desember 2014

31 uker med Minstebror



Med ni uker til termin har lengselen etter å ha en baby i armene begynt å bli merkbar. 

Nå kommer julen med et par hektiske uker fulle av familieselskap og kos i Berlin, (jeg sitter på flyet as we speak) før vi plutselig er over i januar, og da er jeg på nippet til siste innspurt i dette svangerskapet. 



Storesøsknene har hele tiden fått høre at Minstebror kommer en stund etter jul, så det spørs om de blir skuffet når det enda er sju uker igjen når vi rydder bort nisser og glitter. Men å si at han kommer etter valentinsdagen hadde nok ikke gitt særlig mening for de små.

 




Jeg er ikke akkurat mindre utålmodig selv. Hver gang jeg tenker over at Minstebror sannsynligvis skal legge på seg minst to kilo til, og at jeg må bære på denne magen frem til slutten av februar, blir jeg en smule overveldet. Det er koselig å være gravid. Men glamorøst er det ikke. 



Magen har tatt et ordentlig veksthopp i løpet av de siste ukene, og det merkes godt. Barna har pent opplyst de ansatte i barnehagen om at mamma ikke lenger orker å bøye seg ned, og at magen har blitt så stor som en planet.  Men større skal den bli. Det kan jeg love! 




Alkovett i jula



Alkoholvett rundt barna er alltid snakkis rundt juletider. Og godt er det. De av oss som feirer jul med barn, gjør lurt i å tenke grundig over hvor mange dråper de små tåler at vi inntar rundt dem. Eller om vi eventuelt helst bør la flaska stå uåpnet. Men når debatten vinkles slik at alkohol blir fremstilt som en uting, som vi bør gjemme bort eller avstå fullstendig fra rundt barn, synes jeg saken blir en smule ubalansert. Jeg kan ikke si meg enig i at alkohol alltid må nytes i det skjulte frem til barna er voksne. 

Denne uken har jeg skrevet mer om dette temaet i spalten min hos foreldre.no. Ta gjerne en titt og si din mening! 

Jeg har vokst opp i en familie hvor alkohol ikke var så viktig i julen. Kanskje ble litt til maten, men det var ikke stort mer. De voksne rundt oss var fornuftige med inntaket når barn var tilstede. Mange drakk ikke i det hele tatt, og det var ikke drinker på bordet hele romjulen heller. Jeg opplevde aldri noen usikkerhet forbundet med et glass vin til middagen eller lignende, og fikk se hvordan man kan ha et ansvarsfullt forhold til alkohol. Slik tenker jeg at mine barn kommer til å vokse opp. Jeg har ikke tenkt å gjemme bort vinen til de blir voksne, og late som om det ikke hender at jeg og pappaen deres koser oss med litt av og til. 

Når det er sagt, ønsker jeg ingen barn å gå igjennom juletiden med en kald klump i magen. Alle barn fortjener trygge voksne rundt seg. Jeg tror at om man er dønn ærlig med seg selv, så vet man hvor grensen går. Enkelte mennesker bør nok ikke drikke rundt barn i det hele tatt. Og der har vi andre voksne også et ansvar om å si ifra, og sette grenser for hva som er akseptabelt rundt barn og unge. 

Har man egentlig lyst på mer enn et glass å kose seg med til maten, bør man nok ta hensyn til barna og vente til de har lagt seg, eller eventuelt ta vinkosen når man er ute på julebord og lignende uten barn. Drikker folk så de blir tydelig på snurr rundt mine barn, vil jeg nok takke for oss, og dra hjem tidlig. Men om familiemedlemmene tar seg en juleøl til middagen, har jeg ikke angst for at barna skal få traumer av den grunn. 



Selv er jeg så klart avholds i år, på grunn av Minstebror i magen, men hadde gjerne kost meg med et lite glass om jeg ikke var gravid. 

 

Hva tenker du om alkohol rundt barn i jula? 


Best of Julegodis: Mine juleoppskrifter




Vi har bakt en del i desember, og det meste ble spist opp før jeg rakk å lage så mye som et eneste blogginnlegg om godsakene. Heldigvis var desember i fjor og forfjor effektive måneder med haugevis av oppskrifter og godis på bloggen. Derfor har jeg snekret et «best of» -innlegg til dere med mine mest populære juleoppskrifter.

Mange av oppskriftene er tilpasset lavkarbokosthold, sukkerfritt eller glutenfritt. Men alle kan selvfølgelig lages på den "vanlige" måten også. 

 
Superenkle og supersøte julekaker etter oppskrift fra Großmutti i Tyskland! 

Oppskrift på Sugar cookies 

 


Hjemmelagede Bountybiter!

Disse smaker enda bedre enn vanlig Bounty. Lag et lass og frys ned til julebesøket! Disse kan du forresten lage helt sukkerfrie. 


