november 2016

1460 dager med Mammalivet





Da jeg satt på do og surfet nettet i dag, (like one does, ikke lat som at du ikke har gjort det, ALLE har vel tatt en poop n'surf?) så kom jeg på at jeg hadde HELT glemt å feire bloggileum! Bloggen ble jo fire år i november! Herlighet, jeg har faktisk hatt dere med på tre av fire svangerskap og fødsler!  

Så da måtte jeg jo selvfølgelig tilbake og grave i bloggarkivet mitt etter noen godbiter. Etter å ha tatt et dypdykk i eldgamle blogginnlegg,( og etter at mannen min kom og maste på meg om at jeg kunne da umulig ha så mye å gjøre på do) begynte jeg å fundere litt over min egen bloggreise.

Da jeg begynte å blogge var alt veldig improvisert. Jeg skrev om det som falt meg inn der og da. Det handlet for det meste om hva vi drev med i Berlin, slik at venner og familie skulle kunne følge med. Men så begynte bloggen å få litt oppmerksomhet fra andre folk, og jeg kjente at dette var jo staselig. Jeg begynte å skrive om ting jeg tenkte at andre foreldre kanskje kunne kjenne seg igjen i, og det ble godt mottatt. 



 

Etter hvert begynte jeg å bli litt tøffere, og skrev innlegg som jeg visste jeg ville få kritikk for, men jeg var sulten på debatt. Det er nettopp det som er gøy ved å ha et publikum, det er alle de forskjellige meningene, erfaringene og kompetansen som ligger på lur der ute. Det er faktisk skremmende for meg hvor mange leger (eller folk som sier at de er leger? Ehem... ) og andre fagfolk som leser denne bloggen. Mange av disse har bidratt med innsikt og oppklarende kommentarer som jeg er veldig takknemlig for!

Noe av det jeg setter mest pris på er historiene dere deler. Jeg har ledd så jeg (nesten) tisset på meg, mange mange ganger og jeg har blitt rørt til tårer. Så en stor TAKK til dere som bidrar med kommentarer her inne. Det er deres engasjement som gjør at jeg i det hele tatt gidder. Ja, for jeg er ikke en av dem som «skriver fordi det er gøy og jeg har en indre stemme som må ut, sommerfugler tyttebær enhjørning». Jeg skulle ønske at jeg kunne bli motivert til å skrive helt uten å ønske meg tilbakemeldinger. Men jeg innrømmer det glatt: det handler veldig mye samspillet med leserne for meg. 

Noen ganger handlet innleggene også om å løfte et tema som jeg mente at fortjente oppmerksomhet. Andre ganger handlet det om å innrømme mine svakheter, og dele personlige skildringer av tunge perioder i livet. Akkurat det siste er nok det jeg har fått mest ut av igjennom de siste fire årene.

Det å tørre å vise helheten i foreldrelivet, og ikke bare de fineste øyeblikkene. Det er nettopp slike tekster fra andre mennesker som har hjulpet meg enormt igjennom vanskelige tider, og jeg har fått rørende, varme tilbakemeldinger på mine tilståelser som har nullet ut hver eneste trollete kommentar. Nå går jeg snart inn i mitt femte år med blogging, og jeg har en del nye prosjekter på plakaten. Jeg satser på at tiden strekker til, slik at bloggen får leve i en god stund til. 



 

Noe jeg la merke til da jeg scrollet meg igjennom hundrevis av kommentarer og innlegg, og det er at en del av dere som leser, dere har vært her HELT fra starten.  Holla at my peeps! For en lojalitet! Hjertelig takk for følget så langt, og jeg håper at dere vil være med videre! 
 

Norske foreldre bruker 1,2 MILLIARDER på pakkekalendere som gjør barna bortskjemte




Er det så farlig om vi skjemmer bort barna i julen med pakkekalendere? I Norge handler vi julegaver for rundt 55 milliarder kroner, og nesten halvparten av alle pengene, legger vi igjen i leketøysbutikker. 

Men det holder visst ikke. For vi kjøper attpåtil pakkekalendere til 1,2 MILLIARDER kroner. Sweet baby Jesus! Er det bare meg som er gnien, eller dette litt overkill? 

Om vi sammenligner oss med våre naboer, så ser det slik ut: 





Så vi kan altså ikke skylde på at «alle handler mye i jula», for vi er faktisk helt bananas i forhold til våre naboland. 
Professor og psykolog Willy Tore Mørch mener at pakkekalendere skaper bortskjemte barn. Jeg blir alltid litt småirritert når eksperter skal fortelle oss foreldre hva vi «gjør galt» i media, fordi at nyansene som regel går tapt blant spissede ord som er ment for å provosere. Men etter å ha satt meg litt inn i tallene, så kan jeg være enig i det Professor Mørch sier til p4nyheter om at vi godt kan roe oss et par hakk på forbruket når det gjelder julekalendere og julegaver. Julestemninga kan ikke måles i kroner og øre. Han mener i tillegg at pakkekalendere med gaver hver dag frem til jul gjør barn bortskjemte og kravstore. 
«Mørch mener dyre presanger hver dag kan gjøre barn kravstore og veldig opptatt av det materielle» kan vi lese på P4nyheter i dag.


Okay, men slike utsagn har vi foreldre nesten blitt immune mot, for slikt får vi jo slengt i fleisen bestandig. Så hvorfor skal vi bry oss om at barna blir litt bortskjemte? Hva er det verste som kan skje?






Her finnes det en del forskning, det hevdes det at for mye gaver og «ting», kan påvirke barnas fremtid negativt på flere måter.
Forskningen indikerer for eksempel at voksne som mottok mye av materielle goder i sin barndom, sannsynligvis vil fortsette å belønne seg selv på samme måte når de vokser opp.

