august 2013

Vil du komme på besøk til meg?




Velkommen på besøk i casa Mammalivet! La meg gi deg en liten omvisning av underetasjen:

Kjøkkenbenken

Gammel hvit kommode i stuen

Peisen


Sitteområdet i stua -slå deg ned!



















Ja for det hadde jo vært skikkelig gøy hvis det var slik det så ut hjemme hos oss nå.
Men det gjør det altså ikke. Det ser ikke sånn ut i det hele tatt. Noen ganger ser det sånn ut, men ikke ofte. 

Det du ser er resultatet av flere timers rydding (med barna ute av huset) og mitt krampeaktige forsøk på å fremstille hjemmet vårt som et interiørmagasin. Realiteten, og hverdagen -ligner mer på dette:





Ooog dette...

Har du fortsatt lyst til å komme på besøk?



Hvis du hadde kommet på besøk akkurat nå, rundt frokosttider, så ville kjøkkenet sett ca slik ut:


Med mindre du hadde ringt og varslet meg på forhånd. For da ville det sannsynligvis sett slik ut:










Kaffe hadde du nok fått uansett hvordan det så ut. Og prat. Masse prating.


Jeg har nok alltid vært fru Kaos, (Det kan mamma og pappa skrive under på og sannsynligvis stemple også...) men jeg liker faktisk å ha det litt ryddig også. Saken er bare at det er ikke fysisk mulig å holde alt shinet og pent til en hver tid med tre små mennesker som liker å lage liv og røre rundt seg, og ikke minst holde meg opptatt. Det er i hvertfall det jeg sier til meg selv når jeg løper fra det ene katastrofeområdet til det andre og prøver å begrense omfanget av ommøblering, yoghurtslplætter og gulpeflekker. 


Og når jeg først får en halvtimes ro, så er jeg såpass ego at jeg gjerne setter meg på rumpa og tar en kopp kaffe mens jeg kikker på blogger med plettfrie stuer og skinnende blanke overflater. Tenk så deilig å bo sånn. Åh så heldige de er....

Greit, det er kanskje fult mulig å ha det mye ryddigere mye av tiden hvis man står på, hele tiden. Og kanskje er jeg litt for glad i å la ting flyte, for så å kjenne hvor deilig det er å se resultatet av en runde skikkelig skippertak-ryddings. For å ikke nevne vasking. Det er koselig når det blir gjort. Eller, når det har blitt gjort. 

____________________________________________________

Hvordan ser det ut hjemme hos deg akkurat nå? 
Rydder du før du får besøk, eller er det alltid ryddig?

En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve  av  deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og  den skjøre
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er  livredd  faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst,  produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig,  veldig  vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din  mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?




En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat  sjelden  du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 






Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.


__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?


Om Dr. Google og katastrofetanker


Han er ikke seg selv, sier jeg til den hyggelige legen jeg møter på legevakta. Han har ikke smilt i hele dag, og han bare gråter. Dette er andre turen vår på legevakten med en veldig redusert Lillebror, og jeg er rådvill. De finner ingen årsak til feberen, oppkastet og smertene. "Hva tror du det kan være?" spør legen. "Jeg vet ikke. Det er jo derfor vi kom. Jeg aner ikke." kommer det på autopilot fra en søvnløs mamma med bustehår og flakkete blikk. 

Nei for jeg vet jo ikke hva som er galt. Da hadde jeg vel forlagt behandling for det hvis vi visste, men inni meg raser ville tanker som jeg ikke tør å fortelle legen. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, Subduralt Hematom, Tumor? 

Lista var lenger, men jeg skal spare dere.

Javel, jeg innrømmer det. Jeg har tilbrakt halve natta på google, og det resulterer som oftest i horrible fantasidiagnoser som ikke har noe form for rot i faglig bakgrunn. 

Jeg blir flau over å i det hele tatt tenke på den lista, der jeg sitter foran legen. Hva om hun kunne høre det som foregår oppe i hodet mitt? Det knyter seg i magen min.

Lillebror vrir seg i fanget mitt og jeg må opp og gå med ham. Frem og tilbake på det lille kontoret.  Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, anemi, hjertesykdom, tumor....   KUTT UT DA! 
Jeg hører meg selv snakke til legen om antibiotikakurer og smertestillende, men jeg er ikke tilstede. Lillebror begynner å hyle, og jeg møter på speilbildet mitt ved den lille vasken på andre siden av rommet. Skjerp deg. Han er bare syk. Bar blir syke, og så blir de bra igjen. Sånn er det bare. Jeg snur meg til legen igjen, som har bestemt seg for å ta en blodprøve. Mest for å roe meg, og litt for å bekrefte sine egne mistanker og diagnose.

Ørebetennelse? Men han skriker og spyr som om han skal krepere, tenker jeg. Symptomene stemmer ikke. Han tar seg ikke til ørene eller gråter når jeg legger ham på siden, slik Google sa at...
Mens sykepleieren gir ham stikket og gråten når et nytt nivå, ruller lista over mulige googlediagnoser for tredje gang. 

Jeg holder tilbake tårene. Skjerp deg. Du er trebarnsmamma. Dette har du vært igjennom før. De blir syke, -og så blir de bra igjen. Du er ikke en sånn derre hypokondermamma med urealistiske katastrofetanker. Du er ikke det!

Men hele natten gikk uten at jeg kunne slå meg til ro med den planen legen mente var best. Jeg bysset og bar, ammet og susset og grått litt...
..ok, mye. 





I dag tidlig kapitulerte jeg. Knekk, sa det da jeg skrudde av det hvite plastlokket på flaska med den magiske kuren i. Lukten bekreftet at den ikke akkurat inneholdt sanasol. Fader.. jeg hater den infernalsk ekle smaken, som visstnok skal gjøre alt bra igjen. Denne bør hjelpe altså, for makan til tortur å fóre et barn med noe slikt...
 Ørebetennelse liksom. Det var ikke det google sa. 



________________________________________________

Har du gått i goolgefella når du har syke barn? Fortell please!
 Hadde dr.Google rett, eller fikk du en annen diagnose hos legen?




Ps: takk til to forståelsesfulle leger som tok seg god tid til oss.
Jeg lover å droppe dr.Google.
 I hvertfall for nå.

Test av Bæresele: Boba 3G

//sponset produkt
I skrivende stund sitter jeg med en febersyk liten gutt som ligger tett inntil meg i den nye bæreselen sin. Når han ikke er i form er det ingenting annet enn bæring som fungerer for å roe ham og jeg bærer ofte i flere timer hver dag. Da er det godt å ha bra bæretøy!

Både mannen min og jeg er ivrige bærere. Lillebror, som har et anstrengt forhold til barnevogner har det som plommen i egget når han får ta seg en middagslur på magen til mamma eller pappa. Jeg har fullstendig dilla på alt som kan brukes til å bære barna tett inntil oss, så mens noen fyller skapet med sko eller fine kjoler, har jeg heller fylt opp med bæreutstyr til en hver anledning...

For noen uker siden fikk jeg en veldig hyggelig pakke i posten. Pakken inneholdt en Boba 3G Baby Carrier, som ble kåret til Årets beste bæresele av Babycenter.com i fjor.
Selen fikk jeg fra en herlig nettbutikk som heter morsmelka.no De er en familiebedrift med fokus på miljøvennlige produkter og tilknytningsomsorg. Butikken drives av trebarnsforeldrene Crystal og Eirik Presttun, og de selger blant annet tøybleier, ammeinnlegg og bæretøy av høy kvalitet.

