hits

april 2014

Confession: et steg tilbake for mammalivet



Det å gå fra en uferdig oppgave, er ikke min stil. Det har jeg fått bekreftet på alle mine tidligere arbeidsplasser. Jeg sier ikke dette for å skryte, men faktisk fordi jeg vet at det kan være en farlig egenskap noen ganger. -Det å ikke kunne ta et skritt tilbake når det er nødvendig.

Jeg har hatt mange, vidt forskjellige og, tja - interessante jobber. Alt ifra servitør, til dramalærer, og til og med vaktmester. En gang hadde jeg en praksis-stilling hos en hundefrisør, (ja, helt seriøst) og hadde fått i oppgave å bade og føne en puddelvalp. 

Da jeg var halvveis med å føne hunden tørr, var arbeidsdagen min over og sjefen min fortalte meg at det var en bil som ventet på meg utenfor. Jeg nikket og fortsatte å føne den hvite, krøllete pelsen. Samtidig sendte jeg en sms til han som skulle hente meg om at jeg bare måtte gjøre ferdig noe. For jeg følte virkelig at jeg måtte. Ikke fordi at sjefen hadde bedt meg om det, for hun hadde sagt at hun kunne ta over. Det var heller ikke av hensyn til puddelen at jeg jobbet lenger enn jeg måtte den dagen, for han kunne vel knapt brydd seg mindre.Nei, det var min egen lille tvangstanke om at jeg ikke kom til å klare å slappe av den kvelden, hvis jeg gikk fra en våt puddel på stellebenken. 

Den puddelepisoden hendte da jeg var tenåring. Men den trangen til å fullføre og sette to streker under alle oppgavene jeg tar på meg, er like tilstede i dag. Samtidig har jeg lagt merke til hvordan jeg i liten grad mestrer kunsten av å gjøre ingenting. Og det er en crappy kombinasjon, for å si det pent.



I teorien synes jeg det virker veldig fornuftig å ha i allefall noen minutter med ordentlig «down time» i løpet av dagen. (ja for det står jo at det er så sunt og flott i alle livsstilsmagasinene...) Men i praksis blir jeg sittende der med en sviende angstklump i magen. For tenk så mye produktivt jeg kunne brukt de minuttene til i stedet for å sitte der og dingle med bena. Jeg kunne jo tømt oppvaskmaskinen, skrevet et blogginnlegg, eller pusset opp et møbel. (yeah, right) 

«Flink jente-syndrom» blir det ofte kalt når kvinner pisker seg selv for hardt hvis de feiler og prøver å tilfredstille alle rundt seg. Men jeg føler ikke den beskrivelsen er riktig i mitt tilfelle. «Innmarikravstormotsegselv-syndrom» er ikke like catchy, men det er passende for meg.

Forskjellen er at jeg driter litt i hva andre synes. I allefall de fleste, og det er litt utypisk «Flink pike». Jeg bryr meg såklart om hva familien min synes om meg, og jeg vil helst ikke skuffe dem eller nære venner eller kollegaer. Jeg synes heller ikke det er noe artig hvis jeg tråkker noen på tærne uten å mene det, men bortsett fra det, så gir jeg litt blanke i hvordan livet mitt ser ut fra utsiden.

Nei, hos meg ligger denne generatoren som driver meg til å gi så mye mer enn hva jeg har, tett koblet opp til dårlig samvittighet og egne krav til meg selv. Ikke det at det er noe sunnere enn flink-pike syndrom, men det er litt annerledes.

Og når man i tillegg er sin egen sjef, slik jeg er, (tja, forsøker å være) blir skuffelsen dobbel når jobben ikke blir gjort. Jeg har altså dårlig samvittighet for at jeg har skuffet sjefen, som faktisk er meg selv, samtidig som jeg er forbanna på den ansatte -som også er meg. Det er en merkelig posisjon å være i. Plutselig er det meg som skal være både den som kjefter, OG den som mottar kjeft. Selvdisiplin, heter det vel så pent. Men det går ikke akkurat så pent for seg når Sjef-Jona går løs på Ansatt-Jona på innsiden.

