juli 2013

Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.
Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.





De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 





Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 






Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.








Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.







Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.




To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:






De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:




Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:








Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.







Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 











Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...




Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!






Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.
Hjemme på ordentlig








Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.


Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi  ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.





Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.




Auf wiedersehen, Berlin.
Auf wiedersehen, hjemmet vårt.










Takk for alt.




Farvel tyskertosa.blogspot.com


Dette er noe jeg har ventet på en god stund, og derfor føles det superdeilig å ha det gjort. 
-kjempestas! Jeg føler nesten at jeg må blåse opp en ballong eller noe... bake en kake kanskje? Heise et flagg? 
Ikke frykt! Dere finner meg fortsatt her, på akkurat samme sted, på akkurat samme blogg og man kan til og med finne meg ved å taste inn den gamle bloggadressen og bli automatisk overført til den nye. Jeg fortsetter å skrible som alltid, og egentlig så merker dere sikkert ikke så mye nytt, bortsett fra at adressen i nettleseren øverst på skjermen er endret. Ellers forblir alt som før. 



Dere som følger meg på bloglovin, tar jeg godt hånd om ved å flytte dere automatisk over, slik at dere vil fortsette å få oppdateringer som vanlig. Dere trenger altså ikke å gjøre noen verdens ting egentlig -Ahh teknologi! Så enkelt og greit altså... *host*  Ok, så  "enkelt" er det ikke alltid, men jeg er heldig som har en supergeek av en ektemann som redder dagen! Så blir sånne knotete tekniske ting som jeg ville brukt flere uker på, gjort i en fei. Danke schön mein Schatz! 

Farvel tyskertosa.blogspot.com og HALLO www.mammalivet.com


Lørdagslinker 270713


Da var det tid for Lørdagslinker! Dette er hva jeg har tittet på denne uken:



Den første linken handler om -gjett en gang- den kongelige fødselen.... 
Hvorfor var verden så sjokkert over Kates etter-fødselsmage?
Hvordan reagerte du når du så bildene av henne? Jeg må innrømme at 
jeg ble overrasket over hvor tøff hun var som ikke skjulte magen litt engang.
Les artikkelen Why is the World so shocked to by Kate Middelton's belly  her.




Link nummer to er en bildeserie av et fenomen som er utbredt i USA: Barn i bånd.
Er dette praktisk og helt ok, eller slemt gjort mot barna? Se bilene her.


Ukas tredje link tar dere med til Pinterest og en av de nydeligeste samlingene av baby og barnefoto som jeg noen gang har sett. Inspirasjon i bøttevis! Bare se her!   Dette var min favoritt.


Link nummer fire er en blogg om hjemmesydde barneklær. Hvis ikke du har oppdaget den enda, så kommer du til å bli hekta. Gullkorndesgin selger nydelige hjemmesydde plagg til baby og barn på bestilling. Jeg har så lyst på ALT denne dama syr. For et talent! Sjekk bloggen her.





Ukas siste link er en kampanjefilm som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nydelig og tankevekkende!






Det var det for nå! Ønsker dere en nydelig helg!





Når lykken glipper


September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.




Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde  jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.





Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg  ikke  hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:


Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.




Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?




Konkurranse og Rabattkode -Vinn Naturlige Produkter


I dag har jeg noe gøy på lur! I samarbeid med nettbutikken BigGreenSmile.no kjører jeg nå igang en aldri så liten konkurranse. I tillegg vil jeg gi alle mine lesere en rabattkode hos samme butikk. Blir du med på konkurransen, kan du vinne en kjempefin pakke med naturlige produkter til barn fra BigGreenSmile.

Den O'store premiepakken inneholder:


Og hvis ikke du har baby eller små barn selv, så kan denne pakka likevel være perfekt til å gi bort. For eksempel i barselgave til en fersk mamma!

Slik deltar du i konkurransen:

1. Svar på dette spørsmålet:
Hva er det som skiller BigGreenSmile.no fra andre nettbutikker? 

2. Send svar til:  ida@biggreensmile.no

Vinneren trekkes 3. august.

Rabattkoden, som dere alle kan benytte dere av, er BERLINMAMMA og gir 10% hos BigGreenSmile.no




Selv skal jeg klikke hjem noen pakker med bleier til Lillebror og kanskje litt produkter til en sliten mamma. 


Ha en nydelig dag, og lykke til! 


Morgenstund

Du sitter alene i den store sofaen og lytter. Bestefar spiller Morgenstemning av Grieg på  pianoet i hjørnet, og for hver note som glir ut i rommet, blir øyelokkene dine tyngre og tyngre.









Du har nygredd hår, med unntak av en klissete floke som stammer fra isen du spiste i går. Det er varmt. Tjuesju grader som fikk deg til å kaste av deg sommerkjolen. Nå ligger du der under et teppe på sofaen og sovner til de siste notene av pianostykket. Du har blitt så stor, og jeg ser at du ligner litt på meg der du ligger, intetanende om at jeg knipser bilder av deg mens du drømmer.


Hendene dine åpner seg og du puster dypt.  Kommer du til å huske dette når du blir stor?
Blir dette et av de fine minnene fra barndommen som du vil tenke tilbake på når livet blir mer komplisert og du ikke lenger kan sovne så lett til pianomusikk på sofaen til mormor og morfar?





Jeg håper det. Jeg håper du kommer til å huske denne dagen, gjemme den bort og ha den som en liten skatt du kan ta frem når du blir stor og du trenger et minne om en god Morgenstund.


Hjemløs


Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig.  Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel.  Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler.  Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?



Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.




Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.

Jeg lover.














Bleiefri fra fødselen: EC-metoden


Bleiefri fra fødselen -er det mulig? I følge foreldre som praktiserer den urfolk-inspirerte metoden, så går det fint an!

Hva er det?
EC-metoden eller Elimination Communication, går ut på at foreldrene tidlig lærer å tolke babyens signaler så godt at de ikke trenger bleier. Når babyen gir signal om at det er tid for å gå på do, så holder foreldrene barnet over en potte eller en do. Det ideelle vinduet for å introdusere denne metoden skal være 0-4måneder fordi det er da det er enklest å lære å tolke barnet, men det skal også være fint mulig å starte senere. 