Sukkerfrie, glutenfrie og deilige sjokoladecookies. 

Oppskrift på Chocolate peanut cookies

 


Nissegrøt og riskrem uten kumelk! 


Lavkarbo pepperkaker! 

 

Pepperkaker for allergikere

Uten melk, uten egg, sukkerfri og glutenfri! (Og den beste "uten alt" oppskriften jeg har snekret, i følge ungene)


Vaniljefudge med sjokoladetrekk

Og hey -disse kan du lage sukkerfrie!

 


Raw food! Ingefær fudge 

Disse trenger ikke engang å kokes eller varmes, kun mikses og kjøles! 

Og til slutt noen varmende drikker for kalde julekvelder:


Julete cappuccino

Latterlig enkelt og så godt!


Varm sjokolade med chilli og kanel

 

Nå bærer det av gårde til jordmor, før hele familien pakker kofferten og setter kursen sørover i morgen. Vi skal nemlig tilbringe julen i Berlin i år! 

Som jeg gleder meg til å se familien og den kjære byen min!

Auf wiedersehen! 

Nesting vol. 1



«Nå er det ikke lenge igjen! Har dere begynt å stelle til baby kommer?» spør folk meg. Niks, er svaret. Redebyggingsinstinktet lar vente på seg denne gangen også.

Med drøye ni uker til termin med fjerde barnet, har jeg vasket nøyaktig null babyplagg, ikke har jeg dratt en eneste babysokk eller babyutstyr i hus, og rengjørings-manien med tilhørende kjøleskap-skrubbing og takvasking har heller ikke tatt meg så langt. 

Men vi har utrolig gode venner og familie som skjemmer oss bort med gaver til heldige Minstebror! 

Babyshower og førjulsbesøk har bragt med seg et lite lass med små plagg, tepper og sokker. Det er ikke fritt for at jeg får meg en liten virkelighets-støkk når jeg går forbi de bittesmå klærne som ligger klare til vask i hyllene. 



Tenk at vi skal få enda et lite menneske å være glade i. En å dele dagene med, kose med, trøste, bære og bysse. En som skal gi oss sitt første smil i takkegave for alle våkennettene. En som skal bli overøst med klønete suss og klemmer fra tre ivrige storesøsken. En som skal bli en del av den store, kaotiske familien vår, som om han alltid hadde vært her. 

Joda, jeg har nok begynt å glede meg litt. Veldig



Men foreløpig nøyer jeg meg med å strikke videre på babyteppet i snegletempo, og satser på at høygravid-hormonene kommer og sparker igang redebyggingen på nyåret. 

Juletur og tilhørende kaos



Vi hadde fått det for oss at en førjulstur i skogen var noe vi måtte få til. Bål, pølser og kakao en desemberettermiddag med tilhørende frostrøyk og knasende rim under føttene. Noe så fantastisk supermegakoselig!

Saken er bare den at når denne familien skal på tur, uansett om det så bare er et steinkast ut i skogen bortenfor huset, blir det alltid kaos.

Vinterhalvåret er generelt litt ekstra utmattende for småbarnsforeldre. Man skal kle på disse små menneskene to, tre, eller flere lag med ull, fleece og diverse. Og de fleste små mennesker jeg kjenner digger ikke akkurat denne rutinen. Mine barn er intet unntak. 

Spesielt Lillebror synes påklednings-ritualet er helt inni granskauen irriterende og unødvendig. Så den Oh-så julete ettermiddagsturen vår begynte med svette, skrikende små stakkarer som allrede var drittlei julekosetur før vi var ute av døren.

Mor var ikke akkurat lite svett i pølseskinns-stramme skibukser og gravidparkasen (størrelse sirkustelt) heller. 

(Foto av overnevnte preggo-outfit finnes heldigvis ikke) 

Men ut døra kom vi. Med en Lillebror som hadde fått det for seg at i dag var det kun mamma som fikk ta i ham denne dagen, og dermed måtte bære ham og den digre kulemagen hele veien. 




Vel fremme i skogen etter ørten forsøk på å la pappa bære Lillebror, med tilhørende hyl og protester, fant vi bålplassen vår og snart var alt klart for et nydelig pølsemåltid.

Vel, nesten. 

«Mamma, har vi ketchup?» 

«Eh...neeei..?»

«Mamma, har vi sennep da?» 

«Øh... nei det har vi visst glemt»

Panikken bryter umiddelbart ut rundt bålet. Pølsepinnene er ferdigspikket, pølsepakka er åpnet og lompene er klare, men ketchupen og sennepen ligger hjemme i kjøleskapet. Det er uklart hvem som er mest opprørt, ungene eller sultne, gravide mamma...


