oktober 2014

Å leke død

Spøkelser, zombier, død og mørke. Enten digger man Halloween eller hater det.

I løpet av de siste ukene har jeg lest og hørt mye rart bli sagt om tradisjonen. Men det aller rareste var disse to argumentene: at Halloween truer julebukk-tradisjonen, og at død og spøkelser ikke er passende for barn.

Ja, i følge kommentarene på diverse artikler om Halloween, mener overraskende mange nordmenn at Halloween er noe amerikansk promp og fjas vi må holde oss helt unna, og at vi heller bør gjenopplive julebukktradisjonen. Halloween er visst for kommersielt, fører til kjøpepress og gud vet hva. Dessuten så er det bare teit å «adoptere tradisjoner fra USA». 

Aha... men gjelder det bare for barn da? For vi voksne suger jo til oss alt mulig av tradisjoner fra onkel Amerika, som babyshower, «trash the dress» -bryllupsbilder og så videre. Jaja, så lenge vi voksne har det gøy så.

Og når det gjelder alt snakket om at død og spøkelser ikke er et passende tema for barn, så lurer jeg på om disse folkene noen gang har møtt en femåring før? Døden, spøkelser, dodrauger og monstere topper jo stadig listen over deres favoritt-samtaleemner. Her i huset nevnes døden sikkert fire ganger daglig av femåringen, og spøkelser får jeg lange foredrag om fra treåringen nesten daglig. ?Og de nyter det.

Men greit, hvis vi virkelig skal gjenopplive den originale julebukkfeiringa, må jeg desverre sprekke boblen for de der ute som trodde Halloween og julebukk ikke hadde stort til felles, sånn bortsett fra sanking av søtsaker. 

Et utdrag fra en tekst om julebukkens opprinnelse, gir merkelig Halloween-aktige vibber:

-Arkeologiske funn viser at skikken eksisterte i før-kristen tid. Julebukken var geita som ble slaktet til jul for å feire årets avling og arbeidsårets slutt. Denne bukken var et symbol på geitebukkene som trakk vognen til guden Tor over himmelen. Siden ble det tradisjon at en mann ikledd en lodden skinnfell og med geitemaske eller bukkehorn på hodet gikk på besøk på nabogårdene for å se til at juleskikkene ble fulgt. Den bukkekledde skulle forestille djevelen, mente noen.




Okay....  Ikke noe om røde kinn, julesanger og klementiner der altså.. Ehem... joda så, neida så.

Personlig så har jeg ikke akkurat presset Halloween-tradisjonen over hodet på mine barn. Så langt har jeg unnlatt å snakke om det, og heller ventet på at interessen skulle dukke opp av seg selv. Og nå har visst tiden kommet. Femåringen gleder seg noe villt til å få male seg «død» i fjeset og gå rundt med nabobarna om kvelden. Det å få VÆRE det skumle, døde og grusomme, i stedet for å bare snakke om det, ser ut til å vekke en stor glede i disse morbide femåring-hodene. 

Og be my guest, tenker jeg. Selvfølgelig skal de få lov til å leke spøkelser og zombier. Når har de ellers en unnskyldning for å kle seg ut i grusomme kostymer og ta kontroll over et tema som død og monstre, som ellers er så fjernt og skummelt? La de få den ene dagen. Julebukk vil de garantert også gå. Det ene utelukker ikke det andre.

Jeg har ikke noe i mot det hvis folk boikotter Halloween og setter alle penga på julebukken i stedet. Men jeg tviler på vi får så mange bukkekledde djevelskikkelser på døra i romjula. Litt synd at tradisjonen har gått så tapt egentlig. Bukkehorn er jo mye mer spennende enn nisseluer. 

Tid for å frede frileken



Den ekte, frie, ustrukturerte leken er på vei  ut av våre barns hverdag. Og det skremmer meg. Når skal vi voksne begynne å ta frilek på alvor? Når skal vi forstå at frileken er det mest essensielle «verktøyet» for læring som finnes? Og at ikke et eneste pedagogisk triks, ipad-spill eller kunnskaps-spekket TV-program kan erstatte den fantasiverden som barna våre higer etter å få være i?

Selv merker jeg den evige trangen til å stadig stimulere med kunnskap, gi input, lære dem noe, være i samtale og kommentere på det barna gjør. Men egentlig er det en uting. De bør får være i fred i leken. Så mye som mulig. 

Det har blitt mange gode og saklige artikler om viktigheten av frilek i løpet av det siste året. De fleste nikker og er enige i at unger må få leke. Det høres både riktig og fint ut.

Men forstår vi alvoret? Vet vi hvor mye fri og spontan lek vi egentlig stjeler fra barna våre? Vet vi i det hele tatt hva ekte frilek er? 

Jeg tror desverre ikke det. 



Det ser i det minste ikke slik ut, når man ser på tallene. I en amerikansk undersøkelse fra 2008,(D.Elkind) viste resultatene at frilek har hatt en kraftig tilbakegang i løpet av de siste årene. Bare fra 1980 til år 2000, har hele åtte timer frilek pr uke, forsvunnet fra barns hverdag. Og hvem vet hva som har skjedd i løpet av de siste 14 årene, med nettbrettets inntog? 

Lektor ved Aarhus Universitet, Hans Henrik Knoop, fortalte nylig til den danske avisen Berlingske, at det finnes en sammenheng mellom økte psykikse lidelser hos barn og tilbakegangen i frilek, som ikke kan ignoreres. Knoop har forsket på lek, læring og kreativitet i flere år, og mener at «psykiske lidelser er forventelige, hvis man forknebler barns mulighet til å leke fritt.»

Men hva er det som har skvist ut frileken i barnas liv? 

Mange mener at to foreldre i jobb, for mange fritidsaktiviteter og digital underholdning har skylden. Det at vi må jobbe, kan vi ikke alltid gjøre så mye med.

Men resten. Der står vi foreldre ansvarlige. 




Lekser har også blitt stemplet som en synder som sluker tid fra de minste barna. Verdifull tid de kunne brukt på spontan lek ute i ettermiddagssola, som overlege Thorbjørn Brook Steen mente i sin spalte, tidligere i år. 

En annen som har løftet frem frilekens viktighet og snakket om hva som ødelegger den, er pedagog og blogger, Eivor Evenrud. I et innlegg hun skrev i januar i år, går hun sterkt ut mot T.R.A.S , et pedagogisk kartleggingsverktøy, som det heter så fint.

Noe som nå skal brukes i barnehager for å «formidle betydningen av tidlig innsats og øke kunnskapen om barns språkutvikling.» 

Det høres flott og pedagogisk ut. Men når selv en dreven pedagog som Eivor roper stopp, er det noe som skurrer. Hun er en av dem som ser viktigheten i den frie leken, og tar den på alvor. Tiltak som T.R.A.S, truer i hennes mening, den uerstattelige frileken.

Strukturerte aktiviteter som gir nye sanseinntrykk og ny lærdom er flott, så klart! Men denslags lek må ikke bli stemplet som viktigere enn fri, spontan lek.  Barna skal kunne jobbe med inntrykkene, og ikke minst utvikle sosiale kunnskaper, noe de får i samspill med andre barn i uforstyrret lek. 


Det er veien, ikke målet som teller.

Det som frustrerer meg personlig, er den konstante praten om kompetanse, kartlegging osv. Er ungene våre dårlige i språk eller matte, så skal det straks pøses på med alle disse «verktøyene». Leken glemmes, nedprioriteres og stues bort. Det gjør meg illsint!

For det hjelper ikke å nikke med når leken fremsnakkes, for så å ty til mer teori, kartlegging og pedagogisk plotting for å «hjelpe» barna. Når skal vi fatte at det er mer frilek og mindre innblanding de trenger? Det går faktisk an å så frø av kunnskap i bevisstheten til barna, og siden la dem ta seg av bearbeidingen selv. Det er det leken er der for!

Da jeg for en god stund siden, skrev innlegget ignorer barnet ditt, var det mange som lot seg provosere. Tenk å være så grusom forelder!

Tenk å ikke gi barnet din fulle oppmerksomhet, hele døgnet! Men jeg står på mitt. Jeg tror ikke jeg gjør barna mine noe vondt ved å la være å blande meg. Ved å la være å hoppe inn i hver bidige krangel og løse den på en pedagogisk måte, eller ha lange samtaler om det å dele med andre, hver gang det hyles "MIN!", gir jeg barna muligheten til å lære ved å feile. Det er en mye undervurdert greie, mene jeg. Jeg tror heller ikke jeg oppdrar folk som kommer til å sitte og røre i suppa med fingrene på restaurant når de blir store, selv om de så absolutt får lov til å utforske middagene sine hjemme. 



Et av mine sterkeste barndomsminner, er den deilige, trygge og salige følelsen av å forsvinne inn i en fantasiverden. Jeg kjenner roen bre seg i kroppen bare av å tenke på de stundene jeg tilbrakte alene på barnerommet i dyp konsentrasjon. Eller da vi lekte under bordet mens de voksne skravlet. Helt alene, eller sammen med søsken, og det eneste vi merket fra de voksne, var lavmælt prat og lukten av kaffe. Vi var for oss selv, i en lek de voksne ikke ante noe om. Vi var frie fra de voksnes verden. Frie fra forventninger, organisering og observasjon. Vi var trygge, men ignorert. På en god måte. 

Men hva er definisjonen på frilek egentlig?



Jeg synes steinerbarnehagen.no sier det på en fin måte:

- det som karakteriserer den frie leken er at den er lystbetont, spontan og frivillig. Den er barnas egen skapende virksomhet hvor det er prosessen og ikke resultatet som er det viktige. Leken har kun indre motiver og er barns naturlige måte å bearbeide opplevelser på. Her forvandler de sine erfaringer, fordøyer og integrerer inntrykk og eksperimenterer med sine følelser.

Det er når barna ommøblerer stua og lager seg et tog av spisestuestolene, når de gjemmer seg i en teppehytte og leker at de er på camping, når de plutselig forsvinner på rommet og du finner dem på gulvet med en byggekloss som har blitt til en racerbil. Det er når de lager dyrehage av pinner og steiner ute i bakgården, eller bestemmer seg for å grave tunell til Kina i sandkassen. Det er når de får være i fred fra våre forventninger, og bruke hjernecellene på en fantasifull måte. 

Det er denne leken som bare oppstår helt plutselig, når barn får tid til å bare være barn. Og aller helst skjer det når de får være for seg selv. Når de rekker å «kjede seg» litt. Når ingen driver og guider eller kartlegger dem. Det ser kanskje rotete og uorganisert ut for oss. Men dette er den høyeste formen for læring som finnes!

Men det er ikke så lett å få til. Ikke når dagene er fullstappet med organiserte aktiviteter. Begrensninger, regler, forventninger, tidspress. Med én time sammen om morgenen før levering, og 3-4 timer på ettermiddagen med middag, fotball, håndball, svømming, lekser, barneTV, bading og kveldsstell er det ikke mye tid igjen til det aller viktigste. 

Barnas frilek er ikke «bare» lek heller. De jobber. De lærer. De bruker fantasien for å forstå seg på alt de har fått av input. All kunnskapen vi trykker over hodet på dem -den må de få lov å fordøye i fred, igjennom spontan lek, hvor de bestemmer selv. Ellers er den innsatsen vi gjør for å «heve kompetanse» og kartlegge diverse fremgang, fullstendig bortkastet. 

Hvis du som forelder eller omsorgsperson for barn, tenker som meg, oppfordrer jeg deg til å frede frileken. Kutt ut organiserte aktiviteter der du kan, bruk digital underholdning sparsomt og legg til rette for at ungene må finne på noe selv så ofte det går an.  Dropp skyldfølelsen når du ikke har noe «program» for helgen. Det ikke synd på barna dine om dere tilbringer lørdagen hjemme mens de leker fritt! Gi barnet ditt en diger, verdifull og læringsrik gave: La dem være. La dem leke.

24 uker




16 uker igjen. HVA skjedde? 

Det er helt sprøtt å være på nedtellings-siden av svangerskapet allerede. Selv om jeg er omtrent like utålmodig som en treåring på juleaften, så går dette svangerskapet likevel rasende fort.

