november 2013

Dårlige forbilder



Mammakroppen. Fy flate for et oppbrukt tema, tenker jeg. Kan vi ikke heller legge pappakroppen under lupen litt? Neida, men så klarer jeg ikke å la være å holde meg utenfor temaet likevel.
For jeg har også en mammakropp...

Slapp av.
Det kommer ingen undertøysbilder.

Men det går ikke an å bevege seg på internett uten at man med jevne mellomrom kommer over avisoppslag om lettkledde, rykende hotte mammakropper. En sånn sak om enda en kjendismamma som bare «smatt tilbake i form» etter fødselen. Eller, smatt og smatt?  Greit, mange av dem trener jo på nivå med toppidrettsutøvere, men likevel. De klistres utover førstesidene med de smekre figurene sine, uten så mye som et bittelite strekkmerke eller et par ekstra gram som kan avsløre at kroppen hennes en gang har båret frem et barn. Der står de med den pannekakeflate magen sin og en sixpack som du kan vaske skjortene dine på, noen dager eller uker etter fødsel og stråler i sitt ubegripelig stramme skinn. 

Og folk blir sinte.

Sinnsykt sinte. Såpass sinte at de regelrett cyberbrøler skjellsord og fornærmelser, og hver kommentar topper den andre på sinnaskalaen. Eventuelt fornærmet-skalaen. De føler seg feite, og slike bilder forvrenger unge jenters virkelighetsoppfatning, sies det. Ikke skal jeg si dem imot, men jeg kan ikke forsvare nivået av hets og skjellsord heller.

Så finnes det de som hyller übermødrene med supermodellkroppene. De kremter og hoster frem ord som sjalusi, jantelov og hatere, og mener at i Norge er det ikke lov å være flink, men jeg legger knapt merke til dem mellom de bombastiske formuleringene fra de illsinte massene: Slut, vulgær, horete! Og ikke minst, - dårlig mamma. 

De synes at de har rett til å brøle, skamme og skjelle, regner jeg med. Fordi at de gjør det under fullt navn, helt åpent og offentlig. Noen hevder at slik ser ikke en «normal» kvinne ut så kort tid etter fødsel, og tusenvis henger seg på og hyler: Ikke normalt! Ikke nødvendig å vise frem!

Men vent litt.
Hva er en «normal kvinne» igjen? 

Og hvordan ser hun ut etter å ha født?




Er det hun med mye løshud og strekkmerker etter fødsel? Hun som bare er litt lubben et år etter fødsel, men fri for «tigerstriper»? Hun som har pipestilkbein og innovermage? Hun som har Hertuginne Kate-fantombabymage? 

Jeg la ut bilder av min mammamage for en stund siden, (Ikke i undertøy vel og merke, så du kan bare slappe av pappa) men heldigvis hadde avisene nok å skrive om den dagen.

Ikke vet jeg om den magen min er normal. På den tiden var den ganske godt polstret, disset som en Freia gelé og stripene er der fortsatt. Men jeg ble rost jeg. Var det på grunn av stripene og valkene at jeg ble hyllet? Ville de ha halshugget meg om jeg hadde vist frem en sixpack? Var det flaks for meg at jeg var litt chubby?

Ja, greit, jeg innrømmer det, jeg fikk hakeslepp da jeg så bildet av fotballfrue-mammakroppen i undertøy fire dager etter fødselen. Mest fordi at jeg ble overrasket over antrekket for anledningen, og timingen av bildet. Men det er ikke først og fremst antrekket folkemassene på interwebben hisser seg opp over. Nei.

-Det er kroppen hennes. Den uforskammet veltrente kroppen hennes som tilsynelatende ikke bærer noen spor av den ni måneder lange inkubasjonen. Det vanker til og med konspirasjonsteorier om at hun egentlig aldri har vært gravid i det hele tatt -ikke litt engang. Hysteriet har liksom glidd ut av alle proporsjoner. 

I motsetning til fruens kropp.

En mammakropp som omtales som potensielt psykisk skadelig for andre kvinner å se. Et bilde av en mammakropp som i følge enkelte gjorde at de «mistet all respekt» for henne. En mammakropp som tydeligvis gir tusenvis av mennesker rett til å si grovt nedlatende ting om hun som bor i den. 

Jeg hverken hater bildet eller liker det. Jeg er nøytral. Dere kan kalle meg Sveits. Eventuelt Sjokkskadede Sveits. 

Men vet du hva som sjokkerer meg enda mer enn den lettkledde, nybakte mammakroppen som poppet frem i alle medier på en gang? Jo, det er det som foregår i kommentarfeltene. «Hun er et dårlig forbilde!» skrives det. Okay, jeg kan følge den tanken et stykke på vei, hvis man mener at perfekte kropper er med på å skape press. Men problemet er at utrolig mange av disse kommentarene i tillegg inneholder svært nedsettende kåserier om hvor forstyrret, ekkel og selvgod fruen må være. «Et normalt menneske legger ikke ut slike bilder av selg selv!» Hun er et dårlig forbilde fordi hun ikke er normal. 

Jeg vet som sagt ikke helt hva jeg skal tenke om dette famøse bildet, jeg har nok ikke kommet over sjokket enda. Men en ting lurer jeg veldig på: hvor gode forbilder er vi egentlig for de «stakkars unge og lettpåvirkelige» hvis vi i det offentlige rom, skjeller ut fremmede med beskyldninger om at de er kvalmende, syke og det som verre er? Når det skrikes høyt om kroppshysteri, og de som skriker høyest er med på å skape enda mer hype rundt de perfekte kroppene, blir det en slags merkelig ironisk tåke over det hele. (Ja, jeg er klar over at jeg også er med på hypen ved å skrive dette innlegget. Shame on me og den ufordragelige skrivetrangen.)




Jeg kjenner ikke Caroline Berg Eriksen, og jeg vet ikke hvorfor hun følte det var riktig å legge ut det bildet. Kanskje hun hadde gode hensikter? Kanskje var det bare for å skryte. -Noe de fleste av oss gjør, om enn i litt mer moderate former, og kanskje med et par hundre tusen færre mennesker som følger med på oss. Jeg lar meg hverken provosere eller inspirere av bildet. Men jeg må si at jeg syns det har ført til en styggedom av en internettstorm som ligner mistenkelig på nettmobbing, utført av voksne mennesker som mener at hun med den kroppen, er den som er ansvarlig for å være et godt forbilde. «Dårlige forbilder» skal altså takles med mobbing? Et lettkledd bilde er kanskje unødvendig, men er drittslenging godkjent?

Det blir litt som å toppe Pest med sprøstekt Kolera, blir det ikke? 


Hva syns du? Er det greit med usensurert hets mot nybakte mammaer som viser frem kroppen sin?  

Burde vi egentlig bare latt være å vise frem mammakroppen på internett? 

PS: det er nok lurt om du leser denne teksten med en klatt ironi i filteret. 

 


 

 

Babyen bør få bestemme




«Det er dumt å la dem sovne ved brystet.»  «De har ikke vondt av å grine litt før de sovner» påstander som dette har herved blitt vitenskapelig motbevist.

Det er mange foreldre, familemedlemmer, venner og helsearbeidere som i beste mening, anbefaler oss småbarnsforeldre å drive søvntrening og annen systematisering av babyens spise og søvnmønster. Det heter seg at man, ved å bruke ymse metoder, for å forme babyens sove -spise og sosialiseringsmønster, forebygger utvikling av dårlige vaner, som f.eks mye gråting våkennetter og urolighet. Men en splitter ny forskningsoversikt som kom ut i september i år, konstaterer at vi ikke forebygger eller forbedrer noe særlig med slike metoder. Slik opptrening, og da spesielt søvntrening, har i beste fall ingen effekt, men fører i mange tilfeller faktisk til problemer for foreldre og barn.

Beviser at vi bør ta babygråt på alvor

Da jeg leste den ferske forskningsoversikten til Pamela S. Douglas og Peter S. Hill, ble jeg så utrolig glad, fordi oversikten beviser det jeg forgjeves har prøvd å diskutere med både leger og andre som har sine tvil om både nattamming, bæring og samsoving. Artikkelen som Douglas og Hill har samenfattet, heter så mye som Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review, og vi kan nesten si at tittelen snakker for seg selv... Oversikten tar utgangspunkt i et bredt spekter av internasjonale forskningsresultater (43 artikler inkludert norske stuider) som har fokus på dette med opptrening av babyer, spesielt med tanke på søvn og mating. Det de så på, var om det har noen hensikt å trene babyer til å bli mer tilfredse og uavhengige ved å f.eks amme/gi flaske etter (våre oppkonstruerte) tidsskjemaer, sove til faste tider som vi bestemmer, sovne selv uten vår nærhet, ikke sovne ved brystet/med flasken, og det å la dem sove alene.

Tilknytningsomsorg fører til mindre gråt

I forskningsoversikten kommer det blant annet frem at barn som blir ammet lite eller ingenting, som blir bært/holdt lite og får «søvntrening», i gjennomsnitt gråter mer og trives dårligere enn barn som jevnt over får mer fysisk kontakt, amming etter barnets ønske og ingen søvntrening. Det er altså i alle fall ingen fare for mer urolige barn hvis man lar babyen styre showet og responderer på deres signaler. Forskningsoversikten kunne også avsløre at mødre som ammet/gav flaske etter skjema istedenfor å følge babyens egne tegn, hadde høyere risiko for fødselsdepresjoner. Barna til disse mødrene hadde også dårligere kognitive og akademiske resultater enn de barna som ble matet etter egne signaler, da de ble testet ved 5, 7, 11 og 14-års alder. 

Flere viktige funn i forskningen:

-Lurt å amme i søvn: Det å skille søvn og amming (ikke la barnet sovne ved brystet eller amme om natten) ved 6måneds alder, innebærer stor risiko for ammetrøbbel og opphør av amming(melkemengden går f.eks drastisk ned) før mor og barn er klare for fullstendig ammeslutt.

-Søvntreningsopplegg fører til mer gråt: Søvntrening før 12 ukers alder kan føre til lengre perioder med søvn, men fører i gjengjeld til betydelig mer gråt.

-Ikke dårlige vaner av oppvåkning: Hyppig oppvåkning om natten blant babyer som blir nattammet, resulterer IKKE i søvnproblemer for barnet når det blir større. 

-Uheldig å mate og sove etter skjema: Søvn og mating etter faste skjema (istedenfor å følge barnets egen varierende rytme) i de første levemånedene, utgjør en betydelig risiko for atferdsproblemer hos barnet ogdobbelt så mye gråt som hos babyer som får regulere mat og søvn selv.

-Nattamming gir bedre søvn: Mødre som samsover og ammer om natten våkner oftere enn de som ikke gjør det, MEN har mindre risiko for fødselsdepresjon, og rapporterte bedre søvnkvalitet enn de som ikke nattammet og samsov. En av de gjennomgåtte studiene viste faktisk at mødre som nattammer får mer søvn totalt enn de som ikke nattammer.

-Samsoving (utført på en trygg måte) gir lavere risiko for krybbedød: på bakgrunn av 43 forksningsrapporter om babyer og søvn, konkluderer Douglas og Hill med at risikoen for krybbedød øker når man plasserer barnet i en egen seng, på et eget rom alene. Samsoving, (utført på forsvarlig måte) innebærer en lavere risiko. 

-Søvntrening har ikke gode utfall: Det å gripe inn i babyens egen, naturlige søvnrytme, eller det å «ta kontrollen over søvnen» f.eks det å gjøre søvntrening for å øke antallet  barnet sover om natten, lengde på lurer osv, resulterer i høyere stressnivåer og angst hos foreldre, og kan også forårsake verre søvn og mer søvnproblemer for barnet.

 

Det finnes ikke bortskjemte babyer
En slik oppsummering har jeg ventet lenge på! Endelig har vi et entydig, forskningsbasert resultat som sort på hvitt forteller at babyer nyter godt av at vi reagerer på deres kommunikasjon (gråt) med nærhet og enda mer nærhet. Nå har vi altså «beviset» for at det ikke går an å skjemme bort et lite barn ved å la dem være nær oss. Og fordelene ved det å gi mye nærhet og unngå søvntrening viser seg faktisk å påvirke barnas utvikling langt ut i skoleårene!



Så hva bør vi liksom gjøre da?

Forskerne bak denne oppsummeringen mener, basert på de 43 forskningsartiklene de har tatt utgangspunkt i, at søvntrening ikke har noen hensikt, og at det i de fleste tilfeller skaper mer problemer og kan lede til dårlig tilknytning, angst, depresjon og ammetrøbbel. Vi bør, i følge Douglas og Hill, heller satse på å følge barnets signaler, mate dem når de selv vil ha mat, la dem sove når de selv vil (om mulig med, eller nær oss) og være våkne når de selv ønsker. Det å kjøre et fast tidsskjema som vi selv har funnet opp, vil ikke skape mer trivsel hverken for oss eller babyen, selv om det kanskje gir oss foreldre en falsk trygghet i en kaotisk hverdag. Det er ikke noe galt i det å f.eks planlegge tid for en formiddagslur for babyen hvis du forventer at han eller hun vil være sliten til et visst tidspunkt, men rytmen til de små forandrer seg fra dag til dag. De vokser og utvikler seg, og vi må forsøke å henge med i svingene og lytte etter deres signaler i steden for å gi etter for presset utenfra om at de f.eks burde kunne sove alene/ til faste tider. Behovene til en baby er i stadig endring, og det er lurt å være fleksibel og slippe taket på de strenge opptrenings-regimene og mateskjemaene.

