hits

september 2014

Noen ganger blir det cheerios til middag



For litt siden fikk jeg et spørsmål på instagram om det å ha mange små barn. «How crazy does it get?» spurte vedkommende.

Vel. Kort fortalt, så har jeg igjennom mye prøving og enda mer feiling, lært meg å stille lavest mulig krav til meg selv. Jeg er mye alene med barna, og det er den eneste løsningen for meg. Jeg skal ta vare på ungene, de skal være trygge og bli sett. Plettfritt hus, hobbyer, klesvask osv. havner rimelig langt nede på lista. Og slik får jeg dagene til å gå opp, på et vis.

Men jeg vil ikke late som om det går på skinner bestandig heller. Innimellom, kommer det sånne dager hvor jeg føler meg ca én halv centimeter fra stupet. ?How crazy does it get?

About this crazy:

Jobbdagene er over, og jeg står ved porten i barnehagen. Har husket på å ta med frukt og vann i bilen, -en uunværlig mamma-ammunisjon mot lavt blodsukker hos slitne unger. Men så kommer jeg på noe i det jeg skimter jentene mine ved sandkassen: eldstejenta skal i barnebursdag. Og jeg har glemt å kjøpe gave. 

Plutselig har jeg dårlig tid. Det er kun én time til hun skal møte i selskapet, i et hus som ligger en god kjøretur unna barnehagen. 

Jeg plukker opp barna, en etter en, og prøver så godt jeg kan å holde masken. Vet at de er allergiske mot «vi må forte oss», og at det ikke vil hjelpe at jeg stresser. På innsiden teller jeg minutter og forsøker å huske adressen på invitasjonen som ligger i en skuff hjemme. 

Etter 10 minutter er alle barna i bilen. De får hver sin frukt og en slurk vann. I det jeg setter nøkkelen i tenningen, hyles det i baksetet. «STOOOOOPP! Vi har glemt noe! Jeg har laget noe som du må hente!»

Jeg kjenner igjen tonen. Dette er et sånt «velg dine kamper»-øyeblikk. Å være konsekvent og pedagogisk vil medføre minst et kvarter eller mer med tårer og stress, som vi ikke har tid til i dag. Jeg velger å gi etter. Går inn på avdelingen, titter i hyllen, som viser seg å være tom. Ut i bilen igjen. -jeg fant ikke noe. 

«JO det ligger i hyllen!» Inn igjen sammen med lillejenta som mener jeg har mistet synet. Fremdeles ikke noe i den hylla. Hvor er det hun liksom har laget? Tar en prat med pedleder, som forteller at en annen gruppe laget noe i dag, men at min jente skal lage i morgen. Altså en misforståelse. Og tårene spruter hos jenta, til tross for mine anstrengelser. 

Tilbake i bilen. Nå har det gått tjue minutter. En av to hyler på vei til butikken. Inne på gavebutikken pekes det på de største, dyreste gavene. «DEN mamma, eller DEN DER!». 

Nei. Vi tar det vanlige. Trasker mot kassen med varen. Nå hyler to av tre. Fisker opp lommeboken, drar ut kortet i det det ropes igjen. «JEG MÅ TISSE!». 

Sender et blikk til butikkdamen, som viser oss veien til toalettet. Der inne finner den tissetrengte ut at doen ikke er bra nok, og nekter å ta den i bruk. Nei vel. 

Ut igjen til kassen. Fisker opp...lommeboken. Hvor er lommeboken? Inn på toalettet igjen for å hente lommeboken. Betale -nei vent! «Du har glemt BURSDAGSKORT mamma!» 

Fem minutter trippende foran korthyllen. Valgets kval. Rosa eller glitter. Hun går til slutt for en blendende blanding. 

Endelig dras kortet, og jeg får spent fast alle i bilen igjen. Prøver så godt jeg kan å få pulsen ned, og håper ikke at svetteringene synes på skorten min.

Tjue minutter igjen til selskap. Femten minutter å kjøre dit. Og så kommer jeg på at hun som skal i bursdag fortsatt har på seg barnehagetøy fullt av grønske og sand. Kjenner at jeg ikke orker tanken på å dra hjem og skifte. «Hmm... du skulle jo egentlig ha skiftet» sier jeg til henne. 



«Ja, det ligger i posen!» sier hun og peker ned på gulvet foran setet. 

Nettopp. Femåringen min kjenner meg altfor godt. Hun har på forhånd pakket skift og la det i bilen før barnehagen. Jeg gir henne en klem. «Du er lur du!» 

Så skiftes det i bilen. Heldigvis har vi en romslig kjerre. Kjolen kommer på, og vi spenner setebeltet igjen. 

«Mamma», kommer det fra baksetet igjen. Jeg biter sammen tennene. «Jaa...»

«Vi har ikke skrevet på kortet».

«Og jeg er mer sulten» sier den andre. 

Inn på butikken vi står parkert ved. Tigger meg til en penn, kjøper rosinboller. Drit i sunnkost. Jeg har nok dårlig samvittighet.

Ut i bilen igjen. Frem med kort og penn. Noen krever å få skrive navnet sitt selv, med mellomnavn, etternavn, hjerter og det hele. Voldsomt formelt for en barnebursdag, kommenterer jeg. Men til ingen nytte. 

Ti minutter til selskap, og vi er endelig klare. Bollene fortæres, og det er stille. Føler jeg nesten har kontroll på denne dagen nå.

Ankommer selskapet akkurat i tide, sier hadet og setter kursen hjemover. Men noen må fortsatt veldig tisse. Bare ti minutter til vi er hjemme, forsikrer jeg. Men det er før jeg ser bensinlampen lyse mot meg. Okay, femten. Klarer du det? 

Innom og fylle på tanken. Spør om vi skal gå på do her? 

Nei. Kommer det kontant. Hjemme.

Kjører hjem og prøver å holde fartsgrensa. Parkerer bilen utenfor huset, og oppdager at den tissetrengte har sovnet. Bærer henne opp trappen mens minsten hyler nede. Ville så klart også bæres. 

Etterpå er det tid for middag. Jeg har kjøpt inn, men jeg får lyst til å grine av tanken på å lage mat. Til helsikke med matlaging! Det blir cheerios og yoghurt til middag. Ingen protesterer på det. Merkelig nok. 

Mens vi sitter der og knasker på frokostblandingen, tar jeg en titt på klokken. En halvtime til bursdagsgjesten skal hentes, og jeg begynner å telle ned minutter til leggetid. 


Fordeler og ulemper ved fjerde svangerskap



Mange lurer kanskje på om man blir mer avslappet og «proff» på  å være gravid når man har gjort det tro-tre ganger før. Personlig så vil jeg svare både ja og nei. Jeg var like spent da jeg tisset på pinnen denne gangen, som alle de andre. Jeg var like sjokkert og glad, da testen ble positiv, og bekymringene kom som perler på en snor, uansett om jeg hadde vært igjennom tre vellykkede svangerskap før.

Jeg lurte like mye på om det var liv der inne, og ble ganske paff da livmoren min i følge legen, var diger i forhold til hvor langt jeg var på vei. Heldigvis fikk jeg raskt svar på alle spørsmålene, og alt ser fint ut så langt. Men, det er en del som er annerledes ved det å være gravid for fjerde gang. Kroppen er både mer kjent med prosedyren, samtidig som den nok en smule overveldet.



Her er fem fordeler og ulemper som du kan forvente som fleregangsfødende:

1.Mindre kvalme

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men studier viser at har du et eller flere barn fra før, vil kvalmen sannsynligvis være mildere, eller vare kortere enn i første svangerskap. Dette stemte for meg! Selv om jeg har vært ganske dårlig, så kom kvalmen senere, og hørte opp tidligere denne gagen.

 

2.Mer ligamentsmerter

Når ligamentene som holder livmoren din på plass, allerede har blitt strukket, og gått tilbake igjen én eller flere ganger, blir de sterkere og dermed merkes det ofte bedre og tidligere når livmoren vokser. Jeg har kjent disse smertene i alle mine svangerskap, men de er definitivt litt mer intense denne gangen. Heldigvis er de helt levelige, og egentlig en fin påminnelse på at det spirer og gror! 

 

3.Kjenner liv tidligere

Dette er en av de hyggeligeste aspektene ved å være fleregangsfødende synes jeg. Du kjenner igjen de små boblende, første sparkene tidligere enn sist. Livmoren din kommer også tidligere opp over symfysen, som gjør at du sannsynligvis vil kjenne liv før når du går med andre, tredje eller fjerdemann. Hos meg ligger alltid morkaken på fremsiden, så jeg kjenner sparkene ikke særlig ofte før uke 17. Men jeg har likevel kjent noe, så tidlig som uke 12-13, og det er en herlig gave å ikke måtte vente til man er halvveis med å kjenne livstegn! 

 

4.Mer sliten

Ja, desverre. Det blir tyngre for kroppen dersom man har vært gravid før, siden man naturligvis har en eller flere små å springe etter fra før. Samtidig kan det være at jernlagrene dine sliter hvis du har hatt tette svangerskap som meg. Dette har jeg merket for alvor i første trimester. Jeg kunne sove 14-16 timer per døgn uten å føle meg uthvilt! Heldigvis kommer formen seg hos de aller fleste i andre trimester, og nå føler jeg meg akkurat like sliten som før jeg ble gravid igjen...



5.Tiden flyr! 

Dette egentlig både en fordel og en ulempe ved å være fleregangsfødende. For med flere barn å holde tritt med, har jeg ikke like mye tid til å gruble over svangerskapet og telle dager. Spør du meg nøyaktig hvor langt jeg er på vei, kan jeg nok ikke gi deg sikkert antall uker og dager før jeg får tenkt meg om litt. Og på et vis er det deilig at ukene fyker av gårde, for jeg gleder meg jo sånn til å få møte det lille gullet. Samtidig så får jeg ofte et sug i magen når jeg tenker over hvor kort tid det er igjen til vi skal ta fatt på tilværelsen som firebarnsforeldre. Jeg blir nesten litt redd for at jeg skal våkne i morgen og oppdage at jeg har termin! 

I tillegg kan jeg nevne at jeg som fjerdegangsfødende ikke bruker et snev av krefter på å grue meg til fødsel, amming eller slike ting. Det er en herlig fordel å ha mestret det et par tre ganger før. Nå vet jeg at jeg alltids får det til på et vis. Selv om det aldri finnes noen garantier, så har jeg en rimelig god følelse! 

Hvilke fordeler og ulemper opplevde du i dine svangerkap med nr 2,3,4 osv? 

Mission impossible

Klokken er elleve om kvelden, og jeg lister meg opp trappen som en ninja i husmorforkledning. Målet er soverommet. Sengen min. Søvn. 

Men jeg vet at den lille sover så lett at han våkner bare spurvene fjerter i bygda bortenfor, så jeg  forhaster meg ikke. Tar hvert trappetrinn med en buddistmunks ro og presisjon. Men å bestige en trapp i snegletempo er kjedelig. Det er her jeg gjør en feil som kommer til å koste dyrt. 

Jeg bestemmer meg for å sjekke telefonen midt i trappebestigningen. Med én tå på neste trappetrinn, fisker jeg apparatet opp fra lomma, og holder det foran ansiktet i et halvt sekund, før jeg mister balansen et øyeblikk og dingsen smeller treverket under meg. 



