Mammaliv

Uleselig

//Kampanje i samarbeid med Norges Blindeforbund//

Uleselig for meg er:  Den teksten som er så bittebitteliten, gjerne hvit skrift på pastellfarget bakgrunn (ok, hvem fant på det lure trikset?), med en font som er så krøllete at det føles som jeg står og nistirrer på hieroglyfer og ikke norsk tekst på baksiden av en deodorant. Da jeg var gravid og redd for å få i meg skadelige ting, leste jeg meg skjeløyd av pakningsvedlegg med mikroskrift, og det er jeg sikker på at flere gravide også har opplevd. 

Jeg ble jo litt overrasket da jeg ble spurt om å være med å løfte frem en kampanje for Norges Blindeforbund. Jeg lurte på hva i alle dager jeg kunne hjelpe dem med. Men da jeg leste om kampanjen deres Opp med Skrifta på Uleselig.no, skjønte jeg at dette angår faktisk meg og min familie. Jeg bryr meg om hva jeg og familien in får i oss, evt smører oss inn med eller bader i, så jeg hiver meg med på Uleseligkampanjen. Da jeg leste på facebook siden deres, kom jeg på en haug av situasjoner hvor jeg rett og slett ikke har klart å lese hva som står på matvaren eller produktet jeg har tenkt å kjøpe, selv om jeg ikke er i nærheten av å være svaksynt. Det kan være situasjoner hvor det er veldig viktig med lesbarhet, og jeg syns det er supert at Blindeforbundet tar dette opp. Se informasjonsvideoen deres om ulesbarhet her. 

Jeg selv må passe meg for blant annet mel, sukker, cashewnøtter og basilikum. Jeg dauer jo ikke hvis jeg spiser dem, men disse matvarene gjør at jeg kan få så store magesmerter at jeg kaster opp og er helt ubrukelig resten av dagen. Dette har altså skjedd flere ganger ved et uhell, og kunne vært unngått om pakningene var bedre merket. Jeg forstår godt at når de av oss med normalt syn sliter med å lese, så blir dette et kjempeproblem i hverdagen til dem som ikke ser like godt. Og ikke minst for dem som er hyperallergiske. Jeg tror ikke jeg hadde turt å kjøpe noe som helst hadde jeg vært dem. 

Nå som vi har mistanke om at Lillebror har en del allergier (og skal til utredning om dette), så blir det enda viktigere for oss å lese nøye på baksiden av alle matvarepakninger fremover.  Spesielt produkter som kan inneholde typiske allergifremkallende ting som skalldyr, egg, nøtter ol. skulle jeg gjerne sett at ble mye tydeligere merket. Jeg ser for meg at jeg kommer til å sende mannen med en lupe på butikken for å være sikker på at vi ikke får noen uventede allergiutbrudd. Ikke sikker på om han er så begeistret for det da, men det finnes for mange uleseligheter der ute til at jeg tar risikoen.

Da vi bodde i Tyskland hadde jeg mindre problemer med å finne ut av hva matvarene inneholdt. Der er de generelt flinkere med merking av matvarer, og man ser tydelig forskjellen. Mange tenker kanskje at det ikke er plass til større skrift, men det er det hvis man vil få det til. Og hva med å ha utbrettbare etiketter? De syns jeg er så praktiske, for da blir det nok plass til innholdsfortegnelser på flere språk.



Ikke samme produkt, men like store glass med like stor etikett. Større skrift hos Tyskerne. (til høyre)

Er det så nøye? spør kanskje garantert noen. Kanskje ikke for alle, men jo visst er det nøye for mange. F.eks dem som har allergi, diabetes eller intoleranser. (Og for folk som meg som reagrer på basilikum som om det var kryptonitt) Og det er ikke bare svaksynte som opplever styr med dette. På facebooksiden til uleselig.no kan man lese om andres opplevelser med lite lesbare emballasjer. Vær så snill å merke ting bedre, ber Blindeforbundet. Jeg er enig. Dette kan flinke, norske designere få til, det er jeg sikker på. 

Det finnes mange matvarer og produkter i Norge som er godt og tydelig merket, og det hadde vært veldig praktisk hvis flere firmaer kunne fulgt deres eksempel.



 Fint med stor og tydelig skrift: Næringstabell på hele baksiden av pakken. Ingen tvil om hva denne matvaren inneholder. Denne kan bestemor lese uten briller.