Motstridende råd fra helsepersonell 

Er det ikke litt merkelig at vi til tross for så mye beviser, fortsatt har veldig mange leger og helsesøstre som anbefaler oss det å kjøre «søvnopplegg» med modifiserte gråtekurer, (ut i 5 min, inn til babyen i 5 min ol) og at vi gjerne må starte med nattavvenning ved 6mnd selv om babyen viser at han/hun ikke ønsker dette? Hvorfor blir det sett på som «feil» å følge babyens egne signaler og behov? Er det fordi det kan være upraktisk for oss voksne?

 Jeg har selv fått høre at jeg bør flytte Lillebror inn på et eget rom snart. Hvorfor? spør jeg da. «Fordi han må lære seg å sove alene nå slik at det ikke blir et problem senere» svarer de da. Det samme gjelder nattammingen. «Det kan bli en dårlig vane.» Unnskyld, men siden når har amming blitt en dårlig vane? Etter min mening så er det hårreisende at en lege kan finne på å si noe så utrolig misinformerende om amming.

Og dette med at babyer på død og liv skal sove alene, stiller jeg meg kritisk til. Hvorfor kaller vi det egentlig for «et problem» hvis en baby eller et lite barn ikke vil sove alene?

Spørsmålene jeg ikke får svar på

Jeg liker ikke å sove alene. Mannen min vil helst ikke sove alene. Og de fleste av mine voksne venner forteller at de ikke liker det når partneren er bortreist fordi at de sover dårlig uten dem. Hvorfor forventer vi da at et lite menneske som er helt avhengig av vår hjelp, skal digge det å sove helt for seg selv? Ja og så skal de helst sovne uten vår hjelp og i hvertfall ikke ammes eller bysses i søvn! Såpass må de jo klare alene etter hele fem-seks måneder utenfor livmoren...Er dette virkelig en logisk tankegang? Vi foreldre deler seng med hverandre (selv når vi kun skal sove..) så hvorfor er det feil at et menneske som kun har vært noen måneder på denne jorden, vil ha noen nær seg om natten? Er det ikke bare menneskelig å ville tilbringe natten med andre personer for å føle seg trygg? Akkurat disse spørsmålene får jeg sjelden svar på.

«Men du vil vel ikke at de skal ligge i din seng til de er tenåringer?» spør folk gjerne i stedet. 

Vel, jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at det ikke vil bli noe problem å få en trettenåring til å være på sitt eget rom, og at samsoving ikke fører til atferdsproblemer. (Artikkelen til Douglas og Hill kan jo alltids refereres til...) De fleste tenåringer jeg kjenner, gjør sitt aller beste for å utvikle en naturlig uavhengighet av foreldrene sine. De er med andre ord ikke særlig hypp på å dele seng med mamma og pappa. Selv ikke de som har samsovet som barn.

Hvorfor deler jeg dette?

Jeg deler dette med dere fordi jeg er så glad for at vi endelig har håndfaste bevis for at tilknytningsomsorg har store fordeler og ikke fører til dårlige vaner eller problemer. Jeg ønsker ikke å skremme noen, eller utpeke noen som dårlige foreldre. Vi gjør alle så godt vi kan, og med de beste hensikter. Det vet jeg! Jeg sier ikke at alle barn nødvendigvis lider skade av å sove alene eller noe slikt, (jeg har til og med selv drevet med søvntrening en gang!) men jeg er sterkt i mot det at mange leger og helsesøstre anbefaler søvntrening og mating etter strenge skjemaer, som om det er den eneste riktige veien. Kanskje ikke det skader, hvis vi er heldige, men dette er ikke for barnets beste. I allefall ikke i følge hele 43 forskningsrapporter som ble oppsummert og sammenlignet av Dr. Douglas og Dr. Hill. 

All babygråt bør etter min mening, tas på alvor.  Det å følge barnets signaler og deres naturlige (veldig svingende) døgnrytme, ikke er «galt» og fører ikke til dårlige vaner. Tvert i mot, så er den grusomme, sviende følelsen man kjenner når man hører sitt barns gråt en veldig god pekepinn for oss for hva vi bør gjøre: Være sammen med dem. Trøste, kose og bære istedenfor å telle antall timer med søvn. Jeg vet det er ufattelig slitsomt til tider, og jeg er ikke alltid så forbanna lykkelig når jeg opplever lange våkennetter med barna. Men jeg angrer ikke på at jeg er der for dem, og jeg stoler på hjertet mitt, pluss 43 forskningsrapporter. Det ikke er skadelig å høre på babyen sin og tilrettelegge skjemaene våre etter babyenes behov i stedet for hva vi forventer av dem.

Forventer for mye av babyer

Jeg føler at vi haster oss for mye i samfunnet vårt når det kommer til mating og søvn hos de aller minste. Babyer skal liksom sove alene, spise når vi har bestemt at det er mat, og slutte å få bryst når helsestasjonen nevner nattavvenning, men vi glemmer kanskje å ta en titt på barnet vårt. For babyens ønsker, er faktisk babyens behov, og ikke manipulasjon av oss voksne. Vi glemmer at de for noen måneder siden levde inne i mors liv, hvor de aldri kjente sult, sov akkurat når det passet deres behov, og aldri følte seg alene. Derfor setter jeg så stor pris på Douglas og Hill's ferske forskningsoversikt, som ber oss roe ned tempoet litt og innse at babyer har viktige behov som ikke alltid passer inn i våre skjema og forventninger. De sier det som babyen min alltid har visst.


Er du redd for å skape dårlige vaner ved å respondere på alle babyens signaler? Er du redd for å bli sett på som "hysterisk" hvis du tar opp babyen med en gang hun/han gråter?
Har du fått høre at du skjemmer bort babyen din med for mye amming/bæring/samsoving/nærhet/respons på gråt? 
Hva tenker du om det at helsestasjoner ofte anbefaler det å kutte nattamming ved 6 måneders alder, til tross for at dette beviselig fører til ammetrøbbel og/eller ammeslutt før mor ønsker det?
Burde vi fått en slags reform i de offisielle anbefalingene om mat og søvn for babyer? 

Kilde: Douglas PS, Hill PS.  Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review.  J Dev Behav Pediatr 2013; 34: 497-507.

 

Lillebrors grønne Favoritt



Siden Lillebror reagerer på en del matvarer, har vi en utfordring i det å lage mat til ham.
Men heldigvis finnes ikke gutten kresen, og er veldig glad i allslags mat, akkurat som mammaen.

Lillebrors absolutte favoritt er for tiden denne grønne herligheten. Denne passer for babyer fra 8mnd, siden den inneholder spinat.
Spinat inneholder nitritt som ikke er heldig for kroppen hvis man får i seg for mye av det. Økologisk spinat inneholder forresten mindre nitritt!  
I begrensede mengder er spinat dog en super kilde til jern, vitamin C, vitamin K og Kalsium. Denne smoothien får Lillebror bare av og til, men da koser han seg veldig!

Ingredienser:
1moden banan
1/2 eple (skrelt)
1/2 moden avocado 
en liten håndfull fersk bladspinat 
1-2dl vann, alt etter hvor tykk smoothie du ønsker

Bland alle ingrediensene i en mixmaster til du får en jevn blanding. Oppskriften gir to glass smoothie, et til Lillebror og et til meg...




For en søtere smak kan man tilsette en stenfri daddel som har ligget i bløt i 15 minutter. (Gjør daddelen mykere og lettere å mikse)
Man kan også droppe spinaten og bruke mer av de andre ingrediensene. Utelater man spinaten, kan smoothien trygt spises av babyer under 8mnd.

Bon appetit!  

 



Er babyen din glad i grønnsaker?



Magien i Fire og et Halvt




Jeg unner deg så veldig det å være fire og et halvt, og så misunner jeg deg litt. Jeg nyter å se deg å oppdage gleden av en ordentlig tullete vits, og det å fortelle den hundreogfjorten ganger etter hverandre mens du ler med den trillende latteren som gjør at jeg bare må le med deg igjen og igjen. Jeg unner deg det å knytte bånd. Det å oppdage vennskapets verdi, den kjærligheten og trøsten det gir. Jeg unner deg å ha hemmeligheter, selv om de bare er hemmelige i et minutt eller to før de glipper ut helt ubevisst. 

Jeg unner deg å vinne noen ganger. Men så er det også bra om du ikke får vinne hele tiden. Jeg unner deg å tro på at du kan hvis du vil, bare du prøver hardt og lenge. Unntatt når du skal øve på å knytte skolisser når vi er sent ute. Da blir jeg selv plutselig veldig trassete. 

Men jeg unner deg å ha din egene vilje som ingen kan rokke ved. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise deg. Jeg blir faktisk litt stolt der jeg står og kverulerer med deg. Makan til resonnement og engasjement kan en lete lenge etter.  Jeg aner ikke hvor du har det fra...



Jeg unner deg de små gledene, og de veldig store. Men aller mest unner jeg deg det å vite at du er elsket av mange, og at vi alltid er her for deg. Og jeg elsker å være her med deg. I din verden. Selv om jeg detter ut av din og inn i min virkelighet når det begynner å lukte svidd på kjøkkenet, eller når Lillebror bestemmer at han skal ha mat akkurat nå.

Jeg misunner deg for det at du tror på nisser, tannfeen og magi. Og jeg unner deg så veldig å leve i en verden hvor uvær og ville dyr med hoggtenner er det verste som finnes, og noen ganger vil jeg også bare være fire og et halvt.



Lørdagslinker: Fem ting som fikk meg til å smile



Denne ukens lørdagslinker er en samling av ting jeg fant på Interwebben denne uken, som gjorde meg glad. 
Nyt og del gjerne med noen som trenger litt oppløftende lesing! 

En pappa forsvarer sin sønns forkjærlighet for kjoler: My son wears dresses. Get over it.  " I want to love him, not change him".  Hørte jeg Årets Pappa?

Kunstsamarbeid: Denne mammaen har skjønt det. Noen ganger kommer det mye fantastisk ut av det å flytte grenser.

 

Samsoving: en rørende fotoserie og en fortelling om en liten gutt og hans hårete bestevenn. Jeg begynte å grine. Det er noe med valper og babyer som gjør meg til en fjolle!

 

Magiske bilturer:  en skjønn tegneserie om hvorfor bilturer kan være magiske for barn. Akkurat slik husker jeg det selv.

 

 

Dinovember: fantastisk kreative foreldre lager en magisk måned for barna med dinosaurleker som blir levende. Jeg bøyer meg i støvet. Disse foreldrene har vunnet Internett. 

 

 

Ønsker dere en fortsatt fin lørdagskveld. Kos dere masse, det skal i alle fall vi!

 

Hvilken link var din favoritt?


Han er her



Jeg sitter sammenkrøllet under et teppe oppe i andreetasje. Solen sender meg trøstende varme igjennom vinduet mens frosten venter tålmodig på at strålene skal bli borte.
Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Jeg kjenner skuffelsen bygge seg opp, men jeg stopper meg selv. Jeg vil ikke bruke denne dagen på slikt.




Jeg hører musikken og latteren deres fra stuen og kjenner en bølge av takknemlighet skylle over meg. Det er helg. Vi er fulltallige.

Vi ønsket oss en annen hverdag hvor vi kunne si hadet om morgenen og hei allerede åtte timer sener, men realiteten ble en annen. Nå går det fire dager mellom avskjed og velkomst. 

Dagene sniker seg forbi. En, to, tre, fire, teller vi på fingrene om kvelden når han er borte. Noen ganger er det trist, andre ganger er det som om det alltid har vært slik. Men når helgen kommer, merker jeg hvor mye vi har lengtet. Og hvor mye jeg skulle ønske han kunne bli.




Vi trenger nok bare tid, heter det så fint. Jeg vet ikke om tid noen gang kan viske ut den følelsen av å være adskilt mot sitt ønske. Men vi klarer oss likevel og vi har mye å være takknemlige for.
Nå er han her. Og vi er fulltallige.  

Mammalivet i Form: Belønning



Det kan fort bli kjedelig å være så innmari sunn og sprek hele tiden. Det å holde på de gode vanene er kanskje den største utfordringen når man forsøker å leve sunt og aktivt, men hva gjør man når man har kommet over den kneika, og vanene har blitt så innarbeidet at det nesten blir kjedelig?

Jeg begynner fort å kjede meg hvis rutinene blir for forutsigbare. Dette gjelder i livet generelt men spesielt med tanke på trening og kosthold. I starten av MiF-prosjektet var det jo så spennende og motiverende. Jeg skulle få bedre kondis, stramme opp og få en sunnere kropp -hurra! Det var jo på en måte en belønning i seg selv da jeg merket at jøss, jeg orker mer, har mer overskudd og at jeg passer inn i de gamle klærne mine. Det er jo kjempestas, men så blir man vant til at det er sånn. Det blir normalt og forutsigbart, og motivasjonen min halter. 

