november 2014

28 uker: 5 Tegn på at du er i tredje trimester




28 uker på vei. 12 uker igjen til termin. Tegnene på at jeg nå er i tredje trimester, er på plass...

1. Søler jeg en skvett vann på gulvet, tørkes det fra nå av med undersiden av sokken min. Jeg bøyer meg ikke lenger i hytt og pine. Kun hvis det er krise, og snakk om skikkelig stort søl, av type melk, brus eller radioaktivt avfall...

 


"Sokker/swiffer... practically the same thing!"

2.Det har blitt umulig å sitte som en «pen dame» med kryssede ben og rak rygg. De neste tre månedene, kommer jeg til å sitte skrevende og tilbakelent som en sliten sjømann med ølmage. 

 

3. Jeg har fått på plass en lekker liten plastkrakk i dusjen. Det er meg og gjengen på gamlehjemmet liksom. Sitting i dusjen. Hot! 


"Sitting down in the shower: -not just for old people!"

4. Mister jeg noe på gulvet, eksisterer det ikke lenger for meg, og blir liggende der til mannen kommer hjem.

 

5. Det å klippe tånegler har blitt en ekstremsport. 


Hva var/er dine sikre tegn på at du er i tredje trimester? 

Julekjoler for kulemager

I år blir den tredje gangen jeg skal feire jul med en ordentlig julekule på magen. Og det samme scenarioet utspiller seg  månedsskiftet november/desember, hver gang. Jeg kaster meg inni kjolejakten. Hva i granskauen skal jeg ha på meg? 

Jeg dykker inn i skapet på leit etter noe som er stort nok til å strekke seg over de nye gravidkurvene. Kjoler fra tidligere svangerskap, skjørt som pleide å være noen størrelser for store, eller muligens en teltduk?  Nope.  Det er fått som sitter som det skal. Gravidmager er visst ikke skapt like, og kurvene jeg har denne gangen, matcher ikke antrekkene fra siste runde. Pluss at jeg bare føler meg rar i fintøyet. Kulen på magen vokser så fort for tiden, at jeg henger ikke med i svingene. 

Det spiller ingen rolle hvor liten og nett eller rund og god man er i svangerskapet, man føler seg passelig diger når man tipper over i tredje trimester, uansett. 

Men jeg nekter å gjemme bort kulen eller føle meg ulekker i julen. Dette er søren ta siste gangen jeg feirer jul med babykul på magen. Da må det være lov til å gjøre stas på seg.


ca 30 uker på vei med lillesøster for fire år siden

Da jeg lekte meg i motebloggernes verden her om dagen, fikk jeg spørsmål fra flere gravide om jeg hadde noen julekjoletips. Vel, dere kan jo bli med meg på «vindusshopping» på nettet, og se om dere finner noe som faller i smak...

Jeg har bevisst gått for kjoler som ikke er laget spesielt for gravide, og som gjerne kan brukes etter at baby er født også. Og så er de fleste ganske snille med lommeboken i tillegg. Mange har spurt meg hvor man finner kjoler som passer over magen. Svaret er: over alt! Man må bare lete litt ekstra.

Trikset er å finne en kjole som enten har nok strecth, eller nok løst stoff over magen. Kjoler med mye elastan i stoffet, pleier som regel å gi etter for runde kurver. Kjoler med høyt empireliv, er også helt ypperlig for store mager. 

1. Zoey -Gina Tricot,  2. Tamara -Gina Tricot, 3. Wrap bust dress -Nelly.com, 4. Embellishment Maxi dress -Nelly.com 
"Tamara"-kjolen har jeg selv, og kan bekrefte at her er det nok av plass til kulemager, selv om dette ikke er noen gravidkjole.
Selv føler jeg at kjoler med mye løst og flagrende stoff er fint frem til magen virkelig strutter og tar mye plass. Da kjører jeg gjerne litt mer figurnære kjoler, og fine cardigans eller bolero'er over. Etter 7'ene måned har jeg en tendens til å bli seende ut som et vandrende sirkustelt om jeg har for mye stoff som flagrer over kula. Men for damer som er høyere på sokkelesten enn meg, kan disse likevel se smashing ut i hele svangerskapet. 

1. Josefine lang -Floyd, 2. Charlize -Floyd, 3. Othilie -Floyd, 4. Melissa - Floyd.

Hvordan har du løst kleskrisa med en julekule på magen? Pynter du deg ekstra, eller holder du lav profil? Er det skulderputer, paljetter og glitter eller sort ninjadrakt som går i ett med skyggene bak juletreet? 

Og dersom det var noen tvil: dette innlegget er ikke sponset av noe annet enn min egen forfengelighet! 

Puppedamer på vift



Hver gang det skjer, tenker jeg at dette må  være en glipp. Et engangstilfelle. Men så skjer det igjen. 

Og igjen og og igjen. Mødre blir bedt om å holde opp, dekke seg til, eller gå et annet sted for å mate barna sine når de ammer på offentlige steder i Norge. Ja, her i et av verdens mest ammevennlige land, hvor vi pøser på med ressurser til ammeveiledning på sykehusene, forbyr reklame for erstatningsmelk, og har en ammestatistikk som danker ut resten av verdens I-land.



Her skulle det vel være ok å drive med puppemating utenfor hjemmet?

Ja, stort sett. Heldigvis. Men om du skulle finne på å dra frem babyens matfat på feil café, kjøpesenter eller restaurant. Da kan du oppleve at folk gir blanke i likestillingsloven, som teknisk sett beskytter din rett til å amme hvor enn du har lov til å ferdes fritt. Det er ikke alltid bare-bare, å være puppedame på vift her til lands.