Det har ofte hendt at jeg kommer hjem med en matvare som så kjernesunn og grei ut da jeg leste på baksiden, men som jeg senere oppdaget at var full av ingredienser jeg ikke vil eller tåler å få i meg. (Kan jeg by på litt palmeolje, fireogtredve forskjellige E-stoffer og en dæsj aspartam?) Og det er ikke bare skriftstørrelsen som får meg til å myse. Sist i forgårs kom jeg hjem med en boks yoghurt som røk rett i søpla på grunn av et datostempelet plassert på en mørk bakgrunn slik at det var umulig å lese. Jeg trodde den var innafor, men skjønte jo fort at den yoghurten var gammel og næsty når jeg åpnet den. Hadde matvareemballasjer og andre produkter blitt merket bedre med større og tydeligere skrift, så hadde jeg satt pris på det. Det ville spart familien min for mye bomkjøp og mange ville sluppet uforutsette allergiutbrudd. Enn så lenge så er jeg hun rare som trenger forstørrelsesglass på butikken, selv om jeg er normaltseende.

ps: siden jeg er blogger så vil jeg bare tipse dere som også skriver på nett om at skriftstørrelse 11-12 er lettest å lese, og at Arial og Verdana er de "mest leselige" fontene! 


 

Har du problemer med å lese emballasjer, pakningsvedlegg, datomerking ol.? 

Tips til å gjøre ting mer lesbare finnes på www.uleselig.no

 

Halvveispåske

Ikke har jeg sittet og nippet til solbærtoddy i solveggen, og ei heller gått på ski og spist kvikklunsj. Men tro det eller ei, så ble det litt påske her i heimen likevel. Sånn halvveis i hvertfall.



Når man bor midt i en storby, ikke har bil, og nettopp har fått baby, så er det ikke akkurat snakk om tur på fjellet eller ski på beina.

I Norge er det liksom så opplagt hva man gjør i påsken. Tur, kvikklunsj, solbærtoddy, hytta, ski...
Vi jobber fortsatt med å finne ut av våre påsketradisjoner. Så langt var påskeeggjakt en hit hos jentene.

I min familie spiser vi gjerne lammelår i påsken, men dere kan vel forestille dere at jeg ikke kjørte det opplegget i år. Ser det for meg...marinade opp til albuene, en skrikende babybylt på armen og to småjenter rundt beina. Næh... ble kylling på oss. Neste år kanskje.


Hva er typisk påske for deg? 

Stakk av mens Barna sov



Selv om jeg er begeistret for mine gravide kurver for tiden, så merker jeg at jeg går og tenker mye på det å komme i form igjen etter fødselen. Gravid syns jeg er fint, ikke-gravid er også fint, men jeg er ikke så glad i den derre «midt i mellom» fasen som kommer etter fødsel. Kiloene som henger igjen fra svangerskapet, slapp mage, man passer ikke gravideklærne, og heller ikke før-gravideklærne... 
Det er mye stort på planen i år etter at jeg har født, og jeg merker hvordan jeg automatisk detter inn i et spor hvor jeg blir veldig fokusert på at jeg skal være tilbake i pre-gravid toppform til sommeren når jeg skal være forlover i bryllup. Men er det realistisk da har jeg gått og grublet på? Og er det ikke litt egosentrisk av meg at jeg går rundt og gleder meg til å kunne løpe og ta sit-ups igjen, når jeg vel heller burde tenke på at jobben min blir å sitte på sofaen og amme konstant i mange måneder.

 Plutselig kom jeg på en tekst jeg skrev for nesten to år siden, 8 uker etter at Lillesøster ble født. Tenkte jeg skulle dele denne teksten med dere i dag:


I dag gjorde jeg noe jeg har planlagt lenge...

Klokken er 21.30. Etter at mannen min og begge døtrene våre på hhv. 22mnd og 8 uker har sovnet, snører jeg på meg noen gamle løpesko og sniker meg ut av leiligheten. Dette var en spontan avgjørelse, men jeg er glad for at jeg gjorde det. 


Med musikk i ørene og morsmelk hjemme i kjøleskapet, var jeg plutselig fri.
Ingen baby som skreik, ingen skitne gulv, ingen oppvask og IKKE NOE SKITTENTØY i sikte.
Bare meg og Berlin-kveldsluften.