Begrepet
Elimination Communication ble først brukt av Ingrid Bauer i hennes bok Diaper Free! The Gentle Wisdom of Natural Infant Hygiene. Bauer hadde tilbrakt tid i Afrika og India, hvor hun observerte mødre som bærte rundt på bleiefrie, små babyer. Hun ble aldri vitne til noen "uhell" og ble veldig interessert i denne metoden. Så interessert at hun faktisk ikke brukte bleier på sine barn, da de kom til verden. Senere opprettet hun et nettsamfunn og skrev boken om sine erfaringer med bleiefrie babyer.

Hvordan gjør de det?
EC-metoden går ut på å observere babyen og legge merke til lydene og bevegelsene de gjør like før de går på do. Noen babyer lager alltid den samme "hehh" lyden, eller krøller seg sammen og lager en "grrr" lyd når de må bæsje. De fleste EC-foreldre har i tillegg til å tolke barnets signaler, også faste tider hvor de holder babyen over do: Når de våkner om morgenen, etter måltider og før de legger seg for kvelden.

Noen EC-foreldre bruker bleie på barnet om natten, hvis de skal på lange turer eller når de skal ut i veldig kaldt vær. Det finnes også dem som praktiserer EC delvis. Det vil si at de holder babyen over doen når de har mulighet for det, men ikke nødvendigvis igjennom hele dagen. Selv om man praktiserer EC- så er ikke alt bare svart-hvitt. 



Fordeler
Fordelene ved EC-metoden er blant annet dise: 
  • Babyen slipper plager forbundet med bleiebruk som f.eks bleieutslett, klam hud, urinveisinfeksjon, soppinfeksjon og generelt ubehag ved å ha egen aføring tett på kroppen. 
  • Barna slipper også vanlig "pottetrening" når de blir eldre, for jobben er jo allerede gjort.
  •  Miljøet blir spart for produksjon og bleieavfall. 
  • EC-metoden er gunstig for familiens økonomi -for man slipper jo å kjøpe bleier. 

Ulemper
  • Elimination Communication krever mye oppmerksomhet fra foreldrenes side å lære å tolke babyens do-signaler. Mange foreldre har ikke tid til å fokusere såpass mye på dette.
  • Man må være klar for å handle raskt når babyen sier ifra, og det vil i noen tilfeller være nødvendig å ha med seg en liten potte eller "tissebøtte" hvis man skal oppholde seg på steder uten toalett eller passende busker...

Kritikere av denne metoden argumenterer med at det ikke er riktig å "pottetrene" et så lite barn fordi at de ikke er gamle nok til å ha kontroll på blære og tarmfunksjoner. 
Men EC-foreldre slår tilbake med at metoden ikke går ut på å få babyen til å "holde seg" -for det kan de jo såklart ikke. Det er ikke babyen som blir "trent" -det er foreldrene. Det går ut på å være oppmerksom på når babyen uansett skal til å gå på do, og da hjelpe dem til å gjøre det på den måten som foreldre har gjort det i hundrevis av år før bleier ble vanlig å bruke.

Men så er det jo klart at det alltid vil bli noen uhell. EC-foreldre forteller at de har nesten 100% hell med å unngå bæsjeulykker, og ca 70% med tisseulykker. Men bleiebarn har da også tisseulykker med vått tøy og bæsj på uønskede steder, så de ser ikke på disse få uhellene som noen virkelig bakdel.


Selv syns jeg konseptet er uhyre spennende. Jeg har jo brukt "nyfødtspråket" eller Dunstan Baby Language på Lillebror, og syns det har fungert veldig bra. EC blir for meg en slags utvidelse av denne kommunikasjonen mellom baby og foreldre. Jeg praktiserer ikke EC på fulltid, (ain't nobody got time for THAT med 3 småbarn...) men jeg har ofte merket at Lillebror lager en viss grimase når han må "eliminere", og da har jeg spart en bleie her og der ved å holde ham over toalettet, -noe både jeg og han syns var stor stas.




Har du hørt om EC-metoden før? 
Er dette noe du kunne tenkt deg å prøve eller høres det helt fjernt ut?



Info for interesserte:
Her finner du en facebookside for EC-foreldre.
Her er link til Organisasjonen Diaper Free Baby.
Og her er en kjempebra video med en britisk mor som forklarer EC i et intervju.








En Lillesøster


Det er ikke alltid det er så lett
Å ha en slags skygge ved siden av deg
En om også er liten og vil bli sett
En som krever: jeg- jeg!





Jeg forstår at du vil ha mamma alene
Ikke dele og være snill og grei
Du vil bygge tårn og synge på en scene
Ikke bli bli avbrutt med et se på meg!






Men ofte så er det faktisk helt topp
Når hun smiler og synger her er jeg!
Hun som alltid hjelper deg opp
Storesøster -kom og lek med meg!





For hun trossalt litt god å ha
Hun som tuller, klemmer og trøster
Bråkete, egen og sta
En ordentlig lillesøster




Store planer


Da jeg startet denne bloggen var jeg ikke helt sikker på hvordan fremtiden vår ville se ut. Vi hadde mange drømmer og ønsker, men også mange løse ender. Nå begynner de løse endene å komme sammen, og planene for fremtiden min sammen med Tyskeren og trøbbeltrioen begynner å bli klarere. 

I det siste så har kanskje dem som har lest bloggen lenge lag merke til at det har blitt litt mindre blogging med lenger i mellom hvert innlegg.  (I starten blogget jeg 1-3ganger hver dag. Ja, jeg vet. Litt intenst liksom...) Grunnen til at jeg har hatt mindre tid til bloggen i det siste har ikke bare vært Lillebrors ankomst, men også en annen: Vi skal flytte!  



I løpet av sommeren skal vi altså få et nytt hjem. Det blir nok en hel del utfordringer og sikkert mye stress, men jeg vet at det blir bra tilslutt så vi kjører på. Det hjelper å ha en snill mann som er irriterende hæppy og sinnsykt positiv når man skal igjennom store forandringer i livet. Jeg er heldig med han der. Selv kan jeg være litt typen til å spå verdens ende hvis jeg ikke kan se nøyaktig hvordan ting kommer til å bli i god tid i forkant. Heldigvis finnes det kaffe.

