hits

mai 2013

TEST: Beemoo Søskenvogn LA

FOTO: Jona//  Sponset produkt
Når man popper ut tre unger i løpet av fire år slik jeg har gjort, blir dette med transport av alle arvingene litt av et puslespill. Heldigvis finnes det snertne barnevogner der ute for de av oss som har vært kronisk-gravide. Jeg mener, sjekk denne doningen da. Den er ikke akkurat fæl å se på, denne dobbeltseteren!

Tidlig i vår, da jeg gikk og ventet på Lillebror, ble jeg kontaktet av Nordens største barneutstyrs nettbutikk,  Jollyroom som lurte på om jeg hadde lyst til å teste ut denne søsken/tvillingvogna. Siden vi ikke hadde skaffet oss en tvillingtrille enda, og jeg er en skap-vognoholiker, takket jeg ja til dette. Dessuten så bare elsker jeg freebies, ( som en viss diaperdiva sa) og er ikke flau for å innrømme det.

Nå har vi hatt vognen i noen måneder, og jeg liker den godt, så da kjører jeg på med en liten anmeldelse og håper noen får nytte av mine erfaringer. Og bare så det ikke blir noen misforståelser: Jeg har ikke mottatt noen feit sum for å skrive dette inlegget altså, faktisk ikke ei krone. Ingen meninger til salgs her, altså.

Okay, let's roll....
Hello there, Pretty...
Vognen som vi har testet, heter Beemoo Søskenvogn LA, og er en vogn som kan brukes til både tvillinger og søsken i ulik alder. Bag delen kan brukes fra fødselen og frem til barnet kan sitte opp i vogna. Etter det kan man ta i bruk sportsdelen(e).  Sportsdelene kan enkelt legges ned i sovestilling, noe vi har benyttet oss av når storesøstrene skal ha middagsluren sin.

Som dere ser på bildet over, kan man enkelt ta av sittedelene og snu dem den veien man foretrekker.
Du bare trykker på en knapp på hver side. Dette er superenkelt å få til, noe som er flaks for et lite teknisk begavet individ som meg selv. Jeg har mine styrker andre steder, for å si det sånn. OKAY tilbake til Beemoo.
Med et trykk kan du enkelt ta av sittedelene.
Vognen har lufthjul som gjør at kjøreturen blir mindre humpete og mere smooth sailing for ungene. Hjulene foran er også svingbare, som er et must på en slik vogn med tung last. Vogna er enkel å kjøre og svinge med, noe som er veldig praktisk når ammetåka er så tykk at man stadig må snu for å dra hjem og hente det man glemte.

Takket være lufthjulene, trenger man ikke å løfte fronten på vogna for å kjøre oppå fortauskanter. Jeg bare durer på rett frem, slik at vogna "hopper" opp på fortauet, nesten av seg selv. (Ikke prøv dette på de aller høyeste fortauskantene i byen da..) Noen vil kanskje kalle det vognhoppet råkjøring, men jeg sier ikke nei til litt action og spenning i hverdagen.




Vognen kommer med fottrekk til sportsdelene, og selvfølgelig også et overtrekk til babybagen. -et stort pluss på vinteren eller når det regner, og mye penre å se på enn den søppelsekken av et trekk som har brukt på den gamle vogna vår.




Vi fikk vognen levert med en babydel og to sportsdeler.  Vi kan altså bruke den til Lillejenta og lillebror, eller til begge jentene, alt etter ønske. Og så, når lillebror blir stor nok, bytter vi over til å bruke kun  det to sportsdelene. 



Vogna har en haug av praktiske funksjoner som jeg liker. For eksempel: håndtak øverst på babybagen slik at den enkelt kan bæres med en hånd, men også håndtak på begge sidene av bagen.
Sportsdelene har " titteluker" (se bildet over) som er veldig fine når man vil kontrollere om arvingene har slokna inni der, uten å forstyrre dem.

Min absolutte favoritt-dings på denne vogna er uten tvil handlekurven. Hallo! Jeg har faktisk aldri sett en så diger kurv på en vogn før. Når man har tre smårollinger på slep, så kommer det godt med. Jeg digger den! Vi pleier som regel å dumpe alt av innkjøp, stellevesker, sandleker, jakker og slikt oppi der, men man kunne nesten fått plass til en Sankt Bernhards-valp/en shetlandsponni/en Billy IKEA hylle i denne deilige handlekurven hvis man ville. Jeg mener, se på dette  her da:
Ca like stor som min første leilighet.


Vognen kan enkelt legges sammen. Den slås opp igjen i en bevegelse. Det går fint å legge den sammen med sportsdele på, men skal den inn i en standard -ikkesåkjempestor- familiebil, tror jeg nok sittedelene må tas av først. Men egentlig har jeg ikke snøring på bil og denne vogna fordi vi har ingen bil. Sorry.

Helhetsintrykket mitt av denne vogna, er at den er snaisen å se på, har mange praktiske funksjoner Jeg ELSKER handlekurven, og vognen er svært enkel å pakke sammen. Det at prisen er en hel del vennligere enn de mer kjente dobbeltvogn-merkene er heller ikke dumt! Akkurat nå så har jollyroom faktisk 40% rabatt på den!




Jentene våre digger Beemooen sin, og syns det er utrolig stas når at får sitte ved siden av hverandre.








Lillebror er fortsatt litt skeptisk til vogner, men noen små turer har det blitt, og han blir mer og mer fortrolig med å bli transportert rundt på fire hjul. Mer om akkurat det senere.




Har du prøvd søskenvogner? Hvilke, og hvilken er din favoritt? 
Spør gjerne hvis dere lurer på noe om Beemoo søskenvogna, og jeg svarer så godt jeg kan!





//produktet er sponset

Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.
Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.


Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare:  Tandem-hvaforno’?   
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluzasin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører
Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer
Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.
Da Storejenta ble født , hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten
Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.
 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom
Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag
Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.
FOTO: av Helga Lind Mar
Belønningen
Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.
Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt
Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?
Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?
Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?
De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?
Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?
Ni dager på overtid , kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?
20. mars 2013
Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.
Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.
Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.


Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.
Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett. Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…
Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.
Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.
Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.
Yeah right. Sier jeg bare.
Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.


Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!







Miniferie med Mini


Om noen få timer sitter vi og gomler flymat til lunsj. Vi skal nemlig på en liten miniferie, Mannen, Lillebror og jeg. Jeg er spent, for dette er første gang vi skal ut og fly med Lillebror. Han var ikke akkurat kjempegira da jeg fortalte ham hva vi skulle...
Atte vi skal hvaforno?

Jepp Lille. Vi skal sette oss i en maskin som er laget av metall og veier hundre tonn, og FLY.


Jaha, skal vi deeeet ja? ....det får vi nå se på.


Illustrasjon: Livet i ammetåka

Greit, jeg vet det blir mye snakk om ammetåke og pupper for tiden, men dette er faktisk livet mitt for øyeblikket. Her er hvordan tiden min blir fordelt i ammetåka:
Og det er ikke å overdrive en gang.

I tillegg så har jeg en tendens til å glemme hva det var jeg skulle si, midt i en setning. Så da blir det alltid til at jeg-
jeg....
...øhhh...
bah.. glem det!


Jeg ønsket meg en gutt


Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst. 

Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er  forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt. 


Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.

Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!


Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan. 


Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn? 
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.

Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov  å ønske seg et kjønn?


Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...

Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.


Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent." 

Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.

Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si. 


Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis. 


Hva tenker du om dette? 
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?



Lillebror Blogger: Rare ting mamma gjør

Hei folkens. Nå er jeg ti uker stor og jeg har begynt å legge merke til et par typiske ting som mammaen min alltid gjør...

...som for eksempel det at mamma alltid kommer og peker den fotokamerarera greia mot ansiktet mitt når jeg er våken. Som regel lager hun en del rare grimaser og lyder og sånt når hun gjør det. Jeg vet ikke helt hva det er hun prøver på, men hun ser ikke helt god ut...
Seriøst, kvinne...hva er det du holder på med?

En annen ting mamma alltid gjør er å si "Du er så søt at jeg kunne SPIST DEG OPP!" når jeg smiler.
Du kødder nå vel?   Spise  meg? 

Jeg håper seriøst hun ikke mener det. Kanskje det var på den måten jeg endte opp inni magen hennes in the first place? Noen som kan opplyse meg litt her?

Men stort sett så er mammaen min bare snill og grei da. Bortsett fra når hun bruker ALT for lenge på å finne frem puppen når jeg er sulten. Hallo i luken... de puppene kan da ikke være så himla vanskelige å finne?
 -Alltid på samme sted mamma... just sayin'.




Why I was not here


Det at jeg får dårlig samvittighet for å ta meg bloggefri i helgen, vitner om at jeg muligens begynner å bli en smule avhengig av bloggingen... Jeg forstår hvis det irriterer noen når jeg plutselig bare holder kjeft i noen dager. Jeg blir jo selv litt skuffet hvis favorittbloggene mine ikke blir oppdatert på fridagene, så jeg vil jo helst ha noe heidundranes moro å vise dere i helgen. Men denne helgen har jeg vært helt ærlig vært superlat, så nå må stakkars dere nøye dere med en halvskakk bildeserie av det vi har drevet på med... Her er grunnen til at jeg ikke har vært her:


Vi har laget "immvitasjoner":

Fordi at det er faktisk voldsomt stas å lage invitasjoner. Men hva det var vi inviterte til, er fremdeles uvisst.
Men de ble himla fine da.


Og så ble jeg tvangsforet. Nammegod kake, te og sandwich:
Teselskap og picknick med Lillejenta












Lillebror og Storejenta dro på camping i stua:

Det var klart at de trengte alle teppene og dynene vi har heimen....
"Du holder et øye med henne ikke sant mamma? Ikke gå i fra meg her. Hallo?? Mamma???"




Lillebror var fra seg av begeistring. En artigere campingtur hadde han visst aldri opplevd.




Innimellom all moroa fikk vi også tid til litt skyping med mormor:



Og selvfølgelig et par kaffepauser:




Det har vært noen lesere som har lurt på hvordan vi har tid til å la barna styre dagene i så stor grad som vi gjør, ( Idle parenting i praksis og alt det der..) og svaret er:  Vi tar  oss tid. Men et sted må man jo ta tiden i fra, og denne helgen har vi tatt den fra rydde-og vaskebudsjettet. Vi har med andre ord behandlet oppvasken og annet husarbeid som en sjelden, fredet sommerfugl:
Se men ikke røre.






Håper dere også har kost dere masse da. Og at vi ikke er de eneste som har fredet oppvasken i helgen.


Har dere vært laidback eller effektive i helgen?

FOTOFREDAG: Blåseblomster

Du roper høyt mens du løper mot meg på lekeplassen. Du drar meg i armen og brøler: MAMMA KOM! Jeg får et kaldt sug i magen. Det må ha skjedd noe med Lillesøster. KOM FORT MAMMA!
FOTO: Jona
Jeg står opp og vi løper sammen forbi sandkassen, inn i noen busker og ut på gresset på andre siden.
SE MAMMA! roper du med trill runde øyne.

 DET ER SÅ MANGE! OVER ALT!


Blåseblomster. Selvfølgelig. 

