hits

oktober 2016

Mom-cation: I'm out of here!



 

Jeg strammer beltet på kåpen, åpner bildøren og tre små mennesker velter ut mot meg. Armer og ben over alt. Alle tre skal være først og alle tre skal holde meg i samme hånd mens vi går inn mot barnehageporten. Den fjerde kommer seg heldigvis til skolen selv. Jeg håper bare hun husket å ta på vottene. Det er høstvær men den beinkalde vinden kunne lurt hvem som helst til å tro at det var midt på vinteren.


Små kongler knaser under skoene våre mens vi beveger oss mot det lave bygget med rustrøde takstein. Jeg har tre barn hengende fast i hver sin finger på høyre hånd, og på den venstre armen bærer jeg et lass med skift og uteklær. En av ungene plukker opp en gammel ispinne og putter den i munnen. Flott. Nå får vi sikkert omgangssyken. Eller kolera. 


Jeg har garantert glemt å ta med ullsokker til skift. Håret den ene gutten står rett ut som stålull på baksiden av hodet hans. Skulle sikkert ha gredd det, men den kampen valgte jeg bort akkurat i dag. Bare det å få på dem ulltøy var nok til å lage svettemerker på ryggen min. 
Hjemme ligger både skittentøy og ubrettet rent tøy og venter i flere, store hauger. Rester etter frokosten ligger trofast på samme plass under matbordet når jeg kommer tilbake etter levering. 


Vanligvis ville dagen fortsatt i den samme gamle tralten. Jeg ville ryddet, sittet på kontoret, spist, handlet middag, hentet barn, laget mat, bygd duplo, tørket neser, badet og lagt barn. 


Men det skal jeg ikke i dag. Ikke i morgen heller. Faktisk skal jeg ikke gjøre noe av dette de neste seks dagene. Jeg skal på mammaferie.
For første gang på? eh, jeg husker faktisk ikke siste gangen jeg var borte fra dem i mer enn tjuefire timer.

Jeg sitter faktisk på flyet akkurat nå. Og jeg kan opplyse om at jeg ikke fikk plass i tåfis-fri sone. 




De neste seks dagene skal jeg tilbringe i Berlin. Helt for meg selv. Mye av tiden vil gå til et prosjekt jeg jobber med, men jeg vil uansett ha plenty av tid til å bare være meg. Gjøre de tingene jeg liker best, helt uten å ha ansvar for fire små mennesker tjuefire timer i døgnet. Drikke kaffe mens den er varm, spise frokost OG lese samtidig helt uten avbrekk hvert tredje minutt, gå på do uten et publikum på minimum to personer, sove hele natten uten å få en tå inn i venstre nesebor og ha voksensamtaler som består av sammenhengende setninger.


Det blir garantert uvant og jeg kommer til å savne flokken min så det svir langt inni sjela, men jeg gleder meg til å ta dere med på min første og forhåpentligvis ikke siste mom-cation  i Berlin! 


 mammalivets sprell i Berlin på instagram.

Fly med barn: vil du ha "barnefrie soner"?


 

I det siste har jeg lest flere artikler om at flyselskaper har begynt å innføre barnefrie soner på fly. Og jeg sliter med å gjøre meg opp en mening om dette. Noen kaller barnefrie soner på fly diskriminering. Andre synes det er genialt. Faktisk, så svarte én av tre at de ønsket seg barnefrie soner på fly i en undersøkelse gjort av Ticket feriereiser. Irriterende unger på fly er noe både foreldre og medpassasjerer helst skulle vært foruten, men er ikke barnefrie soner på fly litt over streken?

Jeg mener, ingen synes det er stas å sitte ved siden av en skrikerunge, det skjønner jeg. Men det er ikke stas å være forelderen til den ungen heller.


