oktober 2013

Styrker og Svakheter




Hvordan vil du beskrive deg selv som mamma? Hva er dine styrker og svakheter? Dette spørsmålet fikk jeg av en venninne for en stund siden og jeg ble litt overrasket over mine egne svar. Svake sider fant jeg fort, for disse tenker jeg jo mye på i hverdagen og vil bli bedre på. Men de sterke sidene måtte jeg grave litt etter. Jeg vet jo at jeg er en god mamma, men å sette ord på det var litt utfordrende og samtidig veldig godt! Det var flere av venninnene mine som var med i samtalen, og alle hadde forskjellige svar. Det var bare et lite og uhøytidelig spørsmål, men det ble en veldig interessant samtale ut av det.

For hva er jeg egentlig dårligst på? Og på hvilke områder er jeg god? Og ikke minst -hvor ærlig tør jeg å svare..?

Her er mitt svar :

Svakheter  (og hvordan jeg jobber med disse):

  •  Når jeg blir veldig sliten eller er veldig sulten, forsvinner den ellers så store tålmodigheten min. Da skal det ingenting til før jeg føler at hodet mitt holder på å eksplodere, og det holder ikke å bare telle til ti. Noen ganger må jeg faktisk gå på et annet rom for å samle meg. Noe så lite som et veltet melkeglass kan slå meg helt ut av balanse hvis ikke jeg får nok søvn og mat, og jeg merker at jeg blir ganske bråsint. Men jeg gjør selvfølgelig mitt beste for å ikke brøle over et spilt melk eller havregrøt på vinduene. (Selv om det jo har hendt!) Det som pleier å hjelpe er å ta to minutter alene og få følelsene ut av kroppen. Push-ups eller spensthopp funker som regel greit. Det høres kanskje merkelig ut men, jo mer energi jeg får brukt, jo bedre føler jeg meg. Endorfinrus mot stress!


  • Jeg er ikke alltid det beste forbildet når det kommer til rydding. Tilstanden i huset er som regel et bilde av hvordan jeg har det. Hvis jeg er stresset, har en dårlig dag eller programmet er fullstappet, så ser man det på rotet rundt meg. På dette området sikkert veldig mange som er mye flinkere enn meg. Jeg prøver og prøver, men når energinivået er på bunn, prioriterer jeg å hygge meg med barna og slappe av når jeg kan. Likevel så merker jeg at jeg føler meg noen ganger som en altfor lat mamma når det kommer til å holde huset pent. Spesielt når fireåringen spør om ikke jeg skal ta oppvasken. Da er det kanskje på tide å skjerpe seg...



  •  Jeg blir lett distrahert. Mobiltelefon, pc, radio og slikt er ting som kan avlede meg helt, selv midt i leken med barna. Dette er noe jeg skammer meg litt over. Jeg husker selv hvordan det føltes når de voksne ble helt fraværende mens de lekte med meg da jeg var liten. Men likevel har jeg blitt en sånn mamma som ofte står med telefonen i hånda når jeg absolutt IKKE skulle bruke den. Jeg tror jeg må inngå en avtale med barna om at telefonen skal bli i skuffen så lenge vi leker, og at laptopen slåes helt av mens vi bygger duplotårn.

 

  • På dårlige dager har jeg fort for å se alt i et negativt lys. Jeg prøver selvfølgelig å ikke la det gå utover ungene, men de merker det jo likevel når mamma er nedfor, og blir trist for alt og ingenting. Har jeg en dag med mange dårlige nyheter, nedturer og kjip stemning, blir jeg helt grå og energiløs. Jeg smiler lite, selv når det skjer noe gøy, og jeg engasjerer meg ikke like mye når barna vil ha meg med på lek. Selvfølgelig må jo barna lære å akseptere at mamma ikke er superhappy bestandig, men jeg forsøker å ikke la disse dagene dra meg helt ned, mest for min egen skyld. For når kvelden kommer etter en sånn dag, så gnager det i samvittigheten uansett om jeg vet at barna tåler at jeg er litt lei meg. Jeg forsøker å øve meg på å være ekstra takknemlig de dagene. Jeg prøver å se alt det gode jeg har, som ikke har blitt borte, selv på de tyngste dagene. 
     
  • Jeg får fort dårlig samvittighet. -ja det er faktisk en svakhet noen ganger. Når jeg gjør feil som mamma, har jeg lett for å henge meg opp i det og dvele ved fortiden. Det er ikke akkurat en fordel å ha alle feilstegene man gjør hengende over seg. Vi har jo samvittighet for en grunn, og det er godt at man innser sine feil, men jeg prøver å tenke at man kan ikke gjøre mer enn å be om unnskyldning til dem det gjelder og forsøke å forbedre seg. 






Jeg kunne ramset opp en hel haug av flere svakheter, som det at jeg er et uhelbredelig B-menneske som det såvidt går an å snakke til før jeg har fått i meg kaffe og det merker barna, at jeg er dårlig på å takle bråk, selv om jeg vet at det selvfølgelig hører til når man har barn, at jeg er distré og glemmer avtaler (tannlegen? oj, var det i dag?), og at jeg sliter såpass med konsentrasjonen i uoversiktlige situasjoner at jeg gjør alt jeg kan for å unngå å dra på butikken med tre barn alene. 

puh... skal vi snakke litt om hva jeg er god til nå?

Styrker: (ja nå får janteloven bare gå og ta seg en bolle...)

  • Jeg er flink til å se barnas behov. Jeg vet ofte lenge før de vet det selv, at de trenger en matbit, et vannglass eller bare en kosestund på sofaen. Jeg er god til å forutse situasjoner som kan bli stressende, og det er alltid meg som har telling på hva som må pakkes hvis vi drar bort. Det har skjedd at mannen min spør "hvorfor har du pakket denne?" og jeg svarer "Vent og se. Vi får bruk for den." Jeg er også blitt god på å lese barnas følelser, og jeg hører fort forskjell på om Lillebror er sulten, trøtt eller bare kjeder seg litt når han begynner å uttrykke seg. (Les: skrike) Akkurat det er veldig praktisk, for da slipper vi å gå igjennom hele lista med mat, bleieskift, kos, bæring og legging, og kan hoppe rett til den delen som faktisk hjelper der og da. Det funker dårlig å prøve å legge en guttebass som bare ville ha noen å leke med, for å si det slik. Jeg er også oppmerksom på barnas behov når de har "trassepisoder". Jeg prøver å se på slike episoder som uttrykking av følelser og ikke en maktkamp. Hvis jeg klarer å få barna til å forklare hvorfor de ble så opprørte, (ikke Lillebror da, siden ordforrådet hans er begrenset til ma-ma og ba-ba) så pleier det å hjelpe veldig på temperamentet deres og de roer seg fortere.
  • Jeg er kreativ. Jeg ser ofte annerledes løsninger på konflikter eller problemer i hverdagen. Når barna krangler om en leke, og det ikke fungerer å hjelpe dem å mekle, så kjører jeg kanskje i gang en liten grimasekonkurranse midt i krangelen, for å løsne på den dårlige stemningen før vi jobber videre med å løse problemet. Jeg har også hatt flere samtaler med barna foran godterihylla på butikken hvor vi (ganske høylytt) uttrykket vår felles frustrasjon for butikkdama over at lørdag (godteridagen) bare kommer ÉN ussel gang i uka.




  • Jeg er en mester i distraksjoner. Det hjelper litt å ha studert teater og være trent i teatersport når isbilen står og plinger for harde livet rett utenfor huset vårt klokken 19.15, midt i uka. Sist gang var det julestemning i hus da isbilbjellen ringte. Mens Storesøster hardnakket krevde å få gå ut og se, så kjørte jeg i gang med julesanger og snakket om hvordan bjellelyden minner meg om julestek, kakemenn og pakker. Lillesøster og jeg begynte å leke at vi pakket inn gaver til hverandre mens jeg sang en småforkjølet versjon av "White Christmas" så høyt jeg kunne for å overdøve den hersens isbilen. Snart var isbutikken på fire hjul glemt, og Storesøster pakket inn en duplodame med rufsete hår i et kjøkkenhåndkle og ønsket meg GOD JUL!
     
  • Jeg er opptatt av sunt kosthold, og enda viktigere: et godt forhold til mat og kropp. Jeg snakker aldri negativt om kroppen min foran barna. Jeg spør ikke barna "var mamma fin nå?" men sier heller "Å nå føler jeg meg fin!" Egentlig forsøker jeg å ALDRI snakke negativt om kroppen min i det hele tatt, men det går sånn halvveis. Jeg jobber med saken! Ellers er det ikke sukker på menyen unntatt på lørdager, og da i begrensede porsjoner. Er vi i en bursdag eller selskap på fredagen med en haug av kaker og godis, så koser vi oss heller med popcorn på lørdag, så ikke hele helgen blir en sukkeroverdose. Jeg er flink til å finne på sunne oppskrifter som alternativer til sukkerholdig mat som is, kake og godteri. Jeg introduserer barna for mye forskjellige matvarer, og er egentlig ganske stolt over at Lillebror ELSKER å gnage på squash og at Lillesøster klapper i hendene når det er fisk til middag. 

  •  Jeg er raus med nærhet. Selv om jeg ofte føler at det blir overveldende når jeg slites mellom tre personer, så gjør jeg mitt beste for at alle barna skal få den kosen og nærheten de behøver. Når mannen er borte, så tar leggerutinen gjerne to timer, siden alle skal få ha mamma litt for seg. Først Lillebror, så Lillesøster, og tilslutt er det kos og synging med Storesøster. Jeg tilbyr alltid en klem når barna er sinte, frustrerte eller lei seg. Jeg bærer Lillebror i bæretøy hver dag, og Lillesøster bæres når hun føler for det.
  •  Jeg er sta. Jeg gir meg ikke før jeg har forsøkt absolutt alle alternativer og har gitt det jeg har å gi. Det er en god egenskap, både når barna tester grenser og tegner på vegger og klistrer servelat på vinduet, hvis jeg får ammetrøbbel eller da vi hadde baby med kolikk som gråter i timevis og trenger å bli holdt og bysset.

Jeg er også uhøytidelig, glad i rollelek, flink til å gi ros når det passer, varm, forståelsesfull og konsekvent. Og ikke minst så lar jeg ikke noen fortelle meg hvordan jeg skal være mamma i følge dem selv, men følger heller hjertet og fornuften.

Ahh? det er deilig å fortelle om hva man faktisk får til!



Hva er dine styrker og svakheter som mamma?
Hva må du jobbe mest med og hva er du mest stolt av?

Ps: drit i janteloven! SKRYT av deg selv!

 


 

 

PERSPEKTIV: Hvordan er det å være en "Oljefrue"?

Hilde er mamma til to små barn og har en mann som jobber i oljebransjen. Mannen hennes har i perioder vært borte på arbeid i opp til 200 døgn i året. Ofte går det flere uker, kanskje en måned hvor hun alene har ansvar for både hus og barn, mens mannen er på arbeid i Nordsjøen eller i utlandet. Jeg har snakket med Hilde om hvordan hun opplever det å være Oljefrue og «alenemamma» på deltid.

Intervjuet med Hilde er en del av min nye bloggserie: PERSPEKTIV. Jeg vil med jevne mellomrom snakke med mødre som har ulike erfaringer med mammalivet. Gjennom intervjuer med disse mødrene vil jeg belyse ulike måter å leve med barn på.

Hilde og mannen hennes har en sønn på 2,5år og en datter på 1,5år sammen. For noen uker siden, møtte jeg Hilde over en kopp kaffe og snakket med henne om hvordan det er å være en «Oljefrue».




Hvor lenge har mannen din hatt denne reisejobben?

-Han fikk jobben like etter at vi giftet oss. På den tiden hadde vi ikke fått barn enda, og det var få negative sider ved reisejobben for oss.

Hvorfor tok han en slik jobb?

-Fordi at både han og jeg trivdes med ordningen, og så var det en godt betalt jobb. Han elsker å reise og treffe nye mennesker, og jeg trives godt i eget selskap ?i begrensede perioder selvfølgelig! På denne tiden jobbet vi fulltid begge to, og var veldig glade for at vi i en alder av 21 fikk etablert oss raskt, og kjøpt oss et hus. 

Hva tenkte dere om jobbsituasjonen hans da dere fant ut at dere skulle bli foreldre?

-Vi ville gjerne at han skulle få redusere antall reisedøgn fra rundt 200 i året til litt under 100 og slik ble det heldigvis. Han trivdes som sagt i jobben, og jeg var forberedt på å være en del alene med babyen. Han reiste vanligvis bort i 2 uker, maks 4 og så var han hjemme i noen uker mellom reisene. Da ville han ha god tid til å være pappa. 


Planla du å gå ut i arbeidslivet igjen når barna ble litt større?
-Ja, vi så for oss at jeg var hjemme med barna og han fortsatte i reisejobben frem til ungene kunne begynne i barnehagen, men da ville han kutte enda mer ned på reisedøgn eller vurdere å finne en annen stilling slik at jeg kunne jobbe utenfor hjemmet.

Hvordan var livet som nybakt mamma med bortreist mann?

-Det gikk egentlig overraskende fint. Sønnen vår var en «snill baby» hvis det er lov å si det slik? Han var i hvert fall rolig og sov mye. Jeg syns det var godt med alenetid for meg selv om kveldene, og vi tre koste oss veldig når mannen min var hjemme. Forresten, så hadde mannen min faktisk tre måneder i permisjon med begge barna.

Hilde og familien bor i en stor enebolig i et barnevennlig boligfelt. De har familie i nabolaget, og barna tilbringer ofte tid hos besteforeldrene.

Hvordan er det å ha familien så nærme?

-Det er veldig godt å ha familie i nærheten. Det er alltid mulig å be om hjelp hvis jeg skulle trenge litt avlasting, sier Hilde. ?Og så må jeg jo skryte litt av svigermor. Når hun er barnevakt så vet jeg at de er i gode hender!

Et drøyt år etter at sønnen deres ble født, fikk Hilde og mannen en datter. Hun forteller at hun merket godt overgangen til å bli tobarnsmor med en mann som arbeider borte. 