Vi gleder oss noe enormt til å starte på et nytt kapittel sammen. Det blir så utrolig spennende!  Bloggen blir så klart med videre. Skrivingen og kontakten med dere har blitt en viktig del av hverdagen min som jeg ikke vil være forruten. Det gir meg så mye tilbake.

Hvor vi skal bo? Det kommer jeg tilbake til senere, når tidspunktet nærmer seg.   Først skal vi nemlig på ferie!   Akkurat nå sitter faktisk Lillebror og jeg på flyet. Resten av gjengen kommer etter oss om et par dager til. 

Vi skal tilbringe noen deilige uker sammen med familien min. Bloggen tar ikke ferie da, så se opp for mye grillpølse og softis-innlegg, hver dag. Neida, jeg lover, det blir nok av innlegg i vanlig "Jona-stil" som en artig leser kalte det engang. Takk for at dere har fulgt meg sålangt, og jeg gleder meg til å dele nye gleder og utfordringer med dere.  Ha en knall mandag!
FIRE måneder gammel klump -hurra! 







FOTOFREDAG: Wonderland

Potsdam ligger drøye 20 kilometer utenfor Berlin. For en uke siden tok jeg en dagstur hit sammen med Lillegutt og min søster. Potsdam har blitt kalt for "Tysklands Versailles" og det forstår jeg godt. Denne byen er hjem til palasser, slottsgårder, nydelige parker, tårn og historiske bygninger som er på Verdensarvlisten. Vi hadde en nydelig dag her, og jeg følte meg litt som Alice in wonderland. Kanskje ikke så rart:



























Egentlig dreide denne dagsturen vår seg om en Hangi (New Zealandsk grillfest) som vi var invitert på, så jeg var helt uforberedt med tanke på tid til fotografering og utforsking av byen. Det vil si at jeg definitivt må tilbake hit en dag, og leke litt Alice in Wonderland, for her var det uendelig mye å oppdage! Jeg anbefaler virkelig dere som besøker Berlin å ta en utflukt til Potsdam.


Hangi i Potsdam: Mr.Gris pyntet med blomster.





Ønsker dere en nydelig fredagskveld og god helg!

Grønne bleier!

Sponset produkt

Skal vi snakke om bleier? JA la oss! Før brukte vi tøybleier og var fornøyde med det. Men når vi fikk tredje barnet på under fire år, så måtte jeg bare kapitulere og legge supermammakappen på hylla. Beievask ville blitt en heltidsjobb skulle jeg fortsatt med tøybleier. Jeg syns det var trist med tanke på miljøbiten, og har hatt dårlig samvittighet når jeg tenker på all den søpla vi produserer. I løpet av en bleieperiode bruker et barn i gjennomsnitt 6000 bleier! I tillegg så har både Lillesøster og Lillebror veldig sensitiv hud som reagerer dårlig på vanlige bleier. Derfor ble jeg veldig glad da jeg ble spurt om jeg ville teste ut miljøvennlige bleier av merket Naty. Bleiene fikk vi fra en herlig nettbutikk som heter BigGreenSmile.no. Hos dem finner du naturlige produkter for hele familien, som er produsert med tanke på miljøet. De har f.eks en haug av økologiske skjønnhets og hygiene-produkter som ikke er testet på dyr. 


 Om Naty: 
Natybleier er laget for å være så biologisk nedbrytbare som mulig. De er også fri for parfyme og andre sterke kjemikalier som kan irritere babyens hud. Bleiene inneholder ikke klor eller plastikk, og lar huden puste. 

Jeg må innrømme at jeg var egentlig bittelitt skeptisk til disse bleiene, siden jeg har testet ut et annet naturbleiemerke før som jeg ikke var helt fornøyd med. Men likevel tenkte jeg at dette måtte jeg bare teste etter at jeg leste mye positivt om bleiene. Hvor kult er ikke det å kunne spare miljøet for haugevis med plastikk, og samtidig slippe å bruke klorblekede, parfymerte materialer på huden til babyen min? 

Det første jeg la merke til da jeg tok på Lillebror disse bleiene, var at de var skikkelig myke  og luktet ikke sånn kjemilab-aktig som de "vanlige" bleiene gjør. En annen ting jeg merket, var at de satt utrolig godt på, og så greie og komfortable ut på. -Ikke det at jeg vet hvordan det er å gå med bleie da, men Lillebror virket ganske så tilfreds!
Bleiefin



Når den første bleia hadde vært på en stund, kom sannhetens time. Jeg skal ikke gå inn på detaljer akkurat nå, for du sitter sannsynligvis og spiser frokost, men kort fortalt: bleia uten plastikk holdt mål -ingen lekkasjer eller bæsj i nakken altså. 

Bleiene ser egentlig akkurat ut som vanlige engangsbleier, med samme funksjoner som f.eks lekkasjesperrer på sidene, og de lukkes enkelt på samme måte som vanlige bleier. Det eneste som ser annerledes ut, er vel at de mangler de fargerike tegneseriefigurene på, men jeg må ærlig talt si at jeg ikke savner dem. Og Lillebror bryr seg heldigvis fint lite om han bæsjer i bleier som har Doras ansikt på eller ei, så lenge han er komfortabel. Jeg synes bleiene absorberer like godt som vanlige bleier, og huden til Lillebror forble tørr. 

En ting som jeg føler kunne vært litt bedre, er at det går ikke an å feste "tapebiten" hvor som helst på bleia når man ruller den opp for å kaste den. Dette var litt uvant i starten, men etter hvert fant jeg ut hvordan jeg kunne feste tapen slik at bleien forble lukket etter at jeg rullet den opp. 

