mars 2015

Det var deg




Den anelsen jeg hadde, lenge før det kunne bekreftes at du skulle komme til oss. 

Den dagen jeg sendte bilde av to små streker til pappaen din som var på jobb langt borte. Den velkjente uggenheten som preget morgener, ettermiddager og kvelder i tre måneder. De første små boblende bevegelsene som fikk meg til å slippe alt jeg hadde i hendene, og legge meg en hånd på magen.

Det var deg. 

De første kornete, sort/hvite bildene av en liten reke. Den dagen vi fortalte storesøsknene dine at du var på vei, men at det fortsatt var lenge å vente. Den dagen vi fikk vite at du var en lillebror.

Det var deg det

De lange kveldene da jeg lå og kjente små føtter dytte mot hånden min, og jeg forsøkte å forestille meg hvordan du så ut. De slitsomme dagene da søsknene dine var så krevende, og pappaen din så langt borte på reise, at jeg tvilte på om jeg var klar for enda en liten baby. De hemmelige samtalene jeg hadde med deg da ingen hørte meg.

De siste ukene da jeg lengtet og lengtet etter en liten sjel som jeg aldri hadde møtt. 

Det var jo deg. 



Det var du som var med meg hele veien. Det var du og jeg som var ett. Og nå er vi to. Oss to og resten av flokken. 

Og jeg er så takknemlig for at det var akkurat du som skulle bli vår. 




Barseltårer




På dag fire etter fødselen kommer de. Plutselig er det som om jeg har følelsene på utsiden av huden. Tårene kan komme når jeg går igjennom fødselen i hodet mitt, og innser at det faktisk hendte meg. Gledestårer, takknemlige tårer, sjokk-tårer. 

Men de kan også komme helt uventet og uten noen åpenbar grunn. Når jeg står på badet og pusser tennene, når jeg sitter på sofaen og ammer, eller når jeg får et stille øyeblikk for meg selv med en tekopp. 

Ut av ingenting blir jeg fullstendig overveldet av en suppe av følelser. Glede, angst, tristhet og stolthet bobler over og jeg hikster som et småbarn. 

Så skjems jeg litt. Var det noen som så meg? Og hva er det jeg sitter her og gråter for? Har jeg noe å være lei meg for?

Jeg som har fått den største gaven av dem alle. Jeg som fikk en drømmefødsel uten like, og en liten gutt som er så rolig og herlig. Burde jeg ikke heller gått rundt med et kjempeglis om munnen døgnet rundt? Skulle ikke jeg ha danset over gulvene i og svevd i en konstant lykkerus? 




Og så griner jeg litt for det da. For at jeg ikke er smørblid hele døgnet. Og fordi jeg ikke greier å løse floken med følelser som har krøllet seg opp i magen min.

Men så tar jeg meg sammen. For egentlig vet jeg bedre. Barseltårene betyr på ingen måte at man ikke er takknemlig for å ha fått et barn. De er en konsekvens av den rå, åpne og ufiltrerte tilstanden man befinner seg i som nybakt mamma. Hormoner som flommer i blodet og gjør oss åpne og sårbare. 

Så lenge det ikke er mer tårer enn tilfredshet, og det blir færre og færre gråtetokter, er det helt normalt å ha slike øyeblikk innimellom. Noen ganger kommer det hele dager med nedstemthet, men de går også over. Det er først når det ikke går over etter noen uker, eller når de vonde følelsene bare blir større og større at man bør bli bekymret. 

Men barseltårene. De er et tegn på at man er i ferd med å åpne hjertet sitt, slik at man blir i stand til å elske et nytt og fremmed menneske så intenst at det gjør litt vondt. Det er faktisk litt skremmende å bli hodestups forelska i en liten, uskyldig bylt, når dens liv ligger i dine hender.




Så jeg lar dem komme. Snørrgråter så det spruter med jevne mellomrom. Og etterpå lister jeg meg inn på soverommet hvor jeg kryper inntil en varm liten kropp, kjenner duften av silkemykt hår, og lar følelsene danse på utsiden av kroppen. 

 

Min fjerde fødsel: den store overraskelsen




Det var vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive denne fødselen. For å være helt ærlig så har det nok ikke helt gått opp for meg enda at dette faktisk hendte meg. At det var slik min fjerde fødsel ble. Vi planla en hjemmefødsel, slik som forrige gang, men denne opplevelsen ble ganske annerledes. 

Som jeg nevnte i forrige innlegg, hadde Babybror fryktelig hastverk når han bestemte seg for å komme. Så da jeg satt og forsøkte å lappe sammen fødselsforløpet i hodet mitt i etterkant, utspilte det hele seg litt som en episode av TV-serien 24, med klokkeslett og actionfylte tvister i plottet omtrent hvert femte minutt. Den eneste forskjellen er at min fødsel varte i 1 time og 20 minutter, og ikke 24 timer...

