august 2014

Når bloggdamer drar på Aschehougs Hagefest

Faderullan for en kveld. Gårsdagens hagefest hos Aschehoug var en bisarr opplevelse. 

Når en dame som meg skal på en fest av denne typen, har man to valg: man kan prøve å passe inn og late som man ikke får pustevansker av å stå bak en superkjendis eller prisvinnende forfatter i dokø, eller man kan  være tro mot seg selv.  Det vil si å ikke gjøre den minste innsats for å skjule det faktum at man blir fjorten år i hodet og over middels dårlig artikulert når man står ansikt til ansikt med dusinvis av sine helter og forbilder. 

Vi bloggdamer/forfatterdebutanter (blaDiaperdiva, Casa Kaos, Pia, Carina, Nann Karin og Gunn Beate)  gikk for det første alternativet og lot som om vi gjorde dette hver torsdag. Sånn til å begynne med i det minste.

Etter at vi hadde spankulert forbi pressekorpset som av en eller annen grunn ikke kastet seg over oss som sultne gribber, gled vi ubemerket inn i mengden av kjente fjes og stilte oss pent i kø for å smake på mat og drikke. Tilsynelatende lite opptatte av at vi var omringet av folk vi vanligvis kun ser på TV, på baksiden av bestselgende romaner eller på forsidene av diverse aviser. 

Jeg hygget meg med god mat, godt selskap og fikk et etterlengtet gjensyn med en god venninne: 
 


Så, etter en liten stund med rolig "vi er ikke oppspilte i det hele tatt" -oppførsel, begynte vår sanne natur å krype frem. Vi er trossalt bloggere. Denne gjengen med damer er hverken sjenerte eller forknyttet, men sosiale vesener som klør etter å mingle og dokumentere.

Det ble klart at vi ikke hadde kommet for å late som om dette var en dagligdags happening for oss. Her skulle vi ha det moro, og være oss sjæl! Det begynte forsiktig med usjenerte selfies mens kultureliten himlet med øynene i bakgrunnen. Hvem er disse fnisedamene med linsa oppi nesen på seg selv? 



Men ingen av gjestene syntes å være brydd nok til å be oss holde opp. Så da det stadig poppet opp flere og flere kjente ansikt, droppet vi fasaden helt, og levde ut kvelden i kjendisland til det fulle. Dette var pokker ta ingen vanlig torsdagskveld for en jente fra bygda, så det så!

Kompaktkameraet ble røsket frem fra skjulestedet i vesken, og jakten var i gang. Vanlige dødelige som meg drar bare ikke på en slik tilstelning uten å ha bildebevis med hjem. 

Heldigvis er de vant med å bli stirret på og bli fotografert. 



For jeg var ikke sjenert med kameraet...



Fra og med dette tidspunktet var det ingen vei tilbake. Bloggdamene hadde allerede gått langt over streken hva Aschehoug hagefest sine uskrevne regler angår, og gikk nå løs på alt som kunne krype og gå av kulturpersonligheter som har frekventert arrangementet i flere tiår før oss. Komikere, prisvinnende forfattere, programledere skulle nå hilses på -ingen var lenger trygge. 

 





 


Finner du en krimforfatter...

For min del var et av kveldens artigste øyeblikk dette her: 

Mens vi stod og vurderte hvilke mennesker vi nå skulle bry med vår smalltalk og selfie-ønsker, kom denne karen traskende. Helt uoppfordret stilte han seg opp og hilste på oss med et stort smil om munnen. En av landets fremste forfattere og tidligere prisvinner av Aschehougprisen, selveste Jan Kjærstad hadde visst ( akkurat som oss) bestemt seg for å hilse på noen han ikke kjente. Og det satt de ukjente jammen pris på! Visittkort ble utdelt, selfies ble øyeblikkelig postet til instagram (som seg hør og bør når sånne ting skjer!) og vi hadde en hyggelig prat med mye latter. Sånn skal det gjøres, Aschehougfolk!