Jeg som bare skulle nyte. Suge til meg alle de fine gravid-øyeblikkene, og virkelig forsøke å ta innover meg at dette er siste gangen jeg bærer frem en ny liten person. 

Det ble ikke helt sånn. Dagene bare ramler forbi uten at jeg holder tellingen, og halvparten av tiden husker jeg ikke engang hvor langt jeg har kommet på vei. Men så fikk jeg meg en real oppvekker i dag, da noen la ut en sånn «så mange dager er det igjen til jul» -sak på instagram...

Det bare åtte uker til jul. Åtte! Og etter nyttår er vi omtrent 7-8 uker fra termin. Jeg har ikke vasket et eneste babyplagg, ikke har jeg handlet utstyret vi mangler, og navn er vi flere lysår fra å velge. 



Så ja, det er mulig jeg fikk litt panikk i dag hos jordmor, da hun begynte å prate om fødsel. Da gikk det opp for meg at jeg faktisk har blitt ganske så gravid.

Det kan hende jeg begynte å tenke veldig på hvordan julegaveshopping, advents-aktiviteter, utenlandstur, jobb og redebygging skal kunne presses inn i 16 små uker.



Og det er mye mulig jeg hyperventilerte bittelitt i bilen på vei hjem, da jeg kom på at jeg ikke har ordnet med permisjonspapirene enda.

 Men en ting er sikkert. Denne magen vokser så det suser, enten jeg har oversikten eller ei. 




Ut på tur - jæklig sur

 

Akkurat denne søndagen var det ikke akkurat frasen «ut på tur -aldri sur» som klang i hodet mitt. 

Jeg står opp ganske sent etter en utmattende natt sammen med en ettåring som får tenner. Det er ruskete og grått ute, men da jeg får melding fra en venninne med invitasjon til en søndagstur, tenker jeg at det muligens er akkurat det jeg trenger etter en sånn natt. Frisk luft og en liten gåtur. Men det jeg ikke vet, er at det blir ikke akkurat smertefritt å komme seg ut av huset. 

Ungene løper runder rundt spisebordet, mens jeg lager meg en mental liste over alt vi må klargjøre for å få til en fin tur med flokken vår. Tre lag med varme klær, pølser og kakao på termos burde gjøre susen. 

Men i det jeg iverksetter planen, begynner ting å gå veldig galt. Mannen blir plutselig fryktelig opptatt på vaskerommet med «tømme skittentøyskurven»-prosjektet sitt. Noe jeg jo til vanlig er over middels begeistret for. Men akkurat i dag, med mine frynsete, søvnløse nerver, kunne det prosjektet nok ventet litt.

Jeg kjører på likevel. Satser på at jeg får gjengen klar på egenhånd, setter på en gryte med kakao, og sender de største barna på do. Jeg gjør jo dette alene de fleste morgener når han er på jobb, så dette fikser jeg.

Så bryter kaoset løs. 

Inne på toalettet skrikes det. Det er full konflikt med fekting og krangling. Minstemann løper mellom bena mine mens jeg forsøker å skille de to eldste. Jeg trekker all min gjenværende styrke opp fra kjelleren for å beholde roen. Puster inn med nesen, teller til ti og alt det der. Man har ikke mye å gå på etter en natt med to-tre timer søvn når man er gravid i tillegg. 

Når jeg endelig får stoppet skrikingen på badet på en grei måte, og alle har vært på do, føler jeg meg litt flink. Dette får jeg til, tenker jeg. Hvem trenger vel søvn?! 

Tja. Meg. I dette tilfellet.

For mens jeg sender sistemann ut fra badet for å kle på seg, kjenner jeg en søt lukt bre seg i rommet. Jeg stormer inn på kjøkkenet, hvor kakaoen har vokst til en diger, skummete masse som står opp fra gryten. Jeg hopper til og slår av komfyren. Får reddet gryta fra å koke over hele gulvet, og setter den i vasken.


Jona: 0 Dritt-dag: 1

Jeg ser på klokka, og oppdager til min forferdelse at vi har et kvarter igjen på oss for å bli klare. Den krangelen på do tok visst et digert jafs ut av tidsplanen min. Fader heller. Det blir ingen kakao. Jeg blir ikke årets mor heller, men shit la gå. Vi SKAL kose oss i dag! 

Ungene får på seg ullundertøy og jeg vagger ned trappen til entréen for å legge klart regntøyet. Der blir jeg møtt av et syn jeg ikke var forberedt på. Knaggrekken på veggen henger på halv fire. Det ene festet ser ut til å ha løsnet fra gipsveggen. Helsikke. Jeg forsøker å lirke klærne av knaggene for å berge resten av knaggrekken, men i det jeg tar i den første jakken, hører jeg et knas. Hele knaggrekken deiser i gulvet med et brak, og samtlige uteklær ligger i en stor haug ved føttene mine. 

På vegggen har knaggrekken etterlatt seg to digre hull. 


Først bare står jeg der og måper. Så kjenner jeg hvordan jeg får lyst til å fyre av alle de saftigste glosene jeg kjenner til, og rive meg i håret. Akkurat i det jeg trekker pusten for å eksplodere, kommer ungene ned trappen. De reagerer med å hvine av fryd og slenge seg på kleshaugen og rope «jippi! -klesbad!» 

Slik ligger de og ruller seg i vinterdresser, sko og kåper mens jeg setter meg på trappen. Det er fem minutter til vi bør være ute av huset, og jeg kjenner at akkurat nå har jeg rimelig lite lyst på pølser. De store hullene i veggen gaper og håner meg som trodde dette kunne bli en strålende søndag. 




Det er nå jeg vurderer om jeg bare skal legge meg ned å grine, eller kanskje bryte ut i hysterisk latter og ta meg en sjokolade. Det er som om kaosgudene sitter og godter seg der oppe, og pønsker ut de mest upraktiske krisene de kan kaste vår vei i dag. 

Jeg ender med å rope gaske skarpt på mannen og kreve at han kommer og tar en titt på det som utfolder seg i gangen. 

«Holy crap!» utbryter han. 

«Jepp» svarer jeg. 

Og så må jeg bare le. 

Jeg humrer for meg selv hele veien opp trappen, og tenker at det er da enda flaks vi har håndverkere i familien. Oppe på kontoret røsker jeg til meg kameraet. Denne dritt-dagen skal søren ta dokumenteres, om ikke annet. Hvem vet hvaslags katastrofer vi fortsatt har i vente.

Etter at jeg får fanget kaoset på kameraet, kommer vi oss omsider ut i bilen, og kjører mot turstedet med tre harmoniske barn i baksetet. -Neida.

Det hyles trestemt hele veien. Tårer blir det også. Skikkelig søndags-stemning med andre ord.

Vel fremme ved turstedet, står den stakkars vennegjengen vår og venter på kaosfamilien i ruskeværet. De er vel vant til det nå, men jeg føler meg dust likevel. Hvorfor kan ikke jeg være den organiserte supermammaen «alle andre» ser ut til å være?

Mens irrasjonelle planer om å bli verdens beste på planlegging og organisering surrer i hodet mitt, trasker vi bortover turstien med vennefamiliene våre.

Barna har brått sluttet å hyle. De ler faktisk. Holder hender med venner og smiler. Det er denne egenskapen som barn har til å leve i nuet, som jeg alltid misunner. Det er som om denne morgenen med en sur og gretten mamma, hull i veggen og fullt kaos aldri har skjedd. 



Det grilles, spises og skravles. Hjemme venter det et entrégulv med en gigantisk kleshaug og sko strødd utover gulvet, og to digre hull i veggen. Men jeg kjenner at det driter jeg litt i akkurat nå. For nå koser vi oss pokker med!




Ta den dere, -kaosguder! 

Søvntreningsdebatten

Det finnes uhyre mange voksne som hater å sove alene, og det har de fleste forståelse for. Men en baby skal klare å regulere sin angst helt alene, midt på natten. Det er av en eller annen grunn en selvfølge. 

Det er kun i en liten del av verden at det forventes at babyer skal sove alene. I store deler av Latinamerika, Asia og Afrika, er det normalt og forventet at foreldre samsover med sine barn på ulike måter. 

Enten det er med en hammock ved siden av mor og far, en kurv i midten av dobbeltsengen eller på mors bryst, blir samsoving sett på som naturlig og ikke minst, fornuftig i store deler av verden. I Japan samsover foreldre og besteforeldre med barna langt utover spedbarnstiden. 


Nysgjerrig på samsoving? Les dette om trygg samsoving.

Men her i Norge, har vi fått det for oss at det eneste riktige er å skille babyen fra omsorgspersonene om natten når den lille fyller 6 måneder. Den store søvntrenings-debatten ruller stadig. 

Siden jeg for noen måneder siden skrev et langt innlegg om samsoving, ble jeg bedt om å kommentere i en nylig artikkel om søvntrening. Spørsmålet er: Skal vi trene spedbarn (fra 6 måneder) til å sove alene om natten?   

Mitt svar er (surprise!) nei. Men det finnes overraskende mange søvn-eksperter, helsepersonell og foreldre som roper ja. Argumentene for å bruke søvntrening på babyer er: 

-krybbedød

-at mor og far trenger søvn for å fungere som foreldre

-jo før babyen lærer seg å sove igjennom natten, desto mindre søvnproblemer i fremtiden

Og da får jeg lyst til å snakke litt om disse punktene. Helt uten professjonell ekspertise, men med snart seks år på baken som samsover, og ivrig researcher av temaet. 

Krybbedød, er nettopp det: krybbe-død. Studier viser at til tross for den mye opphausede myten om at samsoving fører til spedbarnsdød, så er det faktisk når babyer sover alene, at de fleste tragediene skjer. Spedbarnsdød i forbindelse med samsoving har nesten bestandig en annen forklaring enn selve samsovingen. Som f.eks berusede foreldre, samsoving på trang sofa (som strengt frarådes av samsovings-fremsnakkere) eller foreldre som røyker. 

Mor og far trenger søvn: ja! Det gjør de så absolutt. Men når mangfoldige studier viser at foreldrene i gjennomsnitt får mer søvn, og har lavere risiko for depresjon når de samsover, kjøper jeg ikke argumentene om at én metode passer for alle. Ja, mange mødre får bare ikke sove med barnet i sengen sin, eller på samme rom. Men det finnes nok av oss som sover aller best med barna i armkroken, og vi trenger ingen lekse om at vi «må få barnet ut av rommet for å få oss mer søvn». 

Mindre søvnproblemer i fremtiden: Det menes altså at jo før babyen lærer seg å roe seg selv om natten, jo bedre. Problemet er bare det at så mange vil starte denne drillingen av babyer fra seksmånedsalderen. Hvor fair er det av oss å forvente at et spedbarn som har levd lenger i mors liv med konstant nærhet, enn her ute i vår forvirrende, kravstore verden, skal kunne roe seg selv, og finne søvnen alene om natten?



Søvntrening skal etter ekspertenes forklaringer, forebygge søvnproblemer i fremtiden.  Men en studie fra 2005, gjort i Sveits på temaet samsoving og søvnproblemer i barnets første ti leveår, viser forresten at nattlige oppvåkninger i spedbarnstiden ikke beviselig fører til noen som helst fremtidige søvnvansker for barn.  

Å kalle det for søvnproblemer når en 1 eller 2-åring våkner to ganger per natt, synes jeg er helt urimelig. Studier av småbarns søvn viser at et par oppvåkninger i løpet av natten er helt naturlig, og at nattlige oppvåkninger faktisk forebygger plutselig spedbarnsdød.  Når man tenker over det er det ikke så ulogisk at dette er noe biologisk som sitter i oss. Det er fornuftig å våkne om natten for et lite barn.

I tillegg mener jeg at det å trene en 6 måneder gammel baby til å sove alene, og roe seg selv når de våkner om natten, er fullstendig i ubalanse med (det ikke-eksisterende) søvnmønsteret som er naturlig for den alderen.