Det er nå åtte uker siden jeg fødte. Der løper jeg nedover gata vår iført joggedress, godt utstyrt med en meget trang trenings-bh under t-skjorta slik at jeg ikke risikerer å bli slått i trynet av de gigantiske amme-puppene mine.
Jeg er så glad for å være for meg selv, at jeg får dårlig samvittighet. -Typisk.

Dette skulle jo være meg-tid. Jeg stopper opp, puster dypt inn og ut noen ganger og konsentrerer meg om musikken og prøver å pushe bort den dårlige samvittigheten.
Jeg løper videre mens folkene på restaurantene langs gaten glor. Det er sent på kvelden og mørkt. Og så regner det litt. Men jeg bryr meg ikke.

Jeg er SÅ motivert! Jeg er overrasket over hvor fort jeg kan løpe. Det føles ikke tungt en gang! Jeg stopper ved første lyskryss og blir stående og vente på grønn mann.
Jeg er nå ca 300 meter fra husdøren vår, og igjen vandrer tankene over til barna mine som ligger og sover hjemme. Hun lille nyfødte. I den store sengen.

Lyset blir grønt og jeg kommer tilbake i sonen. Jeg lover meg selv å ikke tenke mere på barna før etterpå. Jeg løper på fortauet og forbipasserende vet ikke helt hva de skal gjøre når de ser meg. En skulle tro de tror jeg nettopp har ranet en bank, som de kikker. Mulig det har noe med uttrykket i ansiktet mitt å gjøre. For jeg smiler. Prøver hvertfall hardt å smile. Dette er jo det jeg har gledet meg til! Jeg løper, jeg trener, jeg er for meg selv -hurra!

Jeg har ikke tenkt på hvor jeg skal og må le litt for meg selv når jeg innser dette. Snakk om å være oppgiret.

Etter 15 minutter med løping, så får jeg en idé: jeg løper til parken! Der har de en løpebane, og der kan jeg ta en runde før jeg løper tilbake, tenker jeg. Jeg øker tempoet, føler meg som superwoman.
 Snart er jeg ved en av mine favoritt caféer. Jeg stopper. Jeg er tørst, så jeg går inn og ser at eieren er på jobb. Ber han om et glass vann og det får jeg med en gang. Det lønner seg å være stamkunde. Eieren smiler og spør meg hvor lenge jeg har løpt, og jeg sier at jeg ikke har peiling -jeg bare løper. Han ler og sier jeg må ta det rolig. -For det er jo ikke lenge siden jeg fødte.
Jeg sier hadet og løper videre.

Fem minutter senere ankommer jeg parken og begynner å tvile på om dette var så lurt. Jeg er 2,5km hjemmefra og det er veldig mørkt i parken...
Men så oppdager jeg at parken er full av folk som sitter her og der på plenen i grupper rundt engangsgriller og slikt. Det er 24 grader og vår, og jeg er langt i fra alene her, og det beroliger meg.

 Jeg starter på runden jeg hadde tenkt å løpe i parken, og innser at jeg begynner å bli ganske andpusten. Jeg stopper opp ved et tre for å tøye ut. Noen ungdommer som sitter i nærheten av treet begynner å fnise når jeg bøyer og tøyer, så jeg gjør meg litt til og snur rumpa mot dem mens jeg strekker armene mot bakken. De ba om det.
Videre. Jeg føler meg uslåelig. Jeg er så flink! Tenk at jeg orker dette, med to barn under to år gamle, som krever min oppmerksomhet i 14 timer hver dag, og attpåtil stjeler nattesøvnen min!
Jeg.Er.Uslåelig.



Men så kommer hjemveien. 
2,5km to go...
Tempoet er betydelig slakkere når jeg begynner på tilbakeveien. Føler jeg nesten står stille, så sent jeg løper. Ja ok, dette kalles vel kanskje mer jogging enn løping. Rask gåing?

 Men jeg gir meg ikke. Jeg traver videre. Jeg tar en annen rute hjem. Hovedgaten, langs med trikken.
Først skjønner jeg ikke hvorfor jeg løper denne veien egentlig, men så fatter jeg det. Jeg vil ha muligheten til å hoppe på trikken, skulle mannen ringe meg og lure på hvor jeg er. Ja, jeg fortalte ikke at jeg skulle ut og løpe. Han lå jo og sov...
Jeg teller trikkestopp. Herlighet hvorfor føles halsen så trang plutselig? Det stikker i brystet.

