hits

juni 2013

Lørdagslinker!

Jeg snubler stadig over ting på nettet som jeg sparer på, sånn i tilfelle jeg føler for å dele det med noen. Det kan være fine bilder, historier, eller videoer. Ofte er det rørende og triste ting, rare, interessante og morsomme ting, eller rett og slett helt fullstendig poengløse ting. Jeg tenkte jeg kunne begynne å dele litt av det jeg samler på med dere på bloggen. Her er noe av det jeg har ramla over denne uken:

 1 

Stolen Childhoods: En rørende fotoserie av Steve McCurry. Om barn fra hele verden og deres stjålne barndommer. Jeg måtte gråte litt. Flere ganger.

"I have witnessed children working in fields, factories, ditches, tunnels,                
mines, and ship-breaking yards."              



 2 
Spenstig oppfinnelse: Slik <- kan pappa også kjenne sparkene fra babyen i sin egen mage.
-Jeg syns det var litt kult, og samtidig litt unødvendig. Hva tenker du?

"Allowing them to feel their babies for the    very first time -in their own bellies."                


 3 
En nydelig minidokumentarfilm på 6 minutter  om Jen og Oli som forteller om hvordan de opplever å bli foreldre for første gang. (Fra The Guardian) Jeg blir nesten babysyk igjen av å se lille Edith -og jeg har jo baby.....
"Right. What do we do now?" 

Kjenner du deg igjen i det de forteller?


 4 
Drøm deg bort i denne fantasiverden på Pinterest, hvor barna alltid har rene, stilfulle antrekk....og ikke glem å lese tekstene under bildene! Jeg lo -høyt.


"After an exhausting day of back-to-back play   dates, Paleo relaxes with chamomile tea, while Quinoa prefers yoga."                           


-Hvilken er din favoritt?

 5 

Will Smith deler noen interessante tanker om forelderskap i dette intervjuet.
Hva syns du, -er han inne på noe?

"Actually, we tell our kids ‘you don’t have a room, that’s our room and we are letting you  borrow it."                                   




Håper dere koser dere med linkene!
Nå skal jeg ta meg en velfortjent sjokoladebit (*host* én bit liksom, jadda..) og jobbe videre på et par spennende prosjekter. Gleder meg sånn til jeg kan fortelle dere alt det herlige som skal skje i løpet av de neste månedene.

Fortsatt fin lørdagskveld til dere!

2806 FOTOFREDAG

Sommerlykke: å treffe en såpeboblekunstner i parken.

Fotofredag! Tradisjonen forsvant plutselig en liten stund, men jeg tenkte å gjenopplive den med dette innlegget. Værsågod! Her kommer en god dose berlinsk sommer:
















































































Sommeren i Berlin er så ufattelig fin. Byen så levende. Det skjer ting, hele tiden, over alt. Kunstnere, musikere og turister fyller gatene. Det er liv, mylder, musikk og såpebobler. 
Parkene fylles av både fastboende og turister. Folk sitter i grupper og griller bratwurst og drikker øl og annet deilig flytende. Gamle menn samles på benkene og spiller kinasjakk. En eller annen raring har alltid med seg en gammel boombox, og tonene glir ut og blander seg mellom praten og susen fra bilene. Berlinere er livsnytere, men ikke på den derre fancy, stive måten. En engangsgrill og et picknickteppe er nok til å skape fullkommen sommerlykke. 




Hvis du har lyst til å besøke Berlin, så anbefaler jeg å reise hit i mai/juni eller august/september månedsskiftet. I juli syns jeg det er så vanvittig varmt at islendingen i meg holder på å krepere og ikke orker å gå utenfor døren. 35grader og klam byluft er liksom ikke helt my cup of tea. Men ellers så er det ganske fantastisk å bo her på denne årstiden. Vi har jo som sagt, såpeboblekunstnere, og det er jo nok til å gjøre i hvertfall én dame lykkelig!

Hva er sommerlykke for deg?
Hvor i verden liker du best å tilbringe sommeren?



Kjære førstegangsmamma -del 2


Kjære førstegangsmamma, du er inne i en kontrastrik tid.  Det er ikke rart hvis du føler deg litt splittet. I det ene øyeblikket tenker du kanskje:   dette er det beste som har hendt i mitt liv!  og i det neste:   Mon tro hvor mye en sånn baby går for på ebay...?

Det er både fantastisk og dritskummelt å bli mamma. Det er spennende og av og til gørrkjedelig. Nydelig og slitsomt. Alt på samme tid.

Da jeg fikk min eldste datter for fire år siden, følte jeg at jeg var i en slags unntakstilstand de første tre månedene. Spesielt de første ukene var helt ekstreme. Jeg klarte så vidt å sove. Jeg som hadde gledet meg så innmari til å få SKIKKELIG sove når den gigamagen var borte, var nå så oppgira at jeg ikke fikk mer enn et par timer på øyet hver natt. Resten av tiden satt jeg bare og stirret på henne. Jeg klarte nesten aldri å koble ut beskyttermoduset. 

Mammainnstinktet er liksom på overdrive i starten, før det regulerer seg.  Du får snart sove i mer enn ti minutter om gangen, og du må ikke lenger skru av vannet i dusjen hvert tredje minutt, for å sjekke om han virkelig fortsatt sover ... 


 Mammasamvittigheten 

Det var veldig gøy å endelig ha babyen hos oss, men samtidig så følte jeg meg overhodet ikke skikket til å ta meg av en sånn rosa liten skrikebylt. Hver eneste gang hun skrek, så skar det som negler over en tavle i hodet mitt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Klart at man har jo alltid medfølelse med babyer som gråter, men at det var slik  det føltes å høre sitt eget barn gråte, det var jeg ikke forberedt på. For nå var det ikke lenger bare medfølelse, men også dårlig samvittighet som eksploderte inni meg hvis ikke alt var helt tipp topp med datteren vår.
Jeg er sikker på at du, nybakte mamma har kjent på akkurat dette selv. 

Kjære snart- eller nybakte mamma, jeg vet det er vanskelig, men prøv å gi deg selv en klapp på skuldera når det gnager som verst i mammasamvittigheten. Til og med når du føler at du suger til denne jobben og føler at ingenting du gjør er godt nok. For min del er dette det som hjelper best mot dårlig samvittighet. Det å være litt ekstra god mot seg selv når man trenger det mest. 
For du er en god mamma. Den beste faktisk. Det er det i allefall minst én fryktelig viktig person som synes!

En ting til som hjelper litt på den dårlige samvittigheten, er å se etter de små positive tingene:

Dårlig samvittighet fordi at du glemte å ta med skift og nå må prinsen ha på seg våt body hele veien hjem? -vel, han har i det minste tydeligvis fått mer enn nok melk å drikke for å klare å tisse seg såpass ut.... SÅ FLINK MAMMA!

Og så tar du en liten applaus for deg selv. 
Neida, men du skjønner poenget? Gi deg selv ros. Det er en fin motgift mot dårlig samvittighet!






 Det varer ikke evig 


Selv om du kanskje for øyeblikket ikke ser enden på timesvis med amming /flasker og byssing, kun avbrutt av bleieskift og skriking, så kan jeg love deg, at det går over. Nået er så utrolig flyktig når man har små barn. Du har sikkert hørt folk si det "tida går så fort når man har barn!" Det er ikke kødd. Det er faktisk værre. Tida SPURTER av gårde. Når man først har kommet inn i en slags rytme med babyen sin, så bare skjer det noe. BAM så står du der og planlegger fireårsdagen til din førstefødte og skjønner ikke hva som skjedde. Hun ble jo født for noen uker siden?

Snart så vil ikke den nyfødte babyen din være nyfødt lenger.  Snart er han eller hun en tre måneder gammel baby som ligger der og pludrer i vei på leketeppet sitt, og du kommer ikke til å tro at det er så mange uker siden du travet rundt på stuegulvet med en skrikende baby midt på natten. 




Med førstebarnet skulle jeg liksom utrette så inni hampen mye etter at hun sovnet om kvelden at jeg stresset med å få henne til å bli fortest mulig ferdig med puppen om kvelden. 
Da andremann kom, satt jeg og ammet i timesvis på soverommet og så på tv serier og spiste digg mat i senga i mange uker, og angrer virkelig ikke på at skittentøysfjellene vokste seg større og større i hjørnet bak døra. Jeg var på jobb jeg, og jeg var dritflink der jeg satt med grandisen og babyen min i senga.

