Mammalivet

Det blir visst aldri nok barn



 

«Når kommer barn nummer fem da?» Dette spørsmålet fikk jeg stadig vekk da ettårsdagen til minstemann nærmet seg. Og det er ikke noe rart at folk lurte. Vi hadde jo fått barn annethvert år siden 2009, eller «med et kvarters mellomrom» som en venninne sa så fiffig.

Og den gangen svarte jeg som regel noe i retning av:

-er du gal! Nei, nå er vi forsynt med unger! Eller eventuelt: Nei nå er fabrikken stengt.

Og det sa jeg med full overbevisning. Fordi vi skulle jo ikke ha flere barn. Men når folk spør meg nå, med en litt annen vinkling på spørsmålet, må jeg svare annerledes.



 

-Er det ikke herlig å være ferdig med babyfasen?

Vel. Ja og nei. Babytiden kan være tøff og utmattende, og gudene vet at jeg har møtt på utfordringer i mammalivet. Angst og depresjon har preget min første tid med de små. Men likevel. Nei, det er ikke bare herlig å vite at jeg aldri skal få holde min egen lille baby i armene. Det er noe litt vemodig ved det også.

For meg er det noe utenomjordisk og dypt fascinerende ved nyfødte barn. Og den følelsen av å oppdage dette nye mennesket og knytte et helt nytt bånd, vil jeg alltid vil savne. Når disse små romvesenene etter hvert begynner å smile, bable og le, blir de ikke mindre altoppslukende.

Det å ha unger i alderen 1,5 -7 år er ikke akkurat kjedelig det heller, og jeg nyter å se dem utvikle seg og utrykke sine nydelige personligheter. Lat-mammaen og egotrollet i meg liker tanken på at de snart er gamle nok til å fikse morrakaffen til meg. Og så er det litt digg å ikke måtte se ut som et pjuskete pakkesel hver gang jeg skal ut av huset med tre stellebager og fjorten klesskift hver dag.  Men babytiden. En fersk liten bylt som lukter himmel og drømmer. Jeg ser ikke tilbake på den og tenker «fjo! Godt å være ferdig!» 

Og når jeg ser artikler som denne, så må jeg innrømme at jeg blir bittelittegranne misunnelig. 

Bare litt altså. 

Nå tipper jeg familie og evt husbond som leser dette svetter litt i nakken. Slapp helt av.. Babyfabrikken er stengt, helt på ordentlig. Men hadde samfunnet vært annerledes, og vi for eksempel levde som urmennesker i jeger og samler-grupper, så hadde jeg sikkert hatt et helt fotballag.

Jeg har skrevet om dette temaet flere ganger, og hver gang så tror jeg at jeg har gitt mitt endelige svar. Men så kommer den lengtende følelsen snikende. Kanskje jeg er rar, eller til og med litt gal, som føler at jeg aldri helt klarer å legge fra meg den lille hviskende tanken om flere barn? Eller er det mer vanlig enn jeg tror?


Tenker du på flere barn, selv om du egentlig vet at du er «ferdig»?


Flere innlegg fra Mammalivet:
Hadde dere ikke seksualundervisning på skolen?

Babyen bør få bestemme 
Ignorer barnet ditt


Følg Mammalivet på instagram og Facebook


 

En hyllest til førstegangsmødre og morsinstinktet



 

Det er noe ved det å bli mamma, som river deg fra hverandre. Du trodde du visste hvem du var, at du kjente dine styrker og svakheter. Men der tok du feil. Morskapet tar deg dypere. 


Det å bli mamma var for meg, som å bli demontert. Tatt fra hverandre helt ned til de bittesmå bitene. Helt til alt jeg bestod av lå pent og pyntelig på utstilling. Alle de gjemte usikkerhetene, alle kompleksene, all frykt, bekymring, og alle feil. Men også styrkene, mestringen, kjærligheten og tilknytningen. 


Naturen har vært klok. For hjernen til nybakte mødre svømmer i hormoner som sørger for at vi kommer i kontakt med det dyriske i oss. Instinktene, beskyttelsestrangen, redebyggingen, tilknytningen til barnet. Men det instinktet blir ikke alltid gitt nok verdi.