 Hva om minstejenta våknet rett etter at jeg gikk og har skreket etter mamman sin hele tiden? Hva om mannen tror det har klikket for meg, at jeg har fått nok og at jeg har dratt for godt? Jeg kan være litt damatisk noen ganger når jeg klager over søvnmangel.....Søren, jeg skulle ha skrevet en lapp og sagt at jeg kom straks tilbake! Hvorfor skrev jeg ikke en lapp??

Jeg prøver å øke tempoet igjen, men det er så tungt! På nest siste trikkestopp før gata vår, kikker jeg på  klokken på mobilen. Jeg har vært borte i 40 minutter. FØRTI minutter!
Nå driter jeg i at det gjør vondt, og løper fortere. Jeg vil hjem! Jeg øker tempoet. Løper så det verker i både lunger og mitt nettopp-født-et-barn-bekken. Jeg vil bare hjem. Nå.
Hvis ikke folk stirret før, så stirrer de jammen nå. -Hva feiler det hun dama med altfor trange treningsbukser og gigapupper som spurter febrilsk og pesende igjennom gatene sent på kvelden?


45minutter etter at jeg gikk ut døren, ankommer jeg hjemme, gjennomvåt av svette. Superhelten returns home...

Lyset er på inne på kjøkkenet. Jeg får et vondt sug i magen. Dårlig samvittighet.. Men når jeg kommer inn på kjøkkenet er det tomt. Det er ingen der. Jeg må ha glemt å slå av lyset da jeg gikk ut.
Jeg lister meg inn på soverommet. Der ligger mannen min, helt i koma. Og der ved siden av ham i dobbeltsengen ligger min lille skatt på 8 uker og sover som en engel.
Jeg går ut på stua igjen og synker ned i sofaen. Kikker ned på lårene mine, som er akkurat en størrelse for store til at jeg passer inn i mine før-gravide bukser. Akkurat da hører jeg en lyd fra soverommet. Lillemor er våken og vil ha puppen sin. Jeg går inn og legger meg ned hos henne.  Vi blir ett, og hun puster rolig. Hun trenger ingen andre enn meg i verden. Jeg har og er alt hun behøver. Det er en stor, overveldende følelse som griper meg, men jeg vet ikke helt hva den heter.

Skitt... det får bare være, tenker jeg. Aldri i verden om jeg går fra henne i mer enn to minutter igjen, ikke før hun er stor nok til å spise noe annet enn pupp! Det er jo her og nå jeg er superhelt.
_______________________________________________________

Og slik ble det med den saken, for å si det sånn. -først 8-9måneder etter fødselen var jeg tilbake i toppform, og jeg angrer ikke på det halve året jeg tilbrakte kun med datteren min og med litt for tjukke lår.

Hvor lang tid brukte dere mammaer på å komme i form etter fødselen? 
-Var dette et viktig mål? 
Og hvor gammelt var barnet ditt før du turte å dra bort i mer enn en halvtime?



 bildene er lånt fra stock.xchng

It's in those Silly little Moments...

...that I , to my constant surprise, find the meaning of life. 

Da jeg satt på trikken i gårkveld sammen med mannen og jentene, kom det et kjærestepar inn døren. De var den typen kjærestepar som ser ut som de har gått rett ut av en hollywoodfilm og inn i vår, plutselig veldig trauste og grå verden. De var utrolig pene med irriterende perfekt hud og moteriktige, nærmest skreddersydde antrekk og sko. De så virkelig ut som det perfekte paret, og jeg ble sjalu.

Og sjalusien min varte et lite øyeblikk. Jeg tenkte på hvor herlig det hadde vært hvis jeg hadde hatt tid, penger og overskudd til å se så velstelt og perfekt stylet ut. Hvor bra jeg hadde følt meg da, og hvor shabby og svett jeg følte meg der jeg satt med gravidemagen min i julekjole og støttestrømper. 


Jeg kjente også på misunnelse i forhold til det at disse menneskene nok helt sikkert ikke hadde barn som de måtte ta hensyn til i hverdagen. Jeg drømte meg bort i noen minutter. Prøvde å se for meg livet til dette perfekte, barnløse paret, og plutselig føltes det som om jeg hadde et tonn av vekt på skuldrene. De var frie og vakre, og jeg var bundet av tonnevis med ansvar og plikter, og den vakker-biten trenger vi ikke engang å gå inn på. (Gravid i tredje trimester: flodhest-komplekser)

Jeg satt der og syns synd på meg selv, og misunnet disse menneskene som jeg ikke aner hvem var.