Jeg kjenner mange som belønner seg selv for trenings-strevet og sunt kosthold ved å kose seg med usunn mat. Dette gjør jeg også innimellom, men dessverre for meg, så blir jeg fort veldig syk av sukker, mel og usunt fett. (Mer om dette i et senere MiF-innlegg) Noen av dere så kanskje bildet på instagram av den digre burgeren jeg spiste i siste uke? MY God så godt, men dæven så syk jeg ble dagen derpå. Og hele uka egentlig. Dette skjer stort sett alltid når jeg skeier skikkelig ut, så jeg må nøye meg med lavkarbo-etterligninger av slik mat. Jeg syns ikke det er noe galt i å drite i alle regler og bare spise akkurat det man vil innimellom, men for meg så blir det litt som om jeg skulle belønnet meg selv for å ha vasket huset med det å dumpe et lass med gjørme i stua. Et skritt frem, og ti skritt tilbake. Så nei, de utskeielsene er ikke nok veien til motivasjon for meg.

Så hva gjør man da for å belønne og motivere seg selv? 

Treningstøy, treningsutstyr og  spesialmatvarer som koster litt mer, har blitt mine «gulrøtter.» Etter over to måneder med regelmessig trening og godt kosthold, ble det kjøpt inn en stk deilig treningsoutfit! Det at tøyet var på TILBUD dempet heller ikke akkurat begeistringen. Fy søren så deilig det er å gjøre et kupp! (Miljøskadet av tysk ektemann??) 



Etter at jeg fikk meg ordentlig treningstøy som sitter godt og er deilig å bevege seg i, har jeg fått et nytt puff av motivasjon. Men jeg planlegger allerede neste «gulrot», fordi at jeg kjenner meg selv, og snart vil det være like lite fristende å rive seg opp av sofaen hvis ikke jeg har litt ekstra grunn til å lette på rumpa. Så jeg tenker å belønne meg selv med litt treningsutstyr som frivekter eller ny yogamatte i neste måned. Og sukkerfri godis, lavkarboingredienser til julebakst og slikt skal handles inn som en ekstra belønning for at jeg har stått på. Etter nyttår skal jeg gi meg selv et medlemskap på treningssenter slik at jeg kan begynne å løfte litt igjen, og til våren blir det kanskje nye joggesko? 


Hvordan belønner du deg selv for din innsats når det kommer til trening og kosthold ? Jeg tar gjerne imot tips!

Et øyeblikks galskap



Litt etter midnatt listet de seg inn på rommet og krøp inntil meg og Lillebror. Nå har solen begynt å klatre bak fjellene og det skarpe, blå morgenlyset har funnet veien inn til oss hvor vi ligger på rekke under dyna. Tre små og en stor. 

I natt har jeg vært på barnerommet. Etter flere timer med en lys våken guttebaby som bablet og klatret på hodet mitt i sengen, bestemte jeg meg for å la han få ut energien sin på duplotårnet som jentene bygde i går. Vi snek oss ut av dobbeltsengen mens storesøstrene snorket intetanende om nattekspedisjonen vår til rommet deres. En time på en liten barnemadrass med barnedyne mens Lillebror ålte seg henrykt bortover leketeppet og slo taktfast med en gul duplokloss på alle harde overflater han fant. Det var ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg å tilbringe natten, men det var klin umulig å få barnet til å sovne igjen.

Da han endelig hadde fått ut den overflødige energien sin, tasset vi tilbake til soverommet og skviset oss inn mellom to varme kropper. Klokkeslettet som lyste mot meg gjorde meg småkvalm. 04.30. To timer til frokost. Herlig.

Den umiskjennelige prikkingen på skulderen min begynner nøyaktig 1,5 time senere. «Mamma, mamma, mamma, mamma, mamma. Ååååååhr? MAMMA jeg VET at du er VÅKEN.»

Litt senere, mens de sitter ved frokostbordet med grøten sin, (og jeg ikke engang husker å ha laget den grøten fordi jeg er så sliten) blir tanken på det å kle på dem yttertøyet og laste hele trioen inn i bilen overveldende. Det er barnehagedag, og jeg har egentlig hundreogførti ting på gjørelista. Lillebror er overtrøtt og vrir seg i stolen sin. Nå burde jeg egentlig få fart på kompaniet og få jentene levert slik at Lillebror og jeg kan sove.  Men jeg orker ikke. Gidder ikke. Vil ikke. Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å gjemme meg under dyna og vente på at medaljen for verdens største selvmedlidenhet kommer i posten. 

I et øyeblikks galskap bestemmer jeg meg for å avlyse alle dagens planer, bare fordi.

Ingen barnehage, ingen husvask, ingen tur til banken. Ingen telefonmøter, ingen storinnkjøp, ingen middagsplanlegging. Og sikkert ikke mye tid til en middagslur for mor. Men pytt sann. Jeg slipper å kle på dem fire lag med yttertøy og laste dem inn i bilen. Da kan jeg godt være litt zombiemamma for en dag.

Jeg forteller jentene at vi dropper barnehagen. De nikker og smiler. «Hva skal vi da?» spør de. «Ingenting» svarer jeg. «Vi kan gjøre akkurat det vi vil. Vi er heldige.» 

De hopper og jubler for ingentingdagen. Snart er de i gang med hemmelige prosjekter på stuebordet. Det er litt galskap dette.  Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal holde meg våken frem til leggetid i kveld, men jeg er overraskende lettet. Og glad. Hvordan går det an etter en sånn natt?



Heldigvis kan man jo alltids låse ytterdøren slik at ingen stikker av og slumre litt på sofaen mens de hyperopplagte små ser en film om en liten grønn frosk hvis jeg trenger en pause. Jeg får nok ikke hundre oppdragelsespoeng i dag, men jeg slapp å krangle om støvler og vinterdress. Hei galskap og hadet planer.  

 




Jeg ser deg

Du tripper rundt på tærne inne på kjøkkenet og strekker hendene mot taket mens du med stolthet i stemmen gjør meg oppmerksom på at du faktisk har vokst noe så innmari i natt at du nesten plutselig ble fem år noen måneder for tidlig.

Jeg ser at du klarer så mye på egen hånd, og jeg skjønner at du ikke vil at jeg skal blande meg når du finner ut at du skal reorganisere kjøleskapet eller tapetsere veggene med dopapir.  For du vet jo hva du holder på med. Det har du helt rett i. Det er bare meg som har vokst på meg noen dørgende kjedelige hemninger med årene. 

Men så er det også meg som må bruke kvelden min på å plukke pastaskruer ut av dvd-spilleren, så jeg kan godt være litt kjedelig av og til. 

Jeg ser deg når du har bestemt deg for å teste grenser, og jeg håper alltid at du skal komme på bedre tanker. Du håper kanskje det samme om meg. Og da blir ting litt vanskelig.

Jeg ser deg, selv om jeg ofte må si nei til deg. Jeg ser en liten oppfinner. En nytenker som ikke lar seg stoppe av fysiske lover eller sosiale koder når hun har fått en idé hun tror på. Og jeg ler ofte godt innvendig når du påpeker bisarre regler og skikker som vi «gæmlisene» følger, for jeg er jo helt enig med deg, selv om jeg på utsiden må være voksen og konsekvent. Fordi at vi må ta hensyn til alle de andre som kanskje ikke syns det er greit, prøver jeg å forklare. Hvorfor det? Du er ikke mammaen deres.
Godt poeng. Touché, frøken fire og et halvt. Touché.

 

Jeg ser deg. Og jeg ser så mye i deg som jeg vil være. Ting som jeg også engang hadde. Men jeg vet ikke helt hvor det ble av de delene av puslespillet. Jeg ser en modig sjel og en rettferdighetskjemper som roper høyt når det skjer noe urett, uansett om folk kikker rart. Jeg ser en utforsker og og en dagdrømmer som finner et magisk univers under opphengte, nyvaskede skjorter.

Jeg ser et åpent sinn med en fantasi som bare en fireåring kan besitte, en kunstnersjel som regelrett forsvinner inni en annen tilstand når hun skaper. Nåde den som prøver å ta fra deg limstiften. Jeg heier på deg, du vakre ildsjel. Helt til du limer luggen min til panna mi mens jeg dupper av på sofaen. Akkurat da angrer jeg litt på hele idle parent greia.

Jeg ser en livsnyter som virkelig vet hva musikk egentlig er. En som lar tonene strømme inn uten filter, på en måte som bare et barnesinn klarer. En som synger ut hjertet sitt og føler hver note på kroppen, mens jeg nynner i bakgrunnen og ser deg skinne. 


Myter om bloggbransjen

Reaksjonene har vært blandet etter at jeg startet eget foretak og bloggsamarbeid. Det har vært noen «Oj, så bra for deg! Du kommer til å bli rik!» og mye «Åja, gjør du det bare for pengene nå?», i tillegg til langt verre kommentarer.

Før jeg går videre må jeg si at mange har vært veldig positive, og heiet på meg etter at jeg fikk min samarbeidsavtale med bloggen, og det er jeg setter jeg stor pris på. Mesteparten har vært ganske nøytrale, og det er også helt greit. Jeg trenger ikke nødvendigvis at alle skal juble for meg. Men så finnes det dem som har vært svært negative, og dessverre er det ofte slike som roper høyest. I dag vil jeg gjerne avlive noen myter om bloggbransjen og forhåpentligvis åpne øynene til dem som sliter med å akseptere blogg som en jobb. 

Vrangforestillinger om blogging som business

Det finnes en del folk der ute som forstår hvordan denne bransjen fungerer, men overraskende mange har ikke den minste anelse, og har et veldig skjevt inntrykk av den. Mitt inntrykk er at forestillingen av dette å jobbe som blogger, generelt er sterkt preget av alle avisoppslagene om unge jenter som tjener hundretusenvis av kroner i året. Mange lurer på om det er slik for alle som tjener penger på blogg. Og noen blir sjalu eller irriterte. Jeg syns det er leit at folk reagerer negativt på grunn av myter og skjærer alle bloggere over én kam. Selv opplever jeg å bli forhåndsdømt av dem som egentlig ikke vet så mye om hva jeg driver med, og når jeg tilbyr meg å oppklare, er de ikke særlig interesserte i å høre. Men heldigvis for meg så er jeg blogger, og kan skrive hvis jeg har noe på hjertet...

De fleste kan ikke leve av det

Jeg kan likegodt avlive den myten om at alle bloggere med reklameavtaler drukner i gryn. 

Selv er jeg bare i oppstartsfasen, men jeg kjenner også en del folk som har jobbet med blogging i noen år, og de bor ikke i palasser eller velter seg i designerklær og bader sedler de heller. Det finnes så klart noen personer i Norge som virkelig tjener nok til å leve meget godt på bloggen sin, men de er ikke mange! 

Blogger bare for pengene?

Det er heller ikke slik at alle bloggere med reklameavtaler, gjør det fordi at de har ambisjoner om å vasse i penger. Så dermed kan vi også droppe den myten om at de som tjener noe på bloggen sin bare gjør det for penger. Jeg kjenner flere (inkludert meg) som har blogg som jobb, men det de tjener er ikke i nærheten av en gjennomsnittlig månedslønn, enda de arbeider like mange timer som dem som har en vanlig kontorjobb. Hvis penger var hovedmotivasjonen, ville de aldri brydd seg om å fortsette.

Det tar mer tid en mange tror

Det er mange som blir overrasket når jeg svarer på hvor mye tid jeg bruker på bloggen. Når jeg forteller at hvis jeg skal få ut f.eks 5-6 gode innlegg pr uke, og holde samtidig meg ajour med foretaket mitt som bloggen er en del av, så bør jeg helst sette av ca 5 timer pr dag, seks dager i uken til dette. (Dette er selvfølgelig vanskelig å få til når man har en baby i hus, og da kutter ofte jeg antall innlegg for å redusere arbeidet) «Hva?! Hvordan klarer du å bruke FEM timer på å skrive et innlegg?» lurer de på. Men det de glemmer er at jeg sitter ikke fem timer med bare et blogginnlegg. (I hvert fall ikke hver dag.) Timene går bla. til planlegging av neste ukes innlegg, fotografering, etterbehandling av foto, føring av regnskap, oppdatere meg på regelverk, svare på kommentarer, svare på mail, research for temaer jeg vil skrive om (det går maaange timer til dette) og til slutt skriving av innlegg. «Så heldig du er som bare kan skrive litt og tjene penger på det!» har jeg fått høre. Ja jeg er enig i at jeg er heldig som har mulighet til å drive med det jeg liker, men det på ingen måte «bare» selv om mange ser ut til å tro det. 




