oktober 2015

Du har forandret meg



Kjære barn. Når jeg ikke kjenner på frykten for å svikte deg, legger jeg merke til hvordan du har forandret meg. Når jeg legger bort tanker om alle standarder jeg ikke lever opp til som forelder, ser jeg alt du har lært meg, og hvem jeg har blitt, med din hjelp. 


Du har lært meg å være våken og ta øyeblikket innover meg. La godfølelsen omsvøpe meg som om det ikke fantes noe vondt i verden, akkurat da.

Med deg kan situasjonen går fra pur lykke, lek og latter, til en sprukket leppe og skjærende gråt i løpet av et par millisekunder. Kontrastene er så hyppige og store, at jeg kan ikke annet enn å leve i nuet. Med deg vet jeg sjelden hva som kommer etterpå.




Du har lært meg at jeg, bokstavelig talt, vil ofre blod, svette og tårer for din skyld. Du har lært meg at grenser og prinsipper fort kan flyte ut, og at jeg er villig til å stikke hånden ned i toalettskålen for å redde favorittleken din. Holde begravelser for biller og mark, sitte våken ved sengen din natt etter natt når du er syk, bære deg i timevis når du trenger nærhet, og bytte niste med deg, når du finner ut at du faktisk hadde mye mer lyst på gulost enn den skiva du laget selv med leverpostei, skinkeost og majones på.


Jeg trodde jeg var den tålmodige typen. Men du har lært meg at jo med tålmodighet jeg har, jo flinkere blir du til å tøye den.
Du har lært meg meningen av sann, grenseløs kjærlighet.



 

Fordi at uansett hvor sliten og sur jeg er når jeg står opp om morgenen, så lyser ansiktet ditt opp når du ser meg på toppen av trappa, og roper "MAMMA!"

 


 

Flere innlegg i kategorien Brev til mine barn finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

 

Er det greit å publisere bilder av døde barn?



Knust av sorg, i et øyeblikk av bunnløs smerte, delte en mor bilder av sin dødfødte datter på facebook, den 11. september i år. Naturligvis virker dette opprørende på oss, men den massive diskusjonen om hvorvidt det var galt eller ei av moren å publisere bildet, synes jeg er veldig vanskelig men viktig.

For dette er virkeligheten til mange mennesker der ute. De har mistet sine barn, og havner i en situasjon hvor de må sørge i det stille for å ikke støte noen.

Mange har gitt sin støtte til moren, Natalie Morgan. Men støttemeldingene drukner mellom hatmeldinger om at hun burde skammet seg, at hun er et kvamlt, oppmerksomhetssykt menneske, eller at hun burde blitt straffet. Hvorfor synes så mange at dette er forkastelig?


Selv har jeg ingen bastant mening om hva som er rett og galt i dette tilfellet, fordi jeg er ikke sikker på at det finnes bare ett «riktig» svar. Jeg har dyp medfølelse for denne moren, og jeg forstår at hun ville dele sorgen, og den vakre datteren sin med verden. Men samtidig ser jeg hvordan mange oppfatter det som uetisk å slippe et slikt bilde løst på nettet, og gi fra seg retten til å beskytte det.


Mange av de som er negative til bildedelingen, antyder at det moren gjorde, er et bevis på hvor sykelig opptatt vi har blitt av å dele livene våre på sosiale medier. At det å ta bilder av de døde, og dele dem med andre er noe bare oss, produktene av det 21. århundret, kunne finne på å gjøre.
Akkurat der må jeg si meg uenig. Slike bilder, er ikke et nymotens fenomen som oppstod på facebook eller instagram, selv om det unektelig har blitt mye enklere å dele fotografiene våre med mange. Det er vel nettopp derfor vi nå ser slike bilder oftere enn for 10-20 år siden.


Frem til midten av 1900-tallet, var det faktisk veldig vanlig og akseptert å ta bilder av sine avdøde slektninger. Norsk folkemuseum har eksempler på denne typen fotografier fra Norge i sin samling. Ofte var det siste bildet av personen, også det eneste bildet som fantes av dem. Familien som var overveldet av sorg, fikk i dette ene bildet, noe å holde fast i. Et minne om den de elsket, som kunne hjelpe dem i sorgen og gi dem muligheten til å vise frem og snakke om den avdøde. Selv om denne skikken virker fjern for oss, så kan jeg personlig forstå hvorfor det ble gjort.




 

Nei, jeg skal ikke nekte for at jeg synes det er ubehagelig å se bilder av mennesker som har gått bort. Når vi ser slike bilder, konfronteres vi med at døden er uunngåelig, og at vi og våre, kan møte den når som helst. Og når den avdøde er et barn, blir det enda mer smertefullt å se. For noe så grusomt som det at et barn mister livet, er selvfølgelig opprørende og vondt. Urettferdig, utenkelig og forferdelig trist.