Jeg holder pusten og kniper igjen øynene. Fyrer av et par gloser i mitt stille sinn, mens jeg plukker opp telefonen. I et kort og naivt øyeblikk tror jeg at jeg har sluppet unna. At braket ikke avslørte meg. Men der tar jeg feil. Det blir leven på barnerommet. Det brøles av full hals. 

Jeg innser at jeg bare kan takke meg selv og telefonavhengigheten. Trasker opp resten av trappen og inn på det mykt belyste barnerommet. Der slenger jeg meg på sengen, og fosøker å berolige den lille som absolutt ikke har tenkt å stilne før jeg legger meg helt ned, og brer over meg dyna. 

Der ligger jeg i gode femten minutter, før pusten til den lille endelig har fått en søvnaktig rytme. Jeg skjerper sansene. Det er nå det virkelige mission impossible begynner. 

Med tempoet til et bedøvet dovendyr, beveger jeg underkroppen langsomt mot kanten av sengen. Hver millimeter beregnes med den største nøyaktighet. Sengen arbeider nemlig imot meg. Den knirker som et tordenvær hvis jeg våger å bevege meg for raskt. 

Når jeg omsider har fått lirket meg over sengekangen med en fot plassert på gulvet, rykker det plutselig i den lille kroppen på sengen. Jeg stivner øyeblikkelig i en stilling som neppe kan kalles ergonomisk. Med to tredjedeler av kroppen fortsatt plassert på den knirkete sengen, støtter jeg meg på overarmene og et ben på gulvet. Slik blir jeg stående og skjelve i samtlige muskelgrupper i et helt minutt mens jeg forsikrer meg om at den lille ikke har tenkt å våkne.

Faren er foreløpig over. Jeg smyger det andre beinet ut av sengen, og ligger nå med kun overkroppen på sengekanten. Nå er jeg snart i mål. Men fader, jeg glemte at jeg hadde lagt telefonen på senga! I samme skildpaddetempo som før, sniker jeg meg tilbake opp på sengen for å lete etter duppeditten i mørket. Der! Jeg kjenner konturene av noe firkantet like ved kinnet til den lille. Smyger hånden under dynen og tar tak i telefonen.  Blir så gira at jeg glemmer å huske på hvilke deler av sengen som knirker mest, og graver kneet ned i madrassen på et uheldig punkt. 

BRAAAK! Sengen utløser sin knirkesymfoni uten et snev av nåde. Øynene til den lille sperres opp, og ser på meg. Vips, så sitter den lille rett opp i sengen og ser spørrende på meg. I et halvt minutt sitter vi der og ser på hverandre, før den lille hånden peker bestemt på puta ved siden av seg. 

Jeg har tapt. Oppdraget er kansellert. 

Jeg legger meg ned med et høyt knirk, og puster ut. Da blir jeg her i natt. 

Heldigvis har vi en stor barneseng. Og i morgen forsøker jeg igjen. 

Derfor!



Før jeg la ut gårsdagens innlegg, var jeg en smule spent på repsonsen det ville få. Jeg tenkte at de fleste såklart ville glede seg med oss, men at det også var en mulighet for at enkelte ville komme med negative synspunkt på saken. 

Men slik ble det jo ikke! Det var herlig opløftende å få så mange positive ord, gratulasjoner og hilsener. Det tok jeg helt ærlig ikke som noen selvfølge. For det er ikke alle som synes det er helt i vater, det vi driver med. 

Og jeg forstår det til en viss grad. Det å få to eller tre tette barn er en ting, men fire? Da begynner folk å tvile litt på motivene dine, og det har jeg merket. 

«Men du har jo allerede så mye å gjøre! Hvorfor vil du utsette deg for mer stress?» 

«Du vet vel at det blir ungdommer av dem en dag?» 

«Greit nok at du liker å være gravid, men er ikke dette litt mye?»

Jeg prøver å tenke at kommentarene er sagt i beste mening, men likevel stikker de litt.

Ja, det er slitsomt med tre barn under 6 år. Ja, det er av og til slik at jeg river meg i håret og tenker «hvorfor i huleste gjør jeg dette her?», og det synes jeg at jeg skal ha lov til. Det må alle ha lov til. For uansett hvor mange eller få barn man har, så vil de øyeblikkene med frustrasjon og utmattelse komme. Og da skal vi ha lov å være menneskelige, og gi uttrykk for at vi synes det er slitsomt. 

Og ja, jeg trives for det meste med å være gravid. Men jeg har da aldeles ikke glemt at det blir store barn, og ungdommer av disse menneskene. Og vi ville så klart ikke ha utvidet familien hvis vi ikke følte oss beredt på å ta de utfordringene når de kommer.

Men okay. Hvorfor? Det er et legitimt spørsmål. Hvorfor gidder vi dette? 



Sannheten er at vi trives med hurlumheiet, selv om det kan være strevsomt. Vi liker å ha hendene fulle, og vi vokser med utfordringene. Vi føler oss beredt til å ta i mot en liten stjerne til, selv om vi tvilte på det for et år siden. Vi elsker ha en stor familie, og vi får så uendelig mye mer tilbake enn hva vi gir. 

 

Greit, noen ganger må jeg se ekstra godt etter for å få øye på de gylne, små øyeblikkene. Spesielt når alle avkommene gauler i kor, og jeg ikke har sovet en hel natt på evigheter. Men de er bestandig å finne. De øyeblikkene med ren glede og kjærlighet. Hvert trassanfall, og hver sene kveld vil i sin tid utlignes med en fortreffelig setning fra en barnemunn, en spontan lykkedans eller en sprudlende latter.

Så derfor. 

Derfor har vi valgt å utvide familien vår med enda en etterkommer. Og jeg er sikker på at han eller hun vil komme til å bli en stor gave i kaosgjengen vår. 

Da Capo - en gang til



Nå har vi holdt dette privat så lenge at jeg nesten føler jeg har bedratt dere. Kanskje noen der ute har hatt en liten anelse? Da kan jeg bekrefte mistankene:  jeg er gravid.

Ja, igjen.

One more time. Noch ein mal. 

Drømmen om nummer fire er visst ikke lenger bare en fjern drøm. Vi skal bli foreldre til en kvartett. Jeg skal bli firebarnsmor som 27-åring. 

Det føles sinnsykt artig og litt skummelt på samme tid. Men mest av alt føler jeg meg bare heldig.




Begrepet Da Capo går igjen i hodet mitt for tiden. Betydningen det har i musikkspråket, synes jeg passer utmerket til dette svangerskapet: stykket spilles om igjen fra begynnelsen, frem til en markert slutt.

For sånn er planen. "Da capo", og siden "Fine", eller slutt. 

Jeg er nå ca. halvveis i svangerskapet, og formen er overraskende bra. Spesielt med tanke på at dette er mitt fjerde svangerskap på seks år. 

Det er noe eget ved å være gravid med fjerdemann. Jeg har ofte litt dårlig samvittighet for at jeg ikke engang rekker å  tenke på at jeg er gravid når jeg løper rundt etter tre ville unger, og prøver å få dagene til å gå sånn noenlunde etter planen. Det er ikke sammenlignbart med første eller andre svangerskap, for å si det slik. 

Det hender faktisk at jeg glemmer at jeg er gravid, midt i hverdagskaoset.  For så å bli vennlig minnet på at det spirer der inne, via et spark eller ti fra mageboeren om kvelden. 

Så nå venter det oss nye, spennende tider. Firebarnsmor. Jeg får litt småpanikk av det ordet, må jeg innrømme. Men så går det over når jeg tenker på Pippi's visdomsord:
-Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert. 

Lykkejeger: ro deg ned for pokker

«Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke såre deg», sa medredakør og forfatter, Jennifer Senior til sin førstefødte da han kom til verden. Hun har nå kommet med en bok om foreldrerollen, og hvordan den har blitt snudd opp ned i løpet av noen få generasjoner. 

Det er kanskje litt ironisk at Jennifer, som selv sier at hun får angst av alle foreldremanualene i bokhandelen, nå har kommet med en egen bok, men dette tror jeg er en bok som ikke fører til svettetokter og prestasjonsangst. Boken «All fun and no joy» er mer som en slags anti-foreldremanual, og gjennomgang av hva som har skjedd med foreldrerollen og hvordan hun selv har taklet den. 

Feil taktikk å fokusere på lykken

Da jeg så Jennifers TED-foredrag for ikke så lenge siden, kjente jeg hvordan jeg automatisk senket skuldrene litt. Det er alltid godt å få en påminnelse om at vi som foreldre faktisk må sette en grense for ambisjonene vi har for barna. I denne ukens spalte på foreldre.no, har jeg skrevet om Jennifers tanker om foreldrerollen, lykken og mine meninger rundt dette.

Det går en fin linje mellom det å være en tilstedeværende, deltakende forelder, og det å slite seg helt ut og leve livet et konstant jag etter å gjøre barna lykkelige, mer forberedt, bedre rustet, og så videre. 


Selv om jeg bevisst prøver å leve etter mottoet at jeg skal guide barna og være den beste utgaven av meg selv, i stedet for å strebe etter å "gjøre dem lykkelige", så er det vanskelig å unngå å lure på om jeg kanskje skulle gjort mer. Når jeg ser hvordan foreldrerollen tar form i store deler av samfunnet vårt, er det fort gjort å begynne å tvile på sin egen metode.

Kanskje det er urettferdig at jeg ikke har sendt femåringen min på ballett eller fotballtrening enda. De andre foreldrene gjør det jo, og barna ser ut til å like det. De barna får jo mye input som ikke mine får på samme måte. Er jeg en slacker-mamma som ikke vil at ettermiddagene skal dreie seg kun om barnas hobbyer? Er jeg ego som vil ha tid til overs i stedet for å organisere livet mitt rundt barnas ønsker? Blir ikke mine barn like lykkelige?

Derfor jubler jeg når foreldre som Jennifer slår et slag for vår egen tilfredshet, og ikke bare kommer med tusen tips til hvordan vi kan lage små verdensmestere av barna våre.

En annen forelder og skribent som tenker litt i samme baner som Jennifer, om enn litt mer humoristisk og bombastisk er mannen bak bloggen The Daddy Complex, David Vienna. 

Hans enkle fasit til foreldre som streber etter å gjøre barna sine lykkelige er: 

Calm the f*ck down. Eventuelt: Ro deg ned for pokker!
Her er noen eksempler han selv gir på sin «oppskrift»:




Selv har jeg nok et lite stykke å gå hvis jeg skal klare å leve fullstendig opp til David?s råd, men jeg prøver! Jeg tror vi alle trenger å roe oss ned en god del hakk innimellom. 

Det kan da umulig være sunt å dure igjennom livet i en lykkerus fordi at mor og far har gått foran og ryddet veien hele tiden? Og ingen barn har vel godt av stressede foreldre som innerst inne skulle ønske at livet dreide seg litt mindre om alt som barna "burde" fått av stimulig og inntrykk?

Hva med deg? Synes du vi streber for hardt etter å gjøre barna lykkelige, eller er det vårt ansvar som foreldre å sette barnas lykke over alt annet? 

Fire fordeler ved å ha en pendlermann

Som mange av dere vet, er min mann ukependler. Det har ofte vært innmari tøft, både for forholdet og familielivet generelt. Men det er aldri så ille at det ikke er godt for noe.

Fire fordeler ved å ha en pendlermann:

  1. Jeg har ingen å spørre om jeg «ser tjukk ut i denne» bortsett fra barna, og der stopper jeg meg selv. Man spør ikke barn om sånt. Med mindre man vil at de skal begynne å stille slike spørsmål. Dermed blir jeg tvunget til å kvitte meg med den dumme uvanen, og får lære meg å bære diverse merkelige antrekk jeg liker med stolthet -like it's nobodys business...