Det som jeg føler skiller Naty fra de typiske bleiemerkene, er at de føles veldig myke mot huden, og at de ikke lukter rart (kjemisk) når babyen har tissa. I tillegg så virker det som de puster bedre enn tradisjonelle bleier.   Vi har slitt litt med stadig tilbakevendende bleieutslett i sommer, men  Lillebror ble ikke sår i det hele tatt i mens vi brukte disse bleiene.  En dag glemte jeg å ta med Natybleie ut, og tok på en vanlig en i stedet. Etter den bleia hadde han faktisk utslett igjen. Jeg kan ikke si med 100% sikkerhet at det var den plastikkbleia som forårsaket utslettet, men det virker jo sånn. 





Jeg er positivt overrasket over hvor gode Natybleiene er, og d et blir nok til at jeg klikker hjem flere av disse! 



Tenker du på miljøet når du velger bleier?
Har du prøvd bleier av naturmaterialer? 




Når Monstermamma våkner


De som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke lever noe plettfritt drømmeliv. Det går opp og ned. Heldigvis mest opp, og jeg er storfornøyd med livet. Men så kommer det av og til dager, som alt bare ramler sammen.  De dagene er jeg ikke den mammaen jeg vil være. Langt ifra.

På de aller fleste dager, så klarer jeg å sette pris på de små tingene. Jeg lar kaoset som det innebærer å ha tre små barn drive meg videre, akkurat som jeg flyter på en bølge. Jeg klarer til og med verdsette øyeblikk med trass og lignende utfordringer.

Men det er vanskelig. Og med jevne mellomrom forsvinner hodet mitt under vannet en liten stund, og da våkner min indre monstermamma, -and it aint pretty, people. 



På sånne monsterdager så har jeg lyst til å stappe en sur tennissokk i munnen på dem som sier at jeg må "nyte småbarnstida før den er omme." For på en sånn dag, så "nyter" jeg ikke at toåringen skjeller meg ut under frokosten fordi at jeg tok yoghurten i skåla FØR honningen og ikke omvendt. Jeg syns heller ikke det er dødskoselig å ha to smårollinger med meg inn på do og en baby på fanget mens jeg tisser. Er det så sykt mye å be om å få tisse i fred da?!

Og nei. Jeg syns ikke det er sjarmerende når de små ikke rekker å gå på do selv og brøler "BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆS" som et tostemt tåkelur klokken halv sju om morgenen. 
 Jeg vet at de ikke gjør det med vilje, men  på sånne dager, akkurat i det øyeblikket når jeg finner tre stk klissete pastaskruer i undertøysskuffen min, så får jeg lyst til å si opp denne stillingen med umiddelbar virkning.

Men det kan jeg jo ikke.
Det jeg desverre gjør da, er å sutre. Og mase. Kjefte og trampe. Som et uflidd mammamonster.  Jeg sier ugjennomtenkte ting til barna. Klager over småting til mannen, og er rett og slett en vanskelig og dritkjip utgave av meg selv. 

Men jeg har lært meg å svelge stoltheten og be om unnskyldning.
Og heldigvis kommer sånne monsterhumør-dager sjelden.

Jeg er ikke stolt av det. Men jeg skammer meg heller ikke. Ikke så mye i hvertfall.
Og jeg vet at det finnes flere der ute som av og til har en sånn monstermamma-dag. Monsterpappa-dager forekommer garantert også.

-det går bra. Du er ikke grusom.  Ikke la en dårlig dag få deg til å føle at du har et dårlig liv. Ungene overlever. De har sikkert godt av å se at mamma ikke er en robot, og at selv hun har dårlige dager. Så lenge de får vite at det ikke er dem som er grunnen til at mamma oppfører seg som en humørsyk dust, så blir de nok ikke skadet for livet. Vær grei med deg selv. Så lærer de å være greie med seg selv i samme slengen.


Prøv en av mine supre overlevelsesstrategier: sjokolade + sjokolade + kaffe + massiv utskeielse med takeout, sofasliting, send et eller flere av barna til bestemor, utfør absolutt INGEN produktive handlinger, neglisjér eventuell blogg og ta et glass fyldig rød om kvelden. Du trenger muligens bare litt gi F-stemning, noe frytyrstekt å putte i munnen og en episode Game of Thrones for å komme deg på rett kjøl og legge monstermammaen i dvale igjen. 

Du har ikke sviktet alle ved å ha en dårlig dag. Du er bare et vaskeekte menneske, mamma. 






Sukkerfri Barnebursdag

Sukkerfri barnebursdag -et eksperiment...



























I går feiret Storejenta bursdagen sin sammen med Lillesøster og tre venninner fra barnehagen. Jentene ble med den stolte bursdagsjenta hjem etter barnehagen, og selskapet ble holdt i bakgården vår. 

Dette er første gangen vi har holdt ordentlig barneselskap uten foreldrene til gjestene tilstede. Jeg var rimelig svett i panna rett før gjestene ankom fordi jeg var litt smånervøs for at det skulle bli ragnarok lignende tilstander med brølende småjenter, brennende himmel, flygende dukkehoder og meg i et hjørne med hendene over hodet. Ja, jeg er jo alltid så positiv må vite...

Uansett, det gikk overraskende bra. Barna lekte og koste seg, ingen ble livstruende skadet og det ble kun noen få trassepisoder. (Lillesøster)

Kaken forsvant fort! Neste gang lager jeg mer så jeg kan ha noe for meg selv...



Maten valgte jeg å ha sukkerfri denne gangen. Jeg vet ikke om det var null sukker som gjorde utslaget, men det var i allefall den mest avslappede barnebursdagen jeg har vært i til nå. Kanskje det bare var flaks. Hvem vet.  Her er i allefall noe av maten jeg laget, i tilfelle du har lyst til å teste ut selv:





Til deigen:
60 gram kokosmel (ikke kokosraspel, men finmalt kokosmel)
6 ss mørkt kakaopulver
6 store egg
1dl helmelk
100 gram sukrin
10 dråper stevia (jeg brukte stevia med vaniljesmak)
En knivsodd salt
1ts natron/bakepulver 1/2 vaniljestang (kan sløyfes)

Topping:
ca 4-5 store jordbær i skiver.
50 gram mørk sjokolade.  (jeg bruktes sukkerfri)



Fremgangsmåte:
1. Kle en 30cm (diameter) kakeform med bakepapir. 
2. Sett ovnen på 175 grader
3. Ha kokosmel, kakao, natron, vanilje og salt i en bolle og bland

4. Pisk eggene sammen med melk, stevia og sukrin i en større bolle.
5. Bland det tørre i det våte ved å ha i litt og litt og rør godt i mellom med elektrisk visp.
6. Hell røren i kakeformen og stek i midten av ovnen i 20-30 min. (min tok 30 min å steke) Avkjøles før pynting. 