For de skjemmes ser du. De rundt deg. De blir pinlig berørt, klarer ikke å konsentrere seg. Du, med dine ekle kroppsdeler og ufordragelig sultne baby. Du hører ikke til her. Du hører til på toalettet, eller andre steder man driver med slike primale, kroppslige ritualer. Du innser det kanskje ikke selv, men det er fryktelig uanstendig av deg å tro at det skal være greit å amme her, selv om alle vet at det er til barnets beste. Så lenge du ikke synes, er det greit.

Jeg hadde lyst til å smekke til med noe ordentlig saklig og ryddig i dag. Være nyansert og forsøke å se saken fra den andre siden. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å finne et fnugg av forståelse for folk som mener at bryster kun skal frem på soverommet bak lukkede dører, eller at mødre med små babyer skal holde seg hjemme i minst 6 måneder og mister retten til å leve som andre mennesker, bare fordi at de gir bryst.




Javisst har de valgt det selv, å amme. Men har man valgt å bo i Norge, får man jaggu tåle at det ammes når et barn trenger melk. 

Det er ikke noe saklig ved denne problemstillingen, ingen argumenter mot offentlig amming som gir mening for meg. Ikke når de samme kjøpesenterne som kjefter på mødre som «flasher for mye pupp», tapetserer veggene sine med bilder av bikinidamer som viser 80% mer pupp og hud enn hva de ammende vanligvis gjør. Her hører man sjelden protester.


H&M plakat

Vi er visst ikke så pripne, når det kommer til bikinidamer på veggen, eller i bladet vi leser mens vi gomler på cafe-bakte croissanter. De er jo bare på papir, de damene. Det er litt mer omstendig å be dem dekke seg til. Dessuten bruker de pupp for å være sexy. Og da er det liksom greit.

Jeg personlig, har aldri, ikke en eneste gang, fått et glimt av mer enn hva man ville sett om en dame gikk med en utringet kjole, eller i bikini på stranden, når jeg har sett andre kvinner amme ute i offentligheten.

Men det er mulig jeg ikke ser godt nok etter. Det er mulig jeg ville fått med meg et sekund med blottet bryst om jeg nistirret lenge nok. Om jeg vrei meg 180 grader i stolen når en småbarnsmor entret lokalene med en baby, kunne jeg kanskje vært skikkelig uheldig, og fått se med mine egne øyne hvorfor vi kvinner egentlig er utstyrt med bryster.

 

Ildprøven



Det ser ut til at skjebnen har bestemt seg for å la meg gjennomgå en ordentlig ildprøve før jeg tar fatt på tilværelsen som firebarnsmor. 

Det er i det minste slik man tenker etter en natt alene med tre kjempesyke barn, og stor mage. Jeg er rimelig vant til å måtte takle et par oppvåkninger om natten, (slikt er uunngåelig logistisk sett, med tre små barn) men denne natten tar kaka. Ikke et eneste minutt med søvn. Ikke ett. Husets tre små pasienter sørget (u)heldigvis  for å våkne på skift, så jeg rakk aldri å tenke på å sove.



Men i et av de verste øyeblikkene, klarte Lillebror likevel å få meg til å være takknemlig, midt oppi alt kaoset. Et lite hode, lagt på skakke, en klem og en liten hånd som strøk meg over kinnet i nattemørket. Som om han ville si "jeg vet at du er sliten, mamma." 



Jeg er så desorientert at jeg kun er 80% sikker på at jeg faktisk skriver på norsk akkurat nå. Men ungene, de ser ikke ut til å være affektert av nattens sirkus.

Noe som alltid forbløffer med ved disse små menneskene, er evnen de har til å våkne etter en slik natt, og oppføre seg som om de har fått tjue timer med herlig, dyp og oppfriskende søvn. 



Det er med andre ord, fullt kjør i huset, til tross for at samtlige barn fikk brukt lungene svært godt, store deler av natta. Jeg har siden klokken seks i dag, fått plukke opp trehundre perler, feie opp en halv kilo cheerios, spyle små kropper som har badet i frokosten sin, plukke havregrøt ut av håret mitt, og løse opp flere heftige søskenkrangler. Ting er med andre ord, akkurat slik de pleier å være.

 Jeg bøyer meg i støvet for barns sparebatterier, og takker gudene for at det finnes kaffe og sjokolade. 




Fin onsdag til dere! (Det er onsdag? Eller? Hvilket år er det igjen?.?) 

 

 

Ærlighet for nybakte foreldre



Det er ingen som mestrer foreldrerollen hundre prosent fra dag en. Det er en bratt lærekurve, og den stopper ikke etter nyfødtperioden heller. Men hvorfor har vi ofte så vanskelig for å være ærlige om hvor tøft det er å være nybakte foreldre? 

Selv syntes jeg det var flaut å innrømme hvor livredd og rådvill jeg var da jeg fikk mitt første barn. Morsfølelsen skulle liksom sveipe inn i det øyeblikket barnet ble født, og instinktene skulle ta seg av resten. Men sånn ble det ikke. Så jeg skammet meg, og holdt det vanskelige for meg selv. 

Jeg var så stresset og redd at jeg mistet matlysten, sov ikke selv om barnet hadde et godt sovehjerte, og la skylden på meg selv hver gang den lille bylten skrek. Og det verste var at jeg følte meg alene. Det ante meg ikke at så å si alle nybakte mødre, og fedre, kjenner på disse følelsene. 