-Datteren vår hadde en helt annen personlighet enn broren. Hun var mye urolig om kveldene, og jeg brukte mye energi på å få henne til å sovne. De første månedene gråt hun mye på kveldstid og det var ganske slitsomt å være alene med to små barn på de kveldene. Jeg tenker at det er jo mange aleneforeldre som har det på akkurat samme måte, og de fleste av dem klarer seg jo bra, så dette må jeg også greie. ?Ikke det at jeg er alenemor i den forstand, for jeg har jo alltid mannen min som mental støtte, og han er jo hjemme i lengre perioder. Men når han er borte, så ligger jo på en måte alt ansvaret på meg.  




Hvordan var det å gå gravid mens du hadde en liten 1åring som ikke gikk i barnehage?

-Det var en utfordring, men jeg klarte meg ganske greit det meste av tiden. Likevel kom det til et punkt i slutten av graviditeten hvor jeg følte at det ble for mye. Det var den eneste gangen jeg har bedt mannen min om å komme hjem tidligere enn planlagt.

Kom han hjem da?

-Ja han gjorde det, og det var en stor hjelp. Vi er veldig takknemlige for at de på jobben hans viste stor forståelse. Egentlig skulle han reise ut igjen kort tid etter, men så kom det noe uventet i veien og han ble sykemeldt.

-Jeg må innrømme at jeg ble ganske lettet da han måtte bli hjemme lenger enn planlagt, ler Hilde.
-For selv om det jo var dumt at han måtte bli sykemeldt, så var det veldig godt for meg å ha ham hjemme de ukene. Jeg var jo ikke i form og skulle snart føde.

Det blir jo et slags avstandsforhold når man er borte fra hverandre såpass mye. Hvordan er det med kontakten mellom dere når han er bortreist? Får dere snakket sammen hver dag?

-Vi har faktisk daglig kontakt, så det går egentlig fint å holde kontakten. Han har ikke alltid mulighet til å snakke på telefonen, men vi skriver mye til hverandre på nett. Uten den muligheten hadde det nok vært vanskelig.

Hva slags praktiske ting må du tenke på i hverdagen?

-Jeg kan for eksempel ikke finne ut at vi er tomme for melk og brød klokken åtte på kvelden, sier Hilde og ler. ? For da er det ingen som kan stikke på butikken og ordne opp! Innkjøp og alt mulig annet må planlegges i forveien og times nøye. . Og så blir man jo veldig låst, på en måte. Alt må planlegges veldig nøye når man ikke har mulighet til å fordele oppgaver i hverdagen mens den ene er vekke.  




Hvilke negative sider har reisejobben for dere som familie, sånn foruten at dere er adskilt over lengre tid?

-Det kan fort føles tungt å ha hundre prosent ansvar for barn og hjem, alene i flere uker og noen ganger så hadde det hjulpet med bare en ti minutters pause. Det er dager hvor jeg tenker «dette går jo kjempefint» men det er også dager innimellom hvor jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg frem til leggetid. Sannheten er at jeg vet ikke alltid helt hva jeg selv synes om situasjonen, for det kommer helt an på dagsformen.

Hva syns folk rundt dere om at mannen din er borte så mye?

-Det er mange som spør jo «hvorfor har dere det sånn egentlig?» men da svarer jeg at vi trives faktisk med denne løsningen. En ting som har irritert meg litt er at folk er kjempenysgjerrige på hva han driver med og han får mye oppmerksomhet og ros for det, mens den jobben jeg gjør ikke er noe folk er så interessert i. «Hvor skal du reise nå i verden?» spør de gjerne mannen min. «Oj så spennende, du er flink!» Jeg blir liksom stående på sidelinjen og lurer på om ikke den innsatsen jeg gjør blir lagt merke til. Det er klart at han gjør en kjempejobb, men vi er to som jobber hardt. Noen ganger hadde det vært fint å også få litt anerkjennelse fra folk for det som jeg gjør. Jeg har faktisk en veldig stor og viktig jobb med to små barn som skiller 13 måneder i alder! Det er ikke så gøy å høre «å stakkars, stakkars deg, du ser sliten ut!» Det hadde vært hyggeligere å høre «så flink du er som klarer dette!» Jeg vil mye heller ha støtte og ros enn sympati, for det er jo ikke synd på meg.

Hva er viktig for deg at folk får vite om deres situasjon?

-Mange lurer kanskje på om mannen min ser barna veldig lite. At barna får for lite tid med pappaen sin. Men det stemmer ikke når man ser på helheten. De ukene han er hjemme, så er han hundre prosent til stede for meg og barna. Han er bare pappa og de får hans fulle oppmerksomhet. Han er en veldig flink og engasjert far!

Tror du at alle familier kan takle at en av foreldrene reiser mye, eller må man ha spesielle forutsetninger for å trives med en slik ordning?

-Det er vanskelig å si. Jeg er i hvert fall en person som trives veldig godt i eget selskap, så jeg syns det er deilig å kunne bruke kveldstimene på akkurat det jeg har lyst til mens mannen er bortreist. ?eller, man kan jo ikke akkurat dra på byen eller ta en vill fest når man har ansvaret for barna alene, men det er helt greit for meg. Så lenge han ikke er borte veldig lenge! En gang var han borte i fem uker og da merket vi at det går en viss grense for hvor lange reiser vi og barna takler.



Hvordan tenker dere i forhold til fremtiden? Skal mannen din fortsette å ha reisejobb?

-Ja, akkurat nå så er det slik at jeg har fått en studieplass på universitet, og det studiet vil jeg gjerne fullføre. Han kommer til å fortsette i en stilling med en del reising, slik at vi har råd til at jeg studerer, men antall reisedøgn har vi kutta mer ned på. Før reiste han typisk i to uker og var hjemme i to uker.  Sånn som vi har det nå, så kan det gå 1,5 måned mellom reiser, og da er han bare borte i to uker. I mellomtiden arbeider han en del lokalt for firmaet. Akkurat denne ordningen syns jeg er helt topp!

Hva er det beste ved å ha en partner som reiser mye?

 

-For oss så er det jo det at vi trives godt med denne rutinen. Han er glad i å reise og liker jobben sin, og så gir jo en slik stilling grei økonomisk sikkerhet, -selv om vi ikke vasser i penger akkurat, som noen kanskje tenker når de hører om jobben hans. Barna og jeg koser oss når vi er alene, selv om det er slitsomt til tider, og når pappaen er hjemme, så nyter vi tiden sammen ekstra godt. 

 

Har du en partner med reisejobb?  Hvordan opplever du det? Hvilke fordeler og ulemper ser du?

(Hvis ikke -kunne du tenkt deg en slik løsning?)

 

Ps: hvis du har lyst til å være med på Perspektiv-serien (eller har tips til meg om andre mødre)  og fortelle din historie -send meg en mail! 

Sjokket

De to strekene lyser mot oss og det blir stille i rommet. Det er tidlig morgen med skrå solstråler på parketten, men av en eller annen grunn er jeg ikke sugen på kaffe. Når barna suser igjennom stuen og inn på soverommet, legger ikke merke til dem. Jeg er i sjokk. 

Like etter at jeg holdt frem den hvite pinnen mot ham, begynte den kommende pappaen å le. Om han lo av glede eller vantro er jeg ikke sikker på, men jeg husker at han satt der på chesterfieldsofaen og ristet av latter, mens jeg var blitt midlertidig stum og hadde mest lyst til å kaste en pute på ham. Vi ønsket oss et barn til. Minst. Men dette kom som et lyn fra klar himmel. "Folk kommer til å tro at vi ikke vet hvor barn kommer fra" -husker jeg at jeg tenkte. For det er jo ikke til å stikke under en stol at tre barn på fire år er ganske høy produksjonsrate. Og den opprinnelige planen var jo ganske annerledes. 

Sakte beveget jeg meg over til den grå stolen ved vinduet og stirret på to streker som snakket for seg. Vi skulle få et barn til, mye tidligere enn planlagt, og jeg var livredd. 

Det er mulig noen syns det er merkelig at en tobarnsmamma, som jeg var den gagen, får angst fordi hun er gravid. Man har jo tross alt vært igjennom det hele før. Hvorfor er det så ille med en til?
Det var ikke ille i den forstand. Men det var så inni hampen skummelt. Tanken på at planen vår allerede hadde flydd ut av vinduet gav meg angst. Alt jeg hadde sett for meg for de neste to-tre årene var borte på et blunk. Skole, jobb, flytting -alt ble borte og plutselig var det på'an igjen. Det føltes som å høre på en alt for kjent sang som stod på repeat.

Tre tette. TRE faktisk. Jeg kaldsvettet av tanken. Jeg som nettopp hadde begynt å føle at vi hadde sånn nogenlunde kontroll på to.

 
Full kontroll på de to vi allerede hadde ja...

Jeg gråt av fortvilelse den kvelden. Ikke fordi at jeg ikke ville ha barnet. Nei. Det var ingen tanker om å ikke gjennomføre svangerskapet. Men det var mye angst.
Og så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg gråt. 

For hvor utakknemlig går det an å bli? Her kommer det friske, flotte barn som perler på en snor, og der satt jeg på baderomsgulvet og klamret meg fast til dolokket mens jeg hulket og forbannet denne hyperfruktbarheten min.
Det finnes hundre -sikkert tusenvis av kvinner som gjerne ville vært i min situasjon. Så altfor mange som ikke har "hell i uhell" og som må gå igjennom måneder og år med slit før de kanskje, muligens får
et barn. Fy søren som jeg skammet meg for disse følelsene, men jeg grein likevel.




 De første månedene var annerledes enn med de første barna. I steden for å hyle det ut til hele verden at vi skulle få barn, var jeg stille. Det var kun et par-tre mennesker som visste om den kommende familieforøkelsen, og jeg ville helst beholde det slik. For den fremtiden som vi nå skulle få var så fjern for meg at jeg ikke klarte å si ordene uten å bli uvel. "Jeg er gravid -igjen" klarte jeg ikke å si til venner og familie før jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det at jeg måtte legge til at vi kom til å bli i Berlin en god stund til, og at jeg ikke kom til å jobbe videre på universitetsutdannelsen, var ikke så artig heller. Alle våre nære og kjære var jo kjent med planene våre. Og så slapp vi bomben.

Reaksjonene var en lett blanding av sjokk, vantro, glede, bekymring og en hel haug av spørsmål: "Hvorfor?" "Vil du ikke få deg en jobb og karriere?" "Skal du bare fortsette å få barn til du blir førti?"

Jeg klarte ikke å glede meg like mye som i de første svangerskapene. Jeg følte jeg hele tiden måtte forklare og forsvare denne nye fremtiden som ventet oss, og det var litt tungt å få et "HVA? ALLEREDE?" i steden for "gratulerer" når vi endelig gjorde det offentlig at vi ventet nummer tre. Folk ble såklart vant med tanken etter hvert, men kommentarene og spørsmålene ble ikke færre, og jeg var sliten.

Men ting endret seg den dagen det lille overraskelses-vesenet gav livstegn fra innsiden av magen for første gang. 
Jeg lå i badekaret og så ned på den lille kulen og prøvde å se for meg hvordan dette skulle gå. Kan jeg virkelig sjonglere tre små mennesker? Er jeg laget for å ha tre barn under fire år? Kommer vi til å greie å gi alle tre nok oppmerksomhet og oppfølging? Spørsmålene og angsten raste rundt i hodet mitt, men forsvant med ett da jeg kjente et lite dult fra den lille mageboeren. 
Jeg skvatt opp i sittende stilling og hold meg på magen. Like fort la jeg meg ned igjen og forsøkte å kjenne etter. DER. Der var det igjen. Det var noen som turnet i magen min. Et lite menneske som var lykkelig uvitende om hvor ambvivalent og forvirret mammaen som lå i badekaret var.  Et lite menneske som skulle bli en del av familien vår. En del av fremtiden vår. Resten av livet. 

Den dagen var det som om angsten, bekymringene og den irrasjonelle skammen silte ut av hodet mitt, og jeg fyltes av nytt mot. Vi skulle klare dette. Dette var en utfordring og en altomveltende overraskelse, men også en gave. At ikke jeg hadde sett det like klart før nå, var ganske flaut. Jeg ba den lille i magen stille om unnskyldning hver dag. "Det var ikke meningen, jeg ble bare fryktelig stressa" prøvde jeg å fortelle den voksende magekulen som selvfølgelig ikke ante hva jeg snakket om. Men det hjalp litt på min egen samvittighet. 

Da jeg først begynte å glede meg, var det som om jeg tok igjen for alle de ukene jeg gikk og sutret i starten, og ble en sånn superirriterende se-på-meg-jeg-er-så-gravid-og-det-er-så-gøy dame som ikke klarte å ha en samtale om noe som helst uten å vri temaet inn på min egen voksende buk. "Har du strikket julegavene i år ja -så stilig! Jeg holder på å strikke teppe til babyen, ja forresten, har jeg vist deg ultralydbildene.?" 


"Vet ikke om du har lagt merke til det men jeg er GRAVID."                                                                                                                                                  Sinnsykt gravid.

Et par uker før fødselen, gjorde angsten et comeback uten like, og jeg hadde flere melt-downs på badegulvet en jeg kan telle. Men slik hadde jeg hatt det før de andre fødslene også, så jeg tenkte at det var ikke så unormalt, men jeg fortalte det ikke akkurat til folk. De fleste fikk se en mamma som gledet seg sånn til å møte gutten sin, men på innsiden var jeg et vrak de siste dagene. Jeg var livredd for kaoset som det ville skape å få en nyfødt inn i familien, og jeg følte meg på ingen måte rustet til å bli trebarnsmor.

Så kom kvelden. Fødselen gikk lynraskt. Tre timer og vips -så var han der. Eller... Ikke "vips" akkurat. Det var et tretimers maraton og jeg bannet mye for meg selv mens jeg klamret meg til dolokket igjennom riene. (Ja jeg fødte hjemme. Av egen fri vilje. Du kan lese mer om det her, hvis du tør.) Ganske ironisk egentlig, at mesteparten av fødselen skulle foregå inne på det samme badegulvet som jeg lå og hulket på da jeg først fikk vite at det var enda en baby på vei... Ikke det at jeg lo særlig av den ironien mens jeg hadde rier. 

