effekt på livmoren?



De 10 vanligste rådene:
tyskertøsa's kommentarer i kursiv...

1. Hopp i høyet
Fordi kvinnens klimaks kan sette i gang riene, og fordi mannens svømmere inneholder  prostaglandiner, som er det samme virkestoffet som det som brukes (i syntetisk form) til igangsetting av fødsel på sykehus.  Eneste haken er: man må ha seg 3 ganger om dagen for at mengden prostaglandiner skal bli tilstrekkelig for å ha effekt...

-okay, denne virker jo sannsylig siden til og med Rikshospitalet anbefaler dette, og det blir slengt rundt med fremmedord her, og dessuten så er dette det mest vanlige rådet som jordmødre gir. Men helt ærlig...hvor mange har ork til å svinge seg mellom laknene 3 ganger om dagen når man er 9 måneder på vei når man heller kan bruke tiden på å spise kake? 

Orker man 3 runder pr dag? 

2. Gå i trapper
Fordi den vekslende svingingen av hoftene visstnok skal starte rier.
-nei, vettu hva. Dette prøvde jeg faktisk MENS jeg hadde rier med Storesøster og det hjalp ikke, så jeg tviler sterkt på at det kan starte noe. 

3. Vaske gulv på alle fire

Fordi at vaskemidler er riestimulerende eller hva??
Denne må det da være en mann som har funnet på. Hvorfor på alle fire? I have no clue, men det høres himla slitsomt ut. Lar heller vaskehjelpen ta det. Mens jeg ser på. Og spiser kake. Og snakker om hvor slitsomt det er å være meg. Fordi det setter han så pris på.


4. Vaske vinduer
Men hva er det med all vaskingen ?? Er det mulig at disse vaske-rådene har oppstått fordi at mange redebyggende mega-gravide damer tilfeldigvis holdt på med huskvask den dagen de fikk rier? 

-Vindusvask er så lite hensiktsmessig når man har to småtroll i hus at det bare ville provosert et hormonellt følelsesutbrudd og tårer når rutene ti minutter senere blir tilklisset av vaniljeyoghurt og busemenn.




5. Stimulering av brystvortene
(uffda..lurer på hvaslags folk den overskriften vil sende til bloggen min..jaja)
Denne begrunnes med at stimulering av brystvortene til kvinnen, forårsaker et utbrudd av  oxytocin-hormoner i kroppen, som igjen er rie-stimulerende.

-Denne blir faktisk anbefalt av jordmødre under fødselen, hvis riene skulle dabbe av. Men så er det igjen mange som advarer mot å gjøre dette for å starte fødsel, for det skal kunne forårsake styrtfødsel og helt hinsides sterke rier... Jeg tror absolutt dette rådet har noe for seg, men styrtfødsel er det ikke alle som er så hypp på kanskje...

6. Lakserolje
Samme som over. Lakserolje får visst (SINNSYKT) fart på tarmene  -og tarmene skal igjen få fart på livmoren. 
-det er mange som sverger til denne. Har hørt og lest utallige historier hvor mor tok litt lakserolje og noen timer senere var babyen i armene hennes. Men seriøst.. lakserolje...? Det høres så dramatisk, ubehagelig og ikke minst, ehm -grisete ut... Dessuten så advarer også mange mot dette rådet siden det visstnok kan føre til styrtfødsel, diare, altfor sterke og tette rier og avføring hos forsteret. Jeg ville ikke gjort dette! 

7. Spis sterk mat
Fordi at sterkt krydder kan påvirke livmoren? Eller kanskje heller påvirke tarmene, som igjen..ja, you get the idea...

-tjah...hvis du uansettt liker tandoorien din grævla sterk, så ser jeg ingen grunn til å unngå å spise det... syns denne virker uskyldig. Så lenge du ikke sitter og knasker grønn chili bare på pur F liksom. 
Litt ekstra spice i curryen i kveld..?

8. Drikk et glass rødvin
Fordi at vin har en avslappende effekt, og fødselen gjerne starter når man er avslappet/ sover godt...
Dette er sånn typisk bestemor-råd føler jeg. Et råd fra den tiden hvor ingen hisset seg opp over en røykende, rødvinsdrikkende høygravid dame på grillfest.
Seriøst? Hvorfor hive nedpå et glass nå plutselig, når man har vært avholds i 9 måneder? Babyen tar vel like mye skade av det nå som før termin?


9. Kanel
Fordi at kanel visstnok skal kunne provosere til sammentrekninger i livmoren.

Denne hadde jeg faktisk aldri tatt seriøst før vi flyttet til Tyskland, men da jeg var gravid med Lillesøster fikk jeg streng beskjed av jordmor om å UNNGÅ kanel og da spesielt kanel-te helt fram til jeg var kommet til termin. Så da drakk jeg selvfølgelig ekstra mye kanel-te da jeg var på overtid da. Litt fordi at det er veldig godt. Mest fordi jeg var desperat...