  2. Jeg har en legitim unnskyldning for mine ikkesåfortreffelige husmorskills. ?jeg er jo alene med ungene og har hendene fulle. Da er det vel ikke noe rart at skittentøysfjellet rekker opp til taket nede på vaskerommet? Nei, det var det jeg trodde. Fullstendig rimelig det! 

  3. Jeg setter umåtelig stor pris på det når jeg en gang i blant kan gå ut og treffe venner. En helt standard, rolig venninnekveld med chips og dip blir som en all inclusive, spinnvill tur til Las Vegas for meg som har vært sammen med barna hele uken. Klart de er søte, mine små håpefulle, men etter en stund ønsker man seg samtaler som dreier seg om litt andre temaer enn «hvor kommer bæsjen fra?».
  4. Jeg har fått min kjærlighet for radio tilbake. Det var en stund jeg ikke kunne begripe hvordan dette urgamle mediet fortsatt var i live, men nå forstår jeg. Og jeg elsker det så intenst som bare en ensom pendlerkone eller bingo-pensjonist kan. Radiovertene har blitt mine «samtalepartnere» når jeg sårt trenger å høre et menneske prate om noe annet enn prinsesseslott og siste episode av My little pony. 

Men helt ærlig: det stinker ofte å ha en partner som reiser mye. Man føler seg rimelig sårbar og utilstrekkelig når barna våkner på omgang hele natten, og likevel er sola frekk nok til å stå opp neste dag, uansett om du føler deg som en "Walking Dead" -utgave av deg selv...


Mmm... brainz...

Helgene derimot. De når plutselig nye høyder. Man setter pris på små øyeblikk som man ikke engang la merke til før. -jøss, jeg er alene på do! Must take selfie!



Har du/er du i et avstandsforhold? Hvordan takler du det å være mye alene med barna? 

En bønn til leger: ta foreldre på alvor



De fleste har opplevd det en eller annen gang. Du drar til legen med barnet ditt fordi du er bekymret, men du opplever å ikke bli hørt. Dette er min bønn til fastlegene våre: ta oss på alvor. Det er vi som kjenner barnet best.

De fleste møtene jeg har hatt med leger når jeg er bekymret for barna mine, har gått sånn tålig bra. Jeg har fått svar på det meste, og barnet får behandling hvis legen synes det er på sin plass.

Mange leger er veldig gode til å ta foreldres bekymringer på alvor, og jeg har møtt noen slike. Dere er gull verdt! Men mange leger tror at de er gode på dette selv om de ikke helt er der. De tror de lett ser forskjell på en hysterisk far og en oppriktig bekymret far. De tror de vet hva som er normalt for et barn de knapt kjenner. Og de har ikke alltid rett, selv om de har medisinsk utdanning og erfaring.

Det skjer desverre ofte at jeg sitter igjen med en tvil og en voksende klump i magen. Og jeg vet at det er mange foreldre som opplever dette.

Mange av spørsmålene mine blir svart med «nei det synes jeg ikke du skal tenke så mye på» eller «Nei det er usannsylig». Punktum. Og jeg prøver meg. Jeg maser litt ekstra, selv om jeg vet at legen har dårlig tid. Spør om det ikke er mulig å henvise til noen som jobber med dette hver dag. Noen som kanskje oftere har opplevd noe så «usannsynlig» før, og vet hva som kan hjelpe. 

Nei. Får jeg til svar. -Det er ingen grunn til å overreagere. Det er nok bare du som inbiller deg ting. «Det går seg til, skal du se.» 

Ja. Det er mulig det. 

Jeg vet at jeg som mor ofte blir reddere enn jeg strengt tatt behøver å være. At jeg kanskje er litt for mye på vakt. Men det er jobben min. Jeg skal være på tå hev. Klar til å fange opp små hint om at barnet mitt trenger hjelp med helsen sin. Men jeg kommer ikke videre uten dere, kjære leger. 

Saken er den at det ofte ikke går seg til. Det ser vi foreldre, når det skjer. Vi ser barnet hver dag. Kjenner deres spisevaner og sovevaner. Humøret deres er som en velkjent sang for oss, og bevegelsesmønsteret deres er som printet på netthinnen vår. Så når noe ikke er som det skal være, så plukker vi det naturligvis opp som en kjempe-blipp på radaren vår. Det er ikke rart at en lege som kun ser barnet to-tre ganger i året ikke synes barnet virker «unormalt». For de vet jo ikke hva som er «normen» for det barnet. Derfor bør legen rådføre seg med foreldrene, og ta dem for den ressursen de er når det gjelder barnets helsehistorikk og hva som virkelig er normalt for det barnet.



Ja, noen barn gråter mye uten at de er syke. Noen barn er småspiste, og noen barn hører kun etter når de vil det selv. Men dette kan også være varsellamper. Og disse blinker rimelig intenst hos oss som kjenner barnet aller best. Hos oss som har båret på det natt etter natt og hørt og kjent barnet fortelle oss at det er noe som ikke stemmer. 

Det er mulig det vil koste, det å ta seg bedre tid. Lytte til flere spørsmål, henvise oftere, eller gå med på den testen som far ønsker veldig sterkt at skal bli tatt. Men hvis det kan forebygge at et barn må gå med store helseplager, så må det vel være verdt det? Det er jo derfor dere gjør det dere gjør, kjære leger. Å være til hjelp. Og ikke skade. Eller hva? 

Jeg skriver dette i dag fordi jeg selv har opplevd det å ikke bli tatt på alvor. Jeg har kjent den kalde, hjelpeløse følelsen bre seg i magen. Jeg kjenner det i hvert eneste fiber i kroppen at det er noe som ikke stemmer hos barnet. Men så blir jeg møtt med avfeiinger og råd om å ikke tenke så mye på det. 

Men gjett hva? Jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Det er min rolle å ta barnet på alvor når noe skurrer. Og det er legens jobb å ta meg på alvor som forelder.

Jeg skriver om dette fordi jeg har sett gang på gang hvordan foreldre i min omgangskrets har opplevd å bli sendt hjem fra legen med beskjed om at de innbiller seg ting. Foreldre som senere finner ut at de hadde helt rett i sine mistanker, når de endelig får kjempet seg til en «second opinion» eller kloret seg til en time hos spesialist. Noen ganger har det da gått altfor lang tid.

Så jeg ber dere, kjære leger: lytt litt lenger til oss. Tilby mer hjelp. Konkrete tiltak. Spør oss hva vi tror vil hjelpe, og ta oss på alvor. Henvis heller en gang for ofte  enn en gang for sjelden. 

Lag en plan med mor og far. Gi dem den tilliten de fortjener. De kjenner pasienten best.

Skal vi likesågodt drite i pappaperm?



Regjeringen ønsker å åpne for at mor og far kan overdra sine permisjonskvoter til hverandre. Dette mener Kristin Skogen Lund i NHO at vil føre til at fedre slutter å ta pappaperm. Og da kan vi i følge henne likesågodt droppe fedrekvoten. Det blir ikke noe vits lenger.

Det nye lovforslaget: løsere rammer

Grunnen til at Regjeringen har åpnet for at mor og far kan overdra kvotene sine til hverandre, er at i enkelte situasjoner er kvotene en stor ulempe for familien. For eksempel hvis barnet forsatt ammes når det er fars tur å ta permisjon, og mors jobb ikke er forenelig med ammefri. Det finnes også situasjoner hvor mor ikke kan være hjemme i «sine uker», og da skal far i følge det nye lovforslaget, få lov til å overta hennes uker. Fin løsning med større valgfrihet? Vel, det synes ikke NHO.




NHO: pappamermen må bort

Dette lovforslaget synes Lund (NHO) er grunn nok til å kutte ut hele pappakvoten. Skal vi først begynne å  åpne for at fedre gir sin kvote til mor, kan vi i følge henne forvente at så og si ingen fedre vil være hjemme med barnet sitt lenger.

Vi har helhjertet støttet ordningen med fedrekvote. Når den ikke lenger vil virke etter hensikten, mener vi det er bedre for likestillingen å gå tilbake til permisjonstiden slik den var - ett år med 80 prosent lønn. -Kristin Skogen Lund

 

Danske pappaer tar ut mindre permisjon

Lund viser til tall fra Danmark, hvor «uttaket forsvant over natten» da pappakvoten ble fjernet, og mener derfor at vi egentlig bare kan glemme pappaperm om vi skal åpne for at mor kan overta fars uker hvis det trengs.

Vel, vi kan jo se litt på de tallene da: I fjor tok danske menn i gjennomsnitt ut 36 dager pappapermisjon, en nedgang fra 38 året før. (Tall fra 2013) 



Er dette familiepolitikk eller en dytt bak for å få kvinner ut i jobb tidligere?

La det ikke være noen tvil: NHO er en sterk tilhenger den norske foreldrepermisjonsordningen med en lang fedrekvote -Kristin Skogen Lund


NHO mener de vil kutte fedrekvoten «i likestillingens navn». For hvis fars uker i enkelte tilfeller kan overføres til mor, er det på tide å tenke nytt.

Jeg må si at jeg ikke er imponert over resonnementet til NHO. Jeg ser på meg selv som en feminist som brenner for likestilling, altså like muligheter for begge kjønn. Jeg ser gjerne at kvinner får mulighet for å komme tidligere ut i arbeidslivet, dersom de ønsker det. Men NHO's argumenter blir i mine øyne, lite likestillingsvennlige. Og på ingen måte barnevennlige. Det å fjerne fedrekvoten fordi den ikke lenger er like rigid, blir å fjerne valgmuligheter. Ikke god likestiling etter min mening.



Skal vi gå for NHOs forslag, kommer barnet til å være 9-10 måneder når den lønnede permisjonen er over. Dette vil da gjelde alle barn, og da blir det enten ulønnet permisjon derretter, eller barnehage for alle barn før de blir 1 år.

Jeg mener at vi må spørre oss hva som er viktigst her:

A: Det at kvinner kommer tilbake i jobb 2-3 måneder tidligere enn de gjør pr. i dag.

B: Det at foreldre skal få velge å bli hjemme i lønnet permisjon lenger enn 9 mnd med barnet sitt, hvis de ønsker det

C: At norske fedre skal ta seg tid til å være hjemme med barna.



Det at fedrekvoten pr. i dag faller bort hvis den ikke blir brukt, ser vi jo at fungerer som et ekstra påskudd for fedre, slik at de tar ut permisjon. Dette ser vi at gjør en stor forskjell på Island, hvor fedre har høyest kvote, og tar ut mest permisjon av fedre i Norden. 

Er likestilling kort permisjon eller mer fedrekvote?

Det et nye lovforslaget til Regjeringen kan i teorien føre til at flere pappaer tar ut mindre permisjon. Hvis NHO er så "for" at fedre skal være hjemme med barna som de hevder, burde de vel strengt tatt kjempet mot det nye regjeringsforslaget, i stedet for å foreslå at vi kutter hele fedrekvoten, eller hur?

Jeg vet ikke om vi bør holde en streng fedrekvote eller åpne for at mor tar fars uker og omvendt. Det kommer jo an på hva vi anser som viktigst.
Men hvis vi vil at folket skal få velge, så må de også få lov til å velge, mener jeg.


Hva mener du om Regjeringens nye lovforslag om overdragelse av kvotene til mor og far?