I ukens spalte hos foreldre.no, tar jeg opp dette temaet. Jeg har selv prøvd både det å tie om den vanskelige barseltiden, og det å være fullstendig ærlig og åpen om både det gode og vonde. Det sistnevnte fungerte så utrolig mye bedre. Ikke bare for meg, som opplevde en enorm lettelse i det å være dønn ærlig da jeg ble mamma for tredje gang, men også for dem som fikk høre eller lese om våre prøvelser med fersk baby i hus. Det var det mange som takket meg for. 

Det høres forferdelig kjiséaktig ut, men det hjelper alltid å vite at man ikke er alene. Så mitt beste tips til deg som synes nyfødtperioden er vanskelig: vær ærlig. Det vil både du og andre tjene på. 



Hvor ærlig var du om de kjipe sidene ved livet som nybakt forelder? Følte du et press om å mestre den nye rollen på nullkommaniks? 


Og så var det vår tur



Vi har sluppet unna et par ganger, men nå var det visst vår tur. 

Vi har vannkopper i hus, og en stk veldig redusert Lillebror. Heldigvis er Storejenta vaksinert, så om vi er heldige så vil "bare" to av tre bli slått ut av sykdommen. 



Men det var omtrent det vi hadde av hell i uhellet. Mannen har uheldigvis viktige avtaler på jobb, i en annen by denne uka. Så jeg stålsetter meg for et par dager som sykepleier på døgnvakt. 



Wish me luck! 

Makeover




Da var det dags for en makeover på Mammalivet.

Den forrige bloggheaderen, laget av den talentfulle kunstneren Judith Carnaby, var desverre blitt en smule utdatert. Med tanke på at Lillebror aldri er å finne intullet i et teppe på fanget mitt lenger, og at jentene har vokst og endret seg mye siden illustrasjonen ble laget. Kaffe drikker jeg fortsatt da, og duploen ligger fortsatt strødd på stuegulvet. Og mannen, vel. Han er fortsatt flink til å sovne på sofaen. 

Men vi kjører minimalistisk stil for nå, og så får tiden vise om visse kunstnere kan overtales til å oppdatere familiebildet. Bildet på headeren er forresten tatt av Bjørn Inge Karlsen, som er en fantastisk flink fotograf hos Egmont. 

Og mens vi snakker om endringer... Mange lesere har fortalt meg at de savner den mer personlige touchen på bloggen min, som den hadde da jeg begynte å skrive, for ca to år siden. Jeg skjønner godt hva de snakker om. Det har vært mye saklig, og ikke så mye Jona, den siste tiden.


Foto: Bjørn Ingen Karlsen

Men på et vis har det vært godt å ha fokuset på mindre personlige saker, som ikke går direkte på hva vi driver med hver eneste dag. Det å skulle løpe rundt med kamera, forsøke å skape brukbare bilder og fange opp hverdagshistorier mens jeg har vært alene med tre barn, og liksom skal drive mitt eget foretak på si, har heller ikke vært enkelt. 

Heldigvis blir det snart andre tider. Pendlermannen skal slutte å pendle på nyåret. (Can I get a hallelujah!?) Og da innbiller jeg meg at jeg skal ha mer tid til å fange øyeblikkene i hverdagen, og reflektere over dem med artige innlegg, før noen tisser seg ut eller dumper en hel bolle havregrøt i fanget mitt. 

Så hurra for nye og forhåpentligvis litt mindre kaotiske tider (yeah right) ! Og takk til Lina, for teknisk support i headerdesign. 

 

 

26 uker: Nostalgi



Tjueseks uker har gått, og nå gjenstår det bare ca. fjorten uker av mitt aller siste svangerskap. 

Formen er fortsatt forbasket god til fjerde svangerskap å være. Ingen store vondter eller plager, så lenge jeg beveger meg nok. Jeg «jogger» ennå på elipsemaskinen flere ganger i uken, og føler meg foreløpig optimistisk i forhold til resten av svangerskapet. Kanskje jeg til og med greier å være aktiv helt frem til termin? 

 

Magen vokser, og ligger i følge Symfyse-fundus målene, milevis over snittet. Kanskje ikke så overraskende at denne livmoren kjenner opplegget med vekst, etter fire tette svangerskap.


Hoho! Erfaren livmor i action!


Ja, jeg presser meg inn i samme antrekk hver uke for fotografering. Spørs hvor lenge det går an...

Men det som opptar meg denne uka, er fortiden. Jeg har ramlet dypt ned i nostalgisuppa, og bruker timevis på å finkjemme fotoarkivene våre etter bilder fra tidligere svangerskap, og ikke minst fødsler. 

Denne fasen i svangerskapet kommer hver gang. Jeg dykker ned i fortiden og sukker og smiler av gamle bilder. (Okay, og griner litt. Mye.)


26 uker på vei med Lillebror i 2012

Tenk at jeg har ruget frem disse tre menneskene da. Tenk at jeg fikk bli mammaen deres! Det å få gjøre det hele en gang til, og få et splitter nytt menneske i familien vår, føles som å ha vunnet i lotto for fjerde gang på rad.


Første rad, vannrett: Storesøster. Andre rad: Lillesøster. Tredje rad: Lillebror

Kall meg galen, men jeg gleder meg sånn til fødselen at det kiler i magen. Jeg har to herlige jordmødre i ryggen, og en erfaren fødselsassistent i mannen min. Hvis alt går slik vi ønsker, blir det enda en herlig hjemmefødsel på oss.