Bloggere må tåle steken

I tillegg til at det faktisk krever en hel del arbeid å lage en god blogg, så kommer jo dette med det å være i offentligheten og at man får mye usaklige mail/brev/kommentarer som sårer. Og før noen flyr i flint: Ja, dette har jeg valgt selv. Jeg har valgt å eksponere meg, men jeg syns likevel det er kjipt å få høre «du har valgt det selv så da må du ikke klage hvis folk er negative». Det er sant at jeg har valgt det å blogge selv, men det finnes grenser! Jeg har aldri bedt om å bli kalt «mannehater», «rasist» eller «pr-kåt h*re»(Ja, det har hendt, på ordentlig, at jeg har fått slike kommentarer, men såpass slemme ord kommer det heldigvis ikke så ofte.)  Og når jeg som skriver en relativt liten, «snill» og lite provoserende blogg (tror jeg i det minste) får slike kommentarer, så kan jeg ikke forestille meg hvaslags ondskap andre, mer profilerte bloggerne får kjenne på. Jeg syns ikke det er riktig å si at alle bloggere må «tåle steken» fordi de er med på leken. Det er ikke alle bloggere som er med på den «leken». De fleste bloggerne jeg kjenner, slenger aldri rundt seg med slemme ord og stygge bemerkninger. Selv når de får slemme kommentarer, holder de en respektfull tone, eller er sterke nok til å overse dem. Så det er absolutt ikke fortjent syns jeg. Jeg syns de har full rett til å si ifra om at de ikke liker det, uten at folk skal stemple dem som sytete og utakknemlige. Det er uansett aldri greit å mobbe og jeg blir kvalm når folk prøver å rettferdiggjøre mobbekommentarer med at bloggeren har valgt å utsette seg selv for det. Det er ingen som går rundt og ønsker seg en innboks full av hat-mail.

Går i minus

Jeg personlig skriver for å skrive, og det jeg får i inntekt er en hyggelig bonus, som jeg bruker for å i det minste ikke tape penger på det å blogge. Ja, det er sjeldent veldig lukrativt å blogge. I hvertfall ikke hvis man lar seg betale med prøveprodukter. Nå er det slik at man må skatte av produkter man får i bytte mot å blogge om dem, slik at det faktisk koster bloggeren penger å lage reklame for andre. Med mindre han eller hun tar et tilleggsgebyr forruten produktet. Men til og med da er bloggings sjeldent noen rask vei til et liv i sus og dus. Jeg for eksempel, kunne tatt en beskjedent lønnet jobb som jeg har liten til null erfaring i, og likevel tjent mye mer enn hva jeg gjør ved å blogge. Ingen ville kalt meg grådig og grisk hvis jeg tok meg "vanlig" en jobb, f.eks på et callsenter. For alle vet at det ikke er synonymt med høy lønn og luksusliv, og det er mye arbeid. Derfor syns jeg det er utrolig bakvendt og leit når det tikker inn kjipe kommentarer som insinuerer pengegriskhet, materialisme ol. fordi at jeg noen ganger har reklame på bloggen. Eller når bekjente jeg møter i det virkelige liv forteller meg at de «ikke trodde jeg var sånn». En sånn som selger seg selv og bloggen for penger.




Ingen andre som styrer showet

Egentlig tror jeg noen av disse negative holdningene kommer av at folk tror jeg til dels dikteres av noen på øvre hold om hva jeg skal skrive om eller reklamere for. DEN myten vil jeg veldig gjerne ha avlivet. Det er ingen andre enn meg selv som bestemmer hva som kommer på bloggen, og selv om jeg ikke akkurat drukner i reklametilbud, så sier jeg nei til ca 80%-90% av forespørslene fordi at det å tjene penger ikke er hovedmotivasjonen min. Jeg vil heller ha en stusselig saldo på min firmakonto, enn å reklamere for alt mulig rart som jeg ikke tror leserne mine vil finne interessant. Noen bloggere velger annerledes og kjører mye (både god og mindre god) reklame, men det er ikke min sak, og jeg skal ikke dømme dem.

Ekkel følelse

Til og med når jeg først har sagt ja til et samarbeid som jeg tror kan være av merverdi for dem som leser, sitter jeg altså likevel med en ekkel følelse i magen. Ikke fordi at jeg tror jeg gjør noe galt, men fordi at jeg er redd for å bli dømt som en pengegrisk slask som bare skriver for å hale til meg så mange grunker som mulig.

Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vet jo selv hva slags person jeg er. Jeg vet at jeg ikke gjør det bare for penger. Jeg vet selv at når alle skatter og avgifter er trukket, når regnskapsfører og kontorutstyr er betalt, så sitter jeg igjen med en sum som på ingen måte samsvarer med antallet timer som jeg legger i bloggen min. Jeg vil sannsynligvis aldri kunne leve av bloggen, men likevel så er jeg veldig takknemlig for muligheten til å kunne tjene noe i det hele tatt på det å skrive. Og det å drive mitt eget foretak er jo en gedigen mulighet til å lære noe nytt, så det er på ingen måte synd på meg! 



Northug og jeg liksom

Hvis jeg skal forsøke å oppsummere så syns jeg det er dumt at det ofte blir sett på som teit og griskt å tjene penger på blogging. Jeg tror veldig mange syns det er urettferdig at noen skal kunne knatre ut et innlegg med en halvtimes innsats hver dag, og le hele veien til banken mens det finnes de som jobber ræva av seg i kontorjobben sin eller som lærer som ikke tjener like mye. Men det er ikke slik det er i virkeligheten. I alle fall ikke for de fleste som driver med dette. Det er mye arbeid, og jeg kniser ikke engang på vei til banken jeg. Tvert i mot. Jeg ble faktisk spurt av en kundebehandler der om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å drive med dette styret når det ikke lønner seg. Og noen ganger stiller jeg meg selv det samme spørsmålet. Hvorfor ikke bare jobbe som barnehageassistent? Lærervikar? Det er jo mye mer lukrativt det...og få som kjefter på deg for det. Men for meg er det å skrive en lidenskap. Pluss at jeg kan gjøre mye av jobben hjemmefra, og bestemme timefordelingen selv. Får jeg ikke skrevet så mye denne uken, er det kun meg (og min bedriftskonto) det går utover. Heldigvis er ikke økonomien vår helt avhengig av bloggen, for da hadde jeg sluttet for lengst. 

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være «feil» eller urettferdig å tjene på sitt bloggetalent som man jo underholder andre med, mens det er akseptert å tjene penger på f.eks et skiløpertalent. (Uten at jeg på noen som helst måte kan sammenlignes med f.eks Northug!) Men skiløpere driver da også med reklame, fordi det er slik bransjen går rundt. De har et talent vi nyter å følge med på, og de blir sponset for å kunne drive med det. Jeg unner dem som deler talentet sitt med oss å få noe igjen for det. Jeg syns godt vi kan være litt rausere med bloggere og anerkjenne dem for innsatsen de gjør for å underholde og inspirere. 

Hva tenker du om det å arbeide som blogger og gjøre reklame. Hvilket inntrykk har du av dem som gjør det? 
Var det noen myter jeg glemte? 
 
Du har selvfølgelig lov til å ha andre meninger enn meg, så lenge du viser folkeskikk ;) 

Lørdagslinker: Bra blogginnlegg

Nå tipper jeg de fleste er ferdig med tacoen eller lørdagspizzaen, så her kommer det litt lørdagsunderholdning på tampen. 

I kveld har jeg lyst til å dele gode blogginnlegg som jeg har lest den siste uken. Innleggene fikk meg både til å tenke og le, og jeg syns disse bloggerne er så gode at de fortjener å bli lest -mye!
Kanskje du oppdager en blogg du vil lese mer på?

 Anonymitet på nett

Guri på bloggen er underveis, har skrevet et flott innlegg om det å være anonym vs ikke anonym på nett. Her forteller hun hvordan hun i starten hadde tenkt å være helt anonym på bloggen sin, og hvordan ting faktisk har blitt. Hun har også mange kloke tanker om dette med hvordan vi fremstår på en blogg. Er det så farlig om vi bare blogger om det pene og vellykkede?

"Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta." Les hele innlegget her.

 

Hvorfor gidde å amme?

Pia fra bloggen Pia's Verden har skrevet et spissformulert og artig innlegg om amming av smårollinger og hvorfor man gidder å holde på lenger enn 12 mnd. Innlegget skrev hun etter at jeg la ut mitt innlegg om De bortgjemte Puppedamene, og jeg syns Pia virkelig tar temaet på kornet. Og så har hun mye glimt i øyet. Og ironi. Og en bra blogg. Jeg liker Pia. Men det har dere skjønt nå.

"Man er så nære. Dag og natt.  Men selv jeg synes jo ikke at det var kjempegøy å amme hele natta gjennom til barnet var passert et år? Jeg kasta meg ikke over toåringen og tvangspuppa fordi jeg synes det var herlig?" Les hele innlegget her. 


Snart tom for barneluer til 1400kr

Et innlegg om dyre merkeklær vs normalprisede og arvede klær til barn.
Mens barneplagg til flere tusen kroner stykket rives vekk fra butikkhyllene, går datteren til Susanne med en utvasket, arvet genser og både mor og datter er strålende fornøyd med det.
Susanne er enig i at det finnes mye dyre barneklær der ute som hun syns er fine.

"Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?" spør hun. Les hele blogginnlegget her.

 

Treåringens Univers

Et hjertevarmt og vittig innlegg av damen bak bloggen Toplusstre, om en treårings univers beskrevet av en mamma. 

" Der vi voksne for lengst har sluttet å tenke utenfor boksen er det nettopp der du befinner deg hele tiden!" Du kan lese hele innlegget her.

 

Fuck Lykke

Et brutalt ærlig innlegg fra Marte på bloggen Casakaos, om de dype dalene i livet og hvordan man kommer seg ut av dem. 

«Og så foreslår jeg at vi setter deg på antidepressiva».

Legen knatrer på tastaturet sitt. Så snur han seg mot meg og myser over brillene sine. Innlegget finner du her.


Har du tips til gode blogginnlegg? Eller har du skrevet noe selv som du vil dele? 

 



 

Pakkekalender og Gavekort

  //annonse

Det er merkelig hvordan jeg alltid er så rolig i forhold til juleforberedelser, helt til vi har kommet et stykke ut i november. DA begynner jeg plutselig febrilsk å telle dager frem til jul og føler at "alle andre" har stålkontroll på gaver og styr. Listene med gjøremål rulles ut og jeg vet at jeg aldri kommer til å bli helt ferdig før lille juleaften, akkurat som året før.

Adventskalender er en fast del av adventstida for de fleste foreldrene jeg kjenner. Det er jo så hyggelig! Mange foreldre flyr rundt i november og kjøper fireogtyve, åtteogførti eller til og med toogsøtti små gaver og pakker dem inn i november! Cudos til dere som tar dere tid og bry til dette. Selv er jeg litt lat veldig opptatt i førjulstiden, og derfor er jeg glad i enkle løsninger. I fjor for ekspempel, kjøpte vi to ferdige bok-kalendere til jentene med tjuefire luker som inneholdt små barnebøker. Genialt!




Foreldreklubben har en lignende enkel og praktisk løsning på lur. De har sendt meg et supert kalendertilbud til mine lesere med gavekort til alle sammen. De har gjort jobben for oss, og pakket inn 24 fine gaver tilpasset barnets alder. Pakkene inneholder bla. aktivitetsbok, barnefilmer, blafreprodukter, perlesett, leketatoveringer og kortspill.

Man kan velge mellom pakke for 3-6år HER, og en for 7-10åringer HER. 



Det går også an å velge mellom «guttepakke» og «jentepakke». Selv er jeg ikke så veldig på det der med å skille mellom gutte og jenteleker, men jeg ser at noen jenter er jo faktisk mer glade i glansbilder enn kortspill, så der må man nesten bare velge det som passer til barnet sitt. Jeg tror for eksempel at mine jenter ville likt «guttepakken» best.

Og mens vi snakker om gaver og sånt: jeg så at foreldreklubben har en haug av potensielle julegaver på tilbud til sine medlemmer. (Gratis å bli medlem!) De har seriøst dekket hele spekteret fra barnespill, leker, og musikk, til kjøkkenutstyr, verktøy og treningsutstyr! Jeg fant faktisk et par ting som jeg selv har ønsket meg en stund, som f.eks denne juicepressen og denne her. (HINT-HINT til Tyskeren min...) Jeg kjenner en dame som alltid bestiller alle julegavene på nett i november måned, slik at hun har alt ferdig til 1. desember. SÅ effektiv vil jeg også gjerne være, men vi får se. Kanskje jeg også får det til hvis jeg begynner nå... 






Men nå skravler jeg meg bort fra poenget, dere skal jo få en rabattkode! 

Koden er bloggNov og kan brukes frem til 30. november og gir 100kr i rabatt. Koden kan kun brukes en gang og må brukes i en og samme handel på 100kr eller mer. For å være sikker på at du får pakkekalenderen før 1.des, må du bestille innen 25.nov!

 Hvordan er det med deg? Er det bare meg som ikke har begynt på pakkekalender eller julegaver? Hvor mange kalenderpakker må du kjøpe?


pssst: kommer innom igjen i kveld med noen lørdagslinker til dere!  