Og der er nok alle enige med meg, vil jeg håpe. Det er vondt. Men er det tabu? Et spedbarn, som Natalies datter. Elanor Josephine, -er hun en uting å vise frem  fordi hun ikke lever? Forstår folk at moren ikke har noen bilder å dele av Elanor i live? Har de tenkt over at dette er alt hun har, og at det må være grusomt å føle at barnet hennes er noe som må gjemmes bort fra resten av verden, bare fordi hun døde?

Handler rabalderet i kommentarfeltene om uenighet rundt måter å vise respekt for de døde, eller noe helt annet?
Spørsmål som «ville Elanor selv ha likt at bildet ble delt?» og «hva er poenget i å dele, bortsett fra å få oppmerksomhet», drar oss inn i det som allerede er et minefelt, -nemlig dette med grenser rundt bildedeling av barn. Noe som er en pågående og viktig diskusjon. Men i mitt hode blir det en separat diskusjon, selv om den er tvinnet inn i dilemmaet. Og forresten så synes jeg at mennesker som har  mistet sine barn, godt kan få oppmerksomhet -gitt at vi gir dem vår varmeste medfølelse.




Er det riktig å legge ut bilder av døde barn? Når jeg stiller meg selv dette spørsmålet, vandrer tankene mine automatisk til bildene av lille Alan på stranden. Bildene av ham, ble også heftig diskutert. Mange av landets store aviser serverte bildet av Alan på stranden som førstesidestoff. Og selv om bildet utvilsomt, bokstavelig talt fikk mange til å sperre opp øynene for flyktningekrisen, så henger fortsatt spørsmålet i løse luften. Var det riktig? Opplyste bildet om en viktig hendelse? -ja. Var hendelsen unik? -Nei. Var det hensynsløst mot Alans slekninger? -ja, vil mange si. Men var det viktig for resten av verden å få virkeligheten i flyktningenes liv illustrert på et vis som ikke levner tvil om at vi MÅ gjøre noe? -ja, det tror jeg. Men jeg vet fortsatt ikke om det ble gjort på riktig måte, eller hva den riktige måten ville vært.


Men når en mor selv, velger å dele bilder av sitt barn, blir det i mitt sinn, noe annet enn bildene som avisene publiserte av Alan.  Hun som sannsynligvis bare ville skrike det utover alle fjelltopper at livet i det øyeblikket var ufattelig vondt og urettferdig. Samtidig som hun fikk vist verden at jo, den lille jenta hennes var her, selv om hun ikke er her lenger. Hun får i stedet utallige kommentarer om at hun er et grusomt menneske. For meg er det ikke så vanskelig å forstå at i en slik situasjon, er alt annet i verden ubetydelig. Man tenker ikke på å passe seg for å ikke støte noen, eller bryte med uskrevne etiske regler. Verden er kun barnet og sorgen. Det kan jeg respektere såpass at jeg ikke føler for å si noe vondt om dem som gjør det Natalie gjorde. Jeg har snakket med foreldre som har mistet barn. Og det å snakke om og vise frem det lille barnet som gikk bort, er noe som gir mange styrke. På den måten lever minnet om barnet videre blant oss. Barnets eksistens blir ankerkjent, og det å dele sorgen og minnene med flere, kan kanskje ikke trøste noe så utrøstelig, men i det miste gi en følelse av samhold. Samtidig som de sørger, er også foreldrene stolte av barnet deres. Naturligvis! Og det skal de virkelig få lov til være, like mye som alle andre foreldre. 


Det vi egentlig burde bruke engergien vår på, hvis vi først skal sitte på vår høye hest og preke om etikk, er vel å tenke «hvordan kan jeg gjøre noe riktig her?». Eller i det minste, hvordan kan vi oppføre oss, og reagere på en måte som i alle fall ikke fører til enda mer smerte og lidelse for dem som mister sitt barn? 


Uansett om det er vanskelig å se på, og uansett om jeg fortsatt er usikker på om jeg ville gjort noe slikt selv, kan jeg ikke finne gode nok grunner til å dømme denne moren. Jeg sier at jeg forstår, men jeg tar det tilbake. For jeg gjør ikke det. Jeg har ikke vært der selv. Jeg har ikke måttet vasse igjennom bunnløs sorg og fortvilelse som den hun opplever.  Egentlig vil vel ingen av oss vite hvordan hun faktisk har det, for det er så altfor, altfor vondt. Er det kanskje derfor mange farer opp i sinne over bildet av lille Elanor? Eller er det bare utilgivelig å dele bilder av døde barn?

 

Hvordan reagerer du på at foreldre deler tekst og bilder om og av barna de har mistet?

 

 

hits