Jeg blir varm i hjertet bare av tanken på den stemningen som hersker i huset når det er et helt nyfødt menneske til stede. Da er det ingen som tenker på noe annet, og det føles som hele verden har stoppet opp. Alt som er viktig på denne kloden, foregår i det ene rommet hvor den lille befinner seg. De små knirkelydene, lukten og den myke huden. Det å studere det nye familiemedlemmet og vite at dere i dette rommet er de eneste som vet hvordan han eller hun ser ut, -for nå. Ah... jeg kunne brukt hele dagen på disse minnene! Snart er det vår tur til å skape nye. 

Men før den tid skal jeg ruge i sikkert minst 14 uker til, (og lenger hvis jeg kjenner denne kroppen rett..) og de siste ukene kommer sikker til å drive meg halvveis fra vettet. Men for nå surfer jeg på en bølge av nostalgi, og velter meg i fødselsbilder og babyminner. 


Ble du nostalgisk som fleregangsgravid? Klarte du å glede deg til fødselen?

Ti tips: bedre søvn for gravide




Å finne søvnen om kvelden, og sove godt hele natten kan være en utfordring med en kul på magen. Hver uke bringer gjerne nye, artige utfordringer på sovefronten. Med tre og et halvt svagerskap på baken, har jeg hatt nok av tid til å samle noen triks som hjelper mot søvnløshet i svangerskapet. Her er 10 tips for bedre søvn for gravide:



Allerede i slutten av første trimester, merker mange at den voksende magen og endringer i kroppsholdning kan gjøre det vanskelig å finne en god sovestilling. Og lenger ut i graviditeten kan det bli nærmest umulig å finne en behagelig måte å ligge på. Selv føler jeg meg som en strandet blåhval i tredje trimester, og klarer såvidt å snu meg i sengen uten assistanse.

Ikke vær gnien på putene! En pute mellom knærne, og en bak ryggen for å gi stabilitet i sideliggende stilling pleier å funke for meg. Om du liker å ligge på rygg, kan det være lurt å bygge opp under overkroppen, slik at du ikke ligger flatt og får trykk på hovedpulsåren ved ryggraden. Vil du unne deg selv litt ekstra luksus, så finnes det egne gravidputer ala denne, som skal gi superbehagelig sovestilling. 




Hvem har vel ikke våknet midt på natten og vagget inn på kjøkkenet for å raide kjøleskapet midt på natten? Spis et lite måltid som metter godt, en-to timer før leggetid. Slik unngår du forhåpentligvis å våkne skrubbsulten om natten og tømme iskremboksen. Protein og/eller fiberrik snacks metter bedre enn raske karbohydrater. 



Fått er mer irriterende enn den følelsen av å ha svelget en hel bunt med chilli når man skal forsøke å finne søvnen. Raske karbohydrater eller veldig fet mat før leggetid kan gi økt halsbrann, så det kan være lurt å holde seg unna slike matvarer på kveldstid. Om du sliter veldig med halsbrann, kan du spørre etter halsbranntabletter for gravide på apoteket. Det  å sove med overkroppen litt hevet kan også hjelpe. 



Noen ganger er kroppen bare for våken for å sove, selv om man er trøtt! Et varmt bad, dusj eller avslappende yoga kan hjelpe deg å gire ned før du krabber oppi sovereiret ditt. 





Etter at jeg begynte å trene mer regelmessig i andre trimester, har søvnen min blitt mye dypere og jeg føler meg mer opplagt. Bare pass på å ikke ta en intens økt rett før legge tid, siden det kan gjøre det vanskelig å finne søvnen.

Dette kan være vanskelig om vinteren, men jeg synes dagslys-lamper gjør underverker i vinterhalvåret. La lampen stå på det rommet du oppholder deg på i morgentimene mens du spiser frokost eller steller deg på badet. Da jeg gikk gravid i Tyskland og slet med søvnen i svangerskapet, fikk jeg ekstra lysterapi hos jordmor, med 15 min foran en slik lampe, flere ganger i uka. For meg var dette en stor hjelp! 






Det finnes studier som viser at akupunktur kan forbedre søvn hos insomnia-pasienter, så jeg ser ikke bort ifra at gravide som sliter med søvnen kan dra nytte av litt nåler. Selv har jeg følt meg litt som en insomnia-pasient til tider. Jeg personlig elsker akupunktur, og spesielt i svangerskapet. Det er viktig å finne en akupunktør som har erfaring med gravide, slik at vedkommende vet hva de skal passe seg for når de behandler deg. Jeg har tatt regelmessig akupunktur i mine tre siste svangerskap, inkludert dette, og det har hatt super effekt på mine søvnproblemer.



Dropp telefonen og ipaden før natta hvis du kan. Her er jeg en stor synder selv. Jeg ser ofte på serier i sengen før leggetid for å få tankene bort fra hverdagsstress. Men for mange kan det hvite lyset fra skjermen stimulere hjernen på et vis som gjør det veldig vanskelig å sovne og sove dypt. Om du er skjermavhengig om kvelden, anbefaler jeg å skaffe en dimmer-app som legger et mørkt filter over skjermen, slik at du i det minste unngår det sterke, hvite lyset om kvelden. 






Kramper i føtter og legger er typisk å svangerskapet. Selv kan jeg få krampe flere ganger på rad om jeg våger meg å strekke på føttene under dyna. Ofte kan det hjelpe å gå en liten tur og strekke ut leggene før søvnen. En varmeflaske på beina er også godt. Men om du stadig sliter med kramper, kan det være lurt å sjekke ut b-vitamin, jern og magnesium tilskudd. (Snakk med legen først, så klart!) Magnesiumtilskudd har vært en super hjelp for mine stive legger. Magnesium er muskelavslappende, og gir ofte bedre søvn generelt, i tillegg til å hjelpe mot plagsomme kramper!