For dette dyriske som bobler opp i oss rundt den tiden vi føder barn, er en god ting. En fordel. Et slags verktøy som viser vei i en verden som plutselig ser helt annerledes ut. En verden sett sett igjennom en ny mors øyne kan være et skummelt sted. Det er derfor instinktene er der. Som et kompass i en jungel av foreldrebøker, avisartikler, barselgrupper og velmenende mennesker som alle vil fortelle deg hva, hvordan, hvorfor du skal gjøre det de synes er best. 




Jeg kjente det selv da jeg var førstegangsmor, men jeg skjønte ikke helt at det var ok å lytte til denne dyriske rumlingen som kom dypt innenifra. Dette instinktet som røsket i hjertet da min nyfødte gråt da hun ble sendt på en holde-runde til slektninger og venner. Den krampen i brystet, da folk lurte på om ikke jeg ville ha barnevakt for den nyfødte babyen min i noen timer. Komme meg ut litt, alene. Den brølende tigeren på innsiden som ville vise både klør og hoggtenner da folk sa jeg kom til å skjemme bort barnet mitt hvis jeg bar henne for mye i sjal. Denne iskalde klumpen i magen, da jeg ble rådet til å la babyen min gråte i 5-10 minutter før jeg tok henne opp av vuggen. For det skulle liksom være så bra for henne. 


Men selv om jeg kjente dette dyriske morsinstinktet bruse i blodet mitt, så føyde jeg meg ofte etter andres meninger og «råd». 
Jeg hadde jo aldri gjort dette før, jeg var nybakt mor. Amatør. Så hvordan kunne jeg si nei? Hvordan kunne jeg påstå at jeg visste bedre? Hvilken rett hadde jeg til å tro at jeg hadde peiling på hva jeg drev med?


Det var en bratt lærekurve. Det tok tid og alt for mange dager og kvelder med en intens sviende følelse i magen som ikke stoppet før jeg «gav etter» og gjorde det som kroppen min og instinktene mine hele tiden hadde lengtet etter. 

Å holde henne nær meg så mye som mulig, og ikke la andre holde henne når hun trengte meg. Å la henne få brystet akkurat når hun ville og hvor hun ville. Å la henne sove tett inntil meg om natten, kjenne lukten og varmen fra meg. Aldri la henne gråte hvis jeg kunne hjelpe for det. Bære henne inntil hjertet mitt i sjal så mye jeg orket. Lytte til den sterke stemmen inni meg som krevde at jeg gjorde dette på mine premisser. Morsinstinktet. 




Og det var da jeg kjente at bitene begynte å falle på plass. Da jeg sluttet å inngå kompromisser med meg selv, og bare hørte på det jeg og hennes far mente var riktig. Jeg var ikke lenger demontert og forvirret. Jeg ble satt sammen igjen. Med mange nye deler. Sterkere deler. 


Jeg var fortsatt meg. Jeg hadde fortsatt svakheter og bekymringer, for det tilhører det å være et menneske. Men den sviende følelsen i magen, forvirringen og tvilen var ikke lenger overveldende.

Ja visst var jeg ny i morsrollen. Så klart hadde andre gjort dette mange ganger før meg. Men nå visste jeg hvordan jeg kunne svare «nei takk» da noen mente jeg trådde feil i min nye rolle, og gjerne ville overbevise meg om at de visste bedre. Nå visste jeg hvorfor jeg hadde all rett til å gjøre stikk motsatt av det mange mente var rett. Fordi jeg var ikke bare en mor, jeg var hennes mor. Den eneste, faktisk. 

Når vi blir mødre får vi kanskje ikke med oss noen fasit, men morsinstinktet våkner i oss. En dyp og urokkelig trang til å gjøre det vi vet er riktig for våre barn. Og den kan ingen ta fra oss. 
 

Karusellen



Det er november og kvart på jul i følge vindusutstillingene som blinker om kapp mot meg mens jeg småløper igjennom handlegaten i altfor tynne klær. Kulda har begynt å bite, men jeg nekter å gå med på at vinteren er her. At året snart er forbi, igjen.


Jeg springer inn på matbutikken og røsker med meg det vanlige. Melk, brød, yoghurt, middag og pålegg lander i handlekurven, og jeg setter kursen mot kassa. Hjemme venter fire utålmodige sammen med pappaen sin.