Det jeg prøver å si er, hold ut kjære vakre! Gjør alt du kan for å gjøre disse intense ukene og månedene så behagelige som mulig for dere. Drit i alt du "skulle ha gjort". Du skal ikke noe du. Bortsett fra å bli vant med å være mamma da. Og det er du himla god på faktisk, og blir bare bedre og bedre for hver dag. Heia mamma, dette blir bra!



Del 3 kommer ! 

Sommersmoothie på varme dager


Når jentene våre fyker rundt ute i gården på lange sommerdager, og såvidt har tid til å spise, så er smoothie et av triksene jeg bruker for å få i dem sunne, kjappe mellommåltider. Denne smoothien er kanskje ikke så rik på kalorier, men fryktelig god og leskende på varme dager!










Denne er latterlig enkel, og superkjapp å lage. Jeg elsker oppskrifter med tre eller færre ingredienser... perfekt for en sommerlat mamma.





 DU TRENGER: 

200 gr Vannmelon uten kjerner
100 gram frosne jordbær



Mikses til det blir en jevn blanding og voila! Digg sommersmoothie!
Lag til ungene eller kanskje bare til deg selv, og slurp i deg på verandaen eller gresset mens du leser en bok. GOD sommer!

Og mens vi snakker om jordbær og sånn...
Jeg har ofte fått høre (i Norge) at man skal ikke spise jordbær når man ammer (ja, det og hundreogørten andre ting som ikke er "lov"), men jeg lever litt på kanten da, og spiser jordbær når jeg vil jeg. Kan ikke si at jeg merker noe på Lillebror heller. Egentlig reagerer han ikke på noe som helst, unntatt hvis jeg synder og drikker lettbrus. Da får han vondt i magen stakkar, så jeg har kuttet det ut. 
Tåler din baby jordbær? Måtte du kutte ut mye mat/drikke pga ammingen?





Ønsker dere en fin start på dagen, og så snakkes vi senere i dag. 
PS: er du på instagram? Kom og lek!   @mammalivet


Kjære førstegangsmamma -del 1

Kjære deg som skal bli, eller nettopp har blitt mor for første gang, dette er et brev til deg.


Gratulerer så utrolig mye med mammatittelen! Og velkommen til verdens beste og hardeste jobb. Du kommer til å oppleve vanvittig mye nytt i løpet av de neste månedene. Det vil bli mange nydelige øyeblikk, masse babykos  og så du kommer til å lære at det faktisk finnes fifty shades of bæsj. Dette kommer til å bli den beste tiden i livet ditt. Og kanskje den vanskeligste. Men mest bra. 

Akkurat nå er det 14 uker siden jeg fødte mitt tredje barn, og vi er på vei ut av Det Fjerde Trimester. De intense første ukene er over, og Lillebror har blitt mer vant med å leve utenfor den trygge livmoren. Han godtar små perioder uten mamma, (jeg får faktisk tisse alene av og til -jippi!) han kommuniserer ikke kun via nyfødspråket lenger, men også via latter og bevisste lyder. Av og til får pappa også lov til å bære ham i bæresjal av og til slik at jeg får en pause til å gjøre viktige ting. (Jobb, lage mat, alenetid med de andre barna, chatte på facebook og sånn...)
Tusenvis av babysmil skal du få, vakre nybakte mamma!



Men du, kjære førstegangsmamma, er ved begynnelsen av omstillingsperioden mellom gravid og ikke gravid, og fra snart mamma til mamma. Denne tiden er utfordrende for de fleste. Det å bli førstegangsmamma for meg, var litt som å løpe smilende og intetanende rett på en mursteinsvegg som jeg ikke så at var der, for så å bryte meg uelegant igjennom den og komme ut på andre siden og oppdage en vakker blomsterhage. Ok, nesten sånn. Det var overdrevent klisjéaktig. Men du skjønner hva jeg mener: Det er hardt, og så blir det himla fint.

 GI DEG SELV TID 

Det tok tid å tilpasse seg. Både for meg og den ferske, nydelige jenta mi. Vi var nybegynnere begge to. Det ble mye prøving og feiling. Ofte mest feiling. Men man lærer best på den måten tror jeg.

Kjære deg som står ved startstreken av din mammareise,
jeg er ingen lege, psykolog eller noe slikt, men jeg har vært der du er nå tre ganger før, og jeg vet hvor overveldende det kan føles. Derfor har lyst til å dele noen tanker og tips med deg:


 Å OVERGI SEG 
Noe av det første jeg lærte da jeg ble mamma, var at jeg ikke kan styre, presse og få fortgang i ting som bare må utvikle seg naturlig. For eksempel da jeg fikk melkespreng tre dager etter fødselen. Sånn sinnsvak melkespreng. Vi snakker stinne meloner ala jur altså. Det var så utrolig ubehagelig, og jeg ble fortalt at det ville ta to til tre uker før det roet seg. 

Ikke søren, tenkte jeg. 
Jeg skulle IKKE ha det sånn. Så jeg gikk til verks for å kverke denne melkesprengen, rett og slett. Det ble mitt store mål den første uken. Sånn bortsett fra å ta vare på babyen min, så ble det et enormt fokus på å få bort melkesprengen. Koste hva det ville. Jeg prøvde en haug av lite lure triks: Legge kalde omslag på, drikke peppermyntete,  og la være å pumpe ut den verste sprengen. 

Det var ikke så lurt. 
Ting ble fort verre. Mye verre.
Kort sagt så endte jeg opp på akutten med en brystinfeksjon som var nære på å ta livet av meg. Legen som tok i mot meg på legevakta forstod ikke at kroppen min ikke var gått i sjokk og at jeg kunne stå og snakke fortsatt var bare flaks i følge ham. Det var forferdelig nære på, for å si det slik. 


Den førstefødte: det blir mye prøving og feiling. Og det er helt ok. Hun liker meg fortsatt så det så.


Okay, før det blir helt feil her: jeg sier ikke at du kommer til å ende opp på akutten som meg.  Det ville vært ganske kjipt ass.
De aller fleste klarer seg mye bedre enn meg igjennom de første ukene som mamma. 
Takk og lov!

P oenget er: Om jeg skulle gjort noe om igjen, så ville det vært å la ting gå seg til. Så prøv å gi deg selv og babyen GOD tid etter fødselen. Overgi deg til denne nye tilværelsen. Lytt til kroppen og ta ting som de kommer. Ikke stritt i mot. Du har ingenting å bevise og alt å vinne.


 DU ER IKKE "ALLE ANDRE" 

Sammenligning er noe dritt
Don't do it. Ta det fra en som gikk så til de grader på trynet i den fella. Det å sammenligne seg selv for mye med andre mødre, det bringer bare enda mer bekymringer, usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet. Ingen babyer er like, og det er ikke mammaene deres heller.

Det kan være utrolig deprimerende når man ikke føler at man får det helt til som fersk mamma, og så ser man de som ser ut til å takle overgangen helt uten problemer. Vi sammenligner som regel våre verste dager med andres glansbildehistorier, og det er jo rett og slett urettferdig. Vær snill med deg selv, du vakre, gode mamma. Bare fordi andre mødre har babyer som sover igjennom natten, så betyr det ikke at det er noe galt med deg og din nattugle. Ikke gi deg. Du finner dine metoder som funker for dere. Så når du føler at du ikke holder mål, -husk at ingen er perfekte, men du er god nok. Du er faktisk den beste i verden for den lille babyen din.
Du finner din egen måte å takle den nye tilværelsen på...

Akkurat du vet best for akkurat ditt barn. Du gjør en vanvittig bra jobb, du fine mamma, og jeg er sikker på at du gjør ditt aller, aller beste for å gi babyen din det den trenger. Vi har alle våre unike måter å takle babytiden på. Om du så må ha på støvsugeren for å få babyen til å sovne de første ukene, bære henne i bæresjal hele dagen, eller ta kjøreturer med prinsen om kvelden for at han skal roe seg, -så er det er helt OK!
Din baby, din  måte. You go mama! Jeg heier på deg!






Del 2 av dette brevet kommer snart. 

Fin dag til dere!