Greit, men hva er egentlig poenget med dette vrøvlet om våte pudler og dårlig samvittighet?

Vel, jeg skriver dette fordi at det er billigere enn terapi. Neida, okay, jo litt derfor. Men mest fordi at jeg føler jeg skylder denne bloggen og dens lesere en ærlig status quo: Jeg har innsett at jeg har tatt på meg en altfor stor arbeidsbyrde, i tillegg til den 100% stillingen jeg har som mamma til tre under fem år, og pendlerkone. Den arbeidslysten, motivasjonen og skrivekløen jeg var besatt av og stortrivdes med frem til for noen måneder siden (frem til pendlerjobben til mannen min ble virkelighet) har blitt erstattet med skuffelse og frustrasjon. Ambisjonene mine har ikke vært urealistiske, -jeg vet jo at jeg får det til hvis jeg får muligheten, men timingen har vært innmari dårlig. 

Men her er haken: uansett hvor mye jeg har fortalt meg selv at jeg må trappe ned på jobb, og senke kravene til meg selv, så våkner jeg likevel hver morgen med en lite realistisk tanke i hodet: «I dag SKAL jeg mestre. I dag skal jeg endelig få unna alt det jeg ikke rakk!» 

Slik blir det jo selvfølgelig ikke. Det blir fryktelig mange våte pudler som jeg blir nødt til å stikke ifra, for å si det slik. Og hver gang det skjer, kaller sjefen den ansatte inn på teppet og gir henne en real skyllebøtte. Det er ikke noe artig å befinne seg i den onde sirkelen der. Og det gjør meg ikke akkurat til en sprudlende positiv mamma.




Så derfor, ble dette innlegget til. For å kvele den «innmarikravstor»-stemmen som jeg våkner av hver morgen. Og for å si det som det er, både til meg selv, og gudvethvem som leser: Jeg er overarbeidet, søvnløs, fysisk og psykisk utmattet og fullstendig fri for motivasjon til å piske meg selv videre. Jeg kan, men jeg bør ikke arbeide så hardt, og heller ikke planlegge å ta igjen det jeg ikke rakk i dag. Ikke nå, i allefall. Kravene må senkes. Bloggen må få henge litt i limbo sammen med alle andre prosjekter, og det uten at jeg juler opp meg selv når det går mange dager eller kanskje en uke uten at jeg får satt meg ned foran tastaturet.

Jeg leste en gang en tekst hvor det stod at man har valget mellom det å slutte, tilpasse seg eller utvikle seg når man står fast. Jeg velger å tilpasse meg den trange tidsrammen min. Jeg trenger ikke å gi opp alt, men heller bare se på det som en bonus hvis jeg har overskudd til å skrive. 

Slik må det være, helt frem til visse begynner i barnehage og andre trapper ned på reisejobben sin. Slik må det være nå, for at jeg skal sove godt om natten, og for å kunne være den mammaen ungene mine fortjener. 

Men min tid kommer snart igjen. Og da skal den puddelen skal fønes i filler. 

Påskeharen og reddharen

 

//inneholder reklame

Vi har vært og tatt selfie med en påskekjendis. Jeg må innrømme at jeg personlig syntes den haremaska var litt (okay, veldig) skummel. Men Storejenta, hun var henrykt, så turen var vellykket. Påskeharen nevnes nemlig i annenhver setning her i huset for tiden, og hun var ikke akkurat misfornøyd da hun fikk en sjokolade av ham på toppen av det hele. Og så det midt i uka også. Her bryter vi alle lover og regler in the name of påske.  