7. Smelt sjokolade i vannbad. Jeg hadde en ts kokosolje i for å gjøre sjokoladen lettere å helle. 
8. Kutt opp jordbær i skiver.
9. Ha et tynt lag sjokolade på kaken for å "lime" jordbærskivene fast med. Hell litt sjokolade på toppen av bærene. Godt med pisket krem og en kopp kaffe til!








Jeg elsker kiwi og det gjør jentene våre også. Jeg kom over denne idéen for en god stund siden på en pinterestside, og tenkte at det måtte være perfekt godis på sommeren. Kiwi-pops er superenkle å lage, og smaker friskt og søtt. 




Du trenger:
(til 6-8 kiwi-pops)

- 2 kiwi skrelt og kuttet i 3-4 tykke skiver.
- 70 gram mørk sjokolade (jeg brukte sukkerfri 70%) 
-evt 1 tskje kokosolje 

6-8 små pinner til å sette kiwien på. Jeg brukte slikkepinner -pinner  i plast.
Her kan man sikkert også bruke tannpirker eller kakegafler. Cluet er at det må være tynn spiss, slik at den passer inn i kiwiskivene uten å ødelegge dem.



Fremgangsmåte:
1. Skrell og kutt kiwi i skiver. Stikk en pinne inn i midten av hver skive og legg på bakepapir på en tallerken og ha i frysen i ca 2timer
2. Når det har gått et par timer smelter du sjokolade og kokosolje i vannbad.
3. Ta kiwiskivene ut av frysen og dypp i sjokoladen. Jeg brukte en t-skje til å smøre sjokoladen utover for å få et jevnt lag. 
4. Legg kiwien på bakepapirkledd tallerken igjen, og inn i frysen i ca 20 min til sjokoladen blir helt hard. 
5. Ta ut af frysen og server umiddelbart eller la dem stå i kjøleskapet i et kvarter slik at kiwien får en litt mykere kosistens. (De kan ikke oppbevares lenge i kjøleskap før de blir vanskelige å håndtere.)





Spises ute i solen. Digg!


Andre ting vi hadde på menyen var bla. disse morsomme fruktfjesene:









Snackskringler, blå plommer og minipizzaer av grovbrødpita ble også fortært i løpet av ettermiddagen. Sistnevnte fikk jeg ikke engang knipset bilder av før de var borte. Anbefales på det sterkeste både til bursdag og i hverdagen når man ikke har tid/gidd til å lage pizzadeig!


Storejenta var kjempefornøyd med bursdagen sin, og jeg satser definitivt på sukkerfri bursdag neste gang også. 

Har du noen gode tips til sukkerfrie sommersnacks?
Del gjerne dine beste tips i kommentarfeltet eller legg ut et bilde på instagram og merk det @mammalivet så jeg kan se! Jeg setter alltid pris på inspirasjon til digg mat! 



Håper dere har en deilige sommerdag der dere er. Vi feirer enda en  bursdag i dag vi! 
Denne gangen er det verdens beste mann som er bursdagsbarn ;) 



To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 
Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.


Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 
Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 



Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.



Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og  takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.



Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.




Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.
Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.




Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.





Lørdagslinker 060713


God lørdagskveld! Jeg har som vanlig tilbrakt skammelig mye tid på nettet denne uka, men prøver å unnskylde meg selv med at jeg fant jo mye fint da. Jeg tenkte jeg kunne dele noe av det beste med dere her. Denne ukas Lørdagslinker består av inspirerende fotoserier, samt tips og idéer til barne og gravidfoto. 












Ukas første link er en unik bildeserie som tok pusten fra meg. Bildene er tatt av Bill Gekas, en far og selvlært fotograf fra Australia.  I denne serien har Bill fotografert sin 5 år gamle datter i poseringer og kostymer som etterligner klassiske malerier av de store mesterne som Carvaggio, Vermeer, Rembrandt og Raphael. Se bildeserien -->HER<--  Jeg måper!




Den nydeligste samlingen av gravidfoto noen sinne! Her er det masse inspirasjon å hente for dere som ruger på små skatter. Jeg skulle ønske jeg hadde sett denne da jeg var gravid! Jeg tror nesten jeg må få lurt en av mine gravide venninner til å la meg ta litt bilder av dem, for jeg ble skikkelig inspirert... Se selv -->HER<---













En utrolig fascinerende serie med bilder av skoleklasser og klasserom fra hele verden som får meg til å tenke på forskjellene jeg så min tid som skolejente på Island og i Norge. Klikk her for å se bildeserien.



Fint, på en himla freaky måte: Menn som har på seg konas klær og poserer i deres felles hjem. Ville kjæresten din gått med på noe lignende? Jeg tror min hadde stilt opp. Spørsmålet er vel heller, -ville jeg sett ham i mine klær? tja...
Se bildene her.




En skjønn samling av fotografier av smårollinger, samt fotografens tips for å fange småen på film. Helt topp! Du finner bildene her.





Håper dere koser dere med linkene. 
Nå skal jeg spise meg lørdagsmett (oh you know what that means!) 
og late meg  sammen med lillesøs som drar hjem i morgen. 
Hvordan tilbringer dere denne lørdagskvelden?




Når alt er lov

Lørdager er hellige her i huset. Sukker er noe barna våre sjelden får. Sukkerfri is og annen usukret godis får de likevel ofte. I hverdagen så velger vi naturlig søte ting som frukt og bær, og velger naturlig sukkererstatning som honning og stevia. MEN når lørdagen kommer, er alt lov. Også for de voksne.


Jentene aksepterer lørdagsregelen overraskende godt, for når de ber om is fra is-butikken midt i uka, og vi sier "ja til lørdag kan du det!" så kommer det som regel ingen protest. Poblemet blir vel heller det å sette grenser for hvor mye sukker de kan få på godisdagen, for i løpet av en hel uke blir det jo en del ting de ønsker seg...