Kvelden den 19. mars lå vi der i sengen. Mannen min, jordmor, den nyfødte gutten min og jeg. Jeg klarte ikke å rive blikket fra ham. Akkurat det klarer vel de færreste nybakte mødre, men tankene mine var annerledes enn ved de to andre fødslene. Jeg var så overrasket. For det som inntil nå hadde vært så ubegripelig fjernt, skummelt og uvirkelig, føltes nå som det mest meningsfylte og naturlige jeg noen gang hadde opplevd. Selvfølgelig skulle vi ha en Lillebror. Selvfølgelig skulle han komme i år, den 19.mars, på dette stedet, på denne måten. Hjemme på soverommet vårt mens snøen dalte ned utenfor.
Blikket hans møtte mitt, og inne i hodet mitt holdt jeg verdens lengste takketale til min nyfødte sønn.



Jeg skal ikke ramse opp alt her og nå, men jeg sa blandt annet takk for at han var så snill og endelig komme ut (ni dager på overtid), at det føltes som om det alltid hadde vært meningen at han skulle bli komme til oss nå, og at han bare måtte unnskylde meg hvis jeg måtte gå og grine litt av takknemlighet på badegulvet etterpå.


Trygg Samsoving: Dette må du passe på



Selv om samsoving har vært omstridt, så anbefaler mange leger og erfarne mødre helhjertet det å dele seng med babyen sin. Men hvordan gjør man det på en trygg måte? Det finnes nemlig en del forhåndsregler som vi bør ta hensyn til hvis vi skal kunne sove trygt sammen med et lite menneske:



I følge ekspertene, er noe av det aller viktigste for trygg samsoving, at mor ammer. Akkurat dette vet jeg at sårer mange, inkludert meg som sluttet å amme Storesøster da hun var rundt seks måneder gammel. Men søvnstudier viser gode grunner for hvorfor samsoving er tryggest når mor ammer:  Amming utløser søvnmønstre hos mor som gjør at hun er mer var for barnets pust og bevegelser, enn hvis mor ikke ammer. Hyppigere oppvåkninger grunnet amming er også med på å gjøre mor mer bevisst på barnet i sengen, og sørger dermed før større sikkerhet.

Jeg må si at jeg sov faktisk sammen med Storejenta (av og til) etter at jeg sluttet å amme henne, men da har jeg passet ekstra godt på alle de andre forhåndsreglene.
Likevel, så må jeg understreke at det frarådes å samsove hvis man ikke ammer.

Videre er det superviktig å huske på at man ikke skal samsove hvis er påvirket av alkohol, eller hvis man røyker. Røyking er forbundet med krybbedød, siden barnet kan bli påvirket av "third hand smoking" via mors klær og pust. 

Det er viktig å passe på at små babyer ikke havner under en voksendyne. Jeg bruker gjerne en varm pysj og en babysovepose på Lillebror slik at han holder varmen uten dyne. 


 

 Det finnes haugevis av avisartikler der ute som advarer mot samsoving, men den generelle holdningen i forhold til temaet er i endring og flere og flere leger ser nå de mange fordelene ved samsoving:

 



Nyfødte babyer har i mer eller mindre grad problemer med å regulere egen kroppstemperatur, og stabil hjerterytme er noe som ikke er helt på plass hos ferske babyer. Forskning viser bla. at samsoving faktisk virker svært positivt på disse områdene, og babyens kropp viser tydelige tegn på trivsel ved samsoving. Jeg merket selv at Lillebror ble fort kald hvis jeg la ham i babysengen hans på dagtid. Men når han sov hos meg på natten var /er han alltid god og varm.

Samsoving har også bevist sammenheng med god psykisk helse senere i livet. I de artiklene jeg har lest, nevnes for eksempel større trivsel og stabil oppførsel i skoleårene, og mindre sjangse for psykiatriske problemer senere i livet.

Igjennom de snart fem årene vi har praktisert samsoving, har jeg plukket opp noen tips som kan være hjelpsomme på veien. For eksempel så er det gjerne slik at babyen forandrer seg til en spinnvill mark når han eller hun lærer å krabbe. Jeg husker det holdt på å tørne for meg når Lillesøster turnet rundt og gorde yogaøvelser i sengen midt på natten da hun akkuat hadde lært seg å krabbe. I denne perioden kan det hjelpe stort på nattesøvnen å bruke en sideseng til babyen. En sideseng er en liten sprinkelseng som er like høy som voksensengen, og er åpen på en side. Den festes med den åpne siden til dobbeltsengen, slik at mor enkelt kan strekke seg etter babyen hvis hun/han trenger kos eller melk. Samtidig skaper sidesengen en egen boltreplass for den ivrige krabbebabyen slik at mor slipper å få en liten tå i neseboret eller å bli lugget midt på natten.

Her er flere tips:




 Retningslinjene for trygg samsoving er jo nettopp det: -retningslinjer. Og selvfølgelig så klarer vi ikke å holde seg 100% til alle hele tiden. Men det er viktig å være klar over risikoene når man viker fra retningslinjene, prøve å gjøre samsovingen så trygg som mulig. Når jeg tenker etter, så er det ikke rart at vi må passe ekstra godt på når det gjelder samsoving i vår tid. Før så sov vi jo ikke i myke senger høyt oppe fra bakken med store myke dyner. Urstammefolk i dag sover jo fortsatt sammen med babyene sine på relativt harde (og ikke hevede) underlag,  med kun lette tepper og sjelden med store puter. Vannsenger var jo heller ikke akkurat så poppis mens vi fortsatt bodde i huler, så det er klart vi må henge med i svingene og tilpasse samsovingen til vår moderne hverdag, slik at alle sover trygt og godt.


Og våkner blide og uthvilte. I hvertfall en av oss...

Samsoving er den naturligste og enkleste måten vi kan benytte for sørge for at babyene våre er trygge om natten. Jeg respekterer dem som velger å ikke samsove, men roper høyt hurra for alle fordelene! De er så gode å ha i bakhodet når man møter superskeptiske leger eller kritiske småbarnsforeldre (møtte noen av dem i Tyskland ja...) som sammenligner samsoving med å la babyen sove med en slaketerkniv i armkroken! Fysj for noe grusomt sprøyt!
Samsoving -når det utføres på riktig måte -er trygt og sunt for mor og barn! 


 

 Passer du på sikkerhet når du sover sammen med babyen din? Har du hatt noen ulykker i forbindelse med samsoving?

Hva svarer du hvis du får kommentarer fra folk som er skeptiske til sikkerheten rundt samsoving?

 

Kilder: Scientific Benefits of Co-sleeping, Safe Co-sleeping habits, The Do's and Dont's of Co-Sleeping

Bursdagsdama som ikke blogget


I gårkveld satt jeg i godstolen med en eksploderende følelse av takknemlighet i brystet. Venninnegjengen min var samlet i stua vår.  Vi  spiste god mat og så igjennom bilder fra ungdomstiden frem til i dag. Da vi så igjennom bildene, ble det så innmari klart for meg hvor utrolig heldig jeg er. Selv om livet har bydd på mange tunge utfordringer og dype daler, har jeg alltid hatt familien min og en tett knyttet vennegjeng å støtte meg på. I gårkveld kjente jeg ekstra godt etter hvordan lykkefølelsen bruste innenfra, og jeg  unner alle mammaer å ha slike gode mennesker i livet sitt! Samme hva som kommer, og samme hvor utfordrende mammalivet blir, så vet jeg at jeg har et knippe mennesker som backer meg opp. DANKE SCHÖN go'inger!

Vi hadde det faktisk så hyggelig at jeg ikke engang fant frem kameraet. Jeg angrer litt på det i dag. For det hadde jo vært gøy å ha bilder fra kvelden å se tilbake på, men noen ganger føles det best å bare nyte øyeblikket og være hundre prosent tilstede. Jeg merker at det å blogge har tidvis tatt opp for mye plass i privatlivet, og jeg har vært for opptatt av at alt som er muligens bloggbart må fotograferes opp og ned i mente. Men i går så holdt det å kjenne på godfølelsen, og til og med det planlagte blogginnlegget uteble. 

 Etter å ha sett igjennom bildene av meg og venninnegjengen, satt jeg og så på bilder av meg selv fra barndommen. Utseendemessig har jeg nok forandret meg en god del, men 
ellers, så føler jeg meg stort sett som den samme jenta som setter pris på de samme tingene. 

 
Alltid vært over middels glad i mat...

 

 


"Litt" glad i oppmerksomhet.

 


Forfengelig og glad i sære kjoler                                                                                                                       Og sliter med å holde meg alvorlig foran kamera.

 

Hadde noen fortalt meg da jeg var yngre at jeg skulle være gift (med en TYSKER?!) og ha tre barn i den alderen jeg er nå, så hadde jeg aldri trodd på dem. 
Og når jeg ser på hvor jeg er nå. så lurer jeg fælt på hva i all verden de neste årene kan bringe med seg.

Bring it on! Let's do this! 

 





Sjokoladedrøm

Saftig og sjokoladekake med en flytende overraskelse i midten -helt uten sukker! Denne kaken er den nye helgekos-favoritten her i huset. For ca tre år siden la jeg om kostholdet, siden jeg alltid har slitt med at kroppen min reagerer veldig dårlig på sukker og mel. Det har vært en lang vei, og jeg har hatt mange perioder hvor jeg har gitt blanke i kosthold og spist ting som virkelig ikke var bra for kroppen min. Det siste året har jeg virkelig gått inn for å prøve meg frem på kjøkkenet og pønske ut alternative oppskrifter uten mel og sukker, som smaker like godt som de klassiske. Det har blitt en del prøving og feiling. Mest feiling. (Er en del mursteinmuffins som har havnet i søpla ja) Men jeg har omsider lært meg triksene som behøves for å lykkes med bakst uten hvetemel.

I denne oppskriften tok jeg utgangspunkt i en sjokoladedrøm (en slags brownie/sjokoladefondant) som mammaen min pleier å lage. Jeg byttet ut de ingrediensene jeg ikke tåler, og jammen ble resultatet en av de beste sjokoladekakene jeg har smakt! Kaken serveres rykende varm, og er flytende i midten. -sjokoladehimmelen med andre ord! Her er oppskriften hvis du har lyst til å prøve:
(hvis du vil lage den klassiske oppskriften med mel og sukker så finner du den litt lenger nede)

Sukkerfri sjokoladedrøm

Du trenger:

  • 4 egg
  • 150gram sukrin (jeg brukte sukrin gold)
  • 200gram smør
  • 200 gram mørk sjokolade (jeg bruker Cavalier Dark søtet med Stevia) 
  • 12 dråper stevia
  • 100 gram kokosmel
  •  3ss mandelmel 
  • 1ts bakepulver 
  • En klype salt 

Slik gjør du:

Smelt sjokoladen og smøret på lav varme i vannbad
Pisk egg og sukrin til det blir lyst og luftig og ha i stevia mot slutten
Bland alle de tørre ingrediensene. Vend sjokoladen forsiktig inn i eggedosisen.
Bland det våte i det tørre med en slikkepott. Pass på å ikke røre for kraftig, siden det slår ut luften av røra
Ha røra i en smurt ildfast form og stek i ca 8-10 minutter (steketid kan variere!) på 200 grader. Følg med på kaken.
Den er ferdig når den er stekt på toppen. Innsiden skal fortsatt være litt flytende!




Hvis du vil lage den klassiske kaken med sukker og mel, trenger du dette:
(fremgangsmåten er den samme som over)

  • 4 egg 
  • 200gram sukker 
  • 200gram mørk sjokolade 
  • 150 gram smør 
  • 200 gram hvetemel 
  • 1ts bakepulver 
  • En klype salt

Kaken smaker best sammen med litt vaniljeis og enda bedre med bringebær på toppen!

Til dere som vil unngå sukker kan jeg tipse om Diplom sin Lett Is!
Hvis det blir rester (og det er hvis med stor H) så smaker kaken nydelig når den kald også.
Jeg lar den stå i kjøleskapet og skjærer den i små biter når den har stivnet, så har man små browniebiter til kaffen! 

 
Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke har bilde av kaken i sin helhet, så er det fordi at jeg ikke klarte å vente med å smake på den!

God helg! 

 

Ti ting jeg aldri hadde forventet




Hvis noen hadde fortalt meg at jeg kom til å gjøre disse tingene (og enda flere merkelige ting) når jeg ble mamma, så hadde jeg sannsynligvis bare ledd av dem.
Det er mange prinsipper som har falt, men det som overrasker meg mest, er de merkelige små ting som har blitt luksus, og de ekle tingene som jeg nå ser på som en helt normal del av livet. 

1. Lyve for barna.
Jepp jeg lyver så det renner. Ikke om de store, viktige tingene, men det vanker noen hvite løgner. 
-mamma kan jeg få sjokolade? 
-vi har ikke sjokolade (sier jeg til tross for den 70grams plata med edelbitter sjokkis som alltid ligger i veska) JEG har sjokolade. Ikke "vi"....


 

 

2. Gå med gravidebukser -når jeg ikke er gravid. 
Det er merkelig hvordan man på slutten av graviditeten gleder seg noe infernalsk til å endelig kunne gå med vanlige klær,
men likevel ender med å gå med gravidebuksen de tre første månedene etter fødselen. De superstretchy buksene med ubegrenset plass til magen så behagelige at jeg tror jeg glemte hvorfor man egentlig gidder å gå med vanlige jeans. 

 
Ikke-gravid dame med  gravidebukser .... (og himla fashionable bæretøy)

3. Bli hoppende glad over en babypromp.
Det var et merkelig øyeblikk da jeg feiret en babypromp med hurrarop og applaus den første gangen. Jeg hadde aldri forventet å reagere slik, men herlighet for en glede! Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere som om jeg hadde vunnet 100 000 på et skrapelodd på grunna av utslipp av tarmgass når jeg ble mamma, så hadde jeg nok sett mørkt på fremtiden. Men alle som har hatt en kolikkbaby vet hva jeg snakker om. Promp er jo GULL for en baby som har vondt i magen. Alt blir så mye bedre etterpå. Jo mer promping  -jo bedre! 