Den følelsen når finner frem til flysetet ditt og du ser at det sitter foreldre med barn både ved siden av deg, og bak din rad. Det strammer litt i kjeven, og du slipper ut et stille sukk. Du smyger ned i setet ditt og sender et høflig smil til en tannløs liten klump som nesten garantert kommer til å gulpe på skoene dine.


Eller den følelsen når du skal ut å fly med barn, og det kommer en person i nystrøken, hvit skjorte, utstyrt med en vanvittig dyr og skinnende laptop og setter seg ved siden av deg og arvingen din. Du kjenner pulsen stige ti hakk, og svetten begynner å piple. 

barnefri soner på fly med barn
"Eh, gidder du å flytte deg eller? Folk på under 140cm er ikke tillatt her"

 


Jeg forstår at det er dødsirriterende

 
Jeg forstår frustrasjonen til dem som har vært våre medpassasjerer opp i gjennom årene. Jeg skjønner at det ikke er særlig hyggelig når et barn sparker i stolryggen din, søler juice på buksebenet ditt, eller hyler så høyt at du kjenner det i beinmargen under take-off. Og ofte skulle jeg gjerne ha flyttet meg frivillig bort fra dem som åpenbart hadde hatt en mye lengre reise enn oss, og var desperate etter søvn. Men hvis jeg derimot ble nektet å kjøpe seter på visse rader bare fordi jeg reiste med et barn under 12 år?mja. Mulig jeg hadde frest litt.


Er det foreldrenes skyld hvis ungen ikke oppfører seg?


Det er fått som måler seg med det stressnivået jeg opplever når jeg tar fly med barn. Allerede flere uker i forveien surrer tankene om den forestående reisen. Hvordan skal jeg best mulig hjelpe barna til å få en god opplevelse, og dermed også spare mine medpassasjerer for skjærende barnegråt og kaos? På reisedagen er jeg fullt utrustet med 25 typer snacks, favorittleker, kosedyr, godteri og andre former for bestikkelser og underholdningsmateriale. Vi har snakket med barna og forberedt dem på spillereglene på et fly, i tillegg til at vi har laget en plan for hvordan vi skal løse kriser som nesten garantert vil dukke opp. 


Men uansett hvor godt vi planlegger reisen, så vil vi garantert alltid klare å irritere noen. Barn er barn, og de kan servere de mest usannsynlige påfunn når man minst venter det. Og det er det omtrent hundre tusen grunner til, som bla. at de kan ha vondt i ørene på grunn av trykkforandringer, de kan være slitne etter å ha stått opp tidlig, de kan bli redde, reisesyke osv osv.  Og dette kan vi som foreldre dessverre ikke kontrollere i noen særlig grad. Noen ganger går det strålende, og andre ganger er det et mareritt å fly, uansett hvor godt forberedt vi kommer.


Kan vi opprette flere soner på flyet? 


Og hvis vi først skal begynne å opprette adskilte soner på fly, kan vi opprette et par til? Som for eksempel en sone for dem som ber om å få sitte nærmest midtgangen for så å sovne og snorke høyt med åpen munn mens du må klatre over dem når du blir tissetrengt? Eller en egen sone for dem som starter sydenfesten med en gang flyet forlater bakken og drikker så mye at de ikke lenger har kontroll på stemmevolumet sitt? Eller hva med en egen sone for dem som ikke har rukket å dusje ila de siste par dagene? Eller i det minste å reservere en rad hvor det stilles krav til personlig hygiene? 


Altså, her kunne jeg fortsatt en god stund. 