MAMMAMAGEN etterpå


Inni denne fine magen her bodde jeg for fjorten uker siden, og jeg har lyst til å fortelle dere litt om den. For dette er en supermage som kan vokse noe veldig lage masse plass til babyer. Store babyer. 






Søstrene mine var store, men jeg var den aller største babyen som har bodd i denne fine magen. Firekommatre kilo, og likevel var det god plass til å sparke og dytte i ribbeina til mamma. 

Noen ganger savner jeg å bo inni mammamagen. Det var så varmt og deilig der inne, og jeg ble aldri kald eller redd eller sulten. Jeg kunne høre hjertet og stemmen til mamma, og jeg var hos henne, alltid hver eneste dag i over ni måndeder. Denne mammamagen er liksom litt magisk. 





Før, da det ikke hadde bodd noen babyer her enda, så var magen veldig glatt, med mye muskler her og der.

Nå er den ikke så glatt og ikke like musklete lenger. Men den er varm, deilig og myk, god å kose på, morsom å susse på og litt gyngete å ligge på. Og det beste er at når man ser på den, så ser man at det bar bodd babyer her, i denne fine mammamagen. 


En gang hørte jeg mamma si "jeg skulle bare ønske den ikke var fullt så pudding liksom."
Og så ble hun litt lei seg. 
Men så tittet hun bort på meg som lå i sengen og sa:
 "Men da hadde jeg vel bare hatt en stram mage. Og ingen av dere tre. Så... pytt pytt. Jeg har jo dritfin rumpe da."


Tja... Jeg liker magen best jeg. 




Hilsen:

Intervju med Storesøster vol.1

Storesøster er en hobbyfilosof og humorist.

Jona : Du... hva er det beste du vet?
Storesøster: Bursdagen min!
Jona: Hvorfor det?
Storesøster:  *ser sjokkert ut* Fordi jeg elsker bursdagen min vel.



Jona: Okay, men hvorfor elsker du bursdagen din?
Storesøster:  *sender meg et oppgit blikk* Fordi.. det er det beste jeg vet !



Stay tuned for å få med deg Lillesøsters mening om saken....

Sees på Instagram


God fredagskveld. Bare innom en tur for å meddele at jeg også er å finne på instagram.
Følg meg gjerne, men vær forberedt på en heavy dose ironi, overdose av baby, mange glimt fra den galskapen vi kaller hverdagen vår og sikkert altfor mye matbilder.

Jeg fant ut at insta er en fortreffelig måte å bli bedre kjent med leserne mine på.
Er dere på instagram? 
Jeg heter Mammalivet.
Skal vi være venner?

Fordi det er jo der alle de kule barna leker...er det ikke?


Sees!

 

Supergode Energibarer

UTEN hvetemel og sukker MED digg smak.

Kjeks er en av mine største svakheter. Jeg er et Cookiemonster. Jeg kan lett kverke en pakke eller to i løpet av en dag hvis vi har det i hus. En bolle smågodt klarer jeg fint å motstå, men frister du meg med en havre- eller sjokoladekjeks, så er slaget tapt. Jeg fråtser som en gal. Desverre så er ikke de fleste tradisjonelle butikk-kjeksene særlig sunne og inneholder ofte mye som er kjipt for kroppen. Vi snakker en hel del sukker, herdet fett, fargestoffer, konserveringsmidler and the list goes on... Av og til blir det jo butikkkjeks, men jeg vil helst unngå det. Spesielt for barnas del. 

Derfor har jeg drevet og eksperimentert på kjøkkenet med kjeks /energibar-oppskrifter som både er sunnere enn "vanlig" kjeks, og som smaker digg og gir masse energi. Etter litt prøving og mye feiling kom jeg fram til denne oppskriften på energibarer. Smaken ble fomelt godkjent av både Tyskeren min og jentene.



170 gr havremel
130gr finmalt mandelmel
100 gr sukrin
1 ts natron
1/2 ts salt
3 ts kanel
4ss rosiner
-
150 gram smør
3ss olje
2 eggehviter
4ss honning
HUSK at babyer under 1år skal ikke ha honning!
-
For ekstra spennende smak brukte jeg:
1ts ingefær
2-3ss kokosraspel
1ss sesamfrø
(alt dette kan utelates om ønsket)




1. Smelt smør sammen med honning på lav varme. Bland godt og avkjøl til det er lunket når smøret har smeltet helt.

2. Bland alt det tørre i en stor bolle. 
(Ha evt. også med de ekstra ingrediensene nederst på listen over)

3. Rør eggevhitene og oljen ut i den lunkede smørblandingen. Bland godt med gaffel.

4. Rør det våte inn i det tørre. Rør godt med sleiv. Når alt ser ut til å ha blandet seg -rør litt til slik at røren bindes godt.

5. Smør røren på et stekebrett med bakepapir på i et ca 1,5 cm tykt lag. Blandingen vil vokse litt ved steking. 

6. Stek på 175 grader midt i ovnen i  ca 20 min. (trengte 25min i min ovn)

7. La det stå på brettet og avkjøles i minst 15 min før du kutter massen opp i små barer/firkanter. 

Serveres med et iskaldt glass melk eller en kopp kaffe!





Hvem er Cookiemonsteret hjemme hos deg? 


Når babyen hater barnevogna

Se for en nydelig vogn vi har kjøpt til deg! (for en halv månedslønn) La oss ta en trilletu-Å nei. Ikke det nei...

Før jeg ble mamma antok jeg at alle babyer elsket å bli trillet i vogn. Vel, fire år og tre barn senere, har jeg sett den myten pulveriseres foran ansiktet på meg. Mange babyer liker slettes ikke å trilles i vogn. De hater det!  -men heldigvis går det an å kurere vognskrekken. 
Sånn halvveis i det minste.


Hæ? skal jeg bare LIGGE her liksom?  Hah! neppe.

Da Storesøster ble født, var det aldri noe problem å legge henne i vogna. Hun var en ganske bedagelig baby, og vi behøvde bare gynge en-to ganger på vogna, før hun sovnet øyeblikkelig som et dovendyr etter en åttetimers arbeidsdag. Da hun ble et halvt år gammel, krabbet hun ofte bort til vogna som stod i entréen vår og hintet høylytt om at det var tid for trilletur. Hun rett og slett elsket vogna.
Storesøster digger fortsatt vogner. Spesielt Beemoo søskenvogna vår. 



 Her kan du lese en anmeldelse jeg skrev om vogna.


Lillesøster derimot. -not so much...
Da Lillesøster var tre dager gammel, tok vi den første turen ut av huset med henne. Jeg la henne i vogna og trillet to meter med den, før hun brølte som besatt. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Skal ikke babyer digge vogner liksom?

Etter det ble det mange mislykkede forsøk på tur i med vogna. Lillesøster skrek til hun ble knallrød i ansiktet, og jeg gav alltid opp etter noen få minutter. Det var ikke noe for meg å la henne skrike, så jeg gikk over til bæring, og holdt meg til det de neste seks månedene. Det kan godt nevnes at jeg utviklet svære badass lårmuskler av all bæringen og knebøyen som måtte til for å få henne til å sove, men helt ærlig så kunne jeg ha tenkt meg litt flere pauser i bytte mot litt mindre muskler. Heldigvis så fikk ble hun venn med vogna da hun var 8 måneder og begynte å nærme seg 9 kilo...

Da Lillebror ble født hadde jeg ikke høye forhåpninger om trilleturer i barseltiden. Jeg liker å bære baby, og var forberedt på å bruke bæresjal i steden for vogn de første månedene. Og godt var det, for stakkars gutten gikk berserk da jeg prøvde å legge ham i vogna. Han var livredd! 

"Hvorfor hater babyen min vogna?" -var setningen jeg fóret google med for noen uker tilbake. Svarene jeg fant virket fornuftige. Sånn, til å være google i alle fall.

Nyfødte babyer er vant til å ligge i den lune og trange livmoren, skvisjet (er det et ord?) fra alle sider. Konstant kroppskontakt, og ingen humpete grusveier og fortauskanter. Bare myk gynging. De nyfødte er ikke vant med tyngdekraften slik som vi kjenner den. I livmoren har de ligget i vann og bompet rundt i semi-vektløs tilstand. Kanskje det ikke er så rart at noen av dem friker ut i vogna?  Men når det er sagt, så går det an å tilpasse vognturen til den nyfødte. Jeg har tatt noen enkle grep, og nå får ryggen min en velfortjent pause innimellom, mens Lillebror og Lillejenta chiller i søskenvogna som vi fikk fra Jollyroom. 