 




4. Få en barnevogn-fetisj. 

Før jeg ble gravid, syntes jeg det var så flaut å høre på mammaer som snakket så inni hampen engasjert om barnevogner. Alle funksjonene, lufthjul, demping,design, aluminums understell. -seriøst? Det er en VOGN liksom. Holder det ikke at den triller både fremover og bakover og ikke er selvantennelig? Ahh, nei. Så fort gravidehormonene begynte å raide kroppen min, våknet min egen brennende interesse for disse skyvbare kjøretøyene. Jeg kunne sitte i timesvis og gjøre research, snakke med likesinnede mammaer og plaget vettet av mannen min med peilinger om hvilken merker som egentlig var best. Man vet man er litt for opptatt av barnevogner når man har eid oppimot ti stykker på fem år, og stadig ender med å sitte  og surfe og sikle på de nyeste, heteste modellene, selv om man på ingen måte har råd eller bruk for et nytt kjøretøy for arvingen. 

5. Se på en dotur alene som en slags meditasjon
Hvis du så bildet jeg postet for noen dager siden på FB siden min, så beskriver det normaltilstanden her i huset ganske godt.
Mamma har så og si ALLTID dopublikum. To tilskuere i front, som stirrer meg ned med glassblikk og en spinnvill baby på fanget. Alternativet er hylekor utenfor den lukkede døren, eller at noen presterer å falle ned trappen eller tegne på seg selv med den sprittusjen som jeg har lett etter i et år, på de 60 sekundene jeg har for meg selv der inne. MEN, når barna sover eller blir tatt hånd om av andre, og mamma får gjøre sitt i fred.... da er det plutselig som om baderommet forandrer seg til en japansk hage med solnedgang, fuglesang og klosteraktig ro som jeg aldri la merke til før jeg ble mamma.

6. Rope klokken 7 om morgenen
Før jeg ble mamma så brukte jeg som regel ikke stemmen min før det hadde gått noen timer siden jeg stod opp.
Jeg er et uhelbredelig b-menneske, og jeg liker ikke snakk, musikk eller skriking på formiddagen. Jeg var rett og slett stum helt til jeg fikk i meg mat og kaffe.
Nå derimot. Nå er det meg selv som hyler ut i en nådebønn før hanen galer når jeg blir bråvåknet av to sirkusartister som tar salto på ryggen min. 

7.  Betrakte butikkturer alene som en ferie
"Kan vi kjøpe dette mamma?" 
Jeg titter ned på hendene hennes som holder frem en pakke hold in nylonstrømper, to pakker sognemorr og vakumpakket flesk i biter.
"Uhm... nei??"
"HVORFOR IKKEEEEE? AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHRG!" 

Oh yes. Det slo meg aldri før hvor utrolig avslappende sted et supermarked kan være. Uten barn. For når man vet hvordan det er å trille en handlevogn lastet med over 30 kilo barn imellom hyllene mens de henger over kanten og rasker til seg tilfeldige varer som jeg må plukke ut, en etter en før jeg kommer til kassa, så blir en alenetur på Rimi som en All Inclusive ukestur til tropiske strøk.

 8. Alltid ha vesken full av kjekssmuler, brukte plaster, bittesmå hårstrikk og andre forstyrrende elementer. Seriøst. Jeg finner aldri det jeg faktisk leter etter i vesken min lenger.  Jeg kan stå der ved kassa på supermarkedet og grave forgjeves etter bankkortet i over ti minutter, og alt jeg klarer å fiske opp er små, støvete biter av bokstavkjeks eller en plastikktomat.

9. Frivillig ta i mot andre menneskers busemenn
Ok, dette er ekkelt. Men hvor mange av oss har ikke gjort dette? Når toåringen står der og rekker deg en pekefinger med en
busemann på størrelse med en drue, så går det ikke an å bare si "nei takk". Noen må jo sørge for at biologisk avfall blir forsvarlig eliminert. Lar man det bli opp til toåringen, så blir det enten klint på skjorta mi eller fortært av dem selv. -Noe jeg jeg helst vil unngå. Så da finner jeg frem et tørkepapir da. (Hvis jeg mot formodning greier å finne det i veska mi.) Og tar i mot snørret. Frivillig. Yess!




10. Glede meg til alt dette
Ja det høres kanskje ut som jeg ikke er helt riktig i hodet, men jeg går faktisk og legger meg om kvelden og ser frem til det kaoset som kommer i morgen. Jeg ligger der helt utslitt etter å ha tørket snørrete neser, rengjort små rumper,  vasket opp melk fra gulvet og gnikket bort uidentifiserbare flekker fra kåpen min, og likevel syns jeg det er helt ok at i morgen vil bringe mye av den samme galskapen. 

 

 


Hva gjør du etter at du ble mamma, som du aldri hadde trodd du ville gjøre?

 

 

Vinnerne av Giveawayen!



Javel venner, da er det avgjort! Over hundre lesere meldte seg på giveawayen i håp om å vinne Juksekokeboka og i dag har jeg trukket vinnerne!

Nå får snart tre heldiggriser bok i posten. -Ble det deg?


Da jeg skulle trekke vinneren, merket jeg at jeg ble en smule overengasjert og spent. Jeg syns det er i overkant morro med giveaway, loddtrekning, yatzy ol.. Skal ikke mye til for å gjøre meg spent altså.
Det endte med at jeg i all spenningen midlertidig mistet evnen til å telle, og måtte numerere samtlige kommentarer på nytt før jeg kunne trekke...
Men jeg fikk orden på det til slutt, og utførte en høyst nøytral trekning ved hjelp av min gode venn: True Random Number Generator. Slik gikk det:




 

 

Vinnerne ble ...

*trommevirvel*




Dadadadam....

Ok greit jeg syns dette er litt for gøy.

 

 

 

 




De som får Juksekokeboka i posten er:

Nr 19: Heidi! (Det var to Heidier, men dette er altså du som kommenterte lørdag 12.okt kl 20.02)

Nr 56: May-Helen Johnsen

Nr 95: Monica BL

GRATULERER  til dere! 

Okay, dere tre heldiggriser! Send meg en mail med fult navn og postadresse, så får dere bøkene deres snart!




 Til alle dere andre som var med: bedre lykke neste gang. Det kommer flere sjanser med andre fine premier!

og takk til Susanne som var så grei å lage en stk inspirerende kokebok for oss kjøkkenkaotikere med lite tid og varierende god fantasi.

 

...og mens vi snakker om Susanne...har dere lest kronikken hennes på VG i dag
Det altså ikke bare kokebøker og matpakker på agendaen hos denne dama. Sterkt! 

Ja og så må jeg bare minne dere på landskampen. Ja fotball. Jona snakker om fotballkamp. Første (og siste?) gang det ordet nevnes på mammalivet!
Men det står mellom Island og Norge i kveld, så da gjør ikkefotballfans som meg et unntak. Hoho -mon tro hvem jeg skal heie på...

Ha en strålende kveld videre!

 

 

 

 

Oppskrifter

 


Etter at jeg flyttet bloggen har jeg fått en god del henvendelser angående oppskriftene mine som tidligere var å finne i menyen under headeren. Folk lurte rett og slett på hvor de var blitt av.
På grunn av flyttingen har oppskriftsiden min blitt borte. Men frykt ikke! Jeg har jeg nå brukt dagen på å samle de mest populære oppskriftene mine her på den nye bloggen. Jeg har lagt til en knapp i menyen ("MAT") slik at dere alltid kan finne tilbake til oppskriftene.
Bon Appetit!

ps:  -har du en utfordring tli meg? Sjekk teksten nederst i innlegget!


 


Jeg elsker å lage mat og pønske ut sunne og smakfulle oppskrifter.

Jeg spiser hovedsakelig lavkarbomat, siden jeg tåler sukker og mel dårlig,

men hey -jeg er bare et menneske, så det blir selvfølgelig noen utskeielser her og der.

 

  

 

 

 

LAVKARBO: ENKLE MUFFINS

 

LAVKARBO PEPPERKAKER

ENKEL JULEBAKST: SUGAR COOKIES ( hei karbobombe!)

LAVKARBO: BOUNTY

RAWFOOD & SUKKERFRITT: INGEFÆR FUDGE

 

LAVKARBO: VANILJEFUDGE MED SJOKOLADETREKK

LAVKARBO: SJOKOLADE COOKIES

 

 

LAVKARBO: SJOKOLADEKAKE M/SKOGSBÆRKREM

 

Jeg er som sagt helt hekta på å lage mat og finne på mine egne oppskrifter. 
Hvis du ønsker at jeg skal legge ut flere (evt har en ønskeoppskrift) så er det bare å si ifra.
Legg igjen en kommentar hvis du vil ha flere mattips.
Jeg tar utfordringen gjerne!

Har du prøvd noen av mine oppskrifter? Fortell gjerne om reslultatet!  
Psst! husk å melde deg på giveawayen min.
Tre heldige lesere får Juksekokeboka tilsendt. 
Vinnerne trekkes i morgen!

Om ting som ikke varer evig

Her vi er nå: Å bli våknet om natten av babyføtter som sparker meg i pannen. Lyse stemmer som blir høyere og høyere om morgenen, og krever at vi skal stå opp før hanen galer og servere havregrøt eller yoghurt som i de fleste tilfeller havner helt eller delvis på gulvet.

«En hver alder har sin sjarm» sier folk ofte. Og jeg nikker, delvis enig. For ut ifra det jeg føler nå, og det som mødre som er forbi denne livsfasen forteller meg, så er jeg rimelig sikker på at her vi er nå, denne tiden, alltid kommer til å være en tid jeg vil ønske at jeg kunne dra tilbake til. Ikke hver dag kanskje, men ofte. Veldig ofte. Jeg tror småbarnstiden har en helt egen sjarm og en verdi som jeg altfor ofte ofte glemmer i hverdagen.

Her vi er nå, er tiden for å puste på skrubbsår, kysse i pannen, bære og stryke, tilby et trygt fang å sitte på til en hver tid. Vi får utallige klemmer, susser og hurrarop når vi har vært adskilt i en liten stund.

Her vi er nå: å amme så mye at jeg må spise som en toppidrettsutøver og ta fjorten forskjellige kosttilskudd for å ikke bli svimmel og svak som en hundreåring. Å ta i mot utfordringer hver dag, takle en trassepisode om gangen, og hver sykdomsperiode som kommer. Prøve ut alle mulige pedagogiske triks og tips, bare for å lære at det ofte holder å se barna våre sånn som de er, og følge hjertet, selv om det ofte er akk så forvirrende og skummelt.



Her vi er nå: å være våken om natten, altfor forbannet ofte. Å være umenneskelig trøtte og surre rundt i en zombietilstand, glemme avtaler, glemmer ord, glemmer å ringe de som har bursdag. (Beklager bursdagsbarn! Jeg kommer sterkere tilbake om 5-10år!) Å nikke og late som vi er oppdatert når folk snakker om nyeste nytt fra kjendisverden eller utenriksnyhetene, når sannheten er at vi leser baksiden av cheerriospakka oftere enn vi aviser. Å sikre alle stikkontakter, fjerne alle potensielle livstruende plastikkposer og bare kjøpe bord med runde kanter. Å stokke rundt på prioriteter, ønsker, drømmer og planer. Vi jobber så innmari hardt, og gir oss aldri. Vi gjør alt for å kunne være der for menneskene som titt og ofte søler, gulper og tisser på oss. 


Jeg har sagt det før, og jeg kommer ikke til å slutte å minne meg selv på det: Her vi er nå er en spesiell tid. Ja det er tøft å være foreldre tre bittesmå mennesker som har vidt forskjellige behov og interesser. (Den ene vil ha mamma til å synge vuggesanger på sengekanten, mens den andre krever «FOX SAY!» ) Det er tøft å være SÅ mye mamma og pappa hele tiden, og det er strengt tatt ikke SÅ gøy å måtte vaske opp melkesøl og lete etter tre små matchende sokkepar hver bidige morgen. Det føles ikke alltid som «verdens beste jobb» å være mamma og pappa når vi bekymrer oss i hjel over en baby som gråter utrøstelig eller når vi har dager hvor den dårlige samvittigheten holder på å ta kverken på oss. Vi ønsker ofte at vi kunne hatt mer tid til bare oss to, til venner og til andre ting vi brenner for. 

Men i dag er jeg oppmerksom. For tannløse smil og fireåringer på fanget er ting som ikke varer evig. 

Jeg legger merke til de gode klemmene, kyssene og det evige mylderet som jeg ofte tolker som «mas». Jeg kjenner den deilige babyduften, og den umiskjennelige stanken av surnet melk. I dag lever vi sammen med tre små mennesker som trenger oss så fryktelig mye akkurat nå, men behovene endres og før vi vet ordet av det er det ingen som våkner oss om morgenen eller krever at vi skal leke hest og trave rundt i stuen lenger. Det er en gave å være der for dem nå. Og dessuten så var det jo akkurat dette vi drømte om da vi møtte hverandre. På en måte.



Okay, greit. Vi drømte kanskje ikke så mye om våkennetter, søskenkrangling eller skittentøyskurver som flommer over og fyller hele vaskerommet. Vi drømte heller ikke om å diskutere hvem sin tur det er å gå ut med søpla eller skifte den neste bæsjebleien, og vi drømte definitivt ikke om et kaotisk, klissete hjem med evige rotehauger som samler seg på de merkeligste plasser. Men jeg glemmer så ofte å tenke over hvor heldig jeg er som får være vitne til alt det vakre som skjer på en helt vanlig hverdag. Alt det som er forbigående og unikt for denne tiden. 



Små hender som utforsker en dyr blomst. (En av de få som har unngått en grusom død av uttørking, grunnet mine manglende grønne fingre) Jeg biter sammen tennene og holder tilbake ordene. Egentlig vil jeg rope «Ikke leke med blomsten, den kan falle ned!» Men hva så med den derre blomsten? Den kommer ikke til å være her om 10 år til. Men minnene kommer til å være der. Og denne dagen er her nå. 

Jeg gleder meg til fremtiden også. Den blir garantert også spennende, fin og sikkert enda mer utfordrende. Men klemmene, sussene, bæringen og den ubegrensede kjærligheten som jeg får i gave hver dag nå...alt det vil endre seg. Jeg kommer til å sette pris på mer alenetid i fremtiden. Publikumsfrie doturer, handlelister som ikke domineres av ketchup og fiskepinner og rådyre bleier. Jeg gleder meg til utekvelder hvor jeg ikke sjekker mobilen hvert fjerde minutt. Men fy søren. Babyvalker og babyhår, toåring som holder uforståelige prekener og roper "Mammaen min!". En fireåring som tror at deltakerne på "Skal vi danse" er prinser og prinsesser, og som filosoferer og stiller spørsmål som INGEN kan svare på -det er bare så innmari fint! 

