hits

mars 2014

Til nybakte pappaer: inside info om ferske mødre -Del 1

 

Jeg ønske at min mann hadde visst mer om hva i huleste det var som foregikk oppe i hodet på kjæresten hans da vårt første barn ble født. Det må være nærmest umulig å forstå seg på den nybakte mammaens frynsete nerver og skjøre humør, samtidig som man liksom skal finne ut av hva som er opp og ned på det lille vesenet som nå har tatt over sjefsstillingen i huset.

Selv om vi ikke alltid liker å innrømme det, så endrer de fleste kvinner adferd i svangerskapet. Vi har humørsvingninger som slår ut på Richters skala og mataversjoner og cravings som er like uforutsigbare som en 18-åring i russetiden. La meg tilstå en ting: jeg er faktisk imponert over min mann som maktet å holde hodet klart igjennom tre ganger ni måneder med galskap hormoner. Men denne unntakstilstanden som kvinnen befinner seg i, går ikke akkurat over ved fødselen. Så derfor har jeg satt sammen noen av de viktigste insider-tipsene til nye og vordende fedre.

Her er noe det som egentlig skjer på innsiden hos en nybakt mamma:

1. Hun er redd

Ja, jeg vet at du sannsynligvis også er redd. De fleste fedre blir litt skrekkslagne av å tenke på at det har ankommet et nytt menneske i familien. Som dere har ansvar for, og som skal bli der. For alltid. Men det mange nybakte mødre grubler på, er så detaljert, og så worst-case scenario, at de ofte holder litt tilbake på å dele disse tankene, i frykt for at andre skal tro de har gått fra vettet. Hun tenker for eksempel på det at hun (hvis hun ammer) er livslinjen til barnet. Ingen andre enn henne har maten som dette hjelpeløse vesenet skal ha, og det er en enorm byrde å bære for mange. Selv husker jeg at jeg lurte på om det var meg og mitt meieri sin feil, hver gang barnet pep. Har jeg ikke nok? Har jeg for mye? Er produktet ikke bra nok? Gjør jeg det feil? På samme måte drev jeg meg selv til vannvidd av redsel for at jeg flaskematet feil, for mye eller for lite, da den tid kom.

I tillegg tenker hun på alle mulige farer som muligens (sannsynligvis ikke, men likevel) kunne komme til å volde skade på det nye, rosa mennesket. Er dyna for stor, er madrassen for myk, har vi katter i nabolaget som kunne finne på å legge seg oppi vogna, hvem tar seg av barnet hvis det skjer noe med oss, og har vi egentlig gått igjennom en revidert, fluktplan-med-baby, i tilfelle brann? 

Det hun trenger fra deg: Noen til å lytte. Noen som ikke bagatelliserer frykten hennes, eller forteller henne at hun er irrasjonell. Kvinnen opererer på rent instinkt i denne tiden, og instinktet tar ikke feil. Det er bare stilt inn på en litt høyere frekvens enn hos de fleste menn. Så la henne pøse ut med det når angsten står på som verst.

Og gå over den brannsikkerhetsrutinen med henne hvis det plager henne. Uansett om det føles som om du plutselig jobber i sikkerhetsavdelingen i The Pentagon.



2. Hun er nyforelsket ?i noen andre enn deg

Kanskje ikke det føles så ensomt med en gang, for du er jo også så klart hodestups forelsket i den myke lille bylten. Men de fleste pappaer opplever perioder i månedene etter fødsel, hvor det føles som om de har blitt nærmest usynlige. Sånn bortsett fra når det oppstår en rygg-bæsj situasjon, eller når mor trenger pause for å ta en dusj eller spise med begge hender, er hun fullstendig oppslukt i den lille, og løfter nærmest ikke blikket for å ta inn verden rundt seg. Det samme gjelder alle rundt dere. Mor får alle spørsmålene og rådene. Mor og barn er i sentrum, og far havner ofte litt utenfor boblen. Din tid kommer, det må du vite. 

Insider info: Akkurat nå, gjør hun alt riktig. Barnet deres er heldig som har en slik besatt mamma som ikke tenker på annet tjuefire timer i døgnet. Hun er bergtatt, akkurat slik hun skal være. Men du føler deg oversett, det forstår jeg. Ofte vet du kanskje ikke helt hvordan du skal snakke til henne, for alt som står i hodet på henne er alt det fantastiske nye som arvingen har foretatt seg i dag. Løftet hodet. Gulpet på buksen hennes i kassakøen. Smilte muligens, hvis ikke det bare var luft i magen. Det du kan gjøre, er å fryde deg sammen med henne, og så prøve å finne noe dere kan gjøre sammen når den lille sover. Jeg tuller ikke når jeg sier at TV-serier og filmer reddet kjæresteforholdet vårt i de første månedene. Og jeg tror mannen min var sjeleglad for at vi kunne snakke om noe (hva som helst!) som ikke dreide seg om babyen i noen minutter hver kveld etter vår faste TV-date. For uansett om han også var dypt inne i babyland i de første månedene, så savnet han kjæresten sin. Jeg savnet ham også, men jeg la ikke like godt merke til det i starten.  Finn noe dere begge kan slappe av med. Ingen babyfilmer tillatt! 

3. Hun er i forsvarsposisjon

Nybakte mammaer må tåle (metaforiske) klasebomber med velmenende råd og tips av varierende kvalitet fra alle kanter. Alle, bokstavelig talt ALLE har en mening om hvordan hun skal takle den nye hverdagen med kidden, og det er ikke alltid så festlig for henne å måtte forsvare sine (og dine!) valg når nabodama mumler at hun har hørt at bæresjal gjør babyer bortskjemte, eller at dere burde begynne med babygrøt før babyen fyller seks måneder for ellers blir pjokken så matvond at dere kommer til å angre på det for resten av livet. 

Din rolle: Skjoldet. Vær skjoldet hennes når hun trenger det! Stå ved din kvinne og backe henne opp i offentligheten så vel som bak lukkede dører. Gi henne bekreftelse på at hun klarer seg fint. At det er dere to som vet best hva akkurat deres barn trenger, og ikke nabokona. Hun vil sette umåtelig pris på det når du viser at dere er allierte, og at du også tar deg nær av det når bussjåføren har noe å utsette på at hun gir barnet flaske og ikke bryst. Du skal heller ikke se bort ifra at hun blir en smule nyforelsket i denne mannen som trår til og viser at han har klokketro på sin kvinnes morsinstinkter. Just sayin'. Jeg har vært der!

 

 -Del 2 kommer -


Damer: Følte du mannen din forstod alt som skjedde på innsiden hos deg etter fødsel, eller var det enkelte ting du var alene om?

Menn: Hvordan var forholdet mellom dere i de første månedene etter fødsel? 


 

Du får det ikke i app-butikken



Jeg ser at han fikler med ørene og tvinner håret sitt mellom fingrene. Det neste jeg kommer til å se, er gjesping og rastløshet. Det er på tide med en lur, uansett om han vanligvis pleier å sovne en time senere på dagen. Hvordan jeg vet dette? 

-Jo, jeg har fulgt med på ham.

Det finnes mange praktiske apper der ute som gjør livene våre enklere. Eller, det tror vi i det minste. Selv bruker jeg en app hvor jeg registrerer inntekter og utgifter i hverdagen for å holde styr på økonomien, og barnehagen har en fiffig app hvor vi kan se om barnet har hatt middagsluren sin, eller om det er noen spesielle beskjeder til foreldrene fra barnehagen. Slike apper er praktiske og erstatter en del av det som ellers ville foregått på papir, og det synes jeg er fint. Men så finnes det også apper som erstatter ting vi normalt ikke ville registrert på et papriskjema, og jeg ser ikke helt nytteverdien i disse. Amme-apper, bleieskift-apper, sove apper for babyer og lignende har inntatt app-butikken. Jeg undres... når ble det egentlig nødvendig å fylle slike ting inn i et skjema?

Illusjoner om et enklere småbarnsliv

Det finnes såklart tilfeller hvor barnets tilstand er slik at man blir nødt til å overvåke for eksempel næringsinntaket for helsens skyld. Men normale, friske spedbarn har sålangt klart seg fint uten at mor eller far får bleieskiftvarsel på mobilen. Jeg tror vi fort lar oss forføre av illusjonen om et enklere spedbarnsliv når vi kjøper disse appene, (for hvem ønsker seg vel ikke mer orden på ting når man står midt oppi kaoset som et småbarnsliv er?) men sannheten er at ingen app noen sinne vil kunne forutse babyens behov. Kort sagt: de appene vil kanskje få det til å se ut som alt er enklere, men i virkeligheten går mange av barnets signaler tapt hvis vi stoler mer på en app enn våre egne instinkter. Et spedbarn utvikler seg i lynfart, og den eneste måten vi kan møte de stadig skiftende behovene deres på, er å være tilstede og se dem. Og da mener jeg ikke igjennom kameralinsen. 

Jeg er selvfølgelig ingen helgen når det kommer til skjermbruk selv, og ser gjerne en film på mobilen når en av ungene er febersyk og har sovnet på fanget mitt etter barneTV. Noen ganger er det deilig å ha hele verden tilgjengelig like ved fingerspissene. Og jeg synes på ingen måte at smarttelefoner og nettbrett er roten til alt ondt. Så lenge man ikke lar skjermen ta over for det som er sunt og lærerikt samspill mellom barn og voksne, kan disse duppedingsene berike livene våre på mange måter.