JA, det er akkurat sånn "kos" jeg tenker på, faktisk. Sånn som foregår i sengen. Kanskje det ikke frister så veldig å danse mellom laknene når man føler seg som et vandrende luftskip, men vitenskapen er klar på dette området, -det hjelper på søvnkvaliteten! Eventuelt kan du be om en god masasje eller kjærlig stryking på ryggen fra din kjære for å lulle deg i søvn, trygt innpakket i soveredet mellom femten puter.

Sov godt! 

 


Hva hjelper deg /din kjære å sove om natten med babykul på magen? 

Urettferdig å forvente at barna skal være unike

For høye ambisjoner kan være giftig, i følge engelsklæreren David McCullough. Hans uttalelser om foreldre som blåser opp selvtilliten til barna sine ved å stadig hevde at de er unike, har spredd seg i media i det siste. Og jeg tror han er inne på noe.

Mange nikker og peker overdreven ros for gjennomsnittlige prestasjoner ut som syndebukken. Men jeg tror ikke det er bare prestasjonsrosen som skaper dette presset som David McCullough, snakker om, men også forventningene, eller rettere sagt: håpet som de fleste av oss har for våre arvinger. 

Det som gjerne skremmer oss, irriterer oss og skuffer oss mest, er når våre egne svakheter gjenspeiles i barna våre. Ser vi våre egne styrker spire frem hos de små, er vi så stolte at vi nesten sprekker. For en god jobb vi har gjort! Og har barna et par helt egne, spesielle styrker, er det enda bedre! For en unik og vellyket verdensborger vi har bragt frem!  


Men, når vi kjenner igjen våre egne usikkerheter, uvaner og feilsteg i det barna foretar seg, får vi angst. For vi ønsker, naturligvis, at barna våre skal gjøre det bedre enn oss. Vi vil ikke at de skal begå de samme tabbene som oss. De skal helst slippe å lære ved å begå så altfor mange feil selv. Hadde det ikke vært deilig om de bare kunne være så unike at de levde på en lodrett linje oppover, og ikke måtte oppleve noe vanskelig eller skuffende i livet?

Saken er bare at et er umulig. Og ganske urettferdig å forvente av barna. Så "unik" er ingen. 

Jeg tar meg i det selv. Jeg blir overdrevent bekymret om jeg ser mine svakheter og uvaner glimte til hos mine barn. «Nei, ikke det! Det er ikke noe som vil bringe deg opp og frem!», tenker jeg, og prøver så godt jeg kan å vanne ut min dårlige innflytelse på ungeflokken min.

Det er ikke så dumt, det å prøve å bli en bedre versjon av seg selv, for barnas skyld. Men den oppgaven vil aldri ta slutt, om man har ambisjoner om å være så feilfri at barna ikke får med seg en eneste uvane, en eneste liten usikkerhet fra oss. 



De vil komme til å begå feil. Store, stygge, smertefulle tabber vil komme. Og de lærer desverre best ved å få gjøre de skivebommertene helt selv.

For vi er, enten vi tør innrømme det eller ei, bare mennesker. Og det er barna våre også.

De er lett formelige og lett påvirkelige små mennesker, med et medfødt ønske om å bli sett og akseptert. De higer etter bekreftelse. Men kanskje ikke den typen bekreftelse vi har lett for å overøse dem med. Jeg personlig er helt overbevist om at våre forsøk på å bygge barnas selvtillit, ofte er helt på bærtur.

Christine Comaford sa det på en utmerket måte for Forbes Magazine: 

-In every communication, in every conflict, we are subconsciously either reinforcing or begging for safety, belonging, mattering or a combination.

Christine sier det riktignok i sammenheng med arbeidsmiljø og suksess på jobb, men det hun forteller kan i mine øyne, like gjerne overføres til alle mennesker, i alle situasjoner. Og spesielt barn. 


Bare du kan være deg. Og det er nok.

Barn higer etter trygghet, tilhørighet og det å bety noe for noen. Det gjør vi alle.

Og disse behovene kan fint tilfredstilles av oss foreldre, og gjøre små mennesker svært lykkelige, uavhengig av om de faktisk er helt unike, gjennomsnittlige, eller har spesielle behov. 

Det forsøker å si, er at barna våre sannsynligvis aldri har bedt oss om å bli behandlet som unike, små verdensmestere. De vil bare føle seg trygge, høre til, og være viktige for oss. 

Vintermote for kulemager: The Cardigan



Om svangerskapets nye kurver på kroppen din gjør at du føler deg stuck på klesfronten, så er du ikke alene. Selv har jeg brukt tre svangerskap på å bli komfortabel med å kle opp kula.

Det frister ofte å bare vagge inn i nærmeste mammaklesbutikk og be om et eller annet i størrelse telt, som Komikerfrue sa så fint. Men nå som jeg vet at dette er aller siste gangen jeg bærer en babykul, har jeg bestemt meg for å ikke gjemme meg bort i sort, stretchy bomullsplagg hver bidige dag. Det er ikke slik jeg kler meg til vanlig, så hvorfor gjøre garderoben superdøll nå som jeg har all grunn til å brife med nye kurver?

Jeg kommer kanskje ikke helt unna stretchen, men kulen skal bli gjort stas på, kurvene skal feires, ikke gjemmes, og jeg vil føle at garderoben min fortsatt er min, og ikke tilhører en sortkledd ninja med ølmage.