Du har funnet et sted med hundrevis av blåseblomster, og nå er du og Lillesøster i ekstase. 
Dere blåser og ler til dere blir svimle, og slenger dere rundt halsen på pappa slik at genseren hans blir full av små flyvefrø som er umulige å få bort.




Fra A til B: Med og uten barn

Det er utrolig hvor mye morsomt som skjer når man er ute med ungene. Det skjer liksom aldri så mange gøyale ting når jeg er ute alene av en eller annen grunn. Her er en meget primitiv illustrasjon som viser hvor kjedelig det var å løpe ærend før jeg fikk barn i forhold til nå:
I tilfelle noen lurte på hvorfor jeg alltid kommer fot sent.



Merker du forskjell på det å komme seg fra A til B etter at du fikk barn?

Sommersalat med Urtedressing og Fetaost

Jeg har fått dilla på spinat. Jeg putter det i alt. Paier, smoothies og salater. Denne salaten er kjemperask og enkel å lage. Kombinasjonen av frisk urtesmak, mild avocado og knasende pinjekjerner er avhengighetsskapende. Anbefales som en lett middag eller ved siden av grillmaten på late sommerdager!

 Du trenger: 
(nok til to voksne)

100gr naturell fetaost
Et par store håndfuller fersk spinat
En liten neve pinjekjerner
1 avocado
1/2 agurk
Gressløk

Dressing:
Fersk koreander
Fersk peppermynte
2ss honning 
1ss hvitvinseddik
1/2dl extra virgin olivenolje
Salt og pepper etter smak

 Slik gjør du: 

Skyll spinaten
Kutt avocado og agurk i små terninger
Finhakk gressløken
Rist pinjekjerner i en stekepanne. Bruk høy varme og ikke la dem steke mer enn ca et minutt.
Bland alt sammen i en bolle.

Ha ca ti blader koreander og fem blader mynte i blendern sammen med resten av dressing-ingrediensene.
Mix i ca 1 minutt til du har en lysegrønn dressing. Smak til med salt og pepper.

Ha dressingen over salaten og strø fetaost på toppen. Toppe salaten med mynteblader og gressløk.




 Nyt!





Ubarmhjertige meg


Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.
Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.
Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.
Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe. 
Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.
Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.
Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.



Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.
Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.
Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier " nei".
Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.
Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen 
forskjell på fantastiske eksperimenter og 
det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.




Tilgi meg. 
Gi meg en sjanse til,
så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.
Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke
avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun
hjelpe når du ber meg om det.
Jeg har mye å lære.



Blogaward og 5 blogger jeg leser


DANKEdankedanke schön! For en uke siden mottok jeg en Blog Award fra bloggeren bak ToPlussTre, som er en fin mammablogg om livet til tre små, hvor av to er 1år gamle tvillinger. Jeg ble veldig overrasket og glad. Det er veldig stas når folk viser at de setter pris på bloggen min. En slik award innebærer at mottaker skal gi den videre til blogger som man syns fortjener ekstra oppmerksomhet. Den der var ikke  helt enkel for en vinglepetter som meg. Det finnes så mange artige og spennende blogger! Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg og vært frem og tilbake i forhold til hvilke blogger jeg skulle velge, og det ble såpass umulig at det hele tok meg tilbake til gymtimen i 6.klasse hvor jeg måtte velge lagkamerater til kanonball. Jeg kom fram til at jeg må nok begynne å anbefale blogger regelmessig, fordi at det er så mange som fortjener mer oppkerksomhet. Men nok om det. Her er de jeg vil trekke frem og gi Blog Awarden min videre til:


Artig for kidsa: En tegneblogg med illustrasjoner og tekst som beskriver situasjoner som vi foreldre kan kjenne oss igjen i. Morsomme Hege som står bak bloggen og tegningene, beskriver den som "en feelgood blogg fra Villa Vannvidd".


Adventures in Jedi: En rørende og velskreven blogg fra en annen mamma i utlandet. Bloggen handler om livet som hjemmeværende mamma til en liten gutt som heter Anakin,(<-var ikke det ca. det kuleste navnet i verden??) og andre ting som opptar Dida som skriver bloggen. Hun er usedvanlig god til å sette ord på ting, og jeg blir som regel sittende med et ferskt perspektiv på ting når jeg leser bloggen hennes. Dida skriver på engelsk, siden hun og familien er bosatt i Australia.






Diaperdivadiary: En blogg det er vanskelig å beskrive. Den må nesten bare leses! Diaperdivaen er en modell og tobarnsmamma, bosatt i Oslo, som stadig er ute på nye eventyr. Hun har en underholdende tone og en jordnærhet som jeg ikke trodde var modeller forunt før jeg begynte å lese denne bloggen. Diaperdiva gir oss litt av alt, all over the place, men mest av alt: moro og ironi om det å være mamma.




ZooPayne: Herr og Fru Payne har tre barn, en hund, en flokk sauer, høns, to katter og en hest. Familien bor på en sjarmerende bondegår i Norge, og deler sin hverdag med barn, dyr og natur i skjønn forening. Hver gang jeg leser denne bloggen, så bestemmer jeg meg for at jeg skal kjøpe meg bondegård.  Og så husker jeg at man trenger penger til sånt... Uansett, Zoo payne er en koselig og hjertevarmende blogg og jeg er fast leser.




Pappahjerte: Hvor skal jeg begynne? Peter var den typen som ikke kunne fordra barn. En sånn som virkelig ikke kunne begripe hvordan andre folk kunne synes de små, plagsomme menneskene var søte... men det vaqr før han ble frelst...
Peter er et geni bak tastaturet og jeg ler mye og med magen når jeg leser bloggen hans. Absolutt verdt en titt!


Så, til dere som er nevnt over her, som nå har mottatt min BlogAward 
-her er the rules of the game:


fi This award is given by real people to real people writing blogs that is real special in the way stated in the Award Logo.
fi Show appreciation of the blogger who nominated you and link back to them in your post;
fi Add the award logo to your blog;
fi Share 7 things about yourself;
fi Nominate 5 – 10 or more bloggers you admire;
fi Contact your chosen bloggers to let them know.



7 ting om meg selv: 
Litt usikker på denne her...7 ting liksom? "Ting" som i "morsomme ting"...? Eller skumle? Ekle? Rare? Kule?
Dette var vanskelig. Kanskje jeg skal ta litt fra forskjellige kategorier for å være sikker på at det ikke blir så ensporet og kjedelig.
Ok greit:

Rart: Jeg tåler ikke basilikum. Så hvis noen vil sette meg ut av spill, så er det bare å strø litt av den djevelske urten over salaten min, og lene seg tilbake og følge med mens formen min går fra å være lykkelig intetanende til å bli akutt kvalm og dårlig.

Ekkelt: Jeg spyr av basilikum. Sånn skikkelig. Med brannslangestyrke.

Morsomt: Mannen min visste ikke at jeg spyr av basilikum da vi møtte hverandre, og serverte bla. basilikumpesto på vår første date.

Ikke fullt så morsomt: Nyforelsket og stokk dum som jeg var, stappet i meg pestoen som mannen  min laget før jeg skjønte hva jeg hadde gjort, og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskåla.... mmm!

Skummelt: Som den anagram-nerden jeg er, så syns jeg det er litt skummelt at bokstavene i ordet Basilikum kan stokkes om til å bli: Bulimi Sak. Djevelens plante, jeg mener det!

Imponerende: Er dere lei av Basilikum nå? Ok, greit. En ting som er litt imponerende om meg, som ikke har noe med basilikum å gjøre (tror jeg hvertfall) er at jeg har fått en diplom og medalje av Erkebiskop Desmond Tutu for mine lederegenskaper. Artig å ha det der på CV'en ved siden av "kan sykle uten støttehjul - men tåler ikke basilikum," under tilleggsinfo.

Sjokkerende: Jeg syns egentlig  basilikum smaker veldig godt.

Kryptonitt: Fanden ta deg, du deilige men dødelige urt!


Okay, mission completed. Håper dere koser dere med bloggene jeg anbefalte, og så satser vi på at ikke jeg får noen trusselbrev med basilikumskvaster i posten fordi noen følte seg glemt.




Leser du noen av bloggene jeg nevnte? Vil du ha ukentlige blogganbefalinger ?


Sommerdager med Kona mi


Det er kun få dager til min kjære Kone må dra hjem igjen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye slike venner betyr for en sliten trebarnsmamma på randen til nervøst sammenbrudd. Ikke bare får jeg haugevis av hjelp med hverdagslige gjøremål, men det er så inni hampen godt for sjelen å ha en god venninne rundt seg, som får meg til å le så jeg nesten tisser på meg, midt oppi alt kaoset.

Dessuten så elsker hun kaffe og sjokolade nesten like mye som jeg gjør. Og vi vet begge akkurat hva vi vil ha når vi først skal synde og trøkke innpå med karbohydrater: bagel NÅ takk!

Dere kan forresten sjekke ut bloggen til Kona mi her




Hun har samme skrudde humor som meg, og vi kan spøke om absolutt ALT. Det er ikke å overdrive når jeg sier at vi har blitt stirret på av folk på gata der vi går og skriker og skråler og ler så høyt at det gjaller i husveggene.

Vi er også ca. like barnslige og elsker livets små hverdasgleder:





Ungene digger henne. Lillebror roer seg og sovner hos henne, noe han hittil kun har gjort hos meg og pappaen. Helt utrolig! Jeg vet ikke hva det var hun gav ham, men han var i allefall helt borte og sov som en stein i flere timer da hun passet ham sist.



Storejenta har blitt helt avhengig av mamma nr 2 og proklamerte her om dagen at "Hun skal bli her hos oss for ALLTID."''

























I wish.....


I will miss you!





Tyskertøsa Intervjuet på Mammadamen

I dag har jeg blitt intervjuet om Berlin av en veteran mammablogger og selvstedig næringsdrivende, nemlig Karianne Gamkinn aka Mammadamen.

Karianne står bak bloggen "Mammadamen" som er en av Norges mest elskede mammablogger. Jeg er såklart fast leser av bloggen som stadig får meg til å tenke og reflektere over mammarollen.

I dagens innlegg på Mammadamen, kan du lese mine
beste tips for sommeraktiviteter for familier på tur i Berlin, hva jeg liker best å gjøre sammen med barna på sommeren, og våre planer for sommerferien.


Innlegget med intervjuet på Mammadamen.com finner du > her<.


Skal du ut og reise med barna i sommer? Kunne du tenkt deg en storbyferie eller er det sydentur som frister mest?


Lillebror Blogger: 9 Uker gammel Sjef

Nå har det gått ni uker siden jeg bestemte meg for å flytte ut av magen til mamma og bli den nye sjefen hennes. Jeg har blitt mye større og lengre siden den dagen, og jeg blir bare flinkere og flinkere til å holde mamma opptatt. Her er hvordan jeg gjør akkurat det:


For eksempel hvis hun vil dusje, så blir jeg alltid kjempetrøtt. Helt plutselig. Sånn at hun må bysse meg i hvertfall en halvtime først, og aller helst vil jeg ha puppen samtidig, helt til jeg sovner.