Mobilstopp på helsestasjonen

Onsdag hadde Aftenbladet en sak om en helsestasjon i Bærum, som har rettet fokus på småbarnsforeldres skjermbruk i hverdagen så vel som på helsestasjonen. Helsesøstrene oppfordrer spesielt mødre til å «ta ammetåken tilbake», og konsentrere seg på samspillet mellom seg og barnet. Den omtalte helsestasjonen har også hengt opp en lapp som ber foreldre begrense mobilbruken i lokalene. Vær mentalt tilstede for barnet ditt når du er her ?er tankegangen bak lappen. Og jeg liker det.

Kjærlighetshormonet som ikke finnes i app-butikken

Jeg forstår godt at mange mødre føler det ofte blir overdrevent mange velmenende råd å forholde seg til, men i dette tilfellet synes jeg vi bør ta rådet til oss. Jeg vet altfor godt hvor forvirret og surrete en nybakt mor kan føle seg, men økt blikkontakt og samspill kan aldri skade. Det er allment kjent at hormonet oksytocin, eller «kjærlighetshormonet», spiller en stor rolle i tilknytning mellom mennesker generelt, og spesielt mellom mor og barn. Den overveldende lykkefølelsen mange mødre kjenner like etter en fødsel, forårsakes i stor grad av dette hormonet. og, det som mange kaller ammetåke er egentlig en overdose av oksytocin.

Men det ikke så mange er klar over, er at vi (både store og små) trenger dette kjærlighetshormonet sårt i hverdagen også. Barn som har en god tilknytning til mor og far, har alltid en trygg base. Og denne tilknytningen til barnet vårt er avhengig av at vi jevnlig foretar oss noe som frigir dette viktige hormonet. Noen av de beste metodene for å gjøre dette, er hudkontakt, smil, klemmer og blikkontakt. De fleste av oss driver jo med dette helt frivillig og på instinkt, (uten at en ekspert trenger å henge opp lapper for å minne oss på det) men blikkontakten og det å lære å lese barnet vårt, går vi glipp av hvis vi stirrer på skjermen for å finne ut om barnet trenger en ny bleie, eller har sovet nok i dag. Det samme gjelder når vi lar oss friste til å sjekke de nyeste oppdateringene på sosiale medier mens vi ammer, gir flaske, eller leker med barnet.


Jeg ser deg. På en måte. Jeg vet i allefall nøyaktig når du tisset sist.

Foreldre greier det sjæl'

Som blogger får jeg mange henvendelser fra firmaer som formidler apper og nettsider for foreldre. Sålangt har jeg takket nei til 99% av disse samarbeidstilbudene. Jeg tror mer på ekte samspill, selv om den veien kan se ganske så kronglete og komplisert ut i forhold til de akk så oversiktlige appene. Selv om jeg vet at det føles overveldende å sitte med ansvaret for et splitter nytt menneske, så vil jeg ikke anbefale ferske mødre å anskaffe seg en amme-app eller lignende. Jeg tror de er mye mer tjent med å lære å tolke barnets signaler selv. På den måten blir tilknytningen mellom foreldre og barn styrket, samtidig som vår tro på egne evner som foreldre vokser. Helt ærlig så gjør slike apper meg litt sint. For de tar, i min mening, selvtilliten fra foreldre. Som om de ikke er rustet til å stelle barnet sitt godt nok. Spør du meg, så er de aller, aller fleste av oss fullstendig  kapable til å lese våre  egne barn, og gi dem tilstrekkelig omsorg, uten hjelp fra en app. Jeg tror faktisk vi er uerstattelige, og at appene kan skape angst og forvirring i stedet for å få orden på spedbarna våre og tidsskjemaet deres. For de har nemlig ikke noe skjema, disse små. Og bruksanvisningen (hvis den eksisterte) endrer seg fra dag til dag. Upraktisk, men sant. 

Så, kjære mor og far: Det finnes ikke et menneske på jord eller en applikasjon i verden som har bedre forutsetninger enn  akkurat dere til å forstå seg på barnet, og hvis vi bare løfter blikket fra skjermen og smiler, har vi allerede gjort noe viktig for barna våre. Javisst er det noen ganger som å skyte i blinde når man ikke aner hva arvingen vil eller trenger, men hun eller han er i det minste i de beste hender. Dette kan dere! Ikke la noen fortelle dere noe annet. 

 


Synes du mobilstopp på helsestasjonen er et godt tiltak?

 

Hva synes du om foreldre-apper? 


 

Flere innlegg i denne kategorien:

Dropp villedende avisoverskrifter

 Babyen bør få bestemme

Jeg angrer


 

Rommet



Jeg ligger tett inntil deg og kjenner hvordan brystet ditt heves og senkes. Skjermen på telefonen lyser opp i mørket. Jeg ser at klokken er snart ni på kvelden, og tankene mine er i en annen by, i et annet land.

I et annet rom, for å være nøyaktig. Et helt spesielt rom, hvor du kom til verden. 

Et gammelt, knirkete parkettgulv, sengen vår som knirket like mye som gulvet, store buede vinduer og hvite gardiner. Men jeg tenkte ikke stort på hvor jeg var. Jeg tenkte på deg.

En spent far og en konsentrert jordmor i rommet. Tunge snøfnugg utenfor vinduene. En farmor som ventet i spenning i en annen bygning mens hun leste godnatthistorier for søstrene dine. Naboene som sikkert hørte veldig godt at du skulle komme, men dem tenkte jeg ikke så mye på. Jeg tenkte på deg.

Da du plutselig var der, og jeg fikk deg opp i armene mine for første gang, tenkte jeg fortsatt ikke på naboene, farmor, jordmor eller rommet. Jeg tenkte bare på deg.

Jeg var ikke klar over det da, men det var akkurat dette som var det viktigste ved hele valget mitt. Det å føde deg hjemme. Jeg var hjemme. Jeg kjente hver krok og hver knirkete gulvplate. Jeg kjente lukten av sengetøyet vårt, hørte de vanlige lydene i bygningen vår, og jeg var trygg. Rolig. Så merkelig rolig som jeg aldri før har vært. Fokusert, men aldri stresset. Og jeg kjente at jordmor og din far var de jeg stolte mest på i hele verden. Det var dem og de kjente omgivelsene, som skulle få oss trygt igjennom dette, slik at jeg kunne bare tenke på deg. 

Nå tenker jeg på det rommet. Og det magiske som skjedde der. Et barn ble født. Og så satt vi der. Tre voksne i sengen, og en helt ny liten gutt. Vi spiste og lo sammen. Undersøkte deg, og du gransket oss tilbake. Det snødde fortsatt utenfor, men vi fire enset ikke resten av verden enda. Vi var i det rommet. Med deg.

I det rommet kommer jeg nok alltid til å være, når klokken nærmer seg ni på kvelden, den dagen i mars. Og jeg gleder meg til den dagen jeg kan fortelle deg historien om det som skjedde i det rommet. Vise deg bildene. Fortelle deg om det store underet.




Men det gleder meg mest over, på den spesielle dagen i mars, er at jeg får være her med deg. Hver dag. 

Trygg deling av barnebilder



//Sponset 

Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke synes det er skummelt å dele bilder av barna mine på nettet i forbindelse med bloggen. Svaret er: ja, jeg synes dette er litt skummelt. Da jeg startet bloggen min, skrev jeg mest med tanke på venner og familie, og da delte jeg mer. Men da lesertallene økte, vokste også skepsisen og forsiktigheten i meg. Terskelen ble plutselig høyere. Hva som føltes greit å dele, både av bilder og tekst, var ikke lenger det samme som da jeg begynte. 

Enkelte lesere har sagt at de savner den intime stemningen som jeg hadde på bloggen i begynnelsen, og det forstår jeg. Bloggen har blitt litt annerledes. Det har blitt mindre up close og privat om barna, men dette har jeg altså vurdert nøye og kommet frem til at det er best slik. Dette temaet og valgene jeg har tatt med tanke på deling i sosiale medier har jeg også skrevet om i boken Mammarådet

Bildene jeg deler av barna i dag er ofte mer actionbilder uten ansikt eller nærbilder av hender osv. Av og til deler jeg mer, men ikke på langt nær like ofte og mye som før. Jeg merker også bildene mine (selv om det ikke sees så godt ved første øyekast) slik at det blir vanskeligere å stjele dem. Dette synes jeg er en grei løsning som er innenfor de individuelle grensene jeg har satt for meg selv. 

Hvor er det trygt å dele?

Hvis man ønsker å være veldig forsiktig med å vise bilder av barna på offentlige sider, hva gjør man da med alle de nydelige bildene av barna, som man også vil ta vare på eller dele med sine nærmeste? Jeg har selv hundrevis av blinkskudd liggende på harddisken som blir altfor mange til å printe ut, med mindre vi bestemmer oss for å tapetsere stua med ansiktene til barna. Man kunne jo eventuelt hatt en lukket blogg, men for meg blir det litt for knotete å logge seg inn i et bloggredigeringsprogram på mobilen når jeg er ute på farten og vil sende noen søte bilder av ungene som gjør noe rart til mannen min som sitter på kontoret i en annen by. 

Hvem eier bildene av dine barn?

Det finnes såklart mange apper og sosiale medier som vi kan bruke til slike formål, men veldig mange av dem gir ikke muligheten til å beholde rettighetene til bildene dine selv. Leser man betingelsene på disse sidene (som f.eks facebook) nøye, så vil man oppdage at en del av dem krever full adgang og rett til å bruke dine bilder og informasjon til udefinerte formål. Slikt er litt uhyggelig å tenke på. Hvis du vil vite mer om dette, kan du sjekke ut dette intervjuet med en advokat som forklarer hvordan facebook eier det du deler. 