Etter denne hendelsen ble gjengen litt bråkjekk, og ingen kunne lenger gjemme seg for den pågående og nysgjerrige buketten med skrivedamer. 

NRK-programlederen (som først ble feilaktig antatt å være noen andre, *ehem* men tok det veldig pent) var heller ikke vond å få med på en samtale. Lærerstreik, blogging og vulkanutbrudd i undertegnedes hjemland ble diskutert, og kamerasky er slike TV-typer i alle fall ikke. Det var altså enkelte som satte pris på vår engasjerte mingling og paparazzi-sprell.  


Pia og Ole Torp fra Aktuelt! 

Etter fire timer med surrealistiske samtaler og mye brautende latter, ble denne bloggeren  klar for å innta hotellsengen og fordøye kveldens hendelser. 

Takk til forlaget for invitasjonen, bloggdamene for fenomenalt selskap, og diverse uforberedte kulturpersoner for at dere var sporty nok til å slå av en prat med ikkesåkjente-skrivedamer! 


Momcation og fest med fintfolk



Da har dagen kommet. Tid for en ny utgave av Jona gjør ting hun egentlig ikke tør! 

Sist gang jeg hoppet ut i noe jeg egentlig ikke turte, endte det med en reportasje på dagsrevyen, og gangen før det, endte det med bokutgivelse. Det pleier å lønne seg når jeg gjør ting jeg ikke tror jeg tør eller kan, har jeg funnet ut. Det er når det knytter seg skikkelig i magen og håndflatene blir svette, at gode ting skjer.

Så i dag har jeg pakket bagen. (Okay, bag-ene i flertall?) og hiver meg på toget til Oslo. Uten Lillebror, for første gang. Og det er dritskummelt. Ja, det er lov å le. Men for en hønemor som meg føles det som å skulle hoppe i fallskjerm, kjøre rally og stupe fra fem-meteren, det å skulle være borte fra minsten i over et døgn. 

Så hvorfor reiser jeg fra lillemann da, hvis det er så fælt og fryktelig? 

Fordi det var på tide. 

Det har gått ca to år siden jeg tok meg en «momcation», dvs litt fri helt alene, og jeg har gått og grublet på hvor jeg skulle reise og hva jeg skulle finne på hvis jeg fikk et døgn for meg selv. Skal jeg sjekke inn på hotell i nabobyen og ligge i morgenkåpen og se dårlige romantiske komedier hele dagen? Skal jeg ta meg en tur til Køben med venninner og møte rare folk på byen? Teater i Stockholm?  Nei, hva skal man velge når man kun har et døgn å bruke? Og hvorfor skal man reise når det ikke er noe press? Man kan jo likegodt spare seg for bryet da....

Når det da dukket opp en invitasjon fra godeste Aschehoug for noen uker siden, visste jeg at det var på tide å booke en mini momcation. For man takker ikke nei til et slikt arrangement uten å angre bittelitt. Det skjer liksom ikke hver fullmåne at en bygdejente som meg blir invitert på fest med fiffen.

Så uansett om jeg aldeles ikke passer inn blant fintfolket som gjester slike events, og til tross for min fobi for stivpyntede tilstelninger, så setter jeg nå kursen mot den O?store hagefesten til Aschehoug. Jeg gleder meg til å se mine kjære Mammarådet forfatter-kollegaer, finne ut hvor korte visse folk er i virkeligheten i forhold til på TV og smugtitte på A-kjendiser fra buskene. 

Ha en strålende torsdag! 

Tomt hus



Det er så deilig stille, men plutselig rykker det i kroppen. Hver minste rasling, uansett hvor kjent den er, skyver tankene mine over på deg. 

En gravemaskin nede i gata, postbilen foran huset, en fugl på verandaen. Det var slike ting jeg pleide å sprette opp av stolen for å betrakte sammen med deg. Sånne små, men samtidig store ting. 

Du er også liten, men samtidig stor. Halve dagen din blir nå tilbrakt sammen med andre enn meg. Og du takler de store endringene som en helt. Jeg blir stolt, og trist på en gang.