Konkurranseregler: Dra på ICA og ta selfie med påskeharen. Legg bildet ut på instagram med taggen #icanorge, (evt laster det opp på ICA's facebookside) er du med i trekningen av dagligvarer til en verdi av 10 000 kroner! ICA trekker en vinner hver dag frem til konkurransen er over. Påskeharen lusker rundt på alle ICA butikker frem til 17.april mellom klokken 16 og 18.  

Her er vårt bidrag i konkurransen:

#detsmilet som avslører dyremaskefobien til undertegnede.. #icanorge

Nei, jeg er ikke verdens beste på selfies, og frontkameraet på mobilen min har jeg bare en ting å si til: År 2002 ringte, og de vil ha deg og pixlene dine tilbake...

Men vi får håpe vinnerlykken er med oss til tross for pixlete kamera og sære fobier. For 10 000 kroner, DET er mye sjokolade det, som Storejenta sa. 

 

Alternativ omsorg for gravide og fødende


©FOTO: Paul Sullivan

-Hei, jeg skulle gjerne hatt en time til første jordmorkontroll. 

-Ja, hvor langt er du på vei? 

-Åtte uker. Jeg har termin en gang i november.

-Ja, skal vi se her. Det er veldig fullt ser du, men jeg kan sette deg opp i begynnelsen av oktober.

Første kontroll like før fødsel

Dette er ikke en urealistisk situasjon for gravide i Norge. Mange steder i landet skulle man helst ha bestilt timen før man i det hele tatt ble gravid, for forsikre seg om at man kommer inn til jordmorkontroll før man er høygravid. 

Men visste du at det er mulig å skippe hele ventingen på jordmortime hos kommunen? Du kan utforme svangerskaps-og fødselsomsorgen din selv. Alle gravide i Norge har rett til å velge hvilken oppfølging de ønsker i sitt svangerskap, og hvis ikke det offentlige tilbudet har det man trenger, kan man likevel få denne hjelpen via andre kanaler. I noen tilfeller har man også rett på å få dekket deler av eller hele kostnaden, når kommunen ikke kan tilby deg den oppfølgingen du har rett på.





Halvparten synes at svangerskapsomsorgen ikke er god nok

Det er ikke tvil om at mange mener det offentlige tilbudet er for dårlig. I skrivet «Retningslinjer for svangerskapsomsorgen» fra Sosial-og Helsedirektoratet sies dette:

«Brukerundersøkelsen tyder på at ca halvparten mente at svangerskapsomsorgen ikke er god nok til å forberede til fødsel og barseltid. De mente at kontrollene i mindre grad bidro til å forberede dem på det som kommer etter fødsel.»

 Men det var virker ikke som disse resultatene har hatt noen påvirkning på dem som bestemmer:

Kutter ut kommunejordmødre

Vi har gode rettigheter i forhold til svangerskapsomsorg, men realiteten er at Norge ikke har nok kommuneansatte jordmødre til å gi alle gravide den oppfølgingen. På noen steder er det faktisk såpass stort press at kvinner ikke får time hos en jordmor i kommunen før de er høygravide. Det er nemlig slik at det koster for kommunen å ha en jordmor som ansatt, og på dette området kuttes det gjerne. Fordi det er enkelt. «For gravide og barselkvinner er vel ikke de som roper høyest,» desverre. 

Mange ønsker seg mer

Mange gravide (inkludert meg, den gang da) føler ikke at det holder å se fastlege eller jordmor en håndfull ganger i løpet av ni måneder. Det kan være av spesielle grunner, som f.eks fødselsangst, store plager i svangerskapet eller fordi man er førstegangsfødende og er usikker på mye. Til og med fleregangsfødende kan ha behov for mer oppfølging enn hva som er vanlig. For meg var det også viktig å få snakket  med jordmor om følelseslivet i svangerskapet, for det er jo som de fleste kjenner til, -relativt svingende. Men en liten halvtime (ofte ikke så lenge) hos kommunejordmor, er ikke altid lang nok til å romme de store, viktige samtalene.


Min private jordmor med Lillebror etter hjemmefødselen i 2013

Skreddersy din svangerskapsomsorg

Selv om vi har rett til å bli opplyst om alternativene som f.eks muligheten til å velge hjemmefødsel, får ikke alle gravide høre om alt de har å velge mellom. Her er noen av de private tilbudene som finnes:

Doula: En duola er en fødselsledsager som gir følelsesmessig og praktisk støtte for mor og far i svangerskap, fødsel og barseltiden. Hun har egen fødselserfaring, samt duolakurs, og kan svare på spørsmål, høre på bekymringer og gi gode råd. Hun kommer på besøk i svangerskapet og kan være tilstede under fødselen, men er ingen erstatning for en jordmor. En doula kan også være din allierte på sykehuset, hvor resten av personalet er fremmede. Hun har i løpet av svangerskapet blitt kjent med deg og din partner, og vet hva dere trenger. Denne typen tjeneste har blitt mer og mer vanlig i Norge i løpet av de siste årene, muligens grunnet mangel på kommunejordmødre og kutt i barselopphold.

Helsesøster: Det finnes selvstendig næringsdrivende helsesøstre som driver med fødsforberedende kurs, rådgivning i forbindelse med fødselsangst og mye mer. 

Privat Jordmor: Det finnes mange privatpraktiserende jordmødre i Norge. Disse kommer på hjemmebesøk, både i svangerskapet og etter fødsel. Hos mange av disse jordmødrene kan man også gå på fødselsforberedende kurs, amme- og bærekurs. 

Hjemmefødsel: Gravide i Norge har rett til å føde der de vil. Ønsker du å føde hjemme, vil du få oppfølging og barselbesøk av din egen jordmor som så klart også er med på selve fødselen. 

Selv ønsket jeg å ha en privat jordmor i mine tre svangerskap og fødsler. Jeg kunne ikke se for meg å føde med en ukjent jordmor til stede. Den tanken skremte meg.


©FOTO: Paul Sullivan

Ikke alle kvinner klarer å åpne seg og snakke om det de egentlig lurer på med en person de treffer kun 6-8 ganger i løpet av hele graviditeten. I tillegg blir det ofte slik at man sparer opp haugevis av spørsmål og bekymringer til de sjeldne kontrollene, for så å ende opp med å føle seg som en hysterisk hormonbombe når man endelig kommer til jordmor med tusenogett spørsmål og tanker som velter ut. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg lå søvnløs i svangerskapene mine og grublet på  noe. Heldigvis var det aldri særlig lenge til neste kontroll, og var det helt krise, kunne jeg alltid ringe min jordmor for å få råd og bli beroliget. 

Den første gangen jeg fødte, hadde jeg en privat jordmor i Norge. Min andre fødsel var på sykehus, og den tredje hjemme. Begge to med samme, gode jordmor som jeg hadde blitt veldig trygg på i løpet av alle hjemmebesøkene i graviditeten. Det kostet penger, men jeg synes det knapt finnes noe som er mer verdt å bruke midler på enn en trygg oppfølging i svangerskap, fødsel og barseltid.

I min perfekte verden ville alle gravide kvinner fått gratis tilgang på et slikt opplegg hvis de ønsket det. Men frem til politikerne åpner øynene og tar tallene i visse brukerundersøkelser på alvor, er det fint å vite at gode alternativer finnes på det private markedet. Selvfølgelig finnes det mange dyktige jordmødre i kommunene som gir god oppfølging, men saken er at vi har for få kommunejordmødre, og da hjelper det lite om de få vi har er aldri så gode.

 

For å opplyse om alternativene som finnes, har jeg snakket med noen av dem som tilbyr gravide private tjenester. Hva de hadde å si, kommer snart i seperate innlegg.



Kunne du tenkt deg å benytte deg av privat oppfølging i svangerskap eller fødsel? 

Har du gått til privat jordmor eller leid en doula? Var du fornøyd med tjenesten?