22.02.15

00:01 "Rolig" kjærestekveld

Jeg sitter på sofaen sammen med mannen min og ser på Netflix mens jeg strikker litt på en liten body til Babybror. Jentene våre er hos besteforeldrene på overnatting, og Lille, snart storebror på 2år sover oppe på barnerommet. Vi har spist en deilig middag sammen, og jeg kjenner at det er så godt å bare få være litt med kjæresten min og nyte stillheten. Jeg ser på klokka som akkurat har bikket over midnatt, og sier "hurra, nå er det termindato! Nå er det snart babytid!" til mannen, litt på spøk.  For vi er begge helt sikre på at det fortsatt er en stund igjen å vente. For bare en dag siden ble jeg undersøkt av jordmor som mente at det var lite som tyder på at fødselen ville skje med det første. Kroppen min var visst ikke så moden for det enda. Jeg er derfor fullstendig inneforstått med at jeg skal gå på overtid, og kjenner at jeg ikke har noe imot å få strikket ferdig et siste babyplagg før fødsel.







00:15 Sommerfugler i magen

Jeg går opp på soverommet og forsøker å legge meg, men blir liggende og lese litt. Jeg får med ett en merkelig lykkefølelse som sprer seg i hele kroppen. Sommerfugler i magen, litt som når man er nyforelska. Merkelig, tenker jeg, men jeg merker ingen tegn på fødsel. Jeg slår av lyset og bruker litt tid på å finne en behagelig sovestilling.

01:10 POPP!

Jeg har fortsatt ikke sovnet, og forsøker forgjeves å bygge opp rundt meg med puter og dyner. Mens jeg driver og kaver rundt i sengen, hører jeg plutselig et POPP fra magen. Først antar jeg bare at det var bekkenet mitt som knirket, for det hender hele tiden. Men så får jeg en merkelig trang til å springe på badet. Der merker jeg noe som jeg lurer på om kan være fostervann. Men jeg er usikker siden det er veldig små mengder, og bestemmer meg for å legge meg igjen. Jeg skal jo gå på overtid jeg, og innbiller meg sikkert bare ting.

01:15 Vann?

Jeg ser på telefonen min at jordmor nr2 (vi har en hovedansvarlig og en "ekstra" jordmor) er pålogget, og sender henne en melding om at jeg lurer på om vannet har gått. Forteller at jeg har ingen rier, men at det muligens vil skje noe i løpet av det neste døgnet. Vi blir enige om å prøve å sove begge to. Det kan uansett være en god stund til riene kommer, om det nå skulle være vannet som har gått.

01:30 VANN!

Igjen får jeg en følelse av at jeg bare MÅ inn på badet, og i det jeg vagger inn dit, kommer det jammen et lite splæsj som visker ut all tvil. Det er vannavgang! Jeg sier ifra til mannen, men nevner at det kan ennå være en stund til ting kommer i gang. Jeg har ingen rier, og atter en gang gjør jeg et dårlig forsøk på å sove. 

01:50 Hurra! Rier!

De første svake murringene begynner. De er overhodet ikke vonde, men jeg kjenner igjen den elektriske, dirrende følelsen i kroppen. Nå skjer det noe. Eller i allefall snart. Jeg bestemmer meg for å vente og se om det kommer flere tak før jeg vekker noen.

02:10 Game on

 Og jammen kommer det flere. Tre sammentrekninger på rappen, 5-7 minutter i mellom. De blir litt sterkere for hver gang, så jeg bestemmer meg for å varsle mannen, som finner frem esken med fødeutstyr, for så å la meg være i fred på badet. Det er nemlig slik jeg vil ha det. Jeg vil være alene med riene, frem til ting blir seriøse.Jeg lytter på hjertelyden til babyen med en doppler i mellom et par rier, og hører at han har det helt topp. Neste rie kommer raskt, er mer intens, men fortsatt ikke ordentlig vond. Jeg bestemmer meg likevel for å ringe jordmor, for det kan jo hende hun trenger litt tid for å komme seg av gårde. Jeg forteller henne at vannet har gått, og at jeg har rier hvert 5.-7. minutt, men at det ikke er særlig vondt enda. Vi blir enige om at hun skal stå opp og gjøre seg klar til å dra, siden jeg har hatt to raske fødsler før.

02:20 Girskifte

I det jeg avslutter samtalen med jordmor, er det som om kroppen min girer opp. Riene kommer nå hvert 3. minutt, og er mer intense. Likevel har jeg fortsatt ikke særlig vondt, og riene varer kun i 40-50 sekunder. Jeg begynner nesten å lure på om riene mine er lite effektive, og om jeg har ringt jordmor for tidlig. Men når avstanden mellom riene blir kortere og kortere, skjønner jeg at ting går nok fremover på et vis, selv om jeg ikke har så fryktelig vondt enda. 

02:45 Jordmor-rally

Nå kommer riene så tett at jeg ber mannen ringe jordmor og høre hvor langt hun har kommet. Et par minutter senere forteller han at hun er på vei, og at han antar hun har ca 30 minutter igjen til oss. Jeg kikker på rietelleren min, og ser at riene kommer med 1-2 minutters mellomrom nå. Det er nå jeg innser at det er mulig dette blir et skikkelig rally for jordmor...

02:59 Ready, steady -action!