Har NHO rett i at pappapermen vil dø ut hvis det nye forslaget blir vedtatt?

Bør vi ha faste kvoter som faller bort om ikke far tar ut sine uker? 


Hva en mor egentlig mener


Er du alltid like rett på sak når du snakker til mannen din? Jeg kan være den første til å innrømme at jeg stadig snakker i koder til min stakkars mann når vi står midt oppe i en myldrende hverdag med kaos og dårlig tid.

Inspirert av huffington post artikkelen om hva mødre egentlig mener når de snakker til barna sine, har jeg satt sammen en liten guide til mennene i våre liv. 

Jeg forventer selvfølgelig at det jeg prøver å si til min partner in crime skal være klart som dagen. Han skal jo liksom kjenne meg, vite hva jeg trenger, og helst lese tanker og dekode vage hint.

Jeg har innsett at det ofte går fedre hus forbi hva mødre egentlig mener. Selvfølgelig ville alt vært lettere om man enkelt og greit snakket i klartekst hele tiden, men slik jeg personlig er sammenskrudd, vil det aldri lykkes hundre prosent. Jeg prøver ikke å være vanskelig. Det faller meg bare naturlig å være litt *host* "mystisk". Vi kan vel like gjerne galle dette en "bekjennelse" som en "guide". Anyways...
Jeg gir dere: 

1."Vi må vel gjøre barna klare til å gå snart" (gjerne sagt mens hun løper fanatisk rundt og prøver å samle akvommet deres i samme rom uten hell)

Det hun egentlig mener: Jeg er stressa, vi kommer for sent, kan du hjelpe meg å få kledd ungene, gre håret deres, gå ut i bilen og spenne setebeltene øyeblikkelig!

2."Vi har fortsatt ikke malt veggen på barneværelset" (Ikke la deg lure av den nonchalante tonen. Dette er ikke kun en observasjon hun deler for gøy)

Det hun egentlig mener: Fint om du drar og kjøper maling nå. Det må være ferdig denne helgen. Helst i dag.

3."Er du sulten?" (Høres gjerne fra ammende mødre/permisjonsmødre)

Det hun egentlig mener: Jeg er skrubbsulten. Jeg har lekt kokk og meieri for små mennesker i hele dag. Og jeg forventer egentlig at du skal diske opp for meg nå. 

4. "Blir ikke du sliten etter en sånn dag?"

Det hun egentlig mener: Jeg er dritsliten. Beklager men det blir ikke noe på deg akkurat denne kvelden.

5."Jeg vet ikke hva jeg ønsker meg på morsdagen, det er ikke nøye"

Det hun egentlig mener: Det er jo liiiiitt nøye. Du burde vite hva jeg ønsker meg. (F.eks. la henne sove ut, lag en kaffe til hennen når hun står opp, si hadet og ta med ungene ut.-og sørg for at hun ikke har publikum når hun går på do på denne spesielle dagen.)

6."Jeg kan ta henne jeg, bare sitt du" (Ofte sagt med et langt sukk når minsten våkner sent på kvelden mens dere ser en film)

Det hun egentlig mener: Det er nå du skal gjenta akkurat den setningen jeg nettopp sa, og så gå på soverommet og roe barnet. Jeg blir her.

7."Jeg har ikke sett [sett inn navnet på bestevenninnen] på evigheter!"

Det hun egentlig mener: Supert om du tar barna på lørdag. Jeg er utsultet på sosialt samvær med venner! 

8."Lukter det bæsj her?"

Det hun egentlig mener: Veldig greit om du går og skifter på minsten nå. Med en gang.

9."Wow, skittentøyskurven er tom jo! Det skjer bare en gang i året. Så flink du er! Hvordan fikk du tid til det?"

Det hun egentilg mener: Well-well mr. Universe...Ting ser rimelig bra ut for deg med tanke på i  kveld. Spesielt om du legger barna litt tidligere enn vanlig. Ps: you rock!

10."Hun er en skikkelig supermor, jeg skjønner ikke hvordan hun får det til. Jeg har ikke ork eller tid til å være så flink!"

Det hun egentlig mener: Fortell meg hvor glad du er for at du er sammen med akkurat meg og hvordan du beundrer meg som mamma for den store jobben jeg gjør. -og så kan du godt stikke og kjøpe litt is eller godis til meg.

Ps: ikke alle kvinner er like vrange som meg, så lucky you om du ikke trenger denne guiden!
Hvis du kjente deg igjen -hvilke andre vage hint fra deg kunne mannen din trengt en fasit på? 

Gourmetbarnehage: ja takk!


Tagliatelle med urtepesto, hyse og kongekrabbe: Privatbarnehagen Eventyrstua i Oslo har turt å satse på en annerledes meny for barna, og reaksjonene er sprikende.

VG skriver i dag om en Oslobarnehage som tilbyr en meny som kunne glidd rett inn på en bedre gourmetrestaurant. Japansk Kobe-biff, spansk dorade og helstekt piggvar er blant middagene som serveres på Eventyrstua. 

Foreldrene betaler 750 kroner ekstra pr måned for maten, et belpløp som dekker både kokkens lønn og tre måltider om dagen. 

Det første jeg tenker er: Er det mulig å bestille bord her?

Og det andre jeg tenker er: Det var da virkelig et kupp! Omtrent 37 kroner pr måltid pr barn, og så attpåtil så variert og spennende mat. Dette skulle jo alle barnehager blitt kurset i! 


Skjermdump fra VG

Og det er mange som er like begeistret. Hurra for variert og næringsrik mat! Cudos til barnehagen som satser på skikkelig mat i steden for brødskiver, ropes det.

Men så er det ikke helt fritt for jantelov i kommentarfeltene denne gangen heller. Mange synes barnehagen går over alle støvleskaft med denne supermenyen, og det regner ord som «klasseskille», «snobberi» og «bortskjemthet».  Og jeg blir så oppgitt! Hvorfor er man automatisk «snobbete» hvis man velger annerledes i Norge? 

37 kroner pr måltid. Er dette bortskjemt? Om de klarer å holde det budsjettet når de vokser opp og flytter for seg selv, og attpåtil har lært seg at det går an å lage næringsrik og deilig mat for en billig penge så synes jeg på ingen måte de har blitt bortskjemte. De er heldige, -javisst! Ikke alle får servert en meny av dette kaliberet i barnehagen. Men at disse matvanene automatisk skal gjøre dem bortskjemte, den kjøper jeg ikke.

Ikke prøv deg. Ikke våg deg å velge noe annerledes.



Jeg husker første gangen jeg nevnte at jeg foretrakk å handle økologisk frukt og grønt for et par år siden. «Jeg trodde det bare varOslofiffen som drev med sånne snobbete trendgreier»  fikk jeg kontant servert. 

Ja, noen av oss spiser pizza på fredager mens andre tar med hele familen ut på sushirestaurant. Det er forskjeller i samfunnet, men skal det stoppe oss fra å oppgradere barnehagematen fra kneippbrød til noe litt mer variert når vi har muligheten?

Om man kan ta seg råd til 750 kroner i måneden til så flott og variert barnehagemat, så forstår jeg godt dem som gjør det. Jeg er ikke rik, men jeg tipper jeg hadde forsøkt å skrape sammen disse kronene hvis barnehagen tilbød en fantastisk meny som den Eventyrstua serverer. Det er snakk om maten til barna her. Ikke unødvendig dyre leketøy eller merkeklær.

Hvor har det blitt av husmannskosten? Spørres det i kommentarfeltet. Er ikke vanlig norsk mat godt nok for barna våre lenger? 

Tja, det spør jeg meg også om. Rendyrket husmannskost er i alle fall ikke å finne i så veldig mange norske hjem lenger. Så det blir litt merkelig å uffe seg over dette når en ukemeny i en typisk norsk husstand består av blant annet pizza, pasta, taco og kanskje et kompemåltid eller kjøttkaker på mandager. Halvfabrikata er også blitt en del av hverdagen vår. Om ikke du tyr til posesaus innimellom, så er du av en sjelden sort. Det er ikke mulig å sno seg ut av det at husmannskosten for lengst har tapt for tacoen, som vi spiser 1,4 millioner enheter av pr år. (Frukt.no) 

Selv hadde jeg soleklart foretrukket Kobe biff og spansk dorade over grøt og brødskiver. Kan vi ikke unne disse barna få oppleve et rikere og mer spennende kosthold uten å vifte med en moralsk pekefinger og kalle det for snobberi? Kan det ikke bare for en gangs skyld være OK å tørre å tenke nytt og gjøre noe annerledes i Norge?

Tidlig ultralyd og hykleriske motargumenter



Tidlig ultralyd omtales negativt blant mange politikere Norge. Selv har jeg tatt tidlig ultralyd i alle mine svangerskap, både helt i starten og rundt tre måneder, og synes valget bør være kvinnens, -ikke Statens.

I Tyskland (hvor jeg har gått gravid to ganger) foregår svangerskapskontroller hos gynekolog i stedet for allmennlege, og der fikk jeg gratis ultralyd så ofte jeg ønsket det. 

Legene jeg kom i kontakt med i svangerskapene mine, mente at tidlig ultralyd hadde mange positive sider. Kvinnen blir beroliget med at der er liv, man får konstatert om det er et flerlingsvangerskap eller ikke, og man kan eventuelt utelukke eller bekrefte mistanke om misdannelser eller kromosomfeil som det er bra for mor, far og legen å være forberedt på.

Det å få vite at jeg bærer på et sykt barn eller et barn med et svært alvorlig syndrom, er ikke noe jeg personlig vil vente med å få beskjed om, fem måneder ut i et svangerskap.

Jeg tok aldri tidlig ultralyd i ren hensikt om å velge bort barnet om det skulle vise seg å ha Downs syndrom. Jeg ville være forberedt på eventuelle flerlinger, eller komplikasjoner, som jo kan følge diverse syndromer eller misdannelser. Noen ganger trenger man også bare å få vite at det er noe der. At det mest sannsynlig vil gå bra.

Likevel har jeg full respekt for at andre kvinner velger bort fostre av ulike grunner. Det er ikke min kropp, mitt svangerskap eller mitt liv som blir påvirket, men hennes. Og fars liv, for all del. Det er dem som må vite i sine hjerter om de vil fullføre et svangerskap eller ikke, og det vet jeg at de er i mye bedre stand til å bedømme enn meg eller Staten.  

I denne ukens spalte hos Foreldre.no, snakker jeg om dette temaet, og hvorfor de mest brukte argumentene mot gratis tidlig ultralyd ikke henger på greip etter min mening. 


Skjermdump fra foreldre.no

Man kan jo også spørre seg hvordan systemet hadde sett ut om det var menn som bar frem barna. Hadde det blitt akseptert at staten sponset tidlig ultralyd for kun noen få over en viss alder?

Har vi blitt litt blinde når det gjelder Statens stadige forsøk på å styre hva vi velger når det kommer til vår egen kropp, liv og svangerskap? 


Bør tidlig ultralyd være et gratistilbud for alle? Hvorfor/hvorfor ikke? 


Her hvor verden er din



Det er her verden er din. Uten vegger, tak og vinduer. Her kan du bare være, og elske alt som er ditt. Men for det meste må du nøye deg med å lengte hit.

Fra du våkner om morgenen til du sovner om kvelden, er du stort sett fanget. I en bilstol, i en hage med gjerde, i en handlevogn, i et rom fullt av regler. 