 

Vinn 10 000 kroner i dagligvarer

//sponset

Et lite tips om en stor konkurranse: denne uken kan du hver dag vinne 10 000 kroner i dagligvarer hvis du drar og møter påskeharen. 

ICA's  konkurranse foregår på instagram og facebook, og premien er midt i blinken for småbarnsfamilier som vår.  Hver dag mellom klokken 16 og 18 er påskeharen å finne på alle ICA butikker, hvor han lusker rundt og deler ut påskegodt. Men er du heldig kan du få mye mer ut av turen enn en sjokoladebit.

Slik deltar du

Ta en selfie med påskeharen, legg bildet ut på instagram og tagge med #icanorge, eller last det opp på ICA sin facebookside. Gjør du dette, er du med i trekningen av premier på 10 000kr i dagligvarer. Påskeharen trekker en ny vinner hver dag mellom 7. og 16. april!

 

Påskeharen er samtaletema nummer én i dette hjemmet for tiden, og jeg hadde ikke akkurat sagt nei til et litt rommere matbudsjett, så det blir garantert en selfie med den fluffy fyren i løpet av påsken.  

Fortsatt fin tirsdag! 

Ego å være misfornøyd med fødselen



Du har fått et friskt barn. Dere kom dere igjennom det, begge to. Med livet i behold. Men hvorfor kommer da den gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer? 

Du veksler mellom å forsvinne i øynene til den lille vakre, og det å gå igjennom fødselsforløpet i hodet ditt. Hvor var det det begynte å føles feil? 

Klart det var vondt og krevende, -slik er det for de fleste, men er det normalt å føle seg så fryktelig invadert? 

Bør en tie stille om den sprøyten man hadde sagt man ikke ville ha? Og hva med det som stod i fødselsbrevet om at du ville føde i en annen stilling? Er du egoistisk hvis du føler at fødselen din ble overkjørt av sykehuspersonellets preferanser?

Denne uken har jeg skrevet om temaet fødselsopplevelse i min spalte hos foreldre.no, og jeg lurer på om kvinner som klager på dårlige opplevelser i fødsel, med rette kan stemples som selvopptatte. 




Vi har et helsesystem i verdensklasse her i Norge, og vi skryter gjerne av de tilbudene vi har for gravide og fødende, -for ikke å snakke om permisjonsordningene. Vi har det så mye bedre enn så mange andre. Det er det ikke tvil om. Men er det egoistisk å klage hvis vi har en dårlig fødselsopplevelse i verdens rikeste land? 

 


Har du sympati for dem som følte seg sviktet eller overkjørt i sin fødsel, eller bør vi være takknemlige for at vi i det hele tatt har gratis tilgang på fødselshjelp?


Lørdagslinker: Fem saker på nett som er verdt å sjekke

Spennede og inspirerende saker for foreldre fra denne ukens surferunde: Lørdagslinker er tilbake.

Hvis noen lurer på hvor lørdagslinkene har blitt av i det siste, så kan jeg avsløre at jeg knapt har hatt tid til å dusje, være sosial og i alle fall ikke surfe noe særlig på nettet etter at mannen min tok en pendlerjobb, og jeg tok flere oppdrag som skribent. Men en tidlig helg og litt lengre morgener, har resultert i en aldri så liten internettjakt. Her er fem saker som engasjerte meg denne uken:

 

Et annerledes syn på funksjonshemmede barn:



Jeg må innrømme at jeg altfor sjelden har tenkt over hvordan barn med funksjonshemninger blir fremstilt i media. Men når jeg ble gjort oppmerksom på temaet, kunne jeg si meg enig i at det er viktig å få frem de mange lyse sidene ved livet med funksjonshemmede barn. Ikke bare endrer det bildet vi har av dem som lever det livet, men samtidig får også barna som lever med funksjonshemninger et viktig budskap fra oss: Du er annerledes, men samtidig akkurat som alle andre, og vi ser deg for den du er. 