Med dette målet i tankene, har jeg endevendt diverse motebutikker og brukt ukevis på å finne plagg som er komfortable for store mager, men fungerer like godt i svangerskapet som etterpå. Og siden jeg har brukt så mye krefter på det lille magemote-prosjektet mitt, vil jeg nå dele mine funn med andre kulemagedamer der ute. 



Nå beveger jeg meg inn på ukjent terrirorium, så bær over med meg. Moteblogging er IKKE min greie, og det med en viss ambvivalens og kleine frysninger jeg gjør dette, men hei ?det må være lov å ha det litt gøy også! 

Jeg har en haug med godsaker å dele med dere, men denne gangen er det cardigans vi snakker. 

For de som ikke vet det (inkludert meg før jeg googlet det) så er definisjonen på en cardigan denne:

Et strikket plagg, som en genser eller en jakke, med åpen front.



Og det er nettopp åpen front som er magien for store mager. Her er det null begrensninger på størrelse og form (noe jeg vil sette pris på, jeg som gror gigamager) så disse deilige plaggene kan brukes helt frem til siste stund. Og det beste er: du trenger ikke å sette en fot innafor en mammaklesbutikk. Disse finner du i helt vanlige klesbutikker. 

Mine to favoritter er: denne, enkle men fine saken fra Gina Tricot

Hanna Knitted Coat
Og denne artige saken fra Floyd:
Begge kan brukes med og uten belte, og er varme og gode på kalde dager. 

Det som er så genialt ved å være gravid akkurat NU, er det at så mange av denne vinterens trender er skikkelig kulemagevennlige! Vi snakker cardigans, høye skjørt med strikk i livet, tights med ekstra stretch på hoftene, lange topper og skjorter osv. 
Så om du synes mammaklær er kjipt å bruke cash på, så er det ingen grunn til å gjemme deg borte i joggetøy og føle deg ufresh i vinter, min venn. Gjør stas på deg selv! Vær stolt! 
Flere tips med gravidvennlige moteplagg kommer.
...om dere ikke legger ned veto etter dette innlegget da? 
Og sånn for dere som ikke har kulemage, eller overhodet ikke er interessert i mote har jeg en trøstebonus -her er litt behind the scenes-fails fra fotoshooten.
I give you, Jona -the failed fashion model:

Min personlige favoritt er det intense zombie-trynet på bilde nummer fire. -Så hot at jeg besvimer....
God helg! 
PS: hvis det var noen tvil: dette innlegget er IKKE sponset!

25 uker: En vandrende såpeopera



Femogtjue uker. Nå er vi midt i den beste perioden, jeg og magetrollet. Sånn bortsett fra én detalj.

Minstebror har fortsatt masse boltreplass til å stupe kråke, strekke seg og svømme rundt. Jeg merker han tar plass, men foreløpig får jeg på meg sokker og sko uten assistanse. Jeg kan fortsatt trimme, gå i trapper og bære storebror, uten at det tar pusten fra meg. Om jeg hadde fått velge, så hadde jeg hatt det sånn de neste femten ukene.

Men det vet jeg at jeg neppe får. For Minstebror skal vokse ?så klart! Og jeg skal vokse. Mye. 

 



Om ikke så altfor mange uker, må jeg nok ty til størstejentas hjelp når jeg skal ha på meg sokkene om morgenen.

Men akkurat nå, nå er vi i den deilige perioden hvor alt bare er stas og koselig.



Vel, okay. Nesten.

For selv om kroppen min spiller på lag for tiden, så er det ikke alltid hodet er med. 

Hormonene har okkupert hjernen min. Det er de som får meg til å snørrgråte av kjærlighetssanger, få trassanfall når jeg oppdager at noen har spist den siste sjokoladebiten, og gråte av frustrasjon når jeg ikke finner nøklene mine. Jeg føler meg litt som en vandrende såpeopera for tiden. 



Det verste er at jeg er klar over hvor overdamatisk jeg er. Men det går først opp for meg like etter at jeg har fremført siste akt i denne tragikomedien som ruller tjuefire timer i døgnet. 



Like etter at jeg hulkende har holdt en lang monolog foran mannen min om hvor dårlig han er til å lytte til meg, oppdager jeg at han har faktisk sittet der og lyttet i tjue minutter. 


Oops....beklager kjære...

Og like etter at jeg har klaget til barna på hvor fæle de er til å rote bort tingene sine, sitter jeg på gulvet i entréen og lurer på om jeg skal gråte litt, fordi jeg ikke finner mitt eget skjerf.

 

Heldigvis har jeg blitt flink til å si unnskyld. Det er et must for en vandrende såpeopera. 

 

Bekymringer om gravidvekten



Hvis du har blitt ekstra opphengt i vekten etter at du ble gravid, er du ikke alene. Det er ingen spøk å se kroppen sin gjennomgå de enorme forandringene et svangerskap medfører, og vekten kan fort bli en bekymring som kaster skygger over det som egentlig skal være en fin tid med et nytt liv i magen.

Først av alt: vi vet at vi ikke skal slanke oss når vi bærer på en blindpassasjer. Men de fleste av oss har også fått med oss at vi ikke har fått utdelt noe fripass på kosemat og vektoppgang heller. Vi skal legge på oss, men helst ikke så alftor mye.

Og det er der man kan havne i en ond sirkel av sammenligning med andre, googlesøk man egentlig skulle latt være, og kjipe dager med skyldfølelse og skam. 