Jordmor har fortsatt ikke kommet frem, og jeg begynner å kjenne et voldsomt trykk nedover. Jeg tar hånden ned, og kjenner en vannblære! Ho-ly CRAP. Men hvordan går det an, tenker jeg. Hva gjør den der allerede? -jeg har jo ikke hatt ordentlig vondt enda! Plutselig går jeg over i actionmodus. Nå må jeg handle. Jeg ber mannen min om å vennligst komme inn på badet. Kommanderer ham til å legge ned et lite fjell med rene håndklær på gulvet, og sier at han må sette seg på knærne. Han handler lynraskt, og jeg kneler mot ham på baderomsgulvet. De varme flisene føles gode mot huden, og jeg kjenner hvordan en enorm kraft er i ferd med å bygge seg opp i kroppen. 

03:00 Tiden er inne

Knappe 70 minutter etter at jeg kjente de første svake murringene begynne, kneler jeg nå på badegulvet og klemmer mannen min så hardt at jeg blir redd for å gjøre ham vondt. To intense rier skyller over meg, nesten uten pause. Disse er de første som har gjort vondt. Den neste rien bringer en voldsom trykketrang. Jeg hører meg selv knurre lavt på slutten av rien, og forsøker så godt jeg kan å la kroppen jobbe selv, uten å presse så mye med. Men på neste rie er det ingen bønn lenger. Jeg presse, og nå forsvinner jeg så dypt inn i urkvinneland, at jeg ikke engang tenker over at vi to sitter her alene. At jeg føder, uten jordmor. Det er ingen frykt eller panikk i rommet. Bare ro og dyp konsentrasjon. Jeg føler meg trygg og in control. I en brøkdel av et sekund undres jeg om mannen min er redd, men så kjenner jeg han trekker pusten dypt og rolig. Dette takler vi, begge to.

03:05 En, to, tre, på det fjerde skal det skje.

Etter tre pressrier kjenner jeg hodet til babyen bli født. Så merker jeg hvordan han roterer med en skulder oppover, og jeg blir så ufattelig glad, for nå vet jeg at vi er rett ved målstreken. På fjerde pressrie skjer det. Jeg lener meg mot mannen min, og trykker en gang, så forsiktig jeg kan. 

03:08 Han er her

Den lille kroppen sklir ut og lander mykt på badegulvet. Jeg snur meg rundt og ser en liten skapning innhyllet i en fostersekk med vann rundt hodet. "HERREGUD han ER her!" Utbryter jeg, og løfter ham opp til meg. Fostersekken, eller seiershetten som det gjerne kalles, faller av og jeg får se sønnen min for første gang. En rynkete panne, runde kinn og en søt liten munn som åpner seg uten en lyd. Han forsøker å gråte, men jeg hører at både svelget og nesen hans er fulle av vann. Forsiktig fjerner jeg vannet, og får høre verdens vakreste lyd. Han skriker. Og han skriker skikkelig. At en så høy lyd kan komme fra en slik liten skapning er så merkelig at jeg må smile. Så ser jeg på mannen min og det første jeg presterer å si er: kameraet! Dette øyeblikket vil jeg ha foreviget. 




03:09 baby!

Samtidig som jeg sitter og holder rundt den varme, våte lille kroppen og pappaen knipser bilder, hører jeg at en liten storebror tasser over gulvet i gangen. Han har våknet av mammas knurring og babyens skrik. Han lister seg inn på badet, og får store øyne. "Baby!" hvisker han, og blir helt andaktig i ansiktet. "Ja" svarer jeg. "Nå har baby kommet ut av magen! Kom og se!" 

Den nybakte storebroren lener seg inntil meg og legger en hånd på lillebrors kinn. Så gir han meg en klem, og gjentar de samme ordene hundre ganger, med myk og stemme mens han undersøker den ferske skapningen i fanget mitt. "Ojj, baby, se, baby, seee!" 




03:10 Jordmor

Jordmor ankommer. Hun stikker hodet inn på badet med verdens største smil på munnen. Hun klemmer oss, ler litt og gratulerer oss. "Dette klarte dere jo helt selv!" sier hun. Ja, tenker jeg. Jeg var faktisk min egen jordmor! Så tar hun en rask titt på babybror og sier at han ser ut som han har det helt topp. 

Etter en stund beveger vi oss inn på soverommet, hvor jeg blir tatt hånd om av jordmor mens jeg ligger og stirrer på det nye lille mennesket i fanget mitt. Backup -jordmor ankommer kort tid etter, med like bredt smil om munnen. Det blir latter og glede på soverommet, og den nybakte storebroren feirer med en liten dans på sengen. Babybror blir veid og målt: 4200g og 53cm. Så får vi i oss litt mat, storebror blir lagt, og jeg får være helt i fred for å beundre babybror. Tidlig om morgenen drar jordmødrene hjem, og når solen står opp har jeg enda ikke fått sove. Men det gjør ingenting. For nattetimene har gått til å stirre på den vakre skapningen jeg har fått. Ham vi har ventet på. Han er her. 

 

 


Psst!: Det kan hende det blir litt færre oppdateringer på bloggen i de neste ukene.  Men på instagram,  deler jeg små glimt av den nye hverdagen vår med jevne mellomrom.


hits