I det jeg stiller meg i kassakøen ser jeg et ungt par komme igjennom butikkdøra. De holder hender med hver sin lille jente, som jeg antar er 2 og 3 år. De små drar ivrig i foreldrenes armer. Mor og far smiler og rister litt på hodet til hverandre. Så løftes de små opp. Hun ene får sitte i handlevogna, mens den andre bæres av far.


Jeg tar meg selv i å se akkurat lenge nok på dem, slik at det blir litt rart. Moren sender meg et blikk og et høflig smil. Jeg oppdager at det er min tur i kassen, og begynner å fylle på båndet med 12 små yoghurtbokser. For ikke så lenge siden, var det oss. De foreldrene med to små jenter. Et fang til hver av dem, og fire armer klare til å løfte dem opp. Som den uhelbredelige nostalgikeren jeg er, blir jeg en smule vemodig når jeg tenker over at så små blir de aldri igjen. Jentene mine. Og når jeg kjenner etter, så føles det egentlig som om det bare var for noen måneder siden at vi var der. Det skremmer meg litt hvordan dagene ruller forbi med økende fart. 


Og selv om det har skjedd så utrolig mye i mellomtiden, så føles det som om guttene våre, spesielt Babybror, kom til verden for et par uker siden. I virkeligheten er det bare tre måneder igjen til han fyller et år. Dette har blitt mer og mer tydelig for hvert barn vi har fått. For hvert år, og egentlig hver uke. Tiden krummer seg og hopper uten at jeg legger merke til den.


Jeg kommer hjem. Rutinene utspiller seg, nesten som på hvilken som helst dag. Den eneste forskjellen, er at jeg bestemmer meg for å mimre litt sammen med barna. Jeg graver i arkivene og finner videoer fra noen år siden.


Der er de. De små jentene mine. Med små heliumsstemmer, stabbete ganglag og tykk berliner-dialekt. Og jeg klarer ikke å holde meg lenger. Først må jeg le. Fordi det er så merkelig å se hvor mye de har forandret seg, men likevel ser jeg de samme personlighetene som jeg kjenner så godt, skinne igjennom babyfaktene deres.

Så brister jeg. Jeg ler og gråter på samme tid. Vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Ungene ser litt forvirret på meg. Jeg ler det bort og sier «mamma er ikke lei seg». For jeg er ikke trist. Beveget kanskje? Tatt på senga av tiden som har slynget seg og hoppet så altfor langt frem.




Ved siden av meg sitter en langbeint seksåring, som både kan lese og regne matte som en virvelvind. En fireåring som snart blir fem, som signerer kunstverkene sine med riktige bokstaver, og daglig filosoferer over livet, døden og kjærligheten. En toårig gutt, som prater så mye at jeg selv blir målløs. Og ved enden av sofabordet står en kjempe av en 9 måneder gammel babygutt, som holder seg i bordkanten og gliser mot meg med sine fire små tenner.

Jeg merker jeg blir ekstra takknemlig for at vi har kommet oss så langt, og alle er like hele. Det tar jeg ikke for gitt.

Men hvordan kom oss vi hit så raskt?

Jeg kjenner hjertet mitt hoppe over et slag når jeg ser på dem, og tenker over hvor fort alt kommer til å gå fra nå av. For det går bare raskere og raskere. 

Det må være dette som er karusellen hun snakket om. Den nydelige, eldre damen i familien vår. Hun jeg kunne snakke om livets store spørsmål med. Hun hadde en gang snakket om tiden, og hvordan dagene, og årene bare snurrer raskere og raskere, for hver dag man lever. Som en karusell, hadde hun visst sagt. En karusell som starter langsomt, og øker farten gradvis.


Jeg fikk aldri spurt henne om disse sitatene, som nådde meg via andre i familien. Jeg skulle ønske jeg visste hva hun mente man bør gjøre for at man ikke skal gå glipp av alt som skjer rundt en mens man snurrer på karusellen. Men jeg håper det er nok å holde seg fast, og rette blikket mot dem man deler turen med. Rekke dem hånden, og holde dem nær deg.