Men jeg prøver å være tolerant og forberedt på å måtte møte mange typer mennesker når jeg er ute og reiser. For hvis jeg skal forvente av andre at de tolererer min hylende baby, så må vel jeg takle litt svettelukt, snork og armlene-tyveri? 

barn på fly
"Hei, kan jeg få en kaffe til? Og hvor mye koster det å flytte til tåfis-fri sone"


Heltene fra New Zealand


Noe av det fineste jeg har opplevd på en flytur er da jeg reiste alene med et av barna mine som da var under to år. (Jeg var forresten også gravid. Og jeg reiste uten mannen min.) Jeg fikk plass ved siden av et eldre par fra New Zealand, og jeg skulle sitte innerst med to barn. Et på fanget, og et inni en veldig rund gravidmage. Jeg trenger vel ikke å fortelle at jeg var dritnervøs for at vi skulle ødelegge denne turen for det søte, gamle paret ved siden av oss.
Og det kunne fort ha blitt slik. For ungen min koste seg ikke akkurat. Over halve turen bestod av gråt, veivende armer og sparkende ben. Men i løpet turen demonstrerte de to menneskene som delte seteraden med oss en utrolig empati og tålmodighet som jeg sjelden har opplevd maken til. De plukket opp bamser som ble kastet på gulvet igjen og igjen, de lekte titt-hei med min meget skeptiske unge, de roste meg for at jeg klarte å bevare roen (på utsiden ja, hehe) , og takket til og med pent «nei» til å bli flyttet til andre seter da flyvertinnen tilbød det. Ikke en eneste gang sendte de oss stygge blikk eller virket brydd med oss. 


Litt før vi skulle lande, takket jeg dem hjertelig for hjelpen, og innrømmet at jeg ikke forstod at de ble sittende da de fikk sjansen til å flytte seg. Da lo de begge to og mannen svarte: «Vel, vi har oppdratt 7 barn sammen, så vi har vært i dine sko mer enn et par ganger. Dessuten så stresser sure folk foreldre bare enda mer, og det hjelper jo ikke på saken!» 


Jeg var målløs. For det første: 7 barn? Jeg bøyer meg i støvet! Men det at disse menneskene som var 14 timer inn i sin totalt 26 timer lange reise og attpåtil var eldre borgere, orket å stå på slik og hjelpe og styre for mitt barn sin skyld? Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde holdt ut selv, hvis jeg var dem, og satt ved siden av folk som oss. For noen helter!


Jeg glemmer aldri disse herlige, forståelsesfulle menneskene. Jeg skulle gjerne reist med dem igjen.
Derfor tenker jeg at det kanskje ikke er så dumt at de som har aller minst til overs for barn på fly, kan få sitte og surmule i fred på spesifikke rader. Samtidig som jeg nok hadde blitt rimelig het i topplokket hvis JEG ble bedt om å flytte meg med mitt barn, uansett om jeg forstår grunnen.


Hva ville DU gjort om du ble nektet å sitte på visse plasser fordi du reiste med barn? Og takler du selv irriterende barn på fly?


Mer fra mammalivet: Ignorer barnet ditt , Det Fjerde Trimester Svangerskapet er ikke over ved fødselen
 

"Første gangen barn lyver er en anledning som bør feires"

Barn lyver normalt

 

Hjelp ? barnet mitt lyver! 


Første gangen arvingen lirer av seg en løgn med en slik letthet at man skulle tro de hadde en doktorgrad i emnet kan være skremmende. Hva gjør man når barnet lyver så det renner av dem? 
Med fire barn i alderen 1-7 år har jeg fått servert en god porsjon med skrøner, ljug og lureri, og noen ganger har jeg blitt en smule bekymret.

Er det normalt at barn lyver?


Skal vi tro dem som har peiling på dette så lyver et gjennomsnittlig barn i barnehage og grunnskolealder omtrent daglig, og det gjør forresten vi voksne også. (Hvem MEG? Næææh?*host*) I følge forskning på barns lyving, så lyver omtrent 30 prosent av toåringer. Når de blir tre år driver halvparten av barna med narreri, hele 80 prosent av fireåringer ljuger og når de blir fem til 7 år, lyver samtlige barn innimellom. Pjoh!  Det er altså ikke unormalt at smårollinger dikter opp usannheter i hytt og pine. 

barn lyver lyving og barn
DET VAR IKKE MEG: "Katten spiste den. Eller så var det lillebror... eller pappa."