Så, hvordan fikk jeg Lillebrors vogn-opplevelse til å gå fra dette:






Til dette?









Her er triksene jeg brukte:



Sørg for at babyen er godt støttet opp på alle sider, slik at han/hun ikke ligger og vingler på madrassen når vogna trilles. Det er spesielt viktig at hodet får god støtte. Jeg bruker et lammeskinn i vognbagen, og ruller opp sidene på skinnet litt, slik at Lillebror ligger trangt og godt i vogna. Rundt hodet hans legger jeg ofte en opprullet gulpeklut. Slik får han støtte uten at vi må pakke ham inn i tepper og dyner på sommeren. På vinteren er det en annen sak. Da kan dynen eller vognbagen brukes til å stabilisere den lille kroppen i vognbagen. 



Velg en vogn med god demping. Lufthjul og skikkelig god fjæring er et must for babyer som lider av vognfobi. De klassiske vognmodellene er best med tanke på fjæring syns jeg. Simo kombi, Basson og Emmaljunga Edge Duo har alle god demping som sørger for en litt mindre ristete tur for babyen. Beemoo vogna vår har også lufthjul, som demper veldig godt. Og  så kan man jo med fordel droppe de verste fortauskantene og grusveiene i starten...






Gradvis tilvenning er det vi har holdt på med. Jeg er persolig helt i mot alt som krever at babyen må hyle og skrike, så hvis Lillebror begynner å gi uttrykk for at "dette her gidder jeg ikke mamma", så tar jeg ham opp med en gang, og bærer ham resten av veien. Jeg prøver heller tre korte turer på ti minutter om dagen enn å trille en halvtime med en hylende baby. 



Gode assosiasjoner kan være nyttige. En kan prøve å la babyen ligge i vognbagen innendørs, enten når han/hun er i godt humør og kan ligge litt og prate og titte på leker, eller kanskje rett etter et stort måltid, når babyen er salig og mett. Men igjen, don't push it.
Hvis babyen opplever gode ting i vognbagen hjemme, er det sjangsene større for at det ikke blir ramaskrik med en gang dere legger ut på neste handletur på Rimi. 










Og så har me juksa litt... Jeg har ofte tatt med vogna ut mens jeg har Lillebror i bæreselen, for så å kneppe opp selen og legge ham forsiktig ned i vogna når han har sovnet og trille videre.
Det funker noen ganger. Andre ganger ikke. Poenget er at på denne måten får jeg i det minste av og til en liten pause fra bæringen. 




Jeg liker fortsatt å bære, og gjør det hver dag. Men av og til er det helt  nødvendig med en liten pause, og da er det helt himmelsk når Lillebror smått og smått aksepterer noen minutter her og der i vogna si. Før eller senere skal  jeg klare å spise et helt måltid mens han sover...
Stille før stormen....  






Hvordan var/er det med din baby? Er vogna hot eller not?





Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder


Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.





Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.
Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel



Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.




For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan.  
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.



Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.





Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

Spiselig fingermaling


Lillejenta elsker å male med fingrene, og å spise malingen. Og noen ganger arket også. Hun er bare 2 år da, så det er greit. 


Men siden det umulig kan være direkte sunt å slafse i seg fingermaling og akvareller hver dag, så jeg bestemte jeg meg for å prøve å lage en fingermaling som er fri for tvilsomme kjemikalier og trygg for smårollinger å smake på. Her er oppskriften hvis dere vil teste:



Slik gjør du:
Bland melet i vannet litt og litt. 
Malingen skal være ca like tykk som kulturmelk.
Ha i saltet og bakepulveret.
Del opp malingen i forskjellige beholdere og bland inn farger. 

Ja, altså, når jeg sier "spiselig" så mener jeg ikke "smaker digg" liksom. Den smaker høgg syns jeg. Fryktelig salt. Men den er ikke farlig  å smake på i allefall.  Og Lillesøster smakte. Både en og to og tre ganger.

Konsistensen var akkurat slik hun liker den, og det merket man godt. Når det er LOV å grise, så nyter hun det til det fulle. Det var maling inni ørene hennes, for å si det sånn.

 


Det som er litt kult med denne malingen, er at den glitrer på grunn av saltet når den tørker. Fiffig! 








Hvis du har lyst til å prøve ut flere ting å lage med barna, kan du jo prøve deg på Hjemmelaget modellkitt eller et Farge-eksperiment.




Liker dine barn fingermaling?

En sånn dag

Det hjelper alltid å skrible litt når man har en dårlig dag.
I dag er en sånn dag som plutselig ble helt motsatt av det vi hadde tenkt. Vi skulle få gjort så mye, være så himla flinkiser og jobbe som besatt. Få unna alt på to-do lista som har hopet seg opp. Jadda. Ble ikke helt slik vet du.


Vi har tre mer eller mindre syke og krevende pasienter i heimen. De er jo så innmari små når de er syke. De vil bare kose, sitte på fanget, henge i håret mitt, og for all del ikke ligge alene i et sekund. Må du tisse mamma? GLEM DET.


Jobb får bare være. Deadlines hva? Man DØR ikke liksom.



Det er i det minste en som har matlyst
Det er på sånne dager det er så irriterende å høre på folk som bare "får til alt."
I hvertfall sånn med en gang. Så, etter at jeg har roet meg litt og skubbet bort det grønne sjalusimonsteret, så skjønner jeg jo at jeg ikke har noen grunn til å bli irritert på dem som har bedre tid enn hva jeg har til egne prosjekter. Fordi at barna våre ER faktisk hovedprosjektet mitt. Og jeg får det jo til! Jeg får jo gjort masse! Bleieskift, amming, bading, matlaging, kosing, bæring, dusjing. 
Nei, vent. 
Stryk dusjing.
Ugh. Jeg stinker. 

Anyways, over til noe artig! I dag mottok jeg en liten glede på mail fra flinke Hege fra Artigforkidsa, som gjorde dagen litt morsommere. Husker dere Det jeg sier VS Hva de hører-innlegget mitt? Hege har gitt det nytt liv igjennom tegninger:
Jeg DIGGER det. Spesielt gulpeflekkene og babyen som henger i puppen. You made my day!


Håper dere har en fortsatt fin dag, helst med mye humor, og helt uten sykdom. 



Fototips fra Lillesøster


Lillesøster er familiens nye fotograf og nyter å utfolde seg bak kameraet. Her er hennes fem beste foto-tips:

1
Det hjelper å stikke tunga ut

Finn den knappen som ser viktigst ut. Trykk på den helt til det skjer noe. Kanskje du må trykke tjuefemti ganger. Men tilslutt bør det skje noe. Hvis noe lyser på kameraet, så har du greid å slå det på.



Finn den knappen som er størst. Trykk på den. Sånn. Nå har du tatt et bilde. Kanskje av storetåa di. Eller kanskje av innsiden av nesa til mammaen din. Begge deler er veldig bra. Fortsett å trykke på den store knappen til du har i alle fall åttehundreogførtifem bilder av storetåa di.


3

Sjekk om du har fått nok bilder av storetåa di. Ta flere. Det kan aldri bli mange nok.


4

Mange syns det er bra å ta selvbilde av fjeset sitt. Jeg syns det er nesten like bra som tåsebilder. Sånn tar du bra selfie: Hold kameraet under haka di og pek det mot neseborene. Det er best om du har litt rotete spennende bakgrunn, sånn som mamma og pappa sitt kjøkken. 



Hold godt rundt kameraet med alle fingrene du har. (Jeg har ti) Sånn får du fint tåsebilde med minst en finger som ser ut som en kjempestor meitemark foran.


Sånn, nå er du nok veldig klar for å ta poffjesjonelle bilder. Det var jo lett!

Her er to av de beste jeg tok i dag:
Tå-bilde og selfie. 

Og et meitemarkbilde:


Håper du lærte masse bra nå. 

En spesiell takk til mammaen min som aldri får tilbake det gamle kameraet sitt.




Aldri!



En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 
"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."
"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 
Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 
Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken
 og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 
"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.
Jeg svelger. 
"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."
Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.
Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe
med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...


Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 


Så skjer det som jeg burde ha regnet med.
Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.
"JAAAAAAA WASSER!!!" 
Wasser: tysk for vann

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 
Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 
De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 
Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.
"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 
Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  
Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 


"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 
De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 
Auda.
Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.
Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:




Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?
Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 
Hylene stopper brått.
Stillhet. 
"Få den mamma? Ja?" spør hun.
"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."
"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.
Bare ikke si det til pappa, okay?


Og det var slutten på det eventyret
Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 
Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...
Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.








Har du tydd til bestikkelser i det siste?


Et Morgenminne

Jeg våkner altfor sent.
Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,
og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 
Så blir det stille igjen. 


Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 
Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.
Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.



Du strekker ut hånden, knytter neven
 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.
Du får det til.
Sånn halvveis.


"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.
Du tar hånden ut av munnen med et plopp,
og smiler et tannløst smil.
Sånn, skikkelig smiler.
Hele ansiktet ditt lyser, 
og du sparker ivrig med beina.
 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:
UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 
hugger du etter puppen med vidåpen munn.



"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.
"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.
Drar det foran ansiktet på meg,
som om du vil si:
"glem det."


Magisk Iskrem på 3 minutter

Tre ingredienser, tre minutter -Voila! 
Denne is-oppskriften ble til i ren desperasjon her om dagen.  Ungene forlangte is og jeg hadde glemt  (Les: gadd ikke)   å fylle på med yoghurt-ispinner i frysen som nå var tom. Så da slengte jeg tre ingredienser i hurtigmikseren og -HOLY MOLY- det ble jo skikkelig iskrem, og det på under tre minutter!

Okay, los gehts Leute. 
Denne oppskriften er nok til to små porsjoner. 
Her er det du trenger:




Det stemmer. Kun tre ingredienser, og du er klar for å lage ismagi. Jeg brukte blåbær og bringebær, og det ble superdigg.

Jentenes dom var at dette var den beste sunne isen som mamma har klart å lage. 
Jeg hørte bare "mamma" og "best", og gav meg selv en high five mens de ristet på hodet.

Fremgangsmåte:
-Gjør mikseren klar og melk og honning/ agavesirup ferdig oppmålt på kjøkkenbenken
-Ta de dypfryste bærene ut av frysen og ha dem i mikseren med en gang, sammen med honning og melk.
-Miks til du får en noenlunde jevn masse. (Bør ikke mikses for lenge, for ellers smelter isen.)
-voila! Nyt deilig bæriskrem! 

Husk å kun lage isen når du er alene hjemme, så du kan ha alt for deg selv. Det skal jeg neste gang, for å si det slik...
Få mer is, så får du en suss, mamma?


Et viktig punkt for å få til denne isen, er å bruke en kraftig hurtigmikser (type -isknusende) slik at ingrediensene rekker å blandes før mikseren går varm.

Hvis du syns at det trengs litt mer melk for å få isen jevn -kjør på med et par ss melk. Det kommer helt an på styrken på mikseren hvor lite/mye melk en behøver. 

Kumelken kan selvfølgelig byttes ut med annen melk for dem som ikke tåler vanlig melk.
Og bærene kan byttes ut med f.eks tropisk fruktmiks. Så lenge frukten kommer rett fra dypfrysen er det det samme. 

Viktig at det er honning eller agave med. Det binder hele greia sammen.

HUSK at babyer under 1 år IKKE skal ha honning! 
Kremet, kald og deilig. 


Ok, nok pjatt. Gå og lag is. 
Jeg vet du har lyst.

Kos deg!




Gir jeg deg dårlig samvittighet?

01:32, natt til tirsdag Lillebror er syk og vil ikke sove i sengen. Jeg bruker bæretiden til å gruble litt.
Fremstiller jeg mammalivet som en dans på roser? Virker det som at jeg aldri syns det er slitsomt å ha barn? Får tyskertøsa deg til å tro at det er skinnende rent hjemme hos henne hele tiden, at hun aldri hiver en frossenpizza i ovnen, hever stemmen til ungene eller promper eller raper? (Newsflash: I DO!) Bare spør Tyskeren...

Rakker jeg indirekte ned på dem som ikke gjør som meg ved å skrive om mine meninger og erfaringer? Er jeg en blogger som får deg til å føle at du er en dårlig mamma?


For det var nettopp det jeg ikke  skulle med denne bloggen. Men så har jeg fått henvendelser fra noen (få) lesere i løpet av de siste månedene, om at det virker som jeg antyder at de som ikke gjør akkurat som meg er dårlige mødre. Eller at måten jeg skriver på, kan få forårsake fødselsdepresjoner.

Jeg får helt vondt inni meg av tanken, og vil  helst ikke tenke på det.   Vil bare dytte det vekk.


Men jeg respekterer mine lesere, og tar deres henvendelser seriøst. Og jeg liker å tro at jeg har (i hvertfall et lite snev av) selvinnsikt...
-selv om jeg er en blogger.


 Og forresten: vit at dette innlegget er IKKE ment som uthenging av noen spesielle personer. Dette innlegget handler om denne bloggen, og dens effekt på leserne mine. Dette er ikke et angrep . 
Eller, jo kanskje litt på meg selv.
Men faktisk, så er jeg takknemlig for at jeg får kommentarer som er kritiske til det jeg skriver. Jeg syns det er bra. Så lenge de ikke kritiserer kun for å såre og spy galle.


Derfor vil jeg ta dette opp med dere nå. Helt åpen og ærlig. For hvis det virkelig er slik, at jeg nå har blitt en slik blogger som sprer propaganda om hvor "enkelt" det er å være mamma, en som fremstiller sine erfaringer og råd som det eneste rette, og får andre til å tenke at de er dårlige mødre...Da har jeg bommet noe så inni hampen, og jeg vil ikke fortsette med det.

For noe slikt vil jeg fanden ikke være med på.

Jeg forstår hva folk mener når de snakker om de "perfekte" mammabloggene som fremstiller mammalivet som en rosa lykkeboble uten sprekker. For de finnes jo.
Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan plassere meg i den kategorien.


 Lavkarbohva? Hentepizza til middag.
Blir fort sånn med to syke unger.
Ja, jeg er en romantiker, og det vises tydelig på noen av innleggene mine. Jeg er hodestups forelsket i ungene mine. Jeg syns de er de herligste menneskene på denne jorden og jeg forteller gjerne andre hva jeg føler for dem. Men sist jeg sjekket så var det fortsatt lov å skryte av ungene sine? 

Og selv om jeg skriver om de nydelige øyeblikkene og ofte velger å fokusere på dem i steden for de vonde, så må dere ikke la dere lure.  Jeg driter meg ut til stadighet, og jeg har faktisk ofte dårlige dager,   (ja jeg pleide å blogge på engelsk også..) og får lyst til å bare stikke hodet i sanden og si opp mammajobben . Men jeg trodde at jeg klarte å vise de sidene av mammalivet ganske godt også? 

En blogg er bare en blogg. Det er vanskelig å få frem hver eneste lille nyanse av livet på internett. Men jeg kan jo prøve å bli flinkere å si ifra når jeg feiler. For all del. Det blir i det minste ikke akkurat mangel på materiale.

Men en ting jeg ikke gidder å gjøre, er å sensurere meg selv når jeg skriver om noe jeg brenner for. Da forsvinner hele vitsen med å blogge. Jeg er lidenskapelig opptatt av det jeg skriver om, så da får folk bare ha meg unnskyldt hvis jeg slenger litt rundt meg med heftige fraser som drypper av ironi eller skriver utvalgte ord i CAPSLOCK. Spør dem som kjenner meg. -Det er bare sånn jeg er. Jeg er bare meg selv, og det skal jeg fortsette å være. Blogg eller ei.


Er jeg med på å forårsake fødselsdepresjoner?

Jeg liker også å dele erfaringer, tips og historier. Jeg liker å tro at det sitter noen mammaer der ute, som kanskje føler det samme som jeg føler, og at det jeg skriver forhåpentligvis oppmuntrer dem til å lytte til sin egen indre stemme, morsinstinktet og magefølelsen. 

Jeg kan godt gå med på at jeg kan virke litt moraliserende. Men det er ok. Det er sunt å ha moral, er det ikke? Og det er jo opptil hver og en om de velger å ta til seg rådene mine eller ikke. Men vær så snill: aldri stol på mine eller andres råd mer enn du stoler på din egen magefølelse. Jeg er bare en amatør. (og det var teknisk sett et råd. HJELP meg -jeg klarer ikke å slutte å fortelle deg hva du skal gjøre!)