I en søvnstudie av 640 babyer, (Sadler.S) var dette noen av resultatene: 

  •       Kun  16% sov igjennom natten ved 6 måneders alder 
     
  •      17% våknet mer enn en gang om natten, resultatene varerte mellom to og åtte ganger
     
  • 5% våknet hver natt
     
  • 9% våknet de fleste netter
     
  • 50% våknet enklete netter
     
  •        16% av seks måneder gamle babyer hadde ingen faste søvnmønster 

 

Søvntrenings-eksperter liker å si at vi kan forvente mer når et barn er 6 mnd. At det da er på tide at de flytter på eget rom, eller i det minste til en egen seng. 

Hvorfor vi setter et skille ved 6 mnd, og forventer så mye av en baby som fortsatt er hundre prosent avhengig av oss, begriper jeg ikke. Det finnes ingen god forklaring på dette magiske skillet som visstnok skal finnes ved 6 mnd. 

Tvert i mot finnes det et hav av forskning som viser at det motsatte har mange fordeler. Det å samsove, eller sove i nærheten av hverandre, gir så mye til både foreldre og barn. Det fremmer tilknytning, senker stress og risiko for depresjoner og plutselig spedbarnsdød. Dessuten sover mange så mye bedre når de ikke må stå opp om natten for å roe ned barnet.

Så hvis folk dropper å søvntrene babyene sine, så synes jeg de fortjener respekt og aksept for det valget, fra både familie og helsepersonell. De har ikke valgt «feil», eller tatt en enkel utvei som skaper problemer senere. De har bare valgt det som fungerer utmerket for dem. 


Har du følt på et press fra familie, helsepersonell eller andre, om å søvntrene babyen din?

Hvis du har valgt å droppe søvntrening -hva gjorde at du tok dette valget? 


Kilder: 

http://www.naturalchild.org/james_mckenna/cosleeping_world.html

http://evolutionaryparenting.com/myths-and-facts-about-night-wakings/

http://kellymom.com/parenting/nighttime/sleepstudies/

Bli kvitt vann i kroppen



Man våkner en dag med en dunkende følelse i ringefingeren. Store mengder Zalo og drahjelp må til, før ringen endelig lirkes av fingeren hvor den har etterlat et dypt spor. Føttene dine ser ut som beina til Shrek på en dårlig dag, og det eneste skotøyet som passer, er de oh-so fasjonable Crogsene. Hvis du, eller din partner er eller har vært gravid, så vet du hva jeg snakker om.

Vann i kroppen, eller ødem, er en av de herlige plagene man ofte pådrar seg som svanger. Hender, føtter og ansikt sveller opp til uante dimensjoner og man begynner å ligne skummelt mye på Barbapappa. Leddene verker, og vekta fyker til værs. Man tilegner seg til og med en helt ny kroppsdel, kjent som «Cankles». (Se illustrasjon) 



Som regel er det ikke farlig at vannet hoper seg opp i kroppen, (så lenge det ikke kommer sammen med andre symptomer som forhøyet blodtrykk og proteiner i urinen) men kan være van(n)vittig plagsomt.  Men frykt ikke, det finnes råd. Som fjerdegangs-gravid og altfor kjent med Cankles-fenomenet, har jeg lært meg noen triks som pleier å hjelpe. 

Slik blir du kvitt vannet: 





Kjerringrokk, peppermynte og brennesle er vanndrivende urter som er trygge for gravide å drikke som te. Kjerringrokk skal visst være den mest potente av de vanndrivende teene, så drikk gjerne 2-3 kopper pr dag mellom måltidene. Husk å drikke nok vann i tillegg, slik at du ikke blir uttørret. 

 



Gaukesyre, eller gjøksyre finner du helt gratis i skogen! Du har sikkert gått og smattet på denne i barndommen, men visste du at den er svært vanndrivende?  Denne lille, sure urten kan spises rett fra marken, og vil sette fart på vannet som har hopet seg opp i kroppen. 






Dette er et av de mest effektive triksene jeg har prøvd mot ødemer. Det er forskjellig hvordan man reagerer på akupunktur, men min kropp ser ut til å elske det. Akupunktøren setter nåler på tre-fire ulike steder i beina, som stimulerer sirkulasjonen og dermed får vannet til å trekke ut av vevet og ut av kroppen via blæren. Etter kun én behandling merker jeg en diger forskjell på kroppen. Får jeg behandling en gang i uken i en mnd, og deretter hver 14. dag, holder ødemene seg helt borte!




Denne metoden benytter noen av de samme punktene som i akupunktur, men de gode nyhetene er at du kan teste dette hjemme! Hold et fast, jevnt trykk på de ulike punktene som vist her, eller få partneren din til å hjelpe deg. 






Ikke undervurder hva en halvtimes gåtur og en kopp vanndrivende te kan gjøre for kroppen! Forsøk å aldri sitte eller stå for lenge stille. Skaff deg en ball å sitte på ved pulten din, og hold sirkulasjonen oppe.


Prøver å holde skrokken i bevegelse i uke 37, i forrige svangerskap.



Du trodde kanskje disse bare var for gæmliser? OH no, min venn. Disse er en life-saver for deg som står og går mye i løpet av dagen. Men husk at dette kun er et triks som behandler symptomene på ødem, og ikke stopper årsaken. Sirkulasjons-stimulerende trening og vanndrivende urter pluss bestemor-strømper er en vinnerkombo!



Med vann skal vann fordrives. Det virker faktisk! Det kan hende at kroppen din samler på vann fordi den ikke får tilstrekkelig væske i hverdagen. Får den nok, vil den kvitte seg med det overflødige. Men husk å få igang sirkulasjonen med nok bevegelse i tillegg til å drikke rikelig med vann. Det hjelper med andre ord ikke å sitte på rumpa og bøtte innpå. Kroppen trenger litt hjelp til å få vannet i omløp. 



Oversaltet mat som nøtter, chips ol. Raske karbohydrater som mel, ris pasta og sukker kan også forverre ødemer, siden slike matvarer binder væske. 



Proteiner og langsomme karbohydrater. Disse metter best, gir energi og er byggesteiner for det nye livet som vokser i magen. Når du spiser mer proteinrik mat, og midre raske karbohydrater, forebygger du at vannet hoper seg opp. 




Flere små tips og triks:

-ikke spis karbohydratrike eller saltede måltider like før leggetid. Da er det fare for at du våkner med elefantføtter når du først har fått ødem.

-ikke spis noe ila de tre siste timene før du legger deg, men drikk rikelig med vann noen timer før leggetid.

-Sov på venstre side, for optimal sirkulasjon


Fikk du ødemer i svangerskapet?

Har du flere tips og triks for å bli kvitt vann i kroppen? 



Gravid -ikke feit

Gravide får ikke sitteplass i kollektivtrafikken i Norge. I allefall ikke i følge Osloby sine rapporter. Og det får meg til å lure. Hva er det som stopper folk? 

Er vi late, sjenerte, for opptatt av telefonen, eller bryr vi oss bare ikke?

Dette temaet forteller jeg mer om i ukas spalte på foreldre.no.

En av teoriene er at folk har en tendens til å gjemme seg bak smarttelefonen med en gang de går ut av huset. Går du inn på en trikk eller tog, ser du hvordan folk stuper inn i mobilapparatet så fort de får plassert rumpa på setet. Egentlig trenger man ikke gå lenger enn til busstoppet eller kaffekøen på kiosken, før de fleste har forsvunnet inn i en transe, og alt man ser er morgentrøtte ansikt i det blålige lyset fra skjermen.

De er opptatt. Så opptatt at folk sannsynligvis ikke vil forstyrre dem. Og de selv vil sannsynligvis ikke ville lagt merke til det hvis en beruset elefant i drag-kostyme tok seg inn på t-banen. Så da er det kanskje ikke så rart at gravide opplever at de sjelden eller aldri blir tilbudt en sitteplass.

Men la oss si at det ikke er smarttelefonenes skyld. La oss si det hele har en annen forklaring. Hva om det er vår norske, verdensberømte blyghet som stopper oss? For tenk å tilby en dame som bare har spist litt for mye julemarsipan en sitteplass? Tenk så flaut å ta feil av en formfull berte, og en svanger dame. Eller, tenk så flaut å snakke til en fremmed i det hele tatt...


Baby eller julemarsipan?

Gravid eller bare stor? ?det kan jo være et reelt spørsmål. Og dette har et par initiativrike damer tatt tak i. Kanskje en button med klar beskjed kan hjelpe, slik at gravide får avlastet en svært sliten kropp? I Storbritannia deler kollektivtransport-selskapene ut slike til gravide!

Men uansettt, er det så ille om du reiser deg for en som ikke er gravid en gang? Én fornærmet dame uten baby i magen er bedre enn førti høygravide, svette stakkarer med bekkeløsning, som ikke blir kastet et blikk på engang.

Hva tror du er grunnen til at gravide ikke blir tilbudt en sitteplass? Er det selvopptattheten, mobilen, blygheten eller noe annet som gjør at vi glemmer folkeskikken? 

Hipp-hipp!

Det sies at tiden flyr når man har små barn. Hvis det stemmer, så eldes jeg som mor til snart fire under 6 år, i rekordfart. I dag er det 27 år siden jeg selv kom til verden, og jeg merker at denne bursdagen kom litt ekstra brått på. 

Men egentlig synes jeg det er helt ok, å ikke rekke å tenke så mye over alderen sin. 

Man rekker ikke å telle sine egne dager, når man bestandig må hjelpe en femåring å holde styr på antall dager til jul, barnebursdag og påske. Man rekker ikke å stå lenge nok uforstyrret foran speilet til å telle antall nye rynker.

Samtidig gjør små barn det vanskelig å ikke ha litt selvironi, med tanke på hvordan tidens tann tærer på kroppen. Man lærer med andre ord å ta til seg komplimenter som «så lange pupper du har!» eller «Du har tusen millioner glinsende striper på magen. De ligner på lyn! Hvorfor kan ikke jeg ha sånn mamma?»

Men det beste ved å bli eldre når man er mamma, er nok alle bursdagsklemmene, bursdagskortene og tegningene som fyller dagen. Spørsmålene om jeg ønsker meg en barbie eller en ponni, og tilbudene om å kose meg på ryggen tidlig om morgenen.

"Fordi, i dag er det DIN dag mamma, -i dag kan du bare sitte på rumpa!"

-yeah right!

For mye kos -mer svangerskapsplager



Å telle kalorier og trene overdrevent mye med baby i magen, skjønner jo de fleste at blir feil. Men hva skjer når det tipper andre veien? -personlig så får jeg mye mer plager når jeg «koser meg» for mye i graviditeten. Kroppen min blir vond og umedgjørlig, og piner meg til å være flink med mat og mosjon. Sånn sett er jeg heldig. For da MÅ jeg ta meg sammen, slik at plagene roer seg. Jeg tror mange kunne fått et bedre svangerskap hvis kosthold og mosjon var høyere prioritert.

Det er ufattelig vanskelig å begrense appetitten når man er gravid. Det er jeg fullt klar over. Tanken på sjokoladeis eller boller kan holde deg våken om natten. Noen får dilla på loff med majones, og spiser knapt noe annet i månedsvis.

Jeg har selv våknet om natten med gråten i halsen fordi jeg var så sugen på sushi. Og jeg fikk et nervesammenbrudd da barna stjal kjekspakken jeg hadde stashet på et hemmelig sted. Det er harde bud, altså. 

Og så er det så innmari godt å gi etter for disse cravingsene også. Det er i alle fall min erfaring, at så fort man er forbi ukene med kvalme, smaker all mat mye mer intenst. Et knekkebrød med gulost kan være en real fest med fyrverkeri og konfetti for gravide smaksløker. Så da kan du bare forestille deg hvilken elv av belønningshormoner en oreokjeks utløser i hjernen.

Mat blir litt som dop i svangerskapet. Men jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv.



Hos meg kommer det til slutt alltid et punkt på veien hvor jeg må ta meg selv litt i nakken.  Like etter at de første tre månedene med kvalme var over, var det lov å spise hva som helst. Anything goes, når man har vært så dårlig, så lenge. Det lov å unne seg litt ekstra. Men så kommer det en dag når feiringa må være over. Jippi -jeg er kvalmefri, går fort over i - ojsann, kroppen roper om nåde. 

Ja, for hos meg kommer svangerskaps-plagene som perler på en snor når jeg slurver med mat og mosjon.