Dette gir grunn til bekymring både på individnivå og for miljøet. På individnivå er materialisme hos voksne forbundet med redusert trivsel(Burroughs and Rindfleisch 2002), ekteskapsproblemer (Dean et al. 2007),  og økonomiske problemer(Watson 2003). Når det gjelder miljøet, er materialisme forbundet med lavere omtanke for miljøet. 

Så er det faktisk også mange foreldre der ute som ikke har råd til å kjøpe inn så voldsomt mye til jul, og jeg skulle ønske at dyre gaver og kalendere ikke var så opphauset. Det er oss foreldre som lager tradisjonene, og der kan vi godt ta oss litt i nakken. 


Da er spørsmålet vel om en nye ipad eller mobiltelefon under juletreet kommer til å gi barna arr i sjela for alltid? 
Det kan jeg umulig svare på. Men personlig, synes jeg det er helt urimelig å bruke flere tusen på en julegave til en unge, eller til noen i det hele tatt. For meg er det en trist tanke hvis barna får innprentet fra meg at jula handler om at vi kan forvente svindyre gaver. Og ikke ønsker jeg å legge opp til at de kan bli ulykkelige voksne som er overfokusert på «ting» og materielle goder heller. Det finnes mye rar forskning på barneoppdragelse der ute, men akkurat på dette temaet, er jeg ikke i tvil om at vi gjør barna en bjørnetjeneste dersom vi overdriver julehandelen.




Ungene mine får nok gaver til jul. Men mannen min og jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av å holde prisen lav. Her flyr det ikke et par tusenlapper per hode, det er mer snakk om et par hundrelapper. Klart vi kunne kanskje spandert mer. Men ville det betydd noe? Ville barna blitt lykkeligere? Jeg tror svaret er nei. Jeg tror ikke at ditt barn nødvendigvis blir skadet av å få en dyr gave eller to, og ikke er det noe jeg skal legge meg oppi. Men tallene snakker, og vi er på topp i Norden når det gjelder juleforbruket. Spørsmålet er om det er til barnas beste. 

En julekalender hver med 24 gaver får mine barn i hvertfall ikke. Her blir det gjenbruk av små julebøker vi har brukt fra 2012 i kalenderlommene, og lapper med hyggelige aktiviteter på. Kanskje det blir noe nyttig som vi uansett må handle, som sokker og tannbørster også, men å legge ut ekstra penger på fancy kalender, der går min personlige grense. Kanskje det ikke hadde utgjort noen forskjell om de hadde fått dyrere gaver. De kunne blitt veltilpassede voksne for det. Men jeg tror ikke det ligger noen fordel i å gi mye dyrt over mindre dyrt. 


Jeg blir så klart takknemlig hvis noen måker ut penger på en gave til meg, men det føles helt ærlig litt ubehagelig, og jeg vil mye heller ha en liten symbolsk og omtenksom gave. Strengt tatt trenger jeg vel ingen gaver. (Bortsett fra i fra mannen. DU er unntaket. ehem. Neida. Ok, jo.) 

Jeg kunne faktisk gjerne feiret jul helt uten gaver og heller brukt litt penger på opplevelser sammen i desember. (Så får vi se om jeg noen gang får med ungene og familien på den?) For min del handler jula om å kjenne på hvor de ekte verdiene egentlig ligger: nemlig i det å være sammen med dem man er glad i, og det å hjelpe og glede dem som trenger det. 

Kilder: p4 nyheter Chicago Journals

Hvordan bli kvitt angst uten medisiner

Hvordan bli kvitt angst uten medisiner behandling



Det verste er nok skamfølelsen. Men den er helt ubrukelig. Den er det første du må overkomme når du vil bli kvitt angsten. 

Noen av dere har kanskje lest min tekst hvor jeg fortalte om min opplevelse med angst. Nå har det gått snart to år siden jeg begynte å oppleve en følelse av å være generelt pissredd for alt og ingenting i hverdagen, og senere kom også panikkanfallene. Angsten satt nok en del dypere enn hva jeg hadde trodd, for jeg må fortsatt jobbe med den daglig. Fortsatt kan jeg få følelsen av at jeg skal svime av når jeg går inn på matvarebutikken, eller en sånn generell følelse av at alle i verden bare stirrer på meg fordi jeg er så inni granskogen rar og awkward. Men dette skjer heldigvis ikke ofte lenger, og er ingenting sammenlignet med hvor jeg var i fjor på denne tiden. Så noe må jeg ha gjort som funket. (Og for å være helt klinkende klar på dette, så er medisiner nødvendig for mange som sliter med angst. Jeg har så langt klart meg uten, men dette bør du diskutere med legen din.)

Her kommer mine personlige tips som jeg bruker til å takle angst:(og merk deg at jeg IKKE er utdannet på noe vis til å gi råd om dette, så du bør vel strengt tatt heller snakke med legen enn å lese dette, men jeg kan ikke stoppe deg.) 

Anywho... 


Fortell folk at du har angst


I begynnelsen var det kanskje bare en uro i kroppen som kom og gikk, men en dag innser du at angsten har satt klørne sine altfor dypt. Det er ikke lenger mulig å overse det. Men for å kunne kvitte deg med angsten, er det utrolig viktig å kvitte seg med skammen først. Det gjør du ved å si det. Fortell det til noen du stoler på. Fortell hvordan angsten påvirker deg, og at du ønsker å bli kvitt den. Fortell at du trenger å ha noen som forstår, som backer deg. 