Men så skjedde det noe. Min datter L, på 3,5år begynte å synge. 
Hun satt der på trikkesetet sitt med den nye røde paraplyen sin og strikkeluen fra bestemor og sang (en blanding av julesanger, oppdiktede sanger og div random sanger) høyt av hjertens lyst, helt uvitende om hvor mye det øyeblikket betydde for meg.

Sangen hennes hadde revet meg tilbake til virkeligheten. Sangen hennes hadde dultet meg harndt i skuldera med knytteneven og sagt:

 "hallo, skjerp deg da. Hvem bryr seg om du ikke kan dra på spontane kinoturer eller fester. Hvem bryr seg om ikke du kan se ut som en forbanna Victorias-secret engel når du står opp om morgenen. So what om du har noen gravidekilo på skrokken akkurat nå.  -du har nøkkelen til noe de to ikke har anelse om at eksisterer! Du er en mor! Du gravid. DU LAGER MENNESKER FOR POKKER. Du har laget det lille fantastiske mennesket som sitter på det trikkesetet og gleder alle som er rundt henne med sangen sin. (Vel, ok -nesten alle gleder seg.) Seriøst...skjerp deg. Du er en mamma!"















Og så gikk det opp for meg: I'm on the other side now -Jeg er en mor. Jeg har en uendelig stor innflytelse på to (snart tre) menneskers liv, og ingen andre i verden kan gjøre min oppgave bedre enn det jeg kan. -ikke engang det perfekte paret på trikken. Nope! Bare meg. 


Holy crap.


Ung VS Eldre Mamma


Litt tenketanker fra en tyskertøs på en tirsdagsmorgen...

Jeg er er det folk flest kategoriserer som «ung mor». Jeg fikk mitt første barn det  året jeg ble 22, og er nå gravid med mitt tredje barn som 25åring. I Norge så vil kanskje ikke dette bli sett på som veldig ungt, men i Tyskland, nærmere bestemt i Berlin, vekker min historie stor oppsikt og undring.

Min mann er tysk (derav tyskertøsa) og han er 28 år gammel. Han har massevis av tyske venner mellom 28 og 30 år, men kun to av dem har barn, og de bor ikke i nærheten av oss. Vi har faktisk ingen venner på vår alder (25-28år) i Berlin som også har barn. ING-EN.



Det er nemlig sånn at i Berlin, så er nå gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende 35 år. På landsbasis ligger gjennomsnittsalderen på 30,2 og det blir født flest barn av kvinner i aldersgruppen 30-34 år. I 1985 var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Tyskland 26,2 år, mens den i 2010 hadde steget til 30,2. (Tall fra Statistisches Bundesamt)
Berlins mødre er altså i gjennomsnitt trettifem år når de føder sitt første barn. 14 år eldre enn det jeg var da jeg fikk min eldste datter. Snakk om kulturkræsj. 

Så det er kanskje ikke så rart at foreldre jeg snakker med sperrer opp øynene når de får vite hvor gammel jeg er. De har vanskelig for å tro på det, fordi det er så uvanlig med unge mødre her. 
Jeg har faktisk flere ganger blitt spurt om jeg er barnepiken, eller moren til barna mine. Noen ganger spør de også om jeg er sammen med barnefaren, og når jeg svarer -ja vi har vært gift i snart tre år -blir de stumme. 


Da vi flyttet til Berlin reagerte jeg på alderen til småbarnsforeldrene vi møtte på. Gravide damer med grått hår hadde jeg aldri sett før. Kall meg bygdejente, men nei, det var nytt! Mannen min og jeg lekte også noenganger en lek som het "Grandparents or parents?" som gikk ut på å tippe om folk vi så med små barn virkelig var foreldrene deres eller besteforeldrene. Så sånn sett jeg er kanskje ikke noe bedre enn dem som spør meg om jeg er barnepiken til jentene mine. Jeg sitter jo på mine fordommer, siden jeg bare ikke er vandt til å se 40år gamle førstegangsgravide. 

Jeg skal ikke si hva som er "best" eller "riktig" for andre folk, det er jo opptil en hver å bestemme når de vil ha barn, men jeg må innrømme at utviklingen i Tyskland skremmer meg. 
Og tendensen er ganske lik når man ser på hele vest-europa. Men hvorfor? lurer jeg på. Hvorfor vil folk vente så lenge? Er det noen som kan forklare meg det?
Greit nok at ikke alle vil ha barn når de er 22 og mange vil bli ferdige med utdannelsen og få seg jobb før de får barn, men de går vel ikke på høyskole til de blir førti? 