For lite trening gir meg bekkevondt, stiv rygg og hovne føtter. For mye usunt fett gir meg halsbrann, som igjen gjør meg søvnløs, som igjen gir meg hodepine. Mat som sukker, mel, pasta, og ris gjør at jeg blåser ut og får så mye vann i kroppen at jeg får vondt i leddene, og begynner å ligne en bamsemums.


Når bamsemums- likheten begynner å bli slående, er det på tide å skjerpe seg.

Om jeg bare er flink til å spise fornuftig og beveger meg nok hver dag, er kroppen mye snillere med meg. Men da må jeg være ordentlig flink også. Jeg slipper ikke unna med sånn halvveis innsats i matveien eller mosjon i svangerskapet. 

Det virker nemlig som om kroppen min reagerer ekstra kraftig på en usunn livsstil når jeg er gravid. Utrolig smart gjort av denne maskinen. Og jeg setter pris på det, og tar signalene på alvor. For hadde ikke kroppen sagt i fra med diverse plager, så hadde jeg nok ikke klart å dy meg. Det hadde blitt mye mer kos, og mer plager. Mer sofasliting og definitivt mer oreos. 

Er det mulig at mange av oss "koser på oss" svangerskapsplager vi kunne unngått med sunnere livsstil? 

Hadde dere ikke seksualundervisning på skolen?



Foreldre med mange barn, kan forvente mange kommentarer. Det at de har en skokk unger, gir folk plutselig retten til å si ting som egentlig er langt over  grensa til hva man tålererer i andre sammenhenger. 

Nå venter vi vårt fjerde barn, og jeg har allerede fått en del kommentarer fra folk av typen «dere er klin gærne» og «Dere har hørt om prevensjon vel, -hadde ikke dere seksualundervisning på skolen?»

Hva svarer man vel på slike tullespørsmål? -Ja vi er helt ustabile, og skulket alle timene om blomstene og biene. ho-ho-ho! 

Jeg vet ikke. Selv pleier jeg bare å smile og tenke at de mener nok godt med det, selv om det er gørrkjedelig å høre de samme kommentarene på repeat.

Selv har mannen og jeg tøyset litt oss i mellom. Vi hadde faktisk hatt et fotball-lag innen fem år hvis vi fortsatte i dette tempoet. Det er jo sant. Vi har fått mange barn, med lite aldersforskjell. Og det er lov å spøke litt. Men da bør man kjenne vedkommende veldig godt, og muligens la det holde med én spøk. Kanskje til og med legge til noe positivt i attåt?

Jeg tar meg ikke nær av en enkeltkommentar om at «jøss har dere tenkt å starte egen barnehage» osv.  Når norske kvinner føder igjennomsnitt  1,78 barn, er det jo litt spesielt å kjenne noen som føder hele fire eller fler.  Storfamilier er litt eksotiske. Men betyr det at man må stå der og svare på private spørsmål om hvordan man har fått til en slik storpoduksjon? 


-Nei, de kom bare rekanes på ei fjøl liksom.... hoppsann...

Men når vittigper-kommentarene kommer på løpende bånd, fra ørten forskjellige personer i løpet av en og samme uke, begynner man automatisk å undre seg. Hvorfor er det egentlig fritt frem å «tulle» med store familier på den måten?  Og hva om man kommenterte størrelsen på små familier på den samme, skamløse måten? Eller, Gud forby, gikk løs på barnløse?

Det ville nok ikke falt i god jord, om jeg lirte av meg ting som «jøss, går det litt treigt i sengehalmen eller? Dere har jo bare ett barn!»  Eventuelt: «dere er vel klare over hva som må til for å lage barn?»  til folk som har ett eller ingen barn.

Når man tenker over det, så er det i grunnen rimelig ubehøvlet å servere et spontankurs i prevensjon, bare fordi at noen har flere enn tre unger.

Uansett om man mener det godt, og gjør det med et glimt i øyet. For det vet jeg at de aller fleste gjør! De mener helt sikkert bare at dette var så overraskende og artig at jeg må nesten si noe morsomt.

Saken er bare at spøken er bare morsom de to-tre første gangene, før den blir slitsom og kjedelig. 


Hva mener du om det å kommentere på størrelsen på andres familier?
Har du opplevd velmenende tøysing om hvor mange/få barn du har?


Positiv test og uønsket husgjest



Den dagen jeg fikk vite at vi ventet nummer fire, er en dag jeg sent vil glemme. Men ikke av de vanlige grunnene. 

Jeg står foran speilet og prøver å komme på hva det er som er annerledes i dag. Noe må det være. Jeg har nettopp stått opp, og da jeg så speilbildet mitt, bare visste jeg at noe var i gjære, men ikke helt hva. 

Jeg snur meg til siden, og får et glimt av profilen min. Ok, jo -det har skjedd noe. Frontpartiet er betydelig større enn for et par dager siden, og så vidt jeg kan huske, har jeg ikke lagt meg under kniven i det siste. Eller noen sinne. Enten har bønnene mine om å få tilbake fylden i det området nettopp blitt hørt, eller så har jeg en blidpassasjer om bord. 


Jepp. Something's up!

Noen minuter senere sitter jeg i bilen på vei til apoteket. Jeg tar et par ekstra runder rundt butikkene, og kvier meg for å gå inn. En av ulempene ved å bo på et lite sted, er at man nesten alltid treffer noen man kjenner når det absolutt ikke passer. Det er ikke nå jeg har lyst til å treffe en gammel lærer, eller kollegaen til far. 

Når jeg omsider får kvinnet meg opp, smyger jeg meg inn på apoteket og røsker til meg den første pakken jeg finner med et blått plusstegn på. Holder den nonchalant mellom underarmen og midjen min, slik at ingen skal se hva det er jeg kjøper. Den gamle damen ved nesespray-hylla sender meg et strengt blikk. Sannsynligvis tror hun jeg har tenkt å rappe varen. Jeg sender henne et uskyldig blikk tilbake, eller prøver i det minste. Det ser nok mest ut som jeg må veldig på do. For det må jeg faktisk. Jeg har nemlig holdt meg siden i går, siden det alltid står på testene at man skal det. 

Rett til kassen og opp med bankkortet før damen i kassen rekker å si god morgen. Hun hun slår inn varen, og det føles som en liten evighet går forbi innen hun får lagt pakken oppi posen. Jeg river den ut av hånden hennes og småløper ut.

Hjemme får jeg så vidt av meg skoene før jeg har revet opp pakken, og utfører testen med skjelvende hender. Og siden jeg ikke eier noen form for selvkontroll, tar jeg med testen ut i stua , legger den på emballasjen som ligger på spisebordet, og nistirrer på den i stedet for å legge den bort i to minutter til resultatet er klart. 

Mens jeg står der og stirrer, begynner jeg å skimte konturene av en blå strek, og så en til. Eller?

Ser jeg riktig? Betyr det- jeg rekker ikke å fullføre tanken, for plutselig skimter jeg en mørk liten skygge i sidesynet. En liten skikkelse piler over gulvet og langs med underkanten av kjøkkenbenken. EN MUS! 

Jeg bokstavelig talt spretter opp på stolen ved spisestuebordet. Der står jeg med hjerteklapp og stirrer inn i de sorte små øynene til husets nyinflyttede gnager. 

Nå begynner en høyst usammenhengende tankestorm å herje i hodet mitt. Og før jeg vet det, står jeg der på stolen, og snakker til meg selv, og litt til musa. 

«Oh my God!!!» stønner jeg. Kaster et blikk på testen igjen, som nå er ganske innlysende positiv. «OH my GOOOOD!» lyder det enda høyere. «Den er positiv. Den er POSITIV!» roper jeg, og kaster et blikk på den pelskledde dotten ved bunnen av kjøkkenbenken.  «Men ÆSJ! Hva GJØR DU HER DA?! Dette var SINNSYKT dårlig timing!» 

Pelsdotten piler av gårde igjen, og jeg kjenner kroppen fare opp og sammen igjen. «ÆÆÆÆH!»

Musa forsvinner inn under kjøleskapet, og jeg får ekle frysninger over hele kroppen. Det ante meg ikke at jeg var så redd for mus. Jeg som hadde tamme mus som kjæledyr da jeg var liten, står der og skjelver av frykt, samtidig som jeg liksom er så veldig, veldig glad og sjokkert over det blå plusstegnet. 



Når jeg til slutt får pint meg selv til å gå ned fra stolen, bærer det rett ut i bilen. Her orker jeg ikke å være. Jeg må ut og ordne med en slags felle for å få evakuert den uønskede husgjesten. Aller helst skulle jeg latt mannen ta seg av gnagerproblemet, men det ville innebære å være room-mates med den lille pelskledde skapningen i tre dager til, frem til ektemannen kommer hjem fra jobb. No thanks.

Jeg sender likevel en melding til ham. «Positiv test. Jippi! Og så har vi mus under kjøleskapet. Ikke så jippi». Og så ler jeg høyt for meg selv, mens jeg prøver å se for meg reaksjonen til den vordende far, som sannsynligvis sitter veldig glad, om enn litt forvirret på et møte på østlandet et sted. 

10 stressdempende tips for foreldre



Det er ofte stressende å ha barn, men det er ikke alltid barna som stresser oss.  Personlig har jeg lagt merke til at det ofte er meg selv som skaper stresset. Det er ikke ungene som er i dårlig humør, eller er slitne. Det er meg. Og det smitter over på dem, og da er dritt-dagen komplett. 

Så for å unngå å bukke helt under i min tilværelse som «alene-hjemme mamma» med en bortreist ukependlermann, har jeg laget meg en anti-stress strategi som muligens kan være handy for flere. 

 




 



Tenk etter hvilke situasjoner som alltid pleier å ende med hylekor og svetteringer under armene, og prøv å unngå de, eller forberede deg ekstra godt.

 Hos meg er det handleturer og middagslaging som pleier stresse meg, og dermed stresse ungene. Derfor sørger jeg for å unngå disse så vidt det er mulig. Jo, vi handler fortsatt mat, og spiser middag, men jeg legger handleturen inn like før henting i barnehagen, og middagene i ukedagene er superenkle og raske å lage. 

Henting i barnehagen var også en sånn evig-stressgreie som pleide å ende med hyling i bilen på vei hjem, og rimelig svett rygg.

Til slutt fant jeg ut at det var blodsukkeret vårt det stod på, så nå kommer jeg forberedt med banan og smoothie i bilen, mot stress og hyl. 

 



Når du kjenner at nervene er på vei til å bli skikkelig frynsete, er det på tide å ta en minipause.

Poenget er å ta knekken på stresset før det tar knekken på deg og humøret til ungene.

Mange foreldre slår på TV?en når de trenger en pause, men et lurt triks til dem som vil begrense skjermtid, er å lage en kurv med artige leker som KUN blir tatt frem når mor eller far virkelig trenger ti minutter på sofaen.



Slagere her er skikkelige retro leker som ungene ikke ser ellers, type trappetroll, spilledåse, kaledoskop og lignende, somdermed blir ekstra fascinerende og gir deg mer tid til å legge beina høyt. 

 



Ja, jeg vet det kan virke innmari kjedelig, og det er det. Det er dritkjedelig. Men unger har en greie for rutinger og faste rammer, så det er verdt det. Selv elsker jeg å ta ting på sparket, men det er visst sånt som kommer med alderen, hvis det kommer i det hele tatt...

Unger digger å vite hva som kommer, og blir rolige av det. Så jeg biter sammen tennene, og tvinger meg igjennom nøyaktig samme rutine, med samme rekkefølge, til samme tid hver dag. Glemmer vi å bytte fra pysj til vanlige klær før frokost, eller tar fluortablett FØR tannpussen, kan jeg bare takke meg selv for trassanfall og tårer på morgenkvisten. Det samme gjelder leggetider. Treffer jeg ikke leggetiden til minsten innen en feilmargin på 15 min, blir det full alarm, tåkelur-hyling under tannpussen og brytekamp i sengen. 

Så legg en plan, plotte inn hva må bli gjort akkurat når, gjennomfør det, og gjenta. Every damn day! Det er gørrkjedelig, men åh-så effektivt, og når ungene får så mye stabilitet og vet hva de kan forvente i hverdagen, er de overraskende åpne for å prøve nye ting når mamma og pappa har mer energi i helgene. 