Selv hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli opphengt i vekt når jeg ble gravid, men jeg innrømmer at det opptar meg nå, på en god måte. For jeg prøvde så godt jeg kunne å bare «nyte» i første svangerskap, uten at det endte særlig bra.

Man hører jo at dette skal være tiden for å spise det man vil, og slappe av. Man skal droppe tanker om vekt, og bare kose seg. Men virkeligheten er ikke helt slik for mange av oss. 



Til venstre: Første svangerskap uke 38. Til venstre: Andre svangerskap uke 39

Jeg personlig, er genetisk programmert som en kulefisk når det kommer til graviditet. Jeg blåses opp til kvadruppel størrelse hvis ikke jeg spiser nøye tilpasset kost og er god på å få nok bevegelse i svangerskapet.

Og jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke koste meg noe særlig i mitt første svangerskap, da jeg gav blaffen i tanker om vektoppgang. Svangerskap nummer to og tre ble en helt annen verden, da jeg tok livsstilen min mer seriøst, og la på meg halvparten så mye som første gangen. Helsen min var jevnt over mye bedre, og humøret deretter.

Men det kan også gå andre veien. For vi må ikke glemme at selv om vi «gjør alt riktig», følger alle kostholdsråd, mosjonerer daglig og ligger unna junkfood, så vil hvert svangerskap kreve ulik vektoppgang, og det i vanvittig varierende tempo!


Ikke la skjemaer og tabeller ta fra deg motet! 

Og jeg blir trist når jeg hører om gravide som gruer seg til neste legebesøk, hvor de må til pers og bli veid. De er kanskje inni en periode med rask vektoppgang i svangerskapet, og ser at deres tall ikke stemmer overens med andres, eller de som står i infoheftet de har fått utdelt. Kvinnen bekymrer seg kanskje for hva legen skal si. Om han eller hun skal legge skylden på kvinnen, spørre henne ut om spisevaner, og insinuere at hun har «ikke har vært flink nok».

Til dem vil jeg si: ikke skam deg! Ikke tenk at du har gjort noe galt hvis badevekten plutselig viser et tall du ikke var forberedt på. Etter tre vidt forskjellige svangerskap, og nå som jeg står midt i det fjerde, kan jeg trygt si at vektoppgangen til gravide sjelden eller aldri følger noen forutbestemte tabeller eller diagrammer. 


Men jeg forstår deg hvis du har blitt over gjennomsnittet opptatt av tallene på vekta. Det å være i en gravidkropp som endrer seg fra dag til dag, kan være en mental utfordring, samtidig som det tar hardt på fysisk. Det å se vektnåla ta store hopp, og kurvene på kroppen blåse opp til nye, ukjente dimensjoner, kan være skummelt for selv de «erfarne» gravide som meg. 

Jeg er der faktisk akkurat nå. Jeg slåss litt med tanker om at jeg ikke følger de offisielle tallene, og at kiloene bare ramler på i rykk og napp helt plutselig, uten at jeg har gjort noe «galt». 

Da er det godt å få litt bekreftelse fra proffene. For i følge jordmødre jeg har snakket med, kan et svangerskap kreve mer vektoppgang enn gjennomsnittet, og likevel være sunt. Og selv om man la på seg de gjennomsnittlige 12 kiloene i et svangerskap, kan det være at neste runde krever en god del til, uten at det er du som er syndebukken.



Samtidig kan man fint legge på seg lite, og gro store, friske nye verdensborgere. Det er også godt å huske på at selv om man pakker på mye vekt i midten av svangerskapet, kan det være man ikke får så mye mer å dra på i siste trimester. Personlig opplever jeg at jeg eser ut i andre trimester og suger kiloene ut av luften jeg puster, mens første og tredje trimester ikke slår ut noe særlig på vekten. 

Så om du er en av dem som (akkurat som meg) får litt småpanikk når vekten tar store sprang, vil jeg gi deg et søsterlig klapp på skulderen. Det er jammen ikke lett å balansere mellom de skraverte feltene på diverse diagrammer når man bare er et menneske.

Hvert svagerskap er unikt, og så lenge du vet med deg selv at du ikke lar svangerskapet bli en unnskyldning for å leve helt ubalansert, så kan du fint pakke bort alle tabeller og tanker om gjennomsnittlige kilo og gram. Du er deg, og din kropp vet best. 

 


 

Har du stresset med vektoppgangen i ditt/dine svangerskap? 
Hva skulle du ønske du hadde visst om svangerskap og vekt før du ble gravid?  


PS: OBS! Om du opplever overdreven og plutselig vektoppgang med hevelser i hender, føtter og/eller ansikt, får hodepine, magesmerter eller føler deg dårlig, bør du ta kontakt med lege eller jordmor, da dette kan være symptomer på komplikasjoner som bør overvåkes.

Masete babyer



Jeg liker ikke utrykket "masete baby". Og det til tross for at jeg har hatt to av dem som visstnok tilhører den kategorien. 

Førstebarnet vårt var en sånn baby som gjerne tok seg flere, lange cowboystrekker i seng eller vogn i løpet av dagen, og sovnet greit om kvelden. Selv om jeg var utslitt og syntes det var en gedigen omveltning å bli mamma, så skjønte jeg ikke helt hva andre mødre snakket om når de beskrev deres nyfødtes timelange hyletokter eller at de ikke kom seg på toalettet på grunn av at de hadde fått så «kravstore» babyer. 

Min baby sov så mye at jeg kunne både dusje, gå på forelesninger og jobbe noen kvelder i uka før hun var blitt 6 mnd. Ikke var hun kresen på hvem som passet på henne heller. Pappa var nesten like bra som mamma, selv fra begynnelsen av.

