hits

november 2015

Karusellen



Det er november og kvart på jul i følge vindusutstillingene som blinker om kapp mot meg mens jeg småløper igjennom handlegaten i altfor tynne klær. Kulda har begynt å bite, men jeg nekter å gå med på at vinteren er her. At året snart er forbi, igjen.


Jeg springer inn på matbutikken og røsker med meg det vanlige. Melk, brød, yoghurt, middag og pålegg lander i handlekurven, og jeg setter kursen mot kassa. Hjemme venter fire utålmodige sammen med pappaen sin.


I det jeg stiller meg i kassakøen ser jeg et ungt par komme igjennom butikkdøra. De holder hender med hver sin lille jente, som jeg antar er 2 og 3 år. De små drar ivrig i foreldrenes armer. Mor og far smiler og rister litt på hodet til hverandre. Så løftes de små opp. Hun ene får sitte i handlevogna, mens den andre bæres av far.


Jeg tar meg selv i å se akkurat lenge nok på dem, slik at det blir litt rart. Moren sender meg et blikk og et høflig smil. Jeg oppdager at det er min tur i kassen, og begynner å fylle på båndet med 12 små yoghurtbokser. For ikke så lenge siden, var det oss. De foreldrene med to små jenter. Et fang til hver av dem, og fire armer klare til å løfte dem opp. Som den uhelbredelige nostalgikeren jeg er, blir jeg en smule vemodig når jeg tenker over at så små blir de aldri igjen. Jentene mine. Og når jeg kjenner etter, så føles det egentlig som om det bare var for noen måneder siden at vi var der. Det skremmer meg litt hvordan dagene ruller forbi med økende fart. 


Og selv om det har skjedd så utrolig mye i mellomtiden, så føles det som om guttene våre, spesielt Babybror, kom til verden for et par uker siden. I virkeligheten er det bare tre måneder igjen til han fyller et år. Dette har blitt mer og mer tydelig for hvert barn vi har fått. For hvert år, og egentlig hver uke. Tiden krummer seg og hopper uten at jeg legger merke til den.


Jeg kommer hjem. Rutinene utspiller seg, nesten som på hvilken som helst dag. Den eneste forskjellen, er at jeg bestemmer meg for å mimre litt sammen med barna. Jeg graver i arkivene og finner videoer fra noen år siden.


Der er de. De små jentene mine. Med små heliumsstemmer, stabbete ganglag og tykk berliner-dialekt. Og jeg klarer ikke å holde meg lenger. Først må jeg le. Fordi det er så merkelig å se hvor mye de har forandret seg, men likevel ser jeg de samme personlighetene som jeg kjenner så godt, skinne igjennom babyfaktene deres.

Så brister jeg. Jeg ler og gråter på samme tid. Vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Ungene ser litt forvirret på meg. Jeg ler det bort og sier «mamma er ikke lei seg». For jeg er ikke trist. Beveget kanskje? Tatt på senga av tiden som har slynget seg og hoppet så altfor langt frem.




Ved siden av meg sitter en langbeint seksåring, som både kan lese og regne matte som en virvelvind. En fireåring som snart blir fem, som signerer kunstverkene sine med riktige bokstaver, og daglig filosoferer over livet, døden og kjærligheten. En toårig gutt, som prater så mye at jeg selv blir målløs. Og ved enden av sofabordet står en kjempe av en 9 måneder gammel babygutt, som holder seg i bordkanten og gliser mot meg med sine fire små tenner.

Jeg merker jeg blir ekstra takknemlig for at vi har kommet oss så langt, og alle er like hele. Det tar jeg ikke for gitt.

Men hvordan kom oss vi hit så raskt?

Jeg kjenner hjertet mitt hoppe over et slag når jeg ser på dem, og tenker over hvor fort alt kommer til å gå fra nå av. For det går bare raskere og raskere. 

Det må være dette som er karusellen hun snakket om. Den nydelige, eldre damen i familien vår. Hun jeg kunne snakke om livets store spørsmål med. Hun hadde en gang snakket om tiden, og hvordan dagene, og årene bare snurrer raskere og raskere, for hver dag man lever. Som en karusell, hadde hun visst sagt. En karusell som starter langsomt, og øker farten gradvis.


Jeg fikk aldri spurt henne om disse sitatene, som nådde meg via andre i familien. Jeg skulle ønske jeg visste hva hun mente man bør gjøre for at man ikke skal gå glipp av alt som skjer rundt en mens man snurrer på karusellen. Men jeg håper det er nok å holde seg fast, og rette blikket mot dem man deler turen med. Rekke dem hånden, og holde dem nær deg.