Hun stryker bladene langsomt og forsiktig. Jeg holder avstand og bare ser på. (Og tar bilder selvfølgelig. Noe må jeg jo gjøre for å distrahere meg selv fra det faktum at hun leker med min eneste halvtlevende potteplante) Hun dytter litt, lukter og legger hodet på skakke. «Så fin!» sier hun og klapper sammen hendene av begeistring før hun snur seg mot meg og sender meg et strålende smil. «Blomsten fin mamma! Se!»

Jeg ser. 
I dag ser jeg ekstra godt etter. Og jeg elsker her vi er nå. 

 

 

 

Giveaway! Du kan vinne Juksekokeboka



Hurra! I dag har jeg tre eksemplarer av den rykende ferske Juksekokeboka å lodde ut!

Tre heldige lesere får tilsendt den nye kokeboka som er stappfull av snarveier til gode og raske middager og desserter.

Boka er skrevet av Journalist og blogger Susanne Kaluza, som tidligere har gitt ut den bestselgende boka "I boks -den lille matpakkeboka"
Da denne boka kom i posten, var jeg rimelig spent. En kokebok med ordet "jukse" i tittelen er definitivt min stil. Jeg elsker å lage mat,
men ofte blir det altfor ensformig middagsmeny når tiden ikke strekker til. Dessuten så er det ikke alltid så fristende å komponere en helsunn middag
fra bunnen av når man har et barn på armen og to som har limt seg fast i beina mine. 

Vi prøver å være fornuftige i matveien (i det minste i hverdagene..), men jeg kan likegodt tilstå at ungene er litt for godt kjent med Hr.spaghetti og Mr.posesaus.
Yoghurt med honning har også blitt en "middag" i dette huset på enkelte dager.Heldigvis kom jeg over Grandis-avhengigheten min da vi bodde i Berlin...
Denne boka var en super motivasjon for meg til å prøve ut noe nytt og litt mer spennende. 

De første middagsoppskriftene som jeg har testet er disse:

 

Kylling i sataysaus, laget på under 15 minutter!



Juksesushi - rask og digg kosemat på kjærestekvelden:

 

Ovnsbakt Paprika -tyskeren min var begeistret for disse:

 

Jeg må innrømme at mine middager ble ikke helt like lekre i utseende som bildene i boka, men det smakte i hvertfall veldig godt. 
De fleste middagene kan lages på veldig kort tid. Mange av dem er kan lages på under 15 minutter, noe jeg trodde var nærmest umulig for de så jo ganske kopliserte ut,
men det gikk faktisk hvis jeg barrikaderte kjøkkenet eller fikk mannen til å holde fortet i mens.
Det er jo kjempeherlig å lage mat sammen med barna på de dagene vi har tid og ork til det, men helt ærlig
så liker jeg best å være alene på kjøkkenet når jeg har dårlig tid. Én stk distré kokk i ammetåka lager nok kaos for å si det sånn...

Boka inneholder som sagt også kjappe og enkle dessertidéer. Favoritten vår er disse magiske pannekakene med bare TO ingredienser!
Disse har vi også brukt å ha til helgefrokosten, og de smaker ekstra godt med pisket krem eller lønnesirup. 

Sunn og deilig dessert på fem minutter:

 

Jeg digger det moderne og ryddige designet i boka. Jeg syns også det er fint at Susanne oppfordrer til å eksperimentere og lage sine egne versjoner av rettene.
Siden jeg spiser minimalt av sukker og mel, blir det automatisk til at jeg varierer oppskriftene litt etter mine behov. Jeg jukser rett og slett litt!
Og ofte har man jo ikke alle ingrediensene i hjemmet (eller eventuelt glemmer hvor man har lagt dem...*kremt*)
I sushiretten droppet jeg for eksempel risen og brukte mer grønnsaker i steden.
 

Susanne Kaluza oppfordrer til juks og triksing på kjøkkenet:
 




Under alle oppskriftene finner man også tips til hvordan man kan variere og pimpe opp rettene, og hvordan man kan gjøre maten enda mer barnevennlig for de minste.
Den inneholder også en guide til de beste halvfabrikata-alternativene som er å finne i butikken. De tipsene har jeg allerede tatt i bruk,
så nå vet jeg hvilken spaghettisaus som inneholder mest tomater og minst av annet usunt tullball. Slike tips får jeg aldri nok av!

Nå har jeg altså fått lov til å lodde ut stk av denne boken til tre heldige lesere.

Hvis du har lyst til å vinne boken, kan du enkelt delta i giveawayen slik:

 

Edit: 15.10.13 kl 13:52 PÅMELDING STENGT! VINNERNE HAR BLITT TRUKKET.

OPPDATERING KOMMER.


 -

likdette innlegget på Facebook her.

-kommenter under dette innlegget når det er gjort!

Vinneren trekkes om noen få dager, så det er bare å hive seg på! 
Husk å legge inn emailen din ( i feltet der det står "email" ) når du kommenterer så jeg kan ta kontakt hvis du vinner.
(mailadressen blir ikke synlig på bloggen hvis du legger inn i riktig felt) 

Og forresten, dette innlegget er ikke sponset. Hurra for mat og moro ;)

God helg!


Hva lager du til middag når du har dårlig tid/er sliten? 

Hvilke ferdigmiddager/ halvfabrikata går det mest i hjemme hos deg? 


 

Har jeg gjort noe dumt?




Når jeg skriver dette, ligger jeg på gulvet nede i kjelleren fordi dette er det eneste stedet hvor det er rolig. Noen ganger trenger jeg en pause for å roe tankestormen i hodet mitt. Det kom helt ut av ingenting. Et øyeblikk hvor jeg kjente på hvor utrolig skummelt det er å sitte med ansvaret for tre små skjebner.

 

Så nå ligger jeg her på kjellergulvet i huset til foreldrene mine med pc'en foran meg og gjør det jeg alltid gjør når jeg føler meg fortvilet: jeg skriver.

 

Det er som regel godt å være på besøk hos mammaen og pappaen min, men i kveld er jeg urolig og greier ikke å ha folk rundt meg.

Jeg hører pusten deres og snorkingen fra det rommet hvor jeg pleide å sove da jeg var barn. For en bisarr følelse. Der inne på det gamle rommet mitt, der hvor jeg pleide å synge spice girls med hårbørste-mikrofon og lese penny -der ligger det nå noen små ualminnelig morsomme, vakre mennesker som er mine barn. Det var jo en av mine største drømmer, det å bli mamma. Og nå har den gått i oppfyllelse. Jeg har vunnet tre ganger i lotto. Men akkurat nå er jeg livredd for at jeg har rotet det skikkelig til.

 

I hverdagen når altfor mye skal skje på en gang, merker jeg ikke så mye til den tvilen. Det kan hende at den blusser opp i et vanskelig øyeblikk, men så forsvinner den like fort igjen. I kveld er det annerledes.

Vi har nylig tatt en gigantisk avgjørelse som kommer til å påvirke de tre små menneskene for resten av livet, og jeg kjenner ansvaret ligge tungt over skuldrene mine som en stor sandsekk. 

 

Vi har tatt dem med oss bort fra alt de kjenner. Besteforeldre, venner, barnehage, naboer. Leiligheten vår. Herregud, leiligheten vår. Det stedet hvor Lillebror ble født! Nå kan vi aldri dra tilbake dit.

Vi har avbrutt de vennskapene de så vidt hadde begynt å utvikle, vi har reist bort fra det fine, trygge nabolaget vårt. De er ikke Berlinbarn lenger. 

 

Jeg prøver å roe angsten ved å si til meg selv at -det går jo bra med dem! De ser jo ut til å takle det helt fint. De har kommet seg knirkefritt igjennom barnehagetilvenningen, de har fått nye venner og de har til og med begynt å bruke norske ord. Men saken er bare at jeg har vært der selv, og jeg vet hvordan det er å være ny i et fremmed land. Jeg opplevde det selv som barn, og jeg vet at på innsiden skjer det så mye mer enn det foreldrene hører fra barna. Jeg vet at barna våre får veldig mye nye, positive ting inn i livene sine ved å flytte hit, men vil det være nok for å veie opp for det de mister?

 

Jeg husker da vi dro tilbake til Island på besøk for første gang etter at vi flyttet til Norge. Jeg gledet meg så mye at jeg fikk sommerfugler i magen hver gang jeg tenkte på å reise hjem. For det føltes fortsatt som at Island var hjemme, og Norge var nytt. Men da vi endelig ankom på øya, merket jeg at ting hadde endret seg.

Det første jeg merket var at ting i hjembygda mi hadde endret seg. Vennene mine hadde også blitt to år eldre, fått nye interesser og nye venner. Jeg som hadde håpet på en herlig velkomst med hurrarop og "godt å se deg igjen!", ble ganske skuffet. Livet hadde jo gått videre der også. Uten meg. 

 

Det andre jeg husker best fra turen, var det at jeg merket at morsmålet mitt hadde begynt å glippe. Ikke mye, men nok til å gjøre meg redd. Ville jeg glemme språket mitt nå som jeg bodde i Norge? Ville jeg ende med å være turist i eget hjemland med gebrokkent språk og lite eller ingen peiling på hva som egentlig foregår i samfunnet på den kjære øya mi? Ville jeg ikke høre til der lenger?

 

Jeg har kart å tviholde på språket frem til nå, men det er ikke fullstendig i behold. Det er ikke fritt for grammatikkfeil og ordforrådet mitt har krympet såpass at jeg føler jeg må ha en ordbok i lomma hvis jeg skal klare ha lange samtaler med folket hjemme uten å drite meg skikkelig ut.

Jeg har ingen kontakt med venner fra barndommen, og når jeg er på Island, føler jeg meg akkurat som en turist, selv i den bygda jeg vokste opp i. Selv om jeg har det veldig bra i dag, så er det ofte et sårt punkt for meg at jeg ikke at jeg hører ordentlig til noe sted. I Berlin er jeg hun skandinaviske, i Norge er jeg hun islandske, og på Island er jeg hun som har blitt norsk. Misforstå meg rett: dette er ikke noe som tar fra meg livsgnisten altså, så ille er det ikke. Og det har jo kommet utrolig mye godt ut av det å ha vokst opp i Norge. Men jeg misunner dem som har et sted hvor de hører til. Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mine dette. Slik at de kan glede seg til å dra hjem, og virkelig føle seg hjemme. 

Og det er her det lille angstanfallet mitt kommer inn. Har jeg gjort noe fryktelig dumt?

 

Hva om mine barn aldri kommer til å føle at de hører til noe sted? Lillebror er jo så liten at han kommer nok til å føle seg mest norsk, men han vil uansett ha være tysk-islandsk, og ha familien sin spredt ut over tre land. Hva om de blir de tyske barna i Norge, turistene på Island og de norske barna i Berlin? Hva om de kommer til å være bitre på meg for at jeg har revet dem opp etter røttene og tatt dem med hit? Hva om de glemmer tysken? Hva om jeg har tatt dem med fra det stedet hvor de egetnlig hører hjemme? Og det verste er at jeg gjorde det av egositiske grunner. Vi kunne fint ha blitt i Berlin for alltid, hadde det ikke vært for meg. Vil de kunne tilgi meg for det?

 

Jeg hører små snorkelyder og mumling fra det gamle rommet mitt. Jeg titter inn døren og ser at de fortsatt sover. Jeg setter meg ned på gulvet ved siden av sengen og ser på veggene, det lille vinduet, døren min. Jeg tenker tilbake på sene kvelder med lekser, venninnebesøk, kjærestebesøk og musikk. Jeg husker hvordan det føltes å komme tilbake til dette rommet etter en lang dag på skolen eller etter en ferie. Lettelsen og roen. Det var i grunnen ganske deilig å bo her. Jeg var jo egentlig litt hjemme, på en måte. 

 

I over sju år har jeg bodd i dette huset med mine foreldre og søsken. Lenger har jeg aldri bodd noe sted. Så kanskje dette er det nærmeste jeg kommer til det å være hjemme? 

Hadde jeg fått bestemme så ville livet sett mer lineært ut. Jeg hadde droppet å flytte så mange ganger som jeg har gjort i løpet av livet. Jeg har kommet litt ut av tellingen, men det lille gule huset vi bor i nå med barna våre, tror jeg er det tjuende hjemmet mitt. De fleste gangene har det ikke vært opp til meg. Jeg hadde ikke noe valg om å flytte. Jeg var bare et barn, men jeg kjente likevel på det stikket i hjertet mitt og savnet hver gang jeg sa farvel til et hjem.


Jeg titter bort på de små med rufsete hår som ligger der og forhåpentligvis drømmer om langt mindre kompliserte ting. Innen et år vil de få enda et nytt hjem, og jeg har bestemt meg for at der skal vi bli. 

Lenge. 

 


Har du slitt med skyldfølelse etter at du flyttet med barn? Hvor gamle bør barn være før de får ha et ord i saken om flytting?

 

 

 Hvor er hjemme for deg? Er det der du bor nå, eller et sted du bodde før? 


Jeg snakker for mye til barna



Foreldre snakker for mye til barna sine. -Det blir for mye prat og for lite handling! Dette hevdes i alle fall i en artikkel jeg leste i et familiemagasin (tyske Nido) for en stund siden. I artikkelen ble flere kommunikasjonseksperter, barneleger og foreldre intervjuet om hvordan vi kommuniserer med barna våre i hverdagen.

Hovedtemaet i artikkelen var det at vi voksne sier så innmari mye til barna våre -H.E.L.E tiden, og at det i visse situasjoner ikke har noe for seg. Vi kommuniserer bare én vei, mens barna siler ut det meste vi sier fordi det er rett og slett blir for mye prat. Barna blir uinteresserte i den beskjeden vi egentlig ønsket å formidle, fordi at vi fyller inn med for mye løsprat, forhandlinger, diskusjoner og ikke minst: repeterer ting de allerede vet.