Hvis mammaen min skal til å spise noe, syns jeg det passer greit at jeg får noe mat også, så da ber jeg om pupp. Med en gang. Før hun har fått svelgt den første biten av middagen. Hun er forresten veldig god til å spise maten sin med en hånd, noe alle mammaer burde klare, og søler ikke like ofte på hodet mitt mens jeg spiser. Flinke mammaen min.

Jeg er også veldig god til å skjønne når vi er på vei ut av huset, så da passer jeg på å få unna sånne litt viktige ting som å bæsje meg ut, gulpe i håret til mamma, og spise et laaangt gourmetmåltid før vi går ut. Vanligvis venter jeg til vi er helt klare med alle klærne på, og mamma har stukket nøkkelen i døra for å låse, før jeg setter i gang.

Det ser ut til at hun er ganske takknemmelig for at jeg er så grei og venter til like før vi skal gå før jeg setter i gang, for hun sier som regel "Åh SUPERT! Helt topp !" når jeg begynner å lage en kjempefull bleie idet hun tar på seg skoene.








Ammetåka strikes again

Jeg har kjempet tappert i noen uker nå og prøvd mitt beste for å begrense antall episke flauser og uhell, men i går tapte jeg så det sang. Og med "tapte" så mener jeg: dreit meg ut.


Onsdag kveld kommer jeg plutselig på at jeg har time hos tannlegen neste dag. Jeg ordner med barnevakt og er dritnervøs for hvordan dette skal gå. Han er ikke særlig hypp på å være uten meg i mer enn et par minutter, og trenger pupp kjempeofte nå i denne varmen. (Lillebror, altså. Ikke tannlegen)


Torsdagen kommer og jeg overlater Lillebror til barnevakten, og hiver meg på sykkelen. Det er kun minutter til jeg skal være i tannlegestolen, så jeg tråkker som en gal mens jeg prøver å holde nede kjolen min som truer med å flagre opp over ansiktet på meg i motvinden og avsløre at jeg har unnaltt å finne bikiniformen i år også. ("Finner" akkurat som om man bare kan "finne" flat mage og sprettrumpe på Meny eller ICA.)

På veien til tannlegen begynner jeg å tenke på Lillebror. Lurer på om han roet seg etter at jeg dro? Herregud tenk hvis ikke? Tenk hvis han skriker så han blir helt rød i ansiktet? Tenk hvis han blir traumatisert fordi at jeg bare gikk i fra ham, og for hva? For å la noen rote med metallgjenstander og minatyrspegl i munnen på meg. For en grusom mor!
PASS DEG! roper dama som jeg nesten kjørte på.
Woops! sier jeg og lager en liten bevegelse med skuldrene og et ansiktsuttrykk som liksom skal bety "unnskyld for at jeg nesten meide deg ned i asvalten med sykkelen min mens jeg tenkte på babyen min."
Tror ikke hun tok den.
Jona: 0 Ammetåka 1

Litt senere detter jeg inn døren hos tannlegen med deilige svetteringer under armene.
"Hallo! Beklager at jeg er litt sen" sier jeg mens jeg hiver etter pusten og lener meg på disken til sekretæren.
"Har du time?" spør hun.
"Eh, ja. Det har jeg. Det er den jeg er for sen til" svarer jeg.
"Er du sikker?" spør hun.
"Jeg er rimelig sikker på at jeg ti minutter for sen ja" svarer jeg og lurer på hvordan denne samtalen gikk fra "hallo" til å bli et tredjegradsforhør.
"Jeg er ikke så sikker" sier hun.
Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva vil denne dama egentlig?
"Okay, hør her, er det så nøye om jeg er sen eller ikke? Jeg har bestilt time, jeg er her, og nå skal jeg sette meg ned og vente på tannlegen hvis det er greit for deg?"
"Jeg mente, er du sikker på at du har time i dag? Her står det nemlig at du har time i morgen" sier hun og peker på pc-skjermen.

Dritt.
Dritt Dritt Dritt!
Hjernen min går berserk mens den leter etter unnskyldninger jeg muligens kunne servert henne for å komme meg ut av denne sinnsykt ubehagelige situasjonen, men finner ingen som ikke bare får meg til å se dummere ut. Jeg ender med å gå for denne:
"Sorry. Det er bare, jeg gir så mye pupp for tiden skjønner du, og det gjør hjernen min til en kokt potet. Det er ikke din feil."
Ammetåke: også kjent som kokt-potethjerne-syndrom

Det hørtes bedre ut i hodet mitt.
Sekretæren sier ikke et ord. Ansiktet hennes ser ut som et spørsmålstegn. Det ser nesten ut som om hun holder pusten.
"Okay, ja. Hadet da. Sees i morgen" sier jeg og går ut døren og styrter ned gaten mens jeg fyrer av noen saftige gloser.
Jona: 0 Ammetåka: 2

Men det var ikke over.
Jeg går så fort jeg kan hjemover. Jeg tenker på Lillebror. Tenk hvis han har grått og grått etter mammaen sin som IKKE HADDE TIME hos tannlegen i dag. Jeg rister på hodet og øker tempoet til power-walking før jeg bråstopper. Jeg snur meg rundt og går tilbake dit jeg kom fra.
Hadde visst latt sykkelen stå igjen ja. Jepps.

Jeg trasker tilbake til tannlegen og låser opp sykkelåsen mens tannlegesekretæren rister langsomt på hodet innenfor vinduet på kontoret.

Jona: 0 Ammetåka: 3

Nå hadde det kanskje vært lurt å roe meg ned litt. Telle til ti eller trekke pusten dypt før jeg fortsatte. Tenke litt etter om det var noe mer jeg kanskje hadde glemt.
Neida. Jeg har ikke tid til sånt.
Jeg skriver forklarende SMS til barnepasseren min om hva som har skjedd:
"JEG ER EN IDIOT! OH MY GAAAAAAAAAAAD!"
Jeg trykker på send, og skal til å sette meg på sykkelen når jeg kommer på at jeg akkurat sendte melding til det gamle nummeret hennes. Bah..irriterende. Det er ikke første gangen det der har skjedd i løpet av den siste uken.
Jeg sender meldingen igjen, til det nye nummeret denne gangen.
Deretter hiver jeg meg på sykkelen og kjenner det stikker i samvittigheten for at jeg har klart å rote bort så mye tid på INGENTING. Jeg skulle vært hjemme med babyen min jeg, men her står jeg og sender meldinger til et telefonnummer som ikke er i bruk lenger.

Trodde jeg...
På veien hjem ringer telefonen min.
"Hallo det er Jona" sier jeg.
"Hva er det du vil?? Nå har du nettopp sendt melding igjen og jeg skjønner ingenting av SMS'ene dine! Hvem er du??" roper mennesket i andre enden.
Jeg tar en titt på nummeret til den som ringer.
Nummeret som lyser på skjermen er det gamle nummeret til barnevakten, som nå tydeligvis tilhører en veldig irritert mann som ikke er interessert i å vite at jeg er en idiot.
Dritt.
Dritt Dritt DRITT!
Dritt


"Ojsann" svarer jeg den sinte mannen i telefonen. "Det er nok feil nummer".
"Hva mener du feil nummer? Det er du  som har drevet og sendt meg tekstmeldinger i dagevis og nå ringer jeg deg fordi jeg har fått nok, og nå sier du at JEG HAR RINGT FEIL NUMMER?? Tror du jeg er helt dum eller??"
"Nei nei nei! Beklager jeg mente at jeg  har sendt SMS til feil nummer.  Du skjønner venninnen min hadde ditt nummer før og jeg glemmer alltid å slette det når jeg skal sende sms til henne. Unnskyld!" prøver jeg meg.
"Herregud er det mulig" sier mannen før han legger på.

Jona: 0 Ammetåka: 4



Jeg trenger vel ikke si at det var på sin plass med litt kaffe og sjokolade etter denne episoden. Ammetåka
-you are killing me.
Og hvis du lurte, så gikk det helt greit med Lillebror. Han syns visst det  var helt konge å få gå tur med  noen andre enn mamma for en gangs skyld.


Hva er det værste/morsomste du har gjort i ammetåka?



BERLIN FAVORITES: Lila Lämmchen

Tid for en av mine BERLIN FAVORITES, og denne gangen handler det om shopping. Utvalget at barneklær i Berlin er helt fjernt stort, men denne butikken er min absolutte favoritt i sin kategori. Lila Lämmchen ("Det lilla lammet") har bokstavelig talt alt en trenger av klær, leker, og sko til hele familien, og det beste av alt: -alle varene er økologiske og utelukkende laget av naturtekstiler.


Lila Lämmchen har eksistert siden i 2002 og består av tre butikker rett ved siden av hverandre.  Da de åpnet den første butikken sin, solgte de bla. sko, strømper og regntøy i økologiske naturtekstiler. I 2008 utvidet de butikken med en avdeling for bla. barneklær, leker, kosedyr, garn, tøybleier, og i fjor åpnet de en tredje avdeling med klær til voksne.



Butikken selger ammeinnlegg i ull og silke, og har et nydelig utvalg av nostalgiske treleker og skjønne tøydukker. Utvalget er rett og slett gigantisk. De tilbyr barneklær i nyfødtstørrelse, og helt opp til minst ti år. I voksenavdelingen har de til og med et utvalg av klær til gravide og ammende. Det går også an å leie fantastisk vakre dåpskjoler i naturtekstiler her.



Jeg har handlet mye både til meg selv, mine barn her, og det er som regel hit jeg drar for å finne gaver når venner og familemedlemmer får barn. Jeg elsker Lila Lämmchen. Hadde de solgt kaffe og sjokolade også, så hadde jeg nok bare flyttet inn her.




Filosofien til Lila Lämmchen butikkene går ut på at kroppen vår har det best når vi kler oss i naturtekstiler som sørger  for å transporterer fuktighet bort fra huden, og planeten vår har det best når vi produserer klær uten å bruke skadelige kjemikaler. De er veldig stolte av å tilby et såpass bredt utvalg av økologiske naturtekstiler, (ull, silke, hamp og bomull) og alle produktene er produsert på etisk forsvarlig vis. 



Man må nok legge igjen noen kroner mer på denne butikken enn hvis man handler hos de store kleskjedene. Jeg syns ikke prisen er så høy i forhold til andre ikke-økologiske barneklær av kvalitetsmerker heller. Og jeg betaler gjerne litt ekstra når jeg først vil ha kvalitetsvarer, og det vet jeg at jeg alltid får hos Lila Lämmchen. Dessuten så er klærne de selger bare så sinnsvakt nydelige at jeg nesten ikke har noe valg. Du kommer ikke ut herfra uten å ha handlet noe liksom. Trust me.
Jeg har handlet både sommer og vintertøy, undertøy og yttertøy på denne butikken, og er alltid fornøyd med varene. Kvaliteten er såpass høy at plaggene varer lenge, og en del av plaggene jeg har kjøpt til mine barn på Lila Lämmchen, har gått i arv til mine venninners barn.