Jeg trodde du kom til å være liten så lenge, men så ble du større før jeg var helt klar. 



Det er dønn stille, men jeg er skvetten. Når merkelige lyder som kanskje, muligens, på en måte kunne ligne litt på dine kvekk og rop, bryter den nye stillheten. Jeg skvetter fordi jeg glemmer at du er blitt større.
At du er ute i verden, uten meg. 



Jeg glemmer at jeg ikke lenger behøver å sprette opp fra stolen, løpe opp eller ned trappa og løfte deg opp i armene mine.

Du er ikke her nå. Og det føles merkelig,  godt, bittert og søtt. 


 

Dette innlegget er postet i kategorien "Brev til mine barn".
Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Ett og et halvt: fra søvn til nattevåk


Det føles som du har alt på stell med søvnen. Ettåringen din har kanskje sovet igjennom natten i noen måneder nå. Han eller hun har muligens gått over til kun én lur om dagen, mange har begynt i barnehage og sover sine trofaste 1-2 timer, hver dag. Du tenker tilbake på tiden da han var nyfødt, og takker gudene for at du kom deg igjennom de første, søvnløse zombie-månedene med sinnet noenlunde i behold. For alt er så mye bedre nå. Søvn og slikt går for det meste på skinner. Du føler deg ganske ovenpå som forelder. Og med god grunn, for du har gjort en strålende jobb.

Men så skjer det noe

Rundt den tiden smårollingen din runder 1,5 år, eller atten måneder, går ting plutselig skikkelig skeis med søvnen hos mange. Og man får gjerne litt panikk. Sånn ordentlig rive seg i håret, rødsprengte øyne, og «bør vi ringe legen» -panikk.

Helt ut av det blå blir søvn ut og nattevåk in. Middagsluren blir forvandlet til et firetimersprosjekt som består av lange turer i vogn, byssing, og smådesperat hysjing uten nevneverdige resultater. Og ikke nok med det, så blir dagene naturligvis preget av både smårollingens og foreldrenes søvnløshet, og humøret til samtlige deretter. Man kan altså vente økt frekvens i trassanfall, fra både mor, far og lille nattugla.

Ungen nekter rett og slett å sove. Uansett hvor sliten den er, og uansett hvor flink du har vært til å holde på rutinene. Hva i huleste er det som foregår -spør du kanskje. Hvor har den rolige lille smårollingen min som elsket å sove blitt av, og hvem ER dette lille nattmonsteret? Har du gjort noe galt? Man bekymrer seg og skammer seg kanskje litt.

Alle de andre ungene i barnehagen sover nok greit på natta nå, bare ikke din. (Eh -nei! Det er jammen ikke sikkert!) Er det kanskje barnehagestarten som har ødelagt trygghetsfølelsen hans helt, tenker du. Er det sykdom? Melkeintåleranse? 

Nja, det er mulig. Men det som mest sannsynlig er i ferd med å skje er dette:

Atten måneders søvnregresjon. 

JA, det finnes. Kall det gjerne utviklingssprang eller "wonder weeks", for det er samme opplegget. Det er faktisk så vanlig at det kryr av artikler og beretninger om dette fenomenet, både på nett og i faglitteraturen. Mange har kanskje hørt om økedøgn og søvnendringer i nyfødtperioden, men akkurat denne her, er litt mindre kjent for de fleste.

Det er usikkert nøyaktig hvorfor hvert enkelt barn går igjennom dette stadiet, men en ting er sikkert, og det er at det er normalt.

Det er altså ikke din feil, eller barnet det er noe galt med. Dette er bare nok en milepæl, og enda et stadie i foreldrelivet hvor mantraet «this too shall pass» kommer til sin rett. De aller fleste smårollinger i denne alderen går altså igjennom store endringer i søvnmønsteret, som plutselig går over igjen. Men det kan vare en stund.

Og det er til å bli gal av.


Selvfølgelig må vi alltid huske på å utelukke alvorlige ting.