Men hva gjør man da når man ikke vil gi bort alle bildene av barna sine til sosiale medier?

Løsningen kan være en nettbasert bildetjeneste hvor du selv beholder eierskap av bildene dine, og hvor du kan dele disse med venner og kjente på en trygg, lukket plattform. Jeg har drevet og testet ut en norsk bildetjeneste som heter barnetmitt.no og jeg synes dette er en fin løsning som er enkel å bruke. 



I denne bildetjenesten kan du opprette en profil på et øyeblikk ved å bruke facebook log in, og begynne å legge inn bilder som du vil ta vare på. Du kan opprette et album for hvert barn, og legge til beskrivelser, vekstkurver og lignende ved bildene. 

Deling

Hvis du ønsker å dele noen av bildene, klikker du på ikonet til høyre for bildet, og velger hvilke kontakter som skal få adgang til dette. Du kan på forhånd legge inn mailadresser i listen «mine venner og nærmeste» og velge akkurat hvem du ønsker å dele hva med. Når du deler noe med en venn eller familie, får de kun tilgang på de bildene du vil vise frem. 

Det finnes to typer delingsplattformer på barnetmitt:

Mail

Her får mottakeren(e) får en mail med link til bildene. Det å dele linker via mail synes jeg fungerer supert, spesielt når besteforeldre er mottakerne, for det er ikke alle slike som vanker på facebook eller instagram. 

Lukket link på facebook

I listen over venner og nære, kan man legge til utvalgte facebookvenner, og så dele link til bildene slik at linken med et tastetrykk blir synlig på facebook for kun de utvalgte. 

Hvordan er dette annerledes enn å laste opp bilder på facebook og dele med utvalgte venner? Jo, barnetmitt.no er en bildebank som du styrer selv. Når du deler link via barnetmitt.no på facebook, blir ikke bildene lagt ut på facebook. Det er altså kun linken som blir offentliggjort, og den vises kun for dem du har forhåndsvalgt. På den måten beholder du eierskap over bildene, og begrenser samtidig adgang ved å forhåndsvelge hvem linken blir synlig for. 




Oversiktlig

Bildene kan som sagt merkes med merkelapper, og for å finne tilbake til et bilde, kan man bruke applikasjonen som heter «filtrer» og velge barn, og hvilken merking av bildet man har brukt. 

 

Vinn en ipad air

Alle som registrerer seg på barnetmitt.no innen 1.april, blir med i trekningen av en ipad Air!

Det som jeg liker best ved denne tjenesten, er at den er trygg, enkel og oversiktlig. Den har kanskje ikke like mange valg som enkelte sosiale medier, men jeg liker at det er enkelt og brukervennlig. Det viktigste er at jeg vet at bildene mine er trygge. Jeg bruker siden mest som en minnebank, og for å dele enkelte bilder med andre som står oss nær. Jeg har også laget en snarvei til siden på mobilen min, slik at jeg kan laste opp bilder på no time og dele med dem jeg ønsker. En ting som også er fint, er at jeg kan lagre alle slags bilder på barnetmitt. Her kan jeg ta vare på både bilder fra bursdager, kunsverk barna har laget, små øyeblikk i hverdagen. 


Deler du bilder av barna på nettet? Tenker du mye på sikkerhet? Hvordan sørger du for at trygg deling? 

Les min spalte om uoppdragne barn



Tenk etter. Hvem er det du kjenner, som du har aller mest respekt for? Hvem er det du er mest villig til å hjelpe og jobbe for eller sammen med? Hvem er det som inspirerer deg til å være den beste utgaven av deg selv? Hvilke personer som du kjenner, har du så stor respekt for at du gjerne vil oppnå det samme som de har gjort i livet? Spør deg selv: hvordan har disse personene behandlet deg? 

Jeg for min del, har valgt meg forbilder eller mentorer som behandler meg med den respekten jeg fortjener, både som barn og som voksen. Disse personene har vist meg forståelse når jeg har gjort feil, (selv om de har vært tydelig skuffet) og har feiret med meg når jeg lykkes. Disse personene har satt klare grenser, og fortalt meg hva de forventer av meg, men på en måte som gjør at jeg føler jeg betyr noe for dem og at de har tro på meg. Det er dem som har hjulpet meg til å finne troen på at jeg er god nok, og at kan nå mine mål hvis jeg jobber for det.

Som mamma, er det klart at jeg ønsker å være et slikt forbilde for mine barn, men det er ikke alltid like lett å være rolig og forståelsesfull mentor når treåringen går løs på dagens sjette selvstendighetsutbrudd. Likevel har jeg alltid dette i  tankene: barn lærer mer av det du gjør enn hva du sier. 


Den siste tiden har jeg hintet litt om at jeg driver og utvider skribentarbeidet mitt med nye tilleggsprosjekter, og jeg kan nå avsløre et av disse prosjektene:

Jeg er blitt spaltist! Fremover vil jeg med jevne mellomrom bli å finne hos foreldre.no med mine tanker og meninger om foreldrelivet. (Og bloggen durer selvfølgelig videre som alltid!)

I dag er min første tekst hos foreldre.no på plass, og i denne ukens spalte, tar jeg opp vår tids barneoppdragelse, og hva vi forventer av barna, versus hva vi forventer av foreldre når de oppdrar sine barn. 

Mitt inntrykk er at dagens forledre stadig får pepper i media for at de er altfor myke i kantene, og det finnes ikke akkurat få artikler der ute, som hevder at dagens foreldregenerasjon gjør barna til uoppdragne, selvopptatte egomonstere ved å være for "dullete". Hva jeg tenker om dette, kan du lese her.


Synes du dagens barn er spesielt uoppdragne? Er det bare noe vi sier, eller var enkelt ting faktisk bedre før når det kommer til oppdragelse og folkeskikk hos barn? 

Vinn vårnyheter fra Vossatassar


//Produktene er sponset av Vossatassar

Småstein i lommene, pinner i vaskemaskinfilteret, og sand i buksebretten. Vårtegnene er på plass i dette hjemmet. 

Samtidig er vi i gang med den dørgende kjedelige utsorteringen av vintertøy. Ullundertøyet og de tykke fleecedressene skal stues bort (til rungende jubel fra barna) og vårtøyet skal igjen innta kommodene. I allefall det som ikke har blitt for lite. 

En ting som er superpraktisk ved å få tre barn i løpet av 3,5år, er at de kan arve klær av hverandre. Men vi slipper ikke helt unna vårshopping for det om. Og er det noe jeg ikke kan fordra, så er det å handle klær. Ja, du leste riktig. Jeg er ikke spesielt glad i kles-shopping. Derfor ble jeg sånn passe gira da det kom en pakke med vårnyheter fra Vossatassar i posten her om dagen. 



For selv om vi for det meste  handler eller får bruktklær både til oss voksne og barna, så investerer vi gjerne i noen basisplagg av god kvalitet, som barna våre igjen kan arve av hverandre. Vossatassar er et norsk klesmerke jeg liker spesielt godt fordi at de kjører en unisex-profil på plaggene sine, fører farger jeg aldri blir lei av, og fordi at de er bevisste på redusert bruk av kjemikalier i produksjonen. I tillegg synes jeg kvaliteten på klærne er god og at plaggene er praktiske. Det merkes at de er laget for aktive barn. 




Siden Vossatassar sendte med noen ekstra plagg, er det igjen duket for giveaway!  «Teilen macht spass» som vi sier til barna våre..

 




Pakken som du kan vinne, inneholder dette:

1stk T-skjorte str 110 (Vindmøllemønster eller grå)

1stk Lue ca 3-4år (Grå eller rosa)

1par solbriller (Blå eller grønne. Disse passet både til 3-åringen og hun på 4 1/2) 


Vårnyhetene fra Vossatassar er right up my alley: Behagelige og praktiske plagg i farger som man blir glad av.




Dette kan du altså få i posten fra meg om du er med på lotteriet og har vinnerlykken med deg.

Du kan selv velge hvor mange lodd du tar, men jo flere lodd, desto høyere vinnersjanse! 

Du får et stk. lodd pr. hver av disse:

-lik Vossatassar på facebook

-lik dette innlegget på facebook

-del dette innlegget på facebook

Etter at du har gjort dette, legger du igjen en kommentar her på bloggen, og forteller hvor mange lodd du har tatt, slik at jeg får deg med på lista.

Vinneren trekkes til helgen! 

 


 

Å lure seg selv til å være lykkelig



Vi tror hverdagen vår er bedre enn hva den egentlig er. De fleste av oss lever en slags livsløgn. Vi befinner oss i en selvkonstruert illusjon hvor vi er lykkeligere, penere, smartere og i det hele tatt mer fornuftige enn andre mennesker, selv om vi ikke nødvendigvis er det på ordentlig. Og det er dette som gjør at vi i det hele tatt orker å stå opp hver bidige mandag og ta fatt på den evige hverdagskarusellen. Slik er det i alle fall i følge forfatter Bår Stenvik, som gjestet en episode av Trygdekontoret  for en drøy uke siden. Det er visst slik at vi alle lurer oss selv til å tro at vi har bedre enn vi virkelig har det. Og dette er det eneste som står mellom en lykkelig hverdag og et nervesammenbrudd, hvis man setter det på spissen. Men hva betyr dette for en søvnløs og overarbeidet småbarnsmamma som meg selv?