I dag tok vi turen til vår yndlings godis-butikk, Herr Nilsson. Butikken selger skandinavisk godteri i løsvekt, pluss litt nordiske chips sorter og diverse søtt som man ellers ikke får tak i her i Tyskland. De selger til og med islandsk godteri her!






















Og så ble jo litt is også da, siden det hadde blitt lovet dyrt og hellig siden tirsdag...




Storejenta fikk ikke noe som inneholdt sukker før hun var godt over et år gammel, og godteridag er noe vi bare har holdt på med en liten stund. Før det var det stort sett bare til bursdag og jul at vi handlet godis til ungene. Jeg vet at det er mange som mener at en sånn godis-overdosedag ikke er noe særlig. Noen kutter sukkeret helt hundre prosent, mens andre syns det er bedre å lære barna at det er ok med goids med måte, uansett hvilken dag det er. Jeg for min del orker ikke å ha den diskusjonen hver dag med dem. Kanskje jeg er lat? Jeg vet ikke, men lørdagsgodis funker for oss.
Hvordan løser dere dette med barn og godteri? Har dere fast godisdag eller kanskje dropper sukkeret helt?


Ha en herlig lørdag!

The Womanly Art of Breastfeeding



I dag vil jeg fortelle dere om mitt hemmelige våpen når det kommer til amming. Det finnes nemlig en veldig spesiell håndbok som har hjulpet meg ubeskrivelig mye i løpet av min karriere som meieri...

Boken jeg snakker om heter The Womanly Art of Breastfeeding, eller den kvinnelige kunsten av å amme. Den er skrevet av amerikanske La Leche League, "Melkeligaen"
 –en internasjonal organisasjon som har som mål å informere, samle og støtte mødre over hele verden som ønsker å amme sine barn. Denne boken er satt sammen av de samlede erfaringene til tusenvis av kvinner som har vært i kontakt med LLL på forskjellige måter i løpet av de siste fire tiår, pluss vitenskapelige fakta om brystmelk, amming og dens betydning for mor og barn. 

La Leche League, eller LLL som de kaller seg, ble stiftet i 1956 og var med på å inspirere starten til det som skulle bli organisasjonen Ammehjelpen i Norge.

Jeg kjøpte boken da jeg ventet mitt andre barn etter at en god venninne og profesjonell ammehjelper anbefalte den til meg. Det første jeg tenkte da jeg hadde lest noen sider var:
" Herregud HVORFOR leste jeg ikke denne før jeg fikk førstemann?"
Det var så mye som jeg aldri hadde engang tenkt på å spørre om da jeg gikk og ventet på mitt første barn. Ting som kom som et sjokk etter fødselen. Men i denne boken hadde de virkelig fått med seg alt mellom himmel og jord angående amming og alt det det innebærer å gi bryst. For handler om så mye mer enn bare melk.

We have tons of research on the importance of a precious fluid that just happens to be delivered from your breast. But this book also celebrates the relationship –the heart of breastfeeding –not just the fluid. Breastfeeding is a connection as well as a food source, a baby’s first human relationship, designed to gentle him into the world with far more than just immune factors and good nutrition. It’s a way of mothering your baby –a relationship that develops feeding by feeding, builds trust, closeness, knowledge of each other, and a deeply connected attachment that lasts long after weaning.
                                                                                 
-The womanly Art of Breastfeeding-

Dette utdraget er fra introduksjonen, og står under overskriften «What makes this book different from other breastfeedingbooks?».



Det er mye som gjør denne boken helt annerledes en andre bøker jeg har lest om amming. For det første, så er den stadig i utvikling –et pågående prosjekt. Boken ble først utgitt i 1958 i USA, og har siden blitt oppdatert og gitt ut på ny hele syv ganger. Boken som jeg har ble gitt ut i 2010 og er den åttende og nyeste utgaven. Informasjonen blir altså oppdatert i takt med samfunnets utvikling, og tilpasser seg dagens mødre, noe som er helt genialt. Boken inneholder blant annet en liste over nyttige nettsteder for ammende mødre, info om amming etter keisersnitt, og amming når man skal tilbake til arbeidslivet.

Det jeg liker aller best ved boken, er det at den er skrevet i en varm og vennlig tone. Den veksler mellom informativ tekst, skildringer og personlige historier og erfaringer. Historiene har LLL samlet på helt siden sent på femtitallet, og de kommer fra mødre over hele verden. Unge mødre, eldre mødre, førstegangs- og fembarnsmødre forteller hvordan de fant sin vei, og hvordan nettopp de fikk ammingen til å fungere for dem.

Boken er nesten som et leksikon, bare at den er heldigvis mye mer spennende. 
Den er delt inn i fire deler som er spekket med relevant info for oss som ammer.

Del 1 handler om svangerskapet, fødselen og det å knytte et sterkt nettverk med støttespillere før man starter på sin ammereise –noe som jeg personlig syns er noe av det viktigste for å få til ammingen. En heiagjeng er utrolig kjekt å ha!

Del 2 heter "Ages and Stages" Her får man masse utrolig god og detaljert info om hva som er typisk for den tiden du er inne i akkurat nå på din ammereise. Man kan rett og slett slå opp på for eksempel «Four to nine months» og lese andre mødres historier fra denne tiden, samt få proffe tips om alt det man kan forvente i denne perioden når det kommer til amming.


Det føltes så beroligende å ha denne boken i bakhånd da jeg fikk barn nummer to. Det var som å ha en klok og god venn som alltid var tilgjengelig. En som på en respektfull måte presenterte problemer, løsninger, gleder, og valgmuligheter knyttet til ammingen, uten å dømme. Helt fantastisk!