Og du gjør ditt beste, for du vil jo bare være god. Lytte til de store. Holde deg innenfor veggene, passe på både hender og føtter, vokte deg for hvor du trår og hva du tar på. Men jeg ser at du lengter.

 



For du skuer stadig utforbi gjerdet, henger i trærne ved grensen, og av og til trår du kanskje utenfor i et øyeblikk. Det kiler i magen. Her ute er verden din. 

Men du blir kalt tilbake. Det er farlig. Det er ikke lov. Du må være her, og verden din der ute må vente. Du må ikke gå for langt. Ikke glemme deg bort og bli borte.

Jeg tror ikke alltid vi forstår hvor viktig det er for deg å få være fri der ute. Vi tror det må være et mål og en mening med alt. At en tur ut i det fri må hete noe, eller bety noe. Men det vet du at ikke stemmer. Du vil bare ut. For der ute er verden din. Der ute, blant trærne, fuglene og kronglete stier som går ingensteder. Her er verden din.



Her finnes det ingen gjerder eller forbudte rom. Ingen dyre dingser du ikke må røre, ingen gulv som ikke må bli våte, og ingen saker og ting som er bare «mammas» eller «pappas».

Her er alt like mye ditt som det er andres. Du både ser og elsker hver minste lille stein, pinne og kongle. 

«Fuglen min! Se fuglen min!» roper du mens du hopper av fryd.



-Ja, hvorfor ikke? Den er like mye din som den er andres. Her er verden din. Fuglen er din, solen er din og de tretten pinnene du lot meg bære med hjem er dine. Bare dine. 

Vær så snill -se på meg!



Vær så snill. Se på meg når jeg snakker til deg, sier jeg til datteren min. Hun tvinner håret til barbiedukken rundt fingrene sine, og nistirrer på de lyse lokkene. 

-Jeg må si deg noe viktig, og da er det fint om du ser på meg, prøver jeg igjen. 

-Men jeg holder på med noe, jeg må bare gjøre ferdig dette først, svarer hun, og begynner å flette den platinablonde manken på barbien.

Jeg kjenner hvordan jeg blir utålmodig, for dette er faktisk viktig for meg, og prøver en siste gang: 

-Kan du gjøre det ferdig etterpå? Det er så viktig for meg at vi snakker sammen nå. 

-jeg har ikke lyst til å vente, legger jeg til. Jeg vil at du ser på meg nå. 

Hun løfter blikket, og nikker. 

-Okay daaaa... 

Jøss... Jeg føler meg litt stolt. Jeg fikk formidlet mine behov og følelser på en måte som gjorde at en femåring forstod det. Og jeg klarte å holde en god tone, til tross for at det var tiende gangen jeg måtte trygle om hennes fulle oppmerksomhet den dagen. High five og foreldrepoeng til meg! Eller?

Nei. For det stikker litt i brystet på samme tid. Det er noe som plager meg. 

Det har nok skjedd like mange ganger, sikkert oftere, at hun trygler om min oppmerksomhet, og hun får de samme svarene som jeg fikk. Hun må vente litt. Jeg skal bare. Jeg må bare...



Det jeg da holder på med, det som får min oppmerksomhet i stedet for hennes, er omtrent like viktig som barbiehår.  

Instagram, facebook, sms, jobbmail: -Barbiehår.

I allefall er det slik femåringen ser det. I hennes verden er muligens Barbiens hårmanke mye viktigere enn de snirklete bokstavene og de merkelige fugleperspektiv-bildene jeg nistirrer på, mens hun gjentar «se på meg NÅ mamma! Jeg må spørre deg om noe». 

Ja, jeg innrømmer det. I visse perioder, er jeg logget på tjuefire timer i døgnet. Og det er noe tvangsmessig over det.



Jeg har mange unnskyldninger å ta av. Jeg er selvstendig næringsdrivende i mediebransjen -jeg må være på, henge med, så ikke jeg faller av lasset. 

Jeg har ikke like faste arbeidstider som mange har. Jeg må faktisk av og til svare på telefonen midt i duplobyggingen, eller boklesingen. Det hender. 

Men jeg må ærlig talt ikke hver gang. Og ikke hver time. Ikke midt på natten. Og ikke når jeg blir pent bedt om å la være.

I sommer tok jeg meg flere måneder med bloggefri. Mesteparten av tiden sjekket jeg ikke mail, var sjelden innom instagram. Det gikk sånn tålig greit, men én uke var jeg fullstendig uten internett. Den uka uten nett var ikke fri for abstinenser for å si det slik, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg tidligere hadde klart meg med "bare" SMS og telefonsamtaler. Jeg kjente meg altså rimelig godt igjen i Susanne Kaluzas innlegg, hvor hun sammenligner sin digitale-rehab med røykeslutt. 

Og når det føles såpass ille å logge av, handler det ikke lenger bare om at barna mister oppmerksomheten vår. Det handler om avhengighet. 

Det er ikke slik at jeg tror ungene lider hvis jeg sjekker en viktig mail mens de ser på barnetv, eller at jeg svarer på en veldig viktig telefon innimellom. Og jeg synes ikke vi skal glo på ungene til øya våre detter ut heller. De er trossalt ikke universets sentrum, og jeg har et liv jeg også.

Noen ganger kan en tur innom instagram eller en melding fra en venninne være akkurat den terapien eller det pusterommet jeg trengte mellom henting, middagslaging, skrubbing av pastasaus på veggen og fjerning av modellkitt fra noens nese...

Men jeg vil ikke leve livet i en slags komatøs og fraværende tilstand med mobilen mellom meg og barnas ansikt. Det hjelper meg fint lite at femtitallets foreldre kanskje satt med avisen like mye som vi sitter og glor på skjermen. Eller er femtitallets foreldrestil noe vi streber etter nå? 

Neppe.

Ja, det er et tema vi har lest og diskutert mye i det siste. Så mye at vi kanskje blir lei. Men om vi teller opp minuttene, timene og dagene vi faktisk bruker på helt irrelevante saker på nettet, som tilsvarer viktigheten av Barbies hårsveis, så vil nok mange av oss oppdage at vi lyver litt for oss selv om vår egen mobil og nettbruk.



Bare forestill deg at du hadde stått foran speilet like ofte som du logger på webben, og plutselig blir oppførselen rimelig bisarr og meningsløs. Man kan også spørre seg hvordan disse smårollingene kan klandres når de om ikke så altfor lenge sitter med nesen klistret i telefonskjermen mens vi desperat forsøker å få dem til å slippe oss inn i deres liv uten hell. 

Når jordmødre trygler foreldre om å legge bort telefonen på fødestua og til og med telefonselskapene har begynt å be folk om å logge av, så er det vel på tide at vi tar temaet seriøst?


Har advarslene om foreldres mobilbruk blitt overdrevne, eller bør vi bli enda mer bevisst på hvordan vi bruker telefonen og nettet? 
Hvordan finner du balansen mellom nettbruk i ditt liv med barn?

Gratis og obligatorisk barnehage: en lettvint løsning



Gjør barnehage gratis og obligatorisk, sier lærer Assid Nasar i sin kronikk hos VG denne uken.

Kronikken grunner i spørsmålet om hvordan vi skal løse problematikken med barn som stiller svakere på skolen på grunn av at de ikke gikk i barnehage. Diskusjonen er på ingen måte ny, og forslagene fra politikere og NHO har stort sett vært disse to: 

å fjerne kontantstøtten, eller å gjøre barnehagen obligatorisk for femåringer. 

Kontantstøtten blir skyldebukk

Nasar forteller i sin kronikk at motstandere av kontantstøtten mener at den nylige økningen av utbetaling (nå 6000kr pr mnd) fører til at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeid, og heller blir hjemme med barna fremfor å sende dem i barnehage.  Jeg er selv ingen motstander av kontantstøtten, men jeg er for likestilling og god integrering, så når jeg ser på tall over kvinner og barn som havner i nettopp denne situasjonen, blir jeg trist. 

Det er åpentbart noe som kan forbedres. Men om veien er obligatorisk barnehage for femåringer, er jeg usikker på. 

Ikke flere som blir hjemme

Før vi legger skylden på kontantstøtten, så må vi ikke bare anta at det er horder av foreldre som nå plutselig velger å ikke sende barna i barnehage på grunn av den nylige økningen, selv om det kan høres ut som en logisk konsekvens. Men kontantstøtten gjelder kun fra barnet er mellom 13-23 måneder, og de aller fleste barn går i barnehage innen de er 4-5år. 



Kontantstøtteøkningen er en feilslått politikk

Marianne Aasen (Ap), gikk faktisk ut og kalte vedtaket om å øke kontantstøtten for en feilslått politikk. Ikke fordi at den får folk til å bli hjemme, men fordi at den faktisk ikke har hatt særlig effekt. 

 -De lovte mye før valget, blant annet barnehageopptak hele året. I forrige budsjett la vi inn forslag om opptak to ganger i året, men det ble fjernet. I stedet øker de kontantstøtten. Det mens tallene har vist en nedgang i antallet som benytter seg av denne ordningen, sa hun til budstikka.no i fjor. 

 De lovte mye før valget, blant annet barnehageopptak hele året. I forrige budsjett la vi inn forslag om opptak to ganger i året, men det ble fjernet. I stedet øker de kontantstøtten. Det mens tallene har vist en nedgang i antallet som benytter seg av denne ordningen. -Marianne Aasen (Ap)

Kontantstøtteøkningen har altså ikke beviselig ført til noen kjempeøkning av mennesker som benytter seg av den, og vi kan dermed ikke stemple ordningen som skyldebukk for den lille gruppen femåringer som ikke går i barnehage.

Obligatorisk barnehage for femåringer

NHO har lenge snakket om å gjøre barnehagen obligatorisk for femåringer, for å ta tak i problemet. NHO-direktør Kristin Skogen Lund uttalte i desember 2013 at hun synes et år med obligatorisk barnehage før skolestart er veien å gå. I dag går ca 97% av alle femåringer i barnehage, og det er de siste tre prosentene NHO ønsker å få inn. 

- Mange i denne gruppen har minoritetsbakgrunn og har gjerne manglende norskkunnskaper. Ved å gjøre det obligatorisk favner vi om denne gruppen, sa Lund til NRK i desember i fjor.

- Mange i denne gruppen har minoritetsbakgrunn og har gjerne manglende norskkunnskaper. Ved å gjøre det obligatorisk favner vi om denne gruppen. -NHO-direktør, Kristin Skogen Lund

Utdanningsspørsmål eller integreringsproblematikk?

Og det er her jeg begynner å gruble: -er dette egentlig et utdannigsspørsmål, eller et integreringsspørsmål? For det presiseres jo stadig vekk av politikerne at de tre prosentene med femåringer består av mange innvandrere, og det er jo nettopp disse som trenger mest språklig støtte. Det er disse familiene som trenger å integreres og tas med. Men er det riktig å "tvangsutdanne" femåringer, eller bør vi finne andre, mindre brutale måter å integrere disse inn i barnehagen på?



En tredje løsning

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, har ikke alltid vært på nett med NHO's tankegang. Han uttalte til NRK  i fjor at det finnes en tredje løsning:

- Hvis vi skal bruke én milliard kroner, bør vi bruke den på å heve kvaliteten på innholdet i barnehagen. Vi bør også få til lavere barnehagepriser for folk med dårlig råd, fremfor å lage et obligatorisk tilbud for alle, mener Isaksen. 