Fy fader så deprimerende, var det første jeg tenkte da denne utfordrende idéen ble lagt frem i nrk-programmet. Jeg som hadde instillt meg på litt lett og harmløs underholdning, ble plutselig sparket i trynet med dette: 

-men hvem er det som ser ting for det de virkelig er da, Bår? 

-det er de kronisk deprimerte.

Åja.

Flott.

Er ikke livet mitt så innmari fint som jeg prøver å overbevise meg selv om at det er? Er jeg ikke halvparten så kjekk og smart og fornuftig som jeg innbiller meg? Og det tunge året med fødselsdepresjon som jeg gikk igjennom etter førstebarnet kom til verden, -var dét virkeligheten? Er det slik livet faktisk er? 

Takk for den, Bår Stenvik. Du har dyttet meg med hodet først inn i en eksistensiell krise som jeg på ingen måte har tid til å greie ut av akkurat nå, tenkte jeg, da jeg lå under dyna med tankene som kvernet så høylytt at jeg ikke fikk sove før fuglene begynte å kvitre. Takk for den nrk. Jeg som bare skulle koble av med et artig prateprogram.

Okay, greit. Det er ikke bare hans feil. Egentlig er det ganske sikkert utelukkende min feil at dette traff meg så hardt. Det jeg som har konstruert livet mitt selv. Både det som er rått, ubehagelig og ekte, og den (litt for skrale?) bufferen med selvbedrag som får ting til å føles akkurat greit nok til at jeg klarer å fungere i hverdagen.

For eksempel hvis jeg ser meg i speilet om morgenen og tenker «dette blir en sinnsykt god dag!» selv om jeg innerst inne vet at den blir sånn midt på treet hvis jeg er heldig. Ikke noe galt med en gjennomsnittlig dag, men likevel ?det er en liten løgn jeg forteller meg selv. Eller når jeg sitter ved tastaturet og heier meg selv frem og tenker «dette er du råflink til, leseren kommer til å få sitt livs leseropplevelse» når jeg egentlig vet at noen der ute garantert kommer til å tenke «nei fytti rakkern for noe ræl.» 

Den episoden av Trygdekontoret, og det sparket i trynet kom på et ubeleielig tidspunkt. Ca. akkurat da jeg begynte å merke at jeg har gapt over for mye, både hjemme og i arbeidet mitt.


De har hengt der i over en uke nå. På tide å skjerpe seg? Jeg vet ikke...

Nøyaktig når jeg kjente at jeg lå og stanget ganske hardt i den koselige, pastellfargede boblen jeg har bygget rundt meg selv for å unngå at jeg går på veggene. Den bløte, fluffy bufferen som forhindrer meg fra å fokusere på det som er vanskelig, skummelt og energitappende i livet. Den gigantiske polyesterputa jeg lener meg på, som sørger for at jeg ikke sier opp stilligen som mamma med øyeblikkelig virkning, eller legger ned den ferske bedriften min fordi at jeg ikke takler alt det som er tungt og frustrerende. Den illusjonen som gjør at ikke jeg blir utslitt og drittlei av hverdagen min, eller «blir utbrent» som man sier så fint. Den greia ble smadret. 

Heldigvis har det skjedd før. Og jeg er klok av skade. Jeg vet hvordan jeg skal lappe den sammen, den bobla, bufferen, livsløgnen, eller hva enn man foretrekker å kalle det. De første gangene boblen min sprakk, og jeg ble ordentlig deprimert (sånn ikke spise, ikke sove, ligge i sengen i flere uker i strekk og føle ingenting-deprimert), så jeg ikke verdien i den løgnen. Den stemmen i hodet som stadig prøver seg med «det går nok bra til slutt. Du er så flink atte. Gode ting skjer med gode mennesker» og så videre, den stemmen gjorde jeg til min verste fiende da jeg smalt i veggen den første gangen. Jeg skammet meg noe infernalsk for at jeg ikke greide å bare skjerpe meg. Bite sammen tennene, pushe på videre og bare være flink, selv om livet føltes omtrent like herlig som en stinkende haug med møkk. Jeg sparket meg selv mens jeg lå nede, med andre ord.

Og det funka ikke særlig bra.

Så, da jeg endelig innså at jeg ikke kom noen vei der jeg lå i sengen og betraktet livets mindre attraktive sider uten det snille, behagelige filteret, bestemte jeg meg for å ta ansvar og søke hjelp. Det var da jeg fant ut at den livsløgnen Bår snakket om, er helt vital for å overleve. I alle fall for meg. 

Det viktigste jeg lærte på den tiden jeg jobbet med depresjonen, er at den irriterende snille og positive stemmen som hvisker fra innsiden, er det sterkeste våpenet jeg sitter på hvis jeg vil takle det livet jeg har lagt opp for meg selv. Greit, nå høres det ut som jeg lever et forferdelig liv i hungersnød og sykdom, men det gjør jeg heldigvis ikke. Det er jeg innmari takknemlig for. Men livet er utfordrende for meg, og alle mennesker har forskjellige registere å spille på. Det som føles overveldende for meg, kan virke trivielt for deg, og omvendt. Men det betyr på ingen måte at en av oss er «bedre» enn den andre. Vi er bare av forskjellig kaliber, og det er ikke noen skam i det.

Det å ha aleneansvar for barn og hjem i ukedagene mens mannen er på jobb i en annen by, forsøke å skape sin egen arbeidsplass, sjonglere deadlines, foreldremøter og legetimer, lære å takle et langdistanse-ekteskap, skrive om natten og skrape til seg en inntekt nummer to som får den gamle sommerjobben i dyreparken til å se meget lukrativ ut, det er ganske overveldende for meg til tider. Og jeg er ikke flau over å innrømme det. Når alt dette blir for mye, og jeg føler meg som en taper både som mor og wannabe-gründer, er den bufferen med selvbedrag så innmari god og viktig å ha. 

Saken er at jeg hadde glemt dette her litt i den nye hektiske hverdagen med skummel selvstendig næringsdriving og ukependlermann. Men det var inntil jeg så på nrk og de ordene trillet ut av munnen på en brutalt ærlig forfatter. Hey, hverdagen din er like dritt som du følte den var da du var deprimert. 

-AU! Den der gjør vondt når hverdagsboblen er tynnslitt fordi man har glemt å ta vare på illusjonen om lykke og fylle på tanken med litt tilsynelatende poengløs egentid og nytteløse hobbyprosjekter. 

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i samtalen jeg hadde med min mann i det øyeblikket boblen sprakk helt uventet, men jeg innrømmer at det ikke var særlig pent. Desperat, er kanskje et passende ord. Desperat og depressiv. Ikke var jeg særlig flink mamma eller jobbedame i dagene som fulgte heller. Men jeg skjerpet meg ikke. Nei. Jeg pushet ikke på videre når ting føltes overveldende. Den fella har jeg sluttet å valse frivillig i. For etter å ha gjennomgått et intenst opplegg med «take care of yourself before you take care of business» som slagord i over to år, har jeg plukket opp et par triks for å takle slike smeller. 

Jeg må gjerne ha dårlig samvittighet, men bare for de rette tingene. Jeg skal ikke piske meg selv for å ha droppet godnatthistorien eller spist opp lørdagsgodteriet til ungene, for det kan faktisk hende jeg trengte den trøstende sukkertrippen og den halvtimen alene foran skjermen veldig sårt. Det finnes smartere måter å bruke energi på enn det å ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke rakk på jobb denne uken. Men jeg kan godt ha veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt vare på meg selv i det siste. Det bør jeg faktisk.



Jeg må huske at jeg ikke er verdens mest produktive dame og at jeg faktisk ikke har tid til å utføre alle prosjektene mine hundre prosent, selv om jeg liker å innbille meg at jeg er det på gode dager. Jeg må jobbe med å dytte bort den skammen som hviler over det å synes litt synd i seg selv, og tillate meg å være litt satt ut når boblen sprekker. Ikke å skvise hardere, men heller slippe taket en stund, så krampen går over.

Så der er jeg nå. I en helende selvmedlidenhetsoverdose (ja, der fant jeg på et ord) som har inneholdt mye uproduktiv og hjerneløs TV-titting, magasinlesing, venninnedates, inntak av mat som ikke kan kjøpes på sunnkost og lite lukrative, men akk så trøstende, lange morgener i sengen med barna. Samtidig sparkles og pusses det på bufferen. Den limes sammen og poleres. «Du er så dyktig atte. Det går bra» hører jeg når jeg føler for å skrike, «slapp av det ordner seg for snille jenter» og lignende fraser når angsten kommer ved leggetid, og min personlige favoritt: «fake it 'til you make it». Det er faktisk så sant at det gjør meg ganske lykkelig.


Hva gjør du når hverdagsboblen sprekker og du tvinges til å se nøyere på mindre hyggelige detaljer ved ditt liv? 

 

Perspektiv: Gårdsmamma

For noen år siden grep trebarnsmamma Maria og mannen en unik sjanse, og kjøpte seg en gård. Jeg har snakket med den kreative mammaen om utfordringer, karrierevalg og gleder som gårdslivet har bragt med seg.




Navn: Maria Vatne Payne

Alder: 35

Bosted: Sandsvær, sør for Kongsberg

Barn: Ronja (9), Freja (snart 4), og Falk (1)

Blogg: Zoopayne.com

 

Hvordan vil du beskrive hjemmet deres?

