hits

mars 2016

Butikkåpning




 

Da kan jeg endelig invitere dere til å kikke innom min lille butikk

Som noen av dere kanskje leste for litt siden, så har jeg en alvorlig strikkavhengighet og det har utviklet seg til et lite sideprosjekt. På min instagramside @dreamiknit kan du følge meg og strikkegalskapen, melde deg på som teststrikker, få oppdateringer, rabatter og delta på giveaways. 

 

I butikken min, kan du bestille mine egendesignede strikkeplagg til de små, eller laste ned oppskrifter på plaggene.

Så hvis du også liker å manipulere garn med pinner, eller bare elsker strikkaklær til barn, stikk innom en tur! 

 

 

 

Uatskillelige

Processed with VSCO with f2 preset

 

Jeg åpner døren til soverommet. En tynn strek av lys treffer det fredfulle ansiktet ditt. Jeg sniker meg forsiktig opp i sengen. Kryper inntil deg. En liten, varm kropp. Brystet ditt hever og senker seg langsomt. 


Jeg kryper nærmere for å kjenne duften av den søte ånden din. Den avhengighetsskapende, søte melkepusten. Jeg stryker deg over kinnet med nesetippen min, og får en trang til å legge deg på brystet mitt. Kjenne tyngden av den lille kroppen din, slik jeg gjorde da jeg bar deg under hjertet. 
Men jeg lar deg ligge der, tett inntil meg. Du er jo så stor nå. Jeg kan vel ikke sove med deg på meg hver natt lenger? Jeg kjenner jeg blir tung i kroppen og øynene glir igjen. 


Plutselig rykker det i kroppen din. Du flakser med armene, velter deg halvveis oppå meg samtidig som du roterer rundt din egen akse. Jeg har en liten fot under haken min. 


Jeg forsøker å flytte deg forsiktig tilbake, men du har andre planer. Søvndrukken setter du deg opp med lukkede øyne. Du sitter der et øyeblikk før du slenger deg med hodet først ned på brystet mitt. Finner melken din, og strekker en arm opp til ansiktet mitt. Jeg har en liten finger på vei inn i nesen min. 
Jeg tar hånden din og legger den pent ned ved siden av kroppen din. Men det liker du ikke. Du slenger den opp igjen og fester tre fingre i munnviken på meg, og klyper til. Nå har jeg en halv hånd i munnen. Som en fiskekrok. 

Processed with VSCO with f2 preset



Jeg løfter kroppen din uten å ta fra deg brystet. Legger deg ned på siden av meg og kryper tett inntil deg. Du blir rolig. Vi sovner. 
En time senere våkner jeg av at jeg blir dasket i pannen av en liten, flat hånd, som så fester taket i håret mitt. 
Litt senere ligger du tvers over halsen min. Og deretter med begge føttene under haken min. 


Hver gang flytter jeg deg rolig, om enn litt småirritert, og legger deg ved siden av meg. 
Jeg begynner å bli desperat etter søvn. Flytter meg litt lenger bort fra deg, men du følger etter. Som om du har en innebygd mamma-radar som er på uansett hvor tungt du sover. 


Til slutt gir jeg opp. Jeg legger deg oppå meg. Hodet ditt på brystet mitt, med armene rundt halsen min. Du trekker bena inn under deg, og de små tærne dine krøller seg mot magen min. Du ligger der, helt stille mens jeg puster inn duften av det dunmyke håret ditt. Jeg kjenner tyngden av den lille kroppen din mot min, og hver bevegelse du gjør er så velkjent. For slik sov vi i over ni måneder. 


Det var vel dette vi begge egentlig ville. Være så nære som det går an å være. Sammen i nattemørket. Som en liten øy av trygghet. 
Folk lurer ofte på hvordan jeg klarer å få et minutts søvn med deg klistret på meg på det viset. Men det er ikke så vanskelig som det høres ut. Det er dette som er naturlig for oss. Det tryggeste vi vet.  

Noen netter trenger vi det begge to. Etter lange dager hvor du knapt har tid til å se på meg. Hvor du løper rundt, klatrer, leker, gjemmer deg, utforsker og tar flere og flere skritt bort fra mammas trygge favn. Noen ganger trenger vi dette. Du og jeg.  Å være uatskillelige igjen. 
 


Mammalivet om graviditet

 


 

En hyllest til førstegangsmødre og morsinstinktet



 

Det er noe ved det å bli mamma, som river deg fra hverandre. Du trodde du visste hvem du var, at du kjente dine styrker og svakheter. Men der tok du feil. Morskapet tar deg dypere. 