Noen løgner er ikke direkte forsøk på lureri, men et tegn på et rikt fantasiliv. Barn lyver som regel ikke bevisst før fra tre-fireårsalderen, og treåringer er midt i den villeste fantasi-utviklingsfasen. Noe som gjør at de simpelthen ikke enda har helt orden på hva som er sant og hva som er virkelig. Hvilket forklarer diverse historier jeg har fått servert om dinosaur-observasjoner og spiderman-besøk som jeg har fått servert av min treåring...


Hvorfor lyver barn?

 

  •     Blånekting. Det va?kke meg som spiste isen! (Selv om de av en eller annen grunn har fått hvitt, kremete skjegg på haka)
  •    For å pynte litt på sannheten og sette seg selv i bedre lys. Jeg rakk ikke å komme på tide fordi at det stod en gravemaskin i veien og en    hund ville hilse på meg og jeg fikk stein i skoen og en drage stjal skjerfet mitt og og og...
  •    En test for å sjekke om man kan bli avslørt
  •     Lyve på seg ekstra respekt. Pappaen min klarer å løfte den der så lett som bare det.
  •     Fantasi-«løgn» eller skrønehistorier

Hva kan man gjøre hvis barnet lyver?


Ikke få panikk. Du har mest sannsynlig ikke en gryende lystløgner i hus. Det er som oftest ikke oppdragelsen som har gått skeis når barna lyver, men i følge barnepsykologer er det viktig at vi foreldre prøver å finne ut hvorfor barnet lyver eller hvilken type løgn det er, og tar det derfra. Leke litt detektiv, med andre ord.

-   Vær rolig og tydelig. Forklar at det å lyve ikke har noe for seg, og prøv å få barnet til å finne en bedre løsning. «Jeg vet at det er sant at du kløp søsteren din, så det er ingen vits i å lyve. Hvordan skal vi gjøre det godt igjen?»
- Forklar konsekvensene av lyvingen og at det lønner seg mest å snakke sant. «Jeg vil at du skal fortelle sannheten. Hvis jeg finner ut at du har gjort det når du sa du ikke gjorde det, så blir jeg mye strengere enn om du bare fortalte sannheten i stedet». 
-   Pass på at du ikke slurver for mye med sannheten selv. Det kan forsterke tendensene til lyving hos barnet. 
-  Dersom barnet er yngre enn 4 år og løgnen er en fantasiløgn ala: «I dag kom superman på besøk i barnehagen og han fløy fra taket og oppi et tre!» kan du spille med og la barnet bruke fantasien, og så si «det var en morsom historie, men nå vil jeg høre den ordentlige historien om hva du gjorde i barnehagen i dag.»
-  Unngå å bli moraliserende eller å bebreide barnet før lyvingen. Det hjelper hverken deg eller barnet. 
Hvis barnet lyver eller stjeler mye, kan det være for å dekke opp et manglende kontaktbehov. Hvis du merker dette hos ditt barn, bør du søke hjelp hos fagfolk. 

Mye av oppspinnet hos barn er altså helt uskyldig og ikke noe å miste nattesøvnen over. Faktisk, så sier forskning at lyving er en del av den kognitive utviklingen hos barn. Det å ljuge krever som regel at man klarer å tenke over hva de andre vet og ikke vet, i tillegg til å planlegge hvordan man selv kan unngå en uønsket konsekvens. 

En av dem som har forsket på barns løgner, er Dr.Kang ved Toronto universitetet, og han er overraskende positiv til barns lyving:
 

"Den første forekomsten av lyving hos barnet ditt er ikke en anledning til å bli bekymret, men til å feire!"

Barn som lyver
"Gratulerer med din første eh -løgn?"


Vel, jeg vet ikke om jeg er helt hundre prosent med på den siste der. Er løgn en SÅ viktig del av utviklingen? Litt ljug og uredelighet fra barna skal jeg tåle, men jeg vil nok alltid være litt obs på hvorfor de lyver. 