Vi bor i et gammelt sveitserhus som vi akkurat har totalrenovert. Vi ble «ferdige» i fjor, men med huset fullt av folk og dyr, slites det fort ? så vi har allerede en sånn fin sjelfull patina på gulvene våre, for eksempel. Interiøret er en miks av alt vi liker; gamle vakre møbler som har stått på gården i alle år, bruktfunn i 50-60-70-tallsstil, leker og farger og personlige ting, masse bilder, passelig kaotisk og veldig oss. De som vet hvordan huset til Pippi ser ut, er vel nærmest å forestille seg hvordan vi har det, tror jeg ? leikent, uhøytidelig, personlig og koselig.


Freja

Hvor lenge har dere bodd her? 

Vi kjøpte gården i 2010, men bodde i et annet hus på gården samtidig som vi ventet på at dette skulle bli ledig. Det var nemlig festet bort til en slektning av de vi kjøpte av. Det ble frigitt og vi kunne begynne å renovere i 2011, og flyttet inn her påsken 2012.


Freja i stua

Hvorfor valgte dere gårdslivet?

For oss er gårdslivet det eneste alternativet. Da vi traff hverandre, var det noe av det første vi snakket om; at vi ville bo på en gård og leve av det den kunne gi oss. Nik (mr. Payne) har vokst opp på en stor melkegård i England, er utdannet på landbrukscollege og har jobbet i flere år med kyr. For ham var det bare et spørsmål om tid (og å møte den rette dama, hehe). Jeg har aldri bodd på gård permanent, men har holdt på med hest siden jeg var 12 år, og har bodd og jobbet på en hestegård i Portugal. Jeg har alltid visst at jeg ville bo på gård.

Arbeidet, kontakten med naturen og dyrene, friheten og følelsen av at dette er mitt rike, alt vi lærer hele tiden, spenningen, årstidenes syklus og variasjonen det innebærer ? alt dette og mye mer gjør at gårdslivet er selve lykken for oss. Det er stimulerende på så mange plan, både for barn og voksne. Jeg tror man blir et sunnere og lykkeligere menneske av å leve i nær kontakt med naturen, og med ansvar for andre enn bare seg selv.

I tillegg til dette er det en annen viktig grunn: Vi vil være så selvforsynte som mulig. Uavhengighet er vårt mål. Vi er allerede på god vei, vi har egne egg, hjemmeslaktet kjøtt, snart egen melk/ost/smør/yoghurt/osv (den ene kua vår kalver snart), hjemmebrygget øl, egne grønnsaker, frukt og bær om sommeren. Det er mye jobb, men veldig meningsfylt arbeid.


Daddy og Freja sår

Hvordan bodde dere før? 

I begynnelsen av forholdet vårt bodde vi i en firemannsbolig i sentrum av Kongsberg, i et veldig hyggelig nabolag med begge søstrene mine i nabogata. Derfra flyttet vi til en gård bare 4 km unna her vi bor nå, hvor vi leide hovedhuset. 

Er det noe du savner fra tidligere?

Jeg tror ennå ikke jeg helt har forstått hvor heldige vi var som fikk tilslag på denne vakre gården vår, så nært der vi bodde og akkurat sånn som vi ønsket oss. Ronja hadde jo allerede begynt på skolen da, så det var nervepirrende å ikke vite hvor vi kom til å ende opp og om hun måtte bytte skole. Når jeg tenker på hvor sjeldent gårder ligger til salgs på det åpne markedet, må jeg bare å klype meg i armen, vi er så priviligerte. 

Helt ærlig så har jeg vel aldri sett meg tilbake etter at vi flyttet fra byen. Savner ingenting av bylivet!


Da Maria var gravid med Falk (1) Foto: www.kimm.no

Hva arbeider du med bortsett fra gårdsarbeid?

Jeg jobber som film- og fotolærer på Buskerud folkehøgskole, men håper på å kunne redusere stillingen eller slutte helt ganske snart. Jeg har begynt å ta fotooppdrag, under mitt alter ego Bygdefotografen (www.bygdefotografen.no), og ikke minst: Jeg har endelig kommet i gang med hjertebarnet mitt, selve drømmen: fødselsfotografering. Jeg skal ha det som min nisje, og har nettopp vært med på min første fødsel. Jeg tror ikke jeg har landet helt ennå, det var bare helt utrolig. Jeg kommer til å ta oppdrag i hele øst- og sør-Norge, men er også etterhvert åpen for å reise lenger for å fotografere denne fantastiske begivenheten. Se www.birth.no for info, eller www.facebook.com/fodselsfoto!

 

Hvorfor bestemte du deg for å starte din egen bedrift? Føles det ikke litt risky?


Jeg har nok aldri vært spesielt glad i å gjøre som jeg blir fortalt, og liker best å bestemme selv! Nei, helt alvorlig: Det hender selvsagt, i svake øyeblikk, at jeg blir engstelig over denne avgjørelsen, vi har jo tre barn og mange dyr å brødfø, men jeg og Nik har en veldig tro på hverandre og på at vi kan få til det vi vil sammen. Og så har jeg tillit til at jeg er kompetent til å få det til, til at jeg lager gode nok bilder, og til at det er et marked for det jeg har lyst til å drive med.

Det føles ikke risky, men skjerpende: Jeg må jobbe konsentrert, jeg kan ikke bare la det skure og gå.

Jeg brenner veldig for dette, oghar alltid ment at man blir god på å gjøre det man elsker. Hittil har responsen vært veldig god, og jeg tar vare på alle de gode tilbakemeldingene, inni hjertet mitt. Det skal også nevnes at vi lever veldig enkelt. Vi har vært flinke til å kutte ned på utgifter, og nå som vi begynner å kunne leve direkte av det som kommer ut av gårdsdriften, betyr det jo at vi bruker mindre penger på mat også. Vi shopper ikke, reiser lite, klarer oss med en bil, og bruker veldig lite penger annet enn det aller nødvendigste. Det gjør jo også at vi blir tryggere på denne satsningen; det er ikke så fryktelig mye som skal til for å opprettholde den levestandarden vi har nå.

 I tillegg føler jeg at vi etterhvert har mange bein å stå på: fotograferingen, trefellingen, hundepensjonatet, vedsalg, og kanskje salg av gårdsprodukter etterhvert. Vi har også flere andre lure idéer i ermet. Alle monner drar!  (Maria har skrevet mer om det å starte for seg selv her på sin blogg)

 

 Hvordan var første oppdrag? Ble det slik du hadde sett det for deg?

 Å fotografere noen i fødsel er jo veldig spesielt. Jeg følte at jeg gikk over en grense i meg selv. Å skulle trykke på knappen og komponere et bilde av noen i en så intim og egentlig ekstrem situasjon, er jo helt utenom det vanlige. Jeg grublet endel på dette underveis, jeg var redd for å forstyrre henne, for å være i veien, men jeg synes jeg fikk det bra til, og de nybakte foreldrene var fornøyde også. Jeg klarte å være usynlig nok, og jeg vet jo også hvor innadvendt man blir etterhvert som fødselen drar seg til.

Jeg tror ikke mammaenhusket at jeg var der etterhvert. Da jeg satt og redigerte bildene etterpå, var det helt klart for meg hvor fantastisk det er å kunne forevige noe sånt. Jeg har følt en helt intens lykke

over dette i ettertid: Både det å få være tilstede i noe så magisk, og å få lov til å lage vakre bilder ut av det, er jo for meg det helt ultimate. Jeg er så glad for at jeg har tatt dette skrittet, og våget meg ut i det. Jeg tror jeg kommer til å være en veldig lykkelig fødselsfotograf! Den fødende var i tillegg en av mine beste venninner, så det følelsesmessige ble jo veldig sterkt også. Jeg var veldig nervøs for om jeg i det hele tatt kom til å huske å trykke på knappen etter at barnet var født ? men det gjorde jeg, samtidig som tårene strømmet. Jeg har følt meg helt elevert i ettertid.

Kommer du til å dele disse opplevelsene noe sted?

Ja, jeg kommer til å skrive mer om dette på bloggen, og legge ut bilder fra fødselen på www.birth.no ? etter at mammaen har godkjent de, selvsagt.


Hva med Mr. Payne med, og hvordan kombinerer dere jobb med gårdsarbeid og barn?

Nik sluttet i jobben sin i en barnehage i høst, og er hjemme på fulltid med barna. Freja og Falk går ikke i barnehage, men er hjemme og leker og hjelper til med gårdsarbeid. En god venn av Freja, på samme alder, er også hos oss på dagtid, så de er en liten gjeng. Nik driver også sin lille trefellingsvirksomhet, og tar oppdrag både for private og bedrifter. I tillegg selger vi ved, og skal denne sommeren starte et lite hundepensjonat i låven.

Sånn sett går jo jobb, gårdsarbeid og barn hånd i hånd her hos oss, vi lever godt utenfor tidsklemma og trives med det.


Falk

Hvordan ser en vanlig dag ut hos dere?

Nå som jeg fortsatt er i jobb, er det sånn: Falk vekker oss kl. 0530-0600, jeg og Nik står opp (det hender at en av oss får sove til kl. 07). Freja får sove til hun våkner, men er som regel oppe i sjutiden. Ronja vekkes kl. 07. Nik går ut og tar morgenstellet for dyrene, vi andre dusjer, fyrer i peisen, lager frokost og niste. Jeg og Ronja spiser, og drar på jobb og skole kl. 0815.

