juni 2014

Puffits-party

Innlegget inneholder reklame.

Ja, jeg innrømmer det. Jeg er en sånn mamma som ofte har et helt lager med babykjeks, smootihes og tørket frukt ,slik at jeg slipper å ta i en eneste kniv eller et skjærebrett før vi raser ut av huset med trioen vår. Smoothiene fra Ella's Kitchen er fortsatt en slager, og nå har vi også fått teste ut de nye maispuffene fra samme merke.

Puffits fra Ella's kommer i to forskjellige smaker, ost og tomat, og bringebær og vanilje



Siden disse snacksene inneholder et par ting Lillebror ikke tåler, fikk storesøstrene være på testpanelet  denne gangen. 

Vi rigget til et lite maispuff-party...




...og knaste i vei.

 

Maispuffene er egnet for barn fra 10 måneder, og kommer i esker med fem porsjonspakninger hver og finnes på ICA, OBS, Spar, Prix og Meny.

Favoritten til testpanelet denne gangen ble ost og tomat, men den rosa posen fikk selvfølgelig et stort pluss i boka fra panelet for design...



Jeg vet det er mange foreldre der ute (som jeg forguder!) som får til å lage lekre hjemmelagede snakcs til en hver anledning, og til og med synes det er enkelt. Men for meg har ferdigsnacks blitt en livredder. Med bare ett barn, og en mann i permisjon, var det andre boller, bokstavelig talt. Epler og bananer kommer såklart ferdig til å spises, så de blir fortsatt brukt for alt de er verdt, men det er ofte slik at en liten raslende pose med noe knasende oppi blir esset i ermet mitt. Spesielt når jeg er ute på farta med tre barn, mens far sitter fem timer unna på jobb og får time- for-time oppdateringer på sms om våre kaotiske eventyr. 




 

Hvordan er det med deg? Er du en babysnakcs-guru eller tyr du også til ferdigsnacks til ungene? 



Ulykkelig innimellom



Barnløse er lykkeligere enn oss med små barn. Eller, det vil i allefall avisoverskriftene ha oss til å tro. «De er ikke særlig lykkelige, til tross for at de hadde et stort ønske om å få barn,» sa lykkeforsker Vittersø til NRK Nordnytt i begynnelsen av denne uken. Ikke akkurat god reklame for folketallsøkning, men hey -de fikk min oppmerksomhet. 

Da jeg leste artikkelen satt jeg igjen med veldig blandede følelser. For det er så klart ikke særlig oppløftende å starte uken med beskjeden om at en forsker har bevist at jeg er mindre tilfreds med livet enn folk uten barn. Det er ikke akkurat den peptalken man trenger på en mandag, like etter at mannen har reist på jobben, fem timer unna, og du er hjemme med barna frem til helgen. Jeg fikk liksom trangen til å rope «hold munn, jeg er så lykkelig atte!» bare for å holde moralen i hjemmet oppe og klare meg frem til helgen. Men samtidig så er jeg ikke helt uenig med lykkeforskeren.  

For det kom ikke som noe sjokk på meg at foreldre med 0-3åringer i hus er et par (hundre) hakk mer stresset og bekymret enn Herr og Fru Utenbarn, som ikke trenger å tenke på brennkopper, tannfremmbrudd og «selvstendige» smårollinger som får oppmerksomheten til alle på supern ved å skrike «DUMME MAMMA!». Herr og Fru Utenbarn kan planlegge ferien sin uten å måtte tenke på hvor mange timer ettåringen holder ut i bilstolen. De kan stikke på puben om kvelden for å treffe venner uten å måtte planlegge den utflukten mange måneder på forhånd, og de kan sove lenge i helgene hvis det er det de ønsker. For å være helt ærlig, så hadde jeg gjerne byttet med dem. 

Men bare for en dag eller to, for jeg trives. Tross alt. 




Og jeg liker å se ting fra flere sider enn bare én. Så her kommer det, kjære småbarnsforeldre: dere lever ikke ulykkelige liv, men livet går i bølgedaler -og det er helt normalt! Noe jeg skulle ønske lykkeforskere kunne gjøre et litt større poeng ut av. 