Og så lurer jeg på:


Hva mener du om Dr.Kang's utsagn? Og tør du å innrømme hvor ofte du lyver selv? 

 

 


Kilder: 
Foreldrehjelpen av Egil Lausnes og Knut Halfdan Svendsen
Den store boken om barnet av Nina Misvær m/flere
«Theory-of-Mind Training Causes Honest Young Children to Lie? av Xiao Pan Ding, Henry M. Wellman, Yu Wang, Genyue Fu og Kang Lee. 

Angst

Angst panikkangst

 

Dette innlegget har jeg begynt på så mange ganger at det er til å spy av. 

Jeg har vært borte lenge.

L-E-N-G-E.

Og det er ikke noe en god blogger gjør.

Gode bloggere skriver uansett hva. Om de så har influensa, eksamener, fire, seks eller fjorten barn. En god blogger får det til.

Greit, så har jeg vært en dårlig blogger.

Kan vi gå videre nå?

For jeg har mye på hjertet.

I løpet av det siste året har jeg karret meg igjennom noe som utrolig mange desverre opplever.  Noe som jeg ikke forstod før det gjaldt meg. Jeg trodde jeg greide å sette meg inn det når jeg hørte folk snakke om det, men det viste seg at jeg hadde ikke den fjerneste anelse om temaet angst.

Det hadde vel bygget seg opp over lang tid. Som støv oppå et kjøkkenskap. Det samler seg der, uten at du merker det. Hvem har vel tid til å kikke der oppe? Du ser det ikke før du en dag kommer i den situasjonen at det er uunngåelig. Du får det midt i trynet.

Litt sånn var det. En dag bare smalt det.

Du står der og merker at du mister kontroll over kroppen. Det metaforiske kjøkkenskapet har ramlet sammen under byrden. Støvet virvler over alt og du sliter med å puste.

Det å få et angstanfall for første gang er ikke noe jeg anbefaler. Det er faktisk en ganske brysom affære. Spesielt når du ikke er klar over at du har en angstlidelse. Da lever man seg skikkelig inn i det hele, og går liksom helt fra sans og samling i sin uvitenhet.

Kort sagt, så skjer det så mye i kroppen som du ikke har kontroll på, at du på en måte bare antar at det er nå du skal dø. Sånn plutselig. På en tirsdag.

Og det får man ikke akkurat mindre angst av.

Angst panikkangst angst etter fødsel

 

Så da baller det kjapt på seg, og du blir oppriktig overbevist om at kroppen har stemplet ut. Hjertet dunker så hardt at du føler det skal skyte ut av brystkassa, halsen blir trang, du har ikke plass under lungene til å trekke pusten, synet blir merkelig, ørene suser og så blir du kanskje kvalm og kaster opp. Eller så faller du om og besvimer.

Men du dør ikke.

Uansett hvor sikker du var på at det var nettopp nå, i dag, på denne umerkelige dagen at du skulle trekke ditt siste sukk, ebbe ut og ende dine dager.

Så ble det ikke i dag.

Men nå er du jo livredd. Bestandig. Den evigvarende vonde klumpen i magen og den ufyselige kaldsvettingen som du overså og nesten hadde blitt vant til, har fått konsekvenser. Nå får du attpåtil anfall som gjør at du mister styring på kropp og sinn når det minst passer.

 

Noen sier at man skal leve hver dag som om det var den siste ... Men hvem er det som orker å leve hver dag i vill panikk og dødsangst? ?Martin Kellerman-

 

Sånn gikk jeg en god stund. Noen måneder sneglet seg forbi før jeg skjønte hva dette dreide seg om. Ja, jeg måtte avkrefte alt annet først, ser du. For kroppen oppførte seg jo som om den ville runde av og takke for seg. Så det ble mye sjekking, styring og grubling over det fysiske før det gikk opp et lys for meg.