Det jeg har lyst til å gjøre med mine "foreldresnakk" eller tips -innlegg, er ikke å rakke ned på dere, eller fortelle dere at jeg har funnet den ENESTE rette måten å være foreldre på. 

Nei, jeg ønsker å være en slags heiagjeng for dere der ute som også føler at det ofte er vanskelig å strekke til som mamma, akkurat som jeg gjør. Jeg har lyst til at dere skal kose dere med bloggen min og føle at dere ikke er alene. Jeg ønsker at dere skal kunne slappe av med bloggen og le av tullet mitt, smile av bildene, humre av påfunnene til ungene og kanskje til og med få med dere noen nyttige tips eller erfaringer? 
...og som regel så tror jeg at jeg greier det på et vis, litt sånn halvveis i hvertfall...?


...Eller er jeg helt på bærtur her? Kjære dere, har jeg kanskje (uten å se det selv) bygget opp mitt eget lille perfekte bloggunivers hvor ser prikkfritt og skinnende ut, hvor jeg trøkker i dere råd og tips som får dere til å føle dere utilstrekkelige når dere titter innom? Jeg håper virkelig ikke det. Da må dere frem med høygaflene og få stoppet meg altså.


ps: dette innlegget er sponset av Lillebror, som mente at det var altfor tidlig for meg å sovne kl 02.30 

Ha en nydelig dag, helst helt uten dårlig samvittighet!





Undring uten Grenser

FOTO av: Jona. Kopiering forbudt

Alt skal tas på, smakes på og helst klines på skjørtet til mamma. Dere minner litt som en ivrig forskerduo som begir seg ut på sitt livs ekskursjon. Bare det at for dere to, så er hver dag  en spennende ekskursjon.

Alt skal klatres, henges og hoppes på. Ting skal bestiges og beseires. Det står ikke på selvtilliten eller motet. Nei, her er det kun fysiske hindringer eller mamma og pappas tålmodighet som kan begrense omfanget av forskningen.


Når dere oppdager noe nytt, så er det som å se hulemannen oppdage ilden. Det er en uhemmet begeistring som bruser i blodet deres. Og den er så voldsom at det smitter over på meg. Når til og med jeg  får sommerfugler i magen av å blåse på blåseblomster, så lurer jeg på hvordan det må føles for dere to. 



For intesiteten og innlevelsen dere viser, den er så sterk og ren. Det finnes ingen falskhet i dere. Bare pur emosjon på godt og vondt. Glede, redsel, sinne, håp, lykke og undring uten grenser.






Tygge på strå, stryke hendene over barken på et gammelt tre, smake litt på vannet i fontenen...
Alt skal oppleves til det fulle, før forskningsrapporten leveres i form av smil og latter eller frustrasjon og tårer.





Og når jeg skrubber av dere sand, maling, kliss og møkk om kvelden, så kjenner jeg hvor mye det tar på å ha to små forskere i hus. Men likevel så gleder jeg meg til å se hva det er dere vil oppdage i morgen.








Det fjerde trimester: Svangerskapet er ikke over

Hvorfor protesterer den nyfødte hver gang han blir lagt ned? Hvorfor vil han kun sovne på brystet ditt? Han er ikke en "vanskelig baby" han har det bare litt vanskelig. Han er inni det fjerde trimesteret, og det kan være en tøff tid for mange babyer.

Kanskje noen av dere har hørt om det fjerde trimester før, kanskje ikke. Selv ante jeg ikke hva det var før andremann nærmet seg seks måneder. Da jeg leste om det, falt plutselig fryktelig mange biter på plass i hodet mitt, og jeg forstod at all den energien jeg brukte på å prøve å lære babyen min å tilpasse seg mine rutiner var bortkastet.

La oss ta det fra begynnelsen...
Storesøster hadde en relativt enkel overgang til livet på utsiden av magen. Hun sovnet raskt i vognen, og gråt ikke særlig mye. Lillesøster derimot, var helt annerledes. Hun sleit med å tilpasse seg den nye tilværelsen, og vi sleit med å tilpasse oss hennes behov. Det fjerde trimester var en prøvelse for oss. Vi prøvde og feilet mye. Men etter noen uker med desperasjon, så fant vi ut hva det var hun trengte fra oss: konstant nærhet, ekstremt hyppige måltider, hyppige bleieskift og skjerming for inntrykk. Vi hadde funnet en løsning som funket for henne, men midt oppi dette her, så følte jeg meg ofte frustrert og lurte på hvorfor akkurat jeg måtte få et så "vanskelig" barn. (Ja, jeg vet, fryktelig teit tanke, men man blir desperat av søvnmangel..) Da Lillebror kom, var vi forberedt på å takle et barn med større behov, og godt var det, for han har virkelig bevist at det fjerde trimester ikke er noe oppspinn...

Svangerskapet er ikke over ved fødselen
Ja det er noen som hevder at alle babyer blir født for tidlig,  og de baserer dette på det faktum at i forhold til alle andre pattedyrs babyer, så er jo våre små fryktelig lite utviklet. De kan hverken stå, gå eller krabbe. De kan ikke gå mer enn et par timer uten mat, og de skriker ofte veldig mye, uten at vi vet helt hva det er de vil. Teorien om det fjerde trimester baseres på at da vi mennesker begynte å gå oppreist, ble bekkenåpningen vår smalere, slik at babyene våre måtte fødes tidligere, og derav mindre utviklet. (Om dette stemmer vet jeg ikke, men det høres i hvertfall ikke så fjernt ut i min bok.) En ting er i alle fall klinkende klart, og det er at livet utenfor magen er en dramatisk overgang fra livet i magen:



Hva trenger en baby i det fjerde trimester?
Det fjerde trimester betyr altså: at babyen (i mer eller mindre grad) har behov for tre ytterligere måneder etter fødselen med konstant nærhet, varme, mat og kos, før de er klare for å ta fatt på å utforske verden. Det fjerde trimester kan være en utfordring, spesielt for mor som kanskje hadde gledet seg til litt mer hvile etter fødselen. Av min erfaring er det å lytte til babyen sin, og tilpasse seg babyens behov det beste for alle parter. Det vi gjorde, var å prøve å dempe den harde overgangen ved å simulere mye av de forholdene babyen var vandt til i fra livet i magen.

Her er mine beste tips for å tilfredstille barnets behov i det fjerde trimester:

Bevegelse og nærhet
Da babyen var i magen, var han vandt til å bli vugget av mors bevegelser hele dagen, og å være i konstant kontakt med henne. Derfor kan det være fryktelig skummelt for de små når de for eksempel blir lagt ned i en stor, åpen seng. Mange babyer nekter å sovne andre steder enn hos mamma. Hvem har vel ikke opplevd at den nyfødte roer seg best på mamma eller pappas bryst? Løsningen for oss ble å bruke bæresjalet for alt det er verdt! De første ukene bærte jeg sikkert i det som tilsvarer en hel arbeidsdag. Slitsomt? Ja. Men det var verdt det når babyen min fikk masse søvn og var rolig. Ikke alle babyer krever like mye nærhet som min lille sønn, men det er ikke dumt å investere i et bæresjal og øve seg på å knyte det, allerede før babyens ankomst! Jeg anbefaler et elastisk bæresjal i de første månedene. 
Bæresjal: Det eneste som fungerte for å få Lillebror til å sovne de første ukene

Hudkontakt
Når man tenker etter, så sier det seg jo selv at babyer liker hudkontakt, for det er jo dette de har levd med i ni måneder i mors liv. Det kan virke litt rart å sitte der uten t-skjorte og bare gjøre ingenting, men jeg kan ikke få anbefalt det nok! Av med skjorta med en gang babyen er født, legg ham/henne på brystet ditt, dekk dere til og bare NYT. Dette er det beste Lillebror vet, og han er merkbart roligere de dagene han får masse hudkontakt. Han sover bedre, og er generelt mye mer tilfreds.  Da han ble født, så var jeg blitt så bevisst på dette  med hudkontakt,  (man lærer for hvert barn en får...)  at jeg kledde ikke på ham før han ble tre dager gammel! Ja, det er sant. Det eneste han hadde på seg var en bleie, og vi satt alltid uten t-skjorte med ham på brystet og et lammeskinn over oss. Når jeg i blandt måtte legge ham fra meg så tullet jeg ham inn i lammeskinnet med et teppe stramt rundt, slik at han lå trangt og varmt. Jeg anbefaler virkelig nybakte foreldre å teste hud mot hud med lammeskinn som "teppe". Det er utrolig hvor godt man holder varmen med ull!