 

 

Gjett hva?



Jeg klarer nesten ikke å tro det.  

Bloggen fyller et helt år denne måneden! Har jeg virkelig holdt på så lenge? Jeg har prøvd å pønske ut en kjempeartig måte å markere ettårsdagen til det lille bloggbarnet mitt på, men hvordan feirer man en bloggbursdag egentlig? Jeg fant ikke noe ordentlig svar på det, så her kommer min fortelling om bloggbabyen min, hvordan den har vokst og hva jeg har opplevd i løpet av dette bloggåret.

Bloggen min ble opprettet i begynnelsen av november i 2012. Jeg ante fint lite om hva jeg holdt på med, men jeg hadde fått mersmak på blogging etter en måned med eksperiment-bloggskriving på mammanett sin bloggside. Skriving og det å bli kjent med nye mennesker er noe av det beste jeg vet! Før jeg åpnet min egen blogg, bestemte jeg meg for å skrive ned noen «regler» eller retningslinjer for meg selv. Disse reglene gikk blandt annet på mine grenser mellom personlig og privat, om hvor mye tid jeg skulle bruke, hvaslags bilder jeg skulle vise og hvilke planer jeg hadde for bloggen.

Et glimt av min første bloggmåned, da bloggen fortsatt bar det fengende navnet tyskertøsa...(som en del reagerte på)



Sjokkartet pangstart

Jeg hadde aldri noen bestemt plan om å bli en superpopulær blogger (og det har jeg vel for såvidt ikke blitt heller), for all den oppmerksomheten de største bloggerne får skremte meg. Samtidig så visste jeg at min bloggestil aldri kom til å gjøre at bloggen min toppet alle lister, og følte meg rimelig sikker på at jeg aldri kom til å ende opp med å måtte tåle det enorme presset de mest leste bloggerne har på seg. Men når det er sagt, så ble jeg selvfølgelig glad når lesertallene steg jevnt og trutt. Det var en bekreftelse på at det jeg skrev var noe som også engasjerte andre mennesker. Likevel ble det en sjokkartet opplevelse da et av innleggene mine havnet på forsiden av VG-nett.  Snaue ti uker etter at jeg åpnet bloggen, var det plutselig titusenvis av lesere innom bloggen på et par dager.

Lesertallene eksploderte på grunn av linken på VG, og det ble et voldsomt trykk i kommentarfeltet. Jeg fikk altså kjenne på hvordan det er å ha en mye lest blogg, nesten med en gang, og jeg var ikke sikker på om jeg likte det. Jeg hadde ikke bedt om å bli frontet på VG (Jeg visste ikke engang at det fantes en bloggseksjon der før dette skjedde). Den massive oppmerksomheten var skremmende, og ble nervøs og usikker. De fleste som skriver liker jo å bli lest, men for en nyfødt blogger som meg, så var det rimelig skummelt, selv om det også var stas å få nye lesere. Etter at trykket roet seg og de astronomiske lesertallene gikk ned til et mer realistisk nivå, forsvant heldigvis den verste angsten og jeg bestemte meg for å skrive videre.

Dere fikk følge med på mange glimt fra svangerskapet med Lillebror, forberedelser til hjemmefødsel, og de ni lange dagene på overtid. Den støtten jeg fikk fra dere de siste dagene før fødselen er noe jeg tenker tilbake på med stor takknemlighet. Det var helt utrolig godt å vite at så mange der ute tenkte på oss og krysset fingre og tær for at ting skulle gå slik vi ønsket og at jeg skulle få føde hjemme til tross for at jeg var på overtid. Den sterke følelsen av samhold og støtte, hadde jeg ikke forventet da jeg begynte å blogge, så det kom som en herlig overraskelse.

 

Etter fødselen delte jeg daglig tanker og opplevelser rundt det å ha født hjemme, og det å ha en baby med kolikk. Det var tunge uker, men kommunikasjonen med dere og støtten fra familie og venner gjorde at jeg likevel har mest gode minner fra de til tider vanskelige første månedene.

Så kom flyttekaoset og alt det nye som vi skulle igjennom i sommer. På den tiden tenkte jeg mye på å legge bloggen på is. Det ble litt for mye å føle at jeg hadde en forpliktelse til å levere innhold (selv om jeg strengt tatt ikke hadde noe forpliktelser til det på den tiden) når det var så mye annet nytt som foregikk. Jeg hadde nettopp blitt trebarnsmor, vi skulle flytte, barna fikk ny barnehage, mannen en ny jobb osv. Men da jeg fikk tilbud om å samarbeide med nettavisen og da ville måtte gjøre bloggen til en del av et eget foretak, klarte jeg å beholde skrivelysten. Jeg tenkte at det var på tide å tørre å satse litt på det jeg elsker å gjøre. Likevel gikk det ofte lenge mellom hvert innlegg på grunn av de store omveltningene i live vårt.  Jeg var litt redd for å miste mange lesere, eller at folk skulle bli oppgitt av meg og lei av å vente på nye innlegg. Men folk har vist stor forståelse, og det føles godt! 

I høst har jeg blogget mye om foreldretemaer. Jeg har vært litt mer saklig og litt mindre personlig. Og det har vært med vilje. Jeg er ikke en av dem som deler aller mest av bloggerne der ute, men likevel har jeg til tider syns det ble litt for mye å måtte tåle tilbakemelding om min person og meg som mamma. For antallet trollemeldinger og leie kommentarer stiger i takt med lesertallene, og det var ganske mye å håndtere det midt i barseltid, flytting og denslags. Selv etter at jeg begynte å samarbeide med nettavisen, har jeg flere ganger måttet vurdere om jeg virkelig vil fortsette. Men det er mest på grunn av tiden det faktisk tar å opprettholde en god blogg. Alle de timene jeg bruker på å skrive, kunne jeg jo brukt på andre ting, og jeg lurer ofte på om jeg egentlig prioriterer riktig. (Derfor har jeg også roet frekvensen på innleggene i løpet av de siste månedene) Det som har holdt meg gående sålangt er hvor mye jeg syns jeg får mye igjen for å skrive. Det er meg-tid, samtidig som jeg lager noe som kan være verdifullt for andre å få med seg. 

Fortsettelsen

Det er noen som har spurt meg hvor lenge jeg kommer til å fortsette å blogge, men det kan jeg ikke svare på. Akkurat nå, så tar jeg det som det kommer, og aner ikke om bloggen kommer til å se sin toårsdag eller ikke. Enn så lenge så trives jeg for det meste som blogger, og satser på at motivasjonen og inspirasjonen fortsetter å være der i en god stund til. Bloggen har også åpnet for andre, spennende muligheter som bokskriving og diverse samarbeid. Ingenting er bankers enda, men jeg krysser fingrene og håper at bonusprosjektene går i boks. 

Grattis med bursdagen, bloggen. Du eldes ganske fint egentlig. 

 


Blogger du selv? Hvor lenge har du drevet din blogg?

Hva er det beste og det verste du har opplevd på din blogg?



ps: en liten heads-up til de snille bloggerne som har linket til min blogg i sin bloggliste:
Linken må endres til www.mammalivet.com for at den skal oppdateres når det kommer nye innlegg.

Kan ros gi barn dårlig selvtillit?



Jeg blir veldig glad hvis noen roser meg ved å si at jeg er flink, og jeg har ofte rost barna mine på den måten, men i følge forskning på ros er ikke dette den beste måten å bygge opp under selvtilliten til barna våre på. Faktisk så viser det seg at ros kan gjøre det vanskeligere for barna når de møter på utfordringer. 

Jeg fikk litt vondt i magen da jeg begynte å lese forskningsrapportene og i et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde ødelagt selvtilliten til barna mine ved å fortelle dem at de er flinke og smarte, for det har jeg ikke akkurat gjort lite av. Men så ble jeg roligere da det ble klart at det ikke handlet om at ros i seg selv er dumt. Det er måten vi roser barna på som kan føre til problemer.

I de kulturene jeg kjenner best til så er den vanligste formen for ros av den typen som går på personlighet og prestasjoner. «Du er så flink til å svømme!» er et eksempel på ros som norske foreldre gjerne bruker.  Men en Dr. Carol Dweck fra Stanford University mener at vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å rose dem på denne måten.

Forskjellige typer ros

Dweck som har forsket på fenomenet ros i en årrekke, konkluderer med at «person-ros» som hun kaller det, eller ros som går på personlighet og prestasjoner, kan gjøre at barna gir opp for lett når de kommer i en vanskelig situasjon. Når vi roser dem for ved å si «Du er så flink til å?.», får barna en forestilling om at disse evnene de har blitt rost for, er noe som definerer dem og at dette er en uforandrelig sannhet. Samtidig så signaliseres det at prestasjonen er det viktigste momentet, og viktigheten av innsatsen og arbeidet bak glemmes. Så blir de motløse når de innser at det å være flink til noe, ikke alltid er nok til å mestre alt. Den lille gutten som alltid har blitt fortalt at han er så utrolig flink til å danse, mister motet når han begynner på danseskole, må lære seg kompliserte rutiner og innser at han ikke er best i klassen. 

Forskningen til Dweck viste altså at de barna som alltid blir fortalt at de er smarte eller flinke når de har løst et problem, gir raskere opp når nivået på utfordringene øker. De blir overveldet av det faktum at selv jeg som jo er så flink, synes noe er vanskelig. ?Da må det jo være umulig å løse problemet hvis ikke engang en smarting kan løse det? 

Ros og kritikk får samme utfall

Det å rose utelukkende for prestasjoner, og det å gi kritikk for dårlige prestasjoner, viser seg å ha like utfall i følge Dwecks forskning. De barna som ofte får høre hvor skuffet foreldrene er når de ikke presterer, reagerer nemlig veldig likt på utfordringer som dem som får høre at de er så flinke til alt mulig.

Har jeg ødelagt barnet mitt med ros?

Men det er ikke dermed sagt at vi har ødelagt ungene våre folkens! (Takk og lov!) Forskningen viste nemlig det at barn som får ros og oppbacking for innsatsen de gjør, er de som takler store utfordringer best. Og jeg kan også berolige med det faktum at den negative effekten av «personros» først blir vanskelig å snu når barna har vokst opp. ?og det er ikke for sent da heller. Så det er bare å legge ned høygaflene og blåse ut faklene hvis noen kanskje følte at jeg stemplet noen som en «dårlig forelder» et øyeblikk der. (Hvis det var slik så ville jeg vært en grusom mamma, jeg som har brukt personros i hytt og pine siden jeg fikk barn.) 



Fokus på innsats 

Men hvordan skal vi rose barna våre da? I følge Dweck er det å gi «prosessros» det beste vi kan gjøre for barnas selvbilde. Ved å gi dem belønning i form av ros for selve innsatsen istedenfor bare prestasjonene, vil de lære å sette pris på veien mot målet og takle tilbakeslag og utfordringer bedre. På denne måten gir vi barna et mer realistisk bilde av hvordan man kan oppnå ting i den virkelige verden. Vi kan for eksempel si «jeg ser at du jobber hardt for å få til det regnestykket!» istedenfor «kom igjen, du er så flink i matte». Vi kan gi støtte ved å si «dette tror jeg du får til hvis du øver på det!» når barna sliter med dansetrinnene, istedenfor å si «mamma syns du er flink til å danse!» 

Men jeg klarer ikke å la være å si -du er flink!

Jeg kjenner selv at det er utrolig vanskelig å endre på gamle vaner, og la være å rope «så flink du er!» når barnet mitt får til noe bra. Jeg klarer nok aldri å la helt være å gi personros, for de ER jo så flinke til ting, og jeg er så fordømt stolt. Spesielt stolt blir jeg når de gjør noe fint for andre eller for meg. Da vil jeg jo fortelle dem at jeg syns de er snille og gode personer. Jeg vil at de skal føle at de blir sett, og jeg vil gi dem et løft når de gjør gode ting. Men jeg har tenkt mye på det Dweck sier, og jeg syns det hele virker veldig logisk. Det er en artig utfordring å gi prosessros og ikke bare klappe for prestasjoner. Jeg syns også det er en fin mulighet for å bli flinkere til å snakke om følelser med barna. Så i det siste så har jeg forsøkt å fortelle barna hva de får meg til å føle når de gjør gode gjerninger. «jeg blir så glad når du hjelper meg» eller «jeg syns det er så koselig når du gir meg en klem». Og når de briljerer med sitt talent og blåser meg av banen med å lære seg nye ting, så biter jeg meg i tunga og tenker så det knaker før jeg roser. «Det var vanskelig men du gav ikke opp og klarte det så bra til slutt!»


Hvordan roser du barna dine?

 

Hva tenker du om Dwecks forskning? Tror du det kan være uheldig å gi mye personros som fokuserer på resultater, eller er all ros godt for barnet?

 

Kilder: 

 

Caution, Praise can be dangerous Carol S. Dweck

 

 Mueller CM, Dweck CS.  Praise for intelligence can undermine children?s motivation and performance.  Journal of Personality and Social Psychology 1998; 75: 33-52.

