hits

april 2015

Hva har du egentlig gjort i hele dag?




«Hva har du egentlig gjort i hele dag?» spurte mannen min meg her om dagen i en forsiktig tone. Han hadde vært på jobb hele dagen, og stilte spørsmålet mens han kikket litt oppgitt på skittentøyshaugen som nesten nådde ham til skuldrene.

Jeg vet. OH NO HE DIDN?T!

Det var det første jeg også tenkte. Men så tilga jeg ham ganske fort.

For det er ikke så lett for hverken ham eller hvem som helst som ikke har vært hjemme alene med et nyfødt barn, å forstå seg på dette. "Hva driver de egentlig med i alle de timene?" tenker partneren som er på jobb og innen klokken 12 har fått unna metervis med papirarbeid, og attpåtil spist nista si og lest avisen.

Den som ikke er hjemme med den lille, lever kanskje i den tro at det går an å dure videre som før, og være en effektiv husmor med en liten nyfødt apekatt på slep.

In. My. Dreams. kjære!

For det er ikke akkurat slik at man står opp og tenker ?jess! I dag skal jeg jammen med bare ligge her og ikke lirke på meg i hele dag! Man vil jo gjerne utrette allverden i permisjonstiden, nå om man har fri fra jobben og det hele. Men sannheten er at man ikke har fri. Kun en ny jobb.

Ofte føler jeg meg rimelig ubrukelig. Jeg synes jeg burde fått til mye mer enn hva jeg gjør hjemme. Rydde, vaske, handle, lage mat, betale regninger og endelig få malt den forbaskede kommoden som har stått der med et stakkarslig strøk grunning i over et år! Litt fargestift-streker og klistremerker har den også fått i løpet av den tiden. Og nå står den bare der og håner meg. Dag ut og dag inn.

«Haha! Og du innbilte deg at jeg skulle bli pusset opp i permisjonstida liksom. Din slabbedask!»

Så joda. Jeg skjønner hvorfor han spurte. Og det er garantert mange andre som lurer. La oss derfor ta en titt på hvordan dagene smyger seg forbi uten at jeg får greid håret eller sortert alle de single sokkene:

08:00 Sjefen får ny bleie, får en rask kattevask og kles på. Jeg forter meg på do og får på meg en ny truse, en singlet og en stk sokk, før sjefen synes det er på tide med påfyll med melk. Jeg tusler bort til sofaen i trusa og slenger en påkledd og en naken fot på bordet for å mate den lille.

09:00 Jeg kaster i meg tran, et glass juice, en neve vitaminkapsler og kanskje et knekkebrød før jeg hører umiskjennelige buldrelyder fra vippestolen. Etter bleieskiftet finner sjefen ut at nå er det jammen med tid for en liten slurk igjen.  (Noen dager leverer jeg også de eldre barna i barnehagen. Jeg skal ikke gå igjennom det scenarioet nå, men stol på meg.. Det er et armageddon med cheerios i nesa, rene klær som får en melkedusj og havregrøt i håret)

10:00 Jeg forsøker å få orden på kjøkkenet, men blir bare halvferdig med å tømme oppvaskmaskinen før sjefen klager over at vippestolen er utrolig kjip og dessuten ikke har noe langt mykt hår å holde seg fast i.

11:00 Sjefen sovner endelig, etter å ha blitt bært rundt i bæresjal i en halvtime. Jeg får støvsugd opp et fjell med frokostblanding under bordet, ryddet bort noen leker, og kledd på meg en joggebukse mens han sover på meg. For mye aktivitet får jeg ikke lov å bedrive. Det forstyrrer nemlig søvnen til den lille skjønne.

12:00 Jeg vet det er nytteløst, men forsøker likvevel å overføre sjefen fra bæresjal til vugge for å få kommet meg på do og kanskje kle på meg den andre sokken. Oppdraget mislykkes så klart, og jeg får ikke gå på toalettet uten blindpassasjer denne gangen heller. Dessuten trenger sjefen enda en ny bleie! Heldigvis får jeg mange tannløse smil som takk.

13:00 Etter at jeg har ryddet det meste av kjøkkenrotet med sjefen sovende på meg i sjalet, synes han det er på høy tid med et ordentlig måltid. ?for seg selv. Såklart. Jeg får klare meg med en stabel med havrekjeks. For noe matlaging til mor har vi ikke tid til når sjefen er ordentlig sulten!