Freja, Falk, Nik og kompisen som er hos oss på dagtid spiser frokost kl. 0830. Så leker de, gjør husarbeid, lager lunsj, har ringleik og eventyr, spiser, er ute og jobber/leker og lever livets glade dager på gården. De har en ukesrytme, så hver dag har én bestemt aktivitet, for eksempel baking, turdag, gulvvask, forming.

Ronja kommer hjem fra skolen enten kl. 13 eller 14, avhengig av hvilken dag det er. Jeg er stort sett hjemme kl. 1530-16. Vi drikker te og snakker om dagen. Så forsvinner Nik ut for ettermiddagsstellet, og jeg lager ferdig middagen som Nik stort sett har begynt på. Ungene hjelper til, leker, eller er ute.

Ettermiddagen består av mat, kos, litt film og mye lek. Ungene får kveldsmat kl. 1830, og de små er i seng kl.19. Så leser jeg på senga for Ronja (akkurat nå leser vi Narnia, alle bøkene i en stor murstein, helt fantastisk). Voksentiden på kvelden går med til jobbing med fotografier/nettsider, skravling med mannen min over et glass øl, lesing, eller en film i ny og ne. Vi er som regel i seng før kl. 23.

Har barna faste oppgaver på gården?

Nei, de har ikke det, men er med på det de ønsker og tar initiativ til selv. Ronja er jo stor og tar selvsagt del i det daglige husarbeidet, som å lufte Billie (hunden), ta ut søpla, tømme oppvaskmaskinen og sånt. Jentene liker godt å hente egg, og om sommeren og høsten har de en viktig rolle i alt som har med grønnsaksdyrking og innhøsting å gjøre.


Ronja og Freja

Hva gjør dere når dere vil på ferie? 

Siden Nik er engelsk, og har familie både i England og Portugal, må vi ta den runden en gang i året. Vanligvis har vi reist i juli, men fra nå går ikke det, siden vi skal starte dette hundepensjonatet på gården. Da blir det å vente til høysesongen er over. Vi er borte i maks. to uker. Noe mer ferie enn det blir det ikke på oss, men så har vi jo luksuslivet her hjemme også, da. 

Hva må dere ta hensyn til, og hvem driver gården imens?

Pappaen min er veldig glad i gårdslivet, så han bor her og tar seg av alt når vi er på ferie.

 

Hva gjør dere sammen som familie når dere skal ha det ekstra gøy?

Da pakker vi sekken med god niste og kakao, og går opp i skogen vår, lager bål, fisker, og nyter det enkle liv.


Kua Rosalita

Hva er det mest utfordrende ved å bo på gård med barn?

Bæsj! For å trives på en gård, må man forholde seg til og akseptere at det er mye forskjellig bæsj rundtomkring, og at barna innimellom faller oppi det eller drar det med seg. Jeg husker at det var litt stressende da Freja akkurat hadde begynt å gå, og snublet rundt på gresset. Jeg var ikke alltid like glad for at vi hadde frittgående høner da! Jeg ser for meg noe lignende den sommeren som kommer nå, med en vinglete Falk rundt på tunet.

Bortsett fra det, er det innimellom utfordrende med alt arbeidet som skal gjøres. Vi er jo bare to voksne, og skal rekke over ganske mye i løpet av en dag. Da funker det dårlig hvis en av oss er syke, for eksempel. Heldigvis er jeg gift med et arbeidsjern av en mann!


Daddy og Falk i arbeid

Hva er de største fordelene ved å bo slik dere bor?

Friheten! Og at vi har god plass, er tett på skogen, lever med årstidene og får styre på som vi vil. I takt med alt arbeidet som gjøres, vokser kjærligheten vår til stedet. Det er vårt, og det er unikt.

 


Hjertelig takk til Maria og familien hennes for at vi fikk lov til å sniktitte litt på gårdslivet! 

Har du en litt annerledes mammahverdag som du har lyst til å dele? Send meg gjerne en mail!

Flere innlegg i Perspektivserien:  Oljefruen, alenemamma, adoptert mamma.

Kjære Dagrun og alle sammen: Det er ikke pinlig



Det er to saker som engasjerer meg spesielt mye i forbindelse med denne dagen. To vidt forskjellige saker, som er viktige for meg som menneske, og som kvinne.

Den ene saken er rettighetene til og beskyttelsen av syriske kvinner og barn på flukt, og den andre handler om lovforslaget om reservasjonsmulighet for fastleger. 

For det er nemlig slik, kjære Dagrun Eriksen, at det går an å være engasjert i både det ene og det andre av helt andre grunner enn egoisme. En dypt tragisk og alvorlig krise trenger ikke nødvendigvis å nulle ut samtlige andre andre saker, bare fordi at visse mennesker mener de ikke er verdt å kjempe for

Det går an å være vaktbikkje i eget land, og si sin mening når kvinners rettigheter blir brukt som forhandlingsmiddel på bakrommet i et politisk maktspill, og samtidig huske på våre søstre på andre siden av verden. 

Akkurat nå er to millioner mennesker på flukt fra sitt hjemland, Syria. En stor del av disse er kvinner og barn, og de trenger beskyttelse. Amnesty rapporterer at kvinner, både voksne og barn, blir utsatt for grove vold, trakkasering og voldtekt. Sikkerheten i flyktningleirene er ikke på langt nær hva den burde være. Kriminelle opererer ustraffet i disse leirene. Jenter ned i fjortenårsalderen forteller om overgrepene de har blitt utsatt for, og kvinner tør ikke å bevege seg utenfor teltene sine etter solnedgang. 

Mannen min og jeg har en nær relasjon til Syria, så det er  naturlig at dette stikker dypt hos meg. Vi har venner og bekjente fra dette landet. Venner som har flyktet, venner som har bodd hos oss når det ikke var trygt å bo hjemme, venner som har begynt et nytt liv i andre land og tatt farvel med sine foreldre, venner som har mistet familiemedlemmer, og venner som fortsatt befinner seg midt i de mest krigsherjede byene.

Men hva kan vi gjøre for kvinnene som er midt oppe i et mareritt av en hverdag som vi ikke kan forestille oss? Vi kan godt gå bak den parolen også og markere at vi bryr oss, men hva mer?

Her er noen forslag til hva vi kan gjøre for å være med i kampen mot vold og overgrep på syriske kvinner:

  • Skriv under på Amnesty sin kampanje for kvinner på flukt og krev at sikkerheten økes i leirene.
  • Støtt eller starte din egen innsamling på nett via Redd Barna
  • Støtt eller starte din egen innsamling på nett via Røde Kors
  • Lag din egen ikke-digitale innsamling ved å be venner donere penger for saken i stedet for å gi deg enda et skjerf eller nye øredobber til bursdagen din. Du kan så donere pengene til den organisasjonen du velger. 

Kvinnedagen har lenge vært en dag som markeres for å rette fokus på kvinners rettigheter. For deg kan det handle om det å støtte skolegang for unge kvinner i Sør-Afrika, kjempe mot seksualisert vold i flyktningleirer, markere din motstand mot at kvinners rettigheter brukes som skillemynt i et politisk maktspill, eller det å kreve merking av retusjerte bilder. Uansett hva som er viktig for hver enkelt, så bør det være rom for alle. Det må være lov for alle som vil å heve sin røst om det som er viktig for akkurat dem. 

Dette synes jeg du glemmer litt, Dagrun Eriksen, når du beskriver engasjementet for parolen «Nei til reservasjonsrett» som «navlebeskuende» og «pinlig». Du er tross alt en politiker i et demokrati, som bygger blant annet på det at alle har en rett til å bli hørt. Stopp meg hvis jeg tar feil her, men var det ikke slik at Krf brukte nettopp dette argumentet for å forsvare sin kamp for legers samvittighetsfrihet? Var det ikke slik at dere mener at de (få) legene som ønsker å reservere seg, har rett til å bli hørt og respektert, uansett om de er en liten gruppe, og til tross for at mange der ute mener det er egoistisk av en lege å sette sine behov foran pasientens rettigheter? For ikke å snakke om egoismen i det å forhandle om abortloven på bakrommet i den hensikt å sikre sine maktposisjoner og allianser i storpolitikken. 

Jeg mener det er lite profesjonelt å  bagatellisere kampsaker man ikke er enig i på en såpass nedsettende måte. Jeg respekterer dine meninger Dagrun, men jeg tror mange kan være enige i at vi forventer mer av deg når du uttaler deg som fungerende partileder.

Jeg håper du får en fin 8.mars, selv om du beklageligvis ikke har tenkt å delta i toget.

Nå stikker jeg for å markere min støtte for to vidt forskjellige kvinnesaker, som betyr veldig mye for meg. Du kan kalle meg egoist. Jeg kaller meg en kvinne som forstår at det går an å kjempe på flere fronter enn bare én, og jeg synes slett ikke det er noe pinlig.


Er det flere som skal markere kvinnedagen? Sees vi i Kr.sand? 

Hva er de viktigste sakene for deg på kvinnedagen i år? 

Legg gjerne igjen tips til hvordan man kan hjelpe syriske kvinner i kommentarfeltet!

"Fin" og furoren det skapte



«Ikke fortell min datter at hun er fin» ble overskriften på et innlegg som tydeligvis var engasjerende, men også provoserende for mange. Hva? Skylder hun på meg? Vil hun bannlyse ordet «fin?» var kanskje blant tankene som dukket opp som følge av den tittelen. Og den direkte måten jeg henvendte meg til leseren, var muligens et par hakk for direkte og personlig? Jeg vet ikke, men jeg vet i det minste hva jeg tenkte mens jeg skrev. Heldigvis virker det som om mange andre også forstod hva jeg tenkte.