Hvis vi skal bruke én milliard kroner, bør vi bruke den på å heve kvaliteten på innholdet i barnehagen. Vi bør også få til lavere barnehagepriser for folk med dårlig råd, fremfor å lage et obligatorisk tilbud for alle. -Kunnskapsminister Isaksen (H)

Tyskland jevner ut forskjellene

Slike ordninger har bla. land som Tyskland innført. Der får familier med lav inntekt økt statlig støtte for å kunne sende barna i barnehagen. Alle skal kunne sende barna i barnehagen, og du betaler kun så mye du har råd til. Staten tar seg av resten. Og dette er det ikke bare innvandrerfamilier med svak økonomi som benytter seg av, men også unge studenter med begrenset budsjett, som meg og min mann, da vi flyttet til Berlin for noen år tilbake. 

Ikke bare innvandrerfamilier som kan dra nytte av lavere priser

Uten denne statlige barnehagestøtten ville vi neppe hatt råd til å sende to barn i barnehagen da de ble 1,5 år. De ville muligens aldri blitt så stødige i språket som de er i dag. Jeg som den gang var innvandrer i Tyskland, ville nok ikke blitt like integrert i nærmiljøet vårt, og jeg ville heller ikke hatt mulighet til å gå ut i lære/inn på arbeidsmarkedet eller legge grobunnen for mitt eget foretak, slik jeg gjorde. Hadde den tyske staten innført obligatorisk barnehage for femåringer, og droppet støtteordningen til familier med lav inntekt, er jeg ikke i tvil om at nivået på min egen og barnas integrering ville vært mange hakk lavere.  Med en slik ordning kommer barna mye tidligere inn i barnehagen, enn om det kun hadde blitt satset på obligatorisk barnehage fra fem år, og dermed blir språk og integrering forsterket i mye større grad.



Fokus på integrering og inkludering

Spør du meg, så må vi ta innover oss kompleksiteten av problemet for å finne en løsning. Samtidig må vi innrømme at vi muligens har et aldri så lite integreringsproblem, og at det ikke bare er et «kontantstøtteproblem» som skaper trøbbel på denne arenaen i Norge. Et av problemene er at barnehageplasser er dyre, men i tillegg er mange innvandrere sannsynligvis ikke fortrolige med tanken på norsk barnehage, eller konseptet barnehage over hodet. Jeg har stor forståelse for at barnehage kan være skremmende for mennesker som kommer fra  land hvor det å sende barna på slike institusjoner er et nesten ikke-eksisterende fenomen. Det  at de ikke stoler på det norske barnehagesystemet eller kulturen, mistenker jeg å også være en av grunnene til at barna forblir hjemme. For ikke å snakke om kvinnens posisjon i familien, som jo igjen blir et likestillingsproblem.

Her er det mye mer å ta tak i enn hva vi liker å innrømme, og jeg tviler at det å fjerne kontantstøtten eller  å tvinge femåringer inn i barnehagen blir en quick fix. 

Om vi skal tvinge dem, eller «lokke dem» med økonomisk bistand og eventuell sosial veiledning med tanke på kulturforskjeller og religion, er spørsmålet vi må ta stilling til. Det å fjerne kontantstøtten eller å tvinge foreldre til å sende barna i barnehagen, blir for lettvint, og tar ikke høyde for elefanten i rommet: større fokus på kommunikasjon med innvandrerfamilier, og satsning på bedre integrering.  


Hva mener du bør gjøres for de tre prosentene av femåringer utenfor barnehagen, som risikerer å stille svakere enn sine medelever ved skolestart? 

Intervju i Aftenposten: Hva er en god barnehage?


Greit, det er ikke slik at alle kan velge og vrake i haugevis av glimrende barnehager, desverre. Men de fleste av oss foreldre vet likevel hva det er vi mener kjennetegner en god barnehage. 

Da vi skulle finne barnehageplass i Tyskland, hadde vi ikke så mye valg. Vi fikk karret til oss en plass i en barnehage i nabolaget, og var sjeleglade for at vi i det hele tatt fikk det til. Det bugner ikke akkurat av ledige plasser i storbyen! 

Barnehagen var flott på mange måter, med stor og nydelig hage, varm mat hver dag, stort gymrom, sauna (ja, sauna!) og keramikkrom. Den lå ti minutters gange fra leiligheten vår, og vi ble kjent med mange familier fra nærmiljøet igjennom den. Men... Så var det ting som for få ansatte, lavere antall pedagoger, og INGEN mannlige ansatte, som trakk ned på min personlige vurdering av barnehagen. 

Da vi flyttet til Norge, kunne vi sette opp barnehager etter vår preferanse på søknaden. Og vi var så råheldige å få plass i den barnehagen som var vårt førstevalg. 

Nå har barna gått der i et år, og jeg føler meg helt på bølgelengde med barnehagens filosofi. Jeg setter pris på deres oppdragelsesmetoder, fokus på vennskap og samhørighet, bredt spekter av aktiviteter hvor kunst, musikk og praktiske ferdigheter blir satt like høyt som andre pedagogiske mål. De ansatte tar oss foreldre imot på en flott måte, og er alltid åpne for å lytte til forslag, bekymringer eller spørsmål, uten at jeg føler at jeg blir dømt. Jeg føler at de virkelig kjenner barna mine, og tilpasser seg deres behov. Barna har fått mange venner, og i tillegg har de få barn pr ansatt, og mange mannlige ansatte. Jeg føler meg rett og slett litt bortskjemt! 

Denne uken ble jeg intervjuet av Aftenposten om hva  som er viktigst for meg når det gjelder valg av barnehage. Artikkelen kan du lese her.

Jeg ble litt overrasket over tallene fra FUB-undersøkelsen som skisseres i artikkelen. Sosial omgang med andre barn lå på topp som foreldrenes kritierie. Så kom beliggenhet, (som jo er forståelig sånn praktisk sett) og barnehagens rykte og personale på tredje og fjerdeplass. 

 


 

 

Hvilke kritierier er viktigst for deg når det gjelder valg av barnehage, og hvordan ville din drømmebarnehage vært? 

 


 

 

Barnets utvikling: Det du egentlig lurer på



Når man er småbarnsforelder er det spesielt et spørsmål som dukker opp oftere enn andre: Er dette normalt? 

Noe av det første man får utdelt når man finner ut at man venter barn og drar til legen, er disse heftene om hva man kan forvente av svangerskapet og babytiden. Senere kommer info om småbarnsalderen fra helsestasjonen, og i tillegg flommer det over med guider på nett og i magasiner. «Alt om ettåringen». «Barnets utvikling 0-2 år» og så videre. Disse er gjerne illustrert med idylliske bilder av smilende foreldre med en strålende blid smårolling på armen, stående midt i en blomstereng eller sittende på en tropisk strand. Du vet, sånne ting vi gjør hele tiden med barna... 

Og slike guider er jo i og for seg nyttige, på et vis. Men ikke når det kommer til det vi egentlig lurer på. Så når småen utvikler en ny, sær vane og spørsmålet «er dette normalt» dukker opp, er det ikke alltid man finner svaret i disse foreldreguidene. Da kan det hende man begynner å lure på om det mangler noe i oppdragelsen, eller at barnet har en eller annen merkelig, uoppdaget diagnose. 

Da kan jeg kanskje berolige deg.

Som trebarnsmor har jeg drevet ufrivillig (og helt uprofessjonell) forskning på småbarns rare vaner, og kan bidra med litt forklaringer. 

9-12mnd

Det guiden sier: Babyen språk begynner å utvikle seg, og i løpet av disse månedene kommer kanskje de første ordene. Dette er en magisk tid! Samtidig begynner den lille å utforske verden og lærer seg å krype og reise seg opp. De fleste barn tar sine første skritt rundt ettårsdagen, men ikke bli bekymret om det drøyer litt. 

Det du egentlig lurer på: Er det vanlig at babyer skriker mamma/pappa og gråter HVER gang jeg er går på et annet rom, kaster all maten jeg tilbyr på gulvet men grafser til seg alt på alt på min tallerken, og er det grunn til å dra på sykehuset når ungen ruller seg ut av senga og faller på gulvet? 

Mitt svar: Hurra! Ungen din har begynt å kommunisere aktivt, om enn litt diktatorisk, så dette med skriking når du forsvinner er helt spot on i utviklingen! Mamma og pappas mat er alltid mer spennende og sannsynligvis vil du måtte dele av alt du spiser de neste 2-5 årene. Så lenge ikke barnet har synlige skader eller viser tegn på hjernerystelse, så overlever de fint det å trille av senga, dette fra sofaen og stange i bordet. Du kan forvente at frekvensen av ulykker øker eksplosivt fremover, og det kan være lurt å hamstre isposer og plaster.

Toåringen

Det guiden sier: Toåringen din utvikler koordinasjon og lærer seg snart å løpe, hoppe, kaste ball og tegne med fargestifter. Han er meget aktiv, og er i bevegelse store deler av dagen. Toåringen utvikler sin selvstendighet og selvbevissthet, noe som er en del av løsriviningsprosessen. Barnet er i ferd med å bli en liten selvstendig tass, og det kan være lurt å huske å være konsekvent når han viser sin nye viljestyrke. 

Det du egentlig lurer på: Er det normalt at ungen min skriker som en stukken gris når vi pusser tenner, nekter å spise noe annet enn potetmos når vi spiser middag, og bør jeg være bekymret for at han har mellom to og fjorten trassanfall per dag? 

Mitt svar: Gratulerer! Det høres ut som du har en helt vanlig toåring. Tannpuss, bading, stell av hår og annen personlig hygiene-relatert aktivitet ser han på som totalt unødvendig bruk av tid som heller kan benyttes til å lete etter støvete bokstavkjeks under sofaen. At han spiser potetmosen i stedet for å bruke skjeen som en katapult og slynge den over middagsbordet kan du være stolt over. Og de trassanfallene? Slapp av. Det går nesten garantert over i løpet av 3-4 år!




Treåringen

Det guiden sier: Treåringen er energisk og nysgjerrig. Språket utvikler seg fort, og det kommer stadig nye ord og setninger. Han lærer seg mer og mer finmotorikk og kan nå holde en kopp med en hånd, åpne matboksen og tre perler på en snor. Treåringen er fysisk aktiv og lærer å klatre, sykle på trehjulsykkel og sparke ball. Nå er dere forbi den verste trassalderen, og tilværelsen har blitt roligere. Til gjengjeld har dere en meget aktiv liten nysgjerrigper som holder høyt tempo.

Det du egentlig lurer på: 

Er det normalt at ungen følger etter meg inn på do og krever å få titte oppi doskåla når jeg er ferdig? Er det unormalt at ungen putter alt den finner opp i nesen sin, klipper opp gardinene, legger sokker i frysen, og når går egentlig denne trassen over? 

Mitt svar: Velkommen til overraskelsens og undringens tid! Treåringer er over middels opptatt av toalettet og aktiviteten vi voksne bedriver der. Ta det som et godt tegn at han/hun er interessert. Han er ikke sær. Han er en liten forsker som fordyper seg i toalettets mysterier. Du kan puste ut og være helt trygg på at en normal treåring finner på de særeste ting, HELE tiden, og du kan forvente å finne mye rart i frysen, oppi skoene dine, under gensern til poden og i nesen hans fremover. Det kan være lurt å investere i en pinsett eller lære ungen å snyte nesen når det kommer til perler, modellkitt og makaroni som er kilt halvveis oppi hjernen hans. Saks er stas og treåringen er dritgod på å klippe, men han eier desverre ikke hemninger enda. Så lås saksen bort når du ikke har tid til å vokte gardinene, håret ditt og halen til katten. Og den trassen? Se svar under punktet «toåringen.» 


Dette innlegget er postet i kategorien Humor

Den ideelle aldersforskjellen mellom søsken



Finnes det en formel for den ultimate aldersforskjellen mellom søsken? 

For en stund siden leste jeg en artikkel hvor en småbarnspedagog uttaler at det bør være minst tre år mellom søsken, for å unngå uheldige følger for barna. Hun sammenligner det å få en ny baby før første fyller tre, med det at jeg skulle komme hjem og finne ut at jeg var blitt erstattet av en annen som nå skulle dele rom med mannen. Hjelp, tenker jeg... what have I done?

Stemmer dette, så har jeg gått på en skikkelig smell. Mine tre barn er født med 1,5 års, og 2 års mellomrom. I følge diverse eksperter, er det altså fare for at jeg «glemmer bort den eldste» eller at barna mine blir forferdelig sjalu på hverandre, slik at det går utover selvbildet deres. 

Så fort jeg leser sånne saker, kjenner jeg at jeg får litt småpanikk. Ja, det stemmer at barna mine kranlger en god del. De kjemper ofte om rampelyset, og det er ikke mulig å gi min fulle oppmerksomhet til alle tre på en gang. Men når jeg tenker over hvaslags forhold de har til hverandre, hvor utrolig kreativ lek de ofte finner på sammen, og hvor stor trygghet de finner i hverandres nærvær, -og så puster jeg litt roligere. I tillegg ser jeg at mine to eldste har mange like personlighetstrekk, noe som gjør at de ofte «kræsjer» hardt når begge vil noe, og begge er like forbausende sta og utholdende. Dette tenker jeg at ville nok skjedd, uansett om det var tre år mellom dem.



Jeg undres om det kanskje faktisk er noe godt ved å ha søsken som ikke så mye eldre eller yngre, og om det muligens kan veie opp for det negative? Når barnehageansatte skryter av hvor rause, samarbeidsvillige og sosiale de er, så må jeg vel få lov til å innbille meg at det kan være noen positive følger av å ha søsken i nær alder?

Selv er jeg oppvokst sammen med tre søsken, hvor av jeg er eldst og nest eldste er to år yngre enn meg. Vi to var bestevenner og kranglet uhyre sjelden. Det går altså an, det også. 

Men jeg ser også hvordan søsken med 5, 6 eller 7 års mellomrom fint får til å krangle så busta fyker de også. Sjuåringer blir da også sjalu, men er ikke det fullt like farlig da? 

Det er helst foreldrene jeg tenker på, når folk spør meg om jeg kan anbefale å få barn med liten aldersforskjell. Det er jo dem som må takle logistikken, dobbel dose bleieskift, sammenhengende nattevåk i flere år, og galskapen som følger det å handskes med en skokk unger i barnehagealder. For de aller fleste foreldre gjør jo sitt ytterste for å veie opp for at oppmerksomheten må deles på to, tre eller flere små. 



Selv takler jeg ikke tanken å «begynne på nytt» med småbarnstilværelsen etter for eksempel 5 år. Jeg vet med meg selv at jeg er klar for dette nå, men ønsker andre tilstander senere i livet. 

Det er klart at det er medisinske grunner for at man bør vente litt med å bli gravid igjen. Det er «farligere» for kvinnekroppen å bli gravid igjen veldig tidlig, eller veldig lenge etter siste fødsel. Men om det er «farligere» å få barn som er født med to års mellomrom enn tre år, ser i mine øyne ut til å komme an på hvem man spør, og hvaslags personligheter barna har.  Man vet det ikke før ma har prøvd. Og da må man gjøre det beste ut av det. 


Tror du det finnes en ideell aldersforskjell mellom søsken? Hva blir for kort, eller for lang avstand for deg? 

Hjemme med barna: ikke bare flaks


«Så heldig du er som kunne være hjemme så lenge, -det har vi ikke hatt mulighet til.» En setning jeg har hørt ofte siden vi fikk barn. På mange måter kan jeg si meg enig, men samtidig ikke helt. Jeg føler meg heldig og er glad for at vi har fått det til på et vis, men det er ikke slik at vi har hatt uvanlig stor flaks eller kjempesterk økonomi bestandig. Prioriteringer har vært nøkkelordet, og samtidig løsningen på vår kabal.

Mange måter å løse kabalen på

Noen av dem som forteller meg at de skulle ønske de kunne hatt mer tid til barna, har kanskje valgt utdanning eller fast jobb fremfor å være hjemme. Og det har jeg stor forståelse for. Det har til tider føltes veldig skummelt og nesten ufornuftig, ja nærmest galskap å ikke ha mer og høyere utdanning eller sikrere jobb, når man har tre små barn. Men det jeg ser hos småbarnsforeldre jeg kjenner, og hos meg selv er at vi er alle av ulikt kaliber. For noen av oss er det faktisk bedre å gå tilbake til jobb tidlig, eller utsette å få barn nummer to til de har sikret seg en bedre stilling. De er tryggere i seg selv når de har det grunnlaget, og det tjener hele familien på. Jeg unner ingen å gå rundt og grue seg til permisjonstiden på grunn av økonomiske bekymringer. Men jeg liker likevel ikke å si at jeg har hatt flaks. Vi tok bare et annet valg, men fikk også andre konsekvenser av det. Konsekvenser som ikke rammer dem som valgte sikrere økonomi eller høyere utdanning på samme måte.

Student, arbeidstaker og førstegangsmor

Da vi fikk vårt første barn, jobbet jeg deltid, for så å få en ny jobb og begynne på et studie rett etter fødselen. Da løste vi kabalen ved at pappaen tok mesteparten av permisjonen, mens jeg var hjemme så mye jeg kunne mellom obligatoriske forelesninger og jobbkvelder. Amming og slikt ble det heldigvis tid til, da dette var viktig for oss, og jenta vår fikk mye dyrebar tid med far. Det kunne se idyllisk og likestilt ut sett utenfra, men det var mange harde valg som måtte tas for å få det til å gå rundt. Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt samme modell til andre førstegangsforeldre, men det går an og vi fikk det til.




Trebarnsforeldre og studentøkonomi

Da barn nummer to og tre kom, var mannen student med deltidsjobb, og jeg var hjemme med barna fra fødsel til de ble 1,5år. Han hadde stor fleksibilitet og mulighet til å være hjemme når det trengtes, og jeg kunne ha fullt fokus på barna. Økonomisk prioriterte vi å ha nok på konto til å få dagliglivet til å gå rundt, mens nye møbler, nytt babyutstyr, klær og slikt ble uaktuelt. Vi tok gledelig imot alt vi kunne av brukte møbler, klær og utstyr, og kunne se langt etter de mest trendy barnevognene. Bruktsider på internett ble saumfart hvis vi trengte nye ting, og saker som ikke var nødvedig å beholde ble lagt ut for salg for å få regnestykket til å gå opp. Ønskelister til bursdager og jul ble basert på det aller nødvendigste, med klar beskjed om at vi heller ville ha nytt regntøy til minsten enn enda en bråkete plastleke. Bil eide vi heller ikke, men bodde heldigvis i Berlin som har et ypperlig system for kollektivtransport. Vi levde på oppsparte penger, foreldrepenger, mannens deltidsjobb på universitetet, studentlån og stipend. Det kunne se ut som et luksusliv fra utsiden, siden vi hadde mye mer tid til barna enn mange rundt oss, men det var ikke slik at vi levde uten bekymringer heller.



Ikke bare økonomien som rammes

Så vi fikk det til å gå rundt økonomisk og tidsmessig, og var stort sett fornøyde med kabalen vi hadde lagt. Men det var ikke kun penger og tid som måtte ofres for å få mer tid til å være hjemme barna. Både min egen og mannens utdanning har blit utsatt eller tatt lenger tid enn det ville gjort om vi hadde sendt barna til dagmamma eller i barnehage tidligere, eller eventuelt utsatt å få barn. Mannens permisjon førte også til lavere inntekt, og mindre tid til å etablere seg på sitt fagfelt. Det er alltid noe som må vike, og det er opptil hvert enkelt foreldrepar å finne ut hva som kan «ofres» i deres unike tilfelle. 

Så når jeg får høre at jeg er heldig som har fått være hjemme i over tre år med barna, så får jeg ofte lyst til å vise dem regnestykket (både for tid, utdanning og penger) som måtte til for å få det til å funke. Både for at de som har lyst til å være mer hjemme kan se at det går an for veldig mange av oss, men også for at de som mener vi har hatt «flaks» får bedre forståelse for hvor mye vi har gitt slipp på for å kunne leve slik vi har gjort. Jeg har kanskje hatt mer tid med barna enn deg, men så har du muligens en lang utdanning eller en knalljobb som du med rette kan være stolt av. Kanskje du til og med fikk til alt på en gang? Og det er heller ikke noe du fikk til med ren flaks. 


Hvordan har du måttet prioritere for å få livet med barn til å gå opp tidsmessig, økonomisk og karrieremessig? 
Ville du valgt annerledes i dag hvis du kunne?

Gravide under lupen i media: jeg blir kvalm

Under en rask morgenrunde på diverse medier dukker de opp. Gravidbildene av Mila Kunis. Nei så søtt tenker jeg,- en vordende førstegangsmor! Som hun må glede seg! Jeg smiler mens jeg lar øynene gli over bildene av den høygravide filmstjernen og tenker tilbake på ventetiden med mitt eget første barn. 

Men så kaster jeg et blikk på bildeteksten, og klasker meg selv i pannen. Selvfølgelig. Man kan ikke forvente annet av "nyheter" fra Hollywood. Eller tabloidmedier, og egentlig medier generelt. Når det kommer til kvinnekroppen, og da spesielt gravidkroppen eier ikke journalistene et fnugg av skam lenger, og all form for presseetikk er fortrengt. 

Hun blir applaudert for å holde seg i form, skrives det.  Hun ser ikke ut til å ha lagt på seg noe foruten babymagen! Hylles for sin slanke gravidfigur. Osv, osv.

Jeg vet det ikke har noe for seg, for det er svinnende liten sannsynlighet for at tabloidjournalister noen gang vil endre sine makabre metoder, men jeg sier det likevel:
Jeg. Blir. Kvalm.

Misforstå meg rett her: det er bra hvis gravide klarer å holde seg sunne og friske i svangerskapet, og jeg har erfart det selv hvor mye mer behagelig det var å legge på seg normalt i to svangerskap, forhold til veldig mye i det første svangerskap, men likevel: det er ikke vekt eller størrelse alene som avgjør hvorvidt man har gjort det man kan for å holde seg sunn i svangerskapet.

Hva er det som gir folk rett til å bedømme andre kvinners kropper på den måten? Det er svimlende mange kvinner som blir utsatt for denne uhøfligheten, både i medier og i det virkelige liv, mens de fleste menn slipper unna, uansett hvor mye vekten deres svinger. Hadde Mila vært så uheldig å svelle opp noen ekstra kilo på grunn av vann i kroppen, noe som er svært vanlig hos høygravide, hadde hun lett  blitt hetset av akkurat de samme mediene for å ha «latt kroppen forfalle i svangerskapet,» selv om hun på ingen måte hadde gjort det.

For folk vet hvor hjerneløst det er omtale andres kropper på den måten, det er bare det at det er så lett å slippe unna med å si slikt om kvinner.