 

 Kamins ML, Dweck CS.  Person versus process praise and criticism: implications for contingent self-worth and coping.  Developmental Psychology 1999; 35: 835-47.

 

 Dweck CS.  Messages that motivate: how praise molds students? beliefs, motivation, and performance (in surprising ways).

Hvordan fant du meg?


Hei! Ta deg en kopp kaffe og sett deg godt til rette. Jeg har et par spørsmål til deg! Hvordan i all verden snublet du over denne bloggen? Var det tilfeldig, eller var det noen som sendte deg hit? 

Det blir mye om meg og mitt her på bloggen, men nå vil jeg snakke litt om deg. For selv om jeg får mye gode kommentarer med små innblikk i deres tanker om temaene jeg tar opp og det er mange som engasjerer seg i diskusjoner og legger igjen kloke ord her inne, så er det jo på en måte litt enveiskommunikasjon når jeg ikke vet stort om dere. Noen ganger får jeg veldig god kontakt med folk i kommentarfeltet, men det føles litt som å sitte og prate med noen over en kaffekopp, uten at jeg kan se ansiktet på vedkommende, men jeg vet at de kan se meg. Det er en merkelig følelse! Jeg lurer ofte veldig på hvem det egentlig er som sitter og leser det jeg skriver. Jeg ser for meg at det er ganske mange mammaer, men kanskje noen som ikke har barn også? Og pappaer, bestemødre eller ungdommer? Er det kanskje et par slike som lurer i kulissene? 




Jeg lurer på hvordan du fant meg, og hva som fikk deg til å eventuelt komme tilbake. Hvor lenge du har lest bloggen, og hvilke innlegg du husker best. 
Det er fryktelig spennende for meg å se bloggen igjennom andres øyne. Jeg tenker at det kan være en fin måte å utvikle skriveriene mine på, og ikke minst, bli litt bedre kjent med deg som sitter der på den andre siden.

Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hva er de viktigste verdiene i livet ditt? Er det familie og barn som er nummer én, eller verdensreiser, jobb og venner kanskje?  Hva får du egentlig ut av å lese denne bloggen? (ja for det håper jeg jo.. at du får noe ut av det!) Hva brenner du for, og hva er det som får deg til å smile?

Jeg leser veldig mange og veldig forskjellige blogger, og jeg vet at man fort kan føle at man kjenner bloggern godt når han eller hun gir mye av seg selv. Men jeg vet også at når en blogger selv, mister man fort oversikten over hvem som er hvem i kommentarfeltet. Akkurat nå har jeg ca. 100 blogger på min leseliste, som jeg følger på bloglovin. Jeg sjekker dem så ofte jeg kan, selv om jeg ikke alltid klarer å få lest alle nye innlegg. Noen av disse bloggerne har jeg blitt godt kjent med, igjennom det å legge igjen kommentarer, utveksle mail og følge med på dem på instagram. Disse bloggene har jeg funnet via tips fra venner, avisoppslag om bloggene, via googling på bestemte temaer og via andre blogger som linker til dem. Og det blir stadig flere blogger på leselista. Har du en blogg forresten? Hva skriver du om? 

Jeg har blitt godt kjent med et knippe mennesker igjennom bloggingen, men jeg er alltid nysgjerrig på å bli kjent med flere, og da spesielt dere som leser det jeg skriver. Det er ikke bare for meg selv, men også for dere at jeg skriver i det hele tatt! Og forresten, takk for at dere bidrar, enten dere bare leser eller også legger igjen noen ord. Dere utgjør en stor del av bloggen og dere gjør det ekstra motiverende å fortsette, selv når det kommer nedturer, trollemeldinger og skrivesperredager, så takk, takk, takk!





Så, kjære deg! Hvem er du egentlig, og hvordan havnet du her inne?


ps: hvis du vil ha tips til et par gode foreldreblogger, kan du ta en titt på listen min under menyknappen "Følg".

Språkkarusellen: Fire språk i hjemmet

 

Er det ikke tungvint, er det vanligste spørsmålet jeg får om vår families flerspråklighet. Svaret er ja, og nei. Det hender at det blir litt krøll på tungen eller at jeg ikke finner ordene på mitt morsmål. Noen ganger sklir det helt ut og jeg prater i vei på tysk før jeg forstår hvilket språk jeg bruker, men for det meste så nyter vi det å bruke fire språk i hverdagen.  Jeg har fått mange spørsmål og ønsker angående et innlegg om språk i vår hverdag. Beklager at det har tatt tid, men her kommer en ikke-så-kort forklaring av vår spicy språksuppe:

Slik ser språkkarusellen vår ut: Mannen min snakker utelukkende tysk til barna, og tysk til meg når vi er med barna. Vi to snakker engelsk med hverandre når vi er alene, siden det var «vårt språk» da vi ble sammen, og vi har derfor en spesiell tilknytning til det språket. Jeg forsøker å bruke mest islandsk (mitt morsmål) når jeg er alene med barna, (det blir fort en del tysk når ting skal forklares nøye) og norsk når vi er sammen med norsksnakkende, siden jeg selv er tospråklig. Jeg bruker også tysk når jeg snakker til mannen foran barna, og også når vi er rundt tyskere, for både min egen del og deres. Puh? Ble dette forvirrende? Det fungerer overraskende greit i hverdagen!

Barna våre har tre språk, og bruker dem i varierende grad. Hovedspråket til jentene er fortsatt tysk, men de forstår islandsk og har begynt å snakke mye norsk. Den islandske familien vår i Norge snakker islandsk til barna, så der har vi ekstra støtte til morsmålet deres.  Jentene svarer meg som regel på tysk eller norsk når jeg snakker islandsk til dem, men når de er rundt andre islandske barn en stund, så ruller det fort mange islandske ord og setninger. Lillebror som har begynt å bruke ord som «Mamma» og «Baba» relativt konsekvent, (liker vi å tro i hvertfall?) men det morsomme er jo at de ordene kan jo være både tyske, norske og islandske. Det blir uhyre spennende å se om han vil snakke tysk med pappa, eller svare oss begge på norsk.


Vi har som mål at barna skal forstå våre morsmål, og vi ønsker å holde tysken til jentene ved like, men siden jeg selv er oppvokst tospråklig og ikke har bodd på Island siden jeg var 10år, så har jeg senket ambisjonene om at de skal snakke mitt språk flytende. Jeg fortsetter å lære dem språket mitt ved å bruke det i hverdagen, men jeg merker selv at det ofte kan være lettere å finne ordene på både tysk og norsk hvis ting skal gå raskt eller forklares i dybden. Hvis barna mine forstår mitt språk og klarer å ha enkle samtaler med familien vår på Island når de blir større, så sier jeg meg meget fornøyd. Om de vil fordype seg i språket mitt senere, lar jeg være opp til dem.

Ofte stilte spørsmål:

1.     Hvordan orker du å styre med så mange språk?
-jeg er en språkelsker, og lærer fort nye språk. Jeg synes det er spennende å kunne bruke mange språk, og har en følelsesmessig tilknytning til morsmålet mitt. Derfor føles det for det meste ikke som et ork, men en berikelse å bruke alle språkene våre i hverdagen.

2.     Blir det ikke styrete og forvirrende med mange språk?
-det kan nok høres litt forvirrende ut for andre når de er rundt oss, men for oss så er det helt naturlig at pappa snakker tysk til barna og jeg bruker mest islandsk. Det blir også helt naturlig for meg å slå over til norsk når vi er rundt folk som ikke forstår islandsk, siden norsk er et av mine to hovedspråk og jeg er oppvokst med det.

3.     Hvordan lærer dere barna å snakke tysk/islandsk?
-jeg bare babler i vei og det samme gjør mannen. Det er ikke noe konsekvent opplæring, men daglig bruk av morsmålene våre, og det ser ut til å fungere ganske bra. Jeg forsøker selvfølgelig å være tydelig og snakke sakte hvis jeg bruker kompliserte islandske ord, men jeg føler at jentene forstår det aller meste jeg sier på islandsk. Jeg leser en del bøker og synger islandske barnesanger, men det gjør jeg mest fordi jeg syns det er hyggelig og ikke fordi jeg føler at jeg må gjøre det for å styrke språket deres. Men det er absolutt en fordel å lese, synge og se filmer på morsmålet hvis man vil gi barna litt ekstra næring til språket!

Jeg ser mange fordeler ved det å snakke flere språk. Det er praktisk å ha i baklomma når man er ute og reiser eller når man går ut i arbeidslivet. Mannen min som snakker både engelsk, norsk og tysk, nyter godt av dette i sitt arbeid og har dette som en ekstra fordel. For meg har det vært utrolig viktig å kunne hans språk, både for å kunne støtte han i å lære det til barna, og for å kunne kommunisere med familie og andre når vi er i Tyskland. Slik verdenen vår utvikler seg nå, så ser jeg på det å snakke flere enn ett språk mer som en nødvendighet enn bare en luksus. I mange yrker stilles det faktisk krav til å kunne flere språk. Derfor er jeg veldig takknemlig for at vi av naturlige grunner har fire språk i vår familie. Det har også en stor emosjonell verdi for meg å kunne bruke mitt eget språk med barna, og jeg vet selv av erfaring at det føles herlig å kunne forstå og uttrykke meg når jeg er på besøk i hjemlandet.

Selv om jeg ikke har bodd på Island siden jeg var 10år og er oppvokst i Norge, så føles det likevel mest naturlig å snakke islandsk til mine små. Det hender at jeg snakker tysk med minstemann når jeg er alene, men det føles litt merkelig og ikke helt like dypt som på mitt eget språk. Noe av det som har overrasket meg mest med tanke på språkene i familien vår, er at det føles veldig unaturlig å snakke norsk med barna, men jeg gjør det siden det fungerer godt når vi er rundt norske venner.


Det er viktig for meg at barna føler en viss tilhørighet til min kultur og familien vår på Island. Det samme gjelder for mannen min og Tyskland, så vi kommer til å fortsette å gjøre så godt vi kan for å holde alle språkene våre levende i fremtiden.



Er du eller barna dine flerspråklige? Hvordan fungerer dette for dere? Gjør dere noe bevisst for å fremme språkutviklingen?

Har du spørsmål til meg angående dette temaet? ?fyr løs!

 

 ps: Til dere som har flere språk i familien anbefaler jeg boken "Raising a bilingual child" av Barbara Zurer Pearson!

 

 

 

 

 

Nå skulle de ha sett deg


Nå skulle de ha sett deg. De som snakket høyt om at jeg gjorde deg en bjørnetjeneste.

Du som ikke klarte å finne roen på noen annen måte enn å bli båret rundt i timevis av mamma og pappa da du var mindre. Du som ikke kunne finne søvnen uten å bli gynget av mine taktfaste skritt. Du som har alltid sovet ved mammas side helt fra du kom til verden hjemme på soverommet vårt. Du som ikke skjønte vitsen med en vugge eller sprinkelseng og som hylte ut etter mamma hvis hun ble borte fra synsfeltet ditt i mer enn ett minutt. Og jeg som fikk høre at du ville bli en klengete gutt. En uselvstendig og usikker liten stakkar, hvis jeg ikke lot deg være mer alene. De sa at du måtte læres opp til å tørre å være for deg selv og bli selvstendig. De mente bare godt med det, men jeg gjorde som du ville, og ikke som de sa. Jeg gav deg det som jeg følte at du trengte. Jeg tok sjansen på at du ville finne veien selv.

Se på deg nå. 



Du åler deg bort fra meg i så høyt tempo at jeg blir sittende og måpe. For noen uker siden var du overhodet ikke mobil og ville helst henge på mamma hele dagen. Mamma var universets senter og alt måtte utforskes fra mitt fang. Nå suser du rundt etter søstrene dine og kunne ikke brydd deg mindre om hva mamma holder på med. Du forsvinner rundt hjørnet og pludrer lykkelig for deg selv mens du leter etter ting som kan tygges på. Helst sånne spennende ting som strengt tatt ikke bør has i munnen. Og så sovner av deg selv, du ofte helt uten videre på steder du pleide å avsky fordi du var alene: i vogn, i bilstolen og i sengen. Helt uten mammavarme eller pappakos. Alt dette gjør du, helt uten oppfordring, trening eller tilvenning. Det er forbløffende for meg å se hvordan du bare vet hva neste steg på veien er.

Du trenger fortsatt tid på mamma eller pappas fang innimellom, og noen ganger trenger du påfyll av bæring og det å få sove tett inntil et bankende hjerte, mens mamma går og går. Men du er ikke redd for å vandre på egenhånd. Du er full av mot, og ofte blir du rett og slett sint hvis mamma avbryter deg når du nettopp har funnet en spennende avis å gomle på eller elektrisk utstyr å leke med. Du vil vandre selv, finne selv, og oppdage i fred. 




Du vandrer lenger og lenger bort fra meg, helt frivillig og veldig lite klengete.

Se på deg nå.