Bli kvitt angst råd mot angst

 

Bli ekspert på angst


Nei, du trenger ikke å ta master i psykologi, men les deg opp om temaet. Bare husk å bruke pålitelige kilder (hør for all del ikke på tilfeldige bloggere, ehem..). Ja, bli en slags ekspert på angstlidelser. Finn ut hvilken type angst du har, hvordan den utarter seg og hvordan man behandler den. For når du forstår nøyaktig hva angst egentlig ER, og hva som skjer i kroppen og hodet, så dør den store stygge busemannen litt. Jo mer du vet, desto lettere blir neste tips. 

angst
Vær kritisk når du googler. The Internet can be a nasty liar...


 

Aksepter angsten


Her mener jeg ikke at man skal tenke «ok, jeg har angst så sånn er nå det. Jeg er kurert. Moving on?», men at du gjør et forsøk på å observere deg selv når du opplever at angsten brer seg i kroppen. Noen synes det hjelper å skrive ned det som skjer, typ «nå kjenner jeg at hjertet mitt slår hardt og armene blir numne. Det er fordi kroppen min tror det skjer noe livsfarlig, men det stemmer ikke».

Eller så kan man snakke til seg selv om opplevelsen og beskrive den. (Den siste metoden er jeg ikke tøff nok til å utføre ute i offentligheten, men den funker godt hjemme.) Dette gjør at du blir nødt til å fokusere på symptomene dine som det de er: symptomer. I stedet for at du blir overveldet av de ekle fysiske og mentale symptomene som går berserk i kroppen.

Selv har jeg brukt å si noe slikt til meg selv: «ok, nå kjenner jeg at det kommer et angstanfall fordi at kroppen min gjør helt ulogiske ting og det føles som at jeg skal stryke med. Men det er greit. Det får komme og gå igjen. Jeg er trygg.» I begynnelsen føltes det egentlig bare tullete å snakke til meg selv, men etter hvert merket jeg at anfallene mine ble mye kortere og mildere når jeg ikke strittet i mot og gikk inn i panikkmodus når jeg kjente at kroppen slo seg vrang. Man MÅ ikke si det høyt heller.  I tillegg hjalp det enromt at jeg kjente  igjen symptomene, og tenkte på dem som nettopp det. Og ikke som sikre tegn på at jeg skulle ende mine dager midt i kassakøen på coop. Nå har jeg ikke hatt et slikt stort anfall på mange måneder, og synes det er veldig godt, selv om jeg kanskje snakker litt for mye med meg selv i speilet?

Tøys og tull om din angst


Ja dette er kanskje ikke et råd som funker for alle, men for meg personlig så letter latter byrden utrolig mye! Etter at jeg begynte å fortelle mine nærmeste at jeg sliter med angst, har det blitt mye lettere å snakke om det uten at det må bli fryktelig seriøs og klein stemning. Nå kan jeg godt spøke om min egen opplevelse av angst med venner, og det virker som at luften går ut av busemannen når jeg kan fyre av noen skikkelig sorte vitser om min vanvittig ulogiske angst.

Bare pass på at du ikke kjører i gang med en stand up rutine for noen som er midt i mørkeste angstbobla. Den kan fort bli misoppfattet. De fleste trenger litt tid før de kommer dit hen at de kan kødde om angsten, men dæven så deilig det er. 

Få hjelp med angsten


Det kan være fra fastlegen din, en helsesøster eller psykolog. Som regel begynner veien mot hjelp og behandling alltid hos fastlegen. Noen trenger mer hjelp, men mange kjenner en stor lettelse når de bare får det bekreftet fra legen at jo, du har faktisk en sykdom og den har du rett på hjelp med. 
9 av 10 vil oppleve en form for psykisk sykdom i løpet av livet, så her er det bare å trampe på skammens stygge hode og gå rakrygget til legen. (Ok, det er ikke alltid bare bare. Men dette er et stort og viktig skritt i riktig retning, og jeg heier på deg!)  


Ta vare på deg selv


Greit, dette er jo en klisjé uten like, men jeg kan vitne om at spesielt oss småbarnsmødre nedprioriterer oss selv ofte. Du fortjener en glad og sunn kropp. Det å få plass til fysisk aktivitet, turer ut i sollys og et sunt kosthold trenger ikke å være et altoppslukende prosjekt. Begynn i det små. En ting om gangen.

Om du så «bare» får gått tur to ganger denne uka, så er du i alle fall på riktig vei. Endorfiner er kryptonitt  for angsten.  Det er vitenskapelig bevist at regelmessig fysisk aktivitet kan redusere forekomsten av mentalsykdommer, så se på skogsturen som et av dine sterkeste våpen i arsenalet mot angsten. 



 


Meditasjon mot angst


Nei, du behøver ikke å bli en munk eller en storforbruker av røkelser og yogamatter. Men effekten av meditasjon har forbløffet vitenskapsverden, så det er absolutt verdt et forsøk. Begynn med 5 minutter her og der i løpet av uken, og kjenn på den roen du finner i de minuttene. Den roen gjør deg godt, også etter at du er ferdig med å meditere.

Når jeg mediterer, så bruker jeg noe som kalles «guided meditation for anxiety» på youtube, og ligger rett ut i sengen med en varm dyne på. Dette er min hellige egentid, og jeg sverger på at dette har hjulpet meg på umulige dager når ingenting annet virker. 

tips mot angst
Du trenger ikke å gjøre barføtt yoga i solnedgangen for å finne indre ro, altså.


 

En mental opprydning


Har du hodet fullt av bekymringer, sosialt drama, avtaler, jobbstress og visvas? 
Gi deg selv lov til å slippe taket på alt det som du faktisk ikke kan gjøre noe med akkurat nå. Spør deg selv daglig: hva er det som tar opp plass i hodet mitt? MÅ jeg takle disse tingene, just nu liksom? 