Mine beste kjøp hos Lila Lämmchen er nok sparkebuksene fra Selana som er laget av silke. Ikke bare er de nydelige å se på og superbehagelige for babyen, men de er også så utrolig praktiske, i og med at stoffet puster så godt at huden til babyen ikke blir klam og kald.
Lillebror i sparkebukse og body i økologiske naturtekstiler fra Lila Lämmchen


Jeg er så fornøyd med sparkebuksen, at vi har tre stykker i forskjellige farger, og Lillebror har dem på nesten hver eneste dag. Den er blitt et ordentlig yndlingsplagg. Hadde de solgt buksa i voksenstørrelse, så hadde jeg garantert tasset rundt i en slik hjemme. Og det er ikke kødd altså.

Jeg anbefaler virkelig dere som er på tur i Berlin å stikke innom denne butikken!
For mer info om Lila Lämmchen, sjekk hjemmesiden deres.
Og for dem som ikke legger turen innom Berolino med det første, så har Lila Lämmchen også en online butikk som dere finner --> her.<--


Innlegget er IKKE sponset!

Handler du økologiske klær og bruker til ull eller silke til barna?

To do: å være lykkelig



Karianne aka Mammadamen skrev et fint innlegg på bloggen sin i dag, hvor hun spør hordan vi kan holde på hverdagslykken, og inlegget grep tak i noe inni meg. Jeg ble både glad, fascinert og ettertenksom og bestemte meg for å svare på spørsmålet via et eget innlegg.

Mammadamen forteller om et tilfeldig øyeblikk hvor hun kommer inn døren hjemme med handleposer og to sutrete unger på slep, da hun plutselig blir overveldet av en intens lykkefølelse og takknemmelighet for alt det gode hun har i livet.
Grunnen til at innlegget hadde en slik effekt på meg er nok at det handler om noe som jeg stadig prøver å  beskrive her på bloggen. Bare at hennes innlegg skisserer temaet ifra hennes perspektiv, og det syns jeg er så fint.

Takk for at dere deler.
Jeg elsker nemlig å lese om andre mødre sine liv. Jeg syns det er utrolig interessant å høre om andre foreldres opplevelser og tanker i forhold til det å leve sammen med barn. Jeg digger å få perspektivet mitt snudd på hodet. Jeg liker å prøve å se ting fra andres ståsted. Jeg er takknemmelig for at det er andre foreldre der ute som deler og skriver om hverdagslykke . Det inspirerer og minner meg om å sette pris på det jeg har. Det er kanskje derfor jeg følger hundrevis av foreldreblogger?

Men tilbake til Mammadamens spørsmål: Hvordan holde på hverdagslykken? 
Jeg har tenkt på det mange ganger. Går det an å fange den gode følelsen og holde fast i den? Få den til å vare hele dagen, uken, måneden? -Neppe.
Er det mulig å i det minste kjenne på den daglig?
Jeg tror det.
Ofte kommer vi inn i en fast rutine i hverdagen. Rutiner er gode å ha, det føles trygt, og det som må bli gjort, blir gjort. Men i mellom de faste rutinene og stresset som kommer med familiehverdagen, så er det fort gjort å bli litt blind i forhold til de små øyeblikkene og gledene som jo nettopp er det jeg ser på som hverdagslykke. Jeg er klar over at det ikke alltid er like lett. Når man føler man alltid har dårlig tid eller at pliktene og bekymringene er for mange, så er det ikke så lett å glede seg over at treåringen har malt et ansikt på t-skjorta si med ketchup.

Men jeg prøver.
Hardt. Jeg gjør mitt ytterste for å se skjønnhet og humor i selv de minste ting i hverdagen. En liten jente som klarer å dytte pappas kaffekopp over ende med albuen mens hun trer på seg dagens tredje rene genser...To små søstre som ler av meg når jeg danser støvsugerdansen, en liten gutt som smiler til meg mens jeg ammer ham. Det kan være tilsynelatende trivielle ting som får meg til å smile eller le og kjenne den intense lykkefølelsen helle seg over meg mens varmen brer seg i brystet. Ofte er det også større ting som skjer, og da er kanskje følelsen enda sterkere, men ikke nødvendigvis.
Uansett, så er den følelsen borte på et blunk når det er leggetid og alle ungene hyler i kor.

Den varer ikke evig. -men vil vi det da?
Jeg tror ikke vi kan fange den intense godfølelsen i de lykkelige øyeblikkene. Jeg tror i hvertfall ikke jeg er i stand til det. Men det gjør ikke de minuttene med lykke mindre verdt for det om. Jeg er fornøyd med øyeblikkene selv om de er forbigående. De små latterkulene inni mellom gråtetokter, trass og uenigheter er som gullkorn i sanden...sånn bare for å ta en ordentlig klisjé. Når jeg tenker meg om, så vet jeg ikke om lykken hadde vært like deilig hvis den var konstant, helt uten avbrytelser av perioder med ikke så lykkelige-øyeblikk. Ville ikke det blitt ganske monotont på en måte?


Se og lær.
Barn er ufattelig flinke til å stupe inni disse lykkelige øyeblikkene i hverdagen. De bare ER der av hele sitt hjerte og bader i de gode følelsene. Jeg blir så vanvittig inspirert når jeg ser døtrene mine som i det ene sekundet gråter bitre tårer fordi mamma sa nei til å kjøpe is, for så å utstråle 110% lykke i det neste øyeblikket fordi at de fant en pinne som er ut som en mann. Er ikke det ordentlig lykke, så vet ikk jeg!
Jeg syns godt jeg kan bli flinkere til å gi meg hen til øyeblikkets lykke og bare være. Drite i oppgaver og stress og bare gi meg selv lov til å ta noen minutter med tulledansing med barna hvis det er det de foreslår.

Mål eller selvfølge?
Hvorvidt lykken bør være et mål på To do-lista, eller om vi heller bør se på den som et selvfølgelig produkt av samværet med dem vi elsker og ta den som den kommer, det er jeg ikke sikker på.
Alt jeg vet er at lykke ikke kan måles i minutter. En ufattelig slitsom og dårlig dag, kan bli reddet av et herlig øyeblikk med mannen og barna på tampen av kvelden.
Vi var ikke ulykkelige hele dagen, for så å bli lykkelige på kvelden. Vi fikk bare plutselig anledning til å kjenne på lykken som allerede var der, fordi at det skjedde noe så vanvittig rart og morsomt, ( støvsugeren blåste opp skjørtet mitt) og det gjorde at vi stoppet å tenke på alt det negative et øyeblikk, og bare var  sammen i nuet.

Selv om øyeblikkene ikke kan fanges og settes på glass med skrulokk, så tror jeg at lykken likevel tilstede inni de fleste av oss hele tiden, og innimellom bryter igjennom overflaten når vi slapper av gir oss selv tillatelse til å kjenne på den.


Jeg er tilfreds med kortvarige lykkebomber spredt utover i hverdagen.
Er du? 
Føler du at du får nok hverdagslykke?
Er lykke noe man må jobbe for eller er det bare noe man har?


Mammadamens innlegg kan dere lese --> her<--.

Lillebror Blogger: Livet som Superstjerne


Det er ikke tvil om at søstrene mine er digger meg. Når mamma og jeg står opp om morgenen er det ikke noe "god morgen mamma" å få, men "JAA HURRA LILLEBROR!" så det gjaller i veggene. Ja, i tilfelle dere ikke visste det, så er jeg tydeligvis en superstjerne.



De vil helst ha meg hos seg, hele tiden, alltid. Kose, holde, vippe meg i vippestolen, skravle, kile, susse og passe på fordi de syns jeg er så super. For det meste syns jeg det er greit, så da bare lar jeg dem holde på. Men jeg er litt glad for at hun derre mamma følger med på dem, for ofte bryter det ut slåsskamper om hvem sin tur det er å holde meg, og det ikke så artig å være den som ligger i midten da.

Noen ganger har mamma ikke tid til å la søstrene holde eller leke med meg. Da blir de ikke glade, og minner mamma om at "Han er faktisk MIN Lillebror, ikke din!"  Og det har de jo helt rett i. Sånn teknisk sett.

Av og til kunne jeg ønske at de var litt mindre skrikete når jeg sover, at de kanskje ikke gynget meg så supermye når jeg chiller i vippestolen eller at de kanskje ikke snakket fullt så nærme ansiktet mitt når de vil si meg noe. Jeg ser faktisk ganske godt med øynene mine, også hvis de sitter litt lenger unna. 

Men de er nok bare bråkete med meg fordi at de liker meg så innmari godt, og det er jo bra. De vil ikke slippe meg når jeg vil ha mat hos mamma, de vil helst ha meg for seg selv alene på rommet sitt, og de nekter å gå til barnehagen før de har fått susset meg og gitt meg en kos. De vil også vise meg til alle vennene sine, og forteller klart og tydelig at det bare er de to som har lov til å passe meg.

Det blir gøy når jeg kan være stor som dem, sånn at jeg kan kose dem tilbake, for jeg liker dem så godt. Men nå skal jeg bare hvile meg akkurat mens de ikke prøver å flette håret mitt, gi meg liksom-kaffe eller putte lekesitroner i munnen på meg.



Hilsen Lillebror








ps: Den fine vippestolen min er forresten fra Jollyroom og den finnes >her.<
Mammas anmeldelse av stolen kan leses her.

MANDAGSBILDER: Igjennom dine øyne

Hva jeg ville gitt for å få se verden igjennom dine åtte uker gamle øyne. For måten du tar den inn på, sier meg at det må være en fantastisk opplevelse.


Du nyter fargene, formene, kontrastene. Alt er så stort og spennende. Du hever øyenbrynene i overraskelse stadig vekk. "OJ hva var det! Så FINT!" og så smiler du. 

Du har dine favorittfarger allerede. Grønt og rødt er så stilig at du blir helt fiksert. Du kan stirre og stirre uavbrutt i mange minutter uten å lage en lyd. Bare ligger der og tar innover deg skjønnheten og alt det nye, mens jeg ligger der og stirrer på deg, og nyter din nysgjerrighet.



Tenk å få være like ny som deg på denne planeten igjen i noen øyeblikk.

En ekstremt god nummer to

Jeg har en kone. Hun er blond, hun er smart, hun er skjønn.  Jentene mine forguder henne. Kona mi bor langt borte, men av og til kommer hun på besøk, og det er alltid like herlig å ha henne her.
Velkomin elskuleg!



Ok, greit, jeg har ingen kone. Ikke sånn på papiret hvertfall. Men jeg har en nydelig, fantastisk venninne som går under kallenavnet "Kona" fordi hun er så sinnsykt flink med ungene mine, og meg. Når jeg er vanskelig...

Hun er kommet for å være min partner og hjelpe meg med ungene slik at Tyskeren min kan fokusere så mye som mulig på studiene i noen uker. En slags stand in, vikar, understudy, eller en  ekstremt  god nummer to.

Seriøst. Hva skulle man gjort uten sånne venner?


Livet er en lekeplass

Æsj for et gris--eller, vent... så fint pølsekunstverk!

Er det én ting barna mine har lært meg, så er det å sette pris på små gleder. Å se livet med et åpent sinn.
Igjennom dem har jeg funnet tilbake til noe som jeg hadde "avlært" meg. For barn ser skjønnhet og under i de rareste, ubetydeligste ting. Kanskje det er nettopp derfor barn stort sett er så livsglade og lette til sinns?