Mat etter behov 
Babyen er vant med å ikke kjenne sult. Han eller hun har vært forsørget med optimal næring til en hver tid igjennom svangerskapet og vil trenge hyppige måltider i denne overgangsfasen. Ja, en hører over alt at "babyen trenger mat hver 3. time" osv. men etter min mening så er tidsskjemaer er noe tull. Babyen trenger mat ofte, punktum. Ikke gjør det mot deg selv å begynne å stresse med å planlegge amminger/flasker. Gi babyen mat med en gang han/hun viser tegn til sult. Slike tegn kan være for eksempel at babyen gaper, snur hodet fra side til side, åpner munnen når du stryker den over kinnet, lager lyden for sult eller spiser på hendene sine. Legg heller barnet til brystet / gi flaske oftere enn nødvendig, enn å vente for lenge. Selvfølgelig er det viktig å gi babyen mat til visse tider hvis de ikke sier ifra av seg selv, (f.eks hvis de er søvnige av gulsott) men det er en annen sak. De fleste babyer vet når de er sultne, og sier klart og tydelig ifra. Lillebror har alltid fått bestemme helt selv når tid han vil amme, og han er en (STOR) sunn og rund baby.
Pupp akkurat når JEG vil sa du? Det hørtes ikke dumt ut...



Kjente lyder
Veldig mange babyer elsker hvit støy, som støvsugere, hårfønere, vaskemaskiner og lignende. Disse lydene minner om livet i livmoren og har en roende effekt på de fleste babyer. Her i huset har støvsugeren gått varm på kvelder hvor Lillebror slet med å finne roen.
Stemmen til mamma er også et viktig våpen. Babyen din har blitt godt kjent med din stemme mens han/hun var i magen din, og det kan være skummelt å plutselig ikke høre mammaen sin lenger. Har du ikke brukt å synge i dusjen, kan det være det er på tide å starte med det nå. Dette er den eneste måten jeg kan få noen minutter i dusjen om morgenen mens Lillebror sitter i vippestolen sin og venter på meg. Så lenge han hører mammas stemme er han rolig.


Gi slipp på forventninger -vær åpen 
Dette er kanskje det beste generelle rådet jeg har til nye foreldre. Ikke forvent at babyen skal være sånn og slik, sove til bestemte tider og bæsje til lik tid hver dag, og få panikk når han ikke gjør det.  Alle babyer har de samme grunnleggende behovene, bare i varierende grad. Noen babyer trenger å bli ammet veldig ofte, andre får i seg nok til å være mette i mange timer. Noen av dem sover igjennom natten fra første dag, mens de aller fleste våkner flere ganger for å få melk eller kos i mange mange måneder. Det beste vi som foreldre kan gjøre, er å tilpasse oss babyens rytme. Slik trives alle parter best. Så når babyen din sovner mens du ammer ham midt på dagen -ta deg en dupp du også! Ikke tenk på oppvasken eller de hybelkaninene under sofaen. De går ingen steder. Tro meg. Jeg har en hel dyrehage under sofaen som ikke har rikket på seg i flere uker.
La hybelkaninene formere seg mens du tar vare på den nye sjefen din!


Vær så snill, "skjem bort" babyen din!
Ikke stress med å få ham eller henne til å sove i sengen sin. (vår sønn har aldri sovet i sin..) 
Det er mange som får høre at de må venne barnet til å sove alene,og at de aldri kommer til å få fred fra ungen hvis de ikke gjør noe med det NÅ... 
BULL-SJIIIT sier jeg bare. Mine barn har fått samsove med oss så mye de ville, og likevel så sover nå store og lillejenta på sitt eget rom i egen seng, etter eget ønske. Noen ganger kommer de jo over til oss, men dette er absolutt ikke noe vi sliter med.

Så ikke tenk på å "lære" babyen å sove alene, eller ligge alene i lekegrinda på dagtid hvis han/hun ikke trives med det.
Den dagen kommer, men ikke alle nyfødte er klare for å ligge i vogn eller sove i vugge helt enda. Og det gjør nøyaktig ingenting. Du kan ikke -jeg gjentar- kan IKKE skjemme bort en nyfødt. Det bare går ikke an. Det babyen vil ha, er babyens behov.  Så her er det fritt fram -gi babyen din nøyaktig det han eller hun trenger for å roe seg og aldri ha dårlig samvittighet for at du bærer eller koser "for mye", for det finnes ikke noe som heter det! 
Jeg vet ikke hvor mange ganger Lillebror sover pr dag. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg bærer ham i bæresjalet. Og spør meg ikke hvor ofte jeg ammer, for jeg har rett og slett ikke peiling! Men vi har det mørkt på soverommet om kvelden/natten og prøver å ha det så stille, slik at det blir tydelig forskjell på natt og dag. Om morgenen får han ny bleie og morrapuppen sin, og så tar vi dagene som de kommer, og trives best slik.


De første ukene er intense. Babyen krever mye, og man er mye trøtt og engstelig. Spesielt med det første barnet. Men tro meg når jeg sier at det beste du kan gjøre er å lytte til babyen din,  drite i planer og skjemaer, og bare konsentrere deg om gjøre denne overgangen mellom livet i magen og livet på utsiden så skånsom som mulig for barnet ditt. 

Og så, plutselig en dag, etter uker med bæring i timesvis og dager hvor babyen alltid skrek når den ble lagt ned, så plutselig bare ligger han der på gulvet og gliser fornøyd for seg selv. Han er snart tre måneder, og det fjerde trimesteret er nesten overstått. Han har begynt å forstå seg på denne nye tilværelsen. Han har forstått at mamma og pappa alltid er der når han trenger noe, og han har skjønt at det er ikke så farlig at mamma tar seg en tissepause. Hun kommer jo alltid tilbake.



Hvordan vil du beskrive dine første tre måneder med ny baby? Opplevde du det som et fjerde trimester?





FOTOFREDAG: Skyggesiden

Vakre, grønne, pene Berlin. 
Stort sett er du er så herlig og flott.
 Men også du har dine skavanker. 
Sprekker i fasaden.

Steder som er fulle av glemte drømmer og sinne. 
Steder som bærer tydelig preg av tunge historier om ensomhet.
Steder som er ubehagelige å se, vonde å oppleve. 
Steder som gjør meg smertelig klar over hvor godt jeg har det. 


To tomater...

Du våkner alltid med et gigantisk glis om munnen, og du elsker å holde lange samtaler med oss og fortelle oss dine innerste tanker og følelser. Men ellers er du ganske stille av deg. Inntil nylig hadde vi aldri hørt deg le...
To tomater gikk over veien...
Så ble den ene påkjørt, og den andre sier:
Men plutselig ble mamma og pappa sine vitser uslåelig morsomme. Og du klarte ikke lenger å holde deg. Ut trillet verdens skjønneste latter, og vi var hekta fra første sekund. *MÅ HA MER.*
Det finnes ikke noe som er deiligere enn babylatter!
come on, cætsjh-up!






Hvor gammel var babyen din når han/hun lo for første gang?



Berlin: Mine Insider Tips

Hver uke blir jeg kontaktet av lesere som lurer på om jeg har noen gode insider-tips til Berlinferien. Jeg svarer gjerne på mailer, men jeg tenkte at det kunne vært fint med et allsidig Berlin-innlegg for dem som er på tur i byen, så her er mine insider tips: 

«Det du ikke finner i Berlin, finner du ikke noen steder.» Berlin bokstavelig talt koker av kreativitet og nyskapende konsepter. Byen med den tunge forhistorien har utviklet seg til en av vår tids heteste kulturhovedstader.