Jeg hadde visst pådratt meg en angstlidelse. Og den var hissig.

Men de gode nyhetene var at jo mer jeg leste om angst, desto oftere klarte jeg å komme meg igjennom anfallene uten å være bombesikker på at jeg skulle krepere. Det å kjenne til forløpet i et angstanfall, bakgrunnen for det og hvordan man kan forebygge det, var en stor hjelp. I tillegg var det utrolig godt å få snakket med legen min. Det å bli tatt på alvor, og ha en fagperson i ryggen, føltes trygt.

Og så hjalp det godt å være åpen om det. Bare si det som det er til mann, venner og familie. Jeg er pissredd uten å vite hva jeg er redd for, okay? Jeg skjelver som et aspeløv i bilen mens jeg manner meg opp for å gå inn på butikken og handle middag. Jeg må slåss med angsten for å klare å gå på besøk til venner selv om jeg har ordentlig lyst til å se dem. Jeg klarer ikke å holde øyekontakt med noen i mer enn noen få sekunder uten å bli uvel. Okay?

Det viste seg at flere av mine nærmeste hadde til og med vært igjennom nøyaktig det samme selv, og de har vært en ubetalelig støtte. 

Kanskje ikke alle klarer eller har lyst til å være åpne om slike ting sånn med en gang. Men noe av det første man bør gjøre er å dra til legen. For hvis angsten har kommet til det punktet hvor du føler at det går utover trivsel og hverdag, eller at du mister førerseteplassen i eget liv, så har du en sykdom. Og du har rett til å få hjelp.

Og så må du huske at du ikke er alene. Mental sykdom er noe som 9 av 10 vil oppleve i en eller annen form i løpet av livet.  Angst er noe som rammer mange av oss. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse, hele 10 % vil oppleve spesifikk eller sosial-angst, og bare halvparten oppsøker lege.

Så nå sitter jeg her. Angsten har slukt mye dyrebar tid. Konsentrasjonsevnen og energinivået har vært på bunn, og alt jeg har hatt å gi, har gått til barn og familie.  Jeg er fortsatt ikke helt angstfri og fortsatt redd for tilbakefall, men generelt mindre pissredd enn for noen måneder siden.

Og det er vel mest derfor jeg har vært stille. Ikke fordi at jeg ikke gadd, eller skammet meg, men fordi angsten satte alle mulige sperrer i hodet på meg. Det å tiltrekke seg oppmerksomhet slik man gjør via blogg er ikke akkurat det man higer etter når man er skranglete i sjela.

Men hey! Doffen har ikke daua.

Og jeg har litt av hvert på hjertet.


Er dette en epilog? Jeg aner ikke. Uansett: etter at du har lest denne teksten, lurer du kanskje på hvorfor i granskauen jeg bretter ut om slike ting offentlig? Svaret er at jeg ønsker å være ærlig, og skrive om alle aspekter av foreldrelivet og det å være menneske generelt. Og hvis jeg skal gjøre det, må jeg også ta med de mørke sidene, selv om de ofte er tabubelagte. Ofte blir slike tekster også kritisert for å være skrevet på bakgrunn av ren oppmerksomhetstrang. Til dem som mener det: Jepp, dette skrev jeg for oppmerksomhet. Oppmerksomhet rundt viktige saker som mental helse er ikke en dårlig ting, i mitt hode. 

 Jeg har personlig opplevd effekten av det å lese ærlige tekster skrevet av folk som er i samme situasjon som meg. Det å vite at det finnes noen der ute som strever eller har strevd med akkurat det samme problemet, har vært en viktig støtte for meg når jeg har møtt den metaforiske veggen ved flere anledninger. Med denne teksten håper jeg at jeg kan bidra med støtte for noen der ute som snubler over dette innlegget.

Informasjon om angst og behandling finner du her. 
 


Mammalivet på twitter
Mammalivet på instagram
Mammalivet på facebook