 

Om ting som ikke varer evig

Her vi er nå: Å bli våknet om natten av babyføtter som sparker meg i pannen. Lyse stemmer som blir høyere og høyere om morgenen, og krever at vi skal stå opp før hanen galer og servere havregrøt eller yoghurt som i de fleste tilfeller havner helt eller delvis på gulvet.

«En hver alder har sin sjarm» sier folk ofte. Og jeg nikker, delvis enig. For ut ifra det jeg føler nå, og det som mødre som er forbi denne livsfasen forteller meg, så er jeg rimelig sikker på at her vi er nå, denne tiden, alltid kommer til å være en tid jeg vil ønske at jeg kunne dra tilbake til. Ikke hver dag kanskje, men ofte. Veldig ofte. Jeg tror småbarnstiden har en helt egen sjarm og en verdi som jeg altfor ofte ofte glemmer i hverdagen.

Her vi er nå, er tiden for å puste på skrubbsår, kysse i pannen, bære og stryke, tilby et trygt fang å sitte på til en hver tid. Vi får utallige klemmer, susser og hurrarop når vi har vært adskilt i en liten stund.

Her vi er nå: å amme så mye at jeg må spise som en toppidrettsutøver og ta fjorten forskjellige kosttilskudd for å ikke bli svimmel og svak som en hundreåring. Å ta i mot utfordringer hver dag, takle en trassepisode om gangen, og hver sykdomsperiode som kommer. Prøve ut alle mulige pedagogiske triks og tips, bare for å lære at det ofte holder å se barna våre sånn som de er, og følge hjertet, selv om det ofte er akk så forvirrende og skummelt.



Her vi er nå: å være våken om natten, altfor forbannet ofte. Å være umenneskelig trøtte og surre rundt i en zombietilstand, glemme avtaler, glemmer ord, glemmer å ringe de som har bursdag. (Beklager bursdagsbarn! Jeg kommer sterkere tilbake om 5-10år!) Å nikke og late som vi er oppdatert når folk snakker om nyeste nytt fra kjendisverden eller utenriksnyhetene, når sannheten er at vi leser baksiden av cheerriospakka oftere enn vi aviser. Å sikre alle stikkontakter, fjerne alle potensielle livstruende plastikkposer og bare kjøpe bord med runde kanter. Å stokke rundt på prioriteter, ønsker, drømmer og planer. Vi jobber så innmari hardt, og gir oss aldri. Vi gjør alt for å kunne være der for menneskene som titt og ofte søler, gulper og tisser på oss. 


Jeg har sagt det før, og jeg kommer ikke til å slutte å minne meg selv på det: Her vi er nå er en spesiell tid. Ja det er tøft å være foreldre tre bittesmå mennesker som har vidt forskjellige behov og interesser. (Den ene vil ha mamma til å synge vuggesanger på sengekanten, mens den andre krever «FOX SAY!» ) Det er tøft å være SÅ mye mamma og pappa hele tiden, og det er strengt tatt ikke SÅ gøy å måtte vaske opp melkesøl og lete etter tre små matchende sokkepar hver bidige morgen. Det føles ikke alltid som «verdens beste jobb» å være mamma og pappa når vi bekymrer oss i hjel over en baby som gråter utrøstelig eller når vi har dager hvor den dårlige samvittigheten holder på å ta kverken på oss. Vi ønsker ofte at vi kunne hatt mer tid til bare oss to, til venner og til andre ting vi brenner for. 

Men i dag er jeg oppmerksom. For tannløse smil og fireåringer på fanget er ting som ikke varer evig. 

Jeg legger merke til de gode klemmene, kyssene og det evige mylderet som jeg ofte tolker som «mas». Jeg kjenner den deilige babyduften, og den umiskjennelige stanken av surnet melk. I dag lever vi sammen med tre små mennesker som trenger oss så fryktelig mye akkurat nå, men behovene endres og før vi vet ordet av det er det ingen som våkner oss om morgenen eller krever at vi skal leke hest og trave rundt i stuen lenger. Det er en gave å være der for dem nå. Og dessuten så var det jo akkurat dette vi drømte om da vi møtte hverandre. På en måte.