Pølser uten ketchup? Hvaslags foreldre er dere?!

Det endte med at pappa ble sendt hjem for å hente sakene mens jeg ble igjen med tre små og et tvilsomt bål som nå produserte mer røyk enn flammer. 

Mens far jogger hjem igjennom den frosne skogen, forsøker jeg å holde liv i bålet, holde ungene unna bålet, holde Lillebror på fanget, redde pølser og lomper som blir brukt i fektekamp, og få tre sultne unger til å dele fint på den ene koppen vi presterte å huske å ta med. 



Et kvarter senere er pappaen tilbake med ketchup og sennep. Himmelen er rimelig mørk nå, det nærmer seg solnedgang, men vi har ikke tenkt å gi oss. Nå skal det grilles og nytes.

Snart er alle pølsene grillet, noen av dem forkullet, tråkket på ved et uhell, mistet i bålet, og et par av dem spist, -med ketchup og sennep, så klart. Kakaoen drikkes opp, solen går ned, og små fingre varmes ved bålet. I et par minutter er det faktisk ganske julekoselig rundt bålet, sammen med mine tre små og min kjære mann.

 

Så er det tid for å traske hjem i bekmørket med hodelykter på. Noe treåringen syntes var innmari skummelt, Lillebror var litt for sliten for, og Storesøster ikke hadde lyst til. 

Men julelysene som lyser opp husene i gata, og den glitrende frosten på bakken var likevel nok til å stilne alle klager et par øyeblikk, like før vi gikk inn døra hjemme.



Der vrenger vi av oss uteklærne og slenger oss ned på sofaen i stua, som om vi hadde løpt to marathon på rappen.

Det er slitsomt å ha det julekoselig. Men verdt det, på et eller annet vis. 

Ingen gravid gudinne



Det er klart jeg alltid hadde trodd jeg kom til å bli en skikkelig gudinne når jeg ble gravid. Spesielt da jeg ble høygravid. Da skulle jeg bli et prakteksemplar av vår art på sitt mest kvinnelige. For det kommer jo av seg selv når man er gravid -ikke sant?

Jeg hadde gledet meg til å få denne gløden som de gravide har i magasinene. Denne utstrålingen av elegant kvinnelighet som bare høygravide damer har.

Runde, estetiske kurver som gir matematisk mening. Det var det jeg hadde sett for meg. At jeg skulle bli en sånn gravid dame som ligner på en gresk statue.

En kvinnelig kriger med fromme bryster og passelig rund mage, men likevel gløtter det i muskler her og der. En sånn kvinne som bare oser visdom, styrke og frukbarhet. En kvinne som er ett med jorden, og naturens hemmeligheter. Et mystisk vesen som får hoder til å snu seg etter henne i beundring av den mystiske skjønnheten hun utstråler. En kvinne som aldri mister balansen, og som vaier mykt med hoftene når hun går. Silkehuden, det tykke håret...

...vel, håret ble kanskje et hakk tykkere. Men resten. Resten kan jeg personlig se langt etter mens jeg ruger frem mennesker. 

Jeg ble aldri en sånn gravid. Ikke ble jeg den sensuelle og sildrende gudinnen av fruktbarhet når jeg var høygravid heller. 

I stedet vagger jeg som en drukken gås.

Men det går fint. Jeg har godtatt det. Det er en sånn gravid jeg er. Nå er jeg snart der igjen. Om noen skarve uker er jeg høygravid. Om et par uker ser jeg slik ut igjen:


(Alle bilder er fra forrige svangerskap)

Sannsynligvis blir jeg enda større denne gangen.

Når jeg blir høygravid, får jeg kurver som trosser samtlige av fysikkens lover. Hodene snur seg ikke etter meg i beundring, men i ren og skjær forbløffelse over at det ikke går flere måner i bane rundt den planeten av en kul jeg bærer på. 

Når jeg er høygravid, kan jeg være både i dette rommet, og det neste. Magen min ankommer der inne en god stund før resten av meg passerer døren. 

Når jeg er høygravid,  er jeg en vulkan av magesyre som stadig bryter overflaten og avbryter nattesøvnen.

Når jeg er høygravid, er jeg et vandrende gassgraftverk, med vinterpels på leggene som vaier i brisen av mine stadige, brakende gassutslipp. Jeg har flere ganger tenkt at man strengt tatt burde utnyttet denne kilden til naturgass, for jeg kunne helt sikkert forsørget opptil fire husstander med gasskraft, nå som jeg er i siste trimester og produksjonen er på høygir.

Når jeg er høygravid, går jeg mye barbeint. Ikke fordi det er romantisk, men fordi at jeg måtte gått i bro for å få på meg sokkene selv. Så pass deg for tåneglene mine når du passerer meg i stua. De har jeg nemlig ikke rukket ned til siden uke 27. 