Unødvendige forhandlinger
Jeg kjenner meg definitivt igjen i det artikkelen beskriver. For her i huset prater undertegnede muligens i overkant mye til barna når det kanskje ikke har så veldig mye for seg. Jeg tar meg selv i å starte en diskusjon over temaer som ikke går an å forhandle om.

Gjengangere
Jeg kan stå der og lire av meg replikker som «Du MÅ  pusse tenner, ellers kommer karius og baktus og du får vondt i tennene og da må du til tannlegen!» ,som om ikke jeg har sagt det før? «Ikke dra meg i håret fordi at det er ikke snilt og jeg synes det er vondt og dessuten så har jeg ikke så mye hår å ta av» som om ikke de vet at det gjør vondt å bli lugget og «Jo du må ha på gummistøvler fordi det regner ute og du blir våt hvis ikke du har dem på» som om ikke de forstår hvor kjipt det er å bli våte på beina. Og i mens ligger toåringen og leker med plastbrødskiver som om jeg aldri hadde åpnet munnen i det hele tatt.


Støvler? Sa du noe om støvler? Jøss, det gikk jeg glipp av...

Kommunikasjon uten ord
I artikkelen fortelles det at det er et særs vestlig fenomen å diskutere og jabbe i vei med barna sine på den måten. I Berlin ble jeg kjent med foreldre fra mange andre kulturer, og jeg beundret hvordan enkelte foreldre kunne få ungen til å motta en beskjed om at noe ikke var lov, uten å si et ord, bare ved å SE på dem! Det hadde jammen vært praktisk noen ganger!



"Legg fra deg den saksen" -blikket. Fikk jeg det til? Greit, jeg må nok øve litt.

Bare få det overstått
En barnelege forteller magasinet at foreldre som kommer til henne for å få vaksinert barna sine gjerne står der og diskuterer med en toåring i evigheter før det som uansett må skje, omsider skjer. Barnelegen mente at det er lite poeng i at stikket som bare tar to sekunder, og som kommer til å bli gjennomført uansett, først skal drøftes i tjue minutter med toåringen på legeværelset. Hun mener det er greit å forklare i forkant av legebesøket, men at det holder i massevis. Diskusjon fører bare til mer usikkerhet og enda mer urolige små pasienter.

Jeg forstår hva legen mener. Det hjelper ikke så veldig at mamma sier at det er over på et blunk og at hun skal få en is etterpå, eller at det må gjøres fordi det er viktig for folkehelsa. En toåring bryr seg da fint lite om hva jeg babler om når hun står der og skal bli stukket. Hun er bare bekymret for den derre spisse, skinnende greia som legen holder i hånden. Da er det kanskje like greit å si «Nå tar vi sprøyten» og få det gjort?

Diskusjonsfellene
Jeg har lagt merke til at jentene mine på 4 og 2 ½ år ofte blir sure og frustrerte hvis de får for mange valg eller hvis jeg diskuterer for mye med dem. Det å finne et antrekk om morgenen kan gjerne bli en halvtimes diskusjon om ikke jeg sparer litt på ordene mine. Og skal vi i butikken, så kan jeg love deg at det blir rabalder hvis jeg sier «nei vi kjøper ikke det fordi at det er usunt og sånt spiser vi bare på lørdager fordi at  blablabla?». Som regel fungerer et «Nei» og deretter stillhet mye bedre enn en lang tale på to hundre ord om hvorfor ikke vi kan ha marshmellows til middag. Eventuelt svarer jeg «JA det kan vi jo kjøpe -til lørdag» for deretter å holde munn. Protestene stilner som regel raskere etter en kort beskjed.

Det er lov å prøve seg
 

Men det er vanskelig! Jeg faller stadigvekk på trynet i den derre smeigemamma-fella. Jeg blir så opptatt av å informere om hvorfor jeg sier nei eller å overtale barna til å gå med på det jeg vil vil at de skal gjøre. Ofte glemmer jeg det faktum at de ikke engang har spurt meg hvorfor. For når jeg tenker meg om så spør de ikke hvorfor de må pusse tenner før leggetid eller ha på seg støvler når det regner. De har jo hørt det før og vet nøyaktig hvorfor. Så når de begynner å gjøre motstand, er det kanskje ikke så vits i å la skravla gå fult så mye? Kanskje de hører bedre etter hvis jeg holder tilbake litt?

Kort og godt
Barn kommuniserer rimelig direkte når de vil noe i forhold til oss voksne. De legger ikke ut i det vide og det brede om hvorfor de vil at jeg skal gi dem fargestiftene og tegneark og hva som kommer til å skje hvis ikke jeg gjør det.
«MAMMA gi meg tegnesakene er du snill!» er nok til at jeg forstår hva de vil.

Eksperiment
Derfor har jeg i det siste eksperimentert med å kommunisere på en litt annerledes måte med jentene. Jeg er direkte og velger ordene nøye når jeg skal gi beskjeder. Jeg forteller hva jeg vil, (eventuelt hva jeg IKKE vil) og that's it. Selvfølgelig prater vi om ting her hjemme (jeg har ikke blitt robot-mamma som kun fyrer av kommandoer altså) og har normale middags-samtaler og hyggeprat mens vi leker osv. Og jeg hører selvfølgelig på barna mine når de har noe å si, og jeg viser at jeg ser dem. Men jeg har sluttet å legge ut om hvorfor de skal legge seg eller hvorfor jeg vil at de skal pusse tenner. Jeg forhandler ikke lenger så ofte om ting som ikke kan forhandles. Jeg er kort og rett på sak, og jeg prøver å tenke at action speaks louder than words.  -og vet du hva? Det funker!
På en måte.

Greit, av og til kommer det en uunngåelig trassepisode uansett hvor få ord jeg holder meg til, og uansett om jeg bare tar på dem de støvlene. Men i det store og hele, så merker jeg at barna blir mindre irriterte på meg og at de trives bedre med denne formen for kommunikasjon. Jeg synes faktisk at de hører bedre etter hvis jeg holder meg til denne typen kommunikasjon når jeg skal ha frem noe viktig. Og jeg har innsett at den smeigemammaen som alltid skal overtale og forklare, lett kan havne i trøbbel med to smårollinger som lukker ørene og finner på helt andre ting, når hun er på femte avsnitt av tannpuss-talen.

Heldigvis har jeg mange voksne som gidder å høre på (og lese) mine tankespill og diskutere med meg!

 


 

Er du en smeigemamma som forhandler for mye?
Syns du det er riktig å forklare og forhandle med barna hele tiden?
Hvordan reagerer du når barna nekter å gjøre det du ber dem om?

 


 

Tyske foreldre raser over boken jeg kjøpte




«Å la en baby gråte alene er ikke å trene den til å trøste seg selv», hevder motstanderne av søvntrening, «det som skjer er faktisk at de gir opp å uttrykke sine behov.»

 

"Alle barn kan lære seg å sove" heter boken som for tiden får knallhard kritikk i Tyskland. Akkurat nå foregår det en underskriftskampanje mot salget av boken.


Tyske foreldre har fått nok

Boken som først ble utgitt for drøye ti år siden, har blitt solgt i over 700.000 + eksemplarer, og ble utgitt på nytt i oppdatert versjon i 2006.

Boken handler om barns søvn og hvordan man kan løse søvnproblemer hos de små. Første del av boka består av generell info om søvnforskning og hvor mye søvn barn egentlig trenger. 

Men så kommer delen som får Tyske foreldre til å rase: søvntrening.

"Denne metoden er rett og slett grusom, og det burde ikke spres propaganda for den! Til og med Ferber har distansert seg fra sine opprinnelige metoder" sier en av foreldrene som har skrevet under kampanjen


Søvntreningsprogram

Boken "Alle Kinder können Schlafen lernen" inneholder et detaljert program for småbarnsforeldre, hvor målet er å få barnet til å sove hele natten, eller i det minste klare å sovne på egenhånd når de våkner i løpet av nattetimene. Kort forklart, så ligner opplegget i boken på en modifisert og litt "mykere" versjon av den mye omtalte Ferbermetoden. Den mye omstridte Ferbermetoden innebærer blant annet å la barna gråte uten trøst i opptil en halvtime for å trene barna til å sove hele natten. Det som gjør saken interessant, er at Ferber, som var inspirasjonen til metoden i boken jeg kjøpte, nå har distansert seg fra sine opprinnelige anbefalinger, og har gitt ut en meget redigert nyutgave av sin egen bestselgende bok. 


"Alle barn kan lære seg å sove" (Jedes Kind kann schlafen Lernen) inneholder tabeller som viser hvor mange minutter man skal trøste barnet, før man går ut av rommet og blir der i x antall minutter, uansett om barnet gråter.

De første dagene av programmet, er det snakk om å la barnet gråte i 1 minutt alene, for så å øke til 3 minutter i løpet av tre dager. Man får gå inn til barnet etter den bestemte tiden, men da kun for 1 minutt, for så å gjenta prosessen til barnet sovner av seg selv. Dette kan gjerne ta opptil flere timer per kveld å gjennomføre. I boken hevdes det at de fleste barn vil sove mye bedre allerede etter tre dager, men at det kan ta opp til to uker før den endelige effekten vises.

 

"Følg med på klokken når du går ut av rommet fordi minuttene kan føles lange. Døren kan være stengt til du går inn igjen. [...] Når du går inn kan du snakke med barnet og stryke, men du må aldri ta barnet på fanget eller tilby hjelpemidler som smokk eller flaske. Barnet skal heller aldri sovne mens du er inne på rommet." -utdrag fra boken "Alle Kinder können schlafen lernen". A. Kast-Zahn & H. Morgenroth



Vi prøvde

Denne boken har vi altså i bokhylla vår. Vi kjøpte den i et desperat forsøk på å hjelpe vår eldste datter med å sovne om kvelden og sove bedre, da vi ventet vår andre barn. Storesøster var 1,5 år gammel, jeg var høygravid og utslitt etter mange måneder med konstant avbrutt nattesøvn. Vi var bekymret for hvordan vi skulle takle overgangen til å bli tobarnsforeldre når vi var utslitte og hadde dårlig samvittighet for at vi var veldig reduserte og ble fort frustrerte på dagtid.


Bestselger

Den omstridte boken er en bestselger, og den hadde hundrevis av positive omtaler der ute fra foreldre som sa at dette ble deres redning når ingenting annet hjalp. Så selv om jeg ikke følte meg så sikker på om dette var veien for oss, hadde jeg et håp om at vi skulle få det bedre.


Tvilen

Den første natten var som forventet, helt grusom. Jeg tror jeg fikk til sammen tre timer søvn, spredt utover 10 timer med vekselvis 1 minutt gråt og 1 minutt trøsting. Vi var forberedt på at det ville bli tøft, for det stod det i boken, men likevel kjente jeg en tung klump i magen som sa meg at dette ikke var i tråd med det jeg følte var best.


Det er her jeg skulle ønske jeg hadde kvinnet meg opp og stolt på magefølelsen. Men vi var førstegangsforeldre, og fikk så mye velmente råd om at "dette er bare noe alle må igjennom", eller "det er naturlig at barn gråter, men det betyr ikke at man skal la dem herske over familien".  Jeg følte jeg i det minste måtte prøve det først, før jeg kunne gjøre meg opp en mening om søvntrening. Dessuten var vi så utslitte at en bok som lovet å binde ende på alle søvnproblemer ble vanskelig å motstå.


Vendepunktet
 

Den tredje natten med søvntrening satt jeg sammenkrøllet på gulvet utenfor rommet til jenta vår med en diger gravidmage. Alt jeg klarte å tenke på var hvor mye jeg ønsket at klokken skulle tikke fortere slik at jeg kunne gå inn og trøste henne som gråt der inne. Jeg hadde bare vært inne to ganger den kvelden, og så for meg enda en lang og vanskelig natt. Men så skjedde det noe som jeg aldri vil glemme.

 

Gav opp
Den såre gråten døde langsomt ut, og til slutt var det bare stille snufsing jeg kunne høre fra det lille rommet. Jeg ventet til det ble helt stille, før jeg listet meg inn døren for å se om hun sov. Da jeg gikk inn, ble jeg møtt av et blikk som gjorde noe med meg. Hun lå der, lys våken, men ansiktet hennes skremte meg. I et par sekunder stirret hun tomt på meg med uttrykksløse øyne, før hun la hodet ned på prinsesseputen sin og lukket øynene.



Jeg gikk ut på stua og gråt. Endelig hadde hun lært å sovne, selv. Vi hadde jo klart det! Men jeg var ikke glad. Jeg gråt fordi at jeg var helt ødelagt av dårlig samvittighet. For selv om boken hadde forsikret meg om at barnet mitt skulle lære seg å trøste seg selv, og at det jeg nettopp hadde opplevd, var et bevis på at metoden fungerer, så føltes det på ingen måte som en seier for mammahjertet. Det var noe ved måten hun så på meg, som fikk meg til å forstå at ikke denne metoden passet for hverken henne eller meg.

Hun hadde ikke lært seg å trøste seg selv. Jeg tror hun bare gav opp å søke trøst hos meg.

 

Etter denne natten sovnet Storejenta av seg selv uten gråt, og sov stort sett hele natten. Vi var glade for natteroen, men inni meg boblet det av dårlige følelser.

 

Sykdom er unntakstilstand
Noen uker senere ble hun syk, og i boken stod det at dette var unntakstilstand, og at man ikke bør gjennomføre søvntrening i slike perioder. Den uken var vi der for henne og trøstet henne hver gang hun våknet om natten. Jeg var så sliten at jeg ofte sovnet inne på gulvet på barnerommet om natten, men jeg var glad for at de dårlige følelsene hadde roet seg.

Da jenta vår ble frisk, var jeg på ingen måte klar for en ny runde med søvntrening. Vi kjempet oss heller igjennom noen uker med kjempelange leggerutiner og en del oppvåkninger om natten. Jeg har informert meg om alternativer til skrikekurer og vi står alltid opp og trøster hvis et av barna våre våkner om natten. Når jeg tenker over det nå, så føles det ganske rart å ha denne boken med tabeller over skrikekurer stående i hyllen. Men jeg forstår også veldig godt dem som prøver det ut. Jeg har vært den desperate, søvnløse mammaen jeg også. 