14:00 Under forrige måltid, tok det helt av med buldringen i bleia, og en såkalt «ryggbajs» som laget en diger flekk på buksen min, kan ikke ordnes med noe annet enn et ordentlig bad. Sjefen vaskes, tørkes og kles på. Jeg får såvidt skylt det uheldige låret mitt som ble mottaker av bæsjen,  for all denne plaskingen i vannet gitt sjefen skikkelig appetitt! Etter måltidet blir vi sittende og småprate litt og smile. Akkurat nå føles denne jobben ganske super.

15:00 Tid for å dra på butikken og handle. Jeg kler på meg selv og slenger på meg litt pudder mens jeg løper forbi speilet for å ta opp sjefen som ikke likte å vente i bilstolen sin. Jeg kler på ham yttertøy, fester selen i setet med et klikk, og gjør meg klar for å starte bilen. Akkurat i det jeg setter nøkkelen i tenningen, buldrer det i baksetet. Heldigvis holder det seg i bleia, denne gangen.

15:30 Etter bleieskift kles sjefen igjen, og vi suser til butikken. Jeg røsker med meg varer til den enkleste middagen jeg klarer å finne på, og så suser vi videre til barnehagen for å hente storesøsken.

16:30 Vel hjemme med fire barn, og sjefen er fryktelig sulten. Jeg ammer ham i yttergangen mens jeg følger med på ungene leke utenfor.

17:00 Mannens bil ruller inn i innkjørselen akkurat i det jeg har hentet barna inn for å spise middag. Han, smiler til meg og spør hvordan dagen min har vært.

«øh..Travel» svarer jeg.

 

 

 

 

Har vi begått en diger tabbe?




Det hender jeg lurer på hva i huleste det var vi tenkte. Hvordan kunne vi innbille oss at dette var en lur idé? Greit nok at vi er glade i liv og leven, men fire barn under barneskolealder? Er ikke det bare toppen av galskap?

De tvilende tankene dukker gjerne opp når ting skjærer seg. Sånn ordentlig. 

Som på dager hvor det føles som om barna hyler på roterende skift, krangler om fullstendig banale ting, avviser middagen jeg har brukt en time på å lage, og frokostblandingen flyr vegg i mellom. I tillegg ser kanskje huset ut som et katastrofeområde (ok, stryk "kanskje" -det ser så å si alltid bombet ut) og så er det jo statistisk sett alltid minst en som våkner om natten og holder konsert. Dager hvor vi glemmer avtaler, kommer for sent til omtrent alt, og aldri klarer å finne en forbannet partner til de single sokkene. 

De dagene kommer gjerne tvilen som en sviende klump i magen. Har vi begått en gedigen tabbe? Er denne situasjonen bare kjip for alle involverte? Kanskje vi skulle visst bedre...




Men så husker jeg hvordan livet var med to barn. En på nesten to år, og en på et par måneder. Jeg er rimelig sikker på at hjemmet var ca like rotete da også. I allefall nesten. Og skrik og skrål var det garantert mye av den gangen, med en i begynnende trassalder, og en med kolikk. Middagene slo ikke alltid an da heller, og visst var det mange sene kvelder og netter den gangen da vi hadde «bare» to barn. 

Og så vandrer tankene tilbake til da vi fikk førstebarnet. Det var ikke akkurat babyidyll og glansbildehverdag da heller. Starten på min reise som mamma var beintøff. Jeg ramlet rett på trynet og brukte lang tid på å reise meg igjen. 

Men jeg reiste meg jo. Jeg fikk hjelp der jeg trengte det, slakket på forventningene, lærte meg å se det gode i det livet jeg har, og mest av alt, lærte jeg å stoppe og suge til meg øyeblikkene som gjør alt så innmari verdt det. Og så tenker jeg at vi kanskje ikke var så dumme likevel. 




Vi får jo så mange små krem-øyeblikk som gjør livet så himla godt å leve. Så mange klemmer, så mange søte samtaler, så mange stolte fremskritt. Og når jeg ser hvordan barna møter utfordringer og takler dem med et smil, når de er gode mot hverandre, gode mot seg selv, og viser gelde over selv de bittesmå seierne, - da innser jeg jo at de har det ikke akkurat kjipt. 




Når jeg bare minner meg selv på dette, blir jeg straks bittelitt lettere i hjertet. 

Og så hjelper det å spise sjokolade. Og gjerne en kebab til. Det er lov når alt skjærer seg. 

Men jeg har en uheldig tendens til å glemme å se meg tilbake, og bare tenke på hvor lang og tung den neste motbakken ser ut.

Det å stoppe og se tilbake kan nok mange mammaer ha godt av. Ta en titt over skulderen og se hvor langt du har kommet. Ikke bli ovverasket om du innser at du har vokst en hel del på veien, og fått en helt ny måte å se verden på. Pluss et lynskarpt øye for hodelus og gryende trassanfall. Barn gjør det med deg. 

