mai 2014

Livstegn og skriveabstinenser



Det er kanskje på tide med et livstegn. 

De siste ukene har jeg fått en del henvendelser fra lesere som lurer på hvor jeg blir av. Jeg kan avsløre at jeg er sprell levende, om enn litt utslitt av pendlerkonelivet med tre små troll på slep. Ståa er nå slik at  frem til barnehagestart skal jeg ha noen «avslappende» (ja man kan jo håpe) siste uker hjemme sammen med en liten og meget aktiv gutt, og forsøke å ikke gjøre skam på husmoryrket mens jeg balanserer tre barn og et rotete men akk så hjemmekoselig hus. 

Jeg snakket med en god venninne her om dagen, om dette med å ha fri fra jobben. Vi innrømmet begge at vi klødde etter å ta fatt på arbeidet igjen, selv om det helt klart er himmelsk å få lov til å konsentrere seg fullt på barna i en periode. 



Men for meg er det nesten så jeg går på veggene enkelte dager. Det iler i hele kroppen etter å få være alene med skrivingen, å få skape noe og engasjere noen.  Den egoistiske skribenten i meg får et akutt behov for å låse seg inne og skrive fra seg alt som har bygget seg opp. Det er et drag som er der fra morgen til kveld, og det kan faktisk bli ganske slitsomt dette higet etter å få plantet rumpa tilbake i kontorstolen og angripe tastaturet.  

Jeg har tatt meg fri av flere grunner. Barna, er en av dem, og helsen min er en annen. For det å jobbe mellom ni på kvelden og to på natten etter en lang dag alene med tre små mennesker, går bare for en periode. Man svever rundt i en tåkete koffeinrus helt til man lander på bakken med et mageplask av dimensjoner. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken. Men samtidig som jeg teller ned dagene til jeg får muligheten til å skrive (på fornuftige tider av døgnet) og lader opp batteriene, så skribler jeg ned idéer på servietter og post-its mens jeg sitter på lekeplassen og ser på ungene fylle lommene med sand.



Men denne konstante skrivekløen og sommerfuglene som går berserk i magen når jeg tenker på at jeg snart skal få muligheten til å ha tilnærmet normale (og uforstyrrede!) arbeidsdager,  tar jeg som et tegn på at jeg er fryktelig heldig. For jeg har en jobb som jeg ikke bare liker, men elsker å gjøre. 

Da han så opp fra skjermen ble dette livet til



Det finnes hundrevis av videoer og tekster om akkurat dette temaet, men denne var annerledes for meg. (Se videoen nederst)

De fleste videoene av denne typen har ikke berørt meg mer enn at jeg tenker «jo okay, jeg må legge bort telefonen når jeg er sammen med barna». Det å logge av rundt barna er i og for seg et sunt mål å ha, og det er noe jeg jobber med hver dag. Og så går jeg rundt og er veldig fornøyd med meg selv fordi jeg logget av i fire timer i går sammen med barna, selv om jeg var pålogget hele tiden mens jeg var alene på butikken, og på spasertur. 

Men denne videoen berører et bredere tema: ensomhet og isolasjon. Ikke bare familielivet og det at barn trenger uforstyrret kontakt med foreldrene sine. Denne videoen traff meg fordi at jeg innså hvor mye jeg begrenser livet mitt ved å stadig ty til digitale hjelpemidler i stedet for å se andre mennesker i øynene. Og det knytter seg i magen når jeg tenker på hvordan det å stirre på en skjerm i stedet for å løfte blikket og ta kontakt med sidemannen, er normen som barna mine vokser opp med. 

Joda, jeg ser ironien i at jeg i skrivende stund bruker digitale hjelpemidler og sosiale medier for å nå ut med dette innlegget, men realiteten er jo at det er her folk er mest mottagelige for kommunikasjon: I den digitale verden. Hadde jeg reist meg på bussen og forsøkt å si noe inspirerende om dette, hadde jeg sannsynligvis først blitt sett på som rar og halvgal, for så å bli instagrammet med hasjtaggen #galdamepåbussen 

JA, gal. Jeg innrømmer det. Jeg har selv tatt meg selv i å tenke «for en gærning» når et fremmed menneske har tatt kontakt med meg på toget eller på gata. Ute i den virkelige verden. Jeg husker spesielt en gang da en fremmed mann på toget fortalte meg at jeg hadde pene øyne og inviterte meg på en kaffe. Jeg var så sjokkert at jeg bare ristet på hodet og takket nei før jeg flyttet meg over til en annen del av togvognen hvor jeg fisket opp telefonen og begravde nesen i den. Jeg tok kverken på den samtalen rimelig fort, med andre ord. 

Jeg hadde nok takket nei uansett om han hadde sagt det samme på facebook, fordi jeg allerede var gift. Men siden det hendte på et stappfult tog, face to face, ble det til en anekdote om "gærningen på toget" som jeg flirende fortalte til vennene mine og samtlige hadde samme reaksjon: «for en rar fyr!». 

Men tenk om han ikke var rar? 

Tenk  om han ikke var gal, men bare var ensom og lei av å prate med andre mennesker via et chatteprogram? Tenk om han gjorde noe den dagen som han vanligvis ikke turte? Tenk om han tok en sjanse og håpte på å få seg en «real life» venn eller kjæreste? Er det så rart da? 

Tenk om det hadde vært mannen min? 

Hva om jeg hadde reagert på samme måte, ristet på hodet og gått videre da min mann (som var en fremmed for meg på den tiden) stoppet meg på gata og spurte om jeg hadde tid til å hjelpe ham? Tenk hvis han i stedet hadde brukt kartet på telefonen sin og ikke engang lagt merke til meg. Vi hadde gått rett forbi hverandre, og hadde sannsynligvis aldri møtt hverandre igjen.