Jeg syns i hvertfall det hjelper meg utrolig mye i hverdagen når jeg klarer å se skjønnhet over alt,  selv i de tingene som ved første øyekast kan virke uviktige eller til og med stygge.

Ta rot for eksempel. Det er jo bare rot. 
Det at det er rotete betyr ikke at man har feilet. Noen ganger er det til og med kunst
Jeg sier ikke at jeg fryder meg over tomatsuppesplætter oppover veggene, gulp i det nyvaskede håret eller spindelvevet i taket hver bidige dag, men det pølsekunstverket for eksempel, det traff meg. 
Kall meg gal, men jeg smilte virkelig fra øre til øre når jeg så det, og jeg måtte frem med kameraet.

Å fryde seg over det små, det rare, det ekle, det finurlige, -det blir faktisk et viktig verktøy når man bor sammen med tre småtroll som til en hver tid finner på de mest uberegnelige rampestreker, gris og eksperimenter. Livet blir liksom litt mindre tungt og overveldende når man ser på det som en lekeplass. 




Hvilke små gleder har fått deg til å smile i det siste?

Ønsker dere en super mandag!

Mamma vokter skatten din

Sov du gullet, ungen min
Himlen gråter ute
Mamma vokter skatten din
trolleting i trylleskrin
Vil ikke våke, natten maler rute




Det er mangt som mørket vet
tynger dypt i sinnet
Stormens vonde hemmelighet
Båre brå mot båt som slet
Slå for alle lemmer, ungen min er inne


Sov du lenge, sov du vel
søvnen vil deg gavne
snart vil vemods faste fell
svøpe om mot livets kveld
alle skal elske, miste, gråte, savne



// Islandsk vuggevise

Til Store Lillejenta

Babyen min. Du som var Minsten, Lillefrosk, Lillesøsteren. Du som jeg bærte rundt i bæresjal i seks måneder fordi du nektet å sove hvis du ikke kjente varmen og lukten av mamma. Du som var min andre halvdel i så mange måneder. Min lille sidekick. Nå er du blitt Storesøster. "Store". Når ble du stor  liksom?


Ikke misforstå, -jeg liker deg sånn som du er i dag. To år og viljesterk, full av humor og fantestreker. Og det er ikke akkurat kjipt at jeg får kose meg med en fersk liten Lillebror heller, men jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å reise tilbake i tid av og til, og nyte en av de dagene  sammen. Du vet, en av de dagene hvor vi bare satt på et teppe under et tre i parken og så på folk jogge forbi. En av de dagene hvor jeg ikke så på klokka fordi jeg hadde ingenting annet jeg skulle enn å være sammen med bare deg. Husker du de dagene?
Jeg skulle så gjerne hatt en av de dagene med deg igjen. 


Kanskje vi får sånne dager igjen. Ikke akkurat de samme da, men andre, nye dager hvor vi kan være bare oss to. Det har jeg veldig lyst til. Jo, det skal  vi. Veldig snart, når Lillebror kan være uten mamma i noen timer, så skal vi ha litt oss-tid mens pappa holder fortet. Du skal få ha mammaen din helt for deg selv, og jeg skal få ha Lillejenta mi helt for meg selv. Det fortjener vi.


Men enn så lenge, får vi nyte dagene slik de er. Heldigvis er han ikke så ille, han derre Lillebror.




Skribent for inspirasjonsnettsted

Hurra jeg har en gøyal nyhet å dele med dere! Jeg har blitt skribent for Foreldremanualen. For dem som ikke kjenner til siden, så er Foreldremanualen en inspirasjonsnettsted skrevet av og for foreldre, og nå har jeg altså fått æren av å bli fast skribent hos dem.

I dag kan dere lese mitt innlegg med oppskrifter på
deilige og supersunne  Sommersmoothies på Foreldremanualen. Der kan dere bla. se hvordan jeg får jentene til å spise avocado, helt frivillig.


Jeg er spent og stolt over å skrive for Foreldremanualen. Jeg ser på FM som et av de beste Norske nettstedene for foreldre. Men det betyr ikke at jeg kommer til å oppdatere sjeldnere her for det om. Foreldremanualen blir altså noe jeg gjør i tillegg til å blogge hull i hodet på dere her på Mammalivet.
Så det så.


Leser du Foreldremanualen?


Ha en nydelig lørdagskveld, og hey -prøv en smoothie da vel! It's good for ya vettu!

BabyMommaOutfit vol.2

Det har blitt varmere i været siden det siste outfitbildet, men det hjelper desverre ikke på saken. Det daglige motemordet fortsetter, og av en eller annen grunn så er det ikke en sjel som tør å stoppe meg. Kanskje det er det ville og søvnløse blikket, eller det faktum at jeg har babygulp i håret som gjør at forbipasserende holder avstand? Anyways, you asked for it. Ikke sett proteinshaken i halsen nå... Folkens I give you BabyMommaOutfit, vol 2:


Where to begin...
Ok greit, så er det klumpete bæretrekket borte, men det ser ikke ut til å forbedre totalinntrykket i særlig stor grad. Når jeg tenker meg om,
så skulle jeg kanskje bare beholdt det på for å skjule flekkene?

Oh yes. It's all in the details baby! mm lekkert...



Greit, babygulp må man kanskje bare regne med at man vil ha på seg til en hver tid når man bærer såpass mye som jeg gjør, men sett bort i fra kroppsvæsker... hva med å sette sammen  litt  mindre random klesplagg? Joda det er lov å tenke praktisk når man er nybakt trebarnsmamma, og jeg kjører virkelig function over fashion av innlysende grunner, men JesusJosefMaria man kunne jo kanskje prøvd litt hardere...? Fulgt litt mer med på trendene? Tenkt litt mer på basic fargematching i det minste?

Neh, slitsomt...
Vi kjører mammaperm-style to the max.

Joggedressgenser fra herreavdelingen på Cubus. Haaaawt!  I know. Jeg føler den bare binder sammen hele antrekket med sin...eh gråhet? I tillegg er den superpraktisk, for hvis det blir kaldt, kan jeg bare dra opp glidelåsen over Lillebror. Det ser jo ut som jeg er gravid i 18.måned da men, pytt pytt.
Det skulle jeg nesten ha tatt bilde av, men det gjorde jeg desverre ikke.
Dere får bare prøve å se det for dere, eller nøye dere med denne:


 Det ser grunnen ganske likt ut. 

Jeg sier ikke at jeg syns jeg er tjukk altså. Det er jeg ikke. Rund i kantene etter graviditeten, ja. Feit? -nei.
Og om jeg så hadde vært det,- so what... Big mamas kan også være vakre. Men det er ikke jo det som er saken. For nå snakker vi mote  her, og ser vi på dette antrekket fra en motebloggers perspektiv, så er jo det å gå med en unge under gensern ikke akkurat the new black...

Jeg kunne kanskje trengt en eller to av de snertne karene fra Homsepatruljen til å komme og passe på meg  mens jeg står der og røsker tilfeldige super-stretchy plagg ut av kommoden på morgenen.

Jeg ser det for meg...
Meg: "Hmmm.... sjokkrosa tights eller kamuflasjemønster? Elle melle deg fortel-"
Dem:  "IIIIIKK! NeineiNEI! Hør her: Du får ikke LOV til å ha på deg så mange kontrastfarger! Er du KLAR over hva det gjør med siluetten din? Du ser ut som du er 35centimeter høy!"  
Grønt, vinrødt, grått, og svart i skjønn forening


Men uheldigvis så har Homsepatruljen ikke svart på noen av mailene mine, og jeg har jeg ikke desverre ikke kapasitet til å ta tak i mammaperm-klesstilen min alene. Jeg har andre ting å tenke på. Som amming, raping, bæsjing, amming, klesvask, gulping, skriking, middag, amming. You get the idea.

Ok, nok om det. La oss gå videre til det virkelige skrekkmomentet her:

Ja, jeg må bare beklage altså.



Okay, jeg skal ikke ta livet at tightsen. Jeg liker H&M tighsen min. Den er så herlig og strechy og trofast, og jeg liker at den ikke avslører vinterpelsen som fortsatt dekker de bleike leggene mine som jeg ikke har noen planer om å vise frem enda. MEN, det blir jo smertelig klart når jeg ser på bildene at denne tightsen ikke akkurat løfter  dette antrekket med sin fargerikhet. Neipp. Det blir liksom litt for mye. Av alt. På en måte.

Jaja, bedre lykke neste gang?

Stay tuned.


ps: dere har lov til å be om nåde hvis dere ikke orker flere outfits. Jeg er grei på den måten.



Vaskehjelpen

Vaskehjelpen vår er på ferie, og vel...det merkes, for å si det sånn. Han kommer "bare" en gang i uken, men det er tydelig at det utgjør en sinnsyk forskjell, for i dag var leiligheten et katastrofeområde. Lat som jeg er, så utførte jeg likegodt et lite eksperiment for å se om
jeg kunne -helt uten å be om det- få smårollingene til å ta over jobben til vaskehjelpen.


































Det første jeg gjorde var å fukte en fille og en svamp, og slenge dem på (det sinnsykt skitne) spisebordet, uten å si et ord. Så gikk jeg tilbake til å tømme oppvaskmaskinen og ignorerte jentene som akkurat hadde funnet fjernkontrollen og forsøkte febrilsk å få slått på TV'en for å få lurt seg til enda noen minutter av tegnefilmer.

Jeg fortsatte med mitt.
Tre minutter senere:

































Okay. Ikke umiddalbar suksess altså.
Men det var forventet. Jeg prøver igjen. Går bort til bordet, tar svampen og skrubber litt mens jeg nynner høylytt i en hyper-positiv-über-livsglad tone.

De snur seg og ser på meg med hevede øyenbryn.
Jeg ignorerer dem, slipper svampen og går tilbake til min utgangsposisjon ved oppvaskemaskinen.




To sekunder senere:



JESS! One down, one to go.
Jeg later som jeg ikke ser henne. Men hun er ikke interessert i min reaksjon uansett. Hun konsentrerer seg om leken sin hun. Eller skal jeg si: jobben til vaskehjelpa... mohaha...

Jeg fortsetter å synge, og tralle mens jeg tar ut av oppvaskemaskinen. Så spør jeg Lillesøster om jeg skal skylle filla for henne, for den er jo blitt så skitten. Ja, det får jeg. Og med det får jeg også Storesøsters oppmerksomhet.
Et øyeblikk senere:





SUKSESS!

Jeg fortsetter å ignorere dem. Vil ikke ødelegge øyeblikket. Og de vasker og skrubber, og skubber....og de nyter det. Plutselig begynner de til og med å nynne.



Bordet ble rent, barnestolene ble rene, gardinene ble eh vel...våte.
Jaja, you win some, you loose some.

Jeg slapp i allefall å skrubbe bordet og ligge på alle fire og skrubbe barnestoler. Heia Idle parenting og  Barnearbeid!
Barn elsker seriøst å vaske. Så lenge man går foran med et positivt eksempel (ikke klage på hvor GØRR det er å vaske f.eks) så hjelper de mer enn gjerne til.
For min del føler jeg det funker best å ikke be dem om hjelp, men heller spørre "hvem har lyst til å vaske bodet?" Eller aller best: å ikke spørre i det hele tatt. Bare gjøre, vente og se.