Vi må tåle at enkelte velger keisersnitt




Noen vil kanskje tro at en hjemmefødselsdame naturligvis vil være en ivrig motstander av elektivt keisersnitt og medisinert fødsel. Men sannheten er at selv om jeg har født tre barn uten medisiner og to av dem hjemme, så tror jeg likevel ikke at det finnes en "riktig" måte å føde på som gjelder alle. I denne ukens spalte hos Foreldre.no, kan du lese mer om mine meninger rundt dette.

De siste månedene har det sirkulert utallige innlegg og artikler som generelt har vært "for eller imot" elektive keisersnitt. Mange har også enten hyllet eller kritisert jodmødre for den jobben de gjør. Personlig synes jeg debatten om hvordan hver enkelt  kvinne føder er bortkastet. Vi kommer aldri til noen enighet om hvordan det er "best" eller mest riktig å føde, for det finnes ikke noe fasitsvar. For enkelte kan det være direkte traumatisk å føde uten noe form for smertestillende, mens for andre kvinner, er det mye tryggere å føde hjemme eller på senter for naturlig fødsel. Uansett hva vi måtte mene om andre kvinners valg, er det kun kvinnen selv som i samråd med jordmor, kan finne den tryggeste løsningen. 




Bretningene fra kvinner som har følt seg presset eller ignorert i sine ønsker i møte med jordmødre og leger, er triste å lese. Jeg velger å tro at de fleste leger og jordmødre bare forsøker å gjøre jobben sin på riktig måte, men samtidig er de bare mennesker de også. De kan også begå feil, gjøre vurderinger som er farget av deres personlige meninger og så videre. Det er kanskje noe å ta tak i her. Vi kan bli flinkere til å bruke vår rett til å klage når vi føler oss dårlig behandlet, vi kan lage mer rabalder når vi ikke blir hørt, og vi kan sørge for å ha våre ønsker skriftlig notert i forkant av en fødsel, slik at det ikke blir noen tvil, i tilfelle vi opplever å ikke bli tatt på alvor.

Det holder desverre ikke å fylle kommentarfeltene med sinte ord om at jordmødre må skjerpe seg, eller at leger må høre på gravide. Vi må være når det skjer noe vi ikke aksepterer. Det er da vi får ting til å skje. 

Men det som virkelig har fått meg til å gremmes i forhold til den fødedebatten som har herjet i mediene den siste tiden, er hetsen og fientligheten kvinner imellom. Det finnes metervis med kommentarfelt, fulle av skitt som kastes frem og tilbake mellom dem som er uenige om hvordan et barn bør komme til verden. Hvilken hensikt har dette? Og hva sier det om dem som oppfører seg på den måten? "Hvor idiotisk er det ikke å tro at det å føde med smerter gjør deg til en bedre mor?" kontres av "Hvor egoistisk er man hvis man pumper kroppen full av dop når man føder, bare fordi man er redd for smerter?"

 Prøv å forestille deg at disse samtalene skulle utspilt seg på en dagligstue på fødeavdelingen mellom barselkvinner. Det er en grunn til at folk kun sier slikt på nettet, og det er at det bare er grotesk og pinlig å gå til angrep på noen for hvordan de velger å føde.

Hvis vi kan lære noe av fødselsdebatten, så er det at vi bør respektere at andre kvinner fødsler er deres private valg, at vi ikke har hverken rett eller innsikt nok i deres situasjon til å dømme, og at det å slenge nedverdigende kommentarer om andre kvinners fødsler kun er en demonstrasjon av dårlig folkeskikk. 

 

 

Du kjenner meg




Du våkner plutselig fra en dyp søvn. Merket du at jeg stirret på deg? Du sperrer opp øynene. Hever øyenbrynene, som om du er overrasket over at verden fortsatt er her. Kanskje var du et annet sted i drømmene dine? Kanskje var du tilbake i den lune magehulen din, hvor alt var mørkt, varmt og stille.

Nå ligger du der med vidåpne øyne og ser deg rundt i rommet, som om det skulle vært første gang. Du betrakter lyset, fargene og formene som omringer deg. Du hører
stemmen min som hvisker god morgen, og vender deg mot meg. Øynene dine fokuserer. Du rynker litt på nesen, ser litt forundret på meg i et øyeblikk.

 

Så sender du meg et smil som får varme strømmer til å bre seg i kroppen min. Det tannløse, brede smilet, og de lyseblå, klare øynene. Du kjenner meg. Vi kjenner hverandre. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Og ingen vet hva vi sier til hverandre når vi møtes i et stille, smilende blikk som dette.