Grunnen til at jeg vinklet innlegget slik at jeg snakket om hvordan andre mennesker i hverdagen møter min datter, (eller andres barn for den saks skyld) er at vi gjerne er raske til å skylde på media, motebransjen, reklameindustrien og den typen «mørke krefter» for å fronte overfladiske verdier som barna våre blir påvirket av. De fleste av oss vil nikke og være enige om at «de store, stygge kreftene der ute» har mye av skylden for at mange unge tror at de ikke er gode nok som de er, og sliter med å akseptere det skallet de bor i. 

Og det er litt trygt og godt det der. Det å kunne skylde på noe litt abstrakt. De utilnærmelige gigantene som vi ikke kan måle oss med. Men selv om jeg også er overbevist om at disse kreftene har en stor og uheldig påvirkning på barn og unge, (og voksne inkludert meg) så tror jeg det er flere krefter i sving en bare disse. Vi snakker om at det eneste vi kan gjøre mot dise kreftene, er å gi barna gode verdier som starter hjemme. Som starter med oss foreldre. For vi foreldre er jo, som jeg litt pompøst lirte av meg i det aktuelle innlegget: sementblokkene i fundamentet. Men det var ikke det som var provoserende. 

Etter kommentarene å dømme, kan jeg ikke la være å lure på om en del av leserne forstod innlegget slik at jeg enkelt og greit ville skyve ansvaret over på alle andre enn meg selv? Som om jeg mente at det var naboens ansvar å gi barnet mitt niste på veien. Som om det var bare deres feil hvis mine barn skulle slite med selvtilliten. Der tror jeg noe har gått tapt i tolkningen. Det var nemlig ikke budskapet mitt. Det er greit hvis enkelte mener at hele temaet er poengløst og legger igjen et par ord om det før de rusler videre. Det er lov å være uenig, men det er ikke dem jeg har gått og tenkt på. Det er dem som jeg føler misforstod, som har vært i tankene mine. Og det føltes ikke som jeg fikk svart disse utfyllende nok i kommentarer. Det ble litt stykket og delt, i alle retninger. Derfor sitter jeg er igjen. Og skriver om "fin". 

Om teksten min var for diffus, for kronglete formulert, eller om noen kanskje oppfattet tittelen slik at jeg mente den var en «løsning» på problemet, er jeg ikke helt sikker på, men jeg vet at jeg understreket dette her på slutten: jeg tar min rolle som forbilde seriøst, og retter på ingen måte utelukkende kritikken mot andre voksne som måtte få gleden av å møte mine barn. Og det er heller ikke disse jeg bekymrer meg mest for. Jeg gjør med andre ord ikke bokstavelig talt den gamle damen på butikken som sier «neimen for noen søte jenter» ansvarlig for alle deres eventuelle, fremtidige nedturer. 

Det er forståelig at overskriften på innlegget hadde både positiv og negativ effekt. Ja, jeg innrømmer at jeg ser i ettertid at den var en smule tabloid. Pirrende for nysgjerrigheten og fikk folk til å lese, men overskyggende og ganske så bombastisk. Man kan si at jeg er en erfaring rikere etter dette, og (den eventuelt uheldige) effekten av de ordene tar jeg på min kappe.

Det jeg synes tittelen overskygget er at det er nyansene som faktisk finnes i innlegget. For det er ikke sånn at jeg går hjem og gråter for mine døtres ruinerte fremtid etter at noen har rost dem (eventuelt ikke rost dem) for de nye boblejakkene deres. Jeg har heller ingen planer om å starte noen anti-ros ekstremistbevegelse. Og selv om den overskriften jo kunne lede tankene dit et lite øyeblikk, så lever jeg altså ikke i en sort/hvit verden hvor det er alt eller ingenting. Jeg mener altså ikke at det må være ros eller ingen ros. Eventuelt: Fin-fin,-fin, eller aldri fin

Nei. Litt fornuft vil jeg påstå at jeg har i behold. Selv om jeg er «mammablogger.» Og overskriftene mine står i en nyanse av rosa.

Ordet "fin" valgte jeg som et symbol på det at jeg synes vi ofte er for raske til å ty til overfladiske kommentarer når vi ønsker å være hyggelige. Jo, jeg kunne valgt et annet ord som på en bedre måte representerer overfaldiskhet, det er jeg enig i. Eller jeg kunne ha valgt en mindre komplisert og ikke like "tolkbar" skrivestil for å skåne meg selv og andre for misforståelser. Men poenget er der likevel: Det går an å si noe hyggelig som ikke går på det ytre. Vil vi virkelig kommentere små jenters utseende så ofte at de begynner å planlegge outfits med tanke på hva som oftest har gitt positiv respons fra voksne, mens de fortsatt går i barnehage? Det er det jeg mente med "knusende".

Jeg vil understreke at det er ikke skuffelsen til jenta som jeg blir mest lei meg for når hun står der og venter på respons for klærne eller håret som de har planlagt, ordnet og fikset. Det er det faktum at en liten jente har tenkt så mye på det. At det er viktig å se veldig, veldig pen ut på en helt vanlig dag. Fordi at vi voksne tilsynelatende er så opptatt av det. Ja, oss. For en fireåring ser ikke på "Next Top Model" eller leser kjendismagasiner. De voksne rundt dem sitter på den største påvirkningskraften. Det er det som er knusende og leit å tenke på. At bittesmå jenter legger så mye energi i det å være fine. For noen andres skyld. Og at de ikke tør å gå med de buksene de  liker best, fordi at de er redde for at jentene på samme alder ikke skal leke med dem. 

Jeg tror ikke at jeg kommer til å klare å skjerme barna fullstendig for utseendefokuset i samfunnet vårt. Det ønsker jeg heller ikke, for det ville nok ikke gitt dem noe forsprang å late som om vi lever på en annen planet enn den vi faktisk befinner oss på. Men jeg mener fortsatt at det fort blir overdrevent mange kommentarer om utseendet til barn og spesielt små jenter. Og at det kan påvirke dem er jeg ikke i tvil om. Barnepsykolog Willy-Tore Mørch, sa seg forøvrig enig i dette da han ble bedt om å kommentere mitt innlegg. 

"Så hvis foreldrene ikke er så interessert i at barnet først og fremst skal være opptatt av utseendet sitt, men av vennskap, å være flink på skolen og utvikle sosial kompetanse, så er det de tingene man bør gi komplementer til." -Mørch til Nettavisen.

Så hvis det skulle være noen som følte at jeg spant helt ut av kontroll ved tastaturet over dette temaet og blåste opp et gigantisk rosa mammablogger-prinsesseslott rundt datteren min, så kan jeg gjerne ta det en gang til med litt roligere temperament i tre punkter:

1. Jeg bannlyser ingen ord: Ros er flott og viktig, men for mange utseendefokuserte kommentarer er ikke alltid så oppbyggende som vi kanskje antar. Spesielt ikke med hyppig frekvens og på autopilot. Jeg er likevel enig i at når vi foreldre forteller barna våre at de er vakre, er det en følelsesmessig kontekst inni bildet, som jeg tror og håper at de oppfatter. De er vakrest i verden for oss, fordi vi elsker dem. Det budskapet har jeg ikke tenkt å frarøve min datter. Hun får høre det med jevne mellomrom. Ja. Fra meg. Så selv om jeg er lite begeistret for overdreven bruk av «så pen/fin du er i dag», så dømmer jeg ingen som forteller sine barn at de synes de er vakre. 

2. Ikke enten eller: Jeg er ikke redd for at noen skal kalle datteren min fin. Det er hyggelig for en hver å få kommentarer på det i ny og ne, og det unner jeg henne. Men jeg setter veldig stor pris på det når folk gjør en innsats for å snakke mer om andre ting enn hva hun har på seg eller hvor søt de synes hun er. For jeg ser hva det gjør med små jenter hvis det blir unødvendig mye fokus på det ytre. Vi har sjansen til å si noe annet som gleder like mye eller mer enn utseendekommentarer, men vi lar være fordi vi roser og hilser uten å tenke oss om. 

3. Det er ikke «alle andre» som gjør noe galt, men vi er faktisk sammen om det: I motsetning til etterkrigstiden og frem til 70-tallet, da Norge var et av landene med lavest yrkesdeltakelse blant kvinner, er antallet hjemmearbeidende kvinner i dag 4 prosent i alderen 20-66år. (Kilde: Statisktisk sentralbyrå) Vi er altså ute i arbeid i større grad enn noen sinne, mens barna våre er i barnehage, hos dagmamma eller andre omsorgspersoner store deler av tiden. Derfor synes jeg man med rette kan si at selv om vi foreldre er fundamentet og sitter på hovedansvaret, så er det flere elementer med i «byggverket» eller oppdragelsen, som også spiller en viktig birolle.

Til dem som har spurt meg om dette eller noe lignende: -finnes det virkelig voksne som oppfører seg sånn? Som roser og sier så pen du er, så fin du er i hytt og pine? For jeg har nemlig ikke opplevd det.