Det kan være ørebetennelse, feber, barnesykdommer, mareritt og lignende. Men skulle det vise seg at småen er frisk og rask, om enn litt grusom å håndtere når det kommer til søvn, så er det altså ingen grunn til alarm. 

Så, velkommen skal du være til ukjent territorium, kjære far eller mor. Dette hadde du vel ikke sett for deg?

Og hvem kan klandre deg? Man kan faktisk undre seg over hvorfor ikke helsesøster deler ut en brosjyre som advarer foreldre om denne perioden, for de fleste av oss er helt uforberedt, og går inn i en mørk og usikker tid med mye bekymringer vi godt kunne blitt spart for. Heldigvis er det ikke like ille for alle. Og mange vil nok aldri se noe til dette fenomenet. Men jeg har sett det ofte nok til å vite at medfølelse, bekreftelse og oppmuntring kommer godt med for småbarnsforeldre i denne søvnkrisa.

Men hva er det egentlig som skjer, hvis ikke det er sykdom eller sort magi som har forvandlet den rolige sovebabyen min til en urokråke? 

La oss se litt på det. 

Det er slik at utviklingen som barnet går igjennom rundt 1,5 års alderen er helt vanvittig omfattende. Det kan være en eksplosjon i språkutvikling, motorisk utvikling, en haug av nye tenner, sosial utvikling, kognitig utvikling osv, osv. Smårollingen din lærer seg med andre ord for ekspempel å si en haug av nye ord, spise med skje, vise empati, invitere andre til lek, kopiere eldre barns lek, lære rutiner i barnehagen og det å kategorisere ting i verden i forskjellige grupper. (Samtlige dyr med fire ben heter altså ikke lenger «VOFF»)

Og på toppen av det hele er det mange barn i denne alderen som også tar et hopp på vekstkurven. Så det er kanskje ikke så rart at de sliter. 

Hvis du har eldre barn, kan du bare tenke tilbake på alt barnet lærte seg mellom 1 og 2 års alderen og la det synke inn. For det er ikke lite de skal over i løpet av de neste månedene, stakkars små.

Og ikke minst, -stakkars deg!

Jeg føler så inderlig med deg. Jeg er nå inne i akkurat denne ufattelig slitsomme perioden for tredje gang. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg er så utslitt og lei at ber til høyere makter mens jeg ligger der med en lubben neve som klyper meg i nesen klokken halv ett på natten og spør hvorfor, HVORFOR meg?! 

Men det går over. Jeg lover. 


Det blir bedre. Av seg selv.

Du kan prøve å skjerpe rutinene, flytte tidspunkt for middagsluren, bytte fra sprinkelseng til storbarnseng og mye mer, hvis det får deg til å føle at du i det minste gjør noe. Men det er ikke sikkert det hjelper så mye, desverre.

For det som er så ufattelig frustrerende og fint på samme tid, er at denne søvnløse, tåkete tiden går over en dag -like plutselig som den startet. Når den lille superhjernen til småen har fått re-kalibrert seg og kommet seg over den verste kneika, er det som om ingenting hadde hendt! Du våkner bare en morgen og klør deg i hodet, for småen har faktisk ikke vært oppe og danset conga på ryggen din i natt!

Det kan ta et par-tre uker, eller kanskje lenger. Men det går alltid over. 

Frem til da vil jeg bare gi deg en klapp på skulderen og si: fy fader, stakkars dere! I feel your pain! Ta godt vare på deg selv, og husk: this too shall pass! 



Har du opplevd søvnproblemer hos barnet ditt rundt 1,5-års alderen? Hvordan taklet du det? Og hvor lenge varte det? 

Tilbake

Det føles litt som om jeg har ignorert en god venn i flere måneder uten å sende så mye som en stakkarslig, unnskyldende sms med forklaring på mitt lange fravær. 