Hvis svaret er nei, skriv ned alle tankene som suger deg tom for energi. Så sier du til deg selv at denne listen behøver jeg ikke å tenke på i dag. Deretter kan du skrive ned det du faktisk ønsker eller må takle i dag, helt konkret. Ser du forskjell på listene?

 
Denne øvelsen har hjulpet meg utrolig mye med å slippe løs tanker som jeg tidligere har sjonglert på og latt oversvømme hjernen min. Angsten elsker slike ubrukelige bekymringer og tankespinn. De er som godteri for angsten, og den gjør den hyperaktiv og overdøvende. Så dropp dem. Skriv det ned, og se hvordan lista med ubrukelige bekymringer krymper for hver uke. 



 

Fortsett å snakke om det


Ja, for det er fort gjort å trekke seg inn i den ensomme angstbobla igjen. Så ikke slutt å prate om det. Du behøver kanskje ikke å spytte ut «jeg har angst» på hvert eneste jobbmøte liksom, men du skjønner hva jeg mener. Fortsett å holde venner og familie oppdatert på både fremgang og tilbakefall. Ha en åpen dialog om brytekampen med angsten, slik at den aldri får sluke deg uten at noen rundt deg merker det og trekker deg opp igjen. 

Jeg håper noen der ute finner noe brukbart i dette, men hevder ikke at jeg har funnet kuren. (Det hadde tatt seg ut om det var en snål blogger som fant den)

 

Har du noen tips eller erfaringer med angst som du vil dele? Fyr løs! 
 

Og del gjerne dette innlegget hvis du føler for det. 




Mer info om angst (fra mer pålitelige kilder):


Rådet for psykisk helse

Norsk helseinformatikk


Mer sliddersladder fra Mammalivet:

Når lykken glipper: min historie om fødselsdepresjon (det var da voldsomt til skjør psyke på denne dama!)

Min fjerde fødsel: født på do

Juletur og tilhørende kaos
 

 

 

 

Forgifter barna med sukker



 

-jeg mener at vi forgifter barna våre med sukker. 


Dette utsagnet kommer fra personlig trener og blogger, Cornelis Elander. Han mener i følge TV2, at norske foreldre er flinke til å følge opp skole fritidsaktiviteter, men at vi glemmer å tenke på maten som barna spiser. Denne artikkelen bla delt på TV2 sin facebookside, og har fått veldig blandet respons. Mange var enige, men de som ikke var det, virket ordentlig sinte for at noen våger å kritisere den sukkerfesten som desembermåned er. 
Elander, som blogger fra Hollywood, synes foreldre bør passe på at ikke vi lar julekosen (søtsaker) dominere i hele adventstiden. Han sier at man bør ta sunne valg for barna, og spare kaloribombene til selve julen.  Så sier han også noe om at barn under 12 år ikke har godt av fet julemat, og bør få sunnere varianter, som for eksempel kalkun i stedet for ribbe.  


Og jeg er kanskje naiv som ble overrasket over de sterke reaksjonene, for nordmenn tar julekos, feriekos, lørdagskos og «kos» generelt veldig alvorlig. Kommer det noen kødder med tradisjonene våre, så blir det fort bråk. Jeg er selv veldig glad i tradisjoner, og er enig i at fine tradisjoner er viktige å ta vare på. Men jeg synes ikke at julekos må være synonymt med usunn mat, i motsetning til mange, skal man tro kommentarfeltet på TV2 nyheter sin facebookside. 




«Foreldre må selv bestemme hva som er sunt og ikke» Eh?? I wish! Det hadde jo vært helt fabuløst hvis jeg bare kunne bestemt at ostepop er sunt, og så ble det slik. Men det er det bare ikke.  Og sukker er ikke sunt. Det er like usunt, enten det er i ren sukkerbit form, eller i form av en marsipangris altså. 
Personlig så er jeg faktisk ganske enig med Hollywood-treneren. Ikke det at jeg har tenkt å slå ribbefettet ut av hendene på mine barn og utsagn som «du forgifter barnet ditt» er kanskje litt bombastisk å slenge med, men det vi kaller «litt» julekos her i hverdagen, kan bli grådig mye når det foregår over 4-5 uker. Når man legger det sammen, blir det snakk om mengder som jeg ikke kan forsvare med setninger som «det må være lov å kose seg». Klart det er lov, vi er voksne og bestemmer dette selv, men er det nødvendig å spise søtsaker for å ha det koselig?

 


Jeg kjenner selv at jeg synes det går for mye i småkaker og godteri igjennom hele desember, og jeg er ingen helgen altså. Jeg gir lettere etter når det står pepperkaker på bordet, og «alle andre» lar barna spise. Det er ikke kjempestas å være den moren som sier «nei, ingen pepperkaker i dag, jeg har tatt med klementiner». 


Men jeg prøver å holde på lørdags-godteri regelen vår, også i desember og frem til jul. Fordi at hadde jeg latt mine barn forsyne seg fritt av alle søtsakene som tilbys i løpet av adventstiden, så kan jeg garantere at de hadde spist sin egen vekt i småkaker. -og vel så det. Og jeg er ikke særlig mye bedre enn dem selv. Derfor liker jeg å ha sunnere godsaker på lur. Noen av dere som har fulgt meg en stund, vet kanskje at jeg har brukt å bake en del sukkerfritt i julen. Og dette har jeg faktisk fått kritikk for. Stakkars barn som ikke får "kose seg" i julen en gang. Altså... just don't. Her er det ingen som lider nød, om det så blir et par slag småkaker eller konfekt med sukrin i stedet for sukker. 