Det å bli mamma var for meg, som å bli demontert. Tatt fra hverandre helt ned til de bittesmå bitene. Helt til alt jeg bestod av lå pent og pyntelig på utstilling. Alle de gjemte usikkerhetene, alle kompleksene, all frykt, bekymring, og alle feil. Men også styrkene, mestringen, kjærligheten og tilknytningen. 


Naturen har vært klok. For hjernen til nybakte mødre svømmer i hormoner som sørger for at vi kommer i kontakt med det dyriske i oss. Instinktene, beskyttelsestrangen, redebyggingen, tilknytningen til barnet. Men det instinktet blir ikke alltid gitt nok verdi.


For dette dyriske som bobler opp i oss rundt den tiden vi føder barn, er en god ting. En fordel. Et slags verktøy som viser vei i en verden som plutselig ser helt annerledes ut. En verden sett sett igjennom en ny mors øyne kan være et skummelt sted. Det er derfor instinktene er der. Som et kompass i en jungel av foreldrebøker, avisartikler, barselgrupper og velmenende mennesker som alle vil fortelle deg hva, hvordan, hvorfor du skal gjøre det de synes er best. 




Jeg kjente det selv da jeg var førstegangsmor, men jeg skjønte ikke helt at det var ok å lytte til denne dyriske rumlingen som kom dypt innenifra. Dette instinktet som røsket i hjertet da min nyfødte gråt da hun ble sendt på en holde-runde til slektninger og venner. Den krampen i brystet, da folk lurte på om ikke jeg ville ha barnevakt for den nyfødte babyen min i noen timer. Komme meg ut litt, alene. Den brølende tigeren på innsiden som ville vise både klør og hoggtenner da folk sa jeg kom til å skjemme bort barnet mitt hvis jeg bar henne for mye i sjal. Denne iskalde klumpen i magen, da jeg ble rådet til å la babyen min gråte i 5-10 minutter før jeg tok henne opp av vuggen. For det skulle liksom være så bra for henne. 


Men selv om jeg kjente dette dyriske morsinstinktet bruse i blodet mitt, så føyde jeg meg ofte etter andres meninger og «råd». 
Jeg hadde jo aldri gjort dette før, jeg var nybakt mor. Amatør. Så hvordan kunne jeg si nei? Hvordan kunne jeg påstå at jeg visste bedre? Hvilken rett hadde jeg til å tro at jeg hadde peiling på hva jeg drev med?


Det var en bratt lærekurve. Det tok tid og alt for mange dager og kvelder med en intens sviende følelse i magen som ikke stoppet før jeg «gav etter» og gjorde det som kroppen min og instinktene mine hele tiden hadde lengtet etter. 

Å holde henne nær meg så mye som mulig, og ikke la andre holde henne når hun trengte meg. Å la henne få brystet akkurat når hun ville og hvor hun ville. Å la henne sove tett inntil meg om natten, kjenne lukten og varmen fra meg. Aldri la henne gråte hvis jeg kunne hjelpe for det. Bære henne inntil hjertet mitt i sjal så mye jeg orket. Lytte til den sterke stemmen inni meg som krevde at jeg gjorde dette på mine premisser. Morsinstinktet. 




Og det var da jeg kjente at bitene begynte å falle på plass. Da jeg sluttet å inngå kompromisser med meg selv, og bare hørte på det jeg og hennes far mente var riktig. Jeg var ikke lenger demontert og forvirret. Jeg ble satt sammen igjen. Med mange nye deler. Sterkere deler. 


Jeg var fortsatt meg. Jeg hadde fortsatt svakheter og bekymringer, for det tilhører det å være et menneske. Men den sviende følelsen i magen, forvirringen og tvilen var ikke lenger overveldende.

Ja visst var jeg ny i morsrollen. Så klart hadde andre gjort dette mange ganger før meg. Men nå visste jeg hvordan jeg kunne svare «nei takk» da noen mente jeg trådde feil i min nye rolle, og gjerne ville overbevise meg om at de visste bedre. Nå visste jeg hvorfor jeg hadde all rett til å gjøre stikk motsatt av det mange mente var rett. Fordi jeg var ikke bare en mor, jeg var hennes mor. Den eneste, faktisk. 

Når vi blir mødre får vi kanskje ikke med oss noen fasit, men morsinstinktet våkner i oss. En dyp og urokkelig trang til å gjøre det vi vet er riktig for våre barn. Og den kan ingen ta fra oss. 
 