I begynnelsen hadde jeg mye dårlig samvittighet for å hoppe av skrivetoget akkurat når ting gikk så bra. Men sannheten er at det gikk ikke fullt så bra bak kulissene. Hverdagslivet vårt ble brått endret i fjor høst, da mannen min fikk en jobb fem timer unna hjemmet, og ble ukependler. Og det var ikke noe vi hadde regnet med, eller var spesielt begeistret for.

Det som gikk bra, var flotte lesertall, engasjement i kommentarfeltet, nye jobbtilbud og nye samarbeidsmuligheter. Sånn der,  hurra og let's go-saker. Hvem har vel lyst til å ta pause mens ting går i den retningen?

Ikke jeg i alle fall.

Så jeg vaklet videre en stund. Jeg brukte kvelder, lange kvelder, uforsvarlig mye koffein og mange netter på å holde liv i bloggen og andre skriveprosjekter som jo hadde ført så mye artig og fint med seg. Dette skulle jeg klare, om det så førte til handleposer under øynene mine når barna vekket meg, fire timer etter at jeg hadde lukket laptopen. Men samtidig gikk det hull på ballongen og luften sivet ut, uansett hvor ofte jeg prøvde å lappe det sammen igjen. 

Det er ingen lek å være sin egen sjef OG handskes med tre barn mens pappaen deres jobber i en annen by og pendler hjem i helgene. 

Det går fint an å drive sitt eget foretak og være mamma, det er klart, men det går også an at det blir for mye. Og det betyr ikke at du har tapt.

-Det betyr bare at du høyst sannsynlig ikke er en robot. 

Akkurat dette måtte jeg virkelig ha inn med teskje før jeg endelig turte å gi meg selv litt ordentlig fri fra foretaksdrift, spalter, blogg og deadlines som følger slikt og bare fokusere på den fulltidsjobben jeg allerede hadde som mor. Det var først da en god venninne fortalte meg at «folk jobber ikke fulltid når de har tre små barn hjemme og en mann med jobb i en annen by, hvis ikke de MÅ», at jeg forstod at jeg kanskje sparket meg selv litt for hardt og lenge.

Jeg måtte jo saktens ikke. Ikke på død og liv. 

Så jeg tok meg helt fri fra skrivingen. For første gang på 1,5 år.

Og det var skummelt. Men også utrolig befriende og veldig godt for både meg og de små. På et tidspunkt lurte jeg faktisk på hvorfor jeg ikke bare tok meg en «vanlig» 9-5 jobb hvor som helst, for å slippe det stresset med deadlines og selvkritikk.

Da måtte jeg le litt av meg selv. For det er en tanke jeg aldri før har hatt. Drømmejobben min har alltid vært å være selvstendig næringsdrivende innenfor kunst, litteratur eller media - okay helst alt sammen på en gang. Og det hadde jeg jo klart. Sånn halvveis i alle fall. Og så satt jeg der og dagdrømte om jobber som  jeg tidligere ikke kunne forestilt meg.

Hva var det fornoe da? Likte jeg ikke å skrive lenger? Var jeg tom for idéer, hadde skrivesperre, eller var jeg rett og slett bare over it? 

Vel, nei. Jeg fant ut at jeg var bare ikke kalibrert til å takle to fulltidsjobber samtidig. Noen mødre er det, og de klarer seg fint. Men det gjorde ikke jeg.  Så jeg bestemte meg for å nyte mammajobben til det fulle, og ta meg en forsinket "permisjon" frem til jeg igjen fikk tid til å dele opp dagene og skrive på fornuftige tider av døgnet.

Og nå har den tiden kommet.  Jeg sitter her, mutters alene på kontoret mitt. Og ingen roper mamma. Ingen følger etter meg når jeg skal på do, ingen velter tekoppen over notatene mine og ingen slår etter tastaturet med søte, klissete håndflater mens jeg skriver. I allefall ikke før klokka slår tre. 



Denne høsten blir fullpakket med utfordringer på skrivefronten, men selv om jeg skjelver litt i buksene ved tanken, så gleder jeg meg enormt også.

Så, hei! Jeg er tilbake og jeg fryder meg! 

 


 

hits