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg utnytter denne supre ressursen oftere.
Det er nesten så jeg kunne greid meg uten de to timene i uka med betalt hjelp....




.......



Okay da. Nesten.


Hjelper dine smårollinger til hjemme? Hvordan får du dem til  hjelpe?


BERLIN FAVORITES: Kiezkind barnecafé


Kiezkind, eller (løst oversatt) Naboungen,  er en unik barnecafé i Berlin. Dette stedet er en livredder for meg på dager hvor jeg bare ikke orker å henge hjemme og leke personlig klatrestativ for barna. Kiezkind er et supert sted på sure og regntunge innedager. Her kan de voksne nemlig kose seg med
kaffekoppen og laptopen (gratis trådløst nett!) mens de små herjer i sandkassen, som forøvrig befinner seg innendørs. Genialt!

Stedet passer nok best for barn i alderen 1-6 år, men jeg har ofte sett krabbende babyer og store skolebarn som koser seg like mye som resten av gjengen i sandkassa.
Ja, du bør forvente en del sand i skoen, håret og vel, -der sola ikke skinner...MEN jeg syns det er så verdt det når barna leker lykkelig for seg selv, mens jeg kan sitte i ro og mak og surfe etter fullstendig ufornuftige ting på ebay.


Det er ikke bare på innedager man kan hygge seg på Kiezkind. Caféen har nemlig et stort uteområde, og her kan man låne trehjulsykler, bobbycars, sparkesykler ol. helt gratis! Uteområdet har også en stor plen hvor du finner minitrampoliner og mini badebasseng i sommermånedene. Jentene våre kan plaske i vannet og rulle seg i gjørma i mangfoldige timer uten at de gidder å mase på oss. Deilig! Vi voksne ligger som regel slengt på et picknickteppe på gresset og later som vi leser en viktig bok, eller sitter og sløver i skyggen ved bordene under trærne med en iste og snakker om superviktige voksenting. (Les: sladder på facebook og twitter).


Et stort pluss er at stedet er inngjerdet, så med mindre ungen din har fått dreisen på dørhåndtak, så kan du være rimelig sikker på at de holder seg i nærheten mens du snorker i sola.



Blir du sulten er det ingen grunn til å dra hjem, for Kiezkind har et fristende utvalg av sandwicher, suppe, calzone, boller, kaker, kjeks, barnemat på glass, frukt, pølser, is og mye mer. Du kan altså likegodt planlegge å bli her hele dagen og droppe den turen i dyreparken. Det finns nok av duer og spurver her.

På veggen inne ved disken, henger det ultimate suveniret: barneklær av Kiezkind sitt eget merke. Kiezkind selger også andre barneklær og håndlagde totebags fra utvalgte Berlin-designere.

Kiezkind fungerer også som et slags aktivitetssenter fra mars til oktober måned. Man kan blandt annet være med på barnekino (Storejenta var og så Pippi for noen uker siden), teaterforestillinger, (En Midtsommernattsdrøm vises 1.juni!) barnedisco og diverse workshops for smårollinger. Kiezkind arrangerer også Barneloppemarked en gang i måneden, og det må du ikke gå glipp av hvis du er i byen! Neste loppemarked arrangeres den 26.mai. 

Jeg digger dette stedet fordi det er uhøytidelig og ting gjort på barnas premisser. Her er det lov til å grise og bråke. Samtidig så er caféen et sosialt sted som fører foreldre sammen og gir barna mulighet til å utfolde seg. Det er hit vi drar med folk hvis vi plutselig får besøk når leiligheten ser ut som et katastrofeområde. Kiezkind er en stor Berlin-favoritt i min bok! 

...og hvorfor ikke Norge har flere barnecaféer, det begriper jeg ikke!

For mer info om Kiezkind, besøk dem på nettet:



Kunne du tenkt deg å reise til Berlin med barn?
Evt. hvilke andre storbyer er fine for familieferier?


Det barn frykter mest



Vet du egentlig hva barnet ditt er mest redd for? Hvis du skulle laget en liste over 7 ting du tror barn er mest redde for, hvordan ville listen sett ut? Tenk litt på den før du leser videre.
Jeg blir stadig vekk overrasket over hva som ser ut til å skremme jentene mine mest, og det får meg til å tenke. Kjenner jeg dem egentlig så godt som jeg antar at jeg gjør? Jeg bestemte meg for å fordype meg litt i temaet, og fant en del ting som jeg ikke hadde forventet.

Foreldre og professjonelle gjettet feil
Det er nok ikke bare meg som har tatt feil. I studier av skolebarn, utført av psykologen Kaoru Yamamotu, ble voksne (foreldre, lærere og psykologer) bedt om å rangere ulike situasjoner eller ting alt etter hvor mye angst og stress de trodde at de ulike tingene forårsaket barna. Det som scoret høyest på de voksnes lister, var ting som "Å gå til tannlegen" og "Det å få et nytt søsken", men da barna selv skulle svare, ble listen helt annerledes.

Det barna selv rangerte som mest stressende eller traumatisk var blandt annet: "at jeg blir blind", "at mamma og pappa krangler" eller "å dumme meg ut foran jevnaldre".  Det eneste som de voksne gjettet riktig på, var at det å miste foreldrene sine, var en av de mest fryktede scenarioene for barna.


Mørket er ikke så skummelt
I en annen studie om barns redsler, utført av psykologen Jeffrey Derevensky, ble konklusjonen en annen. I denne studien ble barn i aldrene 6-12 år spurt bedt om å fortelle hva som de syns var skummelt. De fikk syv ulike kategorier å forholde seg til:

Mennesker (tyver, kidnappere, mobbere)
Mørket
Dyr, (edderkopper, haier, slanger osv)
Overnaturlige ting (monstere, spøkelser ol.)
Naturkatastrofer
Maskiner (fly, pistoler, bomber, tanks, biler, tog osv)
Diverse (Døden, straff, å dumme seg ut, å skade seg, krig, sykdom)

I Derevensky's studie var det overraskende nok kategorien Dyr som scoret høyest, i motsetning til f.eks Mørket som ble lavest rangert.

Barna rangerte kategoriene slik: 
Dyr 30%
Diverse 20%
Mennesker 16 %
Maskiner 12%
Naturkatastrofer 10%
Overnaturlige ting 6%
Mørket 5%

Derevensky kokluderte også med at barns redsler for det meste er lært, og at hva barn er redde for, påvirkes i stor grad av voksne.

Spørreundersøkelse
Til min store interesse fant jeg også en (svært uhøytidelig) norsk online-spørreundersøkelse om barns redsler. Der fikk barna disse alternativene: Edderkopper, Fly, Døden, Brann, Mørket, Krig, Å ikke ha venner og Monstre.
Her scoret også mørket og monstere lavt, mens døden, krig og edderkopper var topp tre.


Ikke så urealistisk
Man kan jo aldri være sikker på hvor pålitelige disse studiene og undersøkelsene er, men resultatene stemmer i allefall med det jeg opplever med mine barn.

Før jeg ble mamma, så antok jeg at småunger var redde for sånne typiske småunge-ting som spøkelser, monstere og mørket, og det trodde jeg også lenge etter jeg fikk barn. Men det viser seg at til og med toåringen er redd for langt mer realistiske ting.

Den sterkeste angstreaksjonen som toåringen vår har hatt, har faktisk vært pga hunder. Spøkelser og monstere på barneTV er ikke så ille, men kommer det en hund bort for å snuse på henne, mister hun helt fatningen. En annen ting som toåringen virkelig friker ut over, er hvis hun ødelegger noe. Skyldfølelse er visst ikke bare småtteri for en smårolling.




Det som studiene og spørreundersøkelsen i hvertfall viser klinkende klart, er at barns redsler slett ikke er så urealistiske eller "barnslige" som vi gjerne antar. De fleste barn er reddere for slanger enn for monstere, og foreldrekrangler skremmer dem mye mer enn tannlegen.

Men så kommer spørsmålet... hvordan snakke om frykten med barna? Hadde de bare vært redde for spøkelser eller monstere, så hadde det jo vært mye enklere: "Det finnes ingen spøkelser" liksom. Enkelt og greit. Men det finnes jo hunder og slanger. Og foreldre krangler, folk dør og barna vil komme til å dumme seg ut. Hvordan kan vi hjelpe dem?

Ta dem på alvor
Vi har så lett for å overse eller avvise barna når de forteller at de er redde for noe. Jeg tror det er viktig at vi voksne anerkjenner frykten til barnet i steden for å avvise den. . Er barnet redd for hunder, så godtar jeg det. Jeg prøver å la være å si ting som "Det er ikke noe å være redd for" og heller forsøke å si ting som: "Jeg vet du syns hunder er skumle. Hva kan vi gjøre for at du ikke skal føle deg så redd?"

Så når Lillejenta nekter å gå ut av døren fordi hun møtte på en hund i gangen for noen dager siden, så går jeg ut først og sjekker at kysten er klar, fremfor å bare dra henne ut på gangen. Bakgården har på samme måte måttet sjekkes mer enn et par ganger for ulver. Og når treåringen kommer løpende inn i stua og er fra seg av frykt for maurene i sandkassa, så googler jeg maurearter, viser bilder og leser høyt for henne, slik at hun er helt sikker på at ikke hun skal stryke med av et dødelig maurebitt midt i sandslottbyggingen.


Stemte forskningsresultatene med det du antok?
Hvordan takler du barnets redsler?
Husker du hva du var mest redd for som barn?





Det jeg sier vs. Det de hører


Etter nøye observasjon av jentene mine på 2 og snart 4 år, har jeg slått fast at det må nødt til å eksistere en eller annen form for ugjennomtrengelig språkbarriere mellom oss voksne og smårollingene. Det jeg sier, ser sjelden ser ut til å ankomme hos barna slik jeg hadde tenkt. For de av dere som er i tvil om hva jeg mener:
Her er hva ungene egentlig  hører når jeg snakker:


Det jeg sier: Det der er et veldig viktig brev, kan mamma få det tilbake er du snill?
Det de hører: Det hadde vært helt supert hvis du kunne spylt det arket ned i do for meg.

Det jeg sier: Jeg vil helst gjøre dette alene.
Det de hører: Jeg tror det er best du tar over for meg.

Det jeg sier: Hvis alle hjelper til å rydde så går det kjempefort.
Det de hører: Gå og legg alle byggeklossene dine i sokkeskuffen min.

Det jeg sier: Forsiktig med den skålen!
Det de hører:  La oss teste om den spretter!


Det jeg sier: Kan du være stille et øyeblikk i mens jeg snakker med pappa?
Det de hører:  Nå hadde det jammen passet fint med en julesang syns jeg!

Det jeg sier: Ingen is i dag vennen, du får vente til lørdag.  
Det de hører:  Sleng deg på gulvet og lek at du er en sjøstjerne som får elektrisk støt. Husk å brøle slik at alle stirrer på oss. Da får du kanskje is.