Okay, greit. Vi drømte kanskje ikke så mye om våkennetter, søskenkrangling eller skittentøyskurver som flommer over og fyller hele vaskerommet. Vi drømte heller ikke om å diskutere hvem sin tur det er å gå ut med søpla eller skifte den neste bæsjebleien, og vi drømte definitivt ikke om et kaotisk, klissete hjem med evige rotehauger som samler seg på de merkeligste plasser. Men jeg glemmer så ofte å tenke over hvor heldig jeg er som får være vitne til alt det vakre som skjer på en helt vanlig hverdag. Alt det som er forbigående og unikt for denne tiden. 



Små hender som utforsker en dyr blomst. (En av de få som har unngått en grusom død av uttørking, grunnet mine manglende grønne fingre) Jeg biter sammen tennene og holder tilbake ordene. Egentlig vil jeg rope «Ikke leke med blomsten, den kan falle ned!» Men hva så med den derre blomsten? Den kommer ikke til å være her om 10 år til. Men minnene kommer til å være der. Og denne dagen er her nå. 

Jeg gleder meg til fremtiden også. Den blir garantert også spennende, fin og sikkert enda mer utfordrende. Men klemmene, sussene, bæringen og den ubegrensede kjærligheten som jeg får i gave hver dag nå...alt det vil endre seg. Jeg kommer til å sette pris på mer alenetid i fremtiden. Publikumsfrie doturer, handlelister som ikke domineres av ketchup og fiskepinner og rådyre bleier. Jeg gleder meg til utekvelder hvor jeg ikke sjekker mobilen hvert fjerde minutt. Men fy søren. Babyvalker og babyhår, toåring som holder uforståelige prekener og roper "Mammaen min!". En fireåring som tror at deltakerne på "Skal vi danse" er prinser og prinsesser, og som filosoferer og stiller spørsmål som INGEN kan svare på -det er bare så innmari fint! 

Hun stryker bladene langsomt og forsiktig. Jeg holder avstand og bare ser på. (Og tar bilder selvfølgelig. Noe må jeg jo gjøre for å distrahere meg selv fra det faktum at hun leker med min eneste halvtlevende potteplante) Hun dytter litt, lukter og legger hodet på skakke. «Så fin!» sier hun og klapper sammen hendene av begeistring før hun snur seg mot meg og sender meg et strålende smil. «Blomsten fin mamma! Se!»

Jeg ser. 
I dag ser jeg ekstra godt etter. Og jeg elsker her vi er nå. 

 

 

 

Om Meg


 

Jona

 29 år. Firebarnsmamma og skribent.

Jeg er født på Island, flyttet til Norge da jeg var 10 år og vokste opp på Sørlandet.
I 2008 møtte jeg "Tyskeren" min ved en tilfeldighet på gaten, noen måneder senere var vi forlovet, og i 2010 flyttet vi til Berlin med vår eldste datter. 

Der bodde vi i tre år, og fikk Lillesøster og Lillebror, som ble født hjemme. 

Nå har vi vendt tilbake til det blide sørland, og ønsker at barna våre skal vokse opp i Norge.

I februar 2015 kom Minstebror til verden hjemme på badet. Jeg tok i mot ham selv, og fikk deretter god hjelp av jordmødrene mine. 
 

 

Bloggen: 

Bloggen Mammalivet så dagens lys i november 2012. I starten ante jeg ikke hva jeg drev med, og det vet jeg vel strengt tatt fortsatt ikke. 
Jeg er i alle fall opptatt av foreldretemaer, siden jeg har fire unger selv, og skriver mye om dette.
Høsten 2013 ble jeg blogger hos Nettavisen og deres nye satsning:  Side2-Foreldre.

 Er du ny leser? Her er noen av mine mest leste innlegg:

Babyen bør få bestemme «Det er dumt å la dem sovne ved brystet.»  «De har ikke vondt av å grine litt før de sovner» påstander som dette har herved blitt vitenskapelig motbevist.

Når lykken glipper Om det året som forsvant i  svangerskapsdepresjon

Ignorer barnet ditt Om hvordan det å være litt "latere" gjorde meg til en lykkeligere mamma

Nærme nok holder Om rot og høye standarder

På Café med Trøbbeltrioen Når ungene dine driter deg ut. Bokstavelig talt.