Jeg for min del ville ha barn tidlig fordi jeg ville ha dem med meg på livets vei så lenge som mulig, og være så ung og energetisk som mulig mens jeg har små barn som krever mye. Ikke det at det er bare enkelt å få barn når man er 22, men jeg kunne aldri i min villeste fantasi sett for meg å få mitt første barn som 35åring eller eldre. Tenk på alle de årene som kunne vært tilbragt sammen med barna, som man aldri ville opplevd ellers.

Hva er den riktige alderen for å få barn? Er det 20? 25? 35? Eller er det helt likegyldig?
Hva tror du er grunnen til at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende stiger så utrolig fort for tiden? Er det bare meg som tviler på at dette er en bra utvikling?



Leggetid Minus Barn


Disse gravidehormonene gjør det ikke akkurat lettere å være borte fra familien merker jeg.
Hadde bestemt meg for at denne "ferien" min ikke skulle bli til noe trist og leit, for da er jo hele poenget borte, men jammen er det vanskelig altså.

Akkurat nå er det leggetid for jentene våre, og det føles veldig rart å ikke være der. 

Ikke noe kos på sofaen før kveldsstellet. Ingen små tenner å pusse. Ingen treåring som skriker "NEI DET ER FEIL TANNPASTA!" 

Ingen nattaklemmer og susser.
Ingen søte snorkelyder.
Ingen som kommer til å tusle fra barnerommet og krabbe oppi min seng i natt. 
Går det egentlig an å være borte fra barna sine uten å føle seg råtten?





on the other hand....det ingen som kommer til å vekke meg i morgen tidlig og si "MAMMA jeg må tisse NÅ!"


Shoppingtips - Julekjoler til små prinsesser

Det føles som November måned har tenkt å gå enda fortere enn Oktober gjorde, og jeg merker jeg begynner å få litt panikk for at jeg nok en gang kommer til å være sent ute med alt av juleforberedelser.
Det føles som om alle andre har blitt ferdige med julegavene, laget julekort og bakt syv slag allerede, mens jeg sitter her og klør meg i rumpa.
Hvor tidlig er det egentlig folk begynner å styre med sånne julete ting? Oktober? August?

Hvert bidige år siden Størstesøster L ble født, har vi måttet handle strømpebukse, julesko eller sokker i siste liten. (-og da mener jeg den tjuefjerde desember) Ungen hadde seriøst ikke noe å ha på seg fordi vi hadde glemt en detalj i julestresset. Parent fail. I know.

Men I ÅR skal jeg være så flink atte! jadda...

I år skal juleklærne til jentene ligge vasket, og strøket (må kanskje kjøpe strykebrett da?) i skuffen, flere dager før jul.


Ikke det at jeg har ordna noe enda men.
Jeg har i det minste trålet nettet for gode tilbud på juleantrekk til små jenter.
Rødt er jo typisk julekjole-farge, men jeg f
alt veldig for disse duse fargene. Og disse kan jo brukes til alle mulige andre festlige anledninger også.

Bildene er lånt fra div. nettbutikker. Klikk på produktnavn for å gå til butikken.



TYLLSKJØRT/H&M/49,50
HENRIETTE DRESS/JOCKO/249 nelly.com


MOLLY BRACKEN/STRIKKET KJOLE359NOK zalando.no
ESPIRIT/STRIKKET KJOLE/369NOK zalando.no




VILMA BABY DRESS/JOCKO/199NOK på nelly.com
VILMA DRESS/JOCKO OFFWHITE/499 nelly.com


BLUE SEVEN/KJOLE-PINK/159NOK  zalando.no
LOU DRESS/MYCINNAMONGIRL/NOK399 mycinnamongirl.no


Jeg tror Lillesøster hadde blitt kjempefin i den fra mycinnamongirl. Og tyllskjørtet fra H&M bare MÅ jeg ha til storesøster!
Mange av kjolene finnes i andre farger også hvis ikke disse var julete nok for deres smak ;)
Og så er det forresten salg nå på alle de butikkene jeg har hentet bilder fra, så det er faktisk ikke så dumt å handle litt (*host* mye!) akkurat nå. Kanskje snappe med seg noen julegaver også?



Ha en super kveld videre.
Auf wiedersehen!
~Jona~
 


hits