Etter at jeg fikk bæreselen tilsendt har jeg brukt den nesten daglig, og  her kommer min anmeldelse av den:

Jeg er begeistret for designet på denne bæreselen. I tillegg til å være ergonomisk riktig for både barnet og den som bærer, er designet stilrent, lekent og lekkert. Boba 3G kommer i mange fine farger: Grå, blå, svart, beige eller forskjellige fargerike mønstre ala det som er å se på vår sele. For lillebror er det jo strengt tatt et fett hvilken farge det er på "koseposen" hans, men personlig så foretrekker jeg de oppkvikkende, fargerike modellene. Designet gjør at jeg føler nesten at jeg har på meg et fint plagg. Folk kikker nysgjerrig på denne smekre selen når vi rusler rundt i gågata og flere har lurt på hvor jeg har fått tak i den. 
Takk til min kjære søs B for fotografering!












Boba 3G egner seg til både rygg og magebæring og  kan brukes fra barnet er nyfødt (fra over 3,5kg) til 22 kilo. Så til og med jentene våre på to og fire år kan altså sitte trygt i denne. Nå bærer vi ikke Storejenta vår noe særlig lenger, men Lillesøster synes fortsatt det er artig å sitte på ryggen min i selen og rope "Fortere mamma!"

Hvis man skal bruke selen til nyfødt baby, kneppes selen sammen nederst slik at den blir kortere. Man trenger altså ikke å legge inn et nyfødt innlegg eller noe slikt, som jo er himla greit for distré mammaer som meg. Færre løse deler å holde styr på! 

Vi bruker selen til alle mulige anledninger, og jeg får helt angst hvis ikke jeg har den med meg når jeg går ut av huset. Det er jo så mye enklere å være trebarnsmamma når minst en unge er bundet fast på meg! Jeg har bla. brukt den på handletur i butikken, på rusleturer i nabolaget, mens jeg leverer og henter i barnehagen, mens jeg lager middag og ja -til og med mens jeg blogger... Mannen min har nylig vært på et par skogsturer med Lillebror i selen, og man kan trygt si at den er godkjent av MR. Pappa.













Selen er superenkel i bruk, og det tar ikke mer enn et halvt minutt fra jeg tar den opp, til Lillebror sitter trygt plassert på favorittplassen sin.  Når jeg skal ha på meg selen, så fester jeg først magebeltet rett ved hoftene, så holder jeg Lillebror mage mot mage før jeg løfter opp ryggpanelet og fester spennen bak på ryggen min.  Kort tid etterpå er han som regel langt inne i drømmeland....eller så leter han etter matfatet sitt. Men det er jo helt greit, for det går nemlig fint an å amme med babyen oppi! Litt øving må til, men man får fort dreisen på det. Jeg pleier å løsne på skulderstroppene før jeg ammer handsfree.

Selen kan forresten brukes av både høye, lave, brede og smale bæreglade mennesker. Både hoftereimen og skulderreimene kan justeres såpass mye at til og med en tiåring kan bære med denne selen. (Ja vi har prøvd. Kjempestas for tiåringen å bære baby!)


























Jeg liker at selen er laget av 100% bomull, slik at den føles myk og behagelig mot huden hvis jeg for eksempel har på meg singlet.  Skulderreimene på bæreselen er brede og godt polstret, og alle tilpasningsmulighetene gjør at det er veldig behagelig å bære Lillebror. Jeg syns selen fordeler vekten til Lillebror veldig godt, slik at jeg ikke blir så fort sliten i skuldrene. 

Det eneste som kan bli litt ubehagelig er at det blir fort veldig klamt i selen på de heteste dagene, men dette er jo et problem som gjelder alt bæretøy. Det jeg har gjort er å bare ha på Lillebror en bleie (+ solkrem på beina) og ikke noe mer når jeg har bært ham på de varmeste dagene, og da koser han seg likevel.

Boba'en er 5-7cm lengre enn de fleste bæreseler i ryggdelen, så den støtter godt helt opp til hødet på Lillebror. hodestøtten kan strammes inn øverst i nakken for små babyer. Når Lillebror skal sove har vi som regel hetten oppe i tillegg for ekstra støtte.




Nå har vi kommet til det jeg liker aller best ved Boba'en! Alle de praktiske funksjonene som gjør den unik:


  • En genial rem på skulderen som kan brukes til å feste veska og hindrer at den sklir ned. Denne har jeg også brukt til å henge smokken til Lillebror på når den ikke var i bruk og jeg ikke hadde mulighet til å legge den fra meg andre steder.

  • En avtagbar hette som kan festes med knapper og enkelt stilles inn til å passe små og større barn. 
  • En lomme foran som hetten kan gjemmes oppi. Denne lommen har jeg også brukt til oppbevaring av for eksempel bankkort, nøkler, eller en bleie når hetten ikke er i bruk. 
  • Fotstøtteslynger som kan festes på hoftereimen. Disse er supre til litt større barn. Barna kan ha føttene i disse slyngene og slipper dermed å la beina henge og dingle. Boba er den eneste bæreselen jeg har sett som har denne løsningen.
  • Mobil-lomme: HALELUJAH! Dette har jeg savnet på mine andre bæreseler. Boba 3G har en superpraktisk lomme som passer perfekt til å ha mobilen i! Lommen er plassert helt nederst, under selve bæredelen, som jo kan være en fordel når noen ringer... Jeg pleier å ha mobilen i denne lommen og ikke den øverste, for det er ikke særlig populært hos Lillebror å bli vekket av rytmiske vibrasjoner i ryggen .
GE-NI-ALT!




Nå gir morsmelka.no  Mammalivet-lesere 10% rabatt på Boba 3G frem til 30. september. For å få rabatt bruker du koden mammalivet ved kassen.

Etter fire ukers bruk hvor jeg virkelig har sett etter både plusser og minuser ved denne selen, så må jeg bare gi meg over: Jeg finner ikke noe særlig negativt å si om Boba 3G og den har gått rett til topps på bæresele-lista mi.   Jeg har blitt helt avhengig, og selen kommer til å være et fast hjelpemiddel i vår hverdag i lang tid fremover.  Jeg syns kvaliteten står til prisen, og er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å teste den ut!
____________________________________________

Bruker du  bæresele? Hvilke egenskaper synes du en bæresele bør ha?





Superheltene: Å flytte med Barn


Jeg har opplevd det selv da jeg var liten: å flytte fra alt som er kjent og kjært. Familie og skolekamerater, venner og hjem ble borte, og jeg måtte begynne på nytt. Med nytt språk attpåtil. Derfor var det ekstra vanskelig for meg å ta avgjørelsen om å flytte med barna våre til Norge, selv om det egentlig var det som var planen hele tiden. 

De siste ukene før vi reiste fra Berlin var harde. Jeg vinglet frem og tilbake i hodet mitt. Er dette slemt gjort mot dem? De har jo ikke noe valg. Det er vi som bestemte dette, og de blir røsket opp etter røttene på grunn av våre ønsker og drømmer. Hva med deres ønsker? Og når er egentlig barn gamle nok til å få ha noe å si i sånne saker? Ikke sånn rettslig sett, men følelsesmessig. Hva om de kom til å mistrives? Hva gjør vi da? 
Tankene holdt på å ta fra meg gleden ved å fytte. For det var jo mye fint som ventet oss, men jeg klarte ikke helt å glede meg like mye som jeg gjorde før det var på tide å dra. Det reiv og svei i samvittigheten. 