Når det er onsdag ettermiddag, og ungene krangler så det gjaller i veggene mens jeg prøver å lage middag, føles det som om uka skal vare for alltid, og at jeg aldri vil få fred. Da gjør jeg mitt beste for å dingle en lekker gulrot foran min egen nese. Jeg ser for meg hva jeg skal bruke kvelden på, etter at barna har sovnet. Dette er kanskje overlevelses-trikset som hjelper aller mest. Planlegg en lat kveld for deg selv.



Lag en bittelille-lørdag midt i uka, uansett hvilken dag det er. Enten det innebærer et langt bad, magasinlesing, trening eller å spise en hel kjekspakke ?alene mens du ser på skikkelig feel good TV. Kommer du deg igjennom denne dagen uten å la stresset vinne, har du fortjent en feit gulrot!  

 



Jada, du skal kunne prate med din bedre halvdel om alt, men det er ikke sikkert det er sunt for noen av dere å dumpe alt stress-pratet på hverandre bestandig. Derfor er det lurt å skaffe seg en confession-partner.

En god venn som du stoler på, som også har barn. Noen som du kan regelrett spy ut alt stresset til, når som helst. Og tjenesten skal selvfølgelig gjengjeldes. Jeg kan ikke anbefale dette nok. Det er noe befriende og utrolig stressdempende ved å kunne sende min partner in crime, (venninnen min) en snapchat med sølt melk, mitt sure tryne, eller hylende unger og bare få lov til  å si for en DRITTDAG, uten å bli dømt. På samme måte er det overraskende deilig og oppløftende, på en sær måte, å motta meldinger om at hennes unger er nøyaktig like gærne som mine, og at hennes hus er nøyaktig like kaoitisk som mitt. Ahhh ?balanse i universet! 

 




Ja, det går an å tulle bort stress. For det meste av stresset er jo bare tull. Ja, for hvor farlig er det egentlig om ungene krangler litt, søler litt melk på gulvet, og fargelegger veggen med tusj? Ikke så veldig, men det stresser oss likevel, og vi har lett for å overreagere.

Så for å bekjempe tullete stress med tull, eller «fight fire with fire», har jeg vent meg til å gjøre noe så merkelig som å danse når jeg kjenner stresset bygge seg opp til altfor store dimensjoner over småting. På med radioen, og frem med dansefoten. De små tusj-merkene på veggen virker rimelig tullete å hisse seg opp over etter at jeg har danset macarena med ungene. I  tillegg er det få ting som kurerer dårlig stemning som barn som ler høyt av mors eminente danseskills. 

 



Jeg vet ikke med deg, men jeg er et monster når jeg er sulten. Jeg ligner ikke engang litt på meg selv. Og det samme gjelder de fleste unger. Så uansett hvor lifestyle-magazine det høres ut: alltid ha frukt, nøtter, rosiner, sjokolade og andre bestikkelser handy. ALLTID.  

Helt seriøst: en pakke rosiner kan spare deg og toåringen for en ødelagt ettermiddag. Dette har reddet meg oftere enn jeg kan telle. Både fra mine egne trassanfall, og ungenes melt-downs.

Noen ganger er ungene så ville og høylytte om ettermiddagen, at jeg begynner å lure på om barnehagen/bestemor/pappaen deres har fóret dem med sukkerspinn og cola, bare for å kødde med meg.



Men det viser seg som oftest  å dreie seg om oppbygget energi. Og den enkleste løsningen på det? ?slipp dem fri. Ta dem med ut, helst ut i skogen, men lekeplassen er en god nummer to. La dem herje, klatre, løpe og skrike, senk skuldrene og gled deg til en rolig kveld. Her ute kan de knekke, søle, hyle og søle som de vil.



Håndarbeid senker stressnivået! Både hos deg, og hos barna. Så når den tiden på dagen når alt pleier å gå på tverke nærmer seg: finn frem noe å pusle med. Selv setter jeg frem modellkit, perler eller klistremerker og ark til ungene, og setter meg ned for å strikke. Men snekring, spikking, eller legobygging kan sikkert gjøre samme susen.



Det handler bare om å fokusere på en håndfast oppgave som tar tankene bort fra stress og mas. La hendene jobbe og hodet hvile. 

 



Noen ganger har du bare en skikkelig dårlig dag, og det er helt lov! Men da er det å late som alt er toppers, en rimelig dårlig idé.

 

Barn ser vanligvis rett igjennom deg, og ditt stinkehumør smitter. Spesielt hvis de innbiller seg at det er deres feil at du er sur. Si det heller som det er: jeg har en skikkelig dårlig dag. Jeg er sliten og lei. Bli ikke sjokkert hvis ungene faktisk viser empati! Bare husk å understreke at det ikke er deres feil at du er i dritthumør.  

 

 

Jeg blir ko-ko av mammakritikk



"Jeg tror jeg ville blitt ko-ko hvis jeg bare skulle vært mamma og gitt opp hele dette livet," sier Tone Damli om det å sjonglere jobb og mammarollen.

Og som vanlig, når en mamma våger seg å uttale at hun liker jobben sin og ikke kunne tenkt seg en tilværelse som hjemmeværende mor, slår folk knute på seg. 
-Stakkars unge. For en mor. Hun vet ikke hva hun går glipp av når hun farter rundt som det der midt i babytiden. 

Okay, så var Tone muligens litt uheldig med ordvalget sitt. Det er ikke så kjempelurt å sidestille det å "bare være mamma" med å "gi opp hele livet", med mindre man har som hensikt å hisse opp en gjeng med hjemmeværende mammaer, som vet veldig godt hvor givende den tilværelsen er. Men det er ikke så fryktelig vanskelig å forstå at hun mente at hun måtte ha satt karrieren på pause hvis hun hadde vært hjemme med datteren. Det hadde hun ikke lyst til. Og det gjør henne visst til en fæl mamma, i manges øyne. 

Selv har jeg opplevd å bli ganske ko-ko av å kombinere babytid med jobb. Men jeg er åpen for at det som ikke funker for meg, kan fungere på en glimrende måte for andre. 

Jeg har også opplevd å bli litt frynsete i kantene, og muligens litt ko-ko av å "bare" være mamma. Etter mange, lange måneder med utelukkende kolikk, bæsjebleier og amming på agendaen, fikk jeg til slutt nok, og måtte balansere det hele med litt meg-tid, som bant annet innebar jobb. Men jeg forstår likevel innmari godt dem som konsentrerer seg fullt og helt om barnet i de første årene. 

Det som frustrerer meg ved slike oppslag som det om Tone, er at kvinner blir hakket på uansett hva de velger.

Mens menn slipper mye billigere unna, og blir faktisk hyllet i mange tilfeller. -Så flott at han legger til rette for å ha barnet med på jobbreiser. Godt jobba, flinke pappa.

Men mamma? Nei hun får høre det, enten hun velger å bli hjemme og "ikke bidra til samfunnet" eller hvis hun gjør det motsatte, og er så frekk og velger å kombinere karriere og barn. 

Så so what om Tone, Trine eller hvem enn det blir neste uke, ikke tror hun hadde taklet å "bare være mamma". Jeg persolig blir litt ko-ko av mammakritikk som aldri tar slutt. 

 

Kyllingpita med currydressing og mango chutney



En smaksrik og mettende kyllingsalat er noe av det beste jeg vet. God dressing til er et must, og pitabrød er lørdagskos! 

Nå går det lang tid mellom middagstipsene fra meg, men da jeg slengte sammen denne improviserte pitaretten, skrev jeg ned hva jeg gjorde med en gang. For dette kommer til å bli en gjenganger på vår middagsliste! 




(nok til 4 pers)

400g kyllingbryst i terninger

En stor skål vasket salatblanding (jeg brukte bla ruccola, babyspinat og  feldsalat)

En halv agurk

En neve cherrytomater

En avocado

En halv rødløk

Gressløk

Mango chutney til topping

 



1dl raps eller olivenolje (eller det du trenger for at kyllingbitene skal få et lag olje)

2 ts korianderpulver

En klype chilipulver

1 ts hvitløkspulver /et finhakket hvitløksfedd

En klype salt

Sort pepper etter smak

En ts sennep

Saften av en halv lime




½ boks rømme

2 ts gult currypulver

1 ts sennep (gjerne dijon)

Saften fra en halv lime

Et par dråper soyasaus




1.Kutt kylling i terninger, og ha den i en skål med marinadeblandingen.

2. Vask salaten, kutt opp agurk, tomat, rødløk, gressløk og avocado. 

Lurt triks når du kutter avocado: kutt den på langs for å åpne, fjern stenen, skjærer striper på langs og tvers, men pass på å ikke kutt ned igjennom skallet. Slik at du får du fine biter, uten søl når du graver ut innholdet av skallet med en spiseskje.

3. Stek kyllingen til den er gjennomstekt og legg den på et fat slik at den avkjøles litt.

4. Varme pitabrødene i ovnen, og lag currydressing. 

5. Fyll pitabrødene med salat, kylling, currydressing, og toppe det med litt mango chutney.



NYT! 

 

Ha en fortsatt fin lørdag! 

 

Intervju med Jordmor: Ofte stilte spørsmål om hjemmefødsel



Hva om, hvis og hvordan? Det tikket inn en god del spørsmål etter innlegget Myter om hjemmefødsel. Siden jeg brenner for å opplyse om og avmystifisere hjemmefødsel,  tok jeg kontakt med en proff, for å kunne gi mest mulig korrekte svar spørsmålene.

Hjemmefødsel er ikke for alle, men jeg oplevde selv som førstegangsfødende at det var opp til meg å søke informasjonen på egenhånd, da jeg ble nysgjerrig på fenomenet. Takket være enkelte hjelpsomme jordmødre og kvinner som hadde født hjemme tidligere, fikk jeg et realistisk bilde av hjemmefødsel. Uten den informasjonen, hadde jeg ikke visst nok til å kunne ta et informert valg om fødested. Nå har jeg lyst til å "pay it forward" og sende informasjonen videre til dem som måtte lure.

I dag kan jeg altså med glede servere svar på de mest spurte spørsmålene jeg har fått om hjemmefødsel - fra jordmor Cathrine Trulsvik, ved Jordmorteamet! 


 

1.Hva om mor blør mye etter fødselen? 

Blødninger etter fødsel er noe vi alltid er forberedt på at kan skje. Vi har alltid med oss førstehjelpsmedisiner (syntetisk oxytocin og cytotec samt utstyr til intravenøs væskebehandling) Studier viser at gode observasjoner etter fødsel og det å ungå drypp under fødsel, er hovedårsakene til mindre blødning etter fødsel. 

-Kan jordmor forutse blødninger på forhånd?

En kan se at en veldig lang fødsel kan øke risikoen for at livmora er sliten etterpå og ikke trekker seg sammen. Men igjen - om fødselen er lang fordi det har vært pauser i prosessen, blir risikoen mindre igjen.

-Kan jordmor gjøre noe i en hjemmefødsel for å forebygge store blødninger? 

Vi tillater kroppen å jobbe i eget tempo, vi tillater pauser, fødslene er preget av trygghet og tillit, noe som optimaliserer oxytocinproduksjonen. Produksjonen av hormonet oxytocin i mors blodomløp er vesentlig etter fødselen, nettopp for at livmora skal trekke seg godt sammen. 

-men hva gjør dere hvis morkaken sitter fast? Kan det forårsake blødninger?

Morkaka kan sitte fast, og det kan forårsake blødning. Der har vi rutiner for hjelp til å forløse morkaka og tidspunkt for overflytting til sykehus er satt til en time dersom ikke morkaka har kommet innen da.
 



2.Hva om barnet sitter fast? 

Det er utrolig sjeldent at barnet "sitter fast" under fødsel. Det har aldri skjedd på hjemmefødsel i norge så vidt jeg vet - logisk nok fordi vi lar kroppen jobbe i sin fart med sin egen start og sine egne pauser.

-men kan det skje putselig, slik at det blir helt krise?

Dette kan så klart hende på en hjemmefødsel - men vi vil alltid oppdage dette tidsnok til å reise på sykehuset i god tid. Selv om babyen ikke kommer nedover i fødselskanalen til tross for heftige rier, har babyen det bra! Det er bare ingen fremgang i fødsel og det er er tydelig tegn på at noe ikke stemmer!