Greit, så Vittersø sin forskning viser  at de som har smårollinger i hus er mindre lykkelige enn par uten barn. Jeg har ikke funnet denne rapporten, så jeg kan ikke gå løs på den, men på slutten av artikkelen hinter forskeren om at «det blir heldigvis bedre når ungene blir eldre». Jo takk for det. Det hjelper jo litt. Og akkurat det utsagnet stemmer overens med tidligere forskning på samme tema. En av disse studiene ble utført av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis på foreldre i Storbritannia og Tyskland, og funnene var blant annet disse: 

"Having children increases happiness. The increase associated with a first birth is mostly short-term, but it is clearly an increase, making the net effect positive. However, this overall pattern is strongly modified by sociodemographic characteristics."

Forskerne konkluderer altså her med at det å bli foreldre, øker lykkefølelsen betydelig, om enn bare for en periode. Så kommer det et par tøffe år med småbarn hvor småbarnsforeldre trives dårligere enn barnløse, før de fleste foreldre ender på samme lykkenivå som før -som da de var uten barn. Vi får oss altså en relativt kortvarig nedtur når barna er ca. 1-3 år, men de fleste karrer seg opp til samme nivå som sine barnløse venner etter en stund. 


Illustrasjon fra "Happiness before and after the kids" av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis.

Det samme skjer forresten når barna kommer i tenårene, hvor lykken daler i et par tøffe år, frem til barna blir unge voksne. Hva? Ingen som ble overrasket? 

Vi er altså ikke dømt til å være ulykkelige for alltid, pluss at vi ikke må glemme den gigantiske oppturen vi fikk i starten av det hele. 

Et unntak som disse forskerne fant, var hos dem som fikk barn når de var veldig unge (tenårene og tidlig i tjueårene) og hadde dårlig økonomi. Denne gruppen nådde ofte ikke opp til «før barn-lykkenivået», noe som virker logisk for meg. Det å være småbarnsforeldre er tøft nok, og tunge økonomiske problemer på toppen av det, er ikke noe man ønsker seg. 

Men når det gjelder lykken generelt, lurer jeg på hvordan andre livshendelser påvirker den, både hos barnløse og foreldre. Hvis man mister jobben, eller blir skadet i en bilulykke ?hva skjer da med lykken? Hvis man ikke får den forfremmelsen man hadde håpet på, eller Gud forby -mister en kjær? Jeg mistenker at grafene til forskerne også ville vist dype bølgedaler, som mer eller mindre går tilbake til normalen etter en stund. Det er sånn vi mennesker er bygget, tror jeg. Vi holder ut igjennom de tøffe tidene, fordi vi vet at både euforiske tider og ulykkelige perioder ikke varer for alltid. Og det vi også bør tenke på, er at det er ikke normalt å føle seg like lykkelig hele tiden. Spesielt ikke når man oppdrar en flokk med barn.

En venn av meg, som på den tiden hadde et fire år gammelt barn, sa en gang til meg at «det blir ikke nødvendigvis så mye bedre, men det blir annerledes når de vokser til.» Og det var tro det eller ei en slags trøst for meg. For jeg har aldri innbilt meg at det å være forelder noen gang kommer til å bli en enkel oppgave. Men det var godt å høre at det kommer andre tider.


En dag slipper jeg nok sand i senga mi, men får andre ting å tenke på.

Oppgaven vår endrer karakter, enkelte saker blir enklere, og andre blir vanskeligere. Og det kan jeg leve med. Jeg ble tross alt ikke mamma fordi jeg syntes det så enkelt ut, men fordi at jeg la merke til de små glimtene av ren og skjær lykke i ansiktene til småbarnsforeldrene rundt meg. Klart at de var slitne og kanskje jevnt over mindre lykkelige enn meg som ikke ble bråvåknet av babyskrik om natten. Men de hadde også noe verdifullt som var verdt å ofre noe for. Og hvis noe er så bra at man kan holde ut og smile på den måten innimellom, selv om man lider av ekstrem søvnmangel og har gulp på skjorten sin til en hver  tid, så tenker jeg at det er nok verdt det. Til tross for vitenskapelig beviste nedturer.


Følte du deg som småbarnsforelder mindre eller mer lykkelig enn før du fikk barn? Hvorfor tror du at det er slik?

 

hits