 

Gravide i tredje trimester: hot stuff for annonsører



Er du gravid i tredje trimester? Da er du hot stuff for annonsører! Yes, baby. Everybody wants you. 


De fleste av oss blir gjerne litt mer kjøpeglade på slutten av svangerskapet. Men visste du at informasjon om alt du ikke hadde tenkt å kjøpe, men bare har beundret på nettet, blir lagret og markedsført direkte til deg, fordi du snart skal ha barn? 


Mange av dere er sikkert klare over at det vi gjør på Internett, nesten alltid blir sett, analysert og lagret. Når vi surfer rundt på forum, googler barnas symptomer når de er syke, eller leser aviser og magasiner, blir vår aktivitet notert via "cookies" på de fleste av disse sidene. Og gravide som har passert den sjette måneden i svangerskapet, er særdeles attraktive for firmaene som buker cookies for å samle informasjon. Ventende gravide med voksende kuler på magen, er ofte mer åpne for å handle babysaker (hallo redebygging!), og dette vet annonsørene veldig godt.  Derfor er de villige til å betale ekstra mye for informasjonen om hva disse damene gjør på nettet.



Jeg skal ikke gå inn på for mye detaljer her, både fordi det ville blitt et rekordlangt innlegg, og fordi jeg ikke har høy nok geek-status til å kunne holde et foredrag om temaet cookies.

Men det finnes altså forskjellige typer cookies, hvorav den ene blir satt inn på, la oss si et nettmagasin, av en tredjepart som har kjøpt denne tjenesten fra magasinet. Denne tredjeparten ønsker å vite mest mulig om deg ut ifra det du leser, søker på osv. Og mens du klikker deg inn på de forskjellige artiklene, eller andre nettsider, blir dine besøk notert og satt sammen til en profil, som igjen selges videre til firmaer som bombarderer deg med skreddersydd reklame. Mer om akkurat dette kan du lese i artikkelen som inspirerte dette innlegget. 


Det er altså ikke skjebnen, eller en tilfeldighet når du får opp en reklame i sidemargen for den dyre barnevogna du har dagdrømt om. Mest sannsynlig har informasjon om dine nettvaner endt opp hos annonsefirmaer som nå kjører beinhard kampanje for å få deg til å handle.

 


Da jeg var gravid i tredje trimester, var jeg, som de fleste andre gravide, i fullt redebyggingsmodus. Plutselig ble jeg ikke så svett i håndflatene av prisene på diverse babydilldall. Men samtidig oppdaget jeg plutselig haugevis av nye dingsebomser til nyfødte som jeg ikke hadde visst at fantes. Og det var helt sikkert ikke tilfeldig. 


Det var som en digital flodbølge av praktiske hjelpemidler, duppeditter og koselig krimskrams til småbarnsforeldre. Og det er lett å bli gira på noe nytt når man ser de samme, søte, praktiske babytingene dukke opp på skjermen, igjen og igjen.


Men heldigvis klarte jeg å holde meg borte fra de verste shoppingsmellene denne gangen. Som trebarnsmor var jeg klok av skade, og hadde lært at et spedbarn ikke trenger allverdens av utstyr for å ha det godt.


Mammanett har en grei liste over utsyr her. Selv om jeg ikke er heeelt ening i at man absolutt MÅ ha stelleveske (en vanlig veske eller tøypose kan funke fint!), babyolje (strengt tatt intet must), bleiebøtte (aldri hatt en i hus, og husk jeg har fire unger!) og stellebord (et håndkle på en trygg overflate i et varmt rom går også). Så husk å puste med magen og vurder å kanskje vente til barnet har kommet, for å se om behovet melder seg for flere babyting.


For all del, handle hvis du har midler til det og absolutt vil, men vær oppmerksom på at din status som gravid har gjort deg til en skikkelig heit målskive for annonsørene som håper du lar deg rive med av lyserosa og lyseblått som blinker og glitrer på skjermen. Og husk at noe av det aller viktigste for ditt nyfødte barn, er å få hudkontakt, nærhet og varme i din lune mammafavn!


 

Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

Rykk tilbake til start



Jeg har innsett at jeg har tatt feil igjen. Jeg som trodde jeg ble mer og mer realistisk i forhold til forventninger om babytiden.


Tre ganger før har jeg gått på en smell, i mer eller mindre grad. Jeg har sett for meg hvordan livet med det nye barnet skulle bli, og laget meg en plan før barnet i det hele tatt kom.