Så, som du forstår, er ikke dette noe som plutselig skjer. Men jeg forstår at det lett kan tolkes dithen på en fødeavdeling. Der strekkes strikken og man prøver ofte med riestimulerende drypp, for å få barnet til å rotere i den tro at det er "dårlige rier" som er årsaken. 

-men hva er da den egentlige årsaken til at barnet ikke roterer riktig? 

De gangene jeg har hørt om det, er det som konsekvens av igangsetting av fødsel: Barnet er ikke klar og har følgelig ikke innstilt seg rett - det pushes på med medisiner for å modne livmorhalsen og få i gang rier. De fleste gangene vil vannet bli tatt også - noe som helt klart bidrar til at barnet kan "kile seg fast" et eller annet sted i bekkenet. 



3.Hva koster egentlig en hjemmefødsel, og får man noe statlig støtte? 

 Kvinnen får i underkant av 1800 kr fra staten etter en hjemmefødsel. Om hun blir overflyttet sykehuset får hun ingenting. Vi i jordmorteamet tar kr 6000,- for beredskapen. Det betyr at vi deler den summen for å være tilgjengelig for kvinnen 24/7 fra hennes uke 37 til uke 42. Vi er alltid to jordmødre som jobber sammen og må derfor være tilgjengelige samtidig. Selve fødselen og materialer til dette, dekkes av Staten. 

Her kan jeg (Jona) skyte inn at prisen som hjemmejordmødre tar, er ikke fastsatt og varierer fra jordmor til jordmor. Den kan godt ligge en del lavere enn 6000, spesielt hvis du har én jordmor på vakt, og ikke to. 

4.I hvilke tilfeller skjer overførsel til sykehus? Hvor ligger terskelen for å reise inn til sykehuset?

Vi i jordmorteamet har utarbeidet en avtale som vi går gjennom ved hjemmebesøk ca 4 uker før termin. Det viktigste med den avtalen er at kvinnen og partner vet hvordan vi tenker og at vi er enige om rammene rundt hjemmefødselen. Alt fra hva slags utstyr vi har med til årsaker til at vi kan foreslå overflytting til sykehus. Og selvfølgelig at kvinnen til enhver tid kan ombestemmes seg og vil på sykehus alikevel - da trenger vi selvsagt ingen grunn for det.

5.Hva skjer hvis riene dabber av i en hjemmefødsel og det er liten fremgang? 

På en hjemmefødsel vil vi bruke stillingsendring om riene blir helt borte en stund - Hvile og spise og nusse med kjæresten. Vi ser at bevegelse av hoftene, for eksempel ved å gå i trapper eller bruke en krakk og løfte et og et ben hver gang ria kommer, er effektivt for å lirke barnet nedover. 

Ikke minst er tålmodighet det aller viktigste - spesielt fra oss for det er vi som signaliserer det til kvinnen!



-har du noen egne opplevelser av at riene «blir borte» i en hjemmefødsel? 

Ja. For en stund tilbake hadde vi en hjemmefødsel med en førstegangsfødende. Hun åpnet seg raskt  -fortere enn gjennomsnitlig  - og riene kom jevnt og trudd hvert tredje minutt og varte i 60 - 70 sek. Etterhvert fikk hun litt trykketrang og da dabbet riene av.

Det er vanlig og en fysiologisk reaksjon på "en ny fase". Dette er det, underlig nok, mange gynekologer som ikke har kunnskap om - derfor er det utrolig mange som i denne fasen får hengt opp riestimulerende drypp på sykehuset - med det resultat at det går for fort og hodet kan "kile" seg fast - det økes på med drypp, babyen blir stressa og det ender med sugekopp.

Vår kvinne fikk ikke like intense rier tilbake. De var både litt kortere og kom med ca 5 minutters pause. Etter er stund oppfordret vi mannen til å sitte bak kvinnen og kose med henne og massere brystknoppene. Det resulterte i kraftigere rier, men de kom ikke tettere. Vi aksepterte situasjonen -fordi det var fremgang. Sakte, sakte, MEN fremgang.

Etter litt over en time kommer hodet til syne og hun trykker fantastisk følsomt og når hodet forløses, ser og merker jeg at navlesnora er stramt rundt halsen. Ved neste ri trykker hun igjen og kroppen kommer ut som om babyen stuper kråke - på det viset dras ikke navlesnora noe mer samtidig som hele babyen er født -kan du se det for deg?Når morkaka kommer ser vi at navlesnora er kjempekort, ca 40 cm, og har i tillegg vært en runde rundt halsen. Snora får pulsere ferdig og babyen får sitt nødvendige blodvolum og næring. Pausene som kroppen krevde i dette tilfelle var helt livsnødvendig for å tilføre nok oksygen til baby mellom riene. hadde noen tuklet med dette  med f.eks drypp, hadde det helt garantert blitt sugekopp pga stresset baby. Og da hadde man kalt det for at "babyen satt fast".

 

 


Tusen takk til Jordmor Cathrine for hjelpen!  

Informasjon om Cathrine og Jormorteamet, finner du her!

La det ekstraordinære komme av seg selv



Angsten for at barna våre ikke skal «mestre» livet på den måten vi eller omverden forventer, er en av de tyngste byrdene ved det å være forelder. Jeg brukte mye tid på å gruble over fremtiden til mine barn da jeg ble mamma for første gang, men et sted underveis har jeg gitt slipp.

 -og det er så befriende! 

Jeg sluttet å tenke at jeg måtte forberede dem på ditt  og datt, fordi at ellers kunne det hende de ikke levde opp til sitt fulle potensiale.

Misforstå meg rett: jeg forbereder dem på det som kommer i morgen, og hva de kan forvente at skal skje. Jeg lærer dem grunnleggende ferdigheter og jeg prøver å gi dem meningsfylte dager med små oppgaver og sørger for at de opplever mestring.

Men jeg lever ikke lenger i fremtiden og bekymrer meg for hvordan de skal takle videregående, universitet, jobb, familie og økonomi. Det hender så klart at jeg glipper, og ender i en lang spiral av fremtidsangst som ikke fører noen vei, men i det store og det hele, har jeg bestemt meg for å leve her og nå som forelder.

Når vi leser avisoverskrifter med ekspertuttalelser ála «barn som går i barnehage mestrer skolegangen bedre» eller «barn som får mye alenetid med foreldre blir sosiale voksne» og lignende, er det innmari vanskelig å ikke begynne å gruble over egne prestasjoner som forelder, og bekymre seg for hvordan det vi gjør eller ikke gjør i dag, vil påvirke barnas liv om ti-tjue år. 

Det vi gjør i dag, påvirker barna helt klart, men uansett hvor mye vi prøver å påvirke dem og dytte dem i «riktig» retning mot et lykkelig og sukksessrikt liv, så vil det alltid være opp til dem selv når det virkelig kommer til stykket. 

Så jeg har gitt slipp, og overlatt ansvaret til dem. For det er ikke i vår makt å bestemme hvilken vei de tar når tiden er inne for å ta viktige valg i livet. De vil selv tidsnok finne ut hva de brenner for. Det som er verdt å jobbe for, og ofre noe for. Vi har dem tross alt kun på lån, og de er ikke «av» oss, men kom hit via oss. 



Nå fokuserer jeg heller på det å være et forbilde når det gjelder takknemlighet. Det å ikke ta hverdagen og alt det dagligdagse for gitt. Kunsten av å finne det positive blant det negative, å kjenne glede over små, uviktige hendelser. Det å gjøre noe godt for andre, og kjenne hvor deilig det er å pakke bort egoet litt. Å danse bare fordi, og synge når man føler for det, uten å skjemmes. 



Akkurat disse tingene tror jeg vi har ordentlig godt av å fokusere på, her i Norge. Jeg elsker dette landet, men jeg innser også at vi er et folk som har et rykte for å være utakknemlige, sytete og borskjemte. Og det med god grunn. De fleste av oss har så mye at vi ikke lenger vet hva som gjør oss lykkelige. Vi er overveldet av valgene, mulighetene og rikdommen. 

Jeg vil selvfølgelig gi barna muligheten til å bli gode på det de interesserer seg for, men jeg er ikke opptatt av at de nødvendigvis skal bli best. Jeg håper at de som voksne vil ha jobber som gir dem en mening og tilhørighet i tillegg til en inntekt, men dette er ikke det viktigste. Jeg unner dem å  dra ut i verden og oppdage kulturer og naturskatter, men synes ikke synd på dem hvis de ikke får oppleve det.

For mine tøffeste øyeblikk i livet, har aldri handlet om skuffelsen av å ikke få gjøre slike ting. Det tøffeste jeg har opplevd, er vært å være deprimert, og miste evnen til å finne glede i selv de mest fremgangsrike og "store" øyeblikkene. 



Jeg har møtt mennesker som sjelden eller aldri har reist utenfor hjemlandet sitt. Folk som har jobber som hverken er spennende eller godt betalt. Folk som har levd hele livet med mye mindre materielle goder enn hva vi tar med på campingtur! Folk som ikke har oppnådd ekstraordinære ting i livet, men som lever  ekstraordinært godt likevel. Og dette de lykkeligste menneskene jeg har møtt.

De var faktisk så fordømt happy, at jeg følte meg utakknemlig, bortskjemt og ego, som hadde så store krav til hvordan livet skulle være for å regnes som bra nok.

Ja, det hadde vært fantastisk om barna mine ble suksessrike, økonomisk sikre og ressurssterke voksne. Men mest av alt unner jeg barna mine evnen til å finne gleden i de små, tilsynelatende ubetydelige hendelsene.

Ikke streb etter la barna leve ekstraordinære liv. La dem heller lære å se det frydefulle ved et ordinært liv. Det er faktisk forbasket godt det også. 

 William Martin sier det best:



Hvis de lærer seg det, trenger de ikke å lete etter lykken, uansett om det kommer tøffe tider. 

 


En berg og dal bane

Det føles som det var i forgårs jeg lå langflat på sofaen i sommerferien og sendte mannen ut på en halvtimes kjøretur sent på kvelden, for å hente ferske reker.

Ja, for det fikk jeg så innmari lyst på, etter å ha vært slått ut av en infernalsk kvalme mesteparten av dagen. Jeg skjønner godt at han ble litt småsnurt da jeg endte med å la rekene gå til spille, etter at appetitten min plutselig snudde. Jeg lover, det var ikke meningen! Svangerskapet kan oppleves som en krig med kroppen, som stadig kaster nye utfordringer din vei. Det å være gravid beskrives ofte som en følelsesmessig berg og dal bane. For meg har den vært minst like fysisk, som emosjonell. 

Nå er jeg over halvveis. Minnene om kvalme, brekninger og lignende gravidglamour er godt på vei til å bli fortrengt. For sånt må vi gjøre. Oss preggos. Og de som eventuelt vil bli gravide igjen. Vi må glemme og gå videre, for det kan være regelrett tortur å være gravid innimellom. Det å pakke bort de kjipe opplevelsene etter hvert som de går over, er en overlevelsesmekanisme. I alle fall for meg. 

Og jeg er takknemlig for denne egenskapen. For uten egenskapen til å fortrenge og glemme, ville jeg garantert aldri fått mer enn ett barn.



Det er nemlig ikke slik at jeg har hatt superenkle svangerskap eller minimalt med plager, selv om jeg har vært heldig og sluppet det aller verste. Men jeg har fått min dose jeg også.  

Da det stod på som verst i begynnelsen av dette svangerskapet, kunne jeg ikke begripe hvorfor jeg hadde begitt meg ut på dette en gang til. Kvalmen, hodepinen, zombietilstanden og trøttheten som forvandler hjernen min til en grøtmasse av usammenhengende tanker. HVORFOR, sweet Jesus! Hvorfor hadde jeg bestemt meg for å gå igjennom dette igjen?

Men så kommer det en dag i svangerskapet hvor ting snur. Man våkner uten å måtte løpe for å stikke hodet i doskåla. Man får i seg frokost, og den smaker ikke høgg og råtne skosåler. Man våger å kjøre bil etter klokken 18 uten å være redd for å sovne ved styret. Man makter å se en reklame for mat på TV uten å få brekninger. Man truer ikke lenger med å kaste partneren ut av huset når de finner på å steke bacon. 

Samtidig blekner tankene om at svangerskap må være oppfunnet av noen som virkelig vil kvinner vondt. Og når de første, spede sparkene fra den lille i magen kjennes, og magen begynner å ligne på en gravidkul i stedet for fiskepudding, forvandles jeg til en dødsirriterende, romantiserende svangerskapselsker som mollkoser seg med livet som rugemaskin. 

Og ca der er jeg altså nå. I den deilige fasen med null kvalme, en tydelig  gravidmage som dog ikke er for tung (ennå), og daglige sprell fra mageboeren. Og heldigvis virker ikke evnen til å fortrenge bare bakover, men også fremover i tid. For jeg vet at svangerskaps-berg og dal banen snart vil ta enda en vending. Det kommer til å bli tungt, tyngre, ja - uutholdelig på slutten. 

 

Men akkurat nå er jeg her. Og jeg har tenkt å nyte det.



Statsbudsjettet: mye bra og noe forunderlig



Klokken 10.00 i dag ble det nye statsbudsjettet offentliggjort. Folk både jubler og brøler FY på kryss og tvers av mediene. Jeg har ikke rukket igjennom mer enn en brøkdel av de flere hundre sider lange dokumentene, men her er et par punkter som grep min oppmerksomhet:

Frikortgrensen økt til 50 000

En knallgod nyhet, spesielt for studenter. Det å kunne tjene femti tusen skattefrie kroner, vil bli en gedigen lettelse for mange. Denne endringen har nok mange ventet lenge på! Om regjeringen bare hadde orket å skaffe de 3000 studentboligene som studentene har tryglet om i lang tid, i stedet for å tilby skarve 15000 stk, så hadde jo dette vært en gledens dag for alle studenter!

Registreringsplikt i MVA-registeret økes til  150 000

Endelig skal eventyrere som meg få litt pusterom før de må inn i den pirkete papirmølla som kalles moms, eller merverdiavgiftsregisteret. Før måtte man rett inn i systemet etter bare 50 000 opptjente kroner, noe som har kostet meg personlig veldig mye tid og penger. Det gleder meg å se at regjeringen har skjønt at dette var uheldig og ganske avskrekkende for oss som prøver å komme oss på beina i arbeidslivet som selvstendige. 

Fjerning av skatteklasse 2

Ja, du leste riktig. Skattelette for ektepar hvor en av dem tjener bra med cash, og den andre ikke så bra eller ingenting, er snart historie.  I løpet av neste år vil denne ordningen forsvinne. Eller «fases ut,» som regjeringen kaller det. 

Regjeringens forklaring på denne endringen er økt likestilling. De understreker at det er mange innvandrerkvinner som ikke jobber, og nå skal de altså fikse dette ved å fjerne de drøye 6000 kronene i året med skattefradrag, for å «dytte» dem ut i arbeidslivet. Jeg er personlig meget spent på om dette vil ha noe særlig effekt. Dette tiltaket slår meg som en «quick fix» som er mer ønsketenking enn realistisk. Om bare roten til likestillingsproblemet hadde vært så enkel å røske opp!

Innvandrerkvinnene i de mest utsatte gruppene, trenger fortsatt mye mer støtte til språkopplæring og integrering, samtidig som barnehageordningen må bli mye billigere. Regjeringen mener det vil kreve «minimal innsats» å kompansere for inntektstapet på 6000 kroner. Men da glemmer de at barna må i barnehage for at mor skal kunne jobbbe, som jo er en stor utgift for mange familier. 


Hva mener du er de beste og dårligste endringene i statsbudsjettet?

Tror du fjerning av skatteklasse 2 vil få innvandrerkvinner ut i arbeid?


Uplanlagte fødsler utenfor sykehus

Mange har nok fått med dere at en drøss av fødestuer rundt i landet har blitt lagt ned i løpet av de siste årene. Det handler i hovedsak om å spare penger. Men nå begynner vi å se følgene i fødselsstatistikken, og hverken norsk luftambulanse eller jordmorforeningen er særlig begeistret. 

Dette temaet har jeg skrevet mer om i ukens spalte på foreldre.no.

Det er nemlig slik at uplanlagte fødsler utenfor sykehus, nå skjer oftere og oftere. Og dødeligheten for det nyfødte barnet som fødes i en slik situasjon, er mer enn dobbelt så høy som på sykehus, eller ved planlagt hjemmefødsel. 

Kvinnene rekker ikke frem til sykehuset, enten fordi de blir bedt om å vente pga fulle fødeavdelinger, eller fordi de bor så langt borte fra neste fødested at tiden ikke strekker til.

Det skjer over fire hundre slike fødsler, uplanlagt hjemme, eller under transport, hvert år. Og jeg forstår så inderlig godt de kvinnene som gruer seg til fødsel, fordi at fødetilbudet vårt har blitt så mye dårligere. 

Hadde jeg selv planlagt å føde på sykehus som lå 1,5 timer unna, da jeg fikk barn nummer to og tre, hadde jeg garantert ikke rukket frem i tide. Da hadde jeg i det minste håpet på å få en jordmor med i ambulansen, men det er mange som ikke engang får det kravet oppfylt. 



Egentlig har man rett på følgetjeneste av jordmor om man bor langt unna sykehuset, men det viser seg at det kun er noen ytterst få kommuner som oppfyller kravene til denne tjenesten.

Jeg ønsker ingen gravide å gå med den angsten om å ikke rekke frem. Risikoen for barnet er så høy at det er godt grunnlag for å ta dette problemet på alvor.

Systemet vi har i dag, fungerer i følge ny statistikk fra norsk luftambulanse, veldig dårlig. Jeg synes det er skuffende og egentlig ganske flaut, at styresmaktene i landet vårt ikke tar grep om dette. 

Så kjære politikere, kjære helseminister: Gi oss tilbake de trygge rammene rundt fødsel. Vi har rett til å velge vårt fødested, og da bør vi få føde der også, og ikke i en ambulanse, uten en jordmor tilstede. 


Bor du langt unna ditt nærmeste fødested, eller har opplevd det ved i tidligere svangerskap? 
Hvordan blir ventetiden når man vet at det er stor sjanse for å ikke rekke frem til føden?

Idol Junior: skremmende ufornuftig



Si meg en ting: Får TV-kanaler fripass når det gjelder å overse barns rettigheter?

Det virker som om all fornuft forsvinner ut av vinduet, så lenge vi blir underholdt. Onsdag 8. Oktober har Idol Jr. premiere på TV 2, og jeg gleder meg ikke. 

«Idol Jr» blir en mini-utgave av «Idol», som skal gå parallelt med det vanlige programmet. «Idol Jr» vil være en mulighet for unge sangtalenter å få vist frem artistpotensialet som bor i dem. -TV2 om programmet.

Her skal barn helt ned åtteårsalderen få lov til å vise frem sitt artist-talent på riksdekkende TV.

Jeg blir dårlig bare av tanken. 

Foreldrebloggere, instagramforeldre osv, har den siste tiden fått mye kritikk for hvordan mange av dem, "blottlegger barna sine for hele verden." Midt i denne debatten om at vi skal beskytte de yngste på sosiale medier, knaller altså TV2 til med et program som Idol Jr. Og hva gjør vi med det? Finner frem popcornen? 

Jeg som blogger, må hele tiden ta stilling til spørsmålet ?er det jeg driver med til barnas beste? Eksponerer jeg barna mine på en måte som skader dem? Hvor går grensen for hvor mye jeg kan tillate meg å fortelle om livet mitt med barna? Vil de få noe godt ut av at jeg deler mine erfaringer? 

Ved alle handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal barnets beste være et  grunnleggende hensyn. Staten skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller beskyttelsen av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn. -Punkt 3. FN's konvensjon om barnets rettigheter. 

De samme spørsmålene, må stilles om TV2's nye underholdningsprogram, som skal avle nye superstjerner. Passerer dette som «barnas beste» ? Det er klart at foreldre har et ansvar her, og jeg begriper ikke hvordan noen kan sende barnet sitt på en slik konkurranse, men mest skuffet er jeg over tv-kanalen som i det hele tatt finner på å lage et slikt program.

Man kan snu og vende på det til man går lei, men det finnes ingen gode grunner til å lage slik TV. Driter TV2 i barns rettigheter, så lenge de får gode seertall?

Det er ikke få som har snakket programmer som «Toddlers and tiaras» ned i møkka, for det er visst noe av det verste som går på TV, i følge mange illsinte kommentatorer. Det å utnytte barn på den måten, er jo helt uhørt.

Jeg personlig, har problemer med å se den store forskjellen på et program som Idol Jr. og Toddlers and Tiaras. Ja, så dreier det ene seg om utseendet og det andre om sang, (i allefall på overflaten) men hvem av oss kan med sikkerhet si at Idol er «tryggere» for barna å være med på? Og hvordan kan det i det hele tatt være lovlig å vise slikt på norsk TV?

Staten har plikt til å beskytte barnet mot alle former for utnytting som på noen måte kan være skadelig for barnets ve og vel. -Punkt 36. FN's konvensjon om barnets rettigheter. 

Jeg bekymrer meg ikke kun på vegne av de stakkars små som møter opp med store forventninger og ikke får gå videre i konkurransen, men også på vegne av dem som gjør suksess. Man vinner ikke alltid, selv om man vinner. De som lykkes, får det ikke nødvendigvis enklere. Det kan Erlend, som har vært igjennom det før, skrive under på. 

Det skal være et positivt fokus i konkurransen, og barna vil få psykologhjelp om de trenger det, forsikrer tv-kanalen. 


Beklager, men det får ikke konseptet til å klinge særlig smartere i mine ører.

Hvis man satser på en tv-konkurranse for barn, som potensielt kan føre til at de behøver krisehjelp fra psykolog, bør man kanskje stoppe og vie et øyeblikk til å tenke over hva man egentlig driver med.

Misforstå meg rett: det finnes fått søtere enn en nydelig liten artist som synger fra hjertet. Det er stor underholdningsverdi i dette konseptet. Og det vet TV2 veldig godt. 

Men det unnskylder ikke måten TV2 glatt overser FN's plakat over barnas rettigheter, og sunn fornuft generelt.

Når tv-kanalen i høst satser på et talentshow hvor de aller minste blir eksponert som privatpersoner, og utsatt for enormt press for underholdningens skyld, viser det en ekkel side av underholdningsbransjen og samfunnet vårt. Noe som får selv "verstingene" i foreldreblogg-verden til å se uskyldige ut. 


Del gjerne din mening om Idol Jr. i kommentarfeltet. 

Fødselsfotografering: helt innafor

 

Har vi mistet bakkekontakten fullstendig når det å ha med en fotograf på fødselen har blitt en «trend» ?

Peter pappahjerte, norges mest leste pappablogger (og den morsomste, etter min mening) skrev nylig et innlegg om dette temaet. Han ringer i alarmene og lurer på hvaslags galskap dette er. Og jeg skjønner godt forfjamselsen hos folk som ikke skjønner hvorfor dette fenomenet har blitt en greie.

Men vi må huske på at folk har vidt forskjellige oppfatninger av hva som er "riktig", spesielt når det gjelder fødsel.

Noen vil ha far hengende på seg som en klegg igjennom hver eneste rie, og finner stor trøst i det. Andre (som meg) låser seg inne på et mørkt rom alene, og kunne ikke tenke seg å ha andre mennesker borti kroppen sin mens de jobber med åpningsriene. Noen ønsker å ha bilder å se tilbake på. Andre krymper seg ved tanken.

Begge deler er jo innafor! Det bare føles ikke slik for den enkelte fødende. 


Helt i begynnelsen av tredje fødsel. Fanget på kamera -av meg selv...

Ja, det er ganske merkelig at folk deler disse private øyeblikkene på nett. Når kropp og intimitet er så tabu, så blir det en sterk kontrast å se en naken kvinne med svulmende mage og bryster, midt i forløsningsfasen. Det finnes vel knapt noe mer intimt? Men likevel er jeg så glad for at folk tør å dele. For meg som førstegangsgravid, var det nettopp slike bilder som gav meg troa på at jeg også kunne klare å føde et menneske.  