Del 3 av boken heter "The Big Questions" og handler om spørsmål og problemløsning. Her får man besvart amme-relaterte spørsmål om bla. søvn, mattilvenning, pumping, barnehagestart, avvenning og spesielle omstendigheter som amming av premature barn, tvillinger og barn med spesielle behov. Mye av Del 3 går også ut på «Tech Support» eller praktiske råd og tips som er forklart på en enkelt måte. Her finner du ikke bare tips vedrørende typiske ting som det å bli kvitt trøske, hvordan bekjempe brystbetennelse og såre brystvorter, men også råd vedrørende brystvortepiercing, spiseforstyrrelser og tatoveringer i ammetiden. Dette er virkelig en allsidig og inkluderende bok!

Tech support er den delen av boken som jeg stadig blar opp i for å lete etter løsninger på diverse problemer som dukker opp underveis. Det har vært et par ganger hvor jeg har tenkt at «dette står det sikkert ikke noe om i boken» men å joda! Denne boken har ennå ikke skuffet meg.



Del 4 handler om ressurser. Her finner du info om La Leche League: hvordan de startet, hvor du finner dem og hvordan de kan hjelpe deg. I del 4 finner du også nyttige Klipp-ut sider med for eksempel en tabell som viser hvordan du kan oppbevare utpumpet morsmelk, et ark med huskeregler om brystbetennelse, et info-ark til besteforeldre om nylig forskning om amming (KULT!) og et nyttig skjema for mødre som pumper «på fulltid» til babyen.


The Womanly Art of Breastfeeding er en slags gullgruve av informasjon, praktiske råd og oppmuntring, satt sammen av tusenvis av kvinners erfaringer. Den er en trofast veileder som jeg stadig vender tilbake til. Er det en bok jeg ville anbefalt til mødre som ønsker å amme, så er det denne. En skatt av en bok og et perfekt hemmelig våpen for gående meierier som meg selv!





Har du lest boken?
Hvilke andre bøker om amming kan du anbefale?

Childism: Foreldre som mobber Barn


Se for deg at du logger deg på fjesboken en dag, hvor du oppdager at noen har lagt ut et bilde av en kvinne som ligger på gulvet og gråter. Kvinnen er tydelig opprørt, -helt ute av seg. Bildebeskrivelsen lyder: Hun fikk det ikke akkurat som hun ville. Bildet har fått mange likes og kommentarer ala: «Haha! fikk meg en god latter.» og «Haha typisk damer!»

Hvordan reagerer du? Hva er det første du tenker, og hvilke begreper dukker opp? Diskriminering? Kvinnehat?

De fleste vil være enige i at det å henge ut et menneske på den måten, er uakseptabelt. Det er ikke sosialt akseptert å diskriminere folk på bakgrunn av at de er kvinner, har mørk hud eller er homofile. Dessverre hender det jo fortsatt noen steder, men i vår del av verden så har vi kommet langt på disse områdene. Vi har lover som forbyr disse handlingene. Lover som er med på å understreke at det er ikke ok å ydmyke folk bare fordi at de tilhører en viss gruppe. Men det er tydeligvis mange voksne som syns det er greit å gjøre det mot barn.

I boken «Childism» av psykoanalytikeren Elisabeth Young-Bruehl, blir emnet forskjellsbehandling av barn som en gruppe  utfordret på en måte som vekker mange tanker og spørsmål hos meg. Young-Bruehl som er ekspert på fordommer, går så langt at hun sammenligner tendensen til normalisering av det å misbruke sin makt over barn til å latterliggjøre og diskriminere med regelrett rasisme, og vil derfor innføre begrepet "Childism".

"CHILDIST beliefts - that children are burdensome and absorb more than their share of resources, that they should serve adults, that they are property, that they lack reason, that they are rebellious and must be broken through harsh discipline - do not reflect current scientific knowledge about children's development, capabilities, and needs. It is CHILDISM when adults interpret children's dependence as inferiority, and thus deny children's rights. We are CHILDIST when we transform the adult responsibility to care for children into an excuse to exercise unchecked power." (Utdrag fra Childism)


Et nylig eksempel på offentlig ydmyking av barn, er (etter min mening)  Tumblr bloggen «Reasons my son is crying» som har blitt enormt populær. Bloggen ble startet av en far som tok bilder av sin 1år gamle sønn da han gråt, og la bildene ut på bloggen med morsomme bildetekster. Siden har tusenvis av foreldre hevet seg på bølgen og postet bilder av sine desperate, gråtende barn på facebooksiden til bloggen. Her blir barnas såreste, svakeste øyeblikk gjort til underholdning de voksne.

Et annet eksempel er trenden «bli venner skjorta» eller «the get along-shirt». Foreldre takler barnas søskenkrangler ved å tre på de stridende partene en stor t-skjorte påmalt med ordene «Bli venner-skjorta vår». Bilder av barn i slike skjorter har gått som ild i tørt gress på nettet, og jeg må si at det gir meg en ekkel følelse i magen å lese kommentarene. «Haha, dritbra. Fikk som fortjent!»  Grøss…
De aller fleste av bildene viser tydelig opprørte og ydmykede små mennesker, som istedenfor å bli møtt med tålmodighet og hjelp fra voksne, blir latterliggjort i offentligheten som «straff» for at de ikke klarer å ordne opp i problemene seg i mellom.

Aldri i verden om vi voksne hadde akseptert denne behandlingen selv. Til og med de av oss voksne som gjør noe virkelig fælt, har likevel rettigheter som skal forhindre andre mennesker fra å kunne tråkke på oss på den måten. 



Jeg forstår hvorfor folk ser humor i «Reasons why my son is crying». Jeg er kjent for å ha en beksvart humor selv, og gjenkjennelsesfaktoren i situasjonene som bildene viser er jo skyhøy. Det er jo akkurat sånn min smårolling også ofte oppfører seg! Men betyr det at det er ok å gjøre regelrett narr av barnas desperate øyeblikk?
Kanskje ikke vi synes barna har noen grunn til å grine over at det satt en flue på armen deres. Kanskje vi humrer litt når han hyler ut på grunn av at han ikke fikk enda en is, men hvilken hensikt tjener det å røske opp telefonen av lomma og knipse bilde av det gråtende barnet for å dele det på en offentlig nettside? Og ikke minst, hvor stor skade gjør det?