Ja, når jeg er høygravid, er jeg litt farlig. Jeg har pupper som er så digre og tunge at jeg kan slå deg bevisstløs om du er så uheldig å stå i veien når jeg snur meg for fort.

Når jeg er høygravid, blir raping en ufrivillig hobby. Det bare skjer. Gjerne midt i en setning. Mens jeg forsøker å overbevise barna om å gi det siste kakestykket til meg. 

Når jeg er høygravid, er jeg omtrent like emosjonelt stabil, som en manisk depressiv,overhormonell tenåring, eller en overtrøtt treåring som er høy på sukkerspinn og cola. 

Når jeg er høygravid, finner du meg ikke svevende i en tyllkjole ute på en eng med smørblomstkrone på hodet, og en fotograf på slep. 

Du finner meg mest sannsynlig smertekvalt og og svett foran butikkhyllen med sviskekompott mens en dame på søttifire sender meg et medlidende blikk. 

Eventuelt støter du på meg på apoteket, hvor jeg er midt i et trassanfall. «Hallo, jeg LOVER jeg ikke skal ta overdose med klyster for å starte fødselen. Jeg vil bare gjøre nummer TO før nyttår!»

Ja, jeg har planlagt en hjemmefødsel, jeg er glad i min gravide kropp, og jeg liker -til tross for alt det overnevnte, å være gravid. Men jeg blir aldri en elegant hippe-earth mama med blomster i håret. Jeg blir ingen gresk gudinne med stramme kurver og estetiske linjer.

Jeg er blir bare gravid. Veldig gravid. Og jeg er en kvinne. Hear me roar! Eller -watch me waddle. Which ever one. Jeg er stolt uansett. 

 

Fra adventskos til unntakstilstand



Sykdommen har visst slått ned røtter hos oss. Den ene infeksjonen overtar for den andre, og nå har stakkars kjære Lillebror pådratt seg lungebetennelse. Advents-stemningen gikk med andre ord rimelig brått fra pepperkakeduft og kalender-stas til legevakt-tur, nattevåk og unntakstilstand.

 

Jeg trenger vel ikke noe ytterligere forklaring på mitt plutselige fravær. Det er altoppslukende å ha syke barn. Og det å ha veldig syke barn, er enda verre. Det kan ha skjedd et statskupp eller valutaskifte i løpet av den siste uken. Hva vet jeg? Jeg har sykt barn. 

Man går rundt i en tåke på dagtid, fordi manhar ligget der hele natten og lyttet til pusten deres. Endrer den rytme? Er den for rask? Man legger hånden på den lille pannen hvert tiende minutt for å være helt sikker, og spretter opp i sengen for å holde og trøste når den neste hostekulen går i gang. Man bysser, gynger og hvisker myke ord inn i natten. 

Det går over, lille venn. Jeg lover deg at det skal bli bra igjen.

 

The battle of the bellies

Man skal helst ikke sammenligne seg selv med andre. Spesielt ikke når man er gravid. Det fører sjelden til noe godt. Men hva med å sammenligne seg med seg selv? Det må vel være lov? I hvertfall når man har sykdom i hus for tredje uka på rad, og ingenting annet  å ta seg til...

I give you: The battle of the bellies! -Gravidmagen nå og da. 

Til venstre: Lillebror-magen i 2012Til høyre: Minstebror-magen 2014
Jeg er ikke sikker på om det er synlig forskjell, men magen vokser mye raskere denne gangen. Den ligger faktisk så mye som 4-6 uker foran gjennomsnittet, i følge jordmors målinger. Men det er nok ikke uvanlig etter mange tette svangerskap. 
Ikke så mye forskjell her kanskje? Men så...


Aner jeg at Minstebror-magen drar i fra? Den har fått en litt annen form. Stor bul høyt oppe. Spissere? Større? 
Jeg aner ikke. Men en ting er sikkert, og det er at fra nå av vil magen vokse så sinnsvakt raskt at jeg vil merke forskjell fra dag til dag.
Det jeg husker aller best fra de tre forrige svangerskapene, var hvordan magen eksploderte i vekst etter uke 28-29, og at jeg hadde
den samme tanken hver uke: det er ikke fysisk mulig for meg å få større mage nå...hvordan skal jeg klare å gå oppreist på to bein? 
Men gjett hva? Den vokste.  -Oh yes it did... Den vokste. Og vokste. Så nå kan dere glede dere til "I can't believe my eyes"-  oppdateringer hver uke. 
Minstebror-magen blir nok av episke dimensjoner, om jeg kjenner min kropp rett. 
Og helt til slutt, en godbit: Magen rundt uke 28-29 i mine fire svangerskap: 
Kroppen altså! 
 
hits