Den amerikanske seksbarnsmoren og fotografen Katie Driscoll, lot seg inspirere av sin datter som ble født med downs syndrom. Hun startet et prosjekt med navnet Changing the face of beauty, som har som mål å få barn med funksjonshemninger frem i mediabildet. I kampanjen bruker hun vakre, glade og inspirerende bilder av barn med ulike funksjonshemninger. Dette håper Driscoll vil gjøre at funksjonshemmede barn vil få en positiv tilstedeværelse i media, og i våre sinn. Katie ønsker ikke at andre skal synes synd på datteren og familien hennes, men at de skal se hvor mye livsglede, skjønnhet og potensiale disse barna innehar. Her i Norge, har Line fra Aktiviteter for barn hevet seg på den positive bølgen, og oppfordret andre her til lands til å dele budskapet.

 

Ammeekspert knuser myter:


Klippet fra foreldre.no

Jeg jublet innvendig da jeg leste Rachel Myr sine svar om ammemyter. Hvem har vel ikke lurt på om det er dumt å la barnet «bruke mor som smokk» eller om det finnes spedbarn som bare «ikke vil ha morsmelk» ? Rachel har lang erfaring som både ammehjelper hos ammehjelpen.no, som jordmor og ammeekspert på barselavdeling. Hun ble også kåret til Årets jordmor i 2008, nettopp for hennes innsats som ammeveileder. Jeg setter pris på ærlige og professjonelle svar om amming. Rachel legger ikke noe imellom når hun svarer. Les hennes svar om ammemyter (nederst på siden)her. 

 



Sovende sønn i Wonderland:

Åh hvis jeg bare hatte hatt tid og kreativitet nok til å finne på noe slikt! Den amerikanske mammaen Queenie Liao, har ikke spart på fantasien i sitt arbeid med fotoalbumet til sønnen sin. Queenie som er er kunstner og illustratør for barnebøker, har brukt historier som hun leste i barndommen som inspirasjon til bildene av sønnen. Bildeserien hennes får mine kornete bilder av sovende barn med bustete hår til å virke ganske kjipe. De amatørmessige bildene mine kommer såklart til å bli like kjære i fremtiden, men jeg hadde ikke akkurat sagt nei til fantastiske og fantasifulle bilder som dette. Hurra for kreative mødre! 

 

Ny metode mot kvinnelig infertilitet under testing



Kan løsningen være så enkel for noen av dem som sliter med å bli gravide? Nrk viten skrev nylig om en ny og lovende behandlig for kvinner som er rammet av en tilstand kalt POI, hvor kvinnens egg ikke modnes eller vokser. Årsaken til at eggene ikke oppfører seg slik de skal, er proteinet PTEN, som hemmer modning av egget. Ved å bruke kaliumsalt for å hindre det lumske hormonet, har svenske forskere greid å gjøre infertile mus gravide. Forskningen har også blitt utført på mennesker, i Japan, hvor det resulterte i flere graviditeter hos kvinner med POI. Les den spennende artikkelen her. 


Og til slutt, litt om det motsatte. Noe mange (heldige men farlig fruktbare) kvinner og menn har ventet på: 

Langvarig men reversibel prevensjon for MENN! 



JA, det kan faktisk bli virkelighet! I skrivende stund foregår det et forskningsprosjekt på det hormonfrie produktet Vasalgel, en type polymer som injeseres i mannens spermledere og sørger for varig prevensjon på høyde med sterilisering. Men det fantastiske ved dette produktet, er at det skal være reversibelt ved å skylle ut polymeret hvis mannen ønsker dette. Altså, kan en mann få langvarig og sikker prevensjon, men muligheten for å få flere barn vil alltid være tilstede. Hørte jeg et halleluja? 