Strikkeplagg til småfolket


 

Det er på tide at jeg innrømmer det. Jeg har holdt på med noe på si. 


Noen av dere husker kanskje at jeg for en stund tilbake skrev om alle tingene jeg ikke gjorde i fjor. Alle de tingene jeg egentlig ville gjøre, men alltid fant en unnskyldning for ikke å gjøre. 


Vel, jeg gjør så godt jeg kan for å holde det jeg lovet: nemlig å prøve og feile. Drite meg ut helt til jeg ikke driter meg ut lenger. 


I løpet av de siste par måneden har jeg jobbet med et av de mange prosjektene som har ligget og boblet i bakhodet mitt altfor lenge. Akkurat dette prosjektet er kanskje ikke så stort eller spesielt, men for meg var det noe jeg har klødd etter å gjøre i lang, lang tid. 
Så da hoppet jeg i det, med hodet først og uten å ane hva jeg drev med.  


Jeg begynte å designe barneklær. Nærmere bestemt strikkelær. 
De siste månedene har jeg laget skisser, strikket, revet opp igjen og strikket på nytt til det endelig resulterte i plagg jeg var fornøyd med. Jeg er virkelig ingen mesterstrikker, og jeg har ingen planer om å ta over verden med mine strikkeplagg. Men når man likevel bruker halve døgnet på å strikke, er det utrolig moro å få dele dette med flere likesinnede.

Processed with VSCO with t1 preset


Prosessen har jeg dokumentert under «dekknavnet» @dreamiknit på instagram. (Kanskje noen av dere har vært innom?) Det var vel for å teste vannet på et vis, at jeg begynte å vise frem strikkingen her, uten å avsløre at det var meg som stod bak. Men det som ikke ante meg var hvilken utrolig støtte jeg ville finne i instagram-strikkesamfunnet. Der har jeg fått både nye venner, hjelp fra utrolig flinke strikkere, og en haug med positive tilbakemeldinger fra folk som er like strikkefrelst som meg selv.



Men nå som jeg er klar for å ta det neste steget, syntes jeg det var på tide å slutte å snike meg rundt bak en anonym profil, og stå frem med sideprosjektet mitt. 
 

 
 

Hei! Jeg heter Jona og jeg er strikkeavhengig. Jeg designer strikkeplagg til småfolk, og snart vil både mine oppskrifter og plagg bli tilgjengelig i nettbutikk. 
Hvis du også er glad i å manipulere garn, er du velkommen til å følge meg på @dreamiknit
 

 

 

Et år



 

Jeg hadde aldri trodd vi skulle møtes slik. Jeg hadde håpet, men selv etter at det skjedde, var det vanskelig for meg å tro at det faktisk hadde hendt. Hvordan kunne jeg være så heldig å få oppleve dette?


Du kom til verden en stille natt i februar. Som bestilt på termindatoen din, og i en lynfart som krevde min fulle konsentrasjon. En alenefødsel. 
Det er mange som blir bleke bare av tanken. Men for oss var det akkurat slik det skulle være. Din far, meg og deg. Alene i natten, uten forstyrrelser. Trygge og rolige. 






Et år har gått siden jeg så deg i øynene for første gang. Et år siden jeg tok imot mitt eget barn. Hvor ble dagene av? Jeg var jo her hele tiden, men jeg kjenner den synkende følelsen ta meg når jeg innser at det neste året vil bare rase enda raskere fra oss. 


Jeg blar igjennom alle bildene fra ditt første år. Det er hundrevis av dem. Men likevel ikke nok. Det blir aldri nok. 
Noen ganger får jeg nok. Nok av å være mamma. I øyeblikk hvor alt bare blir for mye.
Men jeg får aldri nok av deg


Noen ganger sitter jeg bare og studerer trekkene dine. Mimikken din, krøllene i nakken, de små hendene som ikke er så små lenger. Men du har ikke tid. Du løper fra meg, bokstavelig talt. Du må oppdage, prøve ut, klatre, krype, løpe, og ramle. Jeg fylles av stolthet over hvor god du er. Hvor kjærlig og varm, hvor morsom og rar du er.




Hver dag viser du nye sider av deg selv. Noen av dem er mistenkelig like på meg selv. Og noen er åpenbart fra din far, eller søsknene dine. Men mest av alt er du deg selv. 
Gratulerer med ditt første år, lille, søte, rare minstebror. 


Dette innlegget er i kategorien "Brev til mine barn". Les flere innlegg fra denne kategorien her.