10. Heftig gåtur
Fordi at ? Noen forslag til hvorfor? Fordi at ungen blir lei av vaggingen og vil ut? Fordi at kroppen produserer endorfiner når vi er fysisk aktive og at det igjen kan medføre at fødsel starter? Jeg er ikke helt sikker på grunnen, men dette er også et veldig typisk råd jeg har hørt hundrevis av ganger.
-Jeg sier bare en ting til dem som anbefaler meg denne: prøv DU å gå deg en "heftig" gåtur med et babyhode som presser på diverse nerver, godt skrudd ned i bekkenet ditt. AU!


De "alternatvie" rådene:

Akupunktur/akupressur:
Det hevdes at enkelte punkter kan stimulere kroppen til å gå i fødsel. Det er også mange jordmørdre som anbefaler fødselsforberedende akupunktur, for å mykne opp livmorhalsen i ukene før fødsel starter, slik at fødselen går raskere og enklere. 

-dette er kanskje det rådet jeg har mest tro på. I sist svangerskap fikk jeg både forberedende nåler den siste måneden  og så igangsettende nåler 4 dager over termin, og riene startet samme dag. Fødselen gikk utrolig raskt og greit. Derfor kjører jeg på med masse akupunktur denne gangen også. Og hvis jeg går over tiden skal vi ikke se bort i fra at vi prøver igangsettende nåler igjen...
Akupressur prøvde jeg ikke, men det skal visst kunne ha lignende effekt.

Har du prøvd akupressur?



Sove seg til rier:
Dette rådet har jeg hørt at jordmødre gir til damer som er på overtid og kanskje har "prøvd alt" av kjerringråd ikludert vasking, hopping i trapper osv. Søvn skal visst virke "inviterende" på rier hvis kroppen er klar. Sov så mye som mulig, og riene kommer!
-dette er jo mye mer fristende å prøve enn all vaskingen og gåingen... og så syns jeg det virker mer logisk at riene går i gang når man er avslappet. De fleste fødsler starter jo på kvelden/natten når en har lagt seg, så denne tror jeg faktisk ikke er så dum...



Rie-mat: 
Jepp, det finnes en haug av oppskrifter på "riestimulerende" mat. Bare google Fødepizza og Riekake, (ugh...så digg....) så dukker det opp haugevis av oppskrifter. Enten det er lakserende effekt eller bare hvitløkens magiske krefter som skal være triggeren i disse...så er det mange som tror på at det virker.
-pizza er jo digg uansett, så hvis du føler for å hive på litt ekstra hvitløk, why not... Men "lakserende riekake" var liksom ikke så fristende for meg...


Skal det være litt riekake?



Rie-cocktail: 
You heard me... Rie-cocktail eller "Wehencocktail" på tysk, er noe som faktisk blir brukt (uoffisielt) av jordmødre og gitt til kvinner på overtid for å unngå medikamentell igangsetting her i Tyskland. Til og med min ganske så strenge jordmor nevnte denne i sist svangerskap... Cocktailen inneholder bla aprikosnektar, et par cl vin eller vodka (!!) mandelmos og en ss lakserolje.  Jeg takket nei.
-alkohol OG lakserolje i salig forening? Jeg står over...


Så, hva tenker dere egentlig om dette med kjerringråd? 

Det finnes dem som mener at det å prøve å fremprovosere fødsel, uansett på hvilken måte, er uheldig eller rett og slett farlig for babyen. De mener at babyen trenger de siste ukene/dagene i livmoren like mye som den har trengt alle månedene frem til nå. Det å provosere frem fødsel, om enn bare noen dager før den ville startet av seg selv, er "slemt" mot babyen. Den bør få bli i mors liv så lenge den trenger det, og vi bør respektere kroppen vår. 

Det finnes faktisk forskning på dette området som tilsier at det er babyen som sier ifra til livmoren når det er på tide å sette igang rier når barnet er modent nok til å trives utenfor magen. Når babyens lunger er helt modne for å puste på egenhånd, så produserer de visstnok et protein som blir sklit ut i fostervannet, som igjen stimulerer livmoren til å trekke seg sammen. Les mer om dette her.
Det blir faktisk sagt at babyen kan ha økt risiko for komplikasjoner hvis den blir "kastet ut" før den er klar for å komme av seg selv, uansett om man er innenfor de magiske 37 ukene. Er dette noe vi bør ta sjangsen på da?


På andre siden argumenteres det ofte for at "kroppen går ikke i gang før den er klar uansett" og at kjerringrådene kun vil fungere på en helt fødeklar kropp, og at babyen derfor ikke tar skade av kjerringrådene.