Det Fjerde Trimester Svangerskapet er ikke over ved fødselen

Noen ganger deler jeg glimt fra min egen mammahverdag, men dette er ikke hovedtemaet
på bloggen. Jeg deler ikke barnas navn på bloggen, og kommer ikke til å gjøre det i fremtiden. 

Jeg setter stor pris på de gode, morsomme og kloke kommentarene fra leserne! 

 

Hva jeg driver med:

I juli 2013 hoppet jeg ut i frilanslivet og startet mitt eget skribentforetak.

Ni måneder etter at jeg startet å skrive blogg, fikk jeg et tilbud fra Nettavisen og begynte å blogge på deres plattform, Side2 Foreldre. 

I februar 2014 debuterte jeg som forfatter med boken "Mammarådet", sammen med en gruppe dyktige, kvinnelige bloggere.

Høsten 2014 ble jeg fast spaltist hos Foreldre.no.

I media:

TV-intervju på NRK (Søndagsrevyen)

Trodde ikke det ville eksplodere

Intervju om å ønske seg en sønn

Artikkel om det å være mamma i Berlin VS i Norge

Skribent:

Jeg driver et enkeltpersonforetak som inebefatter tekstforfatting som bokskriving, artikler, kronikker, gjesteinnlegg ol.


Kontakt:

Henvendelser vedrørende skribentoppdrag, intervju eller div. spørsmål fra lesere: trehodettroll(alfakrøll)gmail.com

Spørsmål som gjelder sponsing og samarbeid på bloggen:
trehodettroll(alfakrøll)gmail.com eller til markedsanvsvarlig på: ingvill.refsnes(alfakrøll)nettavisen.no

 










 

Mammalivet i Form: Uke 1


GRATULERER! Den første uka er overstått, og fra nå av kan det bare gå en vei. Saken er bare at du må velge hvilken! For en uke siden dumpet jeg alle mine (til tider svært kreative) unnskyldninger, og gjorde mitt lovord til meg selv om å komme i bedre form offentlig.  Mitt personlige mål er å få en sunnere kropp med med utholdenhet og styrke, og jobbe med å gjøre mosjon en del av hverdagen.  Jeg inviterte dere med og ble hoppende glad når så mange heiv seg på Mammalivet-i-Form prosjektet med en gang. Det er fortsatt lov å være med, så bare sleng dere på! 

Som lovet kommer nå en oppsummering av min treningsuke, og tilhørende flauser. 


Denne ble skrevet etterpå altså. Her improviseres det.


Det ser jo meget pent ut da. Så flink atte! Men jeg skal love dere at det har vært en sinnsyk utfordring å skvise inn litt trening nesten hver dag. Mannen min har vært bortreist og vi har hatt besøk denne uken. (Som om ikke flyttekaoset og ny barnehage var nok.) Ikke en typisk uke altså. Og det var ikke sjelden at jeg tenkte "nei jeg har ikke tid akkurat nå" eller "Jeg tar heller en lang økt i morgen", men heldigvis husket jeg på den ene viktigste regelen jeg har laget for meg selv: ALT teller. Om det så bare er 10 minutter styrke før morgenstellet eller 15 minutter pilates før leggetid, så blir det likevel mye mer enn ingenting når man legger det sammen.  Forresten så merker jeg at en liten treningsøkt mellom slagene gir meg mye mer energi (og ikke minst god selvfølelse) enn ti minutter i vegitativ tilstand på sofaen.

Dr. Phil og Co får klare seg uten meg i dag.

 

Fire hele timer har jeg viet til prosjekt Mammalivet i Form denne uken. Noen av dere har sikkert vært mye flinkere, og kanskje ikke det høres mye ut for de av dere som er superaktive i forhold til meg, men jeg fryder meg likevel. Fire timer i uka er en personlig rekord for meg i år! Hurrarop og konfetti takk! Janteloven, du kan gå og legge deg.

Når det gjelder formen generelt, så var det som forventet: Rævva.
Kanskje var det noen av dere som så bildene jeg postet på instagram etter den kardioøkta jeg hadde i hagen på tirsdag... Joda, jeg var så hoppende positiv på tirsdag jeg at jeg bestemte meg for å ta en skikkelig intens økt med sprinting i oppoverbakke. 30 ganger opp og ned den lille bakken i bakgården vår -lett tenkte jeg. (Jeg har en fortid som løpejente, så det var kanskje ikke helt urealistisk...)