Da jeg skulle føde for første og andre gang, hadde jeg nok smadret kameraet om noen hadde dratt frem en speilrefleks midt under den mest intense fasen. Men det fantes øyeblikk, tidlig i forløpet, som jeg angrer litt på å ikke ha foreviget.

Nå har jeg født tre ganger, og det var ikke før under siste fødsel at jeg tenkte "søren,  jeg skulle ønske vi hadde noen i rommet til å ta bilder av dette". Ikke for at vedkommende skulle sikte med blitzen rett opp i det aller helligste, og dokumentere fysiologien i fødselen, men fordi at jordmor og pappaen var altfor opptatte til å kunne fange stemningen i rommet på kamera. 

Jeg har såklart ikke glemt de øyeblikkene, selv om de ikke finnes på bilder. Men om noen hadde kommet i dag og tilbudt meg å få bilder av det som hendte den kvelden, så hadde jeg absolutt tatt i mot.

Men trenger man en proff da? Nei, tenker jeg. Det er absolutt intet must i min bok. Jeg som skal ha tre hjelpere til stede ved min fjerde fødsel, tenkte at den tredje gjerne kunne knipse noen kornete bilder med mobil eller kamera innimellom. De pixlete mobilbildene vi tok rett etter første fødsel er jo like høyt verdsatt som de litt mindre pixlete bildene far tok rett etter tredje fødsel. Men om jeg får muligheten til å få noen til å ta enda klarere bilder denne gangen, så er det en luksus jeg vil unne meg selv som en gave!

Jeg kunne ikke tenkt meg å ha en fotograf som fotfulgte meg hvert sekund av forløpet. Men det er neppe slik at han eller hun leker paparazzi og dirker opp soveromsdøra for å knipse bilder, om du ikke ønsker det. Det er den fødende selv som bestemmer hva som skal foreviges og eventuelt ikke.

Fødemodell? Jeg hadde nok ikke hatt gidd til å "pose" under en fødsel. 
Men jeg ser ikke bort i fra at det hadde vært kjekt med bilder likevel!  

Akkurat som en marathonløper gjerne setter pris på bilder av seg selv når han/hun krysser mållinja, ser jeg hvordan det å ha bilder fra en fødsel kan være ønskelig. Uansett hvor svett, rødflammete og udelikat man ser ut. Det er noe med det å kunne rulle seg i den klissete stoltheten man føler etter å ha gjort noe så stort. 

Og det synes jeg kvinner absolutt skal ha lov til. Hvis de ønsker det.


Synes du det er rart eller fint med fødselsfotografi? Ville du valgt det selv om du hadde muligheten?  

Fem myter om hjemmefødsel: ikke bare for hippier



Man trenger ikke være spesiell for å føde hjemme. Uansett hvor man velger å føde, synes jeg det er viktig at kvinner får riktig informasjon. Det finnes mange myter om naturlig fødsel og hjemmefødsel, som overhodet ikke har rot i virkeligheten. Her er fem typiske myter jeg har hørt i forbindelse med planlegging av min hjemmefødsel:

 

1.Bare for hippier

Ordet hjemmefødsel, har for mange et eksentrisk preg over seg. Det er mange som ser for seg at kvinner som føder hjemme, er typen som kun spiser økologisk, driver med eget jordbruk, er kunstner, bor på landet, går med flagrende skjørt og er omringet en aura av naturkraft ?sånne earth mother hippe-damer som ser på det som en selvfølge å spise morkaken sin etter fødselen.  Eller sånne som ikke synes å ha et fnugg av redsel i seg når det kommer til smerter og risiko.


Jona som earth-hippie-mama. Foto: Paul Sullivan. 

Og ja, det er nok en del av den typen som velger hjemmefødsel. Men det er også tusenvis av damer som meg og deg. Helt vanlige damer fra bygd eller by, som finner ut at de føler seg tryggest hjemme med sin egen jordmor. Leger, ekspeditører, advokater, sykepleiere, forfattere og barnehageansatte, føder også hjemme. 

 

2.Hjemmefødere er romantikere

Tja, også mulig. Men ikke alltid. Jeg har sett sikkert hundre hjemmefødselsvideoer fra hjem fylt av stearinlys, med fødebadekar fylt av roser og duftende oljer, med en armé av mennesker som stryker og klapper på den fødende mens det spilles avslappende musikk i bakgrunnen. Og det ser flott og romantisk ut. Nydelig, til og med. Men sånn føder ikke alle hjemmefødersker. Jeg, for eksempel, tilbrakte mesteparten av min hjemmefødsel inne på badet, hvor jeg satt på dolokket i bekmørket, helt alene og gynget meg igjennom riene mens far og jordmor fikk vente på kjøkkenet. Ikke særlig romantisk, men en perfekt, rolig og privat fødsel for meg! 


Bildene er fra åttende måned, i forrige svangerskap.

3.Mindre trygt enn sykehus

Dette er kanskje den mest utbredte myten om hjemmefødsler. Men den har ingen rot i virkeligheten. I Norge har vi ikke mange nok hjemmefødsler til å gi en robust statistikk over utfallene av fødslene. Men tallene vi har fra andre land hvor flere barn fødes hjemme, tyder på at en planlagt hjemmefødsel med friskt barn og mor, ikke innebærer noe høyere risiko enn sykehusfødsler når det gjelder spedbarnsdødelighet. For tiden jobber norske forskere med en skandinavisk studie av hjemmefødsel, som vil gi oss enda mer nøyaktige tall som bedre representerer norske forhold. Enn så lenge er norsk helsevesen jevnt over enige i at hjemmefødsel ikke er noen «russisk rulett», som mytene sier. 

Det finnes ikke grunnlag for å fraråde friske gravide å planlegge hjemmefødsel. ?Tidskrift for den norske legeforening.

 

4.Før i tiden fødte folk hjemme, og derfor døde mange barn

Dette fikk jeg slengt i ansiktet et par ganger da jeg planla hjemmefødsel. Det er både sårende, og ikke nødvendigvis riktig. I 1939 ble det gjort en studie ved Baylor Hospital i Dallas, Texas. Resultatene viste at spedbarnsdødeligheten på det tidspunktet lå på 26 per 1000 ved hjemmefødsler, og 50 per 1000 ved sykehusfødsler. Flere andre studier, utført i 1970, i bla. California, Arizona og England, viste at spedbarnsdødeligheten da lå likt mellom sykehus og hjemmefødsler. Tallene viste dog en liten fordel ved hjemmefødsel, siden sykehusbarna oftere trengte  gjenopplivning etter fødsel. 



5.Tryggere å ha en lege og smertestillende tilgjengelig

Mange tror at det å ha leger tilgjengelig under en fødsel, automatisk gjør fødselen tryggere. Men det behøver ikke å være slik. En hjemmefødselsjordmor har enormt mye erfaring med normale fødsler, noe de fleste fødselsleger ikke har. Deres jobb er jo å rykke ut når ting går virkelig skeis. En hjemmejordor vil overføre sin fødekvinne til sykehus ved den minste mistanke om at noe ikke stemmer. Det er kun ytterst få overførsler til sykehus som foregår i hast. De fleste overførsler skjer fordi mor selv velger å dra på sykehuset, helt uten dramatikk.

Når det gjelder medisinske inngrep på sykehus, er ikke disse alltid like trygge som vi antar. 

Det er bevist at smertelindring som f.eks epidural, kan forårsake at riene dabber av, noe som igjen fører til at man gjerne blir satt på riefremkallende drypp, noe som igjen kan forårsake stormrier, styrtfødsel, behov for enda mer smertestillende,  mangel på pressrier og inngrep som vakum eller tangforløsning. 

Medisinske «hjelpemidler» forårsaker på den måten en snøballeffekt av inngrep, som kan være både traumatiske og vonde for mor og barn. Det er klart inngrepene kan være nødvendige som følge av at man har problemer med fødselen, men de bringer også med seg store ulemper.

Det å ha tilgang til leger og medisiner, er altså ikke utlukkende positivt for fødselens fremgang eller utfall. 

Jeg mener at en trygg fødsel kan foregå på både sykehus og hjemme. Og at alle gravide bør informeres enda bedre om muligheten for hjemmefødsel, og få faktaene om tryggheten ved det å føde hjemme. 

 


Lurer du på noe om hjemmefødsel eller mine opplevelser rundt dette? 

Spør i vei i kommentarfeltet, (ingen spørsmål er dumme!) så får du svar i et eget innlegg, av meg og jordmødre! 


Kilder: Tidsskrift for den norske legeforening, jordmorteamet.no, jordmorforeningen.no, geneabirth.com

Ultralyd: gode og mindre gode nyheter

 

Det var med blandede følelser jeg la meg ned på ultralydbenken for å få utført 20 ukers-screeningen.

Akkompagnert av en god venninne, dro jeg for å få gjort anatomiscreeningen som ville avgjøre om alt stod bra til med det lille livet i magen min. Mannen min var på jobb i en annen by, og kunne desverre ikke være med. Det er et stort øyeblikk, denne ultralyden, og jeg har alltid hatt respekt for at det faktisk kan hende man får en dårlig beskjed på slike undersøkelser. Man vet jo aldri.

Jordmoren som utførte screeningen var kjempedyktig. Hun visste hvordan hun skulle snakke til mor. Hun forklarte hvert steg i undersøkelsen og bekreftet fortløpende hva hun så.

«Nå ser jeg på føtter og hender. Og nå sjekker jeg hjertet.»

«Fine fingre. Fem stykker her, fem stykker der ja. Fine nyrer, hjerte, magesekk, urinblære. Alt ser flott ut der.» 

Og mens hun holdt på, kjente jeg at jeg ble slått av en diger bølge med takknemlighet. For selv om jeg hadde håpet og trodd at den lille skulle se frisk og fin ut, så er det aldri fritt for at man bekymrer seg bittelitt. Så da jeg fikk høre at babyen ser ut til å være frisk og sprek, så vellet denne store takknemligheten opp. Samtidig som tankene gikk til de jeg kjenner som ikke har vært like heldige.



For hvor heldig er ikke jeg? Og hvor urettferdig er ikke dette? Jeg har tre friske barn, og nå enda et lite liv på vei, som ser ut til å utvikle seg helt perfekt. Dette er det ikke alle som får oppleve. Og det tenker jeg ofte på. 

Så var det tid for å sjekke hvilket kjønn vi ventet. Men jeg hadde allerede sett det klart og tydelig i begynnelsen av undersøkelsen, og sa til jordmor at jeg ikke var i tvil.

Det blir en gutt! En bittelillebror! 

Og det stemte, sa hun. En liten mann!

Selv om det så klart er helt likegyldig hva kjønnet er, så ble dette virkelig kirsebæret på toppen av alt. For en gutt til, det blir bare så stas! Vi blir en gjeng med to gutter, to jenter, pluss mor og far. REN luksus! 



Jeg lå der og kjente godfølelsen spre seg. Jeg forstår godt dem som venter med å vite kjønnet, (det har jeg også gjort før) men det er noe eget ved å vite det også. Man får en liten ekstra tilknytnings-knagg, av en eller annen grunn. Lille gutten vår. Det blir på en måte enda mer virkelig.

Og mens jeg lå der i lykkerusen min, undersøkte jordmor morkaken. Den så fin ut, og lå visst på baksiden. Men noe var litt uklart.

Den lå visst litt for langt nede. Kanskje foran fødekanalen. 

Magen min knytet seg. Placenta previa. Foranliggende morkake. Det betyr keisersnittt det. Og jeg som ønsker meg hjemmefødsel. Jeg kjente en klump som bygget seg opp i halsen.

Heldigvis klarte jeg å roe meg ned før hormonene tok overhånd. For det er en god sjanse for at morkaken vil flytte seg ut av veien før fødsel, siden den ikke ligger fullstendig foran for øyeblikket. Men svaret får vi ikke før om tre måneder til.  Enn så lenge venter jeg tålmodig, og er ufattelig takknemlig for at alt ser fint ut med Bittelillebror. Jeg håper han får en hjemmefødsel. En myk og trygg start på livet. Men blir det ikke mulig, vil vi takle de utfordringene som kommer. 

hits