Det jeg sier: Bare vent litt, mamma snakker i telefonen.
Det de hører: Kan ikke du gå og tegne noe fint på veggen i stua?






































Det jeg sier: STOPP!
Det de hører: La oss løpe om kapp!


Det jeg sier: Ikke pell deg i nesa er du snill. Jeg kan hente papir, så kan du heller snyte nesen, ok?
Det de hører:  Kan jeg få en busemann av deg?

Det jeg sier: Men det der er jo julekjolen din, og i dag er bare en vanlig tirsdag...
Det de hører:  Den kjolen blir sikkert kjempefin utenpå parkdressen!

Det jeg sier: Du må vaske hender før du spiser middag.
Det de hører: Jeg syns mate min smaker mye bedre hvis du klapper den litt først.

Det jeg sier: Jeg sa kun to bøker, og så er det leggetid.
Det de hører: Jeg kan godt lese en bok til, men bare hvis du spør meg førti ganger med sånn gnagende pipestemme.

Det jeg sier: Mamma vil bare gå på do i fred, okay?
Det de hører: Kom og sett deg på fanget mitt så er du grei.

Det jeg sier: Tid for tannpuss!
Det de hører: Kan ikke du spille den kjente scenen fra Eksorsisten for oss...?






Sliter du også med kommunikasjonsproblemer med barna dine?


Syv uker gammel Skravlebøtte


Syv uker (men herregud du ble jo født I FORGÅRS?!) gammel og du har nettopp oppdaget stemmen din. Du stirrer intenst på mamma og rynker øyenbrynene mens du former en trutmunn. Ingen lyd enda, men
kanskje hvis du veiver litt ekstra med armene? Nei, funka ikke det heller. Du tenker så hardt at du skeiler med øynene. Hvilken muskel bruker man for å snakke? Hm, hva med å sprelle litt med beina? Kommer det lyd da? -Neipp. Men du gir ikke opp.

Du puster raskt og rytmisk, ansiktet ditt blir enda mer konsentrert, og hele kroppen din sier "NÅ skal jeg få det til!" Du knyter nevene og skviser ut et "HUUØÆÆUGRR!" før du brått blir helt bom stille igjen. Øynene dine blir trill runde og munnen din er formet som en stor, overrasket O.


 "Var det der meg?" tenker du. " HEYYY DET FUNKA!"
 Og så smiler du litt førnøyd for deg selv, før du prøver igjen. 

"Hmm...hvordan var det igjen. Veive litt med armene, så beina, knyte neven og..."


Jeg elsker disse dagene. 

Sommerstemning i Berlin


Lukten av solkrem, fargesprakende blomster og grønne trær, sand mellom tærne og is i hånden... det er så mye man forbinder med sommer. Alle kjenner vel igjen de over her, men det jeg syns er så herlig, er at samtidig, som vi alle har en slags "felleshukommelse", så har hver og en av oss sine egne, unike minner eller assosiasjoner.

Et av mine er for eksempel å sitte i solen på trappa ved hytta til bestemor og bestefar med en diger kikkert og se etter hval.

Hva kommer barna mine til å huske når de blir store? Blir det plasking i vannet ved vannpumpen på lekeplassen? Turer i skogen med oldemor og oldefar? Skrubbsår og sand i håret?

Eller kanskje det blir dette:
Gatemusikantene som vi traff på i går. Legg merke til den hjemmelagede kontrabassen. Berlin, Du bist WUNDERBAR!



Jeg håper i hvertfall det, for den konserten var noe av det herligste jeg har opplevd sammen med Lillejenta.


Hvilke sommerminner fra barndommen sitter sterkest hos deg?


Undervudert


Solen skinner, det er søndag og vi har vært ute på nye eventyr. Du har bare snakket om dette i, vel ca. hele vinter, og endelig er dagen her. Du har hele tiden påstått at "jo såklart kan jeg det!" men jeg har hatt mine tvil. Men så blåste du meg av banen. 


Du er så stolt og glad at du hviner av fryd. Jeg har aldri helt forstått hvilket kunststykke det egentlig er å meste en sykkel, men når jeg ser deg utføre det, setter jeg pris på det intrikate balanse-nummeret på en helt ny måte. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker. Fy skamme meg som tvilte på deg når du sa du kunne! 





Confession: Nærme nok holder

Det kan fort misforstås, det fine familieportrettet jeg har som forsidebilde på bloggen nå. Jeg mener, se på det da. Det er jo HELT urealistisk. Det ser jo ikke så ryddig og rolig ut hos oss bestandig. Eller, det jeg egentlig mener er: Det ser nesten aldri  sånn ut hos oss. Sannheten er jo at det nesten alltid ser slik ut:
Sannheten: Skittentøy, tegnetavle, visne løvetann, blåbær i en skål, instrument, sandleker. Love my life.


Den fredelige scenen som er illustrert på den nydelige tegningen som Judith laget, har ikke akkurat utspilt seg så ofte i virkeligheten. Det har kanskje skjedd, i et  flyktig sekund, én eller to ganger, max tre, at alle fem sitter stille og rolig i den rene og ryddiga stua vår og hygger oss uten noe som helst form for dramatikk. (Les: hylskriking, klyping eller brytekamper på sofaen.) Og jeg ville bare ha det helt klart. Sånn i tilfelle noen fikk det uheldige inntrykket at vi er den perfekte familien. For det er vi på ingen måte! Her er det rot, konflikter, tårer, sand i senga, bæsj på buksa (ikke meg) og hybelkaniner under senga.

...men når det er sagt, så har vi dager som vi er sånn, -pretty close. Eller kanskje vi heller skal si: close enough. I følge meg selv da. 
Sånn som i dag. I dag var en sånn dag hvor det bare var akkurat passe rotete da vi stod opp.
Ikke sånn grusomt rotete, men nok til at jeg ikke lurte på hvor jeg var da jeg våknet.


Det var passelig mange trass-episoder, søskenkrangler og kolikkanfall. Mange nok til at jeg ikke trengte å klype meg i armen, men ikke så  mange at jeg rev meg i håret. Vi er bare litt  forkjølet, været var akkurat passe varmt, vi spiste akkurat passe usunt, og Lillebror tålte faktisk å bli bært sånn passe lenge i bæretøy av pappaen sin i dag. Det var rikelig med frustrerende situasjoner , men også akkurat nok av nydelige øyeblikk. 




I dag var liksom veldig, veldig ålreit, og det er nok for meg.  Man lærer å senke forventningene og ta ting som de kommer når man blir mamma. Spesielt trebarnsmamma. Man lærer rett og slett å sette pris på de små, (men mange!) fine tingene i livet. Før jeg ble mamma, måtte jeg nesten ha nyvasket hus, ny hårsveis, deilig middag OG lønningsdag eller drikke boblevin mens jeg danset på bordet på tidenes fest for å få den ilende varme følelsen i magen som jeg får når jeg er høy på livet.

Nå, derimot, skal det ikke så supermye til før jeg kjenner det bruser over av lykke. Som for eksempel i dag, da jeg støvsugde og skjørtet mitt ble blåst opp av luften som kommer ut av støvsugeren. Jentene lo, jeg gjorde meg litt ekstra til, og de lo enda høyere og ropte "IGJEN! IGJEN!"
Sillyness=Happiness!

Nå fryder jeg meg faktisk over Helt passe-dager, Helt greie men litt slitsomme-dager, og til og med Ganske dårlige, men som går bra tilslutt- dager. Ikke perfekte, men dog nærme nok. 
 








Kjenner du deg igjen? Hvordan har du fått endret synet på livet etter at du fikk barn?

Bloggmakeover og Familieportrett

For English: please scroll down.
I dag har bloggen fått en skikkelig makeover og jeg syns det ble grusomt å se på. Det svir i øynene mine!
KØDDA. Jeg er så utrolig fornøyd! Endelig  har jeg fått gjort en del endringer som jeg har gått og tenkt på lenge. De største endringene jeg har gjort er forsidebildet og fjesbok-ikonet som ble håndtegnet på bestilling av
en überflink kunstner.

Nydelige detaljer -I'm in love!
Damen bak illustrasjonene heter Judith, og er fra New Zealand. Judith tar allslags oppdrag fra allsags folk. (Til og med eksentriske mammabloggere som meg selv..) Hun har blandt annet designet logoer for diverse produkter, tegnet personlige julekort, og portretter. På hjemmesiden hennes judithcarnaby.com finnes en oversikt over arbeid som hun har gjort.

Judith har også en spenstig blogg hvor hun legger ut finurlige tegninger som beskriver dagligdagse observasjoner som hun gjør i hverdagen sin i Berlin. Tegnebloggen heter An Ode to Common Things, og jeg anbefaler den på det varmeste. 

Judith tar oppdrag på tvers av alle landegrenser, og skulle noen ha lyst på en unik illistrasjon/logo/postkort eller lignende, kan hun kontaktes via hjemmesiden her.

Jeg er så forelsket at jeg skal få printet illustrasjonen i et digert format, ramme den inn og smelle den opp på stueveggen slik at jeg kan skryte uhemmet av bildet til alle som kommer på besøk. Jeg mistenker at det også blir flere bestillinger fra denne kanten i fremtiden...


Ro deg ned da kvinnfolk, har du fått penger for å skrive om dette eller?
Neipp. Dette kunststykket har jeg betalt for selv, og jeg digger tegningene til Judith så mye at jeg bare måtte dele dette.


Så, over til dere. Hva synes dere om overhalingen av bloggen? Vet det ble mye pastell og råååsa som jeg vel egentlig ikke er så fan av i hverdagen, men her inne syns det ble wunderschön. 
Trives dere her inne, eller blir det masseutvandring av følgere til mindre rosa nettsteder nå?

_____
And in English:
Today the blog got a makover and I must say I think it turned out horrible. My eyes are burning.
JOKING! People I couldn't be happier! You could infact say I am chuffed TO BITS! Finally I got around to making some changes that I've been thinking about for ages. The most obvious changes done, are the title banner image and the fb-icon. These are hand drawn by one seriously talented artist.


The lady behind the illustrations is called Judith and she's a jolly kiwi living in Berlin. Judith takes all kinds of jobs in illustrating from all sorts of people, including slightly eccentric bloggers such as myself.  Judith has, amongst other things, done logo-design, personal postcards and portraits. 
Her work can be viewed on her homepage HERE, and also on her superfun and quirky blog: An Ode to Common Things, which I  religiously  follow . 

So if you're all feeling a burning twinge of jealousy right now because you also want a beautiful artsy piecy like this, -you're in luck because Judtih can do illustrations for you from across the globe, thanks to the blessed internets... Miss Judith be contacted here

Jesus Christ, calm down woman, whats with all the superlatives! Did she bribe you for writing this or something?
No sir. This is just what I'm like when I am super exited about stuff! I know, it's a tad intense but MAN I JUST LOVE THAT DRAWING!  So excuse me while I squeal from joy! 


So Whaddya'll think? You feelin' the new vibe in here or will you all be leaving me shortly to go somewhere less pink? 