Jeg er usikker på hva jeg mener om alt dette, men en ting er jeg hvertfall klar på, og det er at jeg ikke syns det er så greit å drive å herje med aggressive igangsettings-kjerringråd som f.eks lakserolje osv i tiden FØR man er kommet til termin. Et svangerskap er ment å vare i 40-42 uker, og det syns jeg vi skal respektere. Men jeg innrømmer at jeg har drukket en liiten kopp kanel-te i dag da...


Hva synes du om kjerringråd for å sette i gang fødsel?
Er det farlig, eller helt greit å prøve å fremskynde fødselen? I såfall: når er det greit å begynne å prøve?


Er kjerringrådene bare myter, eller tror du på dem? Har noen av dem funket for deg?


Helgen

Litt av det helgen hos Berlinerbanden har inneholdt:



Kakeoverdose i ettårskalas til kompis på barnecafé


































Utrolig stas å få boltre seg på barnekaféen sammen med et knippe andre små venner!



Den tradisjonelle brunchen på byens beste arabiske café. (Minne Mus sin første brunch.)




































Og en hel del kos...

Joda, jeg er her enda og er fortsatt (ekstremt) gravid og greier. 39 uker fullgåtte og desperasjonen begynner smått å snike seg på. Hvis Lillebror gjør som søsteren hans R, så har vi enda 11 dager igjen å gå....

Vi prøver så godt vi kan å fylle dagene med familietid og moro slik at jeg (og mannen) ikke går løs på tapeten av ventingen. Det er godt å ha noe å gjøre, men samtidig merker jeg trangen til å bare være veldig usosial. Skulle ønske jeg kunne ligge i sengen, helt for meg selv og se på serier hele dagen, og ellers kun sove og spise frem til fødselen. Kanskje det faktisk hadde vært lurt å spare opp energi til fødsel og barselukene... tviler på jeg får det til med to superaktive jenter i hus, men jeg kan jo prøve...

Hvordan tilbrakte dere mammaer de siste ukene før fødsel? 
Var det sofasliting eller full fart frem til siste dag?

Storesøstre in training

Spente storesøstre 

Åh Lillebror, du har to veldig spente storesøstre som venter og venter på deg. Her lekes det "baby i magen" og babybæring øves det daglig på. Vi håper du har lyst til å komme ut snart, selv om det er 8 dager til leiekontrakten din går ut.

Men frem til da... I dag blir det barnebursdag. Vi er invitert til å feire en liten venn av oss som blir 1år i dag. Bursdagen skal være på en barnekafe, og jentene gleder seg helt hinsides mye til å endelig få lov til å være de heldige som får lov til å gå i barnebursdag på café. Jeg forstår dem godt. Denne cafébursdagen blir nesten som McDonalds-bursdagene som jeg så desperat ville være med på da jeg var liten. -bare uten hamburger og skumle klovner, heldigvis...

Mars måned er forresten DEN bursdagsmåneden i familien vår. Holy moly! Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, barn, venner, barn av venner, fettere ALLE har bestemt seg for å ha bursdag i mars! Merkelig hvordan det ofte hoper seg opp i en og samme måned. Og i år vil jeg bare benytte sjangsen og si kjære venner og familie som har bursdag i mars: I will forget you! Ammetåka kommer til å svelge meg i mars måned i år, så det er bare å beklage! Kommer sterkere tilbake neste år...

Nå vil jeg ut og vagge litt i nabolaget. Det lukter vår ute!
Ønsker dere en super lørdag og håper våren er på vei til dere også!



Februar: MÅNEDS-OPPSUMMERING

Plutselig var vi i mars måned! Det er på tide å se tilbake på den siste måneden på bloggen.
Så merkelig å se tilbake på de siste ukene og oppdage at jeg allerede hadde klart å glemme mye av det vi har gjort. -Skummelt! Derfor er det supert å ha bildene og bloggen å bla seg tilbake i. Her er noe av det vi har drevet med i februar!


Jentene i februar:



En skal tidlig krøkes / Griser og Tåsefiser / Å gjøre ingenting
Falsk alarm & Kunst / Slik overlever jeg /
Slipp Oss ut/ Tenk utenfor Tavla/ Guten Morgen
(Klikk på lenkene for å komme til innleggene)




































Som dere ser så har jentene ikke akkurat ligget på latsiden i februarmåned, selv om de hadde nesten to uker med sykdom og elendighet. Feber er tydeligvis ingen stopper for kreativiteten til disse to...