Denne gangen trodde jeg at jeg hadde skjønt det. At jeg var erfaren og kjente begrensningene. At jeg hadde tålmodighet til å vente med alt jeg ikke måtte gjøre, men også disiplin nok til å gi hundre prosent når mulighetene dukket opp.
Vel, jeg tok feil. Igjen.


Det er umulig å forutse hvordan et nytt menneske vil forme livene våre. Visst lærer man mange triks, og snarveier, men det er likevel alltid litt som å rykke tilbake til start.
Jo flere barn, jo flere ustabile variabler. Regnestykket har plutselig flere mulige løsninger, men ingen svar som føles helt riktige. Samtidig har livet tatt vendinger, og saker har hendt, som har fått meg til å sette tiden med dem som står meg nær, enda høyere. Behovet for å verne om det som er bare vårt, og slå ring om det vi har sammen, har blitt større. Jeg har kjent på en slags trass, eller en motvillighet i forhold til det å dele denne nye tilværelsen med alle der ute. Som om vi var ekstra sårbare. Noe som muligens stemmer. 




Nå har det gått over åtte måneder siden fjerdemann kom til verden, og jeg sitter her med en følelse av at jeg sovnet, og våknet på et sted jeg ikke kjenner igjen. Det er så klisjé at jeg vrir meg litt i stolen når jeg skriver dette, men tiden blir skummelt flyktig når man har barn. Og med fire, er det helt uvirkelig hvordan dagene raser forbi.
Livet har liksom rast av sted med oss, i et uvirkelig tempo som gjør at vi såvidt henger med. Vi har det fryktelig godt, misforstå meg rett. Jeg er takknemlig for hver time jeg har med gjengen min. Men det er uoversiktelig, kaotisk, slitsomt og uendelig travelt.

Så, dere som fortalte meg at "nå får dere det nok litt travelt ja!" mens jeg var gravid. Dere var altfor snille. Vi fikk det vanvittig, ufattelig, urimelig, vidunderlig travelt!

 




Planene jeg hadde for denne babytiden, var enkle: et par måneder med fullstendig fri. Og deretter skulle ledige timer, når de dukket opp innimellom, brukes på blogg, spalter, og nye prosjekter.


Men da de kom, disse lommene med tid som ikke var beslaglagt av familietid, legetimer, skole, lekser, møter, pleie av syke barn og andre viktige saker, hadde jeg plutselig ikke så mye å gi lenger. Jeg fant meg selv sittende på sengen min i en slags vegetativ tilstand, mens jeg begravde nesen i en lysende skjerm i mørket. Der satt jeg og leste andres ord, når jeg egentlig helst skulle skrevet mine egne.
Den rasjonelle delen av hjernen min sa «Du er bare et menneske, og mennesker trenger egentid og fri innimellom». Men på den andre siden ble det bråk, frustrasjon, skuffelse og irritasjon. 


Og jo lenger tid som har gått mellom skriveøktene mine, desto mer øker angsten for å ikke ha noe relevant å si, eller at jeg bare skal være "tom" for alltid.  At det jeg skriver skal forsvinne ut i luften, uten at en sjel bryr seg. Eller enda verre: at jeg ikke skal bry meg mer. At det å skrive skal føles som noe jeg MÅ gjøre, og ikke lenger noe som gir mening for meg.


Egentlig må jeg bare le litt av meg selv, zoome ut og se på den store sammenhengen. Hadde jeg forventet det samme av mine venner og bekjente hvis de fikk fire tette barn, og hadde en partner som jobbet altfor mye?
Nope.


Så igjen, har mine fire små lært meg en viktig lekse.
Det er ingen skam i å være litt tom noen ganger. Og det er kanskje litt tullete å tro at man skal prestere og forbedre seg på alle felt, når man fortsatt er i ferd med å lære å legge en helt ny kabal, helt fra start.



Heldigvis har vi kommet et stykke på vei med den nye familiekabalen, og av og til slår inspirasjonen ned, akkurat til riktig tidspunkt. Jeg må nok gå i tenkeboksen hva tematikken på bloggen angår. For det å henge med i svingene i samfunnsdebatter og dagsaktuelle saker, er kanskje ikke det rette målet, nå som jeg sjelden greier å finne bilnøklene, eller huske avtalene mine. 

Så jeg er her fortsatt, for de av dere som har spurt. Fullstendig overveldet av ammetåke, og livet generelt. Og kjenner til min store fryd at det fortsatt er gir mening å skrive, om så bare for å skrive.  

 


 

 Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram.