september 2015

Outfit must-haves for slitne småbarnsmødre



Det finnes mange utrolig stilfulle mammaer der ute som legger ut fantastiske bilder av seg selv på farten med babyen. Det er høye hæler, hvite designerskjorter og trange bukser til hverdags. Ære være dem som orker! Men jeg er bare ikke en av dem. I allefall ikke når jeg har en liten baby.

Det er klart at det er både moro og bra for selvtilliten å fjonge seg iblandt, men helt ærlig så må forfengeligheten som regel vike for det praktiske i mitt tilfelle. Hvis dette også gjelder deg, vit at du ikke er alene. Her er mine outfit must haves for slitne småbarnsmødre, helt fritt for designermote og trange bukselinninger.

 




Bukse med strikk i livet. Fordi du kann banne på at jeg glemmer å lukke buksesmekken på jeansen. Eventuelt kan man la være å pakke bort gravidbuksene, og kjøre stil med magestrikk som går helt opp til armhulene.


Hold in truse. Ikke at det er noe galt med myk mammamage. Men supertruser reduserer antallet barn som spør meg om jeg har «enda en baby i magen». Samtidig er det noe underlig styrkende ved det å gå rundt med en truse som minner om Wonder Woman sitt antrekk.



 

Elastisk amme-bh. Fordi at hvis man ammer, vil man i løpet av en og samme dag gå ifra for eksempel en beskjeden C-cup til en struttende F-cup, og tilbake igjen innen kvelden kommer. Det nytter altså sjelden med en statisk cupstørrelse med slike dynamiske vedheng.


Kamuflasjefarget topp (eller det nærmeste du kommer), som skjuler skitt og søl. Fordi alternativet er å skifte genser 10-12 ganger daglig, hver gang du blir gulpet, tisset eller bæsjet på. Eller når du for femte gang søler juice på det selv mens du balanserer en baby på armen, bæreposer i hendene, og stellebag og veske på skuldrene.


Gulpeklut. Strategisk drapert over skulderen for å fange prosjektilgulp, for så å bli glemt der mens du går på butikken uten minsten, og får unødvendig mange forvirrende blikk...


Store solbriller som skjuler bevisene på at du ikke har sovet mer en to timer sammenhengende siden arvingen kom til verden. Reduserer også antallet bekymrede blikk og anekdoter av typen «mitt barn sov igjennom natten fra første dag».


Smokk. I lomma, klipset fast i kragen din eller mellom tennene dine. Og helst 30 stk i backup i stelleveska. Fordi du kan aldri vite når du vil trenge den, men du kan banne på at du ikke finner den akkurat da.


Stellebag. Som såklart er fullstappet med bleier, våtservietter, gulpekluter og kjeks-smuler fra i forfjor.


 

PS: følg med på @mammalivet på instagram i dag for (sponset) givaway med luksus for slitne småbarnsmødre!

Flaskeskammen



Det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av amming. Og jeg har skrevet mye om amming fordi jeg selv har møtt på så mange utfordringer og hatt så mange spørsmål jeg måtte grave og lete etter løsninger på. Derfor har jeg hatt lyst til å dele det jeg har samlet opp av informasjon, med dem som måtte trenge det.


Jeg har skrevet blant annet om fordelene ved nattamming, vitaminmangler og amming og «langtidsamming» eller «naturlig avvenning» som jeg kaller det.
Igjennom disse årene med skriblerier om pupp og baby, har jeg mottat mange mail fra mødre som støtter mitt engasjement, men likevel føler seg oversett.

Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp.


Dette er mødre som av diverse grunner ikke har kunnet amme, og som har delt sine historier med meg. De beskriver ofte en dyp tristhet over det å ikke kunne amme, i tillegg til en «flaskeskam», fordi de føler de blir sett ned på fordi de ikke ammer.

«Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp. (...)
Jeg skulle ønske at noen kunne sette litt fokus på dette også, for der dere som ammer i det minste har hverandre og kan rope høyt sammen, føler jeg meg som flaskemamma tidvis ganske så alene med skammen. En skam som jeg vet jeg ikke burde føle og som jeg som regel klarer å riste av meg, men som likevel gjør seg gjeldende i mange sammenhenger, spesielt med andre mødre som kanskje ikke vet hvor sårt det kan være å måtte gi flaske.» -Anonym bloggleser-


Jeg synes det er viktig å gi også disse mødrene en stemme. Noen ganger kan alt engasjementet rundt morsmelk og amming bli så sterkt at vi glemmer dem som ville så gjerne, men ikke fikk det til. De som gir erstatningsmelk kan jo selvfølgelig være vel så gode mødre som resten. Amming er flott og viktig, men ikke synomymt med perfekt forelderskap.




Jeg har selv vært der. Med mitt første barn ble ammingen brått avsluttet etter noen måneder, på grunn av sykdom. Det skjedde mye tidligere enn jeg ønsket, og mye tidligere enn helsemyndighetene anbefaler.


Det var en suppe av følelser som overveldet meg. For samtidig som at jeg var lettet over at det fantes alternativer til morsmelk og at barnet mitt kunne få trygg mat, var det forferdelig trist å miste muligheten til å gi barnet mitt den perfekte næringen som morsmelk er. Nærheten som man får via amming, har jeg heller aldri greit å erstatte. DAgene ble preget av mange tårer og mye skam.


Jeg klandret meg selv for å ikke ha prøvd enda hardere, slitt enda lenger, bitt tennene sammen og ofret mer. Jeg følte meg uglesett av mødre som hadde fått det til, som ikke forstod at jeg skulle så gjerne sluppet den flaska de skulte så stygt på. Om de virkelig tenkte noe slemt om meg, vet jeg ikke. Men man blir ekstra sårbar når man mister noe så viktig som amming. Man trenger medfølelse og forståelse. Ikke gravende spørsmål og dømmende blikk. 




De aller, aller fleste mødre vil alltid, ALLTID forsøke å gi barnet sitt det beste de kan tilby. Og mange av dem du møter, som ikke ammer barnet sitt, skulle så gjerne ha ammet at det gjør vondt for dem å innrømme hvor sårt det er. Slik var det definitivt for meg. Noen mødre, har måttet veie fordeler og ulemper nøye, og har kommet frem til at morsmelkserstatning var det rette valget for dem og deres barn fra fødselen av. Vi vet ikke hva som ligger bak, og har ingen rett til å umiddelbart dømme dem. Andre mødre igjen, har gått en middelvei, og gir både morsmelk og erstatning. De gjør kun det beste de kan for barna sine, og fortjener ikke skyldfølelse for at ammingen ikke fungerte optimalt for dem.


Så selv om jeg skriver mye om amming, viktigheten av fullamming det første halvåret og lignende, så betyr ikke det at jeg ser ned på dem som delammer eller ikke ammer. Amming er den biologiske normen, men ikke alltid noen selvfølge for alle mødre. 



 

Det å bli uglesett for å gi erstatning, eller bli sett ned på fordi man av forskjellige grunner ikke ammer, hjelper hverken mødre som gir flaske med sin jobb, eller dem som forsøker å motivere flere til å amme. Det personlige nederlaget og smerten mange føler når de ikke får til ammingen vil desverre alltid være der. Det er naturlig at vi blir triste når vi ikke får til å gi barnet den næringen som kroppen vår lager til dem. Ja, jeg brenner for å hjelpe dem som vil amme, men jeg har også dyp respekt for at hver enkelt mor må ta en rekke vanskelige valg. Og når mødre gir barnet sitt erstatningsmelk, skal de ikke trenge å forsvare seg.
Tåleranse og respekt må gå begge veier.

 


 

PS: 

Det er som å kjøre veivals igjennom et minefelt når man drøfter dette emnet. Uansett hva vi har opplevd rundt flaskemating eller amming, så er det sterke følelser inni bildet. Jeg kan ikke gjøre mer enn å fortelle ærlig om min egen opplevelse, og dele det som andre har fortalt meg om deres opplevelse. Fortell gjerne om dine tanker og opplevelser rundt emnet -det er tydelig at mange har mye på hjertet, men jeg forbeholder meg retten til å fjerne kommentarer som fyrer opp under den usaklige og todelte "lagoppstillingen" og skittkastingen som ofte herjer i slike diskusjoner. 
Peace!

hits