Prosjektet finanseres av allmennheten, og er fortsatt i forsøksfasen, men forskerne håper på å få produktet på markedet så fort som mulig. Hele prosjektet er avhengig av «crowd funding» -altså at allmennheten støtter prosjektet med donasjoner, og i tillegg må alle nye medisiner og prevansjonsmidler igjennom strenge kvalitets og sikkerhetskontroller. Jeg håper virkelig dette produktet når markedet så fort som mulig. Hormonfritt, langvarig (vi snakker årevis!) OG reversibelt? ?ja takk! Du kan lese mer om Vasalgel her. 


 Del gjerne dine tanker om sakene i kommentarfeltet! 
GOD helg! 

Akkurat passe mislykket



Hvem tror du egentlig denne mammabloggeren er? Og stemmer din oppfatning med virkeligheten? Har mammabloggere (og andre bloggere) ansvar for å vise et hundre prosent usensurert og nyasert bilde av hele livet deres, slik at ingen skal bli lurt til tro at bloggeren har det «for fint» ? 

Etter å ha blogget i snart 1 ½ år, har jeg lært at dem som kun kjenner meg via min blogg, kan ha villt forskjellige oppfatninger av meg som person. Jeg har vært så heldig å oppleve det å møte noen av dem som bare har «kjent» meg via bloggen, og reaksjonene har vært interessante: «Oj, så kort du er!» «Du virker så mye eldre på bloggen!»  «Jeg forventet ikke at du skulle snakke sånn» eller «Jøss, du er så normal» er noen av kommentarene jeg har fått ute i det virkelige liv. I selve kommentarfeltet og i inboksen, har variasjonen vært enda tydeligere. 

Jeg har blitt kalt alt i fra «falsk og utrivelig» til «en varm og empatisk mor» av mennesker som aldri har møtt meg.  Jeg har til og med opplevd at dem som virkelig kjenner meg, kan bli usikre på hvem jeg egentlig er eller hva jeg står for, på grunn av hvordan jeg fremstår når jeg skriver. Det sistnevnte er rimelig skremmende og vanskelig å takle.

Hadde jeg ikke hatt en passe solid ryggrad og et godt nettverk av venner og familie rundt meg, ville jeg nok ha sluttet å trygge på «publiser» for lenge siden.

For ikke så lenge siden, publiserte en populær mammablogger et innlegg med tittelen «Bak fasaden». Jeg visste akkurat hva innlegget handlet om før jeg leste det. Og det jeg tenkte var ikke «åh nå må jeg se hvor mye skitt og rot hun tør å vise», men faktisk «huff jeg håper ikke hun har fått kjipe kjeftemeldinger om at hun er for perfekt».  For det var ikke slik at jeg trodde hun alltid hadde det strøkent og at livet hennes var et tredimensjonalt glansbilde, selv om det kan se slik ut på de fleste av bildene. Jeg, i mitt stille sinn har tenkt at hun, som de aller fleste av oss, sikkert har mest lyst og overskudd til  å dele når hun har det bra. Når huset er ryddet, når barna er rolige og når livet går på skinner et øyeblikk. Samtidig, så vet de som har lest den bloggen en stund, at Fru Mæla også snakker om de kjipe dagene i blant. Men hvorfor kom det innlegget da? 

Jo, det er slik at som blogger balanserer man på en fin linje. Eller rettere sagt, flere, syltynne linjer. Man vil skrive og dele på en åpen måte, men helst ikke såre eller fornærme noen. Man skal dele det gode, og inspirere med positivitet, samtidig som man skal passe seg for å kun vise bilder av festkledde barn og rene sofakroker. Det er viktig å vise frem hybelkaninsamlingen eller et strekkmerke i ny og ne. Det kan jo hende noen der ute har en skikkelig dårlig dag, og at ditt innlegg om din sårt etterlengtede, nye kjøkkeninnredning, eller den herilge fridagen med barna, blir siste dråpen for vedkommende. De som leser blogger, (inkludert meg) liker å bli inspirert. Men får vi andres lykke tredd over hodet  på repeat, kan det slå feil ut når vi lesere ikke er i humør til det.