Så kom nummer to. Et lite menneske som var den rake motsetning av sin storesøster. Og sjokket var så stort at jeg sverget høyt til min ektefelle at vi aldri skulle ha flere barn. Dette her ville jeg ikke risikere å måtte gjøre igjen. Vi hadde fått en sinnsykt «masete» baby.


Sånn ville hun være. 24 timer i døgnet. Tett inntil mamma. 

Hun var en sånn som kunne sovne på armen min etter amming, men bråvakne og skrike så det dirret i vindusrutene hvis jeg våget meg å legge henne i sengen. En baby som ville bli bært, være limt på mor eller far, vel egentlig helst kun mor, hele døgnet. En baby som brølte om jeg var så frekk å unne meg selv en tominutters tur på do mens hun måtte ligge på et teppe i stua. Om kvelden kunne hun skrike i timevis før hun fant søvnen, uansett om jeg lå ved siden av henne. Hvis ikke jeg bandt henne på meg i sjal og gikk kveldstur langs bråtkete, traffikerte veier til hun sovnet, skrek hun uten stopp på soverommet helt til hun sovnet av utmattelse.  Og slik hadde vi det i tre måneder. 

Heldigvis hadde jeg et nettverk av venner og bekjente, og en jordmor som heiet på morsinstinktet mitt. Jeg fant ut at bæring i sjal, samsoving og konstant amming etter babyens skjema var det eneste som gav denne lille bylten litt ro, og dermed gjorde livet litt enklere for oss. 


Alltid rett ved hjertet til mamma.

Og visst syntes jeg ofte at hun var slitsom å hanskes med. Denne vrælende, krevende lille personen som hadde tatt over livene våre. Men jeg var samtidig helt overbevist om at hun ikke var «unormal», «masete» eller at det var noe alvorlig «galt» med henne. Det ble såklart undersøkt om det var noe fysisk som gjorde henne urolig, men vi fant lite som kunne forklare hennes totale avhengighet av meg. -Lite annet enn biologi og ren fornuft.  

For etter at jeg har opplevd å bli mamma til en «snill» baby og to «masete» babyer, så kjenner jeg at jeg virkelig misliker slike merkelapper. Nyfødte er ikke enten snille eller ikke-snille. De er ikke masete, kravstore eller oppmerksomhetssyke i den forstand. De er smarte, uskyldige vesener som kun har én måte å kommunisere med oss på: Igjennom gråt. Samtlige av dem har behov for nærhet, men mange av dem trenger mye mer av den enn vi forestiller oss innen disse små overtar livene våre. 

Det gjør meg virkelig nedfor når vi voksne hevder at "masegråt" ikke trenger å bli tatt like alvorlig som "sultengråt" hos babyer som kun har vært noen få uker eller måneder på utsiden av mors liv.


For uansett om vi hører forskjell på om babyen er sulten eller roper etter trygge armer å bli holdt i, -betyr det at trygghetsbehovet til den lille er mindre viktig enn det å være mett og tørr? Er det nok forlangt for et sosialt vesen som et nyfødt menneske å ha en ren bleie og en mett mage, eller kan de forvente litt mer av oss? 

Selv diskriminerer jeg ikke lenger mellom ulike typer gråt hos små babyer. Gråter de, så prøver de åpenbart å fortelle om et behov de trenger å få fylt. De har ingen masterplan om å drive oss til vanvidd, selv om det så absolutt kan føles slik. Og de er heller ikke unormalt kravstore og «masete» om de gråter ofte for å bli tatt på, holdt og vugget. 

I mitt hode finnes det ikke lenger «masete» babyer. Bare babyer med forskjellig grad av nærhetsbehov. Hvordan kan vi i det hele tatt kan klandre dem for å trenge så mye nærhet etter at de har blitt båret, vugget, holdt konstant varme og aldri kjent sult i ni måneder? De kjenner ikke noe annet. Da er det ikke rart om overgangen til denne verden utenfor blir litt for brå og hard for mange små.

Det kan bli sånn at man sliter med å få tatt seg en dopause. Det kan bli sånn at man glemmer å spise, eller ikke får noe særlig med søvn de først tre månedene. Det er knalltøft, og utmattende. Og man trenger såklart pauser innimellom. Mine babyer har måttet tåle noen minutter for seg selv her og der, mens jeg løp på do eller hentet meg noe i kjøleskapet. Men de har ikke blitt ignorert, selv om de "bare" gråter for å få kos.

Og jeg skulle ønske dette var noe foreldre var mer forberedt på. For det er mye enklere å tilpasse seg et par måneder med en baby med store behov, når man er forberedt og virkelig vet hva det går ut på. 

For da vi mot alle odds, plutselig fant ut at vi likevel ville ha en nummer tre, så antok vi bare at det vi hadde opplevd med nummer to var «normen» og at vi likesågodt kunne instille oss på å takle en slik runde igjen. Og godt var det! For nummer tre måtte bli bært som en kengurubaby de første seks månedene av hans liv, nektet å bli bysset av andre enn mamma de første månedene og skrek også i timevis om kvelden, akkurat som storesøsteren.



Han var også en av disse som trengte mye nærhet i starten, men som har blitt desto mer selvstendig med alderen. 

Og vi som foreldre ble ikke like gale og gikk ikke like mye på veggene av den «vanskelige» babyen denne gangen. Vi så behovene for det de var: oppriktige, ærlige behov som han trenge oss for å få fylt. Han var ingen masete baby, men en baby som sa klart ifra om sine store behov. 

hits