Skjermdump fra Se&Hør

Jeg har bare én ting å si til gravide som ser slike oppslag: Ikke la dem kødde med hodet ditt. Tabloidene lever av å sette skravlekjerringmateriale på trykk. Ingen av dem kan med sikkerhet fortelle oss hvor mye Mila, eller hvilken som helst annen gravid kjendis, faktisk har gått opp eller om hun spiser snickers i smug under dyna om kvelden. Å sammenligne seg selv med kvinner i slike oppslag, har ingen hensikt. Bare vent til neste uke, og sjekk tonen i overskriftene. 

Egentlig skal vi ikke se bort ifra at det neste oppslaget om Mila blir «sjekk kjendisens uproposjonalt store mage!» eller eventuelt «Mila er sykelig opptatt av å holde vekten nede», alt etter hvilken vinkling journalisten foretrekker den dagen. For det er ikke virkeligheten som teller i disse mediene. Det er mottoet «Lift them up and tear them down» som selger. 

Ikke la dem rive deg ned i samme slengen. Du du ruger frem et nytt menneske i kroppen din, og fortjener applaus for det alene!  

 

 

Ville du sendt barnet på «Bli ny»-dag?


«Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også» var beskjeden  forelde fikk fra SFO.  

Dette slo ikke akkurat an hos enkelte foreldre, og i aftenposten forteller en pappa om at han reagerte sterkt på meldingen. Denne faren var ikke den eneste som reagerte, og dermed ble bli-ny dagen avlyst. 

I artikkelen hos aftenposten drøftes det hvorvidt denne meldingen var kjønnsdiskrimerende.

«Det blir noe for gutta også» -betyr det at gutta får et eget gutteopplegg, lurer jeg automatisk på. Skal de lære å barbere seg og hugge ved kanskje? Og antar SFO her at alle jentene er interessert i å få stelt hår og negler? Er det meningen at barna skal bli delt opp etter kjønn på denne dagen, eller er det fritt valg? Jeg hadde nok hatt mange spørsmål, hadde jeg fått en slik melding.

Det kommer ikke helt klart frem i artikkelen hva den nøyaktige planen for gutter og jenter på «Bli ny» -dagen var, men det ble nevnt at sist denne dagen ble holdt, var det noen gutter som også var med på hår og neglestell.  Fjo! Det må da være en trøst?

Selv reagerer jeg mest på «Bli ny» -delen enn resten, må jeg innrømme.

Det er klart at det er helt borti natta å bevisst dele barna opp etter kjønn for å drive med stereotypiske aktiviteter, og da spesielt på SFO som skal være en del av skolen. Jeg hadde nok lurt på om vi hadde fått flaskepost fra femtitallet hvis denne meldingen dukket opp i vårt hjem. 

Men Bli ny

Hvorfor skal de bli nye da, SFO? Er de ikke i orden slik de er? Rektor på skolen innrømmer at dette var en uheldig formulering, (som de kanskje skulle ha oppdaget sist de arrangerte en slik dag?) men er det bare semantikken som burde diskuteres her? 

Jeg har grublet litt på dette om  det er greit i min bok å arrangere sånne dager med det de kaller «utseendefokus» i aftenposten, og jeg synes det kommer litt an på formatet det blir servert i. For mine jenter har kommet hjem fra barnehagen med neglelakk og sommerfugler malt på kinnene uten at jeg har reagert noe særlig på det. 

Burde jeg ha slengt meg etter telefonen og vekslet noen strenge ord med barnehagelederen, siden de faktisk er jenter og ikke bør bli trykket inn i kjønnsroller på den måten? Burde jeg ha forsikret meg om at de lærte jentene fotball og klatring også, sånn for å veie opp for jåleriet? Kanskje. Men jeg gjorde ikke det. 

Farger på kroppen


Farger på kroppen er stas. Neglelakk, tusj, maling -samma det! 

Sannsynligvis lot jeg være å klage fordi at jeg ser at neglelakk og ansiktsmaling er noe både gutter og jenter er med på i barnehagen vår, siden det ikke blir øremerket av de voksne som noe kjønnsspesifisert aktivitet. De små liker det nok mest fordi det er stas og spennende med farger på kroppen. Og vi fikk ingen lapp fra barnehagen om at nå skulle jentene bli «nye».  Da hadde jeg sannsynligvis satt kaffen i vrangstrupen. 

Det kommer også frem i artikkelen at i Sverige ville slikt ha skapt stor oppstandelse, for der har de aktiv debatt i det offentlige rom om kjønnsroller i skole og barnehage. Er vi kanskje litt naive hvis vi ikke tror at neglelakk og hårstell for jenter på SFO sender feil signaler til barna?


Hadde muligens SFO hatt mer hell med en «pynteseg-dag for alle» eller er sånt jåleri og «utseendefokus»  noe som ikke hører til i barnehage, SFO eller skole? 

Hadde du sendt barnet ditt på "Bli ny"-dag? 



Dette innlegget er postet i kategorien Foreldresnakk

Fostere på slankern'

Det er fornuftig å trene og spise variert i svangerskapet, men nå hevder leger og jordmødre at mange tar kosthold og trening for langt i graviditeten.

Disse kvinnene føder små babyer som ikke har fått nok næring i mors liv, og har økt risiko for å slite med sykdommer og diverse diagnoser senere i livet. Antallet gravide kvinner som legger for lite på seg stiger, og skal vi tro helsepersonellet, så har det altså blitt in å slanke seg i svangerskapet og status å føde små barn.

Inspirert av bloggere

Dette gjør de fordi de blir inspirert av sosiale medier, mener noen jordmødre. Bloggere og denslags som ikke legger på seg et gram foruten den spretne magen, er visst de som lurer gravide kvinner med på en farlig trend...



Jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen som sylslank gravid blogger.


Dette har jeg skrevet mer om i spalten min hos foreldre.no i går. Les gjerne og si din mening! 

Men er svaret så enkelt? Er bloggere, nabodama eller kvinnemagasinene ansvarlige for at den enkelte kvinne skal ta godt vare på seg selv og fosteret?

 


Hvorfor tror du det har blitt slik at mange kvinner går langt over grensen i forhold til hva som er sunt, for å føde babyer som gjerne er på størrelse med premature?  



Mammablogger: nei så flaut!



På begynnelsen av 2000-tallet var de nye og spennende, men er ikke kult å være mammablogger lenger. For mange er det ganske forkastelig. Derfor er det er ikke noe man innrømmer sånn på rappen, når folk spør hva man jobber med. 

Egentlig er jeg ganske fornøyd med jobben min. Jeg skriver både blogg og spalter, det har blitt en bok og av og til artikler. Folk nikker anerkjennende når jeg sier jeg er skribent, men det er et ord folk ofte henger seg opp i.

Det er ordet «mammablogg» de får sånne ufrivillige rykninger i øyekroken av.  

«Åhh... mammablogg sier du? Javel,» sier de, og så spør de ikke mer. De tror de vet nøyaktig hva det innebærer, og hvaslags person det betyr at jeg er. Og de syns det er litt flaut. Ikke vet jeg om det er fordi de synes det er skammelig å blogge om barn, eller om det er fordi de smugleser alt som finnes av mammablogger, som en slags guilty pleasure. Men det oppleves i alle fall ganske pinlig å stå der etter at man har droppet tittelen mammablogger på en uforberedt nysgjerrigper.

Det er nesten så jeg heller sier jeg jobber som kullgruvearbeider.

Selv synes jeg ikke det er noe kleint ved det å være mammablogger. Bortsett fra i enkelte tilfeller. Det er noe ved det å bli konfrontert med det faktum at apotekteknikeren din har lest fødselshistoriene dine, som gir en et lite støkk, og man passer på å ikke handle private saker der i fremtiden...

Men slike blottleggende historier er det ikke så mange av på min blogg, og det har vært et bevisst valg. 

Jeg føler at jeg kan stå for det jeg har delt om meg selv og familien, når barna blir større. Og jeg tror og håper at jeg ikke har delt noe som vil gjøre dem så flaue at de kontakter slettmeg.no. Men gjør de det, så får de ønsket sitt oppfylt. Enn så lenge så balanserer jeg en på en fin linje, og vurderer nøye alle setninger, ord og bilder som har med barna å gjøre. Jeg synes faktisk ofte det kan være vanskelig å finne den balansen mellom privat og personlig, og jobber med det hver gang jeg skriver. (Akkurat dette dilemmaet har jeg skrevet mer om i boken Mammarådet

"Mammablogg" har fått en ubehagelig klang

Jeg forstår til en viss grad hvorfor folk blir litt satt ut når de får høre om jobben min. Ordet mammablogg har i vår felles bevissthet på en måte blitt synonymt med mødre som legger ut kanskje i overkant mye privat informasjon og bilder om både seg selv og barna sine, og skriver opp og ned i mente om alle dagligdagse rutiner og hendelser. Det er nesten ingenting som forblir hellig, psykologene springer frem og advarer, og spørsmålet om barnas rett til privatliv blir et hett tema. 

Jeg ser hvorfor mange reagerer på enkelte mammabloggere, (inkludert bloggere som meg, for den slags skyld) men jeg synes det er bloggforfatterens eget ansvar å passe på hva de deler, og leserens ansvar å la være å lese ting de ikke kan fordra. Så lenge jeg ikke kommer over innlegg eller bilder som jeg synes er helt på grensa til å være farlig, så lar jeg folk være i fred i sine bloggunivers. Det finnes både gode og mindre gode mammablogger, akkurat som det finnes gode og mindre gode politiske blogger. Men oppfatningen av hva som er en god blogg, er såklart helt subjektiv.

"Ikke kall meg noe med mamma"

Men det er andre grunner til at mammablogging blir sett på som kleint, som jeg ikke helt forstår meg på. Det går på ordet mamma. Jeg har hørt det mange ganger av mange forskjellige bloggere, som også er mødre:

 «Jeg vil ikke bli forbundet med noe som har ordet mamma i seg.» «Kall meg foreldreblogger, kvinnelig blogger, eller bare blogger». Alt er bedre enn mamma-ordet. 

Er det slik at det er blitt kleint å være mamma også da? Blir det å titulere seg med ordet mammablogger, det samme som å «redusere» seg selv til kun mamma? Er det der det skurrer for folk? Det skulle i så fall ikke forundre meg, med tanken på antallet makeløse utsagn i diverse kommentarfelt under artikler for og imot det å være hjemmeværende mor på fulltid, men det får bli en diskusjon til en annen dag. 

Uansett hvor kleint det muligens er å ha tittelen mamma, eller i verstefall mammablogger, så består bloggtoppen i Norge i dag av flere mammabloggere og til og med pappabloggere. Det er noen der ute som leser. Ganske forunderlig mange faktisk, i forhold til hvor mye vi rynker på nesen av ordet mammablogg. Det lukter litt dobbelmoral, spør du meg.

Ikke like kleint å være pappablogger. 



Og apropos pappablogger, så ser ikke det ut til å bli bedømt som fullt like kleint som å være mammablogger. Folk liker pappablogger, og de innrømmer det!  De får ros og klapp og klem fra oss mødre som mesker oss i mye herlig lesing. Kanskje det er fordi det er relativt nytt, og det finnes ganske få av dem?

Eller kanskje det automatisk blir litt mer schwung over tittelen når man tar ut ordet mamma? 


Opplever du at mammablogging eller mammablogg-lesing er litt småflaut å snakke om?
Hvorfor vegrer mange bloggere (som er mødre) seg for å bli titulert som mammabloggere?