Jeg hadde aldri hatt barna mine, mannen min eller livet mitt. 

Jeg får frysninger av å tenke på det. 

Og da jeg innså dette mens jeg så på videoen, lovet jeg meg selv en ting: Barna mine skal ikke læres opp til å tro at sosiale medier er viktigere enn ekte menneskelig interaksjon. Barna mine skal få oppleve å se mammaen sin være vennlig og åpen mot fremmede. De skal få se hvordan det gir mye mer glede å ringe venner og invitere dem på besøk, enn å chatte med dem på ipaden. De skal fortsette å være sosiale barn som løper rundt i nabolaget og roper hei og skravler med naboene. De skal tråkke rundt i skogen med vennene sine minst like mye som de chatter med dem på nettet. De skal lære at menneskelig kontakt uten digitale forstyrrelser fortsatt er prioritet nummer én.

De hadde tross alt ikke vært her, hadde ikke pappaen deres sett opp fra skjermen. 

Z7dLU6fk9QY
Og til deg vil jeg si: se opp. Snakk med en fremmed. 
Jeg vet av erfaring at den historien i videoen er ikke så usannsynlig som den virker. 

Hvor god er du til å se opp fra skjermen når du er ute blandt folk? 
Synes du det er kleint når fremmede snakker med deg om tilfeldige ting ute på gata, bare for å slå av en prat?
Hvor mye tid tilbringer du sammen med andre mennsker helt uten skjermer pr dag? 

Det burde ikke være så tøft å snakke om det



I går kveld var jeg på TV og snakket om noe som jeg synes vi snakker for lite om. Det å fortelle min historie om fødselsdepresjon, både her på bloggen og på riksdekkende tv, var en vanskelig avgjørelse. For det er ikke akkurat noe man skryter av, det å ha vært deprimert. 

Mamma Mia

Saken på Søndagsrevyen som jeg ble intervjuet i sammenheng med, handlet om Mamma Mia som er en et nytt web-basert program, som har som hensikt å støtte kvinner på veien mot å bli mamma, samt støtte og hjelpe dem i de første viktige månedene etter fødsel. Prosjektet er ment for å virke forebyggende på fødselsdepresjon, eller eventuelt oppdage tegn på depresjon tidlig, slik at vedkommende vil få tilgang på hjelp snarest mulig. Det var altså dette flotte prosjektet som fikk en videofob skribent som meg til å stille opp på TV. Alt som kan være med på å sette fokus på dette fortidde temaet, er jeg gjerne med å løfte frem hvis jeg kan. 

Det varmer å få tilbakemeldinger fra folk som synes jeg er tøff som står frem. Men grunnen til at jeg har valgt å snakke om dette temaet, er ironisk nok den at jeg skulle ønske man ikke måtte være så veldig «tøff» for å kunne snakke om det. 

Jeg skulle ønske det var like naturlig å snakke om vanskelige følelser i etterkant av fødselen, som det er å snakke om selve fødselen og babyens søvnvaner. Men det er desverre ikke så lett for alle, og ikke synes jeg vi har gode nok rutiner på dette hos lege og jordmor heller.

Mange mødre går derfor rundt og tror at de ikke har det som trengs for å være en god nok mamma, men tør ikke nevne det for noen. 

Mangelen på glede over morsrollen er noe man skammer seg veldig for. Derfor tier man. Og mens man tier, går man og kjenner på en tung skam og en gnagende skyldfølelse. Du vet at det er noe som ikke stemmer, men er kanskje ikke klar over hvorfor du har det så vondt. Du tror at det er din feil. 

Akkurat slik hadde jeg det i mange måneder.  Det store vendepunktet kom da en terapaut fortalte meg at det ikke var meg som var ubrukelig.


Det å få høre det fra en utenforstående professjonell at jeg var rammet av en depresjon, og at dette er noe som kan skje hvem som helst, var en enorm lettelse. Den følelsen unner jeg alle som er i den situasjonen nå. Jeg unner dem å få den bekreftelsen og støtten de trenger og fortjener.

Jeg synes vi må være realistiske og ærlige med gravide, og informere mye mer om hva fødselsdepresjon er, og at de har en åpen dør et sted, skulle de i etterkant av fødselen kjenne på tunge tanker. Her synes jeg at jordmødre, fastleger og helsestasjoner kan bli enda mer bevisste, for det er ikke nok å bare nevne barseltårer i forbifarten.

Det å ha vært en del av et program som Mamma Mia, eller å ha snakket om temaet fødselsdepresjon med legen før det eventuelt blir et faktum, tror jeg vil gjøre at flere ser varseltegnene tidligere, og vil tørre å være åpne om det. 

For det er skammen og tabuet over det å ikke være en lykkelig (om enn litt trøtt) nybakt mor, som nærer en fødselsdepresjon. Blir vi kvitt skammen, er vi godt på vei til å ta knekken på depresjonen.

Det er den høye terskelen vi har for å innrømme at vi kanskje ikke mestrer alt det vi hadde sett for oss, som holder kvinner fast i en ensom og trist boble. Den ensomheten vil jeg ha slutt på. For det er ingen skam å slite med tunge tanker når man nettopp har fått barn. Det å føde er den største hormonelle omveltningen vi kvinner går igjennom, og det er ikke noe «galt» med dem som føler at dette blir for mye å takle alene.  De trenger bare litt ekstra støtte i en intens og utfordrende tid. 


Har du kjent på vanskelige tanker etter en fødsel? Snakket du med noen om det? 
Hva tenker du om prosjekt som Mamma Mia?

hits