Jona


Magic Pancakes

...jeg mener ikke jordbærene...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dere, dette her må dere bare prøve! Oppskriften kan seriøst ikke bli noe enklere.  Jeg laget disse til oss i går og de ble mer enn godkjent av hele gjengen.  TO ingredienser bare og SHABAM! -så  har du skikkelig gode pannekaker. Nei, jeg kødder ikke altså. Prøv da vel!

Jeg syns de smaker deilig søtt og ordentlig pannekake. Og så er de jo supersunne og som skapt for de av oss som ikke tåler mel!  Ok er dere klare? HOLD dere fast. 
Her kommer oppskriften: 

(Dette blir ca. 8 små pannekaker)

 Du trenger: 
1 Moden banan
2 Egg

 Slik gjør du: 
Blandes til en jevn røre i mikseren 
Stekes på lav varme i 2-3minutter på hver side. 
BAM!
Ferdig.

Banan og egg kan bli pannekaker! -It is known.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Har dere noen gang sett en så enkel oppskrift eller? Det er jo helt latterlig! 
(Bokstavelig talt. Jeg lo da jeg så at det funka.)  Ikke søren om jeg gidder å lage vanlige pannekaker ever again når jeg heller kan lage disse og slippe magevondt pga mel.

Jentene likte dem som sagt, og de var borte bare minutter etter at de var ferdigstekte (Pannekakene altså, ikke jentene...)
Pannekakene var veldig gode med rørte jordbær på. Det er null stress å lage lage rørte jordbær på et blunk ved å ha en håndfull jordbær + litt sukrin i mikseren. (Ikke ha hånden oppi mikseren da. Orker ikke å ha det på min samvittighet liksom.)
De er sikkert gode med lønnesirup også. Eller pisket krem og blåbær. Eller leverpostei hvis du er rar.


 

Et par tips for å få vellykkede Magic Pancakes:
-eggene bør være kalde før bruk.
-røren bør være helt jevn og fri for klumper.
-bruk mye fett i pannen slik at de ikke sitter fast. Jeg syns de smaker best stekt i meierismør.
- de er litt tricky å steke.  Pass på å steke dem på lav varme. 
- de trenger litt lenger steketid enn vanlige pannekaker.

- Hvis du vil ha enda mer smak, kan du tilsette en liten klype kanel og vaniljefrø.



Sånn, der har du helgefrokosten i boks vettu.

Vi snakkes litt senere.

Fin fredag til dere!

April i Bilder



April måned er forbi, og da det er dags for en oppsummering. Det har vært en haug av oppturer og nedturer, diskusjoner, tips og alskens moro. Her ser dere det vi drev på med  i april:










1. Vi snakket om hvorfor venner med barn aldri har tid til noe. Det ble mye kommentarer og  diskusjon, så det ble ikke bare et, men to innlegg om temaet.
  2.  Det kom øyeblikk da det var så utfordrende å være nybakt trebarnsmamma at jeg tenkte "hvorfor gjør jeg dette her!" Men så kom det øyeblikk som gjorde meg ydmyk og fikk meg til å tenke:  derfor .
3.  Det ble en del  våkenetter med en liten guttebass.
4. Det svei til tider i Mammahjertet og jeg kjente på dårlig samvittighet. 
5. Lillebror ble tre uker gammel, og tradisjonen tro tok vi mandagsbilder.
6. Det er ikke enkelt for en nyfødt tass å være sjuk. 
7. Jeg klinte til med BabyMomma-outfitbilder.
8. Folk fikk se bevis på at vi har "alt på stell" her hjemme, hele tiden. 
9. Jeg hadde min solodebut med hele ungeflokken på tur. Det ble en svett suksess.

Mer fra april måned:



1. Det ble mange kveldsturer på Lillebror og meg. Bare oss to, litt alene i verden.
2. Jeg delte Lillebrors fødselshistorie: drømmen å føde hjemme. 
3. Vi snakket om hvorfor besteforeldre er VIP.
4. Jeg fikk lønning, MED bonus!

5. Det var flere enn meg som var begeistret for å lære å tolke "språket" til nyfødte med DLB.
6. Vi prøvde ut osteopati mot spedbarnskolikk.
7. Ti tips for å takle uønskede råd ble godt mottatt. 
8. Jeg kjørte på med en photoshoot, og Lillebror blogget om alt det kule han kan.
9. Den sårt etterlengtede våren kom til Berlin, det dukket opp et svanereir og jeg skrev et brev til datteren min. 

April pakket snippvesken og tok vinteren med seg. Lillebror gjorde det klart og tydelig at han ikke har tenkt å gå glipp av et eneste minutt med mamma. Storesøster er blitt ordentlig stor med to småsøsken, og Lillesøster har begynt å skjønne at mamma må deles med Lillebror. 

Det har vært mildt sagt utfordrende å bli trebarnsmamma og j eg var ikke så sikker på om jeg kom til å klare å holde bloggen gående igjennom de første barselukene. Vi sliter med kolikk og slitsomme netter, og til tider har jeg lurt på om jeg skulle ta pause fra skrivingen for en stund. 

Men på et eller annet vis har jeg alltid klart å trøkke ut et innlegg, til og med på de verste dagene, fordi jeg syns faktisk det er verdt det å stå der med Lillebror i bæresjalet og ta knebøy for å roe ham mens jeg går løs på tastaturet. Dere gir så mye tilbake at jeg føler det er verdt innsatsen. I tillegg vil bloggen bli en gullgruve av minner for nostalgiske meg om noen år... Tusen takk for alle kommentarer og mail som jeg har mottatt i april måned. Jeg blir ydmyk av takknemmelighet for de fine tilbakemeldingene og jeg blir inspirert av engasjementet deres på bloggen! Det har vært kjempestas å ha dere med, og jeg håper dere er med videre. 
Takk takk takk! 





Jona


psssst! -se opp for design-makeover på bloggen snart! Det blir überkult -if I may say so myself....

Beemoo Vippestol


Foto: Jona  // sponset produkt

"Jammen han gidder jo ikke gynge en gang, han bare ligger der og glor." Storesøster var ikke overbevist om at Lillebror hadde skjønt hvordan han skulle bruke den nye doningen sin. Jeg derimot
syns han er kjempeflink. For han er, som mange av dere har fått med dere, fryktelig glad i å bli bært, men i Beemoo vippestolen sin trives han også godt, så lenge han får høre på litt deilig kosemusikk (støvsugern) samtidig som han sitter der.


Jeg er jo av den mening at en nyfødt baby trenger minimalt av utstyr og leker de første månedene av livet, men likevel var det et par klassiske ting som vi ønsket oss til Lillebror. Så da vi var så heldige å få teste ut et par saker som vi manglet til ham fra barne-og babybutikken Jollyroom , ble jeg kjempeglad. 

Jollyroom har forresten et helt sinnsykt stort utvalg av barneutstyr og klær. Man trenger liksom ikke å surfe verden rundt for å finne det man ser etter,  og det digger jeg.

Nå som vippestolen har vært i bruk i noen uker, tenkte jeg å fortelle dere litt om den og hva jeg syns.

Stolen er av merket Beemoo Beemoo er et nytt varemerke som tilbyr smarte og stilrene barnevogner for den aktive familien.  Beemoo startet sitt sortiment med barnevogner, men har siden oppstart utvidet med vippestoler, vognposer, reisesenger, “stol på bord”, hoppehuske og tilbehør til barnevognene.  Beemoo utvider også stadig barnevogntilbudet sitt, og har i dag flere ulike søsken/tvillingvogner med 3 og 4 hjul, duovogner, joggevogner og triller. Vogner til en hver anledning, rett og slett.

Vippestolen vi har testet heter Beemoo Vippestol Classic.



Designet  er enkelt og stilrent. Her er det ingen knapper å trykke på eller snorer å dra i og det syns jeg er supert. Jeg er ikke så fan av disse babysitterne med musikk, vibrering og neonfargede ting som snurrer. Hver sin smak, men her i heimen er det funksjonalitet som gjelder, og denne stolen går under den kategorien. Så lenge man greier å få ungen oppi med riktig ende først så har man skjønt hvordan den funker .

Vippestolen er ergonomisk  i og med at stumpen til babyen ligger dypere enn resten, og ryggdelen er ikke for bratt. Det er ikke anbefalt at små babyer chiller for  lenge i slike innretninger, men når jeg vet at Lillebror har riktig liggestilling i stolen, føler jeg meg trygg på at han har det ok oppi der mens jeg drar på spa (tar meg en 15 minutters dusj). 



Den er latterlig enkel å rengjøre.  Stoffet er av den typen som bare tåler "alt". Jepp, denne stolen har allerede fått smake leverposteiskiven til Lillejenta, samt rikelige mengder gulp og andre babykroppsvæsker, men det er umulig å se det på den etter en kjapp vask med en våt klut. 

Lekebøylen  er enkel å ta av og settes på etter behov, og lekene kan tas av for å vaskes. (Evt. gjemmes i baklomma på Storesøster...) Lekebøylen blir nok veldig gøyal etter hvert som Lillebror begynner å gripe etter ting, men foreløpig stirrer han bare skjeløyd på de myke plysjbamsene og er ganske så tilfreds med det.

Sikkerhet er viktig når man har tre småtasser i hus. Det er jo en selvfølge at et babyprodukt ikke har noen skarpe kanter, steder hvor barna kan klemme seg, eller andre mulige dødsfeller, og jeg har ikke funnet noe slikt på Beemoo stolen altså. Men det at vippestolen i tillegg har en sikkerhetssele med en spenne som er gjemt bak et stoffpanel , syns jeg er genialt. På den måten får ikke storesøstrene tak på den, og åpnet sikkerhetsspennen for å stjele Lillebror og gjemme han under sengen på barnerommet. (Overhørte slike planer her om dagen, nemlig.)



Det at stolen har antiskli-knotter under er også ganske kjekt. For på den måten er det ingen fare for at stolen farer tvers over stuegulvet hvis du er like klumsete som meg og har lett for å skumpe borti ting over alt hvor du går… (sorry Lillebror)

Vi fant ut at vippestolen er overraskende robust, i og med at den tålte at en i overkant ivrig Storesøster på 15kg trøkket seg oppi den og gynget løs som besatt da mammaen glemte å følge med i et øyeblikk. (Heldigvis satt ikke Lillebror oppi den da...) Så den tåler en støyt for å si det slik, men jeg fraråder likevel prøveturer for storesøsken. Sånn i tilfelle.

Prisen syns jeg er veldig fair i forhold til kvaliteten, og akkurat nå har faktisk Jollyroom kampanjetilbud på denne vippestolen (og andre Beemooprodukter) så da blir den jo enda rimeligere.
Vippestolen som vi har kan  finnes  her

Det eneste som jeg stusset litt på ved produktet, var at jeg syns bruksanvisningen kunne vært enda mer detaljert, men vi (dvs: mannen min)  fikk jo satt den sammen tilslutt likevel. 

Alt i alt så syns jeg Beemoo vippestolen er en fin og praktisk sak, og jeg tror Lillebror syns den er veldig kjekk å ha. 

 Vi kommer nok til å bruke den mye i tiden som kommer.




Bruker du vippestol til babyen?
Hvaslags babyutstyr kunne du ikke vært foruten?  





//Produktet er sponset