Så her var jeg dritkjip og pakket bort pepperkakene vi bakte i går, etter at de hadde fått en «smaksprøve» på et par stykker. Det er klart de skal få spise julemat, og de skal få kose seg med søtsaker også. Men daglig småspising av sukker i en hel måned, kan jeg ikke tillate med god samvittighet. 
Så her i huset blir det skjerpings på sukkerspisingen frem mot jul, og mer fokus på å skape adventskos i form av juleverksted, julesanger, boklesing, hyggelige filmer og andre gode opplevelser.




Hva mener du? Blir det fort litt  i overkant mye sukker i adventstiden i ditt hjem?  Tror du det skader barna? Er Elander frekk som tør å påstå at foreldre godt kan være mer påpasselige med hva barna spiser, også i desember? 


Mer kverulering fra Mammalivet: 

Alkovett i jula 

Søvntreningsdebatten

Gourmet-barnehage, ja takk!

Upassende bilder på facebook: så lenge det er sexypupp og ikke ammepupp!


 


 

Berlinturen og bilder fra studio



 

Grunnen til at jeg reiste til Berlin uten mann og barn for noen uker siden, var et prosjekt som jeg har holdt på med siden tidlig i høst.

Prosjektet er et samarbeid med en musiker som jeg jobbet litt med da vi bodde i Tyskland. Og selv om jeg gjerne skulle ha fortalt dere alt om prosjektet, så må mye av det forbli temmelig hemmelig for nå.

Men det jeg kan si, er at jeg fikk virkelig leve ut jentedrømmen min i løpet av de fem dagene hvor vi tilbragte mesteparten av tiden innelåst i studioet. Her kommer noen bilder fra turen. 





 

Mer snurrepiperier fra Mammalivet:
 

Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Svangerskapet er ikke over etter fødsel 

Kjerringråd for igangsetting av fødsel 

Facebook & instagram 


 

Sykt irriterende ting som jeg vil savne når ungene blir tenåringer



 

Ja, det er koselig å ha barn, jeg er glad i ungene mine og ville ikke bytta dem mot noe. Sånn, da har vi fått det ut av veien, og jeg kan si dette:  Uansett hvor herlige barn er, så er det ikke bare ren hygge å oppdra dem bestandig. 

Her kommer fire ting som driver meg til vannvidd for tiden.

Og jeg skal forresten illustrere disse tingene igjennom sykt estetiske tegninger/mesterverk. (Ja, jeg har laget dem helt uten hjelp fra barna, og nei, de er ikke til salgs).  

Det å bli våknet grytidlig om morgenen av en flat hånd som klasker meg i panna, eller et megahyl som får trommehinnen til å blafre. MÅ vi starte dagen som om vi var midt i en Queen-sang liksom? 

mom memes mammalivet mom cartoon
Ok, det er ikke helt slik det ser ut i virkeligheten. (Jeg har ikke SÅ langt hår)

 

Eller når alle skal fortelle noe sykt artig akkurat på samme tid, FØR jeg har fått i meg morrakaffen. 

 

Jeg vil gjerne høre hva du sier, men hjernen min er ikke våken enda.

Eller når det er leggetid og jeg naivt prøver meg på "nå legger jeg deg først, og så etterpå er det din tur, okay?"

 

mom cartoon mammalivet leggetid
Ikke det nei...



Eller når mannen min endelig er hjemme, og jeg er sjeleglad for å kunne dele arbeidet med ham. Så er jeg såpass frekk at jeg tror jeg kanskje  kan få ta en PAUSE, men akkurat da finner ungene ut at pappa absolutt ikke er brukende til noen ting.

mom comic mammalivet meme
Ikke PRØV deg. Vi VET at mamma er her et sted!


Men det som er så himla ironisk er at om noen år, kommer jeg til å savne alt dette noe villt. Når jeg plutselig ikke lenger er så poppis og må mase og forhandle meg til mer tid sammen med gjengen min. Når det blir MEG som må dra dem opp fra sengen. Når jeg blir den som må starte samtalen og forsøke å hale et par ord ut av dem. 

Derfor prøver jeg (med trykk på *prøver*) å nyte disse irriterende øyeblikkene med kaos og galskap så lenge det varer. 

Skål for galskap, og fortsatt god torsdag! 



 


Mer tull og fiksfakserier fra Mammalivet: 
 

Ingen gravid gudinne 

Ut på tur -jæklig sur 

Det jeg sier vs. Det de hører 

Vintermote for gravide -Jona does fashion

Baby momma outfit gone wrong


Finn mammalivet på instagram og Facebook



 

Det blir visst aldri nok barn



 

«Når kommer barn nummer fem da?» Dette spørsmålet fikk jeg stadig vekk da ettårsdagen til minstemann nærmet seg. Og det er ikke noe rart at folk lurte. Vi hadde jo fått barn annethvert år siden 2009, eller «med et kvarters mellomrom» som en venninne sa så fiffig.

Og den gangen svarte jeg som regel noe i retning av:

-er du gal! Nei, nå er vi forsynt med unger! Eller eventuelt: Nei nå er fabrikken stengt.

Og det sa jeg med full overbevisning. Fordi vi skulle jo ikke ha flere barn. Men når folk spør meg nå, med en litt annen vinkling på spørsmålet, må jeg svare annerledes.



 

-Er det ikke herlig å være ferdig med babyfasen?

Vel. Ja og nei. Babytiden kan være tøff og utmattende, og gudene vet at jeg har møtt på utfordringer i mammalivet. Angst og depresjon har preget min første tid med de små. Men likevel. Nei, det er ikke bare herlig å vite at jeg aldri skal få holde min egen lille baby i armene. Det er noe litt vemodig ved det også.

For meg er det noe utenomjordisk og dypt fascinerende ved nyfødte barn. Og den følelsen av å oppdage dette nye mennesket og knytte et helt nytt bånd, vil jeg alltid vil savne. Når disse små romvesenene etter hvert begynner å smile, bable og le, blir de ikke mindre altoppslukende.