Babybaking i februar: Jeg har bedrevet en hel del babybaking, l itt redebygging og  fremført et par hormon-monologer.
35 uker / Redebygging38 uker og Hormon-monologer36 uker/  babyblå 37 uker 










































Mat i februar:
Gravid-cravingsene har sneket seg på, og maten har vært deretter...
Guilt free Cookies / Lavkarbo Pancakes / Tacosuppe
Blåbæris/ Mexico-salat / Lavkarbo Pizza med Chorizo
Litt av hvert-lunsj / Lavkarbo Rundstykker med Parmesan




Pluss en REAL utskeielse på date med mannen sist søndag:
Feels SOO good going down... men heldigvis ikke hver dag vi smeller til med en slik en.



Mammatemaer og mammatanker i februar:
Den siste måneden har inneholdt fødselshistorier, jeg har snakket om min bakgrunn, jeg har innrømmet mine mamma-fails og jeg har tipset om mammaklær. Det har vært diskusjoner om gravidekroppen, en del info om hjemmefødsel, jeg var gjesteblogger på Susannekaluza.com og snakket om søskengaver, og så ble det litt babybærings-prat. 
Babybæring / Min bakgrunn/ Fødsel nr1
Fødsel nr2/ Gjest hos Susanne/ Er kroppen min fritt vilt?
Derfor velger jeg hjemmefødsel/ Mine mamma fails/  Mammaklær-favoritter


















Februar har vært en super måned. Mange fine øyeblikk med familien min, til tross for ganske tøffe dager med sykdom. Jeg har kost meg  veldig med alle de fine, kloke og morsomme kommentarene deres på bloggen den siste måneden. Det er så utrolig artig å kunne være i kontakt med alle dere rundt om i Norge og ellers i verden, mens jeg sitter her nede i Berlin. 
Det virker som jeg har noen fantastiske mennesker som blogglesere, for makan til støttende og fine ord altså! Mye kloke kommentarer blir det også, og dere får meg ofte til å tenke grundig over temaene jeg tar opp. 

Jeg setter stor pris på engasjementet dere viser og jeg håper at dere vil fortsette å følge med i tiden fremover, selv om det kan hende jeg ikke har helt like mye overskudd til blogging når Lillebror kommer. Jeg skal gjøre mitt beste, og dere skal få følge med oss videre om dere vil,
-det kan jeg love!

FOTOFREDAG: Forandringer

Tærne dine. Jeg husker da jeg telte dem da du ble født.























Kjære Lillesøster. For nesten to år siden gikk jeg her og ventet og ventet på at du skulle komme ut og møte oss. Det var dine bevegelser, dine små føtter som gled rundt inni magen min, som våknet meg om natten, og som jeg holdt pusten mens jeg ventet på om morgenen. Jeg var så spent på hvordan ting ville bli. Hodet mitt var fullt av tusen spørsmål.

Så kom kvelden da du ble født. Det må være en av de beste opplevelsene i mitt liv. Plutselig bare var du der, og det føltes som om du alltid hadde vært en del av oss.
Vi var så uendelig stolte og takknemmelige. Vi hadde fått et barn til, og det føltes som om vi hadde vunnet i Lotto TO ganger.


Storesøster var plutselig ikke så kjempeliten lenger. Fortsatt liten, men en Storesøster med stor S.  Du var den bittelille. Babyen vår. Lillesøster. Det var mye som forandret seg da du kom til oss. 

Nå går vi og venter på at noe stort skal skje igjen. Jeg begriper ikke at vi er så heldige at vi skal få bli foreldre for tredje gang. Det er en luksus jeg ikke tar for gitt. To jenter og en liten gutt. Jeg blir svimmel av lykke.
Men så er det noe som stikker litt. Innerst ved hjerterota. Det svir og strekker. Jeg kjenner igjen svien fra den gangen for to år siden, da du kom til oss, og jeg blir litt urolig.

Jeg skal bli mamma til en ny baby, og du kjære Lillesøster, skal ikke være babyen min lenger. Du og L skal få en liten bror!
Hvordan skal det gå?
Kommer du til å bli lei deg når mamma har mindre plass på fanget til deg? Kommer du til å føle deg sveket når mamma må gi babyen bryst hele døgnet? Kommer det tett knyttede båndet vi har til å løsne litt?

Jeg vet det vil gå bra til slutt. Det svir nok i starten, men Mammahjertet mitt vokser og strekker seg for å få plass til alle. Og ditt lille Lillesøsterhjerte skal vokse og strekke seg til å bli et Storesøsterhjerte! Tenk det!
De beste forandringene er ikke alltid de enkleste. Men så blir ting hundre ganger finere etterpå. Det lover jeg Lillesøster. Dette kommer til å bli så bra. Vi trenger bare litt tid til å takle forandringene. Jeg er alltid mammaen din, og du er alltid verdens beste R i mitt hjerte.