Som bloggskribent selv, har jeg ofte forkastet innlegg som enten var for positive eller for negative, for jublende eller for usminket og depressive. Jeg vil ikke lede noen til å tro at jeg er hverken frøken Wedensday Addams eller en irriterende lykkelig Disneyprinsesse. Jeg vil ikke at folk skal tro jeg bestandig er en supermamma, eller at jeg ikke takler å være trebarnsmamma. Sannheten ligger et sted midt i mellom. Noen ganger føles det merkelig å måtte sensurere mine forsøk på å være åpen, for å være akkurat passe mislykket eller passe flink til at det er bloggbart.

Jeg forstår at noen ganger er det bare IKKE dagen for å se bilder av strøkne stuer og lese innlegg om barn som sover igjennom natten fra første stund. Og bilder av joggesko i bruk og smekre mammarumper i nye tights er heller ikke noe oppløftende når man sitter der høygravid med bekkenløsning og trøster seg med en velfortjent pakke oreos. Jeg skjønner det.


Til venstre: når jeg våkner om morgenen. Til høyre:  når jeg har brukt en time på badet og sparklet, pusset og glattet på fasaden. -Just for the record

Nei, det er ikke til å kimse av det der. Den påvirkningskraften man har som blogger, kan slå kraftig tilbake. Jeg har selv opplevd å få meldinger om at enkelte lesere har blitt følt seg veldig støtt eller mindreverdige av ting jeg har vist eller skrevet, selv om mitt innlegg aldri var ment til å såre noen. Og jeg har beklaget. Til og med når jeg ikke helt kunne sette meg inn i hvorfor de vedkommende ble så opprørte. For jeg synes det er riktig å ta hensyn til at alle mennesker har en historie vi ikke aner noe om. Deres synsvinkel er ikke den samme som min. Derfor svarer jeg alle slike meldinger med respekt, forutsatt at de selv har holdt en grei tone mot meg. Får jeg hatske tilbakemeldinger som er fulle av nedlatende karakteristikker om meg selv som på ingen måte har rot i virkeligheten, får vedkommende en kommentar eller mail om at jeg ikke ønsker å delta i en samtale som starter med den tonen. Men det jeg noen ganger skulle ønske jeg kunne si er: 

Det er lurt å lese en blogg som om man bare smugleser et lite avsnitt i dagboken til noen man ikke aner hvem er. Det kan hende at det som vi oppfatter som en fasade av perfekthet, egentlig er et bilde vi som lesere selv har konstruert av bloggeren. 


Nøyaktig samme bilde som øverst, med litt annet perspektiv. På dette bildet hadde jeg 39 i feber, og er derfor kledd i et smashing antrekk med ullgenser under dongeriskjorten, og fleecebukser som er tre nummer for store.

Får man et glimt et avsnitt som handler om at livet er en fest og at hver dag er en gave, så trenger ikke det å bety at vedkommende har det slik hvert minutt, hver dag i sitt liv. Og finner man et annet avsnitt som handler om at livet er noe herk, betyr det  heller ikke at vedkommende ikke er ærlig av den grunn. Vi som leser blogger, har godt av å minne oss selv på at personene bak innleggene er minst like uperfekte og sammensatte som oss selv. Tenker man slik, er det mindre fare for at man lar seg provosere eller trekkes ned av smilende jogge-mammaer og interiørdamer med livet på stell. Det er bare et utsnitt, ikke helheten. 


Lar du deg påvirke (positivt eller negativt) av «perfekte» eller utelukkende positive blogger?

Synes du det er viktig at bloggere skriver om hva som foregår bak fasaden? 

Er det bloggerens ansvar å beskytte leseren fra illusjonen om et perfekt liv? 


Usminkede innlegg på mammalivet:

Når lykken glipper

Når monstermamma våkner

Våkenatt 

Alle bad-day innlegg fra meg finner du her

Bak fasaden hos andre bloggere: 

Bloggere som nekter å skamme seg

Amelie (obs! sterkt om tap)