Det første jeg kunne slå fast da jeg begynte å sprinte, var...
 ...at jeg trenger en bedre sports-bh.


Ja, dere skjønner hvor jeg vil hen? Sports BH skal anskaffes før neste oppdatering. Jeg lover.



Her ser jeg jo faktisk ganske sprek ut. Kanskje fordi man ikke kan se den fine grimasen jeg lager...SMERTE!


Og her har vi de sagnomsuste valkene. -You're welcome!


Jeg gjennomførte på pur viljestyrke fordi at dette her er jeg på ingen måte i form til. Det hele virket som en forrykende dårlig idé, for etter sprintøvelsen var tilstanden mildt sagt kritisk. Den stakkars, utrente kroppen min var fly forbanna og skrek i smerte. Ikke så jeg spesielt sprek og lekker ut heller der jeg lå og hyperventilerte mens jeg nesten skled av sofaen som glinset svette. 
Men, så skjedde det noe fantastisk. 

For etter at den verste smerten i lårene hadde gitt seg, og jeg hadde sluttet å se stjerner, kom min gjode venn Mr.Endorfin på en etterlengtet visitt. HEI gamle venn -herregud så deilig du er! Den neste timen suste jeg rundt på en endorfinsky og gliste som en tulling. Det var nesten så jeg hadde lyst til å sprinte 30 ganger til! 
Nesten.

Den neste uken vil jeg forsøke å trene mer utholdenhet og heller kutte en  av styrkeøktene. For selv om jeg liker best å trene styrke, så kjenner jeg at det er der det er mest behov for forbedring. Når man sliter med å bære babyen sin opp trappa er det tid for å gå seg en tur eller to liksom...  Yogaen og Pilatesen skal jeg likevel fortsette med for det er jo supergøy! Dere får bare tåle det hvis det dukker opp bilder av meg i forvridde, kleine stillinger ala denne på instagram i løpet av uka...

Smokin' hot. Akkurat som hun dama i Yogaboken. -I mitt hode i hvertfall.



Jeg har ikke satt opp noen bestemt plan for uken, for jeg vet hvor uforutsigbar hverdagen vil være. Jeg skal fortsette å skvise inn trening når muligheten kommer, og så satser vi på minst like mange timer som denne uken!

Det finnes ting som virkelig ødelegger motivasjonen for meg: Når jeg tenker på hvor dårlig formen er nå (utholdenheten og styrken), hvor lang vei jeg har å gå før jeg kommer dit jeg vil være, og den siste og værste: sammenligning med andre. (DON'T DO IT!) Hver gang jeg tenker på disse tingene, synker selvtilliten og treningsgleden blir borte. Derfor prøver jeg å heller tenke på hvor jeg er akkurat nå, og hvor langt jeg allerede har kommet. Jeg har begynt og jeg har gjennomført en fin uke! Jeg har endelig fått kjenne på endorfinrushet igjen, jeg har hatt det gøy og jeg har ikke gitt opp!

Jeg hadde nesten glemt hvor herlig det føles  når kroppen har fått svette skikkelig. Greit, jeg skal ikke pushe meg selv like hardt og gjøre det for vane å sprinte i oppoverbakke hver dag. I hvertfall ikke enda. Men det er ingen tvil om at jeg er sulten på mer! Etter den uelegante sprinteepisoden var nemlig humøret på topp, og dagen ble deretter. Yoga har også vært herlig å gjenoppta, og jeg kjenner allerede hvordan en glad kropp gjør meg til en gladere mamma.


Husk å tagge bildene deres på instagram med #mammalivetiform eller sende en shout @mammalivet når dere er i action! Jeg har sett en del bilder der ute i løpet av uken, og jeg er imponert. KNALLBRA jenter -keep 'em coming! Jeg blir hoppende glad når jeg ser at dere står på og jeg får masse motivasjon av bildene deres.


En liten dans til ære for alle spreke mammaer der ute!



Hurra for ny uke! Måtte den bli sprek og god!

__________________________________________________________


Hvordan har det gått med deg og treningen denne uka? 
Hadde du noen nedturer og hva er du mest stolt av?


hits