Storbyferien blir uforglemmelig etter en søndagsformiddag i historiske Mauerpark, hvor du finner byens beste loppemarked. Her kan du jakte på unike samleobjekter, vintage skatter og dristig design. Når salgsbodene stenges på ettermiddagen kan du ta turen over til parkens utendørsamfi og oppleve DJ’er, livebands og karaoke under åpen himmel.
Skatter som bare venter på å bli funnet på Loppemarkedet i Mauerpark



På søndager kan du også nyte en deilig lunchbuffét på en av byens mange utmerkede caféer til en nett pris. Hvem kan si nei til en spennende arabisk opplevelse på Al Hamra i Prenzlauer Berg, eller en avslappende frokost under kastanjetreet i bakgården på den fantastiske  Rix café i Neukölln?


Al Hamra skuffer aldri: All you can eat på søndager for under 10 euro pr voksen!


Besøker du Berlin i sommerhalvåret er de mange parkene og innsjøene absolutt verdt en utflukt. Lei en sykkel for en dag, og ta turen til Strandbad  Weißensee –en innsjø med sandstrand midt i byen, omringet av grøntområder. Slapp av i solen mens du nyter forfriskninger fra strandbaren eller grillen. Hva med en bratwurst?

Vil du oppleve historie samtidig som du nyter en unik utsikt over vest-Berlin, bør du ta turen til Teufelsberg(«Djevelfjellet») i Grunewald. Under overflaten til den 80 meter høye, kunstige åsen gjemmer det seg millionvis av kubikkmeter med oppsamlet skrot fra  2.verdenskrig. Herfra har du også utsikt over radarkuplene til den sagnomsuste tidligere amerikanske radarstasjonen «The Hill» fra 50-tallet.

Berlin er en leken og livsglad by. La deg amusere av byens utallige, unike rariteter som for eksempel den tidligere flyplassen Tempelhof, som nå er en av byens mest elskede offentlige parker. Lær om Berlinernes livrett på Currywurst Museum, eller ta med deg et teppe og kos deg i det grønne med kald drikke på Freiluftskino (Utendørskino) i Friedrichshain Volkspark. Denne parken inneholder ikke bare en utekino, men også flere lekeplasser, en bekk til å plaske i an andedamm og en stor café. Barna elsker denne parken.
Friedrichshainparken: nok av plass å boltre seg på.


Er du på byferie med barn i Berlin, er underholdningsmulighetene mange. Etter at du har besøkt isbjørnene i  ZOO Berlin, fått gåsehud i spøkelseshuset i Berliner Gruselkabinett, og vært på en av de spennende og stadig vekslende workshop’ene på barnemuseumet Mach mit –Museum ,  kan du slappe av med en kopp te og et kakestykke på Das Spielzimmer –en familiecafé med klatrerom og ballbasseng. 

Er du opptatt av mat og vin, har Berlin et uendelig bredt utvalg av tradisjonelle restauranter, men er du ekstra eventyrlysten, prøver du noe unikt som en middag i mørket på Unischtbar hvor sansene skjerpes, eller en vinkveld på Weinerei, hvor du betaler 1 ero for lån av vinglass, smaker på alt det du ønsker, for så å bestemme selv hvilken sum du legger igjen i kassen før du går…
Når det blir mørkt, våkner Berlin for alvor. Caféene foraldres til nattklubber, og byen vibrerer av liv. Ta turen opp i 12.etasje til unike Weekend. Her får du servert House, Tekno og Electro-musikk, samt en utsikt over Alexanderplatz som du sent glemmer.

Når morgenen kommer og du kjenner at kaffetørsten melder seg, kan du ta turen til The Dairy, en New Zeelandsk café like ved Helmholtzplatz i idylliske Prenzlauer Berg. 

Her kan du nyte byens beste cappuccino, smake på en ekte scone med krem og bær og være litt livsnyter i en av byens desidert minste, men hyggeligste caféer.  Denne byen er avhengighetsskapende. Du er herved advart.


Første gangen du sa det


 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.





Bryllup & Baby


Miniferien vår har vært innholdsrik. Først har vi fått ta del i et fantastisk bryllup, og så vi har feiret nok en en kommende mamma i vennegjengen, og jeg merker at livet, det er litt ok.
Brudeslør som fikk litt regn på seg / Brudebuketten / Brudeskoene / Forloveren meg i frisørstolen



Bryllupet på lørdag var noe av det herligste jeg har opplevd. Vakkert, morsomt og rørende.

Allerede dagen etter var det tid for babyshower for en av mine beste venninner. Vi overrasket henne med gaver, morsomme leker og kaker.
Nydelig snart-mamma / lavkarbocupcakes / blå ballonger: I'ts a boy! / Bleiekake!




Bryllup og babyshower på en helg sammen med verdens beste venner, mannen min og Lillebror. Kan det bli stort bedre? Tror ikke det altså.

Jo...forresten. Jeg savner de derre to trolljentene mine som venter hjemme i Berlin. Det har vært godt med litt avlastning og god tid sammen med kjente og kjære i Norge, men i dag vender vi nesen hjem.


Ønsker dere en god start på uka!

Mai i Bilder

Fy fader for en bra måned mai har vært! Storesøster lærte seg å sykle, jeg har lært at jeg ikke er noe moteblogger-emne, og dere har lært at familie-illustrasjonen av oss på bloggens forside er litt bullshit.  Nå har jeg smelt sammen en liten oppsummering til dere. Her er det som har foregått på bloggen i mai: (Klikk på bildeteksten for å komme til innleggene)
Magiske pannekaker med kun TO ingredienser / Berlin du bist wunderbar / Judith laget ny header til bloggen
Jeg mimret litt/ Nærme nok holder... / Det jeg sier vs. det de hører
Babymomma outfit vol.2 / Jeg undervurderte Storejenta kraftig /Lillebror om Livet som Superstjerne









Jeg elsker Vaskehjelpen / Økologiske barneklær / Barnecafé
To do: Å være lykkelig / fra A til B med og uten barn / Sommersalat
Kona mi /  Campingtur / Blogaward





Tidsforbruken min i et kakediagram / FOTOFREDAG / Jeg ønsket meg en gutt
Jeg ble intevjuet på Mammadamen.com / Ammetåka tok rotta på meg / Sjefen snakker
Rare ting mamma gjør / Puppekjas / Ubarmhjertige meg


Tusen takk for en sinnsykt gøyal måned dere. Jeg setter så utrolig pris på engasjementet deres! Denne måneden har jeg lagt merke til at kommentarene har vært helt villt bra.
 Lange, gjennomtenkte og velskrevne. Jeg er imponert!

Jeg vil at folk skal vite at jeg leser hver eneste kommentar, selv om jeg ikke får surret meg til å svare på alle alltid. Jeg prøver, men det lar seg ikke alltid gjøre når jeg står der, opp til skuldrene i bæsjebleier.
Uansett: Takk takk takk for tilbakemeldinger og mailer. Det er dere som inspirerer meg til å fortsette å skrive.

Jeg tar mer enn gjerne imot deres ønsker/forslag om fremtidige innlegg, så det er bare å fyre løs i kommentarfeltet, så blir kanskje nettopp ditt forslag til et blogginnlegg i juni ;)



Ha en slack søndag!



Vi er samlet her i dag...

FOTO: Jona
Akkurat nå, sitter jeg hos frisøren sammen med en slående vakker og pittelitt nervøs brud. Hun er min beste venninne og dette er hennes store dag.  Jeg og en til venninne, er hennes forlovere.

Bryllupsfeberen har for lengst satt inn, og jeg det kribler i hele meg av spenning. Bryllup er noe av det nydeligste jeg vet. Så mye spenning, kjærlighet og fremtidshåp!

I dag skal jeg ha på meg skoene jeg brukte på min egen bryllupsdag, og det gjør meg ikke akkurat mindre nostaligsk. Jeg husker så godt den følelsen da jeg våknet på den store dagen. Alene, uten kjæresten min, stod jeg opp og gjorde meg klar for frisørtime.

Jeg klarte ikke å få ned en eneste matbit. Jeg var glad, nervøs, småkvalm (gravid) og spent. Jeg husker fortsatt luktene fra den morgenen. Kaffen, hårsprayen hos frisøren, parfymen jeg brukte og smaken av tyggisen i munnen som jeg nesten glemte å kaste før pappa og jeg ankom kirken. Det er noe magisk ved den bryllupsmorgen-stemningen, noe eget som ingen andre dager i livet har.
Budeskoene mine


Jeg er så glad for at jeg kan være her og oppleve denne dagen sammen med min venninne og alle våre venner. Denne dagen blir uforglemmelig.



Ha en nydelig sommerdag alle sammen!