Siden jeg følte meg såpass hjelpesløs og nervøs for hvordan barna ville reagere, så gjorde jeg en del research på dette med flytting med barn. Jeg fant en hel haug av artikler, tips og råd fra psykologer og begynte å føle meg roligere. Over alt leste jeg at barn tilpasser seg fort, og at språket kommer som regel helt av seg selv osv osv. Dette visste jeg jo fra før, men det var godt å få det inn med teskje.

Tipsene har jeg samlet på, og tenkte å dele dem med dere:



  Forberedelser: 

Det vi gjorde for å forberede jentene på flyttingen, var å begynne å fortelle dem om det en god stund i forveien. Likevel passet vi på at ikke det ble for lenge å vente før det faktisk skulle skje, så nyhetene fikk de høre ca 8 uker før vi flyttet. Vi passet på å holde en glad tone, og fortelle dem hva som skulle skje på en forståelig måte: "Vi skal flytte til Norge om noen uker til. Da skal vi bo i nærheten av familien vår. Vi skal ikke bo i denne leiligheten lenger, men vi skal få et nytt hus og det blir nok veldig gøy!"

Senere når vi hadde funnet hus, så viste vi dem bilder av det nye hjemmet vårt slik at de hadde noe konkret å forholde seg til. Storejenta var veldig gira og viste stolt frem bildene av det nye huset til besteforeldre og venner.

Videre fortalte vi dem om andre endringer som skulle skje, som for eksempel at de skulle begynne i ny barnehage, at vi skulle kjøpe ny bil, og at de skulle få et nytt barnerom i det nye hjemmet. Lillesøster kan jo ikke uttrykke seg like godt som Storesøster, men hun fulgte som oftest veldig nøye med når vi pratet om flyttingen. Storesøster var veldig spent og gledet seg, og det hjalp nok Lillesøster veldig mye.




Andre viktige forberedelser før flytting med barn, kan være å forsøke å få unna mye av det praktiske før man drar med barna. Det å flytte med barn til utlandet slik vi har gjort, innebærer jo et hav av papirarbeid, tonnevis av utstyr som enten skal flyttes eller selges og kjøpes, og jeg merker godt at vi kunne nok vært litt flinkere på dette området. 
Barnehagen, huset og bilen ordnet vi på forhånd, men alt papirarbeidet som det medfører å være innvandrer med barn, kunne vi nok med fordel begynt på tidligere. Gjør deg kjent med hvilke dokumenter du må ha klare, og hvilke regler som gjelder for akkurat din situasjon. Så slipper du kanskje å vente på time hos UDI  på grunn av kluss med personnummer i flere måneder... *kremt*

Når det gjelde å komme på plass i det nye huset, så fant jeg et kjempelurt tips om å innrede barnerommet først, slik at barna har fått sitt eget leke og soveområde definert, og dermed kan trekke seg tilbake og leke i fred for alle pappkassene, sammenskruing av møbler og styr som pågår i hjemmet. Det er også lurt å ha med favorittlekene før resten av flyttelasset kommer. 


Til og med babyer merker forandringene.  Man må nok regne med at babyen kan bli trenge enda mer nærhet, bæring, amming og kos den første tiden.   Det har jeg sett på Lillebror. Da vi ankom hjemme hos familien min før vi fikk nøklene til huset, så merket jeg hvordan han ville amme oftere, våknet mer om natten og var litt mindre sprudlende glad enn det han pleier å være, den første uken. Men så fikk han sitte i vippestolen sin og så fort han fikk øye på lekene som hang og dinglet på stolen, så kom smilet tilbake for fult. 




























 Si Farvel: 

En avskjedsfest kan være like viktig for de små som de voksne. Også handler det ikke bare om å si farvel, men også å feire den nye fremtiden sammen med dem man er glad i. Vi samkjørte familiebursdag med farvelfesten, og fikk en herlig dag med familie og et par nære venner som gjorde veldig godt. 






I barnehagen i Berlin fortalte vi de ansatte om planenen våre i god tid, slik at både de og de andre barna var forberedt på å si hadet. Dette hjalp også spesielt Storejenta som fikk bearbeidet tankene sine om flyttingen også i barnehagen. Vi ble fortalt at hun snakket mye om at hun gledet seg til å begynne i en norsk barnehage og bli "den nye jenta".  Modige Storejenta vår!


 Behold kontakten: 

Vi er heldige som lever i den digitale tidsalderen, for det å beholde kontakten med familie og venner i utlandet er ufattelig mye enklere nå enn før, og det setter jeg stor pris på. Vi bruker skype for alt det er verdt, og har til og med overtalt farmor til å få seg apper på mobilen som gjør det mulig å sende små videohilsener over nettet. Moderne besteforeldre liker vi altså!


Ellers så fortsetter vi å holde jentene oppdatert på alt som skal skje fremover, for vi er jo ikke helt inne i rutine og hverdagsliv enda. Men det kommer. Og jeg har på følelsen at det kommer til å bli veldig bra! 

Jentene har taklet overgangen utrolig bra. Mye bedre enn jeg fryktet. Tilvenningen i barnehagen har gått over all forventning, og de er nå rundt 5 timer i barnehagen og koser seg maks, helt uten mamma og pappa. De er mine superhelter!






__________________________________________________________________

Har du flyttet med barn? Hva syns du var det mest utfordrende ved å flytte?





Dåpsfestinspirasjon: Enkle løsninger

Fineste "familen".

Sist søndag hadde vi barnedåp for Lillebror, midt oppe i flyttesjauet. Derfor ble det mye enkle løsninger hva dåpsfesten angår. Her kommer noen kjappe snarveier til en enkel og fin dåpsfest:



Det enkle er ofte det beste:

Da jeg skulle ordne pynt til festen, så satset jeg på noe helt enkelt som var lettgjort og raskt.
Hvite servietter med blå sløyfe, hvite kubbelys med søte pynteblomster rundt, hvit duk og litt hvite blomster og voila -det begynte faktisk å ligne på en dåpsfest:






Takk Lillesøs som hjalp med pynt!











Maten:

Dåpsfesten hadde vi rett etter kirken, så da måtte vi ha det meste klart dagen i forveien. Kvelden før festen så laget jeg pizzasnurrer med ferdig deig fra kjøledisken. Disse smaker like godt når de ikke er så varme lenger, så det var bare å stable dem på et fat og vips, der var barneretten ferdig. 
Jeg digger enkle løsninger!



Min mor laget en helt enkel varm brødrett med brødbiter, krydderost, fløte, asparges og så pepperchips og ost på toppen. Denne retten er en gjenganger på alle familiefester hos oss, og gjestene likte den så godt at de måtte ha oppskriften. 

I tillegg hadde vi speltlomper som jeg smurte med naturell smøreost, grov sennep og hadde røkt skinke og spinat på før jeg rullet dem opp og delte i to. Veldig raskt og smaker digg.
Så kan jo man variere disse rullene med f.eks røkt laks, et par dråper sitron, smøreost, ruccola og persille.

Kakene:

Siden vi hadde haugevis av andre ting å ordne midt oppi dåpsforberedelsene, så outsourcet jeg Cupcakesbaking til en superflink dame som er en ekte cupcakes-gudinne. 
Det å be om hjelp fra familie og venner var vel det lureste vi gjorde med tanke på denne dåpsfesten, for uten dem så hadde det nok blitt en litt trasig affære siden vi hadde så dårlig med tid.