 

Jeg støtter kampanjen
Nå foregår det altså underskriftskampanje mot denne boken i Tyskland. Over 4400 tyske foreldre har skrevet under og krever nå at forlaget skal stoppe salget av en bok som fremmer søvntreningsmetoder som de mener er helsefarlige for barna. Jeg er enig med dem, og har signert kampanjen mot boka som vi kjøpte for tre år siden.


Får vi riktig informasjon? 

Det er egentlig ganske utrolig hvordan prinsippene faller som fluer når man får barn. Nye verdier kommer til, man lærer å stole på seg selv og finne sin egen vei. Jeg dømmer ikke dem som prøver ut søvntrening. Jeg har jo vært der selv. Men jeg lurer på om vi egentlig får nok informasjon om konsekvensene av slike opplegg. Både i Norge og i Tyskland har jeg for eksempel blitt fortalt av helsepersonell at jeg for all del IKKE skal samsove med barna mine, og at jeg ikke skal amme babyen i søvn, selv om det finnes haugevis av forskning og undersøkelser som konstaterer at det er ufarlig, og faktisk veldig sunt for både mor og barn.


Søvntrening anbefalt?

"Anbefalt av barneleger og foreldre" står det på forsiden av boken som det nå protesteres i mot. Men anbefales den virkelig fortsatt? Det er tydelig at det finnes tusenvis av foreldre som IKKE anbefaler den. Og de barnelegene som tidligere har anbefalt denne boken burde kanskje oppdatere sine kunnskaper og se på hva nyere forskning rundt temaet beviser.

 

Jeg har i løpet av de siste månedene brukt utallige timer på research omkring temaet søvntrening, skrikekurer, mating etter skjema ol, og jeg gleder meg til å snart dele hva jeg har funnet med dere. Senest i går fikk jeg tak i en rykende fersk, gigantisk oppsummering av over førti forskningsrapporter om sønvtrening og skjema-mating av barn. Å lese den gjorde meg bare enda sikrere på at jeg ville skive under kampanjen mot «Alle barn kan lære seg å sove». Det er tid for en endring i allmenne holdninger i henhold til skrikekurer og søvntrening mener jeg. Helsepersonell som er i kontakt med mødre og barn bør bli ordentlig oppdatert på hva forskningen egentlig sier oss.

 


 

 

Synes du vi får tilstrekkelig informasjon på helsestasjon/sykehus mtp søvntrening?
Har du lest søvntreningsbøker eller prøvd skrikekurer og lignende programmer? Hvordan gikk det?

Hva tenker du om at slike metoder er allment godkjente og ofte blir anbefalt av helsepersonell?



 

Avsløringen

 

Nå har jeg gledet meg til å kunne fortelle dere dette i mange uker. Det har ikke vært fritt for kaos og forberedelser i leiren, men nå er jeg omsider klar for å avsløre en god nyhet. Endelig kan jeg dele det som jeg har visst i en god stund: Jeg har inngått et samarbeid med en stor nettside som gjør at min blogg nå har blitt del av et stort bloggnettverk. Siden heter nettavisen.no og min blogg er en del av  Nettavisens nye satsing: Side2 Foreldre. Nettavisen har lenge hatt mange av Norges største bloggere i sin stall, så det er klart at det er veldig stas og litt uvirkelig for meg å få være med. Denne endringen innebærer at bloggen min nå drives fra en annen plattform og har fått nytt design i samme slengen. Jeg er fortsatt å finne via samme bloggadresse som før: www.mammalivet.com. Jeg er fortsatt eier av bloggen, og styrer helt fritt hva jeg skriver om. 

Dette samarbeidet er en del av andre forandringer i mitt liv. For noen måneder siden begynte jeg å tenke på tiden som snart kommer: tiden hjemme med baby som tar slutt, og arbeidslivet som venter. Jeg så for meg at jeg kom til å måtte sende Lillebror i barnehage eller til dagmamma tidligere enn jeg ønsket, finne meg en jobb utenfor hjemmet og kutte drastisk ned på bloggskriving. Kanskje jeg til og med ville måtte legge bloggen på is en stund.

Å se for meg fremtiden slik gjorde meg trist. Det jeg ønsket meg aller mest var å kunne arbeide hjemmefra slik at Lillebror og jeg fikk mer tid sammen og at jeg kunne hente jentene tidligere i barnehagen eller ha en fridag med dem når jeg følte at de trengte mer mammatid. I tillegg hadde jeg et sterkt ønske om å fortsette å skrive. Det å skrive har alltid vært en av mine største lidenskaper og etter å ha drevet denne bloggen i snart et år, har jeg innsett at det å skrive er noe jeg vil utvikle og bygge videre på.

Da vi planla flytting til Norge, tenkte jeg på dette hver dag. Men jeg fant ikke den rette veien. Jeg følte jeg satt helt fast, og jeg så ikke for meg hvordan jeg skulle få til overgangen til arbeidslivet uten at det gikk negativt utover familien. Samtidig følte jeg at det var på tide for meg å komme ut i arbeidslivet igjen, lære noe nytt og utvikle meg. Hvordan jeg skulle få til dette var uvisst. Men så, en dag fikk jeg en beskjed som forandret alt.



Jeg fikk vite at det fantes en mulighet (ingen garanti) for å kunne drive bloggen videre og i tillegg, muligens begi meg ut på andre skriveprosjekter utover vinteren. Jeg ville kunne gjøre dette hjemmefra, og jeg så at det var mulighet for en (om enn så beskjeden) inntekt på lengre sikt. Plutselig var det som om det åpnet seg en ny dør. Jeg hadde løsningen på problemet dinglende foran nesen min.
Likevel nølte jeg.

Jeg var bekymret for alle de nye utfordringene det ville bringe med seg å takke ja til tilbudet. Jeg tenkte en del på om leserne mine ville reagere negativt på at det ville dukke opp litt reklame på bloggen. Jeg var også ganske redd for å begi meg ut på noe helt nytt og fremmed, men etter mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å hoppe i det. Jeg kvinnet meg opp, opprettet mitt eget foretak, og arbeider nå selvstendig som både skribent og som blogger for Side2.




Uæææ! Der fikk jeg det suget i magen igjen. Kan JEG kalle meg skribent? Når fikk jeg lov til det da? Og eget foretak? Hvordan kommer det til å gå? Jaja.. Det finnes nok av kurs for nybegynnere med enkeltpersonforetak, (hei skatteetaten -vi sees snart!) så jeg får vel bare lære mens jeg gjør. «Fake it 'til you make it» -er det ikke det de sier? Det er ikke fritt for nerver og kaos om dagen, og utfordringene renner på. Men jeg er på vei. Jeg har tatt det første steget, og satser på at fremtiden blir slik jeg håpte på. Og så er jeg veldig glad! Jeg skal få skrive, være hjemme med Lillebror og fordype meg i min lidenskap. Det vil nok bli hardt å komme inn i flyten i starten, men de positive fordelene utveier de negative.




Jeg er spent og takknemlig for denne muligheten. Nå kan det være dere ser meg hvis dere er innom nettavisen.no og side2, og jeg er alltid å finne på Side2 sin nye satsing: Side2 Foreldre.
Og som sagt kan dere selvfølgelig alltid finne meg på den samme nettadressen som før: www.mammalivet.com. Så og si alle de gamle innleggene mine er nå på plass her, og gamle 
kommentarer er også på vei over hit. Dere som har fulgt meg via googlenettverket på blogspot, kan kanskje tenke på å bruke facebook eller bloglovin i stedet? Det vil i hvertfall ikke komme varsler
om nye innlegg via blogger/google nettverket lenger. Hvis noen av dere opplever tekniske problemer eller har spørsmål om denne nye bloggen så er det bare å si ifra! 
 

Takk til alle dere som har fulgt meg sålangt og velkommen til nykommere! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

 

Rosa Sløyfe: Årets Produkter og hva som skjer i din by

Rosablogger ? Jadda! I oktober er jeg rosa!

Dette innlegget er et samarbeid med Rosa Sløyfe aksjonen, og jeg er kjempeglad for at jeg får være med å fronte en slik god sak. Jeg har selv erfart at regelmessige undersøkelser er utrolig viktige, og at man må ta forbehold om at lynet kan slå ned fra klar himmel når som helst. 

For noen måneder tilbake fant jeg en kul i hvert av brystene mine, og angsten iste øyeblikkelig igjennom hele meg. Jeg var høygravid med Lillebror, og ble såklart vettskremt. Jeg sa ifra til jordmor, som kom for å undersøke meg. Jeg så bekymringen i øynene hennes, selv om hun sa at det sannsynligvis var ufarlig. Heldigvis hadde jordmor rett. Kulene var viste seg å være ufarlige, men den hendelsen har åpnet øynene mine, og jeg tar nå regelmessig undersøkelse av brystene virkelig på alvor.


Vanligere enn mange tror
Brystkreft er den vanligste kreftformen hos kvinner, og så mange som én av tolv (!!) norske kvinner vil utvikle brystkreft i løpet av livet. Heldigvis så har vi kommet veldig langt med tanke på forskning og tidlig oppdagelse. Finner man kreften tidlig nok, har man veldig stor sjanse for å vinne over sykdommen. 

Takket være kampanjer som Rosa Sløyfe, kan alle som vil, være med på å støtte brystkreftforskning, vise solidaritet og spre informasjon og kunnskap om brystkreft. Inntektene fra årets kampanje går til forskningsprosjekter på brystkreft, og jeg håper så mange som mulig vil være med å gi sin støtte. I fjor gikk hele 12 millioner kroner til fem ulike forskningsprosjekter, så det er tydelig at vi KAN bidra! 

Slik du kan du enkelt støtte Rosa Søyfe:

Årets Produkter
Jeg er er mildt sagt begeistret for årets produkter. Så mye fint å velge mellom! Mange av produktene passer kjempefint som julegave eller kalendergaver, så der kan man virkelig slå to fluer i en smekk!  Her er mine favoritter:

Her er det noe for både mammaen i huset og barna. Kortholderen er superpraktisk å ha i lomma når man skal en kjapp tur på butikken, og den pennen dere... kjempefint design, og veldig god å skrive med faktisk! Så er det jo den klassiske, rosa silkesløyfen som jeg blir så glad av å se rundt forbi i jakkeslaget på alle mulige mennesker i oktober. Den kan kjøpes på kreftforeningens nettbutikk, Coop, Lindex og på Brystkreftforeningens stands rundtom i landet.  Og til slutt så er det de to søte, rosa refleksene som jentene våre kan bruke i vinter. Mye mer å velge imellom enn bare en nål i skjorta altså!

Men det aller stiligste produktet som Rosa Sløyfe har å by på i år, er i mine øyne dette retroforkleet. Jeg skulle nesten ønske at det var en kjole, for det var jo så søtt!
Det var faktisk så fint at jeg ble inspirert til å ta et par skikkelig Stepford-wife aktige bilder med Rosa Sløyfe Cupcakes laget for anledningen, bare for å toppe hele greia og gjøre ekstra stas på denne markeringen. 



Det ble himla bra syns jeg. Det ser jo virkelig ut som det er meg som har bakt de kakene når jeg har på det fantastiske forkleet. Følte meg rimelig husmoraktig et øyeblikk der ja! Takk Rosa Sløyfe. Helt seriøst, jeg digger det. Meget mulig jeg går ut på byen ikledd dette.
Forkle: Rosa Sløyfe
Cupcakes: @amlaa
Mystiske flekker på veggen: Ikke mine barn i hvertfall...

Kreftforeningens nettbutikk har forresten en hel haug av andre fine produkter som drikkeflasker, t-skjorter og til og med julepynt! For mer informasjon om Rosa Sløyfe aksjonen, målet for i år og produktene kan du klikke på banneret til høyre i sidemargen her.  
Og så var det alt som skjer i oktober, for det skjer jo noe i hele landet faktisk! 
Over hele Norge vil det være Rosa Sløyfe stands, marsjer, løp, lyssetting av monumenter, vaffelsalg og diverse moro som alle som vil kan møte opp og ta del i.  Her kan du se hva som skjer i din by.  Jeg som holder til i sør, tenkte å ta meg en tur til Kr.Sand for å delta i marsjen der. Kanskje jeg til og med treffer noen av dere? Bare ikke bli flau hvis jeg stiller i forkle da.

Hvordan har du tenkt å støtte Rosa Sløyfe-aksjonen i år?


Ja eller Nei

Vanskelig tema: Liv VS Død, Rettigheter VS Samvittighet.

Dette er et uvanlig innlegg for meg, men når jeg nå føler at noe riv ruskende galt er i ferd med å skje, uten at det er mange nok stemmer der ute som roper stopp, så må jeg bare kjempe for det jeg føler er riktig.

Dere har kanskje fått med dere samarbeidsavtalen   som ble inngått den 30. september i år. KrF, Høyre og Frp signerte da en avtale som sikrer fastlegers reservasjonsmulighet i spørsmål knyttet til liv og død. Det dette i praksis betyr, er at allmennleger bla. vil få rett til å nekte å henvise sine pasienter til abort eller kunstig befruktning, og ja, de kan til og med nekte å skrive ut prevansjon! De allmennlegene som velger å benytte seg av denne retten, må likevel henvise pasienten videre til en annen lege som vil gi henne den underskriften hun har lovfestet rett på. Jeg synes dette er et stort skritt tilbake for våre rettigheter og Norsk kvinnehelse, og jeg har ikke tenkt å la det passere uten at jeg sier min mening til dem som bestemmer.

Jeg tar ikke opp dette i dag for å diskutere hvorvidt abort er etisk forsvarlig eller ikke.  Dette handler ikke om hvilket parti du eller jeg stemmer på, eller hva din eller min mening om abort og kunstig befruktning er.   Dette handler om at de menneskene som styrer landet vårt, nå har tenkt å reversere kvinners rett til lik legebehandling, ved å lage hinder på veien for dem med reservasjonsretten. Uansett hva vi måtte føle om abort, så må vi vel kunne være enige om at vi ikke vil at noen skal innskrenke de rettighetene vi har til å bestemme over egen kropp?