 Til dere vil jeg si: Ja, de finnes, og de gjør det med full begeistring og i aller beste hensikt. Det har vært nok av kommentarer, mailer og samtaler med andre voksne i etterkant av innlegget mitt, som har bekreftet at jeg ikke er den eneste som opplever dette slik. Det har vært flere pedagoger som har fortalt meg at problemet eksisterer i aller høyeste grad. Mange har til og med sagt "Jeg gjør det hele tiden uten å tenke meg om! Takk for påminnelsen!" Så selv om noen føler jeg roper og skriker om et oppkonstruert problem i "cupcake-feminist stil og spark meg skilt på ryggen"  så er dette altså et virkelig tema for mange, og man ikke kan avskrive det bare fordi at man ikke har opplevd det selv. Når det er sagt, så er det veldig positivt at ikke samtlige kjenner seg igjen i dette med altfor mange utseendefokuserte kommentarer. For det vil jo bety at de barna som er rundt dem ikke får så mye fokus på det ytre menog kanskje heller på andre ting? Det er noe man kan glede seg over, synes jeg.

Jeg opplever at barn er genuint opptatt av hvem jeg er når de møter meg, og ikke så mye av utseendet. De har det i seg fra naturen av, den nysgjerrigheten og ønsket om å bli kjent med andre mennesker og knytte (om enn så små) relasjoner. «Hvem er du?» -spør de når jeg sier hei. «Hva heter du?» Og så forteller de gjerne om seg selv når jeg spør om det samme. De forteller hvor gamle de er, hva de leker, hva foreldrene deres heter, og om de har noen søsken eller husdyr hjemme. Jeg setter pris på disse samtalene, og det faktum at de sjelden dreier seg om klær eller hår. Men det betyr ikke at jeg er så ekstrem at jeg lar være å si at de ser ekstra flotte ut, når de gjør meg oppmerksom på at de har pyntet seg til bursdag. Og jeg ser virkelig ikke noe destruktivt i å glede seg sammen med et lite barn som har ordnet seg på håret helt selv. Det har ikke rablet for meg, altså. 

Ja, det er godt med bekreftelser på utseendet vårt i blant. Enkelte  barn vil trenge mer av dette fra oss foreldre enn hva andre barn behøver, men jeg tror hverken det er nødvendig eller oppbyggende hvis vi alt for ofte  tyr til kommentarer som går på utseendet.  Jeg ville med mitt (opprinnelige) innlegg oppfordre til at vi prøver å spe godt på med noe så enkelt og varmt som «hei så hyggelig å se deg», «jeg ser at du står på!» eller «jeg er glad i deg» når vi møter, roser eller snakker med barn. 

Du vant!



Dette gikk ikke helt som planlagt. 

Helgens ville tilstander over det hete innlegget, resulterte i at jeg skjøv mange av planene for bloggen foran meg, og utsatte å avsløre vinneren av Mammarådet. Vinneren trakk nemlig jeg allerede på mandag, men kom ikke noe lenger enn det. I dag har endelig jeg fått svart så godt jeg kunne på så mange som mulig av alle mail og kommentarer. (Takk for engasjementet!) Så da prøver vi å komme i rute igjen og kåre den som stikker av med boken.

Den heldige vinneren er...




Lucky number 39:





Gratulerer! Du får et signert eksemplar av Mammarådet i posten, og jeg håper du hygger deg med lesingen!

De som ikke hadde vinnerlykken med seg denne gangen, men som gjerne vil lese boka, kan fortsatt snappe til seg et eksemplar til en god pris her, eller ebok-utgaven her. 

Det blir forresten flere muligheter til å vinne kjekke saker fremover: jeg fått noen flotte og vårlige gaver i posten og da vi ikke får brukt alt selv, skal jeg lodde ut en goodiebag til dere. "Teilen macht Spaß", som vi pleier å si til ungene. 

God torsdag fra en søvnløs og lettere redusert skrivedame! 


Er det forresten noen av dere som allerede har lest boken?

Legg gjerne igjen en lenke hvis dere har skrevet noe om den! 



Mannfolk om svangerskap: "Krig med kroppen"




Mennene sitter i en halvsirkel, hvor vi har forlatt dem for å gå på et annet rom og snakke om intime damesaker med en fysioterapeut. Bekkenbunn. Nå skal den visst legges i hardtrening før selve maratonet. Fødselen. Flaks for mennene at helsesøster tok hensyn til delikate detaljer.

Jeg er ikke kjempeengasjert, og lurer fælt på hvem som fant på at de sprenggravide skulle få sitte på gulvet mens mennene i det andre rommet sitter på stoler. Der ute på gangen. Der sitter de. Mennene som snart skal bli fedre for første gang. Jeg skuler ut igjennom glasset i døren mens jeg egentlig skal drive å knipe med et eller annet jeg ikke visste at eksisterte før nå. Jeg kjenner at jeg mye heller skulle ha vært en flue på veggen der ute. Jeg ser lepper som beveger seg. De snakker.  Men hva snakker de om

Heldigvis (for ham) sladret mannen min til meg etterpå. Rimelig kjapt etter at jeg insisterte og gav ham det blikket. Du vet. Det jeg er høygravid og består av 99% hormoner, så?Gjør. Som. Jeg. Sier-blikket. 

Samtalen de hadde hatt overrasket meg.

Det første som ble ytret i den halvsirkelen av vordende fedre var et spørsmål:

«Er det krig med kroppen eller?» spurte en forsiktig.

Og samtlige hadde nikket. Umiddelbart. Og sukket. Eller blåst luft ut igjennom leppene, som om de var så lettet over at noen bare sa det, at de endelig kunne slippe ut pusten som de hadde holdt siden partneren deres for alvor begynte å merke hva det innebærer for en kvinnekropp å være i «lykkelige omstendigheter». 

Ja for det var ikke deres egne kropper de snakket om. De var jo for det meste uendret. Med unntak av et par gode sympatimager, var det intet som hadde endret fasong hos dem. Og ingen av dem slet med halsbrann eller vonde hofter, så vidt jeg vet. Nei, det var kvinnene som var i krig. Med kroppen. 



Den samme kroppen som jobbet tjuefire timer i døgnet med å fremstille flunkende nye minimennesker. De kroppene som hadde nært og båret på et gryende liv i nesten ni måneder. De kroppene som snart skulle utføre verdens største under. De kroppene ble nå nærmest lagt for hat, i følge mennene. 

Vi var visst i krig. Oss damene. 

Mennene i den halvsirkelen på linoleumsgulvet hadde snakket om oss. Om «krigen.» Og om handleturer på klesbutikker faktisk. Om kjolene som i følge oss bare «fikk oss til å se ut som hvaler» og om sko som ikke lenger passet på grunn av litervis av vann i bena, og hvordan en av dem hadde fulgt sin gråtende hustru ut av skobutikken med et par nye crocs i handleposen. De var det som var det eneste som passet hennes meget hovne føtter. Den kroppen altså. Halsbrann, bekkenløsning, strekkmerker og alle kiloene som rullet på. De snakket om hvordan svangerskapet hadde påvirket oss, men også dem. Det var oss kvinnene på den ene siden i skyttergravene, de uberegnelige, gravide kroppene våre på den andre. Og så mennene. På sidelinjen. Eller eventuelt i midten. Litt avhengig av  vår dagsform.

Men de gjorde ikke narr av oss, eller tok lett på det. Jeg tror man kan si at de «bondet» på et vis. Ja, de knyttet bånd. Et broderskap av rådville støttespillere for de ekstremt gravide. For de vakre og sprekkferdige, som følte at kroppen ikke lenger spilte på samme lag. De tok oss på alvor. Oss og denne store oppgaven vår. Og de skulle gjort hva som helst for å få slutt på alle plagene, alle søvnløse netter og tårer hvis det hadde vært opp til dem. De skulle ønske de kunne ha knipset og bare latt oss få være gravide og ha det topp, uten hundreogørten bivirkninger. Noen av dem ville sikkert gjerne ha byttet plass med oss, bare for å gi oss litt fri.

Først ble jeg ganske irritert. «Krig» liksom? For vi damer vil jo helst mestre det å være gravide. Og det var litt leit å høre om hvor mye vi klaget. Men så ble jeg i grunnen veldig glad på deres vegne. For aldri før hadde jeg innsett akkurat hvor mye disse mennene (okay, jeg kan vel kun garantere for dem i det rommet) gav av seg selv, stod på og styrte og sleit i svangerskapet. For det er lett å bli en smule selvopptatt. Det er klart man blir opphengt i sine egne, opphovnede føtter og innvendige ribbeinsspark når man er midt i den mest intense perioden. Men mennene. De empatiserte. Ja, jeg visste at de følte med oss, men nøyaktig hvor mye energi og tanker de brukte på dette, var førstegangsgravide meg uvitende om. Det tærte faktisk noe veldig på dem. Det å ikke være gravid.




De ville bare fikse. Være der og hjelpe. Men det var ikke deres kropp, og alt de kunne gjøre var å trøste så godt det lot seg gjøre etter en mislykket tur på skobutikken og gjøre sitt beste for å ikke flire av hvor søt hun var når hun vagget inn døren i de nye, lekre rosa crocsene med blomster på.

For første gang noen sinne hadde jeg fått se svangerskapet, og spesielt den siste tiden før målstreken, fra den andre siden. For første gang ble jeg for alvor klar over at jeg ikke kunne ta det for gitt å ha en slik mann. En sånn som henter sjokoladeis og peanøtter på bensinstasjonen klokken 22.30 på kvelden. Med glede. 

Jeg skjønner godt at de synes det lignet litt på en slags «krig». Mulig jeg heller ville kalt det en helsikkes innspurt,  men likevel. Jeg forstod. Og jeg ble inderlig takknemlig.