Og gjett om jeg var glad for at jeg droppet å bake cupcakes selv da jeg så disse:

Følg cupcakesbakeren på insta: @amlaa





Det ble et par hjemmelagede kaker fra meg også da, men den oppskriften er superenkel, så det var unnagjort på en time, kvelden i forveien. Denne kaken er en sukker og melfri sjokoladekake med bringebær. Oppskriften er å finne her.









Så hvis du skal ha barnedåp med sliter med tidsklemma, så er mine beste tips å satse på det enkle. Velg få pynteting og kjør to farger som tema. Lag enkle matretter eller kaker som kan lages dagen i forveien, og ikke minst -be om hjelp! De fleste bestemødre, pappaer, tanter og venner er mer enn klare for å hjelpe med å forberede en slik stor dag!


Takk til alle som var med på å gjøre dagen til Lillebror så fin!







____________________________________________________________________________
Laget du all maten og kakene til barnedåpen selv? 
Har du noen gode tips eller inspirasjonskilder til dåp?




De første sidene av manuskriptet


Det føles litt som å spille i en film , tenker jeg i det jeg kommer inn på kjøkkenet og lemper bæreposene opp på det lille kjøkkenbordet. Folk spør meg hele tiden hvordan det føles å være tilbake i Norge for godt, og i   mangel på en bedre forklaring  jeg svarer som regel at det føles rart. For det føles helt merkelig. Veldig spennende, og veldig rart på samme tid. Det er som om jeg har fått hovedrollen i en annen person sitt liv, men jeg har bare fått de første sidene av manuskriptet.

Jeg går fra rom til rom og plukker litt klær her og der og prøver å finne ut hvordan jeg skal få orden på livet som fortsatt ligger i kofferter fordelt utover hele huset. Vi har flyttet inn, men følelsen av å ha kommet hjem har jeg ikke funnet enda. Jeg dunker fortsatt storetåa i den sengefoten hver bidige gang jeg går inn på soverommet, og jeg må holde meg fast i trappa for å ikke trø feil og rutsje ned på rumpa. Underbevisstheten har visst ikke helt kartlagt dette nye stedet, så det er kanskje ikke så rart at jeg føler jeg bor på et filmsett. 


Dessuten så har vi vært så opptatt med å ordne praktiske ting, at av og til glemmer jeg at vi ikke skal tilbake igjen. For et par netter siden drømte jeg at jeg stod på flyplassen og skulle sjekke meg inn på flyet tilbake til Berlin. «Du har ingen returbillet» sa mannen bak skraken. «Åja, det stemmer,» svarte jeg «jeg skal jo ikke tilbake!»


Og det er det som blir mer og mer virkelig for meg hver morgen, hver gang jeg våkner i det nye hjemmet vårt. Vi skal ikke tilbake. Vi er ikke her på ferie denne gangen, og den trygge, vante hverdagen som vi har hatt i tre år, får vi ikke igjen. Jeg er ikke trist, men jeg kjenner det tar på å hoppe rett inn i et nytt liv med nytt hjem, ny barnehage og nye jobber med nye utfordringer. 

Heldigvis så har jeg en partner som støtter meg når jeg føler at hodet mitt spinner i kaoset, og en guttebass som smiler dagen lang og motiverer meg til å møte utfordringene med et åpent sinn.


Og jentene. De er mine helter. De omfavner forandringene på en måte jeg ikke hadde forventet.

«Nå skal vi kjøre til det gule huset» sa vi da vi hentet jentene i barnehagen i dag. «Nei ikke si det gule huset mamma» sa Storejenta. «Ikke? Hva skal jeg si da?» spurte jeg. Hun himlet med øynene og blåste håret bort fra ansiktet.
 «Du må jo si Nå skal vi kjøre hjem»



Det Lille Huset i Skogen


Lille Villa Villekula



Berlinergjengen har ankommet!




























Sent i gårkveld var vi endelig på plass i det nye hjemmet vårt. I det lille huset i skogen. I dag spiste vi frokost sammen for første gang, på det lille kjøkkenet, og hadde hagefest for første gang. Bare oss, riktig nok. Oss og Oma. 





Storejenta satte radioen på full guffe og inntok stilling på verandaen som ikke var noen veranda lenger. Den var en scene og hun danset med full innlevelse til topp 20 lista.
Vi andre fikk beskjed om å sitte på gresset og være publikum. 



Moves like Jagger...


Egentlig var planen slik at jentene skulle i førnøyelsespark med pappa i dag, men det tilbudet avslo de glatt. De skulle være hjemme de. 





Det føles jo ikke helt hjemme for meg enda da. Men hjelp så deilig det er å endelig være her. Det er mye som gjenstår før vi har kommet helt på plass, men det tar vi et steg om gangen.
Akkurat nå skal vi bare jobbe med å ta fatt på den nye hverdagen vår. Som jeg tror kan bli himla fin. 

Jeg mener. Se på den utsikten fra stua da:




Men først er det dåp som står øverst på lista. I morgen er Lillebror sin dag. 
Jeg gleder meg til å ta en pause fra flyttestresset og alt det andre, og bare være sammen med venner og familie.




The man of the hour



Bis morgen!







Vi sees igjen


Hun er ikke her. Eller, det føles sånn. Kanskje hun er der inne fortsatt. Hun som elsker å lage musikk og opptre foran folk. Hun som er gal etter italiensk rødvin og jenteprat. Hun som pleide å kle seg i fine kjoler før hun gikk ut og alltid stelte seg på håret. Hun som leste en roman hver måned og fulgte med på nyhetene. Hun som pleide å være klovnen, telefonunderholdningen og cafévenninnen. Hun løpedama som var så irriterende sporty og trente hele tiden. Hun med sprettrumpa og løpeleggene.

Fader, den sprettrumpa.

Hun er der inne. Håper jeg. Kanskje er hun bare gjemt bak bleieskift, barnegråt, amming, middagslaging, skittentøysfjell og husvask. Av og til får jeg et glimt av henne. For eksempel når jeg får tid til å drikke en kaffe sammen med en venninne og slappe av i 15 minutter, før noen krever at jeg slenger ut puppen eller tørker opp juice fra gulvet.

Jeg ser meg i speilet og kjenner ikke helt igjen kurvene og stripene. Er de mine? Er dette meg nå? Det er ikke noe galt med speilbildet. For all del. Dette er ekte kvinnfolk-speilbilde. Og jeg kan digge det. Jeg trives som denne dama. For det meste.
Og forbløffer meg at jeg ikke bryr meg om hvor ufattelig lite jeg får med meg av det som skjer ute i den store verden mens jeg bretter bittesmå klær og kiler små mager for å nyte den trillende latteren som sender varme strømmer igjennom sjela.

Noen dager vil jeg ha tilbake hun andre. Hun som vant i terrengløp og malte på lerret og skrev musikk til langt på natt. Hun som skrev historier på mange hundre sider som ingen fikk lese. Bare fordi at det var så deilig å være i sin egen verden og skape, skape, skape.






Av og til savner jeg henne veldig. Hun eksentriske, sporty altmuligdama som døpte gitaren sin "George" og fortalte ham alle sine hemmeligheter, fordi det var jo helt normalt.




Hun ammepuppedama som plukker opp perler fra gulvet er ganske så kjekk og flink da. Og så har verdens fineste familie, og veldig mye å være glad for.


Men fader. Noen ganger så vil jeg bare knipse og tilbringe tiden sittende hele natten på den spretne rumpa med løpeleggene godt trukket opp under et teppe og nippe litt på et glass Chianti mens jeg skriver en historie som ingen andre skal lese, eller maler et bilde som aldri kommer på veggen. 