Det å ha unger i alderen 1,5 -7 år er ikke akkurat kjedelig det heller, og jeg nyter å se dem utvikle seg og utrykke sine nydelige personligheter. Lat-mammaen og egotrollet i meg liker tanken på at de snart er gamle nok til å fikse morrakaffen til meg. Og så er det litt digg å ikke måtte se ut som et pjuskete pakkesel hver gang jeg skal ut av huset med tre stellebager og fjorten klesskift hver dag.  Men babytiden. En fersk liten bylt som lukter himmel og drømmer. Jeg ser ikke tilbake på den og tenker «fjo! Godt å være ferdig!» 

Og når jeg ser artikler som denne, så må jeg innrømme at jeg blir bittelittegranne misunnelig. 

Bare litt altså. 

Nå tipper jeg familie og evt husbond som leser dette svetter litt i nakken. Slapp helt av.. Babyfabrikken er stengt, helt på ordentlig. Men hadde samfunnet vært annerledes, og vi for eksempel levde som urmennesker i jeger og samler-grupper, så hadde jeg sikkert hatt et helt fotballag.

Jeg har skrevet om dette temaet flere ganger, og hver gang så tror jeg at jeg har gitt mitt endelige svar. Men så kommer den lengtende følelsen snikende. Kanskje jeg er rar, eller til og med litt gal, som føler at jeg aldri helt klarer å legge fra meg den lille hviskende tanken om flere barn? Eller er det mer vanlig enn jeg tror?


Tenker du på flere barn, selv om du egentlig vet at du er «ferdig»?


Flere innlegg fra Mammalivet:
Hadde dere ikke seksualundervisning på skolen?

Babyen bør få bestemme 
Ignorer barnet ditt


Følg Mammalivet på instagram og Facebook


 

53 korte guttenavn for enhver smak

Liste guttenavn korte

 

Korte guttenavn blir mer og mer populært. Spesielt de gamle, klassiske navna begynner å bli mer og mer vanlige. Selv har jeg to gutter som har to korte navn hver. 
Som jeg har nevnt tidligere, så er jeg så opptatt av navn at det føles nesten som en tvangslidelse. Hvem gidder vel å lese navnebøker og scrolle seg igjennom tusenvis av meter med babynavn, bare for moro skyld?
Vel, de gale har det gøy. 
Og siden jeg først bruker så ufornuftig mye tid i navnejungelen, kan jeg vel dele mine navneskatter med de av dere der ute som er på navneleiting. Her er 53 korte guttenavn til inspirasjon:


Internasjonale guttenavn:


Hvis du er ute etter et guttenavn som funker både i Norge og på engelsk, så kan du jo gå for Leo, Colin, Isac, Finn, Dexter, Emmet, Felix, Henry, Noah eller Milan.

Korte guttenavn navn gutt gammeldags

 


Klassiske guttenavn:


I løpet av de siste årene har det begynt å dukke opp uvanlig mange gammeldagse (og fine) navn. Her er det høy oldefar-faktor. Noe jeg digger. Navn som er både elegante og "mannete" på eldre gubber, er av en eller annen grunn helt bedårende på små babygutter. Blant disse finnes det mange korte og flotte guttenavn, som for eksempel: 
Utne, Iver, Ola, Aksel, Sivert, Ulrik, Vetle, Viljar eller Yngve.


Nordiske guttenavn: 


Hvis du er fan av nordisk mytologi, eller urnorske/nordiske navn, så kan du jo tenke på:
Brage, Hyme, Magne, Tor, Trym, Vilje, Yme eller Odin.  Her kan du sjekke hva disse navnene betyr.


Svenske guttenavn:


Tar vi en titt over svenskegrensa, så er det mange gulliga og korte guttenavn å finne på topplista der:
Liam, Oscar, Lukas, Hugo og Elias, bara till exempel!


Unike eller lite brukte guttenavn:


Og for dere som for all del IKKE vil gi arvingen et navn «topp tjue» lista. Her er noen korte guttenavn som er lite brukt i Norge over de siste årene:
Olaf, Ole, Leif, Dag, Cato, Arne, Bjørn, Idar, Inge og Ulf. Vil du gå for noe mer internasjonalt, men samtidig originalt, så kan du jo tenke på: Neo, Pax eller Marlon.

Guttenavn moderne korte navn baby

 


Korte guttenavn som jeg tror vil ta topp 20 lista med storm snart:


Gustav, Konrad, Leon, Johan, Ludvik, Heine og så holder jeg en knapp på Sigve eller Sigurd. Alle disse har vært i dvale i lang tid, men begynner å bli mer og mer populære nå. Enn så lenge ligger de ikke på topp tjue, men jeg spår at de vil gjøre det innen noen få år. 
Spinnvill nostalgi på gang i guttenavn-verden, med andre ord. 

Og hvis du ikke fant noe navn som klinger som musikk i dine ører her, kan du jo fortsette jakten på denne siden med babynavn og betydninger, sjekke ut navneguiden, eller nameberry. Sistnevnte er en uendelig ressurs med tusenvis av søkeinstillinger. 



Er du glad i oldefar-navn på babygutter, eller er heller du mer mot de moderne? 


 

Friskriving: (Nesten) uredigert blogginnlegg



 

Stream of contiousness, eller  friskriving er vanskelig. Det handler om å ikke stoppe opp, men å bare la fingrene renne over tastaturet uten å tenke for mye over hva du har tenkt å skrive. Akkurat nå forsøker jeg å få dette til. Og det er vanskelig. Jeg holder pusten og trykker i hytt og pine på bokstaver som jeg håper vil henge sammen som ord. Jeg tillater meg kun å stoppe når jeg staver noe helt feil, eller skriver et ord to ganger. 


Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg kunne skrive i stedet for å snakke. For vanligvis så tenker man jo igjennom hva man vil si, hva budskapet egentlig er, når man skriver noe. Derfor er denne øvelsen særdeles ubehagelig for meg. Jeg føler at jeg når som helst kan komme til å miste noe ut av meg som jeg ikke skulle ha skrevet. 


Det å holde dette gående i ti minutter virker nesten uoverkommelig nå. Hvem klarer vel å bable på trykk i ti hele minutter uten å ha planlagt hva man vil si? Er det noe poeng i dette, begynner jeg å lure på nå. Skal det liksom komme et Eureka øyeblikk et sted midt i teksten, hvor ting glir over til magisk prosa? 


Nei, jeg tviler på at det kommer til å skje. Men jeg har kommet over den første, gedigne kneika i alle fall: det å begynne å skrive. Og dette skal jo aldri publiseres likevel, så da kan jeg vel likegodt skrive akkurat det jeg tenker på nå. 


Hva tenker jeg på? Jeg tenker på ungene som er i barnehagen og på skolen. Jeg har dårlig samvittighet. Men det er ikke noe nytt. Jeg har det bestandig. Og hvis jeg ikke har det, så finner jeg noe nytt å ha dårlig samvittighet for. Smart. Jeg vet. 


Så tenker jeg på at jeg burde trent i dag. Og kanskje gjort noe mer fornuftig enn det å sette meg ned og skrive tullball bare for å skrive noe. Og så har jeg fryktelig lyst på junkfood for tiden. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av. I går spiste vi frossenpizza, og jeg følte meg så innmari dum, på grunn av to ting. 1: Det er så tragisk å spise frossenpizza til middag når man kunne laget noe mye bedre. 2: det er så tragisk å ha så sykt høye standarder for seg selv, at man blir deppa når at man spiser frossenpizza for første gang på mange måneder. 


Akkurat nå redigerte jeg et ord. Jeg er ikke så god på denne typen friskriving, tydeligvis. Jeg får helt fnatt av at det står av et sted der det heller burde stått når. Det går jo ikke. Det må jo være lov å redigere bittelitt? Som å sette noen ord i kursiv, sånn for ordens skyld?
Nå er jeg snart ferdig med denne øvelsen. Det har gått sju minutter, og jeg skriver fortsatt. Jeg har ikke sagt noe av betydning enda, så jeg regner med at dette kommer til å bli en ubrukelig tekst. 


For hva kan man vel bruke slike tekster til? Refleksjon? Nei. Det er ikke mye dypdykk inn i sjelen på gang her. Kanskje fordi at jeg skriver så fort at jeg ikke klarer å tenke særlig dypt? 
Samtidig så føles dette nesten som et brev til meg selv. Kanskje det er verdt noe? Hva om man skrev slike friskrivings-brev til seg selv en gang i uken? Bare brukte det som en metode til å liksom spy ut alt som ligger og tar opp plass i hodet. Ut med det. Alt på en gang. I feil rekkefølge, og uten å redigere. Så kommer det kanskje noe brukbart når man er ferdig med å skrive dårlig? 



 


Kanskje jeg prøver det. Eller kanskje jeg glemmer dette helt, og blir forvirret når jeg en eller annen gang finner dette brevet igjen. Eller kanskje jeg skulle publisere dette?

Men hva i all verden ville det vært godt for? 

Dytte meg ut av komfortsonen, kanskje?

Why not.
 

41 korte jentenavn

korte jentenavn babynavn jente kort

 

På jakt etter korte jentenavn? Her får du en variert liste med både tradisjonelle og moderne, korte jentenavn!


Jeg har alltid hatt en greie for korte jentenavn. Egentlig, så har jeg en greie for navn generelt. Jeg er helt tossete etter dem for å være ærlig. I løpet av mine fire svangerskap, finkjemmet jeg bøker og nett for å finne babynavn, og endte med en liste på over 200 navn som jeg digger av forskjellige grunner. Jeg endte så klart opp med å bare bruke et par av dem. (Dobbeltnavn på samtlige fire barn er en pekepinn på hvor langt navnegalskapen min strekker seg?)

Men lidenskapen stoppet ikke da jeg sluttet å produsere avkom på samlebånd. Tvert i mot, så fascinerer navn meg like sterkt nå som før. Og fordi det alltid finnes noen der ute som leter etter det rette navnet, vil jeg dele denne listen med 41 korte jentenavn med dere. Jeg tar utgangspunkt i korte navn med enten maksimalt 5 bokstaver, eller maks to stavelser. 


Tradisjonelle navn


Graver vi i arkivene til SSB så kan man gå helt tilbake til 1886. Den gangen var Anna, Inga, Karen, Ragna og Jenny blant de hotteste, korte jentenavnene. Faktisk var mesteparten av jentenavnene på topp ti lista tostavelses-navn. Hopper vi til første halvpart av 1900-tallet, så var Anna fortsatt en slager, samtidig som nye korte navn som Ruth, Else, Liv, Åse og Mary var i vinden. Fra 1950 kom navn som Berit, Eva, Nina, Elin, Heidi og Lene på banen, så her er det mye å velge mellom!

Korte jentenavn kort navn jente baby

 


Navn med vokaler


Du digger myke og korte navn som ruller behagelig av tungen? Hva med:
Anea, som er av slavisk opprinnelse og betyr vakker eller nådig. 
Andre korte jentenavn som er proppfulle av syngende vokaler er: Alea, Alia, Elea, Lea, Ada, Kia, Leia, Aya, eller Ava, som betyr heldig eller lykkelig på Arabisk. 