Det er ikke sånn at jeg aldri ler av ting som barna mine gjør. Mannen min og jeg har våre samtaler om kvelden hvor vi ler av bisarre episoder med smårollingene som har utspilt seg i løpet av dagen. Det er godt å kunne le litt av kaoset av og til, men de aller fleste av disse episodene forblir private, mellom oss ut av respekt for barna.



Jeg vet at det er mange som mener at jeg selv allerede har tråkket over en viss grense. At jeg utleverer barna mine ved å blogge om dem, og det forstår jeg til en viss grad at de mener. Barna mine har jo ikke bedt om å være på bloggen. Men personlig så syns jeg ikke det å skrive slik jeg gjør, er det samme som det å utlevere dem gang på gang mens de ligger på gulvet og gråter, tilsynelatende «for ingenting».
Jeg synes det er stor forskjell på for eksempel søte «babymugging» bilder og desperate grinebilder.  Jeg mener det går an å dele av foreldreerfaringer, skryte av ungene sine, snakke om oppturer og nedturer som foreldre, uten at det blir direkte nedverdigende for barna.

Men det er tydeligvis utrolig mange som mener noe helt annet.
«Reasons my son is crying» har over  13 000 likes på facebook, og Huffington post arrangerer en kåring av det beste grinebildet. 

Selv vil jeg helst ikke at noen skal gjøre narr av meg på nettet eller andre steder når jeg har en hissigpropp-episode (noe jeg ofte har…) eller når jeg gråter over noe som har gjort meg opprørt. Jeg foretrekker å bli trøstet og lyttet til, og det syns jeg at barn også fortjener.


"This book is intended as a working paper for all who are fighting the oppression of children, both those who recognize it as a result of predjudice and those who don't.  [...] The struggle against childism is one of the most important battles we will ever wage, for it is a fight for the future."      -Elisabeth Young-Bruehl, Childism (2012)




Liker du sider som «Reasons my son is crying» ? 
Er dette ufarlig moro eller helt uakseptabelt? 
Hvor går grensa mellom humor og offentlig uthenging?
Hva tenker du om begrepet Childism?




Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.
Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"


Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.






Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 




Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.







Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...


"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.



Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 




Juni i bilder

Ho-ly-crap. Juni er over. Nå har jeg sittet og gått igjennom arkivene for junimåned, og jeg må  si at det bare blir gøyere og gøyere å blogge for dere. Spesielt de gangene hvor jeg føler at jeg åpner meg litt mer enn hva jeg egentlig tør, eller tar opp såre temaer, fordi det er da dere overrasker meg mest. FOR et engasjert og klokt publikum dere er! Tusen hjertelig takk for at dere stadig er innom og deler av deres tanker, meninger og erfaringer. Jeg har lært så utrolig mye av dere siden denne boggen så dagens lys for ni måneder siden, og   j eg gleder meg til fortsettelsen!  Her er en oppsummering av juni på bloggen:
1. Vi er samlet her i dag  2. Bryllup og baby  3. Første gangen du sa det
4. Berlin- mine insider tips  5. Den første latteren  6. Det fjerde trimester 





Juni startet med en miniferie i Norge for mannen, Lillebror og meg. Der var vi bla. i et nydelig bryllup hvor jeg var forlover til verdens vakreste brud. I løpet av miniferien feiret vi også at det snart skal bli flere deilige babyer i vennekretsen vår. 

Da vi kom hjem igjen til kjære Berlin, delte jeg mine beste insider tips til dere som har tenkt å dra på ferie i denne herlige byen. Lillebror lo skikkelig for første gang, og jeg fortalte dere om mine erfaringer med fenomenet "Det fjerde trimester".  (Du kan klikke på linkene under bildet for å komme til innleggene.)


1. Undring uten grenser  2. Gir jeg deg dårlig samvittighet? 3. Magisk iskrem
4. Et morgenminne  5. En ettermiddag med trøbbetrioen 6. Tips: Når babyen hater barnevogna



Videre i juni skrev jeg om min fascinasjon over barnas undring og forskning. Senere tok en ordentlig kvalitetssjekk på bloggingen min etter at jeg hadde fått et par klager som traff meg. Jeg spurte om det var mange som følte at jeg gav dem dårlig samvitthget, og fikk overveldende mange svar.

Så delte jeg et fint morgenminnne med dere, og tok dere med på en ettermiddagstur med trøbbeltrioen. I innlegget "Når babyen hater barnevogna" beskrev jeg hva jeg har gjort for å få Lillebror til å akseptere å bli trillet i tillegg til å bli bært. 


1. Fototips fra Lillesøster  2. Tvihoder på tiden 3. En sånn dag
4. Mammamagen etterpå 5. Kjære førstegangsmamma -del 1   6. Kjære førstegangsmamma -del 2 




Juni gikk videre med fiffige fototips fra Lillesøster, et annet innlegg om det å kamre seg til øyeblikkene, og så hadde vi en kjip dag eller to hvor alt gikk på tverke. I løpet av juni har jeg så skrevet to brev til førstegangsmammaer (del 3 kommer i juli) og så har jeg blottet mammamagen min for the greater good. 


Det ble litt forresten litt fomling på kjøkkenet også, som resulterte i energibarer og smootie:






Smoothieoppskriften finner du her, og energibarene her



Junimåned var litt spesiell i og med at jeg endelig ble med på leken på instagram:


Kom og lek! @mammalivet 






Til dere som er nye lesere: Hei og velkommen!  Dere kan finne alle de gamle innleggene mine ved å bla i arkivet som dere finner til høyre her i sidemenyen, rett under "Fine blogger".
Det går også an å søke etter innlegg ved å bruke søkefeltet helt øverst til venstre på forsiden.


Nå gleder jeg meg utrolig mye til de neste ukene og alle de store prosjektene som braker løs i de neste månedene. En stor del av juimåned skal vi tilbringe i Norge hos familie, noe jeg gleder meg veldig til, før vi så kjører på og starter på et helt nytt kapittel i livene våre.
Jeg kan ikke fortelle om alt helt enda, men jeg lover at det kommer så fort jeg har fått sortert tankene mine, og bitene faller litt mer på plass. 



Ønsker dere alle en knallstart på julimåned!



hits