Mye av henne er nok blitt helt borte, og kommer aldri tilbake. Og det er nok like greit. Men jeg tror jeg skal prøve å finne det som er igjen av henne. For hun turte å satse på drømmene sine. Hun satset på det som hun syntes var morsomt, uansett om det førte til at hun noen ganger dummet seg ut, eller måtte gå hjem i regnet uten sko.


Vi sees igjen, løpedama.



________________________________________________________________________

Hvem var du før du fikk barn?
På hvilke måter har du forandret deg?



Griseflaks


Hvis noen hadde fortalt meg for seks år siden at jeg skulle gifte meg med en tysker og få tre barn før jeg ble 26 år, så hadde jeg nok bare ledd og ristet på hodet.


En kveld i 2008, var jeg på vei hjem og mens jeg ruslet bortover gaten, traff tilfeldigvis på en litt smågal tysker. Han var kjekk, entusiastisk, morsom, og veldig rar.
I begynnelsen var jeg svært skeptisk. Jeg skulle ikke ha noen kjæreste jeg.
Lite visste jeg at denne fyren skulle bli en så stor del av mitt liv. 

To år senere satt jeg i dette nydelige kjøretøyet og kaldsvettet:







I dag er det tre år siden vi sa vårt ja i en pitteliten kirke ved foten av et fjell.
Det var en nervepirrende, rørende og morsom dag, og jeg elsker å se tilbake på bildene.


Kjolevalget var enkelt. Knelang, sekstitalls og praktisk å danse i! 





Og så levde de lykkelige i alle sine dager.... På ein måda. 

Jo for det er ikke bare happy days og rosa brilleglass for evig og alltid. 
Men det forventet vi jo ikke heller, eller hva Schatz? 

Utfordringer har det vært nok av. Og barn. Plutselig tre hele mennesker som er vårt ansvar.
Men så er vi kanskje over gjennomsnittet glade i å ta på oss store oppgaver. Lærekurven har vært bratt, og vi har vokst som partnere og foreldre, og vokser enda. Og kjærligheten, den har overrasket meg. Den er ikke statisk. I allefall ikke i mitt hjerte. Den slynger seg rundt i spiraler, og har ulik klang i ulike perioder. Og når du tror det ikke finnes flere måter å elske noen på, eller at ting har dabbet av, så slynger den seg igjen og får en ny melodi.


Det er ingen lek å være gift, det har jeg skjønt.  Vi er stadig i forhandling, tar fatt på nye og spennende prosjekter. Vi prøver så godt vi kan å samarbeide så knirkefritt som en kunstnersjel og en ingenør kan, og tålerere hverandres ulikheter. Det beste ved oss, er at han er god på det jeg ikke kan, og omvendt. Det kan være utrolig praktisk og samtidig veldig utfordrende. 
Men mest bra. Vanvittig bra faktisk, og jeg er stolt av det vi har fått til.



For hver dag som går, så blir jeg mer og mer klar over hvor heldig jeg var som snublet over den smågale tyskeren den kvelden. For mer tilfeldig kan det vel strengt tatt ikke bli. Tenk om jeg ikke hadde vært i byen den dagen og heller blitt hjemme og sett på TV? Tenk om jeg hadde tatt en annen vei hjem? Dæven! Det er GRISEFLAKS altså.

Gratulerer med dagen til oss. Jeg gleder meg til fortsettelsen.




Lat og egoistisk


Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?


 " Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 

 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-


Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 




Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme.  De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de  har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 


Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.


Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.


Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!

Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?


10 Basic Fototips

Foto er en stor del av hverdagen min, og i løpet av det siste året har kameraet blitt min beste venn.  For en god stund siden ble jeg bedt om å dele fototips , men jeg har alltid utsatt det fordi jeg rett og slett føler meg som en skikkelig amatør. Alt jeg kan er selvlært, og spør du meg om kompliserte tekniske ting, eller hva den derre ene rare knappen er til, så kan jeg nok ikke gi noen særlig imponerende svar. 

Når det er sagt, så elsker jeg å ta bilder, og siden jeg startet denne bloggen for omtrent ni måneder siden, har jeg lært utrolig mye ved å prøve og feile. 
Så, here it goes. You asked for it!

Her er mine topp 10 Basic tips til gode bilder:




Det første jeg gjorde da jeg bestemte meg for å bli en bedre fotograf, var å skaffe meg et bedre kamera. Kameraet jeg bruker mest, er et speilreflekskamera fra Canon som heter EOS 1100D. 

Et godt nybegynnerkamera
Dette kameraet er ikke det mest superfancy i Canon-familien. Det er et "nybegynner-kamera" og er faktisk ikke så skremmende dyrt. Likevel er det er et gigantisk steg opp fra kompaktkameraet jeg brukte før. Det tar fine bilder med høy kvalitet, har en drøss med både automatiske og manuelle innstillinger og så er det enkelt å bruke. Vel verdt investeringen! 

Kompaktkameraet mitt ( Canon PowerShot SX220 HS) Brukes fortsatt av og til, og jeg kan anbefale det til dem som foretrekker å bruke et lite digitalkamera.

Tilbake til speilrefleks: Når du kjøper kameraet, får du med et standardobjektiv som gir ganske fine bilder, men det er først etter at jeg skaffet meg nytt objektiv at jeg virkelig elsker resultatene. Mitt favorittobjektiv er EF 50mm 1.8. Med dette objektivet får du nydelig dybdeskarphet, og det tar gode bilder selv i dårlig lys. (Type innendørs om kvelden). Objektivet lager skaper også nydelig bakgrunn med bokeh.

EF 50mm 1.8: Et allsidig objektiv.Bra bilder både ute og inne. 
Den eneste ulempen ved dette objektet, er at man kan ikke zoome noe særlig. Men men, pytt pytt. Det løser jeg ved å flytte på meg selv i forhold til det jeg skal ta bilder av. 




Blitsen er kjekk å ha hvis du jobber som paparazzi og tar bilder av kjendiser som spurter i fra deg ut av nattklubben klokken tre på natten, men selv bruker jeg så og si aldri blits. Grunnen til det er rett og slett at jeg synes blitsen gjør bildene så "flate" og unaturlige. Hudfarger og skygger blir rare, og ofte er det rett og slett  uflatterende. Yrkesfotografer bruker jo gjerne eksterne blitser og lamper, og det gir bedre resultat fordi at man selv kan velge fra hvilken retning lyset treffer. Med kamerablitsen er dette umulig, og lyset treffer alltid forfra.

Jeg prøver å unngå blits så langt det går, og heller bruke andre lyskilder, som lamper og lyskastere hvis jeg skal ta bilder innendørs på ettermiddag/kveld og ha ekstra lys. Ok, man drar kanskje ikke akkurat frem lyskasteren når man er på besøk hos bestemor og skal knipse et bilde av bløtkaken. Og ikke har man tid til å rigge lamper når kodak-øyeblikket plutselig skjer på sofaen med barna, men du skjønner greia. Jeg unngår det hvis jeg kan. Bildene blir blir naturlige og finere uten blits:

Hver sin smak, men jeg foretrekker uten blits.




Ingenting slår naturlig lys. Og med naturlig, mener jeg dagslys. Har du planlagt en photoshoot med ungene, eller skal ta bilder av babyutsyr som skal selges på finn? Gjør det ute! 

Hvis du ikke har mulighet til å gå ut, kan du ta bildene ved et vindu. Ofte holder det da ikke med kun dagslys, (typisk på ettermiddagen om vinteren) og da kan du supplere med en lampe. Bare pass på at lampen har et hvitt lys og ikke gulaktig glød. Hvitt lys ser mest naturlig ut. 


Til venstre: Med kun lampe (gulaktig lys) forfra.  Til høyre: Med dagslys bakfra og lampe med hvitt lys forfra.

På bildet til høyre har jeg brukt både lampe og sollys. Uten lampelyset forfra, ville bildet blitt for mørkt og uklart. På bildet til venstre kan man se hvordan lampen lager skygge på veggen bak. Dette kan fikses ved å ta bildet fra en annen vinkel, eller flytte litt på lampen.




Hvis du vil skape et fresht bilde hvor fargene virkelig popper, så anbefaler jeg å ta bildene om morgenen.  Da er lyset sterkt, men sola står ikke midt på himmelen enda. Morgenlyset er spesielt gunstig for matbilder, antrekksbilder osv. Forskjellen på fargene er enorm:

























Ojsann, der kom det et fremmedord. Men det er ikke så komplisert, -det handler om å være oppmerksom på bakgrunnen og rammen for bildet. Bakgrunnen kan utgjøre en stor forskjell og avgjøre om bildet blir sånn halvveis eller supert. Når jeg vil oppnå et fint bilde, så prøver jeg mange bakgrunner. Ofte er det best å holde bakgrunnen nøytral, dvs. ensfarget, eller i det minste ikke full av forskjellige farger, rot eller forstyrrende mønstre. 


Vil man ha bilder med mønster eller skarpe farger i bakgrunnen, er det fint om fargene i mønsteret er kontraster til det som er hovedfokuset på bildet, sånn som f.eks her:
Venstre: Kontrastfarget mønster i bakgrunnen.             Høyre: Blått på blått og uklart mønster blir fort rotete.




















I tillegg er det lurt å kun få med det som skal være på bildet, (sokker i sofaen kan fint skyves ut av fokusfeltet vettu...det gjør jeg hvertfall...) og ikke satse på å kutte bort ting fra bildet senere.  Så vil man ha bilde av ungene i sandkassa, kan det være greit å finne en vinkel slik at man unngår å få med søppelbøttene i bakgrunnen. Slik sparer man tid som ville gått til klipping og redigering i ettertid.








Dette vet sikkert mange av dere fra før: Det er ikke lurt å ta bilder imot sola. I utgangspunktet er det alltid lurt å stå slik at en selv har sollyset i ryggen når en tar bilder. Dette gjelder også innendørs, hvis man tar bilder ved et vindu:




  
Ofte kan det faktisk være nok å bare flytte seg litt til siden, så man i det minste ikke får solen midt i linsa. På bildene over har jeg bare flyttet meg noen skritt bort fra det åpne vinduet, og vips, så ble bildet mye bedre!





Det går an å få for mye sol, og da snakker jeg ikke om solarium. Lyse bilder er bra, men det kan fort bli for mye også. Hvis jeg tar bilder midt på dagen når solen er sterkest, så prøver jeg å få "modellen" min til å ikke stå i direkte sollys. For mye sol kan gjøre hudtonen flat, skape rare skygger, og ikke minst -grimaser. Forskjellen er tydelig:
Unngå direkte sollys på modellen din hvis du tar bilder midt på dagen.














Jeg er så nybegynner på dette området, så jeg burde kanskje ikke uttale meg, men jeg gjør det likevel. Mitt beste tips når det kommer til kamerainnstillinger, er: å eksperimentere

Jeg kunne ingenting om ISO og lukkerhastighet når jeg begynte å bruke speilreflekskamera, men det begynner å komme seg nå. På de fleste kameraer kan man velge fullautomatisk innstilling, slik at kameraet stiller seg inn selv og alt man trenger å gjøre er å knipse.
Men de beste bildene jeg har tatt, har blitt til ved at jeg har styrt instillingene selv. 

Hvis du ikke har tid eller lyst til å knote med manuelle innstillinger, så er det likevel mange forskjellige auto-innstillinger å velge mellom, så det er bare å knipse og teste ut alle. Finn den innstillingen som funker best for den typen bilde du vil ha. Jeg bruker gjerne instillingen som heter "Sports" når jeg skal ta bilder av ungene i farta, "CA" når jeg skal ta bilder av mat, og "No flash" når jeg skal ta innebilder på kvelden. 
Det lønner seg å prøve seg frem: Jeg tester mange innstillinger, hver gang jeg tar bilder av nytt motiv.
















Det er fort gjort å glemme de små tingene når man tar bilder i hverdagen. Men det gjerne de litt annerledes bildene av detaljer som blir de kjæreste for meg. Zoom inn og få med deg det lille. Jeg er for eksempel hekta på å ta bilder av hendene til barna mine. Det er noe ved de små, nydelige fingrene som gjør at jeg bare må forevige dem igjen og igjen. 

Ofte gir det å fokusere på noe annet enn bare ansikt eller helfigur -en helt spesiell vri og stemning til bildet:







Da var vi kommet til det siste og kanskje viktigste tipset: Aldri glem kameraet! 
Det er ikke tilfeldig at jeg har mange fine bilder av barna og hverdagen vår. Det er ikke flaks, og jeg er ingen proff. Jeg er bare veldig nøye på å alltid ha kameraet med. Og så er jeg sta, og prøver igjen og igjen når det ikke klaffer helt sånn som jeg vil. (Såpass sta at jeg av og til får beskjed om at "NÅ holder det mamma!".) 

Så finn frem kameraladeren og ha utstyret klart hver dag. Du vet aldri når du kommer til å få muligheten til å fange et nydelig øyeblikk!





________________________________________________________________________

Tar du mye bilder i hverdagen?
Hvilket utstyr bruker du og hva er dine beste fototips?





Lørdagslinker 100813




Tid for å dele ukas Internettfunn! 
Denne uken var det vanskelig å velge. Jeg har snublet over så mange bra artikler og inspirerende stoff, så noen av sakene valgte jeg faktsik å spare til senere og lage egne innlegg om. Men frem til da: her er fem fine lørdagslinker!

Finnland: Babyer sover i pappesker.
I 75 år har det vært tradisjon for finnske mammaer å la babyen sove i en pappeske.
Pappesken får de fra staten -som faktisk anbefaler at de nyfødte sove i den.  

Finn ut hvorfor her. Esken inneholder også mye annet til den nybakte moren og barnet.
-er dette noe vi burde hatt i Norge? 





PORTRAITS GÉNÉTIQUES: Gener og familielikhet 
En fascinerende fotoserie som viser genetiske likheter mellom medlemmer av samme familie igjennom photoshoppede bilder som spleiser to ansikt.
Noen av bildene var nesten litt freaky, men samtidig var det noe ved dette prosjektet som gjorde meg nysgjerrig. -hvordan ville jeg sett ut spleiset med mamma eller pappa? 
Jeg fikk nesten lyst til å prøve meg på sånne bilder selv!  Se fotoserien her.
Men ville du hatt et slikt bilde på veggen?





Et dusin: Tolv sønner og famile på fjorten
Denne familien mener det er fott med MANGE barn. Ekteparet Schwandt fikk nettopp sin TOLVTE sønn. Les mer og se bilder og video her
Jeg har personlig alltid hatt lyst på en stor familie, men tolv virker overveldende. 
Hvor stor barneflokk tror du man kan ha før det blir uheldig for barna?




Food Art: Kreativ tallerkenkunst!
Jeg elsker å leke med mat, og er en sucker for food art. Det er mye stilig å finne på både pinterest og insta, men disse mat-kunstverkene er laget spesielt til barn og var ekstra kule. Se bildene her Helt fantastisk gjennomført og morsomt!
Leker du med maten?