Navn fra barnebøker eller litteratur


Du elsker de gamle gode fortellingene og ønsker å holde på nostalgien ved å kalle jenta di for eksempel: 
La deg inspirere av Herbjørg Wassmos bøker og kall jenta Tora eller Dina.



 

Eller du kan gå for Nora, Ronja, Hedda, Mina, eller Ida, som søsteren til Emil i Lønneberget.


Sjeldne navn


Så du liker å være original? Det kunne ikke falle deg inn å velge et navn fra topp 20 lista? No problemo amigo!
Kanskje du kunne tenke deg å kalle barnet ditt:
Zoe, som betyr liv på gresk.
Andre navn som er sjeldne i Norge er: Una, Vega, Rose, Engla, Thale, Mila, Nia og Nova.
Eller du kan bare finne på et! Ta for eksempel to korte navn, som Lea og Inga, og vipps: Le-ga? 
Okay, mulig du må være litt mer kritisk her, slik at ikke du ender opp med et navn som høres ut som en eller annen mobil-app, men hvis du er kreativ og bruker fornuft er mulighetene mange! 



Fant du ikke noe som passet her? 


Da kan du fortsette letingen på denne siden med babynavn og betydninger, sjekke ut navneguiden, eller nameberry som er en uendelig ressurs med tusenvis av søkeinstillinger. 

Lykke til med navnejakten!


Liker du korte eller lange jentenavn best? Hva er viktig for deg når det kommer til valg av babynavn? 

 


 

Om graviditet fra mammalivet: Alternativ omsorg for gravide og fødende, 38 uker, 34 uker...på overtid?

Mammalivet på facebook

Mammalivet på instagram 




 

Stakk fra familien og reiste til Berlin




 

Seks dager uten mann og barn, i en storby. Mannen hjemme «alene» med fire unger. 
Forrige uke hadde jeg min første aleneferie (som strengt tatt ikke var en ferie men det kommer vi tilbake til). Turen gikk til Berlin.


Da jeg endelig satt på flyet, kom en underlig følelse snikende. En merkelig suppe av savn, skyldfølelse og ren fryd. Fryd og sommerfugler i magen over det faktum at jeg skulle få være for meg selv, HELT for meg selv i seks dager, og savn og skyldfølelse på grunn av minstemann. For du ser, jeg har ikke reist fra alle ungene før. Ikke i mer enn en dag om gangen, og i tillegg er jeg vel det som kategoriseres som «hønemor» av mange. Jeg liker selv å kalle det tilknytnings-oppdragelse, men uansett så innebærer det at jeg stort sett prøver å unngå å reise bort fra barna i mer enn en halv dag mens de er under 2 år. 

I begynnelsen forlater jeg ikke nurket i mer enn et par minutter, og kun hvis jeg må, og jo eldre de blir, desto lenger blir den metaforiske navlestrengen, osv.
Men denne gangen gikk jeg altså litt imot mine egne prinsipper. Minstebror er bare 1,5 år gammel. Og jeg var borte i 6 dager. Han ble jo stelt ekstra godt med av pappa, besteforeldre og søsken, men likevel. Den svei rimelig godt altså. 

Og så hjelper det ikke når byen er tapetsert med sånne kunstverk da... auu...



Da jeg ankom Berlin, og i løpet av det første døgnet innså hvilket tempo dagene mine ville gå i, ble jeg ordentlig lettet. For når man først er langt borte fra barna, så er det i de stille øyeblikkene hvor ingenting spesielt skjer, at man bryter ut i snørrgråt og føler seg som verdens mest gyselige forelder. Det vanvittige tempoet reddet meg altså fra å sitte og stirre på bilder av gullungene i timevis og velte meg i egen skyldfølelse. (Ikke det at jeg ikke hadde mine øyeblikk altså..ehem?) 


En ting man merker når man har vært dypt inne i foreldreboblen i mange (snart TI, jeezes!) år, og plutselig trør man inn i en verden hvor kun voksne og deres agenda er i fokus: du sliter med å holde tritt. Hjernen min har siden 2009 stort sett vært i konstant beredskap, klar til å ta imot en smårolling som detter over ende, klar til å tørke snørrete neser, bestandig opptatt av å holde oversikt over hvem som er hvor og om vi har husket å få med oss både våtservietter OG bleier denne gangen. 
Forrige uke i Berlin var derfor en rimelig absurd opplevelse. Jeg hadde kun meg selv og mitt å holde orden på, og fordi jeg er vant til å styre med fire små mennesker, tenkte jeg at det blir vel lett. FEIL.

Det viser seg at jeg undervurderte hvor distré jeg faktisk er når jeg først slapper av og bare lever i øyeblikket. La oss bare si det slik, at jeg lærte meg raskt at jeg måtte beregne en ekstra halvtime reisetid til studioet. Sånn i tilfelle jeg glemte å kjøpe togbillett og måtte hoppe av midt på veien for å unngå kontrollører og faktisk betale for reisen, eller hvis jeg i min svevende morgentrøtte tilstand satte meg på bussen som kjørte i motsatt retning av reisemålet. Eventuelt hvis jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt å låse leiligheten når jeg var halvveis til togstasjonen. Det å bli kastet ut av hverdagen med barn, og rett inn i en barn og mann-løs tilværelse, innebar altså ikke færre blundere enn vanlig. Og jeg som trodde jeg kunne legge skylden på hektisk mammaliv når jeg driter meg ut?


Og nå er jeg tilbake i den kaotiske hverdagen. To dager hjemme med mann og barn etter min Berlintur, før husbonden måtte gi stafettpinnen videre til meg på søndag og reise til nettopp Berlin for å jobbe.
Mer om akkurat hva som foregikk i Berlin kommer senere. 


 

hits