 

 

Mammalivet i Form: Tilbakeslag

Det kan være en utfordring å leve sunt og aktivt, har jeg fått kjenne. Nå er det en god stund siden jeg har postet et Mammalivet i form-innlegg, og grunnen til det er at jeg har hatt en form for tilbakeslag. Eller, ikke «en form for tilbakeslag», (vær ærlig Jona..) greit, jeg har hatt en skikkelig nedtur! De siste to ukene har jeg vært skikkelig syk, og to uker før det har jeg merket på kroppen at jeg har overdrevet treningen. Tilbakeslag opplever jo nesten alle fra en tid til annen, så da tenkte jeg at vi kunne snakke om det i dag.

Målene mine var blant annet at jeg skal være mer aktiv (helst 3 treningsøkter pr uke eller mer), spise sunt og tilpasset min kropp (hovedsakelig lavkarbo), huske kosttilskuddene mine, og gjøre trening til en del av hverdagen. Mammalivet i form, skal være en livsstilsendring/justering, og ingen «quick fix». Men for meg er det vanskelig å begrense meg når det kommer til ting jeg syns er gøy. Jeg gjorde alt, og alt for mye i starten!

Det som skjedde, var at jeg rett og slett har tatt for hardt i, i forhold til hvor dårlig formen faktisk var. Jeg hadde det kjempegøy de første 4-5ukene, og trente mye og relativt hardt. Men så sa kroppen ifra. Jeg merket veldig godt at jeg sliter med lavt blodtrykk og at jeg har lave (les: ikke eksisterende) jernlagre. Hardtrening for en dårlig trent kropp, kombinert med mye stress i forbindelse med arbeidssituasjonen til meg og mannen, var ingen oppskrift på suksess. Kroppen ble slapp, jeg fikk smerter, nesten daglig hodepine og var så sliten at jeg helst ville sove lenge før barneTV-tid. Kostholdet har jeg heldigvis klart å holde ganske greit, selv om det sikkert har mest med det å gjøre at jeg rett og slett blir gørrsyk hvis jeg skeier ut for mye. En «juksedag» i uka er nok til at jeg føler jeg kan unne meg nesten hva som helst, og jeg sliter heldigvis ikke med godterisug eller slikt. Det må vi huske: det må ikke være alt eller ingenting!

Men den kroppen altså. Jeg må rett og slett lære meg å ta ting i riktig tempo! Jeg VIL være i toppform, men jeg ER ikke det. (Enda) Så her er mine planer for de neste ukene:

-Trene minst tre ganger i uken (Maksimalt fire ganger seriøst!) med moderat intensitet. (Du trener ikke til OL, Jona!)

-Ikke tenke for mye på langsiktige mål som det å kunne løpe langt eller løfte tungt. Jeg skal komme dit en dag, men det er helt OK om det blir lenge til! -Fokusere på her og nå, og det å være aktiv (ikke verdensmester) i hverdagen. Bygge opp gode, holdbare (ikke totimersøkter med sinnssyk puls altså, Jona) rutiner for turgåing, pilatesøkter og yoga.

-Maks 45min økter med lav-moderat intensitet eller kortere økter (15-20min) med moderat-høy intensitet.

 -Lytte til kroppen når jeg trenger en hviledag (selv om det blir tre-fire i uken!) eller heller ta meg en rolig gåtur enn en hard økt når kroppen ikke vil piskes!

Jeg liker ikke de «fitspo» sitatene som hinter til at vi skal «vinne» over kroppen vår og «drepe» musklene våre. Herreguri, rolig med æplan! vi skal ikke drepe noe som helst! Vær snill med kroppen, vi er ikke bodybuildere hele gjengen.

Og så må jeg nesten få det frem, så vi ikke blir helt deppa her: Jeg har merket fremgang også. Det har dukket opp muskler som jeg ikke har merket eller sett på lenge, jeg har begynt å tørre å skvise meg inn i før-gravid klærne igjen, jeg merker at jeg ikke sliter like mye med handleposene og det svir ikke lenger i låra når jeg går opp trappene. *skryte skryte skryte* Jante-lovers: sorry men jeg er ikke flau i det hele tatt. DIGG å tør å snakke om at jeg klarer noe. Try it yourself!


Sikkert mest "DrassePåTreUnger-muskler" men jeg liker å tro at det også har kommet litt "ResultatAvTrening-muskler". 

Jeg venter fortsatt på at kondisen skal komme seg, men jeg sier meg meget fornøyd med fremgangen, og tar tilbakeslaget som en påminnelse fra kroppen min om å være realistisk. Tre graviditeter på mindre enn fire år 'ække bare bare vettu...

Nå fyller Lillebror snart 8mnd og jeg satser på at jeg vil ha mulighet til å trene litt mer utenfor hjemmet, kanskje på treningssenter etter hvert. Der må jeg nok også holde meg GODT i ørene og være ærlig med den som lager styrkeprogram til meg om at jeg skal begynne på bånn og jobbe meg sakte men sikkert oppover. Det er sunt å være realist har jeg lært!




Jeg er så nysgjerrig på hvordan det går med dere andre. Jeg følger mange av dere på instagram og er så utrolig IMPONERT over hvor flinke dere er til å være regelmessig aktive! Snart 100 bilder har blitt tagget med #mammalivetiform og det er bare å fortsette. Instagrammere: @christinelystrup,@piaelisegoul, @frkheggen, @mariemarieflyfly og co jeg instastalker dere og heier som bare det fra kulissene bare så dere vet det! (Kan jeg få lov til å reposte et par av bildene deres på insta'en min kanskje?) Jeg skal bli flinkere til å slenge ut bilder når jeg er i action, selv om det ikke alltid er like grasiøst. Stå på folkens, jeg kommer (rolig joggende) etter! 




 

Hvordan går det med dere andre som er/var med?

Har du hatt noen nedturer, eller er du flinkere enn meg til å lytte til kroppen? Hva er dine faste rutiner?

Uleselig

//Kampanje i samarbeid med Norges Blindeforbund//

Uleselig for meg er:  Den teksten som er så bittebitteliten, gjerne hvit skrift på pastellfarget bakgrunn (ok, hvem fant på det lure trikset?), med en font som er så krøllete at det føles som jeg står og nistirrer på hieroglyfer og ikke norsk tekst på baksiden av en deodorant. Da jeg var gravid og redd for å få i meg skadelige ting, leste jeg meg skjeløyd av pakningsvedlegg med mikroskrift, og det er jeg sikker på at flere gravide også har opplevd. 

Jeg ble jo litt overrasket da jeg ble spurt om å være med å løfte frem en kampanje for Norges Blindeforbund. Jeg lurte på hva i alle dager jeg kunne hjelpe dem med. Men da jeg leste om kampanjen deres Opp med Skrifta på Uleselig.no, skjønte jeg at dette angår faktisk meg og min familie. Jeg bryr meg om hva jeg og familien in får i oss, evt smører oss inn med eller bader i, så jeg hiver meg med på Uleseligkampanjen. Da jeg leste på facebook siden deres, kom jeg på en haug av situasjoner hvor jeg rett og slett ikke har klart å lese hva som står på matvaren eller produktet jeg har tenkt å kjøpe, selv om jeg ikke er i nærheten av å være svaksynt. Det kan være situasjoner hvor det er veldig viktig med lesbarhet, og jeg syns det er supert at Blindeforbundet tar dette opp. Se informasjonsvideoen deres om ulesbarhet her. 

Jeg selv må passe meg for blant annet mel, sukker, cashewnøtter og basilikum. Jeg dauer jo ikke hvis jeg spiser dem, men disse matvarene gjør at jeg kan få så store magesmerter at jeg kaster opp og er helt ubrukelig resten av dagen. Dette har altså skjedd flere ganger ved et uhell, og kunne vært unngått om pakningene var bedre merket. Jeg forstår godt at når de av oss med normalt syn sliter med å lese, så blir dette et kjempeproblem i hverdagen til dem som ikke ser like godt. Og ikke minst for dem som er hyperallergiske. Jeg tror ikke jeg hadde turt å kjøpe noe som helst hadde jeg vært dem. 

Nå som vi har mistanke om at Lillebror har en del allergier (og skal til utredning om dette), så blir det enda viktigere for oss å lese nøye på baksiden av alle matvarepakninger fremover.  Spesielt produkter som kan inneholde typiske allergifremkallende ting som skalldyr, egg, nøtter ol. skulle jeg gjerne sett at ble mye tydeligere merket. Jeg ser for meg at jeg kommer til å sende mannen med en lupe på butikken for å være sikker på at vi ikke får noen uventede allergiutbrudd. Ikke sikker på om han er så begeistret for det da, men det finnes for mange uleseligheter der ute til at jeg tar risikoen.

Da vi bodde i Tyskland hadde jeg mindre problemer med å finne ut av hva matvarene inneholdt. Der er de generelt flinkere med merking av matvarer, og man ser tydelig forskjellen. Mange tenker kanskje at det ikke er plass til større skrift, men det er det hvis man vil få det til. Og hva med å ha utbrettbare etiketter? De syns jeg er så praktiske, for da blir det nok plass til innholdsfortegnelser på flere språk.



Ikke samme produkt, men like store glass med like stor etikett. Større skrift hos Tyskerne. (til høyre)

Er det så nøye? spør kanskje garantert noen. Kanskje ikke for alle, men jo visst er det nøye for mange. F.eks dem som har allergi, diabetes eller intoleranser. (Og for folk som meg som reagrer på basilikum som om det var kryptonitt) Og det er ikke bare svaksynte som opplever styr med dette. På facebooksiden til uleselig.no kan man lese om andres opplevelser med lite lesbare emballasjer. Vær så snill å merke ting bedre, ber Blindeforbundet. Jeg er enig. Dette kan flinke, norske designere få til, det er jeg sikker på. 

Det finnes mange matvarer og produkter i Norge som er godt og tydelig merket, og det hadde vært veldig praktisk hvis flere firmaer kunne fulgt deres eksempel.



 Fint med stor og tydelig skrift: Næringstabell på hele baksiden av pakken. Ingen tvil om hva denne matvaren inneholder. Denne kan bestemor lese uten briller.

Det har ofte hendt at jeg kommer hjem med en matvare som så kjernesunn og grei ut da jeg leste på baksiden, men som jeg senere oppdaget at var full av ingredienser jeg ikke vil eller tåler å få i meg. (Kan jeg by på litt palmeolje, fireogtredve forskjellige E-stoffer og en dæsj aspartam?) Og det er ikke bare skriftstørrelsen som får meg til å myse. Sist i forgårs kom jeg hjem med en boks yoghurt som røk rett i søpla på grunn av et datostempelet plassert på en mørk bakgrunn slik at det var umulig å lese. Jeg trodde den var innafor, men skjønte jo fort at den yoghurten var gammel og næsty når jeg åpnet den. Hadde matvareemballasjer og andre produkter blitt merket bedre med større og tydeligere skrift, så hadde jeg satt pris på det. Det ville spart familien min for mye bomkjøp og mange ville sluppet uforutsette allergiutbrudd. Enn så lenge så er jeg hun rare som trenger forstørrelsesglass på butikken, selv om jeg er normaltseende.

ps: siden jeg er blogger så vil jeg bare tipse dere som også skriver på nett om at skriftstørrelse 11-12 er lettest å lese, og at Arial og Verdana er de "mest leselige" fontene! 


 

Har du problemer med å lese emballasjer, pakningsvedlegg, datomerking ol.? 

Tips til å gjøre ting mer lesbare finnes på www.uleselig.no

 

Høstkos! Én kake -mange variasjoner

Denne kaken kan du variere i det uendelige. En saftig kake uten mel og sukker! 

Bestemoren til Tyskeren min pleier å lage verdens deiligste plommekake om høsten. Jeg har fantasert om denne kaken så lenge at jeg bare måtte lage min egen versjon som er litt mer tilpasset min mage og mitt kosthold. Jeg hadde tenkt å lage den helt lavkarbo, men bestemte meg for å bruke litt havresmuldredeig på toppen og det var en skikkelig prikk over i'en! Jentene syns den var knallgod, og til og med mannen som er vokst opp med bestemors kaker mente at den var mer enn godkjent! Kaken kan som sagt lages med andre frukter eller bær. Her er oppskriften hvis du vil prøve:

 

Sett ovnen på 180 grader

Du trenger:
60 gr kokosmel (finmalt)
2 ss mandelmel
1 1/2 dl sukrin  (jeg brukte sukrin gold)
2ts bakepulver

10 dråper stevia (jeg brukte stevia med vanilje)
200gr cottage cheese
2ss fløte
4mellomstore egg 
en knivsodd vaniljefrø fra vaniljestang (droppes hvis du bruker vaniljestevia)
ca 10 plommer (uten stein, skjært i skiver og rullet i sukrin)





Topping:
1 1/2 dl havregryn
3ss smør
2ss sukrin (jeg brukte sukrin gold) 

Slik gjør du:
Sett ovnen på 175grader

1. Rør det tørre sammen i en stor bakebolle.
2. Miks cottage cheese, egg, stevia, fløte og vaniljefrø med stavmikser eller i vanlig mikser til det blir en glatt røre uten klumper.
3. Bland det våte i det tørre. Bland til en glatt røre. Den skal være ganske tykk.
4.Ha  HALVPARTEN av røren i en smurt rundform. (30cm diameter) Jeg hadde bakepapir i bunnen -anbefales!
5. Legg et lag med plommeskiver over røren i formen. Ha resten av røren over og gjenta med et lag plommer.
6. Ha havregryn, 2ss sukrin og 3ss smør i en bolle og bland det med hendene. Strø over toppen av kaken og stek i ca 30 min på midterste rille.
7. Server gjerne med pisket krem eller vaniljeis




Variasjoner:
Plommene kan byttes ut med mange alternative godsaker! 
Jeg har laget denne kaken med epler/ bringebær/ bjørnebær/ blåbær.
Du kan også prøve den med aprikos, fersken eller rett og slett helt uten frukt med litt kanel på toppen. 
Neste eksperiment blir nok gresskarkake av samme oppskrift. DET blir digg det!