Pupp løsningen på alt? -Amming og Mongolsk kultur

Denne ukens siste link er en artikkel som rørte meg og vekket mange spørsmål med tanke på hvordan vi ser på amming og brystets rolle her i Norge. Artikkelen er skrevet av en mor som bodde over lengre tid i Mongolia med sin lille sønn, og fikk oppleve mongolenes holdninger til amming på nært hold. Les hennes historie her.
Synes du vi er frigjorte nok med tanke på amming i Norge?



Det var ukens linker! Ha en flott kveld videre!


Galskap


Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 


Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)
-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 
GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!


På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.
For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...


Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.
Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.
Ikke dusja på tre dager. I am not amused.





Men ellers. 
Joda, ellers så går det sånn tålig.



________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn? 

Her vil jeg være


Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.


God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.


Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.
Tja, de ser ut til å trives sammen de... 






Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....








Her vil jeg være. 

Barnehagestart: Tips og Erfaringer


Nå er det kun et par uker til jentene skal begynne i ny barnehage og jeg vet ikke hvem av oss som gleder seg mest... Jeg gleder meg fordi at jeg savner å ha tid til å jobbe uten at noen kommer og velter kaffekoppen over pc'en min, for så å utbryte: "DET VAKKE MEG" og de gleder seg fordi at jeg er drittkjedelig å være hjemme med i mer enn et par uker. Seriøst gørrkjedelig. Det er så vanskelig å aktivisere meg og jeg kjeder meg fort. Ikke funker det å sette meg foran tv-en og slå på disneychannel heller og jeg maser støtt om sjokolade. 


Jeg tar meg selv i å forvente at Storejenta vil reagere på en sånn og slik måte på ny barnehage, og Lillejenta sitt typiske vis, men det er jo bare tull. Jeg bør vel helst bare vente og se. Hvem vet -kanskje begge to overrasker meg? 

Uansett...nok kjas.

Den store dagen nærmer seg. Tusenvis av små håpefulle skal begynne i barnehagen denne høsten. Kansje noen av dere allerede er i gang?  Våre jenter var rundt 1,5 år da de begynte i barnehage (i Berlin), og siden den gang har jeg lært mye om de forskjellige utfordringene en møter i innkjøringstiden. Blant annet det at jeg både elsker og hater å ha være uten barna, og at det ofte er mamma som feller flest tårer på første barnehagedag.

Det er vanskelig å forutse hvordan barnet ditt vil reagere på denne store omveltningen, men husk at de aller fleste klarer seg veldig fint, og får mye ut av det å gå i barnehage. Mye avhenger av barnets personlighet og tidligere erfaringer med å være adskilt fra foreldrene, men jeg er overbevist om at vår innstilling er det som utgjør den største forskjellen. 
Her er mine tips og erfariger:

Husk at jeg er ingen professor på dette området, og at det finnes ingen vanntett metode for suksess i tilvenningstiden. Dette er mine personlige erfaringer og tanker.





  • Snakk med barnet: Det kan være lurt å begynne å forberede barnet på barnehagestart i god tid før den store dagen. Slik får barnet tid til å venne seg til idéen om å være borte fra foreldrene, og samtidig begynne å glede seg til den nye hverdagen. Da døtrene våre skulle begynne i barnehage for første gang, begyte vi for eksempel med å forklare enkle ting som hva en barnehage egentlig er for et sted -for det er jo ikke selvsagt at en smårolling vet. Videre kan man fortelle hva som skjer i barnehagen, og  hvorfor de skal i barnehagen. Den siste har vår fireåring lurt på nå som hun skal starte i ny barnehage. Det at jeg fortalte henne at mamma og pappa trenger tid alene for å få gjort voksenting som jobb og slikt, aksepterte hun forklaringen fort, og svarte: "Ja men det er jo greit, så får jeg gjort litt barneting."    Herlig!

Flere idéer til forberedelser kan være:

  • Gi barnet en barnehagesekk og matboks
  • spør barna hva de gleder seg mest til ved å begynne i barnehagen. 
  • Kontakt barnehagen og be dem om å sende bilder av de ansatte på avdeligen. Vår barnehage var så super at de sende bilder av både barna og de ansatte! Dette syns jentene var kjempestas og de gleder seg veldig til å treffe alle sammen, og kan allerede en del navn.
  • Lese bøker for barna om barnehagestart
  • Besøke (hvis det er mulig) eller vise dem barnehagebygget fra utsiden slik at de får noe konkret å forholde seg til.



Opplegget for tilvenningsperioden i barnehagene varierer, men felles for de fleste er at det blir gjort gradvis. Den første dagen går kanskje mor/far ut av rommet i noen minutter eller ikke i det hele tatt. Så begynner man med å si hadet og være lenger og lenger borte for hver dag, helt til barnet ser ut til å trives med en hel dag uten foreldrene tilstede. -eller til foreldrenes tid løper ut. For det er jo ikke alle foreldre som har ubegrenset til til innkjøringsperioden, og det kan fort bli et ekstra stressmoment. Men det er en del ting man likevel kan gjøre for å skape trygghetsfølelse hos barna.
  • Før du sier hadet, kan du fortelle barnet og de ansatte til hvilken tid vil være tilbake. Selv om ikke barnet kan klokka enda, så er det likevel godt å høre at mamma eller pappa har planlagt nøye når tid de skal bli hentet. De ansatte i vår barnehage fortalte meg at vår toåring var fullstendig klar over når det nærmet seg hente-tidspunktet selv om hun såklart ikke kan klokka. Da det nærmet seg tidspunkt for henting, gikk hun ofte til døren, kikket nysgjerrig ut og gliste mens hun sa "pappa" eller "mamma". Hvis vi kom for sent en dag, merket vi det på humøret hennes. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at man blir forsinket av og til, men i tilvennnigsfasen er det lurt å sette av ekstra tid slik at man er sikker på at man rekker å hente til avtalt tid.
  • Forsøk å utstråle at du er komfortabel situasjonen og at du ikke har problemer med å la barnet være igjen i barnehagen. (Ja, jeg vet at denne er vanskelig i starten!) For meg så reiv det og sleit i hjerterota de første gangene jeg forlot grupperommet for å gå meg en tur i nabolaget mens jenta mi var igjen i barnehagen. Jeg bare trasket rundt med en ekkel klump i magen og telte minuttene frem til jeg kunne gå inn igjen. (Samtidig som Hasselhoffs stemme utbrøt i hodet mitt "I've been looking for FREEDOM!" For det var jo litt deilig også.) Men jeg merket med en gang at barna var roligere når jeg selv var positiv. Hvis du kjenner det svir i mamma/pappahjertet når du skal gå, prøv å rett og slett "fake it til you make it!" Det blir enklere. Jeg lover!
  • Vis at du har full tillit til personalet. Bruk navnene deres, og si hadet til dem også. Under selve tilvenningstiden følte jeg at det fungerte best hvis jeg prøvde å være så stille som mulig der jeg satt og fulgte med fra et hjørne. Det er de ansatte som styrer showet, og ikke oss foreldre. Skjedde det noe, og datteren min hadde behov for trøst, så hoppet jeg ikke opp for å ta henne på fanget, men ventet og lot barnehagelæreren hennes ta seg av det. Som regel fungerte det overraskende bra.
  • Snakk gjerne med de andre barna og si hadet til dem når du går. Det overrasket meg hvordan barna mine ble mye roligere når de så hvor avslappet de andre barna var når jeg sa hadet til dem.
  • Om du bruker kort eller lang tid på å si hadet, blir jo opptil en hver og er avhengig av hvor mye tid du faktisk har med tanke på jobb osv. Men, jeg har selv lært på den harde måten at når man har sagt "hadet" så må man også stå ved det. Går man tilbake mange ganger, eller nøler, vil det naturligvis smitte over på de små og gjøre dem usikre. Noen barnehageansatte er veldig omtenksomme, og går med på å sende en sms når barnet har funnet seg til rette etter avskjeden. "Alt ok. Bygger duplo" -åååh fjoh! Slikt er gull verdt for hønemor- mammaer som meg, men det er ikke alle barnehager som gjør slikt da, og da må man bare lære seg å puste rolig på egenhånd... Sjokolade pleier å hjelpe for meg.