Selvfølgelig må vi jobbe for   at så få som mulig kommer i den forferdelige situasjonen å måtte få utført en provosert abort, men jeg føler også et ansvar for å beskytte kvinners rettigheter! 
Jeg vet at dette er et utypisk innlegg fra min side, men dette er viktig for meg, og jeg håper du vil høre på det jeg har å si.

Allmennlegene er der for å hjelpe oss , og vi har faktisk lovfestet rett på hjelp, enten vi kommer for å få prevensjon eller for å få henvisning til en abort. At vi kan bli nødt til å gå omveier for å få den hjelpen som loven sier at vi har rett på, synes jeg ikke er greit!

Derfor har jeg i dag skrevet et brev   til alle landets stortingsrepresentanter angående denne saken og bedt dem svare meg ja eller nei, på om de støtter reservasjonsretten. Hvis du som leser er enig med meg i at de som styrer landet vårt bør tenke seg grundig om før de tar denne avgjørelsen, så er det fritt fram for deg å kopiere min tekst, (eventuelt skrive din egen personlige tekst! ), og sende den til alle på epostlisten som du finner lenger nede i innlegget. Det trenger ikke være langt, -hvert eneste brev teller! 
Her er mitt brev:


Kjære stortingsrepresentant,

jeg skriver til deg om allmennlegenes reservasjonsrett i spørsmål om liv og død. Jeg lurer på om du vil si ja eller nei til å frata kvinners rett til lik legebehandling? 

Det å gi allmennleger i Norge rett til å reservere seg mot henvisninger til både abort og assistert befruktning vil kunne påføre kvinner (og par) i en allerede fortvilende situasjon, en unødvendig ekstrabelastning. Jeg syns dette er galt, og vil gjerne at du hører min mening om saken og forteller meg om du er enig med meg eller ikke.

Argumentene for reservasjonsretten handler om å skåne leger for samvittighetskvaler. Men er det i denne situasjonen viktigere for deg å beskytte dem som har valgt et yrke som de på forhånd vet at innebærer slike vanskelige dilemmaer, enn det å skåne pasienter som er i en svært sårbar situasjon? Kvinner i Norge har jo en lovfestet rett til selvvalgt abort, så selv om man kan argumentere for at reservasjonsretten ikke direkte fratar kvinner denne retten, så er den likevel et stort skritt i feil retning, og er med på å gjøre det vanskeligere for kvinner å få hjelp til det de har rett på. Vil du være med på å gjennomføre dette?

Det har blitt sagt av forkjempere for reservasjonsretten at ytterst få allmennleger vil benytte seg av denne retten og at det derfor ikke er så farlig. Men hva er da poenget med å gi dem denne retten hvis de er så få, spør jeg deg. Og har du tenkt over at det vil være svært mange abortsøkende kvinner som vil kvie seg enda mer for å dra til legen på grunn av at de risikerer å få et nei? Jeg kan fortelle deg at jeg ville kviet meg noe forferdelig. Hva med henne som bor i en liten bygd med få eller kun én fastlege som har benyttet seg av reservasjonsretten? Skal hun måtte reise ut av bygda for å få tak i noen som vil hjelpe henne? Jeg synes det er trist å tenke på at det blir satt slike hinder i veien for kvinners rettigheter i landet vårt.

Jeg vil også be deg ta med i din betraktning, at det finnes mange situasjoner hvor det ikke er så lett for den abortsøkende kvinnen å vite på forhånd om legen hennes har reservert seg for aborthenvisninger. Hva om kvinnen kommer til sin avtalte time og møter på en vikarlege eller en turnuslege? Da vil det være umulig for henne å vite på forhånd om den legen vil gi henne henvisning, eller om hun vil måtte tåle å gå til enda en svært vanskelig legetime for å få den henvisningen loven sier at hun har rett på. -Jo forresten, den abortsøkende kvinnen kan ringe på forhånd og spørre sekretæren om legen som er på jobb har reservert seg mot aborthenvisninger. Men du forstår helt sikkert at den samtalen er det ingen som har lyst til å ha, og at det er en ekstra belastning som kvinnen ikke bør utsettes for.

Legens samvittighetskvaler er selvfølgelig et stort poeng i denne saken, men jeg ser ikke hvordan allmennlegene som er imot selvbestemt abort kan beholde sin rene samvittighet ved å reservere seg. Reservasjonsretten i praksis vil jo bare resultere i et mellomledd på veien. Jeg ser ikke hvordan det vil føre til en ren samvittighet for noen som er så sterkt imot selvbestemt abort at de nekter å skrive under en henvisning for selve inngrepet. 

Aborten vil kunne bli utført uansett, og Allmennlege A har vært med på å sende kvinnen videre til dem som vil hjelpe henne. Jeg forstår at det er en forferdelig vond situasjon for en lege å være den som henviser til inngrepet hvis han eller hun er så sterkt i mot det, men tror du at reservasjonsretten vil slette de mye omtalte samvittighetskvalene? Eller kanskje bare lette dem litt? Og er det virkelig viktigere enn hensynet til kvinnen, som jo er den svake part i en slik situasjon, uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Til slutt vil jeg si at jeg misliker sterkt at denne saken, som har stor betydning for Norske kvinners helse, tilsynelatende blir brukt som et middel i en samarbeidsavtale mellom regjeringspartiene. Det ser ut til at det er viktigere for dere at alle i regjeringen er fornøyde og at alle partiene får igjennom noen av sine verdier, enn at kvinnene i dette landet beholder sine rettigheter uten å måtte gå omveier, som reservasjonsretten definitivt er.
Vil du som stortingsrepresentant være med på dette vedtaket som slår kjepper i hjulet for kvinners rettigheter til å få henvisning til abort eller assistert befruktning hos sin lege? Svar: Ja/Nei.

Jeg ser frem til å høre fra deg,

Jona
 _____

Brevet mitt er en del av en større aksjon hvor flere (deriblandt bloggere) er med på å si det de mener om reservasjonsretten. 


Andre bloggere som deltar i aksjonen mot reservasjonsretten er:
Vil du være med meg (og mange andre) og heve stemmen din i denne saken?
For å nå frem til dem som bestemmer, kan du kopiere stortingsrepresentantenes mailadresser, lime dem inn i epostleseren din der hvor det står "mottaker", legge inn mitt/ditt brev i mailen og sende det til dem som siste ord i saken. Alternativt kan du dele dette blogginnlegget på facebook, instagram eller twitter.

Her er stortingsrepresentantenes mailadresser:

(Oppdatert liste. Representantene som har svart at de støtter vårt syn, har blitt fjernet fra listen.)

kjell.ropstad@stortinget.no svein.harberg@stortinget.no ingebjorg.godskesen@stortinget.no Jan-tore.sanner@stortinget.no sylvi.graham@stortinget.no Tone.Troen@stortinget.no bente-stein.mathisen@stortinget.no Henrik.Asheim@stortinget.no Nils-Aage.Jegstad@stortinget.no mette.tonder@stortinget.no kari-kjonaas.kjos@stortinget.no Hans-Andreas.Limi@stortinget.no , ib.thomsen@stortinget.no , per.lundteigen@ stortinget.no trond.helleland@stortinget.no anders.werp@stortinget.no Kristin-Ormen.Johnsen@stortinget.no ,  jorund.rytman@stortinget.no  , morten.wold@stortinget.no frank.bakke-jensen@stortinget.no   jan-henrik.fredriksen@stortinget.no kjersti.toppe@stortinget.no knut-arild.hareide@stortinget.no erna.solberg@stortinget.no oyvind.halleraker@stortinget.no Peter-Christian.Frolich@stortinget.no Torill.Eidsheim@stortinget.no Sigurd.Hille@stortinget.no Ove-Bernt.Trellevik@stortinget.no ,  gjermund.hageseter@stortinget.no helge-andre.njastad@stortinget.no jenny.klinge@stortinget.no rigmor.andersen-eide@stortinget.no Helge.Orten@stortinget.no elisabeth-robekk.norve@stortinget.no harald.nesvik@stortinget.no oskar.grimstad@stortinget.no kenneth.svendsen@stortinget.no margunn.ebbesen@stortinget.no Odd.Henriksen@stortinget.no marit.arnstad@stortinget.no elin-rodum.agdestein@stortinget.no ,  anne-tingelstad.woien@stortinget.no olemic.thommessen@stortinget.no morten-orsal.johansen@stortinget.no Rasmus.hansson@stortinget.no hans-olav.syversen@stortinget.no ine-marie.eriksen-soreide@stortinget.no ,  nikolai.astrup@stortinget.no ,  michael.tetzschner@stortinget.no , kristin.vinje@stortinget.no mudassar.kapur@stortinget.no stefan.heggelund@stortinget.no , siv.jensen@stortinget.no christian.tybring-gjedde@stortinget.no ulf.leirstein@stortinget.no ,  Bengt-Morten.Wenstob@stortinget.no ingjerd.schou@stortinget.no geir.pollestad@stortinget.no Olaug.Bollestad@stortinget.no Geir-S.Toskedal@stortinget.no bent.hoie@stortinget.no siri.meling@stortinget.no arve.kambe@stortinget.no  ,  tina.bru@stortinget.no bente.thorsen@stortinget.no Roy.Steffensen@stortinget.no bjorn.lodemel@stortinget.no heidi.greni@stortinget.no linda.helleland@stortinget.no Frank.Jenssen@stortinget.no per.sandberg@stortinget.no Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no geir-jorgen.bekkevold@stortinget.no torbjorn-roe.isaksen@stortinget.no bard.hoksrud@stortinget.no elisabeth.aspaker@stortinget.no kent.gudmundsen@stortinget.no oyvind.korsberg@stortinget.no Hans-Fredrik.Grovan@stortinget.no Ingunn.Foss@stortinget.no ,  Norunn-Tveiten.Benestad@stortinget.no ase.michaelsen@stortinget.no Anders.Tyvand@stortinget.no svein.flatten@stortinget.no Karstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no anders.anundsen@stortinget.no morten.stordalen@stortinget.no ,


 __________________________________________________

Alle kvinner har rett til lik legebehandling.
Jeg ønsker at vi kan få beholde våre rettigheter uinnskrenket. 
Er du med meg?

Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Visste du at det er forskjell på dag-morsmelk og natt-morsmelk? Jeg har vært nysgjerrig på denne påstanden om at nattamming er så viktig og bra for mor og barn, så jeg har har lest side opp og side ned, og funnet noen fascinerende forskningsresultater og studier om nattpupp. Mange vet kanskje at nattmelken er inneholder mer fett enn dagmelk, men det viser seg at det å amme om natten har mer for seg enn bare det å mette små mager.


Ja, du leste riktig! Jeg ble også overrasket da jeg leste dette, for jeg føler meg ofte som en zombie om morgenen selv om jeg ammer stort sett hele natten. Men det er visst slik at nattamming har positiv effekt på mors søvn:
 I følge en studie av søvn av mødre som ammer om natten vs mødre som ikke ammer om natten, får de som ammer 40-45 minutter mer søvn!  Ikke bare får nattammende mødre mer søvn, men det viser seg at søvnen deres også er av bedre kvalitet, med dypere søvnfaser enn hos dem som ikke nattammer. 


Nivåene av Prolaktin i mors blod, som fremmer melkeproduksjonen er høyere i nattetimene enn på dagen. Spesielt sent på natten, rett før morgentimene, produseres det betydelig større mengder av melk. Det å ammme om natten hjelper også med å holde produksjonen oppe. 
Melkemendgen holder seg mer stabil hos mødre som ammer om natten enn hos dem som ikke nattammer. Så hvis du merker at du begynner å få mindre melk når du slutter å nattamme, så er det altså ikke tilfeldig. Ammehjelpen anbefaler mødre som har lite melk å amme mer om natten for å gi produksjonen et boost, siden det er mye mer effektivt en andre alternativer, som f.eks pumping på dagtid.
Spedbarn produserer ikke særlig store mengder av søvnhormonet melatonin som sørger for dyp og god søvn. Men gjett en gang hva morsmelken som lages om natten inneholder? -jo, melatonin! Så når man ammer om natten, får babyen rett og slett en dose sovemedisin fra melken! Spedbarn som ammes om natten får dermed starthjelp av mammas melk til å utvikle lengre og dypere søvnfaser. 


  Ja det handler stort sett om hormoner, skjønner dere.  Nattmelk inneholder visst også et hormon som heter tryptofan, som er en essensiell aminosyre som kroppen ikke kan produsere selv. Tryptofan fremmer nemlig hjernens utvikling. Voksne mennesker får den gjerne igjennom mat som havre, fisk, egg og kjøtt, men desverre brytes tryptofan ned ved for sterk varme, så vi må spise mye av det riktige for å få nok. Nattammede babyer derimot, får rikelig av denne viktige aminosyren. I morsmelken forekommer tryptofan i betydelig større mengder om natten enn på dagtid. Tryptofan fremmer også produksjonen av hormonet seratonin -et "lykkehormon", hos barnet. Lykkehormon faktisk. Ikke rart at Lillebror er så superhappy når han våkner...

Utover søvnbonus for mor, søvnhormoner, hjerneføde og lykkehormon, så bidrar nattamming til at mor og barn får mer nærhet og tid sammen. Nattaming er derfor en god måte å få kvalitetstid med barnet når man for eksempel er mye borte om dagen etter at permisjonstiden er over. 

Jeg husker selv at da jeg var førstegangsmamma som studerte og jobbet, var nattammingen med Storejenta utrolig viktig for oss begge.
Nå har Lillebror blitt seks måneder gammel, og det er en typisk alder hvor mange velger å venne barnet av nattamming. Av og til tenker jeg det kunne være greit å ha senga vår for oss selv, uten en liten villbass som breier seg som en stjernefisk og tar mer plass en både mamma og pappa tilsammen, men for meg personlig veier fordelene opp for det negative. 
Dessuten så er det vanskelig å si nei takk til hele 45 minutter mer søvn!




__________________________________________

Hadde du hørt dette om nattamming før?
(Natt)ammer du? Evt. Når sluttet du å nattamme?
Hva er den største utfordringen ved nattaming for deg?

Kilder: US National Library of Medicine
Night time Nursing and Maternal Mental Health av Kathleen Kendall-Tackett, Ph.D, 
Breastfeeding may improve nocturnal sleep and reduce infantile colic: potential role of breast milk melatonin.
hits