 Er du på utkikk etter flere sunne og gode oppskrifter? Ta en titt på min oppskiftsoversikt. 
Ønsker dere en super søndag sålangt og titter innom igjen senere i dag med litt uleselige greier. ;) 

De bortgjemte "Puppedamene"




Noen ganger så koker det over for meg. «Når skal du slutte med det der? Han/hun kan spise ordentlig mat nå vet du» presterer lite forståelsesfulle folk å si. Når skal dette samfunnet egentlig forstå hvorfor kvinner faktisk har bryster? De er ikke der for å irritere eller pirre deg, disse "puppedamene"! De er der for barnet sitt! «Når de har fått tenner/kan si ordet pupp/begynner å gå så er de for gamle til å henge i brystet!» Unnskyld at jeg er så direkte, men du kunne ikke tatt mer feil. Finnes det fortsatt folk som sier sånt, spør du kanskje? Ja det gjør det! Man trenger ikke å gå lenger enn til for eksempel ammehjelpens facebookside for å finne særdeles kjipe kommentarer rettet mot mødre som ammer større barn.

Før vi går videre, vil jeg gjøre det helt klinkende klart at jeg ikke dømmer mødre som gir flaske. Jeg vet at jeg skriver mye både om og for amming, men jeg har selv vært flaskemamma i en liten periode og vet hvordan det er å bli kritisert for det også.  Det å ikke amme gjør ingen automatisk til en dårlig mor!

Ammepress og ammehjelp

Jeg syns vi er flinke til å oppfordre til amming, men slik ståa er i pr. i dag syns jeg ikke at alle dem som får ammetrøbbel får nok oppfølging fra helsevesenet, og at amming utover ettårsdagen alt for ofte blir uglesett i samfunnet. Ordet ammepress dukker alltid opp i slike samtaler om pupp og baby, og jeg er helt enig i at ingen burde presses til å gjøre noe de ikke føler seg komfortable med. Alle mødre bør bli møtt med respekt, og alt vi kan gjøre er å støtte og informere. En ting jeg er spesielt opptatt av, er det å informere mødre (og alle andre!) om at amming av barn utover etårsalderen, er helt normalt. Akkurat dette virker det som det ikke er mange nok i samfunnet vårt som forstår eller aksepterer.

Skrudde holdninger

Jeg vil snakke om holdningene våre i Norge som ofte blir skrytt av for å være så familie og amme-vennlig. Jeg er enig i det, til et visst punkt. I Norge blir de fleste barn fullammet til rundt seks måneder. Men etter det må man være forberedt på å høre mye rart. For så fort babyen ikke lenger er hjelpeløs liten nyfødt, begynner kommentarene og meningene å fly. «De har ikke noe behov for næring fra melken når de kan spise vanlig mat til alle måltider» har jeg ofte hørt folk si. Jeg lurer på hvor denne idéen kommer fra? For er det ikke litt ulogisk å tenke at morsmelken som er proppfull av fantastiske egenskaper, næringsstoffer og antistoffer, plutselig skal miste all verdi når barnet får sin første tann eller tar sine første skritt? Den gjør ikke det! Og ikke blir den sur når barnet fyller to år heller! Er det bare meg som ser at det å si at amming av en toåring er «ekkelt» har bakgrunn i kulturen vår og tabuer i forbindelse med kvinnekroppen, og ikke tar hensyn til fakta og hva vi er biologisk programmert til å gjøre?




Skam

«Men de kan jo bare gjøre det hjemme. De MÅ jo ikke ha pupp på caféen når de er over et år gamle!»  Ja det er mange som mener at når barna har blitt store nok til å spise en brødskive, så bør man gjemme seg bort når man ammer. Beklager, men jeg ser ikke logikken i dette. Hva vet vi om andre barn sine behov? Vi er ikke foreldrene deres. Kanskje det barnet er stuptrøtt og trenger den ammingen NÅ? Kanskje barnet er sykt, redd eller sulten og ingenting annet hjelper? Og uansett grunn, så syns jeg ikke vi har noe vi skulle ha sagt! Personlig så syns jeg mødre som ammer større barn offentlig bør applauderes! Nettopp fordi at det ikke er så vanlig å se. De er tøffe, og jeg klapper for dem! (Sånn metaforisk da. Å få stående applaus når man kobler toåringen på puppen ville nok blitt en smule forstyrrende...)  «De kan i det minste gå på toalettet eller et sted hvor jeg ikke trenger å se det» har jeg fått høre. Nei, vet du hva. Sånne kommentarer gjør meg sint! Hvem av oss voksne har lyst til å måtte gjemme oss bort eller sitte på TOALETTET og spise? DET er ekkelt det, og det bør ingen barn måtte gjøre. Hadde du sendt 6-åringen din på do med spagettien sin fordi at naboen syns han var ekkel når han spiste? 

Jeg vil ikke se puppene dine

Et mye brukt argument når det kommer til amming av smårollinger, er at det er skjemmende for dem som ser på. «Jeg vil ikke at barna mine skal få pupper slengt i ansiktet. Barnet er for stort til å få pupp uansett så det er bare uhøflig og unødvendig!» Men ærlig talt. Tenk litt på hva som faktisk skjer når noen ammer. For det første, så er det ingen som fysisk tvinger noen til å stirre på barnet som får mat. Det er ingen som driver og "slenger" noe som helst i din retning. De fleste mødre viser ikke mer hud enn hva man ser på stranden. For det andre så er det LOV å amme offentlig i Norge og det er INGEN aldersgrenser på det ammede barnet! Ingen kan bestemme over noen hvor, når, hvor lenge, eller OM de skal amme. For det tredje så syns jeg på ingen måte det er uhøflig eller unødvendig å roe et barn med amming. Tvert i mot så syns jeg det er hyggeligere at toåring få pupp når han blir overtrøtt på restaurant enn å måtte høre på ham skrike seg hes mens jeg spiser, så takk til deg som ammet på Jonas B den dagen! Dessuten så har jeg ALDRI opplevd at en ammende kvinne «flæsjer» brystene sine med vilje. Ja de har pupper og de tar dem i bruk fordi barnet trenger det, men de prøver ikke å være "puppedamer."

Du slipper ikke unna 

Og du som ikke liker å se en unge bli ammet i det hele tatt: hvis det er skjemmende for barnet ditt (eller deg selv) å se et småbarn få morsmelk, så burde vi tenke oss nøye om når det kommer til alle reklameplakatene av halvnakne damer som henger over alt hvor vi beveger oss. De dukker også opp i dameblader, manneblader, og til og med på forsiden av aviser -og attpåtil i perfekt barnehøyde ved kassa på butikken. Kvinnekroppen er over alt, enten du vil se den eller ikke. Det kan diskuteres hvor etisk riktig de blir fremstilt i reklame, men er du redd for pupper, så må du nesten bli hjemme for å slippe dem. For meg så virker det som at slike kommentarer grunner i en overseksualisering av kvinnekroppen. Vi får (nettopp igjennom reklame bla.) innprentet fra ung alder at kvinnekroppen KUN skal representere sensualitet, seksualitet, det forbudte og pirrende, og glemmer det faktum at kvinnekroppen er utstyrt med sine fordeler i hovedsak for å bære og nære barn. Jeg har selv opplevd å få stygge blikk og hoderisting fra naboene da jeg ammet min datter i parken da hun var 1,5 år gammel. Hvis du opplever det samme selv, anbefaler jeg deg å øve på mind your own buissness-blikket ditt:


Det pleier å funke...

Det finnes flere enn du tror

Det er mange, mange mammaer som ammer barnet sitt lenger enn et år. Vi bare ser dem ikke, fordi at de fleste av dem føler at de må gjemme seg. Men ammingen er og forblir en utrolig flott ressurs til både trøst, nærhet og næring for barna. Det at de er et-to eller tre år forandrer INGENTING. Eller jo, faktisk: morsmelken blir enda mer næringstett og enda fullere av antistoffer når ammingene er sjeldnere og barnet større.

Heng med i svingene, Norge!

Personlig så syns jeg at Norge henger etter når det gjelder amming av barn over et år. Verdens Helseorganisasjon anbefaler at man opprettholder ammingen til barnet er to år og gjerne lenger! De understreker også at denne anbefalingen ikke bare gjelder mødre i U-land men også oss i rike land. Dette anbefaler de på grunn av de enorme fordelene som amming utover 1 år har for både mor og barn. (Bla. betydelig mindre risiko brystkreft for mor og uerstattelig næringsverdi for barnet) Nå må dere ikke tenke at jeg mener at alle mødre MÅ amme, eller at jeg ser for meg at vi skal innføre ammeplikt til barna begynner på skolen altså. Jeg syns bare vi kunne gjort litt mer for å normalisere det som er noe av det mest naturlige som finnes!

Skjerpings!

Noen kommer kanskje til å si: Jammen jeg fikk aldri stygge kommentarer! Og det er jo bra! Men hvis amming av barn over 1 år hadde vært akseptert nok, så hadde vi sett mye mer av det! Tro meg, det finnes en haug av situasjoner hvor jeg helst hadde ammet min smårolling, men jeg har feiget ut veldig ofte fordi jeg vil ikke at barnet mitt skal kjenne på de dømmende holdningene. Jeg har til og med begynt å merke at folk hever på øyebrynene og spør "jøss -får han pupp enda?" når jeg ammer min (veldig store og lange) 7måneder gamle sønn. HALLO?

Når folk reagerer med avsky og spør «hvem er det egentlig som får behovene tilfredsstilt når de ammer en [sett inn alder her]-åring??» og insinuerer dermed at alle mødre som ammer lenger enn hva som er sosialt akseptert i det offentlige rom i Norge, er halvveis pedofile, eller at de bruker barna sine for å få tilstrekkelig fysisk nærhet, så koker det for meg! For deres informasjon, så er ikke amming av en smårolling noen dans på roser, og de aller fleste mødre hadde slutter jo å amme hvis barnet er klart for det! Vi trenger å åpne sinnet litt her til lands. Vi må ta et oppgjør med oss selv og ammekulturen som vi er så stolte av. Amming skal liksom være noe vi aksepterer og støtter her til lands, så da synes jeg det er helt bak mål at de som ammer større barn skal bli møtt med dobbeltmoral og puppeskrekk. Så flott at du ammer ettåringen din! -Bare ikke gjør det når jeg er tilstede!

Hva kan vi gjøre?

Du som ammer et barn over et år: Vær stolt! Ikke gjem deg bort, du skal ikke skamme deg! Det er ingen logisk grunn til at du skal måtte skjule det faktum at barnet ditt fortsatt får morsmelk. Hvis flere mødre tør å la være å vente til de kommer hjem eller gjemme seg på do når smårollingen tydeligvis har behov for å amme, så vil det bidra til å gjøre det enklere for våre døtre å gjøre det samme i fremtiden. Det kan faktisk gjøre at en annen mor som ser deg, tør å amme sitt barn i parken i morgen! Jeg anbefaler alle å se denne videoen med en mamma som fremfører et Spoken Word-dikt om skammen over å amme offentlig. Sterkt og viktig!

Du som ser en mor som ammer en smårolling: Vis aksept og respekt for dem som ammer større barn offentlig! Send et varmt smil hvis du tør, og hvis barnet ditt stirrer eller har spørsmål, -forklar! «Den gutten får melk fra mammaen sin. Det er ikke bare babyer som kan få pupp.»  Det er våre små håpefulle som blir den neste generasjonens foreldre og de fortjener å vite at amming er naturlig og helt ok
-også for barn over et år!

 


Jeg vil vite hva du tenker om dette!

Syns du det er OK at barn som er eldre enn 1 år blir ammet offentlig?

Har du opplevd å få kjipe blikk eller kommentarer når du ammet barnet ditt? -hvor gammelt var barnet da du ikke lenger følte at du kunne amme utenfor hjemmet på grunn av tabuer?

Har du gjemt deg bort når du ammer på grunn av frykt for negative reaksjoner?

Har du vært vitne til at større barn blir ammet offentlig? -hva var din reaksjon?

Syns du vi er gode nok til å akseptere og respektere amming av barn over 1-2 år i Norge?


Kilder:

Kellymom: Breastfeeding past infancy Factsheet

Ammeforekomst og faktorer som påvirker amming i Den norske mor og barn undersøkelsen.


hits