Det å ha god kontakt med de andre i (den gamle) barnehagen, har hjulpet barna våre mye med å føle at barnehagen er "deres" og at det er et sted hvor de hører til. Noen eksempler på hvordan vi gjorde dette er:

  • Finn en god tone med de ansatte. Det er ikke alltid det klaffer med en gang, men det er så godt når man føler at man kan være åpen med dem som har omsorg for barnet.
    Ta kontakt med dem og snakk om det hvis du er usikker på noe eller har bekymringer. De er der for deg og barna dine, og det har hjulpet meg veldig mye å vite at jeg alltid har kunnet spørre i vei, lufte tanker og komme med forslag hvis jeg følte for det. Barna merker det på oss når vi er usikre på de ansatte, og det kan føre til at tilvenningen blir lenger og vanskeligere enn nødvendig.
  • Bli kjent med de andre foreldrene. Ok, ikke alle kan bli bestevenner, men det å bli bedre kjent og finne på ting sammen på fritiden også, har mange fordeler. Det kan føre til gode vennskap og herlig felleskapsfølelse både for barna og de voksne. Tilvenningstiden kan bli mye lettere for barna hvis de får mulighet til å bli kjent med et enkelt barn på fritiden og knytte bånd. Uansett om det kanskje ikke passer når du spør, så syns de fleste det er kjempehyggelig å bli spurt om å være med på strandtur, picnic eller en tur på lekeplassen etter barnehagen. Det kan være skummelt første gangen, men vi fikk selv god kontakt med et par av de andre foreldrene på denne måten, og fant på mye hyggelig sammen. Det er godt å bli kjent med andre i samme livssituasjon. Jeg kjenner faktisk folk som i dag har voksne barn, men som enda holder kontakt med folk de ble kjent med igjennom barnehagen!




Etter henting er det ofte mye som skal skje , og man får kanskje ikke alltid mulighet til å ha en rolig prat med barnet før middag, lek, bading og slikt er overstått. Men det kan være lurt å prate med barna om deres dag. Ettåringer kan jo ikke akkurat fortelle så veldig mye om hvordan dagen har vært da, men da kan man jo spørre de ansatte ved henting hva de har gjort på, og så snakke med barnet om dette hjemme. "Lene sa dere lekte med modellkitt i dag og at du laget hund. Husker du det? Liker du modellkitt?"




Eldre barn kan man jo spørre direkte, eller kanskje enda bedre: -inspirere dem til å fortelle om sin dag ved å fortelle dem hva en selv har drevet med på jobben. Okay, de er kanskje ikke så interesserte i kalkyler, offshore ingenørarbeid eller  PR-management (eller hva det nå er), men man kan jo fortelle hva man hadde til lunsj for eksempel, og om det har vært en god dag. Det å prate om hvordan dagen har vært kan være en god måte å bearbeide alle de nye inntrykkene på, og igjen gjøre tilvenningen enklere og mindre stressende.

Vi gleder oss som sagt enormt til å ta fatt på den nye hverdagen, som barnehagen jo er en stor og vikitg del av. 



Og så skal det bli så sykt digg å få gå på do alene. Uten publikum som bruker meg som klatrestativ...





Lykke til med barnehagestart!

________________________________________________________________________


Har du noen gode tips for en god barnehagestart?
Hvordan gikk tilvenningen da dine barn begynte i barnehage?






Ble det deg?


Etter en lang og slitsom dag med litt monstermammatendenser og småtroll som ikke sovnet før klokken ti, er det gøy å få lov til å dele ut en premie. Vinneren av konkurransen er trukket! Premien er en pakke med naturprodukter fra nettbutikken BigGreenSmile som inneholder bleier, våtservietter, ammeinnlegg og solkrem. Produktene er miljøvennlige og inneholder ikke parfyme eller andre skadelige stoffer. 

Okay, here we go.....




And the winner is:




ANNE SILJE!


Gratulerer til deg! For å motta pakken, må du sende mail til  ida@biggreensmile.no og fortelle hvilken bleiestrørrelse du ønsker. Håper du blir fornøyd med produktene!


Takk til dere som meldte seg på, og husk at dere kan alle få 10% rabatt hos biggrensmile.no ved å bruke rabattkoden BERLINMAMMA. Koden er gyldig ut året!



Ha en fin helg!




Månedsoppsummering Juli


Her er det som har foregått på bloggen den siste måneden: Juli begynte med en videokveld som tok oss tilbake til fortiden, og fortsatte med bursdagsfeiringer, boktips og oppskrifter til sukkerfri barnebursdag. Jeg innrømte at jeg av og til blir til en monstermamma, og så luftet jeg mine mine tanker om foreldre som mobber barn. Det har vært nok en innholdsrik måned, og det er alltid like morsomt å se tilbake på hva vi har drevet med.
Klikk på titlene for å komme til innleggene:
Søstre på skjermen / Godisdagen  / Fire år
Sukkerfri barnebursdag / Store planer / Bleietest
Boktips / Childism  / Monstermamma 




Juli har vært en måned for endringer hos oss. Jeg fortalte dere nyheten om at vi er på flyttefot.  I midten av måneden pakket vi og dro på ferie til familien min i Norge. Snart er ferien over  og vi gleder oss noe enormt til å komme på plass i vårt nye hjem om bare to uker til!


Men bloggen har ikke vært på ferie, og det har blitt både dikt, lørdagslinker, fotofredag og et innlegg om bleiefrie babyer. Jeg klarte også endelig å kvinne meg opp til å fortelle om min historie om når ting ikke blir som man hadde håpet etter fødselen. En spesiell takk til alle dere som har lagt igjen gode kommentarer på akkurat det innlegget! Del det gjerne videre slik at vi kan nå ut til flest mulig med budskapet: -du er ikke alene hvis du sliter med fødselsdepresjon!
Hjemløs / Fødselsdepresjon / Morgenstund
En Lillesøster / Bleiefri baby / Ny bloggadresse
Fotofredag Wonderland  /  Lørdagslinker  /  Auf Wiedersehen



August blir for meg den mest spennende måneden hittil med tanke på bloggingen. I juli fikk jeg meg nytt domene og et par nye samarbeidspartnere, og enda skal det skje et par endringer fremover som jeg gleder meg veldig til. 

Tusen hjertelig takk til dere som følger oss og for det engasjementet dere viser i både kommentarer og på mail. Det er en glede å drive denne bloggen når man har slike flotte lesere!






Psst! Ikke glem å være med på konkurransen hvis du vil vinne en super premie med naturprodukter fra BigGreenSmile.no. Den heldige vinneren trekkes 3. august, men alle mine lesere kan fortsatt benytte seg av en rabatt på 10% hos butikken ut året via koden BERLINMAMMA.

hits